Jeg er helt enig med dem som mener at de som bor i Norge, bør forsøke å følge norske skikker og bruk, så lenge de ikke strider mot grunnleggende menneskerettigheter – og det gjør de jo ikke.
Det bør derfor være et mål for dem som kommer hit, at de for eksempel lærer seg å hilse med hånden, selv om det ikke er eller var vanlig der de eller deres foreldre kom fra.
Sånn oppfører også jeg meg når jeg er i andre land. Jeg bukker i Japan, jeg håndhilser på en litt uvant måte i mange afrikanske land, og jeg har unnlatt å strekke frem hånden i andre land. Jeg har også i utallige land oppført meg helt merkelig, sett med norske øyne, når jeg bytter visittkort med andre. Også innad i Norge varierer det litt: Noen ganger føles det naturlig med en klem – i andre sammenhenger virker det helt malplassert.
Men selv om det kan være greit at mennesker som har innvandret til Norge, lærer seg å hilse slik det er vanlig å gjøre det her, behøver man ikke gjøre dette til en stor sak. Fremskrittspartiet prøver å gjøre dette til en valgkampsak, og det forbauser ikke. Men saken fortjener det ikke, og jeg skal forklare hvorfor jeg mener det.
Det er veldig mye, både i vårt land og i andre land, som i dag fortjener høytlytt protest: Illiberale utviklingstrekk, brudd på menneskerettighetene, overgrep og negativ sosial kontroll er alle fenomener som fortjener at noen protesterer.
Men at noen ikke vil hilse med hånden eller svømme uten klær, behøver ikke å få oss til å gå i fistel. Konfliktnivået i et samfunn øker unødig, dersom vi skal reagere kraftig på alt vi ikke liker eller er vant til.
Professor i filosofi, Lars Fr. H. Svendsen, som også har en deltidsstilling i Civita, har nettopp skrevet en liten pamflett om toleranse. Han ga også et svært godt og langt intervju til Verdibørsen i NRK om det samme.
Og hva er hans poeng?
Han viser hvordan vi ofte bruker begrepet toleranse på en feilaktig måte. For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har alltid vært en varm tilhenger av at homofile og lesbiske skal få leve sammen slik de ønsker, og jeg gikk blant annet, som daværende stortingsrepresentant, inn for partnerskapsloven i 1994. Dette har gjort at jeg har oppfattet meg selv som tolerant.
Det Svendsen minner oss om, er at det ikke er tolerant å tolerere det du liker. Toleranse handler om å tolerere det du ikke liker.
Hans definisjon av toleranse er derfor 1) at du står overfor et fenomen som du mener er galt eller mindreverdig, 2) at du kan gjøre noe med det, og 3) at du likevel ikke gjør noe med det.
Så la oss – ut fra denne definisjonen – tenke oss to eksempler, nemlig tvangsgifte og det å nekte å håndhilse.
For folk flest i Norge er både tvangsgifte og det å nekte å håndhilse noe vi, inkludert norske moskéledere, misliker og mener er galt. Vi er også i stand til å gjøre noe med det: Vi kan skjelle ut dem det gjelder, skrive et harmdirrende leserinnlegg eller, hvis vi er ledende personer i et parti, lage en reklamevideo når det er valgkamp.
Men er begge saker like vanskelige å tolerere?
Etter min mening nei.
Når det gjelder tvangsgifte er intoleranse viktig. Vi må si fra.
Et ønske om ikke å håndhilse kan tolereres – det vil si at det ikke er strengt nødvendig å reagere på det.
Så kan man spørre: Er et noe å vinne på ikke alltid å reagere på det som man ikke liker?
Ja, det er faktisk det.
Det er helt legitimt å kritisere det man ikke liker. Men hvis alle skal reagere med sinne på alt, uansett om saken er stor eller liten, skaper det et mer konfliktfylt og polarisert samfunn.
Flere vil føle ubehag og kanskje frykt, og vi får et mer ubehagelig samfunn for alle.
I verste fall blir frontene så harde at det blir vanskeligere å skape forståelse for at det kan være fint å ta til seg de lokale skikkene og hilse med hånden.
