I går ble Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet utnevnt til ny olje- og energiminister etter Tord Lien.
I går morges, mens ryktene om denne utnevnelsen fortsatt gikk, twitret jeg følgende om Terje Søviknes:
“Det er 15 år siden Terje Søviknes gjorde en feil og tok konsekvensen av det. Jeg foreslår at mediene legger det til side nå.”
Bakgrunnen for at jeg twitret dette, var et inntrykk av at mediene ikke ville slutte å omtale Terje Søviknes uten samtidig å minne om historien fra 2000, da Søviknes, mens han var ordfører og dermed en maktperson, hadde sex med en 16 år gammel jente på et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom – en sak som ble håndtert svært uheldig og kritikkverdig av Fremskrittspartiet da den ble kjent, og som også Søviknes bagatelliserte i starten. Så bare for å presisere dette: Jeg mener selvsagt ikke at saken ikke skulle vært nevnt. Spørsmålet er bare hvor mye og hvor lenge.
Etter reaksjonene på Twitter å dømme, er det ganske mange som er enig med meg. Men det kan virke som enda flere er uenig. Tweeten min utløste i hvert fall en twitterstorm, der svært mange gir uttrykk for at Søviknes aldri burde kunne bli statsråd med en slik historie i bagasjen. Mange stilte spørsmål til meg om hvordan jeg kunne tolerere ham som statsråd.
Så la meg begrunne det her.
Formelt kan nesten hvem som helst bli statsråd i Norge, bare de er norske statsborgere og ikke er i nær slekt med noen andre medlemmer av regjeringen. Slik bør det fortsatt være. Å bli utnevnt til statsråd og å få inneha et av landets fremste verv, bør være et spørsmål om tillit og ikke om formaliteter knyttet til for eksempel utdanning eller vandel.
Kan man så ha tillit til en person som en gang i livet har gjort noe galt, juridisk og/eller moralsk?
Selvsagt kan man det. Jeg har tillit til en lang rekke personer som har begått feil i livet, og som på ulike måter har innrømmet dette og gjort opp for seg. Sannsynligvis har jeg også tillit til mange mennesker som har begått ulike feil og kanskje også straffbare handlinger, uten at jeg vet om det.
Når det gjelder statsråder skal det imidlertid mye til å holde fortiden skjult. Og dreier det seg om alvorlige forhold, eller hvis politi og domstoler har vært involvert, uten at sakene er offentlig kjent, er det i dag kutyme for å informere statsministeren om dette – før man eventuelt blir utnevnt til statsråd.
Så langt antar jeg at de fleste er enig med meg.
Men hva så med Søviknes?
Jeg tror ingen betviler at han faglig og politisk er skikket til å være statsråd. Men fortjener han å ha vår tillit?
Slik saken fra 2000 nå fremstår, mener jeg svaret på dette er ja.
Juridisk er saken helt ute av verden. Den 16-årige jenta ønsket ikke selv, ifølge sin advokat, å gå til søksmål mot Søviknes, og det ble presisert at hun ikke mente seg voldtatt. Men politiet startet likevel etterforskning på eget initiativ og konkluderte med å henlegge saken som intet straffbart forhold.
En henleggelse kan skje av mange grunner. Det er ikke uvanlig å lese om at saker henlegges “etter bevisets stilling”. Det betyr at det fortsatt kan foreligge en mistanke om et straffbart forhold, men at det er vanskelig eller umulig å bevise det. En henleggelse som “intet straffbart forhold” skal imidlertid bare brukes når det er helt klart at det ikke foreligger forhold som rammes av noen straffebestemmelse.
Dette betyr at Søviknes er frikjent, og i en rettsstat betyr det at han faktisk ikke har gjort noe som er straffbart, og som han kunne vært dømt for.
Men saken har selvsagt også en moralsk side. Det er ikke alt som er lov (eller ikke straffbart), som er moralsk aktverdig. Og det er ikke nødvendigvis alt som er ulovlig, som er umoralsk.
Moralsk er det åpenbart at det han gjorde, etter de aller flestes mening, er forkastelig. Det mente jenta selv, den gangen hun, noen måneder etter hendelsen, ga et intervju til mediene. Og det mener Terje Søviknes, som gang på gang har uttalt at det han gjorde var galt, at dette er noe han har angret på hver dag siden, og at det han gjorde, er noe han og andre involverte må leve med livet ut.
Mange som uttaler seg på sosiale medier, etterlater inntrykk av at de vet nøyaktig hva som skjedde mellom Søviknes og den unge jenta, men det vet vi ikke. Hun ga sin versjon av noe av hendelsesforløpet til mediene noen måneder etter at det skjedde. Han uttalte at han kunne kommentert mye rundt de faktiske forhold, men at han avsto fra å gjøre det, fordi han ikke ønsket å bli beskyldt for å trekke jentas troverdighet i tvil. For oss andre bør ikke akkurat dette spille så stor rolle. Det holder at vi vet at begge mener det skjedde noe som ikke burde skjedd, og at han innser og angrer på det.
Da saken ble kjent, trakk Søviknes seg fra alle sentrale verv og forsvant fra den nasjonale politiske scenen, der han var spådd en stor fremtid. Han trakk seg også fra ordførervervet i Os, der han hadde vært ordfører siden 1999, så lenge saken ble etterforsket. Men sakte, men sikkert bygget han seg opp igjen, og han har siden hatt en lokalpolitisk karriere med utgangspunkt i ordførervervet i Os kommune og i Hordaland.
Og hvordan har så det gått?
Ifølge redaktøren i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, har det gått meget bra. Hun omtaler han som en “ekstremt” dyktig politiker, hardt arbeidende og svært respektert, også i andre politiske partier. Saken fra 2000 er praktisk talt glemt eller i hvert fall tilgitt på Vestlandet, der han virker og er kjent, sier Gudbrandsen. Selv uttrykker også Søviknes at dette nærmest har vært hans “botsgang”: Han skulle gjøre opp for seg og bevise at det bodde noe annet i ham enn denne moralske bristen, blant annet ved å jobbe hardt for kommunen sin og i lokalpolitikken. Og etter noen år fikk han også noen mindre, mer sentrale verv.
For meg er dette godt nok.
Jeg ønsker meg ikke politikere som aldri har gjort feil. Og det er heller ikke så lett å skille den ene forbrytelsen, enten den er juridisk og/eller moralsk, fra den andre. Bør for eksempel den moralske svikten Søviknes viste, dømmes hardere i all ettertid, og uansett hvordan han gjør opp for seg, enn en svikt som både er juridisk og moralsk, og som har ført til en straff i fengsel?
Søviknes er nemlig ikke den eneste statsråden vi har hatt, som har hatt en fortid.
Den statsråden han overtar etter, Tord Lien (Frp), måtte informere statsministeren om at han for omlag 25 år siden sonet en dom på grunn av råkjøring som førte til at to personer ble hardt skadet.
Jon Lilletun (KrF), som var kirke- og undervisningsminister i Bondevik I-regjeringen, hadde sonet en fengselsdom på grunn av økonomiske misligheter.
Per Ditlev-Simonsen (H), som var forsvarsminister i Syse-regjeringen, innrømmet senere at han hadde bedrevet skattejuks.
Og Jens Stoltenberg (Ap) har innrømmet at han har brukt svart dagmamma og røkt hasj, og han har dessuten gått langt i retning av å innrømme at han kjente til medlemsjukset i AUF, altså det bedrageriet AUF i mange år bedrev overfor myndighetene og dermed skattebetalerne. Andre, som også har vært statsråder for Arbeiderpartiet, har innrømmet at de bevisst ranet til seg støtte fra staten som de ikke hadde krav på.
Så alt i alt holder jeg fast ved tweeten min: Jeg syns den gamle Søviknes-saken er tilstrekkelig belyst og kan legges til side nå. Og så får tiden vise om Søviknes kan leve opp til den tilliten han åpenbart har greid å få fra sine sambygdinger i Os og Hordaland.
PS: Jeg kommer ikke til å twitre mer om denne saken nå og anser at jeg med dette har forklart hva mitt synspunkt er litt grundigere enn jeg gjorde i den opprinnelige tweeten. Jeg er klar over at noen vil beskylde meg for å være ute i et taktisk ærend, nemlig å “hvitvaske” Frp – men det faller på sin egen urimelighet. Ingen beskyldte meg for det da jeg sist skrev om Frp på bloggen min.
