Holdninger til innvandring og integrering

Jeg er riktig nok i utlandet, men har likevel ikke kunnet unngå å få med meg sommerens innvandringsdebatt i Norge. Med Aftenposten i spissen er det slått stort opp at befolkningen har fått et mer negativt syn på integrering, og at flere enn før ønsker en innvandringsstopp. Tallene stammer fra IMDIs årlige holdningsundersøkelse, som har vært gjennomført siden 2005.

Det er riktig at det er noen flere i 2010 enn i 2005 som, ifølge denne undersøkelsen, mener at integreringen av innvandrere i Norge alt i alt fungerer dårlig. Det er riktig nok like mange nå som før som mener at integreringen fungerer bra, men “verken – eller”-gruppen er redusert til fordel for gruppen som mener at den fungerer dårlig. Utviklingen i tallene er ikke på noen måte dramatisk, men den er merkbar.

Om tallene fortjener så stor oppmerksomhet som de har fått, er jeg litt mer i tvil om. IMDIs undersøkelse er nemlig meget omfattende, og det er svært vanskelig å trekke skråsikre konklusjoner om holdningsutviklingen i befolkningen fra den. Det mest slående bildet er at tallene er veldig stabile, og at det også – for den som ønsker seg positive holdninger til innvandring og integrering – er svært mange gledelige tegn i undersøkelen. Denne undersøkelsen må dessuten sees i sammenheng med den årlige holdningsundersøkelsen som SSB har gjort siden 2002 (og delvis siden 1993), og som viser en gradvis, men sikker utvikling i positiv retning. Det er derfor, alt i alt, ikke grunn til å trekke så veldig bastante konklusjoner om negative endringer i befolkningens holdninger.

Men noe er skjedd. Befolkningen mener åpenbart, mer enn før, at integreringen ikke går så bra. Spørsmålet er hvor disse, mindre positive holdningene kommer fra?

Det er nesten komisk å høre NRK Søndagsavisen lete etter årsaker. Man greier ikke å behandle temaet journalistisk, nøytralt og profesjonelt. Programlederen beklager nærmest at NRK bringer nyheter og synspunkter fra FrP, som kan påvirke befolkningen – mens mediene for øvrig påtar seg ansvar for å ha bragt så mange negative nyheter, og så få positive, at det har påvirket befolkningen.

Sant nok har mediene et stort ansvar. De er gode til å formidle negative nyheter om innvandrere, mens det ofte skorter på evnen til å fortelle hvor bra det går med de aller fleste. At mediene må ta noe av skylden for den negative holdningsutviklingen i befolkningen, er derfor helt sikkert.

Men den negative holdningsutviklingen kan jo kanskje også skyldes fakta. Riktig nok går det forbausende bra med de fleste innvandrere, særlig når vi tar i betraktning av Norge i tre tiår aktivt har stengt ute de innvandrere som lettest lar seg integrere. Men samtidig er innvandrere overrepresentert blant dem som faller fra i skolen og står utenfor arbeidsmarkedet. Hvis vi antar at befolkningen virkelig vet hvordan det går, og at den bl.a. er klar over at det tross alt bare er et mindretall av innvandrerne som ikke greier seg så bra – ja, så kan den jo likevel mene at integreringsarbeidet går for dårlig – uten at det er et standpunkt man behøver å beklage så veldig.

En tredje mulig forklaring, som jeg selv tror mest på, er det massive skiftet som har skjedd i partienes holdninger til integrering og dermed i det offentlige ordskiftet.

For noen få år siden var det bare FrP som hevdet at det gikk dårlig med integreringen. De andre partiene argumenterte i liten grad tilbake med kunnskap og fakta – men konkurrerte i stedet om å ta avstand fra FrP, som visstnok hadde et helt annet menneskesyn og samfunnssyn enn de andre partiene hadde.

I dag er det nesten ikke mulig å se forskjell på partienes integreringspolitikk, og den viktigste endringen som har skjedd, er den som har skjedd i Ap, og som jeg har kommentert på bloggen min før.

Det store skiftet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk har kommet av hensyn til oss selv – ikke av hensyn til innvandrerne:

Først stengte vi grensene, fordi vi var redde for at de skulle ta fra oss arbeidet.

Deretter tok vi bare inn de det var “synd på”, og som vi ville (eller måtte) hjelpe – dvs. flyktninger og familiegjenforente.

I lang tid betraktet vi innvandrere som stakkarslige velferdskonsumenter, mens vi betraktet den amerikanske modellen, der de ble “tvunget til” å arbeide for luselønn, med forakt.

Men så, etter cirka 30 år, trengte vi “plutselig” arbeidskraft, og da skjedde to ting:

Vi begynte igjen å slippe inn arbeidsinnvandrere, som kan arbeide fra dag én og derfor er veldig lette å integrere. Det er disse som utgjør den store innvandringsgruppen nå, og de er bedre integrerert i arbeidsmarkedet enn befolkningen generelt (hvilket gjør det nokså absurd å kreve innvandringsstopp nå).

Men dessuten begynte vi også å bekymre oss veldig for den lille gruppen av tidlige innvandrere, flyktninger og familiegjenforente som ikke er godt nok integrert på arbeidsmarkedet, og som derfor – i større grad enn befolkningen generelt – mottar trygd.

Vi ønsker nemlig ikke lenger at innvandrere skal være velferdskonsumenter. Nå skal de skal være velferdsprodusenter – omtrent som i USA.

Plutselig er det vi som trenger produktive innvandrere, og da kan vi ikke lenger bare synes “synd på” dem. Nå må det stilles krav til innvandrerne – selv om det kanskje er litt følelsesmessig krevende, som Støre pleier å si.

Derfor er det nå, godt hjulpet av Brochmann-utvalget, en voldsom interesse for den lille delen innvandrergruppen som kanskje kan bli en belastning for velferdsstaten vår. Det viste seg at de ikke tok arbeidet fra oss, og det er visst ikke så mange som tror at de tar verdiene våre. Men kanskje kan de ta fra oss velferdsstaten?

Jeg tror dette er en forbigående trend i innvandrings- og integreringsdebatten, men det er der vi er nå. Og her finner vi også svaret på hvorfor flere er blitt kritiske til integreringspolitikken: Flere er bekymret over dem som ikke arbeider og mener vi må stille større krav til selvforsørgelse og integrering.

At det er slik det antagelig forholder seg, fremkommer igrunnen av IMDIs egen undersøkelse. Den mest oppsiktsvekkende markante holdningsendringen der er nemlig denne:

Mens bare 28 prosent kunne tenke seg å stemme på et parti som stiller “større krav til innvandrere” i 2005, er det nå 82,2 prosent som kan tenke seg å stemme på et slikt parti.

Og mens det i 2005 var over 70 prosent som ikke kunne tenke seg å stemme på et slikt parti, er det nå bare 16,5 prosent som ikke kan tenke seg å gjøre det.

Hva har skjedd? Fremskrittspartiet får neppe 70 prosent oppslutning i kommunevalget – så ergo må det være noe annet.

Forklaringen er nok at de spurte i 2005 bare forbandt Fremskrittspartiet med et parti som “stiller krav til” innvandrere – mens de spurte i 2011 forbinder den typen krav med praktisk talt alle partier.

7 kommentarer
    1. Takk for et saklig innlegg om innvandring og integrering.
      Jeg kjenner noen flyktninger og asylsøkere. De har det til felles at de har stor vilje og evne til å arbeide, ta utdanning og utvikle seg og sin familie. De har ressurser som vi utvilsomt kommer til å sette pris på i årene som kommer.
      Når det gjelder å stille krav, så bør vi ikke glemme de rettmessige krav som barn har mot staten i henhold til barnekonvensjonen og som ikke respekteres under “den harde klypes politikk”.
      Jeg nevner som eksempel det jeg dokumenterte i en reportasje i Avisa Valdres 24. juni. Seks år gamle Dorna er født i Norge, har gått ett år på skolen og ble i mars utvist sammen med sine ureturnerbare foreldre fra henholdsvis Kina og Iran.
      Krev gjerne at innvandrere skal gjøre sitt for å integreres i det norske samfunn. Krev samtidig at UDI/UNE skal slutte med sin inhumane praksis, spesielt overfor barn. Krev at UNE blir avviklet som system, for det fungerer ikke etter sin hensikt.

    2. Kristin, dette var en riktig bra analyse som tiltredes 100 prosent.
      Og så takker jeg Fred Holt for innlegget sitt. For som han, så må vi nå arbeide for å få hele det norske folket til å engasjere mot UDI/UNE’s merkelige og umenneskelige beslutninger.
      Som oppegående mennesker bør vi nemlig ikke bare stille på hver vår tue og fortvile over slike forhold som seks år gamle Dorna. Skal endringer skje i praksis må vi gi UDI/UNE aktiv motstand i alle tilsvarende saker.

    3. Jeg hørte også på Søndagsavisen, som nyhetsnarkoman er det nær et must. Hva som serveres er jo sterk avhengig av hvem som er programleder. Nå er det ikke stor forskjell på dem politisk, de er jo jevnt over knyttet til SV-segmentet, SVrk er et bedre navn på Nrk enn Ark. Tom Kristiansen, som ledet sendingen søndag, er en levning av kristen-sosialister fra 70-tallet, kledelig iført Leninbriller, et levende bevis på at det må finnes et liv etter døden! Ikke bare kler han av seg selv i sin måte å stille spørsmål på, det går også frem i hvem han inviterer til sitt studio. Det er stint av politisk korrekthet, på søndag fungerte (av alle) Harald Stangehelle som et alibi. Dog, det må legges til; En annen gjest, SSB (og SV-medlem) Østby er ikke lenger så ensidig ukritisk megamultikulti som han var. Betgenende nok hadde søndagens utgave av “avisen” ikke et ord om nylig avdøde VG-redaktør Olav Versto. Versto er (var – dessverre) et forbilde for alle demokrater som er motstander av det totalitære enten det kommer i verdslig eller religiøs innpakning. Det er ikke mange av hans kaliber i norsk presse. (Og om det er, tør de ikke si det høyt av redsel for represalier – de er nesten like unnfallen som den norske lærerstanden i dette). Vi må “ta til takke med” de politisk korrekte do-gooderne som styrer eksempelvis Søndagsavisen. For all del, de er meget dyktige, men de har tung politisk slagside. De følger ikke gamle gode Herbjørn Sørebøs læresetning som sa at ingen journalist kan være 100 % objektive, men at han har en 100 % plikt til å prøve å være det. Derfor skal man ikke bare også oppholde seg utenlands, man skal også lese utenlandske medier. Da blir verden en annen. Og man skal være positiv til innvandring – mennesker har både røtter og føtter – men man skal ikke være naiv å tro at all innvandring og alle innvandrere er et gode. Å fortie problemene eller romantisere innvandringen og stemple kritikerne slik eksempelvis gruppen av “bekymrede professorer” på Blinder har gjort/gjør, er en sikker metode som vil føre til at “vanlige mennesker” vil bli mer skeptisk. Derfor slipper vi til alle stemmer, ikke bare dem som Søndagsavisen (betalt av dine og mine penger) etter politisk preferanser vil la oss høre.

    4. Jeg har også merket meg Tomm Kristiansens spesielle adferd i NRK. Som lisensbetaler gremmes jeg over å se at han fremstår nærmest som en talsmann for et falleferdig diktatur i Afrika. Jeg sikter til hans gjesteopptreden i NRK Kveldsnytt 5. mai. Er det virkelig fritt fram for en NRK-medarbeider å drive propaganda for et kriminelt regime som det rwandiske?

    5. Ja er det ikke utrolig at Norge anno 2011 har en statskirke. Dette samtidig som man forfekter demokratiske prinsipper og religionsfrihet i et pluralistisk samfunn. En vesentlig hindring for å få et skille mellom stat og kirke i Norge, er jo nettopp “den konservative politiske fløy” . Når dette går sammen med at skillelinjene i politikken er visket ut ved at AP og SV satt seg i en posisjon der hestehandel i store spørsmål, går på bekostning av idealistiske og typisk partipolitiske “fanesaker”, s.s. skille mellom stat og kirke, og for SV’s vedkommende i aller høyeste grad nei til oljeboring i nord, men la det ligge nå. Om “gud er død”, så har likevel den evangelisk lutherske statskirken i Norge de beste levekår. En viktig årsak er som nevnt at vi ikke har noen reell oposisjon til statskirken, en annen er at alternative livssynssamfunn bruker interne organer for å få ut sin frustrasjon. Her har jo flere en jobb og gjøre, men forvent ikke at statens forvaltningsorganer gjør noe, for også de er del av det lutherske statssystem. Jeg tror ulike livssynssamfunn burde stikke hodet mer fram i medier og presse. De må bli mer synlig slik at det blir vanskeligere for poitikerne på Stortinget å gå imot et skille mellom stat og kirke. I altfor stor grad jobber ulike livssynsorganisasjoner i kulissene, og de skriver godt gjennomarbeidede kronikker og innlegg,- men dessverre hovedsaklig til seg selv! Til seg selv i sine medlemsblad! Og her står vi – rasende i hvert vårt lille livssynssamfunn, og er frustrerte over at vi blir behandlet som en minoritet der flertallet alltid trekker det lengste strå. Kanskje har vi en statskirke fortsatt dels fordi vi er utsatt for demokratiets kanskje største dilemma: mindretallets tap mot flertallet, men også at alternative livsyn ikke lenger står på de offentlige barrikader for å bli hørt…. slik som biskopene gjør….

    6. Den økende kritiske holdningen til innvandring fra ikke-vestlige land og kanskje spesielt land med en muslimsk majoritet, skyldes en rekke forhold. For det første synes det ikke som om norsk toleranse overfor innvandring øker proporsjonalt med innvandringen, men omvendt proporsjonalt med den.
      Altså: Desto flere innvandrere, desto mer skepsis.
      For det andre er det et ikke ubetydelig antall kriminelle blant innvandrerne (og deres etterkommere). Norge har i løpet av 50 år gått fra å være et land med lite kriminaliet til å bli et land med høy kriminalitet. For det tredje er dette med integrering i bunn og grunn en frivillig sak, og mange innvandrere velger ikke å ville la seg integrere, og istedet isolere seg i egne samfunn.
      Når disse enklavene stadig utvider seg oppstår det et preg av kolonisering. For det fjerde er det et beklagelig faktum at mange ikke-vestlige innvandreres utholdenhet i arbeidslivet er begrenset, med den følge at relativt få arbeider frem til vanlig pensjonsalder (67 år). Fortsatt uansvarlig innvandringspolitikk vil føre til at det kun er et spørsmål om tid før velferdsstaten, som vi kjenner den, vil bryte sammen. Og hvem er tjent med det? I hvert fall ikke innvandrerne.

    7. Du viser til flere faktorer som kan ha påvirket utviklingen. Jeg tror alle faktorene er gyldig i større eller mindre grad.
      Nå som tidligere danner mange seg et bilde av integreringen gjennom hva de leser og hører fra media og andre. Utifra det vil nok mange danne seg en formening om integreringen har vært vellykket eller ikke. Men i takt med med en voksende flerkulturell befolknings andel, stiger de egen opplevde inntrykkene av innvandrere og av integreringen.
      Selvopplevde hendelser og erfaringer får vanligvis sterkere innflydelse på meningsdannelsen en de ting vi hører fra andre.
      Torleiv Haus skriver om dette i sitt innlegg i verdidebatten.no
      http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat6/thread166692/#post_166692
      Jeg tror han har et poeng som mange har oversett.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg