Alle land har sine politiske skandaler – spesielt om sommeren.

I Sverige har  Moderaternas Sven Otto Littorin trukket seg som arbeidsmarkedsminister. Offisielt var forklaringen hensynet til en vanskelig familiesituasjon. Litt mindre offisielt påstås det at den egentlige årsaken var Aftonbladets avsløring av et angivelig sex-kjøp etter at slikt kjøp ble forbudt i Sverige. Selv benekter Littorin at han har kjøpt sex, men skandalen er likevel et faktum. Er han først mistenkt i full offentlighet uten å kunne bevise sin uskyld, er slaget tapt.

Men er det en virkelig skandale? Ja, hvis Littorin virkelig har kjøpt sex, som altså er ulovlig i Sverige, er det en skandale. Problemet er at ingen har bevist at dette er sant. At det er mulig for en avis å fremsette slike påstander i det offentlige rom uten å ha sikre bevis eller kilder, er derfor i seg selv en skandale. Hvis påstandene er usanne, og Littorin er uskyldig, er det en virkelig stor skandale.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

I Danmark er det to pågående skandaler. Sosialdemokratiets leder, Helle Thorning-Schmidt, havner i stadig i trøbbel på grunn av sine private disposisjoner. Hun taler nedsettende om mennesker som velger privatskole for sine barn, men velger selv privatskole for sitt eget barn. Hun taler nedsettende om dem som ikke betaler nok skatt, men mistenkes selv for å drive ulovlig skattetilpasning for å spare skatt og for å gi gale opplysninger til myndighetene. Hun får stort sett gode karakterer for sin "krisehåndtering" (hun legger seg nemlig helt flat), men krisen er ikke nødvendigvis over. Skattesaken hennes granskes, og den kan fortsatt ende som en skandale.

Men er det en virkelig skandale? Så langt er det klarlagt at Helle Thorning-Schmidt har store problemer med å gi presise og sannferdige opplysninger til myndighetene, at hun ikke alltid gjør det, og at hun åpenbart har tatt nokså lett på det. Det er, etter min mening, i hvert fall en liten, men klart tilgivelig skandale. Det er også klarlagt at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære hos Thorning-Schmidt, og det etterlater ikke et godt inntrykk. Å kalle det en skandale er å gå for langt, men kanskje kan hun og andre politikere lære av det og slutte å fordømme dem som velger annerledes enn de gjør selv (eller, for å være mer presis, faktisk bare velger det politikerne velger selv). Men hvis det viser seg at Thorning-Schmidt driver bevisst og ulovlig skattetilpasning, er det en virkelig skandale. Så langt er det mange som mistenker det, fordi hun har gitt så mange gale opplysninger som kan tyde på det, men om det kan bevises – og om det blir bevist – gjenstår å se.

Den konservative utenriksministeren i Danmark, Lene Espersen, som også er leder for de konservative, har pådratt seg en annen skandale. Hun er blitt kjent som "ferieministeren", som stadig melder avbud til viktige møter, fordi hun er på ferie. I tillegg var hun så uheldig å være eneste utenriksminister som ikke nådde frem til det store ministermøtet i Kabul tidligere i sommer. I virkeligheten har hun "bare" gjort én stor feilvurdering når det gjelder å delta i møter, men fordi "krisehåndteringen" er så dårlig (hun legger seg ikke helt flat), får hun nå pepper for alt, og mange krever hennes avgang enten som utenriksminister og/eller som partileder. Skandalen er altså på ingen måte over.

Men er det en virkelig skandale? Nei, dette er ingen skandale. Det mest "skandaløse" med saken er at den muligens viser at Danmark har en dårlig utenriksminister eller en utenriksminister som har feilbedømt behovet for å delta i et møte, og som nå har store tillitsproblemer vis à vis velgerne, slik saken har utviklet seg. Det er et alvorlig problem for den danske regjeringen og for hennes parti, og det er et problem som må håndteres, men det er ikke en skandale.

I Norge har vi for tiden Bjarne Håkon Hanssen-saken. Men er den en skandale? Overhodet ikke. Det har vel, tvert om, sjelden blitt sagt så mye uprinsipielt, og til dels dumt, som i denne saken.

Noen mener det er kritikkverdig, eller burde være ulovlig, å bli kommunikasjonsrådgiver etter at man har vært politiker. Det er et merkelig og i praksis umulig standpunkt. For hvor skal grensen gå? Skal man kunne være advokat, rådgiver i et (annet – gud forby) parti, rådgiver i en nærings- eller interesseorganisasjon, rådgiver i fagbevegelsen, rådgiver (f.eks. lederutvikler) for medlemmer av (en annen) regjering eller oppdragsforsker for en (annen) regjering eller et (annet) parti? Skal alt dette forbys eller være gjenstand for kritikk – eller er noen av disse rådgiverrollene mer akseptable enn andre? I så fall med hvilken begrunnelse?

Noen mener at det er kritikkverdig at Hanssen opptrer som en "opposisjonspolitiker". Men hva slags standpunkt er det? Er alle som er uenig med Regjeringen og sier det høyt, "opposisjonspolitikere"? Står det ikke enhver borger fritt å si det man mener – også selv om man tilfeldigvis tidligere har vært politiker? (At det er uvanlig at en kommunikasjonsrådgiver argumenterer substansielt i det offentlige rom er en annen sak. Det ble Hanssen tvunget til, fordi noen antok at han arbeidet mot noe han var for og derfor var "umoralsk".)

Noen mener at det bør være forbudt for tidligere politikere å drive lobby-aktiviteter. Også det er et litt merkelig standpunkt, siden hele vårt politiske system er basert på at politikerne ønsker mest mulig lobby-aktivitet. Det vrimler av høringsprosesser, møter og høringer i regjering og storting, som har til hensikt å la "hvermansen" påvirke de politiske beslutningene. De som gjør bruk av denne muligheten, kan gjerne deles i to grupper:

Det er de som taler på egne vegne, f.eks. en bedrift eller en enkeltperson.

Det er de som taler på andres vegne, f.eks. Bondelaget, NHO og LO, som "lobber" for bøndene, bedriftene og for arbeidstakerne – eller mer presist; for sine betalende medlemmer. 

I denne siste kategorien kommer også kommunikasjonsrådgiverne – hvis de henvender seg til f.eks. Stortinget. I så fall er de pålagt å opplyse hvem de henvender seg på vegne av, f.eks. en bedrift eller en gruppe av bedrifter.

Slik systemet virker i Norge, er det svært sjelden komminikasjonsrådgiverne selv henvender seg til politikerne. Årsaken er bl.a. at vi har et svært velutviklet system for lobbying gjennom nærings- og interesseorganisasjoner. Selv har jeg , etter over fem år som statsråd, bare én gang opplevd at en kommunikasjonsrådgiver, som også var tidligere politiker, henvendte seg direkte til meg. Vedkommende startet da med å opplyse om hvem hun ringte på vegne av. Henvendelsen virket antagelig mot sin hensikt, men uansett er den av mikroskopisk betydning målt mot den massive påvirkning jeg ble utsatt for fra f.eks. fagbevegelsen.

Noen mener at tidligere politikere overhodet ikke skal henvende seg til dagens politikere, f.eks. for å sjekke fakta i en sak. Også det er et umulig standpunkt. Selvsagt har alle borgere rett til å henvende seg til våre politikere. Skulle noen henvende seg med et "ufint" budskap, og det er det jo mange borgere som gjør, må politikerne ha ryggrad og dømmekraft nok til å håndtere det. Hvis en politiker tåler drapstrusler og rasistiske utsagn fra tilfeldige borgere på telefonen, kan de vel ikke være så "pinglete" at de ikke greier å håndtere en telefon fa en tidligere kollega.

Noen mener at det er galt å ta seg betalt for å gi råd om hvordan politiske prosesser virker. Underforstått: Ikke alle har råd til å kjøpe seg slike råd, og kunnskapen om de politiske prosessene blir derfor ikke "rettferdig" fordelt. Men dette er et problem som har vært der siden tidenes morgen, og som har svært lite med kommunikasjonsrådgiverne å gjøre. Både kompetanse og penger er – av mange grunner – ulikt fordelt, men av den grunn kan man ikke forby kjøp og salg av kompetanse. Politikerne selv deltar jo ofte på arrangementer der noen har betalt for å høre dem og nyte godt av deres kompetanse, f.eks. på konferanser.

Noen er opprørt over at Hanssen nå tjener sine kunder og eiere. Men hvorfor det? Er det ikke ganske opplagt at næringslivet primært er opptatt av sine kunder, eiere og – selvsagt – egne ansatte? Hva er galt med det? En politiker som sier sånt, etterlater inntrykk av at hun eller han – i motsetning til næringslivsfolk – er mer altruistisk og mindre opptatt av egeninteressen, men det er det selvsagt ingen garanti for. Den som tror at politikere alltid treffer beslutninger løsrevet fra interessene til eget parti, egne velgere eller egen popularitet, må tro om igjen. Politikere er faktisk ikke bedre mennesker enn andre er.

Når alt dette er sagt: Overganger mellom politikk og arbeids- og næringsliv er selvsagt ikke alltid uproblematisk – akkurat som det ikke alltid er uproblematisk å gå fra én bedrift til en annen. (Det er vel antagelig bare i pressen at det anses som helt uproblematisk å gå fra den ene avisen til den andre, helt uaktet avisenes konkurransesituasjon eller ideologiske grunnsyn.) Men nettopp derfor finnes det regler for f.eks. taushetsplikt og karantene. I Hanssens tilfelle er også kritikerne enige om at de strengeste reglene fulgt til punkt og prikke.

Det er mulig det finnes argumenter for å gjøre karantenereglene enda strengere. Men i så fall tror jeg ikke de finnes i Hanssen-saken. De argumentene han er møtt med, vil neppe forsvinne av at det f.eks. går et halvt år til før han kan begynne å arbeide.

Alt oppsummert tror jeg denne saken koker ned til at Hanssens rødgrønne eks-kolleger er skuffet, overrasket og til dels sjokkert over at han tillater seg å ha en annen mening – og arbeide for den – enn Regjeringen selv har.  Det kan være forståelig, men det fortjener ikke så enormt mye medieomtale som denne saken har fått.

At Hanssen selv velger å arbeide for denne saken – og å gi uttrykk for sitt syn – kan kanskje også overraske oss andre. Om det er modig eller illojalt (eller begge deler) overfor tidligere kolleger, kan sikkert diskuteres.

Men heller ikke det fortjener særlig mye omtale i mediene.