På Civita og Skaperkrafts siste frokostmøte, der vi stilte spørsmål om hvorvidt fastleger fortsatt bør kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort, ble også aktiv dødshjelp et tema.

Det var president i Legeforeningen, Hege Gjessing, som kom inn på temaet da hun skulle fortelle hvordan foreningen resonnerer rundt slike spørsmål. De behandler spørsmålene ett for ett – etter hvert som utfordringene melder seg – bl.a. fordi det er vanskelig i dag å overskue alle de spørsmål som kan komme opp i fremtiden.

Legeforeningen vil ta stilling til fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort i juni neste år. Gjessing kunne dermed ikke i dag si hva som blir foreningens konklusjon. Men hun gikk langt i å konkludere på to andre punkter:

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

For det første sa hun at det nok er mulig å sammenligne det å avslutte et spirende liv i mors mage, altså abort – med det å avslutte et hvilket som helst annet liv, altså aktiv dødshjelp.

I tillegg sa hun at hun anså det for sikkert at Legeforeningen vil være imot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom det blir aktuelt – og at den derfor også vil gå inn for at leger må få reservere seg mot å utføre og henvise til slik dødshjelp.

Gjessing kaller det “legeassistert selvmord”, hvilket kanskje er en mer presis beskrivelse av hva dette dreier seg om.

Selvmord er ikke forbudt i vårt land. Spørsmålet er om det skal bli tillatt å hjelpe noen med å begå selvmord, hvis de ikke klarer det selv? Er ikke det å hjelpe en som lider, og som gjerne vil avslutte livet, egentlig en barmhjertig handling?

Spørsmålet er interessant, fordi det berører en viktig problemstilling knyttet til debatten om å legalisere aktiv dødshjelp.

Det er ikke så vanskelig å forstå at det å hjelpe et menneske som som man er veldig glad i, som har store smerter, og som oppriktig ønsker å avslutte livet, kan være en barmhjertig handling.

Det som er vanskeligere å forstå, er at legeassisterte selvmord, som altså skjer i regi av et “sterilt” helsevesen, utført av leger eller annet personell på en pasient man ikke kjenner eller er glad i, kan være en barmhjertighetshandling. Det er vel snarere behandling – og en behandling som strider mot legegjerningens raison d’être, som er å redde – og ikke ta – liv.

Passiv dødshjelp, som betyr at man unnlater å gi livsforlengende behandling, er tillatt i Norge. Det er imidlertid både prinsipielle og mer praktiske grunner til at vi ikke bør legalisere aktiv dødshjelp. De praktiske grunnene er bl.a. knyttet til faren for utglidning i kriteriene, slik man bl.a. ser i Nederland – der man også har tatt livet av mennesker som ikke har kunnet uttrykke ønske om det selv.

At aktiv dødshjelp er ulovlig er et viktig signal fra samfunnet: Vi ønsker ikke å gjøre aktiv dødshjelp til en del av legegjerningen. Vi ønsker ikke å fortelle mennesker at de er til bry, fordi de lider eller trenger omfattende behandling. Vi ønsker ikke å presse noen ut av livet.

Dette betyr likevel ikke at samfunnet behøver å slå hardt ned på dødshjelp som er avtalt mellom mennesker som er glad i hverandre og står hverandre nær, og som gis av ekte barmhjertighetsgrunner.

Selv det som er ulovlig, kan dømmes og bedømmes mildt.