Kritikerne har rett i at Thorhild Widvey ikke burde ha ringt styrelederen i MiST for, slik hun forklarer det, å forhøre seg om fakta i saken om den famøse teksten i vårprogrammet til Trondheim kunstmuseum. Det er ikke en formell feil, men Jon Wessel-Aas har rett i at denne typen handlinger fra en statsråds side kan ha “en nedkjølende effekt på ytringsfriheten til de ansatte” i offentlig sektor. (Adresseavisen 15.2. – ikke på nett).

Men når noen mener at telefonen fra Widvey er uttrykk for “vilkårlig maktutøvelse”, at Widvey bør vurdere sin stilling, og at statsministeren, ifølge Dagsavisens Arne Strand, burde gitt Widvey reisepass på grunn av håndteringen av denne saken, er den kommet fullstendig ut av proporsjoner.

For det første:

Museene i Sør-Trøndelag, MiST, er ingen underliggende etat under Kulturdepartementet. Staten har ikke engang en eierandel i museene og oppnevner ingen av representantene i styret. Kulturministeren har derfor ingen instruksjonsmyndighet overhodet over noen del av Museene i Sør-Trøndelag. Dette vet hun selv, og det vet nok også styret og administrasjonen i MiST og ledelsen ved Trondheim kunstmuseum.

For det annet:

Thorhild Widvey har, slik hun forklarer det, ikke forsøkt å instruere noen eller legge bånd på noens ytringsfrihet. Hun har, slik hun har sagt flere ganger, kun forsøkt å innhente fakta om en potensiell mediesak hun ble varslet om da hun kom hjem fra reise. Opposisjonen ser ut til å mene at det hadde vært helt annerledes og bedre, dersom departementet hadde innhentet disse faktaene på vegne av statsråden – men hva hjelper egentlig det? I begge tilfeller vil det jo være statsråden som ber om informasjon. 

For det tredje:

Opposisjonen lurer på hva statsråden skulle bruke informasjonen til, men også det har hun svart på: Hun ville være oppdatert om hva (medie)saken gjaldt, dersom hun fikk spørsmål fra kolleger, bl.a. i FrP, som er omtalt i den angjeldende teksten. 

For det fjerde:

Telefonen fra Widvey ville neppe  fått noen konsekvenser overhodet, om ikke forholdet mellom direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, og direktøren for MiST, Suzette Paasche, hadde vært så elendig som det tydeligvis er. Det viktige er imidlertid at den ikke legger noen nødvendig føring på den politikken den nye regjeringen vil føre når det gjelder å gi økt frihet til kulturlivet. Omtrent samme dag som kritikken mot Widvey eksploderte, utnevnte hun Per Edgar Kokkvold til ny leder i Kringkastingsrådet. Kokkvold er kjent for å være sosialdemokrat og ha sine meningers mot, og Widvey har i alle fall ikke forsikret seg eller FrP mot kritikk når hun har utnevnt han til ny leder i en periode som vil være preget av omfattende og kontroversiell debatt om NRK.

For det femte:

Kritikerne har rett i at direkte henvendelser som den Widvey har foretatt, er uheldige, dersom de blir del av et mønster, og statsråden gir uttrykk for forventninger om hva ledere for kulturinstitusjoner skal ytre seg om eller hva kunsten skal uttrykke. Siden så store deler av kulturlivet er avhengige av statlige midler, som også MiST er, kan det føre til en selvpålagt sensur vi ikke ønsker. Selv tror jeg dette er et virkelig fenomen, noe som bl.a. fremkommer her, men jeg tror ikke det er slike telefoner som har skapt fenomenet. Jeg tror føringene er sterkere enn som så.

På kulturlivets område vil det bl.a. dreie seg om innholdet i tildelingsbrev, om hvorvidt det knyttes politiske betingelser til støtten som gis og om det å ha et utpreget instrumentelt syn på kunsten og kulturen, slik vi bl.a. så under den forrige regjering. Det er på disse områdene den nye regjeringen må vise at den har et annet syn og følger en annen linje, dersom den virkelig skal gi større frihet til kunsten og kulturlivet. En telefon fra Widvey til MiST kan ikke ødelegge det, selv om noen liker å fremstille det slik. Og skulle noen likevel tro det, får Widvey og Regjeringen rikelig med muligheter til å motbevise påstanden, f.eks. når det skal tildeles midler til kulturlivet i statsbudsjettet for 2015 eller når det skal oppnevnes nye styrerepresentanter i underliggende etater eller medlemmer av kulturlivets styrer, råd og utvalg.

I NRKs Kulturnytt i dag morges var den avtroppende direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, opprørt over å leve “i et samfunn der statsråder løper rundt i kulturinstitusjoner og tilretteviser dem”. Og han har et poeng: Hadde dette vært tilfellet, hadde det vært sterkt kritikkverdig. Men det er det altså ikke, dersom vi skal tro Thorhild Widvey. Og vi kunne jo snudd på det og reist følgende kontrafaktiske spørsmål: Hvordan ville kulturlivet stilt seg til at en mann i Kyanders stilling, i et museumsprogram, fremstilte SV som farlig, fordi partiet bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse og menneskerettigheter gjennom sine svermerier for diktaturer? Ville Trond Giske fått like mye pepper fra kulturlivet, dersom han hadde ringt for å orientere seg om en slik sak?

For øvrig er det interessant å merke seg hvor tynnhudet kulturlivet er når det blir avdekket at myndighetene i Norge har tatt en telefon til en kulturinstitusjon – og hvor tykkhudet det virker når kunstnere i Norge innleder et samarbeid med myndighetene i f.eks. Nord-Korea.

Men heldigvis finnes det hederlige unntak.