For et par år siden kom det ut en bok av Egil Myklebust, Harald Norvik og Einar Lie (der jeg hadde gleden av å være med i et redaksjonsråd) som het Staten som kapitalist.
Boken gir en historisk gjennomgang av hvordan det statlige eierskapet i Norge har utviklet seg. Tyngdepunktet for det statlige eierengasjementet er flyttet fra etterkrigstidens heleide bedrifter til dagens deleide bedrifter, der staten har private medeiere – og dermed har også prinsippene for god eierstyring i større grad blitt underlagt generelle normer for eierstyring.
Boken viser hvordan det i tidligere tider har vært større politisk strid både om omfanget av det statlige eierskapet og om styringsprinsipper. Men gradvis ble det etablert en konsensus mellom høyre- og venstresiden i Norge: Mens høyresiden aksepterte at den norske stat var “dømt” til å ha et stort eierskap, aksepterte venstresiden at bedriftene måtte eies og styres profesjonelt.
Et underliggende budskap i boken er at det kan fungere bra med et stort statlig eierskap, dersom politikerne overholder de prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse som de selv har vedtatt.
Det har, opp gjennom historien, vært flere tilfeller av uheldig eierstyring og innblanding fra politikernes side. Etter hvert som de moderne styringsprinsippene kom på plass, har det blitt færre slike tilfeller – selv om det har vært noen svært spektakulære unntak.
De siste par år, og dermed etter at Myklebust, Norvik og Lies bok kom ut, har det imidlertid vært noen alvorlige tilbakefall, som blant annet har rammet Telenor og DNB. Politikerne har igjen begynt å blande seg inn i styringen av selskapene uten at det skjer i samsvar med lover, regler og prinsipper for god eierstyring.
Hvorfor er dette så skadelig?
Det er flere grunner til det.
En åpenbar grunn er at politikerne dermed unnlater å følge de lover og regler de selv har vedtatt, og som er godt beskrevet her.
En annen grunn er at alt som skaper tvil om norske politikeres evne til å styre disse selskapene etter anerkjente prinsipper, lover og regler, svekker tilliten til selskapene og til staten som eier, hvilket reduserer verdien av selskapene. Det kan alltid skje noe i alle selskaper som gjør at verdien av selskapet blir redusert. Men norske politikere bør ikke bidra til et slikt verdifall fordi de bryter sine egne retningslinjer og/eller fordi de egentlig bare er ute i (symbol-)politisk ærend. Det er store verdier på spill: DN kunne forleden fortelle at et verdifall på Telenor på bare ca.13 prosent, gjør at selskapet er verdt 50 milliarder kroner mindre enn for vel et halvt år siden. Statens andel av dette verdifallet er over 25 milliarder kroner, og om bare en liten del av dette skulle skyldes for eksempel Stortingets uheldige håndtering av Vimpelcom-saken, betyr det at politikerne potensielt har påført norske skattebetalere et enormt tap.
De fleste, men ikke alle, stortingsrepresentanter forstår dette. De uttaler seg derfor med den forsiktighet som prinsippene for god eierstyring krever. Men balansegangen er tydeligvis krevende for en del: De vet, på den ene side, at de må holde seg innenfor lover og regler. Men de ønsker, på den annen side, gjerne å vinne en politisk debatt eller å påføre statsråden skade.
Det er i et slikt bilde man må forstå både Knut Storbergets henvendelse til departementet og Geir Pollestads uttalelser til Politisk kvarter i dag. De har ingenting å klandre statsråden for, og de vet at det som nå omtales i mediene, ikke er en sak for Stortinget – men de pirker borti saken så godt de kan likevel. Storberget stiller noen åpne spørsmål, mens Pollestad snakker om at statsråden må “forsikre seg om” at alt er i orden i selskapet, og at hun må kunne “uttrykke en bekymring” – samtidig som han gang på gang understreker at statsråden selvsagt må følge lover og regler, hvilket altså tilsier at dette er en sak mellom styre og administrasjon.
Det er ikke godt å si hvorfor Storberget og Pollestad gjør dette. En nærliggende tanke kan være at de prøver å skåre et politisk poeng ved å vise seg som aktive og synlige i en sak som er kjedelig for Telenor (og i trygg forvissning om at de færreste har full oversikt over hva det vil si å bedrive god eierstyring), og/eller håper at Monica Mæland har trådt eller vil trå feil, slik det kan være lett å gjøre, hvis man utsettes for press (se f.eks. punkt tre her eller her). For de tror vel ikke for ramme alvor at Mæland ikke “bekymrer” seg eller “forsikrer seg” om at alt er i orden, så lenge det skjer i pakt med de eierstyringsprinsippene Stortinget har vedtatt?
Etter min mening minner det mest om spill for galleriet – et spill som lett går utover tilliten til Telenor og staten som eier, blant annet fordi det ikke er så lett, for eksempel for utenlandske investorer, å få tak i de fine nyansene mellom reell innblanding og politisk spill. Og går det utover tilliten til selskapet og staten som eier, går det også utover verdien av Telenor og dermed norske borgere og skattebetalere. Og det paradoksale er at det ofte er de politikerne som er mest opptatt av å bevare et stort statlig eierskap, som roter mest med den rollen staten skal ha.
Det beklagelige er at NRK ikke evner å stille noen kritiske spørsmål til de politikerne som driver dette spillet. NRK etterlater inntrykk av at det nå er “flere politikere” som stiller spørsmål ved Telenor-saken. Men hvor mange stortingsrepresentanter har eller ville unnlatt å uttale seg av respekt for eierstyringsprinsippene?
På Politisk kvarter i dag var det Trygve Hegnar som måtte forsvare og forklare oss hvilke eierstyringsprinsipper som gjelder. Han fikk likevel flere kritiske spørsmål fra programlederen. Geir Pollestad, derimot, som på en nokså uklar og behendig måte kritiserer næringsministeren uten å kritisere næringsministeren, ikke får ett kritisk spørsmål.
NRK har mange sterke sider og noen svake. NRK kan for eksempel ganske mye om politikk og kulturliv – men NRK kan nesten ingenting om næringsliv. Der er NRK mest interessert, hvis det dreier seg om korrupsjon, kontroll eller kvotering.
Men norsk næringsliv er en enormt viktig del, både av norsk samfunnsliv og det økonomiske livet. Det er næringslivet som sikrer oss den verdiskapingen som skal til for at vi skal kunne finansiere velferdsstaten og, for eksempel, NRK. Men næringslivet kan bare fylle sin rolle, dersom det får eksistere innenfor gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser. De har Stortinget ansvaret for å vedta og følge, og det burde også NRK være mer opptatt av.
