Tidlig i går kveld twitret jeg denne meldingen: “Interessant at så mange kommentatorer som er mot å endre abortlovens paragraf 2c, mener at det er ekstremt viktig at KrF får gjennomslag for å endre den, fordi det vil være et så stort nederlag hvis den ikke blir endret. De virker nesten mer ivrige enn KrF selv.”
Den som først svarte meg, var den saklige og dyktige Jens Kihl, som er journalist i BT, og som forklarte hvorfor saken får så stor oppmerksomhet i mediene. Han la blant annet vekt på hvor avgjørende saken var for KrFs veivalg.
Jeg på min side svarte at jeg mener at mange er for skråsikre når de tillegger denne saken så stor og avgjørende vekt, og at dekningen er ute av proporsjoner – og jeg stilte også spørsmål ved måten mange gjengir Kjell Ingolf Ropstad på. Jeg er fortsatt ikke sikker, men så langt mener jeg at jeg har hørt Ropstad snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med sorteringssamfunnet. Jeg har ikke hørt at han spesifikt har snakket om en “historisk mulighet til å få endret abortlovens paragraf 2c”. Jeg skjønner at noen kanskje oppfatter dette som flisespikkeri, men man kan også se det på en annen måte, og det skal jeg forklare det nærmere nedenfor. Kihl sa seg for øvrig enig i at han syns at noen kolleger har gått litt vel langt i å hamre inn sitt eget syn på saken.
Denne lille twitterutvekslingen utløste en liten storm som jeg ikke kunne delta så lenge i, fordi jeg hadde andre avtaler. Og i dag er twitter full av meldinger til meg og om meg som har sporet helt av. Jeg velger derfor å utkvittere saken fra min side på denne måten.
For det første: Tillegger noen denne saken for stor og avgjørende vekt når de skal bedømme hvorfor flertallet på KrF-landsmøtet stemte “blått”?
Jeg mener det. Jeg vet at journalister har mange kilder, men det har jeg også, så det er ikke en vurdering som er grepet ut av luften. Det ser dessuten ut til å være et mønster at de som ønsket at “rød” side vant, tillegger denne saken større betydning enn mange på “blå” side gjør. Det er selvsagt unntak fra dette mønsteret, for Vebjørn Selbekk er for eksempel en av dem som ønsket “blå” seier, og som mener at denne saken hadde svært stor betydning.
Til syvende og sist er det ingen som kan si noe bombesikkert om hvor mye denne saken har betydd – det er et spørsmål om skjønn basert på den kunnskapen og de vurderingene den enkelte gjør.
For det annet: Er dekningen av denne saken, samlet sett, ute av proporsjoner – målt mot alle de saker de diskuterer og skal bli enige om på Granavolden og målt mot sakens betydning for KrF?
Jeg mener det. Og jeg tror det har sammenheng med to forhold. Det ene forholdet er det samme som Jens Kihl pekte på, nemlig at andelen kommentatorer som selv er sterkt engasjert, er uvanlig høyt. Hadde det vært en annen sak, hadde dekningen vært mer “kjølig” og nøytral enn den er nå. Jeg syns ikke det gjør noe at mange kommentatorer gir uttrykk for eller lar det skinne igjennom hva de mener, og at de mener det veldig sterkt, men jeg er ganske sikker på at det påvirker både omfanget av og innholdet i dekningen.
Det andre forholdet er at spørsmålet er kontroversielt, og at mediene (og politiske motstandere) nærmest per definisjon gjerne vil holde liv i spørsmål som skaper “bråk” og konflikt.
For det tredje: Har Kjell Ingolf Ropstad uttrykt seg slik at han har gjort en helt direkte kobling mellom den “historiske muligheten” og en endring av paragraf 2c?
Jeg holder det fortsatt åpent at han har gjort det, jeg har tross alt ikke hørt alt han har sagt. Og jeg har mottatt haugevis av linker og sinte kommentarer på Twitter som nærmest fremstiller meg som en idiot og spindoktor, siden jeg ikke har sett dette. Men mitt poeng er, såvidt kan se, i hvert fall inntil videre, intakt. Det Ropstad har gjort, er å snakke om en “historisk mulighet” til å få endret abortloven og til å få gjort noe med “sorteringssamfunnet”. Og de konkrete endringene han har snakket om, er en mulig endring i abortlovens paragraf 2c, et forbud mot selektiv abort ved flerlingesvangerskap (“tvillingabort”), og andre tiltak, som ikke har med abortloven å gjøre, som kan hjelpe mennesker til å bære frem og ta omsorg for barn med spesielle behov – og tiltak knyttet til bioteknologiloven. Jeg har også hørt Ropstad si at “tvillingabort” er den “verste form for sortering”.
Og som nevnt: Er dette flisespikkeri – eller er det viktig?
Gode politikere er flinke med ord, og de er nøye på å holde et høyt presisjonsnivå, blant annet for ikke å love mer enn de kan holde. Jeg vet ikke, men hvis det er slik at Ropstad bevisst har valgt å uttrykke seg slik jeg tror han har gjort, så kan det være flere årsaker til det: Det kan skyldes at han vet at det blir vanskelig å få igjennom alle de ønskene KrF har i abortspørsmålet. Det kan skyldes at man rent forhandlingstaktisk ofte bør kreve mer enn det er sannsynlig at man får. Det kan skyldes at (mange i) KrF, innerst inne, vil være svært fornøyd med å få igjennom én av de to endringene i abortloven. Det kan skyldes at KrF selv, ettersom debatten har utviklet seg, har et mindre intenst ønske om å endre paragraf 2c akkurat nå, hvilket igjen kan skyldes konfliktene det skaper, og en erkjennelse av at det kan gjøre veien frem til for eksempel 18 ukers grense for selvbestemt abort kortere – eller det kan skyldes at det er blitt klarere at hele saken kunne fortjene en nærmere utredning. Jeg vet ikke hva Ropstad eventuelt tenker om dette – jeg syns bare det er lett å se at situasjonen kan være en annen i KrF enn mange kommentatorer fremstiller den.
Jeg har mange ganger før, blant annet på denne bloggen, gitt uttrykk for hva jeg personlig mener om abortlovens paragraf 2c og “tvillingabort”, så jeg skal ikke gjenta det.
Ettersom debatten har utviklet seg i høst, er jeg imidlertid blitt stadig mer overbevist om at det som trengs, er en fullstendig gjennomgang av loven, som er 40 år gammel. Det ville vært helt naturlig å gjøre med andre lover, men det er antagelig vanskelig i dette tilfellet – fordi det i seg selv vil skape konflikt.
Men det hadde vært bra, dersom vi kunne diskutert disse spørsmålene på en roligere, mer søkende og konstruktiv måte – slik vi faktisk gjorde sist denne debatten var oppe, på 1990-tallet.
