I dag har tankesmien Res Publica arrangert en konferanse med tittelen Blå erfaringer i Norden.
Formålet med konferansen var utilslørt, for som det heter i invitasjonen:
Ved valget i 2013 fikk Norge sin blåeste regjering noensinne. I Sverige og Danmark har de årelang erfaring med borgerlige regjeringer. På denne konferansen vil du få høre konkrete endringer av den svenske og danske velferdsstaten. Hva kan vi vente oss i Norge? Hvordan utfordres den nordiske modellen av de borgerlige regjeringer?
Av en eller annen grunn fremkommer det ikke av invitasjonen at det for tiden er en sosialdemokratisk ledet regjering i Danmark – en regjering som også Socialistisk Folkeparti var medlem av inntil nylig og nå er støtteparti for. Det fremkommer heller ikke at den “årelange erfaringen” med borgerlig regjering i Sverige egentlig ikke er så mye lenger enn den er i Norge: I løpet av de siste 20 år har det vært borgerlig regjering både i Sverige og Norge i sju – åtte år, mens regjeringsmakten i Danmark de siste 20 år har vært mer jevnt fordelt mellom sosialdemokratene og de borgerlige partiene.
Den nordiske modellen er hele tiden i forandring og under utvikling. Norge er i dag langt mer markedsorientert, deregulert, liberalisert og – i det små – privatisert enn landet var for 20 – 30 år siden. Men dette er ikke bare borgerlige regjeringers fortjeneste – kanskje snarere tvert om. Noen av de viktigste fremstøtene for å deregulere økonomien og (del)privatisere noen av statsbedriftene har kommet mens Arbeiderpartiet satt med makten.
Det interessante akkurat nå kan umulig være å studere erfaringene med den “årelange erfaring med borgerlige regjeringer” i Sverige og Danmark – men snarere å studere hva årsaken kan være til at den blå regjeringen i Sverige og den røde regjeringen i Danmark fører så lik politikk. Hvorfor er det slik at både Fredrik Reinfeldts regjering og Helle Thorning-Schmidts regjering gjør omtrent det samme? De senker skattene og strammer inn på sentrale velferdsordninger for å styrke arbeidslinjen – ja, Thorning-Schmidt har til og med uttalt seg i rosende ordelag om den politikken som har vært ført i Sverige, og som også har møtt internasjonal anerkjennelse.
Jeg tror ikke årsaken er at Thorning eller Reinfeldt gjerne vil bryte ned den nordiske modellen. Den som hørte statsministerdebatten i Nordisk Råds sesjon i Oslo i høst ville hørt det helt motsatte – nemlig at statsministrene var stolte av den nordiske modellen og gjerne ville bevare og styrke den – men at de alle, uansett parti, innså at den trenger reformer og tilpasninger til en ny tid og nye utfordringer, som f.eks. innvandringen og eldrebølgen.
Perspektivmeldingen til Stoltenberg II-regjeringen gir en god indikasjon på hvilke utfordringer det dreier seg om: Hvis alt forsetter som nå, vil vi få et finansieringsbehov i 2060 på ca. seks prosent av fastlands-BNP. Legger vi til grunn at vi fortsatt skal ha en kvalitetshevning i eldreomsorgen, slik vi har hatt til nå, og at vi fortsatt kommer til å ta ut økt veltand i økt fritid, vil finansieringsbehovet stige til ca. 26 prosent.
Det er selvsagt umulig, og derfor er det behov for reformer nå. Det er mange muligheter, men en åpenbar mulighet er å styrke arbeidslinjen og verdiskapingen – slik den svenske og danske regjeringen forsøker på når de senker skattene, gjør det mer attraktivt å investere og arbeide og litt mindre attraktivt å gå på stønader og trygd.
Ingenting av dette står høyt på dagsorden i Norge ennå. Riktig nok er mange av ungdomspartiene opptatt av dette, men de snakker for nesten døve ører.
Hos oss er det fortsatt mer comme il faut å avholde konferanser på Litteraturhuset, der vi snakker om hvor ille det er i de landene som ikke velter seg i olje, og som derfor må gjøre noe nå – enten de kaller seg røde eller blå.
