Kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt flere større intervjuer i det siste. Det er interessant lesning.
Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. "kjøpe" og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.
Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når "framtidas arbeidsplasser skal bygges", hun vil se på "hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet" for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.
Professor Kjell Lars Berge sier til Klassekampen i dag at han syns det er "komplett uforståelig" at dette kommer fra Arbeiderpartiet, ettersom hele premisset for denne tenkningen – etter hans mening – er en markedsliberalistisk tenkning.
Nå er det ikke sikkert at det vi tror er en markedsliberalistisk tilnærming, er så ille som mange mener. Den franske sosiologen Frédéric Martel har skrevet bok om dette og uttaler bl.a. at "for en franskmann er det en helt uutholdelig tanke at kunsten ikke blir støttet av staten, med offentlige midler. Sånn var det også for meg, inntil jeg kom til USA…." Som kulturattaché i Boston oppdaget han imidlertid at det slett ikke sto så ille til i amerikansk kulturliv som han trodde. Poenget var bare at "de fleste amerikanske teatre, orkestre, museer etc er non-profit organisasjoner, som staten indirekte finansierer via skattefradrag for giveren. (….) Så den amerikanske stat støtter, men beslutningen om hva man skal støtte, kommer ikke fra staten. På den måten har hver donor, hvert universitet, hvert minoritetssamfunn en sjanse, og det gir tusenvis av forskjellige aktører en mulighet for å agere". USA har hverken et kulturdepartement eller en offentlig kulturpolitikk, men de har altså kultur og et kulturliv der "mangfoldet har virkelig gode kår".
Så alternativet er altså ikke, selv ikke i markedsliberalismens høyborg, bare å overlate alt til markedet. Dét er heller ikke riktig, og spesielt ikke i Norge, der markedet og språkområdet er så lite. Her har staten en viktig oppgave i å støtte den kulturelle infrastrukturen og det som er såkalt smalt og ufordrende.
Men måten staten støtter på, kan gjøre staten altfor dominerende, og det er et problem i Norge. Staten har nærmest monopol og er altså i tillegg villig til å (mis)bruke monopolmakten ved bl.a. å knytte politiske betingelser til støtte.
Kulturen burde i større grad føres tilbake til både det stats- og markedsfrie rom, nemlig sivilsamfunnet. Dermed ikke sagt at kulturen ikke skal kunne tjene penger eller motta støtte fra staten eller private. Det gjør den både i Norge og USA. Men den ensidige avhengigheten bør reduseres og avstanden til de som har makten, bør bli større. Og der har vi kanskje noe å lære av USA.
Arbeiderpartiet står ikke, etter min mening, for en grunnleggende markedsliberalistisk retning i kulturpolitikken, slik Kjell Lars Berge mener. Det Arbeiderpartiet står for, er en grunnleggende teknokratisk tenkning og en tenkning som innebærer at samfunnet er underlagt staten snarere enn omvendt.
Kanskje det er på tide å reise på studietur til USA.
Hei
Takk for irrettelsen. Den er helt på sin plass, men teknokratideologien til de rød-grønne er lett blandet med markedsliberalistiske klisjéer. Vi må gjerne lære av 350-millioners landet USA, men vi har hatt og har en rekke svært gode ordninger innenfor kultursektoren her i Norge som kan videreutvikles. NFF som jeg har ledet, har en meget solid økonomi basert på opphavsretten og kollektive vederlagsordninger. Ikke et øre i støtte fra Staten har NFF fått, og aldri har organisasjonen bedt om det heller?
Bra innlegg, Kristin. Jeg tror denne masingen fra venstresiden om det “markedsliberalistiske” fungerer som en avsporing som tar oppmerksomheten bort fra et annet forhold de burde være mye mer opptatt av, og det er at kulturen blir redusert til et politisk redskap for å oppnå andre mål, for eksempel fordelingspolitiske, næringspolitiske, distriktspolitiske eller likestillingspolitiske.
Jeg synes den siste forskningsmeldingen er preget av dette samme instrumentelle synet, der også forskning i større grad enn før finner sin begrunnelse i å være et redskap for å for eksempel redde miljøet eller bygge velferdsstaten.
Intet galt med å også ha slike målsettinger, men det er unektelig interessant hvis hovedformålet med kultur og forskning blir å oppnå helt andre politiske mål