KrFs retorikk

  • 20.05.2015 kl.21:20 i Blogg

Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha "et enormt ansvar" for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF "har ønsket", kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. "Nå er det nok!", sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne "synke lavere". Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.

Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å "trekke innvandringskortet" i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF - altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet - blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF - og den bidrar generelt til å forsure debatten.

Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken "tar av" på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand? 

Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.

En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at  han mener at "KrF må vurdere begge alternativer".)

Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av "nestekjærlighet" og "solidaritet". De "deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet", noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en "øyeåpner" for mange i KrF å se "hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden". Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en "hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste". 

Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?

De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er "dypt uenige", og der altså KrF står for "nestekjærlighet", mens Frp står for en "kald" og "hensynsløs" politikk "også når det går utover de svakeste", er "synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk".

Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?

La oss ta sak for sak:

Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet - og KrF og Venstre for den sakens skyld - virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den "byrdefordelingen" EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke "de samme pengene", men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)

Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) "hensynsløse" forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før. 

Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven - for øvrig ytterligere et av de "hensynsløse" standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal "legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen", og, videre, at "de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes". Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest "hensynsløst", er ikke så godt å si. 

Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at "hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast", samtidig som tilbudet til rusavhengige skal "styrkes".

Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg - den er også temmelig overfladisk.

Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det  "går litt varmt"  f.eks. for Per Sandberg.

Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.

Men det tjener kanskje samarbeidet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

KrFs landsmøte og åpningstidene

  • 11.05.2015 kl.21:33 i Blogg

Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap - også mulige fremtidige tap - og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er "mainstream" i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk - mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.

I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er "Frps skyld at KrF snur mot Ap". Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra "det konservative" og over i en mer "liberalistisk" retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: "Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre", sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker "er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an". Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer "sprengkraften" i saken om søndagsåpne butikker.

I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at "Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet".  "Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene", sier Bondevik.

Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre - og av historien?

Jeg syns ikke det.

Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag - Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) - ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.

Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 - 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 - 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet - men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen - og altså også Kjell Magne Bondevik - at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed "fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00." Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.

I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det.  På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården - mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.

Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som - etter press fra LO - inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager - med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter - eller det som på folkemunne blir kalt "Brustad-bua". Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.

Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet - ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.

Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.

Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager - eller at "det verste" i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 - 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen  foreslår i sitt høringsnotat.

Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke - men faktum er at de ikke gjorde det.

Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.

Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.

Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.

Og for ikke å bruke for sterke ord selv - la meg nøye meg med å avslutte med dette:

KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.

 

 

 

 

Osloskolen - omstridt eller populær?

  • 24.04.2015 kl.15:35 i Blogg

Er Osloskolen omstridt, eller er den populær?

Jeg tror veldig mange tror at Osloskolen er veldig omstridt. Mediene har vært så opptatt av "testhysteri" og påstått "juksing" med nasjonale prøver, at mange har fått inntrykk av at det er noe galt med Osloskolen som veldig mange er opptatt av. Inntrykket står riktig nok i sterk kontrast til det inntrykket man kan få når man snakker med foreldre til barn i Osloskolen, som ofte er svært positive. Men slike inntrykk kan jo være tilfeldige.

Selv følger jeg nok litt mer enn vanlig med på skoledebatten og det som skjer i Osloskolen, siden jeg har vært utdanningsminister og dessuten bor i Oslo. Mitt inntrykk har hele tiden vært at det er noen - ofte med sterke politiske (side)motiver - som målbærer kritikken av Osloskolen. Den kritikken de kommer med, har dessuten vært vanskelig å forholde seg til, bl.a. fordi den ofte er anekdotisk, og fordi det mangler åpne kilder og dokumentasjon. Men samtidig er det altså mitt inntrykk at mange andre tror at det er mange som målbærer denne kritikken.

Jeg fikk en liten test på om inntrykket mitt er riktig, da jeg forleden skrev en artikkel i Aftenposten som spekulerte i om Osloskolen kan være verdens beste skole.

Allerede da jeg hadde skrevet utkast til artikkelen og lot den sirkulere blant noen kolleger, var tilbakemeldingen at jeg måtte kommentere "testhysteriet" og "juksingen", siden dette var et så veletablert bilde av Osloskolen. Jeg kunne umulig skrive en så positiv artikkel om Osloskolen, fikk jeg vite, uten eventuelt å tilbakevise disse påstandene, dersom de altså lot seg tilbakevise. Jeg tok rådet og føyde til et par setninger, men gikk ikke i detalj.

Etter at artikkelen sto i Aftenposten ble det debatt - men det skyldtes ikke bare min artikkel. Det skyldtes også at Aftenposten, omtrent samtidig, publiserte en annen artikkel om Osloskolen, som hevdet at noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange store kommuner ellers i landet, og deretter en artikkel der forskere kommenterte funnet. 

Debatten som kom, fulgte i litt ulike spor:

* Det var noen få som, på sosiale medier, harsellerte litt med min påstand om at Osloskolen kanskje kunne være verdens beste, siden jeg ikke kunne bevise det. Men det kan jeg altså ikke. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som sammenligner Osloskolen med skolen i andre, tilsvarende byer i andre land. Og selv om slike undersøkelser fantes - f.eks. i form av en by-PISA - så ville ikke den fortelle alt.

* Enkelte andre mente at jeg tok feil, siden Osloskolen ikke alltid er best i Norge engang. Sogn og Fjordane, for eksempel, skårer bedre enn Oslo på enkelte områder. Men poenget mitt var ikke å sammenligne Osloskolen med en hvilken som helst annen skole - men med skoler i store byer med en tilsvarende andel minoritetsspråklige elever. Det finnes f.eks. ingen andre byer i Norge med en så høy andel minoritetsspråklige elever, så det var altså byer i andre land jeg tenkte på.

* En tredje gruppe kritikere, var - rundelig sagt - Ap-politikere fra Trondheim eller mer presist: Trond Giske og Tore O. Sandvik. De avla også meg en visitt, men de var mest sinte på Aftenposten, noe de lot gå utover Oslo Høyre. Bakgrunnen var at Aftenposten hadde sammenlignet noen av de svakeste bydelene i Oslo med Trondheim og funnet ut at bydelene i Oslo gjorde det best. Dette fikk Sandvik til å påstå at Oslo Høyre og Osloskolen "jukset", mens Giske mente at de bare "tullet med tall". Giske argumenterte stadig spakere ettersom debatten utviklet seg i bl.a. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter, men enden på visa var at Giske mener det er feil å bruke nasjonale prøver til rangering, og det er nok de fleste enige i. Men at de ikke kan brukes til sammenligninger overhodet, og at man ikke kan lære noe av slike sammenligninger, er i hvert fall jeg uenig i. 

* Den fjerde gruppen kritikere besto av "the usual suspects", dvs. de som alltid kritiserer Osloskolen, og som er veldig synlige i mediene. Magnus Marsdal, som har skrevet boken Kunnskapsbløffen, var riktig nok fraværende - men Simon Malkenes, som har skrevet Bak fasaden i Osloskolen, twitret litt. Den aller ivrigste på twitter var Øystein Imsen, som ikke hadde noe håndfast eller positivt å bidra med - annet enn å rakke ned på Osloskolen og min artikkel. Et par nedlatende tilrop kom også fra professor Kristian Gundersen, som heller ikke hadde noe saklig å bidra med. 

Til denne siste gruppen hører også VGs journalist Shazia Sarwar, som skrev en meget kritisk og hardtslående artikkel som angrep både Aftenposten og meg. Problemet med denne artikkelen var at den hvilte på feil faktum, noe VG måtte erkjenne i en lederartikkel dagen etter. Det er bra at VG rettet opp sine egne feil, men samtidig må det sies at VG også i lederartikkelen brukte tall som gjorde at feilen virket så bagatellmessig som overhodet mulig. (Oppdatert: Sarwar har gjort meg oppmerksom på at dette ikke var en lederartikkel, men noe som sto på kommentarsidene.) (Selve debatten om juks og fritak fra nasjonale prøver har jeg skrevet om her og her.)

Shazia Sarwar har vært på tokt mot Osloskolen før, så også hun tilhører gruppen "the usual suspects".

Det er også oppstått en aksjon som heter "Foreldreopprør mot Osloskolen", men opprøret virker ikke veldig omfattende. Omlag 1300 "likes" på facebook - inkludert personer som formodentlig hverken er fra Oslo eller er foreldre til barn i Osloskolen.

Dermed tror jeg at mitt opprinnelige inntrykk stemmer ganske godt: Kritikerne består av en liten gruppe mennesker som gjentar og gjentar påstander de ikke dokumenterer. 

Jeg ønsker ikke med dette å si at det ikke skjer kritikkverdige hendelser eller at det ikke finnes kritikkverdige forhold  i Osloskolen. Det finnes garantert både elever, lærere og foreldre som har svært god grunn til å være misfornøyd. Noe annet ville nesten vært naturstridig i en så stor organisasjon som vokser så mye, og der det stadig kommer til nye elever og foreldre. Spørsmålet er bare om dette er det gjengse bildet, og det er det vanskelig å se. Osloskolen har tross alt både undersøkelser og annen dokumentasjon om skolemiljø og arbeidsmiljø som indikerer at trivselen og tilfredsheten blant lærere, elever og foreldre gjennomgående er svært høy.

Min artikkel var spekulativ. Jeg spekulerte i om Osloskolen, sammenlignet med tilsvarende skoler, kanskje kan være blant verdens beste. Ut fra det vi vet, er det nemlig ikke usannsynlig. Og det er ingen, som har deltatt i debatten etter at jeg skrev min artikkel, som har kommet med argumenter som gjør det mindre sannsynlig.

Så la meg repetere noen av "indisiene", basert på den kunnskapen vi har:

* Osloskolen gjør det like godt, bedre eller aller best i Norge - enda andelen minoritetspråklige elever er langt høyere i Oslo enn alle andre steder i landet.

* Osloskolen har skoler med en svært høy andel minoritetsspråklige elever. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre skoler begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 prosent av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens daværende 137 skoler hadde mindre enn 50 prosent av elevene norsk som morsmål. Likevel har ingen av disse skolene karakter av å være "inner urban schools", dvs. skoler som har brutt sammen, er forlatt eller gjør det elendig. Mange av dem er tvert om så gode at de gjør det like godt eller bedre enn gjennomsnittet i landet.

* Siden Osloskolen gjennomgående gjør det mye bedre enn landsgjennomsnittet på nasjonale prøver og eksamen, har det formodningen for seg at Osloskolen også ville gjort det langt over middels, dvs. over Norge, på PISA. 

* Det er likevel ingen grunn til å tro at Osloskolen ville gjøre det best på PISA. Aller best ville antagelig enkelte asiatiske byer gjøre det, men da er det viktig å huske to ting: PISA måler ikke alt. Det er mange sider ved de asiatiske skolene vi ikke ville ønske å kopiere - og motsatt: Det er mange sider ved skolen i Norge som vi verdsetter, og som neppe er like fremtredende i mange asiatiske skoler. 

* Det er mest relevant å sammenligne Oslo med andre byer i Europa. Mange byer har en høy andel innvandrere - men det er vanskelig å se at mange har en like god skole som Oslo. Ofte er det problemer knyttet til skoler i visse forsteder eller i indre by. Store byer, som Paris eller Berlin, har åpenbart store problemer i deler av byen. Men også svenske og danske byer har problemer med det de selv omtaler som ghettolignende tilstander, og noen har til og med begynt med bussing. Så hvor finner vi byer på Oslos størrelse og med en like høy andel minoritetsspråklige elever, som gjør det like bra?

Ingen har så langt kunnet besvare dette spørsmålet, men det hadde vært interessant om noen kunne. For i så fall ville det være enda mer å lære for alle dem i Osloskolen som arbeider så hardt for sine elevers fremtid. Samtidig er det selvsagt ikke slik at det  bare er skolens egen fortjeneste at den gjør det bra. Dersom Osloskolen har mindre problemer enn tilsvarende skoler i andre land, skyldes det naturligvis også andre forhold. Ett slikt forhold, som Civita har skrevet om før, kan f.eks. være boligpolitikken

Til slutt: Debatten om Osloskolen berører også en annen debatt, nemlig debatten om forholdet mellom forskning og politikk

For tiden pågår det en debatt i Aftenposten mellom skoleforskere, bl.a. Svein Sjøberg og Johan From. At svært mange forskere er kritiske til Sjøberg, er vel kjent blant mange av oss som er tett på den skolefaglige og -politiske debatten. Jeg har også selv debattert mye med Sjøberg.

Derfor er det bra at debatten nå også tas i det åpne rom.

Forskning er nemlig ikke alltid bare forskning.

Av og til er det også personkonflikter og politikk.

 

 

 

Arbeiderpartiets nye kurs

  • 22.04.2015 kl.14:02 i Blogg

Alle vet at det ikke bare er høyre/venstre-aksen som teller i norsk politikk.

Det finnes også andre konfliktlinjer som, i større eller mindre grad, gjør seg gjeldende og bidrar til å forklare partienes ståsted. Forskerne snakker f.eks. mye om by og land, om nasjonal og global orientering, om vekst og vern, og om konservative og liberale holdninger i verdispørsmål. At mange forsøker å tegne et mer komplett bilde av det norske politiske systemet ved å ta inn andre akser og dimensjoner enn høyre/venstreaksen, ser man noen eksempler på her.

Etter at Arbeiderpartiet  har hatt landsmøte er det mange som nå forsøker å beskrive hva slags parti vi ser konturene av under Jonas Gahr Støres ledelse. Før han ble leder var mange hjertens enige om at han ville bli som en kloning av Jens Stoltenberg, kanskje bare litt mer "høyrevridd". Idet han ble leder var mange fortsatt enige om at han var en kloning, men at han av taktiske grunner gjorde seg litt mer "venstrevridd".  Etter at han ble leder, og særlig etter landsmøtet sist helg, er de fleste nå enige om at han er i ferd med å stake ut en ny kurs for Arbeiderpartiet.

Men hva slags kurs er det? Er den mer venstrevridd eller mer verdikonservativ - eller er det noe annet vi ser konturene av?

Jeg tror vi også kan snakke om en annen akse i norsk politikk enn de jeg har nevnt over - mellom partier som er sterkt drevet av sinnelagsetikk og partier som er mer drevet av konsekvensetikk. Begrepene er hentet fra moralfilosofien, og jeg mener ikke her å reise en filosofisk debatt - men å vise hvordan disse tenkemåtene også preger politikken.

Så for å si det litt enkelt: Et parti som er mye drevet av sinnelagsetikk, vil veldig ofte være opptatt av handlingens intensjoner, mens et parti som er mye drevet av konsekvensetikk, ofte er drevet av handlingens konsekvenser.

Etter min mening er f.eks. KrF og SV partier som ofte blir drevet av sinnelagsetikk. De har et sterkt ønske om å hjelpe fattige og forfulgte og foreslår ofte tiltak som umiddelbart virker både riktige og moralske, som f.eks. å bevilge mest mulig penger til bistand til fattige land.

Det motsatte kan sies om Arbeiderpartiet og Høyre. De har tradisjonelt vært veldig opptatt av konsekvenser. Det høres ofte kjedeligere og mer kynisk ut, men er ikke nødvendigvis mindre moralsk, hvis man altså tar konsekvensene i betraktning. Hvis mer bistand ikke hjelper - eller kanskje til og med skader fattige mennesker mer enn det hjelper - så er det verken mest riktig eller moralsk å bevilge mest mulig penger.

Dette er selvsagt ikke en rendyrket beskrivelse av partiene, og alle partier blir nok litt mer opptatt av konsekvensene av politikken når de sitter i regjering. Likevel mener jeg dette er en rimelig beskrivelse av en slags akse i norsk politikk.

Hvilke konsekvenser er så Arbeiderpartiet og Høyre typisk opptatt av når de vedtar politikk? 

De er opptatt av om politikken kan finansieres. Finnes det inndekning på offentlige budsjetter, eller risikerer de å sette økonomien og troverdigheten over styr, fordi de lover for mye?

De er opptatt av om politikken faktisk virker. Vil et gitt tiltak ha den ønskede virkningen, eller kan det tvert om tenkes at det vil ha en negativ (bi)virkning?

De er opptatt av at en gitt handling skal kunne gjentas. Kan vi gi en enkeltperson eller -gruppe særbehandling uten at det må få konsekvenser også for alle andre personer og grupper i samme situasjon?

Det er er ikke alltid like populært å være det partiet eller den politikeren som tenker på konsekvensene. Det er alltid upopulært å si nei til økte bevilgninger. Det var sikkert ikke populært da Arbeiderpartiet i åtte år sa nei til SVs mange ønsker om å innføre en ordning med skolemat eller en ressursnorm i skolen. Og det var sikkert ikke morsomt å være Stoltenberg den gangen han sto nesten alene i kampen mot alle dem som ville særbehandle Maria Amelie.

Likevel var Jens Stoltenberg en meget populær politiker, hvilket kanskje har sammenheng med at politikere og kommentatorer ofte tar feil: Det er ikke sikkert at det er så upopulært å peke på konsekvensene som mange tror.

Så hvor går Arbeiderpartiets nye kurs?

Såvidt jeg kan se, er Arbeiderpartiet i ferd med å flytte seg på "etikkaksen" - fra å være et typisk konsekvensetisk parti til å ligne litt mer på et sinnelagsetisk parti.

Landsmøtet vedtok en rekke tiltak som koster veldig mange penger, som ikke er kostnadsberegnet, og som det er uklart om partiet faktisk vil gjennomføre. Møtet vedtok også flere kostbare tiltak der det i beste fall er omstridt om de vil ha den ønskede virkning og om det er det mest fornuftige tiltaket å prioritere. At partiet nå også viser vilje til å særbehandle enkeltpersoner og grupper, ble klart da Arbeiderpartiet snudde i asylbarnsaken.

Det er ikke uten videre lett å vite om dette er en varig nyorientering av Arbeiderpartiet. Det kan tenkes at det er en taktisk manøver, fordi man antar at sinnelagsetikken er mer politisk salgbar. I så fall ligner den kanskje litt på den manøveren Høyre foretok, da Erna Solberg skulle prioritere "mennesker, ikke milliarder". 

Men det kan også være en mer varig endring av Arbeiderpartiet, preget av Støres reelle prioriteringer og politiske holdning. 

Uansett skal det bli spennende å se hvordan velgerne reagerer.

De to "styringspartiene", Høyre og Arbeiderpartiet, har lenge konkurrert om visse velgeres gunst. De moderate, "lilla velgerne", som bl.a. er opptatt av stø kurs og "orden i sysakene", har kunnet velge Arbeiderpartiet fremfor Høyre, fordi de da slapp "borgerlig kaos", samtidig som de fikk trygg økonomisk styring. Det var kanskje kjedelig, men det var stø kurs.

Støres kurs er kanskje mer spennende for noen, men den virker ikke like stø.

 

 

Innvandring og økonomiske forskjeller

  • 16.04.2015 kl.15:19 i Blogg

Mens jeg hørte Jonas Gahr Støre tale i dag, sendte jeg ut en tweet som ble misforstått eller dårlig mottatt av mange: "Støre vil ha mindre økonomiske forskjeller i Norge. Men 10.000 nye flyktninger vil nok gjøre dem større."

Det var interessant å se reaksjonene. Mange mente det var et "lavmål", uforståelig og smålig - og et bevis på at jeg ikke ønsker at Norge skal ta imot flyktninger. Bare det siste er tankevekkende nok for meg, siden jeg har deltatt i norsk samfunnsdebatt i ca. 40 år og alltid har vært en "outsider" i innvandringsdebatten, fordi jeg stort sett har hatt en langt mer liberal holdning enn det som har vært "mainstream" i Norge. I Civita har vi også utgitt notater, rapporter og bøker om både innvandring og integrering - og jeg har sikkert skrevet mange titalls blogger og artikler - som igrunnen alle taler for en (mer) liberal innvandrings- og integreringspolitikk. 

Det er mange gode grunner til å arbeide for en liberal innvandringspolitikk. Noen av dem er prinsipielle og moralske. En annen er at migrasjon - sammen med handel - er et meget effektivt virkemiddel for å bekjempe fattigdom og skape økt velstand for mange. Dette har Civita illustrert bl.a. gjennom rapporten om sosial jumping.

Men samtidig som migrasjon reduserer de økonomiske forskjellene globalt, bidrar den til å øke dem lokalt, slik jeg bl.a. har skrevet om her. Alle innvandrere som kommer til Norge, bidrar til å øke forskjellene innad i Norge litt (medmindre de tilfeldigvis fra før har en norsk gjennomsnittsinntekt). Over tid vil mange av disse innvandrerne riktig nok ta igjen det norske inntektsnivået, og i neste generasjon vil mange av etterkommerne ha nøyaktig like gode inntekter som de innfødte. Men siden det hele tiden kommer nye innvandrere til Norge, vil det også hele tiden føres en politikk som gir litt økte økonomiske forskjeller.

Det syns jeg det er verdt. Det er viktigere å redusere forskjellene globalt enn å unngå litt økte forskjeller nasjonalt. Men det syns jeg politikerne også kan si rett ut: På noen områder vil de føre en politikk som gir økte forskjeller. På andre områder vil de føre en politikk som gir mindre forskjeller.

Eller sagt med andre ord: Arbeidet mot økte økonomiske forskjeller overskygger ikke alt annet - selv om man av og til kan få inntrykk av det.

 

 

 

VG tuller med tall

  • 15.04.2015 kl.12:00 i Blogg

Tidligere i dag twitret VG-journalisten Shazia Sarwar link til artikkelen sin i VG i dag - om Osloskolen.

Den inneholder en sterk kritikk av meg og den artikkelen jeg skrev i Aftenposten forleden, som Sarwar mener er "misvisende". Ifølge Sarwar "trikser" Osloskolen, Oslo Høyre og jeg med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er.

Hele artikkelen til Sarwar hviler på et "bevis" som hun serverer til leserne slik: 

"Elever i Bydel Søndre Nordstrand, en bydel med en befolkning med lav høyere utdanning og sosial status, påstås å være bedre enn elever i andre storkommuner. Hensikten med påstanden er klar: Dette er bevis på at Oslo-skolen utligner sosiale forskjeller. Kroneksemplet som løftes frem er Prinsdal skole. Det som ikke fortelles er hvor mange elever ved de andre skolene i bydelen fritas fra nasjonale prøver.

Det kan du få vite av meg: Bjørndal skole fritok 35,5 prosent av alle som kunne fritas ved nasjonal prøve i lesing ved 5. trinn i 2014, Toppåsen skole 30 prosent, Seterbråten 21 prosent. Landssnittet for fritak er fem prosent. Utdanningsforskere mener at jo flere som fritas, dess bedre resultat. For man holder de svakeste utenfor."

Men "beviset" er feil. Sarwar sammenligner nemlig to helt forskjellige ting. Tallene fra Osloskolen er andelen elever som ble fritatt i forhold til de som kunne vurderes for fritak. Landssnittet er andelen elever av den totale elevgruppen.

Her er de korrekte tallene for den nasjonale prøven i lesing, 5.årstrinn i 2014:

Andelen som kunne vurderes for fritak nasjonalt på bakgrunn av vedtak om særskilt norsopplæring: 8,1 prosent

Andelen som ble fritatt nasjonalt: 5 prosent. (Man må anta at det er dette tallet Sarwar viser til som "landssnittet", og det har hun senere også bekreftet og tydeliggjort i en ny versjon av artikkelen.)

Det betyr at ca. 61 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt.

Andelen som kunne vurderes for fritak i Oslo på bakgrunn av vedtak om særskilt norskopplæring: 25,2 prosent

Andelen som ble fritatt i Oslo: 7,9 prosent.

Det betyr at ca. 31 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt. (Dette tallet varierer selvsagt mellom skolene, og Sarwar nevner tre eksempler: Bjørndal 35,5 prosent, Toppåsen 30 prosent og Seterbråten 21 prosent.)

Tar man med de elevene som ikke deltok uten å være fritatt, forrykkes bildet enda mer i Oslos favør:

Nasjonalt var det 2,5 prosent av elevene som ikke deltok.

I Oslo var det 0,5 prosent av elevene som ikke deltok.

Det er ingen grunn til å tro at bildet ville endret seg vesentlig om man også tok hensyn til elever som får spesialundervisning, men ikke særskilt norskopplæring.

Etter en runde på twitter innrømmer nå Sarwar at det hun skriver "kan" misforstås, fordi hun har sammenlignet helt forskjellige ting. Men hun syns ikke det gjør noe, for som hun skriver: "Tallene er så små utenfor Oslo at de uansett har lite påvirkning på sluttscore. Som er kjernen." Hun har etter hvert twitret mye annet også, men jeg må innrømme at ikke alt er like lett å forstå - og hun har endret litt i det angjeldende avsnitt, slik at det blir tydeliggjort hva hun sikter til med et "landssnitt" på fem prosent.

Men fortsatt har VG og Sarwar et problem, for fortsatt sammenlignes to tall som er uttrykk for helt forskjellige ting. Det relevante tallet å sammenligne 35,5 prosent, 30 prosent og 21 prosent med, er ikke 5 prosent, men 61 prosent.

Det kan sies mye om selve systemet for fritak, og det tror jeg trygt kan overlates til fagfolk. Det som nå diskuteres, er om Osloskolen har en mer eller mindre streng fritakspraksis enn landet for øvrig og om Osloskolen "trikser" med tall.

VGs kommentator påstår at det "trikses", og hun mener at Osloskolen fritar flere av de som kan fritas, enn gjennomsnittet for landet.

Men det er altså feil.

Veldig feil.

 

Nasjonale prøver

  • 14.04.2015 kl.10:21 i Blogg

I går skrev fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), på twitter at Oslo Høyre "jukser" med skoletall for å fremstille Osloskolen i et bedre lys enn det er grunnlag for. Meg bekjent opererer ikke Oslo Høyre med andre tall enn Osloskolen gjør, så dette er langt på vei det samme som å si at Osloskolen jukser. Det er en meget alvorlig påstand, spesielt når den kommer fra en person som Sandvik.

Sandvik linket til et innlegg på NRK Ytring, som jeg i farten trodde at han selv hadde skrevet - men det var Trond Giske. Her fremføres nesten det samme budskapet:

Oslo Høyre "tuller" med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er. Ifølge Giske "jukser" ikke Høyre eller Osloskolen med selve fritaket, men han mener at det er feil å "skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene, samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene."  "Jo flere av de svakeste elevene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet", skriver Giske. Hvis man skal sammenligne, skriver Giske, må det skje "på likeverdig grunnlag".

Giske avlegger også meg en visitt, fordi han mener at man ikke kan bruke nasjonale prøver til å sammenligne skoler, slik jeg indirekte gjorde da jeg sammenlignet Osloskolen med landsgjennomsnittet i mitt innlegg i Aftenposten forleden.

Giske synes å mene, i likhet med enkelte andre, at det er påfallende hvordan f.eks. Oslo Høyre og jeg er så opptatt av å "skryte" av Osloskolen. Jeg vil si at det er enda mer påfallende at Giske og Sandvik er så opptatt av å "snakke ned" Osloskolen. Mens forskere og skoleadministrasjonen i Trondheim kommune sier at de har mye å lære av Osloskolen, etterlater Giske og Sandvik inntrykk av at vi farer med tomt skryt, og at skolenes elevgrunnlag er så forskjellig at det ikke går an å sammenligne noe som helst. Det er en unnskyldning som nå brukes så flittig i norsk skoledebatt, at det - dersom det var sant - er i ferd med å gjøre hele skolepolitikken overflødig. For hvis ikke skolene kan gjøre noe - hvorfor i alle verden skal vi da bry oss om kvaliteten på skolene?

Det var en tilfeldighet at Aftenposten hadde et nyhetsoppslag om Osloskolen, samtidig som jeg skrev en artikkel om det samme. Min interesse stammer fra tiden da jeg var utdanningsminister for 10 - 15 år siden og de resultatene Osloskolen oppnådde allerede den gang. Jeg syns det var - og fortsatt er - imponerende. 

Det som er verst med Giskes innlegg, er at han bare forteller halve sannheten om fritaket i Oslo.

Sannheten er nemlig denne:

1. De elevene som kan vurderes for fritak, er elever som får spesialundervisning og/eller særskilt norskopplæring. Denne gruppen er langt større i Oslo enn den er i resten av landet. Hele 40 prosent av elevene i Osloskolen, er minoritetsspråklige. Dette sier Giske ingenting om.

2. Den totale gruppen som kan vurderes for fritak i Oslo, er, som en følge av dette, ca. 25 prosent av elevene -  mens landsgjennomsnittet er ca. 8 prosent. Heller ikke dette sier Giske noe om.

3. Oslo fritar, som andel av hele elevgruppen, ca. 7 - 8 prosent, mens landsgjennomsnittet er ca. 4 - 5 prosent. Akkurat dette får vi vite av Giske.

4. I tillegg til de som får fritak, er det en del elever som simpelthen ikke deltar i prøvene, selv om de ikke har fått fritak - av ulike grunner. Denne gruppen er mindre i Oslo enn i landet generelt. Mens 1,5 - 2,5 prosent av elevgruppen ikke deltar nasjonalt, er tallet 0,5 prosent i Oslo. Dette forteller Giske ingenting om.

Hva så med Giskes påstand om at gjennomsnittsresultatet går opp, dersom man fritar flere av de svakeste elevene? Påstanden kan i høy grad diskuteres. Nasjonalt fritas ca. halvparten av de svakeste elevene - i Oslo fritas bare 1/3 av de svakeste elevene. Så resonnementet kan like gjerne være motsatt: Osloskolen oppnår et godt gjennomsnittsresultat, enda flere av de svake elevene deltar.

Det er forstemmende at påstander om juks stadig settes frem, enda de har blitt tilbakevist både av forskere, Utdanningsdirektoratet og Kommunerevisjonen. Kritikken og påstandene kommer fra et lite antall personer - ofte de samme som klager på "testhysteriet" i Osloskolen. Jeg mener personlig at det er all mulig grunn til å diskutere hvor mange og hva slags tester man bør ha i en skole - og at vi alltid bør lete etter bedre metoder for å dokumentere resultater. Men problemet med disse kritikerne, er at de i liten grad fremlegger dokumentasjon, eller at de, som i Giskes tilfelle, ikke forteller hele sannheten.

Jeg er enig i at man ikke bør bruke nasjonale prøver til en ukritisk rangering av skoler. Men selvsagt må man kunne bruke nasjonale prøver til sammenligninger for å lære. Det er ikke usaklig å f.eks. sammenligne resultatene på nasjonale prøver i Oslo med landsgjennomsnittet, selv om man ikke har utviklet sofistikerte skolebidragsindikatorer. I den grad forskerne har studert skolenes bidrag til sosial mobilitet, kommer for øvrig Osloskolen - også der - bedre ut enn landsgjennomsnittet.

Osloelevenes resultater til eksamen i norsk hovedmål ligger på landsgjennomsnittet, enda 40 prosent av dem har et annet morsmål enn norsk eller samisk. Selv om dette bare skulle være sånn omtrent riktig, er det imponerende. 

Det er merkelig at så mange er opptatt av å betvile Osloskolens gode resultater fremfor å bruke tiden på å forbedre de skolene som har dårligere resultater, og som de selv har ansvaret for.

 

 

 

Overdrevne Nobel-spekulasjoner

  • 04.03.2015 kl.16:35 i Blogg

I det siste har pressen beskyldt enkelte politikere for å miste hodet, fordi de har tatt fullstendig av i den politiske debatten. 

I diskusjonen om lederskiftet i Nobelkomiteen er det motsatt: Politikerne forholder seg rolig og saklig, mens enkelte i pressen tar fullstendig av i sin iver etter å kolportere spekulasjoner om illegitime årsaker til at Nobelkomiteen skifter leder.

Harald Stanghelle er blant dem som skriver merkelig spekulativt om det som har skjedd.

Han avslutter med å si at det sjelden skyldes tilfeldigheter "når viktige prinsipper settes til side". Men hvilke prinsipper settes til side?

Det finnes intet prinsipp som tilsier at man ikke kan velge en ny leder, dersom den sittende lederen fortsatt er medlem av komiteen. Det har riktig nok ikke vært vanlig, men det er noe helt annet. Prinsippet er at komiteen selv velger sin leder hvert eneste år, og dette prinsippet er fulgt også i år.

Det mest brukte eksemplet på at det ikke har vært vanlig å bytte komiteleder, selv om sammensetningen av komiteen har blitt endret, er de åtte årene under Francis Sejersteds ledelse. Han var leder av komiteen, selv om den hadde sosialistisk flertall. Men vi kjenner jo ikke årsaken til at det ble slik.

En hypotese kan være at komiteen den gangen mente at Francis Sejersted var den mest kompetente og velegnede lederen for komiteen, og at det var derfor de valgte han.

Det samme resonnementet kan ligge bak valget av Kaci Kullmann Five som leder, og det er merkelig at ikke Stanghelle reflekterer over det. Han mener riktig nok at Five er "gjennomført sympatisk" og "sjeldent godt kvalifisert", men likevel mener han altså at det er umulig å forestille seg at hun er valgt uten at det ligger noe annet og illegitimt bak. 

Jagland har vært en god leder, mener Nobelkomiteen. Det er det også mange andre som mener. Men det kan jo være at komiteen mener at den nå hadde muligheten å sette inn en leder som er enda et hakk bedre. Ikke nødvendigvis fordi hun har bedre kvalifikasjoner, men kanskje fordi hun er i en mindre vanskelig situasjon.

Her er i alle fall noe av det Kaci Kullmann Five har å by på, som skiller henne fra Jagland, eller som kanskje skiller henne fra Jagland:

* Hun er kvinne.

* Hun snakker utmerket engelsk.

* Hun snakker flytende fransk.

* Hun er en meget god møteleder.

* Hun "snubler" sjelden eller aldri når hun uttaler seg offentlig.

* Hun er, på godt og vondt, ikke en veldig kontroversiell person.

* Hun har riktig nok vært stortingsrepresentant og handelsminister i ett år for ca. 25 år siden - men hun har ikke bekledd tyngre politiske verv, som f.eks. utenriksminister- eller statsministerposten.

* Det er svært lenge siden hun var politisk aktiv.

* Hun har ingen posisjon nasjonalt eller internasjonalt som gjør det vanskelig for henne å velge eller "fronte" noen mulige fredsprisvinnere. 

* Hun har vært medlem av Nobelkomiteen i flere år og kjenner derfor arbeidet godt.

* Hun er ingen "intrigemaker" eller "spiller" i kulissene, så for meg som kjenner henne, virker det utenkelig at hun skal ha deltatt i noe uverdig eller illegitimt forut for valget av henne som komiteleder.

Jeg syns Jagland er en spennende person og politiker, som det er grunn til å beundre for mot og engasjement. Det er også grunn til å berømme mye av det han har gjort som leder av Nobelkomiteen - selv om jeg ikke har vært enig i alt. Prisen til Obama fremstår fortsatt som merkelig, men den sto også Five bak - så det er ingenting som hefter ved Jagland mer enn Five. De sto også begge helhjertet bak prisen til Liu Xiaobo.

Likevel syns jeg ikke valget av ny leder i komiteen behøver å gjøres mer mystisk enn nødvendig. 

Kaci Kullmann Five kan simpelthen bidra til en viss fornyelse, og akkurat nå er hun kanskje den som er best egnet.

Forsuring av ordskiftet

  • 20.02.2015 kl.14:43 i Blogg

Per Sandbergs verbale klasebomber er ikke så unike som mange vil ha det til. 

Det er ikke lenge siden en SV-statsråd påsto at flere barn ville dø med høyresidens bistandspolitikk. Utsagnet ligner det Sandberg har kommet med nå. Heikki Holmås påsto at Høyres og FrPs politikk fører til at barn dør. Sandberg påstår at bl.a. KrFs politikk fører til at unge muslimer rekrutteres til terror.

Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. Holmås gjorde det aldri.

Men begge to - og andre som debatterer på lignende vis - bidrar til å forsure det politiske ordskiftet og øke avstanden mellom politikerne og folket. Og i den grad krangelen skjer mellom partier som egentlig skal samarbeide, bidrar det også til å trekke partiene ned og svekke mulighetene for gjenvalg. Velgere som stemmer på et av de fire ikke-sosialistiske partiene, kan bare gremme seg over den siste tidens krangling mellom KrF og FrP - enten det gjelder asylbarna eller Sandbergs voldsomme utfall mot det han kaller det multikulturelle samfunn.

Skal de fire samarbeidspartiene komme seg ut av den onde sirkelen de nå er inne i, må det enten komme hjelp utenfra i form av en hendelse som flytter medienes og politikernes oppmerksomhet over til noe annet - eller de må selv forsøke å gjøre noe med situasjonen. At det er mulig for dem å samarbeide - ikke bare godt, men direkte elegant - viste de i forbindelse med det nylig inngåtte klimaforliket. 

Men kan de og vil de forbedre samarbeidet?

Hvis de ikke vil, kan de like gjerne gi opp prosjektet først som sist. Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men selv om en skilsmisse vil gi en kortvarig følelse av lettelse, vil et parti som KrF nok også oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Antagelig er det tvert om.

Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er også det mulig.

Utgangspunktet er bedre enn mange tror. Samarbeidet mellom de fire partiene er nemlig ikke så dårlig som man får inntrykk av på utsiden. Solberg, Jensen, Hareide og Skei Grande har derfor rett når de fra tid til annen understreker at det stort sett går veldig bra, slik tre av dem gjorde i Politisk kvarter forleden, eller slik Siv Jensen formulerte seg i Politisk kvarter i dag, da hun skulle kommentere konflikten mellom Sandberg og KrF. Problemet er bare at slike forsikringer nå nesten virker falske på den jevne velger, fordi avstanden til det man ellers ser og hører, blir så stor.

Og dette gjelder ikke bare den jevne velger. Også partienes tillitsmenn rundt om i landet får et veldig negativt inntrykk av samarbeidet, og dermed begynner også de å delta i ordkrigen mellom partiene. Når f.eks. et av samarbeidspartiene omtaler to av de andre partiene som "superarrogante", bidrar ikke det til å bedre samarbeidsforholdene - og det er heller ikke i samsvar med det ledelsen i de fire partiene mener. Men igjen er problemet at inntrykket av samarbeidet utad er mer negativt enn det i virkeligheten er.

Et godt samarbeid er ikke uten utfordringer. Hvor de største problemene er, vil avhenge av hvilke saker som er aktuelle, forhold innad i de respektive partier og, ikke minst, personlige egenskaper hos statsrådene og stortingsrepresentantene. Noen statsråder samarbeider godt over partigrensene - andre gjør det ikke. Men dette er utfordringer som møter ethvert samarbeid og ikke forhold som behøver å føre til så mye støy i mediene. Det er dette siste som nå er samarbeidspartienes problem, og som de må gjøre noe med.

Og det er de fire ledernes ansvar.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den nordiske modellen til Høyesterett

  • 18.02.2015 kl.19:51 i Blogg

Komisk, merkelig, latterlig - og en fornærmelse.

Det er ordene som brukes av nordiske politikere og forskere om SAMAKs forsøk på å få patent på begrepet "den nordiske modellen". 

SAMAK er arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité og består av alle de fem sosialdemokratiske partiene og LO i Norden. Og som jeg har skrevet om før, ønsker altså de nordiske sosialdemokratiene å få monopol på "den nordiske modellen"

Det var det svenske Patent- og registreringsverket (PRV) som, utrolig nok, aksepterte at SAMAK fikk registrere "den nordiske modellen" som et varemerke (sic!). 

Det førte til sterke reaksjoner blant forskere og i alle andre partigrupper i Nordisk Råd, som består av til sammen mer enn 30 politiske partier. Nordisk Råd gikk derfor til svenske domstoler med saken, men har hittil tapt i to rettsrunder. Nå skal derfor saken ankes til svensk Høyesterett.

Bertel Haarder, en av Danmarks mest betydelige politikere og dessuten medlem av Nordisk Råds presidium, mener at sosialdemokratiene misbruker det nordiske samarbeidet med denne saken. Forskere, som er eksperter på den nordiske modellen, syns hele saken både er latterlig og komisk, men også veldig alvorlig. Det er ingenting nytt i at politiske partier strides om eierskapet til ulike politiske begreper. Det nye er at man går rettens vei for å avgjøre noe som egentlig er en politisk strid. Dermed er man som politisk parti med på å undergrave ytringsfriheten, slik én forsker uttrykker det.

I tillegg til det norske Arbeiderpartiet og LO i Norge, er også Fafo involvert i dette. Selve patentsøknaden er nemlig foranlediget av et større forskningsprosjekt, som Fafo står bak, og som jeg skrev om i Dagsavisen for en tid tilbake. Prosjektet er interessant nok, men - som jeg skrev - også tydelig preget av at oppdragsgiveren (SAMAK) og Fafo-forskerne selv står på den politiske venstresiden. Prosjektet gir derfor på ingen måte et fullstendig bilde av den nordiske modellen - hva den er, dens historie og dens fremtid.

Jeg syns det er rart, hvis det ikke er flaut for forskerne i Fafo og for Arbeiderpartiets leder at man er villig til å gå rettens vei for å få enerett til et begrep som også alle andre partier og arbeidsgiversiden i Norden, både føler og har eierskap til, og der man vet at det finnes faglig og saklig uenighet, både om hva den nordiske modellen er og hvordan den har utviklet seg. SAMAK og de nordiske arbeiderpartiene burde ha droppet sin kamp for å få enerett til begrepet da de så hvilke sterke reaksjoner dette møtte blant alle andre partier i Norden - partier de utallige ganger har samarbeidet med for i fellesskap å belyse ulike sider ved den nordiske modellen.

Dette er, som vi vet, ikke den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten som vi står overfor i dag.

Men også dette dreier seg om ytringsfrihet.

 

 

 

Syretesten - ikke bestått likevel?

  • 30.01.2015 kl.01:03 i Blogg

Jeg har ved noen anledninger skrevet og uttalt meg om det jeg har kalt selve syretesten for det norske embetsverket, nemlig evnen til å ta imot FrP som regjeringsparti og behandle dette partiet nøyaktig slik embetsverket behandler alle andre partier.

Et viktig kjennetegn ved et godt og velfungerende demokrati er at det har et kompetent, effektivt, ukorrupt og politisk nøytralt embetsverk. En viktig årsak til at Norge er blitt et land som det er godt å leve i, er at vi har hatt et slikt embetsverk. Det har stått for kompetanse, tillit og likebehandling - og det har stått til disposisjon for alle regjeringer, uansett farge, og tjent dem like godt.

Det er ingen hemmelighet at også byråkrater har politiske oppfatninger, og at ikke alle departementer fungerer like godt hele tiden. Det er heller ingen hemmelighet at det eksisterer litt ulike politiske kulturer i ulike departementer, og at Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått sterkt i mange departementer. Men alt tatt i betraktning har Norge lite å skamme seg over når det gjelder sentralforvaltningen - den er høyst sannsynlig en av de aller beste i verden.

Samtidig er det heller ingen hemmelighet at det har knyttet seg en viss spenning til FrPs inntreden i regjeringskontorene. SV var ikke i samme posisjon, fordi SV tradisjonelt har hatt mange venner i offentlig sektor og i deler av byråkratiet. FrP, derimot, ble stiftet for å bekjempe byråkrati og har dessuten aldri fått ordentlig fotfeste blant akademikere, som det tross alt er svært mange av i departementene. Derfor var mange spente på hvorvidt embetsverket ville bestå den demokratiske syretesten og greie å ta imot FrP-statsrådene med den samme ærbødighet og tjenestevillighet som andre statsråder blir møtt med.

Alt har til nå tydet på at dette har gått bra. Flere FrP-statsråder har gitt uttrykk for glede og overraskelse over hvor godt de har vært tatt imot, hvor kompetent embetsverket er - og i hvor stor grad embetsverket allerede hadde reflektert over og til dels utredet forslag og politikk som ligner det FrP står for. Samtidig har mange i det offentlige rom gitt uttrykk for glede eller forbauselse over hvor profesjonelle og gode mange av FrP-statsrådene har vært, sett fra utsiden. Hvordan de oppfattes på innsiden vet vi ikke, hvis vi ikke har "insider-informasjon", men akkurat  det er nok som med alle andre statsråder: Kvaliteten varierer.

I kveld har det likevel skjedd noe som er svært uvanlig: NRK kan bringe faksimile av et internt saksbehandlingsnotat fra Justisdepartementet, der man drøfter mulige løsninger på Krekar-saken. Notatet viser at departementets politiske ledelse, ved daværende statssekretær Himanshu Gulati, stilte spørsmål til embetsverket om muligheten for å iverksette særordninger overfor Krekar, men at konklusjonen ble at man måtte iverksette generelle tiltak.

At et slikt notat kan lekke ut, er svært alvorlig - av minst to grunner.

Det er alvorlig, fordi det kan indikere at det norske embetsverket faktisk ikke består syretesten likevel. Det er kanskje greit å bestå en slik test i godværsdager - men hvis man ikke består den i vanskelige dager, er det "ikke bestått", og det er i så fall et stort tap for vårt demokrati. Selvsagt er det ikke første gang det lekker fra norsk embetsverk, men jeg kan i farten ikke huske en like velplassert og politisk preget lekkasje som denne, og som vitner om så dyp illojalitet. Jeg tar forbehold om at NRK tilfeldigvis kan ha funnet et gjenglemt notat et sted - men jeg holder det for lite sannsynlig.

Den andre grunnen til at dette er alvorlig, er at det får konsekvenser. Det vil føre til at tilliten mellom politisk ledelse i departementene og embetsverket vil bli mindre. Man vil simpelthen bli redd for lekkasjer - og redd for de misforståelsene som da kan oppstå. Typisk er det at det i denne saken nå gjøres til et problem at politisk ledelse overhodet har tenkt en tanke, selv om det ikke fikk noen konsekvenser. Jon Wessel-Aas, for eksempel, bruker denne lekkasjen til å forklare oss at "disse dokumentene underbygger (at) påstanden om at den politiske ledelsen i Justisdepartementet har forsøkt å instruere politiet i en enkeltsak, nemlig Krekars." Men nei, Wessel-Aas, det eneste dette dokumentet viser, er at politisk ledelse, ved statssekretær Gulati, stilte et spørsmål til embetsverket om muligheten for særbehandling av Krekar. Wessel-Aas syns kanskje spørsmålet er "feil", men Gulati er, så vidt jeg vet, ikke jurist - hvilket er fullt lovlig ikke å  være for en statssekretær i Justisdepartementet - og da er det vel egentlig mer betryggende enn alarmerende at han stiller spørsmål?

Sannheten er at det i et departement foregår - og bør foregå! - en rekke diskusjoner mellom embetsverket og politisk ledelse. Dersom det ikke kan stilles "dumme", utfordrende eller utenfor boksen-spørsmål, vil hele demokratiet, kreativiteten og evnen til å tenke dø. Dialogen mellom politisk ledelse og embetsverket bør ikke være et sted for "politisk korrekthet" eller redsel for å si noe "feil" - det bør være et frirom, der det er mulig å tenke fritt og nytt før man konkluderer.

Hvis dokumentet med politisk ledelses påtegninger bevisst er lekket av en medarbeider i Justisdepartementet, bør vedkommende skamme seg. Hun eller han er ingen varsler - men en politisk aktør.

Dermed setter vedkommende også det gode norske demokratiet i fare.

 

OPPDATERING 30.JANUAR:

Jeg skrev denne bloggen i går kveld. I dag kan vi på vg.no lese at saksgangen fremkommer av "dokumenter fra Justisdepartementets interne saksbehandling, som VG har fått innsyn i gjennom offentlighetsloven."

Hvis det stemmer at dette interne saksbehandlingsdokumentet er gitt til medier som har begjært innsyn, er det ikke en lekkasje, slik jeg antok. Da er det, såvidt jeg kan skjønne, en saksbehandlingsfeil. Det er riktig nok en svært uvanlig feil, men selv en uvanlig feil er en feil - og ikke en illojal handling.

Om det dermed ikke er noe å utsette på byråkratene i Justisdepartementet, er litt vanskelig å si. VG skriver også om "kilder med inngående kjennskap til prosessen", så noe kan vel også ha lekket ut - selv om det altså muligens ikke gjelder det angjeldende dokumentet.

Enkelte på twitter mener at denne saken ligner på Lysbakken-saken, som jeg i sin tid kommenterte i flere blogger. Men det er nesten tvert om: Den gangen fulgte politisk ledelse ikke embetsverkets råd, og det var Lysbakken selv som til slutt friga de interne saksbehandlingsdokumentene. I Anundsens tilfelle har politisk ledelse fulgt embetsverkets råd - mens saksbehandlingsdokumentene, slik det nå ser ut, har blitt frigitt ved en feil.

 

LO behandles som et barn

  • 28.01.2015 kl.20:07 i Blogg

Trepartsmodellen, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, har vært viktig for Norge.

Hovedavtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, som ble inngått i 1935, innebar en stor endring i forholdet mellom partene. Frem til da hadde det vært mye bråk og spetakkel i norsk arbeidsliv - med mange streiker og lock out. Med hovedavtalen, som ble initiert av en Venstremann, inngikk partene en avtale om sosial fred, og bl.a. ble streikeretten innskrenket  til fordel for økt samarbeid. Som "belønning" for å inngå et mer konstruktivt samarbeid i norsk arbeidsliv, fikk partene en mulighet til å få innflytelse på politikken - og da særlig på den delen av politikken som har betydning for arbeidsmarkedets parter. Siden har hovedavtalen og forhandlingssystemet, som er forankret i hovedavtalen, vært et helt avgjørende element i den norske trepartsmodellen, og det har alle norske regjeringer forholdt seg til.

Men trepartsmodellen er en skjør modell. Den forutsetter balanserte løsninger på ulike måter. Det skal være balanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det skal være balanse innad mellom ulike arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper. Og det skal være balanse mellom partene på den ene side og myndighetene på den annen.

Av og til forrykkes denne balansen på en uheldig måte. 

Noen ganger har partene. eller en av partene, hatt for stor innflytelse i forhold til den forsamlingen som tross alt er valgt av folket, nemlig Stortinget. Det har skjedd når Stortinget for eksempel har blitt "tvunget" til å innføre dyre sosiale reformer.

Andre ganger har balansen innad mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner blitt forrykket, fordi LO har hatt altfor stor innflytelse.

Og atter andre ganger har balansen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere blitt forrykket i den ene partens disfavør, slik at modellen nærmest har forfalt til en topartsmodell, f.eks. mellom regjeringen og LO.

Har så modellen vært en balansert modell i de åtte årene vi hadde en rødgrønn regjering?

Etter min mening nei.

LO har hatt for stor innflytelse - både i forhold til arbeidsgiverne, den rødgrønne regjeringen og dermed Stortinget - og andre arbeidstakerorganisasjoner.

I denne perioden ble andre arbeidstakerorganisasjoner enn LO i for stor grad satt på sidelinjen.

I denne perioden hadde også LO nærmest monopol på posten som statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet.

Det var også i denne perioden at Arbeiderpartiet, ifølge Arbeiderpartiet selv, ga LO alt LO ba om.

Og det var i denne perioden at Arbeidsmiljøloven ble endret slik at sentrale fagforeninger ble gitt vetorett i spørsmålet om inngåelse av avvikende arbeidstidsavtaler - fremfor å la partene lokalt og/eller Arbeidstilsynet avgjøre det. Det var ingen som syntes at dette var et "brudd med den norske modellen", men alle justeringer i arbeidsmiljøloven som f.eks. NHO går inn for, påstås å bryte med modellen og sende Norge 100 år tilbake i tid.

Og alt dette skjedde, samtidig som LO var - og fortsatt er - tett vevet inn i Arbeiderpartiet, både økonomisk og organisatorisk.

Det som har skjedd nå - i forbindelse med de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven - er at LO har blitt behandlet mer som andre organisasjoner i norsk arbeidsliv, at de har fått uttale seg på vanlig måte gjennom høringsprosesser, og at Regjeringen har justert sitt opprinnelige forslag etter at høringsuttalelsene forelå - i tillegg til at den har varslet retrett, dersom lovendringene ikke virker slik Regjeringen håper de vil.

Samtidig har LO laget et vanvittig bråk - overdrevet og regelrett løyet om forslaget til lovendringer, varslet og nå gjennomført den største streiken på 17 år - og, til enhver tid, brukt anledningen til å fortelle det norske folk at de aller helst vil bli kvitt den regjeringen folket har valgt. 

Likevel mener både Aftenposten og delvis VG i dag at det er Robert Erikssons feil at det ikke er et bedre forhold mellom LO og Regjeringen. Men hva mer skulle Eriksson ha gjort? Skal folk i LO måtte behandles som barn, som skriker og hyler hvis de ikke får det som de vil - uten at det stilles noen krav til at også de innordner seg helt vanlige demokratiske spilleregler og prosesser? Har ikke også LO et ansvar for å bygge tillit og balanse i trepartssamarbeidet?

Jeg har sagt og skrevet det før, og gjør det igjen: Hvorfor er pressen så lite interessert i de helt spesielle maktforholdene som utspiller seg i samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet og vår forrige rødgrønne regjering? Og hvorfor ser ikke flere at hele trepartsmodellen er i fare, dersom LO hele tiden skal tildeles rollen som bulldozer med rett til å kjøre over alle andre synspunkter og interesser?

Imponerende Italia

  • 06.01.2015 kl.21:22 i Blogg

800 flyktninger reddet etter å ha blitt forlatt på sjøen ved Italia.

900 syriske flyktninger berget fra lasteskip ved Italia.

Leger hjelper flyktninger på skip utenfor Italia

450 flyktninger om bord på skip uten mannskap, på vei til Italia.

Båt med 500 kantret. 155 afrikanske båtflyktninger ble berget av italiensk kystvakt.

Italia mottok flyktninger som Malta forkastet.

De siste dagene har Italia reddet 5000 mennesker.

Dette er et knippe av de dramatiske overskriftene vi har blitt presentert for i det siste. De beskriver bare noen av de hendelsene som rammer titusenvis av mennesker som   har flyktet eller forsøkt å flykte til Europa.

Noen flykter fra krig. Noen er fordrevet. Noen er forfulgt. Og noen søker bare lykken og et bedre liv for seg og sine, slik de fleste av oss gjør - hver på vår måte - hver eneste dag.

Man kan ikke annet enn å bli imponert av Italia og av italienerne. Italienerne er kanskje ikke fullt så imponerende som Jordan er, som så langt har tatt imot mer enn en og en halv million syrere. Men de kan i hvert fall skryte av mer enn Norge kan, som så langt har utmerket seg ved bl.a. ikke å stoppe tvangsreturer av sårbare asylsøkere til Italia.

Italia er, på den ene side, et nærmest dysfunksjonelt land. Det er korrupt, politisk ustabilt, i økonomisk ulage, har store regionale motsetninger, Berlusconi og mafia.

Men det er ikke først og fremst dette vi tenker på når vi tenker på Italia. Alt dette blir, merkelig nok, overskygget av tanken på vakre mennesker, et herlig språk, en storslått kultur og historie, god mat og vin, lekker mote og design - og italienernes sans for kvalitet og estetikk.

Men det er tydeligvis noe mer med Italia. De har åpenbart også en drivende dyktig kystvakt, et stort hjerterom og et sterkt sivilsamfunn som er villig til å hjelpe mennesker på flukt.  Da det døde nesten 400 flyktninger utenfor øya Lampedusa i 2013, bestemte italienerne seg for gjennomføre en nasjonal sørgedag og lanserte deretter operasjonen Mare Nostrum. Siden har Italia brukt mange millioner euro på å patruljere farvannet mellom Italia og Nord-Afrika for å lete etter og redde flyktninger. Bare i fjor reddet visstnok italienske myndigheter nærmere 150.000 mennesker. 3000 mennesker druknet. Også norske rederier og båter deltar i redningsoperasjonene og har gjort en stor innsats.

Det er selvsagt delte meninger blant italienerne, slik det ville vært i alle land, om hvorvidt det er rimelig å bruke så mye ressurser på dette arbeidet. Italia har også lenge bedt om at EU og andre europeiske land tar et medansvar for det som skjer på Italia-kysten, som er Europas felles grense mot det afrikanske kontinentet. Men responsen har vært laber. Nå trappes Mare Nostrum ned og erstattes av en langt mindre effektiv aksjon fra EUs side. Det skal bli interessant å se om den italienske marinen overhodet har mage - for ikke å si samvittighet - til å slutte å hjelpe - og om sivilbefolkningen sør i Italia vil redusere sin innsats. Jeg har nesten vondt for å tro det.

Vi i Norge har av og til en tendens til å sole oss i glansen av oss selv og fremstille oss som så gode at det vekker internasjonal oppsikt - enten vi feirer 17.mai på fredelig vis, går i rosetog, arrangerer et vennligsinnet OL, gjennomfører en innsamlingsaksjon for fattige barn i Afrika - eller tenner lys for en avdød kong Olav.

Men vi er nok ikke det eneste folket som er i stand til å gjøre noe godt for andre.

Italienerne imponerer meg for tiden mer.

 

 

 

Klassekampens jubel-journalistikk

  • 05.01.2015 kl.19:46 i Blogg

Klassekampen er en god avis, som stadig flere på høyresiden leser og har glede av. Som en organisasjon som ofte blir omtalt av og intervjuet av avisen, kan vi i Civita også si oss fornøyd: Selv om Klassekampen redaksjonelt og sikkert også mange av Klassekampens journalister har et helt annet politisk ståsted enn vi har, blir vi stort sett alltid behandlet ordentlig, dvs. at vi gjengis riktig, at det ikke spekuleres i skjulte motiver, og at man ikke bruker spekulative virkemidler f.eks. når en sak skal "vinkles". Selv tror jeg dette er en av årsakene til Klassekampens suksess.

Av og til gjør likevel Klassekampen det altfor lett for seg. 

I flere oppslag den senere tid - også i dag - nærmest jubler Klassekampen over resultatene av ulike meningsmålinger som tilsynelatende viser at store deler av befolkningen er enige med venstresiden eller motstandere av høyresidens politikk. Det er ikke akkurat rakettforskning som er bedrevet, og derfor er heller ikke svarene som meningsmålerne kommer frem til, så veldig sjokkerende. Eller hva skal vi si om at 93 prosent av de spurte, i en meningsmåling utført på oppdrag fra Unio, er helt eller delvis enig at det er "viktig å verne om velferdsordningene vi har i Norge"? Er det oppsiktsvekkende mange, forbausende få eller omtrent som forventet? Og finnes det noen partier i Norge som ikke har nedfelt omtrent det samme i sitt politiske program? Mitt tips er at de politiske partiene går lenger - de vil ikke bare "verne om" velferdsordningene - de vil styrke dem og bygge dem videre ut.

Eller for å ta et annet eksempel:

I et stort oppslag fredag 2.januar skriver Klassekampen at folket sier et "rungende nei til økte forskjeller blant folk". "Bare to prosent vil ha økte forskjeller", ifølge en "fersk meningsmåling" som Sentio har gjennomført, denne gang for Klassekampen selv. Og avisen trekker umiddelbart følgende konklusjon: "Den blåblå regjeringen har altså ikke velgerne i ryggen når de øker inntektsulikheten i Norge ved å gi størst skatteletter til de mest velstående".

Men dette er en type kampanjejournalistikk som ikke kler en avis som "lover å se bak slagordene" og "styrke det redaksjonelle innholdet".

For det første: Det er ingen som har sagt at de "ønsker" eller "vil ha" større eller mindre økonomiske forskjeller i denne undersøkelsen. Spørsmålet som er stilt, er dette: "Mener du at de økonomiske forskjellene i Norge er for store, for små eller passelige?"

For det annet: Det er overhodet ikke oppsiktsvekkende at "bare" to prosent synes forskjellene er for små. I den omfattende debatten vi har hatt om økonomisk ulikhet i 2014, tror jeg at jeg har til gode å høre noen si at de økonomiske forskjellene er for små. Det er nesten mer oppsiktsvekkende at "bare" i underkant av 49 prosent mener forskjellene er for store. Selv ville jeg, hvis jeg hadde blitt spurt, svart at forskjellene er "passelige", slik 46 prosent av de spurte også gjør.

For det tredje: Spørsmålet som stilles, er veldig upresist. "Økonomiske forskjeller" sier veldig lite om hva det siktes til - om det f.eks. er inntekt og/eller formue; om det er kortvarige eller langvarige endringer i forskjellene; om hvorfor det eventuelt oppstår mindre eller større forskjeller. Dersom jeg hadde blitt spurt og svart "passelig", ville ikke det bety at jeg ikke ville kunne akseptere større (eller mindre) forskjeller - det ville komme an på hva saken gjaldt. Som jeg har skrevet om bl.a. her, kan det være akseptabelt med større forskjeller internt i Norge, hvis det f.eks. skyldes forhold som skaper mindre forskjeller globalt.

For det fjerde: Klassekampen etterlater inntrykk av at de som f.eks. har ønsket å redusere formuesskatten, gjør det fordi de ønsker større forskjeller. Men det er ikke å ta sine meningsmotstandere på alvor. I Civita har vi argumentert for lavere formuesskatt, fordi vi mener det styrker det private bedriftseierskapet i Norge, og fordi det igjen kan styrke verdiskapingen og arbeidsplassene og dermed også gi mer å fordele på sikt. (At Regjeringen ikke bare har fjernet arveavgiften, men samtidig også skjerpet arveskatten for mange av de rikeste fremkommer for øvrig heller ikke av Klassekampens reportasje.)

Og for det femte: Klassekampen "jukser" litt når avisen forsøker å slå fast at Regjeringens skattelettelser øker ulikheten. Man kan jo tross alt ikke plukke ut ett element i en økonomisk politikk og bare se på konsekvensene av denne uten å se på konsekvensene av helheten. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte gini-koeffisienten. Såvidt meg bekjent, var den beregnede effekten på gini-koeffisienten av det forslaget til statsbudsjett som Regjeringen la frem, null. Budsjettet ville altså, samlet sett, hverken øke eller redusere den økonomiske ulikheten. Effekten av det budsjettet som nå er vedtatt, kjenner jeg ikke - og det gjør åpenbart heller ikke Klassekampen - men den er neppe dårligere enn null.

Oppslaget i Klassekampen er nok ment å være et slags angrep på Regjeringens skattelettepolitikk.

Det er ironisk - og viser hvor langt ulikhetsdebatten er drevet - at hele oppslaget også kan sees som et angrep på Regjeringens innvandringspolitikk.

Også den bidrar, isolert sett, til å øke de økonomiske forskjellene i Norge, og økte forskjeller er det altså "bare to prosent som vil ha".

Erna Solbergs oppgave

  • 02.01.2015 kl.17:20 i Blogg

Ved årsskiftet er det mange som bedømmer Regjeringens innsats så langt, og som vil gi råd om veien videre. 

Her er mitt råd:

Jeg tror det mest fornuftige statsministeren nå kan gjøre, er å anstrenge seg enda mer for å forklare velgerne hvilken oppgave hun har påtatt seg når hun har sagt ja til å styre landet.

Hvilken oppgave er det hun skal løse?

Hvordan vil hun velge å løse den?

Og hvorfor velger hun å løse den på den måten hun gjør?

En statsminister har naturligvis ikke bare én oppgave - hun har snarere tusenvis av oppgaver. Likevel er det fornuftig å forklare hva den store eller viktigste oppgaven er, fordi det ellers er vanskelig for velgerne å forstå hvorfor man gjør det man gjør. Det er dessuten viktig å forklare hva man gjør, fordi det ellers vil være noen andre som forklarer det. Og disse "andre" er vanligvis ikke spesielt velvillig innstilt, siden det som regel er den politiske opposisjon. 

Etter min oppfatning blir den oppgaven Solberg og hennes regjering har påtatt seg å løse, tydeligere for hver dag som går:

De skal bidra til å bringe Norge trygt over broen - fra et fossildrevet samfunn som har gjennomlevd noen historiske supertiår i økonomisk forstand - til et grønnere samfunn som får større omsorgsforpliktelser, og som derfor må få nye ben å stå på for å sikre verdiskapingen.

Hva må til for at Norge skal lykkes med dette?

Det Norge trenger, er enkelt nok: Vi trenger mange nok mennesker som er villige til å stå opp om morgenen, gå på jobb, gjøre sitt beste, betale skatt og, så langt det er mulig, klare seg selv. Og blant dem må det også være tilstrekkelig mange som er villige til å ta risiko, satse penger og yte en ekstra innsats for å forsøke å skape noe nytt.

Det Solberg og hennes regjering kan gjøre, er å legge til rette for at dette skal være mulig for flest mulig - ved å stimulere til større innsats og selvhjulpenhet - og ved å fjerne hindringer for arbeid, klimavennlige løsninger og entreprenørskap.

Det høres lett ut, men i praksis er det selvsagt ikke like lett. Det kreves nemlig både populære og mindre populære tiltak, dersom man virkelig skal "ruste Norge for fremtiden" på denne måten.

Det er som regel populært å øke bevilgningene til samferdsel, utdanning, innovasjonstiltak og forskning. Men det er sjelden populært å stramme inn på trygde- og stønadsordninger for å styrke arbeidslinjen, bremse veksten i offentlige utgifter, øke pensjonsalderen eller heve egenandelene. Men også slike tiltak må til, dersom vi skal ruste Norge for fremtiden. 

Norske regjeringer har i 30 år, og i stigende grad, vært i en unikt gunstig posisjon på grunn av høye inntekter fra petroleumsvirksomheten. I det siste tiåret har Norges posisjon vært ekstra gunstig, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og "surfe" på en ustabil situasjon i verdensøkonomien. Mange land, også våre nærmeste naboland, har forlengst startet omstillingen mot et grønnere samfunn og en aldrende befolkning. Men også det norske statsbudsjettet vil gå med underskudd om ganske få år.

Det kan reises spørsmål, slik noen gjør, om hvorvidt Erna Solberg og våre øvrige politiske ledere har fått et mandat av velgerne til å gjennomføre tiltak som er upopulære på kort sikt - eller om de alle "mumler" når de får slike spørsmål. Men det kan også sees slik: Enhver regjering har et mandat til å gjøre det som er nødvendig, bl.a. for å redde norsk økonomi, dersom omstendighetene eller uforutsette utfordringer gjør det nødvendig. Man kan også, gjennom dialog med velgerne, skaffe seg et folkelig mandat utover det som er gitt i valg.

Det er ikke krise i Norge. Vi har fortsatt store muligheter til relativt smertefritt å komme oss over broen til et samfunn som er både økonomisk og økologisk mer bærekraftig. Men det krever tiltak som ikke bare er populære, og som kan smerte på kort sikt. I de kommende stortingsvalg og valgkamper vil dette bli et stadig mer fremtredende tema for alle politiske partier. Det kommer til å bli vanskeligere å være politisk leder i Norge.

Det er nå 10 måneder til Regjeringen skal legge frem sitt neste statsbudsjett.

Innen den tid bør den ha fått frem budskapet sitt klart og tydelig - om hvilken oppgave den har påtatt seg å løse og om hvordan den skal løses.

 

 

 

 

Aftenposten - en borgerlig avis?

  • 31.12.2014 kl.16:59 i Blogg

"I løpet av årets første måned har Aftenposten (morgenutgaven) presentert sine lesere for over 60 lederartikler. Jeg har lest dem litt mer systematisk enn jeg pleier å gjøre, og da har jeg gjort to interessante funn:

For det første: Aftenposten er ikke lenger en borgerlig avis. Av de over 60 artiklene er det, så vidt jeg kan se, bare en eller to artikler som gir uttrykk for et klart borgerlig-liberalt synspunkt som skiller seg fra det rådende sosialdemokratiske synet.

For det annet: Det er mulig Aftenposten fortsatt gir oss solid bakgrunn for egne meninger, men avisen selv har ikke lenger så mange meninger. Det er et påfallende trekk ved lederartiklene at de aller fleste av dem er politisk nøytrale. Det er få meninger, enda færre sterke meninger og ingen kontroversielle meninger."

Dette skrev jeg i Dagbladet 5.februar 2007.

Innlegget skapte reaksjoner og førte til debatt, blant annet i Aftenposten, i Dagsnytt 18 og i andre medier, noe man eventuelt kan lese mer om her. Jeg har også i senere år påpekt lignende observasjoner overfor Aftenposten i forbindelse med debatter om konkrete saker. Alt i alt har det vel vært mitt inntrykk at de fleste har vært enig med meg: Aftenpostens lederartikler har de senere år inneholdt få meninger og enda færre tydelige borgerlige meninger.

Nå har Aftenposten skiftet ledere. Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og politisk redaktør Harald Stanghelle er skiftet ut med Espen Egil Hansen og Trine Eilertsen. I tillegg har det kommet til andre nye redaktører, som f.eks. kulturredaktør Sarah Sørheim.

Er det så mulig å spore noen endring i Aftenpostens (politiske) profil på lederplass?

Etter min mening er svaret et klart ja.

Aftenposten kommer nå ut med bare en utgave pr dag - og det står bare en lederartikkel i hver avis. Men ser man på de ca. 60 lederartiklene i årets to siste måneder, kan det i det minste gjøres fire interessante observasjoner:

For det første: Aftenposten er blitt en avis som har meninger. De fleste lederartiklene inneholder en klar mening, og det hender også at det er en sterk eller kontroversiell mening. Ofte kan man lese kortversjonen av Aftenpostens mening i selve tittelen til lederartikkelen.

For det annet: Aftenposten har en liberal profil. Avisen inntar, etter min oppfatning, klare liberale standpunkter - dvs. at avisen bl.a. har en klar forståelse av forholdet mellom individ, sivilsamfunn og stat.

For det tredje: Mange av de liberale standpunktene avisen inntar, kan deles av liberale både på høyre- og venstresiden. Likevel er det et tydelig innslag også av borgerlig-liberale standpunkter, hvilket også gir avisen en borgerlig-liberal profil.

For det fjerde: Selv om Aftenposten har fått en tydeligere liberal og til dels borgerlig-liberal profil, er det ikke et mønster at den alltid støtter Høyre/FrP-regjeringen eller de fire samarbeidspartiene på borgerlig side.  Men det partiet som antagelig har størst grunn til å være fornøyd med Aftenpostens nye profil på lederplass, er nok Venstre.

I årets to siste måneder har vi bl.a. kunnet lese at Aftenposten vil skille stat og kirke, redusere veksten i offentlige utgifter, stramme inn på sykelønnsordningen, avskaffe pelsdyrnæringen, sikre asylbarn en bedre løsning, si ja til midlertidige ansettelser, ikke  gi etter for Putins press, støtte norsk EU-medlemskap, ta sterk avstand fra svekkelser av personvernet, si ja til lekser, prøve ut en ordning med søndagsåpne butikker, la Norge ta et større medansvar for båtflyktninger som kommer til Europa, støtte et visst nedsalg av det statlige eierskapet, motsette seg en liberalisering av reglene for snøscooterkjøring, heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven og redusere barnetillegget.

Alt dette passer godt inn i den borgerlig-liberale profilen som nå ser ut til å avtegne seg - og alt passer ikke like godt inn på lederplass i f.eks. Dagsavisen.

Det tegner bra for samfunnsdebatten i Norge - og det kan bli enda bedre, dersom denne profilen gradvis også avtegner seg tydeligere på kommentarplass i avisen.

2015 kan bli et spennende Aftenposten-år!

Gledelig jul - etter nok et godt år for Civita!

  • 23.12.2014 kl.13:25 i Blogg

2014 har vært nok et godt år for Civita.

Noen lurte, litt spøkefullt, på om Civita hadde utspilt sin rolle da vi høsten 2013 fikk en borgerlig regjering. Men slik var det nok ikke. Både aktiviteten vår og oppslutningen om aktivitetene våre fortsetter å øke.

I 2014 feiret Civita sitt 10-årsjubileum. Vi startet med en konferanse og fulgte deretter opp med vår årlige sommerfest med nesten 500 gjester til stede. (Og for dem som lurer: Datoen for sommerfesten neste år er 11.juni.)

I slutten av oktober ble årets Oslo Freedom Forum avholdt for sjette gang på rad. Civita var også i år en av samarbeidspartnerne til denne menneskerettighetskonferansen - sammen med Amnesty, Plan, LIM og Helsingforskomiteen. Blant årets deltakere var bl.a. Harvard-forskeren Steven Pinker, den ukrainske demokratiaktivisten Yulia Marshevska og den cubanske bloggeren Yoani Sanchez. 

I løpet av året har vi arrangert 30 frokostmøter - med over 7000 deltakere. Blant de mer "spektakulære" innlederne har vært Mikhail Khodorkovsky, Tibets eksil-statsminister Lobsang Sangay og Karl Rove, mens viktige temaer bl.a. har vært Piketty og ulikhet, utviklingen i Nord-Korea, fremtidens velferd, Scheel-utvalgets innstilling, innovasjon og staten som eier.

Vi har også arrangert en rekke andre møter, bl.a. på Litteraturhuset og Kulturhistorisk Museum - og, ikke minst, i våre egne lokaler i Akersgaten 20, der vi nå har fått plass til å avholde litt mindre møter for spesielt interesserte. Blant de som har besøkt oss i dette forumet, er bl.a. Michael Ignatieff.

Våre kurs og seminarer har forsatt mange flere søkere enn vi har plasser til - selv om vi nå har doblet antallet Civita-akademier. Både Oscarsborgseminaret, Fleslandseminaret og Værnesseminaret er gjennomført med svært gode tilbakemeldinger fra deltakerne. For første gang har vi også avholdt frokostmøter utenfor Oslo - i år med tre frokostmøter i Bergen, som alle har vært svært godt besøkt.

Vi har i løpet av året utgitt 30 publikasjoner. De spenner over et  bredt spekter av temaer - og dreier seg om alt fra fremtidens velferdsstat, voldtektstlovgivningen,  den illiberale utviklingen i Ungarn,  netthandel,  Piketty, formuesskatt,  streikevåpenet, valgordningen, homohat i Russland, karakterer i barneskolen og prostitusjonspolitikk - til "liberalisme på norsk", likestillingsombudet, filmpolitikk, svensk politikk, sentrumspartienes rolle, grunnloven, mediepolitikk og statlig nedsalg. Mediedebatten som mange av disse publikasjonene har ført til, kan man bl.a. lese mer om her

Nye notater ligger klare til publisering rett etter nyttår - bl.a. om et viktig klimapolitisk tiltak.

Mange av planene våre for 2015 er allerede klare. Det første frokostmøtet finner sted 13.januar - da Børge Brende kommer for å oppsummere sitt første år som utenriksminister og stake ut veien videre for norsk utenrikspolitikk. Deretter følger en serie frokostmøter frem mot påske, der vi setter søkelyset på Regjeringens reformpolitikk.

Jeg takker alle de som følger Civita på twitter, de nesten 40.000 som følger meg på twitter, de over 6000 som mottar nyhetsbrevene våre, og de mange som også tar seg tid til å lese bloggene våre - og jeg takker alle gode medarbeidere i Civita, som har stått på i nok et år! Takk også til Civitas fagråd, der det nå skal skje noen få utskiftninger, og til Civitas styre, og ikke minst til alle de bidragsyterne som er med og finansierer oss og gjør Civita mulig! 

Gledelig jul - og godt nytt år!

 

 

Stråmenn og mistenkeliggjøring

  • 12.11.2014 kl.21:50 i Blogg

Forleden ble jeg utsatt for noe jeg har opplevd mange ganger før.

I Klassekampen påstår sjeføkonom i LO, Stein Reegård, at jeg nærmest lyver når jeg i et tidligere intervju i Klassekampen (finnes ikke på nett) sier at jeg alltid har vært for en sterk stat, at jeg "later som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og at jeg "egentlig" ikke vil ha velferdsstaten. Reegård påstår videre at Civita er "taktisk smarte" ved å forsøke å ta Piketty "til inntekt for" egne standpunkter, og at vi har "foregitt" at vi er opptatt av fordeling. Og nå viser vi altså en "tilsynelatende interesse" for den sterke staten.

Ifølge stortingsrepresentant Arild Grande fra Ap, som er intervjuet i samme sak, står Civita for en politikk som vil "undergrave den norske velferdsstaten", mens "samfunnsmodellen som Civita ønsker seg, har kollapset". Og siden "min" samfunnsmodell har kollapset, prøver jeg nå å "fremstille det som om" Civita er for en "stor stat" og at "velferds-Norge er noe som har vokst frem ved politisk konsensus". Ifølge Reegård "later (jeg) som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og jeg later som "forskjellene i norsk politikk er små". "Sannheten" er at jeg og Civita "misliker den norske modellen sterkt".

Min reaksjon da jeg leste dette, var tredelt:

Jeg tenkte, for det første, at det kanskje forelå en misforståelse - og at Reegård og Grande ikke skjelner mellom "sterk" og "stor" stat, slik Francis Fukuyama og mange på høyresiden gjør. Eller sagt på en annen måte: Man kan både være for en sterk og en stor stat - eller for en sterk, men begrenset stat - men det er to forskjellige ting. Kollega Lars Svendsen har forklart det nærmere i et svar til Reegård og Grande her , men dette innlegget avstedkom bare en nokså tåpelig twitter-kommentar fra Reegårds side, så jeg vet ikke om dette var en misforståelse, eller om Reegård og Grande fortsatt mener at jeg er motstander av en sterk stat.

For det annet lurte jeg på hvorfor det så ofte er slik at så mange på venstresiden må argumentere med stråmenn og mistenkeliggjøring av høyresiden når de debatterer? Er de klar over at de gjør det - og er det i så fall en debattstil de liker? Tror de f.eks. at det er interessant, i dette tilfellet for meg, å debattere med dem når de ikke tror på (eller later som de ikke tror på) det deres diskusjonspartnere sier, skriver og gjør? Eller sagt med andre ord: Er det en bevisst fordumming av den norske debatten, er det taktikk - eller tror de på det de sier? Og har de reflektert over hvordan denne typen argumentasjon fungerer som en effektiv debattstopper, fordi man rett og slett ikke kan diskutere med noen som legger til grunn at man bare lyver?

Og for det tredje: Er vi, eller noen andre på høyresiden, like ille når vi debatterer med venstresiden? Pleier noen på høyresiden - med tilsvarende posisjoner som de Reegård og Grande har - å påstå at folk i LO og Ap egentlig er kommunister og ønsker seg en altomfattende stat, som underlegger seg både næringslivet, sivilsamfunnet og folks privatliv - og at de bare er taktisk smarte når de ikke sier det høyt?

Jeg er mest interessert i svaret på det tredje spørsmålet: Er vi på høyresiden like ille?

Det bør gå an å finne det ut. Det krever ikke akkurat rakettforskning - men vis à vis Reegård og Grande hjelper det neppe om Civita prøver å gjøre det - så det bør antagelig være noen andre som gjør det.

 

 

  

I Dødens dal

  • 04.11.2014 kl.20:42 i Blogg

Lørdag skrev statsminister Erna Solberg et innlegg i VG, der hun forklarte hvorfor Regjeringen har foreslått å redusere formuesskatten. Hun pekte på fire hovedgrunner til at hun mener det er viktig for Norge at formuesskatten blir redusert.

En av grunnene Solberg viste til, er gründerbedriftenes behov for å klare seg gjennom "Dødens dal". Det er gründeren Alf Bjørseth, som etablerte solenergiselskapet REC, som har lansert begrepet. Det han sikter til, er problemene med å greie seg i perioden fra man investerer - til man kan høste fruktene av de investeringene man har gjort. I denne perioden er det ennå ingen som har sett resultatene av det arbeidet man har gjort, og man går med underskudd. Da er det lett å få "panikk", gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende formuesskatt gjør naturligvis ikke saken bedre.

Historien gir assosiasjoner til Regjeringens egen situasjon. Akkurat nå er det nemlig Høyre, FrP, KrF og Venstre som befinner seg i Dødens dal. De har investert mye i et felles prosjekt, men resultatene har ennå ikke kommet - og nå begynner de å gå med underskudd. Da er det lett å få panikk, gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende debatt om formuesskatten gjør nok ikke saken bedre.

Det kan være liten tvil om at Regjeringen har kommet (forbausende) dårlig fra debatten om statsbudsjettet så langt. Det dreier seg om verdens største statsbudsjett i verdens rikeste land - men likevel har det fått rykte på seg for å være usosialt. Den dagen budsjettet ble fremlagt, hadde nok mange et ganske positivt inntrykk: Riktig nok strammet Regjeringen inn på enkelte ordninger som særlig berører uføre - men dette var vedtatt under den forrige regjering og dessuten, når all tabloid opportunisme er lagt til side, et forsøk på å redde arbeidslinjen og fremtidens velferd. Men ellers var budsjettet fylt av godbiter - til samferdsel, forskning, utdanning og helse - i tillegg til skattelettelser som var uttrykkelig lovet.

Men etter en stund snudde stemningen. Hvorfor det skjedde, kan diskuteres - men det skyldtes ikke en veldig effektiv eller hardtslående opposisjon. SV og Rødt ligger nede for telling, og Senterpartiet betyr ingenting i dette bildet. Arbeiderpartiet, derimot, som betyr mye, satt egentlig ganske stille: Uførereformen var deres egen, og skattelettelsene vil kanskje ikke bli reversert. Og utgiftsøkningene var så voldsomme at Arbeiderpartiet ikke helt visste om de skulle kritiseres for å være for store eller for små.

Årsaken til at stemningen snudde var altså en annen. Om det var barnetillegget (som med et nødskrik kan sies ikke være den forrige regjeringens påfunn), dårlig kommunikasjon, en ensidig presse, mangel på støttespillere i næringslivet, monomane forskere og/eller en Støre-effekt skal være usagt her og nå. Faktum er uansett at Regjeringen og Regjeringens samarbeidspartier nå befinner seg i Dødens dal - og at de ikke kan skylde på opposisjonen. Ap, SV og Sp sier naturligvis mye som er urettferdig og urimelig sett med Regjeringens øyne - men ikke mer enn regjeringspartiene sa selv da de var i opposisjon.

Spørsmålet nå, som mange borgerlige velgere vil merke seg, er om samarbeidspartiene er i stand til å bære motgang like godt som de har båret medgang. Beholder de roen, langsiktigheten og evnen til fortsatt samarbeid, eller går de i "panikk" og begynner å "krangle" med hverandre i et håp om å redde seg selv?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste og hørte at Stoltenberg II-regjeringen ville gå i oppløsning. Jeg trodde det aldri, og det skjedde ikke - men det illustrerer at også den regjeringen opplevde (mange!) kriser. Og besøket i Dødens dal inntraff antagelig enda tidligere for Stoltenberg II-regjeringen enn det har gjort for Solbergs regjering.

Det er nå de fire partilederne skal vise hva de er laget av, og at de vet hva lederskap er - hver for seg og sammen.

Og da gir man ikke opp mens man er i Dødens dal.

For å sitere Jan P. Syse: Enten henger man sammen - eller så blir man hengt hver for seg.

 

 

 

 

 

 

Om å tale med to tunger om formuesskatten

  • 29.10.2014 kl.21:46 i Blogg

I Dagsnytt 18 i dag gikk Snorre Valen fra SV til frontalangrep på Siv Jensen.

Bakgrunnen for angrepet kan vi lese om i VG i dag. Valen mener at Siv Jensen og Erna Solberg bedriver dobbeltkommunikasjon og "taler med to tunger": Når de snakker generelt og uforpliktende eller debatterer utenfor Stortinget, påstår de at en reduksjon i formuesskatten vil være vekstfremmende og skape nye arbeidsplasser. Når de må svare i formelle dokumenter til Stortinget, enten det er i Nasjonalbudsjettet eller som svar på spørsmål fra Valen, er de langt mer forbeholdne og uttrykker snarere tvil om hvilke virkninger en reduksjon i formuesskatten vil ha. Valen presiserer at han ikke vil kalle det løgn, men han mener at Regjeringen "lurer" velgerne.

Valen har et poeng. Politikere driver ofte med dobbeltkommunikasjon eller det vi kanskje, med litt penere ord, kan kalle strategisk kommunikasjon. De tilpasser budskapet og argumentene sine til situasjonen og det de tror en gitt målgruppe vil høre. Det er heller ingenting nytt i at kraftfulle argumenter for eller mot en sak ofte svekkes når de skal uttrykkes i embetsverkets språk og med embetsverkets krav til presisjonsnivå. Selv ble jeg, som utdannings- og forskningsminister, skjelt ut av SV i fire år, fordi vi ikke brukte mer ressurser på skolen. Da Kristin Halvorsen ble finansminister sendte hun brev til Stortinget som - ikke bare i innhold, men til og med i ordlyd - var nøyaktig de samme som de daværende finansminister Per-Kristian Foss hadde sendt.

Om Valen i dette tilfellet har et spesielt godt poeng, er mer tvilsomt. Det finnes forskere, både i inn- og utland, som mener at de kan dokumentere eller sannsynliggjøre at skattelettelser har vekstfremmende virkninger, og som også har oppfatninger om hvor store slike virkninger er. Men helt generelt finnes det mye mindre forskning på dynamiske effekter av lettelser i kapitalbeskatning enn av lettelser i skatt på arbeid. Et forsøk på å dokumentere effekter etter kort tid hemmes også av selve budsjettsystemet i staten, som er kortsiktig (ettårig), og som pr definisjon ikke tillater at man budsjetterer med mulige dynamiske effekter av slike skattekutt. (Det er annerledes, så vidt jeg vet, med endringer i avgifter.)

I lys av dette er det selvsagt helt legitimt at ulike politiske partier og politikere tror forskjellig om hvilken virkning en reduksjon i formuesskatten vil ha. Undersøkelser som er gjort blant bedrifter i Norge, viser at det store flertallet av dem vil bruke en reduksjon i formuesskatten til å investere mer i bedriften. Slike undersøkelser er intet bevis på hva som vil skje - men det er et moment som man kan velge å tillegge vekt eller ikke.

Flere forskere har i det siste uttalt seg negativt, bl.a. i VG i går, om forslaget om å redusere formuesskatten. En del av dem uttrykker bare politiske meninger, mens andre har forsket på temaet. Årsaken til at de er negative, er ikke at det er dokumentert at et kutt i formuesskatten ikke har vekstfremmende virkninger - men at det ikke er godt dokumentert at det har vekstfremmende virkninger. Noen av dem er også primært opptatt av fordelingsvirkningene, som det er forsket mer på, men som, etter min mening, bare er av symbolpolitisk betydning. Villeman Vinje og jeg har skrevet om det her.

Det mest interessante med denne debatten er imidlertid, etter min mening, noe helt annet. Den sier nemlig mye om det generelle politiske klimaet i Norge.

Det pågår nå en voldsom debatt, der både opposisjonen, pressen og mange forskere nærmest forlanger at Regjeringen må kunne gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av de konsekvensene en reduksjon i formuesskatten på ca. fire milliarder kroner (ca. en tredjedel av formuesskatten) vil ha - aller helst allerede neste år. Men foregår det noen tilsvarende debatt om alle de budsjettpostene der utgiftene neste år skal øke?

Hvem kan gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av hvilken effekt det vil ha at bevilgningene til forskning, til lærerløft, til samferdsel, til bistand og til politiet økes, til dels kraftig? Finnes det overhodet noen kritiske røster - i pressen eller på Stortinget - som forlanger like klare svar om dette som Valen har krevet om skattelettelsene i dag?

Jeg tror ikke det.

Den begredelige sannheten er nok at de fleste politikere i Norge med stor letthet bruker borgernes og bedriftenes penger uten å være så nøye med hvilken effekt det har - mens det skal svært mye til for at de vil la borgerne og bedriftene beholde og bruke pengene sine selv, med mindre de kan dokumentere at pengene blir brukt på en svært fornuftig måte.

 

 

 

Debatten om formuesskatten

  • 20.10.2014 kl.13:17 i Blogg

Dekningen av Regjeringens forslag om å redusere formuesskatten har vært akkurat så ensidig som man kunne forvente.  All dekning, med noen ytterst få unntak, dreier seg om fordeling, om voksende forskjeller, om å snu Robin Hood-prinsippet på hodet og om å «gi» fire milliarder kroner til de aller rikeste i samfunnet.  Hvorfor vil egentlig Regjeringen seg selv så vondt? Er det, slik SVs stortingsrepresentanter påstår, payback-time til regjeringspartienes bidragsytere? 

Selv mener jeg at hele formueskatten burde vært fjernet, og det er flere grunner til det:

1.Et praktisk talt samlet næringsliv mener det er viktig at formuesskatten fjernes. 11 næringsorganisasjoner med til sammen over 110.000 bedrifter med over 900.000 ansatte, har, siden 2008, sammen arbeidet for at formuesskatten på næringsinvesteringer skal fjernes, fordi de mener den er skadelig for verdiskapingen og norske arbeidsplasser.  Det er altså helt feil, slik f.eks. SSB-forskeren Rolf Aaberge har hevdet, at «formuesskattedebatten er startet og drevet frem av noen få superrike». Det er hele bredden av norsk næringsliv som står bak denne debatten.

2.Dette ønsket fra næringslivet er ikke nytt. Første gang flere av næringsorganisasjonene gikk sammen i et arbeid for å få avviklet formuesskatten, var i 1993. Da sendte bl.a. NHO, HSH (nå Virke) og Norsk Bondelag et felles brev til FrP, Høyre, KrF og Sp (Venstre var ikke representert på Stortinget), der de konstaterte at det allerede var et flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og derfor ba om at partiene fulgte opp løftene sine. Formuesskatten er altså ikke et tema som har dukket opp fordi vi har fått en blå regjering. Det er over 20 år siden næringslivet første gang ble forespeilet en fjerning av den mest skadelige delen av formuesskatten. Siden har også LO, og næringsministre fra Arbeiderpartiet, problematisert formuesskattens skadelige virkninger.

3.I forbindelse med skattereformen av 2006, som ble vedtatt i 2005, følte nok mange i næringslivet at de, via sine organisasjoner, ble direkte lurt til å inngå et kompromiss som den daværende regjering og Stortinget senere brøt. Meningen var at utbytteskatten skulle innføres, mens formuesskatten skulle fjernes. Det første skjedde, mens det andre foreløpig ikke er blitt noe av, hvilket betyr at den direkte skatten på norsk eierskap har økt betydelig siden - fra to milliarder kroner i 2005 til 15 milliarder kroner nå. Dessverre vil nok denne episoden gjøre det vanskeligere å inngå lignende kompromisser i fremtiden, fordi næringslivets tillit til myndighetene som "avtalepart" er redusert.

4.Formuesskatten har svært lite å si for fordelingen i Norge.  Det som har mest å si for fordelingen, er velferdsordningene (ca. 72 prosent), mens det som har mindre å si, er skattene (ca. 28 prosent). Formuesskatten spesielt påvirker bare ca. to prosentpoeng av fordelingen i Norge, hvilket vil si at den kunne fjernes helt uten at den i nevneverdig grad ville påvirket den såkalte gini-koeffisienten, som er et mål på økonomisk ulikhet i et samfunn. Og da skyldes det primært middelklassens formuesskatt på nedbetalte boliger - ikke formuesskatt på bedriftene. Årsaken er at de aller fleste som betaler formuesskatt, er helt vanlige mennesker - mens under 0,2 prosent av dem er så superrike at de har en netto formue på over 100 mill. kroner og derfor blir brukt som eksempler av bl.a. mediene. 

5.Regjeringen foreslår ikke å fjerne formuesskatten, men å redusere den - provenymessig med litt under en tredjedel. Samtidig foreslår Regjeringen å øke de offentlige utgiftene omtrent like mye som den foregående regjeringen pleide å gjøre. Samlet sett påvirker nesten ikke forslaget til statsbudsjett, dersom det blir vedtatt, fordelingen i Norge. Gini-koeffisienten vil være den samme som den er nå. (Det betyr ikke at alle de forslag Regjeringen har fremmet, er gode - for også andre forslag kan lede til et slikt resultat.)

6.Hva en reduksjon eller fjerning av formuesskatten vil ha å si for verdiskapingen, er det vanskeligere å si noe om. Det vi vet, er at formuesskatten havner i øverste sjikt når man spør bedriftene hvilke skatter og avgifter de ønsker redusert eller fjernet - og vi vet at bedriftene selv mener at de ville investert mer, dersom de slapp å betale formuesskatt. At skatten også må betales når bedriftene går med tap, gjør den spesielt skadelig. Forhåpentligvis vil flere forskere enn de vi hittil har hørt fra på NHH, etter hvert gi bidrag til debatten om den vekstfremmende virkningen av ulike typer skattereduksjoner.

7.I 2014 er det ca. 550.000 personer som betaler formuesskatt. Kun noen ytterst få av disse - ca. 800 personer - er i den gruppen særlig mediene er opptatt av, nemlig de superrike. Det private forbruket til denne gruppen er allerede mer enn høyt nok og vil selvsagt ikke bli påvirket av at formuesskatten endres. Men 80 - 90 prosent av formuen deres er i arbeid i næringsvirksomhet, og denne delen av formuen vil merke en forskjell: Det blir mer igjen til å investere i ekspansjon og nye arbeidsplasser - og investeringene vil få samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter har. Et klart flertall av bedrifter svarer at de vil styrke bedriften, dersom formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes. Og dersom verdiskapingen styrkes, vil det gi større inntekter til fordeling siden.

8.Hvis formuesskatten ble fjernet helt, hvilket Regjeringen ikke har lovet, vil noen svært få personer, i år hvor de ikke tar ut utbytte fra sine bedrifter, kunne bli personlige nullskatteytere. Dette betyr ikke at de ikke bidrar til fellesskapet, for all den kapitalen de har investert i næringsvirksomhet, blir allerede i dag ilagt skatt. Bedriftene og deres eiere ber dessuten ikke om å få slippe å betale skatt - de ber bare om å slippe å betale en bestemt skatt, som de mener skader verdiskapingen mer enn andre skatter gjør, bl.a. fordi den er konkurransevridende.

Vi er, sånn cirka, både det rikeste og det likeste landet i verden.  Begge deler er det vel verdt å ta vare på.

Men det er ikke sikkert vi gjør det ved å stirre oss blinde på stillestående tall i et statsbudsjett.

Vi må også se på virkningen tallene har - på arbeid og verdiskaping, sparing, fordeling og skatt.

 

 

 

 

OL er ikke viktigst for Norge nå

  • 01.10.2014 kl.12:04 i Blogg

I går skrev jeg en blogg med 11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem i neste uke.

Mitt sjette råd dreide seg om perspektivmeldingen, som Stoltenberg II-regjeringen la frem i 2013, og hva den betyr for norsk økonomi. Min kollega Mathilde Fasting har forsøkt å beskrive utfordringene med litt enklere ord i denne pamfletten.

Kort fortalt lyder historien slik: 

Norge er blitt et av verdens rikeste land, dels på grunn av flaks, dels fordi vi har vært dyktige. Det siste tiåret har vært et supertiår for Norge, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og dermed tjene på de ubalansene i verdensøkonomien som har skapt problemer for mange andre land.

Det perspektivmeldingen viser, er at denne glansperioden nå går mot en slutt. Fra å ha store overskudd på statsbudsjettet vil vi, litt etter 2020, begynne å gå med underskudd, og finansieringsutfordringene vil da forsette å stige i årene som kommer på grunn av den såkalte eldrebølgen. Dersom vi ikke gjør noe for å møte disse utfordringene i tide, vil underskuddet vokse så mye at det kan bli uhåndterlig.

Det er SSB som forestår de beregningene som lå til grunn for perspektivmeldingen. I det siste nummeret av Samfunnsøkonomen presenterer SSB-forskerne oppdaterte beregninger, som bl.a. viser at NRK Brennpunkts presentasjon av utfordringene måtte virke villedende på mange. Det SSB-forskerne viser, er nemlig at det ikke på noen måte vil være lett å finansiere fremtidens velferdsstat, men at det tvert om vil kreve modige politikere som gjør kloke valg i tide. Jon Hustad har beskrevet det godt i siste nummer av Dag og Tid.

I denne situasjonen er det, etter min mening, hverken riktig eller viktig at Norge påtar seg ytterligere forpliktelser på mellom, i beste fall, ca. 20 milliarder kroner og i verste fall ca. 60 milliarder kroner for å gjennomføre et idrettsarrangement. Noen av pengene som skal brukes på OL, vil nok bli brukt uansett, fordi de går til helt nødvendige investeringer i f.eks. infrastruktur - men mange av pengene kan brukes på noe annet, dersom vi velger å si nei til å arrangere OL.

Jeg respekterer politikere som tør å gå mot folkemeningen når deres samvittighet forteller dem at det er viktig og riktig for landet å gjøre det. Det er bl.a. derfor vi ønsker å ha et representativt demokrati. 

Men OL er ikke viktig for landet, og det er sterkt delte meninger i partiene, i idrettsbevegelsen og i folket om hvorvidt det er riktig for landet. Spørsmålet er derfor om politikerne har samvittighet til å gjennomføre et så kostbart arrangement som så mange er mot. 

Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter - mens folket, i alle dets avskygninger, bare krever at det skal bevilges mer.

I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger - mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt.

Det skal bli interessant å følge debatten om OL, statsbudsjettet og norsk økonomi fremover, dersom Stortinget med knapt flertall, en delt regjering og et splittet folk sier ja til å bruke så mye ressurser på et idrettsarrangement i 2022. 

 

 

 

11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem

  • 30.09.2014 kl.10:22 i Blogg

Onsdag i neste uke presenterer Høyre/FrP-regjeringen sitt første statsbudsjett - dvs. det første statsbudsjettet Solberg-regjeringen selv har laget "fra scratch".

Personlig er jeg ikke enig i at det er så lite en ny regjering kan gjøre med det statsbudsjettet den overtar fra en avgående regjering, noe jeg har skrevet om her. Men jeg er enig i at årets statsbudsjett, som altså er budsjettet for 2015, er den første ordentlige muligheten for en ny regjering til å starte gjennomføringen av store reformer og tiltak. Og det er ikke bare den første ordentlige muligheten - det er også den beste muligheten i hele stortingsperioden og kanskje i hele Regjeringens levetid. Også dette begrunnet jeg i innlegget mitt her.  

Så hva bør Regjeringen legge vekt på, hvis dette er den første og beste muligheten den har til å lage et statsbudsjett som, etter Regjeringens mening, er godt for landet?

Jeg har noen råd:

1. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss hvorfor det er viktig at akkurat denne regjeringen styrer landet. Hva er det Regjeringen vil oppnå, og hvordan vil Solberg-regjeringen bli husket?

Selv har jeg vært tilknyttet eller medlem av tre tidligere borgerlige regjeringer, nemlig Willoch-regjeringen, Syse-regjeringen og Bondevik II-regjeringen. Syse-regjeringen satt svært kort og vil nok (dessverre) mest bli husket for at EU-saken felte den. Men når det gjelder Willoch- og Bondevik II-regjeringen er det en slående forskjell. "Alle" kan i dag fortelle hva Willoch-regjeringen sto for og hva den blir husket for. "Ingen" kan fortelle noe tilsvarende om Bondevik II-regjeringen.

Dette er derfor mitt første råd til Solbergs regjering: Dere må fortelle historien om dere selv, om hvorfor dere vil regjere landet og hva dere vil med statsbudsjettet for 2015.

2. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss at ting tar tid - og hvorfor det tar tid.

Alle som tenker seg om, forstår at store reformer eller omstillinger i offentlig sektor ikke kan gjennomføres i en håndvending. Men alle vil være mye mer tålmodige, hvis det går i riktig retning, hvis de vet hva som er målet, og hvis de vet omtrent når de kan forvente å nå målet.

Derfor er det ikke så farlig om ikke alle løftene i Sundvollen-plattformen blir innfridd med en gang - bare det går i riktig retning, og det blir klart at Regjeringen har en plan.

Så derfor er dette mitt andre råd til Regjeringen: Fortell hva dere har gjort til nå og hvilken plan dere har for veien videre.

3. Regjeringen bør innrømme at noen løfter ikke kan eller bør innfris likevel - og si det i klartekst.

Det skjer for alle regjeringer: Når man kommer inn i regjeringskontorene og blir "realitetsorientert" av et ytterst kompetent embetsverk, viser det seg at noen av løftene man har gitt - og kanskje endog skrevet inn i regjeringsplattformen - ikke holder mål, enten fordi de blir for dyre eller rett og slett var litt for dårlig tenkt. Når man innerst inne vet det, bør man si fra: Vi tok feil, vi gjør om, vi vil gjøre det på en annen måte - eller vi vil simpelthen gjøre noe helt annet.

Mitt råd til Regjeringen er derfor at den innrømmer feil og mangler fremfor å risikere å bli drevet fra skanse til skanse av opposisjonen, som alltid er beredt til å avsløre en regjerings svake sider.

4. Regjeringen må vise at løftet over alle løfter faktisk blir holdt. Høyre og FrP har lovet at de vil prioritere fire budsjettområder høyere enn Stoltenberg II-regjeringen gjorde, fordi det er bra for landet, og fordi det er i samsvar med den handlingsregelen nesten alle partier har vært enige om. Det gjelder infrastruktur, utdanning, forskning og vekstfremmende skattelettelser. Eller sagt på en annen måte: Disse fire områdene skal legge beslag på en større del av budsjettet under Høyre/FrP-regjeringen enn de gjorde under Stoltenberg II-regjeringen. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger stor vekt på å synliggjøre og dokumentere at den oppfyller dette løftet, at prioriteringen virkelig er bedre enn under den forrige regjering, og at dette ikke bare er et "blåblått" påfunn, men faktisk noe også Arbeiderpartiet var svært opptatt av den gangen handlingsregelen ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet.

5. At Regjeringen må holde seg godt innenfor handlingsregelens yttergrense, altså fire prosent, er selvsagt. Men situasjonen er ikke helt slik den var, da fire prosent-regelen ble vedtatt. Siden den gang har både Norges Bank-sjefen og f.eks. Venstre tatt til orde for å redusere uttaket til tre prosent - enten fordi langsiktig forventet avkastning er redusert og/eller fordi man frykter en for sterk vekst i offentlige utgifter uten en strammere regel.

Uansett er det slik at en regjering som også prioriterer skattelette, og ikke bare økt offentlig forbruk, kan tillate seg å bruke noe mer enn en regjering som bare prioriterer økt offentlig forbruk. Skattelette er nemlig en måte å spare på. Eller sagt på en annen måte: Frem til ca. 2020 - 2025, mens det fortsatt er store overskudd på statsbudsjettet, er det prinsipielt sett to måter å spare til fremtidige generasjoner på: Vi kan gjøre det ved å øke bevilgningene til oljefondet (SPU), der økt sparing normalt gir avkastning - eller ved å redusere skattenivået, der avkastningen vil komme i form av en mer innovativ, robust og konkurransedyktig økonomi, dersom skattelettelsene innrettes riktig. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger større vekt på å forklare hvorfor skattelettelser er viktig nå og får bedre frem at venstresidens argumentasjon om at vi må velge mellom "skattelettelser eller velferd" er for enkel. Selv har jeg drøftet noen perspektiver her, og når det gjelder formuesskatten spesielt, er den drøftet her.  

6. Regjeringen må også vise at den har forstått hva Stoltenberg II-regjeringen skrev i den såkalte perspektivmeldingen, som ble fremmet våren 2013. Der går det frem, med all mulig tydelighet, at det kan bli mindre morsomt å vinne valg når vi har passert 2020. Årsaken er at statsbudsjettet da vil begynne å gå med underskudd, og at vi i stigende grad vil merke de finansieringsproblemene som er knyttet til den kommende "eldrebølgen".

Men: Økonomiske problemer som kan forutsees, løses best, dersom man gjør litt i tide - fremfor å utsette alt til det blir kritisk. Det gjelder for oss som privatpersoner, og det gjelder også for staten.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å kommunisere klart og tydelig om de utfordringene som ligger foran oss, hva som skal til for å møte dem, og - ikke minst - vise hvordan man allerede nå tar de første skritt for å dempe den negative effekten av at stadig færre må forsørge flere i fremtiden. Å forklare at nettopp skattelettelser nå kan gjøre det lettere å finansiere velferdsstaten i fremtiden er én viktig pedagogisk oppgave, men også andre tiltak er viktige for å forberede oss på fremtiden.

Regjeringspartiene og Venstre og KrF kan for øvrig søke råd hos sine ungdomspartier, som har forstått hva Perspektivmeldingen dreier seg om.

7. Det er en sikker effekt av alle forslag til statsbudsjett i Norge at det blir "ramaskrik" blant grupper som føler seg rammet. Riktig nok tilhører det sjeldenhetene at noen virkelig blir rammet i form av reelle kutt, men "kutt" i Norge er ofte det samme som mindre budsjettøkninger enn man ellers kunne fått eller hadde ventet seg. Vi er rike og bortskjemte og har tapt forbindelsen mellom vanlige skattebetalere (dvs. oss) og alle de som mottar støtte (dvs. oss) av syne.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å tale klarere om hvor heldige vi er i Norge; om forskjellen mellom Norge og andre land - og om forbindelsene mellom tæring og næring, yte og nyte, rett og plikt - og om betydningen av at ikke all virksomhet i sivilsamfunnet er en post på statsbudsjettet. En virkelig stor oppgave i vårt oljesmurte land er å gjenopprette forståelsen for forbindelsen mellom det å skape verdier og det å forbruke dem - mellom verdiskaping og velferd. 

8. Det er fristende, for enhver politiker, å bygge monumenter over seg selv og å forsøke å unndra seg vanlige prioriteringer. Intet er derfor bedre enn å greie å få vedtatt en "handlingsregel" for automatisk økning i de offentlige utgiftene - uten hensyn til behov eller prioritering. Typiske eksempler på slike "regler", som appellerer til vår sektoregoisme eller sinnelagsetikk, er "regelen" om at det må gå én prosent av BNI til bistand, at det må gå én prosent av statsbudsjettet til kultur, eller at det må settes av en bestemt sum til et fond for forskning og nyskaping. 

Jeg har selv arbeidet ivrig for slike løsninger, fordi det tjente det som for tiden var "min" sektor. Og det finnes argumenter som taler for at man av og til binder seg til masten med slike mekanismer: Det kan være nødvendig for å holde veksten i offentlige utgifter nede (jfr. opprettelsen av oljefondet eller den egentlige handlingsregelen), og det kan være nødvendig for å greie å prioritere noe som er lite populært, som f.eks. vedlikehold eller forskning. Problemet er at slike mekanismer kommer på plass nokså tilfeldig og uten en helhetlig vurdering av når og i hvilke tilfeller de er spesielt ønskelige.

Mitt råd til Regjeringen er at den tar mot til seg og enten avvikler alle slike mål - eller legger til rette for en bred drøfting av hensikten med og konsekvensene av å ha dem. I verste fall forteller slike mål og bindinger på budsjettet ingenting om behovet eller evnen til å løse problemer, men kan, tvert om, bidra til å svekke interessen for reell problemløsning, fordi man blir mer opptatt av budsjetter enn resultater.

9. Det er et problem i offentlig sektor at budsjettet og horisonten er så kortsiktig. Det skyldes muligens at valgene kommer (minst) hvert fjerde år. Tålmodigheten, når det skal foretas omstillinger som kan spare penger over tid, er ofte mye større i mer private og kommersielle virksomheter. Et mer konkret problem er selve budsjettprosessen i seg selv, som nesten bare er basert på ettårige budsjetter.

Mitt råd til Regjeringen er å forsøke å skape større forutsigbarhet og i hvert fall å la deler av budsjettet være flerårig.

10. Et annet problem i offentlig sektor er at det er vanskelig å måle og vurdere produktiviteten  - samtidig som vi vet at økt produktivitet har enormt stor betydning for vår evne til å finansiere velferdsstaten i fremtiden.

Så hva vil det si å øke produktiviteten?

Enkelt sagt betyr det at offentlig sektor enten må få mer ut av de samme ressursene, få like mye ut av mindre ressurser, eller få "overproporsjonalt" mer ut av mer ressurser. Det fins mange eksempler på at dette er mulig, men det er sjelden mulig å få til, dersom man hele tiden øker tilgangen på ressurser.

Det vil etter hvert komme flere forslag til hvordan man kan øke produktiviteten fra Produktivitetskommisjonen. Men det er ingen grunn til å vente på den. Mitt råd til Regjeringen er derfor at den allerede nå prøver å fremtvinge produktivitetsforbedringer ved å be om (minst) de samme resultatene med en ressursbruk som ikke øker like mye. En liten økning i produktiviteten hvert år vil ha enormt stor betydning for vår evne til å finansiere fremtidens velferdsstat.

11. Mitt siste råd til Regjeringen dreier seg om selve budsjettprosessen. Jeg har skrevet om den her, og selv om prosessen er litt annerledes nå, tar den fortsatt altfor mye tid og oppmerksomhet, både for regjeringene, i regjeringsapparatet, i Stortinget og i den politiske debatten.

Hvis Regjeringen kunne bidra til å dempe forventningene og forklare hvor lite budsjettet - og ikke minst budsjettendringene - betyr og bør bety i et liberalt og vitalt demokrati som det norske, hadde det vært en fordel. Det ville gitt mer plass til mer spennende debatter enn alle de debattene vi nå hører om penger - blant folk som sier at de ikke bryr seg om penger.

Men det ville også bety mye, dersom Regjeringen kunne tydeliggjøre næringslivets og sivilsamfunnets betydning for vår velstand og velferd. Mange synes å tro at statsbudsjettet betyr alt, mens det i virkeligheten betyr ganske lite.

Det som betyr noe for vårt velbefinnende, vår velstand og velferd, er ikke Regjeringens innsats, men befolkningens innsats.

Det bør Regjeringen si tydelig - fremfor, som andre regjeringer, bare å skryte av seg selv.

 

 

 

 

Pisa i Morgenbladet

  • 06.09.2014 kl.19:39 i Blogg

Jeg beklager å måtte si det, men når jeg leser Lena Lindgrens artikkel om Pisa i ukens utgave av Morgenbladet, får jeg en bestemt følelse av at hun ikke vet hva OECDs Pisa-undersøkelse egentlig er.

Hun skriver om "tester" som "vi holder oss med" i norsk skole, om OECDs "testregime" og om "Pisas testvelde" - og hun mener at vi bør "insistere på at det finnes et nasjonalt handlingsrom og momentum for å bryte ut av Pisa-regimet", "hvis norske politikere mener det er best". Vi kan nemlig "slutte med Pisa-testing den dagen vi ikke vil lenger", skriver Lindgren, som også harsellerer litt med professor Sten Ludvigsen, som har ledet utvalget som har sett på Fremtidens skole, fordi han ser overrasket ut når Lindgren spør om ikke Norge bør "gå vekk fra Pisas tester". "Bare å ta opp problemstillingen er helt virkelighetsfjern, kan jeg se på ham", skriver Lindgren.

Mon det? Kanskje var Ludvigsen overrasket av helt andre grunner?

Enhver som leser Lindgrens artikkel, og som ikke selv har kunnskap om Pisa, må få inntrykk av at Norge har sluttet seg til et "regime" som innebærer en masse testing av elevene i norsk skole. Uttrykket "testvelde" etterlater inntrykk av at det foregår overdrevent mye testing, fordi vi har blitt et "underbruk av OECD" etter at "testregimet" til Pisa og OECD "ble innført" - men at disse testene er noe vi kan slutte med, hvis vi vil og er litt mindre servile overfor OECD.

Men OECDs Pisa-undersøkelse er ikke først og fremst testing - det er forskning.

Det går til enhver tid cirka 600.000 elever i norsk grunnskole. Å være med på OECDs Pisa-undersøkelse innebærer at det hvert tredje år blir trukket ut 4 - 5000 elever som gjennomfører en to timers prøve og deretter fyller ut et spørreskjema om forhold som kan ha betydning for prestasjonene. Hvert tredje år går altså forskerne inn i norsk skole og "tester" godt under en prosent av elevene, og siden det alltid er 15-åringer som testes, er det umulig for en elev å bli trukket ut til å være med i Pisa-undersøkelsen mer enn en gang. Godt over 97 prosent av elevene i norsk skole får altså aldri noen befatning med Pisa-undersøkelsen overhodet.

Tre fagområder er valgt ut som gjenstand for undersøkelsen, nemlig lesing, matematikk og naturfag. Lesing er en ferdighet som ligger til grunn for all annen skolefaglig kompetanse - mens matematikk og naturfag er viktig for å greie seg i et moderne og høyteknologisk samfunn. Alle tre områder er viktige for allmenndannelsen.

I tillegg til dette forsøker Pisa å kartlegge elevenes læringsstrategier, motivasjon og selvoppfatning, samt elevenes syn på skolen og arbeidsmiljøet i klassen.

Pisa er en komparativ undersøkelse, som gjennomføres i mange land, både i og utenfor OECD, og det står et team av fremragende forskere bak hvert lands bidrag. I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo som har ansvaret for det norske bidraget til Pisa-undersøkelsen. Funnene som gjøres, publiseres i de enkelte land året etter at undersøkelsen er gjort, ettersom det tar tid å bearbeide materialet fra så mange land. Den norske hovedrapporten er som regel på 3 - 400 sider.

"Hvem tvinger oss til å holde oss med testene fra Pisa?", spør Lena Lindgren, og svaret er selvsagt at det gjør ingen. Norge bestemmer selv om vi vil være med på denne forskningsbaserte undersøkelsen, eller om vi ikke ønsker det. Første gang vi ble spurt, var Gudmund Hernes utdanningsminister, og det var dermed han som første gang sa ja til at Norge skulle delta. Siden har alle utdanningsministre sagt det samme - enten de har kommet fra SV, Arbeiderpartiet eller Høyre. Og da Tora Aasland (SV) var minister for høyere utdanning og forskning, bestemte hun at Norge også skal delta i den første "Pisa-undersøkelsen" i høyere utdanning.

Den første Pisa-undersøkelsen ble gjennomført i 2000 og publisert i 2001. Siden har det kommet fire undersøkelser til, og de er selvsagt i utvikling, etter hvert som forskerne vinner erfaring eller ønsker å undersøke nye områder. I den siste Pisa-undersøkelsen, som ble gjennomført i 2012 og publisert i 2013, deltok 65 land, hvorav 34 OECD-land, dvs. at alle OECD-land var med.

At Norge kan "gå vekk fra Pisas tester", slik Lindgren formulerer det, er altså helt klart. Men bør Norge gjøre det?

Medienes enorme interesse for Pisa-undersøkelsen - og artikler som den Lena Lindgren har skrevet - kunne kanskje tale for det. Hun og andre journalister etterlater ofte inntrykk av at Pisa er noe som beslaglegger masse tid, som har ført til et "testvelde" i skolen, og som fører til at elevene lærer for mye av noe (hvilket forutsetningsvis må være lesing, matematikk og naturfag) og for lite av noe annet - fordi skolen har blitt mer opptatt av å lykkes i Pisa enn av å nå andre mål. Hun og enkelte andre påstår også at Pisa nærmest har blitt styrende for innholdet i norsk skole, men dette er en beskrivelse som verken den nåværende eller tidligere utdanningsministre kjenner seg igjen i. Det vises ofte til professor Svein Sjøberg, som er blitt kritisk til Pisa-undersøkelsen, men dessverre sjelden til de mange forskerne som står bak selve undersøkelsen.

Er så Pisa-undersøkelsen en faglig sett god undersøkelse?

Å bedømme det, krever i seg selv omfattende kompetanse, som jeg personlig ikke har. Men det var professor Svein Lie som ledet arbeidet med de første Pisa-undersøkelsene i Norge. Svein Lie er anerkjent som en fremragende ekspert på vurdering av slike undersøkelser og testers "godhet", dvs. deres gyldighet, reliabilitet, validitet, metodebruk osv. Dessuten har forskerne vært ganske entydige og klare på ett punkt: Det er vanskelig å foreta komparative studier, men med Pisa lyktes man langt på vei med å overkomme de metodiske problemene som bl.a. følger av at landene for eksempel har ulike læreplaner.

Det er ingen som påstår at Pisa måler alt en skole bør måles på eller bør være. På den annen side syns jeg det er underlig at noen synes å mene at lesing, matematikk og naturfag ikke er viktig eller sentralt - eller bare er nyttig for "kremmere" og ikke for "medborgere", slik Lindgren skriver. Jeg har et helt motsatt syn: Jeg mener at lesing og regning ikke bare er nyttig og nødvendig - det er også veier til dannelse, til historien, til kulturen og til våre muligheter til å delta i demokratiet. Jeg har aldri hørt noen med svake leseferdigheter fortelle meg hvor tåpelig det er at man undersøker om elevene i norsk skole kan lese. Det er det bare svært lese- og skrivekyndige personer som gjør.

Alle land holder seg med (ja, her kan uttrykket passe) ulike typer prøver som elevene må ta. Mange land har for eksempel nasjonale prøver og ulike kartleggingsprøver, slik også Norge har.Hensikten med disse prøvene er først og fremst å gi lærerne, elevene og foreldrene et godt grunnlag for å kunne hjelpe den enkelte elev til å oppnå forbedring og mer læring. I tillegg kan slike prøver brukes til statistikk som kan fortelle skoler, kommuner og velgere noe om kvaliteten på og kvalitetsforskjeller innad i skolen. Ethvert slikt prøvesystem kan bli bedre og bør derfor være gjenstand for diskusjon - men jeg går ikke nærmere inn på det her.

Pisa-undersøkelsen, derimot, kan ikke hjelpe den enkelte elev. Pisa-undersøkelsen er, som jeg har forklart, en utvalgsundersøkelse som inngår i et større forskningsprosjekt, hvis hensikt er å fortelle oss noe om hvordan det generelt eller gjennomsnittlig står til i norsk skole (eller mer presist: blant norske 15-åringer) innenfor noen få, men viktige områder - sammenlignet med andre land. Dette kan først og fremst være til hjelp for nasjonale myndigheter, som for eksempel kan danne seg et inntrykk av hvordan det generelt står til med matematikkferdighetene hos 15-åringer i Norge sammenlignet med andre land, og av hvordan utviklingen er, dersom man deltar i flere undersøkelser. Nærmere studier av funnene i Pisa - og annen kunnskap - kan deretter bidra til å si noe om årsakene til at situasjonen eller utviklingen er som den er og hvilke tiltak man eventuelt bør sette inn.

At Sten Ludvigsen ble overrasket da han ble spurt om Norge burde "gå vekk fra Pisas tester", er ikke rart. Det ville i seg selv være uvanlig, dersom en forsker ga uttrykk for at vi ikke trenger mer forskning. Dessuten har han selvsagt rett i at et slikt spørsmål ligger langt utenfor utvalgets mandat.

Det er Regjeringen som bestemmer om vi fortsatt skal være med i Pisa-programmet, og så langt er det lite som tyder på at vi skal melde oss ut. Ingen politiske partier har tatt til orde for at vi ikke skal være med. Dessuten ville det se litt rart ut, dersom Norge - som eneste land i OECD og  mange andre land - ikke vil delta. Da er det bedre at man er på innsiden og bidrar til å gjøre studien så god som overhodet mulig.

Lena Lindgren ønsker seg en faglig sterk skole.

Det er jeg enig med henne i.

Vi trenger mer kunnskap i skolen.

Men vi trenger også mer kunnskap om skolen.

 

 

 

 

Hadia Tajik

  • 02.09.2014 kl.10:31 i Blogg

Jeg har vært statsråd i to regjeringer.

Jeg har aldri hatt behov for livvakter, enda det kunne gå en "kule varmt", særlig da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Jeg ble riktig nok passet på, men for statsråder som det bare er knyttet såkalt posisjonsrisiko til, er vaktholdet svært begrenset. Man passes i praksis litt på av regjeringens biltjeneste og sjåfører, men ellers merker man lite til politiet annet i forbindelse med helt spesielle begivenheter. I norske regjeringer er det normalt bare statsministeren som alltid har livvakt.

Likevel hender det at andre statsråder må ha livvakter i visse perioder. Erna Solberg, for eksempel, hadde livvakt i deler av den tiden hun  var kommunalminister, bl.a. fordi hun hadde ansvar for innvandringspolitikken og håndteringen av Mulla Krekar. Når man får slik livvakt, skyldes det som regel at det har kommet konkrete trusler knyttet til sakene eller saksfeltet man arbeider med, og at risikoen for vedkommende statsråd da er knyttet til noe mer enn posisjonen i seg selv. Om det er noen av dagens statsråder som har livvakt, vil jeg ikke ha sagt noe om. Av naturlige grunner er dette ting som man ikke snakker så mye om.

Det vi likevel må kunne si, er at stortingsrepresentant og tidligere kulturminister Hadia Tajik (Ap), i påfallende grad har måttet finne seg i å ha livvakt, både mens hun var statsråd og tidvis mens hun er stortingsrepresentant. Det påfallende er hvor mye hun har blitt fulgt av livvakter - og at hun i det hele tatt har fått så alvorlige trusler som kulturminister. For selv om f.eks. filmbransjen er sint på regjeringen, eller kulturlivet syns det får for lite penger, er det nok sjelden at det kommer trusler som gjør det nødvendig med livvakt.

Det er trist å måtte si det, men Hadia Tajik er antagelig den første statsråden i Norge som har mottatt trusler for den hun er - og ikke for det hun gjør eller sier. Hun må altså ha livvakt på grunn av trusler som kommer fordi hun - i tillegg til å være rogalending og norsk -  har innvandrerbakgrunn, er mørk i huden og muslim. 

Det er i dette begredelige lyset vi må vurdere den diskusjonen som har oppstått i forbindelse med Ulf Leirsteins "liking" på Facebook og diskusjonen mellom Tajik og Mazyar Keshvari i Debatten. Siv Jensen har rett i det hun sa på Politisk kvarter i går - at Ulf Leirstein selv har beklaget, og at alle vi som deltar i det offentlige ordskiftet, fra tid til annen må finne oss i å motta trusler og bli utsatt for netthets. Vi kan dessuten helt sikkert legge til grunn at Siv Jensen selv har fått sin dose og vel så det. Men det er likevel en forskjell: Siv Jensen kritiseres for det hun gjør, sier og står for - ikke kun for den hun er.

Hadia Tajik er ikke skvetten, og jeg antar hun tåler mye. Jeg er sikker på at hun også er i stand til å ta imot Ulf Leirsteins beklagelse. Samtidig syns jeg ikke det er urimelig å etterlyse Siv Jensen  i denne diskusjonen. Hun er den høyest rangerte statsråden i Regjeringen, og hun er Fremskrittspartiets leder.

Ingen organisasjoner, som består av mennesker, er fritatt for å gjøre feil. Og mennesker med dårlige holdninger finnes i alle partier. Ofte kan en ledelse overse uheldige hendelser og overlate til de det gjelder, å rydde opp. 

Men av og til bør også en leder tre i karakter og gi autoritet til det budskapet organisasjonen ønsker å formidle. 

Siv Jensen har stor gjennomslagskraft. Det ville gjøre godt for mange om Siv Jensen nå kunne sette ord på det mange føler: Det er ikke akseptabelt at representanter for politiske partier sprer hets og løgner om hva kolleger i andre partier står for - og spesielt ikke når det dreier seg om så alvorlige forhold som ekstrem og voldelig islamisme. Men når det først har skjedd,  fortjener det også partiledelsens beklagelse.

Sier hun det, kan det bidra til å forebygge nye episoder - og det vil fjerne enhver mistanke om at Fremskrittspartiets ledelse finner slike ting akseptabelt.

Det foregår for tiden to interessante debatter som vi alle er invitert til å delta i. Den ene er initiert av Arbeiderpartiet og handler om Anders Behring Breivik og hvor hans høyreekstreme holdninger kommer fra - og om dette er en debatt vi ennå ikke har tatt grundig nok. Den andre debatten, som bl.a. Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, dreier seg om ekstrem islamisme og hvor de unge jihadistenes holdninger kommer fra.

Civita vil gjerne delta i begge debatter, bl.a. med et frokostmøte i morgen. Men beklageligvis forstyrres nå disse debattene av at forholdet mellom FrP og Ap er så surt etter Leirsteins "liking" og oppgjøret mellom Tajik og Keshvari på Debatten.

Hvis Siv Jensen kunne bilegge denne konflikten og si klart og tydelig hva hun mener bør være standarden i en debatt mellom partiene og våre folkevalgte, ville det være en stor fordel. 

Da ville hun utvise lederskap.

 

Lærernes arbeidsgiver

  • 25.08.2014 kl.11:34 i Blogg

Via Adresseavisen og NTB og flere andre medier sprer det seg nå et forslag fra fylkesordfører for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, Tore Sandvik, om å "gi tilbake arbeidsgiveransvaret for lærerne til staten".

I saken står det bl.a. at "det var i 2004 at daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) overførte arbeidsgiveransvaret for lærerne fra staten til Kommunenes Sentralforbund (KS) - til store protester fra lærerorganisasjonene. Partiet som sikret regjeringen flertall for dette i Stortinget, var imidlertid Arbeiderpartiet - som fattet vedtak om overflytting av arbeidsgiveransvaret på sitt landsmøte".

Det er flere faktiske feil i denne saken, men den viktigste er denne:

Det var ikke arbeidsgiveransvaret som ble overført fra staten til kommunene i 2004. Kommunene har alltid vært lærernes arbeidsgiver.

Det som ble overført, var forhandlingsansvaret, dvs. at det i perioden før 2004 var staten som forhandlet lønns- og arbeidsvilkår med lærerorganisasjonene, mens det var kommunene som var arbeidsgiver, og som deretter bare måtte godta det forhandlingsresultatet staten og lærerne hadde kommet frem til. 

Man kan godt argumentere for at det er riktig at en gruppe arbeidstakere forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver, men det var ikke mange som gjorde det i eller før 2004.  Og når sant skal sies, hører jeg ikke så mange som mener det nå heller - hverken i de politiske partiene eller blant andre arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper.

Og det er kanskje ikke så rart. Det er, meg bekjent, ingen andre yrkesgrupper i Norge som forhandler lønn og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver. Meg bekjent er det heller ingen andre land som har en ordning som den vi hadde før 2004, der lærerne forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver.

Om det bør være staten eller kommunene som bør være lærernes arbeidsgiver, er imidlertid en fair debatt. Man kunne jo tenke seg at lærerne, fremfor å være ansatt av og i kommunene, var ansatt i og av staten, og at de dermed  også forhandlet sine lønns- og arbeidsvilkår med staten. En slik endring ville representere et dramatisk brudd med historien, og det ville gjøre at Norge skilte seg kraftig ut fra andre land. I alle våre naboland, også Finland, er avtaleparten på arbeidsgiversiden kommunene og kommunenes organisasjon.

Det kan være mange argumenter som taler for og mot ulike løsninger. Jeg skal la det ligge nå - og i stedet bare nøye meg med å forsøke å bidra til å oppklare fakta.

Men én ting tror jeg vi kan være helt sikre på: Livet for lærerne var ikke problemfritt da de hadde staten som motpart heller. Utdanningsforbundet selv sier at det har vært "20 år med "krangel" om lærernes arbeidstid" -  og at det hele startet under Gudmund Hernes i 1993.

 

 

 

 

 

Nei til bevæpning av politiet

  • 24.08.2014 kl.20:46 i Blogg

I den politiske plattformen for Høyre/FrP-regjeringen heter det at den vil "åpne for generell bevæpning i de politidistrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen." Dette er nå fulgt opp i et høringsbrev, som er sendt ut av Justisdepartementet.

Regjeringens standpunkt er både merkelig og beklagelig.

Det er merkelig at et spørsmål om generell bevæpning av politiet skal overlates til politiet selv. Politiets rolle og oppgaver i et rettssamfunn som det norske er i høy grad et spørsmål for nasjonale myndigheter, for fellesskapet og for våre folkevalgte organer. Politiets synspunkter skal selvsagt høres, men det bør ikke være noen automatikk i at politiet skal ha det endelige ordet i så prinsipielt viktige spørsmål. Det virker også merkelig at reglene for bevæpning av politiet skal kunne være forskjellig i ulike deler av landet - det må, om ikke annet, kunne lede til vanskelige situasjoner når politiet for eksempel krysser grensene mellom politidistriktene.

Men viktigere enn at standpunktet er merkelig, er det at det er beklagelig. Spørsmålet om generell bevæpning av politiet kan ikke bare avgjøres av hva noen mener "er den beste løsningen" ( for øvrig uten at det er klart hva det skal være en løsning på), men også av hvilke konsekvenser det kan antas å ha at politiet blir bevæpnet.

Justisdepartementets høringsbrev er ganske kort og etterlater i grunnen flere spørsmål enn det gir svar.

Spørsmålet om generell bevæpning er ikke utredet. Høringen er basert på en utredning fra en arbeidsgruppe som nettopp ikke hadde som mandat å vurdere generell bevæpning av politiet, men som skulle vurdere en oppdatert våpeninstruks innenfor et regime med fortsatt ubevæpnet politi. Hensikten var bl.a. å gjøre det lettere  for politiet å bli bevæpnet når situasjonen krever det, men altså uten at man går til daglig og generell bevæpning. Justisdepartementet har deretter, på bakgrunn av regjeringsplattformen, bare føyet til et forslag om generell bevæpning der politiet mener det er den beste løsningen og vil overlate til Politidirektoratet å avgjøre hvor det skal skje.

Argumentene som brukes for å oppdatere den gjeldende våpeninstruksen er at politiet i dag er organisert i større politidistrikter enn før og derfor kan arbeide på en annen måte, at politiutdanningen er styrket, og at utviklingen "synes å være" at enkelte kriminelle oftere bærer våpen, og at noen av disse nå også har en lavere terskel for å bruke våpen. De eneste tilleggsargumentene departementet har for å foreslå adgang til generell og altså daglig bevæpning, er at politiet allerede er bevæpnet i våre naboland. Storbritannia nevnes ikke, men meg bekjent er britisk politi fortsatt ikke bevæpnet.

En av kvalitetene ved vårt samfunn er den høye tilliten borgerne har til hverandre og til myndighetene. Politiet er blant de institusjoner som et godt samfunn er avhengig av, og som selv er avhengig av tillit fra borgerne. Tilliten til politiet fikk seg en knekk etter 22.juli-tragedien, og det er fortsatt et stykke vei å gå før tilliten er gjenopprettet. Men vil bevæpning av politiet hjelpe?

22.julikommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet, men pekte på en rekke andre forhold som avgjorde utfallet av politiets handlinger den dagen.  Likevel kan man jo ikke utelukke at et politi som til daglig er bevæpnet kunne gjort en bedre jobb - eller mer generelt kan etterlate en bedre følelse av trygghet og tillit hos noen.

Dette må imidlertid veies mot hvilke andre konsekvenser bevæpningen kan ha, og som overhodet ikke er drøftet i Justisdepartementets høringsbrev. I Sverige, der politiet altså bærer våpen til daglig, løsner også politiet flere skudd, hvilket fører til at flere blir skadet og mister livet. Svensk politi skyter visstnok seks ganger så ofte som norsk politi når man tar befolkningens størrelse i betraktning. Og uansett hvor trent politiet er, så øker også risikoen for å skyte feil person eller for å skyte riktig person på feil sted.

Jeg pleier, litt spissformulert, å si at det verste med USA er at noen stater fortsatt holder seg med dødsstraff - og den omfattende våpenbruken, som bl.a. skyldes en mektig våpenlobby som prøver å innbille folk at en stadig mer omfattende forekomst og bruk av våpen gir amerikanerne et tryggere samfunn. Det finnes mange forklaringer og historiske årsaker til at det er blitt slik, men det er ikke et system det er verdt å kopiere. Det er blitt en ond sirkel som det virker umulig å bryte.

Også Norge kommer høyt opp på listen over land med mange våpen, men det skyldes at mange driver jakt. Likevel skal man ikke kimse av disse våpnene heller: Hvor mange drap som skyldes vådeskudd, eller som skyldes at drapsmannen handlet i affekt og tilfeldigvis da hadde tilgang til et våpen, vet jeg ikke - men vi hører i alle fall om det. Akkurat som adgangen til å idømme dødsstraff fører til at flere blir straffet med døden, og at også uskyldige blir rammet på en uopprettelig måte - vil tilgangen til mer våpen føre til at flere blir skutt, skadet og drept, og at det også vil ramme uskyldige.

Heldigvis er Regjeringens forslag foreløpig bare på høring. Siden det er argumentert så dårlig for forslaget om generell bevæpning, kan man nesten mistenke Regjeringen for å ønske at det er et forslag de ikke må gjennomføre. Det er i hvert fall håp om at det blir konklusjonen. Politimestrene, som styrer de politidistriktene som eventuelt skal be om generell bevæpning, er ikke nevneverdig positive.

Det virker dessverre naivt å si at det aldri noen sinne vil bli nødvendig for norsk politi å bære våpen til daglig.

Men siden daglig bevæpning ikke bare vil føre godt med seg - men også, etter all sannsynlighet, vil bidra til å øke våpenbruken i politiet og samfunnet generelt - er det ingen grunn til å forhaste seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

Forskning vs. politikk

  • 20.08.2014 kl.17:14 i Blogg

I Dagens Næringsliv pågår det for tiden en heftig debatt om formuesskatten. Er den til skade for verdiskaping og velferd, eller er den et nyttig redskap for å opprettholde lav ulikhet i Norge? Bør Regjeringen prioritere å redusere eller fjerne formuesskatten, eller er det andre skatter som er mer skadelige for arbeid og næringsliv?

Det var min kollega Villeman Vinje som utløste denne siste runden i debatten om formuesskatten. Han hadde skrevet et notat, som påviste at formuesskattens omfordelende virkning er marginal, et tema som var aktualisert i forbindelse med ulikhetsdebatten som har fulgt i kjølvannet av Thomas Pikettys bok, og som Civita bl.a. har omtalt her

Notatet møtte motbør fra flere forskere. De mente ikke at Vinje tok feil, men de var uenige med ham. Rolf Aaberge i SSB brukte riktig nok ordet "feil", men meningen var "vurderingsfeil" og ikke faktafeil. Tallene og faktaene som Vinje har lagt frem, er det altså ingen som har bestridt. Dette er dessuten bare ett av flere notater og rapporter som Vinje har skrevet om formuesskatten og skatt generelt. 

I et innlegg Vinje og jeg skrev i DN 8.august, forsøkte vi å oppsummere hovedargumentene som brukes for og mot en fjerning av formuesskatten, samtidig som vi redegjorde for hvilke argumenter vi mener bør veie tyngst.

Samtidig skrev vi at "DN har snakket med enkelte forskere som er uenige i at formuesskatten bør fjernes (5.8.), og noen av dem mener at de har et mer «nøytralt syn» enn f.eks. Civita har. Men hva man betrakter som relevante fakta, og hvilken vekt man tillegger dem, vil selvsagt alltid være preget av ens verdier og politiske ståsted. Ingen forskere kan gi oss et faglig fasitsvar på om det er riktig å fjerne formuesskatten eller ikke. Forskningen kan, slik Civita har gjort, belyse argumentene for og mot med tall og fakta, men til slutt må det foretas en avveining av de ulike argumentene som er lagt frem. Det er fint at forskere deltar i den politiske debatten, men det er en illusjon å tro at de representerer et verdifritt eller nøytralt ståsted. Ikke minst i debatten om formuesskatten er dette svært tydelig."

Flere kommentatorer, som formodentlig er enig med forskerne, har harselert litt med Civita, fordi vi ikke glatt kjøper forskernes konklusjoner. Det blir fremstilt som om vi diskrediterer forskningen og benekter fakta. 

Men så enkelt er det naturligvis ikke.

Det pågår en rekke debatter nå, som viser at forholdet mellom forskning og politikk er, og må være, mer nyansert enn våre kritikere skal ha det til. Evalueringen av sexkjøpsloven, for eksempel, møter sterk faglig kritikk fra bl.a. Fafo og Prosenteret. Og forskerne, som har sett på virkningen av kvoteringsloven, blir referert diametralt motsatt i norske og utenlandske medier. I norske medier har loven vært en suksess - i Economist og Newsweek fremstilles det nærmest motsatt. Bare den som leser selve rapporten kan danne seg et riktig inntrykk av de faktiske funn som forskerne har gjort.

Forskning er uhyre viktig, og det er også et gode at politikken som føres, generelt er blitt mer kunnskapsbasert. Jeg har selv, som tidligere minister, lagt stor vekt på det. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremmet, ble den ansett for å være den mest forskningsbaserte skolereformen noen sinne. 

Men troen på forskning - og ikke minst bruken av forskning i den politiske debatten - kan drives for langt, og det er det som ofte skjer nå. Politikere (mis)bruker forskning som debattstoppere, mens forskere (mis)bruker sin posisjon til å fremme politikk.

I et demokrati er det, for å si det enkelt, ikke forskerne, men folket som styrer - og folket behøver ikke å være enig med forskerne, selv ikke når forskerne har rett. 

Dessuten er det en hel rekke mulige feilkilder ved forskningen, som må tas i betraktning. 

  • Forskning kan være dårlig.
  • Funnene som forskerne gjør, kan være usikre. Det er ikke tilfeldig at ett forskningsresultat svært ofte fører til at "det trengs mer forskning".
  • En politikk, som fører til et gitt resultat, kan ha utilsiktede virkninger som forskningen ikke har oversikt over.
  • Ulike forskningsmiljøer, som forsker på det samme, kan komme til motstridende resultater.
  • Og: Forskerne er ikke nøytrale eller verdifrie maskiner, men mennesker. De velger temaer, vektlegger fakta og vurderer fakta forskjellig, avhengig av hvilke verdier og holdninger de har og hvor de står politisk.

En forsker, som forleden skulle kommentere en undersøkelse vedrørende kronprinsparets skolevalg, sa samtidig at han var "sterkt kritisk" til valget de hadde gjort, fordi de valgte "bort det som skaper et likere Norge". Forskerens kommentarer kan selvsagt være interessante likevel, men nøytrale eller verdifrie er de ikke.

 

 

 

Pekefingerstaten

  • 10.07.2014 kl.21:56 i Blogg

Tenk deg et nesten perfekt samfunn. Det er velstående og moderne og har, ved hjelp av avansert forskning, funnet frem til den perfekte balanse mellom familieliv og arbeidsliv, mellom kvinner og menn, voksne og barn.

Modellen er ganske enkel: Før to mennesker får barn, skal den blivende moren slutte å jobbe i tre uker. Etter at de har fått barn, skal mor og far være sammen med barnet i 10 uker hver. Deretter kan foreldrene selv bestemme hvem av dem som skal være sammen med barnet i ytterligere cirka 30 uker.

Når barnet er ca. ett år, skal begge foreldrene være i jobb igjen, og barnet skal være i barnehage. Normal arbeidstid i dette samfunnet er ca. 7,5 timer pr dag. Idealet er at det skal være kort reisevei mellom barnas hjem og barnehagen, men siden de voksne fortsatt har reisevei til og fra jobb, er det meningen at barna kan være i barnehagen inntil cirka 10 timer pr dag.

Og slik fortsetter det til barna er fem - seks år. Da begynner de på skolen, og skoledagene er ikke like lange som dagene er i barnehagen. Men siden begge foreldrene jobber, begynner barna i en ny institusjon - en såkalt skolefritidsordning - der de kan være etter skoletid til foreldrene henter dem og til de blir store nok til å ta vare på seg selv etter skoletid.

Og slik går dagene - inntil barna selv blir voksne og får sine egne barn.

Det er en viss diskusjon om hvorvidt den kvoten mor og far må ha hver for seg med barnet, bør være på 10 eller 14 uker. Men ellers har modellen stor støtte blant politikere, kommentatorer og forskere. Mange av dem har riktig nok ikke brukt modellen selv, enten fordi de ikke har barn, eller fordi samfunnet ikke var kommet like langt den gangen de selv hadde små barn. I tillegg har mange av dem en mer fleksibel arbeidssituasjon enn vanlige folk har, slik at en sammenligning ikke blir så relevant. Men de vet heldigvis at modellen er riktig for andre.

Et annet spørsmål, som også har vært diskutert, er hvordan en slik modell kan gjennomføres for alle. En mulighet er å bruke tvang og dermed presse foreldrene til å gjøre det som er best. Men mange syns det strider for mye mot de grunnleggende frihetsverdiene som tross alt har gjort dette samfunnet så moderne og rikt.  En alternativ metode er derfor å betale folk og dermed lokke dem til å gjøre det som er best. Og siden staten er så rik, er det denne løsningen som er blitt valgt: De som velger den perfekte modellen, får mest penger av staten.  Ordningen kombineres med sterke sosiale sanksjoner, der særlig mediene spiller på lag med myndighetene og avslører folk som prøver å snike seg unna eller gjøre ting på en annen måte. Det er ikke så lett å vite om medienes fremstilling alltid er balansert. Men skal man tro det man leser, er de som velger annerledes, ofte både usympatiske, uansvarlige og lite empatiske.

Men mediene er ikke alene om å utøve sosial kontroll. Staten har opprettet et helt eget ombud som får lov til å fordømme dem som ikke følger modellen. Også statens kontrollapparat eser ut, slik at vi skal sikre oss mot både misbruk og utilsiktet bruk av modellen. Det er bl.a. kommet frem at noen foreldre er sammen med barna sine samtidig mens far har pappaperm, og det er helt i strid med statens intensjon og derfor noe mange vil vurdere å sette en stopper for.

Så selv om mange mener at modellen er perfekt, er det altså likevel noen problemer. Det fins fortsatt mennesker med umoderne holdninger, som unnlater å gjøre det som, objektivt sett, er best, både for foreldrene, likestillingen, barna og samfunnet. Og eksemplene på ulydighet er dessverre mange:

* Det finnes folk som mener at det er for tidlig å sende barn i barnehage allerede når de er ett år, og som hevder at vi ikke vet om dette er bra for barna i det lange løp - og som derfor nekter å begynne å jobbe igjen allerede når barna er ett år. Mange av dem stusser over en modell som tilsier at det er ekstremt viktig å være sammen med barna sine hele tiden i barnets første leveår, mens man nesten ikke behøver å være sammen med dem i årene etterpå.

* Det finnes folk som ikke syns at barna skal være så lenge i barnehagen og på SFO, og som derfor velger å jobbe deltid, slik at barna slipper å være så mye på borte fra hjemmet, og slik at foreldrene kan være mer sammen med dem.

* Det finnes også folk som mener at det er for slitsomt å ha både full jobb og flere barn, og som derfor velger lavere lønn og et roligere liv - i hvert fall i en periode.

*  I mer ekstreme tilfeller, der det f.eks. ikke er noen spreke besteforeldre som kan hjelpe til, løses dette problemet  ved at man ansetter en praktikant eller «au pair».

* Det finnes også folk som ikke syns de får vært nok sammen med barna sine, eller som ikke har mulighet eller råd til å ta ferie når alle andre har ferie, og som derfor tar barna ut av skolen utenom skoleferiene - bare for å feriere.

* Det finnes dessuten en del menn som ikke tar (full) pappapermisjon etter at barnet er født - og det finnes til og med noen kvinner som ikke tar full permisjon. Noen av dem mener at jobben de har, er for viktig eller umulig å være borte fra så lenge - mens andre mener at de kan få like god kontakt med barna sine ved å være sammen med dem på en annen måte. Det er allerede avslørt at en del meglere ikke tar full pappaperm, men om det samme gjelder bilmekanikere og bakere, er visstnok ikke kartlagt.

* Og: Det finnes foreldre som kombinerer permisjon og ferie på en slik måte at de kan være sammen med hverandre og barnet, enda modellen tilsier at det bare er én av dem som skal være sammen med barnet, mens den andre skal jobbe.

Det er heldigvis mange som kan gripe inn når mediene eller NAV avslører umoderne holdninger eller utilsiktet bruk av modellen.

Politikerne, som har skapt systemet, er ofte veldig raskt ute med å fordømme dem som ikke innordner seg, f.eks. fordi de er "gammeldagse". Nesten alle medier mener det samme og skriver derfor syrlige kommentarer om de som velger annerledes, som enten tror de er noe, eller som ikke vet sitt eget beste. Likestillingsombudet, som vet veldig mye om hva som er best for oss, har en «pådriverrolle», så hun kan f.eks. omtale folk som «bakstreverske». Forskere deltar også og slår raskt ned på dem som reiser spørsmål ved om modellen virkelig er den beste for barna. Og arbeidslivets organisasjoner er også sterkt til stede, fordi de mener det er usolidarisk og dessuten umulig at ikke alle som har muligheten til det, jobber full tid.  Og det siste er unektelig et poeng: Dersom vi vil ha billige barnehager til alle, godt betalte permisjoner og alle de andre velferdsgodene vi har i dag, må vi jobbe mye - og det er dette modellen forutsetter at vi gjør. Ingen politiske partier har til nå stilt spørsmål ved dette premisset. Partiene vil, som vanlig, ha både i pose og sekk.

Det er ikke rart at debatten om tvang dukker opp igjen når det avsløres av det finnes folk som ikke lever opp til modellen. Likevel er det nok fortsatt flertall for å bevare et skinn av valgfrihet og heller innføre mer kontroll og flere sosiale sanksjoner overfor dem som ikke gjør som staten sier. Fremfor tvangsstaten, velger vi pekefingerstaten - den som moraliserer, latterliggjør og kontrollerer.

Men staten er ikke helt konsekvent. På noen områder er både staten og de fleste politikere, kommentatorer og forskere veldig enige om at man ikke bør blande seg for mye inn i menneskers private liv, fordi vi skal kunne leve livene våre og utfolde oss slik vi vil. Hvis to av samme kjønn, for eksempel, vil gifte seg og skaffe seg barn på en måte som hittil har vært betraktet som litt annerledes, bør man ikke blande seg bort i det - med mindre man selv vil bli fordømt. Hvis to av forskjellig kjønn, derimot, velger å ta ut pappaperm mens de er sammen om å være sammen med barnet sitt, eller kanskje velger å droppe pappapermen, er det noe vi alle kan være med på å fordømme og ta avstand fra.

Det er, tross alt, forskjell på privatliv.

 

PS: For ordens skyld: Denne teksten er skrevet i en ironisk tone. Jeg tror jeg kan rose meg av å ha vært tidlig ute med å støtte bl.a. homofiles soleklare rett til å leve livene sine slik de vil. Men jeg trodde ikke at jeg, mange år senere, skulle oppleve en så utbredt intoleranse overfor vanlige familier som ikke innordner seg det trange og "moderne" A4-samfunnet som politikereliten og kommentariatet nå er i ferd med å skape.

 

Angsten for det private (og en visitt til Morgenbladet)

  • 03.07.2014 kl.23:18 i Blogg

I forbindelse med debatten om kronprinsparets valg av skoler for sine barn, kunne vi bl.a. lese dette - akk, så forutsigbare - budskapet i Morgenbladets leder:

"Kronprinsparet er heller ikke alene om å tvile på at den norske skolen er god nok. Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer for privatskoler blant annet ved å vise til at de gir et større mangfold og større valgfrihet. Det har de selvsagt rett i, men bare dersom en fellesskole betyr en helt lik skole for alle. Hvorfor skal det ikke finnes offentlige skoler med montessori-pedagogikk eller undervisning på engelsk på barneskolenivå? Det er viktigere å legge til rette for en bedre og mer variert offentlig skole, enn å åpne for flere privatskoler."

Budskapet er forutsigbart, fordi det formidler den sedvanlige venstreside-angsten for alt som er privat.

Men budskapet er ikke bare forutsigbart - det er også lite gjennomtenkt.

La oss et øyeblikk ta Morgenbladet på alvor: Det offentlige bør altså også tilby alternativer skoler - med alternativ pedagogikk, engelsk som undervisningsspråk og, må vi formode, ulike religiøse retninger og, muligens, mye annet mangfold, som kan skape en mer variert offentlig skole som ikke er en "lik skole for alle".

Hvordan kan man egentlig gjennomføre en slik politikk?

Utgangspunktet er den norske lovtilstanden, som innebærer at vi har opplæringsplikt, men ikke skoleplikt - og at kommuner og fylker har plikt til å tilby en skoleplass til alle på henholdsvis grunnskole- og videregående nivå. Jeg har aldri hørt noen som ønsker å fjerne kommunenes og fylkenes plikt til å tilby en skoleplass til alle, og jeg antar at heller ikke Morgenbladet ønsker det - siden avisen er opptatt av at vi skal ha en offentlig skole "for alle".

Så hvordan skal man "designe" et system som innebærer at kommuner og fylker også tilbyr alternative og ulike skoler til elevene?

Jeg ser tre muligheter:

1. En mulighet er at man lar de offentlige skolene velge hvilken profil de vil ha - om de f.eks. vil være montessori-skoler, steinerskoler, kristne skoler, internasjonale skoler eller noe annet. Hvem som skal bestemme hva profilen skal være, er ikke umiddelbart så lett å forstå, men la oss likevel anta at det blir slik: De offentlige skolene er ikke lenger like, men forskjellige. I så fall er det en logisk konsekvens at man også må innføre fritt skolevalg, og at mange elever vil måtte pendle, til dels langt, for å finne en skole de vil gå på. For å finne frem til et riktig antall plasser av hvert skoleslag, forutsettes også utstrakt bruk av markedsmekanismer, der det er foreldrene og elevenes etterspørsel som avgjør hvor mange montessoriplasser og hvor mange kristne skoleplasser som trengs. I et slikt regime må vi også tro at det vil bli mer konkurranse, der de ulike skolene vil forsøke å tiltrekke seg flest mulig elever. Skolene vil også trenge ildsjeler i ledelsen, som virkelig brenner eller kan stå inne for f.eks. den pedagogikken skolen tilbyr, og det forutsetter at kommunen må ha en annen rekrutterings- og tilsettingspolitikk.

Det var denne modellen SV, nærmest ved et uhell, gikk inn for da partiet fremmet sitt skolepolitiske program "Friskoler for alle" foran valget i 2003. Kristin Halvorsen var da så begeistret for ideen at hun mente at de offentlige skolene kunne få velge om de ville satse på latin eller gym. Forslaget var så dumt og lite gjennomtenkt at Halvorsen senere måtte si at hun angret og beklage at hun hadde tatt for mye Møllers tran.

Problemet med denne modellen er nemlig at den bryter med hele ideen bak den offentlige skolen og det offentliges plikt til å tilby en skoleplass til alle, nemlig at det er noe som skal være felles og likeverdig for alle. Vi skal få den samme opplæringen, de samme fagene og det samme antallet timer, samme hvor i landet vi bor. Modellen bryter dessuten med nærskoleprinsippet - prinsippet om at alle grunnskoleelever skal kunne gå på nærskolen, hvis de ønsker det. Et slikt prinsipp vil ikke være reelt, dersom nærskolene er helt forskjellige.

Det er også et problem at de som foreslår denne modellen - enten det er SV eller Morgenbladet - gjør det fordi de vil ha mindre "markedstenkning", frie valg og konkurranse i skolen, mens det er nettopp dette de får. SV, for eksempel, ville altså la skolene få velge om de ville undervise i gym eller latin, men de ville ikke gi elevene fritt skolevalg - og dermed brøt modellen sammen.

2. En annen mulighet kunne være å si at det offentlige skal tilby skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag - der alle får et noenlunde likt og likeverdig skoletilbud - men at det offentlige i tillegg skal etablere, eie og drive noen alternative skoler, som elever som ønsker det, kan velge. Dette er selvsagt fullt mulig, men igjen må det etableres en eller annen mekanisme som forteller det offentlige hvilke og hvor mange slike skoleplasser som trengs. Oslo kommune, f.eks., må jo ha noen begreper om hvor mange kristne skoler og steinerskoler den skal bygge, eie og drive. Man kan selvsagt forestille seg at kommunen bare har et begrenset antall plasser på slike alternative skoler, og at ikke alle som ønsker det, får plass. Men dette vil jo være et svært urettferdig prinsipp, dersom denne mangfoldige, offentlige fellesskolen skal være "for alle". En mulighet for å finne ut hvor mange plasser som trengs, kunne kanskje være å lage et spørreskjema, der foreldre - etter at barnet er født - kan antyde hva slags skole de ønsker seg, slik at kommunen vet hva som forventes. Og kommunen må selvsagt vite dette i god tid, siden det tar lang tid å planlegge nye skoler.

Problemet med denne modellen er det vil være svært vanskelig for kommuner og fylker å planlegge for det rette antallet plasser - på de riktige steder - av hvert skoleslag. For få plasser av et bestemt skoleslag vil gå utover foreldrene og elevenes rett til en alternativ skoleplass - for mange plasser vil være sløsing med offentlige midler. For som vi vet fra før: Planøkonomi er vanskelig.

3. En tredje mulighet er at det offentlige tilbyr skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag - og at man overlater til private, dvs. frivillige organisasjoner, enkeltmennesker, bedrifter og foreldregrupper - selv å etablere, eie og drive de alternative skolene de ønsker seg. Da behøver ikke det offentlige å være "synsk", og det påtar seg ikke planleggingsutfordringer som nesten er uoverstigelige. For å forhindre at slike private skoler ikke bare blir forbeholdt de få som har råd til dem, kan man ha en ordning der det offentlige finansierer dem og stiller krav om at skolene skal være åpne for alle. Om det offentlige skal finansiere 100 prosent eller litt under 100 prosent av skolene, og om det skal være null i egenandel eller en bitteliten egenandel for elevene, kan diskuteres - så lenge forutsetningen er at ingen skal hindres i å gå på en slik skole fordi de ikke har råd.

Personlig ville jeg valgt alternativ tre. 

Fordelen med denne modellen er at det er et ganske enkelt system, som både sikrer et likeverdig skoletilbud til alle og det mangfoldet folk ønsker seg.

En annen fordel med denne modellen er at den allerede er innført.

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2015 » April 2015 » Mars 2015
hits