Pappaperm og politikk

  • 05.02.2014 kl.18:35 i Blogg

På en nøye regissert skitur - med mediene til stede - forteller Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken om gledene ved å ha pappapermisjon. 

Samtidig går de til angrep på meg. Jeg har, ifølge Hareide, "en holdning som er på vei ut", mens Lysbakken hevder at jeg mener at "folk på (hans) alder og i (hans) livssituasjon ikke kan være politiker". Lysbakken mener jeg er "utrolig gammeldags", og at jeg har et "foreldet samfunnssyn". 

Og han er ikke alene. Likestillingsombudet, for eksempel, mener at jeg "tar feil", er "bakstreversk og gammeldags", at det er "uheldig" at jeg "signaliserer at statsråder bør vente med å få barn til årene i regjeringen er over", og at mine synspunkter er "forbeholdt menn i gamle dager" og "ikke moderne kvinner av i dag". Også alle andre som har uttalt seg om hva jeg mener om pappaperm og politikk, har vært negative og slått om seg med karakteristikker, som virkelig skal understreke hvor reaksjonær og "usympatisk" jeg er. Geir Ramnefjell i Dagbladet mener jeg representerer selve  "legemliggjøringen" av de "mørke kreftene" i samfunnet. Intet mindre.

Bakgrunnen for kritikken er et blogginnlegg jeg skrev for snart halvannet år siden og et intervju i VG, som lurte på om jeg mener det samme nå som en av "mine egne", dvs. Torbjørn Røe Isaksen, planlegger permisjon. Men fortsatt er det mange av kritikerne som har problemer med å lese og lytte til det jeg sier, og som derfor kritiserer meg for ting jeg aldri har sagt eller ment. Derfor en liten oppsummering her:

Jeg har aldri kritisert "politikere" for å ta pappaperm, slik bl.a. Lysbakken hevder. Det er overhodet ikke noe problem at partiledere, stortingsrepresentanter, statssekretærer, politiske rådgivere - eller politikere i fylker og kommuner - tar fødselspermisjon når de får barn (eller, for den sakens skyld, har permisjon av andre grunner). I alle disse tilfellene kan det settes inn en vararepresentant eller vikar som fullt ut fyller vervet eller stillingen, dersom det er behov for det. For stortingsrepresentanter er en slik ordning automatisk, også ved meget korte fravær - og for f.eks. statssekretærer står det uttrykkelig nedfelt i retningslinjene som gjelder, at det kan utnevnes en vikar. Et praktisk eksempel kunne være at en statssekretær som skal ha et langt fravær, f.eks. ble erstattet av en gruppesekretær på Stortinget, som i så fall utnevnes til statssekretær for den angjeldende perioden.

Det samme gjelder naturligvis for andre såkalte viktige stillinger i samfunnet. En direktør eller konsernsjef, for eksempel, kan - dersom han eller hun har et langt fravær - bli erstattet av en konstituert direktør, som dermed fullt ut fyller stillingen. Slik var det f.eks. i mange måneder hos Likestillingsombudet, da det forrige ombudet ble langvarig syk. I denne perioden hadde vi et konstituert likestillingsombud, som fungerte i stillingen.

Det jeg har vært opptatt av, er statsrådene, dvs. medlemmer av den norske regjering og konsekvensene av langvarige fravær for disse. Det er feil at dette spesielt gjelder fødselspermisjoner og pappaer - for mitt anliggende er selvsagt det samme, uansett hvem som er borte, hvilket kjønn vedkommende har og hva som er årsaken til fraværet. Mitt synspunkt er bare dette enkle: Jeg syns det er problematisk at statsråder har langvarige fravær fra sitt embete.

Jeg innser at jeg er nokså alene om å mene dette (eller det vil si: Jeg vet at jeg ikke er alene om å mene det - det er bare ingen som tør å si det offentlig.). Det får så være. Selv syns jeg det er forstemmende å registrere hvor liten respekt det er for det ansvaret og de oppgavene en statsråd har - ganske særlig etter Gjørvkommisjonens innstilling - og med hvilken mangel på seriøsitet man betrakter landets regjering. Likestillingsombudet, for eksempel, mener følgende om det å lede landet og om norsk demokrati:

"Statsråder i permisjon er ikke noe praktisk problem. Vi har et system med settestatsråder. Dagens statsråder er dessuten omgitt av en hær med statssekretærer og politiske medarbeidere. Departementet faller ikke sammen om statsråden er i permisjon. Samfunnet og Stortinget vil knapt merke at statsråden er borte."

Nei, hvorfor har vi egentlig en regjering? Kan ikke bare byråkratene styre landet?

Siden Likestillingsombudet mener at jeg tar feil, så kan jeg kanskje returnere komplimentet: Hun tar veldig feil.

* Hun tar feil når hun påstår at det ikke er et praktisk problem at statsråder er borte. Det er som regel et stort praktisk problem. Ingen statssekretær eller regjering kan, hvis det ikke er strengt nødvendig, tillate seg å fatte store og vidtrekkende beslutninger på vedkommende statsråds område mens han eller hun er borte. Den statsråden som skal legge frem en sak, forsvare den i Stortinget og til slutt gjennomføre den, må selvsagt fullt ut kunne stå inne for saken. En naturlig konsekvens av at en statsråd er borte, er derfor at fremdriften blir dårlig, og at saker stopper opp.(Hvis noen tror at en statsråd kan jobbe litt mens han eller hun har permisjon, og dermed egentlig fortsette å styre departementet, så er også det feil. Har man permisjon, er man avskåret fra å gjøre det - også dette i motsetning til i mange andre stillinger og posisjoner.)

* Det kan også være et stort praktisk problem at statsråden er borte, dersom ikke statssekretæren(e) er svært erfarne. Dette fikk Lysbakken selv erfare, da en helt fersk statssekretær - sammen med embetsverket - rotet det til så mye for seg at Lysbakken, etter at han var tilbake, til slutt måtte gå.

* Det er feil at systemet med settestatsråder (et begrep jeg har brukt litt upresist selv) kan erstatte statsråder som er lenge borte. Settestatsråder brukes gjerne i enkeltsaker for å erstatte en statsråd som f.eks. er inhabil. Når en statsråd skal være lenge borte, blir det som regel konstituert en annen statsråd, dvs. at en statsråd i et annet departement også får ansvaret for den permitterte statsrådens departement. Dette ivaretar det konstitusjonelle og formelle - men reelt sett er det ingen løsning. En statsråd, som, fysisk og mentalt, bruker hele døgnet på å lede sitt eget departement, vil de facto ikke kunne lede et annet departement. Vedkommende departement blir i praksis overlatt til statssekretæren(e), som imidlertid ikke kan erstatte statsrådene fullt ut: De har ingen plass ved Kongens bord, de møter vanligvis ikke i regjeringskonferanser, de kan ikke innta Stortingets talerstol, og de har ingen rolle vis a vis Stortinget, som bare "kjenner" statsråden eller - i slike tilfeller - den konstituerte statsråden. Stortinget vil derfor heller ikke forvente for mye mens den egentlige statsråden er i permisjon, så også her vil derfor saker lett bli satt på vent.

* Dersom det skjer noe svært alvorlig - og som alle vet; det kan skje, også i Norge - er det veldig uheldig om statsråden har permisjon. Riktignok vil da statsministeren og den konstituerte statsråden gjøre alt de kan for å kompensere - men det vil uvegerlig lede til at et annet departement står uten leder.I et verste fall oppstår det også uklarhet om instruks- og kommandolinjer - fordi man ikke er tilstrekkelig forberedt på situasjonen.

* Når Likestillingsombudet forsøker å "trøste" oss med at alt fungerer helt fint uten statsråder - at det knapt er merkbart at de er borte - viser det en merkelig mangel på respekt for en av demokratiets aller viktigste institusjoner. 

Man skulle tro at Gjørvkommisjonen hadde fått frem hvor viktig den politiske ledelsen i et land er - og at det hadde gått opp for mange at politikk hverken er et teater - eller en konkurranse om å komme med flest mulig utspill eller vinne Debatten på NRK. Den politiske ledelsen leder - ikke bare departmentene, underliggende etater og store og viktige samfunnsinstitusjoner som f.eks. forsvaret, skolen eller helsevesenet - men landet

Og selv om noen, som f.eks. Geir Ramnefjell i Dagbladet,  tror det er en "jobb" på linje med andre viktige jobber i samfunnet, så er det faktisk ikke det. Det er heller ikke riktig, som han og mange andre legger til grunn, at det å hevde at en statsråd er "uerstattelig" bare er en uttrykksmåte - slik mange betrakter seg selv og andre. En statsråd er uerstattelig - medmindre det utpekes en ny statsråd, som også bruker hele sin kapasitet til å lede departementet og fylle rollen. 

Mange har pekt på de mest grusomme konsekvenser av å ha en slik holdning som jeg har gitt uttrykk for: Skal ikke statsråder kunne få barn? Mener jeg at menn som får barn, ikke skal kunne være politikere eller statsråder? Mener jeg at barn ikke fortjener å ha en far? Og hva med kvinnelige statsråder, hvis de får barn? 

Tja. Selv har jeg egentlig ikke satt meg fore å presentere noen løsning på problemet. Jeg har bare ønsket å peke på problemet - fordi jeg ønsker å fremme respekten og forståelsen for det svært tyngende ansvaret og de viktige og vanskelige oppgavene statsråder har, slik jeg også har gjort i mange andre sammenhenger.

Men ellers er det jo sikkert mulig for en regjering å vurdere om det finnes andre måter å gjøre det på, dersom en statsråd tar langvarig permisjon. Jeg ser ikke umiddelbart hva det kan være, men en vurdering kan ikke skade.

Og dessuten finnes det selvsagt også andre muligheter, selv om de nesten er unevnelige.

Man kan, slik mange sikkert gjør, velge å få barn mens man ikke er statsråd - eller velge ikke å være statsråd når man får barn.

Eller man kan velge å ta litt mindre permisjon eller en mindre sammenhengende permisjon når man får barn, fordi man er statsråd. Det er vel ikke mange som vil tørre å gjøre det i dag - spesielt ikke pappaer - men det er jo en mulighet.

Jeg må innrømme at jeg syns det voldsomme engasjementet for at foreldre skal være så mye sammen med barna sine det første året er litt underlig. Det er jo ingen, i  den samme offentligheten, som kritiserer foreldre som jobber 16 timer i døgnet de neste tyve årene i et barns liv. Men kanskje en, som eventuelt velger å ta litt mindre permisjon til å begynne med, vil velge å være mer sammen med barna sine siden?

 

 

 

 

 

hits