På nyhetene i kveld kom Erik Solheim med et høyst forståelig hjertesukk.
Det viser seg at en rekke ordførere har unnlatt å følge opp en henstilling fra miljøvernministeren om å ta vare på truede arter. Forklaringen – eller skal vi unnskyldningen – er at de mangler penger.
Men da sa Solheim som sant er: Det er altfor mye mas om penger i dette landet. Solheim selv er lei av maset og mener at det er mulig å gjøre noe med de store ressursene man allerede har. Pengene kan alltid brukes mer effektivt, og det er ikke alt som koster penger.
Jeg er hjertens enig med Solheim. Men har han tenkt på hvordan det har blitt slik? Har ikke de politiske partiene selv et ansvar for å ha skapt en politisk kultur (eller ukultur) der nesten alt dreier seg om (mer) penger? Og har ikke SV vært et av de aller verste partiene i så måte?
Selv hadde jeg SV på nakken i fire år som utdannings- og forskningsminister i en mindretallsregjering. Rundelig sagt var det én ting som gikk igjen fra SVs side absolutt hele tiden: Skolene måtte ha mer penger! Riktig nok hadde norsk skole mest ressurser i hele verden, og riktig nok viste all forskning at mer ressurser ikke uten videre fører til bedre trivsel eller bedre faglige resultater – men det spilte ingen rolle for SV. SV trodde ikke på det, ville ikke tro det, nektet å høre.
Så maset fortsatte. Helt til de kom i regjering selv.
Dette var vel et betimelig hjertesukk fra en dame som har opplevd det på nært hold…
Er det da så rart at folk flest har lett for å sammenligne vårt storting og regjering – med en barnehave full av heller bortskjemte barn?