hits

"Geografisk vrede" - og behovet for god politikk for hele landet

  • 20.02.2018 kl.07:20 i Blogg

I den danske avisen Berlingske kunne man i forgårs og i går lese to interessante artikler.

Den ene artikkelen, som sto i forgårs, inneholdt et intervju med en velkjent borgerlig kommentator i Danmark, som vil starte et opprør med sitt eget parti Venstre. Bakgrunnen er, ifølge Jarl Cordua,  at Venstre, som er det dominerende styringspartiet på borgerlig side, er blitt et parti for distriktene og ikke har noe å tilby hovedstadens velgere. Det som har fått det til å renne over for Cordua, er at Venstre har stått bak "dyre og dårlige utflyttinger av statlige arbeidsplasser" og nå har toppet det hele med å antyde at også deler Folketingets uavhengige institusjoner, som Riksrevisjonen og Ombudsmannen, skal flytte fra København, enda de, etter Corduas oppfatning, "er satt til verden for å kontrollere regjeringen og politikerne på Christiansborg". 

Det danske Venstre var opprinnelig et "bondeparti", men har forlengst blitt et parti også for folk i byene. Og også enkelte sentrale Venstrefolk deler Corduas bekymring og sier blant annet at Venstre må unngå å falle tilbake til den rollen det hadde som et rent "landmands- og provinsparti".

Den andre artikkelen sto å lese i Berlingske i går og var hentet fra en reportasjereise til USA. "Hvor kommer alle de vrede mennesker fra?" var tittelen på artikkelen, der hovedbudskapet var at når den vestlige verden nå opplever en bølge av politisk populisme, så skyldes det ikke ulikhet mellom mennesker, men mellom fattige og rike regioner, altså "regional ulikhet". Fattige mennesker er ikke sinte på rike mennesker, for "det er ikke de betydningsløse mennesker som reagerer. Det er de betydningsløse regioner." "Føttene" har flyttet, mens "røttene" er blitt igjen og er sinte på dem som har "føtter". En av dem er Jacob Miley, hvis røtter er i West Virginia. Han vil ikke flytte, samtidig som han klager over mangelen på arbeidsplasser, butikker og investeringer - og hipstere, homofile, svarte aktivister, Hollywood-stjerner, sosialister og miljøforkjempere - eller "dem" i motsetning til "oss", som han sier til Berlingske.

Det kan nok være at artikkelen underspiller den økonomiske ulikhetens betydning. Men at høyrepopulismen og nasjonalismen ikke bare har med økonomisk ulikhet å gjøre, men også med identitet, innvandring og islam å gjøre, er det mange som har påpekt (herunder flere i Civita) - og senest også Francis Fukuyama, da han nylig var i Norge og blant annet ga et leseverdig intervju i Klassekampen (ikke på nett). Det er også velkjent at høyrepopulistiske eller nasjonalistiske partier har hatt større oppslutning i distrikter og spredtbygde strøk og blant folk med lavere utdanning enn i den urbane og høyt utdannede "eliten".

Det er ikke vanskelig å forstå at fraflytting, fjernstyring og forfall skaper vrede og kan føre til former for opprør. Dette var også merkbart i Danmark ved siste valg. Valgresultatet viste et sterkt polarisert bilde, der Dansk Folkeparti hadde enormt gjennomslag i det danskene kaller "udkanten", altså utenfor de store byene. Også i Norge så vi visse tendenser til det samme ved valget i 2017.

Men når forsøket på å føre en mer aktiv distriktspolitikk, for eksempel ved å flytte ut statlige arbeidsplasser, også leder til et opprør fra "sentrum", er det kanskje grunn til å tenke seg om. 

Jeg tror nemlig Cordua har et poeng: Det er en mangel på god politikk for å holde hele landet i hevd. Det gjelder både i Norge og Danmark - selv om landene, geografisk sett, er ekstremt forskjellige - og det gjelder i mange andre land. Alle norske partier har et bredt repertoar av distriktspolitiske virkemidler, og noen av partiene har et større sakseierskap enn andre. Men hvis vi skal oppsummere noen tiårs politisk innsats for å "ta hele landet i bruk", tror jeg det må være riktig å si omtrent som følger: Norge har lyktes bedre enn mange andre land. Men ingen regjeringer synes å ha lyktes bedre enn andre regjeringer. Det er heller ikke opplagt hva de kunne ha gjort annerledes eller bedre for å få flere til å ville bo, arbeide og investere i de minst sentrale områdene av landet.

For å oppsummere: Det vi kaller "distriktspolitikken" kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Men urbaniseringen er sterk, og det er også svært mye positivt å si om at flere flytter til byene. Men det bør ikke skje på en måte som bare skaper vrede og en følelse av tap for dem som ikke flytter.

Hva som skal til for å skape en mer positiv utvikling i distriktene - eller en mindre negativ utvikling når fraflytting ikke er til å unngå - er ikke så lett å si.

Bare å tvangsflytte statlige arbeidsplasser er ikke nødvendigvis god eller konstruktiv politikk. 

 

 

Offentlig og privat sektor: Et skjebnefellesskap med dårlig kommunikasjon

  • 13.02.2018 kl.22:35 i Blogg

Forleden snakket sjefen i NHO, Kristin Skogen Lund, om sine ønsker for pensjonsforhandlingene i offentlig sektor.

Reaksjonen hun fikk fra sjefen i fagforeningen Unio, Ragnhild Lied, var foruroligende.

Ifølge Lied bør Skogen Lund «passe sine egne saker» og «holde fingrene fra fatet», for ellers «øker hun streikefaren». Lied mener at de offentlig ansatte har «helt særegne utfordringer som ikke Kristin Skogen Lind kjenner til». Og disse særegne utfordringene, som altså NHO-sjefen ikke kjenner til, gjør at de må ha bedre pensjonsordninger enn ansatte i privat sektor har.

La oss, før vi går videre, spole litt tilbake:

Stoltenberg II-regjeringen har fått mye og berettiget ros for at den greide å fullføre en pensjonsreform. Likevel var det langt fra den pensjonsreformen Stoltenberg og mange andre opprinnelig ønsket. Det ble i realiteten en halv reform: Pensjonssystemet for privat sektor ble reformert, mens det skjedde svært lite i offentlig sektor. (Oppdatert 14.2.: Jeg har endret "ikke skjedde noe" til at det "skjedde svært lite", for det skjedde faktisk litt også i offentlig sektor.)

Pensjonsreformen i privat sektor er likevel en av de viktigste reformene som har vært gjennomført i Norge de senere år. Den har gitt mange mennesker noen ekstra goder, som for eksempel muligheten til å ta ut pensjon og jobbe og tjene penger på samme tid. Men samtidig sparer den det offentlige, og dermed samfunnet, for store summer på sikt, blant annet fordi flere jobber lenger og fordi mange får mindre pensjon i fremtiden enn de ellers ville fått. Den gjør altså velferdsstaten vår mer bærekraftig, også for barn, barnebarn og oldebarn.

Det må være opplagt at også ansatte i offentlig sektor må bidra til en mer bærekraftig velferdsstat. Også for dem må det bli mer lønnsomt å stå lenger i arbeid, og det må bli lettere å pendle mellom offentlig og privat sektor uten at man blir straffet på pungen. Det er derfor i samfunnets interesse at også forhandlingene om pensjonsreform i offentlig sektor nå fører frem.

Spørsmålet er: Har vi, som tilfeldigvis ikke selv er ansatt i offentlig sektor, rett til å ha noen meninger om hva som bør skje i forhandlingene eller med offentlig sektor generelt?

Selvsagt har vi det!

For det første er ikke offentlig og privat sektor øde øyer. De er vevet inn i hverandre, lever i et skjebnefellesskap og kan ikke greie seg uten den andre. Privat sektor, enten det er private familier, organisasjoner eller bedrifter, kan ikke greie seg godt uten velfungerende offentlige tjenester, infrastruktur og en grunnfestet rettsstat. Det ser man med all tydelighet i fattige land eller land uten et liberalt demokrati.

Men det er også motsatt: Offentlig sektor kan ikke eksistere uten en velfungerende privat sektor som blant annet bidrar til å finansiere helse og utdanning, infrastruktur og rettsvesenet. For offentlige kasser er offentlig sektor tross alt en netto utgift. Inntektene må komme fra den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier og derfor kan betale skatt. Også dette ser man med all mulig tydelighet i fattige og mindre velfungerende land: Uten en lønnsom og ansvarlig privat sektor, blir det hverken fattigdomsreduksjon, institusjonsbygging eller fremgang.

For det annet er offentlig sektor vårt felles eie. Det er, som sosialdemokratene liker å si det, selve fellesskapet. Enhver i Norge har derfor nøyaktig samme rett som alle andre til å mene hva de vil om offentlig sektor, om hvordan den forvaltes og foredles. Offentlig sektor bruker ikke sine egne penger - den bruker alles penger, og derfor har også alle en soleklar rett til å vite og mene noe om hvordan pengene blir brukt. Og det gjelder selvsagt også Kristin Skogen Lund.

For det tredje er det viktig at vi kan mene noe om den andre, fordi de begge kan ødelegge for og lære av hverandre. Dersom offentlig sektor blir for stor, for dyr og for ineffektiv, vil den hverken kunne hjelpe eller bli finansiert av en konkurranseutsatt privat sektor. Motsatt kan man si at dersom privat sektor flykter fra skatt, vil den også ødelegge for muligheten til å finansiere offentlig sektor. Det gjelder derfor å lytte til hverandre og høre hvilke legitime behov den andre sektoren har.

Det er vanskelig å være sikker, men mitt inntrykk er at privat sektor, representert ved sine organisasjoner, er mer opptatt av og interessert i betydningen av en velfungerende offentlig sektor - enn offentlig ansattes organisasjoner er av privat sektors betydning og behov. Det er mulig jeg tar feil, og i så fall hører jeg gjerne om det.

Men jeg har tross alt hørt mye fra private bedrifter og deres organisasjoner om hvor viktig det er med et godt utdanningssystem, god infrastruktur, et godt helsevesen og høy tillit til det offentlige, også for at private bedrifter skal kunne gjøre en god jobb. Men jeg kommer i farten ikke på noen ledere for ansattes organisasjoner i offentlig sektor som pleier å fremheve betydningen av en velfungerende og konkurransedyktig privat sektor, blant annet som kilde til finansiering av offentlig virksomhet. Ofte hører man vel, tvert om, om farene ved privat sektor.

Et problem er, etter min oppfatning, at den svake interessen for å forstå og tale for betydningen av en sterk privat sektor, gjerne med et godt, norsk eierskap, også smitter over på mediene (som jeg har skrevet om før) og den politiske debatten. Det er nesten tragisk å se den ensidigheten som preger mediene og debatten om "profitt" i velferdstjenestene og hvor liten forståelse det er for at vår velstand og velferd faktisk hviler på en sunn og velfungerende markedsøkonomi. For den som vil sette seg inn i hva som er poenget med "profitt" eller hva private aktører kan bidra med, anbefaler jeg alt det min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet om temaet - hvilket ikke er så rent lite

Offentlig og privat sektor er fullstendig vevet inn i og totalt avhengig av hverandre. De burde ha respekt for hverandres egenart og bidrag til det svært gode samfunnet vi lever i. De burde også ønske velkommen en økt interesse, respekt og forståelse for hverandre - og for muligheten til å lære av hverandre. 

Å be den andre "holde fingrene fra fatet" er ikke særlig konstruktivt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Faktisk delvis feil av Faktisk.no

  • 06.02.2018 kl.20:06 i Blogg

I Aftenposten søndag skrev jeg, i en kronikk om søndagshandel, at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker, og i de yngste aldersgruppene er andelen enda høyere (2004)».

Litt etter klokken 16 i dag skrev Faktisk.no dette på Twitter:

«Påstanden til @kristinclemet er misvisende. Tallet stammer fra en snart 14 år gammel undersøkelse. Bare de som allerede jobbet søndag, men som ikke var tilkallingsvikarer eller i turnus- eller skiftordning, ble spurt».

Går man inn på hjemmesiden til Faktisk.no, finner man at det er denne påstanden som sjekkes:

«28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», hvoretter Faktisk.no trekker følgende «konklusjon»:

«Det er ikke dekning for å si at 28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker. Tallet stammer fra en tilleggsundersøkelse til SSBs Arbeidskraftundersøkelse med tall fra 2004, og er dermed snart 14 år gammelt. Bare de som allerede jobber søndag, men som ikke er tilkallingsvikarer eller er i en turnus- eller skiftordning, er spurt. Dermed sier ikke tallene noe om hvor mange nordmenn eller arbeidstagere totalt som personlig ønsker å jobbe på helgedager.»

Konklusjonen til Faktisk.no må sies å være delvis feil. De har unnlatt å ta med hele setningen, og dermed har de heller ikke tatt med at jeg har skrevet at tallet er fra 2004. De har, særlig på Twitter, etterlatt inntrykk av at jeg har jukset med tall, fordi tallet er gammelt, mens jeg rent faktisk har oppgitt når tallet er fra. Faktisk.no kan påstå at det fremkommer, hvis man leser hele saken deres, men det fremkommer altså ikke av Twitter-meldingen, ikke av konklusjonen og ikke av omtalen Faktisk.no har til saken. Det er også tydelig at mange av dem som kommenterer Twitter-meldingen, ikke har fått det med seg.

Derimot er det riktig, som det står i selve saken til Faktisk.no, at jeg kunne ha høynet presisjonsnivået ved å skrive at «28 prosent av de som arbeider på søndag, unntatt de som er tilkallingsvikarer eller er i en turnus- eller skiftordning, fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker...» . Da ville jeg unngått at noen misforsto.

Men er det et stort poeng, dersom formålet er å opplyse saken?

For den som tenker seg om, er det neppe et stort poeng. Det har formodningen mot seg at de som allerede arbeider fem (eller kanskje seks) dager i uken, men som ikke arbeider søndag, vil ønske å arbeide også på søndag. Ergo blir tallet, dersom man skulle måle andelen av (nesten) samtlige nordmenn eller arbeidstakere, svært lite og nokså uinteressant. Motsatt kan man si at tallet hadde blitt unaturlig høyt, hvis vi hadde tatt med alle som er tilkallingsvikarer eller er i turnus- eller skiftordning, ettersom dette er mennesker som, på grunn av sitt yrke, i større grad er "tvunget" til å arbeide på søndager.

Alt oppsummert er dette altså ikke noe stort poeng for å illustrere poenget - nemlig at mange av dem som arbeider søndag, ønsker det. Men mitt presisjonsnivå kunne vært høyere, og jeg syns det er greit at dette fremstilles som «delvis feil».

I saken sin skriver Faktisk.no videre:

«Det blir også misvisende å bruke mellomtittelen «Mange ønsker å jobbe» før påstanden. Undersøkelsen viser nemlig at et stort flertall av de spurte har svart «nei» på om lørdags- og søndagsarbeid er noe de personlig ønsker.»

Dette er delvis feil - av to grunner:

Jeg har ikke ansvar for hverken titler eller mellomtitler i artiklene mine, og det burde journalister vite. Disse settes av avisen, så her er det eventuelt Aftenposten som må stilles til ansvar.

Men heller ikke Aftenposten tar feil eller delvis feil. 28 prosent av 247.000 eller 370.000, som regelmessig eller av og til arbeider på søndager, ifølge NOU 2017:17,  må tross alt kunne sies å være «mange», nemlig 69.000 eller 103.000 mennesker. Hverken Aftenposten eller jeg har påstått at det gjelder et flertall.

Faktisk.no skriver videre: «Clemet har for øvrig ikke oppgitt kilden i kommentaren sin.»

Min kommentar: Nei, det er ikke så vanlig - og vel neppe heller et krav - å oppgi kilder i denne typen kronikker. Men jeg oppga når tallet er fra, og dette har Faktisk.no unnlatt å ta hensyn til i sin faktasjekk.

I Faktisk.no sin gjennomgang av saken kommer det deretter en mer utførlig presentasjon:

«I den nye regjeringsplattformen fra 14. januar i år ble det gjort klart at regjeringen vil forenkle reglene for søndagshandel. Det ble vist til «NOU 2017:17 På ein søndag? Reglane om søndagshandel og konsekvensane av endringar», som foreslo å gjøre endringer i Helligdagsfredloven § 5. Formålet skulle være at man, blant annet, kunne holde større butikker åpne på søndager. Ønsket ble imidlertid raskt nedstemt i Stortinget. Allerede 31. januar samlet hele opposisjonen seg om et vedtak som hindret regjeringen i å liberalisere reglene for søndagshandel.» 

Dette er delvis feil.

Det er uklart hva Faktisk.no her mener med «formålet», men hvis det gjelder formålet med å sette ned utvalget eller formålet med utvalgets forslag, så er Faktisk.no sin fremstilling ikke riktig. Da regjeringen nedsatte utvalget, ønsket den at regelverket skulle «oppdateres, gjøres enklere og mer rettferdig både for forbrukerne og næringslivet». Da utvalget leverte sin innstilling, ble det understreket at flertallets forslag ville gi «bedre regler, likere konkurransevilkår og videreføre søndag som en annerledes dag». Formålet var ikke å "kunne holde større butikker åpne". 

Faktisk.no skriver videre:

«Det ser altså ikke ut til at det blir enklere å handle på søndager med det første, men debatten om søndagsåpne butikker er likevel ikke lagt død. I en kommentar i Aftenposten lørdag 3. februar skriver Civita-redaktør og tidligere Høyre-politiker Kristin Clemet at hun synes det er problematisk at opposisjonspartiene fikk stanset regjeringens ønske.»

Dette er feil. Jeg er ikke redaktør. Dessuten underslår Faktisk.no årsaken til at jeg syns det var problematisk at forslaget ble forsøkt stanset. Jeg vet ikke hva Faktisk.no mener med utsagnet "regjeringens ønske". Mitt argument var uansett ikke at det er problematisk at Stortinget ikke vil liberalisere, for det er et standpunkt jeg respekterer. Mitt argument var at det er problematisk å avbryte det norske utredningsinstituttet og en høringsprosess som er igang, dvs. ta stilling før man har hørt alle argumentene.

Faktisk.no skriver videre:

«Det er selvsagt riktig at mange liker å kose seg med familien og gå på tur på søndag. Det virker bare litt merkelig å legge til grunn at alle ønsker det samme. Statlige løsninger egner seg ofte best når noe må være likt for alle. Men fritiden vår og meningene våre om hva som er det gode liv, er mangfoldig. 

Ønsker mange å jobbe?

Lenger ned i teksten skriver Clemet følgende under mellomtittelen «Mange ønsker å jobbe»:

Men hverken arbeidstakere eller forbrukere har så like interesser som noen synes å tro. 28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker, og i de yngste aldersgruppene er andelen enda høyere (2004). Og det er kanskje ikke så rart. Det er 290.000 studenter i Norge, og mange av dem vil gjerne arbeide litt ved siden av studiene.

Her kommer hun altså med en konkret påstand om at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», uten noen nærmere kildeangivelse enn årstallet 2004. Er det egentlig belegg for denne påstanden?»

Min kommentar: Først her nevner Faktisk.no at jeg faktisk har oppgitt at tallet er fra 2004, mens Faktisk.no på Twitter og i konklusjonen etterlater inntrykk av at jeg ikke har redegjort for at tallet er nesten 14 år gammelt.

Det Faktisk.no skriver videre, har jeg allerede kommentert, men som det fremkommer her, har jeg ikke hatt noen problemer med å se at presisjonsnivået i den nevnte setningen kunne vært høyere:

«Faktisk.no kontakter Kristin Clemet og ber henne om dokumentasjon på påstanden, og får raskt svar med henvisning til rapporten «Ulike arbeidskontrakterog arbeidstidsordninger». Rapporten ble finansiert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Fafo som en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for andre kvartal 2004. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte denne i februar 2005. Tallene er dermed snart 14 år gamle. 

Har ikke spurt alle

AKU er en utvalgsundersøkelse hvor SSB spør 24 000 mennesker hvert kvartal om de er sysselsatte, arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken. I denne tilleggsundersøkelsen har SSB bare spurt et delutvalg av de sysselsatte, noe som gir et utvalg på 13 327 personer. I rapporten ser spørsmålet om søndagsarbeid som Clemet henviser til i sin kommentar slik ut:

Du har tidligere svart at du utfører arbeid på søndager. Er det en arbeidstidsordning du ønsker av personlige grunner?

Spørsmålet om lørdagsarbeid er formulert på samme måte.

I rapporten kommer det imidlertid frem at spørsmålene kun har blitt stilt til dem som allerede har lørdags- eller søndagsarbeid.

Dermed sier ikke tallene noe om hvor mange av alle nordmenn totalt som personlig ønsker å jobbe på helgedager, men bare hvor mange av de som allerede gjør det som ønsker lørdags- eller søndagsjobbing «av personlige grunner».

I tillegg er ikke spørsmålet stilt til dem som jobber i turnus- eller skiftordning. Denne gruppen er i stedet spurt om skift/turnus er en ordning de ønsker av personlige grunner. De som bare jobber når det er behov for ekstrahjelp eller vikarer på arbeidsplassen er heller ikke spurt.

Dermed er en stor del av arbeidstakere som faktisk jobber lørdager og søndager ikke med i denne delen av undersøkelsen.

Kristine Nergaard er forsker i Fafo, og har sett på bakgrunnstallene til undersøkelsen. Hun forteller at flertallet av de søndagsarbeidende ikke er spurt:

34 prosent av alle de som jobber på søndag er spurt om dette er noe de ønsker av personlige årsaker. Alt i alt har 10 prosent av samtlige lønnstakere fått spørsmålet om preferanse for søndagsarbeid.

I bare én gruppe svarer flertallet «ja» på spørsmålet om de ønsker søndagsarbeid av personlige årsaker, nemlig studenter/elever i deltidsjobb. Her svarer 62,1 prosent ja, mens 36,6 prosent svarer nei.

Innrømmer at tallet kan være misvisende

Clemet nevner ikke disse forbeholdene i kommentaren sin i Aftenposten, men allerede i det første svaret sitt til Faktisk.no innrømmer hun at hun kunne vært mer presis:

Jeg antar at dere kanskje mener at tallet kan være misvisende, fordi ikke alle jobber søndag, og at dette tallet derfor ikke sier noe om hvor mange «av alle» som ønsker søndagsarbeid. Og jeg kunne kanskje lagt til «av de som arbeider på disse dagene» for å unngå denne misforståelsen.

Hun mener likevel at tallene er relevante:

Samtidig vil jeg mene at det er denne gruppen som best kan besvare spørsmålet. Arbeider man fem dager i uken fra før av, ønsker man antagelig normalt ikke å arbeide søndag i tillegg. Tallet ville altså blitt kunstig lavt om man spurte hele befolkningen. Det mest interessante her er at det er samme andel som ønsker lørdagsarbeid, siden det virker helt uomstridt.»

Deretter går Faktisk.no over til å kommentere en annen del av teksten min, som de har fått noen til å mene er «mangelfull»:

«- Mangelfullt

I kommentaren sin nevner Clemet også en SIFO-rapport fra 2015. Her avgrenser Clemet seg til kun søndagsarbeid:

I 2015 gjennomførte SIFO en undersøkelse om søndagsarbeid. Hele 35 prosent svarte at de arbeider på søndager. Litt under halvparten av dem svarte «både-og» på spørsmål om hvorvidt de likte eller mislikte å arbeide på søndag. Resten fordelte seg ganske likt mellom dem som «liker» og «misliker» å arbeide på søndag. Særlig innen salg og service er det mange som ønsker å arbeide på søndag, men også blant for eksempel bønder, håndverkere og kontorfolk er det mellom en femtedel og en fjerdedel som ønsker å arbeide på søndag.

Rapporten er egentlig et prosjektnotat med tittel «Søndag ? fortsatt en annerledesdag?», utarbeidet av Forbruksforskningsinstituttet SIFO på oppdrag fra Hovedorganisasjonen Virke. Her har SIFO-forskerne Randi Lavik og Eivind Jacobsen spurt et landsrepresentativt utvalg av norske forbrukere om hvorvidt de ønsker søndagsåpne butikker eller ikke. Spørreundersøkelsen forteller hvor mange som oppgir at de jobber på søndag, og hvordan disse oppgir at de opplever søndagsarbeid. 

Faktisk.no kontakter Randi Lavik, som nå er pensjonert. Lavik har lest Clemets kommentar, og mener at Clemet siterer SIFO-notatet riktig når hun bruker tallene på andel som jobber søndag, og hva de synes om dette. Hun er likevel skeptisk:

Jeg synes det er mangelfullt av Kristin Clemet å bruke tallene slik uten nærmere omtale av notatet. Vi konkluderte med at et stort flertall blant norske forbrukere ikke ønsker søndagsåpne butikker, men derimot vil at søndagen fortsatt skal være en annerledesdag.»

Min kommentar: Faktisk.no ser altså ut til å mene at jeg ikke burde skrevet noe som er riktig, fordi jeg ikke skriver om alt som er riktig. Til orientering for Faktisk.no kan jeg da nevne at det jeg skriver, kan gjenfinnes i NOU 2017:17, side 110 -  uten at man heller her spesifiserer at rapporten også inneholder mer. Selv syns jeg for øvrig at dette er temmelig irrelevant i en drøfting av hvordan de som arbeider på søndag, har det.

Faktisk.no skriver videre:

«Tilbake til AKU

Lavik peker også på at siste del av avsnittet om «bønder, håndverkere og kontorfolk» ikke er hentet fra SIFO-notatet:

Vi differensierte ikke spørsmålet om hvor fornøyd eller misfornøyd man var med å jobbe på søndag i vår undersøkelse etter yrke eller bransje. Dette må være hentet et annet sted fra.

Og ganske riktig, her henter Clemet igjen fra den første kilden: I tilleggsrapporten til AKU for andre kvartal 2004 er svaret på hvorvidt det å jobbe på lørdag eller søndag er en arbeidstidsordning som ønsker av personlige grunner, delt opp etter respondentenes yrke, og etter hvilken næring de jobber i. Men i Clemets kommentar står denne opplysningen hektet på SIFO-notatet, og Clemet tar heller ikke her forbehold her om at dette er 14 år gamle tall som kun gjelder dem som allerede jobber på søndag.»

Dette er faktisk delvis feil. Faktisk.no skriver at jeg «heller ikke her» tar forbehold om at dette er 14 år gamle tall, hvilket må forstås som at jeg heller ikke andre steder har tatt forbehold om det. Men det har jeg. Jeg har, som vist, skrevet at tallet, som Faktisk.no er mest opptatt av, er fra 2004.

Faktisk.no skriver videre:

«Hvor mange må egentlig jobbe?

I 2015 publiserte Fafo notatet «Arbeidskraftbehov ved søndagsåpne butikker». Her så to forskere på hvor mange som måtte regne med å jobbe søndager hvis alle butikker skulle holde åpent på søndager. Forskerne fant at ca 46 000 nordmenn allerede jobbet i virksomheter innen varehandelen som er åpne på søndag, men dette antallet ble anslått til å øke til 245 000 mennesker, slik at 59 % av alle ansatte i varehandelen ville være ansatt i en søndagsåpen bedrift. I tillegg kommer et anslag på 45 000 ansatte i andre bransjer, som cafémedarbeidere, næringsmiddelindustri, renhold og vektere, som også må regne med å endre arbeidstid på grunn av søndagsåpne butikker. 

Hva da med poenget til Kristin Clemet om at det er 290.000 studenter i Norge, og at mange av dem vil gjerne arbeide litt ved siden av studiene?

Vi spør arbeidslivsforsker Kristine Nergaard i Fafo:

Hvis man skal ha søndagsåpne butikker i større format vil dette gjelde langt flere enn studenter som bare jobber litt ekstra ved siden av skolen, og synes det passer bra å gjøre dette på søndag. Dette vil gi annerledes arbeidstider for veldig mange i varehandelen og tilknyttede bransjer. 

- Studentene kan ikke drive butikken alene

Nergaards egen forskning har vist at det er store forskjeller på folks holdning til å jobbe såkalt ugunstig arbeidstid.

En del studenter synes at for eksempel helgearbeid kan være lettvint å kombinere med skolegang og studier. Men du klarer ikke å drive butikken bare med dem! Andre grupper er erfaringsmessig mindre begeistret for å jobbe i helgene. I en undersøkelse så vi at vakter lørdag ettermiddag og kveld var lite populært blant deltidsansatte i varehandelen som ville jobbe mer. Arbeidsgiverne sa også at det var disse vaktene det var vanskeligst å få fylt. 

Forskerne spurte ikke om søndag, men om vakter på fredag kveld og lørdag.

Nergaard mener det er vanskelig å si noe om folks ønske om å jobbe på søndag i rapportene Clemet viser til:

Hvis vi skal vite noe sikkert må vi spørre yrkesgruppene som dette er relevant for. Ikke bare i varehandelen, men også innen transport, vektere osv. Det er viktig å også spørre dem som ikke jobber søndag i dag om deres holdninger til å legge om arbeidstiden, og det er viktig å skille mellom frivillig søndagsarbeid og det at arbeidstakerne får arbeidsplaner der søndagsarbeid inngår regelmessig. 

Faktisk.no har ikke funnet tall på hvor mange nordmenn som ønsker å jobbe søndager, og ekspertene vi har vært i kontakt med mener at dette ikke finnes. SIFO-notatet fra 2015 forteller imidlertid at til sammen 24 prosent av de spurte er helt eller delvis enig i at «man kan like gjerne arbeide på søndager som andre dager», men dette er ikke det samme som å ønske å jobbe søndag. 59 prosent er delvis eller helt uenig. Clemet har ikke nevnt dette i kommentaren sin.»

Min kommentar: Det er vanskelig å vite hva Faktisk.no vil med denne kommentaren. Min artikkel i Aftenposten er på ca. 6000 tegn, og jeg kan selvsagt ikke skrive om alt. Men utvalget som la frem NOU 2017:17, konkluderer i alle fall med at "mer liberale åpningstidsregler på søndager i liten grad vil ha konsekvenser for sysselsetting, økonomisk vekst, priser, folkehelse eller frivillig innsats".

For egen del kan jeg legge til at jeg tror noen flere vil måtte jobbe - eller få sjansen til å jobbe - dersom utvalgets forslag ble gjennomført. Men jeg tror at utslagene vil være meget små, siden cirka 600.000 personer allerede jobber regelmessig eller av og til på søndag.

Faktisk.no avslutter:

«Faktisk.no har vært i kontakt med Kristin Clemet og tilbudt henne å komme med et tilsvar. Hun opplyste at hun ikke hadde anledning til å svare før publisering.»

Dette er delvis feil. Faktisk.no tok kontakt med meg i en e-post litt før klokken 13 og sa at de hadde faktasjekket påstanden om at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», og at de hadde kommet til at dette var «faktisk delvis feil». De tilbød meg å komme med en kommentar, men skrev at den måtte komme «så raskt som mulig, før dagens slutt i dag». Jeg svarte at jeg høyst sannsynlig ville ha en kommentar, men at jeg ikke hadde noen anledning til å svare i løpet av arbeidsdagen i dag, og at jeg dermed regnet med at de kunne vente til i morgen. Svaret jeg fikk, var at de kom til å publisere klokken 14, noe som senere ble utsatt til klokken 16.

Ifølge Faktisk.no gjelder ikke vanlig tilsvarsrett her, og de kan ikke vente, siden dette er «nyhetsdekning».

Men vanlig folkeskikk er det ikke.

 

Den Stoltenberg'ske og den Solberg'ske parlamentarismen

  • 31.01.2018 kl.14:08 i Blogg

Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har i dag, både i NRKs Politisk kvarter og i debatten om den nye regjeringserklæringen, gjort et poeng av at vi nå har fått en ny form for parlamentarisme - nemlig den "Solberg'ske parlamentarismen". Den består, etter Arnstads mening, av tre elementer:

For det første innebærer den at regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering.

For det annet innebærer den at regjeringen fremmer forslag som opprinnelig, i regjeringsforhandlingene, bare er kjempet igjennom av ett av regjeringspartiene - og at det hender at regjeringen ikke legger skjul på det.

Og for det tredje innebærer den at enkelte regjeringsmedlemmer av og til bruker en retorikk som andre regjeringsmedlemmer ikke kan stille seg bak.

Hvis jeg forstår Arnstad rett, mener hun at denne formen for parlamentarisme er kritikkverdig, og at den "flytter grenser i norsk politikk".

Etter min mening er det hverken rart, nytt eller i seg selv kritikkverdig at praktiseringen av parlamentarismen arter seg forskjellig under ulike regjeringer. Det har den gjort opp gjennom historien, og det gjør den fordi den parlamentariske situasjonen stadig er i endring. Praktiseringen preges også av hvilke partier som er i regjering, siden ulike partier har ulike tradisjoner, kulturer og erfaringer med å delta i regjering. Og endelig preges den av om vi har flertalls- eller mindretallsregjering, om regjeringen har et trygt eller mindre trygt parlamentarisk grunnlag osv.  

Også under Stoltenberg skjedde det nye ting.

Stoltenberg II-regjeringen, som Arnstad var en del av, var en flertallsregjering, og det ble styrt med "jernhånd" etter at regjeringen hadde lagt frem sine forslag. Det skjedde ingenting i Stortinget. Interessen for innspill fra opposisjonen var lik null. Og ingen debatt i det offentlige rom kunne rokke regjeringen i troen på at forslaget den hadde fremmet, var det beste.

Noe nytt som skjedde den gangen, var at det ble lekket mye fra regjeringens interne drøftelser. Det opplevde vi lite av under Bondevik II-regjeringen, og vi opplever svært lite av det under Solberg. Men under Stoltenberg II-regjeringen lekket det av og til som en sil, antagelig fordi dette var regjeringspartienes eneste mulighet til å markere seg. Og leser man bøkene som f.eks Åslaug Haga (Sp) og Lilla Sølhusvik har skrevet for Kristin Halvorsen (SV), skjønner man at regjeringsarbeidet ikke akkurat var noen søndagsskole. I bøkene fremstår det mer som et basketak.

Bruken av det såkalte underutvalget, som ikke er konstitusjonelt forankret, var enorm under Stoltenberg II-regjeringen, mens det praktisk talt ikke har vært i bruk under Solberg.

Men Stoltenberg II flyttet også mer formelle grenser. Fordi den ofte hadde store problemer med å få med seg regjeringspartiene på å stemme "blindt" på regjeringens forslag, begynte den å konsultere stortingsgruppene før regjeringen behandlet eller konkluderte i sakene. Det skjer nok uformelt også under andre regjeringer. Mer uvanlig var det at Stoltenberg II-regjeringen også tok i bruk embetsverket til å gjennomføre denne konsultasjonsprosessen - ved å få skrevet notater i embetsverket ment for regjeringspartienes stortingsgrupper. Skal man snakke om å "flytte grenser", er dette kanskje den prinsipielt viktigste grenseflyttingen vi har sett de senere år.

Meg bekjent har ikke Solberg-regjeringen fortsatt denne tradisjonen. Prisen den betaler, er muligens at et av regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering. Etter min smak er det faktisk å foretrekke - fremfor å bruke embetsverket til oppgaver det ikke skal brukes til eller å protestere på plenen.

Alt oppsummert: Det er veldig interessant å se hvordan praktiseringen av parlamentarismen endrer seg under ulike regjeringer. Dette vil vi også få høre mer om på Civitas neste frokostmøte.

Men at praktiseringen endres er ikke i seg selv kritikkverdig eller nytt.

 

Ugrei spekulasjon i Vårt Land

  • 18.01.2018 kl.15:37 i Blogg

Jeg har i cirka 27 år vært samboer med en mann som nå er stortingsrepresentant. I store deler av tiden har vi begge hatt posisjoner og/eller vært aktive samfunnsdebattanter og deltakere i det politiske liv.

En gang iblant har vi måttet ta hensyn til hverandre ved ikke å uttale oss om saker som den andre var sterkt involvert i, fordi slike uttalelser kunne bli misforstått eller misbrukt, og dette har pressen som regel hatt forståelse for. Men stort sett har vi kunnet operere som to selvstendige mennesker, politikere og samfunnsdebattanter uten å ta hensyn til at den andre også er det.

At det har vært mulig, skyldes blant annet mediene. De har, nesten i overraskende stor grad, alltid respektert oss som to selvstendige individer. De har ikke lagt seg opp i hvordan vi håndterer våre roller på hjemmebane - de har bare forutsatt at vi greier å håndtere dette selv på en korrekt måte, og at vi derfor kan være oss tilliten verdig.

Med årene har vi også fått en datter som er engasjert i politikk, og også for henne er det viktig at foreldre og voksne barn betraktes som selvstendige individer. Hun er ikke en forlengelse av oss eller en som ikke greier å ivareta sine egne roller og oppgaver på en formelt korrekt måte, bare fordi hun har foreldre som også er eller har vært politikere.

Jeg skriver dette nå - etter å ha lest en ganske ugrei artikkel i Vårt Land. Den handler om den skandalen som nå ryster Høyre og Unge Høyre, der det har kommet inn en rekke varsler om seksuell trakassering på tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og andre i Unge Høyre og unge i Høyre.

At dette blir bredt dekket av mediene, er selvsagt. Det er også forståelig at mediene gjerne vil finne ut hvem som visste hva og når. Men det virker ugreit når Berit Aalborg, som har skrevet artikkelen i Vårt Land, ikke respekterer individene i organisasjonen, men mistenkeliggjør dem på grunn av de familierelasjonene de har. 

For hva er det egentlig Aalborg gjør?

For å understreke hvor alvorlig det er at Erna Solberg ikke ble orientert om Kristian Tonning Riises uakseptable adferd tidligere enn hun ble, skriver Aalborg at Solberg heller ikke ble informert av sin nestleder Jan Tore Sanner om dette. Men hvordan vet egentlig Aalborg at Sanner visste?

Faktum er at Aalborg ikke vet noe om det. Hun spekulerer bare. Hun mener nemlig at det er "oppsiktsvekkende" dersom ikke generalsekretæren i Unge Høyre, Maria Barstad Sanner (25 år om noen dager og forlengst flyttet hjemmefra) har snakket med faren sin om den saken hun har håndtert sammen med Høyres generalsekretær siden november ifjor. Ja, Aalborg går lenger. Hun skriver til og med at "sannsynligheten for at (Jan Tore) Sanner kjente saken er meget stor." Men hva slags sannsynlighetsberegning er dette? Hvorfor i all verden er det mer sannsynlig at Maria Barstad Sanner gikk til faren sin enn at hun opptrådte korrekt i henhold til partiets etiske regelverk?

Det Aalborg her mer enn antyder, er at Maria Barstad Sanner har gitt sin far, statsråd og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, en meget alvorlig opplysning, som han har unnlatt å fortelle lederen i Høyre, Erna Solberg, om. Jeg skjønner at spørsmålet kan reises, men i så fall bør man i hvert fall starte med å spørre Maria Barstad Sanner og Jan Tore Sanner om dette. Jeg vet ikke om Vårt Land har gjort det. Hvis avisen ikke har gjort det, er det desto verre at avisen bare spekulerer i det, fordi det dreier seg om en far og datter.

Det er åpenbart for alle at Unge Høyres og Høyres håndtering av tidligere varslersaker ikke har vært god nok, og at det er veldig mye som har sviktet når Tonning Riise kunne bedrive sin uakseptable adferd så lenge. Derfor er det også helt nødvendig at Unge Høyre og Høyre nå rydder opp etter beste evne og skaffer seg et etisk regelverk og rutiner for fremtiden som kan hindre at noe slikt skjer igjen. Helst bør man selvsagt greie å forebygge alle former for seksuell trakassering. Men siden det er vanskelig å garantere at slikt aldri vil skje igjen, må man i det minste ha systemer og et apparat for å følge opp, dersom noen blir utsatt for noe sånt igjen. I frivillige organisasjoner kreves det andre regler, systemer og rutiner enn i arbeidslivet, noe jeg skrev litt om i min forrige blogg

Jeg tror mange har inntrykk av at dette arbeidet nå tas på alvor i både Unge Høyre og Høyre.

Men jeg tror ikke det er hjelpsomt for saken at man mistenker en av dem som nå har forsøkt å rydde opp, for ikke å greie å ivareta sine oppgaver og posisjoner på en formelt korrekt måte, og å skille jobb og privatliv - bare fordi hun har et familiemedlem i samme parti.

Personlig er jeg glad for at man i norsk politikk stort sett alltid blir betraktet som et selvstendig individ. Det har jeg hatt glede av, og det har datteren min glede av - og jeg antar at det er flere, også i andre partier, som har glede av det.

Jeg håper også at det er en tradisjon som kan føres videre.

 

 

Nå er det ikke morsomt å være interessert i politikk

  • 12.01.2018 kl.13:22 i Blogg

Jeg må innrømme at jeg blir nedstemt av å følge norsk politikk for tiden.

I ukevis har vi fått høre mer om seksuell trakassering og upassende oppførsel i det politiske miljø enn vi har fått høre om politikk. Og i den grad vi hører om politikk, virker det nesten som pauseinnslag mellom de egentlige nyhetene, som handler om ledere med dårlig dømmekraft og partier som må håndtere noe av det vondeste og mest ubehagelige man kan tenke seg. Også blant journalistene som dekker disse sakene, er det flere som syns det er trist. Det er ikke morsomt å interessere seg for og følge norsk politikk, for så å bli henvist til denne typen saker og skandaler.

Jeg har ikke grunnlag for å si at ukulturen på dette området er verre i politikken enn den er i for eksempel pressen, helsevesenet eller kulturlivet. Det spiller heller ingen rolle. Det som uansett er klart, er at mange organisasjoner har et behov for å rydde opp og for å tenke nytt om arbeidsmiljø, organisasjonsmiljø og ledelse.

Det er en spekulasjon, men mitt inntrykk er at man i næringslivet er mye flinkere til å vektlegge et godt arbeidsmiljø og god ledelse for å nå mål enn man er i politikken og til dels også i offentlig sektor. Og med "mål" mener vi minst tre ting i Norge: Man skal oppnå gode resultater, enten det er flere velgere eller økt inntjening. Man skal skape et godt arbeidsmiljø for menneskene i organisasjonen. Og man skal sikre at også menneskene i organisasjonen kan nå individuelle mål som er viktige for dem.

Ledelse har tradisjonelt vært mindre påaktet, både i politikken og i offentlig sektor enn det har vært i privat sektor. Forleden utkom en bok om politisk lederskap, skrevet av Agnar Kaarbø, men det er ganske nytt at noen interesserer seg for dette. Og når det gjelder arbeidsmiljøet kan man lure på om politikernes nesten maniske interesse for arbeidslivets ytre rammer, har gjort at de har glemt hvor viktig det indre arbeidslivet er.

Jeg ble nok en gang minnet om dette da jeg forleden var på NHOs Årskonferanse.

Der hørte jeg et veldig interessant innlegg av Pål Molander, som er direktør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) om "Arbeidsmiljøet - det glemte gullet"

Det interessante med innlegget hans var, etter min mening, tre ting:

For det første fortalte han oss at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder godt arbeidsmiljø, og at dette er et stort konkurransefortrinn når vi skal møte fremtidens utfordringer - enten det er behovet for integrering eller det grønne skiftet. Over 90 prosent av norske arbeidstakere har det veldig bra på jobben. En av grunnene til at vi greier å skape et godt arbeidsmiljø, er at vi greier å kombinere det å stille krav med stor grad av autonomi for arbeidstakerne.

For det andre avslører han, basert på forskningsbasert kunnskap, at mye av det norske bedrifter og organisasjoner holder på med for å bedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, ikke betyr noen ting. Enten det er trening i arbeidstiden, fruktkurver, helseforsikringer eller stressmestringskurs, så har det liten eller ingen betydning for arbeidsmiljøet og muligheten til å utføre arbeidet bedre.

For det tredje kunne han fortelle oss hva som er viktig for å forbedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, som altså også kan få oss til å utføre arbeidet vårt bedre, smartere og mer effektivt. Noe av det viktigste er rolleklarhet, forutsigbarhet, god ledelse, god organisasjonskultur og god sammenheng mellom innsats og belønning. Og da betyr ikke "belønning" (bare) lønn, men også ros, oppmerksomhet og tilbakemeldinger - og det å bli sett.

Alt dette er, etter min mening, svært viktige budskap av mange grunner.

Men en spesielt interessant grunn til at dette er viktig, er at det Molander påviser, er så fjernt fra det som kjennetegner den daglige politiske debatten om arbeidslivet. Politikere og organisasjoner er, slik jeg nevnte, ekstremt opptatt av de ytre rammene for arbeidslivet - om marginale endringer i reglene for arbeidstid eller midlertidig arbeid, enda det antagelig betyr ganske lite, både for trivsel, trygghet og produktivitet, sammenlignet med arbeidsmiljøets betydning. Samtidig hører vi lite om betydningen av et godt arbeidsmiljø og god ledelse, enda man ikke kan regulere seg frem til et godt arbeidsmiljø. Eller kanskje nettopp derfor. 

Metoo-sakene som nå blir avslørt i norsk politikk, tyder på at også de politiske partiene må bli mer opptatt av god ledelse og av å skape et godt arbeidsmiljø. Man må, som et minimum, gjennomføre jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser, men også skape en kultur for at det er ok å si ifra, hvis det er noe som ikke er som det skal eller bør være. Alle vet at varsler både kan være godt begrunnet, dårlig begrunnet og ubegrunnet, og at varslere kan ta feil. Men det å greie å håndtere ulike varsler er en pris man må betale for å være leder. En leder som er i stand til å utøve godt skjønn, vil greie å skille mellom det som er alvorlig, og som krever oppfølging, og det som skyldes misforståelser, eller som er engangshendelser av mindre alvorlig art, og som derfor må kunne inngå i den tabbekvoten alle mennesker må ha.

Men metoo-sakene illustrerer et poeng til. Det holder ikke at ledere bare forholder seg til varsler som måtte komme. De må selv være proaktive når de (tror de) ser noe eller hører rykter. Akkurat som en god far eller mor vil gripe inn, dersom han eller hun frykter at barna har det vondt, må en leder gripe inn, dersom han eller hun frykter at de ansatte opplever noe som er uakseptabelt eller vondt.

Skjer det noe uheldig eller uakseptabelt på en arbeidsplass eller i en organisasjon, er det ofte et hendelig uhell og/eller noe man kan rette opp, for eksempel ved å ta en alvorsprat eller gi noen en advarsel. Noen ganger må man gå mer drastisk til verks, men også det er en oppgave en leder må kunne greie. Å gi en endelig beskjed om at en person må eller bør fratre en bestemt posisjon eller stilling, er ikke behagelig - men av og til nødvendig. Og man kan utmerket godt gjøre det, samtidig som man ivaretar personen som menneske.

Gode ledere er opptatt av å få ærlige tilbakemeldinger på egen lederstil og hvordan de kan forbedre seg. Dårlige ledere er ikke alltid det - det ligger på en måte i sakens natur. Men i de fleste bedrifter vil også lederne ha en sjef, nemlig et styre, hvis fremste ansvar er å sørge for at virksomheten har en god leder.

Slik er det ikke i politikken. Lederne er ofte valgt av store forsamlinger, som for eksempel et landsmøte, og de leder selv organisasjonens styre. Og hvem skal da til daglig påse at lederen utfører oppgaven sin godt nok og tar det ansvaret hun er pålagt? Eller for å sitere fra en rapport fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe: "Hvem skal du gå til når det er ledelsen som er de jævlige?"

Jeg kan ikke gå god for innholdet i den nevnte rapporten. Men hvis bare deler av den beskriver arbeidsmiljøet på en noenlunde sannferdig måte, snakker vi antagelig om et av de dårligste arbeidsmiljøene som finnes i Norge. Om det er bedre eller verre i andre partier, skal ikke jeg si noe om. Det bør uansett være et tankekors, ikke bare for vedkommende parti, men for det politiske miljø.

Jeg tror alle partier nå vil bli mer bevisst på både arbeidsmiljø, ledelse og håndteringen av varslersaker og problemer i sine organisasjoner.

Da bør de også tenke over hvordan man kan håndtere den spesielle styringsstrukturen slike organisasjoner har sammenlignet med vanlige bedrifter og virksomheter i offentlig sektor.

Det kan gjøre det lettere å si ifra, også når det er ledelsen selv som er problemet.

 

 

 

 

Joda, vi får en liberal regjering

  • 03.01.2018 kl.20:58 i Blogg

I en NTB-melding som blant annet er gjengitt i Klassekampen i dag, gjør journalistene et poeng av at Trine Skei Grande liksom har gitt opp å ønske seg en "mer sosialliberal" regjering ved at Venstre går inn i regjeringen. 

Det vises til at Grandes mantra lenge har vært en "grønnere, rausere og mer sosialliberal" regjering, mens hun visstnok "unnlot å nevne "liberal" rett før hun gikk i regjeringsforhandlinger" på Jeløya. Eller som Klassekampen slo fast om Grande i sin overskrift: "La bort "liberal" ved forhandlingsstart". 

Ordet liberal er tydeligvis vanskelig å forstå for mange journalister. Civita, som er en "liberal tankesmie", og har vært det i henhold til vårt formål i cirka 13 år , blir nesten daglig utstyrt med andre merkelapper. Eller som en journalist forleden uttrykte det: "Den konservative - eller liberale som de selv foretrekker (å kalle seg) - tankesmien Civita..."

Det er riktig at det finnes mange varianter av liberalismen - akkurat som det finnes ulike former for konservatisme og sosialisme. Det er også riktig at liberalismen og konservatismen har ideologiske trekk som overlapper hverandre. Men hverken liberalismen eller konservatismen er sosialisme. 

For borgerlig innstilte mennesker er det naturlig å plassere liberalismen inn i en borgerlig idétradisjon. Ideene om et liberalt demokrati, for eksempel, lar seg ikke forene med tradisjonelt sosialistisk tankegods. Men etter hvert som sosialismen har spilt fallitt, og stadig flere har sluttet seg til det liberale demokratiet, har også flere på venstresiden tatt i bruk ordet "liberal" for å understreke at de er demokrater som mener at staten må være begrenset, og at makten må være delt. (At vi i de senere år, høyst beklagelig, har sett at mange igjen forlater dette tankegodset til fordel for mer autoritære ideer, eller simpelthen forestillingen om et enkelt flertallsstyre, skal jeg la ligge her.)

Konsekvensen er at mange nå smykker seg med ordet "liberal", slik Trine Skei Grande nylig pekte på da hun skulle forklare hvorfor Venstre har gjenopptatt bruken av begrepet "sosialliberal" for å beskrive Venstres politikk, fremfor bare å bruke begrepet "liberal". Det er en måte å markere seg på når så mange gjerne vil være "liberale".

Skal jeg spekulere litt, er dette kanskje likevel ikke den eneste årsaken til at Grande sier at hun ønsker seg en "mer sosialliberal" regjering. Jeg tror hun selv mener det som står i Venstres prinsipprogram, nemlig at "Venstre bruker begrepene liberal og sosial liberal om hverandre", og at det er to grunner til at de i programmet bruker betegnelsen liberal mest: De "ser den sosiale liberalismen som den fullverdige form for liberalisme. Dessuten har en rekke nye konflikter de siste årene vist at kampen for ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, som nettopp var liberalismens historiske begynnelse, slett ikke er over." At liberalismen ikke er usosial, er et syn også filosof og kjenner av liberalismen, Lars Fr. Svendsen, deler.

Men Trine Skei Grande leser nok også Vårt Land og vet at mange i Norge ofte tegner et karikert bilde av liberalismen og av hva det vil si å være liberal, og at dette er forestillinger som også påvirker folk i hennes eget parti. Noen tar heldigvis til motmæle, men samtidig kan man selvsagt ikke forvente at alle som engasjerer seg i et politisk parti, er ideologisk godt skolert. Jeg har selv, mens jeg var politisk aktiv, bidratt til å tegne et forenklet bilde av liberalismen.

Uansett behøver ikke Trine Skei Grande å "legge bort "liberal"" når hun skal forhandle med Høyre og Frp. Ser man på partienes prinsipp- eller verdiprogrammer - eller de delene av stortingsvalgprogrammene som redegjør for partienes verdigrunnlag - ser vi at det kun er Høyre, Frp og Venstre som skriver at de bygger sin politikk på liberalismen eller på liberale verdier. Frp åpner sitt prinsipprogram med å si at partiets ideologiske grunnlag er "liberalismen". Venstre står for en "sosial og kjempende liberalisme" og forteller altså at programmet bruker begrepene "sosialliberal" og "liberal" om hverandre. Og Høyre, som vanligvis omtaler seg som et liberal-konservativt parti, sier at det bygger sin politikk på "et konservativt samfunnssyn og liberale verdier"

Et søk etter begrepet liberal, eller varianter av dette begrepet,  i KrFs og Arbeiderpartiets programmer gir null treff. I SVs og Rødts programmer forekommer begrepet, men da som noe negativt - typisk som i "markedsliberalisme" og "nyliberalisme".  I SVs program er det likevel ett unntak, for SV "ønsker en liberal og regulert innvandring til Norge", og det er nok positivt ment. Senterpartiet er prisverdig nok opptatt av å forsvare "menneskerettighetene og den liberale rettsstaten", mens MDGs prinsipprogram ikke nevner ordet overhodet.

Den klassiske liberalismen vektlegger etter min mening verdier som er helt grunnleggende for et godt, demokratisk samfunn: Det er borgerne som bestemmer over staten. Samtidig må statens makt være begrenset. Makten må være delt. Mennesket må ha frihet til å velge hvordan det vil leve sitt eget liv og ha frihet til å ta ansvar. Derfor må demokrati være noe mer enn flertallsstyre. Demokratiet må også inneholde en rett til å være, mene og leve annerledes enn flertallet gjør.

Den som slutter seg til de liberale verdiene, er opptatt av frihet som den helt grunnleggende verdien. Det er på mange måter liberalismen som "eier" friheten i ideologisk forstand - akkurat som sosialismen "eier" ideen om materiell likhet. Men akkurat som det er tåpelig å påstå at Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV i dag mener at alle bør tjene akkurat det samme, er det tåpelig å påstå at Frp, Høyre eller Venstre mener at friheten skal være en absolutt frihet som kan realiseres uten hensyn til noe annet eller andre. I praksis er liberalere og konservative også opptatt av likhet - mens norske sosialdemokrater og sosialister også er opptatt av frihet. Men man vektlegger kanskje litt forskjellig - og det er bra. Ettersom full likhet betyr null frihet, og full frihet betyr null likhet, må det foretas avveininger og finnes en balanse. At partiene av og til finner et litt ulikt balansepunkt, er bra for demokratiet og for borgernes muligheter til å velge.

I Norge er det uansett ingen partier som fører en outrert politikk (selv om Rødt fortsatt har et ganske ekstremt program). Våre mest liberale eller liberalistiske partier, Venstre og Frp, forsvarer verdens største offentlige sektor og verdens høyeste skattenivå. Og vårt sosialdemokratiske og vårt sosialistiske parti har i virkeligheten akseptert en av verdens mest velfungerende og åpne markedsøkonomier. Samtlige partier som har vært i regjering, praktiserer ideen om "kapitalistiske velferdsstater", slik en svensk forsker har uttrykt det. Eller for å si det med Lars Fr. Svendsen: "Det er ikke et nødvendig sammenfall mellom en liberal stat og en velferdsstat. En velferdsstat behøver slett ikke være liberal, og en liberal stat behøver ikke ha særlig omfattende velferdsordninger. Men den norske eller nordiske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat."  

Noen ser det som sin oppgave å advare mot meningsmotstanderes ytterliggående standpunkter - enten det er "den røde fare" eller "høyrepopulismen". Slikt hører med i den politiske debatten, og jeg har vært med på den selv. 

Andre fremhever at det ikke er noen forskjell på partiene, og at det derfor ikke spiller noen rolle hvem som regjerer.

Sannheten ligger midt imellom.

Det er ikke store forskjeller i norsk politikk, men det er fortsatt forskjeller. Og med en Venstre/Høyre/Frp-regjering får vi en litt mer liberal regjering enn vi ville ha fått med andre partier i regjering.

#MeToo-kampanjen som øyeåpner

  • 22.12.2017 kl.12:40 i Blogg

Mange sier at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner.

Det har den vært, også for meg. 

Jeg tror den har vært en øyeåpner for mange kvinner og forhåpentligvis for mange unge kvinner. Kampanjen har blant annet lært oss at det mange trodde at de bare måtte finne seg i, fordi det bare er sånn, faktisk ikke er greit, at det er lov å si fra, og at den som sier fra, skal bli tatt på alvor. Det er altså blitt mer legitimt og moralsk viktigere å kritisere adferd som er upassende, selv om den ikke er ulovlig. "Upassende" er selvsagt ikke et presist begrep, men det dekker typisk det som nå omtales som "uønsket seksuell oppmerksomhet" - og særlig gjentatt oppmerksomhet når den som får oppmerksomheten, tydelig gir uttrykk for at den er uønsket. Det er også upassende at maktpersoner, ofte eldre, utnytter sin posisjon overfor mennesker som er yngre og har mindre makt, og som kanskje til og med står i et slags avhengighetsforhold til den maktpersonen det gjelder. Bill Clintons affære med Monica Lewinsky er et kroneksempel: Det var ikke ulovlig. Det var ikke ufrivillig. Men det var upassende. Eller simpelthen wrong, som den nye demokratiske stjernen Kirsten Gillibrand uttrykte det.

#MeToo-kampanjen har også vært en øyeåpner på en annen måte. Den har nemlig avslørt at upassende oppførsel, trakassering og overgrep mot kvinner har et overraskende stort omfang. Det virker til og med som om omfanget har vært spesielt stort i kretser som har likt å pynte seg med ord og verdier som likestilling og feminisme. Det er selvsagt nedslående, men desto viktigere er det at det har kommet frem.

Det er vanskeligere å forstå at #MeToo-kampanjen også har vært en øyeåpner for menn som har bedrevet denne virksomheten, som for eksempel Trond Giske. Trodde de at det var ok mens det sto på, fordi ingen hadde fortalt dem at det ikke var ok, eller fordi det ikke hadde vært en kampanje som hadde fortalt dem det? Trodde de at unge jenter og kvinner som sa nei, egentlig sa ja - eller at det ikke var så farlig om de ble utsatt for litt uønsket seksuell oppmerksomhet? Trodde de at de ville si ja, hvis tilnærmelsene bare ble gjentatt mange nok ganger? Eller hva tenkte egentlig menn som nå sier at det var en "øyeåpner" for dem at man ikke skal presse seg på kvinner som ikke ønsker kontakt?

Det er vanskelig å forstå

Det er riktig at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner for mange.

Men hvis den har vært en øyeåpner for menn som har utsatt kvinner for en gjentatt seksuell oppmerksomhet som kvinnene ikke har ønsket - ja, da tyder det på sterkt sviktende dømmekraft.

 

 

Vedtaket om lærernorm viser en manglende respekt for både skattebetalerne og forskerne

  • 14.12.2017 kl.14:36 i Blogg

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018 har KrF fått gjennomslag for å innføre en lærernorm i norsk skole, det vil si et tak på hvor mange elever det kan være per lærer. Den vedtatte normen sier at det fra høsten 2018 skal være maksimalt 16 elever per lærer på 1. - 4. trinn og maksimalt 21 elever per lærer på 5. - 10. trinn. Fra høsten 2019 skal tallene nedjusteres til maksimalt 15 og 20 elever per lærer, ifølge Utdanningsdirektoratet

Men hvorfor er vedtaket kontroversielt?

En grunn er selve utformingen av vedtaket, som tilsier at normen skal gjelde på hver enkelt skole.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i Norge, ville nemlig lærernormen vært oppfylt for lengst. I Norge er det i gjennomsnitt 15,3 elever per lærer på 1. - 4. trinn, 16,7 elever per lærer på 5. - 7. trinn, og 18,3 elever per lærer på 8. - 10. trinn.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i hver enkelt kommune, ville det vært litt vanskeligere. Det er nemlig forskjeller i lærertetthet mellom kommunene.  Hovedmønsteret er at små kommuner har færre elever per lærer enn store kommuner har, men det er også forskjeller mellom de store kommunene. Ifølge Aftenposten oppfyller 170 kommuner lærernormen allerede, og de vil derfor ikke få noen glede av den, mens landets fem største kommuner får mer enn 40 prosent av de nye lærerne (forutsatt at de lar seg rekruttere).

En regel som tilsier at det i snitt ikke skal være mer enn 16 elever per lærer på hver enkelt skole, blir straks enda vanskeligere. Det finnes mange skoler med svært få elever per lærer, og det finnes - særlig i de store byene - skoler med flere enn 16  elever per lærer. I Finnmark, som jevnt over har ganske dårlige skoleresultater, er det få elever per lærer på de fleste skoler -  mens Oslo, som jevnt over har ganske gode resultater, har mange flere skoler med mange elever per lærer. Ifølge Utdanningsdirektoratet har i alt 32 prosent av grunnskolene med elever på 1. - 4. trinn en gruppestørrelse på over 16 elever per lærer.

Det er denne siste typen lærernorm som KrF nå har fått gjennomslag for, det vil si at det i snitt ikke kan være mer enn 16 elever per lærer på hver skole med 1. - 4. trinn og ikke mer enn 21 elever per lærer på 5. - 10. trinn. Det betyr at Oslo, som allerede har gode resultater, må tilføres mange flere lærere, mens Finnmark, som kanskje kunne trenge flere lærere, nesten ikke får noen.

Den andre grunnen til at vedtaket er kontroversielt, er at alle tiltak som kan tenkes å forbedre norsk skole, og som koster penger, må vurderes opp mot hverandre. Ingen partier har råd til alt. Hvis Stortinget velger å bruke svært mange penger på å øke lærertettheten, kan ikke de samme pengene brukes på noe annet. Det blir med andre ord mindre penger til for eksempel å øke lærerkompetansen, dersom man bruke mye penger på å øke lærertettheten. Og siden det er slik, er det også viktig å vite hva som virker best.

Det har lenge vært hevdet at flere lærere vil føre til at elevene lærer mer. Det ville i så fall være et godt argument for å satse på flere lærere. Problemet er bare at forskningen, herunder også den norske, nokså entydig viser at dette ikke stemmer. KrFs stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan kritiserer i Aftenposten i dag min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund for å påpeke dette. Han mener at hun dermed «viser en arrogant holdning til den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærerne, foreldre og elever». Utsagnet virker merkelig, for poenget med mye av forskningen er jo nettopp å fremskaffe «erfaringsbasert kunnskap».

Den tredje grunnen er, etter min mening, den viktigste. 

For cirka tre år siden fikk KrF gjennomslag for å bruke nesten 500 millioner kroner årlig for å øke lærertettheten på småskoletrinnet. Samtidig ble KrF og regjeringen enige om at det skulle forskes på hvordan økt lærertetthet kan virke på en positiv måte. Programmet LÆREEFFEKT i Norges Forskningsråd har blant annet gitt støtte til prosjekter som skal undersøke mulige effekter av målrettet styrking av lærertettheten opp mot leseopplæring og matematikk.

Det ble bevilget penger til forskning, og i budsjettet for 2018 står det følgende om den forskningen som nå pågår: «Inntil 120 millioner 2015-kroner skal nyttast til forsking på effektar av fleire lærarstillingar på 1. - 4. trinn. Målet med forskingsprosjektet er å utvikle kunnskap om effektane av ulike former for auka lærartettleik i småskolen. Forskningsprosjektet skal vare ut skoleåret 2019-20».

KrF har altså vært med på å sette i gang viktige forskningsprosjekter, som koster millioner av kroner, og som nå bare ignoreres og kanskje må avbrytes, fordi partiet ikke har tid til å vente på de resultatene det har bedt om, og som kan vise seg å være svært viktige. Det inngir dessverre ikke respekt.

All politikk kan ikke og bør ikke styres av kunnskap og forskning. Alt kan ikke «bevises». Man kan, helt legitimt, ha verdier som overstyrer forskningen - og man kan ha mål om å oppnå noe annet enn forskningen foregir å finne ut av.  

Men man kan og bør være ærlig om det man gjør. Og man bør ikke sløse bort millioner av kroner på forskning, dersom man ikke har tenkt å ta hensyn til den.

Jeg syns det er grunn til å være opprørt, både på vegne av forskerne dette gjelder og på vegne av skattebetalerne som finansierer forskningen.

 

Fotnote: Det finnes mange mål for lærertetthet. Det enkleste er å se på antall elever per lærerårsverk i grunnskolen, som ligger nokså stabilt på litt under 11 elever. Det er altså gjennomsnittlig én lærer per 11 elever i norsk skole, og i tillegg kommer assistenter og andre yrkesgrupper, som ikke er lærere. Dette tallet gir likevel ikke et realistisk bilde av den faktiske undervisningssituasjonen, bl.a. fordi en del lærere for eksempel driver med spesialundervisning. Derfor bruker man en annen definisjon på lærertetthet, som gir et mer realistisk bilde av en ordinær undervisningssituasjon, og det er denne definisjonen ("gruppestørrelse 2") jeg har lagt til grunn i denne artikkelen.

 

Robert Moods demokratisyn

  • 08.12.2017 kl.10:50 i Blogg

Tidligere generalløytnant og nå president i Norges Røde Kors, Robert Mood, har nok en gang kommet med uttalelser som skaper debatt.

Første gang jeg reagerte på noe han sa, var da han kom med klare politiske uttalelser mens han var en høytstående embetsmann. Da han senere mottok Fritt Ords pris, og både juryen og kommentatorer berømmet ham for å komme med slike uttalelser og oppfordret andre embetskvinner og -menn til å gjøre det samme, kritiserte jeg dette i en blogg og i et par artikler i Aftenposten. Hele vårt demokratiske system hviler nemlig på en bestemt makt- og rolledeling mellom domstolen, embetsverket, regjering og parlament - og det er helt avgjørende at denne maktfordelingen og rolleforståelsen blir respektert, dersom vi skal bevare tilliten til disse viktige institusjonene. Hvis alle gjorde som Mood, slik flere kommentatorer oppfordret til, ville institusjonene våre forvitre.

Andre gang jeg reagerte, var da jeg leste de uttalelsene Mood har kommet med, blant annet i boken sin, om politikken og norske politikere. Kjetil Alstadheim i DN mener at de oser av politikerforakt, og de viser i hvert fall en manglende respekt og forståelse for politisk lederskap. Det virker blant annet som om han ikke helt ser forskjellen på politisk og militært lederskap. Han mener dessuten at politiske ledere er så kortsiktige, selvopptatte og spekulative at de bare bør få sitte i to perioder, altså åtte år. 

I går kom så Mood med  enda noen uttalelser, som ikke bare inneholdt  svært negative karakteristikker av noen av våre fremste politiske ledere de siste tiårene, men som også etterlot inntrykk av at han er mer skremt av Sylvi Listhaug enn av Vladimir Putin.

Min kollega Eirik Løkke reagerte på dette og skrev en kommentar i Minerva. Men denne kommentaren mener Mood er upresis, for som han skrev på twitter i går kveld: "Overraskende unøyaktig på @Minervanett. "At Erna Solberg inviterte politiker med konfronterende retorikk og skremselsbudskap til Kongens bord, skremmer meg mer enn Putins Russland." - ble til at "SL er mer skremmende enn Putin".

Jeg vet ikke om alle ser den fine forskjellen her, men jeg skal la det fare. Det er uansett ikke bare Løkke som har tolket ham slik - at han syns Listhaug er mer skremmende enn Putin - for dette ble formidlet i alle aviser i går - lenge før Minerva publiserte Løkkes innlegg, uten at jeg kan se at Mood har forsøkt å korrigere det. 

Men la oss holde oss til det han nå sier at han mener. Han blir altså mer skremt av at Erna Solberg inviterte Sylvi Listhaug med i sin regjering enn han blir av Putins Russland.

Men hva slags demokratisyn kan ligge under en slik oppfatning?

Norge er et liberalt demokrati med en grunnfestet rettsstat. Dette er det ingen politikere som har anfektet, og det er heller ingen politikere på Stortinget eller i regjering (kanskje unntatt Bjørnar Moxnes, hvis vi skal ta Rødts program seriøst) som forsøker å undergrave vårt liberale demokrati. Listhaug er en kontroversiell politiker, som både blir veldig godt likt av mange og mislikt av andre - og hun knyttes ofte til en polariserende retorikk. Men det er kanskje verdt å merke seg at innvandringspolitikk, for det meste i betydningen streng innvandringspolitikk, var den saken velgerne syns var viktigst ved siste valg, og at det er Fremskrittspartiet som, etter velgernes mening, har desidert høyest troverdighet i denne saken.

Men dessuten er Listhaug selvsagt ikke alene om å være kontroversiell. Også Trond Giske er en kontroversiell politiker, og også Trygve Slagsvold Vedum fører av og til en veldig polariserende retorikk. Men det fine med demokratiet vårt er at dette ikke er forbudt, og at det er lov å ta til motmæle mot det eller dem man ikke liker. Hvis formålet er å oppnå en mindre polariserende debatt, må imidlertid de som tar til motmæle, også tenke igjennom sin egen retorikk. Kontroversielle politikere møtes ofte med enorme overdrivelser og villede misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer.

Putins Russland er, i motsetning til Norge, ikke et liberalt demokrati og knapt nok et demokrati. Det er, under Putin, et stadig mer autoritært land, der ytringsfriheten er satt under press, og der sivilsamfunnet - altså det samfunnet som frivillige organisasjoner som Røde Kors er en del av - blir kneblet. Putins Russland er dessuten et land som ikke går av veien for å skape stor usikkerhet i sine nærområder, og som, etter alle solemerker blander seg inn i andre lands demokratiske valg. Putin er i praksis i ferd med å bli en slags enehersker som blir sittende med makten livet ut. 

Jeg er ikke uenig i alt Mood sier og skriver - han har også mange viktige poenger i boken sin. Tolket i aller beste mening kan man kanskje også forstå hans uttalelser om Listhaug og Putin som at han er mer redd for en polarisert debatt internt i det demokratiske Norge enn han er for en ytre trussel fra for eksempel Russland. Men presisjonsnivået er for lavt til at vi kan være sikre på at det er dette han mener. Og uansett er det, etter min oppfatning, svært spesielt å være mindre redd for en person og et land som prøver å undergrave andre lands demokratier innenfra - enn for en statsråd i Norge, som ikke har makt til å gjøre mer ugagn enn å skape en skarp debatt.

Det er, alt oppsummert, litt vanskelig å forstå hva slags demokratisyn Robert Mood egentlig har. 

Det er kanskje ikke så farlig, siden han ikke lenger er offiser.

Men man skulle tro at Røde Kors ville interessere seg for det.

 

 

 

 

 

SV på full fart tilbake til 1990-tallets skolepolitikk

  • 01.12.2017 kl.12:38 i Blogg

I Dagsavisen i går kunne vi lese at SV vil fremme forslag i Stortinget om en tillitsreform i skolen. 

I dag morges fikk vi høre at SV jubler, fordi det blir flertall i Stortinget for et pålegg til skolene om å gi alle elever fra 1. til 10.trinn minst én times fysisk aktivitet hver dag uten at skoledagen utvides.

Her er det veldig mye som skurrer. I tillegg er det etter hvert mye som tyder på at SV er på full fart tilbake til den skolepolitikken partiet sto for på 1990-tallet - den gangen SV ikke la så mye vekt på kunnskap, ferdigheter og fag, men var veldig opptatt av å detaljstyre skolen på områder som ikke var avgjørende for elevenes læring.

Personlig tror jeg ikke at man kan vedta en tillitsreform. Om skolepolitikken er basert på tillit, dvs. på tillit til at de som arbeider i skolen, vet best hvordan oppgavene kan og bør løses, avhenger av rammebetingelsene og styringssystemet. Satt på spissen: Jo mer Stortinget og regjeringen overlater til kommunene og den enkelte skole, rektor og lærer å bestemme - desto høyere tillit har de til at de løser oppgavene sine på en best mulig måte. Jo mer de detaljstyrer hvordan kommunene, skolene og lærerne skal løse oppgavene sine, desto mindre tillit har de.

Men samtidig er dette for enkelt. Stortinget og regjeringen har nemlig flere grunner til å ville bestemme hvordan oppgavene skal løses enn at de ikke har tillit til dem som skal løse dem. Ett typisk hensyn kan være at noe være likt for alle elever. Et annet typisk hensyn kan være at sentrale myndigheter trenger informasjon for å kunne løse sin del av oppgaven og føre en god skolepolitikk. Dersom de ikke vet hva som skjer i skole-Norge eller hvilke resultater som nås, har de heller ikke grunnlag for å føre en god skolepolitikk.

Reformen Kunnskapsløftet var en tillitsreform. Læreplanene som var utviklet i forbindelse med Reform 94 og Reform 97 var svært detaljerte og bidro til en form for mikrostyring av skolehverdagen. Men detaljene handlet mest om hvordan man skulle løse oppgavene, og ikke hvilke mål som skulle nås. Mange i skolen ønsket den gangen mindre detaljerte læreplaner og mindre detaljerte pålegg om hvordan de skulle arbeide og hvilke metoder de skulle bruke. De ønsket altså at statlige myndigheter skulle ha mer tillit til at de kunne løse oppgavene selv - uten detaljerte beskrivelser av hvordan det skulle gjøres. Og det fikk de: Læreplanene ble mindre detaljerte, skolene fikk større metodefrihet, og kommuner og skoler ble oppmuntret til å utnytte det handlingsrommet de hadde.

Men den økte friheten kom med en "pris": Læreplanene fikk flere mål, og vi fikk nasjonale prøver som gjorde det mulig å vite i hvilken grad målene ble nådd og eventuelt justere kursen underveis, dersom det var nødvendig. Tillit er nemlig ikke det samme som fravær av kontroll. Hvis vi ikke vet hvordan det går, kan selve grunnlaget for tilliten svekkes. 

I dag hører vi at en del i skolen klager på det de kaller "målstyrings- og testhysteri" - akkurat slik de klaget på detaljstyringen som kom på 1990-tallet. Jeg har doble følelser når jeg hører dette: På den ene side tror jeg at det av og til overdrives, og at en del av de som deltar i debatten, ikke aner hva de snakker om. Samtidig erkjenner jeg at det kan være sant, og at noen kommuner eller skoler, eller kanskje også staten, har drevet dette for langt, og at det har kommet for mange mål inn i skolen. En annen tolkning kan være at man nå både har mål og detaljstyring på en gang. Petter Aasen, som har forsket på gjennomføringen av Kunnskapsløftet under SV, mente blant annet å kunne påvise at det da skjedde en skjult sentralisering i strid med intensjonene for Kunnskapsløftet. 

Det jeg uansett er sikker på, er at vi må ha noen mål, og at vi må ha noen metoder for å vurdere elevene underveis, og at informasjonen om hvordan det står til i norsk skole må nå alle som trenger det, inkludert kommune og stat. Man får av og til høre at de ikke trenger informasjon om hvor mange elever som ikke lærer å lese og regne, fordi lærerne jo vet dette. Men mye tillit tror jeg dessverre ikke vi har til skolen. For det var jo dette som ble avdekket tidlig på 2000-tallet; at en foruroligende høy andel elever ikke har lært å lese, skrive og regne skikkelig etter 10 år på skolen. Og hvis lærerne visste dette - hvorfor gjorde de ikke noe med det?

Det interessante med SVs tillitsreform er at den igrunnen ikke gjelder detaljstyring generelt - men først og fremst styring med det som har med læringsoppdraget å gjøre. SV vil ha "mindre målstyring og redusere antall tester" - men vil altså villig vekk detaljstyre skolen når det gjelder daglig fysisk aktivitet. 

Vedtaket Stortinget nå skal fatte om minst én times daglig fysisk aktivitet i skolen, er utrolig nok utformet av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det i seg selv burde fått varsellampene til å lyse. Er det noe skolen og skolepolitikere har problemer med, er det alle andres ønsker om å gi skolen ansvaret for stadig flere oppgaver som enten andre enn skolen burde løst, eller som burde funnet sin plass i skolen etter en utdanningsfaglig vurdering. Men det hopper Stortinget lett bukk over nå.

Innstillingen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og KrF, som stiller seg bak forslaget, er en studie i hvordan man ikke bør drive skolepolitikk. De vil rett og slett bare vedta at alle elever, hver dag, fra 1. til 10.trinn, skal ha minst én times fysisk aktivitet på skolen - og at skolene og lærerne selv bare må finne ut hvordan de skal gjøre dette og hvilke andre fag de skal stjele tid fra. Men komiteen har høye tanker om hvordan det skal skje: Det skal være et "mangfold av aktivitetsformer", og skolene skal "velge lystbetonte aktiviteter der alle kan oppleve mestring". Komiteen understreker dessuten at "aktiviteten må være planlagt og tilrettelagt, eller ledet, av lærere med kompetanse". Det fremkommer ikke, såvidt jeg kan se, hva slags kompetanse det siktes til.

For dem som ikke er skolefolk, er det viktig å understreke at denne fysiske aktiviteten ikke er et nytt fag, men at det er noe som kommer i tillegg til kroppsøvingsfaget. Det er også greit å vite at det foregår masse fysisk aktivitet i norsk skole allerede, og at det ble tatt mange initiativ til å få dette til allerede da meldingen om Kunnskapsløftet ble behandlet i 2004. Også i dag pågår det viktige prøveprosjekter som skolene kan lære av, men dette bare blåser komiteen i. Den har ikke tid til å vente til et viktig prøveprosjekt er ferdig høsten 2018. 

Ingen er imot fysisk aktivitet i skolen, og mange kommuner og skoler legger til rette for å få det til. Problemet med den bestemmelsen Stortinget nå vil vedta, er at den er altfor rigid og detaljstyrer skoler og lærere uten hensyn til lokale utfordringer og behov.

Cirka et halvt år etter at SV for første gang inntok regjeringskontorene og blant annet fikk Kunnskapsdepartementet, ga daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal et oppsiktsvekkende intervju til VG. Han innrømmet at SV ikke hadde lagt nok vekt på skolens læringsoppdrag: "SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese", sa Djupedal - som til tross for uttrykt skepsis før valget, likevel valgte å gjennomføre Kunnskapsløftet.

1990-tallets skolereformer anses ikke for å være særlig vellykkede. Evalueringene har ikke vært bra. Heller ikke Kunnskapsløftet er perfekt. Noe kunne vært bedre, og noe kunne vært gjennomført bedre. Men veldig mye tyder på at reformen er i ferd med å nå sine viktigste mål, nemlig at elevene skal lære mer, og at de gjør det uten at trivselen er blitt redusert. 

Det tar lang tid å gjennomføre en reform. På mange måter er Kunnskapsløftet fortsatt under implementering. Det skal skje justeringer nå, blant annet av læreplanene, og disse justeringene bør skje som ledd i et arbeid for å justere og forbedre Kunnskapsløftet - ikke for å vende tilbake til 1990-tallets skole, der elevene lærte for lite.

Dessverre minner SVs skolepolitikk nå stadig mer om den politikken partiet førte på 1990-tallet, og den trenger vi ikke.

 

 

Vanvittig av Navarsete

  • 08.11.2017 kl.10:59 i Blogg

Politisk kvarter i dag fremkom det at stortingsrepresentant Liv Signe Navarsete fra Senterpartiet ikke har tillit til SSB.

SSB er Norges statistiske sentralbyrå - en svært viktig institusjon. Det er slike institusjoner som rammer inn "den norske modellen", og som bidrar til at vi har det gode og stabile samfunnet vi har. Også andre land har selvsagt slike institusjoner,  men jo mer solide de er, og jo høyere tillit de har - jo, bedre er det for vår evne til å bygge og bevare et godt samfunn.

Derfor er det selvsagt uheldig at det har blitt så mye bråk rundt institusjonen i det siste. At det er blitt slik, har nok flere årsaker, men det har dels med  gjennomføringen av en omorganiseringsprosess å gjøre og dels med faglig uenighet å gjøre. Når dette så krydres med de sterke emosjonene som  er knyttet til SSBs arbeid med å se på virkningene av innvandring, blir saken enda vanskeligere å håndtere og forstå for mange.

Det har versert mange teorier om hva som er årsaken til at SSBs ledelse har ønsket en omorganisering av virksomheten. Noen av dem fremstår som saklige og forståelige (uavhengig av om man er enig eller uenig i dem) - andre fremstår som merkelige og konspiratoriske. Selv syns jeg det er legitimt å diskutere om SSB i det hele tatt bør drive forskning og i så fall hva slags forskning SSB skal bedrive. Men dersom man skulle komme til at SSB for eksempel ikke skal tilby den typen analyser som blant annet Erling Holmøy har vært ansvarlig for - enten det gjelder virkninger av en aldrende befolkning eller innvandring - mener jeg noen andre må gjøre det. Jeg har selv tidligere foreslått at regjeringen bør oppnevne et uavhengig finanspolitisk råd som kan bidra til større åpenhet om de økonomiske modellene som brukes og flere alternative økonomiske miljøer, som blant annet kan hjelpe oss å "regne på" fremtiden.

Mitt anliggende med denne bloggen er imidlertid å kommentere Liv Signe Navarsetes utsagn på Politisk kvarter i dag. De var de hittil verste jeg har hørt om SSB, og det er utrolig at en stortingsrepresentant kan tillate seg slikt.

Ifølge Navarsete kan nemlig hele konflikten rundt SSB forklares med "hvorfor" alt dette skjer, altså "bakgrunnen" for at SSB-ledelsen vil omorganisere virksomheten. Bakgrunnen, ifølge Navarsete, er innstillingen fra en intern arbeidsgruppe i SSB, "bestående av siviløkonomer, som mange vil kalle blårussen", og der "ikke sosialøkonomene (...) var med". Og dette, altså siviløkonomene vs. sosialøkonomene, er jo, sier Navarsete, "to retninger innenfor økonomien".

Ifølge Navarsete rådet utvalget til å "skrote gode, etablerte modeller, bygd på tall og erfaringer tilbake til Ragnar Frisch sin tid - med en retning som går mer på det vi kaller Reagan og Thatcher-retningen" og "Milton Friedman"

Og for å konkludere, så er det dette "som egentlig er bakgrunnen for dette, og som gjør at dette har blitt en veldig stor diskusjon", avslutter Navarsete.

Dette er nokså vanvittig.

Det er helt riktig at det har vært en arbeidsgruppe i virksomhet.

Men ingen av medlemmene i denne arbeidsgruppen var siviløkonomer - jeg hadde nær sagt naturligvis. Alle var fremragende akademikere og professorer i samfunnsøkonomi. De avga en faglig rapport om SSBs forskningsvirksomhet, og to av medlemmene (Bjørnland og Storesletten) drøftet SSBs makromodeller i et vedlegg.

Navarsetes påstand om at siviløkonomer og sosialøkonomer representerer "to retninger innenfor økonomien" avslører med all mulig tydelighet at hun ikke vet hva hun snakker om. Siviløkonomer er bedriftsøkonomer og deltar knapt i debatten om SSB. Sosialøkonomer er samfunnsøkonomer, hvilket de nå også heter. 

Men selv om Navarsete ikke vet forskjell på siviløkonomer og samfunnsøkonomer, er det åpenbart at noen har forsøkt å fortelle henne at dette handler om politikk. Og forstått i beste mening er nok henvisningen til Reagan og Thatcher et forsøk på å vise til en retning innenfor makroøkonomien som kom på 1980-tallet, og som var drevet frem av forskere som tvilte på effekten av klassisk keynesiansk politikk, og som heller ønsket å ta utgangspunkt i enkeltaktører med rasjonelle forventninger. Å bruke dette som argument i diskusjonen om SSB gir imidlertid liten mening. Økonomifaget har utviklet seg mye siden 1980-tallet. Selv er jeg bare siviløkonom, men så vidt jeg forstår, har SSBs egne modeller tatt inn flere beskrivelser av hvordan enkeltaktører agerer, og den typen modeller utvalgsmedlemmene Storesletten og Bjørnland anbefaler, er ganske annerledes enn de som ble utviklet på 1980-tallet. 

Det finnes heller ikke noe mønster som tyder på at det i SSB-saken først og fremst er økonomer med høyre- og venstresidesympatier som står mot hverandre. At det er uenighet innen makroøkonomifaget om hva slags modeller som er best å bruke i SSB, er dessuten ikke tegn på at det foreligger en konspirasjon eller bevisste forsøk fra Meyers side på å politisere eller dreie SSB til høyre. Det er snarere en komplisert faglig diskusjon, som det er vanskelig for oss som ikke er samfunnsøkonomer, å sette seg inn i. Men vi er alle tjent med at SSB har modeller som produserer så gode anslag om norsk økonomi som mulig, hvilket også er grunnen til at blant andre LO og NHO har engasjert seg i debatten.

Navarsete har ingen dokumentasjon for sine påstander om hva som er bakgrunnen for konflikten i SSB, og hun synes ikke å ha særlig kunnskap om eller innsikt i den faglige debatten hun prøver å uttale seg om.

Likevel er de beskyldningene hun kommer med, alvorlige.

Hun sier at vi trenger å gjenopprette tilliten til SSB, men hun bidrar selv til å bygge den ned. 

Kanskje ikke så rart at LO synker?

  • 30.10.2017 kl.23:36 i Blogg

Et av de mest populære temaene på konferanser rundt om i landet nå er "fremtidens arbeidsliv". Mange er bekymret, og mange lurer på hvordan det skal gå med den norske arbeidslivsmodellen. Det er truende skyer i horisonten - med eldrebølge, sosial dumping, roboter og digitalisering, en fallende sysselsettingsandel blant unge menn og, for ikke å forglemme, færre som vil fagorganisere seg.

Hvis færre bedrifter og arbeidstakere er organisert, blir det vanskeligere å opprettholde vår arbeidslivsmodell, som blant annet er basert på koordinerte lønnsforhandlinger og et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen.

Et tilbakevendende tema på disse konferansene er derfor hva arbeidstakerorganisasjonene kan gjøre for å være mer attraktive og tiltrekke seg  nye medlemmer. Kan de redusere kontingenten? Bør fradraget for kontingenten økes? Kan de tilby nye tjenester? Kan de gjennomføre spesielle rekrutteringstiltak rettet mot for eksempel unge mennesker eller innvandrere? Kan de gjøre noe for mennesker som har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn en vanlig fast ansettelse? Eller kan de bli mer oppmerksomme på "insider/outsider"-problematikken, det vil si at det kan være interessekonflikter mellom de som allerede er medlemmer og innenfor arbeidsmarkedet og de som står utenfor både organisasjonen og arbeidslivet?

Og hva med LO? Kan det tenkes at noen rett og slett syns det er vanskelig å være medlem av en organisasjon som nærmest har limt seg fast til ett bestemt parti? 

Jeg har, i likhet med mange andre, stor respekt for den nye LO-lederen, som virker svært dyktig. Man samtidig må jeg innrømme at jeg av og til har problemer med å se forskjell på han og Arbeiderpartiets leder. Eller sagt mer presist: LO-lederen opptrer ofte som om han er leder i Arbeiderpartiet. Og det interessante er at han gjør det med stor autoritet. I et intervju i Dagens Næringsliv et par dager etter valget gikk han nærmest inn i rollen som partiets leder. Han stilte krav til Venstre og KrF, og alt han sa om Arbeiderpartiet skjedde i "vi"-form: "Vi gjorde alt vi kunne for å velte den borgerlige regjeringen...". "Det er et samlet (Arbeider)parti som står bak strategi og veivalg." "Nå vil jeg høre hvordan Ap-politikere fra hele landet opplever situasjonen, så får vi bli enige om hvordan vi skal gripe dette an." Og: Han synes det er for tidlig å konkludere om hvorfor Arbeiderpartiet gjorde et elendig valg. "Nå får vi sette oss ned for å analysere resultatet og dra lærdom av hva vi skulle gjort annerledes".

LO-lederen er riktig nok medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, men det er likevel interessant at han identifiserer seg mer med "vi i Arbeiderpartiet" enn med "vi i LO". 

Det virker som om analysen LO-lederen refererte til, nå er gjennomført, og at LO-lederen er fornøyd. LO har nemlig gjennomført en ettervalgsundersøkelse blant sine medlemmer, og ifølge Gabrielsen er det "veldig tydelig at LOs medlemmer ønsket seg et nytt flertall og en ny regjering". LOs medlemmer stemte nemlig "klart for en ny regjering".  Og for riktig å gni det inn får vi vite at "Høyre og Frp gikk tilbake nesten 10 prosent (skal være prosentpoeng - min anm.) til sammen fra 2013", og at "over 70 prosent (med MDG og Rødt - min anm.) av LO-medlemmene stemte på partiene som vil bytte ut dagens regjering". 

Ikke noe av dette er direkte feil. Problemet er bare at det etterlater inntrykk av en LO-ledelse som har problemer med å opptre uavhengig og foreta den selvransakelsen som situasjonen kunne kreve. For ved litt nærmere ettersyn er det flere sider ved LOs ettervalgsundersøkelse som burde mane til ettertanke for noen hver. Her er noen av dem:

Bare 38,4 pst av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. Det er en tilbakegang - etter fire år i opposisjon - på over sju prosentpoeng. Man skulle tro det var dramatisk for en organisasjon som har bevilget mange millioner til Arbeiderpartiets valgkamp, og som nærmest fremfører seg i symbiose med dette ene partiet.

14,7 prosent av LOs medlemmer stemte på Høyre. Det er faktisk en fremgang, selv om den er helt marginal. (Oppdatert: Tallet skal være 14,2 prosent, dvs. at det er en marginal nedgang fra 2013, da tallet var 14,7 prosent.)

Fremskrittspartiet skåret 8,5 prosent, og det er en betydelig tilbakegang fra 17 prosent i 2013. Men personlig tror jeg dette må sees i sammenheng med en nesten tilsvarende fremgang for Senterpartiet - fra 6,9 til 12,8 prosent. Det tror jeg, dels fordi disse to partiene i den lange valgkampen nesten skiftet rolle som det mest systemkritiske og populistiske opposisjonspartiet - dels fordi dette er de to mest innvandringskritiske partiene vi har i Norge.

Det er nemlig også interessant å merke seg hvilke saker LOs medlemmer mener var avgjørende for deres stemmegivning, som var arbeid (16 pst.), innvandring (14 pst.) og skatt (11 pst.).

Og: LOs medlemmer mener at ikke noen av partiene hadde arbeid som sin viktigste sak, hvilket vel vil si - hvis jeg forstår undersøkelsen rett - at denne saken heller ikke har beveget LO-medlemmene i noen spesiell retning. Når det gjelder innvandring og skatt, derimot, mener de at det var henholdsvis Frp og Høyre som "eide" disse sakene og lyktes best. Arbeiderpartiet skåret, ifølge LO, dårligst på spørsmålet om gjennomslag for budskapet i de tre sakene som ble oppfattet som viktigst for Arbeiderpartiet (det er mulig dette skal være "for LO-medlemmene" - min anm.) gjennom valgkampen. KrF og Venstre skåret også dårlig, men det er jo, tross alt, mindre oppsiktsvekkende.

Og for å avslutte med dette: Arbeiderpartiet fortsetter å falle i oppslutning blant LO-medlemmene etter valget - mens Sp, Høyre og SV (eller Rødt - LOs oppsummering er her litt uklar - min anm.) får økt oppslutning.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Overskriften på denne saken, som ligger på LOs hjemmesider, er at "LO-medlemmene stemte klart for ny regjering", og at dette, ifølge LO-lederen, er "veldig tydelig".

Jeg er kanskje litt mer i usikker på hvor tydelig dette er - og litt mer sikker på at vi her berører et av LOs problemer, dersom organisasjonen fortsatt ønsker å være en stor og betydelig organisasjon.

Kutt-journalistikken i NRK

  • 17.10.2017 kl.21:07 i Blogg

I går var det et innslag i Dagsnytt 18, som kunne gjøre oss alle klokere. Innslaget tok for seg et forslag fra Regjeringen om å redusere opptjeningsperioden for dagpenger, altså opptjeningstiden for å få arbeidsledighetstrygd. Innslaget var opplysende, fordi programlederen hadde forberedt seg godt og kunne saken, fordi en forsker ble intervjuet og dermed kunne belyse vanskelige dilemmaer, og fordi vi fikk en relativt saklig debatt mellom arbeidsminister Anniken Hauglie og LO-sjef Hans Christian Gabrielsen etterpå. Jeg sier relativt saklig, for helt saklig var den ikke. Man kunne for eksempel få inntrykk av at det bare er Regjeringen som mener at arbeidslinjen forutsetter en avveining mellom hensynene til inntektssikring og incentiver til å søke arbeid. Dette er selvsagt hele det politiske Norge enig i - selv om det kan være ulike vurderinger, delvis avhengig av om man er i opposisjon eller posisjon, av hvilke incentiver som til enhver tid er hensiktsmessige.

Innslaget sto i skarp kontrast til et innslag om samme tema i NRKs program Ytring på søndag - og et innslag i Dagsrevyen rett etter Dagsnytt 18. De to andre innslagene lignet på mye av det vi ellers ser i mediene nå, der veldig mye av budsjettdekningen kretser rundt temaet "kutt". Og det samme gjentok seg i dag, da Dagsrevyens hovedoppslag igjen handlet om kutt og nok en gang var skjevt og lite opplysende og - etter min mening - svært lite vesentlig.

Svakhetene ved reportasjene er stort sett de samme - og det gjelder selvsagt ikke bare NRK:

* Man forteller ofte ikke hva som menes med "kutt". Er det et reelt kutt, er det et nominelt kutt, er det et kutt i forhold til forventningene eller i forhold til bevilgningene ifjor? Mye som omtales som "kutt" i Norge, er i virkeligheten ikke kutt, og dette burde NRK og andre medier opplyse oss om. Trine Eilertsen nevnte i Aftenpodden forleden at heller ikke departementene er så flinke til å opplyse om dette i sine pressemeldinger, og det bør de selvsagt være.

* Men selv når det er kutt, får vi ofte bare vite hvor mye som skal kuttes, uten å få vite hvor stor posten det kuttes i, er totalt. Og siden selv et barn kan forstå at det er forskjell på å kutte 0,5 prosent, 5 prosent og 50 prosent, er opplysningsverdien - uten at vi får vite totalbeløpet - grensende til null. 

* Man forteller ikke hva begrunnelsen for kuttet er. En begrunnelse kan for eksempel være et ønske om å spare penger, men det er faktisk sjelden det er eneste hensynet i Norge. Og hvis det er eneste hensyn, vil man likevel forsøke å spare på områder som har lavest prioritet. Ofte er det imidlertid helt andre begrunnelser, som f.eks. at behovet er blitt mindre, at forvaltningen ikke greier å håndtere så mye penger, eller at man ønsker å styrke incentivene til arbeid. 

* Man gidder ikke å undersøke fakta. Når f.eks. representanter for folkehøyskolene sier at Regjeringen vil kutte 45 mill. kroner, så gjengir NRK dette ukritisk - og når NRK blir oppmerksom på at Regjeringen har foreslått 25 mill. kroner, så sier NRK bare at det er uenighet mellom folkehøyskolene og Regjeringen. Men hvorfor kan ikke NRK undersøke og ta stilling til så enkle fakta selv? 

* Begrunnelsesbyrden legges som regel ensidig på den som vil kutte, altså for tiden som oftest på Regjeringen. Alle kritiske spørsmål går til dem som vil kutte - mens praktisk talt ingen som vil opprettholde eller øke bevilgningene, får noen kritiske spørsmål. Og dette virker merkeligere for hver dag som går, for i motsetning til for noen år siden, greier i hvert fall mediene nå å lage mange reportasjer, og skrive lederartikler og kommentarer, om at det samlet sett brukes altfor mye penger.

* Det skjer også svært sjelden at en journalist spør seg selv om det kanskje - ut fra en moralsk og/eller filosofisk-ideologisk betraktning - kanskje kan være riktig at det offentlige, hvilket vil si skattebetalerne, ikke betaler for hva som helst. I tilfellet med folkehøyskolene foreslår altså Regjeringen å kutte 25 mill kroner av et budsjett på 846 mill kroner, dvs. ca. 3 prosent. Og det som skal kuttes, er støtten til såkalte kortkurs som er på fra to dager til cirka tre måneder, og der godt over 50 pst. av elevene har passert 50 år. Kurstilbudene dreier seg visstnok om dans og drama, vinsmaking, håndarbeid, kulturreiser, kor, bridge, linedance og meditasjon. Kunne det simpelthen være riktig, uten noen nærmere begrunnelse, at folk finansierer slikt selv? Eller hvis det virker utenkelig: Kan det likevel være riktig å stille spørsmålet?

Reportasjen om folkehøyskolene i Dagsrevyen i kveld var under enhver kritikk. Den var helt ute av proporsjoner, målt mot det vesentlighetskriteriet NRK skal legge til grunn. Den var heller ikke opplysende, og den var ekstremt ensidig:

* Dagsrevyen opplyste ikke om hvor stor budsjettposten totalt sett er.

* Dagsrevyen gadd ikke å undersøke hva årsaken er til at representanter for folkehøyskolene opererer med et annet beløp på forslaget til kutt enn Regjeringen gjør i sitt forslag til Stortinget.

* Dagsrevyen gadd ikke å opplyse om hvor stort kutt Regjeringen har foreslått.

* Dagsrevyen gadd ikke å forklare oss hvorfor Regjeringen mener det er rimelig å kutte.

* Dagsrevyen etterlot inntrykk av at Regjeringen vil kutte i tilbudet til vanlige folkehøyskoleelever.

* Dagsrevyen stilte ikke ett kritisk spørsmål til folkehøyskolene eller til Venstre og KrF, som gjerne vil unngå kutt. Det ble blant annet ikke stilt ett kritisk spørsmål til påstanden om at folkehøyskolene ikke greier å skille mellom kortkurs og vanlige kurs når de skal kutte, hvilket virker absurd.

* Dagsrevyen stilte utelukkende kritiske spørsmål til kunnskapsminister Henrik Asheim, da han var i studio, og gjentok ukritisk påstander fra folkehøyskolene, blant annet om at de ikke greier skille kortkurs og vanlige kurs. I tillegg ble Asheim avbrutt flere ganger.

Til slutt kan man spørre om Dagsrevyen overhodet skjønner hvilken mediedramaturgi de selv er med på å drive frem. Et av de spørsmålene Asheim fikk, var nemlig om han kunne forklare hva som kunne være årsaken til at hele opposisjonen gjerne vil bevilge de pengene Regjeringen foreslår å kutte. Underforstått: Kan det tenkes at det er Regjeringen som tar feil, mens alle de andre har rett?

Det kan selvsagt tenkes.

En annen mulighet er at alle de andre partiene ikke tør annet eller ikke greier å motstå presset, fordi hele mediedramaturgien bare går én vei - nemlig i retning av å bruke stadig mer penger.

Og det skjer tydeligvis, uansett hvor mye fint medienes kommentatorer og lederskribenter sier og skriver om behovet for å stramme inn.

Solberg-regjeringens andre periode blir en annerledes periode. Men på hvilken måte?

  • 10.10.2017 kl.13:35 i Blogg

Idet dette skrives er Trontaledebatten igang. 

Mange kommentatorer er opptatt av at Solberg-regjeringen nå blir en mer reell mindretallsregjering og av de mange representantforslagene som ble fremsatt ved møtets start. Hvor ansvarlig vil opposisjonen være? Hvor ofte, og i hvilke saker, vil regjeringen få flertallet mot seg? Og vil det bli så vanskelig at Solberg-regjeringen ikke overlever fireårsperioden? 

Ifølge NRK går opposisjonen "i strupen" på regjeringen, fordi det er fremmet så mange representantforslag. Det er flere enn det ble fremmet i samtlige tilsvarende debatter i de åtte årene med rødgrønt styre.

Jeg tror man skal være varsom med å trekke konklusjoner på grunnlag av antallet forslag som fremmes - det viktige er hva som vedtas. Å sammenligne med Stoltenberg II-regjeringen har dessuten liten interesse. Stoltenberg II var en flertallsregjering, og opposisjonen hadde praktisk talt ingen innflytelse. Dermed var forslagene som regel slag i luften.

At én stortingsperiode arter seg annerledes enn den forrige perioden, er dessuten ikke nytt. 

Solberg-regjeringens første periode var unik, fordi regjeringen hadde en samarbeidsavtale med to av partiene på Stortinget. Den var også unik ved at regjeringen arbeidet effektivt og i så stor grad i plenum, og fordi statsministeren tillot at representanter for et av regjeringspartiene enkelte ganger uttalte seg og arbeidet litt fritt.

Stoltenberg II-regjeringen var unik på en annen måte. Her var det også solospill fra Sp's og SVs side, selv om de fleste diskusjonene ble ført internt. Men det unike var at diskusjonene ble kjent i offentligheten, dvs. at noen av regjeringspartiene så seg tjent med å lekke hva som skjedde internt eller operere som "privatpraktiserende" statsråder. Svært mye av arbeidet ble dessuten flyttet inn i underutvalget, og regjeringspartienes stortingsgrupper ble involvert i regjeringens arbeid i en grad som burde ha reist prinsipielle spørsmål om arbeidsdelingen mellom regjeringen og Stortinget.

De to Bondevik-regjeringene var reelle mindretallsregjeringer, som måtte finne flertall i Stortinget fra sak til sak.

Det er heller ikke så spesielt at antallet representantforslag øker. I det hele tatt viser utviklingen de siste tiårene et stadig mer aktivistisk Storting, særlig når det er mulig å danne flertall mot regjeringen. Både antallet representantforslag og antallet anmodningsvedtak har vokst kraftig de senere år. Det reiser en rekke interessante og til dels svært prinsipielle spørsmål, som jeg imidlertid skal la ligge her.

Det interessante spørsmålet nå er om det virkelig blir "spill" i Stortinget, slik blant annet NRK spår - eller om også opposisjonen vil ta ansvar for helheten og inngå kompromisser når det tjener landet, også selv om det kan være lite populært. Det er selvsagt spesiell interesse knyttet til Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vært et styringsparti, men som led et så forsmedelig valgnederlag at enkelte nå mener at Arbeiderpartiet har vært for kompromissvillig og må innta en tøffere og mer opposisjonell rolle. Fristelsen til å gjøre det kan også øke av at partiet blir presset fra ytre venstre av SV og Rødt. Det er også knyttet spenning til KrF, fordi partiet potensielt kan være på vippen, og fordi det er uklart hvordan partiet vil stake ut sin egen kurs frem mot 2021. Hvordan velgerne vil reagere på at KrF tiltar seg en avgjørende rolle som vippeparti når partiet samtidig såvidt har passert sperregrensen, er nok også et spørsmål.

Etter min mening kan Erna Solberg foreløpig ta det med ro. Hun har svært lang og bred parlamentarisk erfaring og vet hva hun går til. Litt mer spill blir det helt sikkert. Det vet hun av erfaring. En del av de forslagene som nå fremmes fra den rødgrønne siden, er ting som Venstre og KrF vanskelig kan stemme for, selv om de, isolert sett, er enig - enten fordi det vil skape for mye splid i forhold til regjeringen, eller fordi det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre i form av enkeltvedtak. I slike tilfeller fremmes forslagene vel så mye for å stille Venstre og KrF i forlegenhet, eller som en konkurranse mellom de rødgrønne partiene, enn for å få gjennomført forslagene, og det vet naturligvis også Venstre og KrF. Eller for å si det med Jens Stoltenberg etter at han hadde gått fra opposisjon til posisjon i 2005: "Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer."

Heldigvis for landet, og for respekten for Stortinget og politikerne, tror jeg Stoltenberg overdrev. Jeg var medlem av den regjeringen Arbeiderpartiet forsøkte å ødelegge for, nærmest "for sportens skyld". Men min erfaring er ikke akkurat sånn. Selv fikk jeg, som utdannings- og forskningsminister, stort sett igjennom de forslagene jeg fremmet ved hjelp av ulike partier. Men det krever en god dialog med Stortinget og evne til å være fleksibel og justere kursen litt, dersom det er nødvendig. En sjelden gang blir det selvsagt ikke akkurat slik man vil, men det skal mye til før ting virkelig settes på spissen. Norske stortingsrepresentanter og partier er, tross alt, seriøse - og som regel mer seriøse enn man kan få inntrykk av gjennom mediene. KrFs leder, Knut Arild Hareide, har for eksempel nå lagt vekt på at partiet ikke kan stemme for alt de er for. De må også ta hensyn til at rene reverseringsvedtak kan være uheldige i seg selv, og at man alltid må se hen til helheten og de økonomiske rammene.

På ett punkt er det likevel grunn til litt ekstra spenning. Selv om mange nå snakker om at vi har fått en "reell mindretallsregjering", er det ikke helt sant - i hvert fall ikke på den måten Bondevik-regjeringene var mindretallsregjeringer. Statsministeren har nemlig lagt vekt på at hun mener regjeringens legitimitet hviler på det grunnlaget de fire ikke-sosialistiske partiene har skapt ved å vinne flertall, og at hun og regjeringen vil ta hensyn til dette når de utformer politikk. Samtidig har hun ikke utelukket at regjeringen også kan samarbeide med andre partier. Men hun er også i samtaler med Venstre om hvordan Venstre skal få mest mulig gjennomslag for sine saker og hvilken form samarbeidet skal ta. I tillegg er KrF bundet til mange av de vedtakene de fire partiene sammen tidligere har truffet, og av et løfte om å sørge for at Erna Solberg er statsminister. KrF har riktig nok ikke utelukket at det kan være med på å felle regjeringen senere i perioden, men dette ligger i så fall langt frem.

Og her er jeg ved poenget: Dette bildet kan bidra til å skape en asymmetri mellom de fire ikke-sosialistiske partiene som kan være uheldig. En virkelig reell mindretallsregjering kan samarbeide med de partiene den vil. En litt mindre reell mindretallsregjering, slik jeg oppfatter at Solberg-regjeringen er, vil, veldig langt på vei, føle seg bundet til noen bestemte partier - i dette tilfellet Venstre og KrF. Men en slik modell vil neppe være levedyktig, dersom KrF og Venstre ikke føler seg bundet til regjeringen. I praksis vil dette neppe bli et stort tema når det gjelder Venstre, men fra KrF kommer det litt mer utydelige signaler.

For poenget er: Graden av frihet for de fire tidligere samarbeidspartiene må være balansert. KrF kan ikke forvente regjeringens eller regjeringspartienes lojalitet og solidaritet, dersom KrF opererer helt fritt. Og Høyre/Frp kan ikke forvente lojalitet fra KrF, dersom de opererer helt fritt.

Mitt tips er at det etter trontaledebatten bare vil være ytterst få eller betydningsfulle forslag som får flertall mot regjeringens ønske. Så langt vet vi at flertallet, inkludert Venstre og KrF, vil vedta å gå tilbake til 14 ukers pappaperm, men uten å øke den samlede perioden for permisjon. For regjeringen vil dette være et nederlag, siden regjeringens syn er at pappapermen skal være 10 uker, og en utvidelse til 14 uker vil ha visse budsjettmessige konsekvenser. Men nederlaget vil ikke være veldig stort. Dette er nemlig ikke (lenger) en stor sak for Høyre og Frp. Det er til og med mange i Høyre som er enig med flertallet. I tillegg er de budsjettmessige konsekvensene ikke veldig store. 

Men fremover blir dette en hårfin balansegang.

Tiden vil vise om vi kan se tilbake på en ny form for "solberg'sk parlamentarisme" som tjente landet godt eller ikke.

KrFs rolle i norsk politikk

  • 13.09.2017 kl.21:05 i Blogg

De siste par dagene har jeg vært på flere møter for å diskutere valgresultatet.

Uenigheten om hva som gikk godt eller galt for de respektive partiene er ikke så stor. Men når det gjelder Kristelig Folkeparti spriker analysene. De fleste kommentatorer ser ut til å mene at KrF gjorde et dårlig valg, fordi partiet har samarbeidet med Frp.

Selv har jeg en litt annen analyse.

Det er selvsagt lett å forstå at KrF syns det er problematisk med deler av Fremskrittspartiets rolle og retorikk. KrF har derfor sikkert mistet noen velgere på grunn av samarbeidet med Frp. Spørsmålet er likevel om dette har vært det største problemet for KrF - og om løsningen på dette problemet er å samarbeide med venstresiden i stedet.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror, tvert om, at det har vært et større problem i den foregående stortingsperioden at det har vært så mye snakk om et sentrum-venstre-samarbeid. Det har i hele perioden vært sterke krefter i sving for å få dette til. Mange ønsket at KrF skulle bestemme seg for å skifte side allerede før valget. Andre håpet at det kunne skje etter valget. Og som alle politisk interesserte vet: Det endte med at KrF fattet et vedtak som prioriterer en Høyre/Venstre/KrF-regjering, men som ikke utelukker støtte til, samarbeid med eller deltakelse i en Ap-ledet regjering når og dersom det blir aktuelt.

Var det smart av KrF å gå så langt i å åpne opp for å støtte eller delta i en Ap-ledet regjering?

Jeg tror ikke det.

Fra utsiden så det tilforlatelig ut. Arbeiderpartiet hadde fått en ny leder, som selv er kristen, og som i hvert fall ikke har berøringsangst vis à vis kristne miljøer. Han og Hareide kom godt overens. Mange kommentatorer syns det var spennende, og tankesmien Agenda, som nærmest var etablert for formålet, heiet frem sentrum-venstre-samarbeidet fra sidelinjen, blant annet ved å ansette den tidligere KrFU-lederen Emil Erstad, som senere har pendlet frem og tilbake mellom Agenda og stillingen som rådgiver for Knut Arild Hareide. Og avisen Vårt Land, som mange nok tror står nærmere den jevne KrF-velger enn den egentlig gjør, greide heller ikke å legge skjul på sin entusiasme. Senest få dager før valget sa for øvrig avisens redaktør, Åshild Mathisen, at KrFs ledelse mener at veien til fremgang går via et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Jeg vet ikke hvem hun sikter til med uttrykket "ledelse", men det er ikke vanskelig å finne ledende tillitsvalgte i KrF som mener at partiet bør utforske et samarbeid til venstre

Men det er noe som skurrer med analysen.

Er det virkelig slik at velgerne til KrF har ment at KrF har samarbeidet for mye til høyre, og at partiet i stedet bør gå til venstre?

Tallene tyder ikke på det. I et intervju i Minerva i dag forteller TV2s tallknuser, Terje Sørensen, at KrF avga klart flest velgere til Høyre og Frp. Ifølge TV2, gjengitt i Dagsnytt 18 i kveld, har KrF avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det er altså 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre. (Oppdatert: I BT 15.september sier Terje Sørensen at KrF mistet 40000 velgere til Høyre og Frp.)

Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er, og dette gjelder særlig i de delene av landet der KrF står sterkt.  Det har derfor formodningen for seg at mange av velgerne vil reagere, dersom ledelsen flørter for mye med venstresiden.

Hvorfor er så velgerne til KrF mer borgerlig innstilt enn enkelte av lederne synes å være?

Jeg tror det er flere grunner til det. 

Det er, ideologisk sett, et nært slektskap mellom den kristendemokratiske og den konservative ideologien, altså den ideologien KrF bygger på og den ideologien Høyre bygger på. Det er naturligvis forskjeller, som blant annet KrFs Erik Lunde har beskrevet godt, men likhetene er også slående. Det er ikke uten grunn at både Høyre og KrF er medlemmer av den samme internasjonale partiorganisasjonen og begge derfor er søsterpartier til Angela Merkels CDU. Dette betyr ikke at kristendemokrati og konservatisme er det samme, for kristendemokratiet er en selvstendig retning, men kristendemokratiet og den liberale, europeiske konservatismen er altså ideologiske retninger som har mye til felles.

Men Høyres forhold til KrF er forskjellig fra Arbeiderpartiets forhold til KrF også på andre måter.

I KrFs kjernesaker er det alltid noen i Høyre som er enig med KrF. De har ikke alltid flertallet i Høyre - ofte er de i mindretall - men de er altså på linje med KrF. Det gjelder særlig i spørsmål som har med sorteringssamfunnet å gjøre. I slike spørsmål er det som regel en avgrunn mellom Arbeiderpartiet og KrF, rett og slett fordi det er vanskelig å få øye på noen overhodet i Arbeiderpartiet, som er enig med KrF. Og motstanden mot det KrF står for, er ofte enorm. Det opplevde jeg selv på 1990-tallet, da Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg selv (H) gikk sammen om å starte "den nye abortdebatten". Da var det umulig å få med noen fra Arbeiderpartiet. Og vi så det mer nylig, blant annet i saken om å opprettholde en reservasjonsmulighet for fastleger som ikke ønsker å henvise til abort. 

Reservasjonssaken illustrerer også en annen viktig forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre - nemlig viljen i Høyre til å stå opp for et mindretallssyn. Det ligger i partikulturen i Høyre å akseptere at f.eks. KrF skal få gjennomslag, eller få anledning til å reservere seg, i saker som er av stor betydning for partiet. Jeg tror verken Erna Solberg eller Bent Høie egentlig var enig med KrF i reservasjonssaken, slik jeg var, men de sto last og brast likevel - også når saken ble svært ubehagelig.

I tillegg ligger det i Høyres ideologi og demokratisyn å respektere mindretallets rettigheter i samfunnet, hvilket gjør at Høyre tradisjonelt har hatt en langt mer positiv holdning til f.eks. friskoler enn Arbeiderpartiet har.

Motsatt kan man si at avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet, eller venstresiden generelt, er større enn mange har etterlatt inntrykk av i den siste stortingsperioden. Konflikter har blitt skjøvet under teppet. Man har unnlatt å provosere KrF i de mest sentrale verdispørsmålene, selv om alle vet at Arbeiderpartiet ikke vil endre sin steile holdning i slike saker, eller at AUFs, og til dels også Arbeiderpartiets, nesten "militante" sekularisme vil forsvinne, dersom de samarbeider med KrF. Men katta slapp ut av sekken til slutt: Da det begynte å gå dårlig før valget, ble det stadig mer konfliktfylt mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og KrF og Venstre på den andre - og til slutt var det nok LO-lederen som sa det mange har tenkt: Han var rett og slett "utrolig glad" for at flørten mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti var over. Hverken Arbeiderpartiets eller LOs medlemmer var så veldig interessert i et samarbeid med KrF. 

Men LO-lederen har virkelig frekkhetens nådegave, for i Dagens Næringsliv i dag - to dager etter Arbeiderpartiets forsmedelige valgnederlag - etterlyser han Venstre og KrFs hjelp til å få felt Solberg-regjeringen. For få dager siden sa han at han ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. Nå mener han at KrF og Venstre må spørre seg selv om de virkelig vil støtte den borgerlige regjeringen. Det virker som Gabrielsen mener at Venstre og KrF bør ha problemer med sin egen samvittighet, siden de ikke feller Solberg-regjeringen. Men det bør han kanskje ha selv når han ser ut til bare å ville bruke KrF og Venstre til å sette inn en Ap-ledet regjering, mens han ellers altså er "utrolig glad" for å slippe å samarbeide med KrF og mener at et samarbeid med Venstre er helt "uaktuelt", fordi deler av partiets politikk er "uspiselig". 

Alt dette betyr likevel ikke at det ikke er forståelig at KrF kan føle avstand til Frp. Men slik vil det jo også være på den andre siden, der KrF eventuelt blir tvunget til å samarbeide med SV og kanskje Rødt. Før valget var den vanlige analysen at KrF ville kunne forsvare å samarbeide med Ap, dersom de på den måten kunne hindre SV i å få innflytelse. Men nå holder ikke det. Ap trenger både Senterpartiet og SV, i tillegg til KrF, for å danne flertall. Og dermed endrer også noen resonnementet. I dag skriver for eksempel Hege Ulstein i Dagsavisen at Knut Arild Hareide, dersom han samarbeider med Ap, Sp og SV, vil kunne "selge inn at han sikrer et Norge der ingen av ytterpunktene - hverken Frp eller Rødt - får noe de skulle ha sagt".  Men det er jo absurd å betrakte Rødt, som, ifølge Jonas Gahr Støre, er et revolusjonært parti, som vil endre hele vår samfunnsform, som et "ytterpunkt" som tilsvarer Frp på den andre siden. Man kan være uenig med Frp i mye, men Frp har aldri anfektet det liberale demokratiet. Og vi kan legge til: Mens det er retorikken, og i mindre grad politikken, som er problemet med Frp - er det temmelig tvert om med Rødt: Der skjules en svært problematisk politikk bak en mer tilforlatelig retorikk.

Hva som får såpass mange i KrF til å ønske et samarbeid med venstresiden kan diskuteres. Jeg har selv samarbeidet med KrF i mange år, og jeg tror at det også har med partikulturen å gjøre. KrF har veldig lett for å dyrke sine tap fremfor å være stolt over alt de får til. Og de tror veldig ofte at gresset er grønnere et annet sted - uten å tenke grundig over hvordan det faktisk vil være på det andre stedet den dagen partiet eventuelt skal samarbeide med for eksempel et Arbeiderparti med helt andre tradisjoner og oppfatninger om hva det vil si å samarbeide med andre partier. Også i Høyre (og Venstre og Frp) er det mange som ofte syns det er vanskelig å samarbeide med KrF. Men er man "vokst opp" i Høyre, har man det under huden: Veien til makt går gjennom samarbeid og respekt for andre partiers egenart.

Jeg er enig med Åshild Mathisen, som i Vårt Land i dag skriver at KrF nå kan gå mot en skjebnetid, og at partiet må bestemme seg for hvor det vil gå. Politikk lykkes best for de partiene som er tydelige og ikke vingler.

Men jeg tror det vil være en feil av KrF å gå mot venstre. KrF har så langt alltid valgt å samarbeide med Høyre fremfor Arbeiderpartiet. Skal det foretas et skifte, må det begrunnes både grundig og godt, og slike begrunnelser har jeg til gode å se.

Å forlate Erna Solberg og Høyre er nemlig én ting.

Å forlate sine velgere vil være mer alvorlig.

 

 

Stem på det partiet du liker best, hvis du vet hvilket parti du liker best!

  • 09.09.2017 kl.10:18 i Blogg

Det er veldig mye å si om den valgkampen som nå snart er slutt, og det skrives allerede interessante kommentarer, som for eksempel denne av Frank Rossavik i Aftenposten i dag.

Selv skal jeg avvente valgresultatet før jeg sier altfor mye om hva jeg mener.

På ett punkt syns jeg likevel valgkampen fortjener en kommentar allerede nå - før flertallet av velgerne skal stemme.

Jeg syns nemlig valgkampen, i uvanlig grad, har vært skjemmet av skremsler og oppfordringer til velgerne om å stemme på et annet parti enn det som egentlig står dem nærmest.

Det har florert med påstander om at en stemme til et gitt parti, egentlig er en stemme til et annet parti - eller til en bestemt politiker i et annet parti eller feil regjering. I den grad slike oppfordringer kommer fra partiene selv, syns jeg nesten det er en ufin måte å drive valgkamp på.

Det som det oppfordres til, er en form for taktisk stemmegivning, det vil si at velgere skal stemme på et annet parti enn det som står dem nærmest. Mange velgere greier ikke å finne ut hvilket parti som står dem nærmest, men det er selvsagt også mange som greier det: Det er det partiet de er mest enig med eller minst uenig med, eller det partiet de, av ulike årsaker, føler seg mest hjemme i.

Det er alltid noen velgere som stemmer taktisk. Typiske forklaringer på at de gjør det, er at de vil hjelpe et annet parti enn sitt eget over sperregrensen - eller at de ikke vil stemme på sitt eget parti, fordi det likevel ikke vil nå over sperregrensen. De siste dagene har jeg snakket med folk som tilhører begge disse kategoriene: En velger som egentlig liker Venstre best, vurderte å stemme på et annet parti, fordi Venstre kanskje likevel ville havne under sperregrensen, og fordi stemmen hennes derfor ville være "bortkastet". En velger som egentlig liker Høyre best, lurte på om han skulle stemme Venstre for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Hvis begge gjorde slik de vurderte, ville altså effekten bli +/- null.

Disse velgerne som jeg her har nevnt, har likevel hatt noen forståelige beveggrunner for å vurdere taktisk stemmegivning. Verre er det når politiske motstandere bruker skremsler for å lure velgerne til å la være å stemme på sitt eget parti. Det foregår stygge kampanjer for å få Venstre-folk til å stemme rødgrønt - og denne måten å argumentere på, brukes også av våre fremste politikere: Jonas Gahr Støre mener at en stemme til KrF er en stemme til Frp - hvilket får Knut Arild Hareide til å slå tilbake og peke på at det å si noe slikt, er like usaklig som å si at en stemme til Arbeiderpartiet er en stemme til Rødt. Men det fins nok også dem på høyresiden som bruker denslags argumenter. Men som Venstre-leder Trine Skei Grande sa i partilederdebatten på NRK i går: En stemme til Venstre er en stemme til Venstre.

Å stemme taktisk kan være en risikosport. Valgsystemet er komplisert, og i verste fall risikerer man å bidra til et utfall som er det motsatte av det man ønsker seg. Folk kan, for å sitere valgforskeren Anders Todal Jensen, bli "så lure at de lurer seg selv"

Er så taktisk stemmegivning alltid dumt?

Kanskje ikke alltid. Hvis man reelt sett står mellom to partier og ikke foretrekker noen av dem foran det andre, kan man gjerne forsøke å hjelpe et parti over sperregrensen eller til å få sistemandatet i fylket.

Men hvis man vet hvilket parti man foretrekker, bør man stemme på dette partiet. Demokratiet fungerer tross alt best, hvis de med klare partipreferanser stemmer på det partiet de liker best.

Godt valg!

 

 

Osloskolen - fortsatt på topp

  • 06.09.2017 kl.12:47 i Blogg

I slutten av august og begynnelsen av september kunne vi lese flere dramatiske artikler om Osloskolen i Klassekampen og Dagsavisen

Oppslagene var nesten påfallende like og bygget opp omtrent slik:

* Høyre, og særlig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og tidligere utdanningsminister Kristin Clemet, har flere ganger hevdet at Osloskolen er spesielt god, blant annet ved at den greier å løfte svake elever og på den måten bidra til utjevning, og ved at den på mange områder gjør det bedre enn skolen ellers i landet. 

* Dette viser seg nå å være feil. Ny forskning viser at Osloskolen ikke er bedre enn skolen ellers i landet - på noen områder er den, tvert om, dårligere.

* Dette "avslører Høyres skolebløff", og "Høyres utstillingsvindu" er dermed punktert. Osloskolen er nemlig "langtfra flinkest i klassen".

* Arbeiderpartiets tidligere utdanningsminister Trond Giske, og byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune, Tone Tellevik Dahl, mente at den nye forskningen slo "hull på myten" om Osloskolen. Og siden Tellevik Dahl ikke ønsker å fortsette med Høyreskolens "cherry-picking" ved bare å vise frem de positive sidene ved Osloskolen, har hun valgt "å se hele bildet". Og basert på dette bildet er byrådet og Arbeiderpartiet nå "godt igang med en styrt avvikling av Høyreskolen".

Uttalelsene fra Tellevik Dahl står i skarp kontrast til de uttalelsene hun kom med etter at hun ble skolebyråd høsten 2015. Da mente hun at Osloskolen var i "god form", og at den var "utrolig flink til å løfte de svakeste elevene". 

Uttalelsene hun, med støtte fra Trond Giske, nå kommer med, er derfor dramatiske: Hun mener hun har fått forskning som på en overbevisende måte forteller henne at det hun visste fra før, nå er "myter", og at den begrunner en "styrt avvikling" av Høyreskolen slik vi kjenner den. Når hun trekker så drastiske og negative konklusjoner om resultatene som oppnås i den etaten hun selv har ansvaret for, skulle man tro at dokumentasjonen var overveldende. Noe annet ville nemlig være meget oppsiktsvekkende.

Men - det er nettopp det det er. Civita publiserer i dag et notat om Osloskolen. Der har mine kolleger Haakon Riekeles og Mats Kirkebirkeland gått igjennom den viktigste statistikken og forskningen  som vi tidligere har kjent til, og som har vist at Osloskolen gjør det meget godt og har hatt en meget positiv utvikling de siste 20 år, til tross for en utfordrende elevmasse. De går også igjennom de to forskningsarbeidene som ligger til grunn for den massive kritikken Osloskolen nå har fått, også fra sin egen eier. Riekeles og Kirkebirkeland redegjør for metoder og resultater - og ser også på svakheter og styrker ved metodene og tolkningen av funnene - og redegjør nærmere for hvorfor forskerne som har stått frem i Klassekampen og Dagsavisen, og i dag også i Aftenposten, kommer til andre resultater enn tidligere forskningsarbeider har gjort.

Konklusjonen er, for å sitere Riekeles og Kirkebirkeland, at "det foreligger mye forskning og statistikk som bidrar til å dokumentere Osloskolens gode resultater og den positive utviklingen skolen har vært gjennom de siste 20 årene. Den nye forskningen fra Nordli Hansen og NIFU endrer ikke dette bildet. Metodene som er brukt, er til dels svake, og funnene er usikre og til dels feiltolket. Det er derfor ikke grunnlag for å trekke den typen negative konklusjoner som forskerne selv og enkelte medier og politikere har gjort." Og: "...det er ikke grunnlag for å hevde at Nordli Hansens og NIFUs forskning endrer bildet av Osloskolen som en skole som oppnår svært gode resultater, både når det gjelder eksamen, nasjonale prøver, gjennomføring, trivsel og tilfredshet, og som en skole som løfter elever både med høy og lav sosioøkonomisk bakgrunn".

Spørsmålet som reiser seg, er: Hvordan kan Trond Giske, og, ikke minst Tone Tellevik Dahl, nesten med lynets hastighet slå fast at det vi hittil har visst om Osloskolen, er "myter", og at den nye forskningen er så solid, sikker og overbevisende at den nærmest slår ihjel tidligere forskning? Hvilken interesse skulle de ha av å gjøre det?

Osloskolen har utvilsomt både utfordringer og problemer, og den kan på mange områder bli enda bedre. Men det er altså vanskelig å forstå hvilken interesse Osloskolens egen byråd har i å "snakke ned" resultatene på den måten hun nå har gjort, uten engang å forklare oss på hvilket grunnlag hun gjør det, utover en overfladisk henvisning til NIFU og Nordli Hansen.  Om hun vil legge om skolepolitikken i Oslo radikalt, slik det ser ut til at hun er igang med, bør hun stå for det uten å begrunne det med å tegne et falskt bilde av det arbeidet og de resultatene Osloskolen har oppnådd så langt.

At hun likevel gjør det, er forstemmende og ganske trist for Osloskolens lærere, skoleledere og elever. 

Støres brygge

  • 23.08.2017 kl.10:25 i Blogg

Menneskene er selvsagt ikke uviktige i politikken. Vi ønsker oss gjerne politikere som er kompetente og troverdige. Og vi påvirkes selvsagt av hvem vi liker godt og mindre godt. 

Det er heller ikke urimelig å kreve at politikerne våre følger lover og regler de selv har vedtatt, og at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Derfor er det også bra at mediene dekker og avdekker alvorlige lov- og regelbrudd begått av dem som har eller søker politiske ombud.

Det er nok likevel de færreste som ønsker seg feilfrie politikere, eller som mener at mediene skal avsløre alt de blir tipset om. Når man er midt i en opphetet valgkamp er det også viktig å stille seg spørsmål om hvorfor en sak overhodet blir en sak.

Det er vanskelig å se at den saken som Finansavisen slår stort opp i dag, og som VG har omtalt nærmere her, fortjener så mye oppmerksomhet. Saken er gammel, den har visstnok vært omtalt før, og det er vanskelig å se at Støre personlig har gjort noe som er kritikkverdig. Det virker som det har forekommet svart arbeid på hytta hans, og det er i så fall ikke bra - men, såvidt jeg kan forstå, har Støre selv vært uvitende om dette - og han har gjort det som med rimelighet kan forventes av en privatperson som bestiller håndverkertjenester til sitt hjem: Han har avtalt en pris og fått en faktura med spesifisert moms. Det vil være umulig for en privatperson, som f.eks. skal pusse opp et hus, å ettergå alle arbeidsforhold og underleverandører til det firmaet han eller hun inngår kontrakt med. Men dersom man er ekstra opptatt av å gjøre ting riktig, skader det ikke å sjekke at vedkommende man inngår en kontrakt med, virkelig er næringsdrivende og er registrert i merverdiavgiftsregisteret.

I det angjeldende tilfellet ble for øvrig Støre tipset om at ikke alt var som det skulle være hos den han hadde gjort avtalen med, og det vil nok normalt få folk i hans posisjon, som gjerne vil gjøre ting riktig, til å undersøke saken nærmere. Men det sier Støre at han har gjort, og jeg syns det er vanskelig å hevde at han kan klandres for at han ikke har dokumentasjon på dette seks år etter. 

På Politisk kvarter ble Støre forsøkt tatt i en slags dobbeltmoral, fordi Arbeiderpartiet nettopp har fremmet et forslag i Stortinget om å utvide det såkalte solidaransvaret til bestiller, noe Støre innrømmet ville gjelde i et tilfelle som hans, dersom forslaget hadde blitt vedtatt. Men er det riktig? Mener virkelig Arbeiderpartiet at alle privatpersoner skal sjekke alt "bakover" når de inngår en kontrakt med f.eks. en håndverker? Skal jeg be om å få se lønnsslippene til de som vasker i mitt hus, etter at jeg har betalt fakturaer med moms til et firma som er registrert?

Det høres både urimelig og tungvint ut.

Noen prøver å gjøre denne saken til en større sak, fordi det tidligere er avslørt at Støre har investert i et byggeprosjekt der arbeidsforholdene riktig nok er lovlige, men ikke i samsvar med de arbeidsforholdene Arbeiderpartiet ønsker seg - og fordi Støre visstnok har latt et polskeid firma, som kunne tilby en lav pris, male huset sitt. Det siste er heller ikke ulovlig, men kanskje i strid med Arbeiderpartiets ønsker, siden mange på venstresiden mener at alle priser og lønninger i samme bransje bør være mest mulig like.

For mange politikere i Norge, og enkelte andre i ledende posisjoner,  har blitt kritisert eller felt for små feil og formaliteter - eller for noe som i ettertid viste seg slett ikke å være en feil. For politikere har blitt felt eller tatt sin hatt og gått fordi de ikke utførte arbeidet og fylte ombudet sitt slik de burde. 

Så la oss holde oss til politikken i den tiden som er igjen av valgkampen - og reservere skandaleoppslagene til de virkelige skandalene. 

Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva har også skrevet om saken her

Flisespikkeri fra Faktisk.no

  • 22.08.2017 kl.11:38 i Blogg

Forleden kommenterte jeg hvordan Faktisk.no faktasjekket et utsagn om formueskatten som Jonas Gahr Støre kom med i en debatt med Erna Solberg. Faktisk.no bedømte utsagnet som "helt sant", enda svaret var helt irrelevant som svar på spørsmålet han fikk, og helt irrelevant som argument i debatten om formuesskatten. 

Nå har Faktisk.no faktasjekket et annet utsagn om formuesskatten, som Jan Tore Sanner har kommet med - nemlig om det er sant at formuesskatten er "særnorsk".  Og her konkluderer Faktisk.no med at utsagnet er "delvis feil". 

Men hvordan kom Faktisk.no frem til denne konklusjonen? 

Faktisk.no har sjekket om det finnes andre land som har formuesskatt. Det viser seg, som vi vet, at det fortsatt finnes noen få land som har formuesskatt, men at ingen har en formuesskatt som er lik den norske. Et gjennomgående trekk er at den slår inn på et høyere nivå, og/eller at det er mange unntaksregler. Et mulig unntak er Sveits, som delvis har en formuesskatt som ligner vår. Det er likevel i praksis vanskelig å sammenligne Norge og Sveits, siden kantonene i Sveits i stor grad selv kan bestemme hvordan skatten skal utformes. Såvidt jeg kan forstå, er også skatten på et lavere nivå.

Et godt kontrollspørsmål fra Faktisk.no kunne derfor vært dette: Hva må en typisk eier av en mellomstor bedrift betale i formuesskatt av bedriftens verdi i de respektive landene?  Er det noen som må betale like mye som i Norge? Dette spørsmålet har ikke Faktisk.no stilt, men mitt tips er at svaret på det siste spørsmålet er nei.

Men selv om dette svært relevante spørsmålet ikke er stilt, kan vi likevel slå fast følgende: Skatten er "særnorsk", fordi den er utformet på en særnorsk måte, og den er høyst sannsynlig også "særnorsk", fordi den treffer eiere av små og mellomstore bedrifter i større grad og med større styrke enn den gjør i de andre landene med formuesskatt. Og selv om vår formuesskatt skulle være mer lik den sveitsiske formuesskatten enn den er lik de andre landenes formuesskatt, er den altså likevel ikke helt lik den formuesskatten de har i Sveits.

I tillegg er kanskje følgende av en viss relevans for en vurdering av "sannhetsgehalten" i Sanners utsagn:

Faktisk.no har altså kommet til at det for tiden betales en form for formuesskatt i Sveits, Spania, Frankrike, Nederland og Liechtenstein. Men dette er jo ikke land som har innbyggere som eier mye i Norge. Utenlandske konkurrenter i Norge kommer stort sett fra Sverige, Danmark, USA og Storbritannia, og dette er land som ikke har formuesskatt. Sagt med andre ord: Siden de utenlandske konkurrentene i Norge i så stor grad kommer fra land som ikke har formueskatt, vil skatten for norske eiere i praksis uansett virke "særnorsk".

Utsagnet som Sanner kom med, og som Faktisk.no ønsker å sjekke, er dette: «Vi vil fjerne den særnorske straffeskatten på norskeide jobber». Men siden Faktisk.no ikke er helt sikker på hvordan de skal forstå ordet "særnorsk", har de også henvendt seg til direktøren i Språkrådet. Hun kan fortelle at "særnorsk" "både kan bety «noe vi bare har i Norge», og «noe vi gjør på en egen måte i Norge»."  

Alt oppsummert: Utsagnet, som Jan Tore Sanner har kommet med, er - ifølge normal språkbruk og Språkrådets definisjon av ordet "særnorsk" - helt sant. Formuesskatten er særnorsk, fordi vi har utformet den "på en egen måte i Norge". Den er i praksis også svært særnorsk fordi den etter alle solemerker er høyere i Norge enn i andre land, og fordi det i all hovedsak er land som ikke har formuesskatt, som konkurrerer med norskeide bedrifter i Norge. I tillegg kan det jo nevnes at et par av landene som fortsatt har formuesskatt, planlegger å fjerne den.

Når Faktisk.no bedømmer Sanners utsagn som "delvis feil", er det, i beste fall, flisespikkeri.

Noe lignende skjedde da den andre faktasjekkeren, Detektor på NRK, mente at Audun Lysbakken tok "delvis feil" da han sa at 98.000 barn lever i "fattige" familier fremfor å si familier med "vedvarende lavinntekt". Det norske fattigdomsbegepet er et relativt fattigdomsbegrep, og det betyr at våre fattige ikke lever på eksistensminimum eller er fattige på samme måte som de er i mange andre land. Det er selvsagt fint å opplyse om hva "fattig" betyr i Norge, men det er flisespikkeri å arrestere en politiker fordi han eller hun bruker ordet "fattig" om de som, tross alt, er de fattigste (eller minst rike) i vårt samfunn.

Og for å vende tilbake til formuesskatten og illustrere hvor absurd denne faktasjekken kan være: 

Støre kommer med et utsagn som, etter at rådgiveren hans har presisert hva det betød, viser seg å være sant - men som er helt irrelevant for debatten og for spørsmålet han fikk.

Sanner kommer med et utsagn som, etter at Språkrådet har forklart hva det betyr, viser seg å være sant - og som er helt relevant for debatten.

Likevel mener Faktisk.no at den ene snakker "helt sant", mens den andre får vite at han tar "delvis feil"

Å sjekke fakta på denne måten bidrar ikke til å opplyse debatten, men til å forvirre den.

 

Kommentatorene

  • 15.08.2017 kl.16:18 i Blogg

En gang hørte jeg et program på dansk radio om hvorvidt pressens oppgave bare er, etter beste evne, å søke sannheten og opplyse oss - eller om den også skal formidle egne meninger, altså kommentere det som skjer.

Det var journalister som diskuterte, og en av dem gikk veldig langt i å mene at all kommentatorvirksomhet var av det onde. Det var overraskende å høre at noen kunne ha så strenge holdninger til hva journalistikk er og skal være, men det var interessant. Jeg har ikke en like streng holdning, men også jeg er skeptisk til noe av kommentatorvirksomheten i norsk presse, særlig når det gjelder politikk: Jeg syns den ofte er veldig omfattende, og jeg syns ikke alltid at mediene er flinke nok til å skille mellom subjektive kommentarer og presumtivt objektiv opplysning. Sjangrene blandes uten at det alltid er klart for lytteren, seeren eller leseren.

Det fine med kommentaren som sjanger er at den kan hjelpe oss til å tolke og forstå ting som vi ellers ville ha vanskelig for å forstå, blant annet fordi vi ikke kan være eksperter på alt. Det problematiske med kommentaren, spesielt når det gjelder politikk, er at den også er med på å forme vårt eget syn. 

Selv syns jeg kommentatorvirksomheten i NRK fortjener spesiell oppmerksomhet, siden NRK har et helt særegent samfunnsoppdrag. Jeg syns kommentatorvirksomheten fungerer best når NRK inviterer andre kommentatorer og sørger for at de har ulik politisk bakgrunn eller kommer fra medier med ulik politisk profil. Da får de ofte frem et mangfold av meninger om en gitt debatt eller politisk situasjon. Jeg syns ofte det fungerer mindre godt når NRKs egne kommentatorer påtar seg å felle "dommer" over det som skjer politisk, delvis fordi det da blir mer ensidig. 

Et eksempel på at NRK tillater seg å felle dommer over politikernes innsats hørte vi i dag. Da fortalte NRKs kommentator Magnus Takvam at han mente at Jonas Gahr Støre var en dobbelt vinner av den direktesendte TV-debatten i går, at Trygve Slagsvold Vedum ikke kom helt til sin rett fordi temaene ikke passet så godt for han, og at Knut Arild Hareide ikke greide å balansere særlig godt mellom de ulike hensynene han må ta når han både er del av det borgerlige samarbeidet og kommer med "knallhard kritikk av Frp". Da intervjueren viste til at Erna Solberg mente at det hadde blitt mye "kakling" og avbrytelser i debatten, viste Takvam til de små partiene, som kjempet "med nebb og klør" for å komme på med sine saker i valgkampen.

Jeg antydet på Twitter at dette var lite nøytralt, men Takvam svarte at det ikke var "partisk" - det var bare en "analyse". 

Men det finnes selvsagt ingen analyse av en slik debatt som er objektiv. Her er for eksempel min helt ikke-objektive analyse av programmet:

* Jeg syns det var veldig mye støy fra salen. At applausen var ulikt fordelt på de ulike politikerne er neppe noe å gjøre med, hvis man ikke deler ut "kvoter" til partiene, men når det innimellom også ble pepet mot enkelte av debattantene, syns jeg det er en uting. Jeg foretrekker klart debatter hvor publikum forholder seg mer i ro.

* Jeg syns programlederne ikke alltid følger godt nok opp, men aksepterer argumenter mer fordi de er gode "soundbites" og "one-linere" enn fordi de reelt og substansielt sett er gode argumenter.

* Jeg syns også det var vanvittig mange avbrytelser og mange som snakket i munnen på hverandre. Jeg irriterer meg veldig over det - og her tror jeg at jeg har mange seere med meg. Saken er jo at det nesten bare er folk litt opp i årene som ser slike debatter (nesten alle er over 50 år), og vi liker ikke "krangling" og avbrytelser, og det gjør, for den sakens skyld, kanskje heller ikke de unge. Det var heller ikke mitt inntrykk at det først og fremst var småpartiene som avbrøt fordi de kjempet "med nebb og klør" - jeg syns det virket som det særlig var Lysbakken og Støre som avbrøt mest og til dels også på en litt hånlig og ironisk måte overfor Solberg. Eller tar jeg feil, fordi jeg ikke er objektiv nok?

* Men også hvis jeg skulle vurdere partiledernes innsats innenfor det valgte konseptet, så blir jeg henvist til personlig smak og behag: Jeg kan f.eks. bedømme dem ut fra stil, retorikk, substans eller kroppsspråk - hvor dominerende eller "usynlige" de var i debatten eller hvordan de for eksempel traff en gitt målgruppe.

Når man har drevet med politikk en stund, vet man omtrent hvordan kommentatorene tenker og vil bedømme partiledernes innsats i en slik debatt. Det var derfor ikke vanskelig å tippe at Jonas Gahr Støre ville vinne, at Audun Lysbakken ville gjøre det bra, og at Erna Solberg ville få god omtale. På de gitte premisser er jeg også enig i det. Men selv ikke kommentatorene er enige om alt. Og for meg er det vanskelig å forstå at både Aftenposten og VG gir Trine Skei Grande karakteren to. Lysbakken hylles nærmest for sitt, etter min mening, patosfylte innlegg om ulikhet, mens Skei Grandes gode innlegg om verdiskaping liksom ikke betyr noe. Det syns jeg rett og slett er rart.

Alt oppsummert: Når NRK feller dommer over hvem som "vinner" og "taper" i NRKs egne debatter, er det flere potensielle fallgruver. NRK har makten over konseptet, spillereglene og gjennomføringen, og dette blir ikke problematisert, muligens fordi det er vanskelig å problematisere sitt eget konsept.  Og dommene som felles, er selvsagt subjektive, rammet inn av en type tenkning om hva som er godt og dårlig, som nok er felles for mange som nå er i Arendal, men som ikke nødvendigvis treffer alle "der hjemme".

Derfor bør NRK, særlig foran et valg, være varsom med å felle enkle dommer som kan forme andres meninger. 

 

Jonas og Gro på sofaturné sammenligner 2017 og 1986. Det er interessant!

  • 12.08.2017 kl.10:23 i Blogg

På Kveldsnytt torsdag var det et innslag om "Jonas og Gro på sofaturné". Gro Harlem Brundtland har engasjert seg litt mer enn vanlig i Arbeiderpartiets valgkamp i år, fordi hun syns det er ekstra viktig nå. Hun sammenligner situasjonen i 2017 med 1986, da hun overtok regjeringsmakten etter Kåre Willoch: "Da var det blitt resultater som var negative. Folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig. Du fikk skattekutt, og det var svekket velferd, og vi fikk økonomisk krise på toppen."

Og til Nettavisen utdyper hun: "Jeg har irritert meg mye de siste fire årene. Historien fra Willoch-regjeringen på 1980-tallet har gjentatt seg, med skattekutt og privatiseringer. 2017 minner om 1986, da vi måtte overta på grunn av de negative ringvirkningene", sier Brundtland, som legger til at Høyre i hennes tid var "mot alt vi gjorde for å bedre likestillingen. Senere har de skjønt at vi hadde rett. Men vi kan ikke ha etternølere i regjeringskontorene."

Fordelen med å ha levd en stund er, som Jonas Gahr Støre sier i samme intervju, at man kjenner historien. "Mange av de spørsmålene vi diskuterer nå, handler om velferd og verdiskapning, og da er det viktig å se hva vi har gjort tidligere," sier Støre.

Jeg er enig. Det kan være viktig å se hva vi har gjort tidligere. Men hva man ser, avhenger tydeligvis av hvem som ser, eller når man ser - før eller etter et valg - og om man er i posisjon eller opposisjon.

Selv husker jeg nemlig historien om Kåre Willoch og 1980-tallet på en helt annen måte.

Vi kan diskutere om det noen gang etter annen verdenskrig har skjedd et systemskifte i norsk politikk. Meningene vil være delte, for det avhenger jo av hva man mener med "systemskifte". Men jeg tror svært mange kan være enige om at det nærmeste vi kommer noe som minner om et systemskifte, skjedde under Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986. Da forlot Norge reguleringsøkonomien, og det ble gjennomført en rekke reformer som deregulerte og liberaliserte mange markeder og sektorer. Gro Harlem Brundtland videreførte denne politikken i en grad som får historikeren Einar Lie til å mene at Brundtland minnet mer om Thatcher enn Willoch gjorde

Brundtland sier nå at det skjedde "privatiseringer" under Willoch-regjeringen. Det er ikke lett å se hva hun sikter til. Ifølge boken Nyliberalisme, skrevet av en rekke forfattere ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har det igrunnen ikke skjedd noen store privatiseringer i Norge. Men det har skjedd store endringer når det gjelder fristilling og deregulering av offentlige oppgaver, og her gjorde nok Brundtland mer enn Willoch. Det var hun, og ikke han, som deregulerte energi- og telemarkedet. Og de store delprivatiseringene av statsselskapene er det jo særlig Jens Stoltenberg som skal ha æren for. Og dette var ikke så vanskelig for Gro og Jens, for Høyre var selvsagt for den (høyre)politikken de førte.

Brundtland sier at "folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig". Men er det sant? Arbeiderpartiet tapte valget både i 1981 og 1985, selv om Arbeiderpartiet, isolert sett, gjorde et godt valg i 1985. Det var ikke en valgseier som gjorde at Brundtland overtok i 1986.

Så hvorfor vant ikke Arbeiderpartiet valgene i 1981 og 1985? Og hva gjorde Brundtland med alt det Willoch-regjeringen hadde gjennomført i årene før hun overtok?

Ifølge Thorbjørn Jagland, som etterfulgte Brundtland som partileder og statsminister, gjennomførte Willoch "reformer som var helt nødvendige. Det boblet og kokte så mye under overflaten så mange steder at det ville ha eksplodert hvis ikke reformene hadde kommet."

Og: "Liberaliseringen som Willoch gjennomførte, ble aldri reversert." "Arbeiderpartiet gjorde aldri noe forsøk på å reversere reformene."

Jagland skriver at det var Høyre som var på parti med folket på denne tiden, og at Arbeiderpartiet på ett plan "alltid hadde forsømt seg, nemlig i hensynet til enkeltmenneskets behov for å utfolde seg." 

I 1985 gikk Arbeiderpartiet og Brundtland til valg på en "velgergaranti" med en rekke kostbare løfter. Men det holdt likevel ikke. Ifølge Jagland førte dette til en selvransakelse i Arbeiderpartiet, som kom til at det var "nødvendig å frata høyresiden monopolet på å kjempe for enkeltmenneskets frihet", og at partiet derfor måtte "klargjøre sitt syn på hva frihet er". Dette førte frem til den såkalte frihetskampanjen i Arbeiderpartiet, som var "provosert frem av høyrebølgen og delvis inspirert av den".

Det var altså ikke for mye "vridning mot høyre" som var problemet for Arbeiderpartiet - det var for lite.

Etter flere år med interne prosesser i Arbeiderpartiet vedtok partiet, i 1987, et valgmanifest som, ifølge Jagland, var "gjennomsyret" av den nye frihetsretorikken. Og som Jagland skriver: "Dette innebar litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet." 

Alt i alt virker altså Brundtlands historiefortelling veldig merkelig. På 1970-tallet flyttet Arbeiderpartiet seg mot venstre. Partiet hadde en voldsom tro på statlig styring og regulering av både næringsliv og menneskers liv. Arbeiderpartiet var, for igjen å bruke Jaglands ord, tilhenger av "kollektive ordninger (som) hadde stivnet".  På slutten av 1970-tallet spilte reguleringsøkonomien fallitt, og den lot seg ikke redde.   

Frem mot 1987, da Arbeiderpartiet endelig gjennomførte sitt systemskifte, var det intens debatt i partiet. Mange var sterke motstandere av de reformene Willoch-regjeringen gjennomførte. Jagland var blant dem som internt tok til orde for å skape økt fleksibilitet i arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, større valgfrihet for borgerne, et mer fleksibelt arbeidsmarked og effektivisering av offentlig sektor. Men det tok altså mange år før han og hans meningsfeller fikk gjennomslag.

Den Willoch-regjeringen som Brundtland nå sier foretok en "vridning mot høyre" som folk ikke syntes var gunstig, gjennomførte en lang rekke reformer, bl.a. i olje- og energipolitikken, penge- og kredittpolitikken, boligpolitikken, mediepolitikken, forvaltningspolitikken og åpningstidspolitikken - for å nevne noe. Og ingenting er altså forsøkt reversert, hvilket vel kan tyde på at folk flest stort sett syns "vridningen" var gunstig. Den nye politikken er blitt politisk fellesgods og en viktig årsak til at Arbeiderpartifolk fortsatt kan si at de er stolte av "den norske modellen". 

Gro Harlem Brundtland har likevel et poeng når hun snakker om at det var økonomisk krise på siste halvdel av 1980-tallet. Liberaliseringen av penge- og kredittpolitikken gikk absolutt ikke på skinner. Det er delte meninger om hvem som har skylden for det, så her hitsetter jeg bare Jaglands forklaring: "Brundtland-regjeringen gjorde blant annet det som Willoch-regjeringen ikke klarte å få gjennomført blant annet på grunn av stor motstand fra Arbeiderpartiet, nemlig at opphevelse av kredittreguleringene måtte følges opp av løsere bånd på renten." Så da Brundtland kom til makten, gjorde hun det Willoch hadde ønsket å gjøre, og ikke det Arbeiderpartiet hadde sagt i opposisjon. Hun gjeninnførte ikke kredittreguleringene, men valgte å "slippe opp renten for å få utlånene under kontroll". 

Gro Harlem Brundtlands sammenligning med 1986 virker i beste fall malplassert - i verste fall dypt ironisk. Det er nok mulig at Høyre ikke støttet alt hun gjorde i likestillingspolitikken. Men generelt var det Arbeiderpartiet som var "etternøler" på denne tiden, og det var Arbeiderpartiet som etter hvert skjønte at høyresiden "hadde rett". 

Om det viser seg å bli historien om 2017 også, gjenstår å se.

 

 

 

 

Faktisk.no om formuesskatten: Faktisk helt irrelevant

  • 11.08.2017 kl.13:32 i Blogg

Forleden arrangerte Civita valgkampens første duell mellom statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Det ble en interessant debatt som jeg anbefaler alle å se.

Etter duellen har Faktisk.no gjennomført en faktasjekk av et utsagn som Jonas Gahr Støre kom med. Støre sa at «beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge», og dette utsagnet bedømmer Faktisk.no som "faktisk helt sant". I saken blir det presisert at det Støre mente med "formue i bredt", er alle former for formue, eller som rådgiveren hans formulerer det: "arv og gave, aksjer, eiendom mv."  Det er særlig skatt på eiendom som er høyere i mange andre land enn den er i Norge.

Bortsett fra at Faktisk.no ledsager saken av en tabell som ikke er helt oppdatert (enkelte land innførte midlertidig formuesskatt i forbindelse med finanskrisen, men har fjernet den igjen etterpå), har alle rett her: Det Støre sier er riktig, og det Faktisk.no konkluderer med, er riktig.

Men hvorfor faktasjekket Faktisk.no dette utsagnet? Var det noen som tvilte på at det var sant? Og hvilken relevans har det for debatten om formuesskatten her hjemme?

Jeg forestiller meg at Faktisk.no kanskje mente at utsagnet var relevant for debatten om formuesskatten her hjemme. Utsagnet falt tross alt som svar på et spørsmål om formuesskatten. 

Ifølge Faktisk.no ble nemlig Støre spurt om "hvordan han ser på argumentet om at formuesskatten forskjellsbehandler utenlandske og norske eiere av bedrifter", hvoretter det fulle svaret hans lød:

"Dette er skatt du betaler når du bor i Norge. Hvis du bor i en kommune, der hovedtyngden av formueskatten kommer inn, så nyter du godt av barnehager, eldreomsorg og tilrettelegging for at folk kan komme i jobb - en del av vår store modell. Hvis du er en utenlandsk eier så betaler du skatt til ditt utland. Beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge."

Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg tolket dette slik: Norske borgere som eier bedrifter i Norge, må betale formuesskatt. Det slipper utlendinger som eier bedrifter i Norge, men de må til gjengjeld betale formuesskatt i sitt eget land, og den er ofte mye høyere enn den er i Norge.Tolker man det slik, er det jo ikke sant at formuesskatten i Norge er så ille, eller at den er så "særnorsk".

Men slik kan man altså ikke tolke det. Poenget til Støre er rett og slett irrelevant for den norske debatten. Og la meg prøve å forklare hvorfor:

De eneste landene som nå har formuesskatt utenom Norge, er - meg bekjent - Sveits, Liechtenstein og Frankrike. Men innretningen er en annen, og skatten slår ikke inn på like lavt nivå som i Norge. I Frankrike, for eksempel, er det færre som betaler formuesskatt enn det er i Norge, enda befolkningen er 10 ganger så stor. Og Macron har visstnok planer om å avvikle formuesskatten på arbeidende kapital helt.

Det er kun private bedriftseiere som har bostedsadresse i Norge, som betaler formuesskatt i Norge. Hverken offentlige eller utenlandske eiere betaler formuesskatt i Norge. I Norge er det nå 308.000 personer som betaler formuesskatt på arbeidende kapital, altså næringskapital, hvorav 92 prosent har en formue på under 10 millioner kroner og 99 prosent har en formue på under 25 millioner kroner.

De utenlandske eierne betaler heller ikke formuesskatt i sitt eget land, medmindre de er bosatt i et av de tre nevnte landene og har så stor formue at formuesskatten slår inn.

Det er altså ingen tvil om at formuesskatten på arbeidende kapital virker diskriminerende på norske eiere.

At utlendinger betaler mer i eiendomsskatt i sine hjemland, er et helt irrelevant poeng. Eiendomsskatten virker ikke diskriminerende eller konkurransevridende mellom norske og utenlandske eiere. Alle betaler eiendomsskatt i de land som har eiendomsskatt - også i Norge i de kommuner som har det. Og får vi noen gang en nasjonal eiendomsskatt i Norge, vil selvsagt den også gjelde alle med eiendom i Norge.

I parentes bemerket er det jo for øvrig dette mange motstandere av formuesskatten på arbeidende kapital sier, nemlig at det ikke er selve skattenivået som er problemet, men skatteinnretningen, altså at selve formuesskattens innretning er gal. Og mange mener at man gjerne kan erstatte formuesskatten på arbeidende kapital med en eiendomsskatt. Opprinnelig var det jo utbytteskatten som skulle erstatte (deler av) formuesskatten, men det løftet løp politikerne fra: Utbytteskatten kom og økte  kraftig, slik at den provenymessig nå utgjør omtrent dobbelt så mye som formuesskatten på arbeidende kapital - men uten at formuesskatten forsvant. 

At andre land har arveavgift, er heller ikke relevant. En arveavgift kan være en likviditetsutfordring, men vrir ikke investeringer. Og dessuten er det en myte at Høyre/Frp-regjeringen bare har fjernet arveavgiften. Den er riktig nok blitt borte for folk som arver huset og hytta som foreldrene bodde i, men det er samtidig innført en annen arveskatt i stedet. Den gamle arveavgiften ble nemlig byttet ut med kontinuitetsprinsippet: Hvis du arver en bedrift, utløser ikke det skatt nå, men om du selger den, blir det gevinstskatt beregnet fra den siste gangen den ble omsatt eller etablert, og det med kapitalskattesats og ikke de 10%, som arveavgiften var på slutten for arv mellom nære slektninger.

Det er altså helt riktig at mange land har høyere eiendomsskatt enn vi har i Norge. Men dette betyr ikke automatisk at de samlet sett har et høyere skattenivå, og det berører ikke den norske debatten om formuesskattens uheldige sider, hvorav dette er én: Norske eiere i Norge betaler formuesskatt på arbeidende kapital. Utenlandske, statlige og kommunale eiere i Norge gjør det ikke. 

Støres utsagn var altså helt sant. Men det var nok også irrelevant.

 

Ord som skygger for innhold

  • 10.08.2017 kl.11:55 i Blogg

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt av å høre Politisk kvarter i går, der Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide barket sammen i en såkalt verdidebatt. Det var tegn til munnhuggeri, og ordene som falt etterpå - om å "sleike (imamer) oppetter ryggen" - er ikke akkurat dagligdags statsrådstale.

Jeg hørte programmet litt forsinket, så allerede på forhånd visste jeg at debatten hadde oppildnet frontene. Den lille debatten mellom Listhaug og Hareide var polarisert, og dermed bidrar den også til å polarisere den store debatten.

Er det bra?

På en måte er det bra med mer polarisert debatt, hvor ting settes mer på spissen. I demokratier som vårt, kan det også bli søvndyssende mye konsensus og kompromiss, og veldig små forskjeller mellom partiene. Ser vi bakover i tid, må vi til Willoch-regjeringen for å spore et nytt retningsvalg av betydning i norsk politikk, og det er et retningsvalg Arbeiderpartiet senere har sluttet opp om. Derfor kan det, i en valgkamp der retningsvalgene ikke er like fundamentale, være behov for å tydeliggjøre og overdrive forskjellene for å få frem de ulike alternativene. 

På andre måter kan en mer polarisert debatt være problematisk. Det kan være problematisk, hvis det generelt og på et dypere plan bidrar til et mer polarisert og splittet samfunn, og det kan være problematisk, hvis denne formen for debatt skygger for en mer reell og løsningsorientert debatt om problemer vi bør gjøre noe med.

For meg var Politisk kvarter i går et eksempel på det siste. Jeg får problemer med å forholde meg til innholdet i debatten, fordi jeg blir mer opptatt av formen på debatten. Og etterpå blir det "sleike oppetter ryggen"-sitatet som står igjen fremfor noen av de viktige temaene som ble diskutert.

Hvis jeg bare skal forholde meg til innholdet, er det, etter min mening, Listhaug som tar opp de mest sentrale verdiene i den såkalte verdidebatten vi har hatt de siste par ukene. Ytringsfrihet, likestilling og den liberale rettsstaten er tross alt viktigere enn vafler og KRLE-faget. Hun har dessuten helt legitime poenger når hun påpeker at mye bistand har virket mot sin hensikt, og at det kan være like "nestekjærlig" å ta imot færre flyktninger og asylsøkere til Norge mot å hjelpe til mer i nærområdene. Det er selvsagt heller ikke illegitimt å mene at hijab bør forbys i barneskolen, eller at søndagsåpne butikker ikke er et angrep på kristne verdier. 

Så hvorfor får ikke Listhaug mer støtte? Hvorfor oppildner hun bare sine egne og de som allerede er begeistrede tilhengere - og ikke flere andre? Hvorfor ypper hun sånn til motstand? Hvordan kan det for eksempel ha seg at Shoaib Sultan overhodet tør å mene at Listhaug var frekk, og legge til at "frekkhet ikke er en norsk verdi", da hun stilte noen helt betimelige spørsmål om synspunkter på steining og dødsstraff til en imam som åpenbart har ment noe om dette tidligere? Hva var egentlig galt med den talen Sylvi Listhaug holdt på dette møtet? 

Det "gale" er selvsagt ikke innholdet i alt Listhaug sier - men måten hun gjør det på. Hun har valgt en konfronterende og polariserende stil og velger ofte ord som dramatiserer og vekker oppsikt. Dette forsterkes ytterligere ved at hennes meningsmotstandere ofte tolker henne i verste mening, noe Kaj Skagen har skrevet godt om. Det virker som hennes rådgiver, Espen Teigen, blir forbauset når Listhaug ikke får mer støtte for den omtalte talen, eller når hun snarere blir kritisert - men jeg tror kanskje ikke han egentlig er så forbauset. Jeg tror både han og Listhaug vet hva de gjør: De har valgt en stil og en måte å kommunisere på som fører til at folk enten "hater" eller "elsker" henne. Og det er for øvrig nøyaktig slik også hennes "tvillingsøster", Inger Støjberg, virker i dansk politikk. 

Eller man kan si det på en annen måte: Mangel på støtte, også når hun tar opp gode og viktige saker, er en pris hun betaler for å velge en så konfronterende stil. Om dette er en pris hun med glede eller ugjerne betaler, kan vi bare spekulere om.

Journalist Mathias Fischer har nå skrevet bok om Sylvi Listhaug: "Kors på halsen". Jeg har ikke rukket å lese den, men ifølge anmeldelsene, blant annet i Dagbladet, skriver han der også om hva slags statsråds- og politikertype Sylvi Listhaug er. Slikt kan være fin voksenopplæring for velgerne. I politikken teller både stil og substans, og det kan være greit å vite.

 

Oppdatert kl. 13.07

Ja, norske verdier og vaner er under press

  • 04.08.2017 kl.12:15 i Blogg

De som sier at norske vaner og verdier er under press, har selvsagt rett.

Jeg har merket det hele livet.

Mine norske matvaner, for eksempel, er helt annerledes i dag enn de var da jeg var ung. Moren min lagde riktig nok noe som het risotto, men det var det ingen andre som visste hva var. Men ellers holdt vi oss til urnorske retter som kjøttkaker og fiskekaker, og kanskje koteletter og vafler på søndag. På lørdag fikk vi en liten brus.

Men de norske matvanene ble gradvis satt under press. Da jeg var 17 år, spiste jeg min første pizza. Da jeg ble litt eldre, smakte jeg for første gang en gresk salat. Og deretter gikk det liksom slag i slag: De norske matvanene ble satt under stadig større press. 

Også reisevanene har endret seg. Da jeg var barn, ferierte familien stort sett i Norge. Jeg var ikke utenfor Norden før jeg ble 17 år, men fra da av ble også ferievanene satt under press. Jeg begynte å reise på Interrail, og fra da av har det bare gått én vei: Jeg har reist og sett stadig mer av verden.

Vi hadde også andre vaner i familien den gangen. De norske familieverdiene sto tross alt sterkt. Fedrene jobbet, mens mødrene var hjemme sammen med barna. Vi spiste til faste tider, og det var en "nabokjerring" i hver oppgang. Vi hadde viktige fellesarenaer som i dag har gått tapt: Alle mødrene og barna som var sammen i blokken der jeg bodde - eller i fellesvaskeriet i kjelleren, der man kunne vaske og rulle tøy sammen. Men også disse verdiene ble satt under press. Mødrene begynte å jobbe, barnehagene ble bygget ut, og alle fikk sin egen vaskemaskin.

Noe av det mest uvanlige vi hadde i min familie, var søsteren min. Hun var lesbisk. Den gangen var det ikke en norsk verdi at homofile skulle være likestilt og ikke diskrimineres. Så det er veldig bra at dette er blitt en norsk verdi nå.

Da jeg var ung, handlet vi bare på hverdager mellom klokken ni og fem, og det ble stor strid da noen foreslo at det skulle være lov til å selge brød og melk etter klokken fem på hverdager og på søndager. Mange mente at de norske verdiene ble satt under press. Det var liksom noe unorsk ved ikke å ha et tydelig skille mellom arbeid og fritid, hverdag og helligdag.

Medievanene var også helt annerledes. Vi hadde én radiokanal og én TV-kanal, selv om noen av oss også fikk inn svensk TV, slik at vi kunne se Hylands Hörna. Og avisene var partiaviser, som enten støttet Høyre eller Arbeiderpartiet eller for eksempel KrF. Vi hadde et fellesskap, fordi alle så og hørte det samme og kunne diskutere det under formiddagsmaten dagen etter. Det er riktig nok ikke helt sant, siden avisene mer fungerte som ekkokamre, men slikt er lett å glemme. Disse norske medievanene - NRK-monopolet, for eksempel, som stort sett ble styrt av en kringskastingssjef fra Arbeiderpartiet - ble av mange sett på som ekstremt viktige for å ta vare på det norske. Men som alle vet: Medievanene ble satt under press, og i dag kan nesten alle lage sin egen avis og like og dele så mye de vil.

Ytringsfriheten sto sterkt den gangen også, men på mange måter står den sterkere i dag. Det er i hvert fall ingen forfattere som blir trukket for retten, fordi de har skrevet bøker vi ikke liker, slik Agnar Mykle ble omtrent da jeg ble født. Men både da og nå er det tendenser til selvsensur, og det er ikke alle politikere som er like støe i argumentasjonen  når de skal forsvare ytringsfriheten. 

Det var ikke like mye innvandring da jeg var ung. Jeg traff riktig nok noen av de første pakistanerne som kom til Norge, fordi jeg bodde i nærheten av Spigerverket, der de jobbet. Men jeg hadde ikke nærkontakt med en skikkelig "neger" (ja, vi sa det den gangen) før jeg var nesten 20 år - og da i USA. I dag er det flere i min familie som har mørk hudfarge, og de er norske. 

Den gangen hadde vi også skikkelige statsbedrifter, og vi drev med aktiv næringspolitikk. Flere bedrifter og bransjer ble praktisk talt styrt fra et kontor i Industridepartementet. Næringslivet var gjennomregulert - ikke med generelle rammebetingelser, men med spesielle betingelser for de enkelte bransjer og bedrifter. I dag ville nok noen anse dette styringsregimet som både illegitimt og korrupt, men det var veldig norsk den gangen. Men etter hvert gikk det så dårlig at noen mente vi måtte deregulere, delprivatisere og liberalisere markeder og bedrifter. Det var sterkt omstridt. Det var som å tråkke på de norske verdiene. Men Kåre Willoch gjorde det likevel, og etter han tok Gro Harlem Brundtland steget videre. 

Den gangen hadde vi et skattesystem som riktig nok var veldig norsk, men som var veldig ineffektivt og potensielt urettferdig. Blant annet var det lettere å skjule inntekter og formue, jobbe svart og betale penger "under bordet". Dette har norske politikere gjort noe med, gjennom de tre skattereformene som har vært gjennomført på 1990- og 2000-tallet. Jeg tror, hvis jeg skal være ærlig, at verdier som nøysomhet, rettferdighet og likhet for loven, som noen kanskje mener er norske verdier, står mye sterkere med dagens skattesystem enn de gjorde med tidligere tiders systemer. Det er for eksempel ingen som har ment at det har vært unorsk å øke eierbeskatningen kraftig det siste tiåret.

Da jeg gikk på skolen, gikk jeg i ren jenteklasse. Vi hadde håndarbeid, men ikke sløyd. Vi hadde også gym, og da vi ble litt eldre, var det meningen at vi skulle dusje på skolen. Men jeg var så sjenert at jeg stort sett snek meg unna - uten at jeg tror at jeg har tatt noen langvarig skade av det. I dag er jo alt annerledes, og nå er det en norsk verdi at gutter og jenter har svømmeundervisning sammen, og at alle dusjer. Hadde jeg gått på skolen i dag, og vært like sjenert, tror jeg at jeg hadde hatt store problemer med å leve opp til denne norske verdien. Kanskje jeg hadde valgt en friskole i stedet, der toleransen for forskjellighet var litt større. 

                                                         -o-

Det er, som flere har påpekt, lett å harselere med den verdi- og kulturdebatten som pågår nå. Deltakerne i debatten berører mange viktige og interessante spørsmål. Men jeg tror også de begår noen feil, som jeg har forsøkt å illustrere i teksten foran:

De skiller i for liten grad mellom det som er verdier, og det som er fenomener og tradisjoner.

De skiller i for liten grad mellom uttrykk som er forskjellige, simpelthen fordi de er preget av situasjon, tid, sted og livsbetingelser.

De skiller i for liten grad mellom det som er norsk, og det som er universelt, som f.eks. ytringsfriheten.

De overdriver truslene mot det norske, og de blander for mye partipolitikk inn i diskusjonen. Det er selvsagt ikke annet å vente når det er valgkamp, men det gjør lett at man tilbyr smålige svar på store spørsmål. 

Første gang jeg et holdt et foredrag om globalisering, var på 1990-tallet. Noen hadde begynt å problematisere globaliseringen, og det gjorde at vi ble provosert til å tenke. Konklusjonen min er den samme i dag som den var da: Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har samlet sett vært til stor fordel, både for rike Norge og for mange av verdens fattige. Den har gitt oss en enorm velstandsvekst og gjort det mulig med en kraftig utbygging av velferdsstaten. Men den er ikke uten problemer. Vi kan ikke vente å få alle fordelene uten å få noen av ulempene. Derfor har vi også utfordringer i dag, som vi var lykkelig forskånet for da jeg var barn: Det kommer noen mennesker hit som har andre vaner og verdier enn oss. Vi utfordres blant annet av mennesker med et annet syn på demokratiet og behovet for integrering. Vi må konkurrere med bedrifter i mange flere land. Vi må møte folk som er villige til å jobbe for lavere lønn enn vi er, eller som til og med er villige til å tigge. Vi må håndtere et større mangfold i befolkningen. Vi må takle et folk som har større kunnskap og økte forventninger blant annet til velferdsstaten. Vi må håndtere nye typer kriminalitet. Og vi må erkjenne at noe kanskje også går tapt i familiene og sivilsamfunnet når så mange velferdsoppgaver overlates til staten.

Men løsningen er ikke bare å lengte tilbake. Nesten alt er tross alt bedre i dag enn det var før. For hvert år som går, får flere mennesker muligheten til å leve gode liv.

Så fremfor bare å påstå at det finnes noen norske verdier som er truet, kan vi diskutere de utfordringene og problemene vi faktisk har. Det har jo vist seg at vi stort sett finner gode løsninger i Norge - hvis vi vil.

 

 

Er det flaut eller dumt å måle ulikhet mer presist? SV og Klassekampen mener det.

  • 01.08.2017 kl.10:43 i Blogg

Forleden foreslo kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at vi bør forsøke å måle den økonomiske ulikheten mer presist

Det er mange måter å måle ulikhet på, men bakgrunnen for forslaget er den såkalte Gini-koeffisienten, som er det mest brukte målet på ulikhet, og som ikke inkluderer verdien av gratis eller billige offentlige tjenester. Dette forklarte jeg nærmere blant annet i dette blogginnlegget.

Røe Isaksens forslag har vært fremmet før, blant annet av Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, da Arbeiderpartiet var i regjering. Hva de mener nå, vet jeg ikke - men jeg har registrert at SV er negative. Riktig nok mener stortingskandidat Kari Elisabeth Kaski at "det er på tide at verdien av offentlige ytelser inkluderes i ulikhetsmålene i Norge", men advarer også mot å tro at "fattigdommen virkelig blir redusert", dersom Røe Isaken får det som han vil. Sjefen hennes, derimot, virker mindre positiv. Ifølge Lysbakken er ikke SV opptatt "av å telle annerledes, men av å prioritere annerledes", samtidig som han forteller hva som er SVs viktigste forslag, nemlig en kraftig økning av barnetrygden. Lysbakken syns det er "flaut" at Røe Isaksen kommer med et slik forslag nå.

Lysbakken får følge av Klassekampen, som på lederplass i dag  skriver følgende: "Det er i ferd med å avtegne seg et mønster i ulikhetsdebatten. Mens venstresida forsøker å løfte problemene med økt ulikhet øverst på den politiske dagsorden, forsøker høyresida å dysse dem ned eller nyansere dem i hjel. Isaksens ellers betimelige påpekning av velferdsstatens betydning for små forskjeller må også forstås i denne sammenhengen. I livene til dem det gjelder, spiller det ingen rolle om fattigdommen lar seg halvere med en ny regnemåte, eller om det står verre til i våre naboland. Uansett hvordan man snur og vender på det er bunnlinja denne: Ulikhetene har økt betydelig og vil øke videre. Det er et problem som ikke bør løses i statistikken, men i politikken."

Kaski og Klassekampen har selvsagt helt rett i én ting: Det skjer ingenting med de fattigste, bare fordi forskerne eventuelt begynner å måle ulikhet på en annen måte. Men det kan hjelpe de fattige likevel: Jo mer presis kunnskap vi har, jo lettere er det selvsagt å føre god og målrettet politikk. Det er igrunnen oppsiktsvekkende at noen kan være mot å diskutere og føre politikk basert på så god kunnskap som mulig.

Klassekampen beklager seg over at "høyresida" forsøker å "nyansere" problemene med økt ulikhet. Jeg antar at Civita muligens er en del av den høyresiden Klassekampen kritiserer. Men kanskje Klassekampen og andre deler av venstresiden burde gå i seg selv og spørre hvorfor det er behov for nyanser? Kanskje det har noe med venstresidens måte å "løfte problemene" på? La meg bare ta ett eksempel: Klassekampen har i hele sommer hatt en rekke oppslag, intervjuer og reportasjer om ulikhet - senest en serie intervjuer med partilederne på venstresiden. Et etterlatt inntrykk er at ulikheten har økt ekstra mye under den blåblå regjeringen, at høyresiden ikke er så opptatt av å bevare små forskjeller, og at høyresiden i hvert fall ikke er opptatt av å bruke skatt som et virkemiddel i fordelingspolitikken. 

Klassekampen har rett i at høyresiden er mindre opptatt av skatteprosenter enn velferd i fordelingspolitikken, ettersom skatt er langt mindre viktig enn velferden. Men Klassekampen underkommuniserer et svært viktig element i ulikhetsdebatten, nemlig skattereformenes virkning på ulikheten på henholdsvis kort og lang sikt.

Norge har i løpet av de siste 30 årene gjennomført tre store skattereformer - på begynnelsen av 1990-tallet, i 2005/06 og for et par år siden. Disse har hver gang ført til en relativt sterk kortsiktig økning i den målte ulikheten uten at dette reflekterer endringer i den reelle ulikheten. Etter den forrige reformen sank ulikheten igjen, og det er det sannsynlig at den vil gjøre denne gangen også.

Økningen i den målte ulikheten i forbindelse med innføring av skattereformene er ikke et uttrykk for at forskjellene vokser i Norge eller for at det skjer noe usunt i norsk økonomi - det er tvert om. Skattereformene har gitt oss bedre skattesystemer og synliggjort formuer og inntekter på en bedre måte - og, på sikt, ledet til større økonomisk likhet enn vi ellers ville fått. Norge har i dag et bedre, mer rettferdig og sunnere skattesystem enn de fleste andre land, også noen av våre nærmeste naboland.

Skattereformene kunne gjennomføres, fordi det ble inngått brede kompromisser i Stortinget på tvers av tradisjonelle skiller, og fordi det hver gang har vært nedsatt et svært kompetent offentlig utvalg for å forberede reformene. Ingen av reformene har blitt nøyaktig slik utvalgene foreslo, men de har i høy grad fulgt opp de prinsippene utvalgene la til grunn. Og til Klassekampens orientering: "Høyresiden", ikke minst partiet Høyre, har deltatt fullt ut, i likhet med blant annet Arbeiderpartiet, i både utrednings-, forslags- og vedtaksfasen. Når det gjelder den siste reformen, som er under gjennomføring nå, var det SV som meldte seg ut - mens Fremskrittspartiet er med. 

Det er denne typen reformer som får norsk økonomi til å fungere bedre enn mange andre lands økonomier, og som på lang sikt bidrar til å holde ulikheten nede, også før man regner inn de mer umiddelbare omfordelende effektene av velferdsstaten og skattesystemet. Men slike svært vesentlige forhold synes nærmest å være blindflekker for deler av venstresiden. Derfor må debatten nyanseres, dersom vi skal kunne drøfte gode og hensiktsmessige tiltak mot ulikhet.

Men tilbake til Røe Isaksens forslag: Er dette et bedre og viktigere forslag nå enn det var for eksempel da Arbeiderpartiet foreslo dette for noen år siden? Etter min mening ja - og det er tre grunner til det:

For det første: Det kan gi oss en bedre, mer nyansert (!) og kunnskapsbasert debatt om ulikhet - hvilket er viktig for å vite hvilke tiltak vi bør sette inn. Det er lenge siden en av Norges fremste forskere på ulikhet, Rolf Aaberge, påviste hvordan en manglende forståelse av velferdsstatens virkemåte  bragte for eksempel Thomas Piketty på avveie i debatten om ulikhet, særlig i land som Norge: Han forsto rett og slett ikke, eller hadde ikke tatt i betraktning, institusjonenes og velferdsstatens betydning. Og fordi mange på venstresiden, blant annet tankesmien Agenda, slukte nesten alt fra Piketty rått, endte det opp med en fullstendig misvisende beskrivelse av Norges utfordringer. Det ble blant annet påstått at Norge var på vei mot et Downton Abbey- samfunn, hvilket er absurd. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er en fordel å være unyansert.

For det andre: Skal Norge sammenligne seg med andre land, må selvsagt målemetoden være lik for alle. Jeg vil tippe at en utfordring er at det ikke uten videre er lett å endre de statistiske metodene for alle. Det er likevel et vesentlig poeng at verdien og omfanget av gratis og billige tjenester er større i Norge enn i de aller fleste andre land, siden dette er et av kjennetegnene ved den nordiske og norske velferdsmodellen. Det er selvsagt viktig ikke å overdrive - offentlig finansierte skoler, for eksempel, er vanlig i alle OECD-land - men på andre områder skiller vi oss ut. Det kan derfor ikke være helt uten interesse å vite at vi har omtrent den laveste målte ulikheten i verden, og at ulikheten, både i absolutt og relativ forstand, vil bli enda mye lavere, dersom vi tar med offentlige tjenester.

For det tredje: Det er en tydelig trend blant fagfolk og eksperter, og i stigende grad blant politikere, at man vil vri velferdsordningene fra kontantytelser og overføringer til tjenester. Dette har vært foreslått av både Brochmann I-utvalget, Brochmann II-utvalget og det såkalte Barnefamilieutvalget. Disse forslagene har mange partier fulgt opp med omfattende interne diskusjoner og delvis også i de programmene som er vedtatt for neste stortingsperiode. Motivene varierer noe, fra for eksempel å ville hindre trygdeeksport til å ville hjelpe fattige barnefamilier eller barn av innvandrere med integrering, men det bærer langsomt i den samme retningen. Det er for eksempel stadig mindre oppslutning om kontantstøtten. Og både det rødgrønne byrådet i Oslo og Høyre/Frp-regjeringen har innført gratis barnehage og SFO for enkelte grupper. Denne utviklingen gjør det enda mye mer relevant å få et bedre mål på den faktiske ulikheten og fattigdommen i Norge. 

Det er, som sagt, mange måter å måle ulikhet og fattigdom på. 

Når FN måler fattigdom i fattige land, bruker de gjerne et absolutt fattigdomsbegrep. Det er ikke lett, og for den som vil fordype seg i det, finnes det rike muligheter i denne rapporten som Nikolai Hegertun og Øyvind Eggen har skrevet.

I rike land, hvor de færreste er fattige i absolutt forstand, bruker vi gjerne et relativt fattigdomsbegrep, som blant annet er beskrevet i dette notatet om tiltak mot ulikhet. Men EU og OECD måler den relative fattigdommen på litt ulik måte, og antallet fattige blir høyest, hvis man bruker OECD-metoden.

Men det finnes også andre tenkelige metoder for å si noe om graden av fattigdom i et land. Professor og filosof i Civita, Lars Fr. Svendsen, tok for noen år siden til orde for en ny fattigdomsdefinisjon, der man tar utgangspunkt i hva folk behøver i et gitt land: "Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i en "forbrukspakke" av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et gitt samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil være å betrakte som fattige."

En slik "forbrukspakke" kunne også inneholde (offentlige) tjenester som det er rimelig at mennesker har i et samfunn som vårt.

Når valgkampen er over blir det kanskje rom for flere nyanser og for å drøfte nærmere hvordan vi kan forstå og måle ulikheten og fattigdommen mer presist, slik at virkemidlene vi setter inn, blir så gode som overhodet mulig. 

 

Innvandring og integrering: Elefanten i rommet?

  • 14.07.2017 kl.16:25 i Blogg

Hva blir hovedsakene i valgkampen 2017?

I henhold til "læreboken" vil det eller de partiene lykkes best, som greier å sette dagsorden med en sak som er av stor betydning for velgerne, og som vedkommende parti(er) har høy troverdighet på eller såkalt sakseierskap til, og der standpunktene til vedkommende parti(er) skiller seg tydelig fra motstanderens standpunkter. 

Mange saker lever opp til ett eller to av disse kriteriene, men det er ofte vanskelig å finne saker - eller vinkler på saker - som gir full klaff på alle tre kriterier. Og når jeg skriver "vinkler på saker" er det nettopp fordi troverdigheten og sakseierskapet sjelden er knyttet til hele saksfelt, men til deler av et felt. Både Arbeiderpartiet og Høyre vil for eksempel gjerne ha økonomi, utdanning og helse på dagsorden, men det er måten de snakker om dette på, og hvilke del-temaer de tar opp, som viser hvor de tror de har størst troverdighet: Skal vi satse på bedre generelle rammebetingelser for næringslivet eller en mer selektiv næringspolitikk? Skal vi satse på flere eller bedre lærere? Og skal vi ha fritt behandlingsvalg eller ikke? 

Alle partier "eier" som regel fliker av de store temaene, slik at de kan greie å profilere seg, selv om deres foretrukne saker ikke står mest sentralt, og selv om det ikke er de selv som setter dagsorden. Venstre, for eksempel, har et slags sakseierskap til vilkårene for småbedriftene, så dersom økonomi og næringspolitikk er tema, har også Venstre sin nisje. 

Det er også viktig å være klar over at det kan være forskjell på saker som har stor betydning, og saker som har stor betydning for velgerne. Klimasaken, for eksempel, har uten tvil stor betydning, men har ikke alltid hatt stor betydning for velgerne. De rangerer ofte skole, arbeid og helse først. I en meningsmåling gjort for NRK ifjor, var det skole, økonomi/sysselsetting, helse og innvandring som var viktigst for velgerne. Miljø kom først på femte plass. Denne målingen viser også at Senterpartiet har høy troverdighet i distriktspolitikken, slik partiet alltid har hatt, men at saken har relativt liten betydning for velgerne. I år, derimot, kan det hende at denne saken ville blitt rangert som viktigere.

Politiske partier er ikke så begeistret for å diskutere temaer som de vet at motstanderen har sakseierskap til og derfor tjener på. Og de har som regel lite å tjene på å prøve å kopiere standpunktene til det partiet som har et solid sakseierskap, siden det bare legitimerer motstanderen. Derfor har mange sett med en viss undring på partier, og særlig Arbeiderpartiet, som det siste året har forsøkt å ligne eller overgå Senterpartiet i retorikk og politikk knyttet til den politiske by/land- eller sentrum/periferi-aksen. Einar Lie skrev godt om det her. 

På et annet område tror jeg partiene, og særlig Arbeiderpartiet, i denne valgkampen vil forsøke å unngå debatt, og det gjelder innvandrings- og tildels integreringspolitikken. 

Som Lars Nehru Sand skriver, har Fremskrittspartiet et unikt sakseierskap til særlig skatt (i betydningen skattelettelser), samferdsel og innvandring (i betydningen streng innvandringspolitikk). Sand mener at dette gir Frp svært gode muligheter i valgkampen, fordi partiet kan jakte på sine egne velgere, dvs de som mener at disse sakene er viktigst, mens andre partier "må" snakke om skole, økonomi og helse.

Dette kan det være noe i. Men også Fremskrittspartiet trenger noen å diskutere med for å synliggjøre forskjellene i politikken. Det vil de neppe få i samferdselspolitikken, fordi forskjellene her - sett med velgernes øyne - antagelig mest består i hvem som vil bevilge mest, altså en konkurranse om å gjøre mer av det samme. Det er helt sikkert en god debatt for Frp, siden de aller fleste har fått med seg at det er bevilget mer enn noen sinne på dette feltet og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen nyter stor anseelse, men det skaper ikke konfrontasjon og konflikt på samme måte som det gjør når man har standpunkter som peker i ulik retning. I skattepolitikken vil det i større grad være slik - skattlettelser mot skatteskjerpelser - men her får Frp også konkurranse av Høyre, som riktig nok vil ha skattelettelser, men som vil ha mye mer moderate lettelser enn Frp går til valg på.

En nærmest perfekt sak for Fremskrittspartiet er (den strenge) innvandrings- og integreringspolitikken. Det er en sak som rent faktisk har stor betydning,  det er en sak som har stor betydning for velgerne, og det er en sak der Fremskrittspartiet har høy troverdighet og et tydelig sakseierskap. I tillegg er det en sak som skiller Frp  tydelig fra motstanderne. Skillet er kanskje større retorisk enn politisk, men slike skiller er ofte mer et spørsmål om persepsjon enn om realiteter.

For Fremskrittspartiet er det derfor av stor betydning å få dette temaet på dagsorden i valgkampen. Men vil det skje?

Jeg vet ikke, men mitt tips er i hvert fall at det ikke blir lett for Frp å få det til å bli et sentralt tema. Jeg tror nemlig ingen andre partier har interesse av å diskutere temaet, og jeg tror at særlig Arbeiderpartiet - som er Frps utpekte hovedmotstander - har stor interesse av ikke å diskutere det. For Arbeiderpartiet, som for sosialdemokratiene i de fleste andre land, er innvandring et meget vanskelig tema, som de gjør alt de kan for å unngå. Ja, de gjør så mye for å unngå temaet at det ikke engang er med som en faktor når de for eksempel skal forklare de store velgerbevegelsene i Europa og ofte unngår temaet helt når de snakker om økonomisk ulikhet.

Det er ikke vanskelig å forstå at innvandring og integrering er et vanskelig tema for sosialdemokratiet. Men det blir jo ikke borte av at man stikker hodet i sanden. Derfor skal det bli interessant å se den langsiktige virkningen av at de danske sosialdemokratene nå, på en langt tydeligere måte enn sosialdemokrater i andre land, har tatt standpunkt og deltar mer aktivt i innvandrings- og integreringsdebatten. 

Men tilbake til Norge: Er det et problem at innvandring muligens ikke blir et stort tema i valgkampen 2017 - rent bortsett fra at det er et problem for Frp?

Ja, jeg mener det. 

For det første: Dette er et saksfelt som faktisk har stor betydning, både for Norge, Europa og verden. Migrasjonen i verden forsvinner ikke, og den reiser en lang rekke spørsmål og problemer som bør diskuteres. Ett av dem er det någjeldende flyktning- og asylregimet, som nærmest er dysfunksjonelt - og hvordan Europa sammen skal møte migrasjonen av fattige og forfulgte. Et annet tema er hva vi kan gjøre for å redusere den ekstreme fattigdommen i verden.

For det annet: Det er et saksfelt som har stor betydning for mange velgere, enten man er enig eller uenig med Frp. Mange velgere er opptatt av innvandringens betydning for økonomi, velferd, kultur og identitet, noe som også var tema for de to Brochmann-utvalgene.

Og for det tredje: Det er et saksfelt, der viktige partier har punkter på programmet som nesten er ukjent for velgerne. Både Senterpartiet og SV kan få stor innflytelse på en eventuell Støre-regjering, og de vil legge til dels sterke begrensninger på arbeidsinnvandringen i Europa. Og hva betyr det for Norge?

I tillegg kommer svært viktige spørsmål knyttet til integrering av de innvandrerne som kommer til Norge, som berører en lang rekke spørsmål knyttet ulikhet, bosettings- og boligpolitikk, skolepolitikk, forholdet mellom introduksjonskurs, trygd og arbeid osv.

Innvandring er ikke en hovedsak for noen av de andre partiene. Men det skyldes ikke at det ikke er en viktig sak. Ser man på f.eks. Senterpartiets program, ser det ut til å være en svært viktig sak. Men de andre partiene, og noen mer enn andre, ser seg ikke tjent med å gjøre det til en sak, fordi de tror at det bare er Frp som vinner på å ha den på dagsorden. 

Valgkamper preges ikke bare av de sakene partiene vil diskutere. Rene avsporinger eller viktige begivenheter kan også sette sitt preg på valgkampen. Mange har f.eks., lett kynisk, pekt på at Fremskrittspartiet ville tjene på en ny flyktningkrise.

Men selv om det ikke inntreffer en krise, bør temaet diskuteres. Dette er nemlig en sak som garantert vil bli mye diskutert  i sosiale medier. Og det er synd, dersom valgkampen blir så fragmentert at enkelte viktige debatter nesten bare foregår i sosiale medier, mens de i liten grad er reflektert i tradisjonelle medier. Derfor bør ikke de andre partiene slippe unna en slik debatt, bare fordi den er ubehagelig.

Mitt tips er at jo vanskeligere det blir for Frp å få til en debatt om innvandring, jo mer ytterliggående utspill vil enkelte i partiet kunne komme med.

Men Frp bør ikke bli belønnet med en debatt, bare fordi det sier noe som andre partier til slutt syns de ta avstand fra.

Vi bør ha en debatt, fordi temaet er viktig.

 

 

 

Vil ulikheten falle etter valget? Hvem har i så fall æren for det?

  • 26.06.2017 kl.11:23 i Blogg

På Politisk kvarter i dag var det nok en diskusjon om ulikhet - denne gangen mellom Arbeiderpartiets Trond Giske og Høyres Trond Helleland.

Trond Giske har moderert seg litt i forhold til tidligere debatter, for nå påstår han ikke at økt ulikhet bare skyldes regjeringens politikk. Nå sier han at den økte ulikheten også skyldes regjeringens politikk. Trond Helleland, på sin side, viste til at økningen i ulikheten de senere år i all hovedsak skyldes innvandring. Med litt godvilje kan vi altså, på akkurat dette punktet, si at begge har rett, siden regjeringen ikke har gått inn for å stenge grensene: At det er innvandring til Norge har også med regjeringens politikk å gjøre, og innvandringen har ført til økt ulikhet. Men dette er jo ikke et punkt som i nevneverdig grad skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk.

I løpet av debatten fikk Giske spørsmål om hvorvidt han kunne love at ulikheten vil gå ned, dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Dette svarte Giske ja til og viste blant annet til at ulikheten gikk ned sist Arbeiderpartiet hadde makten - fra 2005 til 2013.

Giske kan meget vel få rett, siden ulikheten kan vise seg å gå ned allerede i 2016 og 2017. Men vil det i så fall skyldes at Arbeiderpartiet har tatt over regjeringsmakten? Og var det Arbeiderpartiets fortjeneste at ulikheten gikk ned mellom 2005 og 2013?

Arbeiderpartiet skal ha en del av æren for at ulikheten gikk ned etter 2005 og for at den nokså sannsynlig går ned igjen nå. Men det er en ære Arbeiderpartiet må dele med alle de politiske partiene som har vært med på å vedta skattereformer i Norge. Så for å repetere det en gang til:

I 2005, under Bondevik II-regjeringen, vedtok Stortinget en skattereform. Den innebar blant annet at det ble innført utbytteskatt. Dette førte til at mange tok ut store utbytter før utbytteskatten ble innført, hvilket er en ventet konsekvens. Og dette igjen leder til at ulikheten tilsynelatende øker - før den igjen faller. Fra 2004 til 2005 spratt således Gini-koeffisienten opp i 0,327 - et nivå den aldri har vært på i moderne tider og heller ikke siden - hvoretter den falt igjen året etter. Trond Giske later nå som om den falt, fordi Arbeiderpartiet da hadde overtatt regjeringsmakten, men det er tull. Fallet i ulikhet skyldtes skattereformen, ikke Arbeiderpartiet.

I årene etterpå, fra 2005 til 2013, gikk Gini-koeffisienten opp og ned, og den var på 0,250 i 2013.

I 2015 har Gini-koeffisienten igjen gjort et hopp, om enn betydelig mindre enn i 2005 - til 0,271. Og også denne gangen er det sannsynlig at en skattereform har hatt betydning, nemlig den Stortinget vedtok i 2016. Aktørene har antagelig også denne gangen tilpasset seg en varslet skattereform. Og i så fall kan ulikheten falle igjen i årene deretter. Og det er vel dette Giske nå tar sjansen på: Han og Arbeiderpartiet vet at vi antagelig har fått en midlertidig tilsynelatende økning i ulikheten, og derfor er det relativt risikofritt å love lavere ulikhet. 

Fredag publiseres det tall for utbyttene som er tatt ut i 2016. Dersom utbyttene nå går ned igjen, vil det indikere at skattereformen var en bidragsyter til hoppet i ulikheten i 2015.

At skattereformer har slike virkninger vet vi for øvrig også fra den reformen som ble gjennomført i 1992. Om den skrev SSB følgende i 2003: "Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992."

Forskning på ulikhet, og hva som er årsak og virkning, er ikke uten videre lett. Det har blant annet debatten rundt Piketty vist. Når det ikke alltid kommer klare svar fra forskerne, kan det skyldes at de ikke vet, eller at det er for tidlig å si noe sikkert. Det vil derfor alltid være en viss usikkerhet knyttet til de tallene som brukes, og det vil alltid pågå debatter om de resultatene man foreløpig har kommet frem til, virkelig er riktige. 

Uansett kan nok både røde og blå politikere få rett, hvis de drister seg til å tro eller love at ulikheten igjen vil gå ned når de første effektene av den siste skattereformen har lagt seg. Men det skyldes i så fall helt andre ting enn et eventuelt regjeringsskifte.

 

Næringslivet i mediene

  • 16.06.2017 kl.17:06 i Blogg

I går reiste redaktør Irene Halvorsen i Nationen et interessant spørsmål på vårt frokostmøte: Hvorfor er det så få næringslivsfolk og næringslivsledere som deltar i den offentlige debatten?

Bakgrunnen var diskusjonen på møtet, som dreide seg om næringslivets omdømme, som til dels er dårlig; om den manglende forståelsen for næringslivets rolle og betydning for velferden vår, og om medienes mangelfulle dekning av næringsliv og økonomi. 

Irene Halvorsen innledet sitt spørsmål med å si at hun syns møtet både var veldig interessant og viktig, og hun mente, slik jeg forsto henne, at det trengs en bedre dialog mellom mediene og næringslivet. Og som også flere andre på møtet pekte på: Næringslivet og spørsmål som har med verdiskaping å gjøre, bør bli mer synlig i den store offentlige samtalen og i den politiske debatten.

Det kan være mange grunner til at det vanlige næringslivet er så lite synlig i mediene og i den offentlige debatten. Kanskje er vi preget av for mye "oljedop", og kanskje har mediene i for stor grad måttet bygge ned næringslivs- og økonomiredaksjonene, fordi det er blitt trangere tider. Men kanskje skyldes det også, som Halvorsen pekte på, at det er vanskelig å få næringslivsfolk i tale, og at for mange av dem dekker seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.

Både Kristin Skogen Lund og Einar Lie mente at Halvorsen hadde et poeng. Næringslivsfolk er lite synlige i samfunnsdebatten. Men hvorfor er det slik?

NHO fortalte, slik de også har gjort før, at mange næringslivsfolk vegrer seg mot å "stå frem", fordi det følger så mye ubehag med . Og de må i hvert fall unngå å snakke om visse temaer, som for eksempel skatt, særlig formuesskatten, for da hagler det med hets, noe også Trine Eilertsen skriver om i Aftenposten i dag. Hele norsk næringsliv, dvs. alle næringsorganisasjonene, har i flere tiår ment at formuesskatten på arbeidende kapital er en skadelig skatt, men de har aldri fått gjennomslag for synet sitt. Mange journalister sier at næringslivet har seg selv å takke, siden det er så vanskelig å få næringslivsledere eller -eiere til å stå frem og debattere saken.

Men i går var det altså en som faktisk "sto frem", nemlig Bjørn Dæhlie, som deltok på frokostmøtet for å fortelle litt om forskjellen mellom å være næringslivsmann og idrettsmann. Skatt var ikke tema, men formuesskatten ble såvidt nevnt. Og hva førte det til?

VG, som ikke var på møtet, kunne med krigstyper fortelle oss at Bjørn Dæhlie "RASER" mot formuesskatten, men det gjorde han ikke. Og på sosiale medier har det nærmest eksplodert med hatske sarkasmer. Og ironien er dermed komplett: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere. Eller for å hitsette journalist Vidar Kvalshaugs megetsigende tweet: "Formuen er 400 mill. Veien fra ikon til sutrer er forbløffende kort. Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd?"

Bjørn Dæhlie sutret ikke og syns ikke synd på seg selv. Han sa, tvert om, at han syns det norske skattesystemet fungerer bra - med ett unntak. Dermed er han på linje med praktisk talt hele norsk næringsliv. Men selv om så å si hele næringslivet mener det samme, er det altså et standpunkt som det nærmest er illegitimt å ha. 

Når hele grupper velger å holde seg borte fra mediene og samfunnsdebatten av frykt for å bli hetset og hengt ut, er det et ytringsfrihets- og demokratiproblem. Slik betrakter vi det når andre grupper bedriver selvsensur, og slik bør vi selvsagt også betrakte det, hvis det gjelder næringslivsledere og -eiere.

Bjørn Dæhlie har nå selv svart på den mediestormen uttalelsene hans skapte. Tiden vil vise om han vil delta i flere offentlige debatter, eller om han nå velger det bort.

Norsk næringsliv i NRKs blindsone

  • 12.06.2017 kl.10:51 i Blogg

Torsdag 15.juni arrangerer Civita et frokostmøte om næringslivets rolle, betydning og omdømme i samfunnet.

Bakgrunnen for at vi arrangerer møtet er flere undersøkelser som viser at næringslivet har dårlig omdømme, og at mange mennesker har problemer med å forklare hvilken rolle og betydning næringslivet har for vår private og offentlig finansierte velferd. Mange forbinder lite annet med næringslivet enn «olje» eller «fisk». Det er sjelden risikabelt for en politiker eller journalist å snakke eller skrive nedsettende om næringslivet.

Dette er selvsagt et problem for næringslivet, men det er også et problem for Norge. I årene som kommer, vil Norge i stigende grad bli avhengig av et mer variert, konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv. Det er nemlig næringslivet, altså alle de som investerer og arbeider i de ofte utskjelte kommersielle bedriftene, som finansierer de offentlige tjenestene og overføringene som vi alle nyter godt av.

Hvorfor er det så få som anerkjenner den betydningen næringslivet har, og hvorfor er omdømmet såpass dårlig?

Det kan selvsagt være flere grunner til det.

En mulig grunn kan være oljen, som nærmest har gjort oss fartsblinde. Vi har på 2000-tallet hatt så store ekstra «gratisinntekter» fra oljen at vi nesten har glemt at det er noe som heter skattebetalere. Men etter hvert som inntektene fra oljen får mindre betydning, vil skattebetalerne tre klarere frem: Noen må betale for alt vi ønsker oss over offentlige budsjetter.

En annen grunn kan være måten mediene dekker, eller snarere ikke dekker, næringslivet på. Og her er NRK spesielt interessant.

NRK, som for øvrig selv har et svært godt omdømme, er vår felles allmennkringkaster. Den mottar årlig om lag fem milliarder kroner (fra skattebetalerne) for å fylle oppgaven med å dekke og belyse hele det norske samfunnet. NRK skal blant annet «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Men hvordan dekker NRK næringslivet?

Etter min mening er dekningen svært mangelfull. I forhold til andre deler av samfunnet er dekningen av næringslivet praktisk talt ikke-eksisterende. Det nærmest flommer over med programmer om kultur, underholdning, sport og politikk, og NRK har mange fremragende medarbeidere som er spesialister på disse områdene. Men også religion og livssyn, utenriks, vitenskap, sosiale spørsmål, helse og livsstil er temaer som blir bredt dekket.

NRKs siste årsrapport understreker inntrykket. Der forekommer ordet «kultur» 75 ganger, «underholdning» 40 ganger, «sport» 61 ganger og «idrett» 23 ganger. «Politikk» og «politisk» forekommer 13 ganger, «utenriks» 18 ganger og «religion» og «livssyn» 30 ganger.

Ordet «næring» eller «næringsliv» forekommer null ganger. Ordet «bedrift» står der tre ganger, men da kun i betydningen «mediebedrift».

Næringslivet er altså en blindflekk i NRKs omfattende og svært mangslungne virksomhet. Det finnes, meg bekjent, ingen næringslivsjournalister i NRK - og knapt noen som dekker økonomi - og det er, såvidt jeg kan forstå, ingen programflater som er dedikert til næringslivet.

Dette betyr ikke at næringslivet aldri blir dekket av NRK. Næringslivsnyheter er selvsagt en del av det generelle nyhetsbildet, men som  nyheter flest dreier det seg da ofte om avvikene og om det negative, som f.eks. korrupsjon - eller om spørsmål som tross alt er perifere i forhold til næringslivets kjernevirksomhet, som f.eks. kvotering. Det er selvsagt at NRK skal dekke skandaler som måtte forekomme i næringslivet, akkurat som NRK dekker skandaler som forekommer i politikken, kulturlivet og sporten. Men det spesielle er at næringslivet nesten bare dekkes på denne måten, og at det ikke er noen dekning av det som hele tiden skjer i næringslivet, slik NRK dekker kulturlivet, det politiske liv og idretten.

Det er nemlig veldig mye spennende som skjer i norsk næringsliv, og som understreker hvor viktige private bedrifter er for innovasjon, velstand og fremgang. Da NHO hadde årskonferanse sist - i januar 2017 - ble det veldig tydelig. Da gjorde organisasjonen en vri og presenterte flere bedrifter på scenen - fremfor bare å diskutere politikk. Og det interessante var at politikere og andre ikke-næringslivsfolk som var til stede, lærte enormt mye om noe de visste lite om fra før.

Det kan umulig være i pakt med NRKs samfunnsoppdrag at næringslivet og privat sektor er så dårlig dekket. Og dette bør være et særlig tankekors når NRK, naturlig nok, nå gir omfattende dekning til den anti-næringslivsvinden som blåser i deler av norsk politikk. Profittforbud og rekommunalisering av tjenester som tidligere har vært utført av private er selvsagt helt legitime politiske standpunkter. Men ubalansen i NRKs dekning av næringslivet blir enda mer påtrengende når dette er blitt mer sentrale politiske diskusjoner.

NRK selv kaller seg også en "bedrift", men er ikke som andre bedrifter. NRK lever godt beskyttet fra de harde realiteter vanlige private bedrifter må forholde seg til. Inntektene kommer nesten uten at NRK behøver å løfte en finger og uten at den må finne opp en eneste ny forretningsmodell. Og det er kanskje her hunden ligger begravet: Jeg merker ofte hvor vanskelig det er for folk, som ikke må tjene penger hver dag, å forstå hva det vil si å drive og arbeide i en bedrift. Det krever kontinuerlig innovasjon og produktivitetsforbedring, og ingen kan klage på konkurranse. Man kan nok tåle et underskudd i en kort periode, men i det lange løp må man tjene penger. Og det burde også samfunnet og politikerne anerkjenne og verdsette mer - fremfor å omtale vellykkede bedrifter som om de er resultat av en grådighetskultur.

NRK bør ta oppdraget sitt mer alvorlig og gjøre noe med den mangelfulle dekningen av norsk næringsliv. 

Om ikke annet bør NRK gjøre det av hensyn til seg selv - for ingen regjering i verden kan fortsette å sørge for at NRK får fem milliarder kroner i året, dersom vi ikke har bedrifter som er lønnsomme og forsyner staten med store skatteinntekter hvert år fra bedriftene selv, fra de som har investert i dem og fra de som arbeider i dem.

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017