For en stund siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg spurte hvorfor venstresiden ikke diskuterer med venstresiden.
Jeg lurte spesielt på hvorfor ikke Arbeiderpartiet i større grad tar et politisk og ideologisk oppgjør med Rødt, som er det klart mest ytterliggående politiske partiet vi har i Norge på nasjonalt nivå. Det er unntak, men de er sjeldne.
I dag har jeg lyst til å føye til et spørsmål og spørre hvorfor ikke Arbeiderpartiet eller andre moderate krefter på rødgrønn side tar et oppgjør med Rødts populistiske splitt og hersk-retorikk? Og hvorfor skal kritikken mot splittende og populistisk retorikk være så ulikt fordelt mellom for eksempel Sylvi Listhaug og Bjørnar Moxnes?
Listhaug har utallige ganger satt fyr på debatten ved å bruke en hardtslående, spisset og polariserende retorikk, for eksempel når hun litt foraktfullt har snakket om “eliten”. Det manglet for eksempel ikke på negative og sterke reaksjoner da hun i sin tid langet ut mot “feministeliten”. Og bare så det er sagt før noen sender meg et spørsmål i retur: Ja, mine kolleger og jeg i Civita har mange ganger uttalt oss om Listhaug og andre på høyresiden når vi er kritiske til retorikken de bruker.
Når Bjørnar Moxnes, derimot, forleden skrev et to siders innlegg i Dagbladet – spekket med populistisk, splittende og nedlatende retorikk – er det ikke en eneste en som reagerer. Han får kaste om seg med begreper som “eliten” og “pengemakta” uten at noen gjør forsøk på å be han om å gi en nærmere forklaring på hvem og hva han sikter til eller hvordan han mener at denne “eliten” og “pengemakta” i praksis demonterer vårt demokrati. Han får heller ingen spørsmål om hvordan forslaget hans – om at vanlige borgere på visse betingelser skal kunne få fremme forslag for Stortinget, hvilket sikkert er greit nok – vil kunne bekjempe dem og det han mener er “eliten” og “pengemakta”.
Hans sterkt nedlatende holdning til andre mennesker er det heller ingen som stiller spørsmål ved. Han bruker sin egen mor som ledd i sin politiske propaganda ved å fortelle oss at hun er en “sliter” og trygdet. Trikset er å invitere finansminister Siv Jensen til å treffe moren – et triks han bruker for å etterlate inntrykk av at Siv Jensen ikke forstår seg på dem som har det vanskelig, formodentlig siden Jensen, etter Moxnes’ mening, tilhører “eliten” og kanskje også “pengemakta”, for alt jeg vet.
Dette er stygg politisk kommunikasjon.
Moxnes vet i utgangspunktet ingenting om Siv Jensens familie og bakgrunn og vet derfor heller ingenting om hvorvidt Jensen har erfart mer av hva livet har å by på, av godt og vondt, enn han har selv. Han vet heller ikke hvilke livserfaringer Jensen har, som han selv ikke har, og som, ut fra hans tenkning, burde føre til at han selv avlegger et besøk til andre familier.
Eller det kan forholde seg helt motsatt: Han vet bedre. Han vet at Siv Jensen kommer fra en helt alminnelig familie – ja, til og med en familie, og med en mor, som har møtt og taklet mange utfordringer. Men det blåser han bare i.
La meg legge til at det selvsagt ikke er galt at en politiker forteller om sin egen familie eller bruker egne erfaringer i sitt politiske virke. Siv Jensen har ofte gjort det selv. Det er konteksten som er så problematisk her, fordi Moxnes insinuerer at en annen politiker ikke forstår hvordan vanskeligstilte har det, fordi hun – i motsetning til han selv og hans egen mor, får vi tro – tilhører eliten, mens de tilhører folket.
Men Siv Jensen og hennes mor tilhører ikke “eliten” eller “pengemakta” mer enn Moxnes og hans mor gjør – og det er ingen grunn overhodet til å tro at Jensens livserfaringer er mer rosenrøde enn Moxnes sine er – eller at hennes innlevelsesevne er dårligere enn den han måtte ha selv.
Personlig syns jeg det virker tvert om.
Siv Jensen bruker i hvert fall ikke en så polariserende og virkelighetsfjern retorikk om det norske samfunnet som Moxnes gjør.
