En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.
Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen. Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.
Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.
Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.
Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.
Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?
Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.
Godt innlegg! Jeg syns debatten om Samordningsministeren har tatt helt av og at selv Høyre og Venstre har gått litt for langt. For det første er det åpenbart behov for en samordningsminister. Norge har en svært sektorisert stat som innebærer at departementer og avdelinger, statsråder og andre bruker veldig mye tid på å slåss innbyrdes. Eksemplene er mange, men ett fra forrige stortingsperiode er hvordan Finansministeren fra SV sendte folk i krigen mot partikollegaen som ønsket å få på plass en miljøavtale med næringslivet for å redusere utslipp av Nox… De fleste slike regjeringsinterne kamper følger ikke partilinjer men stammer fra permanente motsetningsforhold mellom embedsverkene i de ulike departementene. Konfliktene lever videre uavhengig av regjering. Noe av forklaringen på problemet ligger i vår svake statsministerrolle, og noe av forklaringen på dette igjen ligger i at fagstatsrådene har konstitusjonelt ansvar for alle sakene, mens statsministeren ikke har det. Populært kalt “statsrådsparlamentarisme”.
En styrking av statsministerens mulighet til å tvinge faginteressene til å bruker mindre krefter på intern kamp, og mer på å gjennomføre regjeringens program, er en styrke for demokratiet. Høyre og Venstre bør gjøre det samme når de kommer i regjering igjen i 2013.
En annen avsporing er at det er noe veldig uklart og rart med samordningsministerens konstitusjonelle ansvar. Vel er det noe nokså nytt med statsråder uten konstitusjonelt ansvar for noe saksområde, men dette gjelder vel også for statsministeren, så helt ukjent er ordningen ikke?
Nok et godt innlegg! Må si meg stort sett enig med det meste. Det er synd at det faktisk er nødvendig med en samordningsminister, og det er definitivt ingen ting å syte over.
Enhver statsråd plikter imidlertid å stå til rette overfor Stortinget for sin virksomhet, selv om han ikke har konstitusjonelt ansvar for et eget saksområdet. Det følger av retten til å møte for kongen i statsråd, og det burde det ikke såes tvil om. Når statsministeren trenger en egen statsråd som høyre hånd til å samordne regjeringen er det også grunn til å stille spørsmål ved om ansvaret i regjeringen er så pulverisert at det blir umulig for Stortinget å føre kontroll med det enkelte regjeringsmedlem.
Ikke uenig med deg, i prisnisppet, men jeg har en betenkelighet, og det er at dette er en mann som vil forsvare regjeringen i media, sende ut signaler der, men som ikke like lett kan kontrolleres av Stortinget. Det er en utfordring.
Selv om dette er fornuftig, og bra og smart, så kan det hende det er ukonstitusjonelt. Da hjelper det ikke med noens meninger.
Et utrolig smålig blogginnlegg fra en ellers fornuftig Clemet. At Clemet er uenig i kritikken av en tvilsom politisk konstruksjon som i prasis ikke er underlagt Stortingets parlamentariske kontroll, får så være sin sak. Det kan være grunn til å minne om at Høyreleder Erna Solberg viste tørt til at Høyre var motstandere av parlamentarismen for 100 år siden, men at ?det er et standpunkt vi nå har forlatt?. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3367211.ece Clemet deler åpenbart ikke Høyre-lederens syn.
At Clemet i denne diskusjonen presterer å trekke inn forhold rundt fordeling av opposisjonstillegg til stortingsgruppene og sutrer over Venstres uttelling i Bondevik 2- regjeringen hvor hun selv var minister, representer et retorisk lavmål og selvmål som jeg ikke har opplevd fra Clemets side tidligere. Det er skuffende må jeg si. Jeg skjønner og må selvfølgelig akseptere og resepktere at Clemet har et foreldet syn på parlamentarismen. Men jeg hadde forventet at hun var i stand til å argumentere bedre enn dette.
Til Jan-Christian: Jeg tror du har misforstått meg. Det er kuriøst, men jeg er ikke kritisk til at Venstre hadde tre statsråder og to stortingsrepresentanter. Derimot er jeg veldig kritisk til den tiltagende bruken av det såkalte underutvalget (les også andre innlegg om dette på bloggen min). Og mitt poeng er bl.a. at jeg syns det er underlig at et parti som påberober seg så prinsipielle holdninger som Venstre har gjort når det gjelder “samordningsministeren”, ikke har hatt noen innvendinger (som jeg har sett) f.eks. til bruken av underutvalget. Jeg likte heller ikke det som skjedde ift økonomisk støtte i Stortinget, men det er en annen sak.