Trist og nærsynt innvandringsdebatt

  • 07.02.2016 kl.15:16 i Blogg

I siste nummer av The Economist står det en interessant artikkel om "How to manage the migrant crisis".

Det fikk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, til å twitre at "Liberale Economist er mer rasjonell enn likesinnede i Norge", noe hun eksemplifiserte ved å vise til at verken jeg eller mine likesinnede deltar i debatten slik The Economist gjør.

Men Marie Simonsen tar feil. Det The Economist foreslår som løsninger på flyktningkrisen, ligner nemlig veldig på det mine kolleger Torstein Ulserød og Sylo Taraku foreslo for halvannen måned siden i et Civitanotat om flyktning- og asylpolitikken. Og vi holdt ikke notatet hemmelig. Ulserød og Taraku har, tvert om, skrevet om forslagene sin i flere medier, bl.a. i Aftenposten og i VG. Umiddelbart etterpå publiserte vi også et notat om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Civita har ingenting å klage på når det gjelder oppmerksomhet i mediene. Det er likevel interessant å se hva som til enhver tid skaper debatt og hvilke vinklinger medier og politikere er opptatt av i bestemte saker. Hva er for eksempel årsaken til at slike forslag som The Economist nå fremmer, og som mine kolleger i Civita har fremmet før  - til en ny, helhetlig og rasjonell flyktning- og asylpolitikk - skaper så lite debatt?

At det er stille, betyr nemlig ikke at norske politikere, kommentatorer og medier ikke er opptatt av flyktningsituasjonen - snarere tvert om. Dekningen i mediene er enorm. Problemet er bare at nesten alt dreier seg om enkeltsaker og detaljer, retorikk, spill og taktikkeri.  Det virker som en form for politisk autisme, der alle er ekstremt opptatt av små og ganske uviktige saker, samtidig som de er uten vilje (eller evne?) til å ta opp de store og viktige, prinsipielle sakene.

For hva er det som fyller mediene?

Noe av det viktigste ser ut til å være Listhaugs retorikk, Per Fugellis monomane utfall mot Frp, Lippestads retorikk om Listhaugs retorikk, Arbeiderpartiets taktiske blundere, en oppkonstruert debatt mellom KrF og Frp om hvorvidt man bør være for eller mot 5000 personer (!) i kirkeasyl, om Listhaug er en god kristen og om kirken er venstrevridd, fylkesledere i KrF som ikke orker mer av Frp og kanskje vil skifte side i 2017, de mislykkede returene på Storskog og Oslo Fremskrittspartis virkelighetsfjerne forslag om å sette alle asylsøkere i lukkede mottak.

Men er alt dette viktig som annet enn posisjonering og posering i den norske politiske debatten? Vil noen av disse debattene hjelpe en eneste flyktning - eller hjelpe oss med å finne frem til mer varige løsninger i Europa?

Retorikk er ikke uviktig, men når denne typen debatter får en så dominerende posisjon at de fullstendig skygger for viktigere og mer substansielle debatter, er det, i det minste, et tankekors.

Rett nok er ikke Norge medlem av EU, men vi er med i Schengen-samarbeidet og den felles asyl- og flyktningpolitikken. Vi har derfor også en plikt til å delta i diskusjonen og arbeidet med å finne frem til mer varige løsninger på problemet.

 

 

Terningkast og karakterer - på statsråder og elever

  • 06.01.2016 kl.12:48 i Blogg

Forleden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om den terningkastkonkurransen flere av avisene presenterer for å  bedømme og rangere statsrådene og deres innsats - som regel før sommerferien og/eller før jul. Jeg skrev at jeg syns at dette er en av de dummeste øvelsene jeg vet om innen sjangeren politisk journalistikk - selv om det finnes eksempler på aviser som har forsøkt å gjøre det på en mer seriøs måte.

Synspunktene jeg presenterte, har jeg hatt lenge, og jeg har, i ulike sammenhenger, uttalt meg om dette før. Jeg tror, i all beskjedenhet, at Aftenposten hadde lagt merke til det da avisen i 2014 forsøkte seg på en langt mer dyptpløyende vurdering av statsrådene enn det som har vært vanlig.  

Det var likevel helt forutsigbart at enkelte, som er motstandere av det jeg står for eller det de tror jeg står for i skolepolitikken, ville la høre fra seg. Jeg prøvde derfor, allerede i teksten jeg skrev, å illustrere en av forskjellene på journalistenes "karakterbøker" og lærernes karaktersetting og vurdering: Det journalistene ofte gjør, kan sammenlignes med en lærer som setter en mattekarakter på basis av elevens popularitet i skolegården. Ingen seriøse lærere gjør det.

At det likevel var noen lærere som meldte seg med sarkastiske og halvmorsomme kommentarer på sosiale medier, var som forventet. Men litt overraskende var det at også den nye og dyktige lederen for Utdanningsforbundet, Steffen Handal, lot seg lokke. Han skrev en replikk, som jeg så langt bare har sett på twitter, der han  sammenlignet journalistenes terningkast, myntet på statsrådene, med lærernes bedømmelser av elevene. Handals poeng er vel at jeg er inkonsekvent - siden jeg er mot "karakterbøker" for statsråder og for karakterer for elever.

Jeg mener det er mange misforståelser ute og går her, så la meg nevne noen av dem:

Jeg er ikke imot at statsråder blir bedømt og vurdert - tvert imot. Det skjer hver dag. Alle statsråder kan hver eneste dag lese og høre mer eller mindre saklige og rettferdige bedømmelser av seg selv og eget arbeid. Mange dyktige journalister driver dessuten ikke med terningkast, men formidler andre og mer dyptpløyende analyser. Statsrådene tar sjelden eller aldri til motmæle, for dette er selvsagt noe de både tåler og må tåle.

En statsråd må også ta "eksamen" ganske ofte. Han eller hun kan på få timers varsel få beskjed om at det hele er over - og hvert fjerde år faller uansett en endelig dom. Ingen spør om velgerne, stortingsrepresentantene eller statsministeren har hatt gode eller dårlige grunner for å avsette en statsråd - om det for eksempel var en saklig eller usaklig "oppsigelse",  i tråd med "arbeidskontrakten" eller i henhold til "karakterer" man for eksempel har fått i avisene - for slik er demokratiet.

Pressen har både en plikt og rett til å granske statsmaktene, herunder regjeringen og statsrådene. Pressen kan gjøre dette på en god eller mindre god måte, og det er selvsagt helt i orden at den av og til forsøker å oppsummere sitt inntrykk. At enkelte aviser i den forbindelse syns det er morsomt å sette "karakterer" i form av terningkast, er greit nok - selv om det er komisk: En karakter er per definisjon ikke noe tilfeldig, mens et terningkast per definisjon nettopp er tilfeldig. Det er også litt merkelig å kalle det "karakterer" eller "karakterbok", fordi pressens øvelse ikke på noen måte svarer til de krav og kriterier som for eksempel lærere og skoler må forholde seg til når de setter karakterer. 

Likevel: Terningkast og merkelige "karakterer" i avisene er ikke viktig. De er uansett hinsides det saklige - målt mot de kravene man setter i skolen eller i mer seriøse evalueringer og konkurranser. Det viktige er, etter min mening, grunnlaget statsrådene bedømmes på - og måten de bedømmes på. Og det er særlig to problemer: Vurderingskriteriene er ofte helt uklare - og det som blir vurdert, er ofte bare en flik av statsrådenes gjerning. I tillegg er bedømmelsen ofte useriøs, utvendig eller skjev, eller den inneholder feil. Jeg kan gi mange eksempler, men lar det være her. Det grunnleggende problemet er at journalistene ikke vet eller undersøker nok om det som er aller viktigst for om du lykkes som statsråd eller ei - nemlig om du leder og styrer departement og underliggende etater godt. Gjørv-kommisjonen ga oss en tragisk påminnelse om alt pressen (og de fleste andre) ikke har interessert seg for og hvordan det som ser vellykket ut på utsiden, kan føre helt galt av sted på innsiden. Kjetil Bragli Alstadheim illustrerte også noe av poenget her.

Dette fører til at kvaliteten på de bedømmelsene pressen gjør, ofte er oppsiktsvekkende dårlig - og dette vet alle som har vært i regjering eller jobbet i et departement. Jeg har fått utallige tilbakemeldinger på kronikken min i Aftenposten fra folk som er enige med meg i det. 

Og spørsmålet er: Kunne pressen gjort en bedre jobb? Selvsagt kunne den det! Alstadheim illustrerer det med sin artikkel om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og Aftenposten gjorde, som nevnt, et hederlig, men arbeidskrevende, forsøk i 2014. Og la meg nevne en mulighet til: Det er ikke alltid så lett for pressen å opparbeide gode kilder i forvaltningen, fordi den er lojal mot statsråden og derfor ikke "lekker" eller driver politisk spill, slik man gjør på Stortinget. Men det finnes andre kilder til kunnskap om hvordan statsrådene styrer på sine felt, og her er ett eksempel:

Gjørv-kommisjonen avdekket at et stort problem for bl.a. politiet var at den politiske ledelsen, altså statsråden, påla dem altfor mange mål og styringssignaler. Det gjorde det vanskelig å lede politiet, eller for å sitere kommisjonen: "Enkelte ledere i politiet har i møter med kommisjonen pekt på at antallet mål nå vanskeliggjør god ledelse og dermed utvikling av etaten, og at det er usikkerhet knyttet til om målene er de rette." I 2011 var det over 100 ulike mål det skulle rapporteres på.

Hvordan kom alle disse målene og styringssignalene inn i tildelingsbrevene til politiet? De kom fra en eller flere statsråder som altså, etter alle solemerker, ledet departementet og etaten på en ganske dårlig måte. Hvis alt skal prioriteres, blir nemlig ingenting prioritert. Noe av problemet ble omtalt her. Men utad, før dette ble avdekket på grunn av en tragisk hendelse, så det kanskje veldig bra ut - med statsråder som reagerte hver gang et problem ble avdekket i pressen, og som lovet å "rydde opp" og prioritere å løse også dette problemet.

Jeg ville ikke bli veldig forbauset om en slik statsråd fikk høye terningkast i pressen - men ligger det da en god bedømmelse til grunn? Og hva gjør statsrådene med tildelingsbrevene etter at Gjørv-kommisjonen avdekket hvor negativt det kan være at de er så overlesset? Er de blitt bedre, klarere og med færre mål? Er f.eks. dette noe terningkast-journalistene undersøker?

Eller hva skal vi si om en statsråd som f.eks. blander seg inn i statsbedriftenes virksomhet og bryter med god eierstyring - men gjør det for en god sak, som f.eks. å få flere kvinner inn i ledelsen? Fortjener det en høy eller lav "karakter"? Hva belønner pressen i et slikt tilfelle? Det er ikke så lett å tolke Dagsavisen her, men det kan kanskje se ut som den mener noe annet enn f.eks. historieprofessor Einar Lie mener.

Hvordan skiller alt dette seg fra lærerne? På twitter var det en lærer som viste til at man verken i politikken eller i skolen burde sett karakterer på "mennesker". Jeg er både enig og uenig. Jeg tror politikere må finne seg i at velgere setter "karakter" på hele mennesket. Det er et spørsmål om, ofte diffus, tillit. Men i skolen skal det ikke settes karakterer på mennesker. Det er prestasjoner i spesifikke fag og ferdigheter som skal bedømmes. Det foregår riktig nok fra tid til annen en diskusjon om hvorvidt også menneskelige egenskaper bør bedømmes - det var f.eks. en diskusjon på 1990-tallet om hvorvidt personlige egenskaper og holdninger burde gis karakterer. Det ønsket Arbeiderpartiet og venstresiden, men ikke Høyre.

Lærernes oppgave og kompetanse er altså å sette karakter på en avgrenset ferdighet eller et fag som de har oversikt over og har høy kompetanse i - og uten å ta utenforliggende hensyn. Og dette er de trent i, fordi vurderingskriteriene er klare, og fordi de har vurderingskompetanse

Steffen Handal - i likhet med mange lærere - vender stadig tilbake til temaet rangering: De er ikke så mye imot, sier de, at det settes karakterer og måles på ulike vis i skolen, men de er imot at elever, lærere og skoler blir rangert. Jeg har alltid vært enig i det - men jeg syns ikke dette hensynet veier så tungt at man ikke skal måle noe eller nekte allmennheten innsyn. Det er grunnleggende demokratisk at elever, foreldre, velgere og politikere har mest mulig kunnskap om det som skjer i skolen - bare man ikke går på akkord med viktige personvernhensyn. At mediene kan "misbruke" slik kunnskap ved å presentere den på måter vi ikke liker, er noe vi må finne oss i. Vi lever i et demokrati.

Det fine med demokratier er imidlertid at vi kan ta til motmæle, argumentere og bruke vår overbevisningskraft. Vi hverken kan eller bør  forby mediene å rangere skoler eller sette dumme "karakterer" på statsrådene, men vi kan ta til motmæle, argumentere imot, begrunne våre synspunkter, egge til debatt og kanskje få noen til å tenke eller bli overbevist om at vi har litt rett. Mange har de siste par dagene spurt meg hva jeg vil gjøre med "karakterbøkene" til avisene, men svaret er selvsagt ingenting. Jeg vil bare - i likhet med journalistene - gjerne si det jeg mener. Ikke mer - men heller ikke mindre.

Jeg syns for øvrig ikke rangering alltid er galt eller unyttig. Hvis to skoler, som er veldig like langs alle kriterier som kan måles, likevel er veldig forskjellige med hensyn til resultater, enten det gjelder matte eller mobbing, så er det kanskje noe man burde undersøke nærmere? Kanskje det er litt nyttig å vite at naboskolen har mye mindre mobbing eller bedre matteresultater enn vi har selv? Jeg syns heller ikke det er så dumt at politikere i Norge eller i en gitt kommune vet at de skårer systematisk dårligere i for eksempel matematikk enn nabolandene eller nabokommunen gjør. Det kan jo tyde på at det er mulig å gjøre noe bedre, og hvis det er mulig, bør man gjøre det.

 Og med dette setter jeg for egen del punktum for "terningkastdebatten" i denne omgang. Det er en morsom debatt, men det fins viktigere ting - heldigvis.

 

Fremskrittspartiets vekst - ikke bare gjerdesittere

  • 11.12.2015 kl.10:45 i Blogg

I dag var jeg på Politisk kvarter for å diskutere Frps vekst på meningsmålingene i lys av flyktningkrisen og hvilken påvirkning denne veksten kan tenkes å ha på samarbeidet innad i Regjeringen og i Regjeringens samarbeid med Venstre og KrF.

Aftenposten viser i dag hvordan migrasjonskrisen får de innvandringskritiske partiene i hele Europa til å vokse, og det virker veldig sannsynlig at dette også er en viktig forklaring på Frps vekst. Frp har det såkalte sakseierskapet til innvandringspolitikken, dvs. at Frp er det partiet som har høyest tillit blant velgerne når det gjelder å føre en restriktiv innvandringspolitikk. Og når en mer restriktiv innvandringspolitikk blir viktigere for velgerne, er det naturlig at det gir seg utslag i høyere oppslutning om Frp.

I programmet kom jeg til å si at Frps vekst primært skyldtes at "gjerdesittere" kommer tilbake. Men det viser seg å være en sannhet med modifikasjoner. Ifølge nettstedet Pollofpolls , som oppdaterte sine sider i går etter at det hadde kommet en ny, landsomfattende meningsmåling fra Respons,  dreier det seg om fire bølger:

(i) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Høyre er endret.

(ii) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Frp er endret.

(iii) Utvekslingen av velgere mellom Høyre og  Frp er endret.

(iv) Ap henter færre hjemmesittere. 

Og poenget er: Selv om Høyre er svekket i forhold til Frp, er Høyre kompensert, fordi partiet har styrket seg i forhold til Arbeiderpartiet. Nettoeffekten er at Høyre holder seg ganske stabilt, mens Frp vokser og Ap svekkes - hvilket endrer stillingen mellom blokkene ganske mye. Ved utgangen av 2015 er vi tilbake omtrent der de fire borgerlige partiene var da de vant valget i 2013. 

Dette kommer i liten grad frem i mediene (og altså heller ikke på Politisk kvarter i dag)  - men Arbeiderpartiets bytteforhold mot Høyre er svekket, og dette er en vesentlig årsak til endringene på målingene. At Arbeiderpartiets svekkelse begynte før sommerferien, dvs. lenge før flyktningstrømmen satte inn i høst, kan også tyde på at Fremskrittspartiets vekst ikke bare skyldes innvandringsbølgen. 

I Politisk kvarter var et av spørsmålene hvilken påvirkning endringene på meningsmålingene kan tenkes å ha på samarbeidet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. I etterpåklokskapens klare lys ser jeg at jeg kanskje burde nevnt at samarbeidet neppe kan bli vanskeligere enn det var etter valget i 2013, ettersom størrelsesforholdet nå altså ligner ganske mye. 

Politiske psykoser og politisk panikk

  • 16.11.2015 kl.20:27 i Blogg

Av og til inntreffer det noe som ligner politiske psykoser eller politisk panikk. 

Noen eller noe setter en kraftfull dagsorden, hvoretter "alle" begynner å konkurrere om å mene (mer av) det samme. De kjedelige konsekvensutredningene og fornuften settes på vent, og har vi en mindretallsregjering, risikerer den å bli overkjørt.

Selve skoleeksemplet er "eldremilliarden" i 1990, da daværende helseminister Wenche Frogn Sellæg (H) ble drevet fra skanse til skanse - inntil regjeringen bevilget den milliarden "alle" krevde. Jeg siterer fra Vårt Land, som skrev om dette i mai i år: 

Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.

- Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.

Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Arbeiderpartiets nestleder i finanskomitéen.

- Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.

Da Ap vant valget påfølgende høst, ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:

- Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldre­formål.

Og som Vårt Land skriver: Hele forløpet knyttet til "eldremilliarden" (ca. 1,7 milliarder 2015-kroner) kan minne om det som skjedde før Stortinget tidligere i år vedtok å ta imot 8000 kvoteflyktninger.

Da startet det med en kronikk, der lederne for åtte hjelpeorganisasjoner, med Jan Egeland i spissen, inviterte (eller "innkalte", som Egeland skrev et annet sted) politikere og kommuner til en "dugnad" for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de neste to årene. Det ble vist til at Sverige til da hadde bidratt med asyl til godt over 50.000 syriske flyktninger, mens Norge bare hadde tatt imot snaut 4000.

Dette startet et voldsomt trykk for å gjennomføre dette - akkurat slik det skjedde med eldremilliarden. Det ene landsmøtet etter det andre vedtok at vi skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger, og de færreste turte å være mot. Akkurat som motstand mot "eldremilliarden" ble det samme som å være mot eldre - ble det å være mot å ta imot 10.000 flyktninger det samme som å være mot flyktninger.

SV var først ute - bare noen dager etter at den omtalte kronikken hadde stått på trykk - og deretter fulgte Venstre, som mente at vi måtte ta imot "minst" 10.000 flyktninger - mens det lå i kortene at også KrF ville vedta det samme under sitt landsmøte litt senere på våren. Også MDG var med. Størst spenning var det knyttet til Arbeiderpartiets landsmøte, som ble avholdt i midten av april. Og det førte til voldsom applaus, da Jonas Gahr Støre fra talerstolen sa at Norge burde åpne for å ta imot 10.000 flyktninger allerede i år og neste år. AUFs leder Mani Husseini, som hadde kjempet for dette, utbrøt gledestrålende at "det er sånn politikk dannes i Norges største politiske verksted".

Etter dette florerte det med hardtslående uttalelser mot Høyre/Frp-regjeringen, som ikke var like begeistret, bl.a. fordi det allerede satt 5000 flyktninger i mottak uten å ha noe sted å bo.  Både KrF, Venstre og Arbeiderpartiet sa da at de ville "presse" Regjeringen til å ta imot 10.000 flyktninger. Og som alle nå vet: Det endte med forhandlinger mellom samtlige partier (men uten Regjeringen eller Stortinget) - og et kompromiss som innebærer at vi skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år - i tillegg til alle de asylsøkerne som kommer av seg selv. SV var ikke en del av kompromisset, siden det endte med bare 8.000 og ikke 10.000 flyktninger.

Men ble konsekvensene utredet?

Nei.

Akkurat som med "eldremilliarden" ble vedtaket fattet helt uten nærmere utredning av konsekvensene - og helt i strid med det som er alminnelig praksis i norsk politikk.

Etter terroren i Paris kan det være grunn til å frykte at det inntreffer en "psykose" igjen. 

På Politisk kvarter i morges benyttet justisministeren anledningen til å si at vi nå må diskutere generell bevæpning av politiet. "Spørsmålet er om vi (etter Paris-terroren - min anm.) har kommet over i en generell fase hvor vi rett og slett må frasi oss den luksusen det er og ha et ubevæpnet politi", sa Anundsen, som tok til orde for å ha en bred debatt om bevæpning.

En slik bred debatt kan vi selvsagt gjerne ha, men det er rart at dette ønsket fremmes akkurat nå. Regjeringen har, etter min mening, hatt rikelig med tid og anledning til å reise en bred debatt - uten å gjøre det. Det opprinnelige høringsnotatet som Regjeringen la frem, etterlot flere spørsmål enn det ga svar. Og ønsket som mange har hatt, om en bredere debatt i Stortinget etter måneder med midlertidig bevæpning, har heller ikke blitt imøtekommet. Men nettopp derfor er det uheldig at justisministeren tar det opp akkurat nå - da risikoen for at det oppstår panikk eller en "psykose" er spesielt stor.

Konsekvenser må utredes - samme hvor fornuftig og kjedelig det høres ut.

 

Problemformuleringsprivilegiet

  • 06.11.2015 kl.16:14 i Blogg

I dag falt øynene mine på en ny artikkel i Agenda Magasin, denne gangen skrevet av Wegard Harsvik, som er veldig opptatt av politisk retorikk. I det andre avsnittet skriver han: 

"Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er - problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg syns jeg hadde lest dette før, og det hadde jeg. Jeg vet at jeg mange ganger har uttalt at "den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen". I 2006 skrev jeg også dette i Morgenbladet  - under overskriften Problemformuleringsprivilegiet:

"Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis "alle" er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil "alle" også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom "alle" i stedet er enige om at problemet er for få stoler - ja, så vil "alle" også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg vet ikke hvor Harsvik har sitt eksempel fra, for han oppgir ingen kilder. 

Jeg vet imidlertid godt hvor jeg hadde mitt eksempel fra, ettersom jeg oppga en kilde i Morgenbladet. Hele den omtalte passasjen lød nemlig slik: 

"Jeg leste en liten svensk pamflett en gang som het "Problemformuleringsprivilegiet". Den handlet nettopp om dette: om hvem som gjennomgående har mest makt til å fortelle andre hva som er problemet - og dermed også hva som er løsningen på problemet. En illustrasjon som ble brukt i boken var denne: Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis "alle" er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil "alle" også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom "alle" i stedet er enige om at problemet er for få stoler - ja, så vil "alle" også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg tror jeg var den første som omtalte denne boken og begrepet i Norge - formodentlig en gang på 1980- eller 90-tallet. Siden har jeg nevnt det og skrevet om det mange ganger. 

Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å  beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for.

At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt.

God helg!

Venstrevridningen i pressen

  • 06.11.2015 kl.14:12 i Blogg

De siste par dagene har vi kunnet lese to interessante saker som har med presse og politikk å gjøre.

Den ene saken er en mediekommentar skrevet av Sven Egil Omdal, der poenget er at den påståtte venstrevrien i norsk politisk journalistikk er en myte. Omdal kritiserer først og fremst meg, som har "fremført det samme budskapet i 10 år", men som ikke forstår at det jeg sier er feil - ettersom journalistene stort sett stemmer som befolkningen generelt gjør, mens det blant de politiske journalistene er borgerlig flertall. Han mener at heller ikke Frp har noe å klage over, siden hele mediedramaturgien forsterker de populistiske tendensene i politikken og dermed også Frp. Og til slutt sier han at jeg ikke har noe å klage over, siden Civita, ifølge medieforskeren Paul Bjerke, er svært synlig i mediene.

Omdal tar feil når han tror at jeg bare har fremført mitt budskap i 10 år. Jeg har deltatt i mediedebatten mye lenger, også når det gjelder dette temaet. Det er dessuten helt feil at mitt anliggende er å klage på hvordan Civita blir behandlet (selv om det også skjer). Jeg prøver, som Omdal og mange andre, å delta i en generell debatt om mediene og særlig NRK, noe jeg mener er viktig.

Den andre saken dreier seg om flere profilerte samfunnsdebattanter på høyresiden, som har bestemt seg for å boikotte NRK, og om andre debattanter som forstår hvorfor de gjør det. Årsaken er at Asle Toje, som er forsker, og som tilhører den politiske (konservative) høyresiden, nærmest er blitt fremstilt som et "nazisvin" i et satireinnslag i P2-programmet Salongen etter at han hadde vært med i en seriøs debatt om flyktningkrisen.

Denne saken er en god illustrasjon på at Omdal gjør det for lett for seg når han, uten nærmere dokumentasjon eller analyse, avviser at det er en venstrevridning i pressen. 

Omdal har selvsagt rett i at ikke alle journalister eller all journalistikk er venstrevridd - det skulle bare mangle. Han har selvsagt også rett i at graden av venstrevridde innslag varierer, avhengig av hvilke journalister, medier, sjangre og temaer det gjelder.  Det er dessuten veldig forskjell på om Dagbladet har en venstrevridd journalistikk, og om NRK har det. NRK er i en særstilling når det gjelder krav til politisk balanse.

Min erfaring er at helt generelle påstander om at pressen er venstrevridd sjelden blir tatt alvorlig av pressen. Det skyldes nok også at det er ganske vanskelig å forstå hva det vil si å være venstrevridd i mediene. Det dreier seg jo tross alt ikke om en bevisst kampanje eller konspirasjon. Det beste er derfor å reagere konstruktivt og konkret i det enkelte tilfellet, slik jeg mener at jeg gjorde i forbindelse med en av NRKs valgsendinger i høst. I sommer sendte jeg også, direkte til NRK, svært konkrete tilbakemeldinger på to, etter min oppfatning, meget kritikkverdige utgaver av Søndagsavisa, som ble sendt 19.juli og 2.august. Mitt inntrykk er at NRK, tross alt, setter pris på konkrete tilbakemeldinger, og at de har et oppriktig ønske om å opptre balansert. 

Jeg vet ikke hvor Omdal har sine undersøkelser fra. De siste tallene jeg har sett, som er fra 2014, er omtalt av Kjersti Løken Stavrum på hennes blogg. Der fremkommer det at Stortinget ville hatt en helt annen sammensetning, dersom journalistene bestemte (faktisk sammensetning i parantes): Arbeiderpartiet 65 (55), SV 19 (7), Rødt 9 (0), MDG 17 (1) - til sammen 93 (62) eller 110 (63), avhengig av om man regner med MDG eller ikke. På den borgerlige siden ville Høyre fått 26 (48), Frp 0 (29), Venstre 23 (9), til sammen 49 (86). Det fremkommer ikke av Stavrums blogg hva KrF, som faktisk har 10 mandater, og Sp, som også har 10 mandater, ville fått - men svaret er, hvis jeg selv skal regne det ut, 0 mandater. Redaktørene er enda mer "ekstreme" - deres stemmegivning ville ført til at Arbeiderpartiet hadde fått 88 mandater på Stortinget.

Hvor representativt dette er for f.eks. NRK er det umulig å vite. Omdal er opptatt av at medlemmene av Stortingets presselosje er mer høyrevridde enn journalistene generelt. Om det også gjelder NRKs journalister, er det ingen som vet. Men NRK er også en del av offentlig sektor, og ansatte i offentlig sektor har en tendens til å stemme mer til venstre enn befolkningen generelt eller ansatte i privat sektor.

Viktigere enn journalistenes stemmegivning er det imidlertid om de utfører jobben sin godt. Det er selvsagt ingenting i veien for at en journalist kan være svært profesjonell og balansert, selv om han eller hun også er venstrevridd eller høyrevridd. Egne politiske preferanser blir først og fremst et problem, dersom man ikke er profesjonell og dyktig nok, eller dersom man ikke tar dette alvorlig. 

Da jeg ble spurt om å diskutere dette i Dagsnytt 18s jubileumssending, som Omdal viser til, ble jeg på forhånd spurt hvordan venstrevridning f.eks. i NRK kan arte seg. Og la meg gi noen eksempler:

  • Den politiske satiren i NRK kommer nesten alltid "fra venstre". I mange år var Erling Lægreid fast kåsør, bl.a. i Dagsnytt 18, og jeg minnes bl.a. at jeg en gang ble omtalt som litt "brun". Nå er det Sannhetsministeriet og Salongen, og det aller meste kommer "fra venstre", slik altså Asle Toje nå har fått erfare. 
  • Ytterpartiene forskjellsbehandles. Frps inntreden i regjeringskontorene ble behandlet helt annerledes enn at SV gikk inn - enda SV, i motsetning til Frp, har en autoritær historie. Og dette gjentar seg nå når Rødt får en hånd på rattet - helt til min kollega Torstein Ulserød påpekte hvor påfallende dette er. 
  • Av og til kan man nesten merke det på stemningen i studio: Man kan høre hvordan journalister og programledere har større sympati med f.eks. Kristin Halvorsen enn Siv Jensen - eller med Bård Vegar Solhjell fremfor Per Sandberg. Man kan forstå hvorfor det er slik, men det er ikke profesjonelt.
  • Det er også påfallende hvordan journalister, som, kanskje i en gitt situasjon, bare føler eller mener det er riktig å si hvor de står - f.eks. fordi det er moralsk riktig - alltid står på venstresiden. Det er f.eks. ingen som mistenker Sidsel Wold for å stemme Høyre.
  • Veldig mange kritiske spørsmål kommer "fra venstre": Det gjelder, typisk nok, budsjettbevilgninger (selv om vi har fått en liten wake up-call i det aller siste), skatt, privatisering, friskoler og bistand - og mange andre spørsmål. Mange journalister sier, som Omdal, at man ikke kan være forbauset over å få spørsmål "fra venstre", hvis man er en Høyre-statsråd - og det har han jo rett i. Men for Arbeiderparti-statsråder spørsmål "fra høyre"? Nei, ofte flytter bare journalistene seg lenger til venstre, slik at også Ap- og SV-statsråder får spørsmål "fra venstre". 
  • Noe av grunnen til at det kommer så mange spørsmål "fra venstre", er nok at det ligger noen premisser eller verdier under: Å bruke offentlige penger (altså andres penger) er ikke bare legitimt, men bra. At rike mennesker bruker sine egne penger, virker ofte vulgært. Offentlige penger er "snille" og ufarlige - private penger er "slemme" og farlige. Det har også sammenheng med at journalister - som politikere - er ekstremt opptatt av ressurser og veldig lite opptatt av resultater.
  • Man merker også en mangel på kompetanse: I den senere tid har det vært mange debatter, også i NRK, om de såkalte velferdsprofitørene. Men man hører nesten aldri at noen stiller spørsmål ved de underliggende premissene som den radikale venstresiden her legger til grunn - om hensikten med å ha en åpen markedsøkonomi basert på konkurranse. 
  • Mangelen på kompetanse får ofte litt komiske utslag når en journalist ønsker å være balansert: Hun eller han greier ofte ikke å formulere gode spørsmål "fra høyre". Så fremfor å gjøre det, transporterer man bare et synspunkt videre. Når en høyresidedebattant har sagt hva han eller hun mener, hører man derfor ofte at journalisten bare sender spørsmålet videre slik: "Ja, er det ikke noe i det da?"
  • Jeg tror nok mange på høyresiden også vil si at våre intensjoner ofte ikke blir trodd, mens man tar for gitt at venstresiden representerer det gode. Hvor mange journalister har f.eks. egentlig lyttet til det høyresiden sier den vil oppnå ved å fjerne formuesskatten - og hvor mange velger bare å adoptere venstresidens karikatur av høyresidens intensjoner - og snakke om "skattelettelser til de rikeste" som om intensjonen er å gi de rikeste mindre skatt.
  • Jeg mener også at man kan merke venstredreiningen i måten næringslivet blir behandlet på i mediene. Det er liten forståelse for næringslivets rolle og betydning i vårt samfunn. Engasjementet kommer først når det dreier seg om kvotering eller korrupsjon, eller når noen i næringslivet (overraskende) gjør noe godt for andre som ikke har med virksomheten å gjøre. 
  • Det er også påfallende hvordan pressen, også NRK, bruker bl.a. fagforeninger som eksperter i den offentlige debatt - og hvor liten refleksjon det er rundt konsekvensene av dette. Et eksempel: Lærerorganisasjonene, dvs. primært Utdanningsforbundet, er ekstremt godt organisert og synlig i samfunnsdebatten. Formelt representerer forbundet nesten samtlige lærere i landet, men vi vet at svært mange av dem i praksis ikke engasjerer seg. De som er aktive i lærernes fagforening, er derfor en svært tydelig stemme - og ære være dem for det. Foreldrene derimot, er ikke organisert - og elevene må sies å være svakt organisert på videregående og uorganisert på lavere trinn. Maktforholdet mellom disse tre "interessentene" i skole-Norge er derfor svært skjevt. Likevel brukes ledelsen i Utdanningsforbundet som en slags "fasit" i mange skolepolitiske debatter. Det samme kan sies om andre fagforeninger, som f.eks. politiets, som var meget sterkt til stede under ledelse av Arne Johannessen.
  • Det er, etter min mening, også en mangel på prinsipiell forståelse for betydningen av de statsfrie rom - enten det er familien, sivilsamfunnet eller markedet. Dagens Næringsliv forstår seg riktig nok på markedet, og Vårt Land er, på sitt vis, opptatt av familien - men slike allmenne temaer skal jo ikke bare overlates til aviser som representerer nisjer.
  • Til slutt bør det nevnes at det er noen spørsmål som blir dårlig belyst i norsk presse, fordi man ser det gjennom egne politiske briller: Høyresidefenomener i andre land er f.eks. ofte dårlig dekket - enten det gjelder helt normale standpunkter som virker merkelig "høyrevridde" hos oss - eller høyreside-kandidater som overrasker norske journalister ved å vinne valg.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at kritikken min kan virke monoman. Men etter min mening bør dette være noe som engasjerer flere enn enkelte av oss på høyresiden. Ifølge Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, som Kjersti Løken Stavrum omtaler på sin blogg, tror hele 71 prosent av de spurte at journalistene i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske ståsted. Blant Frp- og KrF-velgere er tallet enda høyere - mens de som i minst grad tror at journalistene lar seg påvirke, kommer fra Ap, SV og Sp. Det i seg selv burde være et varsko for mediene.

Til syvende og sist handler dette om journalistikkens kvalitet og legitimitet - og dét bør være et viktig spørsmål for alle som er opptatt av å beholde en god og uavhengig presse, enten de står til høyre eller venstre.

 

 

 

 

 

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert".

  • 05.11.2015 kl.17:36 i Blogg

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert".

Dette utsagnet slo imot meg da jeg for første gang skulle ta en kikk på det nye Agenda Magasin.  Det var første setning i en artikkel skrevet av Simon Malkenes. Og det overraskende var at det tilsynelatende var jeg som hadde sagt det, for som det sto:

""Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert", var utdannings- og forskingsminister Kristin Clemets kommentar til resultata frå den første PISA-undersøkinga.[1]

Fotnoten viste til Malkenes' kilde, nemlig "Dagbladet 05.12.2001: Norge er skoletaper! (papirutgave)".

Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke kunne ha sagt dette. Jeg snakker rett og slett ikke sånn om norsk skole. Likevel kan man - når man har deltatt 30 år i norsk samfunnsdebatt - ikke føle seg helt sikker. Det hender ting blir tatt ut av kontekst, at noen misforstår eller at avisene rett og slett, bevisst eller ubevisst, later som de siterer noen når de faktisk ikke gjør det. Men det virket usannsynlig. Hadde en avis som Dagbladet feilaktig tillagt meg et slikt utsagn, ville jeg høyst sannsynlig ha rettet det opp med en gang.

For ordens skyld sjekket jeg derfor avisarkivet Retriever, og der var det ingenting som tydet på at jeg hadde sagt dette.  Men for å være helt på den sikre siden bestilte jeg også en kopi av selve papiravisen. 

Mens jeg ventet på å få papiravisen, henvendte jeg meg til Stian Bromark, som er redaktør for Agenda Magasin, og spurte om magasinet hadde noen dokumentasjon på at jeg hadde sagt dette. Bromark gjorde en heltemodig innsats, men var åpenbart ikke fornøyd med de referansene han fant. Han fant bare at det flere steder ble hevdet at jeg hadde sagt dette. Han ba derfor Malkenes klargjøre, hvilket han, ifølge Bromark, gjorde ved å poengtere at det "ble skapt et bilde av Norge som skoletaper", og at "det står fast", enten utsagnet stammet fra meg eller Dagbladet!  Malkenes endret samtidig den første setningen i artikkelen, slik at den nå lyder 

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert", var avisoppslaget i Dagbladet etter at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet hadde presentert resultata frå den første PISA-undersøkinga". (Men Agenda Magasin opplyser ikke leserne sine om at setningen er endret.)

Og det var nettopp det det var - en overskrift og deler av en ingress i Dagbladet. Heller ikke Dagbladet er riktig sitert, men nesten. Overskriften i Dagbladet lyder "Norge er skoletaper". I ingressen står det "Hermed er det solid dokumentert", men det gjelder noe annet, nemlig at "det er typisk norsk å være middels!"

Og hermed kunne jo saken vært ute av verden - som et lite hendelig uhell. Men slik viste det seg ikke å være.

I forbindelse med Bromarks og min egen jakt på kilden dukket nemlig sitatet - i ulike varianter - opp en lang rekke steder. Det viser seg å ha vært svært flittig brukt av Simon Malkenes, bl.a. i forbindelse med en bok han har skrevet, og av professor Svein Sjøberg, som for øvrig mener at boken til Malkenes er "en vitenskapelig fundert systemkritikk av det som skjer i norsk skole". Sjøberg har gjort seg berømt som PISA-kritiker og fremhever gjerne at andre ikke er like kunnskapsbaserte og vitenskapelige i sin tilnærming til skolepolitikken som han er. Og noe av det han "vet", er at jeg "hauset opp stemningen" på pressekonferansen om PISA, bl.a. ved å uttale at "Norge er en skoletaper".

Sjøberg og Malkenes har altså i mange år brukt et falskt sitat av meg som utgangspunkt for å etablere en (komisk) argumentasjonsrekke - slik det fremkommer bl.a. i den artikkelen Malkenes har skrevet for Agenda Magasin.

Sjøberg har sitert meg utallige ganger, men merkelig nok ikke alltid helt likt - som om jeg har sagt det samme på litt ulike måter flere ganger på samme dag. I ett og samme (svært ensidige) foredrag gjengir han meg to ganger:

"Norge er en skoletaper. Hermed er det solid dokumentert"  står det på én slide - hvoretter det snart står noe litt annet på en annen slide: "Norge er en skoletaper, nå er det vitenskapelig bevist". Men i begge tilfeller foregir han å sitere meg.

Og Sjøberg oppgir de underligste kilder: En gang nevner han Aftenposten (men der fant jeg ingenting) - en annen gang skriver han at "nesten alle aviser brakte sitatet som forsideoppslag dagen derpå", altså dagen etter at den første PISA-undersøkelsen ble lagt frem. Men da er det jo merkelig at det ikke er mulig å gjenfinne sitatet når man søker på nettet.

Fra Sjøberg og Malkenes, får vi anta, har det så spredt seg videre til andre, som med samme skråsikkerhet har tillagt meg dette sitatet, som altså desken i Dagbladet antagelig har funnet på. To samfunnsdebattanter, som påstår at de driver med vitenskapelig arbeid, gidder altså ikke engang å drive elementær kildekritikk.

Jeg har for ordens skyld tatt kontakt med både Sjøberg og Malkenes og spurt hvilken dokumentasjon de har.

Sjøberg svarer at han  har "sitert (meg) slik i snart 15 år". Han var ikke på pressekonferansen 4. desember 2001, skriver han (selv om han altså vet at jeg "hauset opp stemningen"), så derfor har han basert seg på presseoppslagene, hvoretter han legger ved link til det angjeldende oppslaget i Dagbladet. Og fortsetter: "Hvis jeg nå, 15 år senere, får vite at overskriften "Norge er skoletaper" er satt av avisen, og ikke sagt av deg, er det en overraskelse som jeg tar til etterretning. Fra nå (...) av vil jeg si at dette er avisenes overskrift,.." 

Sjøberg legger imidlertid til at han syns han kan sitere meg ved å sitere min tidligere statssekretær Helge Ole Bergesens bok, fordi Bergesen enkelte steder har skrevet "vi". Men også dette er jo en besynderlig form for sitatteknikk: Jeg er ikke (med)forfatter av boken, og dermed kan selvsagt ikke Bergesens utsagn gjengis som mine!

Malkenes' svar er mer utkrøpent. Han legger ikke frem noen dokumentasjon overhodet, men skriver "takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. 
Setningen er nå rettet." Men, som jeg har vist, er ikke dette et sitat Malkenes feilaktig tilla meg bare i denne artikkelen. Han har gjort det flere ganger - og det ligger fortsatt ute som et sitat hos Res Publica, som utga boken hans, og som for øvrig også samarbeider med Agenda.  Malkenes og Agenda Magasin har heller ikke giddet å ta hensyn til de følgevirkninger det har for Malkenes' artikkel at han i innledningen driver med sitatfusk. Lenger ute i artikkelen står det bl.a. at jeg, i stedet for å si at "Norge er en skoletaper" kunne valgt å si noe annet: "Ho kunne jo sagt «nei, norsk skole er god, det veit vi utan PISA». Men det gjorde ho ikkje." Men hvordan i all verden skal man forstå denne passasjen når den aller første setningen nå er endret?

Mange har gitt opp å diskutere med Sjøberg, men jeg har tatt meg bryet noen ganger, bl.a. her

Malkenes har en stil som, etter min oppfatning, ikke appellerer til debatt - enda jeg generelt er en nokså debattglad person. Artikkelen han har skrevet i Agenda Magasin illustrerer det: Formen er polemisk, spekulativ og ensidig - og han er ellers ofte anekdotisk. Med utgangspunkt i sitatfusk forsøker han å etablere en argumentasjonsrekke gjennom hypotetiske assosiasjoner knyttet til Friedman, nyliberalisme, Murens fall og Machiavelli (sic!). Og som vi nå vet: Kildekritikken er fraværende.

Malkenes skriver om meg, om hva jeg tenkte, og om hva som drev meg da jeg var utdannings- og forskningsminister. Det har jeg jo visse synspunkter på selv,  og jeg har skrevet en del om det, bl.a. i Norsk pedagogisk tidsskrift. Her kunne Malkenes fått førstehånds kunnskap om hva jeg står for og mener - men av en eller annen grunn er det en kilde han ikke bruker.

Svein Sjøberg, som er professor, har oppsiktsvekkende nok vist at han ikke forstår hva en kilde er eller hva som kvalifiserer til å være et sitat.

Malkenes har skrevet en artikkel som bygger på fusk. Og når forfatteren blir tatt i å fuske, later han som det er skjedd en enkeltstående feil som han enkelt kan rette opp. 

Jeg ønsker det nye magasinet lykke til videre - uten forfattere som fusker! 

 

 

Får vi en ny Osloskole nå?

  • 19.10.2015 kl.22:00 i Blogg

Osloskolen har lenge hatt ry på seg for å være en "testskole" med vanvittig mange tester og prøver - til stor irritasjon for foreldre, elever og lærere. 

Jeg er ikke så sikker på at det er sant.

Både trivselsundersøkelser blant lærerne, søkningen til stillinger i Osloskolen, brukerundersøkelser blant foreldrene og elevundersøkelser etterlater et helt motsatt inntrykk: Det store flertallet av dem som har med Osloskolen å gjøre, er meget fornøyd.

Motsatt kan man si at den såkalte foreldreaksjonen mot Osloskolen har vist seg nokså oppskrytt, enda den er blitt godt markedsført i pressen.

En av grunnene til at slike myter kan festne seg, er at mange tar påstander for gitt og sprer dem videre - uten egentlig å undersøke om de er så sanne. Mye av motstanden mot Osloskolen har vært politisk og ideologisk motivert, og det er ikke galt i seg selv - men kritikken har ofte vært anekdotisk og basert på enkelttilfeller eller anonyme fortellinger og tips.

På denne bakgrunn var det derfor spennende å lese hva det nye byrådet vil gjøre med Osloskolen. Jeg leste først enkelte oppslag i mediene, bl.a. i VG, som panegyrisk kunne fortelle om en ny vår for byens barn og unge, og om at det nye byrådet ville dempe prøvepresset og gjøre Osloprøvene frivillig etter at Ap og SV lenge har vært "veldig kritiske til det stadig økende prøveregimet i Osloskolen", som Høyre, på sine side, visstnok har "heiet frem".

Det var derfor med stor interesse jeg leste selve byrådserklæringen, som ble lagt frem i dag. For hva står det der om det famøse testregimet?

Egentlig svært lite. Det eneste konkrete er at "Osloprøvene gjøres frivillige for skolene, med unntak av naturfagsprøven".

I praksis betyr det at fire av de syv Osloprøvene som gjennomføres i løpet av 11 år, gjøres frivillige for skolene. Jeg tipper at elevene bruker cirka en time på hver Osloprøve, så det betyr at byrådet gjør fire - fem timer med prøver - i løpet av 11 år - frivillig for skolene. Ikke akkurat noen revolusjon, selv om det ser ut som mange tror det.

Om det er klokt av skolene å fjerne disse fire prøvene kan nok diskuteres. De er i all hovedsak lagt til trinn der det mangler nasjonale prøver eller statlige kartleggingsprøver, og slik sett kan det jo tenkes at de er ganske viktige for elevene. 

I VGs artikkel refereres ett programpunkt til fra den nye byrådserklæringen - som om den har noe med "testhysteri" å gjøre - nemlig at Ap, SV og MDG (og Rødt) har bestemt at Oslo ikke skal delta i "storby-PISA". Det er mange punkter om hva man ikke skal gjøre i erklæringen om skolen, så at man også programfester at man ikke vil delta i "storby-PISA" er kanskje ikke så rart.

Det rare er at noen tror at dette er "testing" eller har noe med "prøvepress" å gjøre. Etter min mening er det primært forskning, noe jeg skrev om her. Mange misforstår dette i Norge, og tror det er tester alle elever regelmessig tar - men det er det ikke. Det er kun noen få elever som deltar i undersøkelsen, som enten kan gjennomføres en gang eller med sjeldne, men jevne mellomrom for å kartlegge utviklingen over tid. Men dette er ikke noe som "demper prøvepresset", hverken for elever eller lærere.

I Norge har det for enkelte gått sport i å harsellere med PISA, som om PISA er et ubrukelig verktøy og dessuten nærmest styrer norsk skole. Begge deler er, etter min oppfatning, feil. PISA har absolutt sine begrensninger, men det er også et nyttig verktøy og på noen områder det beste vi har for å lære mer om skolens betydning.

Selv har jeg nylig blitt medlem av den globale utdanningskommisjonen som ledes av Gordon Brown.Det er interessant å merke seg at den forskningen PISA og OECD bidrar med, der anses som nyttig og verdifull  - mens altså det nye byrådet i Oslo ikke syns at de trenger denslags kunnskap om skolen.

 

Jensen vs Støre: Interessant og selsom duell om de store pengene

  • 10.09.2015 kl.11:01 i Blogg

I går morges møttes Siv Jensen og Jonas Gahr Støre til debatt i Politisk kvarter.

Det ble både en avklarende og en litt selsom debatt.

Først til det som virket avklarende:

Begge parter, dvs. både Høyre/Frp-regjeringen og Arbeiderpartiet, ønsker å gjennomføre en skattereform, basert på Scheel-utvalgets innstilling.

Begge vil gjennomføre lettelser i bedriftsbeskatningen, dvs. primært selskapsskatten. Stoltenberg II-regjeringen startet nedtrappingen av selskapsskatten og nedsatte Scheel-utvalget for å utrede veien videre. Siv Jensen bekreftet at reduksjon i selskapsskatten også er en prioritet for Regjeringen i årene som kommer. Begrunnelsen er, fra begge parters side, at vi må opprettholde og helst styrke norsk næringslivs konkurranseevne i møte med næringsliv fra andre land der skatten er lavere.

Det fremgikk ikke like eksplisitt, men det ligger i kortene, at begge parter også ønsker lettelser i inntektsskatten når de reduserer selskapsskatten - dels fordi Scheel-utvalget foreslår det, dels fordi det er nødvendig for å bevare symmetri i skattesystemet og dermed unngå uheldige skattetilpasninger.

Det synes også klart at Regjeringen vil fortsette å redusere formuesskatten, noe Arbeiderpartiet ikke vil - men dette vil ikke være like viktig eller omfattende som reduksjonen i selskapsskatten. 

Noe annet som virket klart, er at Regjeringen ønsker å gi netto skattelettelser samtidig som de gjennomfører en skattereform. Regjeringen vil altså ikke at noen andre skal ta "skatteregningen" for at man reduserer skatten for arbeidstakere og selskaper. Det er ikke, ifølge Jensen, nødvendig at staten tar like mye med den ene hånden som den gir med den andre. "Gir" Jensen 10 milliarder kroner i skattelette til bedriftene, vil hun altså ikke øke skatten med 10 milliarder kroner for noen andre. Jensen tror likevel ikke at staten taper 10 milliarder kroner på å gi en slik skattelette, fordi hun mener skattelettelser har dynamiske virkninger: De virker så positivt på økonomien at vi får flere bedrifter og flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått - og dermed også større skatteinntekter enn vi ellers ville fått. Statens "tap" av å gi 10 milliarder kroner i skattelette er derfor, over tid, mye mindre enn 10 milliarder kroner, ifølge Jensen.

Det var litt mindre klart hva Arbeiderpartiet mener om dette. Støre sa riktig nok at det ikke var et mål med en reform at det skulle gjennomføres skattelettelser, og han sa samtidig at hvis det kommer lettelser, så må det komme inntekter. Men regnestykket trenger likevel ikke, ifølge Støre, å gå opp "på krona". Samtidig sa han at Arbeiderpartiet vil ta endelig stilling til dette senere, men likevel før valget i 2017. Det virker altså som om Arbeiderpartiet aller helst vil ha en såkalt provenynøytral reform - der skattelettelser (til bedriftene og, sannsynligvis, arbeidstakerne) skal oppveies av skatteøkninger på noe annet eller noen andre. Men et endelig svar på dette får vi ikke før nærmere valget i 2017. Innen den tid er det nok Arbeiderpartiets håp at det er inngått et kompromiss i Stortinget om en ny skattereform, som gjør at skatt er utradert som tema i valgkampen 2017. Dette vil nok særlig være ønskelig, sett fra Arbeiderpartiets side, dersom partiet nå skulle tape valget i Oslo på grunn av løftet om å innføre en lokal eiendomsskatt.

I løpet av debatten i Politisk kvarter spurte Siv Jensen gjentatte ganger om hvem som skal få "skatteregningen" til Arbeiderpartiet - altså hvem som skal få skatteøkninger for å kompensere for de skattelettelsene Arbeiderpartiet vil gjennomføre.

Dette fikk hun ikke svar på.

I stedet prøvde Jonas Gahr Støre å snu debatten og utfordre Siv Jensen - for hva skal egentlig hun kutte på statsbudsjettet når hun vil gjennomføre så store lettelser i skatten? Dersom hun får mindre inntekter på statsbudsjettet som følge av skattelettelser, må jo også utgiftene ned, ifølge Støre.

Og Støre gjentok dette mange ganger: Hvem skal ta kuttregningen? Hvor skal kuttet komme? Er det sykehusene eller de eldre som skal få mindre penger? Er det kommunene, pensjonister som mister sitt kulturtilbud eller uføre som mister barnetillegget? Hvem skal ta kuttet?

Støre illustrerte det hele med å vise til en en såkalt budsjettlekkasje i VG forleden, der det påstås at Regjeringen - i statsbudsjettet for 2016 - vil foreslå et kutt i selskapsskatten og et kutt i inntektsskatten som samlet kan komme opp i en skattelettelse på 20 - 30 milliarder kroner. Støre glemte å nevne at det i VG også sto at Regjeringen vil innføre en ny toppskatt som vil dekke inn store deler av provenytapet - men la det fare her. Har VG rett, er det åpenbart at Regjeringen planlegger å gjøre som Siv Jensen sier: Den vil gi netto skattelettelser, og i hvert fall ikke la noen skatteytere ta hele "regningen" for at andre skatteytere får lettelser i skatten.

Det ekstremt selsomme med debatten i Politisk kvarter var at Støre - gang på gang - spurte hvor Regjeringen vil "kutte" for å finansiere skattelettelsene.  For en norsk regjering må jo ikke kutte noe for å redusere skatten?

Mange andre regjeringer må det. Hvis f.eks. den greske regjeringen tror det er lurt å kutte skatten for bedriftene i Hellas, må den - i hvert fall i første omgang, inntil de eventuelle dynamiske virkningene viser seg - kutte i utgifter, for å få regnestykket til å gå opp.

Men slik er det ikke i Norge. 

Norge har levd i overflod i mange år - og vi vil fortsatt gjøre det i noen år til. Hvert år har norske regjeringer mange nye penger til disposisjon - som de kan velge å bruke på å la offentlig sektor vokse enda mer - eller på å styrke privat sektor, enten det er familiene, sivilsamfunnet eller bedriftene. Og styrking av privat sektor kan, grovt sagt, enten skje ved at man skattlegger den og deler ut pengene igjen til gode formål (f.eks. kontantstøtte, velferdsgoder eller subsidier) - eller, alternativt, ved å unnlate å skattlegge like mye.

Og hva har norske politikere valgt?

Hvis man skal vurdere hvor mye mer norske politikere har fått til rådighet de siste 10 år, er det (minst) tre måter å vurdere det på. Man kan se på økningen i oljepengebruk + økningen i strukturell skatteinngang; man kan se på økningen i oljepengebruk, eller man kan se på økningen i oljepengebruk fratrukket økning i pensjonsutgifter (Folketrygden), som ofte regnes som utgifter man ikke kan gjøre noe med, i hvert fall ikke på kort sikt.

Siden dette er en blogg, gjør jeg det enkelt og ser på økningen i oljepengebruk. Og kort fortalt har den steget fra ca. 57 milliarder 2015-kroner i 2006 til 169 milliarder kroner i 2015, altså en økning på 112 milliarder kroner på 10 år. Og dette er de ekstrapengene politikerne har hatt til disposisjon i denne perioden.

Sagt på en annen måte: Disse 112 milliarder kronene er helt nye penger, og det er derfor  ingen som rammes, og intet som "kuttes", når man bruker dem. Det er en type penger som stort sett ikke fins i andre land, så norske politikere har nærmest vunnet i lotto når de har hatt alle disse pengene til disposisjon - på toppen av de vanlige skatteinntektene fra borgere og bedrifter. Pengene kommer i stor grad fra "oljefondet", og siden fondet stadig vokser, kan oljepengebruken, som andel av BNP, økes uten å bryte handlingsregelen.

Så hvordan har så norske politikere valgt å bruke alle disse pengene? 

Jo, de har i denne tiårsperioden brukt 8 milliarder kroner til å redusere skatten for personer og bedrifter - og 104 milliarder kroner på å øke offentlige utgifter. Det har med andre ord vært en voldsom sterk prioritering av offentlig sektor.

Og poenget i denne sammenheng er: Norske politikere trenger ikke å kutte i noe som helst for å redusere skatten. Det de gjør, er å bruke en del av handlingsrommet - altså en del av de nye pengene - til skattelettelser, mens de fortsatt vil bruke desidert mest på å øke offentlig sektor. Det gjør de nemlig også mens Frp sitter i regjering. De store pengene brukes hvert år på å øke de offentlige utgiftene.

Spørsmålene til Støre - om hvor Siv Jensen vil kutte - er altså ganske malplassert. De ville passet bedre i et annet land, der det ikke er så store overskudd på statsbudsjettet.

Men når det er sagt: Hverken Støre eller Jensen kan fortsette som de har gjort til nå, i det uendelige.

Sånn cirka midt på 2020-tallet vil statsbudsjettet, ifølge SSB, begynne å gå med underskudd.

Da blir det nok mer problematisk - både med skattelettelser og en fortsatt voldsom ekspansjon av offentlig sektor. Da kan det til og med bli snakk om kutt, og er norske politikere forberedt på det?

 

 

 

PS: Tallene jeg bruker, er ikke justert for lønnsvekst i offentlig sektor - men dette endrer ikke hovedpoenget om at norske politikere har hatt mange "gratis" penger til disposisjon og fortsatt vil ha det i ennå noen år. 

NRK besto ikke prøven

  • 08.09.2015 kl.13:46 i Blogg

NRK mottar årlig ca. fem milliarder kroner fra lisensbetalerne og har også andre privilegier gitt av Stortinget.

Avtalen er at NRK til gjengjeld skal gi oss en reklamefri allmennkringkaster, og at den skal oppfylle en rekke krav til innhold og kvalitet. 

Dette gjør NRK, på svært mange områder, på en meget god måte.  NRK P2, som nærmest er juvelen i kronen, er radio på sitt aller beste.

Jeg har også stor respekt for det "lettere" stoffet NRK tilbyr. Jeg er ikke den største brukeren av sport og underholdning selv, men jeg støtter NRKs bredde-strategi og er ikke tilhenger av at NRK bare skal tilby "smalt" stoff som ingen andre tilbyr.

Min personlige interesse knytter seg mye til det samfunns- og politiske stoffet NRK tilbyr. Og på dette området er jeg opptatt av at NRK er politisk balansert. Det er en tendens til at publikum opplever NRK som "venstredreid", mens TV2 oppleves som mer "høyredreid". Det bør kanskje bekymre TV2  - men for meg som borger og skattebetaler er det mye viktigere at NRK tar det alvorlig. NRK er tross alt "høvdingen" blant mediene, og NRK har noen særlige forpliktelser.

Jeg tilhører ikke dem som mener at NRK er "ARK" (Arbeiderpartiets Rikskringkasting), eller at den jevne NRK-journalist deltar i en bevisst konspirasjon. Jeg tror problemet både er mye enklere og samtidig vanskeligere å gjøre noe med: At NRK for ofte er venstrevridd skyldes en mangel på interesse, innlevelsesevne og kompetanse. Flertallet av journalistene står til venstre, og mange av dem bryr seg ikke nok om det krevende arbeidet det er å opptre balansert. 

Jeg har mange ganger prøvd å gi NRK seriøse tilbakemeldinger på sendinger eller programkonsepter som er lite politisk balansert. En sjelden gang får jeg en tilbakemelding og/eller en liten innrømmelse, mens jeg andre ganger får kjeft. Jeg er ofte i tvil om hvorvidt NRK egentlig tar det alvorlig. (For den som vil lese det jeg fikk kjeft for, er det her.)

Men selv om ikke NRK tar det alvorlig utad, hender det nok ofte at de har alvorlige diskusjoner internt. Da jeg, på twitter, reagerte på NRKs valgsending sist fredag, svarte Kyrre Nakkim, som er ansvarlig for sendingene, at den skulle evalueres i går. Hva resultatet av evalueringen ble, aner jeg ikke, og vi får neppe heller vite det.

Men her er min evaluering: 

Først om konseptet: Programmet annonseres som "politisk underholdning", og det får man jammen si at det er. Det er verre enn de verste "Brød og sirkus"-programmene for noen år tilbake. Det er hesblesende, bråkete og med et publikum som bare opptrer taktisk og partisk, og som overhodet ikke virker balansert. Tanken er vel at man skal lokke til seg seere som ikke er så politisk interessert, til og med en fredag kveld - men jeg tror man bommer: De som ikke er interessert i politikk, vil antagelig velge noe annet, mens mange av oss som er interessert, blir irritert. 

Så til temavalget, nemlig "klasseforskjeller" i Oslo og Oslo som "en delt by": Man kan reise spørsmål om dette temaet i seg selv innebærer en mangel på balanse. Mange vil nok mene at dette er et bekvemmelig tema for venstresiden og et vanskelig tema for høyresiden. Det  er jeg ikke uten videre enig i. Arbeiderpartiet brukte riktig nok "den delte byen" som et argument i valgkampen i 2011, men nå er det tydelig tonet ned. Det man likevel kan si, er at temaet er vanskeligst for høyresiden nå, fordi det er høyresiden som sitter med makten. Alt i alt er det likevel viktigst at temaet blir håndtert godt og balansert av programlederne - for i så fall er det et like godt eller dårlig tema for alle. At et annet tema, som f.eks. den sterke befolkningsveksten i Oslo, hadde vært mer interessant og kanskje fremstått som mer nøytralt, er en annen sak.

Programmet var inndelt i mange korte sekvenser - med reportasjer fra byen, underholdningsinnslag, intervjuer og debatter.

Den første sekvensen var et intervju med Jonas Gahr Støre. Partilederne har møtt på omgang i disse programmene, og denne gangen var det hans tur. Etter et spørsmål om hvorvidt Oslo, etter hans syn, er en delt by - noe han ikke uten videre var enig i, dreide resten av intervjuet seg om flyktningkrisen. Samtlige spørsmål kom "fra venstre", dvs. at de kritiske spørsmålene Støre fikk, dreide seg om hvorfor han ikke vil ta imot flere flyktninger, hvorfor vi ikke kan gjøre som Merkel og suspendere Dublin-avtalen, om de grusomme bildene Ingerid Stenvold hadde sett fra Italia og Hellas osv. Støre svarer godt og adekvat - men må bruke mye av tiden på å forklare Stenvold at det er forskjell på kvoteflyktninger (de 8000) og potensielle asylsøkere (de Stenvold har sett bilder av), noe hun åpenbart ikke hadde forstått. Til slutt virket Stenvold så fortvilet over mangel på imøtekommenhet hos Støre at hun viser til at hun har hørt han snakke om internasjonal solidaritet på 1.mai og spør  hvordan "Arbeiderpartiet, som er tuftet på internasjonal solidaritet", kan mene som han gjør. Hele intervjuet avsluttes med at medprogramleder Leo Ajcik spør hvorfor ikke Støre, som både er rik og bor på beste vestkant, stemmer borgerlig. Da Støre svarer at han er Ap-mann fordi han er opptatt av verdier, rettferdighet og fordeling, avslutter Stenvold, nærmest lettet, med å konstatere at dette var "et forbilledlig, tydelig svar!"

Det neste innslaget dreier seg om en av dem som har "aller minst" og er fattig i Oslo. Det viser seg å være en student på 21 år som har droppet ut av studiene på grunn av psykiske problemer, og hvis største problem er at han ikke har lært å husholdere med pengene sine. Derfor må han ringe foreldrene sine når han er sulten og blakk, og det ender med at han spiser mye "billig" mat, bl.a. fra McDonalds. Det kunne vært fristende å stille en del spørsmål som ikke ble stilt. Men av en eller annen grunn mener Ajcik at to representanter for de politiske ungdomsorganisasjonene skal svare på hvordan denne guttens problemer skal løses. Lenger ut i programmet skjer dette ved at to jenter fra henholdsvis Høyre og SV får snakke noen minutter om hva de mener er viktigst for å bekjempe forskjeller i Oslo.

Som innledning til en debatt om forskjeller i Oslo snakker Leo Ajcik med en artist som har vokst opp på Bogerud og Skullerud - og i Bærum. På Skullerud var det fint, rent bortsett fra at det var nynazister der - mens det i Bærum var mer materialisme, eneboliger og fine kjøleskap. Han er enig i at Oslo er en delt by, slik alle storbyer er og legger til at folk i vest aldri har vært på Grønland. - Nei, bare det andre Grønland, repliserer Leo - dvs. det som ligger "ved Island".

Som innledning til debatten snakker Stenvold også med en forsker - fra Fafo, må vite - om hvorvidt Oslo er en delt by, og det bekrefter Fafo at Oslo er. Det mer nyanserte bildet som Fafo selv tegnet i 2007 , og som Erik Nordbø og jeg skriver her, kommer ikke så godt frem.

I debatten deltar Fabian Stang (H), Bjørnar Moxnes (Rødt), Carl I Hagen (Frp) og Khamshajiny Gunaratnam (Ap) - hvorav Moxnes, som leder et parti som ved siste kommunevalg i Oslo fikk 3,6 prosent oppslutning, får spille den mest sentrale rollen. "Man fører en politikk for å øke forskjellene", sier Moxnes og får enorm applaus i salen. Moxnes, som i motsetning til Fabian Stang, antagelig har lang erfaring som skoledebattant, slenger ut den ene påstanden etter den andre om byrådet og byrådets politikk. Og hva gjør debattleder Stenvold? Jo, hun står der som en håndlanger for Moxnes og sender spørsmålene videre til Stang: Hvorfor kutter dere, og hvorfor gjør dere så lite? Og når Stang forsøker å snakke om det han mener er viktigst for å forebygge forskjeller, nemlig skolen, blir han avbrutt med beskjed om at "det skal vi diskutere senere". Hele debatten utarter til slutt i et voldsomt og uverdig basketak mellom Moxnes og Hagen, mens programlederen abdiserer. Og når hun igjen kommer på banen spør hun Fabian Stang nok en gang hva Høyre vil gjøre for å forebygge forskjeller. Da han svarer at han har nevnt dette et par ganger før, nemlig satsing på skolen, så blir han avbrutt - for Stenvold vil ikke høre om skolen, men barnehagen, noe Stang så svarer på - hvoretter hun slipper til Moxnes og lar han forsøke å overkjøre og avbryte Fabian Stang, hvoretter Arbeiderpartiet får aller siste ord. I løpet av hele debatten registrerte jeg ett spørsmål "fra høyre", nemlig dette: "Vil det ikke alltid være forskjeller i en så stor by som Oslo?"

Etter et innslag med politisk satire, som var morsomt, men som også var på venstresidens premisser - skal det være en slags samtale eller debatt mellom en komiker, en artist og Trygve Hegnar. Sistnevnte forsøker å nyansere bildet av Oslo litt, men uten at det ser ut til å interessere programlederen så mye.

Til slutt er det en debatt mellom byrådslederkandidatene Stian Berger Røsland (H) og Raymond Johansen (Ap). Også i denne debatten utmerker programlederen seg ved å være partisk: Stenvold viser til Hegnar, som mener at forslaget om økt eiendomsskatt er en taktisk blunder fra Aps side, og sier at han er "morsom på (Raymond Johansens) bekostning" og lurer på om eiendomsskatten er en "gavepakke til Høyre". Nei, svarer Johansen og holder deretter et langt innlegg om hva han vil bruke pengene til - hvoretter Stenvold vender seg til Røsland og sier at det kan høres ut som han også trenger pengene. Når Røsland sier at han syns det er dyrt nok i Oslo fra før, så slipper Johansen å svare på det - mens debatten dreier tilbake til hvordan Røsland skal greie seg uten eiendomsskatt. Som Stenvold til slutt utbryter: "Jeg og Arbeiderpartiet spør: Hvordan skal du løse utfordringene uten ekstra penger?" Igjen fungerer altså Stenvold som en slags håndlanger for venstresiden i debatten.

Hva er så, alt oppsummert, problemet med denne sendingen?

Etter min mening er det flere:

* Programlederne er partiske. De greier ikke å stille like kritiske spørsmål til alle, men viser klart større sympati med venstresiden enn med høyresiden.

* Programlederne kan ikke sakene godt nok. Fremfor selv å stille gode spørsmål, sender man bare spørsmål fra én debattant videre til en annen.

* Programmet er dessuten ubalansert, fordi en rekke spørsmål eller "vinkler" på levekårsforskjellene i Oslo ikke blir belyst: Det sies ingenting om definisjonen på "fattigdom" i Oslo. Det fremsettes en rekke påstander, bl.a. fra Moxnes, men vi får ingen fakta om utviklingen mellom "øst" og "vest" i Oslo. Det sies lite eller ingenting om det til og med Fafo var enig i før, nemlig at østkanten "krymper" - eller om det Erling Fossen er opptatt av når han sier at forestillingen om et skille mellom øst og vest er foreldet. Det sies heller ingenting om metodiske problemer ved å bruke visse levekårsmål (som f.eks. levealder), og det sies lite eller ingenting om mangfoldet innad i bydelene. Det er heller ikke balanse i programledernes interesse for ulike typer løsninger på levekårsforskjellene i Oslo. Stenvold virker f.eks. veldig interessert i økt skatt som en mulig løsning, men veldig lite interessert i en bedre skole som en mulig løsning.

* Programmet mangler dessuten fullstendig forsøk på å se problemene fra en annen synsvinkel: Er f.eks. Oslo mer eller mindre delt enn storbyer i andre land? Hvordan kan det ha seg at Oslo hverken har ghettoer eller ghettoskoler, slik man finner i byer i våre nærmeste naboland? Er det kritikkverdig eller tvert om ganske imponerende at østkanten "krymper", samtidig som det har vært en stor tilflytting til Oslo, særlig av innvandrere? Hvordan kan det ha seg at de "dårligste" delene av Oslo på så mange områder gjør det bedre enn resten av landet? Får innvandrere, som flytter til Groruddalen, det verre eller bedre? 

Det er synd å si det, men NRK besto ikke prøven denne fredagen. Og det skjer dessverre for ofte.

 

 

PS: Det har de senere dagene vært litt diskusjon, også i andre medier, om hvorvidt Oslo egentlig er så delt - en diskusjon Civita også har deltatt i, bl.a. på bakgrunn av dette notatet. Indirekte ble også dette notatet berørt i sendingen, bl.a. av Fafo-forskeren og Ap-representanten og i satire-innslaget. Men min kritikk av NRK har ingenting med dette å gjøre, for kritikken ville vært den samme om temaet hadde vært et annet og gjennomføringen like lite balansert.  Erik Nordbø og jeg har for øvrig oppsummert den debatten vi har deltatt i, her

Anundsen, Støre og mediene

  • 31.08.2015 kl.14:54 i Blogg

Det er lett å stille seg kritisk til den filmen som Justis- og beredskapsdepartementet lanserte i forrige uke.

Det er ikke kritikkverdig at departementet informerer om den politikken som føres, eller at man bruker film som medium. Det som, etter min mening, er uheldig, er at Anders Anundsen deltar i filmen sammen med sine embets- og tjenestemenn, bl.a. ved å intervjue dem. Embets- og tjenestemenn i departementenes underliggende etater har lojalitetsplikt overfor statsråden, som på sin side har instruksjonsrett. Men embets- og tjenestemenn skal også ivareta, og få anledning til å ivareta, sin faglige nøytralitet og integritet. Det er vanskelig, dersom skillet mellom fag og politikk viskes ut.

Det er ikke ulovlig å lage en slik film, men det er, etter min mening, lite skjønnsomt og uttrykk for en svak rolleforståelse. Embets- og tjenestemenn, som skal være like lojale overfor enhver regjering, bør ikke opptre som kulisser eller håndlangere for en statsråd når eller dersom han er ute i partipolitisk ærend. Anundsen mener at han ikke er det, men selv om han ikke mener det selv, burde det være lett å forutse at andre kunne oppfatte det slik, særlig når filmen lanseres i en valgkamp. Det i seg selv burde fått ham til å unnlate å lage filmen slik og til å lansere den nå. Han kunne i stedet fått Fremskrittspartiet til å lage en film om alt det gode Anundsen og Frp mener at Regjeringen har fått til - gjerne med seg selv i hovedrollen.

Da jeg sist fredag deltok i NRK Kulturnytts fredagspanel var filmen til Anundsen tema. Vi ble spurt om mediene kaster stein i glasshus når de kritiserer Anundsen, siden stadig mer av journalistikken er betalt av annonsører. Svaret på det er, etter min mening, nei - men jeg tillot meg å nevne at pressen nok likevel er litt dobbeltmoralsk.

For selv om pressen svinger seg til de store høyder i sin kritikk av den uheldige rolleblandingen i filmen til Anundsen, betyr ikke det at pressen alltid er opptatt av uheldig rolleblanding.  Hvorvidt slike saker slås opp og kritiseres, avhenger i høy grad av hvem som blander roller og hva saken gjelder. Jeg nevnte ett eksempel i programmet - men jeg har nå kommet på ett til:

I 2008 utga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en bok - Å gjøre en forskjell . I Aftenposten 28.juni samme år fremkommer det, i en nokså beskjeden artikkel, at det, som også skulle bli en "ganske personlig beretning", var kommet til ved hjelp av flere medarbeidere i departementet. En egen "ressursgruppe" arbeidet med boken, der bl.a. den påtroppende FN-ambassadøren, som også har vært statssekretær for Arbeiderpartiet, deltok. En tidligere utenriksredaktør i NRK, som på dette tidspunkt jobbet i UD, hadde visstnok den mest sentrale rollen i arbeidet med boken.

Daværende stortingsrepresentant og Høyre-leder Erna Solberg mente at bokskrivingen kunne "åpne for rolleblanding mellom embetsverket og den politiske ledelsen", og det mente tydeligvis enkelte i departementet også, men ingen ville stå åpent frem.

Det er vanskelig å finne særlig mer kritikk av dette prosjektet  enn de få avsnittene som sto i denne Aftenposten-artikkelen.

Noen år senere ville Jonas Gahr Støre skrive bok igjen, denne gangen ved å bruke UD-midler til å betale en ekstern forfatter, men dette prosjektet ble skrinlagt, fordi man hadde glemt å følge anskaffelsesreglementet.

Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?

Jeg syns det er veldig vanskelig å se det.

Men hvis det ikke er noen forskjell av prinsipiell betydning, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor får Anundsen så voldsomt mye kritikk i mediene - mens Støre, såvidt jeg husker, nesten ikke ble kritisert?

Kan noen forklare meg det?

 

 

Underholdningskampen

  • 18.08.2015 kl.16:23 i Blogg

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land om hvordan politikere bedriver strategisk kommunikasjon: De sier ikke bare det de mener - de sier også det de tror at det lønner seg å si.

Det var selvsagt mange eksempler på dette i gårsdagens partilederdebatt på NRK. Både partilederne selv og deres rådgivere har brukt lang tid på å forberede debatten, finne ut hva slags argumenter som "slår" best, hva som kan svekke motstanderen og hans eller hennes argumenter - og hva som kan utløse latter og applaus i salen. Målet er å "greie seg" bra, og med det mener man vel - når alt kommer til alt - at pressen syns at man greier seg bra. Hvis mediene sier og skriver at den ene politikeren greide seg bra eller vant debatten - mens en annen gjorde det dårlig eller tapte debatten, fungerer det som en slags fasit. Og er man riktig heldig eller uheldig - alt avhengig av om man vant eller tapte - kan det også påvirke entusiasmen eller misnøyen i eget parti og i siste instans velgernes lyst til å stemme på partiet.

Sånn må det nesten være. Politikere vil i ulik grad gjøre et godt eller dårlig inntrykk på velgerne, og det kan selvsagt få konsekvenser. Likevel reiser all støyen rundt selve debatten - med underholdningsinnslag, underveiskommentarer, hyling i salen, nachspiel og terningkast - enkelte spørsmål.

Det må for eksempel (igjen) kunne reises spørsmål om måten NRK velger å dekke valgkampen og gjennomføre slike debatter på. Det er, for meg, ubegripelig at NRK må lage så mye (forsøk på) underholdning og støy ut av en slik debatt. 

Det kan virke som om statskanalen mener at den har en oppgave i å mobilisere velgere, og at den, for å få med alle som ikke er så interessert, må legge seg på et veldig lavt og nærmest barnslig nivå. Selv følte meg meg nærmest hensatt til det gamle Øst-Tyskland da jeg så den nye, "kule" demokratisangen som NRK hadde laget. 

Eller for å si det med Håkon Moslet, som står bak reality-serien "Diktaturet": "Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien..."

Men alternativet til å stemme er ikke diktatur - for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den "friheten mange tar for gitt", avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.

Jeg syns heller ikke det er NRKs oppgave å kåre vinnere og tapere av debatten omtrent mens debatten pågår. Da jeg skrev det på twitter i går, var det mange som responderte ved å si at alle andre jo gjør det. Aftenposten hadde sin egen sending rett etter debatten, og Dagbladet og VG (og sikkert også andre) har kastet terninger og bedømt politikernes innsats bare minutter etter at debatten er ferdig.

Forskjellen er at det faktisk er forskjell på NRK og de andre. NRK har et helt særlig ansvar for å være politisk nøytral og balansert. Og forestillingen om at man, på nøytralt vis, kan rangere vinnere og tapere i en slik debatt, er, etter min mening, naiv.

Enhver slik bedømmelse blir nemlig preget av om man liker vedkommende politiker, om man liker debattstilen til vedkommende politiker, og om man stort sett er enig eller uenig i det vedkommende sier. 

Et godt eksempel kan være duellen mellom Knut Arild Hareide og Siv Jensen om søndagsåpne butikker. De fleste kommentatorer i mediene og på sosiale medier synes å mene at Hareide her var den soleklare vinneren. Men det er også noen som ikke liker Hareides stil, og som derfor mente at Jensen vant.

Poenget er at det nesten er umulig å ta stilling til dette uten å bli påvirket av egne "likes" og "dislikes". Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre. Men de hadde ulikt syn, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

Siv Jensen argumenterte med "grenser for politikk" og sa at det ikke var hennes eller Regjeringens mål at flest mulig butikker skulle holde åpent, eller at flest mulig skulle handle på søndag - men at det skulle være mulig å handle for butikkeiere og handlende som ønsker det, siden meningene om hvordan vi vil leve livene våre er forskjellig. Hun viste i den forbindelse til at det har vært gjennomført andre reformer før, som mange var imot, og som de nå er for. Hun viste også til at det er adgang til å holde søndagsåpent og handle i mange andre land, og at det fungerer. Hun sa også at hun var villig til å inngå kompromisser, og at Venstres forslag om å la kommunene bestemme tok utgangspunkt i et annet godt prinsipp, nemlig det kommunale selvstyret.

Knut Arild Hareide argumenterte med at han ikke ønsker et samfunn preget av enda mer "markedspress" og "full handling", at det er viktig å bevare søndagen som en annerledesdag, og at søndagsåpent også innebærer mindre frihet for mange. Han mente at tidligere reformer, som f.eks. innføring av farge-TV, ikke var sammenlignbare, siden folket den gangen ønsket reformene, mens det nå er svært mange, bl.a. en lang rekke organisasjoner, som er imot å tillate søndagsåpent. Han ønsket heller ikke å overlate beslutningen til kommunene, fordi det vil smitte fra noen kommuner til andre, som dermed vil føle seg presset til å holde åpent. Han appellerte til Siv Jensen om å trekke tilbake forslaget, slik man gjorde med forslaget om plastposeavgift.

Debattlederen blandet seg lite inn, og det ble alt i alt en ganske rolig debatt som ble ført i en hyggelig tone. Skulle det vært stilt noen kritiske spørsmål til argumentene som ble fremført, kunne det bl.a. vært gjort ifm den påståtte smitteeffekten mellom kommunene. Akkurat dette har Civita undersøkt, og det er vanskelig å dokumentere en slik effekt

Så hvem var best?

Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken debattstil liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. 

Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering.

 

 

 

KrFs retorikk

  • 20.05.2015 kl.21:20 i Blogg

Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha "et enormt ansvar" for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF "har ønsket", kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. "Nå er det nok!", sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne "synke lavere". Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.

Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å "trekke innvandringskortet" i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF - altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet - blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF - og den bidrar generelt til å forsure debatten.

Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken "tar av" på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand? 

Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.

En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at  han mener at "KrF må vurdere begge alternativer".)

Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av "nestekjærlighet" og "solidaritet". De "deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet", noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en "øyeåpner" for mange i KrF å se "hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden". Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en "hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste". 

Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?

De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er "dypt uenige", og der altså KrF står for "nestekjærlighet", mens Frp står for en "kald" og "hensynsløs" politikk "også når det går utover de svakeste", er "synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk".

Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?

La oss ta sak for sak:

Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet - og KrF og Venstre for den sakens skyld - virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den "byrdefordelingen" EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke "de samme pengene", men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)

Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) "hensynsløse" forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før. 

Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven - for øvrig ytterligere et av de "hensynsløse" standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal "legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen", og, videre, at "de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes". Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest "hensynsløst", er ikke så godt å si. 

Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at "hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast", samtidig som tilbudet til rusavhengige skal "styrkes".

Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg - den er også temmelig overfladisk.

Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det  "går litt varmt"  f.eks. for Per Sandberg.

Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.

Men det tjener kanskje samarbeidet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

KrFs landsmøte og åpningstidene

  • 11.05.2015 kl.21:33 i Blogg

Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap - også mulige fremtidige tap - og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er "mainstream" i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk - mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.

I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er "Frps skyld at KrF snur mot Ap". Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra "det konservative" og over i en mer "liberalistisk" retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: "Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre", sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker "er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an". Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer "sprengkraften" i saken om søndagsåpne butikker.

I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at "Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet".  "Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene", sier Bondevik.

Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre - og av historien?

Jeg syns ikke det.

Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag - Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) - ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.

Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 - 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 - 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet - men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen - og altså også Kjell Magne Bondevik - at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed "fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00." Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.

I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det.  På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården - mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.

Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som - etter press fra LO - inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager - med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter - eller det som på folkemunne blir kalt "Brustad-bua". Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.

Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet - ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.

Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.

Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager - eller at "det verste" i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 - 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen  foreslår i sitt høringsnotat.

Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke - men faktum er at de ikke gjorde det.

Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.

Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.

Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.

Og for ikke å bruke for sterke ord selv - la meg nøye meg med å avslutte med dette:

KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.

 

 

 

 

Osloskolen - omstridt eller populær?

  • 24.04.2015 kl.15:35 i Blogg

Er Osloskolen omstridt, eller er den populær?

Jeg tror veldig mange tror at Osloskolen er veldig omstridt. Mediene har vært så opptatt av "testhysteri" og påstått "juksing" med nasjonale prøver, at mange har fått inntrykk av at det er noe galt med Osloskolen som veldig mange er opptatt av. Inntrykket står riktig nok i sterk kontrast til det inntrykket man kan få når man snakker med foreldre til barn i Osloskolen, som ofte er svært positive. Men slike inntrykk kan jo være tilfeldige.

Selv følger jeg nok litt mer enn vanlig med på skoledebatten og det som skjer i Osloskolen, siden jeg har vært utdanningsminister og dessuten bor i Oslo. Mitt inntrykk har hele tiden vært at det er noen - ofte med sterke politiske (side)motiver - som målbærer kritikken av Osloskolen. Den kritikken de kommer med, har dessuten vært vanskelig å forholde seg til, bl.a. fordi den ofte er anekdotisk, og fordi det mangler åpne kilder og dokumentasjon. Men samtidig er det altså mitt inntrykk at mange andre tror at det er mange som målbærer denne kritikken.

Jeg fikk en liten test på om inntrykket mitt er riktig, da jeg forleden skrev en artikkel i Aftenposten som spekulerte i om Osloskolen kan være verdens beste skole.

Allerede da jeg hadde skrevet utkast til artikkelen og lot den sirkulere blant noen kolleger, var tilbakemeldingen at jeg måtte kommentere "testhysteriet" og "juksingen", siden dette var et så veletablert bilde av Osloskolen. Jeg kunne umulig skrive en så positiv artikkel om Osloskolen, fikk jeg vite, uten eventuelt å tilbakevise disse påstandene, dersom de altså lot seg tilbakevise. Jeg tok rådet og føyde til et par setninger, men gikk ikke i detalj.

Etter at artikkelen sto i Aftenposten ble det debatt - men det skyldtes ikke bare min artikkel. Det skyldtes også at Aftenposten, omtrent samtidig, publiserte en annen artikkel om Osloskolen, som hevdet at noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange store kommuner ellers i landet, og deretter en artikkel der forskere kommenterte funnet. 

Debatten som kom, fulgte i litt ulike spor:

* Det var noen få som, på sosiale medier, harsellerte litt med min påstand om at Osloskolen kanskje kunne være verdens beste, siden jeg ikke kunne bevise det. Men det kan jeg altså ikke. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som sammenligner Osloskolen med skolen i andre, tilsvarende byer i andre land. Og selv om slike undersøkelser fantes - f.eks. i form av en by-PISA - så ville ikke den fortelle alt.

* Enkelte andre mente at jeg tok feil, siden Osloskolen ikke alltid er best i Norge engang. Sogn og Fjordane, for eksempel, skårer bedre enn Oslo på enkelte områder. Men poenget mitt var ikke å sammenligne Osloskolen med en hvilken som helst annen skole - men med skoler i store byer med en tilsvarende andel minoritetsspråklige elever. Det finnes f.eks. ingen andre byer i Norge med en så høy andel minoritetsspråklige elever, så det var altså byer i andre land jeg tenkte på.

* En tredje gruppe kritikere, var - rundelig sagt - Ap-politikere fra Trondheim eller mer presist: Trond Giske og Tore O. Sandvik. De avla også meg en visitt, men de var mest sinte på Aftenposten, noe de lot gå utover Oslo Høyre. Bakgrunnen var at Aftenposten hadde sammenlignet noen av de svakeste bydelene i Oslo med Trondheim og funnet ut at bydelene i Oslo gjorde det best. Dette fikk Sandvik til å påstå at Oslo Høyre og Osloskolen "jukset", mens Giske mente at de bare "tullet med tall". Giske argumenterte stadig spakere ettersom debatten utviklet seg i bl.a. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter, men enden på visa var at Giske mener det er feil å bruke nasjonale prøver til rangering, og det er nok de fleste enige i. Men at de ikke kan brukes til sammenligninger overhodet, og at man ikke kan lære noe av slike sammenligninger, er i hvert fall jeg uenig i. 

* Den fjerde gruppen kritikere besto av "the usual suspects", dvs. de som alltid kritiserer Osloskolen, og som er veldig synlige i mediene. Magnus Marsdal, som har skrevet boken Kunnskapsbløffen, var riktig nok fraværende - men Simon Malkenes, som har skrevet Bak fasaden i Osloskolen, twitret litt. Den aller ivrigste på twitter var Øystein Imsen, som ikke hadde noe håndfast eller positivt å bidra med - annet enn å rakke ned på Osloskolen og min artikkel. Et par nedlatende tilrop kom også fra professor Kristian Gundersen, som heller ikke hadde noe saklig å bidra med. 

Til denne siste gruppen hører også VGs journalist Shazia Sarwar, som skrev en meget kritisk og hardtslående artikkel som angrep både Aftenposten og meg. Problemet med denne artikkelen var at den hvilte på feil faktum, noe VG måtte erkjenne i en lederartikkel dagen etter. Det er bra at VG rettet opp sine egne feil, men samtidig må det sies at VG også i lederartikkelen brukte tall som gjorde at feilen virket så bagatellmessig som overhodet mulig. (Oppdatert: Sarwar har gjort meg oppmerksom på at dette ikke var en lederartikkel, men noe som sto på kommentarsidene.) (Selve debatten om juks og fritak fra nasjonale prøver har jeg skrevet om her og her.)

Shazia Sarwar har vært på tokt mot Osloskolen før, så også hun tilhører gruppen "the usual suspects".

Det er også oppstått en aksjon som heter "Foreldreopprør mot Osloskolen", men opprøret virker ikke veldig omfattende. Omlag 1300 "likes" på facebook - inkludert personer som formodentlig hverken er fra Oslo eller er foreldre til barn i Osloskolen.

Dermed tror jeg at mitt opprinnelige inntrykk stemmer ganske godt: Kritikerne består av en liten gruppe mennesker som gjentar og gjentar påstander de ikke dokumenterer. 

Jeg ønsker ikke med dette å si at det ikke skjer kritikkverdige hendelser eller at det ikke finnes kritikkverdige forhold  i Osloskolen. Det finnes garantert både elever, lærere og foreldre som har svært god grunn til å være misfornøyd. Noe annet ville nesten vært naturstridig i en så stor organisasjon som vokser så mye, og der det stadig kommer til nye elever og foreldre. Spørsmålet er bare om dette er det gjengse bildet, og det er det vanskelig å se. Osloskolen har tross alt både undersøkelser og annen dokumentasjon om skolemiljø og arbeidsmiljø som indikerer at trivselen og tilfredsheten blant lærere, elever og foreldre gjennomgående er svært høy.

Min artikkel var spekulativ. Jeg spekulerte i om Osloskolen, sammenlignet med tilsvarende skoler, kanskje kan være blant verdens beste. Ut fra det vi vet, er det nemlig ikke usannsynlig. Og det er ingen, som har deltatt i debatten etter at jeg skrev min artikkel, som har kommet med argumenter som gjør det mindre sannsynlig.

Så la meg repetere noen av "indisiene", basert på den kunnskapen vi har:

* Osloskolen gjør det like godt, bedre eller aller best i Norge - enda andelen minoritetspråklige elever er langt høyere i Oslo enn alle andre steder i landet.

* Osloskolen har skoler med en svært høy andel minoritetsspråklige elever. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre skoler begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 prosent av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens daværende 137 skoler hadde mindre enn 50 prosent av elevene norsk som morsmål. Likevel har ingen av disse skolene karakter av å være "inner urban schools", dvs. skoler som har brutt sammen, er forlatt eller gjør det elendig. Mange av dem er tvert om så gode at de gjør det like godt eller bedre enn gjennomsnittet i landet.

* Siden Osloskolen gjennomgående gjør det mye bedre enn landsgjennomsnittet på nasjonale prøver og eksamen, har det formodningen for seg at Osloskolen også ville gjort det langt over middels, dvs. over Norge, på PISA. 

* Det er likevel ingen grunn til å tro at Osloskolen ville gjøre det best på PISA. Aller best ville antagelig enkelte asiatiske byer gjøre det, men da er det viktig å huske to ting: PISA måler ikke alt. Det er mange sider ved de asiatiske skolene vi ikke ville ønske å kopiere - og motsatt: Det er mange sider ved skolen i Norge som vi verdsetter, og som neppe er like fremtredende i mange asiatiske skoler. 

* Det er mest relevant å sammenligne Oslo med andre byer i Europa. Mange byer har en høy andel innvandrere - men det er vanskelig å se at mange har en like god skole som Oslo. Ofte er det problemer knyttet til skoler i visse forsteder eller i indre by. Store byer, som Paris eller Berlin, har åpenbart store problemer i deler av byen. Men også svenske og danske byer har problemer med det de selv omtaler som ghettolignende tilstander, og noen har til og med begynt med bussing. Så hvor finner vi byer på Oslos størrelse og med en like høy andel minoritetsspråklige elever, som gjør det like bra?

Ingen har så langt kunnet besvare dette spørsmålet, men det hadde vært interessant om noen kunne. For i så fall ville det være enda mer å lære for alle dem i Osloskolen som arbeider så hardt for sine elevers fremtid. Samtidig er det selvsagt ikke slik at det  bare er skolens egen fortjeneste at den gjør det bra. Dersom Osloskolen har mindre problemer enn tilsvarende skoler i andre land, skyldes det naturligvis også andre forhold. Ett slikt forhold, som Civita har skrevet om før, kan f.eks. være boligpolitikken

Til slutt: Debatten om Osloskolen berører også en annen debatt, nemlig debatten om forholdet mellom forskning og politikk

For tiden pågår det en debatt i Aftenposten mellom skoleforskere, bl.a. Svein Sjøberg og Johan From. At svært mange forskere er kritiske til Sjøberg, er vel kjent blant mange av oss som er tett på den skolefaglige og -politiske debatten. Jeg har også selv debattert mye med Sjøberg.

Derfor er det bra at debatten nå også tas i det åpne rom.

Forskning er nemlig ikke alltid bare forskning.

Av og til er det også personkonflikter og politikk.

 

 

 

Arbeiderpartiets nye kurs

  • 22.04.2015 kl.14:02 i Blogg

Alle vet at det ikke bare er høyre/venstre-aksen som teller i norsk politikk.

Det finnes også andre konfliktlinjer som, i større eller mindre grad, gjør seg gjeldende og bidrar til å forklare partienes ståsted. Forskerne snakker f.eks. mye om by og land, om nasjonal og global orientering, om vekst og vern, og om konservative og liberale holdninger i verdispørsmål. At mange forsøker å tegne et mer komplett bilde av det norske politiske systemet ved å ta inn andre akser og dimensjoner enn høyre/venstreaksen, ser man noen eksempler på her.

Etter at Arbeiderpartiet  har hatt landsmøte er det mange som nå forsøker å beskrive hva slags parti vi ser konturene av under Jonas Gahr Støres ledelse. Før han ble leder var mange hjertens enige om at han ville bli som en kloning av Jens Stoltenberg, kanskje bare litt mer "høyrevridd". Idet han ble leder var mange fortsatt enige om at han var en kloning, men at han av taktiske grunner gjorde seg litt mer "venstrevridd".  Etter at han ble leder, og særlig etter landsmøtet sist helg, er de fleste nå enige om at han er i ferd med å stake ut en ny kurs for Arbeiderpartiet.

Men hva slags kurs er det? Er den mer venstrevridd eller mer verdikonservativ - eller er det noe annet vi ser konturene av?

Jeg tror vi også kan snakke om en annen akse i norsk politikk enn de jeg har nevnt over - mellom partier som er sterkt drevet av sinnelagsetikk og partier som er mer drevet av konsekvensetikk. Begrepene er hentet fra moralfilosofien, og jeg mener ikke her å reise en filosofisk debatt - men å vise hvordan disse tenkemåtene også preger politikken.

Så for å si det litt enkelt: Et parti som er mye drevet av sinnelagsetikk, vil veldig ofte være opptatt av handlingens intensjoner, mens et parti som er mye drevet av konsekvensetikk, ofte er drevet av handlingens konsekvenser.

Etter min mening er f.eks. KrF og SV partier som ofte blir drevet av sinnelagsetikk. De har et sterkt ønske om å hjelpe fattige og forfulgte og foreslår ofte tiltak som umiddelbart virker både riktige og moralske, som f.eks. å bevilge mest mulig penger til bistand til fattige land.

Det motsatte kan sies om Arbeiderpartiet og Høyre. De har tradisjonelt vært veldig opptatt av konsekvenser. Det høres ofte kjedeligere og mer kynisk ut, men er ikke nødvendigvis mindre moralsk, hvis man altså tar konsekvensene i betraktning. Hvis mer bistand ikke hjelper - eller kanskje til og med skader fattige mennesker mer enn det hjelper - så er det verken mest riktig eller moralsk å bevilge mest mulig penger.

Dette er selvsagt ikke en rendyrket beskrivelse av partiene, og alle partier blir nok litt mer opptatt av konsekvensene av politikken når de sitter i regjering. Likevel mener jeg dette er en rimelig beskrivelse av en slags akse i norsk politikk.

Hvilke konsekvenser er så Arbeiderpartiet og Høyre typisk opptatt av når de vedtar politikk? 

De er opptatt av om politikken kan finansieres. Finnes det inndekning på offentlige budsjetter, eller risikerer de å sette økonomien og troverdigheten over styr, fordi de lover for mye?

De er opptatt av om politikken faktisk virker. Vil et gitt tiltak ha den ønskede virkningen, eller kan det tvert om tenkes at det vil ha en negativ (bi)virkning?

De er opptatt av at en gitt handling skal kunne gjentas. Kan vi gi en enkeltperson eller -gruppe særbehandling uten at det må få konsekvenser også for alle andre personer og grupper i samme situasjon?

Det er er ikke alltid like populært å være det partiet eller den politikeren som tenker på konsekvensene. Det er alltid upopulært å si nei til økte bevilgninger. Det var sikkert ikke populært da Arbeiderpartiet i åtte år sa nei til SVs mange ønsker om å innføre en ordning med skolemat eller en ressursnorm i skolen. Og det var sikkert ikke morsomt å være Stoltenberg den gangen han sto nesten alene i kampen mot alle dem som ville særbehandle Maria Amelie.

Likevel var Jens Stoltenberg en meget populær politiker, hvilket kanskje har sammenheng med at politikere og kommentatorer ofte tar feil: Det er ikke sikkert at det er så upopulært å peke på konsekvensene som mange tror.

Så hvor går Arbeiderpartiets nye kurs?

Såvidt jeg kan se, er Arbeiderpartiet i ferd med å flytte seg på "etikkaksen" - fra å være et typisk konsekvensetisk parti til å ligne litt mer på et sinnelagsetisk parti.

Landsmøtet vedtok en rekke tiltak som koster veldig mange penger, som ikke er kostnadsberegnet, og som det er uklart om partiet faktisk vil gjennomføre. Møtet vedtok også flere kostbare tiltak der det i beste fall er omstridt om de vil ha den ønskede virkning og om det er det mest fornuftige tiltaket å prioritere. At partiet nå også viser vilje til å særbehandle enkeltpersoner og grupper, ble klart da Arbeiderpartiet snudde i asylbarnsaken.

Det er ikke uten videre lett å vite om dette er en varig nyorientering av Arbeiderpartiet. Det kan tenkes at det er en taktisk manøver, fordi man antar at sinnelagsetikken er mer politisk salgbar. I så fall ligner den kanskje litt på den manøveren Høyre foretok, da Erna Solberg skulle prioritere "mennesker, ikke milliarder". 

Men det kan også være en mer varig endring av Arbeiderpartiet, preget av Støres reelle prioriteringer og politiske holdning. 

Uansett skal det bli spennende å se hvordan velgerne reagerer.

De to "styringspartiene", Høyre og Arbeiderpartiet, har lenge konkurrert om visse velgeres gunst. De moderate, "lilla velgerne", som bl.a. er opptatt av stø kurs og "orden i sysakene", har kunnet velge Arbeiderpartiet fremfor Høyre, fordi de da slapp "borgerlig kaos", samtidig som de fikk trygg økonomisk styring. Det var kanskje kjedelig, men det var stø kurs.

Støres kurs er kanskje mer spennende for noen, men den virker ikke like stø.

 

 

Innvandring og økonomiske forskjeller

  • 16.04.2015 kl.15:19 i Blogg

Mens jeg hørte Jonas Gahr Støre tale i dag, sendte jeg ut en tweet som ble misforstått eller dårlig mottatt av mange: "Støre vil ha mindre økonomiske forskjeller i Norge. Men 10.000 nye flyktninger vil nok gjøre dem større."

Det var interessant å se reaksjonene. Mange mente det var et "lavmål", uforståelig og smålig - og et bevis på at jeg ikke ønsker at Norge skal ta imot flyktninger. Bare det siste er tankevekkende nok for meg, siden jeg har deltatt i norsk samfunnsdebatt i ca. 40 år og alltid har vært en "outsider" i innvandringsdebatten, fordi jeg stort sett har hatt en langt mer liberal holdning enn det som har vært "mainstream" i Norge. I Civita har vi også utgitt notater, rapporter og bøker om både innvandring og integrering - og jeg har sikkert skrevet mange titalls blogger og artikler - som igrunnen alle taler for en (mer) liberal innvandrings- og integreringspolitikk. 

Det er mange gode grunner til å arbeide for en liberal innvandringspolitikk. Noen av dem er prinsipielle og moralske. En annen er at migrasjon - sammen med handel - er et meget effektivt virkemiddel for å bekjempe fattigdom og skape økt velstand for mange. Dette har Civita illustrert bl.a. gjennom rapporten om sosial jumping.

Men samtidig som migrasjon reduserer de økonomiske forskjellene globalt, bidrar den til å øke dem lokalt, slik jeg bl.a. har skrevet om her. Alle innvandrere som kommer til Norge, bidrar til å øke forskjellene innad i Norge litt (medmindre de tilfeldigvis fra før har en norsk gjennomsnittsinntekt). Over tid vil mange av disse innvandrerne riktig nok ta igjen det norske inntektsnivået, og i neste generasjon vil mange av etterkommerne ha nøyaktig like gode inntekter som de innfødte. Men siden det hele tiden kommer nye innvandrere til Norge, vil det også hele tiden føres en politikk som gir litt økte økonomiske forskjeller.

Det syns jeg det er verdt. Det er viktigere å redusere forskjellene globalt enn å unngå litt økte forskjeller nasjonalt. Men det syns jeg politikerne også kan si rett ut: På noen områder vil de føre en politikk som gir økte forskjeller. På andre områder vil de føre en politikk som gir mindre forskjeller.

Eller sagt med andre ord: Arbeidet mot økte økonomiske forskjeller overskygger ikke alt annet - selv om man av og til kan få inntrykk av det.

 

 

 

VG tuller med tall

  • 15.04.2015 kl.12:00 i Blogg

Tidligere i dag twitret VG-journalisten Shazia Sarwar link til artikkelen sin i VG i dag - om Osloskolen.

Den inneholder en sterk kritikk av meg og den artikkelen jeg skrev i Aftenposten forleden, som Sarwar mener er "misvisende". Ifølge Sarwar "trikser" Osloskolen, Oslo Høyre og jeg med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er.

Hele artikkelen til Sarwar hviler på et "bevis" som hun serverer til leserne slik: 

"Elever i Bydel Søndre Nordstrand, en bydel med en befolkning med lav høyere utdanning og sosial status, påstås å være bedre enn elever i andre storkommuner. Hensikten med påstanden er klar: Dette er bevis på at Oslo-skolen utligner sosiale forskjeller. Kroneksemplet som løftes frem er Prinsdal skole. Det som ikke fortelles er hvor mange elever ved de andre skolene i bydelen fritas fra nasjonale prøver.

Det kan du få vite av meg: Bjørndal skole fritok 35,5 prosent av alle som kunne fritas ved nasjonal prøve i lesing ved 5. trinn i 2014, Toppåsen skole 30 prosent, Seterbråten 21 prosent. Landssnittet for fritak er fem prosent. Utdanningsforskere mener at jo flere som fritas, dess bedre resultat. For man holder de svakeste utenfor."

Men "beviset" er feil. Sarwar sammenligner nemlig to helt forskjellige ting. Tallene fra Osloskolen er andelen elever som ble fritatt i forhold til de som kunne vurderes for fritak. Landssnittet er andelen elever av den totale elevgruppen.

Her er de korrekte tallene for den nasjonale prøven i lesing, 5.årstrinn i 2014:

Andelen som kunne vurderes for fritak nasjonalt på bakgrunn av vedtak om særskilt norsopplæring: 8,1 prosent

Andelen som ble fritatt nasjonalt: 5 prosent. (Man må anta at det er dette tallet Sarwar viser til som "landssnittet", og det har hun senere også bekreftet og tydeliggjort i en ny versjon av artikkelen.)

Det betyr at ca. 61 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt.

Andelen som kunne vurderes for fritak i Oslo på bakgrunn av vedtak om særskilt norskopplæring: 25,2 prosent

Andelen som ble fritatt i Oslo: 7,9 prosent.

Det betyr at ca. 31 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt. (Dette tallet varierer selvsagt mellom skolene, og Sarwar nevner tre eksempler: Bjørndal 35,5 prosent, Toppåsen 30 prosent og Seterbråten 21 prosent.)

Tar man med de elevene som ikke deltok uten å være fritatt, forrykkes bildet enda mer i Oslos favør:

Nasjonalt var det 2,5 prosent av elevene som ikke deltok.

I Oslo var det 0,5 prosent av elevene som ikke deltok.

Det er ingen grunn til å tro at bildet ville endret seg vesentlig om man også tok hensyn til elever som får spesialundervisning, men ikke særskilt norskopplæring.

Etter en runde på twitter innrømmer nå Sarwar at det hun skriver "kan" misforstås, fordi hun har sammenlignet helt forskjellige ting. Men hun syns ikke det gjør noe, for som hun skriver: "Tallene er så små utenfor Oslo at de uansett har lite påvirkning på sluttscore. Som er kjernen." Hun har etter hvert twitret mye annet også, men jeg må innrømme at ikke alt er like lett å forstå - og hun har endret litt i det angjeldende avsnitt, slik at det blir tydeliggjort hva hun sikter til med et "landssnitt" på fem prosent.

Men fortsatt har VG og Sarwar et problem, for fortsatt sammenlignes to tall som er uttrykk for helt forskjellige ting. Det relevante tallet å sammenligne 35,5 prosent, 30 prosent og 21 prosent med, er ikke 5 prosent, men 61 prosent.

Det kan sies mye om selve systemet for fritak, og det tror jeg trygt kan overlates til fagfolk. Det som nå diskuteres, er om Osloskolen har en mer eller mindre streng fritakspraksis enn landet for øvrig og om Osloskolen "trikser" med tall.

VGs kommentator påstår at det "trikses", og hun mener at Osloskolen fritar flere av de som kan fritas, enn gjennomsnittet for landet.

Men det er altså feil.

Veldig feil.

 

Nasjonale prøver

  • 14.04.2015 kl.10:21 i Blogg

I går skrev fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), på twitter at Oslo Høyre "jukser" med skoletall for å fremstille Osloskolen i et bedre lys enn det er grunnlag for. Meg bekjent opererer ikke Oslo Høyre med andre tall enn Osloskolen gjør, så dette er langt på vei det samme som å si at Osloskolen jukser. Det er en meget alvorlig påstand, spesielt når den kommer fra en person som Sandvik.

Sandvik linket til et innlegg på NRK Ytring, som jeg i farten trodde at han selv hadde skrevet - men det var Trond Giske. Her fremføres nesten det samme budskapet:

Oslo Høyre "tuller" med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er. Ifølge Giske "jukser" ikke Høyre eller Osloskolen med selve fritaket, men han mener at det er feil å "skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene, samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene."  "Jo flere av de svakeste elevene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet", skriver Giske. Hvis man skal sammenligne, skriver Giske, må det skje "på likeverdig grunnlag".

Giske avlegger også meg en visitt, fordi han mener at man ikke kan bruke nasjonale prøver til å sammenligne skoler, slik jeg indirekte gjorde da jeg sammenlignet Osloskolen med landsgjennomsnittet i mitt innlegg i Aftenposten forleden.

Giske synes å mene, i likhet med enkelte andre, at det er påfallende hvordan f.eks. Oslo Høyre og jeg er så opptatt av å "skryte" av Osloskolen. Jeg vil si at det er enda mer påfallende at Giske og Sandvik er så opptatt av å "snakke ned" Osloskolen. Mens forskere og skoleadministrasjonen i Trondheim kommune sier at de har mye å lære av Osloskolen, etterlater Giske og Sandvik inntrykk av at vi farer med tomt skryt, og at skolenes elevgrunnlag er så forskjellig at det ikke går an å sammenligne noe som helst. Det er en unnskyldning som nå brukes så flittig i norsk skoledebatt, at det - dersom det var sant - er i ferd med å gjøre hele skolepolitikken overflødig. For hvis ikke skolene kan gjøre noe - hvorfor i alle verden skal vi da bry oss om kvaliteten på skolene?

Det var en tilfeldighet at Aftenposten hadde et nyhetsoppslag om Osloskolen, samtidig som jeg skrev en artikkel om det samme. Min interesse stammer fra tiden da jeg var utdanningsminister for 10 - 15 år siden og de resultatene Osloskolen oppnådde allerede den gang. Jeg syns det var - og fortsatt er - imponerende. 

Det som er verst med Giskes innlegg, er at han bare forteller halve sannheten om fritaket i Oslo.

Sannheten er nemlig denne:

1. De elevene som kan vurderes for fritak, er elever som får spesialundervisning og/eller særskilt norskopplæring. Denne gruppen er langt større i Oslo enn den er i resten av landet. Hele 40 prosent av elevene i Osloskolen, er minoritetsspråklige. Dette sier Giske ingenting om.

2. Den totale gruppen som kan vurderes for fritak i Oslo, er, som en følge av dette, ca. 25 prosent av elevene -  mens landsgjennomsnittet er ca. 8 prosent. Heller ikke dette sier Giske noe om.

3. Oslo fritar, som andel av hele elevgruppen, ca. 7 - 8 prosent, mens landsgjennomsnittet er ca. 4 - 5 prosent. Akkurat dette får vi vite av Giske.

4. I tillegg til de som får fritak, er det en del elever som simpelthen ikke deltar i prøvene, selv om de ikke har fått fritak - av ulike grunner. Denne gruppen er mindre i Oslo enn i landet generelt. Mens 1,5 - 2,5 prosent av elevgruppen ikke deltar nasjonalt, er tallet 0,5 prosent i Oslo. Dette forteller Giske ingenting om.

Hva så med Giskes påstand om at gjennomsnittsresultatet går opp, dersom man fritar flere av de svakeste elevene? Påstanden kan i høy grad diskuteres. Nasjonalt fritas ca. halvparten av de svakeste elevene - i Oslo fritas bare 1/3 av de svakeste elevene. Så resonnementet kan like gjerne være motsatt: Osloskolen oppnår et godt gjennomsnittsresultat, enda flere av de svake elevene deltar.

Det er forstemmende at påstander om juks stadig settes frem, enda de har blitt tilbakevist både av forskere, Utdanningsdirektoratet og Kommunerevisjonen. Kritikken og påstandene kommer fra et lite antall personer - ofte de samme som klager på "testhysteriet" i Osloskolen. Jeg mener personlig at det er all mulig grunn til å diskutere hvor mange og hva slags tester man bør ha i en skole - og at vi alltid bør lete etter bedre metoder for å dokumentere resultater. Men problemet med disse kritikerne, er at de i liten grad fremlegger dokumentasjon, eller at de, som i Giskes tilfelle, ikke forteller hele sannheten.

Jeg er enig i at man ikke bør bruke nasjonale prøver til en ukritisk rangering av skoler. Men selvsagt må man kunne bruke nasjonale prøver til sammenligninger for å lære. Det er ikke usaklig å f.eks. sammenligne resultatene på nasjonale prøver i Oslo med landsgjennomsnittet, selv om man ikke har utviklet sofistikerte skolebidragsindikatorer. I den grad forskerne har studert skolenes bidrag til sosial mobilitet, kommer for øvrig Osloskolen - også der - bedre ut enn landsgjennomsnittet.

Osloelevenes resultater til eksamen i norsk hovedmål ligger på landsgjennomsnittet, enda 40 prosent av dem har et annet morsmål enn norsk eller samisk. Selv om dette bare skulle være sånn omtrent riktig, er det imponerende. 

Det er merkelig at så mange er opptatt av å betvile Osloskolens gode resultater fremfor å bruke tiden på å forbedre de skolene som har dårligere resultater, og som de selv har ansvaret for.

 

 

 

Overdrevne Nobel-spekulasjoner

  • 04.03.2015 kl.16:35 i Blogg

I det siste har pressen beskyldt enkelte politikere for å miste hodet, fordi de har tatt fullstendig av i den politiske debatten. 

I diskusjonen om lederskiftet i Nobelkomiteen er det motsatt: Politikerne forholder seg rolig og saklig, mens enkelte i pressen tar fullstendig av i sin iver etter å kolportere spekulasjoner om illegitime årsaker til at Nobelkomiteen skifter leder.

Harald Stanghelle er blant dem som skriver merkelig spekulativt om det som har skjedd.

Han avslutter med å si at det sjelden skyldes tilfeldigheter "når viktige prinsipper settes til side". Men hvilke prinsipper settes til side?

Det finnes intet prinsipp som tilsier at man ikke kan velge en ny leder, dersom den sittende lederen fortsatt er medlem av komiteen. Det har riktig nok ikke vært vanlig, men det er noe helt annet. Prinsippet er at komiteen selv velger sin leder hvert eneste år, og dette prinsippet er fulgt også i år.

Det mest brukte eksemplet på at det ikke har vært vanlig å bytte komiteleder, selv om sammensetningen av komiteen har blitt endret, er de åtte årene under Francis Sejersteds ledelse. Han var leder av komiteen, selv om den hadde sosialistisk flertall. Men vi kjenner jo ikke årsaken til at det ble slik.

En hypotese kan være at komiteen den gangen mente at Francis Sejersted var den mest kompetente og velegnede lederen for komiteen, og at det var derfor de valgte han.

Det samme resonnementet kan ligge bak valget av Kaci Kullmann Five som leder, og det er merkelig at ikke Stanghelle reflekterer over det. Han mener riktig nok at Five er "gjennomført sympatisk" og "sjeldent godt kvalifisert", men likevel mener han altså at det er umulig å forestille seg at hun er valgt uten at det ligger noe annet og illegitimt bak. 

Jagland har vært en god leder, mener Nobelkomiteen. Det er det også mange andre som mener. Men det kan jo være at komiteen mener at den nå hadde muligheten å sette inn en leder som er enda et hakk bedre. Ikke nødvendigvis fordi hun har bedre kvalifikasjoner, men kanskje fordi hun er i en mindre vanskelig situasjon.

Her er i alle fall noe av det Kaci Kullmann Five har å by på, som skiller henne fra Jagland, eller som kanskje skiller henne fra Jagland:

* Hun er kvinne.

* Hun snakker utmerket engelsk.

* Hun snakker flytende fransk.

* Hun er en meget god møteleder.

* Hun "snubler" sjelden eller aldri når hun uttaler seg offentlig.

* Hun er, på godt og vondt, ikke en veldig kontroversiell person.

* Hun har riktig nok vært stortingsrepresentant og handelsminister i ett år for ca. 25 år siden - men hun har ikke bekledd tyngre politiske verv, som f.eks. utenriksminister- eller statsministerposten.

* Det er svært lenge siden hun var politisk aktiv.

* Hun har ingen posisjon nasjonalt eller internasjonalt som gjør det vanskelig for henne å velge eller "fronte" noen mulige fredsprisvinnere. 

* Hun har vært medlem av Nobelkomiteen i flere år og kjenner derfor arbeidet godt.

* Hun er ingen "intrigemaker" eller "spiller" i kulissene, så for meg som kjenner henne, virker det utenkelig at hun skal ha deltatt i noe uverdig eller illegitimt forut for valget av henne som komiteleder.

Jeg syns Jagland er en spennende person og politiker, som det er grunn til å beundre for mot og engasjement. Det er også grunn til å berømme mye av det han har gjort som leder av Nobelkomiteen - selv om jeg ikke har vært enig i alt. Prisen til Obama fremstår fortsatt som merkelig, men den sto også Five bak - så det er ingenting som hefter ved Jagland mer enn Five. De sto også begge helhjertet bak prisen til Liu Xiaobo.

Likevel syns jeg ikke valget av ny leder i komiteen behøver å gjøres mer mystisk enn nødvendig. 

Kaci Kullmann Five kan simpelthen bidra til en viss fornyelse, og akkurat nå er hun kanskje den som er best egnet.

Forsuring av ordskiftet

  • 20.02.2015 kl.14:43 i Blogg

Per Sandbergs verbale klasebomber er ikke så unike som mange vil ha det til. 

Det er ikke lenge siden en SV-statsråd påsto at flere barn ville dø med høyresidens bistandspolitikk. Utsagnet ligner det Sandberg har kommet med nå. Heikki Holmås påsto at Høyres og FrPs politikk fører til at barn dør. Sandberg påstår at bl.a. KrFs politikk fører til at unge muslimer rekrutteres til terror.

Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. Holmås gjorde det aldri.

Men begge to - og andre som debatterer på lignende vis - bidrar til å forsure det politiske ordskiftet og øke avstanden mellom politikerne og folket. Og i den grad krangelen skjer mellom partier som egentlig skal samarbeide, bidrar det også til å trekke partiene ned og svekke mulighetene for gjenvalg. Velgere som stemmer på et av de fire ikke-sosialistiske partiene, kan bare gremme seg over den siste tidens krangling mellom KrF og FrP - enten det gjelder asylbarna eller Sandbergs voldsomme utfall mot det han kaller det multikulturelle samfunn.

Skal de fire samarbeidspartiene komme seg ut av den onde sirkelen de nå er inne i, må det enten komme hjelp utenfra i form av en hendelse som flytter medienes og politikernes oppmerksomhet over til noe annet - eller de må selv forsøke å gjøre noe med situasjonen. At det er mulig for dem å samarbeide - ikke bare godt, men direkte elegant - viste de i forbindelse med det nylig inngåtte klimaforliket. 

Men kan de og vil de forbedre samarbeidet?

Hvis de ikke vil, kan de like gjerne gi opp prosjektet først som sist. Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men selv om en skilsmisse vil gi en kortvarig følelse av lettelse, vil et parti som KrF nok også oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Antagelig er det tvert om.

Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er også det mulig.

Utgangspunktet er bedre enn mange tror. Samarbeidet mellom de fire partiene er nemlig ikke så dårlig som man får inntrykk av på utsiden. Solberg, Jensen, Hareide og Skei Grande har derfor rett når de fra tid til annen understreker at det stort sett går veldig bra, slik tre av dem gjorde i Politisk kvarter forleden, eller slik Siv Jensen formulerte seg i Politisk kvarter i dag, da hun skulle kommentere konflikten mellom Sandberg og KrF. Problemet er bare at slike forsikringer nå nesten virker falske på den jevne velger, fordi avstanden til det man ellers ser og hører, blir så stor.

Og dette gjelder ikke bare den jevne velger. Også partienes tillitsmenn rundt om i landet får et veldig negativt inntrykk av samarbeidet, og dermed begynner også de å delta i ordkrigen mellom partiene. Når f.eks. et av samarbeidspartiene omtaler to av de andre partiene som "superarrogante", bidrar ikke det til å bedre samarbeidsforholdene - og det er heller ikke i samsvar med det ledelsen i de fire partiene mener. Men igjen er problemet at inntrykket av samarbeidet utad er mer negativt enn det i virkeligheten er.

Et godt samarbeid er ikke uten utfordringer. Hvor de største problemene er, vil avhenge av hvilke saker som er aktuelle, forhold innad i de respektive partier og, ikke minst, personlige egenskaper hos statsrådene og stortingsrepresentantene. Noen statsråder samarbeider godt over partigrensene - andre gjør det ikke. Men dette er utfordringer som møter ethvert samarbeid og ikke forhold som behøver å føre til så mye støy i mediene. Det er dette siste som nå er samarbeidspartienes problem, og som de må gjøre noe med.

Og det er de fire ledernes ansvar.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nordiske modellen til Høyesterett

  • 18.02.2015 kl.19:51 i Blogg

Komisk, merkelig, latterlig - og en fornærmelse.

Det er ordene som brukes av nordiske politikere og forskere om SAMAKs forsøk på å få patent på begrepet "den nordiske modellen". 

SAMAK er arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité og består av alle de fem sosialdemokratiske partiene og LO i Norden. Og som jeg har skrevet om før, ønsker altså de nordiske sosialdemokratiene å få monopol på "den nordiske modellen"

Det var det svenske Patent- og registreringsverket (PRV) som, utrolig nok, aksepterte at SAMAK fikk registrere "den nordiske modellen" som et varemerke (sic!). 

Det førte til sterke reaksjoner blant forskere og i alle andre partigrupper i Nordisk Råd, som består av til sammen mer enn 30 politiske partier. Nordisk Råd gikk derfor til svenske domstoler med saken, men har hittil tapt i to rettsrunder. Nå skal derfor saken ankes til svensk Høyesterett.

Bertel Haarder, en av Danmarks mest betydelige politikere og dessuten medlem av Nordisk Råds presidium, mener at sosialdemokratiene misbruker det nordiske samarbeidet med denne saken. Forskere, som er eksperter på den nordiske modellen, syns hele saken både er latterlig og komisk, men også veldig alvorlig. Det er ingenting nytt i at politiske partier strides om eierskapet til ulike politiske begreper. Det nye er at man går rettens vei for å avgjøre noe som egentlig er en politisk strid. Dermed er man som politisk parti med på å undergrave ytringsfriheten, slik én forsker uttrykker det.

I tillegg til det norske Arbeiderpartiet og LO i Norge, er også Fafo involvert i dette. Selve patentsøknaden er nemlig foranlediget av et større forskningsprosjekt, som Fafo står bak, og som jeg skrev om i Dagsavisen for en tid tilbake. Prosjektet er interessant nok, men - som jeg skrev - også tydelig preget av at oppdragsgiveren (SAMAK) og Fafo-forskerne selv står på den politiske venstresiden. Prosjektet gir derfor på ingen måte et fullstendig bilde av den nordiske modellen - hva den er, dens historie og dens fremtid.

Jeg syns det er rart, hvis det ikke er flaut for forskerne i Fafo og for Arbeiderpartiets leder at man er villig til å gå rettens vei for å få enerett til et begrep som også alle andre partier og arbeidsgiversiden i Norden, både føler og har eierskap til, og der man vet at det finnes faglig og saklig uenighet, både om hva den nordiske modellen er og hvordan den har utviklet seg. SAMAK og de nordiske arbeiderpartiene burde ha droppet sin kamp for å få enerett til begrepet da de så hvilke sterke reaksjoner dette møtte blant alle andre partier i Norden - partier de utallige ganger har samarbeidet med for i fellesskap å belyse ulike sider ved den nordiske modellen.

Dette er, som vi vet, ikke den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten som vi står overfor i dag.

Men også dette dreier seg om ytringsfrihet.

 

 

 

Syretesten - ikke bestått likevel?

  • 30.01.2015 kl.01:03 i Blogg

Jeg har ved noen anledninger skrevet og uttalt meg om det jeg har kalt selve syretesten for det norske embetsverket, nemlig evnen til å ta imot FrP som regjeringsparti og behandle dette partiet nøyaktig slik embetsverket behandler alle andre partier.

Et viktig kjennetegn ved et godt og velfungerende demokrati er at det har et kompetent, effektivt, ukorrupt og politisk nøytralt embetsverk. En viktig årsak til at Norge er blitt et land som det er godt å leve i, er at vi har hatt et slikt embetsverk. Det har stått for kompetanse, tillit og likebehandling - og det har stått til disposisjon for alle regjeringer, uansett farge, og tjent dem like godt.

Det er ingen hemmelighet at også byråkrater har politiske oppfatninger, og at ikke alle departementer fungerer like godt hele tiden. Det er heller ingen hemmelighet at det eksisterer litt ulike politiske kulturer i ulike departementer, og at Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått sterkt i mange departementer. Men alt tatt i betraktning har Norge lite å skamme seg over når det gjelder sentralforvaltningen - den er høyst sannsynlig en av de aller beste i verden.

Samtidig er det heller ingen hemmelighet at det har knyttet seg en viss spenning til FrPs inntreden i regjeringskontorene. SV var ikke i samme posisjon, fordi SV tradisjonelt har hatt mange venner i offentlig sektor og i deler av byråkratiet. FrP, derimot, ble stiftet for å bekjempe byråkrati og har dessuten aldri fått ordentlig fotfeste blant akademikere, som det tross alt er svært mange av i departementene. Derfor var mange spente på hvorvidt embetsverket ville bestå den demokratiske syretesten og greie å ta imot FrP-statsrådene med den samme ærbødighet og tjenestevillighet som andre statsråder blir møtt med.

Alt har til nå tydet på at dette har gått bra. Flere FrP-statsråder har gitt uttrykk for glede og overraskelse over hvor godt de har vært tatt imot, hvor kompetent embetsverket er - og i hvor stor grad embetsverket allerede hadde reflektert over og til dels utredet forslag og politikk som ligner det FrP står for. Samtidig har mange i det offentlige rom gitt uttrykk for glede eller forbauselse over hvor profesjonelle og gode mange av FrP-statsrådene har vært, sett fra utsiden. Hvordan de oppfattes på innsiden vet vi ikke, hvis vi ikke har "insider-informasjon", men akkurat  det er nok som med alle andre statsråder: Kvaliteten varierer.

I kveld har det likevel skjedd noe som er svært uvanlig: NRK kan bringe faksimile av et internt saksbehandlingsnotat fra Justisdepartementet, der man drøfter mulige løsninger på Krekar-saken. Notatet viser at departementets politiske ledelse, ved daværende statssekretær Himanshu Gulati, stilte spørsmål til embetsverket om muligheten for å iverksette særordninger overfor Krekar, men at konklusjonen ble at man måtte iverksette generelle tiltak.

At et slikt notat kan lekke ut, er svært alvorlig - av minst to grunner.

Det er alvorlig, fordi det kan indikere at det norske embetsverket faktisk ikke består syretesten likevel. Det er kanskje greit å bestå en slik test i godværsdager - men hvis man ikke består den i vanskelige dager, er det "ikke bestått", og det er i så fall et stort tap for vårt demokrati. Selvsagt er det ikke første gang det lekker fra norsk embetsverk, men jeg kan i farten ikke huske en like velplassert og politisk preget lekkasje som denne, og som vitner om så dyp illojalitet. Jeg tar forbehold om at NRK tilfeldigvis kan ha funnet et gjenglemt notat et sted - men jeg holder det for lite sannsynlig.

Den andre grunnen til at dette er alvorlig, er at det får konsekvenser. Det vil føre til at tilliten mellom politisk ledelse i departementene og embetsverket vil bli mindre. Man vil simpelthen bli redd for lekkasjer - og redd for de misforståelsene som da kan oppstå. Typisk er det at det i denne saken nå gjøres til et problem at politisk ledelse overhodet har tenkt en tanke, selv om det ikke fikk noen konsekvenser. Jon Wessel-Aas, for eksempel, bruker denne lekkasjen til å forklare oss at "disse dokumentene underbygger (at) påstanden om at den politiske ledelsen i Justisdepartementet har forsøkt å instruere politiet i en enkeltsak, nemlig Krekars." Men nei, Wessel-Aas, det eneste dette dokumentet viser, er at politisk ledelse, ved statssekretær Gulati, stilte et spørsmål til embetsverket om muligheten for særbehandling av Krekar. Wessel-Aas syns kanskje spørsmålet er "feil", men Gulati er, så vidt jeg vet, ikke jurist - hvilket er fullt lovlig ikke å  være for en statssekretær i Justisdepartementet - og da er det vel egentlig mer betryggende enn alarmerende at han stiller spørsmål?

Sannheten er at det i et departement foregår - og bør foregå! - en rekke diskusjoner mellom embetsverket og politisk ledelse. Dersom det ikke kan stilles "dumme", utfordrende eller utenfor boksen-spørsmål, vil hele demokratiet, kreativiteten og evnen til å tenke dø. Dialogen mellom politisk ledelse og embetsverket bør ikke være et sted for "politisk korrekthet" eller redsel for å si noe "feil" - det bør være et frirom, der det er mulig å tenke fritt og nytt før man konkluderer.

Hvis dokumentet med politisk ledelses påtegninger bevisst er lekket av en medarbeider i Justisdepartementet, bør vedkommende skamme seg. Hun eller han er ingen varsler - men en politisk aktør.

Dermed setter vedkommende også det gode norske demokratiet i fare.

 

OPPDATERING 30.JANUAR:

Jeg skrev denne bloggen i går kveld. I dag kan vi på vg.no lese at saksgangen fremkommer av "dokumenter fra Justisdepartementets interne saksbehandling, som VG har fått innsyn i gjennom offentlighetsloven."

Hvis det stemmer at dette interne saksbehandlingsdokumentet er gitt til medier som har begjært innsyn, er det ikke en lekkasje, slik jeg antok. Da er det, såvidt jeg kan skjønne, en saksbehandlingsfeil. Det er riktig nok en svært uvanlig feil, men selv en uvanlig feil er en feil - og ikke en illojal handling.

Om det dermed ikke er noe å utsette på byråkratene i Justisdepartementet, er litt vanskelig å si. VG skriver også om "kilder med inngående kjennskap til prosessen", så noe kan vel også ha lekket ut - selv om det altså muligens ikke gjelder det angjeldende dokumentet.

Enkelte på twitter mener at denne saken ligner på Lysbakken-saken, som jeg i sin tid kommenterte i flere blogger. Men det er nesten tvert om: Den gangen fulgte politisk ledelse ikke embetsverkets råd, og det var Lysbakken selv som til slutt friga de interne saksbehandlingsdokumentene. I Anundsens tilfelle har politisk ledelse fulgt embetsverkets råd - mens saksbehandlingsdokumentene, slik det nå ser ut, har blitt frigitt ved en feil.

 

LO behandles som et barn

  • 28.01.2015 kl.20:07 i Blogg

Trepartsmodellen, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, har vært viktig for Norge.

Hovedavtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, som ble inngått i 1935, innebar en stor endring i forholdet mellom partene. Frem til da hadde det vært mye bråk og spetakkel i norsk arbeidsliv - med mange streiker og lock out. Med hovedavtalen, som ble initiert av en Venstremann, inngikk partene en avtale om sosial fred, og bl.a. ble streikeretten innskrenket  til fordel for økt samarbeid. Som "belønning" for å inngå et mer konstruktivt samarbeid i norsk arbeidsliv, fikk partene en mulighet til å få innflytelse på politikken - og da særlig på den delen av politikken som har betydning for arbeidsmarkedets parter. Siden har hovedavtalen og forhandlingssystemet, som er forankret i hovedavtalen, vært et helt avgjørende element i den norske trepartsmodellen, og det har alle norske regjeringer forholdt seg til.

Men trepartsmodellen er en skjør modell. Den forutsetter balanserte løsninger på ulike måter. Det skal være balanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det skal være balanse innad mellom ulike arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper. Og det skal være balanse mellom partene på den ene side og myndighetene på den annen.

Av og til forrykkes denne balansen på en uheldig måte. 

Noen ganger har partene. eller en av partene, hatt for stor innflytelse i forhold til den forsamlingen som tross alt er valgt av folket, nemlig Stortinget. Det har skjedd når Stortinget for eksempel har blitt "tvunget" til å innføre dyre sosiale reformer.

Andre ganger har balansen innad mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner blitt forrykket, fordi LO har hatt altfor stor innflytelse.

Og atter andre ganger har balansen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere blitt forrykket i den ene partens disfavør, slik at modellen nærmest har forfalt til en topartsmodell, f.eks. mellom regjeringen og LO.

Har så modellen vært en balansert modell i de åtte årene vi hadde en rødgrønn regjering?

Etter min mening nei.

LO har hatt for stor innflytelse - både i forhold til arbeidsgiverne, den rødgrønne regjeringen og dermed Stortinget - og andre arbeidstakerorganisasjoner.

I denne perioden ble andre arbeidstakerorganisasjoner enn LO i for stor grad satt på sidelinjen.

I denne perioden hadde også LO nærmest monopol på posten som statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet.

Det var også i denne perioden at Arbeiderpartiet, ifølge Arbeiderpartiet selv, ga LO alt LO ba om.

Og det var i denne perioden at Arbeidsmiljøloven ble endret slik at sentrale fagforeninger ble gitt vetorett i spørsmålet om inngåelse av avvikende arbeidstidsavtaler - fremfor å la partene lokalt og/eller Arbeidstilsynet avgjøre det. Det var ingen som syntes at dette var et "brudd med den norske modellen", men alle justeringer i arbeidsmiljøloven som f.eks. NHO går inn for, påstås å bryte med modellen og sende Norge 100 år tilbake i tid.

Og alt dette skjedde, samtidig som LO var - og fortsatt er - tett vevet inn i Arbeiderpartiet, både økonomisk og organisatorisk.

Det som har skjedd nå - i forbindelse med de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven - er at LO har blitt behandlet mer som andre organisasjoner i norsk arbeidsliv, at de har fått uttale seg på vanlig måte gjennom høringsprosesser, og at Regjeringen har justert sitt opprinnelige forslag etter at høringsuttalelsene forelå - i tillegg til at den har varslet retrett, dersom lovendringene ikke virker slik Regjeringen håper de vil.

Samtidig har LO laget et vanvittig bråk - overdrevet og regelrett løyet om forslaget til lovendringer, varslet og nå gjennomført den største streiken på 17 år - og, til enhver tid, brukt anledningen til å fortelle det norske folk at de aller helst vil bli kvitt den regjeringen folket har valgt. 

Likevel mener både Aftenposten og delvis VG i dag at det er Robert Erikssons feil at det ikke er et bedre forhold mellom LO og Regjeringen. Men hva mer skulle Eriksson ha gjort? Skal folk i LO måtte behandles som barn, som skriker og hyler hvis de ikke får det som de vil - uten at det stilles noen krav til at også de innordner seg helt vanlige demokratiske spilleregler og prosesser? Har ikke også LO et ansvar for å bygge tillit og balanse i trepartssamarbeidet?

Jeg har sagt og skrevet det før, og gjør det igjen: Hvorfor er pressen så lite interessert i de helt spesielle maktforholdene som utspiller seg i samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet og vår forrige rødgrønne regjering? Og hvorfor ser ikke flere at hele trepartsmodellen er i fare, dersom LO hele tiden skal tildeles rollen som bulldozer med rett til å kjøre over alle andre synspunkter og interesser?

Imponerende Italia

  • 06.01.2015 kl.21:22 i Blogg

800 flyktninger reddet etter å ha blitt forlatt på sjøen ved Italia.

900 syriske flyktninger berget fra lasteskip ved Italia.

Leger hjelper flyktninger på skip utenfor Italia

450 flyktninger om bord på skip uten mannskap, på vei til Italia.

Båt med 500 kantret. 155 afrikanske båtflyktninger ble berget av italiensk kystvakt.

Italia mottok flyktninger som Malta forkastet.

De siste dagene har Italia reddet 5000 mennesker.

Dette er et knippe av de dramatiske overskriftene vi har blitt presentert for i det siste. De beskriver bare noen av de hendelsene som rammer titusenvis av mennesker som   har flyktet eller forsøkt å flykte til Europa.

Noen flykter fra krig. Noen er fordrevet. Noen er forfulgt. Og noen søker bare lykken og et bedre liv for seg og sine, slik de fleste av oss gjør - hver på vår måte - hver eneste dag.

Man kan ikke annet enn å bli imponert av Italia og av italienerne. Italienerne er kanskje ikke fullt så imponerende som Jordan er, som så langt har tatt imot mer enn en og en halv million syrere. Men de kan i hvert fall skryte av mer enn Norge kan, som så langt har utmerket seg ved bl.a. ikke å stoppe tvangsreturer av sårbare asylsøkere til Italia.

Italia er, på den ene side, et nærmest dysfunksjonelt land. Det er korrupt, politisk ustabilt, i økonomisk ulage, har store regionale motsetninger, Berlusconi og mafia.

Men det er ikke først og fremst dette vi tenker på når vi tenker på Italia. Alt dette blir, merkelig nok, overskygget av tanken på vakre mennesker, et herlig språk, en storslått kultur og historie, god mat og vin, lekker mote og design - og italienernes sans for kvalitet og estetikk.

Men det er tydeligvis noe mer med Italia. De har åpenbart også en drivende dyktig kystvakt, et stort hjerterom og et sterkt sivilsamfunn som er villig til å hjelpe mennesker på flukt.  Da det døde nesten 400 flyktninger utenfor øya Lampedusa i 2013, bestemte italienerne seg for gjennomføre en nasjonal sørgedag og lanserte deretter operasjonen Mare Nostrum. Siden har Italia brukt mange millioner euro på å patruljere farvannet mellom Italia og Nord-Afrika for å lete etter og redde flyktninger. Bare i fjor reddet visstnok italienske myndigheter nærmere 150.000 mennesker. 3000 mennesker druknet. Også norske rederier og båter deltar i redningsoperasjonene og har gjort en stor innsats.

Det er selvsagt delte meninger blant italienerne, slik det ville vært i alle land, om hvorvidt det er rimelig å bruke så mye ressurser på dette arbeidet. Italia har også lenge bedt om at EU og andre europeiske land tar et medansvar for det som skjer på Italia-kysten, som er Europas felles grense mot det afrikanske kontinentet. Men responsen har vært laber. Nå trappes Mare Nostrum ned og erstattes av en langt mindre effektiv aksjon fra EUs side. Det skal bli interessant å se om den italienske marinen overhodet har mage - for ikke å si samvittighet - til å slutte å hjelpe - og om sivilbefolkningen sør i Italia vil redusere sin innsats. Jeg har nesten vondt for å tro det.

Vi i Norge har av og til en tendens til å sole oss i glansen av oss selv og fremstille oss som så gode at det vekker internasjonal oppsikt - enten vi feirer 17.mai på fredelig vis, går i rosetog, arrangerer et vennligsinnet OL, gjennomfører en innsamlingsaksjon for fattige barn i Afrika - eller tenner lys for en avdød kong Olav.

Men vi er nok ikke det eneste folket som er i stand til å gjøre noe godt for andre.

Italienerne imponerer meg for tiden mer.

 

 

 

Klassekampens jubel-journalistikk

  • 05.01.2015 kl.19:46 i Blogg

Klassekampen er en god avis, som stadig flere på høyresiden leser og har glede av. Som en organisasjon som ofte blir omtalt av og intervjuet av avisen, kan vi i Civita også si oss fornøyd: Selv om Klassekampen redaksjonelt og sikkert også mange av Klassekampens journalister har et helt annet politisk ståsted enn vi har, blir vi stort sett alltid behandlet ordentlig, dvs. at vi gjengis riktig, at det ikke spekuleres i skjulte motiver, og at man ikke bruker spekulative virkemidler f.eks. når en sak skal "vinkles". Selv tror jeg dette er en av årsakene til Klassekampens suksess.

Av og til gjør likevel Klassekampen det altfor lett for seg. 

I flere oppslag den senere tid - også i dag - nærmest jubler Klassekampen over resultatene av ulike meningsmålinger som tilsynelatende viser at store deler av befolkningen er enige med venstresiden eller motstandere av høyresidens politikk. Det er ikke akkurat rakettforskning som er bedrevet, og derfor er heller ikke svarene som meningsmålerne kommer frem til, så veldig sjokkerende. Eller hva skal vi si om at 93 prosent av de spurte, i en meningsmåling utført på oppdrag fra Unio, er helt eller delvis enig at det er "viktig å verne om velferdsordningene vi har i Norge"? Er det oppsiktsvekkende mange, forbausende få eller omtrent som forventet? Og finnes det noen partier i Norge som ikke har nedfelt omtrent det samme i sitt politiske program? Mitt tips er at de politiske partiene går lenger - de vil ikke bare "verne om" velferdsordningene - de vil styrke dem og bygge dem videre ut.

Eller for å ta et annet eksempel:

I et stort oppslag fredag 2.januar skriver Klassekampen at folket sier et "rungende nei til økte forskjeller blant folk". "Bare to prosent vil ha økte forskjeller", ifølge en "fersk meningsmåling" som Sentio har gjennomført, denne gang for Klassekampen selv. Og avisen trekker umiddelbart følgende konklusjon: "Den blåblå regjeringen har altså ikke velgerne i ryggen når de øker inntektsulikheten i Norge ved å gi størst skatteletter til de mest velstående".

Men dette er en type kampanjejournalistikk som ikke kler en avis som "lover å se bak slagordene" og "styrke det redaksjonelle innholdet".

For det første: Det er ingen som har sagt at de "ønsker" eller "vil ha" større eller mindre økonomiske forskjeller i denne undersøkelsen. Spørsmålet som er stilt, er dette: "Mener du at de økonomiske forskjellene i Norge er for store, for små eller passelige?"

For det annet: Det er overhodet ikke oppsiktsvekkende at "bare" to prosent synes forskjellene er for små. I den omfattende debatten vi har hatt om økonomisk ulikhet i 2014, tror jeg at jeg har til gode å høre noen si at de økonomiske forskjellene er for små. Det er nesten mer oppsiktsvekkende at "bare" i underkant av 49 prosent mener forskjellene er for store. Selv ville jeg, hvis jeg hadde blitt spurt, svart at forskjellene er "passelige", slik 46 prosent av de spurte også gjør.

For det tredje: Spørsmålet som stilles, er veldig upresist. "Økonomiske forskjeller" sier veldig lite om hva det siktes til - om det f.eks. er inntekt og/eller formue; om det er kortvarige eller langvarige endringer i forskjellene; om hvorfor det eventuelt oppstår mindre eller større forskjeller. Dersom jeg hadde blitt spurt og svart "passelig", ville ikke det bety at jeg ikke ville kunne akseptere større (eller mindre) forskjeller - det ville komme an på hva saken gjaldt. Som jeg har skrevet om bl.a. her, kan det være akseptabelt med større forskjeller internt i Norge, hvis det f.eks. skyldes forhold som skaper mindre forskjeller globalt.

For det fjerde: Klassekampen etterlater inntrykk av at de som f.eks. har ønsket å redusere formuesskatten, gjør det fordi de ønsker større forskjeller. Men det er ikke å ta sine meningsmotstandere på alvor. I Civita har vi argumentert for lavere formuesskatt, fordi vi mener det styrker det private bedriftseierskapet i Norge, og fordi det igjen kan styrke verdiskapingen og arbeidsplassene og dermed også gi mer å fordele på sikt. (At Regjeringen ikke bare har fjernet arveavgiften, men samtidig også skjerpet arveskatten for mange av de rikeste fremkommer for øvrig heller ikke av Klassekampens reportasje.)

Og for det femte: Klassekampen "jukser" litt når avisen forsøker å slå fast at Regjeringens skattelettelser øker ulikheten. Man kan jo tross alt ikke plukke ut ett element i en økonomisk politikk og bare se på konsekvensene av denne uten å se på konsekvensene av helheten. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte gini-koeffisienten. Såvidt meg bekjent, var den beregnede effekten på gini-koeffisienten av det forslaget til statsbudsjett som Regjeringen la frem, null. Budsjettet ville altså, samlet sett, hverken øke eller redusere den økonomiske ulikheten. Effekten av det budsjettet som nå er vedtatt, kjenner jeg ikke - og det gjør åpenbart heller ikke Klassekampen - men den er neppe dårligere enn null.

Oppslaget i Klassekampen er nok ment å være et slags angrep på Regjeringens skattelettepolitikk.

Det er ironisk - og viser hvor langt ulikhetsdebatten er drevet - at hele oppslaget også kan sees som et angrep på Regjeringens innvandringspolitikk.

Også den bidrar, isolert sett, til å øke de økonomiske forskjellene i Norge, og økte forskjeller er det altså "bare to prosent som vil ha".

Erna Solbergs oppgave

  • 02.01.2015 kl.17:20 i Blogg

Ved årsskiftet er det mange som bedømmer Regjeringens innsats så langt, og som vil gi råd om veien videre. 

Her er mitt råd:

Jeg tror det mest fornuftige statsministeren nå kan gjøre, er å anstrenge seg enda mer for å forklare velgerne hvilken oppgave hun har påtatt seg når hun har sagt ja til å styre landet.

Hvilken oppgave er det hun skal løse?

Hvordan vil hun velge å løse den?

Og hvorfor velger hun å løse den på den måten hun gjør?

En statsminister har naturligvis ikke bare én oppgave - hun har snarere tusenvis av oppgaver. Likevel er det fornuftig å forklare hva den store eller viktigste oppgaven er, fordi det ellers er vanskelig for velgerne å forstå hvorfor man gjør det man gjør. Det er dessuten viktig å forklare hva man gjør, fordi det ellers vil være noen andre som forklarer det. Og disse "andre" er vanligvis ikke spesielt velvillig innstilt, siden det som regel er den politiske opposisjon. 

Etter min oppfatning blir den oppgaven Solberg og hennes regjering har påtatt seg å løse, tydeligere for hver dag som går:

De skal bidra til å bringe Norge trygt over broen - fra et fossildrevet samfunn som har gjennomlevd noen historiske supertiår i økonomisk forstand - til et grønnere samfunn som får større omsorgsforpliktelser, og som derfor må få nye ben å stå på for å sikre verdiskapingen.

Hva må til for at Norge skal lykkes med dette?

Det Norge trenger, er enkelt nok: Vi trenger mange nok mennesker som er villige til å stå opp om morgenen, gå på jobb, gjøre sitt beste, betale skatt og, så langt det er mulig, klare seg selv. Og blant dem må det også være tilstrekkelig mange som er villige til å ta risiko, satse penger og yte en ekstra innsats for å forsøke å skape noe nytt.

Det Solberg og hennes regjering kan gjøre, er å legge til rette for at dette skal være mulig for flest mulig - ved å stimulere til større innsats og selvhjulpenhet - og ved å fjerne hindringer for arbeid, klimavennlige løsninger og entreprenørskap.

Det høres lett ut, men i praksis er det selvsagt ikke like lett. Det kreves nemlig både populære og mindre populære tiltak, dersom man virkelig skal "ruste Norge for fremtiden" på denne måten.

Det er som regel populært å øke bevilgningene til samferdsel, utdanning, innovasjonstiltak og forskning. Men det er sjelden populært å stramme inn på trygde- og stønadsordninger for å styrke arbeidslinjen, bremse veksten i offentlige utgifter, øke pensjonsalderen eller heve egenandelene. Men også slike tiltak må til, dersom vi skal ruste Norge for fremtiden. 

Norske regjeringer har i 30 år, og i stigende grad, vært i en unikt gunstig posisjon på grunn av høye inntekter fra petroleumsvirksomheten. I det siste tiåret har Norges posisjon vært ekstra gunstig, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og "surfe" på en ustabil situasjon i verdensøkonomien. Mange land, også våre nærmeste naboland, har forlengst startet omstillingen mot et grønnere samfunn og en aldrende befolkning. Men også det norske statsbudsjettet vil gå med underskudd om ganske få år.

Det kan reises spørsmål, slik noen gjør, om hvorvidt Erna Solberg og våre øvrige politiske ledere har fått et mandat av velgerne til å gjennomføre tiltak som er upopulære på kort sikt - eller om de alle "mumler" når de får slike spørsmål. Men det kan også sees slik: Enhver regjering har et mandat til å gjøre det som er nødvendig, bl.a. for å redde norsk økonomi, dersom omstendighetene eller uforutsette utfordringer gjør det nødvendig. Man kan også, gjennom dialog med velgerne, skaffe seg et folkelig mandat utover det som er gitt i valg.

Det er ikke krise i Norge. Vi har fortsatt store muligheter til relativt smertefritt å komme oss over broen til et samfunn som er både økonomisk og økologisk mer bærekraftig. Men det krever tiltak som ikke bare er populære, og som kan smerte på kort sikt. I de kommende stortingsvalg og valgkamper vil dette bli et stadig mer fremtredende tema for alle politiske partier. Det kommer til å bli vanskeligere å være politisk leder i Norge.

Det er nå 10 måneder til Regjeringen skal legge frem sitt neste statsbudsjett.

Innen den tid bør den ha fått frem budskapet sitt klart og tydelig - om hvilken oppgave den har påtatt seg å løse og om hvordan den skal løses.

 

 

 

 

Aftenposten - en borgerlig avis?

  • 31.12.2014 kl.16:59 i Blogg

"I løpet av årets første måned har Aftenposten (morgenutgaven) presentert sine lesere for over 60 lederartikler. Jeg har lest dem litt mer systematisk enn jeg pleier å gjøre, og da har jeg gjort to interessante funn:

For det første: Aftenposten er ikke lenger en borgerlig avis. Av de over 60 artiklene er det, så vidt jeg kan se, bare en eller to artikler som gir uttrykk for et klart borgerlig-liberalt synspunkt som skiller seg fra det rådende sosialdemokratiske synet.

For det annet: Det er mulig Aftenposten fortsatt gir oss solid bakgrunn for egne meninger, men avisen selv har ikke lenger så mange meninger. Det er et påfallende trekk ved lederartiklene at de aller fleste av dem er politisk nøytrale. Det er få meninger, enda færre sterke meninger og ingen kontroversielle meninger."

Dette skrev jeg i Dagbladet 5.februar 2007.

Innlegget skapte reaksjoner og førte til debatt, blant annet i Aftenposten, i Dagsnytt 18 og i andre medier, noe man eventuelt kan lese mer om her. Jeg har også i senere år påpekt lignende observasjoner overfor Aftenposten i forbindelse med debatter om konkrete saker. Alt i alt har det vel vært mitt inntrykk at de fleste har vært enig med meg: Aftenpostens lederartikler har de senere år inneholdt få meninger og enda færre tydelige borgerlige meninger.

Nå har Aftenposten skiftet ledere. Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og politisk redaktør Harald Stanghelle er skiftet ut med Espen Egil Hansen og Trine Eilertsen. I tillegg har det kommet til andre nye redaktører, som f.eks. kulturredaktør Sarah Sørheim.

Er det så mulig å spore noen endring i Aftenpostens (politiske) profil på lederplass?

Etter min mening er svaret et klart ja.

Aftenposten kommer nå ut med bare en utgave pr dag - og det står bare en lederartikkel i hver avis. Men ser man på de ca. 60 lederartiklene i årets to siste måneder, kan det i det minste gjøres fire interessante observasjoner:

For det første: Aftenposten er blitt en avis som har meninger. De fleste lederartiklene inneholder en klar mening, og det hender også at det er en sterk eller kontroversiell mening. Ofte kan man lese kortversjonen av Aftenpostens mening i selve tittelen til lederartikkelen.

For det annet: Aftenposten har en liberal profil. Avisen inntar, etter min oppfatning, klare liberale standpunkter - dvs. at avisen bl.a. har en klar forståelse av forholdet mellom individ, sivilsamfunn og stat.

For det tredje: Mange av de liberale standpunktene avisen inntar, kan deles av liberale både på høyre- og venstresiden. Likevel er det et tydelig innslag også av borgerlig-liberale standpunkter, hvilket også gir avisen en borgerlig-liberal profil.

For det fjerde: Selv om Aftenposten har fått en tydeligere liberal og til dels borgerlig-liberal profil, er det ikke et mønster at den alltid støtter Høyre/FrP-regjeringen eller de fire samarbeidspartiene på borgerlig side.  Men det partiet som antagelig har størst grunn til å være fornøyd med Aftenpostens nye profil på lederplass, er nok Venstre.

I årets to siste måneder har vi bl.a. kunnet lese at Aftenposten vil skille stat og kirke, redusere veksten i offentlige utgifter, stramme inn på sykelønnsordningen, avskaffe pelsdyrnæringen, sikre asylbarn en bedre løsning, si ja til midlertidige ansettelser, ikke  gi etter for Putins press, støtte norsk EU-medlemskap, ta sterk avstand fra svekkelser av personvernet, si ja til lekser, prøve ut en ordning med søndagsåpne butikker, la Norge ta et større medansvar for båtflyktninger som kommer til Europa, støtte et visst nedsalg av det statlige eierskapet, motsette seg en liberalisering av reglene for snøscooterkjøring, heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven og redusere barnetillegget.

Alt dette passer godt inn i den borgerlig-liberale profilen som nå ser ut til å avtegne seg - og alt passer ikke like godt inn på lederplass i f.eks. Dagsavisen.

Det tegner bra for samfunnsdebatten i Norge - og det kan bli enda bedre, dersom denne profilen gradvis også avtegner seg tydeligere på kommentarplass i avisen.

2015 kan bli et spennende Aftenposten-år!

Gledelig jul - etter nok et godt år for Civita!

  • 23.12.2014 kl.13:25 i Blogg

2014 har vært nok et godt år for Civita.

Noen lurte, litt spøkefullt, på om Civita hadde utspilt sin rolle da vi høsten 2013 fikk en borgerlig regjering. Men slik var det nok ikke. Både aktiviteten vår og oppslutningen om aktivitetene våre fortsetter å øke.

I 2014 feiret Civita sitt 10-årsjubileum. Vi startet med en konferanse og fulgte deretter opp med vår årlige sommerfest med nesten 500 gjester til stede. (Og for dem som lurer: Datoen for sommerfesten neste år er 11.juni.)

I slutten av oktober ble årets Oslo Freedom Forum avholdt for sjette gang på rad. Civita var også i år en av samarbeidspartnerne til denne menneskerettighetskonferansen - sammen med Amnesty, Plan, LIM og Helsingforskomiteen. Blant årets deltakere var bl.a. Harvard-forskeren Steven Pinker, den ukrainske demokratiaktivisten Yulia Marshevska og den cubanske bloggeren Yoani Sanchez. 

I løpet av året har vi arrangert 30 frokostmøter - med over 7000 deltakere. Blant de mer "spektakulære" innlederne har vært Mikhail Khodorkovsky, Tibets eksil-statsminister Lobsang Sangay og Karl Rove, mens viktige temaer bl.a. har vært Piketty og ulikhet, utviklingen i Nord-Korea, fremtidens velferd, Scheel-utvalgets innstilling, innovasjon og staten som eier.

Vi har også arrangert en rekke andre møter, bl.a. på Litteraturhuset og Kulturhistorisk Museum - og, ikke minst, i våre egne lokaler i Akersgaten 20, der vi nå har fått plass til å avholde litt mindre møter for spesielt interesserte. Blant de som har besøkt oss i dette forumet, er bl.a. Michael Ignatieff.

Våre kurs og seminarer har forsatt mange flere søkere enn vi har plasser til - selv om vi nå har doblet antallet Civita-akademier. Både Oscarsborgseminaret, Fleslandseminaret og Værnesseminaret er gjennomført med svært gode tilbakemeldinger fra deltakerne. For første gang har vi også avholdt frokostmøter utenfor Oslo - i år med tre frokostmøter i Bergen, som alle har vært svært godt besøkt.

Vi har i løpet av året utgitt 30 publikasjoner. De spenner over et  bredt spekter av temaer - og dreier seg om alt fra fremtidens velferdsstat, voldtektstlovgivningen,  den illiberale utviklingen i Ungarn,  netthandel,  Piketty, formuesskatt,  streikevåpenet, valgordningen, homohat i Russland, karakterer i barneskolen og prostitusjonspolitikk - til "liberalisme på norsk", likestillingsombudet, filmpolitikk, svensk politikk, sentrumspartienes rolle, grunnloven, mediepolitikk og statlig nedsalg. Mediedebatten som mange av disse publikasjonene har ført til, kan man bl.a. lese mer om her

Nye notater ligger klare til publisering rett etter nyttår - bl.a. om et viktig klimapolitisk tiltak.

Mange av planene våre for 2015 er allerede klare. Det første frokostmøtet finner sted 13.januar - da Børge Brende kommer for å oppsummere sitt første år som utenriksminister og stake ut veien videre for norsk utenrikspolitikk. Deretter følger en serie frokostmøter frem mot påske, der vi setter søkelyset på Regjeringens reformpolitikk.

Jeg takker alle de som følger Civita på twitter, de nesten 40.000 som følger meg på twitter, de over 6000 som mottar nyhetsbrevene våre, og de mange som også tar seg tid til å lese bloggene våre - og jeg takker alle gode medarbeidere i Civita, som har stått på i nok et år! Takk også til Civitas fagråd, der det nå skal skje noen få utskiftninger, og til Civitas styre, og ikke minst til alle de bidragsyterne som er med og finansierer oss og gjør Civita mulig! 

Gledelig jul - og godt nytt år!

 

 

Stråmenn og mistenkeliggjøring

  • 12.11.2014 kl.21:50 i Blogg

Forleden ble jeg utsatt for noe jeg har opplevd mange ganger før.

I Klassekampen påstår sjeføkonom i LO, Stein Reegård, at jeg nærmest lyver når jeg i et tidligere intervju i Klassekampen (finnes ikke på nett) sier at jeg alltid har vært for en sterk stat, at jeg "later som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og at jeg "egentlig" ikke vil ha velferdsstaten. Reegård påstår videre at Civita er "taktisk smarte" ved å forsøke å ta Piketty "til inntekt for" egne standpunkter, og at vi har "foregitt" at vi er opptatt av fordeling. Og nå viser vi altså en "tilsynelatende interesse" for den sterke staten.

Ifølge stortingsrepresentant Arild Grande fra Ap, som er intervjuet i samme sak, står Civita for en politikk som vil "undergrave den norske velferdsstaten", mens "samfunnsmodellen som Civita ønsker seg, har kollapset". Og siden "min" samfunnsmodell har kollapset, prøver jeg nå å "fremstille det som om" Civita er for en "stor stat" og at "velferds-Norge er noe som har vokst frem ved politisk konsensus". Ifølge Reegård "later (jeg) som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og jeg later som "forskjellene i norsk politikk er små". "Sannheten" er at jeg og Civita "misliker den norske modellen sterkt".

Min reaksjon da jeg leste dette, var tredelt:

Jeg tenkte, for det første, at det kanskje forelå en misforståelse - og at Reegård og Grande ikke skjelner mellom "sterk" og "stor" stat, slik Francis Fukuyama og mange på høyresiden gjør. Eller sagt på en annen måte: Man kan både være for en sterk og en stor stat - eller for en sterk, men begrenset stat - men det er to forskjellige ting. Kollega Lars Svendsen har forklart det nærmere i et svar til Reegård og Grande her , men dette innlegget avstedkom bare en nokså tåpelig twitter-kommentar fra Reegårds side, så jeg vet ikke om dette var en misforståelse, eller om Reegård og Grande fortsatt mener at jeg er motstander av en sterk stat.

For det annet lurte jeg på hvorfor det så ofte er slik at så mange på venstresiden må argumentere med stråmenn og mistenkeliggjøring av høyresiden når de debatterer? Er de klar over at de gjør det - og er det i så fall en debattstil de liker? Tror de f.eks. at det er interessant, i dette tilfellet for meg, å debattere med dem når de ikke tror på (eller later som de ikke tror på) det deres diskusjonspartnere sier, skriver og gjør? Eller sagt med andre ord: Er det en bevisst fordumming av den norske debatten, er det taktikk - eller tror de på det de sier? Og har de reflektert over hvordan denne typen argumentasjon fungerer som en effektiv debattstopper, fordi man rett og slett ikke kan diskutere med noen som legger til grunn at man bare lyver?

Og for det tredje: Er vi, eller noen andre på høyresiden, like ille når vi debatterer med venstresiden? Pleier noen på høyresiden - med tilsvarende posisjoner som de Reegård og Grande har - å påstå at folk i LO og Ap egentlig er kommunister og ønsker seg en altomfattende stat, som underlegger seg både næringslivet, sivilsamfunnet og folks privatliv - og at de bare er taktisk smarte når de ikke sier det høyt?

Jeg er mest interessert i svaret på det tredje spørsmålet: Er vi på høyresiden like ille?

Det bør gå an å finne det ut. Det krever ikke akkurat rakettforskning - men vis à vis Reegård og Grande hjelper det neppe om Civita prøver å gjøre det - så det bør antagelig være noen andre som gjør det.

 

 

  

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » Desember 2015
hits