De borgerlige partiene, og særlig Høyre, gikk til valg på økt gjennomføringskraft. Dermed fortjener også Regjeringen å bli målt på det.
Skal Regjeringen bli målt på gjennomføringskraft, må man imidlertid ha en mening om hva “gjennomføringskraft” er. Det ser ut til å ha bredt seg en oppfatning som setter likhetstegn mellom “god gjennomføringskraft” og “høyt tempo”, men så enkelt er det ikke.
Vellykkede reformer kjennetegnes ikke bare av at de er godt gjennomført, men at de også er godt tenkt og godt utredet. En viktig betingelse for god gjennomføring er god utredning på forhånd. At noe er godt tenkt, utredet og gjennomført, betyr ikke at det er perfekt eller feilfritt tenkt, utredet og gjennomført – men det betyr at reformen, samlet sett, er godt nok tenkt og gjennomført til at den har en mulighet til å lykkes.
For å illustrere med et noen eksempler:
Pensjonsreformen og Kunnskapsløftet er, etter min mening, reformer som både er godt utredet, godt forankret og godt gjennomført. De er hverken perfekte eller feilfrie, men det er stor oppslutning om reformene, og ingen har tenkt på å reversere dem – kun å forbedre dem.
Politireformen, derimot, dvs. opprettelsen av Politidirektoratet, er en reform som er godt tenkt, men dårlig gjennomført. Den dårlige gjennomføringen skyldes at tidligere justisministere ikke har klart å unnlate å detaljstyre direktoratet – hvilket vil si at direktoratet har hatt altfor mange mål som skulle forfølges samtidig til at det kunne bli en effektiv og god etat.
NAV-reformen er, slik det er dokumentert den senere tid, en reform som både er for dårlig tenkt, for dårlig utredet og for dårlig gjennomført – en slags “mission impossible”, blant annet fordi man trodde at man kunne blande sammen to ulike forvaltningsnivåer i samme etat.
Også sykehusreformen, som innebar at staten overtok ansvaret for sykehusene, var for dårlig utredet, fordi det var hastverksarbeid, hvilket har gitt store problemer i gjennomføringsfasen.
Eksemplene viser at kjappe vedtak og høyt tempo uten grundig utredning ikke er noen garanti for en vellykket reform.
Dette gjør dagens overraskende manøver i Utsira-saken desto mer bekymringsfull.
Saken er bekymringsfull, både faglig og politisk.
Faglig sett er det bekymringsfullt at man tar en beslutning før saken er ferdig utredet. Jonas Gahr Støre har nettopp uttalt er utredninger er noe man iverksetter når man ikke ønsker å gjøre noe, men det får stå for hans og Arbeiderpartiets regning. Min erfaring er at utredninger stort sett er alvorlig ment, og at de er nødvendige for å få gjennomført god politikk. I forvaltningen er det til og med et krav om grundig utredning for å kunne fatte vedtak. Det er ikke et tegn på gjennomføringskraft at man tar beslutninger på et tynt grunnlag – spesielt ikke når en gjennomføring av vedtaket kan koste fellesskapet flere titalls milliarder kroner.
Politisk sett er det også bekymringsfullt at Venstre og KrF arbeider på en måte som kan skape mistillit og mistro mellom samarbeidspartiene. Jeg håper jeg har misforstått, men slik det fremstår, har Venstre og KrF gått rett til mediene – uten engang å informere sine samarbeidspartnere i regjering. Når det i tillegg fremkommer at Høyre/FrP-regjeringen deler KrF og Venstres intensjon, men bare ønsker å få den nødvendige tid til å utrede saken, virker det desto mer uforståelig og lite seriøst.
Noen ganger er det fornuftig å skynde seg langsomt.
Vi trenger ikke en ny månelanding.
