Norske forskere er, i likhet med journalister, langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.
Forskerforbundet undersøker med jevne mellomrom hva forbundets medlemmer har stemt eller vil stemme, og bildet som tegnes, er veldig tydelig: Både i 2009, i 2013 og i 2017 var Forskerforbundets medlemmer langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.
Jeg vet ikke hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for forskerne i Norge. Men det er antagelig liten grunn til å tro at bildet ville sett veldig annerledes ut, dersom man hadde gjennomført en undersøkelse blant alle forskere.
Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin – i januar 2017 – svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet – mot i underkant av 36 prosent i befolkningen som helhet som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 og 49 prosent.
Nå kan det jo tenkes at Forskerforbundets medlemmer stemte annerledes ved selve valget – det får vi vite mer om neste gang forbundet lager en slik undersøkelse og spør hva de faktisk stemte. Men sannsynligheten er liten. Når vi ser på faktisk stemmegivning i både 2009 og 2013 ser vi det samme mønsteret: Både de røde partiene Rødt, SV og Ap, og de rødgrønne partiene Rødt, SV, Ap, Sp og MDG, ligger 15 – 20 prosentpoeng høyere blant forskerne enn de gjør i befolkningen generelt.
At forskere har politiske holdninger og meninger er selvsagt helt uproblematisk. Alle mennesker har det.
Men det kan være problematisk, dersom disse holdningene og meningene holdes eller forsøkes holdt skjult, samtidig som man er uvillig til å erkjenne og diskutere hvordan de, på ulike måter, påvirker forskernes arbeid.
Det finnes ingen normfrie rom. Vi påvirkes alle av vår overbevisning, våre holdninger og meninger. Derfor er det viktig å være seg dette bevisst, for eksempel når man deltar i offentlig debatt. Prøver han eller hun, etter beste evne, å være objektiv? Hadde det, for god ordens skyld, likevel vært riktig å redegjøre for eget politisk ståsted?
I Norge vil vi gjerne føre kunnskapsbasert politikk, og mye ligger til rette for at vi kan gjøre det. Samtidig er ikke forholdet mellom fag og politikk uproblematisk. For akkurat som forskningen og forskerne kan være politiserte, har mange politikere en tendens til å velge den forskningen som passer deres politiske syn best. Begge deler er lite fruktbart.
Dette behøvde heller ikke å være noe problem, hvis det var et stort og balansert mangfold av politiske holdninger blant forskere. Men det er altså ikke tilfellet. Hele fagfelt domineres av forskere med nokså like politiske holdninger.
Politiske holdninger blant forskere kan komme til uttrykk på mange måter – for eksempel i hvilke spørsmål som blir stilt, hva det forskes på, hvordan forskningsresultatene blir brukt og tolket og hvilket bidrag de gir til den offentlige debatt.
Innenfor velferds- og skoleforskningen, for eksempel, er det svært mye ideologisk forskning. Ofte er den lett å få øye på for den som kan noe om disse feltene. Andre ganger er det politiske elementet ikke like lett å se, fordi det på overflaten og isolert sett ser ganske nøytralt ut, eller fordi man ikke selv har kunnskap nok til å gjennomskue det.
Et eksempel på det siste kan hentes fra dagens Klassekampen.
Der får vi vite at “økonomar kritiserer ulikskapsskrytet til regjeringa”. Økonomene det siktes til, er tre forskere: Eric Nævdal fra Frisch-senteret, Rolf Aaberge fra SSB og Kalle Moene fra UiO.
Kalle Moene er åpen om sitt politiske ståsted på venstresiden, og at han har stemt eller stemmer SV. Eric Nævdal er medlem av Rødt. Hva Aaberge stemmer vet ikke jeg, men la meg si det slik: Sannsynligheten for at han stemmer det samme som hun de kritiserer, nemlig Siv Jensen, må betraktes som noe nær null. Og sannsynligheten for at han stemmer på et parti på venstresiden, er altså ganske stor.
Det påfallende med dette oppslaget er ikke det som sies, for nesten alt som står der, er i grunnen riktig: Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med tilbakeholdte overskudd i holdingselskap, og tar vi med det, blir ulikheten større. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel se på Moenes “gnier-indeks”, som viser hvor gjerrig blant andre Norge er overfor de fattige i verden.
Grunnen til at jeg sier at dette bare “nesten” er ok, er at veldig mye av det som sies, kan problematiseres, både faglig og politisk. Det er for eksempel rart, som Nævdal påpeker, at enhver økning i Gini viser at ulikheten går opp, mens en nedgang ikke viser at den går ned. Og det er unyansert av Aaberge ikke å nevne om en eventuell inkludering av tilbakeholdte overskudd (og tap, antar jeg) endrer Norges relative posisjon i ulikhetsstatistikken, siden det er helt uklart for oss lesere om andre land regner med dette. Og: Det er selvsagt mange ulike og helt legitime syn på hvordan rike land best kan bidra til å redusere fattigdommen i fattige land, og som “gnier-indeksen” til Moene ikke forteller noen ting om. At den sier noe om gjerrighet er dessuten høyst tvilsomt.
Og hvorfor er ingen av dem interessert i forhold som kan trekke i retning av mindre ulikhet, slik The Economist skrev om forleden?
Men når dette er sagt, så mener jeg altså likevel at disse tre forskerne kommer med helt greie advarsler til regjeringen når den og andre skryter av at ulikheten – målt ved Gini-koeffisienten – gikk ned siste år.
Det som gjør oppslaget påfallende og politisk, er at det virker utenkelig at disse tre forskerne ville kommet den borgerlige regjeringen til unnsetning ved å nyansere bildet, dersom tallene hadde pekt en annen vei.
La oss tenke oss at Gini-koeffisienten hadde vist at ulikheten gikk litt opp siste år, og at det var regjeringen som forsøkte å nyansere bildet ved å fortelle oss at Gini-koeffisienten måler ikke alt. En liten endring i Gini-koeffisienten sier i grunnen lite. En grunn til at Gini ikke forteller alt, er at vi ikke har regnet med gratis offentlige tjenester, og tar vi med det, blir ulikheten lavere. Ulikhet er så komplisert at det nesten ikke nytter å måle det – vi må se på helheten og for eksempel legge vekt på at Norge er et av verdens mest vellykkede land med verdens største offentlige sektor og verdens mest sjenerøse velferdsstat – og med verdens største bistandsbudsjett.
Hva hadde de tre forskerne sagt da?
Hadde de sluttet seg til regjeringens vurdering – eller hadde de kalt det “ulikhetsskryt”?