Analysen av Senterpartiet

  • 22.02.2017 kl.20:27 i Blogg

I NRKs Ytring sist søndag diskuterte NRKs og Dagbladets politiske kommentatorer, Lars Nehru Sand og Marie Simonsen, Senterpartiets utvikling. 

Jeg syns ikke analysen de hadde, var så god, og la meg forklare hvorfor.

Programlederen viste to ganger til at det er enkelte som mener at det er en forbindelseslinje mellom Brexit og Trump og Senterpartiet, og at det finnes en norsk form for "trumpisme". Hvem programlederen siktet til, vet jeg ikke, men det kan vel være at det blant annet var meg, siden jeg skrev dette innlegget i Aftenposten for en tid tilbake. 

Problemstillingen ble kontant avvist av Marie Simonsen, som mente den var "åpenbart feil", og hun begrunnet det med at Senterpartiets motstand mot sentralisering er Senterpartiet "i et nøtteskall" og noe partiet alltid har ment. Lars Nehru Sand motsa ikke Simonsen og mente dessuten at det (bare?) var Senterpartiets motstand mot Regjeringens reformer, som er årsaken til Senterpartiets fremgang på meningsmålingene. Men begge strakk seg til å si at noe av Senterpartiets folk- og eliteretorikk, og de negative utfallene mot Oslo, er problematiske og, slik jeg forsto dem, populistiske. 

Noe lignende gjentok seg i Dagsnytt 18 i dag: Fredrik Solvang spurte sin kollega Magnus Takvam om han mente det var noen forbindelse mellom Brexit og Trump og Senterpartiets sterke fremgang, noe også Takvam avviste, også han under henvisning til at Senterpartiet alltid har vært et distriktsparti, mens Brexit og Trump er noe nytt.

Dette er, etter min mening, en for enkel og litt rar analyse. 

Hvis man skal studere de politiske vindene som nå blåser over USA og Europa, må man selvsagt ta med seg langt mer enn Brexit og Trump, og man må studere de bakenforliggende forhold, som kan ha utviklet seg over lang tid, og ikke bare symptomene, som er valgseier til henholdsvis Brexit og Trump.

Min kronikk var derfor ikke avgrenset til Storbritannia og USA eller "Brexit og Trump". Jeg viste til det som nå skjer i nesten alle europeiske land, også i våre naboland.

I tillegg er det viktig å understreke, slik jeg gjorde, at forskjellene mellom landene og de populistiske og nasjonalt orienterte partiene er svært store.

Spørsmålet er likevel, om det til tross for store forskjeller, er mulig å spore noen felles trekk, og det mener jeg det er. Fellestrekkene er blant annet (1) en felles ideologisk kjerne, nemlig nasjonalkonservatismen; (2) noen felles standpunkter i en del nærmere definerte saker, som typisk dreier seg om større nasjonal selvbestemmelse og motstand mot globalisering og internasjonal integrasjon; (3) en felles, populistisk retorikk, som ofte kretser rundt folk og elite; (4) et felles velgermønster, som typisk er by/land - og (5) sterke, ofte karismatiske ledere, uten at det betyr at alle ligner Trump eller Nigel Farage. 

Og enten man liker det eller ei: Senterpartiet skårer relativt høyt på disse kriteriene - kanskje høyest av alle norske partier. Og dermed er det selvsagt ikke unaturlig å se på partiet som en del av den internasjonale stemningsbølgen. Det er i hvert fall veldig spesielt bare å avfeie det som "feil". 

Jeg har aldri sett, hverken blant forskere eller utenlandske kommentatorer, at det er et kriterium for å ha slektskap til denne populistiske og/eller nasjonalt orienterte politiske bølgen, at man ikke er et gammelt parti eller ikke har ment det man mener, lenge. I denne kretsen av partier finnes det både nye og gamle partier, og det finnes gamle partier som alltid har ment det de mener, og gamle partier som har forandret seg. Og by/land- eller sentrum/periferi-aksen er selvsagt ikke unik for Norge.

Det er ikke vanskelig å forstå at man, slik stemningen er nå, kan vinne oppslutning på å være mot globalisering, mot frihandel, mot EU, mot innvandring og mot sentralisering. Jeg skal ikke her bruke tid på å analysere årsakene, men det handler nok både om reelle, påståtte og innbilte konsekvenser av den åpne og "liberale orden" og om svak argumentasjon og forankring av de ideene den såkalte liberale eliten står for. 

Derimot er det vanskelig å forstå at Norge, nærmest som eneste land, ikke skal merke noe til den politiske stemningsbølgen vi nå ser rundt oss. 

Uansett er det interessant at et parti som tar mål av seg til å innta regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet, er mot så mange av de pågående reformene.I tiden som kommer, bør Senterpartiet utfordres mer på hva de er for.

Kommentatorene, på sine side, bør utfordres til å begrunne sine standpunkter bedre. De har aldri vært i tvil om at Fremskrittspartiet er del av en internasjonal trend, selv om Fremskrittspartiet er 45 år gammelt og "alltid" har ment det de mener om innvandring.

Senterpartiet er riktig nok litt eldre, men det gjør vel knapt noen forskjell.

 

NRKs merkelige undersøkelse i Venstre

  • 13.01.2017 kl.12:57 i Blogg

Hovednyheten i NRKs nyhetssending i dag morges, og tema for Politisk kvarter, var at Venstre kan tenke seg å samarbeide med Arbeiderpartiet etter valget i 2017.

Bakgrunnen for nyheten var en undersøkelse NRK har gjort blant Venstres fylkesledere. Der fremkommer det riktig nok at alle, med unntak av én, foretrekker at Venstre samarbeider med Høyre og KrF etter valget i 2017, men det var ikke dette NRK var interessert i.

Det NRK var opptatt av, var å finne ut om Venstres fylkesledere vil samarbeide med Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Og som man roper i skogen får man svar: Det viser seg at "flere av fylkeslederne i Venstre (er) for at partiet kan samarbeide med Arbeiderpartiet etter valget". Venstre har nemlig et "Frp-problem" (oppdatert: et begrep Venstre selv brukte først), og NRK syns visst dette er interessant, blant annet fordi Frp ikke vil støtte en regjering det ikke selv er en del av.

I løpet av reportasjene og Politisk kvarter ble Høyre, SV og Senterpartiet knapt nevnt.

Men det NRK her gjør, er å stille feil spørsmål. 

For et liberalt sentrumsparti er ikke spørsmålet om det står nærmest det politiske tyngdepunktet på venstresiden eller et ytterpunkt på høyresiden. Spørsmålet er om partiet står nærmest det politiske tyngdepunktet på venstresiden eller tyngdepunktet på høyresiden, altså Arbeiderpartiet eller Høyre. Hadde NRK spurt om det, hadde svaret vært klart: Venstre, som oppfatter seg som et borgerlig parti, står nærmere Høyre enn Arbeiderpartiet. 

Dette betyr ikke at forholdet til Fremskrittspartiet er uinteressant. Men hvis det skal stilles opp en motsetning for å finne ut hva Venstres fylkesledere foretrekker, må man sammenligne det som kan sammenlignes. Spørsmålet måtte derfor ha vært om Venstres fylkesledere foretrekker Fremskrittspartiet fremfor SV, Senterpartiet og kanskje Rødt - altså ytterpunktet på høyresiden sammenlignet med ytterpunktene til venstre. Man kan innvende at Senterpartiet ikke er et ytterpunkt på venstresiden, men det er i hvert fall et parti som har bestemt seg for å samarbeide med venstresiden, som politisk skiller seg stadig mer fra Venstre, bl.a. i klimapolitikken, og som, i likhet med Frp, har sagt at det ikke vil støtte en regjering det ikke selv er en del av. 

Slik meningsmålingene er i dag, er Arbeiderpartiet avhengig av både SV og Senterpartiet for å danne flertall. Noen drømmer nok om å bytte ut SV og/eller Senterpartiet med Venstre og KrF, og i så fall kunne spørsmålet til fylkeslederne i Venstre vært et annet - nemlig om de foretrekker en H/V/KrF-regjering eller en Ap/V/KrF-regjering. Og svaret på det vet vi hva er: Venstre foretrekker en regjering med Høyre, Venstre og KrF.

NRK vil, til sitt forsvar, sikkert påpeke at en H/V/KrF-regjering er lite sannsynlig, fordi Frp ikke vil gå ut av regjering eller støtte en regjering det ikke selv er med i. Men det er svært mye som er usikkert eller lite sannsynlig på den andre siden også. Hvilke regjeringsalternativer som er mulig på hver side er rett og slett ikke avklart og vil neppe heller bli det før etter valget. Men når Venstre foretrekker en regjering med Høyre og KrF, er det åpenbart at partiet er innforstått med at det kan innebære en form for samarbeid med Frp.

Da jeg hadde små barn lærte jeg et triks for å få barna til å spise fisk. Man skulle ikke spørre om de ville ha fisk, men avgrense eller "lukke" valget for dem ved å spørre om de ville ha ketchup eller sennep på fisken.

Det er omtrent samme teknikk NRK bruker når de ringer rundt til Venstres fylkesledere og spør om de foretrekker Arbeiderpartiet eller Frp.

 

Frp vs. Sp

  • 23.12.2016 kl.12:52 i Blogg

2016 har vært et politisk jordskjelv.

Etter mange år med fremgang for det åpne, liberale demokratiet, må vi nå konstatere at vi står ved en korsvei, og at det er mer usikkert hva fremtiden vil bringe. Storbritannia skal melde seg ut av EU, Trump har vunnet i USA, og populismen og nasjonalismen er på fremmarsj. Analysene av årsakene til at nasjonalismen vokser fyller nå bindsterke verk og har nok mindre å gjøre med det "alle" først trodde, nemlig økonomisk ulikhet - og mye mer å gjøre med en følelse av tap av identitet og motstand mot innvandring. 

I Norge har vi så langt vært lykkelig forskånet for de mest outrerte utslagene av de populistiske og nasjonalistiske vindene som blåser over Europa. Men det betyr ikke at vi ikke ser noen av de samme tendensene her.

Min spådom er at mange partier kommer til å spille på mer nasjonale strenger i den valgkampen vi nå skal inn i, enn de har gjort før. Og mest interessant i denne forbindelse blir det å se hvordan Fremskrittspartiet og Senterpartiet ter seg, siden dette er de to partiene som ligner mest på de populistiske og nasjonalistiske partiene og bevegelsene i Europa.

Noe annet som er interessant i den forbindelse, er medienes håndtering av disse to partiene. Gradvis synes det, litt sent, å gå opp for norske journalister at Senterpartiet faktisk er et parti som står for mye av det samme som andre nasjonalt orienterte partier i Europa står for. Men de tar det ikke ordentlig på alvor. Mens det er helt tydelig at mange journalister nærer dyp antipati overfor Frp og de politikerne i Frp som spiller mest på populistiske strenger, som for eksempel Sylvi Listhaug - er det like tydelig at Trygve Slagsvold Vedum er veldig godt likt. Hanne Skartveit i VG skrev forleden at vi skulle prise oss lykkelig i Norge, dersom "vår" populisme og nasjonalisme kom til uttrykk i et større Senterparti. Og Skartveit har naturligvis et poeng, for Senterpartiet skal ha ros for at det ikke tyr til en splittende retorikk.

Men politikk handler, når alt kommer til alt, mest om innhold. I et innlegg jeg skrev i Klassekampen forleden, pekte jeg på de trekkene som er felles for de nasjonalkonservative partiene og bevegelsene i Europa; 

  • De er ofte negative til globalisering og frihandel og ønsker mer proteksjonisme.
  • De er ofte negative til europeisk integrasjon og til EU.
  • De er ofte skeptiske til innvandring og vil føre en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
  • De er ofte tilhengere av tradisjonelle familieverdier og er konservative i mange sosiale spørsmål.
  • De ønsker seg ofte mer direkte demokrati, dvs. flere folkeavstemninger.
  • De dyrker nasjonale særtrekk og det de mener er den nasjonale kultur og identitet.

 

Det er liten tvil om at både Fremskrittspartiet og Senterpartiet har betydelige aksjer i denne "meningspakken", men Senterpartiet skårer nok best. Det var også Senterpartiet ved Trygve Slagsvold Vedum som uttrykte størst begeistring over Brexit, og som svært raskt så de mulighetene som valget av Trump kunne gi. Senterpartiet fremstår også klart som det minst reformvillige og, i praksis, det minst klimavennlige partiet på Stortinget nå. Senterpartiet er også det partiet som, samlet sett, fører den strengeste innvandringspolitikken i Norge. Og det er i det minste interessant at Trond Andresen, som står langt til venstre politisk, sier han ville valgt Le Pen om han var fransk, mens han vurderer Senterpartiet i Norge. 

På visse områder har det uten tvil vært vanskelig for Høyre, og ikke minst Venstre og KrF, å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering. Det gjelder nok særlig på innvandringsfeltet, der retorikken til enkelte i Frp er vanskelig å svelge for mange i Høyre, Venstre og KrF. Også klimapolitikken har vært vanskelig, selv om Frp her til slutt har gitt mye. Og Europa-politikken kan seile opp som et vanskeligere felt i årene som kommer, dersom Frp bestemmer seg for å si nei til EØS på sitt landsmøte til våren.

Alt dette er godt belyst av mange kommentatorer og journalister.

Men når vi nærmer oss valget i 2017, må de også belyse hva et samarbeid med Senterpartiet vil bety. Hvor lett vil det være for Arbeiderpartiet eller for KrF og/eller Venstre, dersom de skulle velge å gå til venstre? Vil ikke stridstemaene bli nesten nøyaktig de samme?

Det er mulig det er mer latter rundt bordet når man forhandler med Slagsvold Vedum enn det er når det er Siv Jensen som er motpart. 

Men som vi alle vet: Det er det indre som teller.

God jul!

 

Terje Søviknes

  • 21.12.2016 kl.13:44 i Blogg

I går ble Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet utnevnt til ny olje- og energiminister etter Tord Lien.

I går morges, mens ryktene om denne utnevnelsen fortsatt gikk, twitret jeg følgende om Terje Søviknes:

"Det er 15 år siden Terje Søviknes gjorde en feil og tok konsekvensen av det. Jeg foreslår at mediene legger det til side nå."

Bakgrunnen for at jeg twitret dette, var et inntrykk av at mediene ikke ville slutte å omtale Terje Søviknes uten samtidig å minne om historien fra 2000, da Søviknes, mens han var ordfører og dermed en maktperson, hadde sex med en 16 år gammel jente på et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom - en sak som ble håndtert svært uheldig og kritikkverdig av Fremskrittspartiet da den ble kjent, og som også Søviknes bagatelliserte i starten. Så bare for å presisere dette: Jeg mener selvsagt ikke at saken ikke skulle vært nevnt. Spørsmålet er bare hvor mye og hvor lenge.

Etter reaksjonene på Twitter å dømme, er det ganske mange som er enig med meg. Men det kan virke som enda flere er uenig. Tweeten min utløste i hvert fall en twitterstorm, der svært mange gir uttrykk for at Søviknes aldri burde kunne bli statsråd med en slik historie i bagasjen. Mange stilte spørsmål til meg om hvordan jeg kunne tolerere ham som statsråd.

Så la meg begrunne det her.

Formelt kan nesten hvem som helst bli statsråd i Norge, bare de er norske statsborgere og ikke er i nær slekt med noen andre medlemmer av regjeringen. Slik bør det fortsatt være. Å bli utnevnt til statsråd og å få inneha et av landets fremste verv, bør være et spørsmål om tillit og ikke om formaliteter knyttet til for eksempel utdanning eller vandel. 

Kan man så ha tillit til en person som en gang i livet har gjort noe galt, juridisk og/eller moralsk?

Selvsagt kan man det. Jeg har tillit til en lang rekke personer som har begått feil i livet, og som på ulike måter har innrømmet dette og gjort opp for seg. Sannsynligvis har jeg også tillit til mange mennesker som har begått ulike feil og kanskje også straffbare handlinger, uten at jeg vet om det.

Når det gjelder statsråder skal det imidlertid mye til å holde fortiden skjult. Og dreier det seg om alvorlige forhold, eller hvis politi og domstoler har vært involvert, uten at sakene er offentlig kjent, er det i dag kutyme for å informere statsministeren om dette - før man eventuelt blir utnevnt til statsråd.

Så langt antar jeg at de fleste er enig med meg.

Men hva så med Søviknes?

Jeg tror ingen betviler at han faglig og politisk er skikket til å være statsråd. Men fortjener han å ha vår tillit?

Slik saken fra 2000 nå fremstår, mener jeg svaret på dette er ja.

Juridisk er saken helt ute av verden. Den 16-årige jenta ønsket ikke selv, ifølge sin advokat, å gå til søksmål mot Søviknes, og det ble presisert at hun ikke mente seg voldtatt. Men politiet startet likevel etterforskning på eget initiativ og konkluderte med å henlegge saken som intet straffbart forhold. 

En henleggelse kan skje av mange grunner. Det er ikke uvanlig å lese om at saker henlegges "etter bevisets stilling". Det betyr at det fortsatt kan foreligge en mistanke om et straffbart forhold, men at det er vanskelig eller umulig å bevise det. En henleggelse som "intet straffbart forhold" skal imidlertid bare brukes når det er helt klart at det ikke foreligger forhold som rammes av noen straffebestemmelse.

Dette betyr at Søviknes er frikjent, og i en rettsstat betyr det at han faktisk ikke har gjort noe som er straffbart, og som han kunne vært dømt for.

Men saken har selvsagt også en moralsk side. Det er ikke alt som er lov (eller ikke straffbart), som er moralsk aktverdig. Og det er ikke nødvendigvis alt som er ulovlig, som er umoralsk.

Moralsk er det åpenbart at det han gjorde, etter de aller flestes mening, er forkastelig. Det mente jenta selv, den gangen hun, noen måneder etter hendelsen, ga et intervju til mediene. Og det mener Terje Søviknes, som gang på gang har uttalt at det han gjorde var galt, at dette er noe han har angret på hver dag siden, og at det han gjorde, er noe han og andre involverte må leve med livet ut. 

Mange som uttaler seg på sosiale medier, etterlater inntrykk av at de vet nøyaktig hva som skjedde mellom Søviknes og den unge jenta, men det vet vi ikke. Hun ga sin versjon av noe av hendelsesforløpet til mediene noen måneder etter at det skjedde. Han uttalte at han kunne kommentert mye rundt de faktiske forhold, men at han avsto fra å gjøre det, fordi han ikke ønsket å bli beskyldt for å trekke jentas troverdighet i tvil. For oss andre bør ikke akkurat dette spille så stor rolle. Det holder at vi vet at begge mener det skjedde noe som ikke burde skjedd, og at han innser og angrer på det.

Da saken ble kjent, trakk Søviknes seg fra alle sentrale verv og forsvant fra den nasjonale politiske scenen, der han var spådd en stor fremtid. Han trakk seg også fra ordførervervet i Os, der han hadde vært ordfører siden 1999, så lenge saken ble etterforsket. Men sakte, men sikkert bygget han seg opp igjen, og han har siden hatt en lokalpolitisk karriere med utgangspunkt i ordførervervet i Os kommune og i Hordaland.

Og hvordan har så det gått?

Ifølge redaktøren i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, har det gått meget bra. Hun omtaler han som en "ekstremt" dyktig politiker, hardt arbeidende og svært respektert, også i andre politiske partier. Saken fra 2000 er praktisk talt glemt eller i hvert fall tilgitt på Vestlandet, der han virker og er kjent, sier Gudbrandsen. Selv uttrykker også Søviknes at dette nærmest har vært hans "botsgang": Han skulle gjøre opp for seg og bevise at det bodde noe annet i ham enn denne moralske bristen, blant annet ved å jobbe hardt for kommunen sin og i lokalpolitikken. Og etter noen år fikk han også noen mindre, mer sentrale verv.

For meg er dette godt nok. 

Jeg ønsker meg ikke politikere som aldri har gjort feil. Og det er heller ikke så lett å skille den ene forbrytelsen, enten den er juridisk og/eller moralsk, fra den andre. Bør for eksempel den moralske svikten Søviknes viste, dømmes hardere i all ettertid, og uansett hvordan han gjør opp for seg, enn en svikt som både er juridisk og moralsk, og som har ført til en straff i fengsel?

Søviknes er nemlig ikke den eneste statsråden vi har hatt, som har hatt en fortid.

Den statsråden han overtar etter, Tord Lien (Frp), måtte informere statsministeren om at han for omlag 25 år siden sonet en dom på grunn av råkjøring som førte til at to personer ble hardt skadet.

Jon Lilletun (KrF), som var kirke- og undervisningsminister i Bondevik I-regjeringen, hadde sonet en fengselsdom på grunn av økonomiske misligheter.

Per Ditlev-Simonsen (H), som var forsvarsminister i Syse-regjeringen, innrømmet senere at han hadde bedrevet skattejuks.

Og Jens Stoltenberg (Ap) har innrømmet at han har brukt svart dagmamma og røkt hasj, og han har dessuten gått langt i retning av å innrømme at han kjente til medlemsjukset i AUF, altså det bedrageriet AUF i mange år bedrev overfor myndighetene og dermed skattebetalerne. Andre, som også har vært statsråder for Arbeiderpartiet, har innrømmet at de bevisst ranet til seg støtte fra staten som de ikke hadde krav på.

Så alt i alt holder jeg fast ved tweeten min: Jeg syns den gamle Søviknes-saken er tilstrekkelig belyst og kan legges til side nå. Og så får tiden vise om Søviknes kan leve opp til den tilliten han åpenbart har greid å få fra sine sambygdinger i Os og Hordaland.

 

PS: Jeg kommer ikke til å twitre mer om denne saken nå og anser at jeg med dette har forklart hva mitt synspunkt er litt grundigere enn jeg gjorde i den opprinnelige tweeten. Jeg er klar over at noen vil beskylde meg for å være ute i et taktisk ærend, nemlig å "hvitvaske" Frp - men det faller på sin egen urimelighet. Ingen beskyldte meg for det da jeg sist skrev om Frp på bloggen min.

 

Telenor, NRK og spill for galleriet

  • 12.12.2016 kl.14:18 i Blogg

For et par år siden kom det ut en bok av Egil Myklebust, Harald Norvik og Einar Lie (der jeg hadde gleden av å være med i et redaksjonsråd) som het Staten som kapitalist

Boken gir en historisk gjennomgang av hvordan det statlige eierskapet i Norge har utviklet seg. Tyngdepunktet for det statlige eierengasjementet er flyttet fra etterkrigstidens heleide bedrifter til dagens deleide bedrifter, der staten har private medeiere - og dermed har også prinsippene for god eierstyring i større grad blitt underlagt generelle normer for eierstyring

Boken viser hvordan det i tidligere tider har vært større politisk strid både om omfanget av det statlige eierskapet og om styringsprinsipper. Men gradvis ble det etablert en konsensus mellom høyre- og venstresiden i Norge: Mens høyresiden aksepterte at den norske stat var "dømt" til å ha et stort eierskap, aksepterte venstresiden at bedriftene måtte eies og styres profesjonelt.

Et underliggende budskap i boken er at det kan fungere bra med et stort statlig eierskap, dersom politikerne overholder de prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse som de selv har vedtatt.

Det har, opp gjennom historien, vært flere tilfeller av uheldig eierstyring og innblanding fra politikernes side. Etter hvert som de moderne styringsprinsippene kom på plass, har det blitt færre slike tilfeller - selv om det har vært noen svært spektakulære unntak

De siste par år, og dermed etter at Myklebust, Norvik og Lies bok kom ut, har det imidlertid vært noen alvorlige tilbakefall, som blant annet har rammet Telenor og DNB. Politikerne har igjen begynt å blande seg inn i styringen av selskapene uten at det skjer i samsvar med lover, regler og prinsipper for god eierstyring.

Hvorfor er dette så skadelig?

Det er flere grunner til det.

En åpenbar grunn er at politikerne dermed unnlater å følge de lover og regler de selv har vedtatt, og som er godt beskrevet her

En annen grunn er at alt som skaper tvil om norske politikeres evne til å styre disse selskapene etter anerkjente prinsipper, lover og regler, svekker tilliten til selskapene og til staten som eier, hvilket reduserer verdien av selskapene. Det kan alltid skje noe i alle selskaper som gjør at verdien av selskapet blir redusert. Men norske politikere bør ikke bidra til et slikt verdifall fordi de bryter sine egne retningslinjer og/eller fordi de egentlig bare er ute i (symbol-)politisk ærend. Det er store verdier på spill: DN kunne forleden fortelle at et verdifall på Telenor på bare ca.13 prosent, gjør at selskapet er verdt 50 milliarder kroner mindre enn for vel et halvt år siden. Statens andel av dette verdifallet er over 25 milliarder kroner, og om bare en liten del av dette skulle skyldes for eksempel Stortingets uheldige håndtering av Vimpelcom-saken, betyr det at politikerne potensielt har påført norske skattebetalere et enormt tap.

De fleste, men ikke alle, stortingsrepresentanter forstår dette. De uttaler seg derfor med den forsiktighet som prinsippene for god eierstyring krever. Men balansegangen er tydeligvis krevende for en del: De vet, på den ene side, at de må holde seg innenfor lover og regler. Men de ønsker, på den annen side, gjerne å vinne en politisk debatt eller å påføre statsråden skade.

Det er i et slikt bilde man må forstå både Knut Storbergets henvendelse til departementet og Geir Pollestads uttalelser til Politisk kvarter i dag. De har ingenting å klandre statsråden for, og de vet at det som nå omtales i mediene, ikke er en sak for Stortinget - men de pirker borti saken så godt de kan likevel. Storberget stiller noen åpne spørsmål, mens Pollestad snakker om at statsråden må "forsikre seg om" at alt er i orden  i selskapet, og at hun må kunne "uttrykke en bekymring" - samtidig som han gang på gang understreker at statsråden selvsagt må følge lover og regler, hvilket altså tilsier at dette er en sak mellom styre og administrasjon.

Det er ikke godt å si hvorfor Storberget og Pollestad gjør dette. En nærliggende tanke kan være at de prøver å skåre et politisk poeng ved å vise seg som aktive og synlige i en sak som er kjedelig for Telenor (og i trygg forvissning om at de færreste har full oversikt over hva det vil si å bedrive god eierstyring), og/eller håper at Monica Mæland har trådt eller vil trå feil, slik det kan være lett å gjøre, hvis man utsettes for press (se f.eks. punkt tre her eller her). For de tror vel ikke for ramme alvor at Mæland ikke "bekymrer" seg eller "forsikrer seg" om at alt er i orden, så lenge det skjer i pakt med de eierstyringsprinsippene Stortinget har vedtatt? 

Etter min mening minner det mest om spill for galleriet - et spill som lett går utover tilliten til Telenor og staten som eier, blant annet fordi det ikke er så lett, for eksempel for utenlandske investorer, å få tak i de fine nyansene mellom reell innblanding og politisk spill. Og går det utover tilliten til selskapet og staten som eier, går det også utover verdien av Telenor og dermed norske borgere og skattebetalere. Og det paradoksale er at det ofte er de politikerne som er mest opptatt av å bevare et stort statlig eierskap, som roter mest med den rollen staten skal ha.

Det beklagelige er at NRK ikke evner å stille noen kritiske spørsmål til de politikerne som driver dette spillet. NRK etterlater inntrykk av at det nå er "flere politikere" som stiller spørsmål ved Telenor-saken. Men hvor mange stortingsrepresentanter har eller ville unnlatt å uttale seg av respekt for eierstyringsprinsippene?

På Politisk kvarter i dag var det Trygve Hegnar som måtte forsvare og forklare oss hvilke eierstyringsprinsipper som gjelder. Han fikk likevel flere kritiske spørsmål fra programlederen. Geir Pollestad, derimot, som på en nokså uklar og behendig måte kritiserer næringsministeren uten å kritisere næringsministeren, ikke får ett kritisk spørsmål.

NRK har mange sterke sider og noen svake. NRK kan for eksempel ganske mye om politikk og  kulturliv - men NRK kan nesten ingenting om næringsliv. Der er NRK mest interessert, hvis det dreier seg om korrupsjon, kontroll eller kvotering. 

Men norsk næringsliv er en enormt viktig del, både av norsk samfunnsliv og det økonomiske livet. Det er næringslivet som sikrer oss den verdiskapingen som skal til for at vi skal kunne finansiere velferdsstaten og, for eksempel, NRK. Men næringslivet kan bare fylle sin rolle, dersom det får eksistere innenfor gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser. De har Stortinget ansvaret for å vedta og følge, og det burde også NRK være mer opptatt av.

Listhaug, Joner og NOAS - et lite etterord

  • 26.11.2016 kl.15:00 i Blogg

Listhaug/Joner/NOAS-saken, som jeg skrev om i min forrige blogg, ble en stor sak i norske medier.

Hvis man skal se på saken som en konkurranse om sympati og oppslutning - mellom Listhaug og hennes rådgiver på den ene siden og Joner, NOAS og reklamebyrådet Anorak på den annen - tror jeg nok at Listhaug vant. "Hylekoret" er høylytt på Twitter og innenfor Ring 3, men Listhaugs horisont strekker seg nok lenger.

Jeg har, som jeg håper jeg har fått frem, full respekt for at NOAS og Joner ønsker å motsi Listhaug, men jeg syns de valgte feil metode. De ville protestere, blant annet mot at Listhaug bidrar til en polarisering av debatten, men bidro selv effektivt til en enda sterkere polarisering.

Dette er jo egentlig ingen stor sak i seg selv, selv om den er et symptom på noen, tildels bekymringsfulle, utviklingstrekk i vår tid. Jeg vil likevel, som en avslutning fra min side, kommentere to forhold ved debatten som jeg syns kan fortjene fortsatt debatt på mer generelt grunnlag. Det ene forholdet er et argument som fremheves av Listhaugs kritikere. Det andre er et argument som fremheves av hennes tilhengere.

La meg ta det første først.

Listhaugs kritikere, som i dette tilfellet også kritiserer meg, har blant annet fremhevet at alle måtte forstå at Kristoffer Joners Facebook-innlegg ikke ble skrevet som en spontan og personlig handling, og at det nærmest fremsto som opplagt at dette var en regissert kampanje. Dette argumentet er blant annet fremført i en leder i Dagbladet, der det blant annet legges til grunn at "store deler av norsk offentlighet" i "ettertid later" (...) "som om de er utrolig overrasket over at både NOAS og et reklamebyrå var involvert på forhånd" (min uthevning).

Jeg syns det både er tankevekkende og nedslående at en avis kan påstå at man må være synsk, kynisk eller ekspert på hyper-moderne markedsføringsmetoder for å bli trodd og tatt seriøst i samfunnsdebatten. Det er nedslående at så mange simpelthen legger til grunn at andre lyver. Samtidig er det tankevekkende, fordi Dagbladets måte å tenke på er en appell til økt mistenksomhet og kynisme: Vi må for guds skyld ikke tro det vi ser og hører. Hvis vi ikke forstår at vi blir forsøkt lurt, er vi jo litt dumme. Så vær mistenksom, ikke ta noe alvorlig - og vær forsiktig med å kommentere noe seriøst, siden det du kommenterer, kanskje bare er tull, reklame eller en provokasjon. 

Jeg tror ikke et øyeblikk at Dagbladet ville tatt like lett på det, hvis det var Document.no, og ikke NOAS, som sto bak et slikt stunt. Det er uansett forstemmende at Dagbladet, som selv er så avhengig av tillit og troverdighet, greier å skrive en slik tekst.

Min andre kommentar går til Listhaugs tilhengere.

Noen har pekt på at det er fint med politikere som er 'autentiske', bruker et friskt språk og gir farge til den politiske debatten. Og det er det selvsagt noe i. Men noen har også fremhevet at en statsråd må kunne svare sine kritikere med samme mynt, og at en statsråd alltid bør kunne si det han eller hun mener.

Men her mener jeg Listhaugs tilhengere tar feil. En statsråd kan ikke alltid svare andre med samme mynt, og hun kan heller ikke alltid si nøyaktig det hun mener. En statsråd må nemlig ha og vise respekt for den viktige institusjonen hun representerer - en institusjon som statsrådene ikke eier, men bare har til låns i den tiden de er statsråder. 

En av de viktigste grunnene til at Norge er et godt land å leve i, er de sterke institusjonene våre. Institusjonene rammer inn, skaper stabilitet, sikrer likebehandling og rettssikkeret i et samfunn, slik at borgere, bedrifter og sivilsamfunn kan leve og utfolde seg i frihet og trygghet.

De beste samfunnene i verden har sterke institusjoner. De dårligste samfunnene i verden har svake institusjoner. Et land med en ukorrupt domstol, som likebehandler borgerne og følger anerkjente rettsstatsprinsipper, er bedre enn en korrupt domstol som oppfører seg uforutsigbart og urettferdig. 

En regjering eller, mer høytidelig, Kongens råd, er også en institusjon. Den må behandles med respekt, hvis den skal ha respekt. I vår tid er det mange som fnyser av form og god rolleforståelse. Men man kan ikke beskytte institusjonenes integritet uten å være opptatt av det formelle.

Også en statsråd må kunne være spiss og hard i argumentasjonen. Men for meg går det et vesentlig skille mellom å karakterisere meningsmotstandere som er politikere på samme nivå - og å karakterisere enkeltborgere eller grupper av borgere negativt. Så når Sylvi Listhaug kaller en hel gruppe av borgere for "hylekor", blir det som Hillary Clinton, som kalte en hel gruppe av borgere for "deplorables". Det er hverken respekfullt eller lurt, og det kan redusere omdømmet, ikke bare til den som uttaler slike ting, men også omdømmet til den institusjonen han eller hun representerer.

Noen tror at Sylvi Listhaug er den første statsråden som av og til bruker en splittende retorikk. Det er hun selvsagt ikke. Det finnes flere andre eksempler. Forskjellen er bare at de ulike "hylekorene" reagerer litt forskjellig.

Konklusjonen er uansett at statsråder ikke kan bruke sine posisjoner til hva som helst. De "eier" ikke institusjonen de representerer. De har en plikt til å beskytte den, og de bør derfor ikke bare bruke den for egne formål. 

Hvis man vil ta vare på Norge, må man ta vare på institusjonene.

 

Listhaug, Joner og NOAS

  • 22.11.2016 kl.11:21 i Blogg

Før jeg la meg sent i går kveld, skrev jeg denne bloggen - med tanke på publisering i dag tidlig: 

Facebook og Twitter er kraftfulle medier, og Sylvi Listhaug er en av dem som utnytter sosiale medier aller best. Hun går utenom de tradisjonelle mediene og henvender seg direkte til sine følgere. Dermed kan hun nå langt flere lesere og lyttere enn hun ville gjort ved å skrive et innlegg i avisen eller delta i Politisk kvarter. Utviklingen reiser en rekke spørsmål som berører demokratiet vårt, men jeg skal la de ligge her.

Ofte virker sosiale medier som "ekkokamre", dvs. at vi bare snakker og diskuterer med våre egne eller med dem vi deler oppfatninger med. Det er også slik Sylvi Listhaug selv har begrunnet sin utstrakte bruk av sosiale medier: Hun ønsker å komme i direkte kontakt med sine støttespillere, fordi hun føler at de meningene hun og de representerer, ofte er undertrykt og underbelyst i tradisjonelle medier, som domineres av den "meningsbærende eliten". Og det skal sies: Hun mottar ofte en imponerende mengde "likes", delinger og kommentarer når hun skriver eller snakker på sin offisielle facebook-side.

Men i går tok plutselig suksessen en vending: Skuespilleren Kristoffer Joner, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger, postet for første gang et innlegg på Facebook. Han protesterte på et Facebook-innlegg Sylvi Listhaug hadde skrevet, der hun begeistret beskrev en reportasje i New York Times, der det fremkom at Norge nå har en returpolitikk som er blant verdens strengeste - illustrert ved en syv år gammel gutt, som var sendt ut etter å ha tilbragt fire og et halvt år av sitt liv i Norge.

For Joner ble dette for kraftig kost. Han synes det er "forkastelig" at en som "representerer landet vårt, fryder seg over medmenneskers tragedie". Deretter oppfordret han alle til å gjøre slik Listhaug gjør - til å "like" og "dele" og dessuten til å gi en gave til NOAS - Norsk organisasjon for asylsøkere - med hilsen fra Sylvi Listhaug, slik at hun, som en protest, vil motta masse takkekort fra NOAS. Og Joners oppfordring har virket: I skrivende stund har titusenvis "likt", "delt" og kommentert, og NOAS har mottatt halvannen millioner kroner.

En av grunnene til at diskusjonen har tatt helt av, er Listhaugs reaksjon på Joners innlegg:

"LIK OG DEL! Bli med å si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen!
- Nå har skuespillere, kommentatorer og resten av venstresiden hivd seg på hylekoret. Sist ute er Kristoffer Joner (bilde), som er både skuespiller og bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger."

Og videre: "Hva vil de? Svenske tilstander i Norge? Alle som kommer skal få bli? Åpne grenser? Hvis ikke - hvor mange?"

Selv blir jeg veldig nedstemt av å lese de, i skrivende stund, nesten 1000 kommentarene på Listhaugs Facebook-side. Det hagler med lite hyggelige ord og uttrykk, og polariseringen er enorm. Slik er det jo ofte i et demokrati, men jeg spør meg: Hvorfor syns en statsråd at det er greit å bidra til en slik polarisering?

Man er ikke statsråd bare for sin egne, for sine egne meningsfeller eller for sitt eget parti. Man er statsråd for alle og for Norge.

Man har selvsagt rett til å målbære Regjeringens mening, og det er også full aksept for at man spisser det litt til i en valgkamp, der man ofte trer ut av rollen som statsråd og inn i rollen som en representant for partiet. Men som statsråd har man også et stort ansvar for å ta vare på samfunnslimet og for å fremføre sine meninger på en måte som ikke virker støtende eller unødig polariserende. 

Det brenner i mange land i Europa nå. Vi er heldige i Norge, fordi vi, så langt, har forblitt et unntaksland som har greid å opprettholde en stor grad av enighet og sosial ro. Jeg har tidligere skrevet og snakket om at Fremskrittspartiet skal ha en del av æren for dette. Partiet er det mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske eller innvandringskritiske partiet vi har i Europa. Det har unnlatt å falle for mange fristelser som mange andre høyrepopulistiske partier har falt for. Og det har antagelig knyttet en forbindelse mellom "folk" og "elite" ved at blant andre Sylvi Listhaug har forstått, mer enn mange andre politikere, hva som "rører seg" i folket. Det hun sier, blir dessuten ofte misforstått med vilje av hennes motstandere, slik blant annet min kollega Lars Kolbeinstveit og Kaj Skagen har påvist. 

Men det er en hårfin balansegang mellom en sunn og moderat form for populisme og en råere form for populisme. En ting er å ta "folkemeningen" opp i seg. Noe annet er å hisse til konflikt og polarisering. Å bruke begreper som "hylekoret" om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for "svenske tilstander" eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.

Sylvi Listhaug har poenger når hun snakker om en kulturell og politisk meningsbærende elite, som har harselert og sett ned på folk fra hennes eget parti. Hun har også rett i at man ikke akkurat føler seg som noen elite, selv om man er stortingsrepresentant, dersom man alltid blir uglesett av andre, slik Frp's representanter i stor grad har blitt.

Men nå sitter Sylvi Listhaug i regjering, og da gjelder ikke de samme spillereglene for henne som for andre. Hun kan gjerne fortelle hvordan det har føltes i alle de årene Frp ikke var "stuerent". Men nå er Frp tatt inn i varmen. Da er de ikke lenger outsidere, og hun kan ikke bruke en slik posisjon til å "ta igjen". Nå er det derfor grenser for hvor ekskluderende og fiendtlig retorikken kan være.

Statsminister Erna Solberg lanserte en plan for å bekjempe hatretorikk i går. 

Det er bra.

Men avstanden mellom liv og lære bør ikke bli for stor.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Før jeg rakk å publisere denne bloggen i dag, kom nyheten om at det ikke var Kristoffer Joner personlig som sto bak bloggen hans, men et reklamebyrå. Byrået hadde henvendt seg til NOAS, fordi de ønsket å gjøre en pro bono-jobb for organisasjonen. Og siden en i byrået kjente Kristoffer Joner fra før, fikk de ideen om å bruke han i dette reklamestuntet, hvis formål også var å samle inn penger til NOAS. Og i skrivende stund har det virket enda bedre enn det så ut til i går: NOAS har fått inn over 2,6 millioner kroner.

I NRK Kulturnytt ble lederen i NOAS, Ann-Magrit Austenå, spurt om hun ikke trodde at mange, som leste, likte og delte Joners innlegg, i dag ville føle seg lurt. Men det trodde hun ikke og viste blant annet til at NOAS ikke har betalt noe for kampanjen.

Hvis Austenå og NOAS ikke skjønner at folk kan føle seg lurt av dette, skjønner de veldig lite. Jeg føler meg lurt. Og det er selvsagt helt irrelevant om NOAS har betalt null, én eller 10.000 kroner for kampanjen. Sannheten er at mange av oss - jeg vil tro de aller fleste - trodde at Facebook-innlegget var en personlig ytring fra Kristoffer Joners side, mens det i virkeligheten var et nøye planlagt reklamestunt. At Joner mener det han sier i denne kampanjen, er ingen formildende omstendighet - det skulle bare mangle.

Fremskrittspartiet har mange flere med seg i sin innvandringspolitikk enn "hylekoret" liker å tro. Det hadde også Jens Stoltenberg, da han sto imot "hylekoret" i Marie Amelie-saken. Og som min kollega Torstein Ulserød har påvist, er Fremskrittspartiet ikke først og fremst strengere enn de andre partiene i innvandringspolitikken - men i -retorikken, og det vil de også gjerne være. Det har Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge Njåstad  presisert i to svar til Ulserød i Aftenposten.

Skal man kritisere Frp for retorikken som brukes, virker det altså ikke bare å slutte seg til "hylekoret" og å utstede avskyerklæringer på Twitter. Man må forsøke å begrunne det mer saklig.

Jeg forsøkte det i min blogg, men det var forgjeves. Fremfor å få til en ordentlig samtale om hva som er akseptabel språkbruk for en statsråd, har NOAS avsporet diskusjonen og gitt Listhaug, Fremskrittspartiet og dets meningsfeller en gavepakke.

I dag skriver selvsagt Listhaug om reklamestuntet på sin Facebook-side

Innlegget vil nok bli lest, likt og delt av ganske mange - mens Sylvi Listhaug har fått enda en historie hun kan svare med når hun skal forklare oss hvordan "alle" er ute etter henne og Frp.

 

 

 

 

Venstresiden er parkert. Høyresiden er dypt splittet.

  • 14.11.2016 kl.22:42 i Blogg

Det politiske landskapet i Europa og USA er i endring.

Gang på gang blir vi overrasket over hvor dårlig partiene på venstresiden gjør det.

Partiene på ytre venstre fløy er nesten utradert. Det finnes unntak, som i Hellas, Spania og Danmark, men det generelle bildet er at de er små og har liten innflytelse.

Også sosialdemokratiet er i krise. Oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene i Europa reduseres år for år, og de vinner ikke valg.

Det blåser en høyrevind over USA og Europa, men det er en høyreside som er dypt splittet og sterkt fragmentert. 

Alle land kan ikke analyseres likt. Alle har sine tradisjoner, kultur og historie som blant annet definerer hva som er "høyre" og "venstre" i politikken. For eksempel vil de aller fleste på høyresiden i Norge, og i store deler av Europa, finne seg godt til rette på venstresiden i USA. Hele USA er plassert lenger til høyre enn noe land i Europa, og hele Norge er plassert lenger til venstre enn de fleste andre land i Europa.

Men selv om landene er forskjellige, har de likevel det til felles at venstresiden, samlet sett, gjør det dårlig, mens høyresiden blir stadig mer splittet og fragmentert. I et land som USA, med et de facto topartisystem, skjer denne fragmenteringen innenfor og i randsonen av det republikanske partiet. I Europa skjer det også ved at det dukker opp stadig flere partier.

Også innad i Europa er forskjellene store, men la meg bruke Danmark som eksempel, siden Danmarks partiflora nå ser ut til å romme alt hva en en demokratisk høyreside har å by på:

  • Radikale Venstre: Et sosialliberalt parti, som riktig nok også har samarbeidet med venstresiden, men som ligner veldig på og er et av det norske Venstres søsterpartier. Opptatt av å forsvare det åpne, liberale samfunn og en liberal innvandringspolitikk.
  • Venstre: Danmarks store "styringsparti", som kaller seg et liberalt og borgerlig parti. Det var opprinnelig et typisk distrikts- og bondeparti, men i praksis ligner det i dag mye på det norske Høyre. 
  • Liberal Alliance: Et liberalt eller liberalistisk parti, men ikke mer liberalistisk enn at det passerer i en nordisk sammenheng. Et ganske nytt parti som er opptatt av personlig frihet og er positiv til frihandel, en mindre omfattende velferdsstat og skattelettelser. Liberal Alliance er også positiv til en liberal innvandringspolitikk, forutsatt at innvandrerne kan forsørge seg selv.
  • Det Konservative Folkeparti: Et klassisk konservativt parti, som er opptatt av konservative dyder som at det skal lønne seg å arbeide, respekt for lov og orden og trygghet for familien. 
  • Dansk Folkeparti: Et nasjonalkonservativt parti som er kritisk til innvandring og vil føre en stram integreringspolitikk, men som har en sosialdemokratisk profil i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken. Partiet gjør det spesielt sterkt i distriktene.
  • Nye Borgerlige: Et nytt parti, som ennå (?) ikke er representert i Folketinget, og som vil ha en enda strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn den som føres nå, men en liberal økonomisk politikk med lavere skatter og en mindre omfattende velferdsstat.
  • Kristendemokraterne: Et slags Kristelig Folkeparti, som står klart på borgerlig side, men som er uten representasjon og innflytelse.

I Danmark gjøres det også forsøk på å etablere partier som må sies å ligge lenger "ute", nemlig Danskernes Parti og Dansk Samling, hvorav i hvert fall det første partiet ledes av en tidligere nynazist.

Alle forstår at dette er en høyreside som ikke kan stå samlet. Og jo lenger ut i det politiske landskapet man beveger seg, jo nærmere kommer man de ytterliggående kreftene på venstre side. Det er ikke helt uten grunn at ytre høyre og ytre venstre ofte er enige, både når det gjelder innvandring, holdningen til muslimer, Vestens forhold til Putin og, i de fleste tilfeller, også økonomisk proteksjonisme og EU-skepsis. Min kollega Bård Larsen har skrevet innsiktsfullt om dette "hestesko-fenomenet" mange ganger, blant annet i dette Civita-notatet, som vi nylig publiserte.

Situasjonen i Danmark er selvsagt ikke nøyaktig lik den vi ser i andre land. Men den er heller ikke helt ulik. Det kunne vært gjort tilsvarende opplistinger over partier, fraksjoner og bevegelser i mange land, og resultatet ville blitt omtrent det samme: På venstresiden er det ganske dødt, mens det på høyresiden skjer en oppsplitting langs mange dimensjoner: De representerer ulike liberale og konservative retninger. Og de representerer, på ulike måter, demokratiske eller mer autoritære posisjoner - eller de er mer moderate eller reaksjonære populister.

Hva så med Norge?

Norge er fortsatt et annerledesland. Her er det en ganske stabil politisk situasjon, antagelig først og fremst fordi vi har svært god økonomi, og fordi vi, de siste 20 - 30 år, har hatt en usedvanlig heldig posisjon i en verdensøkonomi i ubalanse og endring. Mens andre har tapt, har vi tjent.Vi har dessuten politikere, både til høyre og venstre, som har ført en fornuftig nasjonal politikk, blant annet for å demme opp for den misnøyen og de negative konsekvensene enkelte sider ved globaliseringen, frihandelen og migrasjonen kan ha.

Men også den politiske situasjonen er litt annerledes: 

* Vi har det mest moderate og liberale høyrepopulistiske partiet i Europa.

* Vi har et sosialdemokratisk parti, som har greid seg bedre enn mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.

* Vårt mest nasjonalkonservative parti, Senterpartiet, som - for å låne Lars Roar Langslets ord - "fortjener æresplass lengst til høyre" på høyre/venstre-aksen - har valgt å samarbeide med partier på venstresiden.

Men hvor lenge vil denne situasjonen vare?

Når vil vi se nye partidannelser eller sprekkdannelser i de gamle partiene i Norge? Carl I Hagen har allerede spådd at det vil kunne skje. 

Hvor lenge er det husfred på høyresiden i Norge?

Vil det norske sosialdemokratiet fortsatt greie seg såpass godt?

Og hvor lenge vil Senterpartiet betraktes som en naturlig del av den norske venstresiden? 

 

 

 

 

 

Streik i offentlig sektor

  • 01.11.2016 kl.15:14 i Blogg

Lørdag skrev jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg tok til orde for å vurdere å innføre et forholdsmessighetsprinsipp ved streiker i offentlig sektor og i deler av privat sektor som ligner offentlig sektor, f.eks. fordi de lever av offentlige pengestrømmer. 

Forslaget stammer fra et Civitanotat fra 2014, der min kollega Bård Larsen og eks-kollega Morten Kinander så på arbeidskonfliktens historie og drøftet bruken av streik i offentlig sektor. 

Jeg har fått mange reaksjoner på denne kronikken - direkte og via sosiale medier. Både Klassekampen og Dagsavisen har kommentert kronikken min på lederplass, og disse lederartiklene svarer jeg naturligvis på.

At mange er enig med meg, er ingen overraskelse. Flere gir uttrykk for at de ikke helt har forstått eller tenkt over hva som er forskjellen på en streik i offentlig sektor og en streik i privat sektor. 

At det også er mange som er uenig med meg, er heller ingen overraskelse. Ei heller at en del av dem som er enig, blant annet en del politikere, ikke tilkjennegir dette offentlig. 

Det er særlig en del leger som har engasjert seg mot kronikken min på twitter, og jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å svare alle. Mye er ren harselas og sarkasmer, slik det generelt er mye av på twitter - men mange reiser også helt konkrete spørsmål, hvorav dette er de to viktigste:

* Hvorfor vil du fjerne streikeretten (i offentlig sektor)?

* Hva skal erstatte streikeretten? Hva skal vi ha som maktmiddel i stedet for streik?

Svaret på disse to spørsmålene er at jeg ikke har tatt til orde for å fjerne streikeretten, men at jeg har foreslått å begrense den.

Streikeretten er svært vid i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Men også i Norge er streikeretten begrenset av tariffavtaler og/eller lov. Noen streiker er altså lovlige, mens andre er ulovlige.

Dersom man innfører et proporsjonalitetsprinsipp for streiker i offentlig sektor, vil dette bli ytterligere en bestemmelse som skjelner lovlige fra ulovlige streiker. Det vil si at en streik må være proporsjonal - mellom formål og virkning - for at den skal være lovlig. Hvorvidt en streik da er ulovlig, blir altså, som nå, et rettslig spørsmål, som må avgjøres av Arbeidsretten eller alminnelige domstoler.

Om noen av de streikene vi har hatt i Norge de senere år, ville blitt rammet av et slikt forholdsmessighetsprinsipp er umulig å si uten at en lov- eller tariffbestemmelse er utformet og innført og eventuelt prøvd for retten. En bestemmelse kan både utformes og praktiseres mer eller mindre liberalt. Men akkurat som partene i dag er seg ganske bevisst hvor grensen for tvungen lønnsnemnd går, og av og til også bidrar til å fremprovosere det, ville de, med et proporsjonalitetsprinsipp, også blitt klar over hvor grensen går for å bryte med et slikt prinsipp.

Det bør altså ikke være så vanskelig å forstå hvordan et slikt prinsipp vil virke.

Til legenes trøst kan det vel likevel sies at de neppe behøver å frykte at det blir innført med det første. 

 

 

 

SVs forskjellsbudskap - og en liten faktasjekk

  • 28.09.2016 kl.20:33 i Blogg

SV har åpenbart bestemt seg for å gjøre "forskjells-Norge" til sitt hovedtema foran valget i 2017.

Det er et tema som passer godt for SV, og det kan være strategisk klokt, fordi SV på dette området kan fremheve skiller, ikke bare i forhold til de borgerlige partiene, men også i forhold til Arbeiderpartiet. Ett eksempel er formuesskatten, der SV står utenfor kompromisset som ble inngått mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av skattereformen i Stortinget i vår.

I tillegg til at valget av tema kan være et smart valg, er det saklig sett et viktig tema. Det å forebygge voksende økonomisk ulikhet er noe alle partier er opptatt av, samtidig som de har forskjellig syn på hvor store problemene er, hva som er årsaken til dem og hvordan man mest effektivt kan møte dem. Slik sett vil nok de aller fleste si at SV har et sympatisk budskap.

Men selv om saken er sympatisk, må de kritiske spørsmålene stilles. SVs fremstilling av ulikhetsproblemet er nemlig ikke uproblematisk, og SVs løsninger er selvsagt ingen objektiv fasit.

La oss se på en reklamefilm SV har laget for å spre budskapet sitt via sosiale medier. Den er sikkert effektiv rent kommunikasjonsmessig - men hva med innholdet?

Grovt sett kan man si at filmen består av tre deler: Den første delen beskriver et økende ulikhetsproblem i Norge de siste 20 år. Den andre delen forklarer oss hvilke negative konsekvenser denne utviklingen har. Og den tredje delen forteller oss at vår nåværende regjering, fremfor å "stoppe denne utviklingen", bare fortsetter å øke forskjellene.

Filmen mangler, etter min mening, tre viktige elementer - hvis man vil gjøre noe med ulikheten:

Den sier bare noe om hvor stor ulikheten er - ikke hvor liten den er i forhold til andre land. På ett punkt foretas det en sammenligning med USA på en måte som kan få seerne til å tro at det generelt er verre i Norge enn i USA, men det er det jo absolutt ikke.

Det andre jeg savner, er noen ord om hva årsakene til den økte ulikheten er. Det nevnes for eksempel ikke med ett ord at en viktig årsak til den økte barnefattigdommen (slik vi definerer fattigdom i Norge) er innvandring fra land utenfor EØS, som SV har en liberal holdning til.

Og det tredje jeg savner, er noen ord om løsninger på det ulikhetsproblemet filmen beskriver. Den sier bare at vi har "alle muligheter" til å "snu utviklingen", hvilket vel må bety at SV har en oppskrift på å få til reduserte forskjeller. Men hva oppskriften er, sier filmen ingenting om.

Men alt dette er jo kanskje spørsmål SV vil komme tilbake til, for eksempel i en senere film - så jeg skal la dette ligge.

Det jeg syns er mer kritikkverdig med filmen, er at den etterlater et feilaktig inntrykk av hva som faktisk skjer i Norge og hvilken virkning den økte ulikheten har hatt. 

Det skjer ved at filmen først beskriver hvordan forskjellene har økt i Norge de siste 20 år, og deretter slår fast at "alle taper når forskjellene øker"

Man kan absolutt problematisere den beskrivelsen SV gir av ulikhetsutviklingen i Norge. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte ginikoeffisienten, og den viser at ulikheten i Norge de siste 20 år har vært lav og nokså stabil. Ser vi i stedet på de siste cirka 30 år (fra 1986 til 2014), har ulikheten, målt ved gini, økt fra 0,21 til 0,25, hvilket vil si at vi fortsatt har svært lav ulikhet sammenlignet med andre land. Men SV har rett i at barnefattigdommen har økt (særlig pga innvandring), og at vi har fått flere milliardærer. 

Men har dette hatt de konsekvenser SV påstår?

"Alle taper når forskjellene øker", sier SV i filmen, i direkte forlengelse av beskrivelsen av utviklingen i Norge. "Den økonomiske veksten bremser, og vi får dårligere helse og kortere levetid. Utdanningsnivået svekkes, og vi får sosiale problemer som kriminalitet og mindre tillit oss imellom".

Men er det sant at dette har skjedd i Norge?

Nei.

Ingenting av det er sant.

Den økonomiske veksten har vært sterk, til dels svært sterk i Norge i denne perioden. Vi har fått bedre helse og lenger levetid, og utdanningsnivået har økt. Kriminaliteten er redusert, og tilliten oss imellom har økt. 

Betyr det at det SV sier i filmen er blank løgn?

Nei, det er ikke blank løgn, for helt generelt kan store, uheldige og sterkt økende forskjeller bidra til dårligere resultater på alle de områdene SV nevner. Men det er ikke en én til én-sammenheng, og det er heller ikke slik at økt ulikhet automatisk fører til andre negative utviklingstrekk. Det kommer an på - både hvor stor ulikheten er, hvor mye ulikheten øker, hva som er årsaken til at den øker og hvilken politikk man fører for å kompensere for eller forebygge uheldige konsekvenser av at ulikheten øker. Og det er heller ikke sant at disse negative konsekvensene har inntruffet i Norge, slik filmen kan få oss til å tro.

Men om det ikke er blank løgn, er det lite hjelpsomt, hvis man vil forstå hva som driver ulikheten, hvilken type ulikhet som er mest skadelig og hva man kan gjøre med den. Og det blir heller ikke særlig redelig når stemmen i filmen, etter å ha ramset opp alle de (for Norges del fiktive) negative konsekvensene av økt ulikhet, fortsetter budskapet ved å antyde at "denne utviklingen", som altså viser tilbake på alt det negative som tilsynelatende har inntruffet, kunne vært stoppet, men at Regjeringen i stedet har valgt å gjøre det enda verre.

SV har valgt et viktig valgkamptema, som mange vil sympatisere med. Men det betyr ikke at partiet bør slippe unna kritiske spørsmål. 

Spesielt ikke når SV må fortegne utviklingen for å få en god nok sak.

 

 

 

 

Om niqab-forbud og privatisering av politikken

  • 16.09.2016 kl.10:53 i Blogg

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg - av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle. I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som "tilfeldigvis" tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller "sentrum-venstre", som visstnok for tiden er de omtalte partiene - mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget "tverrpolitisk", og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, "i sentrum/venstre". Men likevel mener altså Bøhler at det er "spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener", fordi man "nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om" et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som "spesielt" at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå "tverrpolitisk" bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner - ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer - og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: "Sentrum/venstre", som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

(Denne teksten er tidligere i dag publisert på facebook, men noen ba meg tynt om å publisere den på bloggen min også.)

Den store, forvirrende forsvarsdebatten

  • 14.09.2016 kl.23:21 i Blogg

For cirka 14 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor uheldig det er med lekkasjer fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret.

Ingen i pressen har gitt uttrykk for at de er enig med meg eller har forståelse for det jeg sier. I Dagsavisen mente de at lekkasjer er bra, noe jeg svarte på her - og også Dagens Næringsliv sa seg uenig med meg i Politisk kvarter.

Det er fortsatt ingen i pressen, som jeg har lagt merke til, som reflekterer over hvilke negative konsekvenser slike lekkasjer kan ha. Riktig nok mener man at lekkasjene har bragt forsvarsministeren i en vanskelig situasjon, men det er, slik pressen ser det, hennes eget problem. For øvrig tjener det visstnok bare demokratiet at dokumenter lekker ut - enten det er regjeringsnotater eller interne, faglige innspill fra for eksempel FFI.

Dagbladets leder i dag er et godt eksempel. Den illustrerer på en utmerket måte hvordan disse lekkasjene ikke bidrar til å opplyse debatten, men til å forvirre den - hvilket utmerket godt også kan være hensikten fra den eller de som lekker. Det er nemlig ingen som med disse lekkasjene virkelig får innsyn i den fortrolige delen av Forsvarsdepartementets eller Regjeringens behandling av langtidsplanen - til det mangler enorme mengder informasjon. Lekkasjene omfatter bare en brøkdel av de dokumentene som har vært i omløp, og ingen kjenner til de samtalene som ble ført, de vurderingene som ble gjort eller de vedtak som ble truffet underveis. Og vi får heller aldri vite det, ettersom slike lekkasjer skaper en asymmetri i debatten: Noen misforstår, mistolker og spekulerer i det som lekkes ut, men ingen av dem som virkelig kjenner saken, kan delta i debatten om dokumentene som lekkes. Det er umulig av mange grunner: Den eller de som har lekket dokumentene, har begått et alvorlig lovbrudd. Det kan ikke "belønnes" med at de får sette premissene for debatten eller tvinger de lovlydige til å begå lovbrudd ved selv å lekke. Dessuten er det nesten umulig å redegjøre i detalj for alt man har tenkt, utredet eller drøftet i løpet av en svært omfattende, langvarig og kompleks beslutningsprosess. En god prosess i slike saker krever at mange er med, at det er høy grad av tillit mellom de som deltar, og at man kan tenke og teste ut tanker helt fritt. 

Problemet nå er at slike prosesser høyst sannsynlig vil bli snevret inn. Jeg føler meg sikker på at denne saken bidrar til en generell svekkelse av tilliten i "systemet". Alle blir mer oppmerksomme på faren for lekkasjer og vil opptre deretter. I verste fall vil den gode kulturen og arbeidsmoralen i departementene - og samarbeidet mellom politiske ledelse og de faglige medarbeiderne - bli dårligere, og det er, virkelig, et stort tap for Norge. Og for å presisere det nok en gang: Jeg aner ikke hvem som lekker - det er uansett, slik Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det forleden, gift i systemet.

Jeg kan mye om forvaltningen, men jeg kan ikke like mye om Forsvaret. Likevel er det lett å se at det nå sies og skrives utrolig mye som både er rart og feil. Intervjuet med Robert Mood i Aftenposten, som Dagbladets leder bygger på, er bare ett eksempel. Selve hovedpåstanden i intervjuet, om at forsvarsevnen blir svakere og ikke sterkere de neste fem til ti årene, underbygges ikke og er heller ikke riktig. Det som skal skje allerede i 2017, vil øke, ikke svekke, kampkraften. Intervjuet etterlater også inntrykk av at for eksempel kampfly først skal prioriteres om mange år, mens kampflyanskaffelsen faktisk pågår for fullt. Oppslaget formidler dessuten rene faktafeil, bl.a. om omfanget av Heimevernet.

Dagbladet kolporterer synspunktene til Mood og legger til litt ekstra for kjente, blant annet ved å vise til en lekket rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til Regjeringen. Dagbladet hevder, mer eller mindre direkte, at Regjeringen bryter med de lange linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken og dermed i forholdet til NATO, men det er vel egentlig motsatt: Det er Dagbladets lange linje som ville ha fjernet oss fra NATO, mens Regjeringens opplegg er en forutsetning for at vi skal kunne bevare forholdet til NATO. I denne forbindelse kan det kanskje være nyttig å lese dette avisinnlegget fra FFI

Dagbladet kaller det et "prestisjenederlag" for forsvarsministeren at hun (hvis vi skal tro medienes tolkning av lekkede dokumenter) gikk inn for å bevilge mer til Forsvaret de neste 20 år enn det som nå er foreslått i langtidsplanen. Men når man kaller dette et "prestisjenederlag" viser det bare at man ikke vet noe om hvordan de interne (budsjett)prosessene i regjeringen er. Eller for å si det på en annen måte: Dersom dette er logikken, lider samtlige statsråder i Norge, i alle regjeringer, det ene prestisjenederlaget etter det andre.

Noe jeg syns er veldig merkelig, er at ikke flere undersøker og leser hva forsvarssjefen mener om forslaget til langtidsplan. Dagbladet er opptatt av "en lang rekke lekkasjer og kritiske innlegg fra sentrale offiserer og eksperter" (jeg har for øvrig lagt merke til en av dem, som nå er i våpenhandlerbransjen), men hvorfor ikke av forsvarssjefen?

Forsvarssjefens mening kan nemlig leses i sin helhet, som et vedlegg til langtidsplanen. Og hva sier han? Jo, han sier blant annet dette til slutt: 

"Gjennom denne proposisjonen har regjeringen tatt et veivalg i den langsiktige utviklingen av Forsvaret, noe jeg anser å være svært positivt. Et historisk økonomisk løft i 20-årsperioden legger grunnlaget for å kunne utvikle et relevant forsvar som er i stand til å løse de pålagte oppgavene."

Og: 

"Regjeringen foreslår i stor grad å endre Forsvaret i tråd med mitt fagmilitære råd. Forsvaret utvikles med en tilstrekkelig operativ evne til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene. Videre prioriterer regjeringen å øke beredskapen og relevansen til de kapasitetene vi allerede har, før vi moderniserer og fornyer strukturen."

Det er virkelig en skjebnens ironi at nettopp forsvarsminister Ine Eriksen Søreide nå utsettes for så mye kritikk. 

Hun har mer kunnskap, til dels svært mye mer kunnskap, om Forsvaret og forsvarspolitikk enn veldig mange forsvarsministere før henne.

Hun er veldig respektert internasjonalt.

Hun har, mer enn noen før henne, lagt opp til en åpen og ærlig debatt om situasjonen i Forsvaret og hva som skal til for å styrke forsvarsevnen.

Hun har fått gjennomslag for et historisk løft i bevilgningene til Forsvaret - etter å ha overtatt et forsvar som ville fått en realnedgang i årene som kommer, dersom ingenting ble gjort. Forslaget hun legger frem, ligger så nært opp til forsvarssjefens ønske at han har sagt seg meget fornøyd.

Og hun står støtt i stormen - antagelig fordi hun kan sakene sine, og fordi hun vet at hun har stor støtte, blant annet i Forsvarets ledelse.

 

 

 

 

 

Svært uheldige lekkasjer

  • 02.09.2016 kl.12:52 i Blogg

Det er selvfølgelig en fjær i hatten for Klassekampen og  Dagens Næringsliv at de, over lang tid, har fått tilgang til interne notater fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret. 

Men den eller de som lekker, begår lovbrudd og skader vårt demokrati. 

Når jeg holder foredrag om den norske eller nordiske modellen og om alt vi har lyktes med i våre samfunn, pleier "godt embetsverk" alltid å stå på listen. Vi har, målt mot andre land, en effektiv og ukorrupt forvaltning, som, etter beste evne, tjener alle regjeringer like godt. Derfor er det ekstremt sjelden at det lekker fra embetsverket. Og det skjer så å si aldri at såkalte regjeringsnotater ("R-notater"), som ligger til grunn for regjeringens saksbehandling, kommer på avveie. 

Når slike notater nå faktisk har kommet på avveie, er det lett å tenke at det er embetsverket som lekker. Men det kan man ikke vite. Et R-notat går nå vanligvis ut til nærmere 150 personer, hvis man legger sammen politisk ledelse og relevant embetsverk i departementene. Man kan godt innskrenke spredningen, dersom man tror det er viktig, men det vanlige er at alle betrodde medarbeidere, som skal kunne mene noe om notatene, får tilgang. Så hvem som lekker, er vanskelig å si: Det kan være noen i embetsverket, men det kan også være noen i politisk ledelse i et av departementene - eller det kan være andre, mer tilfeldige kilder, fordi noen - som egentlig ikke skulle ha tilgang til notatene - likevel har fått det. 

Uansett er det altså et lovbrudd - og et tillitsbrudd av dimensjoner. Ifølge mediene har PST forsøkt å finne den eller de som er skyldige, men så langt uten å lykkes. Men finner de han, hun eller dem, bør det få alvorlige følger.

Hvorfor er det så viktig at slike lekkasjer ikke aksepteres?

Et enkelt svar kunne være at det i regjeringsapparatet bør være som på alle andre arbeidsplasser, og at man har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og taushetsplikt om interne forhold. 

Et annet svar er at Norges regjering også behandler saker som dreier seg om rikets sikkerhet, og at taushetsplikten da selvsagt er særlig viktig.

Men i regjeringsapparatet står det om så mye mer. Det gjelder selve demokratiet. Vår gode forvaltning og vårt gode demokrati er blant annet tuftet på tillit - på at vi kan stole på at det for eksempel er mulig å tenke, snakke, skrive og diskutere fritt om alle saker før man konkluderer. Vi hadde en lignende sak i 2006, da Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og offentligheten fikk "sjokk", fordi den rødgrønne regjeringen overhodet hadde diskutert sykelønnsordningen - som om det er forbudt å tenke og reflektere over ulike handlingsalternativer, uansett hvor "politisk umulige" de måtte være.  

Konsekvensene av at det ikke blir mulig å diskutere, tenke og skrive fritt er åpenbare: Man vil rett og slett slutte å tenke og diskutere frimodig, og man vil innskrenke kretsen av mennesker man diskuterer med. Man vil også i langt høyere grad nøye seg med en muntlig saksbehandling, som ikke kan ettergås av noen, og som også blir mer unøyaktig. Man vil begynne å se seg over skulderen, slutte å stole på medarbeidere og - alt oppsummert - gi oss en mindre effektiv og intellektuelt åpen forvaltning.

Av de samme grunner er det umulig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å kommentere notatene som har lekket ut. En eller flere utro tjenere, med motiver vi ikke kjenner, prøver å ødelegge en alminnelig saksbehandling og demokratisk prosess, og de kan selvsagt ikke få legge premissene for debatten. Eriksen Søreide ville dessuten, hvis hun først kommenterte noe, komme i en håpløs situasjon - fordi ethvert svar bare ville lede til nye spørsmål om en intern saksbehandling hun hverken kan eller bør diskutere. 

Jeg vet ikke hvor omfattende behandlingen av langtidsplanen har vært i Regjeringen - men vi kan anta at den har vært meget omfattende. Vanligvis behandles saker i regjeringen med ett R-notat i én konferanse. Men er saken stor, kompleks og/eller uvanlig viktig, vil regjeringen som regel behandle mange regjeringsnotater - der kanskje forutsetningene også endrer seg underveis, fordi det kommer til ny informasjon, videre utredning og/eller endrede økonomiske rammebetingelser. Bare Kunnskapsløftet, som jeg i sin tid hadde ansvaret for, ble behandlet i et titalls regjeringsnotater, og det ville jo være håpløst å gi seg inn på en debatt om det som sto i disse notatene, dersom ett eller to av dem kom på avveie i ettertid. 

Enkelte mener likevel at når lekkasjene nå har skjedd, så kan man ikke unnlate å bedømme forsvarsministerens og Regjeringens uttalelser og endelige forslag i lys av det man kan lese i de notatene som er lekket ut. Dette er, isolert sett, lett å forstå. Problemet er bare at pressen ikke helt forstår hvordan en regjering behandler slike saker, der store bevilgninger er involvert. 

Så hvordan skal man forstå at forsvarsministeren nå sier seg svært fornøyd med den langtidsplanen hun har lagt frem, som foreslår å bruke 165 milliarder ekstra kroner på Forsvaret de neste 20 år - enda hun, ifølge lekkasjene, sa at det var behov for 206 milliarder kroner i et internt regjeringsnotat i februar i år? 

Mange skriver at Eriksen Søreide har "tapt" i Regjeringen og antyder at hun nærmest lyver når hun sier at hun nå er fornøyd.

Dette er, etter min oppfatning, helt feil. Hvis man skal tolke budsjettkampene i regjeringen slik, ville alle statsråder fremstå som "tapere", eller som noen som sier de er fornøyd med noe de internt tidligere sa var altfor lite.

For la oss rekapitulere hva som har skjedd i denne saken:

Ine Eriksen Søreide overtok ansvaret for et forsvar som var i mye dårligere forfatning enn noen på forhånd hadde forstått.Samtidig forelå det ingen planer om vekst i budsjettene - det ville, tvert om, gått mot en realnedgang for Forsvaret, dersom ikke noe ble gjort.

Hun visste at oppgaven med å få utviklingen i Forsvaret på rett kjøl ville bli formidabel. Likevel valgte hun å foreta en omfattende og åpen kartlegging av situasjonen. Hun ga også forsvarssjefen i mandat å utrede konsekvensene av et videreført budsjettnivå, samt av den strukturen han ønsket, dersom han fikk mer penger - og hva den i så fall ville koste.

Det viste seg at forsvarssjefen ønsket seg 175 milliarder kroner de neste 20 år. Men siden forsvarssjefen utmerket godt kjenner budsjettprosessene i staten, tror jeg trygt vi kan legge til grunn at han tok litt godt i for å være på den sikre siden.

Så hvordan skulle forsvarsministeren greie å sikre seg disse pengene?

I utgangspunktet er det nesten en umulig oppgave. Det er svært vanskelig å få en regjering (les: Finansdepartementet) til å binde seg til å prioritere en sektor med bestemte beløp langt frem i tid. Det kalles "forkantprofilering" på kammerset, fordi man unntar en sektor fra de årlige prioriteringer alle andre sektorer må finne seg i. Jeg skrev om dette fenomenet i Aftenposten forleden. 

Budsjettprosessen i regjeringsapparatet er også alltid slik at statsrådene aldri får det de ber om. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, gjelder for Finansdepartementet: Det må alltid gi litt mer enn det i utgangspunktet hadde tenkt. Hele budsjettprosessen, som jeg har skrevet om her, er altså basert på et forhandlingsspill, som man må kunne og kjenne for å lykkes. Man kan like eller mislike at prosessen er slik, men det er slik den er.

Basert på min egen erfaring som statsråd i to regjeringer, og hvordan jeg selv ville tenkt, er det ikke urimelig å anta følgende: Hadde Eriksen Søreide bedt om 175 milliarder kroner de neste 20 år, slik forsvarssjefen ønsket seg, ville hun fått mye mindre. Hennes mulighet til å få noe i nærheten av det forsvarssjefen ba om, ville være å "høyne budet" og be om mye mer. At hun så lyktes med å få omtrent det forsvarssjefen ba om, er egentlig en stor seier, så det var nok ikke helt uten grunn at forsvarssjefen var så fornøyd som han var da langtidsplanen ble lagt frem. Det er en historisk satsing, eller som forsvarssjefen selv uttrykker det: "Et historisk løft for forsvaret".   

Når noen nå reagerer på at ikke de 165 milliardene skal bevilges med lineære beløp hvert år, eller at det ikke allerede nå er besluttet hvor mye som kommer hvert år de neste 20 år, virker det nesten latterlig. I Norge har vi på veldig mange områder en helt urealistisk forestilling om hvor mye penger man kan absorbere på ulike sektorer uten at det fører til en ineffektiv pengebruk. Bare pengene bevilges, er norske politikere fornøyd - mens de ofte glemmer å undersøke om pengene overhodet kan brukes på en fornuftig måte. Derfor bør de årlige bevilgningene tilpasses forsvarets evne til å nå målene i langtidsplanen. Anniken Huitfeldt (Ap) reagerer også på at en del av regningen kan komme når Arbeiderpartiet sitter i regjering, men slik er det vel tross alt i et demokrati? Det er jo nå man må betale for kampflyene, enda de ble bestilt av den rødgrønne regjeringen? 

Lekkasjene som har skjedd, er svært alvorlige og får i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjering kan arbeide i fremtiden.

Det er selvsagt langt mindre alvorlig at de også avsporer en viktig debatt, men det er altså også en konsekvens.

 

 

 

Nasjonalisme på fremmarsj

  • 09.08.2016 kl.10:32 i Blogg

Nasjonalismen er på fremmarsj i Europa. 

Terror, (muslimsk) innvandring, globalisering og EU har satt fart i partier og bevegelser som ønsker at folk skal ha større selvbestemmelse i og over sitt eget land. De liberale og internasjonalt orienterte sentrum/høyre- og sentrum/venstre-partiene er satt under press fra mer ytterliggående, nasjonalistiske partier som får stadig større oppslutning.

I den grad disse partiene har noe ideologisk til felles, er det kanskje riktigst å kalle dem «nasjonalkonservative». De er opptatt av å ta vare på nasjonen, skeptiske til innvandring og internasjonal integrasjon og ofte nokså konservative i sosial- og familiepolitikken.

Men ikke alle partiene kan skjæres over én kam. Forskjellene er enorme. I Europaparlamentet fordeler de nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiene seg på minst tre forskjellige grupperinger, som ofte er svært uenig:

En gruppering rommer blant andre det britiske Conservative party, Finnene og Dansk Folkeparti. 

En annen gruppering omfatter blant andre britiske UKIP, Alternative für Deutschland og Sverigedemokraterna.

En tredje gruppe har Front National, Lega Nord, Frihetspartiet i Østerrike og Frihetspartiet i Nederland som medlemmer.

I tillegg kommer en uavhengig gruppe som har med partier av alle politiske avskygninger, herunder også det ungarske partiet Jobbik.  Regjeringspartiet Fidesz, som har utviklet seg fra å være et nokså normalt konservativt parti til å bli et mer nasjonalkonservativt og, etter manges mening, autoritært parti, er fortsatt medlem av EPP - det vil si den store grupperingen av liberal-konservative og kristendemokratiske partier i Europa.

Noe av det som skiller disse partiene, er blant annet hvor restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk de ønsker å føre og hva slags økonomisk politikk de går inn for. Noen ønsker å kombinere en restriktiv innvandringspolitikk med en nokså sosialdemokratisk økonomisk politikk, mens andre er for en meget liberal økonomisk politikk. Mange av dem er også svært kritiske til EU og vil enten melde landet sitt ut av EU eller forandre EU radikalt innenfra. Sett utenfra er det nok også mange som mener at det går et skille mellom partier som slutter opp om alle sider ved det liberale demokratiet, slik de aller fleste partiene gjør, og de som lefler med det autoritære.

Jeg tror uansett at de av oss som fortsatt ønsker å forsvare det åpne, liberale samfunn, og som tror på EU, gjør klokt i å lytte til det som blir sagt og forsøke å forstå fremfor bare å utstede avskyerklæringer. Disse bevegelsene og partiene kommer nemlig ikke til å forsvinne. De vokser, og vi må regne med at de inntar regjeringskontorene i stadig flere land. 

Når for eksempel Marine le Pen fra Front National er i ferd med å bli en realistisk presidentkandidat i Frankrike, tror jeg det, enkelt sagt, skyldes to forhold: Det eksisterer en reell frykt, bekymring og/eller motstand i befolkningen mot (reelle og innbilte) effekter av innvandring og delvis også av globaliseringen, samtidig som le Pen har «ufarliggjort» partiet sitt ved å flytte det inn mot sentrum. Hun har f.eks. forsøkt å fjerne åpenlyse anti-semittiske holdninger i partiet, samtidig som hun omfavner homofiles rettigheter.

Men det er en hårfin balansegang for slike partier, dersom de går mot sentrum. I Danmark svarer nå en fjerdedel av befolkningen at de ønsker seg en strammere innvandringspolitikk enn den Dansk Folkeparti fører, og det er dukket opp tre nye partier som ønsker å føre en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk enn Dansk Folkeparti. Og dette skjer, selv om også de etablerte styringspartiene er blitt langt mer restriktive enn de var før. I Danmark er det nå duket for et tettere samarbeid mellom sosialdemokratene og Dansk Folkeparti - et mønster vi også ser i andre land. Gradvis blir de partiene, som mange mente aldri ville bli stuerene, akseptert som normale partier, hvilket de i større grad også blir. Men dermed kan det altså dukke opp nye partier.

Mange mener at fremveksten av de nasjonalistiske partiene ikke bare er et resultat av de faktiske konsekvensene av innvandring og globalisering, men også av en sviktende kommunikasjon mellom "folket" og den kulturelle og politiske "eliten".  Jeg skrev en liten kommentar om dette i Vårt Land i går, hvoretter det haglet med syrlige, ironiske og sarkastiske kommentarer på twitter, både rettet mot meg og mot bruken av begrepene "folk" og "elite". Men jeg tror man gjør seg mer vrang enn nødvendig, hvis man ikke forstår hva det siktes til. To ulike, men interessante perspektiver kan for eksempel leses i The American Conservative her, eller i et interessant intervju med Jonathan Haidt i Weekendavisen forleden ("Babeltårnets kollaps" - ikke på nett). Die Zeit hadde sist helg et helt temanummer under tittelen "Kampen om demokratiet har begynt" - der Elisabeth Raether skriver om hvordan "den liberale eliten" over lang tid har foraktet "folkets" bekymringer, og at "straffen" nå kommer når de som står "under" eliten, i stedet vender seg mot autoritære nasjonalister og, i verste fall, rasister. (Takk til Anita Krohn Traaseth som gjorde meg oppmerksom på denne utgaven av Die Zeit.)

Det er vanskelig å bedømme hvor eksplosiv stemningen er i de mest polariserte delene av Europa. Noen snakker om at det kan være en reell fare for borgerkrigslignende tilstander i Frankrike, dersom befolkningen mister tilliten til at myndighetene greier å ivareta den mest grunnleggende sikkerheten til borgerne, og dersom islam og vesten ikke greier å forsone seg med hverandre. Andre mener at det bare er en overgang, at vi vil greie å bekjempe eller venner oss til terroren, som tross alt er ganske beskjeden, og at livet går videre - sammen med det store flertallet av velintegrerte, muslimske innvandrere.

Dype splittelser er uansett ingenting å trakte etter. Sosial harmoni er bedre. Så hva med Norge? Har vi noen nasjonalistiske eller nasjonalkonservative partier hos oss? Og er de noe å frykte, eller går det an å si at nasjonalkonservatismen både kan ha gode og mindre gode sider? Og hvordan kan vi unngå en utvikling som den vi ser i enkelte av de mest polariserte landene i Europa?

Nasjonalkonservatismen er en gren av konservatismen som i seg selv hverken er farlig eller ond. Man kan være uenig, og den kan ta urovekkende former - men den kan selvsagt også være en helt harmløs form for «17.mai-nasjonalisme» eller, som man sier i Danmark: En konservatisme som er opptatt av «Gud, konge og fedreland».

Hvis vi ser bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, er det nok riktig å si at Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti. Men Frp er ikke nødvendigvis Norges mest nasjonalkonservative parti (selv om enkelte av partiets representanter er det). Fremskrittspartiet har en liberal eller liberalistisk opprinnelse og har aldri søkt samarbeid med andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa. Det er ikke godt å si hvor Frp hadde plassert seg, dersom Norge hadde vært medlem av EU, men kanskje hadde det vært med i den samme gruppen som det britiske konservative partiet og Dansk Folkeparti.

Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet. Senterpartiet er det partiet som for tiden kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll. (Oppdatering 19.8.: Senterpartiet er også det partiet som uttrykker mest skepsis til "eksperter", slik Vedum i går gjorde på Arendalsuka.) Men Senterpartiet er også opptatt av å presisere at nasjonalstaten opprinnelig er en liberal idé, noe Ola Borten Moe nylig holdt et interessant innlegg om på en Civitafrokost om "Nasjonalstatens comeback?" 

Det partiet som oftest omtales som Norges konservative parti, Høyre, står for en typisk liberal form for konservatisme, i likhet med blant annet Angela Merkels CDU og mange andre sentrum/høyre-partier i Europa (EPP). Høyres konservative gen er nok fortsatt opptatt av nasjonalstatens ve og vel, men Høyre har samtidig alltid vært tilhenger av internasjonalt samarbeid og integrasjon og hatt et moderat og pragmatisk syn på innvandring.

Norge har altså ingen ytterliggående nasjonalistiske partier eller bevegelser i dag, hverken på den konservative siden eller på venstresiden. Også på deler av venstresiden dyrker man riktig nok EU-motstand og anti-globalisering, men man har som regel en liberal holdning til innvandring fra land utenfor EU.

Så hva skal til for at vi skal unngå like dype splittelser mellom "folk" og "elite" - mellom nasjonalister og liberale internasjonalister - som vi ser så mye av ellers i Europa?

Jeg tror flere forhold er viktige.

Jeg mener det er et selvstendig poeng at tilstrekkelig mange av våre politiske ledere forsøker å bedre kommunikasjonen mellom "folk" og "elite". Det betyr ikke at man ikke skal argumentere for sitt syn - men man kan kanskje argumentere bedre for sitt syn og vise noe større forståelse for den annens syn. Slikt er ikke så viktig hvis man diskuterer om man skal legge en motorvei her eller der - men det er litt viktigere når vi står overfor "kampen om demokratiet", slik Die Zeit uttrykker det. Twitter er åpenbart ikke stedet for en slik type dialog, men det finnes andre arenaer - og jeg forsøkte å gi mitt besyv, blant annet i Vårt Land. Som Hilde Frafjord Johnson kan jeg av og til ha problemer med Sylvi Listhaugs retorikk, men jeg prøver også, mer nå enn før etter alt som har skjedd i Europa, å ta innover meg at andre kan ha problemer med min retorikk og forstå hvorfor de har det.

Jeg mener dessuten at vi som er tilhengere av et mest mulig åpent, globalt og liberalt samfunn, også må ta oss bryet med å forsvare det vi står for, på en bedre måte, og ikke bare ta den liberale orden som en selvfølge - samtidig som vi må lytte. Det er nemlig riktig at globaliseringen også kan ha negative konsekvenser for noen, og at det kan skje forbedringer, både i innvandrings- og integreringspolitikken og i EU.

Samtidig må landene i vesten bli mer oppmerksomme på behovet for å kompensere for de problemene som oppstår for noen grupper som følge av innvandring og globalisering, noe jeg blant annet har skrevet om her. Mange land har for eksempel forsømt seg når det gjelder utdanning, kompetanseutvikling og livslang læring, hvilket gjør det mye vanskeligere for mange å greie seg i et arbeidsmarked i stor omstilling.

Til slutt er det nødvendig å forebygge en utvikling med nye permanente underklasser uten utsikter til å å forbedre sin egen sosiale og økonomiske situasjon. Vi må strebe etter like muligheter for alle.

 

 

 

Nyhetsløs nyhetsmorgen i NRK

  • 18.05.2016 kl.13:16 i Blogg

Ifølge en undersøkelse som nylig ble gjennomført av TNS Gallup, har 73 prosent av oss tillit til NRK. Det er et høyt tall, men ikke høyere enn det bør være. NRK får årlig mer enn fem milliarder kroner av skattebetalerne for å utføre sitt samfunnsoppdrag, som blant annet er å gi oss de mest vesentlige nyhetene og gjøre det på en opplysende og balansert måte.

Så hva var den mest vesentlige nyheten NRK kunne bibringe oss som begynte å høre på nyhetene klokken syv i dag? Jo, at "IT-arbeidsplasser forsvinner til utlandet", og at "Arbeiderpartiet (nå) vil flagge dem hjem". At dette var det viktigste å fortelle oss klokken syv i dag morges, virket litt underlig, men siden det er sjelden man hører politikere som, bokstavelig talt, vil "flagge hjem" arbeidsplasser, fanget det min interesse. Jeg tenkte at dersom dette fortjener å være en topp-nyhet, så må det komme noe krutt.

Men kruttet lot vente på seg. I stedet fikk vi høre mer om hvordan "Arbeiderpartiet frykter for nye tap av arbeidsplasser i IT-sektoren og vil bremse utflaggingen (som, med respekt å melde, er noe annet enn å "flagge hjem") av store IT-prosjekter" - og et intervju med Arbeiderpartiets næringspolitiske talsperson, Else-May Botten, som mente at vi "må snu utviklingen", og at det "haster", fordi utviklingen går "kjempefort". "Hvor viktig er det å ta noen grep akkurat nå?", spurte NRKs reporter, hvoretter Botten kunne fortelle oss at vi burde ha tatt grep allerede "i går" og "i hvert fall ikke om to dager", for da er det for sent. "Så Arbeiderpartiet ønsker seg noe mer innflagging av arbeidsplasser?", spurte reporteren vennlig, hvoretter Botten svarte "Ja, absolutt!"

I Nyhetsmorgen rett etterpå får vi gjentatt Arbeiderpartiets bekymring for at det har "gått for langt", og nå blir også Finansforbundet intervjuet. Også lederen for finansnæringens fagforening mener at det "haster veldig", og han får derfor spørsmål om "hva (han) syns om den politiske viljen som er uttrykt så langt?" Det viser seg at han syns det er "slappe greier", for som han sier: "Vi må da kunne klare å borre oss frem til ny industri" her i landet. I regjeringspartiet Høyre, kan NRK fortelle oss, foreligger det "ingen planer om tiltak mot utflagging av IT-arbeidsplasser". Gunnar Gundersen fra Høyre har tillit til at bedriftene selv tar de beste beslutningene og ser ikke hvilke virkemidler vi har for å flagge noe hjem, bortsett fra at vi bør satse på å utdanne flere mennesker innen IKT.

Deretter viser det seg at heller ikke Arbeiderpartiet "foreløpig" har noen konkrete tiltak, men at partiet "i løpet av kort tid skal meisle ut en ny næringspolitisk strategi". For som Botten sier: Vi er "nødt til å være på ballen og finne gode løsninger". Men også hun er enig i at det er viktig å satse på utdanning innen realfag. Både reporteren og Botten virker litt bekymret for at fylkene visstnok er mer interessert i å satse på toppidrett enn realfag. Her glemte reporteren å minne Arbeiderpartiet om at Arbeiderpartiet jo ikke vil ha realfagsgymnas, men slikt skjer.

Deretter følger et intervju med IKT-Norge, som gjentar det de og Abelia lenge har ment, nemlig at det bør satses mer på kompetanse, bl.a. ved at det opprettes flere IT-studieplasser. Men ellers understreker IKT-Norge at dette er en global næring, og at det ikke handler om å flagge hjem eller ikke, men om at vi i Norge er gode til noe, mens vi kan bruke utenlandsk kompetanse til andre ting."Men handler ikke dette om penger?", spør NRK, men det gjør det visst ikke - det handler primært om mangel på kompetanse, sier IKT-Norge. Men "hva har det å si at Arbeiderpartiet og andre blir med i denne debatten", da, spør NRK - og det syns IKT-Norge er fint.

Klokken 07.30 gjentar NRK store deler av saken: Arbeiderpartiet frykter nye tap i IT-sektoren, og derfor må vi "snu utviklingen" og "flagge hjem".

Klokken 08.00 gjentas Arbeiderpartiets bekymringer nok en gang, og nå har NRK også greid å lage en oppsummering av IKT-Norges krav, og, vips!, så dreier det seg om "mer penger" likevel - i tillegg til omskolering og studieplasser. Nå er problemet at det ikke ble gitt "en eneste ekstra studieplass i Revidert Nasjonalbudsjett"!

Klokken 08.30 er nyheten borte, men i Nyhetsmorgen etterpå får vi vite at kommunalministeren "straks skal få svare på utfordringene både fra Arbeiderpartiet og IKT-Norge om å satse mer på IT-sektoren her til lands".

Jeg vet ikke hvem som kontaktet hvem her, men man får nesten en mistanke om at Jan Tore Sanner selv måtte ringe NRK etter å ha hørt nyhetene denne morgenen. Om noen tok kontakt med Torbjørn Røe Isaksen vites heller ikke, men slik saken utviklet seg og kokte ned til et spørsmål om mer kompetanse, kunne jo han også vært et naturlig intervjuobjekt.

Uansett: I et kort intervju med Jan Tore Sanner, som ble avbrutt av nye repriser fra de tidligere sendingene, er åpningsspørsmålet at mange mener at den politiske viljen er "slappe greier".  Men Sanner svarer "tvert imot" og viser til at regjeringen nylig har lagt frem en Digital agenda for Norge, og at regjeringen for øvrig mener at det i hovedsak er to ting som skal til: For det første en omfattende digitalisering av offentlig sektor, som vil gi norsk IKT-næring store utviklings- og forretningsmuligheter, og for det andre gode rammebetingelser for IKT-næringen generelt - herunder satsing på gründere og FoU. Sanner sa seg også helt enig med IKT-Norge i at vi forsatt må satse mer på kompetanse og utdanning - fra grunnskolen til høyere utdanning og forskning.

NRK avsluttet det hele med å fortelle Sanner at de hadde hatt "flere gjester i det siste" som etterlyste flere studieplasser, hvoretter det ble stilt nok et minneverdig spørsmål: "Kommer det mer penger?" Og da Sanner sa at det hadde kommet mer i 2016-budsjettet, og at regjeringen nå arbeider med 2017-budsjettet, repliserte reporteren at vi "hører" at dette "haster veldig", og om dette derfor er noe Sanner "vil prioritere?", noe Sanner kunne bekrefte at han ville gjøre.

Etter et par timer med nyheter på NRK sitter man igjen med en del spørsmål:

For det første: Var dette en nyhet, og hva besto i så fall nyheten i? At Arbeiderpartiet er bekymret for norsk IKT-næring og skal meisle ut et nytt næringspolitisk program? Dette var den eneste nyheten jeg oppdaget, men andre oppdaget kanskje flere? Og hvis ikke: Var dette en vesentlig nyhet?

For det annet: Fikk vi noen opplysninger her? Lærte vi noe? Jeg oppdaget ingenting. At IKT-næringen er global og kjøper tjenester internasjonalt, er gammelt nytt. At noen IKT-bedrifter flagger ut, vet vi også. At det er viktig å bygge opp IKT-kompetansen, og at næringens organisasjoner ønsker det, er også velkjent. Men det kom altså ingen nye opplysninger, som kunne sette problemet - hvis det er et problem - i perspektiv og forklart oss hvorfor dette ble en toppsak i nyhetene nå.

For det tredje: Ble det stilt noen kritiske spørsmål her, annet enn (såvidt) til Jan Tore Sanner? Hvordan kan Arbeiderpartiet si at det er for sent å gjøre noe "om to dager" når de ikke selv kan vise til ett eneste tiltak? Hvorfor har Arbeiderpartiet gått mot å tillate realfagsgymnas? Og hvorfor har Arbeiderpartiet gått mot å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital? Kan det tenkes at noen av de bedriftene som flagger ut, gjør det på grunn av formuesskatten? Og hvordan i all verden skal Ap greie å "flagge hjem" IT-arbeidsplasser? Hvis det er kompetanse det står om - hva har Arbeiderpartiet gjort mer eller bedre enn f.eks. Høyre og regjeringen - i grunnskolen, i videregående skole, i høyere utdanning og/eller i forskningen?

For å oppsummere: Hva slags journalistikk er det egentlig NRK Nyhetsmorgen driver med? 

 

Panama Papers: På tide å roe seg litt ned

  • 18.04.2016 kl.11:04 i Blogg

Aftenposten har fått mye og velfortjent ros for å ha vært med på å dekke tidenes største dokumentlekkasje, kalt Panama Papers.

I mange land har saken fått dramatiske konsekvenser, mens det i Norge foreløpig ikke er blitt avslørt noen politikere, myndighetspersoner eller andre "øvrighetspersoner" som befolkningen har eller bør kunne ha tillit til. De 40 skatteparadiskundene som Aftenposten fortalte om i forgårs, virker til å være relativt alminnelige mennesker, som mest av alt gir assosiasjoner til litt velstående pensjonister som har flyttet til Spania.

Man kan lure på om det er denne mangelen på mer spektakulære funn som gjør at enkelte medier, politikere og professorer nå går så langt som de gjør i sine kommentarer, noe jeg også berørte i min forrige blogg. Aftenpostens lederartikkel på lørdag er, etter min mening, helt ute av proporsjoner.

Det er egentlig tre spørsmål som er oppe til debatt i saken om DNBs rolle i Panama Papers.

Det ene spørsmålet dreier seg om forholdet mellom ansvar og konsekvens. Skal for eksempel en leder, som utsettes for kritikk, ta ansvar ved å gå av eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt? Dette har vært et tema som både Civita og Minerva har belyst grundig tidligere, blant annet i kjølvannet av 22.juli-tragedien. Selv var jeg blant noen ytterst få - sammen med VG - som mente at Stoltenberg burde ha gått av etter at 22.juli-kommisjonen la frem sin rapport. Jeg mente at hvis begrepet ansvar, som ikke må forveksles med skyld, overhodet skulle ha en mening, så måtte det få betydning da.

Som alle nå vet, gikk ikke Stoltenberg av. Saken utviklet seg i stedet til det verre. Stortinget greide ikke en gang å plassere ansvaret - men lot det diffuse begrepet "myndighetene" få ansvaret for det som gikk galt 22.juli 2011. To av mine kolleger har for øvrig skrevet om dette her.

I lys av dette virker det både absurd og komisk at medier og politikere nå er så skråsikre på at Rune Bjerke bør (vurdere å) gå av - eller bør bli kastet. Etableringen av postboksselskaper dreide seg om en bitte liten del av bankens virksomhet som han ikke visste om, og som ikke var ulovlig - selv om banken selv nå mener at den var uheldig. Skal man tro svarene fra de skatteparadiskundene som Aftenposten har vært i kontakt med, har også banken opplyst om informasjonsplikten til norske skattemyndigheter. I Aftenposten etterlates det inntrykk av at DNBs golfturer til Spania først og fremst hadde til hensikt å skaffe "skatteparadiskunder", men jeg tviler litt på at det er riktig. "Flere ulike banker slåss om kundene i det skandinaviske miljøet", forteller en av Aftenpostens kilder, og her er vi kanskje nærmere sannheten: Golfturene var ledd i en bredere markedsføring rettet mot den skandinaviske kolonien i Spania - selv om altså DNB også hadde et produkt i sin portefølje som, slik banken ser det i dag, ikke burde vært der.

Det andre spørsmålet dreier seg om hvordan en virksomhet og leder håndterer en krise, herunder blant annet hvordan kommunikasjonen utad og overfor pressen er. I Aftenpostens leder besværer forfatteren seg over at Bjerke og banken ikke har reagert lynfort og med maksimal åpenhet - og mener at Bjerke er "drevet fra skanse til skanse", noe som for øvrig ikke er mitt inntrykk.

Det som derimot er mitt inntrykk, er at mange som er involvert - enten det gjelder mediene, banken, Bjerke, næringsministeren eller enkelte stortingsrepresentanter - nå er veldig opphausset og virker litt "paniske", fordi alt må gå så fort. Alt må visstnok skje veldig raskt for at det skal være tillitvekkende - eller som Aftenposten skriver: "..hvis det ikke er alt for sent for Rune Bjerke, haster det i alle fall for han å komme à jour".

Men hvorfor det?

Dette dreier seg om en sak der det som er avslørt og uheldig, er et avsluttet kapittel. Det saken nå dreier seg om, er finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Er det ikke da bedre å ta den tiden som trengs for å gjøre arbeidet skikkelig fremfor å skynde seg så voldsomt at man risikerer å gjøre feil? Hva er egentlig poenget med det?

Også her er det en interessant parallell til 22.juli-saken. Jeg tror en viktig grunn til at praktisk alle hadde et godt inntrykk av Stoltenberg etter 22.juli-tragedien og mente at han burde ta ansvar ved å bli sittende, var at han imponerte så mye da selve tragedien inntraff. Talene og kommunikasjonen var veldig bra, noe som også ble bekreftet av 22.juli-kommisjonen: Utrolig mye av beredskapen sviktet, men kommunikasjonsberedskapen var på plass. Det var som å oppleve den til tider forhatte kommunikasjonsbransjens endelige seier: Det er ikke så farlig om det går til helvete, bare man håndterer det bra og kommuniserer smart.

Men på dette området syns jeg mediene kunne fortjene et nærmere søkelys. Ofte kaster mediene den første sten - fordi de avslører noe kritikkverdig. Men når det kritikkverdige av og til viser seg ikke å være så veldig kritikkverdig likevel, eller det blir vanskelig å spinne videre på en sak i det uendelige, går de samme mediene over til å kritisere måten avsløringen ble håndtert på. Svært ofte leser man nemlig dette i pressen: Det er ikke selve saken, men måten den er håndtert på, som gjør at vedkommende person(er) eller institusjon(er) fortjener kritikk. Hva medienes kommentatorer syns er bra håndtering, er som regel ikke lett å forutsi - men det man kan si, er at et medium i slike situasjoner lett kan gå fra å drive journalistisk opplysningsvirksomhet til å bli en slags dommer i egen sak.

Det tredje spørsmålet som er oppe til debatt, er statens eierskapsutøvelse - og om det er bra at for eksempel stortingsrepresentant og medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Abid Raja, går så langt i å bedømme og dømme Rune Bjerke, og om det er riktig av Monica Mæland å være så aktivistisk og detaljert i sine spørsmål til DNBs styre. Selv blir jeg litt skeptisk når departementet i rekordfart formulerer 17 nye - til dels ganske spesielle - spørsmål, og det åpenbart går så fort at man ikke en gang har tid til å lese korrektur. 

Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned.

 

 

Fra Panama Papers til norsk andedam

  • 11.04.2016 kl.22:24 i Blogg

En stor gruppe dyktige journalister har - på tvers av land - gjort et meget verdifullt arbeid for avdekke hvordan såkalte skatteparadiser blir og kan bli brukt til skatteunndragelser, korrupsjon og kriminalitet. Med på kjøpet har det fulgt en rekke skandaler knyttet til bestemte institusjoner og personer, som er tatt med buksene nede, enten fordi de har gjort noe ulovlig og/eller noe som svekker tilliten til dem, for eksempel fordi de har holdt noe skjult, eller fordi det ikke er sammenheng mellom liv og lære.

I Norge er det særlig DNB som har fått merke medienes søkelys. Banken har, formodentlig i likhet med en lang rekke andre banker, tilbudt produkter som gjør det mulig å unndra skatt eller for eksempel hvitvaske penger. Dette har ikke vært ulovlig virksomhet fra bankenes side, men det er ikke en virksomhet som noen er stolte av i dag. Det er derfor en praksis som blant annet DNB både har avsluttet, beklaget og tatt avstand fra.

Det som nå vekker voldsom interesse, er at konsernsjefen i DNB, Rune Bjerke, ikke har kjent til - eller sier at han ikke har kjent til - den praksisen som ble fulgt av banken. Han sier at han ikke ble oppmerksom på at banken hadde tilbudt slike produkter før han ble informert om dette av Aftenposten før påske. Han har, delvis på spørsmål fra en av bankens eiere, nemlig staten, iverksatt omfattende undersøkelser for å finne ut hvordan dette kunne skje - og hvordan det kunne skje uten at han visste - og banken har i dag levert en redegjørelse om dette til næringsminister Monica Mæland på ca. 20 tettskrevne sider. Banken presiserer at materialet som må gjennomgås, er så omfattende at arbeidet vil fortsette, og at banken derfor også må ta forbehold om at det kan finnes forhold som så langt ikke er avdekket.

Så langt, så vel.

Det som provoserer meg, er ikke Rune Bjerke. Både som DNB-kunde og som borger har jeg stor tillit til Bjerke.

Det som provoserer meg, er medier, professorer og politikere som feller, eller bidrar til å felle, dommer over Bjerke (og DNBs styre) uten at de har hatt noen mulighet til å sette seg inn i saken, uten at de kjenner faktum fullt ut, og uten at de reflekterer over hva som er god rolleforståelse i slike situasjoner. Det er dessuten spesielt å lese at stortingsrepresentanter besværer seg over at "det er blitt typisk norsk at det å ta ansvar er å bli sittende, og at ingen(ting) skal få noen konsekvenser". For hvis dette er en standard, så er den først og fremst satt av og for politikerne selv.

Abid Raja, som er en av dem som har vært raskest ute med å trekke konklusjoner, viser både dårlig rolleforståelse og en dårlig evne til å gjengi andre korrekt. Stortingsrepresentanter er jo generelt i den privilegerte stilling at de kan uttale seg om hva som helst når som helst. Men som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen burde Raja følt seg tjent med å følge de grunnleggende retningslinjer som et samlet storting står bak når det gjelder statens eierskapsutøvelse. Han burde heller ikke gjengi Bjerke på en omtrentlig måte når saken er så viktig, både for Norge, DNB, DNBs ansatte og Rune Bjerke. Raja sier blant annet til Aftenposten at "Bjerke har ikke tatt alvoret inn over seg, og han nærmest sier at fordi han ikke visste noe om det direkte så er han også ansvarsfri". Nei, Raja, dette har ikke Bjerke sagt. Han har sagt det motsatte: At uansett hva han har visst eller ikke visst, så har han ansvaret.

I skrivende stund er det også to professorer som har felt sine dommer.

Den ene er Petter Gottschalk, som er professor i IT-strategi på Handelshøyskolen BI, og som ved utallige anledninger tillates å komme med de mest uakademiske synserier - senest i Dagsrevyen i dag. Der kom han med en rekke negative karakteristikker og til dels ganske grove, udokumenterte påstander, som fikk stå helt uimotsagt.

Den andre er Frank Aarebrot.

Det som er trist med slike saker, er at en i utgangspunktet svært viktig sak, som kan legge grunnlaget for mange viktige, men vanskelige debatter - og for fornyet innsats mot skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt - i rekordfart degenererer til en heksejakt overfor en bank som har gjort noe som var lovlig, men som den i dag beklager, og som banksjefen selv ikke visste noe om. Dagsrevyen sier at dagens pressekonferanse i DNB "vakte sterke reaksjoner i Stortinget", men det er ikke riktig: Det er mye bra å si om Abid Raja (og Line Henriette Hjemdal), men de kan, med all respekt, ikke omtales som om de representerer Stortinget. Marianne Marthinsen i Ap uttalte seg også, men langt mer forsiktig.

DNB er, i likhet med store offentlige institusjoner, en stor organisasjon. I alle slike organisasjoner skjer det små og store feil. En leder kan ha skyld i at slike feil begås, men ofte har han eller hun ikke det. Men lederen har alltid ansvaret. Det sier alle statsråder med god rolleforståelse - og det sier alle konsernsjefer med god rolleforståelse. Akkurat slik også Rune Bjerke gjør.

Om en leder som ikke har skyld, men som "bare" har ansvaret, bør gå når noe uheldig avdekkes, blir et spørsmål om skjønn. Etter min mening kvalifiserer denne saken, slik vi kjenner den i det offentlige rom pr i dag, overhodet ikke for å kaste Bjerke - mens det finnes saker i staten selv der sånt absolutt burde ha skjedd. Etter min mening finnes det også andre, mer opplagte saker i selskaper der staten er eier.

Det forstemmende er at god og viktig journalistikk - der journalistene viser at de har god rolleforståelse - ender i noe som minner om en heksejakt, der god rolleforståelse, rettssikkerhet og alminnelig tålmodighet må vike for kortsiktige ønsker om å få nye oppslag, "god" PR og om å vise såkalt handlekraft.

 

 

 

 

 

 

Raymonds bil

  • 04.04.2016 kl.20:47 i Blogg

I dag ble det klart at byrådet i Oslo ikke kan kalle seg "byregjering", men må hete byråd, og at Raymond Johansen må være byrådsleder og ikke "byregjeringsleder".

Dette betyr etter alle solemerker også at bydelsutvalgene ikke kommer til å hete "bydelsstyrer", og at lederne for bydelsutvalgene ikke blir "bydelsordførere".

Jeg syns dette er bra. 

Jeg tror på Raymond Johansen når han sier at hans hensikt var å gjøre det lettere for folk å forstå hva byrådet, byrådene og byrådslederen er og gjør - men jeg mener han har vurdert saken feil: Folk er blitt stadig mer vant til Oslos parlamentariske styringssystem og titlene som brukes, og de nye titlene gjør det ikke nødvendigvis lettere å forstå hvordan styringssystemet er. Dessuten er det rart at han ikke forutså at de nye titlene simpelthen ville være ulovlige, slik blant andre professor Jan Fridthjof Bernt har advart om. Når saken i tillegg overskygget alt annet og førte til så mye latterliggjøring, er det rart han ikke har ombestemt seg før.

Problemet med slike saker er at den ene saken ofte tar den andre - og derfor har Raymond Johansen også fått problemer med bilen han kjører. Men det er å drive kritikken for langt.

Det er greit å reise spørsmål om hvorvidt det er mulig for kommunen å bruke en annen og mer miljøvennlig bil, og det forstår jeg skal vurderes nå. Men det som er urimelig, er for det første å klandre Johansen for at Oslo kommune har de bilene den har i dag og, for det andre, å gjøre seg morsom på hans bekostning fordi han overhodet bruker bil med sjåfør.

Dette er nemlig et godt eksempel på hvordan det stilles paradoksale og urimelige krav til våre politikere:

På den ene side besværer man seg over at det er altfor mye kontroll og detaljstyring i det offentlige - mens man på den annen side blir  fornærmet over at ikke Stian Berger Røsland eller Raymond Johansen engasjerer seg i valg av biler i kommunen. Johansen har til og med fått kjeft fordi bilen har piggdekk - akkurat som om dette var noe han burde ha engasjert seg i.

Vi forlanger også at politikerne våre skal stille opp - alltid og overalt - samtidig som mange mener at de bør ta trikken. Men regnestykket går ikke opp. Det er ikke mulig å rekke over alt som forventes, dersom man ikke av og til kan bruke bil med sjåfør. Selv har jeg bare erfaring fra nasjonalt nivå, men etter min mening er biltjenesten ekstremt viktig for at statsrådene skal kunne utføre oppgavene sine på en mest mulig effektiv måte. Jeg har dessuten sett tidligere ordfører Fabian Stang på nært hold, den gangen kommunen ikke hadde noen biltjeneste. Det virket, for å si det forsiktig, ikke rasjonelt.

Jeg håper ikke Raymond Johansen lar seg presse til å avvikle biltjenesten i Oslo. Kommunen kan godt bytte til en annen bil, hvis det er lurt og forsvarlig - men selve tjenesten bør beholdes. Og fremfor å gjøre oss morsomme på Johansens bekostning, fordi han bruker bil og ikke T-bane, bør vi være glade for at han forsøker å bruke tiden sin mest mulig effektivt.

Men samtidig som vi gjør det, kan kanskje byrådslederen tenke over om den politikken byrådet fører, som skal gjøre det stadig vanskeligere for alle andre å kjøre, er i overkant restriktiv, og at det kanskje er derfor mange reagerer. 

Et mer bilfritt sentrum er bra.

Et helt bilfritt sentrum er en overdrivelse.

 

Robert Mood og ytringsfriheten

  • 15.03.2016 kl.15:55 i Blogg

Robert Mood, som er generalløytnant og sjef for Forsvarets millitærdelegasjon ved NATO-hovedkvarteret i Brussel, har fått Fritt Ords pris 2016.

Fritt Ord har gitt denne begrunnelsen for tildelingen, og den ble utdypet i Dagsnytt 18 i går av styremedlem i Fritt Ord, Frank Rossavik.

Så langt har jeg bare sett positive reaksjoner på tildelingen, og et typisk eksempel er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten i dag. 

Stemningen er så positiv og forutsigbart ukritisk at jeg er litt usikker på om jeg bør stikke hodet frem. Men siden ytringsfriheten holdes så høyt, tar jeg sjansen. Jeg er nemlig ikke like positiv, hverken til Robert Moods bruk av ytringsfriheten, Fritt Ords begrunnelse for tildelingen eller den ukritiske hyldesten til tildelingen. Det er noe som skurrer, både i begrunnelsen for tildelingen og i kommentarene til den.

Noe av det som skurrer, er at både Fritt Ords styre og kommentatorene ikke skjelner mellom offentlig ansatte eller mellom ulike typer av ytringer. Harald Stanghelle skriver for eksempel både om rektorer, som mener bevilgningene til skolen er for små, Robin Schaefer, som var en varsler i politiet, Frode Forfang som er sjef for et direktorat, og som reiste en debatt om et alternativt asylsystem - og Robert Mood, som deltar i den politiske debatten, både om forsvarspolitikk og andre politiske spørsmål. Også Fritt Ords styre viser til at "ytringsfriheten for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press" - som om det ikke spiller noen rolle hva slags ansatte det er snakk om.

Men det spiller en rolle.

En rektor er en vanlig arbeidstaker, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Arbeidsmiljløloven. En ansatt i politiet er en tjenestemann, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Tjenestemannsloven. Også Frode Forfang er tjenestemann, men også leder for et direktorat, der man normalt har noe større frihet enn f.eks. en ekspedisjonssjef eller departementsråd har til å delta i samfunnsdebatten med faglige innspill. 

Robert Mood, derimot, er embetsmann

Det kan hevdes at det ikke er så stor forskjell på tjenestemenn og embetsmenn, og at det først og fremst er funksjonen og ansvaret man har, som avgjør hvor sterkt man skal tolke lojalitetsplikten.

Men man kan også vektlegge de særlige privilegier man har som embetsmann eller -kvinne og årsaken til at man har disse privilegiene. Som embetsmann er man bl.a. uoppsigelig, hvilket betyr at man bare kan avskjediges av Kongen i statsråd eller etter dom. Det sterke stillingsvernet skal blant annet være en forsikring mot å bli presset ut av rollen som faglig uavhengig og politisk nøytral embetsmann, som også skal kunne legge frem ubehagelige fakta for eksempel for en statsråd.

Men dermed følger det også med noen plikter for en embetsmann, herunder en lojalitetsplikt som strekker seg utover det som forventes av en vanlig arbeidstaker i offentlig sektor. En embetsmann forventes å opptre politisk nøytralt og faglig uavhengig overfor dem som er demokratisk valgt til å styre landet. 

Hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi gjerne vil leve i et demokrati - og ikke i et teknokrati eller et samfunn der demokratisk valgte politikere saboteres. God forvaltningsskikk tilsier derfor at lojalitetskravet til høytstående embetskvinner og -menn går foran ytringsfriheten. Uenigheter bør og skal tas opp internt, mens det er politikerne som bestemmer, og som skal stilles til ansvar i valg. Embetsverket, derimot, skal også ha den neste statsrådens og den neste regjeringens tillit.Og man kan legge til: Når det gjelder forsvarspolitikk er det kanskje ektra viktig å være oppmerksom på lojalitetsplikten, siden sivil kontroll over militæret er en grunnleggende forutsetning for et demokrati.

Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak fra lojalitetsplikten. Både arbeidstakere, tjenestemenn og embetsmenn vil, i et gitt tilfelle, ha rett til å varsle om ulovlige forhold. Lojalitetsplikten dreier seg om å være lojal overfor legalt fattede vedtak. Vi har et eget regelverk for varsling, og, uten å bli altfor pompøs, vet vi jo også at Nürnbergprosessen lærte oss dette. Men dette har ingenting med Robert Moods sak å gjøre.

Fritt Ord berømmer Robert Mood, fordi han har uttalt seg (kritisk) om "de norske styrkene i Afghanistan, behandlingen av forsvarets veteraner, størrelsen på forsvarsbudsjettet, nedbyggingen av hæren, vestens forhold til Syria-krisen, bevæpningen av norsk politi og Norges forhold til Russland"? Men hvordan skal egentlig slike uttalelser tolkes? Er det en form for "varsling", en demonstrasjon av at det er stor uenighet i Forsvaret, et forsøk på å underminere forsvarsledelsen eller forsvarsministeren - eller hva? Hvordan påvirker hans deltakelse i den politiske debatten hans evne til å være nøytral og lojal embetsmann, som har den samme høye tilliten i hele befolkningen og hos en hvilken som helst statsråd? Og hvordan påvirker det Forsvarets og forsvarsministerens gjennomføringsevne for eksempel i forhandlinger med andre land? 

Det pågår en debatt om hvorvidt arbeidstakere, både i privat, men særlig i offentlig sektor, opplever at deres ytringsfrihet er svekket. Det er en viktig debatt - men jeg syns den har svært lite med Robert Mood å gjøre. 

Etter min mening har Robert Moods deltakelse i den politiske debatten vært problematisk, og jeg syns det er merkelig at ikke mediene, i det minste, reflekterer over dette. Både Fritt Ord og Stanghelle håper prisen til Mood kan være en inspirasjon også for andre embets- og tjenestemenn, men hvordan ser de da for seg at vår forvaltning skal virke? Hvis ekspedisjonssjefer og departementsråder begynner å delta i den politiske debatten, bl.a. med å kritisere regjeringens politikk, er det vel bare et tidsspørsmål før det kommer krav om å innføre et amerikansk system, der hele eller store deler av embetsverket må skiftes ut når vi skifter regjering?

Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Jeg tror at vårt politisk nøytrale, faglig uavhengige, effektive og ukorrupte embetsverk er et kvalitetstegn ved vårt samfunn og en viktig årsak til at Norge er et så velfungerende land.

Hvis man ikke greier å være nøytral embetsmann, bør man heller ikke ha de privilegier en embetsmann har, f.eks. til å kunne gi faglige råd direkte til statsråder og regjeringer. Og vi kan jo spørre oss selv hvor behagelig vi ville synes det var, dersom Robert Mood var sterkt innvandringskritisk, en pasjonert tilhenger av våpen i politiet og for mye mer intervensjon i urolige områder i verden?

Ville han blitt like omfavnet da? 

Jeg tror ikke det.

 

 


 

 

 

 


 

Hva skjer i moskeene?

  • 09.03.2016 kl.19:47 i Blogg

I morgen sender dansk TV2 siste del av dokumentaren "Moskeerne bag sløret"

Dette er en dokumentar i fire deler, som undersøker om åtte (av i alt 150) moskeer i Danmark medvirker til integrering av muslimer, slik deres talspersoner og vedtekter sier at de gjør. De åtte moskeene er, slik jeg forstår det, helt sentrale moskeer i Århus, København og Odense.

Bakgrunnen for at dansk TV2 har valgt å undersøke dette, er at de har en rekke kilder, særlig blant unge muslimer, som sier at de er eller har vært underlagt sterk religiøs og sosial kontroll, og at undervisningen, rådene og veiledningen de får i moskeene, er i strid med danske lover, regler og rettigheter.

Dansk TV2 mener at det har så stor samfunnsmessig betydning å få avdekket om dette er sant eller ikke, at de har valgt å bruke meget sterke journalistiske virkemidler, nemlig skjult kamera og to "muldvarper", dvs. to personer som utgir seg for å være andre enn de er. I tre måneder har disse "muldvarpene" opptrådt som to vanlige muslimer mens de har frekventert de aktuelle moskeene, observert og etter hvert også søkt veiledning om en rekke spørsmål knyttet til bl.a. ekteskap og skilsmisse, barneoppdragelse, bruk av vold, tilknytning til arbeidsmarkedet og kontakten med det danske samfunn. Man kan lese mer om TV2s valg av metoder her.

Resultatet er rystende og har skapt voldsomme reaksjoner i Danmark - og saken er såvidt også nevnt i norske medier, bl.a. i NRK og TV2.

Blant de råd, pålegg og uttalelser som gis av imamene, også mens barn hører på og delvis brukes som budbringere, er blant annet at utroskap skal straffes med steining og pisking; at muslimer som vender islam ryggen, skal steines; at barn skal slås, dersom de ikke ber innen de har fylt 10 år; at kvinner ikke skal arbeide der det er menn, fordi det ikke er tillatt å blande kjønnene; at kvinner ikke har rett til å si nei til sex, og at de heller ikke kan si nei når mennene deres er voldelige; at kvinner må tåle flerkoneri; at kvinner ikke skal gå til politiet, dersom de blir slått av mennene sine; og at man som muslim ikke bør gå i bursdagsselskap til en som er dansk. En ledende imam forteller også hvordan muslimer er i ferd med å "erobre" Europa, og at muslimer ikke skal la seg integrere i samfunnet. Dansk TV2 avslører også, visstnok for første gang i Danmark, at det finnes shariaråd som avgjør om muslimske par skal få lov til å skille seg. 

I dokumentaren får vi også se hvordan imamer gir råd om å lyve, blant annet om hvorvidt man er asylsøker, for å få betalt leilighet av kommunen og/eller gode stønader fra det offentlige. Rådgiverne er tydeligvis godt innsatt i det danske velferdssystemet.

Dokumentaren har altså ført til sterke reaksjoner i Danmark. Planer om å bygge en stormoské i Århus er satt på vent, og det snakkes om å stenge en annen moské. Lederen for det sosialdemokratiske partiet, Mette Frederiksen, har fremmet flere forslag for å forebygge fortsatt vekst i det ytterliggående, muslimske miljøet - som exit-programmer for unge muslimer, dansk imamutdanning, stengning av moskeen i Århus og forslag om at det skal være mulig å avvise imamer på grensen.

Man kan spørre danske politikere, slik jeg spør meg selv, hvorfor de blir så opprørt. Dette er jo fenomener vi har hørt om og kjenner til. Det er likevel sterkt å få dokumentert, slik dansk TV2 nå gjør, at det faktisk skjer, at det tilsynelatende er ganske alminnelig, og at imamene og moskeenes talspersoner forteller helt andre historier utad når de stiller opp foran åpent kamera. 

Det finnes et stort antall muslimer både i Norge og Danmark som lever helt alminnelige liv og er godt integrert i våre samfunn. Selv har jeg og Civita brukt mye ressurser på å dokumentere hvor godt det går og kan gå med innvandrere, også muslimske, på mange områder, slik vi også så et eksempel på i dagens aviser. Det er viktig å insistere på at slike fakta må komme frem.

Men også andre fakta må frem, uansett hvor ubehagelige de er. Det hjelper ikke på integrering og inkludering at Mohammad Usman Rana gjør alt han kan for å skape et norsk islam, hvis han motarbeides i moskeene og i det skjulte. Hvis unge muslimer føler seg fanget i et religiøst helvete uten mulighet til å bryte ut og f.eks. slutte seg til gruppen av muslimer som også "elsker Norge" og våre grunnleggende verdier, har vi et problem.

Så - hva vet vi egentlig om det som skjer i norske moskeer? De fleste av oss har hørt hva Hege Storhaug har sagt, men hva vet vi?

Jeg har ingen tro på, og det er heller ingen som har påstått, at den danske dokumentaren viser et representantivt bilde av danske muslimers liv og livsvilkår. Jeg har derfor heller ingen tro på at et slikt bilde er representantivt for norske muslimer. Men det vi nå vet, er at det finnes mange nok muslimer i Danmark som lever under disse vilkårene, og spørsmålet er om det også finnes mange i Norge? At det finnes noen, er vel ganske sannsynlig, men hvor utbredt er det?

Norske journalister som ennå ikke har gjort det, kan starte med å se den skremmende dokumentaren fra Danmark. 

Deretter er det kanskje på tide å gjøre et stykke journalistisk arbeid også i Norge.

 

 

 

 

Om spinn og mot-spinn, tåketale, vingling og sverting

  • 23.02.2016 kl.13:52 i Blogg

"Høyres svertekampanje virker", skrev Arne Strand i Dagsavisen i går. Ifølge Strand har Høyre og Fremskrittspartiet lagt en strategi, der de gang på gang skal stemple Arbeiderpartiet som "vingle-parti" og Jonas Gahr Støre som "tåkefyrste". Strand bygger sin kommentar på andre kommentarer og på utspill og utsagn fra Høyre- og Frp-politikere.

Strand har rett i at flere Høyre- og Frp-politikere har brukt uttrykk som "vingling" og "tåketale" om Arbeiderpartiet. To eksempler er da Jan Tore Sanner nylig beskyldte Arbeiderpartiet for å sette "vinglerekord", og da Henrik Asheim beskyldte Arbeiderpartiet for å gå fra å være en "ørn" blant partiene til å bli en "værhane".

Men samtidig bygger Strand sin kommentar på en rekke andre kommentarer, som altså hevder at det også er en strategi fra Høyres og Fremskrittspartiets side at de hele tiden skal fortelle historien om Ap som vingleparti og Støre som tåketaler. Hensikten skal være å bryte ned Støre og Arbeiderpartiet - for som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev i sin mye omtalte kommentar om det samme: "En tåkefyrste vinner ikke valg".

Ifølge kommentatorene er det altså en valgkampstrategi fra Høyre og Fremskrittspartiets side å stemple Arbeiderpartiet som et vingle-parti. I Henrik Asheims innlegg listes det riktig nok opp en lang rekke konkrete eksempler som skal vise at det delvis også er slik, men dét er også Trine Eilertsens forklaring på at anklagene kan vinne frem: Det må være "et snev av sannhet i dem".

Eilertsen er realistisk nok til å forstå at slike kampanjer kan komme fra alle hold. Hun viser derfor til at de rødgrønne gjorde nøyaktig det samme i alle de valgkampene de snakket om "borgerlig kaos".

Arne Strand, derimot, ser ut til å mene at det er en ren "svertekampanje" uten rot i virkeligheten - og at dette er en type kampanje Arbeiderpartiet aldri kunne stått bak: "Negativ valgkamp har aldri vært Aps stil", skriver Strand og viser dermed at han behersker kunsten å "spinne" selv. 

"Spin" er, ifølge Wikipedia, "en kommunikasjonsstrategi som skal dreie og styre et budskap, en oppfatning eller medieoppmerksomhet i en bestemt retning. Eller for å gjengi en dansk definisjon, siden det på dansk er mye vanligere å bruke begrepet "spin" og "spindoktor" enn det er i Norge: Politisk spindoktori er målrettede og strategiske aktiviteter i politik, der udføres af politikere eller deres rådgivere for at påvirke mediernes dagsorden.

Men dette stiller også velgerne overfor et problem - for hvem "spinner" egentlig mest? Er det Høyre og Frp, som beskylder Ap og Støre for å være vinglete - eller er det Ap som beskylder Høyre og Frp for å drive en svertekampanje? Er det "spinnet" eller "mot-spinnet" som får kommentatorene til å skrive som de gjør?

I Politisk kvarter i dag møttes Henrik Asheim og Hadia Tajik for å diskutere dette. Asheim beskrev Arbeiderpartiet som et "vingleparti", men sa samtidig at det ikke var noen kampanje - mens Tajik beskrev Høyre som et parti som er mer opptatt av å "sverte" motparten enn å gjøre noe med f.eks. arbeidsledigheten.

Så hvem spinner best og mest? 

Det er ikke så lett å si.

Men det som er lett å si, er at ingen av partiene kan regne med å vinne valget i 2017 bare på å karakterisere hverandre. Velgernes veier er uransaklige, og også en "tåkefyrste" kan vinne valg. Vi har hatt uklare statsministre før.

Da Hege Ulstein analyserte "tåkebanken" vi nå opplever i norsk politisk debatt, la hun bl.a. vekt på kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kieses kåring av Jonas Gahr Støre som årets "tåkeprater" for 2015. Han fikk prisen for å ha gitt følgende "tåkete" svar på et spørsmål fra DN om hvorvidt han ville tatt imot Dalai Lama, dersom han hadde vært statsminister: "Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja og svaret kan være nei."

Men hvor tåkete var egentlig dette svaret - for eksempel målt mot det svaret daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ga, da hun i 1996 ble spurt om hvilke følelser det vakte i henne at norsk politi grep inn mot fredelige ytringer, bl.a. overfor den tibetanske munken Palden Gyatso, i forbindelse med den kinesiske presidentens Norgesbesøk? Da svarte hun: 

"Ja, det er av de ting som jeg syns det var grunn til å kommentere direkte overfor han som dette var ment for, at han skal være klar over at når man har en håndtering som har med sikkerhet å gjøre, så oppstår altså i dette tilfellet den direkte konflikt med ytringsfriheten som igjen gjør at man ønsker å understreke at det er viktig for Norge å la ytringsfriheten bli synlig, og at han skal være klar over at det er viktig her i landet.  ... (spørsmålet gjentas)... Det som jeg prøver å si, er at i - og jeg går ikke inn på det, jeg kan ikke mene eller si noe om alt som politiet hadde lagt opp og gjennomført."

Poenget er: Ingen vet hva Støre ville gjort, hvis han var statsminister da Dalai Lama kom til Norge. Ingen vet heller hvilke følelser Gro Harlem Brundtland hadde, da den lille, fredelige munken brutalt ble pågrepet av norsk politi. Det vi vet, er at Gro Harlem Brundtland var en god og respektert statsminister i Norge, og at Jonas Gahr Støre kan bli det.

Skal Erna Solberg vinne valget og fortsette som statsminister etter 2017, må hun og hennes mannskap ha mer å fare med enn å beskylde motparten for uklar tale. Det vet nok Solberg godt. Mange mener jo at Solberg og Høyre gjorde et godt stortingsvalg i 2013, nettopp fordi de snakket mest om egen politikk.

Samtidig vet nok Jonas Gahr Støre at dersom han skal vinne valget i 2017, må han ha mer å fare med enn uklar tale og beskyldninger om at motparten driver med "sverting".

Alt i alt er det ikke godt å si hvem som spinner mest og best akkurat nå.

Trøsten får være at interessen for "spinnet" sannsynligvis fortar seg, og at vi etter hvert som partiene bl.a. utformer sine programmer, vil se flere saker på den politiske dagsordenen.

Utfordringene står i kø, så det er nok å ta av.

Trist og nærsynt innvandringsdebatt

  • 07.02.2016 kl.15:16 i Blogg

I siste nummer av The Economist står det en interessant artikkel om "How to manage the migrant crisis".

Det fikk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, til å twitre at "Liberale Economist er mer rasjonell enn likesinnede i Norge", noe hun eksemplifiserte ved å vise til at verken jeg eller mine likesinnede deltar i debatten slik The Economist gjør.

Men Marie Simonsen tar feil. Det The Economist foreslår som løsninger på flyktningkrisen, ligner nemlig veldig på det mine kolleger Torstein Ulserød og Sylo Taraku foreslo for halvannen måned siden i et Civitanotat om flyktning- og asylpolitikken. Og vi holdt ikke notatet hemmelig. Ulserød og Taraku har, tvert om, skrevet om forslagene sin i flere medier, bl.a. i Aftenposten og i VG. Umiddelbart etterpå publiserte vi også et notat om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Civita har ingenting å klage på når det gjelder oppmerksomhet i mediene. Det er likevel interessant å se hva som til enhver tid skaper debatt og hvilke vinklinger medier og politikere er opptatt av i bestemte saker. Hva er for eksempel årsaken til at slike forslag som The Economist nå fremmer, og som mine kolleger i Civita har fremmet før  - til en ny, helhetlig og rasjonell flyktning- og asylpolitikk - skaper så lite debatt?

At det er stille, betyr nemlig ikke at norske politikere, kommentatorer og medier ikke er opptatt av flyktningsituasjonen - snarere tvert om. Dekningen i mediene er enorm. Problemet er bare at nesten alt dreier seg om enkeltsaker og detaljer, retorikk, spill og taktikkeri.  Det virker som en form for politisk autisme, der alle er ekstremt opptatt av små og ganske uviktige saker, samtidig som de er uten vilje (eller evne?) til å ta opp de store og viktige, prinsipielle sakene.

For hva er det som fyller mediene?

Noe av det viktigste ser ut til å være Listhaugs retorikk, Per Fugellis monomane utfall mot Frp, Lippestads retorikk om Listhaugs retorikk, Arbeiderpartiets taktiske blundere, en oppkonstruert debatt mellom KrF og Frp om hvorvidt man bør være for eller mot 5000 personer (!) i kirkeasyl, om Listhaug er en god kristen og om kirken er venstrevridd, fylkesledere i KrF som ikke orker mer av Frp og kanskje vil skifte side i 2017, de mislykkede returene på Storskog og Oslo Fremskrittspartis virkelighetsfjerne forslag om å sette alle asylsøkere i lukkede mottak.

Men er alt dette viktig som annet enn posisjonering og posering i den norske politiske debatten? Vil noen av disse debattene hjelpe en eneste flyktning - eller hjelpe oss med å finne frem til mer varige løsninger i Europa?

Retorikk er ikke uviktig, men når denne typen debatter får en så dominerende posisjon at de fullstendig skygger for viktigere og mer substansielle debatter, er det, i det minste, et tankekors.

Rett nok er ikke Norge medlem av EU, men vi er med i Schengen-samarbeidet og den felles asyl- og flyktningpolitikken. Vi har derfor også en plikt til å delta i diskusjonen og arbeidet med å finne frem til mer varige løsninger på problemet.

 

Oppdatering 8.2.2016

Jeg har fått veldig mange positive reaksjoner på denne bloggen, både på Twitter, Facebook, i Aftenposten og for eksempel i Nordlys.

Men jeg har også fått noen negative reaksjoner, fordi jeg bruker begrepet "politisk autisme". Autismeforeningens leder mener jeg diskriminerer autister, og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som selv har et barn med autisme, mener jeg bruker en "krenkende", "kunnskapsløs og sårende retorikk overfor mennesker som har det vanskelig i hverdagen".

Til dette vil jeg si at jeg selvsagt ikke har forsøkt å gi en presis definisjon av autisme eller karakterisere mennesker med autisme. Det jeg forsøkte å gjøre, var å karakterisere en politisk debatt ved hjelp av en metafor (som selvsagt kan være mer eller mindre vellykket), og det er ikke uvanlig. I den politiske debatten, både på norsk og andre språk, brukes ulike diagnoser hyppig som metaforer. Schizofren, narsissistisk, angst, allergi, ADHD, Alzheimer, paranoid, manisk, sinnssyk og fobier er alle sammen diagnoser som brukes metaforisk i den politiske debatten. Og da er det selvsagt ikke ment som en karakteristikk av dem som har disse diagnosene.

Jeg er generelt litt skeptisk til at man skal pålegge seg selv for mange og sterke restriksjoner når man deltar i samfunnsdebatten av redsel for å krenke eller såre bestemte grupper av mennesker.  Hvis det er mye som er "forbudt" å si, kan det virke hemmende for deltakelsen i offentlig debatt, særlig for dem som ikke behersker alle språkets finesser. Det er heller ikke heldig, hvis man utvikler en krenkelses- og offerkultur, der ikke enkeltmennesker, men hele grupper skal vernes - og man alltid tolker alt i verste mening.

Jeg tror at både Autismeforeningens leder og Freddy de Ruiter forstår at jeg ikke har ønsket å såre noen ved å bruke (den muligens ikke helt treffende) metaforen "politisk autisme".

Når jeg åpenbart likevel har gjort det, beklager jeg det.

Jeg garanterer ikke at jeg ikke vil bruke slike metaforer igjen - men jeg skal tenke meg om før jeg gjør det!

 

Terningkast og karakterer - på statsråder og elever

  • 06.01.2016 kl.12:48 i Blogg

Forleden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om den terningkastkonkurransen flere av avisene presenterer for å  bedømme og rangere statsrådene og deres innsats - som regel før sommerferien og/eller før jul. Jeg skrev at jeg syns at dette er en av de dummeste øvelsene jeg vet om innen sjangeren politisk journalistikk - selv om det finnes eksempler på aviser som har forsøkt å gjøre det på en mer seriøs måte.

Synspunktene jeg presenterte, har jeg hatt lenge, og jeg har, i ulike sammenhenger, uttalt meg om dette før. Jeg tror, i all beskjedenhet, at Aftenposten hadde lagt merke til det da avisen i 2014 forsøkte seg på en langt mer dyptpløyende vurdering av statsrådene enn det som har vært vanlig.  

Det var likevel helt forutsigbart at enkelte, som er motstandere av det jeg står for eller det de tror jeg står for i skolepolitikken, ville la høre fra seg. Jeg prøvde derfor, allerede i teksten jeg skrev, å illustrere en av forskjellene på journalistenes "karakterbøker" og lærernes karaktersetting og vurdering: Det journalistene ofte gjør, kan sammenlignes med en lærer som setter en mattekarakter på basis av elevens popularitet i skolegården. Ingen seriøse lærere gjør det.

At det likevel var noen lærere som meldte seg med sarkastiske og halvmorsomme kommentarer på sosiale medier, var som forventet. Men litt overraskende var det at også den nye og dyktige lederen for Utdanningsforbundet, Steffen Handal, lot seg lokke. Han skrev en replikk, som jeg så langt bare har sett på twitter, der han  sammenlignet journalistenes terningkast, myntet på statsrådene, med lærernes bedømmelser av elevene. Handals poeng er vel at jeg er inkonsekvent - siden jeg er mot "karakterbøker" for statsråder og for karakterer for elever.

Jeg mener det er mange misforståelser ute og går her, så la meg nevne noen av dem:

Jeg er ikke imot at statsråder blir bedømt og vurdert - tvert imot. Det skjer hver dag. Alle statsråder kan hver eneste dag lese og høre mer eller mindre saklige og rettferdige bedømmelser av seg selv og eget arbeid. Mange dyktige journalister driver dessuten ikke med terningkast, men formidler andre og mer dyptpløyende analyser. Statsrådene tar sjelden eller aldri til motmæle, for dette er selvsagt noe de både tåler og må tåle.

En statsråd må også ta "eksamen" ganske ofte. Han eller hun kan på få timers varsel få beskjed om at det hele er over - og hvert fjerde år faller uansett en endelig dom. Ingen spør om velgerne, stortingsrepresentantene eller statsministeren har hatt gode eller dårlige grunner for å avsette en statsråd - om det for eksempel var en saklig eller usaklig "oppsigelse",  i tråd med "arbeidskontrakten" eller i henhold til "karakterer" man for eksempel har fått i avisene - for slik er demokratiet.

Pressen har både en plikt og rett til å granske statsmaktene, herunder regjeringen og statsrådene. Pressen kan gjøre dette på en god eller mindre god måte, og det er selvsagt helt i orden at den av og til forsøker å oppsummere sitt inntrykk. At enkelte aviser i den forbindelse syns det er morsomt å sette "karakterer" i form av terningkast, er greit nok - selv om det er komisk: En karakter er per definisjon ikke noe tilfeldig, mens et terningkast per definisjon nettopp er tilfeldig. Det er også litt merkelig å kalle det "karakterer" eller "karakterbok", fordi pressens øvelse ikke på noen måte svarer til de krav og kriterier som for eksempel lærere og skoler må forholde seg til når de setter karakterer. 

Likevel: Terningkast og merkelige "karakterer" i avisene er ikke viktig. De er uansett hinsides det saklige - målt mot de kravene man setter i skolen eller i mer seriøse evalueringer og konkurranser. Det viktige er, etter min mening, grunnlaget statsrådene bedømmes på - og måten de bedømmes på. Og det er særlig to problemer: Vurderingskriteriene er ofte helt uklare - og det som blir vurdert, er ofte bare en flik av statsrådenes gjerning. I tillegg er bedømmelsen ofte useriøs, utvendig eller skjev, eller den inneholder feil. Jeg kan gi mange eksempler, men lar det være her. Det grunnleggende problemet er at journalistene ikke vet eller undersøker nok om det som er aller viktigst for om du lykkes som statsråd eller ei - nemlig om du leder og styrer departement og underliggende etater godt. Gjørv-kommisjonen ga oss en tragisk påminnelse om alt pressen (og de fleste andre) ikke har interessert seg for og hvordan det som ser vellykket ut på utsiden, kan føre helt galt av sted på innsiden. Kjetil Bragli Alstadheim illustrerte også noe av poenget her.

Dette fører til at kvaliteten på de bedømmelsene pressen gjør, ofte er oppsiktsvekkende dårlig - og dette vet alle som har vært i regjering eller jobbet i et departement. Jeg har fått utallige tilbakemeldinger på kronikken min i Aftenposten fra folk som er enige med meg i det. 

Og spørsmålet er: Kunne pressen gjort en bedre jobb? Selvsagt kunne den det! Alstadheim illustrerer det med sin artikkel om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og Aftenposten gjorde, som nevnt, et hederlig, men arbeidskrevende, forsøk i 2014. Og la meg nevne en mulighet til: Det er ikke alltid så lett for pressen å opparbeide gode kilder i forvaltningen, fordi den er lojal mot statsråden og derfor ikke "lekker" eller driver politisk spill, slik man gjør på Stortinget. Men det finnes andre kilder til kunnskap om hvordan statsrådene styrer på sine felt, og her er ett eksempel:

Gjørv-kommisjonen avdekket at et stort problem for bl.a. politiet var at den politiske ledelsen, altså statsråden, påla dem altfor mange mål og styringssignaler. Det gjorde det vanskelig å lede politiet, eller for å sitere kommisjonen: "Enkelte ledere i politiet har i møter med kommisjonen pekt på at antallet mål nå vanskeliggjør god ledelse og dermed utvikling av etaten, og at det er usikkerhet knyttet til om målene er de rette." I 2011 var det over 100 ulike mål det skulle rapporteres på.

Hvordan kom alle disse målene og styringssignalene inn i tildelingsbrevene til politiet? De kom fra en eller flere statsråder som altså, etter alle solemerker, ledet departementet og etaten på en ganske dårlig måte. Hvis alt skal prioriteres, blir nemlig ingenting prioritert. Noe av problemet ble omtalt her. Men utad, før dette ble avdekket på grunn av en tragisk hendelse, så det kanskje veldig bra ut - med statsråder som reagerte hver gang et problem ble avdekket i pressen, og som lovet å "rydde opp" og prioritere å løse også dette problemet.

Jeg ville ikke bli veldig forbauset om en slik statsråd fikk høye terningkast i pressen - men ligger det da en god bedømmelse til grunn? Og hva gjør statsrådene med tildelingsbrevene etter at Gjørv-kommisjonen avdekket hvor negativt det kan være at de er så overlesset? Er de blitt bedre, klarere og med færre mål? Er f.eks. dette noe terningkast-journalistene undersøker?

Eller hva skal vi si om en statsråd som f.eks. blander seg inn i statsbedriftenes virksomhet og bryter med god eierstyring - men gjør det for en god sak, som f.eks. å få flere kvinner inn i ledelsen? Fortjener det en høy eller lav "karakter"? Hva belønner pressen i et slikt tilfelle? Det er ikke så lett å tolke Dagsavisen her, men det kan kanskje se ut som den mener noe annet enn f.eks. historieprofessor Einar Lie mener.

Hvordan skiller alt dette seg fra lærerne? På twitter var det en lærer som viste til at man verken i politikken eller i skolen burde sett karakterer på "mennesker". Jeg er både enig og uenig. Jeg tror politikere må finne seg i at velgere setter "karakter" på hele mennesket. Det er et spørsmål om, ofte diffus, tillit. Men i skolen skal det ikke settes karakterer på mennesker. Det er prestasjoner i spesifikke fag og ferdigheter som skal bedømmes. Det foregår riktig nok fra tid til annen en diskusjon om hvorvidt også menneskelige egenskaper bør bedømmes - det var f.eks. en diskusjon på 1990-tallet om hvorvidt personlige egenskaper og holdninger burde gis karakterer. Det ønsket Arbeiderpartiet og venstresiden, men ikke Høyre.

Lærernes oppgave og kompetanse er altså å sette karakter på en avgrenset ferdighet eller et fag som de har oversikt over og har høy kompetanse i - og uten å ta utenforliggende hensyn. Og dette er de trent i, fordi vurderingskriteriene er klare, og fordi de har vurderingskompetanse

Steffen Handal - i likhet med mange lærere - vender stadig tilbake til temaet rangering: De er ikke så mye imot, sier de, at det settes karakterer og måles på ulike vis i skolen, men de er imot at elever, lærere og skoler blir rangert. Jeg har alltid vært enig i det - men jeg syns ikke dette hensynet veier så tungt at man ikke skal måle noe eller nekte allmennheten innsyn. Det er grunnleggende demokratisk at elever, foreldre, velgere og politikere har mest mulig kunnskap om det som skjer i skolen - bare man ikke går på akkord med viktige personvernhensyn. At mediene kan "misbruke" slik kunnskap ved å presentere den på måter vi ikke liker, er noe vi må finne oss i. Vi lever i et demokrati.

Det fine med demokratier er imidlertid at vi kan ta til motmæle, argumentere og bruke vår overbevisningskraft. Vi hverken kan eller bør  forby mediene å rangere skoler eller sette dumme "karakterer" på statsrådene, men vi kan ta til motmæle, argumentere imot, begrunne våre synspunkter, egge til debatt og kanskje få noen til å tenke eller bli overbevist om at vi har litt rett. Mange har de siste par dagene spurt meg hva jeg vil gjøre med "karakterbøkene" til avisene, men svaret er selvsagt ingenting. Jeg vil bare - i likhet med journalistene - gjerne si det jeg mener. Ikke mer - men heller ikke mindre.

Jeg syns for øvrig ikke rangering alltid er galt eller unyttig. Hvis to skoler, som er veldig like langs alle kriterier som kan måles, likevel er veldig forskjellige med hensyn til resultater, enten det gjelder matte eller mobbing, så er det kanskje noe man burde undersøke nærmere? Kanskje det er litt nyttig å vite at naboskolen har mye mindre mobbing eller bedre matteresultater enn vi har selv? Jeg syns heller ikke det er så dumt at politikere i Norge eller i en gitt kommune vet at de skårer systematisk dårligere i for eksempel matematikk enn nabolandene eller nabokommunen gjør. Det kan jo tyde på at det er mulig å gjøre noe bedre, og hvis det er mulig, bør man gjøre det.

 Og med dette setter jeg for egen del punktum for "terningkastdebatten" i denne omgang. Det er en morsom debatt, men det fins viktigere ting - heldigvis.

 

Fremskrittspartiets vekst - ikke bare gjerdesittere

  • 11.12.2015 kl.10:45 i Blogg

I dag var jeg på Politisk kvarter for å diskutere Frps vekst på meningsmålingene i lys av flyktningkrisen og hvilken påvirkning denne veksten kan tenkes å ha på samarbeidet innad i Regjeringen og i Regjeringens samarbeid med Venstre og KrF.

Aftenposten viser i dag hvordan migrasjonskrisen får de innvandringskritiske partiene i hele Europa til å vokse, og det virker veldig sannsynlig at dette også er en viktig forklaring på Frps vekst. Frp har det såkalte sakseierskapet til innvandringspolitikken, dvs. at Frp er det partiet som har høyest tillit blant velgerne når det gjelder å føre en restriktiv innvandringspolitikk. Og når en mer restriktiv innvandringspolitikk blir viktigere for velgerne, er det naturlig at det gir seg utslag i høyere oppslutning om Frp.

I programmet kom jeg til å si at Frps vekst primært skyldtes at "gjerdesittere" kommer tilbake. Men det viser seg å være en sannhet med modifikasjoner. Ifølge nettstedet Pollofpolls , som oppdaterte sine sider i går etter at det hadde kommet en ny, landsomfattende meningsmåling fra Respons,  dreier det seg om fire bølger:

(i) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Høyre er endret.

(ii) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Frp er endret.

(iii) Utvekslingen av velgere mellom Høyre og  Frp er endret.

(iv) Ap henter færre hjemmesittere. 

Og poenget er: Selv om Høyre er svekket i forhold til Frp, er Høyre kompensert, fordi partiet har styrket seg i forhold til Arbeiderpartiet. Nettoeffekten er at Høyre holder seg ganske stabilt, mens Frp vokser og Ap svekkes - hvilket endrer stillingen mellom blokkene ganske mye. Ved utgangen av 2015 er vi tilbake omtrent der de fire borgerlige partiene var da de vant valget i 2013. 

Dette kommer i liten grad frem i mediene (og altså heller ikke på Politisk kvarter i dag)  - men Arbeiderpartiets bytteforhold mot Høyre er svekket, og dette er en vesentlig årsak til endringene på målingene. At Arbeiderpartiets svekkelse begynte før sommerferien, dvs. lenge før flyktningstrømmen satte inn i høst, kan også tyde på at Fremskrittspartiets vekst ikke bare skyldes innvandringsbølgen. 

I Politisk kvarter var et av spørsmålene hvilken påvirkning endringene på meningsmålingene kan tenkes å ha på samarbeidet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. I etterpåklokskapens klare lys ser jeg at jeg kanskje burde nevnt at samarbeidet neppe kan bli vanskeligere enn det var etter valget i 2013, ettersom størrelsesforholdet nå altså ligner ganske mye. 

Politiske psykoser og politisk panikk

  • 16.11.2015 kl.20:27 i Blogg

Av og til inntreffer det noe som ligner politiske psykoser eller politisk panikk. 

Noen eller noe setter en kraftfull dagsorden, hvoretter "alle" begynner å konkurrere om å mene (mer av) det samme. De kjedelige konsekvensutredningene og fornuften settes på vent, og har vi en mindretallsregjering, risikerer den å bli overkjørt.

Selve skoleeksemplet er "eldremilliarden" i 1990, da daværende helseminister Wenche Frogn Sellæg (H) ble drevet fra skanse til skanse - inntil regjeringen bevilget den milliarden "alle" krevde. Jeg siterer fra Vårt Land, som skrev om dette i mai i år: 

Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.

- Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.

Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Arbeiderpartiets nestleder i finanskomitéen.

- Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.

Da Ap vant valget påfølgende høst, ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:

- Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldre­formål.

Og som Vårt Land skriver: Hele forløpet knyttet til "eldremilliarden" (ca. 1,7 milliarder 2015-kroner) kan minne om det som skjedde før Stortinget tidligere i år vedtok å ta imot 8000 kvoteflyktninger.

Da startet det med en kronikk, der lederne for åtte hjelpeorganisasjoner, med Jan Egeland i spissen, inviterte (eller "innkalte", som Egeland skrev et annet sted) politikere og kommuner til en "dugnad" for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de neste to årene. Det ble vist til at Sverige til da hadde bidratt med asyl til godt over 50.000 syriske flyktninger, mens Norge bare hadde tatt imot snaut 4000.

Dette startet et voldsomt trykk for å gjennomføre dette - akkurat slik det skjedde med eldremilliarden. Det ene landsmøtet etter det andre vedtok at vi skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger, og de færreste turte å være mot. Akkurat som motstand mot "eldremilliarden" ble det samme som å være mot eldre - ble det å være mot å ta imot 10.000 flyktninger det samme som å være mot flyktninger.

SV var først ute - bare noen dager etter at den omtalte kronikken hadde stått på trykk - og deretter fulgte Venstre, som mente at vi måtte ta imot "minst" 10.000 flyktninger - mens det lå i kortene at også KrF ville vedta det samme under sitt landsmøte litt senere på våren. Også MDG var med. Størst spenning var det knyttet til Arbeiderpartiets landsmøte, som ble avholdt i midten av april. Og det førte til voldsom applaus, da Jonas Gahr Støre fra talerstolen sa at Norge burde åpne for å ta imot 10.000 flyktninger allerede i år og neste år. AUFs leder Mani Husseini, som hadde kjempet for dette, utbrøt gledestrålende at "det er sånn politikk dannes i Norges største politiske verksted".

Etter dette florerte det med hardtslående uttalelser mot Høyre/Frp-regjeringen, som ikke var like begeistret, bl.a. fordi det allerede satt 5000 flyktninger i mottak uten å ha noe sted å bo.  Både KrF, Venstre og Arbeiderpartiet sa da at de ville "presse" Regjeringen til å ta imot 10.000 flyktninger. Og som alle nå vet: Det endte med forhandlinger mellom samtlige partier (men uten Regjeringen eller Stortinget) - og et kompromiss som innebærer at vi skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år - i tillegg til alle de asylsøkerne som kommer av seg selv. SV var ikke en del av kompromisset, siden det endte med bare 8.000 og ikke 10.000 flyktninger.

Men ble konsekvensene utredet?

Nei.

Akkurat som med "eldremilliarden" ble vedtaket fattet helt uten nærmere utredning av konsekvensene - og helt i strid med det som er alminnelig praksis i norsk politikk.

Etter terroren i Paris kan det være grunn til å frykte at det inntreffer en "psykose" igjen. 

På Politisk kvarter i morges benyttet justisministeren anledningen til å si at vi nå må diskutere generell bevæpning av politiet. "Spørsmålet er om vi (etter Paris-terroren - min anm.) har kommet over i en generell fase hvor vi rett og slett må frasi oss den luksusen det er og ha et ubevæpnet politi", sa Anundsen, som tok til orde for å ha en bred debatt om bevæpning.

En slik bred debatt kan vi selvsagt gjerne ha, men det er rart at dette ønsket fremmes akkurat nå. Regjeringen har, etter min mening, hatt rikelig med tid og anledning til å reise en bred debatt - uten å gjøre det. Det opprinnelige høringsnotatet som Regjeringen la frem, etterlot flere spørsmål enn det ga svar. Og ønsket som mange har hatt, om en bredere debatt i Stortinget etter måneder med midlertidig bevæpning, har heller ikke blitt imøtekommet. Men nettopp derfor er det uheldig at justisministeren tar det opp akkurat nå - da risikoen for at det oppstår panikk eller en "psykose" er spesielt stor.

Konsekvenser må utredes - samme hvor fornuftig og kjedelig det høres ut.

 

Problemformuleringsprivilegiet

  • 06.11.2015 kl.16:14 i Blogg

I dag falt øynene mine på en ny artikkel i Agenda Magasin, denne gangen skrevet av Wegard Harsvik, som er veldig opptatt av politisk retorikk. I det andre avsnittet skriver han: 

"Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er - problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg syns jeg hadde lest dette før, og det hadde jeg. Jeg vet at jeg mange ganger har uttalt at "den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen". I 2006 skrev jeg også dette i Morgenbladet  - under overskriften Problemformuleringsprivilegiet:

"Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis "alle" er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil "alle" også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom "alle" i stedet er enige om at problemet er for få stoler - ja, så vil "alle" også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg vet ikke hvor Harsvik har sitt eksempel fra, for han oppgir ingen kilder. 

Jeg vet imidlertid godt hvor jeg hadde mitt eksempel fra, ettersom jeg oppga en kilde i Morgenbladet. Hele den omtalte passasjen lød nemlig slik: 

"Jeg leste en liten svensk pamflett en gang som het "Problemformuleringsprivilegiet". Den handlet nettopp om dette: om hvem som gjennomgående har mest makt til å fortelle andre hva som er problemet - og dermed også hva som er løsningen på problemet. En illustrasjon som ble brukt i boken var denne: Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis "alle" er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil "alle" også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom "alle" i stedet er enige om at problemet er for få stoler - ja, så vil "alle" også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg tror jeg var den første som omtalte denne boken og begrepet i Norge - formodentlig en gang på 1980- eller 90-tallet. Siden har jeg nevnt det og skrevet om det mange ganger. 

Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å  beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for.

At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt.

God helg!

Venstrevridningen i pressen

  • 06.11.2015 kl.14:12 i Blogg

De siste par dagene har vi kunnet lese to interessante saker som har med presse og politikk å gjøre.

Den ene saken er en mediekommentar skrevet av Sven Egil Omdal, der poenget er at den påståtte venstrevrien i norsk politisk journalistikk er en myte. Omdal kritiserer først og fremst meg, som har "fremført det samme budskapet i 10 år", men som ikke forstår at det jeg sier er feil - ettersom journalistene stort sett stemmer som befolkningen generelt gjør, mens det blant de politiske journalistene er borgerlig flertall. Han mener at heller ikke Frp har noe å klage over, siden hele mediedramaturgien forsterker de populistiske tendensene i politikken og dermed også Frp. Og til slutt sier han at jeg ikke har noe å klage over, siden Civita, ifølge medieforskeren Paul Bjerke, er svært synlig i mediene.

Omdal tar feil når han tror at jeg bare har fremført mitt budskap i 10 år. Jeg har deltatt i mediedebatten mye lenger, også når det gjelder dette temaet. Det er dessuten helt feil at mitt anliggende er å klage på hvordan Civita blir behandlet (selv om det også skjer). Jeg prøver, som Omdal og mange andre, å delta i en generell debatt om mediene og særlig NRK, noe jeg mener er viktig.

Den andre saken dreier seg om flere profilerte samfunnsdebattanter på høyresiden, som har bestemt seg for å boikotte NRK, og om andre debattanter som forstår hvorfor de gjør det. Årsaken er at Asle Toje, som er forsker, og som tilhører den politiske (konservative) høyresiden, nærmest er blitt fremstilt som et "nazisvin" i et satireinnslag i P2-programmet Salongen etter at han hadde vært med i en seriøs debatt om flyktningkrisen.

Denne saken er en god illustrasjon på at Omdal gjør det for lett for seg når han, uten nærmere dokumentasjon eller analyse, avviser at det er en venstrevridning i pressen. 

Omdal har selvsagt rett i at ikke alle journalister eller all journalistikk er venstrevridd - det skulle bare mangle. Han har selvsagt også rett i at graden av venstrevridde innslag varierer, avhengig av hvilke journalister, medier, sjangre og temaer det gjelder.  Det er dessuten veldig forskjell på om Dagbladet har en venstrevridd journalistikk, og om NRK har det. NRK er i en særstilling når det gjelder krav til politisk balanse.

Min erfaring er at helt generelle påstander om at pressen er venstrevridd sjelden blir tatt alvorlig av pressen. Det skyldes nok også at det er ganske vanskelig å forstå hva det vil si å være venstrevridd i mediene. Det dreier seg jo tross alt ikke om en bevisst kampanje eller konspirasjon. Det beste er derfor å reagere konstruktivt og konkret i det enkelte tilfellet, slik jeg mener at jeg gjorde i forbindelse med en av NRKs valgsendinger i høst. I sommer sendte jeg også, direkte til NRK, svært konkrete tilbakemeldinger på to, etter min oppfatning, meget kritikkverdige utgaver av Søndagsavisa, som ble sendt 19.juli og 2.august. Mitt inntrykk er at NRK, tross alt, setter pris på konkrete tilbakemeldinger, og at de har et oppriktig ønske om å opptre balansert. 

Jeg vet ikke hvor Omdal har sine undersøkelser fra. De siste tallene jeg har sett, som er fra 2014, er omtalt av Kjersti Løken Stavrum på hennes blogg. Der fremkommer det at Stortinget ville hatt en helt annen sammensetning, dersom journalistene bestemte (faktisk sammensetning i parantes): Arbeiderpartiet 65 (55), SV 19 (7), Rødt 9 (0), MDG 17 (1) - til sammen 93 (62) eller 110 (63), avhengig av om man regner med MDG eller ikke. På den borgerlige siden ville Høyre fått 26 (48), Frp 0 (29), Venstre 23 (9), til sammen 49 (86). Det fremkommer ikke av Stavrums blogg hva KrF, som faktisk har 10 mandater, og Sp, som også har 10 mandater, ville fått - men svaret er, hvis jeg selv skal regne det ut, 0 mandater. Redaktørene er enda mer "ekstreme" - deres stemmegivning ville ført til at Arbeiderpartiet hadde fått 88 mandater på Stortinget.

Hvor representativt dette er for f.eks. NRK er det umulig å vite. Omdal er opptatt av at medlemmene av Stortingets presselosje er mer høyrevridde enn journalistene generelt. Om det også gjelder NRKs journalister, er det ingen som vet. Men NRK er også en del av offentlig sektor, og ansatte i offentlig sektor har en tendens til å stemme mer til venstre enn befolkningen generelt eller ansatte i privat sektor.

Viktigere enn journalistenes stemmegivning er det imidlertid om de utfører jobben sin godt. Det er selvsagt ingenting i veien for at en journalist kan være svært profesjonell og balansert, selv om han eller hun også er venstrevridd eller høyrevridd. Egne politiske preferanser blir først og fremst et problem, dersom man ikke er profesjonell og dyktig nok, eller dersom man ikke tar dette alvorlig. 

Da jeg ble spurt om å diskutere dette i Dagsnytt 18s jubileumssending, som Omdal viser til, ble jeg på forhånd spurt hvordan venstrevridning f.eks. i NRK kan arte seg. Og la meg gi noen eksempler:

  • Den politiske satiren i NRK kommer nesten alltid "fra venstre". I mange år var Erling Lægreid fast kåsør, bl.a. i Dagsnytt 18, og jeg minnes bl.a. at jeg en gang ble omtalt som litt "brun". Nå er det Sannhetsministeriet og Salongen, og det aller meste kommer "fra venstre", slik altså Asle Toje nå har fått erfare. 
  • Ytterpartiene forskjellsbehandles. Frps inntreden i regjeringskontorene ble behandlet helt annerledes enn at SV gikk inn - enda SV, i motsetning til Frp, har en autoritær historie. Og dette gjentar seg nå når Rødt får en hånd på rattet - helt til min kollega Torstein Ulserød påpekte hvor påfallende dette er. 
  • Av og til kan man nesten merke det på stemningen i studio: Man kan høre hvordan journalister og programledere har større sympati med f.eks. Kristin Halvorsen enn Siv Jensen - eller med Bård Vegar Solhjell fremfor Per Sandberg. Man kan forstå hvorfor det er slik, men det er ikke profesjonelt.
  • Det er også påfallende hvordan journalister, som, kanskje i en gitt situasjon, bare føler eller mener det er riktig å si hvor de står - f.eks. fordi det er moralsk riktig - alltid står på venstresiden. Det er f.eks. ingen som mistenker Sidsel Wold for å stemme Høyre.
  • Veldig mange kritiske spørsmål kommer "fra venstre": Det gjelder, typisk nok, budsjettbevilgninger (selv om vi har fått en liten wake up-call i det aller siste), skatt, privatisering, friskoler og bistand - og mange andre spørsmål. Mange journalister sier, som Omdal, at man ikke kan være forbauset over å få spørsmål "fra venstre", hvis man er en Høyre-statsråd - og det har han jo rett i. Men for Arbeiderparti-statsråder spørsmål "fra høyre"? Nei, ofte flytter bare journalistene seg lenger til venstre, slik at også Ap- og SV-statsråder får spørsmål "fra venstre". 
  • Noe av grunnen til at det kommer så mange spørsmål "fra venstre", er nok at det ligger noen premisser eller verdier under: Å bruke offentlige penger (altså andres penger) er ikke bare legitimt, men bra. At rike mennesker bruker sine egne penger, virker ofte vulgært. Offentlige penger er "snille" og ufarlige - private penger er "slemme" og farlige. Det har også sammenheng med at journalister - som politikere - er ekstremt opptatt av ressurser og veldig lite opptatt av resultater.
  • Man merker også en mangel på kompetanse: I den senere tid har det vært mange debatter, også i NRK, om de såkalte velferdsprofitørene. Men man hører nesten aldri at noen stiller spørsmål ved de underliggende premissene som den radikale venstresiden her legger til grunn - om hensikten med å ha en åpen markedsøkonomi basert på konkurranse. 
  • Mangelen på kompetanse får ofte litt komiske utslag når en journalist ønsker å være balansert: Hun eller han greier ofte ikke å formulere gode spørsmål "fra høyre". Så fremfor å gjøre det, transporterer man bare et synspunkt videre. Når en høyresidedebattant har sagt hva han eller hun mener, hører man derfor ofte at journalisten bare sender spørsmålet videre slik: "Ja, er det ikke noe i det da?"
  • Jeg tror nok mange på høyresiden også vil si at våre intensjoner ofte ikke blir trodd, mens man tar for gitt at venstresiden representerer det gode. Hvor mange journalister har f.eks. egentlig lyttet til det høyresiden sier den vil oppnå ved å fjerne formuesskatten - og hvor mange velger bare å adoptere venstresidens karikatur av høyresidens intensjoner - og snakke om "skattelettelser til de rikeste" som om intensjonen er å gi de rikeste mindre skatt.
  • Jeg mener også at man kan merke venstredreiningen i måten næringslivet blir behandlet på i mediene. Det er liten forståelse for næringslivets rolle og betydning i vårt samfunn. Engasjementet kommer først når det dreier seg om kvotering eller korrupsjon, eller når noen i næringslivet (overraskende) gjør noe godt for andre som ikke har med virksomheten å gjøre. 
  • Det er også påfallende hvordan pressen, også NRK, bruker bl.a. fagforeninger som eksperter i den offentlige debatt - og hvor liten refleksjon det er rundt konsekvensene av dette. Et eksempel: Lærerorganisasjonene, dvs. primært Utdanningsforbundet, er ekstremt godt organisert og synlig i samfunnsdebatten. Formelt representerer forbundet nesten samtlige lærere i landet, men vi vet at svært mange av dem i praksis ikke engasjerer seg. De som er aktive i lærernes fagforening, er derfor en svært tydelig stemme - og ære være dem for det. Foreldrene derimot, er ikke organisert - og elevene må sies å være svakt organisert på videregående og uorganisert på lavere trinn. Maktforholdet mellom disse tre "interessentene" i skole-Norge er derfor svært skjevt. Likevel brukes ledelsen i Utdanningsforbundet som en slags "fasit" i mange skolepolitiske debatter. Det samme kan sies om andre fagforeninger, som f.eks. politiets, som var meget sterkt til stede under ledelse av Arne Johannessen.
  • Det er, etter min mening, også en mangel på prinsipiell forståelse for betydningen av de statsfrie rom - enten det er familien, sivilsamfunnet eller markedet. Dagens Næringsliv forstår seg riktig nok på markedet, og Vårt Land er, på sitt vis, opptatt av familien - men slike allmenne temaer skal jo ikke bare overlates til aviser som representerer nisjer.
  • Til slutt bør det nevnes at det er noen spørsmål som blir dårlig belyst i norsk presse, fordi man ser det gjennom egne politiske briller: Høyresidefenomener i andre land er f.eks. ofte dårlig dekket - enten det gjelder helt normale standpunkter som virker merkelig "høyrevridde" hos oss - eller høyreside-kandidater som overrasker norske journalister ved å vinne valg.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at kritikken min kan virke monoman. Men etter min mening bør dette være noe som engasjerer flere enn enkelte av oss på høyresiden. Ifølge Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, som Kjersti Løken Stavrum omtaler på sin blogg, tror hele 71 prosent av de spurte at journalistene i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske ståsted. Blant Frp- og KrF-velgere er tallet enda høyere - mens de som i minst grad tror at journalistene lar seg påvirke, kommer fra Ap, SV og Sp. Det i seg selv burde være et varsko for mediene.

Til syvende og sist handler dette om journalistikkens kvalitet og legitimitet - og dét bør være et viktig spørsmål for alle som er opptatt av å beholde en god og uavhengig presse, enten de står til høyre eller venstre.

 

 

 

 

 

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert".

  • 05.11.2015 kl.17:36 i Blogg

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert".

Dette utsagnet slo imot meg da jeg for første gang skulle ta en kikk på det nye Agenda Magasin.  Det var første setning i en artikkel skrevet av Simon Malkenes. Og det overraskende var at det tilsynelatende var jeg som hadde sagt det, for som det sto:

""Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert", var utdannings- og forskingsminister Kristin Clemets kommentar til resultata frå den første PISA-undersøkinga.[1]

Fotnoten viste til Malkenes' kilde, nemlig "Dagbladet 05.12.2001: Norge er skoletaper! (papirutgave)".

Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke kunne ha sagt dette. Jeg snakker rett og slett ikke sånn om norsk skole. Likevel kan man - når man har deltatt 30 år i norsk samfunnsdebatt - ikke føle seg helt sikker. Det hender ting blir tatt ut av kontekst, at noen misforstår eller at avisene rett og slett, bevisst eller ubevisst, later som de siterer noen når de faktisk ikke gjør det. Men det virket usannsynlig. Hadde en avis som Dagbladet feilaktig tillagt meg et slikt utsagn, ville jeg høyst sannsynlig ha rettet det opp med en gang.

For ordens skyld sjekket jeg derfor avisarkivet Retriever, og der var det ingenting som tydet på at jeg hadde sagt dette.  Men for å være helt på den sikre siden bestilte jeg også en kopi av selve papiravisen. 

Mens jeg ventet på å få papiravisen, henvendte jeg meg til Stian Bromark, som er redaktør for Agenda Magasin, og spurte om magasinet hadde noen dokumentasjon på at jeg hadde sagt dette. Bromark gjorde en heltemodig innsats, men var åpenbart ikke fornøyd med de referansene han fant. Han fant bare at det flere steder ble hevdet at jeg hadde sagt dette. Han ba derfor Malkenes klargjøre, hvilket han, ifølge Bromark, gjorde ved å poengtere at det "ble skapt et bilde av Norge som skoletaper", og at "det står fast", enten utsagnet stammet fra meg eller Dagbladet!  Malkenes endret samtidig den første setningen i artikkelen, slik at den nå lyder 

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert", var avisoppslaget i Dagbladet etter at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet hadde presentert resultata frå den første PISA-undersøkinga". (Men Agenda Magasin opplyser ikke leserne sine om at setningen er endret.)

Og det var nettopp det det var - en overskrift og deler av en ingress i Dagbladet. Heller ikke Dagbladet er riktig sitert, men nesten. Overskriften i Dagbladet lyder "Norge er skoletaper". I ingressen står det "Hermed er det solid dokumentert", men det gjelder noe annet, nemlig at "det er typisk norsk å være middels!"

Og hermed kunne jo saken vært ute av verden - som et lite hendelig uhell. Men slik viste det seg ikke å være.

I forbindelse med Bromarks og min egen jakt på kilden dukket nemlig sitatet - i ulike varianter - opp en lang rekke steder. Det viser seg å ha vært svært flittig brukt av Simon Malkenes, bl.a. i forbindelse med en bok han har skrevet, og av professor Svein Sjøberg, som for øvrig mener at boken til Malkenes er "en vitenskapelig fundert systemkritikk av det som skjer i norsk skole". Sjøberg har gjort seg berømt som PISA-kritiker og fremhever gjerne at andre ikke er like kunnskapsbaserte og vitenskapelige i sin tilnærming til skolepolitikken som han er. Og noe av det han "vet", er at jeg "hauset opp stemningen" på pressekonferansen om PISA, bl.a. ved å uttale at "Norge er en skoletaper".

Sjøberg og Malkenes har altså i mange år brukt et falskt sitat av meg som utgangspunkt for å etablere en (komisk) argumentasjonsrekke - slik det fremkommer bl.a. i den artikkelen Malkenes har skrevet for Agenda Magasin.

Sjøberg har sitert meg utallige ganger, men merkelig nok ikke alltid helt likt - som om jeg har sagt det samme på litt ulike måter flere ganger på samme dag. I ett og samme (svært ensidige) foredrag gjengir han meg to ganger:

"Norge er en skoletaper. Hermed er det solid dokumentert"  står det på én slide - hvoretter det snart står noe litt annet på en annen slide: "Norge er en skoletaper, nå er det vitenskapelig bevist". Men i begge tilfeller foregir han å sitere meg.

Og Sjøberg oppgir de underligste kilder: En gang nevner han Aftenposten (men der fant jeg ingenting) - en annen gang skriver han at "nesten alle aviser brakte sitatet som forsideoppslag dagen derpå", altså dagen etter at den første PISA-undersøkelsen ble lagt frem. Men da er det jo merkelig at det ikke er mulig å gjenfinne sitatet når man søker på nettet.

Fra Sjøberg og Malkenes, får vi anta, har det så spredt seg videre til andre, som med samme skråsikkerhet har tillagt meg dette sitatet, som altså desken i Dagbladet antagelig har funnet på. To samfunnsdebattanter, som påstår at de driver med vitenskapelig arbeid, gidder altså ikke engang å drive elementær kildekritikk.

Jeg har for ordens skyld tatt kontakt med både Sjøberg og Malkenes og spurt hvilken dokumentasjon de har.

Sjøberg svarer at han  har "sitert (meg) slik i snart 15 år". Han var ikke på pressekonferansen 4. desember 2001, skriver han (selv om han altså vet at jeg "hauset opp stemningen"), så derfor har han basert seg på presseoppslagene, hvoretter han legger ved link til det angjeldende oppslaget i Dagbladet. Og fortsetter: "Hvis jeg nå, 15 år senere, får vite at overskriften "Norge er skoletaper" er satt av avisen, og ikke sagt av deg, er det en overraskelse som jeg tar til etterretning. Fra nå (...) av vil jeg si at dette er avisenes overskrift,.." 

Sjøberg legger imidlertid til at han syns han kan sitere meg ved å sitere min tidligere statssekretær Helge Ole Bergesens bok, fordi Bergesen enkelte steder har skrevet "vi". Men også dette er jo en besynderlig form for sitatteknikk: Jeg er ikke (med)forfatter av boken, og dermed kan selvsagt ikke Bergesens utsagn gjengis som mine!

Malkenes' svar er mer utkrøpent. Han legger ikke frem noen dokumentasjon overhodet, men skriver "takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. 
Setningen er nå rettet." Men, som jeg har vist, er ikke dette et sitat Malkenes feilaktig tilla meg bare i denne artikkelen. Han har gjort det flere ganger - og det ligger fortsatt ute som et sitat hos Res Publica, som utga boken hans, og som for øvrig også samarbeider med Agenda.  Malkenes og Agenda Magasin har heller ikke giddet å ta hensyn til de følgevirkninger det har for Malkenes' artikkel at han i innledningen driver med sitatfusk. Lenger ute i artikkelen står det bl.a. at jeg, i stedet for å si at "Norge er en skoletaper" kunne valgt å si noe annet: "Ho kunne jo sagt «nei, norsk skole er god, det veit vi utan PISA». Men det gjorde ho ikkje." Men hvordan i all verden skal man forstå denne passasjen når den aller første setningen nå er endret?

Mange har gitt opp å diskutere med Sjøberg, men jeg har tatt meg bryet noen ganger, bl.a. her

Malkenes har en stil som, etter min oppfatning, ikke appellerer til debatt - enda jeg generelt er en nokså debattglad person. Artikkelen han har skrevet i Agenda Magasin illustrerer det: Formen er polemisk, spekulativ og ensidig - og han er ellers ofte anekdotisk. Med utgangspunkt i sitatfusk forsøker han å etablere en argumentasjonsrekke gjennom hypotetiske assosiasjoner knyttet til Friedman, nyliberalisme, Murens fall og Machiavelli (sic!). Og som vi nå vet: Kildekritikken er fraværende.

Malkenes skriver om meg, om hva jeg tenkte, og om hva som drev meg da jeg var utdannings- og forskningsminister. Det har jeg jo visse synspunkter på selv,  og jeg har skrevet en del om det, bl.a. i Norsk pedagogisk tidsskrift. Her kunne Malkenes fått førstehånds kunnskap om hva jeg står for og mener - men av en eller annen grunn er det en kilde han ikke bruker.

Svein Sjøberg, som er professor, har oppsiktsvekkende nok vist at han ikke forstår hva en kilde er eller hva som kvalifiserer til å være et sitat.

Malkenes har skrevet en artikkel som bygger på fusk. Og når forfatteren blir tatt i å fuske, later han som det er skjedd en enkeltstående feil som han enkelt kan rette opp. 

Jeg ønsker det nye magasinet lykke til videre - uten forfattere som fusker! 

 

 

Får vi en ny Osloskole nå?

  • 19.10.2015 kl.22:00 i Blogg

Osloskolen har lenge hatt ry på seg for å være en "testskole" med vanvittig mange tester og prøver - til stor irritasjon for foreldre, elever og lærere. 

Jeg er ikke så sikker på at det er sant.

Både trivselsundersøkelser blant lærerne, søkningen til stillinger i Osloskolen, brukerundersøkelser blant foreldrene og elevundersøkelser etterlater et helt motsatt inntrykk: Det store flertallet av dem som har med Osloskolen å gjøre, er meget fornøyd.

Motsatt kan man si at den såkalte foreldreaksjonen mot Osloskolen har vist seg nokså oppskrytt, enda den er blitt godt markedsført i pressen.

En av grunnene til at slike myter kan festne seg, er at mange tar påstander for gitt og sprer dem videre - uten egentlig å undersøke om de er så sanne. Mye av motstanden mot Osloskolen har vært politisk og ideologisk motivert, og det er ikke galt i seg selv - men kritikken har ofte vært anekdotisk og basert på enkelttilfeller eller anonyme fortellinger og tips.

På denne bakgrunn var det derfor spennende å lese hva det nye byrådet vil gjøre med Osloskolen. Jeg leste først enkelte oppslag i mediene, bl.a. i VG, som panegyrisk kunne fortelle om en ny vår for byens barn og unge, og om at det nye byrådet ville dempe prøvepresset og gjøre Osloprøvene frivillig etter at Ap og SV lenge har vært "veldig kritiske til det stadig økende prøveregimet i Osloskolen", som Høyre, på sine side, visstnok har "heiet frem".

Det var derfor med stor interesse jeg leste selve byrådserklæringen, som ble lagt frem i dag. For hva står det der om det famøse testregimet?

Egentlig svært lite. Det eneste konkrete er at "Osloprøvene gjøres frivillige for skolene, med unntak av naturfagsprøven".

I praksis betyr det at fire av de syv Osloprøvene som gjennomføres i løpet av 11 år, gjøres frivillige for skolene. Jeg tipper at elevene bruker cirka en time på hver Osloprøve, så det betyr at byrådet gjør fire - fem timer med prøver - i løpet av 11 år - frivillig for skolene. Ikke akkurat noen revolusjon, selv om det ser ut som mange tror det.

Om det er klokt av skolene å fjerne disse fire prøvene kan nok diskuteres. De er i all hovedsak lagt til trinn der det mangler nasjonale prøver eller statlige kartleggingsprøver, og slik sett kan det jo tenkes at de er ganske viktige for elevene. 

I VGs artikkel refereres ett programpunkt til fra den nye byrådserklæringen - som om den har noe med "testhysteri" å gjøre - nemlig at Ap, SV og MDG (og Rødt) har bestemt at Oslo ikke skal delta i "storby-PISA". Det er mange punkter om hva man ikke skal gjøre i erklæringen om skolen, så at man også programfester at man ikke vil delta i "storby-PISA" er kanskje ikke så rart.

Det rare er at noen tror at dette er "testing" eller har noe med "prøvepress" å gjøre. Etter min mening er det primært forskning, noe jeg skrev om her. Mange misforstår dette i Norge, og tror det er tester alle elever regelmessig tar - men det er det ikke. Det er kun noen få elever som deltar i undersøkelsen, som enten kan gjennomføres en gang eller med sjeldne, men jevne mellomrom for å kartlegge utviklingen over tid. Men dette er ikke noe som "demper prøvepresset", hverken for elever eller lærere.

I Norge har det for enkelte gått sport i å harsellere med PISA, som om PISA er et ubrukelig verktøy og dessuten nærmest styrer norsk skole. Begge deler er, etter min oppfatning, feil. PISA har absolutt sine begrensninger, men det er også et nyttig verktøy og på noen områder det beste vi har for å lære mer om skolens betydning.

Selv har jeg nylig blitt medlem av den globale utdanningskommisjonen som ledes av Gordon Brown.Det er interessant å merke seg at den forskningen PISA og OECD bidrar med, der anses som nyttig og verdifull  - mens altså det nye byrådet i Oslo ikke syns at de trenger denslags kunnskap om skolen.

 

Jensen vs Støre: Interessant og selsom duell om de store pengene

  • 10.09.2015 kl.11:01 i Blogg

I går morges møttes Siv Jensen og Jonas Gahr Støre til debatt i Politisk kvarter.

Det ble både en avklarende og en litt selsom debatt.

Først til det som virket avklarende:

Begge parter, dvs. både Høyre/Frp-regjeringen og Arbeiderpartiet, ønsker å gjennomføre en skattereform, basert på Scheel-utvalgets innstilling.

Begge vil gjennomføre lettelser i bedriftsbeskatningen, dvs. primært selskapsskatten. Stoltenberg II-regjeringen startet nedtrappingen av selskapsskatten og nedsatte Scheel-utvalget for å utrede veien videre. Siv Jensen bekreftet at reduksjon i selskapsskatten også er en prioritet for Regjeringen i årene som kommer. Begrunnelsen er, fra begge parters side, at vi må opprettholde og helst styrke norsk næringslivs konkurranseevne i møte med næringsliv fra andre land der skatten er lavere.

Det fremgikk ikke like eksplisitt, men det ligger i kortene, at begge parter også ønsker lettelser i inntektsskatten når de reduserer selskapsskatten - dels fordi Scheel-utvalget foreslår det, dels fordi det er nødvendig for å bevare symmetri i skattesystemet og dermed unngå uheldige skattetilpasninger.

Det synes også klart at Regjeringen vil fortsette å redusere formuesskatten, noe Arbeiderpartiet ikke vil - men dette vil ikke være like viktig eller omfattende som reduksjonen i selskapsskatten. 

Noe annet som virket klart, er at Regjeringen ønsker å gi netto skattelettelser samtidig som de gjennomfører en skattereform. Regjeringen vil altså ikke at noen andre skal ta "skatteregningen" for at man reduserer skatten for arbeidstakere og selskaper. Det er ikke, ifølge Jensen, nødvendig at staten tar like mye med den ene hånden som den gir med den andre. "Gir" Jensen 10 milliarder kroner i skattelette til bedriftene, vil hun altså ikke øke skatten med 10 milliarder kroner for noen andre. Jensen tror likevel ikke at staten taper 10 milliarder kroner på å gi en slik skattelette, fordi hun mener skattelettelser har dynamiske virkninger: De virker så positivt på økonomien at vi får flere bedrifter og flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått - og dermed også større skatteinntekter enn vi ellers ville fått. Statens "tap" av å gi 10 milliarder kroner i skattelette er derfor, over tid, mye mindre enn 10 milliarder kroner, ifølge Jensen.

Det var litt mindre klart hva Arbeiderpartiet mener om dette. Støre sa riktig nok at det ikke var et mål med en reform at det skulle gjennomføres skattelettelser, og han sa samtidig at hvis det kommer lettelser, så må det komme inntekter. Men regnestykket trenger likevel ikke, ifølge Støre, å gå opp "på krona". Samtidig sa han at Arbeiderpartiet vil ta endelig stilling til dette senere, men likevel før valget i 2017. Det virker altså som om Arbeiderpartiet aller helst vil ha en såkalt provenynøytral reform - der skattelettelser (til bedriftene og, sannsynligvis, arbeidstakerne) skal oppveies av skatteøkninger på noe annet eller noen andre. Men et endelig svar på dette får vi ikke før nærmere valget i 2017. Innen den tid er det nok Arbeiderpartiets håp at det er inngått et kompromiss i Stortinget om en ny skattereform, som gjør at skatt er utradert som tema i valgkampen 2017. Dette vil nok særlig være ønskelig, sett fra Arbeiderpartiets side, dersom partiet nå skulle tape valget i Oslo på grunn av løftet om å innføre en lokal eiendomsskatt.

I løpet av debatten i Politisk kvarter spurte Siv Jensen gjentatte ganger om hvem som skal få "skatteregningen" til Arbeiderpartiet - altså hvem som skal få skatteøkninger for å kompensere for de skattelettelsene Arbeiderpartiet vil gjennomføre.

Dette fikk hun ikke svar på.

I stedet prøvde Jonas Gahr Støre å snu debatten og utfordre Siv Jensen - for hva skal egentlig hun kutte på statsbudsjettet når hun vil gjennomføre så store lettelser i skatten? Dersom hun får mindre inntekter på statsbudsjettet som følge av skattelettelser, må jo også utgiftene ned, ifølge Støre.

Og Støre gjentok dette mange ganger: Hvem skal ta kuttregningen? Hvor skal kuttet komme? Er det sykehusene eller de eldre som skal få mindre penger? Er det kommunene, pensjonister som mister sitt kulturtilbud eller uføre som mister barnetillegget? Hvem skal ta kuttet?

Støre illustrerte det hele med å vise til en en såkalt budsjettlekkasje i VG forleden, der det påstås at Regjeringen - i statsbudsjettet for 2016 - vil foreslå et kutt i selskapsskatten og et kutt i inntektsskatten som samlet kan komme opp i en skattelettelse på 20 - 30 milliarder kroner. Støre glemte å nevne at det i VG også sto at Regjeringen vil innføre en ny toppskatt som vil dekke inn store deler av provenytapet - men la det fare her. Har VG rett, er det åpenbart at Regjeringen planlegger å gjøre som Siv Jensen sier: Den vil gi netto skattelettelser, og i hvert fall ikke la noen skatteytere ta hele "regningen" for at andre skatteytere får lettelser i skatten.

Det ekstremt selsomme med debatten i Politisk kvarter var at Støre - gang på gang - spurte hvor Regjeringen vil "kutte" for å finansiere skattelettelsene.  For en norsk regjering må jo ikke kutte noe for å redusere skatten?

Mange andre regjeringer må det. Hvis f.eks. den greske regjeringen tror det er lurt å kutte skatten for bedriftene i Hellas, må den - i hvert fall i første omgang, inntil de eventuelle dynamiske virkningene viser seg - kutte i utgifter, for å få regnestykket til å gå opp.

Men slik er det ikke i Norge. 

Norge har levd i overflod i mange år - og vi vil fortsatt gjøre det i noen år til. Hvert år har norske regjeringer mange nye penger til disposisjon - som de kan velge å bruke på å la offentlig sektor vokse enda mer - eller på å styrke privat sektor, enten det er familiene, sivilsamfunnet eller bedriftene. Og styrking av privat sektor kan, grovt sagt, enten skje ved at man skattlegger den og deler ut pengene igjen til gode formål (f.eks. kontantstøtte, velferdsgoder eller subsidier) - eller, alternativt, ved å unnlate å skattlegge like mye.

Og hva har norske politikere valgt?

Hvis man skal vurdere hvor mye mer norske politikere har fått til rådighet de siste 10 år, er det (minst) tre måter å vurdere det på. Man kan se på økningen i oljepengebruk + økningen i strukturell skatteinngang; man kan se på økningen i oljepengebruk, eller man kan se på økningen i oljepengebruk fratrukket økning i pensjonsutgifter (Folketrygden), som ofte regnes som utgifter man ikke kan gjøre noe med, i hvert fall ikke på kort sikt.

Siden dette er en blogg, gjør jeg det enkelt og ser på økningen i oljepengebruk. Og kort fortalt har den steget fra ca. 57 milliarder 2015-kroner i 2006 til 169 milliarder kroner i 2015, altså en økning på 112 milliarder kroner på 10 år. Og dette er de ekstrapengene politikerne har hatt til disposisjon i denne perioden.

Sagt på en annen måte: Disse 112 milliarder kronene er helt nye penger, og det er derfor  ingen som rammes, og intet som "kuttes", når man bruker dem. Det er en type penger som stort sett ikke fins i andre land, så norske politikere har nærmest vunnet i lotto når de har hatt alle disse pengene til disposisjon - på toppen av de vanlige skatteinntektene fra borgere og bedrifter. Pengene kommer i stor grad fra "oljefondet", og siden fondet stadig vokser, kan oljepengebruken, som andel av BNP, økes uten å bryte handlingsregelen.

Så hvordan har så norske politikere valgt å bruke alle disse pengene? 

Jo, de har i denne tiårsperioden brukt 8 milliarder kroner til å redusere skatten for personer og bedrifter - og 104 milliarder kroner på å øke offentlige utgifter. Det har med andre ord vært en voldsom sterk prioritering av offentlig sektor.

Og poenget i denne sammenheng er: Norske politikere trenger ikke å kutte i noe som helst for å redusere skatten. Det de gjør, er å bruke en del av handlingsrommet - altså en del av de nye pengene - til skattelettelser, mens de fortsatt vil bruke desidert mest på å øke offentlig sektor. Det gjør de nemlig også mens Frp sitter i regjering. De store pengene brukes hvert år på å øke de offentlige utgiftene.

Spørsmålene til Støre - om hvor Siv Jensen vil kutte - er altså ganske malplassert. De ville passet bedre i et annet land, der det ikke er så store overskudd på statsbudsjettet.

Men når det er sagt: Hverken Støre eller Jensen kan fortsette som de har gjort til nå, i det uendelige.

Sånn cirka midt på 2020-tallet vil statsbudsjettet, ifølge SSB, begynne å gå med underskudd.

Da blir det nok mer problematisk - både med skattelettelser og en fortsatt voldsom ekspansjon av offentlig sektor. Da kan det til og med bli snakk om kutt, og er norske politikere forberedt på det?

 

 

 

PS: Tallene jeg bruker, er ikke justert for lønnsvekst i offentlig sektor - men dette endrer ikke hovedpoenget om at norske politikere har hatt mange "gratis" penger til disposisjon og fortsatt vil ha det i ennå noen år. 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
hits