En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.

Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen.  Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.

Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.

Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.

Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.

Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?

Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.