Man skal være veldig forsiktig med å spå hvilke saker velgerne vil mene er de viktigste om noen år.
I 2013 mente velgerne at helse var viktigste sak. I 2017 var det innvandring, og i 2019 er det kanskje klima eller distriktspolitikk.
I 2021 kan det meget vel være at velgerne fortsatt mener at klima er svært viktig. Men det kan også seile opp andre saker som blir viktige fordi det skjer noe som setter saken eller temaet på dagsorden og/eller fordi den politiske situasjonen gjør den mer aktuell.
I 2021 kan for eksempel EØS-avtalen og vårt forhold til EU bli et tema, og det av flere grunner.
En viktig grunn er at EU blir stadig viktigere for vår evne til å finne løsninger på klimaproblemet.
Klima og miljø har blitt et stadig viktigere satsingsområde for EU, som også har inntatt en ledende rolle i det globale arbeidet mot klimaendringer, blant annet som en viktig pådriver under FNs klimakonferanse i Paris.
EUs nye klimamål, som skal nås innen 2030, kan deles inn i tre hovedpunkter (og her har jeg sakset teksten fra Europabevegelsens hjemmeside):
- Klimagassutslippene skal reduseres med minst 40 prosent av utslippsnivået i 1990. Dette målet er bindende, og alle EUs medlemsland må ta sin del.
- Øke fornybarandelen slik at minst 27 prosent av energien vi bruker, er fra fornybare kilder. Dette er bindende på EU-nivå, som vil si at enkelte land kan være lavere så lenge den samlede andelen i hele EU er på 27 prosent.
- Øke energieffektiviteten med minst 27 prosent. Gjennom for eksempel teknologiutvikling kan de samme apparatene bruke mindre energi for å utføre de samme jobbene, slik at det totale energiforbruket går ned.
Målene skal gjennomføres i EU, og det er derfor ikke mulig å kjøpe seg fri fra sine forpliktelser. I et lengre perspektiv har EU forpliktet seg til å kutte i klimagassutslippene med 80 – 95 prosent innen 2050, også det sammenlignet med nivået i 1990.
For å nå målene i Paris-avtalen har Norge forpliktet seg til å følge EUs felles klimamål.
EUs klima- og miljøpolitikk er viktig for Norge. Store deler av EUs miljøpolitikk er omfattet av EØS-avtalen, blant annet rettsakter som direktiver og lover om forurensning, klima, vann, avfall og miljømerking. Mange miljøproblemer er grenseoverskridende, og Norge mottar betydelig forurensning utenfra. Ettersom EU-landene er våre nærmeste naboer, vil EUs interne miljøkrav på flere områder kunne ha langt større effekt i Norge enn det egne nasjonale tiltak har.
Norge er også medlem av EUs kvotehandelssystem gjennom EØS-avtalen. Bedrifter i sektorer som industri, olje og gass må kjøpe kvoter for alle utslippene de står for. Dersom man slipper ut ett tonn CO2, må man kjøpe én kvote for å betale for dette utslippet. Hensikten er å gjøre det dyrt å forurense og mer attraktivt å benytte seg av fornybar energi. Rundt halvparten av Norges totale utslipp er regulert av kvotemarkedet, og her skal Norge kutte utslipp med 43 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005.
Den andre halvparten av norske utslipp kommer fra sektorer som transport, jordbruk, bygg og avfall. Disse er ikke pålagt å kjøpe kvoter, men må redusere sine utslipp på andre måter. I disse sektorene ligger det an til at Norge skal kutte 40 prosent av utslippene – og hvordan det kan skje, har min kollega Haakon Riekeles skrevet om her.
En annen viktig grunn til at EU og EØS kan bli et viktig tema, er Brexit.
Vi vet ennå ikke om det blir en såkalt hard Brexit, men utfallet kan uansett få konsekvenser for Norge. I tillegg kan vi antagelig regne med at selve Brexit-prosessen og det kaoset den har utløst i Storbritannia, muligens har vaksinert en del nordmenn mot et ønske om å melde Norge ut av EØS eller forsøke å reforhandle EØS-avtalen. Oppslutningen om EØS vokser.
En tredje grunn til at EØS blir viktigere, er at verden rundt oss – også når vi ser bort fra Brexit – preges av økt uro, ustabilitet og proteksjonisme – og kanskje en gryende økonomisk krise. Da blir næringsliv og sysselsetting, og gode og forutsigbare rammevilkår, viktigere.
Den fjerde grunnen til at EU og EØS kan bli et tema, er det som skjer på venstresiden i norsk politikk. Arbeiderpartiet mister styrke, mens de andre partiene vokser. Styrkeforholdet mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og SV og Senterpartiet på den andre er i endring. På de siste målingene er SV og Senterpartiet til sammen nesten jevnstore med Arbeiderpartiet. Tar vi med MDG og/eller Rødt, kommer Arbeiderpartiet i et klart mindretall. I Oslo kan valget føre til at Arbeiderpartiet til og med blir mindre enn ett av de andre partiene.
I Arbeiderpartiets program står det ikke lenger at partiet mener at det beste for Norge ville være EU-medlemskap. Det ble fjernet da partiet laget programmet sitt for inneværende stortingsperiode. Det betyr at det nå bare er Høyre som mener det: “Høyre ønsker å erstatte EØS-avtalen med full deltagelse i EU. Dersom det blir aktuelt, må det avholdes folkeavstemning om norsk EU-medlemskap.”
Om det noen gang blir aktuelt, er ikke godt å si. Det ser ikke slik ut i overskuelig fremtid.
Men hva med EØS?
Både Arbeiderpartiet og Høyre er for EØS-avtalen, og det er også Venstre og KrF. Også Fremskrittspartiet omtaler EØS-avtalen i svært positive ordelag i sitt program, men partiet ønsker også å “reforhandle EØS-avtalens bestemmelser knyttet til arbeids- og velferdsordninger“, noe som nok er helt urealistisk å få til.
I MDGs program står det ikke noe spesielt om partiets syn på EØS-avtalen – men det virker som at partiet tar den for gitt. Det kan ha sammenheng med at det i MDG er delte meninger om norsk EU-medlemskap, rett og slett fordi EU er så viktig for klimaet. Også i Venstre kan det kanskje ende med et tydeligere ja til EU blant annet på grunn av klimasaken.
Senterpartiet, SV og Rødt, derimot, vil melde Norge ut av EØS.
Det har de alltid ment, men de har aldri fått gjennomslag. I Stoltenberg II-regjeringen var tross alt Arbeiderpartiet to – tre ganger større enn SV og Senterpartiet til sammen, og Rødt betydde ingenting.
Det er vanskelig å se for seg at Arbeiderpartiet vil forhandle bort EØS-avtalen. Men det er også vanskelig å se for seg at SV, Senterpartiet og eventuelt Rødt skal gi fra seg dette forhandlingskortet før valget i 2021, dersom de til sammen er sterkere enn Arbeiderpartiet. Hvor mye de vil “stå på krava” vet ikke jeg, men det er uansett verdt å merke seg at alle tre også deler et annet programpunkt – nemlig et ønske om å ta reservasjonsretten mer aktivt i bruk så lenge vi fortsatt er medlem av EØS.
Senterpartiet mener også at Brexit vil “skape ny dynamikk i Norges forhold til Europa gjennom at det oppstår et alternativ til dagens EØS-avtale“, og at dette er noe Norge må “følge svært tett med sikte på å utnytte de muligheter som oppstår”.
Etter valget på mandag vil vi høyst sannsynlig se et mer fragmentert politisk bilde. Det kan gjøre det vanskeligere å etablere stabile og styringsdyktige flertall.
Noen av dem som er minst glad i kaos og uforutsigbarhet i politikken, er næringslivet. “Forutsigbarhet” står alltid øverst på næringslivets ønskeliste.
Dersom fragmenteringen tiltar og styringspartiene svekkes også på nasjonalt nivå, vil det være negativt, både for norske bedrifter og for mulighetene som Norge har til å tiltrekke seg kapital og investeringer fra andre land.
Økt usikkerhet om EØS-avtalen vil gjøre vondt mye verre.