Det er ganske mye diskusjon, både i tradisjonelle og sosiale medier, om hvorvidt regjeringen følger, og hvorvidt den bør følge, de faglige rådene som kommer fra Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet (Helsedir) – og nå sist også fra en ekspertgruppe som hadde til oppgave å vurdere barnehagene og skolene spesielt.
Jeg har ikke selv satt meg inn i alle sider ved de faglige rådene som de omtalte instansene kommer med – nå sist før regjeringen skulle ta stilling til om de inngripende smitterverntiltakene skulle videreføres eller endres. Både de faglige rådene og regjeringens beslutning kan imidlertid leses her.
Noen kommenterer forskjellen mellom de faglige rådene og regjeringens beslutninger som om det er et skarpt og klart skille. Blant de som mener at det er et tydelig skille, er det noen som mener at regjeringen har valgt en klok tilnærming, mens andre mener at det bør stilles flere kritiske spørsmål til regjeringen om hvorfor den ikke har fulgt de faglige rådene. Ulike oppfatninger kan forekomme i samme avis, så det er ikke noe åpenbart mønster i hvem som mener hva, og dette er derfor heller ikke noe poeng med min kommentar.
Men når det er sagt, mener jeg at vi skal være veldig glade for at vi ikke har en regjering som slavisk følger faglige råd. Hvis det var et ideal, kunne vi suspendert demokratiet og innført teknokrati.
Det er veldig viktig å føre en kunnskapsbasert politikk, men det er ikke tilstrekkelig bare å ville føre en kunnskapsbasert politikk. Det er flere grunner til det:
Faglige råd er ikke alltid gode.
Faglige råd kan være usikre.
Faglige råd kan sprike.
Faglige råd er ikke alltid så faglige, men kanskje egentlig litt politiske.
Faglige råd er som regel avgrenset til angjeldende fagfelt, det vil si at det er mange forhold som ikke overskues eller tas hensyn til av de fagfolkene som gir råd.
Til slutt er det noe som heter verdier, normer og overbevisninger, som også er legitime i et demokrati. Politikere kan gjøre valg uten at det begrunnes faglig. Erna Solberg gjorde på mange måter det, da hun forleden ga et intervju til DN om håndteringen av coronakrisen.
Jeg synes redaktør i Minerva og Minervanett, Nils August Andresen, er en av dem som skriver mest interessant om diskrepansen mellom fagmyndighetene, og da særlig Folkehelseinstituttet, og regjeringen når det gjelder håndteringen av coronakrisen (du kan også høre podcaster om det). DN skriver for øvrig i dag også om uenigheter mellom Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.
Andresen har satt seg grundig inn i Folkehelseinstituttets faglige råd og viser blant annet at forskjellen mellom rådene og regjeringens beslutning ikke er så store – og at de faglige rådene er beheftet med stor usikkerhet og tildels politiske vurderinger. At usikkerheten er stor og uenigheten liten, rimer også veldig godt med det inntrykket jeg får når jeg lytter til det Erna Solberg, Bent Høie, Camilla Stoltenberg og Bjørn Guldvog faktisk sier.
Mitt inntrykk er at eksperter, fagmyndigheter og regjeringen stort sett er enige om smitteverntiltak og i hvilken rekkefølge de skal foreta endringer i tiltakene. Det de virker litt uenige om, er hvor raskt barnehager og skoler skal åpnes. Regjeringen ønsker å gå litt mer forsiktig frem, og at hele landet, så langt det er mulig, skal gjennomføre endringene samtidig og sammen. Jeg er også enig med Nils August Andresen i at de i virkeligheten stort sett er enige om strategi.
Det som, etter min mening, er en missing link i mange av de kommentarene vi nå kan lese, er embetsverket i departementene. Det virker som om mange av kommentatorene har glemt at det finnes et embetsverk – altså et lag med mange og svært kompetente fagfolk mellom Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og skoleekspertgruppen og regjeringen. Det er ikke slik at rådene fra FHI og Helsedirektoratet legges direkte på regjeringens bord, og at regjeringen så tar stilling til dem.
Både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Men Helse- og omsorgsdepartementet består ikke bare av Bent Høie. Det er over 200 ansatte i departementet, og deres oppgave er å vurdere og ta stilling til de rådene som kommer fra såkalte underliggende etater – og gi egne og selvstendige råd til statsråden. Så hvis Bent Høie velger å avvike marginalt fra de rådene FHI og Helsedirektoratet har kommet med, kan det skyldes at han har fått klare råd om å gjøre det fra de fagfolkene han har i departementet.
Jeg skriver “hvis” her, fordi det ikke er gitt at det som til slutt blir regjeringens beslutning, er Bent Høies foretrukne beslutning. Alle departementer “lider” nemlig av en trang til suboptimalisering, der de, i faglig forstand, tenker mest på seg selv. Det å samordne ulike hensyn og fagfelt – å se hvordan alt henger sammen med alt – er noe av det vanskeligste departementene gjør. Mange illustrerer problemet ved å si at departementene er preget av “silotenkning”.
Og det er sant.
Men det er også sant at godt arbeid mellom departementene og regjeringen, særlig i vanskelige tider, gjør dette problemet mye mindre enn det kan være i gode tider når lite står på spill. Derfor er dette antagelig svært viktig nå: Når skoleekspertgruppen, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet kommer med sine råd, settes enorme faglige krefter i aksjon i samtlige 15 departementer, der svært mange fagfolk gir sitt besyv.
Det ville være utrolig – og foruroligende – hvis ingen, i løpet av en slik prosess, hadde noe å innvende mot ekspertgruppens, Folkehelseinstituttets og Helsedirektoratets vurderinger. Antagelig syns de også selv at det er betryggende at det er flere – med helt andre faglige blikk på samfunnet – som er med på å vurdere situasjonen og gi råd til regjeringen.
Det er selvsagt mange grunner til at vi har en regjering, men én viktig grunn er at vi ønsker at noen skal avveie ulike hensyn og på den måten ta hensyn til hele samfunnet.
Det kan man ikke gjøre ved blindt å følge faglige råd. Fagfolk er hverken valgt til eller ansatt for å ta slike helhetlige hensyn.
Dette betyr ikke at ikke regjeringen kan ta eller gjøre feil, eller at fagfolkene ikke kan ha rett. Det betyr heller at det ikke finnes situasjoner eller områder der regjeringen bør holde armlengdes avstand. Men jeg mener for eksempel at Sverige har gått for langt når regjeringen der nærmest fremstår som en passiv tilskuer til måten coronakrisen håndteres på.
Selv har jeg ikke bakgrunn for å bedømme om smitteverntiltakene er helt riktige – eller om de økonomiske tiltakene er akkurat passende. Det er bra at det er diskusjon om dette – diskusjoner som også mine kolleger i Civita deltar i. Vi tåler slike diskusjoner fordi vi har et politisk klima som kan kommunisere åpent om usikkerhet uten at tilliten forvitrer, slik Marianne Marthinsen skrev om i Aftenposten i går.
Vi vet ennå ikke hvor godt Norge har håndtert og vil håndtere krisen. Evalueringer vil komme, og da får vi vite mer om det.
Men det jeg føler meg ganske sikker på, er at Norge, sammenlignet med de fleste andre land, har svært gode forutsetninger for å håndtere krisen ganske godt. Og det er det flere enn jeg som mener.
En av flere grunner til at vi har så gode forutsetninger, er at vi har en svært dyktig forvaltning og en regjering som, uavhengig av farge på regjeringen, begge har god rolleforståelse og evne til samspill og samarbeid.