Om niqab-forbud og privatisering av politikken

  • 16.09.2016 kl.10:53 i Blogg

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg - av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle. I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som "tilfeldigvis" tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller "sentrum-venstre", som visstnok for tiden er de omtalte partiene - mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget "tverrpolitisk", og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, "i sentrum/venstre". Men likevel mener altså Bøhler at det er "spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener", fordi man "nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om" et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som "spesielt" at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå "tverrpolitisk" bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner - ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer - og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: "Sentrum/venstre", som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

(Denne teksten er tidligere i dag publisert på facebook, men noen ba meg tynt om å publisere den på bloggen min også.)

Den store, forvirrende forsvarsdebatten

  • 14.09.2016 kl.23:21 i Blogg

For cirka 14 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor uheldig det er med lekkasjer fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret.

Ingen i pressen har gitt uttrykk for at de er enig med meg eller har forståelse for det jeg sier. I Dagsavisen mente de at lekkasjer er bra, noe jeg svarte på her - og også Dagens Næringsliv sa seg uenig med meg i Politisk kvarter.

Det er fortsatt ingen i pressen, som jeg har lagt merke til, som reflekterer over hvilke negative konsekvenser slike lekkasjer kan ha. Riktig nok mener man at lekkasjene har bragt forsvarsministeren i en vanskelig situasjon, men det er, slik pressen ser det, hennes eget problem. For øvrig tjener det visstnok bare demokratiet at dokumenter lekker ut - enten det er regjeringsnotater eller interne, faglige innspill fra for eksempel FFI.

Dagbladets leder i dag er et godt eksempel. Den illustrerer på en utmerket måte hvordan disse lekkasjene ikke bidrar til å opplyse debatten, men til å forvirre den - hvilket utmerket godt også kan være hensikten fra den eller de som lekker. Det er nemlig ingen som med disse lekkasjene virkelig får innsyn i den fortrolige delen av Forsvarsdepartementets eller Regjeringens behandling av langtidsplanen - til det mangler enorme mengder informasjon. Lekkasjene omfatter bare en brøkdel av de dokumentene som har vært i omløp, og ingen kjenner til de samtalene som ble ført, de vurderingene som ble gjort eller de vedtak som ble truffet underveis. Og vi får heller aldri vite det, ettersom slike lekkasjer skaper en asymmetri i debatten: Noen misforstår, mistolker og spekulerer i det som lekkes ut, men ingen av dem som virkelig kjenner saken, kan delta i debatten om dokumentene som lekkes. Det er umulig av mange grunner: Den eller de som har lekket dokumentene, har begått et alvorlig lovbrudd. Det kan ikke "belønnes" med at de får sette premissene for debatten eller tvinger de lovlydige til å begå lovbrudd ved selv å lekke. Dessuten er det nesten umulig å redegjøre i detalj for alt man har tenkt, utredet eller drøftet i løpet av en svært omfattende, langvarig og kompleks beslutningsprosess. En god prosess i slike saker krever at mange er med, at det er høy grad av tillit mellom de som deltar, og at man kan tenke og teste ut tanker helt fritt. 

Problemet nå er at slike prosesser høyst sannsynlig vil bli snevret inn. Jeg føler meg sikker på at denne saken bidrar til en generell svekkelse av tilliten i "systemet". Alle blir mer oppmerksomme på faren for lekkasjer og vil opptre deretter. I verste fall vil den gode kulturen og arbeidsmoralen i departementene - og samarbeidet mellom politiske ledelse og de faglige medarbeiderne - bli dårligere, og det er, virkelig, et stort tap for Norge. Og for å presisere det nok en gang: Jeg aner ikke hvem som lekker - det er uansett, slik Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det forleden, gift i systemet.

Jeg kan mye om forvaltningen, men jeg kan ikke like mye om Forsvaret. Likevel er det lett å se at det nå sies og skrives utrolig mye som både er rart og feil. Intervjuet med Robert Mood i Aftenposten, som Dagbladets leder bygger på, er bare ett eksempel. Selve hovedpåstanden i intervjuet, om at forsvarsevnen blir svakere og ikke sterkere de neste fem til ti årene, underbygges ikke og er heller ikke riktig. Det som skal skje allerede i 2017, vil øke, ikke svekke, kampkraften. Intervjuet etterlater også inntrykk av at for eksempel kampfly først skal prioriteres om mange år, mens kampflyanskaffelsen faktisk pågår for fullt. Oppslaget formidler dessuten rene faktafeil, bl.a. om omfanget av Heimevernet.

Dagbladet kolporterer synspunktene til Mood og legger til litt ekstra for kjente, blant annet ved å vise til en lekket rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til Regjeringen. Dagbladet hevder, mer eller mindre direkte, at Regjeringen bryter med de lange linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken og dermed i forholdet til NATO, men det er vel egentlig motsatt: Det er Dagbladets lange linje som ville ha fjernet oss fra NATO, mens Regjeringens opplegg er en forutsetning for at vi skal kunne bevare forholdet til NATO. I denne forbindelse kan det kanskje være nyttig å lese dette avisinnlegget fra FFI

Dagbladet kaller det et "prestisjenederlag" for forsvarsministeren at hun (hvis vi skal tro medienes tolkning av lekkede dokumenter) gikk inn for å bevilge mer til Forsvaret de neste 20 år enn det som nå er foreslått i langtidsplanen. Men når man kaller dette et "prestisjenederlag" viser det bare at man ikke vet noe om hvordan de interne (budsjett)prosessene i regjeringen er. Eller for å si det på en annen måte: Dersom dette er logikken, lider samtlige statsråder i Norge, i alle regjeringer, det ene prestisjenederlaget etter det andre.

Noe jeg syns er veldig merkelig, er at ikke flere undersøker og leser hva forsvarssjefen mener om forslaget til langtidsplan. Dagbladet er opptatt av "en lang rekke lekkasjer og kritiske innlegg fra sentrale offiserer og eksperter" (jeg har for øvrig lagt merke til en av dem, som nå er i våpenhandlerbransjen), men hvorfor ikke av forsvarssjefen?

Forsvarssjefens mening kan nemlig leses i sin helhet, som et vedlegg til langtidsplanen. Og hva sier han? Jo, han sier blant annet dette til slutt: 

"Gjennom denne proposisjonen har regjeringen tatt et veivalg i den langsiktige utviklingen av Forsvaret, noe jeg anser å være svært positivt. Et historisk økonomisk løft i 20-årsperioden legger grunnlaget for å kunne utvikle et relevant forsvar som er i stand til å løse de pålagte oppgavene."

Og: 

"Regjeringen foreslår i stor grad å endre Forsvaret i tråd med mitt fagmilitære råd. Forsvaret utvikles med en tilstrekkelig operativ evne til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene. Videre prioriterer regjeringen å øke beredskapen og relevansen til de kapasitetene vi allerede har, før vi moderniserer og fornyer strukturen."

Det er virkelig en skjebnens ironi at nettopp forsvarsminister Ine Eriksen Søreide nå utsettes for så mye kritikk. 

Hun har mer kunnskap, til dels svært mye mer kunnskap, om Forsvaret og forsvarspolitikk enn veldig mange forsvarsministere før henne.

Hun er veldig respektert internasjonalt.

Hun har, mer enn noen før henne, lagt opp til en åpen og ærlig debatt om situasjonen i Forsvaret og hva som skal til for å styrke forsvarsevnen.

Hun har fått gjennomslag for et historisk løft i bevilgningene til Forsvaret - etter å ha overtatt et forsvar som ville fått en realnedgang i årene som kommer, dersom ingenting ble gjort. Forslaget hun legger frem, ligger så nært opp til forsvarssjefens ønske at han har sagt seg meget fornøyd.

Og hun står støtt i stormen - antagelig fordi hun kan sakene sine, og fordi hun vet at hun har stor støtte, blant annet i Forsvarets ledelse.

 

 

 

 

 

Svært uheldige lekkasjer

  • 02.09.2016 kl.12:52 i Blogg

Det er selvfølgelig en fjær i hatten for Klassekampen og  Dagens Næringsliv at de, over lang tid, har fått tilgang til interne notater fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret. 

Men den eller de som lekker, begår lovbrudd og skader vårt demokrati. 

Når jeg holder foredrag om den norske eller nordiske modellen og om alt vi har lyktes med i våre samfunn, pleier "godt embetsverk" alltid å stå på listen. Vi har, målt mot andre land, en effektiv og ukorrupt forvaltning, som, etter beste evne, tjener alle regjeringer like godt. Derfor er det ekstremt sjelden at det lekker fra embetsverket. Og det skjer så å si aldri at såkalte regjeringsnotater ("R-notater"), som ligger til grunn for regjeringens saksbehandling, kommer på avveie. 

Når slike notater nå faktisk har kommet på avveie, er det lett å tenke at det er embetsverket som lekker. Men det kan man ikke vite. Et R-notat går nå vanligvis ut til nærmere 150 personer, hvis man legger sammen politisk ledelse og relevant embetsverk i departementene. Man kan godt innskrenke spredningen, dersom man tror det er viktig, men det vanlige er at alle betrodde medarbeidere, som skal kunne mene noe om notatene, får tilgang. Så hvem som lekker, er vanskelig å si: Det kan være noen i embetsverket, men det kan også være noen i politisk ledelse i et av departementene - eller det kan være andre, mer tilfeldige kilder, fordi noen - som egentlig ikke skulle ha tilgang til notatene - likevel har fått det. 

Uansett er det altså et lovbrudd - og et tillitsbrudd av dimensjoner. Ifølge mediene har PST forsøkt å finne den eller de som er skyldige, men så langt uten å lykkes. Men finner de han, hun eller dem, bør det få alvorlige følger.

Hvorfor er det så viktig at slike lekkasjer ikke aksepteres?

Et enkelt svar kunne være at det i regjeringsapparatet bør være som på alle andre arbeidsplasser, og at man har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og taushetsplikt om interne forhold. 

Et annet svar er at Norges regjering også behandler saker som dreier seg om rikets sikkerhet, og at taushetsplikten da selvsagt er særlig viktig.

Men i regjeringsapparatet står det om så mye mer. Det gjelder selve demokratiet. Vår gode forvaltning og vårt gode demokrati er blant annet tuftet på tillit - på at vi kan stole på at det for eksempel er mulig å tenke, snakke, skrive og diskutere fritt om alle saker før man konkluderer. Vi hadde en lignende sak i 2006, da Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og offentligheten fikk "sjokk", fordi den rødgrønne regjeringen overhodet hadde diskutert sykelønnsordningen - som om det er forbudt å tenke og reflektere over ulike handlingsalternativer, uansett hvor "politisk umulige" de måtte være.  

Konsekvensene av at det ikke blir mulig å diskutere, tenke og skrive fritt er åpenbare: Man vil rett og slett slutte å tenke og diskutere frimodig, og man vil innskrenke kretsen av mennesker man diskuterer med. Man vil også i langt høyere grad nøye seg med en muntlig saksbehandling, som ikke kan ettergås av noen, og som også blir mer unøyaktig. Man vil begynne å se seg over skulderen, slutte å stole på medarbeidere og - alt oppsummert - gi oss en mindre effektiv og intellektuelt åpen forvaltning.

Av de samme grunner er det umulig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å kommentere notatene som har lekket ut. En eller flere utro tjenere, med motiver vi ikke kjenner, prøver å ødelegge en alminnelig saksbehandling og demokratisk prosess, og de kan selvsagt ikke få legge premissene for debatten. Eriksen Søreide ville dessuten, hvis hun først kommenterte noe, komme i en håpløs situasjon - fordi ethvert svar bare ville lede til nye spørsmål om en intern saksbehandling hun hverken kan eller bør diskutere. 

Jeg vet ikke hvor omfattende behandlingen av langtidsplanen har vært i Regjeringen - men vi kan anta at den har vært meget omfattende. Vanligvis behandles saker i regjeringen med ett R-notat i én konferanse. Men er saken stor, kompleks og/eller uvanlig viktig, vil regjeringen som regel behandle mange regjeringsnotater - der kanskje forutsetningene også endrer seg underveis, fordi det kommer til ny informasjon, videre utredning og/eller endrede økonomiske rammebetingelser. Bare Kunnskapsløftet, som jeg i sin tid hadde ansvaret for, ble behandlet i et titalls regjeringsnotater, og det ville jo være håpløst å gi seg inn på en debatt om det som sto i disse notatene, dersom ett eller to av dem kom på avveie i ettertid. 

Enkelte mener likevel at når lekkasjene nå har skjedd, så kan man ikke unnlate å bedømme forsvarsministerens og Regjeringens uttalelser og endelige forslag i lys av det man kan lese i de notatene som er lekket ut. Dette er, isolert sett, lett å forstå. Problemet er bare at pressen ikke helt forstår hvordan en regjering behandler slike saker, der store bevilgninger er involvert. 

Så hvordan skal man forstå at forsvarsministeren nå sier seg svært fornøyd med den langtidsplanen hun har lagt frem, som foreslår å bruke 165 milliarder ekstra kroner på Forsvaret de neste 20 år - enda hun, ifølge lekkasjene, sa at det var behov for 206 milliarder kroner i et internt regjeringsnotat i februar i år? 

Mange skriver at Eriksen Søreide har "tapt" i Regjeringen og antyder at hun nærmest lyver når hun sier at hun nå er fornøyd.

Dette er, etter min oppfatning, helt feil. Hvis man skal tolke budsjettkampene i regjeringen slik, ville alle statsråder fremstå som "tapere", eller som noen som sier de er fornøyd med noe de internt tidligere sa var altfor lite.

For la oss rekapitulere hva som har skjedd i denne saken:

Ine Eriksen Søreide overtok ansvaret for et forsvar som var i mye dårligere forfatning enn noen på forhånd hadde forstått.Samtidig forelå det ingen planer om vekst i budsjettene - det ville, tvert om, gått mot en realnedgang for Forsvaret, dersom ikke noe ble gjort.

Hun visste at oppgaven med å få utviklingen i Forsvaret på rett kjøl ville bli formidabel. Likevel valgte hun å foreta en omfattende og åpen kartlegging av situasjonen. Hun ga også forsvarssjefen i mandat å utrede konsekvensene av et videreført budsjettnivå, samt av den strukturen han ønsket, dersom han fikk mer penger - og hva den i så fall ville koste.

Det viste seg at forsvarssjefen ønsket seg 175 milliarder kroner de neste 20 år. Men siden forsvarssjefen utmerket godt kjenner budsjettprosessene i staten, tror jeg trygt vi kan legge til grunn at han tok litt godt i for å være på den sikre siden.

Så hvordan skulle forsvarsministeren greie å sikre seg disse pengene?

I utgangspunktet er det nesten en umulig oppgave. Det er svært vanskelig å få en regjering (les: Finansdepartementet) til å binde seg til å prioritere en sektor med bestemte beløp langt frem i tid. Det kalles "forkantprofilering" på kammerset, fordi man unntar en sektor fra de årlige prioriteringer alle andre sektorer må finne seg i. Jeg skrev om dette fenomenet i Aftenposten forleden. 

Budsjettprosessen i regjeringsapparatet er også alltid slik at statsrådene aldri får det de ber om. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, gjelder for Finansdepartementet: Det må alltid gi litt mer enn det i utgangspunktet hadde tenkt. Hele budsjettprosessen, som jeg har skrevet om her, er altså basert på et forhandlingsspill, som man må kunne og kjenne for å lykkes. Man kan like eller mislike at prosessen er slik, men det er slik den er.

Basert på min egen erfaring som statsråd i to regjeringer, og hvordan jeg selv ville tenkt, er det ikke urimelig å anta følgende: Hadde Eriksen Søreide bedt om 175 milliarder kroner de neste 20 år, slik forsvarssjefen ønsket seg, ville hun fått mye mindre. Hennes mulighet til å få noe i nærheten av det forsvarssjefen ba om, ville være å "høyne budet" og be om mye mer. At hun så lyktes med å få omtrent det forsvarssjefen ba om, er egentlig en stor seier, så det var nok ikke helt uten grunn at forsvarssjefen var så fornøyd som han var da langtidsplanen ble lagt frem. Det er en historisk satsing, eller som forsvarssjefen selv uttrykker det: "Et historisk løft for forsvaret".   

Når noen nå reagerer på at ikke de 165 milliardene skal bevilges med lineære beløp hvert år, eller at det ikke allerede nå er besluttet hvor mye som kommer hvert år de neste 20 år, virker det nesten latterlig. I Norge har vi på veldig mange områder en helt urealistisk forestilling om hvor mye penger man kan absorbere på ulike sektorer uten at det fører til en ineffektiv pengebruk. Bare pengene bevilges, er norske politikere fornøyd - mens de ofte glemmer å undersøke om pengene overhodet kan brukes på en fornuftig måte. Derfor bør de årlige bevilgningene tilpasses forsvarets evne til å nå målene i langtidsplanen. Anniken Huitfeldt (Ap) reagerer også på at en del av regningen kan komme når Arbeiderpartiet sitter i regjering, men slik er det vel tross alt i et demokrati? Det er jo nå man må betale for kampflyene, enda de ble bestilt av den rødgrønne regjeringen? 

Lekkasjene som har skjedd, er svært alvorlige og får i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjering kan arbeide i fremtiden.

Det er selvsagt langt mindre alvorlig at de også avsporer en viktig debatt, men det er altså også en konsekvens.

 

 

 

Nasjonalisme på fremmarsj

  • 09.08.2016 kl.10:32 i Blogg

Nasjonalismen er på fremmarsj i Europa. 

Terror, (muslimsk) innvandring, globalisering og EU har satt fart i partier og bevegelser som ønsker at folk skal ha større selvbestemmelse i og over sitt eget land. De liberale og internasjonalt orienterte sentrum/høyre- og sentrum/venstre-partiene er satt under press fra mer ytterliggående, nasjonalistiske partier som får stadig større oppslutning.

I den grad disse partiene har noe ideologisk til felles, er det kanskje riktigst å kalle dem «nasjonalkonservative». De er opptatt av å ta vare på nasjonen, skeptiske til innvandring og internasjonal integrasjon og ofte nokså konservative i sosial- og familiepolitikken.

Men ikke alle partiene kan skjæres over én kam. Forskjellene er enorme. I Europaparlamentet fordeler de nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiene seg på minst tre forskjellige grupperinger, som ofte er svært uenig:

En gruppering rommer blant andre det britiske Conservative party, Finnene og Dansk Folkeparti. 

En annen gruppering omfatter blant andre britiske UKIP, Alternative für Deutschland og Sverigedemokraterna.

En tredje gruppe har Front National, Lega Nord, Frihetspartiet i Østerrike og Frihetspartiet i Nederland som medlemmer.

I tillegg kommer en uavhengig gruppe som har med partier av alle politiske avskygninger, herunder også det ungarske partiet Jobbik.  Regjeringspartiet Fidesz, som har utviklet seg fra å være et nokså normalt konservativt parti til å bli et mer nasjonalkonservativt og, etter manges mening, autoritært parti, er fortsatt medlem av EPP - det vil si den store grupperingen av liberal-konservative og kristendemokratiske partier i Europa.

Noe av det som skiller disse partiene, er blant annet hvor restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk de ønsker å føre og hva slags økonomisk politikk de går inn for. Noen ønsker å kombinere en restriktiv innvandringspolitikk med en nokså sosialdemokratisk økonomisk politikk, mens andre er for en meget liberal økonomisk politikk. Mange av dem er også svært kritiske til EU og vil enten melde landet sitt ut av EU eller forandre EU radikalt innenfra. Sett utenfra er det nok også mange som mener at det går et skille mellom partier som slutter opp om alle sider ved det liberale demokratiet, slik de aller fleste partiene gjør, og de som lefler med det autoritære.

Jeg tror uansett at de av oss som fortsatt ønsker å forsvare det åpne, liberale samfunn, og som tror på EU, gjør klokt i å lytte til det som blir sagt og forsøke å forstå fremfor bare å utstede avskyerklæringer. Disse bevegelsene og partiene kommer nemlig ikke til å forsvinne. De vokser, og vi må regne med at de inntar regjeringskontorene i stadig flere land. 

Når for eksempel Marine le Pen fra Front National er i ferd med å bli en realistisk presidentkandidat i Frankrike, tror jeg det, enkelt sagt, skyldes to forhold: Det eksisterer en reell frykt, bekymring og/eller motstand i befolkningen mot (reelle og innbilte) effekter av innvandring og delvis også av globaliseringen, samtidig som le Pen har «ufarliggjort» partiet sitt ved å flytte det inn mot sentrum. Hun har f.eks. forsøkt å fjerne åpenlyse anti-semittiske holdninger i partiet, samtidig som hun omfavner homofiles rettigheter.

Men det er en hårfin balansegang for slike partier, dersom de går mot sentrum. I Danmark svarer nå en fjerdedel av befolkningen at de ønsker seg en strammere innvandringspolitikk enn den Dansk Folkeparti fører, og det er dukket opp tre nye partier som ønsker å føre en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk enn Dansk Folkeparti. Og dette skjer, selv om også de etablerte styringspartiene er blitt langt mer restriktive enn de var før. I Danmark er det nå duket for et tettere samarbeid mellom sosialdemokratene og Dansk Folkeparti - et mønster vi også ser i andre land. Gradvis blir de partiene, som mange mente aldri ville bli stuerene, akseptert som normale partier, hvilket de i større grad også blir. Men dermed kan det altså dukke opp nye partier.

Mange mener at fremveksten av de nasjonalistiske partiene ikke bare er et resultat av de faktiske konsekvensene av innvandring og globalisering, men også av en sviktende kommunikasjon mellom "folket" og den kulturelle og politiske "eliten".  Jeg skrev en liten kommentar om dette i Vårt Land i går, hvoretter det haglet med syrlige, ironiske og sarkastiske kommentarer på twitter, både rettet mot meg og mot bruken av begrepene "folk" og "elite". Men jeg tror man gjør seg mer vrang enn nødvendig, hvis man ikke forstår hva det siktes til. To ulike, men interessante perspektiver kan for eksempel leses i The American Conservative her, eller i et interessant intervju med Jonathan Haidt i Weekendavisen forleden ("Babeltårnets kollaps" - ikke på nett). Die Zeit hadde sist helg et helt temanummer under tittelen "Kampen om demokratiet har begynt" - der Elisabeth Raether skriver om hvordan "den liberale eliten" over lang tid har foraktet "folkets" bekymringer, og at "straffen" nå kommer når de som står "under" eliten, i stedet vender seg mot autoritære nasjonalister og, i verste fall, rasister. (Takk til Anita Krohn Traaseth som gjorde meg oppmerksom på denne utgaven av Die Zeit.)

Det er vanskelig å bedømme hvor eksplosiv stemningen er i de mest polariserte delene av Europa. Noen snakker om at det kan være en reell fare for borgerkrigslignende tilstander i Frankrike, dersom befolkningen mister tilliten til at myndighetene greier å ivareta den mest grunnleggende sikkerheten til borgerne, og dersom islam og vesten ikke greier å forsone seg med hverandre. Andre mener at det bare er en overgang, at vi vil greie å bekjempe eller venner oss til terroren, som tross alt er ganske beskjeden, og at livet går videre - sammen med det store flertallet av velintegrerte, muslimske innvandrere.

Dype splittelser er uansett ingenting å trakte etter. Sosial harmoni er bedre. Så hva med Norge? Har vi noen nasjonalistiske eller nasjonalkonservative partier hos oss? Og er de noe å frykte, eller går det an å si at nasjonalkonservatismen både kan ha gode og mindre gode sider? Og hvordan kan vi unngå en utvikling som den vi ser i enkelte av de mest polariserte landene i Europa?

Nasjonalkonservatismen er en gren av konservatismen som i seg selv hverken er farlig eller ond. Man kan være uenig, og den kan ta urovekkende former - men den kan selvsagt også være en helt harmløs form for «17.mai-nasjonalisme» eller, som man sier i Danmark: En konservatisme som er opptatt av «Gud, konge og fedreland».

Hvis vi ser bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, er det nok riktig å si at Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti. Men Frp er ikke nødvendigvis Norges mest nasjonalkonservative parti (selv om enkelte av partiets representanter er det). Fremskrittspartiet har en liberal eller liberalistisk opprinnelse og har aldri søkt samarbeid med andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa. Det er ikke godt å si hvor Frp hadde plassert seg, dersom Norge hadde vært medlem av EU, men kanskje hadde det vært med i den samme gruppen som det britiske konservative partiet og Dansk Folkeparti.

Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet. Senterpartiet er det partiet som for tiden kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll. (Oppdatering 19.8.: Senterpartiet er også det partiet som uttrykker mest skepsis til "eksperter", slik Vedum i går gjorde på Arendalsuka.) Men Senterpartiet er også opptatt av å presisere at nasjonalstaten opprinnelig er en liberal idé, noe Ola Borten Moe nylig holdt et interessant innlegg om på en Civitafrokost om "Nasjonalstatens comeback?" 

Det partiet som oftest omtales som Norges konservative parti, Høyre, står for en typisk liberal form for konservatisme, i likhet med blant annet Angela Merkels CDU og mange andre sentrum/høyre-partier i Europa (EPP). Høyres konservative gen er nok fortsatt opptatt av nasjonalstatens ve og vel, men Høyre har samtidig alltid vært tilhenger av internasjonalt samarbeid og integrasjon og hatt et moderat og pragmatisk syn på innvandring.

Norge har altså ingen ytterliggående nasjonalistiske partier eller bevegelser i dag, hverken på den konservative siden eller på venstresiden. Også på deler av venstresiden dyrker man riktig nok EU-motstand og anti-globalisering, men man har som regel en liberal holdning til innvandring fra land utenfor EU.

Så hva skal til for at vi skal unngå like dype splittelser mellom "folk" og "elite" - mellom nasjonalister og liberale internasjonalister - som vi ser så mye av ellers i Europa?

Jeg tror flere forhold er viktige.

Jeg mener det er et selvstendig poeng at tilstrekkelig mange av våre politiske ledere forsøker å bedre kommunikasjonen mellom "folk" og "elite". Det betyr ikke at man ikke skal argumentere for sitt syn - men man kan kanskje argumentere bedre for sitt syn og vise noe større forståelse for den annens syn. Slikt er ikke så viktig hvis man diskuterer om man skal legge en motorvei her eller der - men det er litt viktigere når vi står overfor "kampen om demokratiet", slik Die Zeit uttrykker det. Twitter er åpenbart ikke stedet for en slik type dialog, men det finnes andre arenaer - og jeg forsøkte å gi mitt besyv, blant annet i Vårt Land. Som Hilde Frafjord Johnson kan jeg av og til ha problemer med Sylvi Listhaugs retorikk, men jeg prøver også, mer nå enn før etter alt som har skjedd i Europa, å ta innover meg at andre kan ha problemer med min retorikk og forstå hvorfor de har det.

Jeg mener dessuten at vi som er tilhengere av et mest mulig åpent, globalt og liberalt samfunn, også må ta oss bryet med å forsvare det vi står for, på en bedre måte, og ikke bare ta den liberale orden som en selvfølge - samtidig som vi må lytte. Det er nemlig riktig at globaliseringen også kan ha negative konsekvenser for noen, og at det kan skje forbedringer, både i innvandrings- og integreringspolitikken og i EU.

Samtidig må landene i vesten bli mer oppmerksomme på behovet for å kompensere for de problemene som oppstår for noen grupper som følge av innvandring og globalisering, noe jeg blant annet har skrevet om her. Mange land har for eksempel forsømt seg når det gjelder utdanning, kompetanseutvikling og livslang læring, hvilket gjør det mye vanskeligere for mange å greie seg i et arbeidsmarked i stor omstilling.

Til slutt er det nødvendig å forebygge en utvikling med nye permanente underklasser uten utsikter til å å forbedre sin egen sosiale og økonomiske situasjon. Vi må strebe etter like muligheter for alle.

 

 

 

Nyhetsløs nyhetsmorgen i NRK

  • 18.05.2016 kl.13:16 i Blogg

Ifølge en undersøkelse som nylig ble gjennomført av TNS Gallup, har 73 prosent av oss tillit til NRK. Det er et høyt tall, men ikke høyere enn det bør være. NRK får årlig mer enn fem milliarder kroner av skattebetalerne for å utføre sitt samfunnsoppdrag, som blant annet er å gi oss de mest vesentlige nyhetene og gjøre det på en opplysende og balansert måte.

Så hva var den mest vesentlige nyheten NRK kunne bibringe oss som begynte å høre på nyhetene klokken syv i dag? Jo, at "IT-arbeidsplasser forsvinner til utlandet", og at "Arbeiderpartiet (nå) vil flagge dem hjem". At dette var det viktigste å fortelle oss klokken syv i dag morges, virket litt underlig, men siden det er sjelden man hører politikere som, bokstavelig talt, vil "flagge hjem" arbeidsplasser, fanget det min interesse. Jeg tenkte at dersom dette fortjener å være en topp-nyhet, så må det komme noe krutt.

Men kruttet lot vente på seg. I stedet fikk vi høre mer om hvordan "Arbeiderpartiet frykter for nye tap av arbeidsplasser i IT-sektoren og vil bremse utflaggingen (som, med respekt å melde, er noe annet enn å "flagge hjem") av store IT-prosjekter" - og et intervju med Arbeiderpartiets næringspolitiske talsperson, Else-May Botten, som mente at vi "må snu utviklingen", og at det "haster", fordi utviklingen går "kjempefort". "Hvor viktig er det å ta noen grep akkurat nå?", spurte NRKs reporter, hvoretter Botten kunne fortelle oss at vi burde ha tatt grep allerede "i går" og "i hvert fall ikke om to dager", for da er det for sent. "Så Arbeiderpartiet ønsker seg noe mer innflagging av arbeidsplasser?", spurte reporteren vennlig, hvoretter Botten svarte "Ja, absolutt!"

I Nyhetsmorgen rett etterpå får vi gjentatt Arbeiderpartiets bekymring for at det har "gått for langt", og nå blir også Finansforbundet intervjuet. Også lederen for finansnæringens fagforening mener at det "haster veldig", og han får derfor spørsmål om "hva (han) syns om den politiske viljen som er uttrykt så langt?" Det viser seg at han syns det er "slappe greier", for som han sier: "Vi må da kunne klare å borre oss frem til ny industri" her i landet. I regjeringspartiet Høyre, kan NRK fortelle oss, foreligger det "ingen planer om tiltak mot utflagging av IT-arbeidsplasser". Gunnar Gundersen fra Høyre har tillit til at bedriftene selv tar de beste beslutningene og ser ikke hvilke virkemidler vi har for å flagge noe hjem, bortsett fra at vi bør satse på å utdanne flere mennesker innen IKT.

Deretter viser det seg at heller ikke Arbeiderpartiet "foreløpig" har noen konkrete tiltak, men at partiet "i løpet av kort tid skal meisle ut en ny næringspolitisk strategi". For som Botten sier: Vi er "nødt til å være på ballen og finne gode løsninger". Men også hun er enig i at det er viktig å satse på utdanning innen realfag. Både reporteren og Botten virker litt bekymret for at fylkene visstnok er mer interessert i å satse på toppidrett enn realfag. Her glemte reporteren å minne Arbeiderpartiet om at Arbeiderpartiet jo ikke vil ha realfagsgymnas, men slikt skjer.

Deretter følger et intervju med IKT-Norge, som gjentar det de og Abelia lenge har ment, nemlig at det bør satses mer på kompetanse, bl.a. ved at det opprettes flere IT-studieplasser. Men ellers understreker IKT-Norge at dette er en global næring, og at det ikke handler om å flagge hjem eller ikke, men om at vi i Norge er gode til noe, mens vi kan bruke utenlandsk kompetanse til andre ting."Men handler ikke dette om penger?", spør NRK, men det gjør det visst ikke - det handler primært om mangel på kompetanse, sier IKT-Norge. Men "hva har det å si at Arbeiderpartiet og andre blir med i denne debatten", da, spør NRK - og det syns IKT-Norge er fint.

Klokken 07.30 gjentar NRK store deler av saken: Arbeiderpartiet frykter nye tap i IT-sektoren, og derfor må vi "snu utviklingen" og "flagge hjem".

Klokken 08.00 gjentas Arbeiderpartiets bekymringer nok en gang, og nå har NRK også greid å lage en oppsummering av IKT-Norges krav, og, vips!, så dreier det seg om "mer penger" likevel - i tillegg til omskolering og studieplasser. Nå er problemet at det ikke ble gitt "en eneste ekstra studieplass i Revidert Nasjonalbudsjett"!

Klokken 08.30 er nyheten borte, men i Nyhetsmorgen etterpå får vi vite at kommunalministeren "straks skal få svare på utfordringene både fra Arbeiderpartiet og IKT-Norge om å satse mer på IT-sektoren her til lands".

Jeg vet ikke hvem som kontaktet hvem her, men man får nesten en mistanke om at Jan Tore Sanner selv måtte ringe NRK etter å ha hørt nyhetene denne morgenen. Om noen tok kontakt med Torbjørn Røe Isaksen vites heller ikke, men slik saken utviklet seg og kokte ned til et spørsmål om mer kompetanse, kunne jo han også vært et naturlig intervjuobjekt.

Uansett: I et kort intervju med Jan Tore Sanner, som ble avbrutt av nye repriser fra de tidligere sendingene, er åpningsspørsmålet at mange mener at den politiske viljen er "slappe greier".  Men Sanner svarer "tvert imot" og viser til at regjeringen nylig har lagt frem en Digital agenda for Norge, og at regjeringen for øvrig mener at det i hovedsak er to ting som skal til: For det første en omfattende digitalisering av offentlig sektor, som vil gi norsk IKT-næring store utviklings- og forretningsmuligheter, og for det andre gode rammebetingelser for IKT-næringen generelt - herunder satsing på gründere og FoU. Sanner sa seg også helt enig med IKT-Norge i at vi forsatt må satse mer på kompetanse og utdanning - fra grunnskolen til høyere utdanning og forskning.

NRK avsluttet det hele med å fortelle Sanner at de hadde hatt "flere gjester i det siste" som etterlyste flere studieplasser, hvoretter det ble stilt nok et minneverdig spørsmål: "Kommer det mer penger?" Og da Sanner sa at det hadde kommet mer i 2016-budsjettet, og at regjeringen nå arbeider med 2017-budsjettet, repliserte reporteren at vi "hører" at dette "haster veldig", og om dette derfor er noe Sanner "vil prioritere?", noe Sanner kunne bekrefte at han ville gjøre.

Etter et par timer med nyheter på NRK sitter man igjen med en del spørsmål:

For det første: Var dette en nyhet, og hva besto i så fall nyheten i? At Arbeiderpartiet er bekymret for norsk IKT-næring og skal meisle ut et nytt næringspolitisk program? Dette var den eneste nyheten jeg oppdaget, men andre oppdaget kanskje flere? Og hvis ikke: Var dette en vesentlig nyhet?

For det annet: Fikk vi noen opplysninger her? Lærte vi noe? Jeg oppdaget ingenting. At IKT-næringen er global og kjøper tjenester internasjonalt, er gammelt nytt. At noen IKT-bedrifter flagger ut, vet vi også. At det er viktig å bygge opp IKT-kompetansen, og at næringens organisasjoner ønsker det, er også velkjent. Men det kom altså ingen nye opplysninger, som kunne sette problemet - hvis det er et problem - i perspektiv og forklart oss hvorfor dette ble en toppsak i nyhetene nå.

For det tredje: Ble det stilt noen kritiske spørsmål her, annet enn (såvidt) til Jan Tore Sanner? Hvordan kan Arbeiderpartiet si at det er for sent å gjøre noe "om to dager" når de ikke selv kan vise til ett eneste tiltak? Hvorfor har Arbeiderpartiet gått mot å tillate realfagsgymnas? Og hvorfor har Arbeiderpartiet gått mot å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital? Kan det tenkes at noen av de bedriftene som flagger ut, gjør det på grunn av formuesskatten? Og hvordan i all verden skal Ap greie å "flagge hjem" IT-arbeidsplasser? Hvis det er kompetanse det står om - hva har Arbeiderpartiet gjort mer eller bedre enn f.eks. Høyre og regjeringen - i grunnskolen, i videregående skole, i høyere utdanning og/eller i forskningen?

For å oppsummere: Hva slags journalistikk er det egentlig NRK Nyhetsmorgen driver med? 

 

Panama Papers: På tide å roe seg litt ned

  • 18.04.2016 kl.11:04 i Blogg

Aftenposten har fått mye og velfortjent ros for å ha vært med på å dekke tidenes største dokumentlekkasje, kalt Panama Papers.

I mange land har saken fått dramatiske konsekvenser, mens det i Norge foreløpig ikke er blitt avslørt noen politikere, myndighetspersoner eller andre "øvrighetspersoner" som befolkningen har eller bør kunne ha tillit til. De 40 skatteparadiskundene som Aftenposten fortalte om i forgårs, virker til å være relativt alminnelige mennesker, som mest av alt gir assosiasjoner til litt velstående pensjonister som har flyttet til Spania.

Man kan lure på om det er denne mangelen på mer spektakulære funn som gjør at enkelte medier, politikere og professorer nå går så langt som de gjør i sine kommentarer, noe jeg også berørte i min forrige blogg. Aftenpostens lederartikkel på lørdag er, etter min mening, helt ute av proporsjoner.

Det er egentlig tre spørsmål som er oppe til debatt i saken om DNBs rolle i Panama Papers.

Det ene spørsmålet dreier seg om forholdet mellom ansvar og konsekvens. Skal for eksempel en leder, som utsettes for kritikk, ta ansvar ved å gå av eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt? Dette har vært et tema som både Civita og Minerva har belyst grundig tidligere, blant annet i kjølvannet av 22.juli-tragedien. Selv var jeg blant noen ytterst få - sammen med VG - som mente at Stoltenberg burde ha gått av etter at 22.juli-kommisjonen la frem sin rapport. Jeg mente at hvis begrepet ansvar, som ikke må forveksles med skyld, overhodet skulle ha en mening, så måtte det få betydning da.

Som alle nå vet, gikk ikke Stoltenberg av. Saken utviklet seg i stedet til det verre. Stortinget greide ikke en gang å plassere ansvaret - men lot det diffuse begrepet "myndighetene" få ansvaret for det som gikk galt 22.juli 2011. To av mine kolleger har for øvrig skrevet om dette her.

I lys av dette virker det både absurd og komisk at medier og politikere nå er så skråsikre på at Rune Bjerke bør (vurdere å) gå av - eller bør bli kastet. Etableringen av postboksselskaper dreide seg om en bitte liten del av bankens virksomhet som han ikke visste om, og som ikke var ulovlig - selv om banken selv nå mener at den var uheldig. Skal man tro svarene fra de skatteparadiskundene som Aftenposten har vært i kontakt med, har også banken opplyst om informasjonsplikten til norske skattemyndigheter. I Aftenposten etterlates det inntrykk av at DNBs golfturer til Spania først og fremst hadde til hensikt å skaffe "skatteparadiskunder", men jeg tviler litt på at det er riktig. "Flere ulike banker slåss om kundene i det skandinaviske miljøet", forteller en av Aftenpostens kilder, og her er vi kanskje nærmere sannheten: Golfturene var ledd i en bredere markedsføring rettet mot den skandinaviske kolonien i Spania - selv om altså DNB også hadde et produkt i sin portefølje som, slik banken ser det i dag, ikke burde vært der.

Det andre spørsmålet dreier seg om hvordan en virksomhet og leder håndterer en krise, herunder blant annet hvordan kommunikasjonen utad og overfor pressen er. I Aftenpostens leder besværer forfatteren seg over at Bjerke og banken ikke har reagert lynfort og med maksimal åpenhet - og mener at Bjerke er "drevet fra skanse til skanse", noe som for øvrig ikke er mitt inntrykk.

Det som derimot er mitt inntrykk, er at mange som er involvert - enten det gjelder mediene, banken, Bjerke, næringsministeren eller enkelte stortingsrepresentanter - nå er veldig opphausset og virker litt "paniske", fordi alt må gå så fort. Alt må visstnok skje veldig raskt for at det skal være tillitvekkende - eller som Aftenposten skriver: "..hvis det ikke er alt for sent for Rune Bjerke, haster det i alle fall for han å komme à jour".

Men hvorfor det?

Dette dreier seg om en sak der det som er avslørt og uheldig, er et avsluttet kapittel. Det saken nå dreier seg om, er finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Er det ikke da bedre å ta den tiden som trengs for å gjøre arbeidet skikkelig fremfor å skynde seg så voldsomt at man risikerer å gjøre feil? Hva er egentlig poenget med det?

Også her er det en interessant parallell til 22.juli-saken. Jeg tror en viktig grunn til at praktisk alle hadde et godt inntrykk av Stoltenberg etter 22.juli-tragedien og mente at han burde ta ansvar ved å bli sittende, var at han imponerte så mye da selve tragedien inntraff. Talene og kommunikasjonen var veldig bra, noe som også ble bekreftet av 22.juli-kommisjonen: Utrolig mye av beredskapen sviktet, men kommunikasjonsberedskapen var på plass. Det var som å oppleve den til tider forhatte kommunikasjonsbransjens endelige seier: Det er ikke så farlig om det går til helvete, bare man håndterer det bra og kommuniserer smart.

Men på dette området syns jeg mediene kunne fortjene et nærmere søkelys. Ofte kaster mediene den første sten - fordi de avslører noe kritikkverdig. Men når det kritikkverdige av og til viser seg ikke å være så veldig kritikkverdig likevel, eller det blir vanskelig å spinne videre på en sak i det uendelige, går de samme mediene over til å kritisere måten avsløringen ble håndtert på. Svært ofte leser man nemlig dette i pressen: Det er ikke selve saken, men måten den er håndtert på, som gjør at vedkommende person(er) eller institusjon(er) fortjener kritikk. Hva medienes kommentatorer syns er bra håndtering, er som regel ikke lett å forutsi - men det man kan si, er at et medium i slike situasjoner lett kan gå fra å drive journalistisk opplysningsvirksomhet til å bli en slags dommer i egen sak.

Det tredje spørsmålet som er oppe til debatt, er statens eierskapsutøvelse - og om det er bra at for eksempel stortingsrepresentant og medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Abid Raja, går så langt i å bedømme og dømme Rune Bjerke, og om det er riktig av Monica Mæland å være så aktivistisk og detaljert i sine spørsmål til DNBs styre. Selv blir jeg litt skeptisk når departementet i rekordfart formulerer 17 nye - til dels ganske spesielle - spørsmål, og det åpenbart går så fort at man ikke en gang har tid til å lese korrektur. 

Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned.

 

 

Fra Panama Papers til norsk andedam

  • 11.04.2016 kl.22:24 i Blogg

En stor gruppe dyktige journalister har - på tvers av land - gjort et meget verdifullt arbeid for avdekke hvordan såkalte skatteparadiser blir og kan bli brukt til skatteunndragelser, korrupsjon og kriminalitet. Med på kjøpet har det fulgt en rekke skandaler knyttet til bestemte institusjoner og personer, som er tatt med buksene nede, enten fordi de har gjort noe ulovlig og/eller noe som svekker tilliten til dem, for eksempel fordi de har holdt noe skjult, eller fordi det ikke er sammenheng mellom liv og lære.

I Norge er det særlig DNB som har fått merke medienes søkelys. Banken har, formodentlig i likhet med en lang rekke andre banker, tilbudt produkter som gjør det mulig å unndra skatt eller for eksempel hvitvaske penger. Dette har ikke vært ulovlig virksomhet fra bankenes side, men det er ikke en virksomhet som noen er stolte av i dag. Det er derfor en praksis som blant annet DNB både har avsluttet, beklaget og tatt avstand fra.

Det som nå vekker voldsom interesse, er at konsernsjefen i DNB, Rune Bjerke, ikke har kjent til - eller sier at han ikke har kjent til - den praksisen som ble fulgt av banken. Han sier at han ikke ble oppmerksom på at banken hadde tilbudt slike produkter før han ble informert om dette av Aftenposten før påske. Han har, delvis på spørsmål fra en av bankens eiere, nemlig staten, iverksatt omfattende undersøkelser for å finne ut hvordan dette kunne skje - og hvordan det kunne skje uten at han visste - og banken har i dag levert en redegjørelse om dette til næringsminister Monica Mæland på ca. 20 tettskrevne sider. Banken presiserer at materialet som må gjennomgås, er så omfattende at arbeidet vil fortsette, og at banken derfor også må ta forbehold om at det kan finnes forhold som så langt ikke er avdekket.

Så langt, så vel.

Det som provoserer meg, er ikke Rune Bjerke. Både som DNB-kunde og som borger har jeg stor tillit til Bjerke.

Det som provoserer meg, er medier, professorer og politikere som feller, eller bidrar til å felle, dommer over Bjerke (og DNBs styre) uten at de har hatt noen mulighet til å sette seg inn i saken, uten at de kjenner faktum fullt ut, og uten at de reflekterer over hva som er god rolleforståelse i slike situasjoner. Det er dessuten spesielt å lese at stortingsrepresentanter besværer seg over at "det er blitt typisk norsk at det å ta ansvar er å bli sittende, og at ingen(ting) skal få noen konsekvenser". For hvis dette er en standard, så er den først og fremst satt av og for politikerne selv.

Abid Raja, som er en av dem som har vært raskest ute med å trekke konklusjoner, viser både dårlig rolleforståelse og en dårlig evne til å gjengi andre korrekt. Stortingsrepresentanter er jo generelt i den privilegerte stilling at de kan uttale seg om hva som helst når som helst. Men som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen burde Raja følt seg tjent med å følge de grunnleggende retningslinjer som et samlet storting står bak når det gjelder statens eierskapsutøvelse. Han burde heller ikke gjengi Bjerke på en omtrentlig måte når saken er så viktig, både for Norge, DNB, DNBs ansatte og Rune Bjerke. Raja sier blant annet til Aftenposten at "Bjerke har ikke tatt alvoret inn over seg, og han nærmest sier at fordi han ikke visste noe om det direkte så er han også ansvarsfri". Nei, Raja, dette har ikke Bjerke sagt. Han har sagt det motsatte: At uansett hva han har visst eller ikke visst, så har han ansvaret.

I skrivende stund er det også to professorer som har felt sine dommer.

Den ene er Petter Gottschalk, som er professor i IT-strategi på Handelshøyskolen BI, og som ved utallige anledninger tillates å komme med de mest uakademiske synserier - senest i Dagsrevyen i dag. Der kom han med en rekke negative karakteristikker og til dels ganske grove, udokumenterte påstander, som fikk stå helt uimotsagt.

Den andre er Frank Aarebrot.

Det som er trist med slike saker, er at en i utgangspunktet svært viktig sak, som kan legge grunnlaget for mange viktige, men vanskelige debatter - og for fornyet innsats mot skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt - i rekordfart degenererer til en heksejakt overfor en bank som har gjort noe som var lovlig, men som den i dag beklager, og som banksjefen selv ikke visste noe om. Dagsrevyen sier at dagens pressekonferanse i DNB "vakte sterke reaksjoner i Stortinget", men det er ikke riktig: Det er mye bra å si om Abid Raja (og Line Henriette Hjemdal), men de kan, med all respekt, ikke omtales som om de representerer Stortinget. Marianne Marthinsen i Ap uttalte seg også, men langt mer forsiktig.

DNB er, i likhet med store offentlige institusjoner, en stor organisasjon. I alle slike organisasjoner skjer det små og store feil. En leder kan ha skyld i at slike feil begås, men ofte har han eller hun ikke det. Men lederen har alltid ansvaret. Det sier alle statsråder med god rolleforståelse - og det sier alle konsernsjefer med god rolleforståelse. Akkurat slik også Rune Bjerke gjør.

Om en leder som ikke har skyld, men som "bare" har ansvaret, bør gå når noe uheldig avdekkes, blir et spørsmål om skjønn. Etter min mening kvalifiserer denne saken, slik vi kjenner den i det offentlige rom pr i dag, overhodet ikke for å kaste Bjerke - mens det finnes saker i staten selv der sånt absolutt burde ha skjedd. Etter min mening finnes det også andre, mer opplagte saker i selskaper der staten er eier.

Det forstemmende er at god og viktig journalistikk - der journalistene viser at de har god rolleforståelse - ender i noe som minner om en heksejakt, der god rolleforståelse, rettssikkerhet og alminnelig tålmodighet må vike for kortsiktige ønsker om å få nye oppslag, "god" PR og om å vise såkalt handlekraft.

 

 

 

 

 

 

Raymonds bil

  • 04.04.2016 kl.20:47 i Blogg

I dag ble det klart at byrådet i Oslo ikke kan kalle seg "byregjering", men må hete byråd, og at Raymond Johansen må være byrådsleder og ikke "byregjeringsleder".

Dette betyr etter alle solemerker også at bydelsutvalgene ikke kommer til å hete "bydelsstyrer", og at lederne for bydelsutvalgene ikke blir "bydelsordførere".

Jeg syns dette er bra. 

Jeg tror på Raymond Johansen når han sier at hans hensikt var å gjøre det lettere for folk å forstå hva byrådet, byrådene og byrådslederen er og gjør - men jeg mener han har vurdert saken feil: Folk er blitt stadig mer vant til Oslos parlamentariske styringssystem og titlene som brukes, og de nye titlene gjør det ikke nødvendigvis lettere å forstå hvordan styringssystemet er. Dessuten er det rart at han ikke forutså at de nye titlene simpelthen ville være ulovlige, slik blant andre professor Jan Fridthjof Bernt har advart om. Når saken i tillegg overskygget alt annet og førte til så mye latterliggjøring, er det rart han ikke har ombestemt seg før.

Problemet med slike saker er at den ene saken ofte tar den andre - og derfor har Raymond Johansen også fått problemer med bilen han kjører. Men det er å drive kritikken for langt.

Det er greit å reise spørsmål om hvorvidt det er mulig for kommunen å bruke en annen og mer miljøvennlig bil, og det forstår jeg skal vurderes nå. Men det som er urimelig, er for det første å klandre Johansen for at Oslo kommune har de bilene den har i dag og, for det andre, å gjøre seg morsom på hans bekostning fordi han overhodet bruker bil med sjåfør.

Dette er nemlig et godt eksempel på hvordan det stilles paradoksale og urimelige krav til våre politikere:

På den ene side besværer man seg over at det er altfor mye kontroll og detaljstyring i det offentlige - mens man på den annen side blir  fornærmet over at ikke Stian Berger Røsland eller Raymond Johansen engasjerer seg i valg av biler i kommunen. Johansen har til og med fått kjeft fordi bilen har piggdekk - akkurat som om dette var noe han burde ha engasjert seg i.

Vi forlanger også at politikerne våre skal stille opp - alltid og overalt - samtidig som mange mener at de bør ta trikken. Men regnestykket går ikke opp. Det er ikke mulig å rekke over alt som forventes, dersom man ikke av og til kan bruke bil med sjåfør. Selv har jeg bare erfaring fra nasjonalt nivå, men etter min mening er biltjenesten ekstremt viktig for at statsrådene skal kunne utføre oppgavene sine på en mest mulig effektiv måte. Jeg har dessuten sett tidligere ordfører Fabian Stang på nært hold, den gangen kommunen ikke hadde noen biltjeneste. Det virket, for å si det forsiktig, ikke rasjonelt.

Jeg håper ikke Raymond Johansen lar seg presse til å avvikle biltjenesten i Oslo. Kommunen kan godt bytte til en annen bil, hvis det er lurt og forsvarlig - men selve tjenesten bør beholdes. Og fremfor å gjøre oss morsomme på Johansens bekostning, fordi han bruker bil og ikke T-bane, bør vi være glade for at han forsøker å bruke tiden sin mest mulig effektivt.

Men samtidig som vi gjør det, kan kanskje byrådslederen tenke over om den politikken byrådet fører, som skal gjøre det stadig vanskeligere for alle andre å kjøre, er i overkant restriktiv, og at det kanskje er derfor mange reagerer. 

Et mer bilfritt sentrum er bra.

Et helt bilfritt sentrum er en overdrivelse.

 

Robert Mood og ytringsfriheten

  • 15.03.2016 kl.15:55 i Blogg

Robert Mood, som er generalløytnant og sjef for Forsvarets millitærdelegasjon ved NATO-hovedkvarteret i Brussel, har fått Fritt Ords pris 2016.

Fritt Ord har gitt denne begrunnelsen for tildelingen, og den ble utdypet i Dagsnytt 18 i går av styremedlem i Fritt Ord, Frank Rossavik.

Så langt har jeg bare sett positive reaksjoner på tildelingen, og et typisk eksempel er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten i dag. 

Stemningen er så positiv og forutsigbart ukritisk at jeg er litt usikker på om jeg bør stikke hodet frem. Men siden ytringsfriheten holdes så høyt, tar jeg sjansen. Jeg er nemlig ikke like positiv, hverken til Robert Moods bruk av ytringsfriheten, Fritt Ords begrunnelse for tildelingen eller den ukritiske hyldesten til tildelingen. Det er noe som skurrer, både i begrunnelsen for tildelingen og i kommentarene til den.

Noe av det som skurrer, er at både Fritt Ords styre og kommentatorene ikke skjelner mellom offentlig ansatte eller mellom ulike typer av ytringer. Harald Stanghelle skriver for eksempel både om rektorer, som mener bevilgningene til skolen er for små, Robin Schaefer, som var en varsler i politiet, Frode Forfang som er sjef for et direktorat, og som reiste en debatt om et alternativt asylsystem - og Robert Mood, som deltar i den politiske debatten, både om forsvarspolitikk og andre politiske spørsmål. Også Fritt Ords styre viser til at "ytringsfriheten for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press" - som om det ikke spiller noen rolle hva slags ansatte det er snakk om.

Men det spiller en rolle.

En rektor er en vanlig arbeidstaker, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Arbeidsmiljløloven. En ansatt i politiet er en tjenestemann, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Tjenestemannsloven. Også Frode Forfang er tjenestemann, men også leder for et direktorat, der man normalt har noe større frihet enn f.eks. en ekspedisjonssjef eller departementsråd har til å delta i samfunnsdebatten med faglige innspill. 

Robert Mood, derimot, er embetsmann

Det kan hevdes at det ikke er så stor forskjell på tjenestemenn og embetsmenn, og at det først og fremst er funksjonen og ansvaret man har, som avgjør hvor sterkt man skal tolke lojalitetsplikten.

Men man kan også vektlegge de særlige privilegier man har som embetsmann eller -kvinne og årsaken til at man har disse privilegiene. Som embetsmann er man bl.a. uoppsigelig, hvilket betyr at man bare kan avskjediges av Kongen i statsråd eller etter dom. Det sterke stillingsvernet skal blant annet være en forsikring mot å bli presset ut av rollen som faglig uavhengig og politisk nøytral embetsmann, som også skal kunne legge frem ubehagelige fakta for eksempel for en statsråd.

Men dermed følger det også med noen plikter for en embetsmann, herunder en lojalitetsplikt som strekker seg utover det som forventes av en vanlig arbeidstaker i offentlig sektor. En embetsmann forventes å opptre politisk nøytralt og faglig uavhengig overfor dem som er demokratisk valgt til å styre landet. 

Hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi gjerne vil leve i et demokrati - og ikke i et teknokrati eller et samfunn der demokratisk valgte politikere saboteres. God forvaltningsskikk tilsier derfor at lojalitetskravet til høytstående embetskvinner og -menn går foran ytringsfriheten. Uenigheter bør og skal tas opp internt, mens det er politikerne som bestemmer, og som skal stilles til ansvar i valg. Embetsverket, derimot, skal også ha den neste statsrådens og den neste regjeringens tillit.Og man kan legge til: Når det gjelder forsvarspolitikk er det kanskje ektra viktig å være oppmerksom på lojalitetsplikten, siden sivil kontroll over militæret er en grunnleggende forutsetning for et demokrati.

Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak fra lojalitetsplikten. Både arbeidstakere, tjenestemenn og embetsmenn vil, i et gitt tilfelle, ha rett til å varsle om ulovlige forhold. Lojalitetsplikten dreier seg om å være lojal overfor legalt fattede vedtak. Vi har et eget regelverk for varsling, og, uten å bli altfor pompøs, vet vi jo også at Nürnbergprosessen lærte oss dette. Men dette har ingenting med Robert Moods sak å gjøre.

Fritt Ord berømmer Robert Mood, fordi han har uttalt seg (kritisk) om "de norske styrkene i Afghanistan, behandlingen av forsvarets veteraner, størrelsen på forsvarsbudsjettet, nedbyggingen av hæren, vestens forhold til Syria-krisen, bevæpningen av norsk politi og Norges forhold til Russland"? Men hvordan skal egentlig slike uttalelser tolkes? Er det en form for "varsling", en demonstrasjon av at det er stor uenighet i Forsvaret, et forsøk på å underminere forsvarsledelsen eller forsvarsministeren - eller hva? Hvordan påvirker hans deltakelse i den politiske debatten hans evne til å være nøytral og lojal embetsmann, som har den samme høye tilliten i hele befolkningen og hos en hvilken som helst statsråd? Og hvordan påvirker det Forsvarets og forsvarsministerens gjennomføringsevne for eksempel i forhandlinger med andre land? 

Det pågår en debatt om hvorvidt arbeidstakere, både i privat, men særlig i offentlig sektor, opplever at deres ytringsfrihet er svekket. Det er en viktig debatt - men jeg syns den har svært lite med Robert Mood å gjøre. 

Etter min mening har Robert Moods deltakelse i den politiske debatten vært problematisk, og jeg syns det er merkelig at ikke mediene, i det minste, reflekterer over dette. Både Fritt Ord og Stanghelle håper prisen til Mood kan være en inspirasjon også for andre embets- og tjenestemenn, men hvordan ser de da for seg at vår forvaltning skal virke? Hvis ekspedisjonssjefer og departementsråder begynner å delta i den politiske debatten, bl.a. med å kritisere regjeringens politikk, er det vel bare et tidsspørsmål før det kommer krav om å innføre et amerikansk system, der hele eller store deler av embetsverket må skiftes ut når vi skifter regjering?

Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Jeg tror at vårt politisk nøytrale, faglig uavhengige, effektive og ukorrupte embetsverk er et kvalitetstegn ved vårt samfunn og en viktig årsak til at Norge er et så velfungerende land.

Hvis man ikke greier å være nøytral embetsmann, bør man heller ikke ha de privilegier en embetsmann har, f.eks. til å kunne gi faglige råd direkte til statsråder og regjeringer. Og vi kan jo spørre oss selv hvor behagelig vi ville synes det var, dersom Robert Mood var sterkt innvandringskritisk, en pasjonert tilhenger av våpen i politiet og for mye mer intervensjon i urolige områder i verden?

Ville han blitt like omfavnet da? 

Jeg tror ikke det.

 

 


 

 

 

 


 

Hva skjer i moskeene?

  • 09.03.2016 kl.19:47 i Blogg

I morgen sender dansk TV2 siste del av dokumentaren "Moskeerne bag sløret"

Dette er en dokumentar i fire deler, som undersøker om åtte (av i alt 150) moskeer i Danmark medvirker til integrering av muslimer, slik deres talspersoner og vedtekter sier at de gjør. De åtte moskeene er, slik jeg forstår det, helt sentrale moskeer i Århus, København og Odense.

Bakgrunnen for at dansk TV2 har valgt å undersøke dette, er at de har en rekke kilder, særlig blant unge muslimer, som sier at de er eller har vært underlagt sterk religiøs og sosial kontroll, og at undervisningen, rådene og veiledningen de får i moskeene, er i strid med danske lover, regler og rettigheter.

Dansk TV2 mener at det har så stor samfunnsmessig betydning å få avdekket om dette er sant eller ikke, at de har valgt å bruke meget sterke journalistiske virkemidler, nemlig skjult kamera og to "muldvarper", dvs. to personer som utgir seg for å være andre enn de er. I tre måneder har disse "muldvarpene" opptrådt som to vanlige muslimer mens de har frekventert de aktuelle moskeene, observert og etter hvert også søkt veiledning om en rekke spørsmål knyttet til bl.a. ekteskap og skilsmisse, barneoppdragelse, bruk av vold, tilknytning til arbeidsmarkedet og kontakten med det danske samfunn. Man kan lese mer om TV2s valg av metoder her.

Resultatet er rystende og har skapt voldsomme reaksjoner i Danmark - og saken er såvidt også nevnt i norske medier, bl.a. i NRK og TV2.

Blant de råd, pålegg og uttalelser som gis av imamene, også mens barn hører på og delvis brukes som budbringere, er blant annet at utroskap skal straffes med steining og pisking; at muslimer som vender islam ryggen, skal steines; at barn skal slås, dersom de ikke ber innen de har fylt 10 år; at kvinner ikke skal arbeide der det er menn, fordi det ikke er tillatt å blande kjønnene; at kvinner ikke har rett til å si nei til sex, og at de heller ikke kan si nei når mennene deres er voldelige; at kvinner må tåle flerkoneri; at kvinner ikke skal gå til politiet, dersom de blir slått av mennene sine; og at man som muslim ikke bør gå i bursdagsselskap til en som er dansk. En ledende imam forteller også hvordan muslimer er i ferd med å "erobre" Europa, og at muslimer ikke skal la seg integrere i samfunnet. Dansk TV2 avslører også, visstnok for første gang i Danmark, at det finnes shariaråd som avgjør om muslimske par skal få lov til å skille seg. 

I dokumentaren får vi også se hvordan imamer gir råd om å lyve, blant annet om hvorvidt man er asylsøker, for å få betalt leilighet av kommunen og/eller gode stønader fra det offentlige. Rådgiverne er tydeligvis godt innsatt i det danske velferdssystemet.

Dokumentaren har altså ført til sterke reaksjoner i Danmark. Planer om å bygge en stormoské i Århus er satt på vent, og det snakkes om å stenge en annen moské. Lederen for det sosialdemokratiske partiet, Mette Frederiksen, har fremmet flere forslag for å forebygge fortsatt vekst i det ytterliggående, muslimske miljøet - som exit-programmer for unge muslimer, dansk imamutdanning, stengning av moskeen i Århus og forslag om at det skal være mulig å avvise imamer på grensen.

Man kan spørre danske politikere, slik jeg spør meg selv, hvorfor de blir så opprørt. Dette er jo fenomener vi har hørt om og kjenner til. Det er likevel sterkt å få dokumentert, slik dansk TV2 nå gjør, at det faktisk skjer, at det tilsynelatende er ganske alminnelig, og at imamene og moskeenes talspersoner forteller helt andre historier utad når de stiller opp foran åpent kamera. 

Det finnes et stort antall muslimer både i Norge og Danmark som lever helt alminnelige liv og er godt integrert i våre samfunn. Selv har jeg og Civita brukt mye ressurser på å dokumentere hvor godt det går og kan gå med innvandrere, også muslimske, på mange områder, slik vi også så et eksempel på i dagens aviser. Det er viktig å insistere på at slike fakta må komme frem.

Men også andre fakta må frem, uansett hvor ubehagelige de er. Det hjelper ikke på integrering og inkludering at Mohammad Usman Rana gjør alt han kan for å skape et norsk islam, hvis han motarbeides i moskeene og i det skjulte. Hvis unge muslimer føler seg fanget i et religiøst helvete uten mulighet til å bryte ut og f.eks. slutte seg til gruppen av muslimer som også "elsker Norge" og våre grunnleggende verdier, har vi et problem.

Så - hva vet vi egentlig om det som skjer i norske moskeer? De fleste av oss har hørt hva Hege Storhaug har sagt, men hva vet vi?

Jeg har ingen tro på, og det er heller ingen som har påstått, at den danske dokumentaren viser et representantivt bilde av danske muslimers liv og livsvilkår. Jeg har derfor heller ingen tro på at et slikt bilde er representantivt for norske muslimer. Men det vi nå vet, er at det finnes mange nok muslimer i Danmark som lever under disse vilkårene, og spørsmålet er om det også finnes mange i Norge? At det finnes noen, er vel ganske sannsynlig, men hvor utbredt er det?

Norske journalister som ennå ikke har gjort det, kan starte med å se den skremmende dokumentaren fra Danmark. 

Deretter er det kanskje på tide å gjøre et stykke journalistisk arbeid også i Norge.

 

 

 

 

Om spinn og mot-spinn, tåketale, vingling og sverting

  • 23.02.2016 kl.13:52 i Blogg

"Høyres svertekampanje virker", skrev Arne Strand i Dagsavisen i går. Ifølge Strand har Høyre og Fremskrittspartiet lagt en strategi, der de gang på gang skal stemple Arbeiderpartiet som "vingle-parti" og Jonas Gahr Støre som "tåkefyrste". Strand bygger sin kommentar på andre kommentarer og på utspill og utsagn fra Høyre- og Frp-politikere.

Strand har rett i at flere Høyre- og Frp-politikere har brukt uttrykk som "vingling" og "tåketale" om Arbeiderpartiet. To eksempler er da Jan Tore Sanner nylig beskyldte Arbeiderpartiet for å sette "vinglerekord", og da Henrik Asheim beskyldte Arbeiderpartiet for å gå fra å være en "ørn" blant partiene til å bli en "værhane".

Men samtidig bygger Strand sin kommentar på en rekke andre kommentarer, som altså hevder at det også er en strategi fra Høyres og Fremskrittspartiets side at de hele tiden skal fortelle historien om Ap som vingleparti og Støre som tåketaler. Hensikten skal være å bryte ned Støre og Arbeiderpartiet - for som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev i sin mye omtalte kommentar om det samme: "En tåkefyrste vinner ikke valg".

Ifølge kommentatorene er det altså en valgkampstrategi fra Høyre og Fremskrittspartiets side å stemple Arbeiderpartiet som et vingle-parti. I Henrik Asheims innlegg listes det riktig nok opp en lang rekke konkrete eksempler som skal vise at det delvis også er slik, men dét er også Trine Eilertsens forklaring på at anklagene kan vinne frem: Det må være "et snev av sannhet i dem".

Eilertsen er realistisk nok til å forstå at slike kampanjer kan komme fra alle hold. Hun viser derfor til at de rødgrønne gjorde nøyaktig det samme i alle de valgkampene de snakket om "borgerlig kaos".

Arne Strand, derimot, ser ut til å mene at det er en ren "svertekampanje" uten rot i virkeligheten - og at dette er en type kampanje Arbeiderpartiet aldri kunne stått bak: "Negativ valgkamp har aldri vært Aps stil", skriver Strand og viser dermed at han behersker kunsten å "spinne" selv. 

"Spin" er, ifølge Wikipedia, "en kommunikasjonsstrategi som skal dreie og styre et budskap, en oppfatning eller medieoppmerksomhet i en bestemt retning. Eller for å gjengi en dansk definisjon, siden det på dansk er mye vanligere å bruke begrepet "spin" og "spindoktor" enn det er i Norge: Politisk spindoktori er målrettede og strategiske aktiviteter i politik, der udføres af politikere eller deres rådgivere for at påvirke mediernes dagsorden.

Men dette stiller også velgerne overfor et problem - for hvem "spinner" egentlig mest? Er det Høyre og Frp, som beskylder Ap og Støre for å være vinglete - eller er det Ap som beskylder Høyre og Frp for å drive en svertekampanje? Er det "spinnet" eller "mot-spinnet" som får kommentatorene til å skrive som de gjør?

I Politisk kvarter i dag møttes Henrik Asheim og Hadia Tajik for å diskutere dette. Asheim beskrev Arbeiderpartiet som et "vingleparti", men sa samtidig at det ikke var noen kampanje - mens Tajik beskrev Høyre som et parti som er mer opptatt av å "sverte" motparten enn å gjøre noe med f.eks. arbeidsledigheten.

Så hvem spinner best og mest? 

Det er ikke så lett å si.

Men det som er lett å si, er at ingen av partiene kan regne med å vinne valget i 2017 bare på å karakterisere hverandre. Velgernes veier er uransaklige, og også en "tåkefyrste" kan vinne valg. Vi har hatt uklare statsministre før.

Da Hege Ulstein analyserte "tåkebanken" vi nå opplever i norsk politisk debatt, la hun bl.a. vekt på kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kieses kåring av Jonas Gahr Støre som årets "tåkeprater" for 2015. Han fikk prisen for å ha gitt følgende "tåkete" svar på et spørsmål fra DN om hvorvidt han ville tatt imot Dalai Lama, dersom han hadde vært statsminister: "Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja og svaret kan være nei."

Men hvor tåkete var egentlig dette svaret - for eksempel målt mot det svaret daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ga, da hun i 1996 ble spurt om hvilke følelser det vakte i henne at norsk politi grep inn mot fredelige ytringer, bl.a. overfor den tibetanske munken Palden Gyatso, i forbindelse med den kinesiske presidentens Norgesbesøk? Da svarte hun: 

"Ja, det er av de ting som jeg syns det var grunn til å kommentere direkte overfor han som dette var ment for, at han skal være klar over at når man har en håndtering som har med sikkerhet å gjøre, så oppstår altså i dette tilfellet den direkte konflikt med ytringsfriheten som igjen gjør at man ønsker å understreke at det er viktig for Norge å la ytringsfriheten bli synlig, og at han skal være klar over at det er viktig her i landet.  ... (spørsmålet gjentas)... Det som jeg prøver å si, er at i - og jeg går ikke inn på det, jeg kan ikke mene eller si noe om alt som politiet hadde lagt opp og gjennomført."

Poenget er: Ingen vet hva Støre ville gjort, hvis han var statsminister da Dalai Lama kom til Norge. Ingen vet heller hvilke følelser Gro Harlem Brundtland hadde, da den lille, fredelige munken brutalt ble pågrepet av norsk politi. Det vi vet, er at Gro Harlem Brundtland var en god og respektert statsminister i Norge, og at Jonas Gahr Støre kan bli det.

Skal Erna Solberg vinne valget og fortsette som statsminister etter 2017, må hun og hennes mannskap ha mer å fare med enn å beskylde motparten for uklar tale. Det vet nok Solberg godt. Mange mener jo at Solberg og Høyre gjorde et godt stortingsvalg i 2013, nettopp fordi de snakket mest om egen politikk.

Samtidig vet nok Jonas Gahr Støre at dersom han skal vinne valget i 2017, må han ha mer å fare med enn uklar tale og beskyldninger om at motparten driver med "sverting".

Alt i alt er det ikke godt å si hvem som spinner mest og best akkurat nå.

Trøsten får være at interessen for "spinnet" sannsynligvis fortar seg, og at vi etter hvert som partiene bl.a. utformer sine programmer, vil se flere saker på den politiske dagsordenen.

Utfordringene står i kø, så det er nok å ta av.

Trist og nærsynt innvandringsdebatt

  • 07.02.2016 kl.15:16 i Blogg

I siste nummer av The Economist står det en interessant artikkel om "How to manage the migrant crisis".

Det fikk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, til å twitre at "Liberale Economist er mer rasjonell enn likesinnede i Norge", noe hun eksemplifiserte ved å vise til at verken jeg eller mine likesinnede deltar i debatten slik The Economist gjør.

Men Marie Simonsen tar feil. Det The Economist foreslår som løsninger på flyktningkrisen, ligner nemlig veldig på det mine kolleger Torstein Ulserød og Sylo Taraku foreslo for halvannen måned siden i et Civitanotat om flyktning- og asylpolitikken. Og vi holdt ikke notatet hemmelig. Ulserød og Taraku har, tvert om, skrevet om forslagene sin i flere medier, bl.a. i Aftenposten og i VG. Umiddelbart etterpå publiserte vi også et notat om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Civita har ingenting å klage på når det gjelder oppmerksomhet i mediene. Det er likevel interessant å se hva som til enhver tid skaper debatt og hvilke vinklinger medier og politikere er opptatt av i bestemte saker. Hva er for eksempel årsaken til at slike forslag som The Economist nå fremmer, og som mine kolleger i Civita har fremmet før  - til en ny, helhetlig og rasjonell flyktning- og asylpolitikk - skaper så lite debatt?

At det er stille, betyr nemlig ikke at norske politikere, kommentatorer og medier ikke er opptatt av flyktningsituasjonen - snarere tvert om. Dekningen i mediene er enorm. Problemet er bare at nesten alt dreier seg om enkeltsaker og detaljer, retorikk, spill og taktikkeri.  Det virker som en form for politisk autisme, der alle er ekstremt opptatt av små og ganske uviktige saker, samtidig som de er uten vilje (eller evne?) til å ta opp de store og viktige, prinsipielle sakene.

For hva er det som fyller mediene?

Noe av det viktigste ser ut til å være Listhaugs retorikk, Per Fugellis monomane utfall mot Frp, Lippestads retorikk om Listhaugs retorikk, Arbeiderpartiets taktiske blundere, en oppkonstruert debatt mellom KrF og Frp om hvorvidt man bør være for eller mot 5000 personer (!) i kirkeasyl, om Listhaug er en god kristen og om kirken er venstrevridd, fylkesledere i KrF som ikke orker mer av Frp og kanskje vil skifte side i 2017, de mislykkede returene på Storskog og Oslo Fremskrittspartis virkelighetsfjerne forslag om å sette alle asylsøkere i lukkede mottak.

Men er alt dette viktig som annet enn posisjonering og posering i den norske politiske debatten? Vil noen av disse debattene hjelpe en eneste flyktning - eller hjelpe oss med å finne frem til mer varige løsninger i Europa?

Retorikk er ikke uviktig, men når denne typen debatter får en så dominerende posisjon at de fullstendig skygger for viktigere og mer substansielle debatter, er det, i det minste, et tankekors.

Rett nok er ikke Norge medlem av EU, men vi er med i Schengen-samarbeidet og den felles asyl- og flyktningpolitikken. Vi har derfor også en plikt til å delta i diskusjonen og arbeidet med å finne frem til mer varige løsninger på problemet.

 

Oppdatering 8.2.2016

Jeg har fått veldig mange positive reaksjoner på denne bloggen, både på Twitter, Facebook, i Aftenposten og for eksempel i Nordlys.

Men jeg har også fått noen negative reaksjoner, fordi jeg bruker begrepet "politisk autisme". Autismeforeningens leder mener jeg diskriminerer autister, og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som selv har et barn med autisme, mener jeg bruker en "krenkende", "kunnskapsløs og sårende retorikk overfor mennesker som har det vanskelig i hverdagen".

Til dette vil jeg si at jeg selvsagt ikke har forsøkt å gi en presis definisjon av autisme eller karakterisere mennesker med autisme. Det jeg forsøkte å gjøre, var å karakterisere en politisk debatt ved hjelp av en metafor (som selvsagt kan være mer eller mindre vellykket), og det er ikke uvanlig. I den politiske debatten, både på norsk og andre språk, brukes ulike diagnoser hyppig som metaforer. Schizofren, narsissistisk, angst, allergi, ADHD, Alzheimer, paranoid, manisk, sinnssyk og fobier er alle sammen diagnoser som brukes metaforisk i den politiske debatten. Og da er det selvsagt ikke ment som en karakteristikk av dem som har disse diagnosene.

Jeg er generelt litt skeptisk til at man skal pålegge seg selv for mange og sterke restriksjoner når man deltar i samfunnsdebatten av redsel for å krenke eller såre bestemte grupper av mennesker.  Hvis det er mye som er "forbudt" å si, kan det virke hemmende for deltakelsen i offentlig debatt, særlig for dem som ikke behersker alle språkets finesser. Det er heller ikke heldig, hvis man utvikler en krenkelses- og offerkultur, der ikke enkeltmennesker, men hele grupper skal vernes - og man alltid tolker alt i verste mening.

Jeg tror at både Autismeforeningens leder og Freddy de Ruiter forstår at jeg ikke har ønsket å såre noen ved å bruke (den muligens ikke helt treffende) metaforen "politisk autisme".

Når jeg åpenbart likevel har gjort det, beklager jeg det.

Jeg garanterer ikke at jeg ikke vil bruke slike metaforer igjen - men jeg skal tenke meg om før jeg gjør det!

 

Terningkast og karakterer - på statsråder og elever

  • 06.01.2016 kl.12:48 i Blogg

Forleden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om den terningkastkonkurransen flere av avisene presenterer for å  bedømme og rangere statsrådene og deres innsats - som regel før sommerferien og/eller før jul. Jeg skrev at jeg syns at dette er en av de dummeste øvelsene jeg vet om innen sjangeren politisk journalistikk - selv om det finnes eksempler på aviser som har forsøkt å gjøre det på en mer seriøs måte.

Synspunktene jeg presenterte, har jeg hatt lenge, og jeg har, i ulike sammenhenger, uttalt meg om dette før. Jeg tror, i all beskjedenhet, at Aftenposten hadde lagt merke til det da avisen i 2014 forsøkte seg på en langt mer dyptpløyende vurdering av statsrådene enn det som har vært vanlig.  

Det var likevel helt forutsigbart at enkelte, som er motstandere av det jeg står for eller det de tror jeg står for i skolepolitikken, ville la høre fra seg. Jeg prøvde derfor, allerede i teksten jeg skrev, å illustrere en av forskjellene på journalistenes "karakterbøker" og lærernes karaktersetting og vurdering: Det journalistene ofte gjør, kan sammenlignes med en lærer som setter en mattekarakter på basis av elevens popularitet i skolegården. Ingen seriøse lærere gjør det.

At det likevel var noen lærere som meldte seg med sarkastiske og halvmorsomme kommentarer på sosiale medier, var som forventet. Men litt overraskende var det at også den nye og dyktige lederen for Utdanningsforbundet, Steffen Handal, lot seg lokke. Han skrev en replikk, som jeg så langt bare har sett på twitter, der han  sammenlignet journalistenes terningkast, myntet på statsrådene, med lærernes bedømmelser av elevene. Handals poeng er vel at jeg er inkonsekvent - siden jeg er mot "karakterbøker" for statsråder og for karakterer for elever.

Jeg mener det er mange misforståelser ute og går her, så la meg nevne noen av dem:

Jeg er ikke imot at statsråder blir bedømt og vurdert - tvert imot. Det skjer hver dag. Alle statsråder kan hver eneste dag lese og høre mer eller mindre saklige og rettferdige bedømmelser av seg selv og eget arbeid. Mange dyktige journalister driver dessuten ikke med terningkast, men formidler andre og mer dyptpløyende analyser. Statsrådene tar sjelden eller aldri til motmæle, for dette er selvsagt noe de både tåler og må tåle.

En statsråd må også ta "eksamen" ganske ofte. Han eller hun kan på få timers varsel få beskjed om at det hele er over - og hvert fjerde år faller uansett en endelig dom. Ingen spør om velgerne, stortingsrepresentantene eller statsministeren har hatt gode eller dårlige grunner for å avsette en statsråd - om det for eksempel var en saklig eller usaklig "oppsigelse",  i tråd med "arbeidskontrakten" eller i henhold til "karakterer" man for eksempel har fått i avisene - for slik er demokratiet.

Pressen har både en plikt og rett til å granske statsmaktene, herunder regjeringen og statsrådene. Pressen kan gjøre dette på en god eller mindre god måte, og det er selvsagt helt i orden at den av og til forsøker å oppsummere sitt inntrykk. At enkelte aviser i den forbindelse syns det er morsomt å sette "karakterer" i form av terningkast, er greit nok - selv om det er komisk: En karakter er per definisjon ikke noe tilfeldig, mens et terningkast per definisjon nettopp er tilfeldig. Det er også litt merkelig å kalle det "karakterer" eller "karakterbok", fordi pressens øvelse ikke på noen måte svarer til de krav og kriterier som for eksempel lærere og skoler må forholde seg til når de setter karakterer. 

Likevel: Terningkast og merkelige "karakterer" i avisene er ikke viktig. De er uansett hinsides det saklige - målt mot de kravene man setter i skolen eller i mer seriøse evalueringer og konkurranser. Det viktige er, etter min mening, grunnlaget statsrådene bedømmes på - og måten de bedømmes på. Og det er særlig to problemer: Vurderingskriteriene er ofte helt uklare - og det som blir vurdert, er ofte bare en flik av statsrådenes gjerning. I tillegg er bedømmelsen ofte useriøs, utvendig eller skjev, eller den inneholder feil. Jeg kan gi mange eksempler, men lar det være her. Det grunnleggende problemet er at journalistene ikke vet eller undersøker nok om det som er aller viktigst for om du lykkes som statsråd eller ei - nemlig om du leder og styrer departement og underliggende etater godt. Gjørv-kommisjonen ga oss en tragisk påminnelse om alt pressen (og de fleste andre) ikke har interessert seg for og hvordan det som ser vellykket ut på utsiden, kan føre helt galt av sted på innsiden. Kjetil Bragli Alstadheim illustrerte også noe av poenget her.

Dette fører til at kvaliteten på de bedømmelsene pressen gjør, ofte er oppsiktsvekkende dårlig - og dette vet alle som har vært i regjering eller jobbet i et departement. Jeg har fått utallige tilbakemeldinger på kronikken min i Aftenposten fra folk som er enige med meg i det. 

Og spørsmålet er: Kunne pressen gjort en bedre jobb? Selvsagt kunne den det! Alstadheim illustrerer det med sin artikkel om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og Aftenposten gjorde, som nevnt, et hederlig, men arbeidskrevende, forsøk i 2014. Og la meg nevne en mulighet til: Det er ikke alltid så lett for pressen å opparbeide gode kilder i forvaltningen, fordi den er lojal mot statsråden og derfor ikke "lekker" eller driver politisk spill, slik man gjør på Stortinget. Men det finnes andre kilder til kunnskap om hvordan statsrådene styrer på sine felt, og her er ett eksempel:

Gjørv-kommisjonen avdekket at et stort problem for bl.a. politiet var at den politiske ledelsen, altså statsråden, påla dem altfor mange mål og styringssignaler. Det gjorde det vanskelig å lede politiet, eller for å sitere kommisjonen: "Enkelte ledere i politiet har i møter med kommisjonen pekt på at antallet mål nå vanskeliggjør god ledelse og dermed utvikling av etaten, og at det er usikkerhet knyttet til om målene er de rette." I 2011 var det over 100 ulike mål det skulle rapporteres på.

Hvordan kom alle disse målene og styringssignalene inn i tildelingsbrevene til politiet? De kom fra en eller flere statsråder som altså, etter alle solemerker, ledet departementet og etaten på en ganske dårlig måte. Hvis alt skal prioriteres, blir nemlig ingenting prioritert. Noe av problemet ble omtalt her. Men utad, før dette ble avdekket på grunn av en tragisk hendelse, så det kanskje veldig bra ut - med statsråder som reagerte hver gang et problem ble avdekket i pressen, og som lovet å "rydde opp" og prioritere å løse også dette problemet.

Jeg ville ikke bli veldig forbauset om en slik statsråd fikk høye terningkast i pressen - men ligger det da en god bedømmelse til grunn? Og hva gjør statsrådene med tildelingsbrevene etter at Gjørv-kommisjonen avdekket hvor negativt det kan være at de er så overlesset? Er de blitt bedre, klarere og med færre mål? Er f.eks. dette noe terningkast-journalistene undersøker?

Eller hva skal vi si om en statsråd som f.eks. blander seg inn i statsbedriftenes virksomhet og bryter med god eierstyring - men gjør det for en god sak, som f.eks. å få flere kvinner inn i ledelsen? Fortjener det en høy eller lav "karakter"? Hva belønner pressen i et slikt tilfelle? Det er ikke så lett å tolke Dagsavisen her, men det kan kanskje se ut som den mener noe annet enn f.eks. historieprofessor Einar Lie mener.

Hvordan skiller alt dette seg fra lærerne? På twitter var det en lærer som viste til at man verken i politikken eller i skolen burde sett karakterer på "mennesker". Jeg er både enig og uenig. Jeg tror politikere må finne seg i at velgere setter "karakter" på hele mennesket. Det er et spørsmål om, ofte diffus, tillit. Men i skolen skal det ikke settes karakterer på mennesker. Det er prestasjoner i spesifikke fag og ferdigheter som skal bedømmes. Det foregår riktig nok fra tid til annen en diskusjon om hvorvidt også menneskelige egenskaper bør bedømmes - det var f.eks. en diskusjon på 1990-tallet om hvorvidt personlige egenskaper og holdninger burde gis karakterer. Det ønsket Arbeiderpartiet og venstresiden, men ikke Høyre.

Lærernes oppgave og kompetanse er altså å sette karakter på en avgrenset ferdighet eller et fag som de har oversikt over og har høy kompetanse i - og uten å ta utenforliggende hensyn. Og dette er de trent i, fordi vurderingskriteriene er klare, og fordi de har vurderingskompetanse

Steffen Handal - i likhet med mange lærere - vender stadig tilbake til temaet rangering: De er ikke så mye imot, sier de, at det settes karakterer og måles på ulike vis i skolen, men de er imot at elever, lærere og skoler blir rangert. Jeg har alltid vært enig i det - men jeg syns ikke dette hensynet veier så tungt at man ikke skal måle noe eller nekte allmennheten innsyn. Det er grunnleggende demokratisk at elever, foreldre, velgere og politikere har mest mulig kunnskap om det som skjer i skolen - bare man ikke går på akkord med viktige personvernhensyn. At mediene kan "misbruke" slik kunnskap ved å presentere den på måter vi ikke liker, er noe vi må finne oss i. Vi lever i et demokrati.

Det fine med demokratier er imidlertid at vi kan ta til motmæle, argumentere og bruke vår overbevisningskraft. Vi hverken kan eller bør  forby mediene å rangere skoler eller sette dumme "karakterer" på statsrådene, men vi kan ta til motmæle, argumentere imot, begrunne våre synspunkter, egge til debatt og kanskje få noen til å tenke eller bli overbevist om at vi har litt rett. Mange har de siste par dagene spurt meg hva jeg vil gjøre med "karakterbøkene" til avisene, men svaret er selvsagt ingenting. Jeg vil bare - i likhet med journalistene - gjerne si det jeg mener. Ikke mer - men heller ikke mindre.

Jeg syns for øvrig ikke rangering alltid er galt eller unyttig. Hvis to skoler, som er veldig like langs alle kriterier som kan måles, likevel er veldig forskjellige med hensyn til resultater, enten det gjelder matte eller mobbing, så er det kanskje noe man burde undersøke nærmere? Kanskje det er litt nyttig å vite at naboskolen har mye mindre mobbing eller bedre matteresultater enn vi har selv? Jeg syns heller ikke det er så dumt at politikere i Norge eller i en gitt kommune vet at de skårer systematisk dårligere i for eksempel matematikk enn nabolandene eller nabokommunen gjør. Det kan jo tyde på at det er mulig å gjøre noe bedre, og hvis det er mulig, bør man gjøre det.

 Og med dette setter jeg for egen del punktum for "terningkastdebatten" i denne omgang. Det er en morsom debatt, men det fins viktigere ting - heldigvis.

 

Fremskrittspartiets vekst - ikke bare gjerdesittere

  • 11.12.2015 kl.10:45 i Blogg

I dag var jeg på Politisk kvarter for å diskutere Frps vekst på meningsmålingene i lys av flyktningkrisen og hvilken påvirkning denne veksten kan tenkes å ha på samarbeidet innad i Regjeringen og i Regjeringens samarbeid med Venstre og KrF.

Aftenposten viser i dag hvordan migrasjonskrisen får de innvandringskritiske partiene i hele Europa til å vokse, og det virker veldig sannsynlig at dette også er en viktig forklaring på Frps vekst. Frp har det såkalte sakseierskapet til innvandringspolitikken, dvs. at Frp er det partiet som har høyest tillit blant velgerne når det gjelder å føre en restriktiv innvandringspolitikk. Og når en mer restriktiv innvandringspolitikk blir viktigere for velgerne, er det naturlig at det gir seg utslag i høyere oppslutning om Frp.

I programmet kom jeg til å si at Frps vekst primært skyldtes at "gjerdesittere" kommer tilbake. Men det viser seg å være en sannhet med modifikasjoner. Ifølge nettstedet Pollofpolls , som oppdaterte sine sider i går etter at det hadde kommet en ny, landsomfattende meningsmåling fra Respons,  dreier det seg om fire bølger:

(i) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Høyre er endret.

(ii) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Frp er endret.

(iii) Utvekslingen av velgere mellom Høyre og  Frp er endret.

(iv) Ap henter færre hjemmesittere. 

Og poenget er: Selv om Høyre er svekket i forhold til Frp, er Høyre kompensert, fordi partiet har styrket seg i forhold til Arbeiderpartiet. Nettoeffekten er at Høyre holder seg ganske stabilt, mens Frp vokser og Ap svekkes - hvilket endrer stillingen mellom blokkene ganske mye. Ved utgangen av 2015 er vi tilbake omtrent der de fire borgerlige partiene var da de vant valget i 2013. 

Dette kommer i liten grad frem i mediene (og altså heller ikke på Politisk kvarter i dag)  - men Arbeiderpartiets bytteforhold mot Høyre er svekket, og dette er en vesentlig årsak til endringene på målingene. At Arbeiderpartiets svekkelse begynte før sommerferien, dvs. lenge før flyktningstrømmen satte inn i høst, kan også tyde på at Fremskrittspartiets vekst ikke bare skyldes innvandringsbølgen. 

I Politisk kvarter var et av spørsmålene hvilken påvirkning endringene på meningsmålingene kan tenkes å ha på samarbeidet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. I etterpåklokskapens klare lys ser jeg at jeg kanskje burde nevnt at samarbeidet neppe kan bli vanskeligere enn det var etter valget i 2013, ettersom størrelsesforholdet nå altså ligner ganske mye. 

Politiske psykoser og politisk panikk

  • 16.11.2015 kl.20:27 i Blogg

Av og til inntreffer det noe som ligner politiske psykoser eller politisk panikk. 

Noen eller noe setter en kraftfull dagsorden, hvoretter "alle" begynner å konkurrere om å mene (mer av) det samme. De kjedelige konsekvensutredningene og fornuften settes på vent, og har vi en mindretallsregjering, risikerer den å bli overkjørt.

Selve skoleeksemplet er "eldremilliarden" i 1990, da daværende helseminister Wenche Frogn Sellæg (H) ble drevet fra skanse til skanse - inntil regjeringen bevilget den milliarden "alle" krevde. Jeg siterer fra Vårt Land, som skrev om dette i mai i år: 

Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.

- Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.

Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Arbeiderpartiets nestleder i finanskomitéen.

- Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.

Da Ap vant valget påfølgende høst, ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:

- Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldre­formål.

Og som Vårt Land skriver: Hele forløpet knyttet til "eldremilliarden" (ca. 1,7 milliarder 2015-kroner) kan minne om det som skjedde før Stortinget tidligere i år vedtok å ta imot 8000 kvoteflyktninger.

Da startet det med en kronikk, der lederne for åtte hjelpeorganisasjoner, med Jan Egeland i spissen, inviterte (eller "innkalte", som Egeland skrev et annet sted) politikere og kommuner til en "dugnad" for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de neste to årene. Det ble vist til at Sverige til da hadde bidratt med asyl til godt over 50.000 syriske flyktninger, mens Norge bare hadde tatt imot snaut 4000.

Dette startet et voldsomt trykk for å gjennomføre dette - akkurat slik det skjedde med eldremilliarden. Det ene landsmøtet etter det andre vedtok at vi skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger, og de færreste turte å være mot. Akkurat som motstand mot "eldremilliarden" ble det samme som å være mot eldre - ble det å være mot å ta imot 10.000 flyktninger det samme som å være mot flyktninger.

SV var først ute - bare noen dager etter at den omtalte kronikken hadde stått på trykk - og deretter fulgte Venstre, som mente at vi måtte ta imot "minst" 10.000 flyktninger - mens det lå i kortene at også KrF ville vedta det samme under sitt landsmøte litt senere på våren. Også MDG var med. Størst spenning var det knyttet til Arbeiderpartiets landsmøte, som ble avholdt i midten av april. Og det førte til voldsom applaus, da Jonas Gahr Støre fra talerstolen sa at Norge burde åpne for å ta imot 10.000 flyktninger allerede i år og neste år. AUFs leder Mani Husseini, som hadde kjempet for dette, utbrøt gledestrålende at "det er sånn politikk dannes i Norges største politiske verksted".

Etter dette florerte det med hardtslående uttalelser mot Høyre/Frp-regjeringen, som ikke var like begeistret, bl.a. fordi det allerede satt 5000 flyktninger i mottak uten å ha noe sted å bo.  Både KrF, Venstre og Arbeiderpartiet sa da at de ville "presse" Regjeringen til å ta imot 10.000 flyktninger. Og som alle nå vet: Det endte med forhandlinger mellom samtlige partier (men uten Regjeringen eller Stortinget) - og et kompromiss som innebærer at vi skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år - i tillegg til alle de asylsøkerne som kommer av seg selv. SV var ikke en del av kompromisset, siden det endte med bare 8.000 og ikke 10.000 flyktninger.

Men ble konsekvensene utredet?

Nei.

Akkurat som med "eldremilliarden" ble vedtaket fattet helt uten nærmere utredning av konsekvensene - og helt i strid med det som er alminnelig praksis i norsk politikk.

Etter terroren i Paris kan det være grunn til å frykte at det inntreffer en "psykose" igjen. 

På Politisk kvarter i morges benyttet justisministeren anledningen til å si at vi nå må diskutere generell bevæpning av politiet. "Spørsmålet er om vi (etter Paris-terroren - min anm.) har kommet over i en generell fase hvor vi rett og slett må frasi oss den luksusen det er og ha et ubevæpnet politi", sa Anundsen, som tok til orde for å ha en bred debatt om bevæpning.

En slik bred debatt kan vi selvsagt gjerne ha, men det er rart at dette ønsket fremmes akkurat nå. Regjeringen har, etter min mening, hatt rikelig med tid og anledning til å reise en bred debatt - uten å gjøre det. Det opprinnelige høringsnotatet som Regjeringen la frem, etterlot flere spørsmål enn det ga svar. Og ønsket som mange har hatt, om en bredere debatt i Stortinget etter måneder med midlertidig bevæpning, har heller ikke blitt imøtekommet. Men nettopp derfor er det uheldig at justisministeren tar det opp akkurat nå - da risikoen for at det oppstår panikk eller en "psykose" er spesielt stor.

Konsekvenser må utredes - samme hvor fornuftig og kjedelig det høres ut.

 

Problemformuleringsprivilegiet

  • 06.11.2015 kl.16:14 i Blogg

I dag falt øynene mine på en ny artikkel i Agenda Magasin, denne gangen skrevet av Wegard Harsvik, som er veldig opptatt av politisk retorikk. I det andre avsnittet skriver han: 

"Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er - problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg syns jeg hadde lest dette før, og det hadde jeg. Jeg vet at jeg mange ganger har uttalt at "den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen". I 2006 skrev jeg også dette i Morgenbladet  - under overskriften Problemformuleringsprivilegiet:

"Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis "alle" er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil "alle" også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom "alle" i stedet er enige om at problemet er for få stoler - ja, så vil "alle" også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg vet ikke hvor Harsvik har sitt eksempel fra, for han oppgir ingen kilder. 

Jeg vet imidlertid godt hvor jeg hadde mitt eksempel fra, ettersom jeg oppga en kilde i Morgenbladet. Hele den omtalte passasjen lød nemlig slik: 

"Jeg leste en liten svensk pamflett en gang som het "Problemformuleringsprivilegiet". Den handlet nettopp om dette: om hvem som gjennomgående har mest makt til å fortelle andre hva som er problemet - og dermed også hva som er løsningen på problemet. En illustrasjon som ble brukt i boken var denne: Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full - hva er da problemet? Hvis "alle" er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil "alle" også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom "alle" i stedet er enige om at problemet er for få stoler - ja, så vil "alle" også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler."

Jeg tror jeg var den første som omtalte denne boken og begrepet i Norge - formodentlig en gang på 1980- eller 90-tallet. Siden har jeg nevnt det og skrevet om det mange ganger. 

Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å  beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for.

At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt.

God helg!

Venstrevridningen i pressen

  • 06.11.2015 kl.14:12 i Blogg

De siste par dagene har vi kunnet lese to interessante saker som har med presse og politikk å gjøre.

Den ene saken er en mediekommentar skrevet av Sven Egil Omdal, der poenget er at den påståtte venstrevrien i norsk politisk journalistikk er en myte. Omdal kritiserer først og fremst meg, som har "fremført det samme budskapet i 10 år", men som ikke forstår at det jeg sier er feil - ettersom journalistene stort sett stemmer som befolkningen generelt gjør, mens det blant de politiske journalistene er borgerlig flertall. Han mener at heller ikke Frp har noe å klage over, siden hele mediedramaturgien forsterker de populistiske tendensene i politikken og dermed også Frp. Og til slutt sier han at jeg ikke har noe å klage over, siden Civita, ifølge medieforskeren Paul Bjerke, er svært synlig i mediene.

Omdal tar feil når han tror at jeg bare har fremført mitt budskap i 10 år. Jeg har deltatt i mediedebatten mye lenger, også når det gjelder dette temaet. Det er dessuten helt feil at mitt anliggende er å klage på hvordan Civita blir behandlet (selv om det også skjer). Jeg prøver, som Omdal og mange andre, å delta i en generell debatt om mediene og særlig NRK, noe jeg mener er viktig.

Den andre saken dreier seg om flere profilerte samfunnsdebattanter på høyresiden, som har bestemt seg for å boikotte NRK, og om andre debattanter som forstår hvorfor de gjør det. Årsaken er at Asle Toje, som er forsker, og som tilhører den politiske (konservative) høyresiden, nærmest er blitt fremstilt som et "nazisvin" i et satireinnslag i P2-programmet Salongen etter at han hadde vært med i en seriøs debatt om flyktningkrisen.

Denne saken er en god illustrasjon på at Omdal gjør det for lett for seg når han, uten nærmere dokumentasjon eller analyse, avviser at det er en venstrevridning i pressen. 

Omdal har selvsagt rett i at ikke alle journalister eller all journalistikk er venstrevridd - det skulle bare mangle. Han har selvsagt også rett i at graden av venstrevridde innslag varierer, avhengig av hvilke journalister, medier, sjangre og temaer det gjelder.  Det er dessuten veldig forskjell på om Dagbladet har en venstrevridd journalistikk, og om NRK har det. NRK er i en særstilling når det gjelder krav til politisk balanse.

Min erfaring er at helt generelle påstander om at pressen er venstrevridd sjelden blir tatt alvorlig av pressen. Det skyldes nok også at det er ganske vanskelig å forstå hva det vil si å være venstrevridd i mediene. Det dreier seg jo tross alt ikke om en bevisst kampanje eller konspirasjon. Det beste er derfor å reagere konstruktivt og konkret i det enkelte tilfellet, slik jeg mener at jeg gjorde i forbindelse med en av NRKs valgsendinger i høst. I sommer sendte jeg også, direkte til NRK, svært konkrete tilbakemeldinger på to, etter min oppfatning, meget kritikkverdige utgaver av Søndagsavisa, som ble sendt 19.juli og 2.august. Mitt inntrykk er at NRK, tross alt, setter pris på konkrete tilbakemeldinger, og at de har et oppriktig ønske om å opptre balansert. 

Jeg vet ikke hvor Omdal har sine undersøkelser fra. De siste tallene jeg har sett, som er fra 2014, er omtalt av Kjersti Løken Stavrum på hennes blogg. Der fremkommer det at Stortinget ville hatt en helt annen sammensetning, dersom journalistene bestemte (faktisk sammensetning i parantes): Arbeiderpartiet 65 (55), SV 19 (7), Rødt 9 (0), MDG 17 (1) - til sammen 93 (62) eller 110 (63), avhengig av om man regner med MDG eller ikke. På den borgerlige siden ville Høyre fått 26 (48), Frp 0 (29), Venstre 23 (9), til sammen 49 (86). Det fremkommer ikke av Stavrums blogg hva KrF, som faktisk har 10 mandater, og Sp, som også har 10 mandater, ville fått - men svaret er, hvis jeg selv skal regne det ut, 0 mandater. Redaktørene er enda mer "ekstreme" - deres stemmegivning ville ført til at Arbeiderpartiet hadde fått 88 mandater på Stortinget.

Hvor representativt dette er for f.eks. NRK er det umulig å vite. Omdal er opptatt av at medlemmene av Stortingets presselosje er mer høyrevridde enn journalistene generelt. Om det også gjelder NRKs journalister, er det ingen som vet. Men NRK er også en del av offentlig sektor, og ansatte i offentlig sektor har en tendens til å stemme mer til venstre enn befolkningen generelt eller ansatte i privat sektor.

Viktigere enn journalistenes stemmegivning er det imidlertid om de utfører jobben sin godt. Det er selvsagt ingenting i veien for at en journalist kan være svært profesjonell og balansert, selv om han eller hun også er venstrevridd eller høyrevridd. Egne politiske preferanser blir først og fremst et problem, dersom man ikke er profesjonell og dyktig nok, eller dersom man ikke tar dette alvorlig. 

Da jeg ble spurt om å diskutere dette i Dagsnytt 18s jubileumssending, som Omdal viser til, ble jeg på forhånd spurt hvordan venstrevridning f.eks. i NRK kan arte seg. Og la meg gi noen eksempler:

  • Den politiske satiren i NRK kommer nesten alltid "fra venstre". I mange år var Erling Lægreid fast kåsør, bl.a. i Dagsnytt 18, og jeg minnes bl.a. at jeg en gang ble omtalt som litt "brun". Nå er det Sannhetsministeriet og Salongen, og det aller meste kommer "fra venstre", slik altså Asle Toje nå har fått erfare. 
  • Ytterpartiene forskjellsbehandles. Frps inntreden i regjeringskontorene ble behandlet helt annerledes enn at SV gikk inn - enda SV, i motsetning til Frp, har en autoritær historie. Og dette gjentar seg nå når Rødt får en hånd på rattet - helt til min kollega Torstein Ulserød påpekte hvor påfallende dette er. 
  • Av og til kan man nesten merke det på stemningen i studio: Man kan høre hvordan journalister og programledere har større sympati med f.eks. Kristin Halvorsen enn Siv Jensen - eller med Bård Vegar Solhjell fremfor Per Sandberg. Man kan forstå hvorfor det er slik, men det er ikke profesjonelt.
  • Det er også påfallende hvordan journalister, som, kanskje i en gitt situasjon, bare føler eller mener det er riktig å si hvor de står - f.eks. fordi det er moralsk riktig - alltid står på venstresiden. Det er f.eks. ingen som mistenker Sidsel Wold for å stemme Høyre.
  • Veldig mange kritiske spørsmål kommer "fra venstre": Det gjelder, typisk nok, budsjettbevilgninger (selv om vi har fått en liten wake up-call i det aller siste), skatt, privatisering, friskoler og bistand - og mange andre spørsmål. Mange journalister sier, som Omdal, at man ikke kan være forbauset over å få spørsmål "fra venstre", hvis man er en Høyre-statsråd - og det har han jo rett i. Men for Arbeiderparti-statsråder spørsmål "fra høyre"? Nei, ofte flytter bare journalistene seg lenger til venstre, slik at også Ap- og SV-statsråder får spørsmål "fra venstre". 
  • Noe av grunnen til at det kommer så mange spørsmål "fra venstre", er nok at det ligger noen premisser eller verdier under: Å bruke offentlige penger (altså andres penger) er ikke bare legitimt, men bra. At rike mennesker bruker sine egne penger, virker ofte vulgært. Offentlige penger er "snille" og ufarlige - private penger er "slemme" og farlige. Det har også sammenheng med at journalister - som politikere - er ekstremt opptatt av ressurser og veldig lite opptatt av resultater.
  • Man merker også en mangel på kompetanse: I den senere tid har det vært mange debatter, også i NRK, om de såkalte velferdsprofitørene. Men man hører nesten aldri at noen stiller spørsmål ved de underliggende premissene som den radikale venstresiden her legger til grunn - om hensikten med å ha en åpen markedsøkonomi basert på konkurranse. 
  • Mangelen på kompetanse får ofte litt komiske utslag når en journalist ønsker å være balansert: Hun eller han greier ofte ikke å formulere gode spørsmål "fra høyre". Så fremfor å gjøre det, transporterer man bare et synspunkt videre. Når en høyresidedebattant har sagt hva han eller hun mener, hører man derfor ofte at journalisten bare sender spørsmålet videre slik: "Ja, er det ikke noe i det da?"
  • Jeg tror nok mange på høyresiden også vil si at våre intensjoner ofte ikke blir trodd, mens man tar for gitt at venstresiden representerer det gode. Hvor mange journalister har f.eks. egentlig lyttet til det høyresiden sier den vil oppnå ved å fjerne formuesskatten - og hvor mange velger bare å adoptere venstresidens karikatur av høyresidens intensjoner - og snakke om "skattelettelser til de rikeste" som om intensjonen er å gi de rikeste mindre skatt.
  • Jeg mener også at man kan merke venstredreiningen i måten næringslivet blir behandlet på i mediene. Det er liten forståelse for næringslivets rolle og betydning i vårt samfunn. Engasjementet kommer først når det dreier seg om kvotering eller korrupsjon, eller når noen i næringslivet (overraskende) gjør noe godt for andre som ikke har med virksomheten å gjøre. 
  • Det er også påfallende hvordan pressen, også NRK, bruker bl.a. fagforeninger som eksperter i den offentlige debatt - og hvor liten refleksjon det er rundt konsekvensene av dette. Et eksempel: Lærerorganisasjonene, dvs. primært Utdanningsforbundet, er ekstremt godt organisert og synlig i samfunnsdebatten. Formelt representerer forbundet nesten samtlige lærere i landet, men vi vet at svært mange av dem i praksis ikke engasjerer seg. De som er aktive i lærernes fagforening, er derfor en svært tydelig stemme - og ære være dem for det. Foreldrene derimot, er ikke organisert - og elevene må sies å være svakt organisert på videregående og uorganisert på lavere trinn. Maktforholdet mellom disse tre "interessentene" i skole-Norge er derfor svært skjevt. Likevel brukes ledelsen i Utdanningsforbundet som en slags "fasit" i mange skolepolitiske debatter. Det samme kan sies om andre fagforeninger, som f.eks. politiets, som var meget sterkt til stede under ledelse av Arne Johannessen.
  • Det er, etter min mening, også en mangel på prinsipiell forståelse for betydningen av de statsfrie rom - enten det er familien, sivilsamfunnet eller markedet. Dagens Næringsliv forstår seg riktig nok på markedet, og Vårt Land er, på sitt vis, opptatt av familien - men slike allmenne temaer skal jo ikke bare overlates til aviser som representerer nisjer.
  • Til slutt bør det nevnes at det er noen spørsmål som blir dårlig belyst i norsk presse, fordi man ser det gjennom egne politiske briller: Høyresidefenomener i andre land er f.eks. ofte dårlig dekket - enten det gjelder helt normale standpunkter som virker merkelig "høyrevridde" hos oss - eller høyreside-kandidater som overrasker norske journalister ved å vinne valg.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at kritikken min kan virke monoman. Men etter min mening bør dette være noe som engasjerer flere enn enkelte av oss på høyresiden. Ifølge Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, som Kjersti Løken Stavrum omtaler på sin blogg, tror hele 71 prosent av de spurte at journalistene i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske ståsted. Blant Frp- og KrF-velgere er tallet enda høyere - mens de som i minst grad tror at journalistene lar seg påvirke, kommer fra Ap, SV og Sp. Det i seg selv burde være et varsko for mediene.

Til syvende og sist handler dette om journalistikkens kvalitet og legitimitet - og dét bør være et viktig spørsmål for alle som er opptatt av å beholde en god og uavhengig presse, enten de står til høyre eller venstre.

 

 

 

 

 

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert".

  • 05.11.2015 kl.17:36 i Blogg

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert".

Dette utsagnet slo imot meg da jeg for første gang skulle ta en kikk på det nye Agenda Magasin.  Det var første setning i en artikkel skrevet av Simon Malkenes. Og det overraskende var at det tilsynelatende var jeg som hadde sagt det, for som det sto:

""Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert", var utdannings- og forskingsminister Kristin Clemets kommentar til resultata frå den første PISA-undersøkinga.[1]

Fotnoten viste til Malkenes' kilde, nemlig "Dagbladet 05.12.2001: Norge er skoletaper! (papirutgave)".

Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke kunne ha sagt dette. Jeg snakker rett og slett ikke sånn om norsk skole. Likevel kan man - når man har deltatt 30 år i norsk samfunnsdebatt - ikke føle seg helt sikker. Det hender ting blir tatt ut av kontekst, at noen misforstår eller at avisene rett og slett, bevisst eller ubevisst, later som de siterer noen når de faktisk ikke gjør det. Men det virket usannsynlig. Hadde en avis som Dagbladet feilaktig tillagt meg et slikt utsagn, ville jeg høyst sannsynlig ha rettet det opp med en gang.

For ordens skyld sjekket jeg derfor avisarkivet Retriever, og der var det ingenting som tydet på at jeg hadde sagt dette.  Men for å være helt på den sikre siden bestilte jeg også en kopi av selve papiravisen. 

Mens jeg ventet på å få papiravisen, henvendte jeg meg til Stian Bromark, som er redaktør for Agenda Magasin, og spurte om magasinet hadde noen dokumentasjon på at jeg hadde sagt dette. Bromark gjorde en heltemodig innsats, men var åpenbart ikke fornøyd med de referansene han fant. Han fant bare at det flere steder ble hevdet at jeg hadde sagt dette. Han ba derfor Malkenes klargjøre, hvilket han, ifølge Bromark, gjorde ved å poengtere at det "ble skapt et bilde av Norge som skoletaper", og at "det står fast", enten utsagnet stammet fra meg eller Dagbladet!  Malkenes endret samtidig den første setningen i artikkelen, slik at den nå lyder 

"Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert", var avisoppslaget i Dagbladet etter at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet hadde presentert resultata frå den første PISA-undersøkinga". (Men Agenda Magasin opplyser ikke leserne sine om at setningen er endret.)

Og det var nettopp det det var - en overskrift og deler av en ingress i Dagbladet. Heller ikke Dagbladet er riktig sitert, men nesten. Overskriften i Dagbladet lyder "Norge er skoletaper". I ingressen står det "Hermed er det solid dokumentert", men det gjelder noe annet, nemlig at "det er typisk norsk å være middels!"

Og hermed kunne jo saken vært ute av verden - som et lite hendelig uhell. Men slik viste det seg ikke å være.

I forbindelse med Bromarks og min egen jakt på kilden dukket nemlig sitatet - i ulike varianter - opp en lang rekke steder. Det viser seg å ha vært svært flittig brukt av Simon Malkenes, bl.a. i forbindelse med en bok han har skrevet, og av professor Svein Sjøberg, som for øvrig mener at boken til Malkenes er "en vitenskapelig fundert systemkritikk av det som skjer i norsk skole". Sjøberg har gjort seg berømt som PISA-kritiker og fremhever gjerne at andre ikke er like kunnskapsbaserte og vitenskapelige i sin tilnærming til skolepolitikken som han er. Og noe av det han "vet", er at jeg "hauset opp stemningen" på pressekonferansen om PISA, bl.a. ved å uttale at "Norge er en skoletaper".

Sjøberg og Malkenes har altså i mange år brukt et falskt sitat av meg som utgangspunkt for å etablere en (komisk) argumentasjonsrekke - slik det fremkommer bl.a. i den artikkelen Malkenes har skrevet for Agenda Magasin.

Sjøberg har sitert meg utallige ganger, men merkelig nok ikke alltid helt likt - som om jeg har sagt det samme på litt ulike måter flere ganger på samme dag. I ett og samme (svært ensidige) foredrag gjengir han meg to ganger:

"Norge er en skoletaper. Hermed er det solid dokumentert"  står det på én slide - hvoretter det snart står noe litt annet på en annen slide: "Norge er en skoletaper, nå er det vitenskapelig bevist". Men i begge tilfeller foregir han å sitere meg.

Og Sjøberg oppgir de underligste kilder: En gang nevner han Aftenposten (men der fant jeg ingenting) - en annen gang skriver han at "nesten alle aviser brakte sitatet som forsideoppslag dagen derpå", altså dagen etter at den første PISA-undersøkelsen ble lagt frem. Men da er det jo merkelig at det ikke er mulig å gjenfinne sitatet når man søker på nettet.

Fra Sjøberg og Malkenes, får vi anta, har det så spredt seg videre til andre, som med samme skråsikkerhet har tillagt meg dette sitatet, som altså desken i Dagbladet antagelig har funnet på. To samfunnsdebattanter, som påstår at de driver med vitenskapelig arbeid, gidder altså ikke engang å drive elementær kildekritikk.

Jeg har for ordens skyld tatt kontakt med både Sjøberg og Malkenes og spurt hvilken dokumentasjon de har.

Sjøberg svarer at han  har "sitert (meg) slik i snart 15 år". Han var ikke på pressekonferansen 4. desember 2001, skriver han (selv om han altså vet at jeg "hauset opp stemningen"), så derfor har han basert seg på presseoppslagene, hvoretter han legger ved link til det angjeldende oppslaget i Dagbladet. Og fortsetter: "Hvis jeg nå, 15 år senere, får vite at overskriften "Norge er skoletaper" er satt av avisen, og ikke sagt av deg, er det en overraskelse som jeg tar til etterretning. Fra nå (...) av vil jeg si at dette er avisenes overskrift,.." 

Sjøberg legger imidlertid til at han syns han kan sitere meg ved å sitere min tidligere statssekretær Helge Ole Bergesens bok, fordi Bergesen enkelte steder har skrevet "vi". Men også dette er jo en besynderlig form for sitatteknikk: Jeg er ikke (med)forfatter av boken, og dermed kan selvsagt ikke Bergesens utsagn gjengis som mine!

Malkenes' svar er mer utkrøpent. Han legger ikke frem noen dokumentasjon overhodet, men skriver "takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. 
Setningen er nå rettet." Men, som jeg har vist, er ikke dette et sitat Malkenes feilaktig tilla meg bare i denne artikkelen. Han har gjort det flere ganger - og det ligger fortsatt ute som et sitat hos Res Publica, som utga boken hans, og som for øvrig også samarbeider med Agenda.  Malkenes og Agenda Magasin har heller ikke giddet å ta hensyn til de følgevirkninger det har for Malkenes' artikkel at han i innledningen driver med sitatfusk. Lenger ute i artikkelen står det bl.a. at jeg, i stedet for å si at "Norge er en skoletaper" kunne valgt å si noe annet: "Ho kunne jo sagt «nei, norsk skole er god, det veit vi utan PISA». Men det gjorde ho ikkje." Men hvordan i all verden skal man forstå denne passasjen når den aller første setningen nå er endret?

Mange har gitt opp å diskutere med Sjøberg, men jeg har tatt meg bryet noen ganger, bl.a. her

Malkenes har en stil som, etter min oppfatning, ikke appellerer til debatt - enda jeg generelt er en nokså debattglad person. Artikkelen han har skrevet i Agenda Magasin illustrerer det: Formen er polemisk, spekulativ og ensidig - og han er ellers ofte anekdotisk. Med utgangspunkt i sitatfusk forsøker han å etablere en argumentasjonsrekke gjennom hypotetiske assosiasjoner knyttet til Friedman, nyliberalisme, Murens fall og Machiavelli (sic!). Og som vi nå vet: Kildekritikken er fraværende.

Malkenes skriver om meg, om hva jeg tenkte, og om hva som drev meg da jeg var utdannings- og forskningsminister. Det har jeg jo visse synspunkter på selv,  og jeg har skrevet en del om det, bl.a. i Norsk pedagogisk tidsskrift. Her kunne Malkenes fått førstehånds kunnskap om hva jeg står for og mener - men av en eller annen grunn er det en kilde han ikke bruker.

Svein Sjøberg, som er professor, har oppsiktsvekkende nok vist at han ikke forstår hva en kilde er eller hva som kvalifiserer til å være et sitat.

Malkenes har skrevet en artikkel som bygger på fusk. Og når forfatteren blir tatt i å fuske, later han som det er skjedd en enkeltstående feil som han enkelt kan rette opp. 

Jeg ønsker det nye magasinet lykke til videre - uten forfattere som fusker! 

 

 

Får vi en ny Osloskole nå?

  • 19.10.2015 kl.22:00 i Blogg

Osloskolen har lenge hatt ry på seg for å være en "testskole" med vanvittig mange tester og prøver - til stor irritasjon for foreldre, elever og lærere. 

Jeg er ikke så sikker på at det er sant.

Både trivselsundersøkelser blant lærerne, søkningen til stillinger i Osloskolen, brukerundersøkelser blant foreldrene og elevundersøkelser etterlater et helt motsatt inntrykk: Det store flertallet av dem som har med Osloskolen å gjøre, er meget fornøyd.

Motsatt kan man si at den såkalte foreldreaksjonen mot Osloskolen har vist seg nokså oppskrytt, enda den er blitt godt markedsført i pressen.

En av grunnene til at slike myter kan festne seg, er at mange tar påstander for gitt og sprer dem videre - uten egentlig å undersøke om de er så sanne. Mye av motstanden mot Osloskolen har vært politisk og ideologisk motivert, og det er ikke galt i seg selv - men kritikken har ofte vært anekdotisk og basert på enkelttilfeller eller anonyme fortellinger og tips.

På denne bakgrunn var det derfor spennende å lese hva det nye byrådet vil gjøre med Osloskolen. Jeg leste først enkelte oppslag i mediene, bl.a. i VG, som panegyrisk kunne fortelle om en ny vår for byens barn og unge, og om at det nye byrådet ville dempe prøvepresset og gjøre Osloprøvene frivillig etter at Ap og SV lenge har vært "veldig kritiske til det stadig økende prøveregimet i Osloskolen", som Høyre, på sine side, visstnok har "heiet frem".

Det var derfor med stor interesse jeg leste selve byrådserklæringen, som ble lagt frem i dag. For hva står det der om det famøse testregimet?

Egentlig svært lite. Det eneste konkrete er at "Osloprøvene gjøres frivillige for skolene, med unntak av naturfagsprøven".

I praksis betyr det at fire av de syv Osloprøvene som gjennomføres i løpet av 11 år, gjøres frivillige for skolene. Jeg tipper at elevene bruker cirka en time på hver Osloprøve, så det betyr at byrådet gjør fire - fem timer med prøver - i løpet av 11 år - frivillig for skolene. Ikke akkurat noen revolusjon, selv om det ser ut som mange tror det.

Om det er klokt av skolene å fjerne disse fire prøvene kan nok diskuteres. De er i all hovedsak lagt til trinn der det mangler nasjonale prøver eller statlige kartleggingsprøver, og slik sett kan det jo tenkes at de er ganske viktige for elevene. 

I VGs artikkel refereres ett programpunkt til fra den nye byrådserklæringen - som om den har noe med "testhysteri" å gjøre - nemlig at Ap, SV og MDG (og Rødt) har bestemt at Oslo ikke skal delta i "storby-PISA". Det er mange punkter om hva man ikke skal gjøre i erklæringen om skolen, så at man også programfester at man ikke vil delta i "storby-PISA" er kanskje ikke så rart.

Det rare er at noen tror at dette er "testing" eller har noe med "prøvepress" å gjøre. Etter min mening er det primært forskning, noe jeg skrev om her. Mange misforstår dette i Norge, og tror det er tester alle elever regelmessig tar - men det er det ikke. Det er kun noen få elever som deltar i undersøkelsen, som enten kan gjennomføres en gang eller med sjeldne, men jevne mellomrom for å kartlegge utviklingen over tid. Men dette er ikke noe som "demper prøvepresset", hverken for elever eller lærere.

I Norge har det for enkelte gått sport i å harsellere med PISA, som om PISA er et ubrukelig verktøy og dessuten nærmest styrer norsk skole. Begge deler er, etter min oppfatning, feil. PISA har absolutt sine begrensninger, men det er også et nyttig verktøy og på noen områder det beste vi har for å lære mer om skolens betydning.

Selv har jeg nylig blitt medlem av den globale utdanningskommisjonen som ledes av Gordon Brown.Det er interessant å merke seg at den forskningen PISA og OECD bidrar med, der anses som nyttig og verdifull  - mens altså det nye byrådet i Oslo ikke syns at de trenger denslags kunnskap om skolen.

 

Jensen vs Støre: Interessant og selsom duell om de store pengene

  • 10.09.2015 kl.11:01 i Blogg

I går morges møttes Siv Jensen og Jonas Gahr Støre til debatt i Politisk kvarter.

Det ble både en avklarende og en litt selsom debatt.

Først til det som virket avklarende:

Begge parter, dvs. både Høyre/Frp-regjeringen og Arbeiderpartiet, ønsker å gjennomføre en skattereform, basert på Scheel-utvalgets innstilling.

Begge vil gjennomføre lettelser i bedriftsbeskatningen, dvs. primært selskapsskatten. Stoltenberg II-regjeringen startet nedtrappingen av selskapsskatten og nedsatte Scheel-utvalget for å utrede veien videre. Siv Jensen bekreftet at reduksjon i selskapsskatten også er en prioritet for Regjeringen i årene som kommer. Begrunnelsen er, fra begge parters side, at vi må opprettholde og helst styrke norsk næringslivs konkurranseevne i møte med næringsliv fra andre land der skatten er lavere.

Det fremgikk ikke like eksplisitt, men det ligger i kortene, at begge parter også ønsker lettelser i inntektsskatten når de reduserer selskapsskatten - dels fordi Scheel-utvalget foreslår det, dels fordi det er nødvendig for å bevare symmetri i skattesystemet og dermed unngå uheldige skattetilpasninger.

Det synes også klart at Regjeringen vil fortsette å redusere formuesskatten, noe Arbeiderpartiet ikke vil - men dette vil ikke være like viktig eller omfattende som reduksjonen i selskapsskatten. 

Noe annet som virket klart, er at Regjeringen ønsker å gi netto skattelettelser samtidig som de gjennomfører en skattereform. Regjeringen vil altså ikke at noen andre skal ta "skatteregningen" for at man reduserer skatten for arbeidstakere og selskaper. Det er ikke, ifølge Jensen, nødvendig at staten tar like mye med den ene hånden som den gir med den andre. "Gir" Jensen 10 milliarder kroner i skattelette til bedriftene, vil hun altså ikke øke skatten med 10 milliarder kroner for noen andre. Jensen tror likevel ikke at staten taper 10 milliarder kroner på å gi en slik skattelette, fordi hun mener skattelettelser har dynamiske virkninger: De virker så positivt på økonomien at vi får flere bedrifter og flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått - og dermed også større skatteinntekter enn vi ellers ville fått. Statens "tap" av å gi 10 milliarder kroner i skattelette er derfor, over tid, mye mindre enn 10 milliarder kroner, ifølge Jensen.

Det var litt mindre klart hva Arbeiderpartiet mener om dette. Støre sa riktig nok at det ikke var et mål med en reform at det skulle gjennomføres skattelettelser, og han sa samtidig at hvis det kommer lettelser, så må det komme inntekter. Men regnestykket trenger likevel ikke, ifølge Støre, å gå opp "på krona". Samtidig sa han at Arbeiderpartiet vil ta endelig stilling til dette senere, men likevel før valget i 2017. Det virker altså som om Arbeiderpartiet aller helst vil ha en såkalt provenynøytral reform - der skattelettelser (til bedriftene og, sannsynligvis, arbeidstakerne) skal oppveies av skatteøkninger på noe annet eller noen andre. Men et endelig svar på dette får vi ikke før nærmere valget i 2017. Innen den tid er det nok Arbeiderpartiets håp at det er inngått et kompromiss i Stortinget om en ny skattereform, som gjør at skatt er utradert som tema i valgkampen 2017. Dette vil nok særlig være ønskelig, sett fra Arbeiderpartiets side, dersom partiet nå skulle tape valget i Oslo på grunn av løftet om å innføre en lokal eiendomsskatt.

I løpet av debatten i Politisk kvarter spurte Siv Jensen gjentatte ganger om hvem som skal få "skatteregningen" til Arbeiderpartiet - altså hvem som skal få skatteøkninger for å kompensere for de skattelettelsene Arbeiderpartiet vil gjennomføre.

Dette fikk hun ikke svar på.

I stedet prøvde Jonas Gahr Støre å snu debatten og utfordre Siv Jensen - for hva skal egentlig hun kutte på statsbudsjettet når hun vil gjennomføre så store lettelser i skatten? Dersom hun får mindre inntekter på statsbudsjettet som følge av skattelettelser, må jo også utgiftene ned, ifølge Støre.

Og Støre gjentok dette mange ganger: Hvem skal ta kuttregningen? Hvor skal kuttet komme? Er det sykehusene eller de eldre som skal få mindre penger? Er det kommunene, pensjonister som mister sitt kulturtilbud eller uføre som mister barnetillegget? Hvem skal ta kuttet?

Støre illustrerte det hele med å vise til en en såkalt budsjettlekkasje i VG forleden, der det påstås at Regjeringen - i statsbudsjettet for 2016 - vil foreslå et kutt i selskapsskatten og et kutt i inntektsskatten som samlet kan komme opp i en skattelettelse på 20 - 30 milliarder kroner. Støre glemte å nevne at det i VG også sto at Regjeringen vil innføre en ny toppskatt som vil dekke inn store deler av provenytapet - men la det fare her. Har VG rett, er det åpenbart at Regjeringen planlegger å gjøre som Siv Jensen sier: Den vil gi netto skattelettelser, og i hvert fall ikke la noen skatteytere ta hele "regningen" for at andre skatteytere får lettelser i skatten.

Det ekstremt selsomme med debatten i Politisk kvarter var at Støre - gang på gang - spurte hvor Regjeringen vil "kutte" for å finansiere skattelettelsene.  For en norsk regjering må jo ikke kutte noe for å redusere skatten?

Mange andre regjeringer må det. Hvis f.eks. den greske regjeringen tror det er lurt å kutte skatten for bedriftene i Hellas, må den - i hvert fall i første omgang, inntil de eventuelle dynamiske virkningene viser seg - kutte i utgifter, for å få regnestykket til å gå opp.

Men slik er det ikke i Norge. 

Norge har levd i overflod i mange år - og vi vil fortsatt gjøre det i noen år til. Hvert år har norske regjeringer mange nye penger til disposisjon - som de kan velge å bruke på å la offentlig sektor vokse enda mer - eller på å styrke privat sektor, enten det er familiene, sivilsamfunnet eller bedriftene. Og styrking av privat sektor kan, grovt sagt, enten skje ved at man skattlegger den og deler ut pengene igjen til gode formål (f.eks. kontantstøtte, velferdsgoder eller subsidier) - eller, alternativt, ved å unnlate å skattlegge like mye.

Og hva har norske politikere valgt?

Hvis man skal vurdere hvor mye mer norske politikere har fått til rådighet de siste 10 år, er det (minst) tre måter å vurdere det på. Man kan se på økningen i oljepengebruk + økningen i strukturell skatteinngang; man kan se på økningen i oljepengebruk, eller man kan se på økningen i oljepengebruk fratrukket økning i pensjonsutgifter (Folketrygden), som ofte regnes som utgifter man ikke kan gjøre noe med, i hvert fall ikke på kort sikt.

Siden dette er en blogg, gjør jeg det enkelt og ser på økningen i oljepengebruk. Og kort fortalt har den steget fra ca. 57 milliarder 2015-kroner i 2006 til 169 milliarder kroner i 2015, altså en økning på 112 milliarder kroner på 10 år. Og dette er de ekstrapengene politikerne har hatt til disposisjon i denne perioden.

Sagt på en annen måte: Disse 112 milliarder kronene er helt nye penger, og det er derfor  ingen som rammes, og intet som "kuttes", når man bruker dem. Det er en type penger som stort sett ikke fins i andre land, så norske politikere har nærmest vunnet i lotto når de har hatt alle disse pengene til disposisjon - på toppen av de vanlige skatteinntektene fra borgere og bedrifter. Pengene kommer i stor grad fra "oljefondet", og siden fondet stadig vokser, kan oljepengebruken, som andel av BNP, økes uten å bryte handlingsregelen.

Så hvordan har så norske politikere valgt å bruke alle disse pengene? 

Jo, de har i denne tiårsperioden brukt 8 milliarder kroner til å redusere skatten for personer og bedrifter - og 104 milliarder kroner på å øke offentlige utgifter. Det har med andre ord vært en voldsom sterk prioritering av offentlig sektor.

Og poenget i denne sammenheng er: Norske politikere trenger ikke å kutte i noe som helst for å redusere skatten. Det de gjør, er å bruke en del av handlingsrommet - altså en del av de nye pengene - til skattelettelser, mens de fortsatt vil bruke desidert mest på å øke offentlig sektor. Det gjør de nemlig også mens Frp sitter i regjering. De store pengene brukes hvert år på å øke de offentlige utgiftene.

Spørsmålene til Støre - om hvor Siv Jensen vil kutte - er altså ganske malplassert. De ville passet bedre i et annet land, der det ikke er så store overskudd på statsbudsjettet.

Men når det er sagt: Hverken Støre eller Jensen kan fortsette som de har gjort til nå, i det uendelige.

Sånn cirka midt på 2020-tallet vil statsbudsjettet, ifølge SSB, begynne å gå med underskudd.

Da blir det nok mer problematisk - både med skattelettelser og en fortsatt voldsom ekspansjon av offentlig sektor. Da kan det til og med bli snakk om kutt, og er norske politikere forberedt på det?

 

 

 

PS: Tallene jeg bruker, er ikke justert for lønnsvekst i offentlig sektor - men dette endrer ikke hovedpoenget om at norske politikere har hatt mange "gratis" penger til disposisjon og fortsatt vil ha det i ennå noen år. 

NRK besto ikke prøven

  • 08.09.2015 kl.13:46 i Blogg

NRK mottar årlig ca. fem milliarder kroner fra lisensbetalerne og har også andre privilegier gitt av Stortinget.

Avtalen er at NRK til gjengjeld skal gi oss en reklamefri allmennkringkaster, og at den skal oppfylle en rekke krav til innhold og kvalitet. 

Dette gjør NRK, på svært mange områder, på en meget god måte.  NRK P2, som nærmest er juvelen i kronen, er radio på sitt aller beste.

Jeg har også stor respekt for det "lettere" stoffet NRK tilbyr. Jeg er ikke den største brukeren av sport og underholdning selv, men jeg støtter NRKs bredde-strategi og er ikke tilhenger av at NRK bare skal tilby "smalt" stoff som ingen andre tilbyr.

Min personlige interesse knytter seg mye til det samfunns- og politiske stoffet NRK tilbyr. Og på dette området er jeg opptatt av at NRK er politisk balansert. Det er en tendens til at publikum opplever NRK som "venstredreid", mens TV2 oppleves som mer "høyredreid". Det bør kanskje bekymre TV2  - men for meg som borger og skattebetaler er det mye viktigere at NRK tar det alvorlig. NRK er tross alt "høvdingen" blant mediene, og NRK har noen særlige forpliktelser.

Jeg tilhører ikke dem som mener at NRK er "ARK" (Arbeiderpartiets Rikskringkasting), eller at den jevne NRK-journalist deltar i en bevisst konspirasjon. Jeg tror problemet både er mye enklere og samtidig vanskeligere å gjøre noe med: At NRK for ofte er venstrevridd skyldes en mangel på interesse, innlevelsesevne og kompetanse. Flertallet av journalistene står til venstre, og mange av dem bryr seg ikke nok om det krevende arbeidet det er å opptre balansert. 

Jeg har mange ganger prøvd å gi NRK seriøse tilbakemeldinger på sendinger eller programkonsepter som er lite politisk balansert. En sjelden gang får jeg en tilbakemelding og/eller en liten innrømmelse, mens jeg andre ganger får kjeft. Jeg er ofte i tvil om hvorvidt NRK egentlig tar det alvorlig. (For den som vil lese det jeg fikk kjeft for, er det her.)

Men selv om ikke NRK tar det alvorlig utad, hender det nok ofte at de har alvorlige diskusjoner internt. Da jeg, på twitter, reagerte på NRKs valgsending sist fredag, svarte Kyrre Nakkim, som er ansvarlig for sendingene, at den skulle evalueres i går. Hva resultatet av evalueringen ble, aner jeg ikke, og vi får neppe heller vite det.

Men her er min evaluering: 

Først om konseptet: Programmet annonseres som "politisk underholdning", og det får man jammen si at det er. Det er verre enn de verste "Brød og sirkus"-programmene for noen år tilbake. Det er hesblesende, bråkete og med et publikum som bare opptrer taktisk og partisk, og som overhodet ikke virker balansert. Tanken er vel at man skal lokke til seg seere som ikke er så politisk interessert, til og med en fredag kveld - men jeg tror man bommer: De som ikke er interessert i politikk, vil antagelig velge noe annet, mens mange av oss som er interessert, blir irritert. 

Så til temavalget, nemlig "klasseforskjeller" i Oslo og Oslo som "en delt by": Man kan reise spørsmål om dette temaet i seg selv innebærer en mangel på balanse. Mange vil nok mene at dette er et bekvemmelig tema for venstresiden og et vanskelig tema for høyresiden. Det  er jeg ikke uten videre enig i. Arbeiderpartiet brukte riktig nok "den delte byen" som et argument i valgkampen i 2011, men nå er det tydelig tonet ned. Det man likevel kan si, er at temaet er vanskeligst for høyresiden nå, fordi det er høyresiden som sitter med makten. Alt i alt er det likevel viktigst at temaet blir håndtert godt og balansert av programlederne - for i så fall er det et like godt eller dårlig tema for alle. At et annet tema, som f.eks. den sterke befolkningsveksten i Oslo, hadde vært mer interessant og kanskje fremstått som mer nøytralt, er en annen sak.

Programmet var inndelt i mange korte sekvenser - med reportasjer fra byen, underholdningsinnslag, intervjuer og debatter.

Den første sekvensen var et intervju med Jonas Gahr Støre. Partilederne har møtt på omgang i disse programmene, og denne gangen var det hans tur. Etter et spørsmål om hvorvidt Oslo, etter hans syn, er en delt by - noe han ikke uten videre var enig i, dreide resten av intervjuet seg om flyktningkrisen. Samtlige spørsmål kom "fra venstre", dvs. at de kritiske spørsmålene Støre fikk, dreide seg om hvorfor han ikke vil ta imot flere flyktninger, hvorfor vi ikke kan gjøre som Merkel og suspendere Dublin-avtalen, om de grusomme bildene Ingerid Stenvold hadde sett fra Italia og Hellas osv. Støre svarer godt og adekvat - men må bruke mye av tiden på å forklare Stenvold at det er forskjell på kvoteflyktninger (de 8000) og potensielle asylsøkere (de Stenvold har sett bilder av), noe hun åpenbart ikke hadde forstått. Til slutt virket Stenvold så fortvilet over mangel på imøtekommenhet hos Støre at hun viser til at hun har hørt han snakke om internasjonal solidaritet på 1.mai og spør  hvordan "Arbeiderpartiet, som er tuftet på internasjonal solidaritet", kan mene som han gjør. Hele intervjuet avsluttes med at medprogramleder Leo Ajcik spør hvorfor ikke Støre, som både er rik og bor på beste vestkant, stemmer borgerlig. Da Støre svarer at han er Ap-mann fordi han er opptatt av verdier, rettferdighet og fordeling, avslutter Stenvold, nærmest lettet, med å konstatere at dette var "et forbilledlig, tydelig svar!"

Det neste innslaget dreier seg om en av dem som har "aller minst" og er fattig i Oslo. Det viser seg å være en student på 21 år som har droppet ut av studiene på grunn av psykiske problemer, og hvis største problem er at han ikke har lært å husholdere med pengene sine. Derfor må han ringe foreldrene sine når han er sulten og blakk, og det ender med at han spiser mye "billig" mat, bl.a. fra McDonalds. Det kunne vært fristende å stille en del spørsmål som ikke ble stilt. Men av en eller annen grunn mener Ajcik at to representanter for de politiske ungdomsorganisasjonene skal svare på hvordan denne guttens problemer skal løses. Lenger ut i programmet skjer dette ved at to jenter fra henholdsvis Høyre og SV får snakke noen minutter om hva de mener er viktigst for å bekjempe forskjeller i Oslo.

Som innledning til en debatt om forskjeller i Oslo snakker Leo Ajcik med en artist som har vokst opp på Bogerud og Skullerud - og i Bærum. På Skullerud var det fint, rent bortsett fra at det var nynazister der - mens det i Bærum var mer materialisme, eneboliger og fine kjøleskap. Han er enig i at Oslo er en delt by, slik alle storbyer er og legger til at folk i vest aldri har vært på Grønland. - Nei, bare det andre Grønland, repliserer Leo - dvs. det som ligger "ved Island".

Som innledning til debatten snakker Stenvold også med en forsker - fra Fafo, må vite - om hvorvidt Oslo er en delt by, og det bekrefter Fafo at Oslo er. Det mer nyanserte bildet som Fafo selv tegnet i 2007 , og som Erik Nordbø og jeg skriver her, kommer ikke så godt frem.

I debatten deltar Fabian Stang (H), Bjørnar Moxnes (Rødt), Carl I Hagen (Frp) og Khamshajiny Gunaratnam (Ap) - hvorav Moxnes, som leder et parti som ved siste kommunevalg i Oslo fikk 3,6 prosent oppslutning, får spille den mest sentrale rollen. "Man fører en politikk for å øke forskjellene", sier Moxnes og får enorm applaus i salen. Moxnes, som i motsetning til Fabian Stang, antagelig har lang erfaring som skoledebattant, slenger ut den ene påstanden etter den andre om byrådet og byrådets politikk. Og hva gjør debattleder Stenvold? Jo, hun står der som en håndlanger for Moxnes og sender spørsmålene videre til Stang: Hvorfor kutter dere, og hvorfor gjør dere så lite? Og når Stang forsøker å snakke om det han mener er viktigst for å forebygge forskjeller, nemlig skolen, blir han avbrutt med beskjed om at "det skal vi diskutere senere". Hele debatten utarter til slutt i et voldsomt og uverdig basketak mellom Moxnes og Hagen, mens programlederen abdiserer. Og når hun igjen kommer på banen spør hun Fabian Stang nok en gang hva Høyre vil gjøre for å forebygge forskjeller. Da han svarer at han har nevnt dette et par ganger før, nemlig satsing på skolen, så blir han avbrutt - for Stenvold vil ikke høre om skolen, men barnehagen, noe Stang så svarer på - hvoretter hun slipper til Moxnes og lar han forsøke å overkjøre og avbryte Fabian Stang, hvoretter Arbeiderpartiet får aller siste ord. I løpet av hele debatten registrerte jeg ett spørsmål "fra høyre", nemlig dette: "Vil det ikke alltid være forskjeller i en så stor by som Oslo?"

Etter et innslag med politisk satire, som var morsomt, men som også var på venstresidens premisser - skal det være en slags samtale eller debatt mellom en komiker, en artist og Trygve Hegnar. Sistnevnte forsøker å nyansere bildet av Oslo litt, men uten at det ser ut til å interessere programlederen så mye.

Til slutt er det en debatt mellom byrådslederkandidatene Stian Berger Røsland (H) og Raymond Johansen (Ap). Også i denne debatten utmerker programlederen seg ved å være partisk: Stenvold viser til Hegnar, som mener at forslaget om økt eiendomsskatt er en taktisk blunder fra Aps side, og sier at han er "morsom på (Raymond Johansens) bekostning" og lurer på om eiendomsskatten er en "gavepakke til Høyre". Nei, svarer Johansen og holder deretter et langt innlegg om hva han vil bruke pengene til - hvoretter Stenvold vender seg til Røsland og sier at det kan høres ut som han også trenger pengene. Når Røsland sier at han syns det er dyrt nok i Oslo fra før, så slipper Johansen å svare på det - mens debatten dreier tilbake til hvordan Røsland skal greie seg uten eiendomsskatt. Som Stenvold til slutt utbryter: "Jeg og Arbeiderpartiet spør: Hvordan skal du løse utfordringene uten ekstra penger?" Igjen fungerer altså Stenvold som en slags håndlanger for venstresiden i debatten.

Hva er så, alt oppsummert, problemet med denne sendingen?

Etter min mening er det flere:

* Programlederne er partiske. De greier ikke å stille like kritiske spørsmål til alle, men viser klart større sympati med venstresiden enn med høyresiden.

* Programlederne kan ikke sakene godt nok. Fremfor selv å stille gode spørsmål, sender man bare spørsmål fra én debattant videre til en annen.

* Programmet er dessuten ubalansert, fordi en rekke spørsmål eller "vinkler" på levekårsforskjellene i Oslo ikke blir belyst: Det sies ingenting om definisjonen på "fattigdom" i Oslo. Det fremsettes en rekke påstander, bl.a. fra Moxnes, men vi får ingen fakta om utviklingen mellom "øst" og "vest" i Oslo. Det sies lite eller ingenting om det til og med Fafo var enig i før, nemlig at østkanten "krymper" - eller om det Erling Fossen er opptatt av når han sier at forestillingen om et skille mellom øst og vest er foreldet. Det sies heller ingenting om metodiske problemer ved å bruke visse levekårsmål (som f.eks. levealder), og det sies lite eller ingenting om mangfoldet innad i bydelene. Det er heller ikke balanse i programledernes interesse for ulike typer løsninger på levekårsforskjellene i Oslo. Stenvold virker f.eks. veldig interessert i økt skatt som en mulig løsning, men veldig lite interessert i en bedre skole som en mulig løsning.

* Programmet mangler dessuten fullstendig forsøk på å se problemene fra en annen synsvinkel: Er f.eks. Oslo mer eller mindre delt enn storbyer i andre land? Hvordan kan det ha seg at Oslo hverken har ghettoer eller ghettoskoler, slik man finner i byer i våre nærmeste naboland? Er det kritikkverdig eller tvert om ganske imponerende at østkanten "krymper", samtidig som det har vært en stor tilflytting til Oslo, særlig av innvandrere? Hvordan kan det ha seg at de "dårligste" delene av Oslo på så mange områder gjør det bedre enn resten av landet? Får innvandrere, som flytter til Groruddalen, det verre eller bedre? 

Det er synd å si det, men NRK besto ikke prøven denne fredagen. Og det skjer dessverre for ofte.

 

 

PS: Det har de senere dagene vært litt diskusjon, også i andre medier, om hvorvidt Oslo egentlig er så delt - en diskusjon Civita også har deltatt i, bl.a. på bakgrunn av dette notatet. Indirekte ble også dette notatet berørt i sendingen, bl.a. av Fafo-forskeren og Ap-representanten og i satire-innslaget. Men min kritikk av NRK har ingenting med dette å gjøre, for kritikken ville vært den samme om temaet hadde vært et annet og gjennomføringen like lite balansert.  Erik Nordbø og jeg har for øvrig oppsummert den debatten vi har deltatt i, her

Anundsen, Støre og mediene

  • 31.08.2015 kl.14:54 i Blogg

Det er lett å stille seg kritisk til den filmen som Justis- og beredskapsdepartementet lanserte i forrige uke.

Det er ikke kritikkverdig at departementet informerer om den politikken som føres, eller at man bruker film som medium. Det som, etter min mening, er uheldig, er at Anders Anundsen deltar i filmen sammen med sine embets- og tjenestemenn, bl.a. ved å intervjue dem. Embets- og tjenestemenn i departementenes underliggende etater har lojalitetsplikt overfor statsråden, som på sin side har instruksjonsrett. Men embets- og tjenestemenn skal også ivareta, og få anledning til å ivareta, sin faglige nøytralitet og integritet. Det er vanskelig, dersom skillet mellom fag og politikk viskes ut.

Det er ikke ulovlig å lage en slik film, men det er, etter min mening, lite skjønnsomt og uttrykk for en svak rolleforståelse. Embets- og tjenestemenn, som skal være like lojale overfor enhver regjering, bør ikke opptre som kulisser eller håndlangere for en statsråd når eller dersom han er ute i partipolitisk ærend. Anundsen mener at han ikke er det, men selv om han ikke mener det selv, burde det være lett å forutse at andre kunne oppfatte det slik, særlig når filmen lanseres i en valgkamp. Det i seg selv burde fått ham til å unnlate å lage filmen slik og til å lansere den nå. Han kunne i stedet fått Fremskrittspartiet til å lage en film om alt det gode Anundsen og Frp mener at Regjeringen har fått til - gjerne med seg selv i hovedrollen.

Da jeg sist fredag deltok i NRK Kulturnytts fredagspanel var filmen til Anundsen tema. Vi ble spurt om mediene kaster stein i glasshus når de kritiserer Anundsen, siden stadig mer av journalistikken er betalt av annonsører. Svaret på det er, etter min mening, nei - men jeg tillot meg å nevne at pressen nok likevel er litt dobbeltmoralsk.

For selv om pressen svinger seg til de store høyder i sin kritikk av den uheldige rolleblandingen i filmen til Anundsen, betyr ikke det at pressen alltid er opptatt av uheldig rolleblanding.  Hvorvidt slike saker slås opp og kritiseres, avhenger i høy grad av hvem som blander roller og hva saken gjelder. Jeg nevnte ett eksempel i programmet - men jeg har nå kommet på ett til:

I 2008 utga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en bok - Å gjøre en forskjell . I Aftenposten 28.juni samme år fremkommer det, i en nokså beskjeden artikkel, at det, som også skulle bli en "ganske personlig beretning", var kommet til ved hjelp av flere medarbeidere i departementet. En egen "ressursgruppe" arbeidet med boken, der bl.a. den påtroppende FN-ambassadøren, som også har vært statssekretær for Arbeiderpartiet, deltok. En tidligere utenriksredaktør i NRK, som på dette tidspunkt jobbet i UD, hadde visstnok den mest sentrale rollen i arbeidet med boken.

Daværende stortingsrepresentant og Høyre-leder Erna Solberg mente at bokskrivingen kunne "åpne for rolleblanding mellom embetsverket og den politiske ledelsen", og det mente tydeligvis enkelte i departementet også, men ingen ville stå åpent frem.

Det er vanskelig å finne særlig mer kritikk av dette prosjektet  enn de få avsnittene som sto i denne Aftenposten-artikkelen.

Noen år senere ville Jonas Gahr Støre skrive bok igjen, denne gangen ved å bruke UD-midler til å betale en ekstern forfatter, men dette prosjektet ble skrinlagt, fordi man hadde glemt å følge anskaffelsesreglementet.

Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?

Jeg syns det er veldig vanskelig å se det.

Men hvis det ikke er noen forskjell av prinsipiell betydning, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor får Anundsen så voldsomt mye kritikk i mediene - mens Støre, såvidt jeg husker, nesten ikke ble kritisert?

Kan noen forklare meg det?

 

 

Underholdningskampen

  • 18.08.2015 kl.16:23 i Blogg

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land om hvordan politikere bedriver strategisk kommunikasjon: De sier ikke bare det de mener - de sier også det de tror at det lønner seg å si.

Det var selvsagt mange eksempler på dette i gårsdagens partilederdebatt på NRK. Både partilederne selv og deres rådgivere har brukt lang tid på å forberede debatten, finne ut hva slags argumenter som "slår" best, hva som kan svekke motstanderen og hans eller hennes argumenter - og hva som kan utløse latter og applaus i salen. Målet er å "greie seg" bra, og med det mener man vel - når alt kommer til alt - at pressen syns at man greier seg bra. Hvis mediene sier og skriver at den ene politikeren greide seg bra eller vant debatten - mens en annen gjorde det dårlig eller tapte debatten, fungerer det som en slags fasit. Og er man riktig heldig eller uheldig - alt avhengig av om man vant eller tapte - kan det også påvirke entusiasmen eller misnøyen i eget parti og i siste instans velgernes lyst til å stemme på partiet.

Sånn må det nesten være. Politikere vil i ulik grad gjøre et godt eller dårlig inntrykk på velgerne, og det kan selvsagt få konsekvenser. Likevel reiser all støyen rundt selve debatten - med underholdningsinnslag, underveiskommentarer, hyling i salen, nachspiel og terningkast - enkelte spørsmål.

Det må for eksempel (igjen) kunne reises spørsmål om måten NRK velger å dekke valgkampen og gjennomføre slike debatter på. Det er, for meg, ubegripelig at NRK må lage så mye (forsøk på) underholdning og støy ut av en slik debatt. 

Det kan virke som om statskanalen mener at den har en oppgave i å mobilisere velgere, og at den, for å få med alle som ikke er så interessert, må legge seg på et veldig lavt og nærmest barnslig nivå. Selv følte meg meg nærmest hensatt til det gamle Øst-Tyskland da jeg så den nye, "kule" demokratisangen som NRK hadde laget. 

Eller for å si det med Håkon Moslet, som står bak reality-serien "Diktaturet": "Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien..."

Men alternativet til å stemme er ikke diktatur - for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den "friheten mange tar for gitt", avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.

Jeg syns heller ikke det er NRKs oppgave å kåre vinnere og tapere av debatten omtrent mens debatten pågår. Da jeg skrev det på twitter i går, var det mange som responderte ved å si at alle andre jo gjør det. Aftenposten hadde sin egen sending rett etter debatten, og Dagbladet og VG (og sikkert også andre) har kastet terninger og bedømt politikernes innsats bare minutter etter at debatten er ferdig.

Forskjellen er at det faktisk er forskjell på NRK og de andre. NRK har et helt særlig ansvar for å være politisk nøytral og balansert. Og forestillingen om at man, på nøytralt vis, kan rangere vinnere og tapere i en slik debatt, er, etter min mening, naiv.

Enhver slik bedømmelse blir nemlig preget av om man liker vedkommende politiker, om man liker debattstilen til vedkommende politiker, og om man stort sett er enig eller uenig i det vedkommende sier. 

Et godt eksempel kan være duellen mellom Knut Arild Hareide og Siv Jensen om søndagsåpne butikker. De fleste kommentatorer i mediene og på sosiale medier synes å mene at Hareide her var den soleklare vinneren. Men det er også noen som ikke liker Hareides stil, og som derfor mente at Jensen vant.

Poenget er at det nesten er umulig å ta stilling til dette uten å bli påvirket av egne "likes" og "dislikes". Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre. Men de hadde ulikt syn, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

Siv Jensen argumenterte med "grenser for politikk" og sa at det ikke var hennes eller Regjeringens mål at flest mulig butikker skulle holde åpent, eller at flest mulig skulle handle på søndag - men at det skulle være mulig å handle for butikkeiere og handlende som ønsker det, siden meningene om hvordan vi vil leve livene våre er forskjellig. Hun viste i den forbindelse til at det har vært gjennomført andre reformer før, som mange var imot, og som de nå er for. Hun viste også til at det er adgang til å holde søndagsåpent og handle i mange andre land, og at det fungerer. Hun sa også at hun var villig til å inngå kompromisser, og at Venstres forslag om å la kommunene bestemme tok utgangspunkt i et annet godt prinsipp, nemlig det kommunale selvstyret.

Knut Arild Hareide argumenterte med at han ikke ønsker et samfunn preget av enda mer "markedspress" og "full handling", at det er viktig å bevare søndagen som en annerledesdag, og at søndagsåpent også innebærer mindre frihet for mange. Han mente at tidligere reformer, som f.eks. innføring av farge-TV, ikke var sammenlignbare, siden folket den gangen ønsket reformene, mens det nå er svært mange, bl.a. en lang rekke organisasjoner, som er imot å tillate søndagsåpent. Han ønsket heller ikke å overlate beslutningen til kommunene, fordi det vil smitte fra noen kommuner til andre, som dermed vil føle seg presset til å holde åpent. Han appellerte til Siv Jensen om å trekke tilbake forslaget, slik man gjorde med forslaget om plastposeavgift.

Debattlederen blandet seg lite inn, og det ble alt i alt en ganske rolig debatt som ble ført i en hyggelig tone. Skulle det vært stilt noen kritiske spørsmål til argumentene som ble fremført, kunne det bl.a. vært gjort ifm den påståtte smitteeffekten mellom kommunene. Akkurat dette har Civita undersøkt, og det er vanskelig å dokumentere en slik effekt

Så hvem var best?

Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken debattstil liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. 

Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering.

 

 

 

KrFs retorikk

  • 20.05.2015 kl.21:20 i Blogg

Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha "et enormt ansvar" for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF "har ønsket", kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. "Nå er det nok!", sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne "synke lavere". Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.

Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å "trekke innvandringskortet" i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF - altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet - blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF - og den bidrar generelt til å forsure debatten.

Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken "tar av" på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand? 

Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.

En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at  han mener at "KrF må vurdere begge alternativer".)

Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av "nestekjærlighet" og "solidaritet". De "deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet", noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en "øyeåpner" for mange i KrF å se "hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden". Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en "hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste". 

Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?

De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er "dypt uenige", og der altså KrF står for "nestekjærlighet", mens Frp står for en "kald" og "hensynsløs" politikk "også når det går utover de svakeste", er "synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk".

Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?

La oss ta sak for sak:

Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet - og KrF og Venstre for den sakens skyld - virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den "byrdefordelingen" EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke "de samme pengene", men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)

Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) "hensynsløse" forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før. 

Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven - for øvrig ytterligere et av de "hensynsløse" standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal "legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen", og, videre, at "de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes". Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest "hensynsløst", er ikke så godt å si. 

Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at "hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast", samtidig som tilbudet til rusavhengige skal "styrkes".

Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg - den er også temmelig overfladisk.

Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det  "går litt varmt"  f.eks. for Per Sandberg.

Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.

Men det tjener kanskje samarbeidet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

KrFs landsmøte og åpningstidene

  • 11.05.2015 kl.21:33 i Blogg

Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap - også mulige fremtidige tap - og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er "mainstream" i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk - mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.

I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er "Frps skyld at KrF snur mot Ap". Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra "det konservative" og over i en mer "liberalistisk" retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: "Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre", sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker "er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an". Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer "sprengkraften" i saken om søndagsåpne butikker.

I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at "Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet".  "Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene", sier Bondevik.

Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre - og av historien?

Jeg syns ikke det.

Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag - Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) - ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.

Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 - 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 - 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet - men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen - og altså også Kjell Magne Bondevik - at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed "fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00." Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.

I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det.  På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården - mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.

Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som - etter press fra LO - inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager - med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter - eller det som på folkemunne blir kalt "Brustad-bua". Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.

Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet - ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.

Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.

Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager - eller at "det verste" i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 - 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen  foreslår i sitt høringsnotat.

Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke - men faktum er at de ikke gjorde det.

Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.

Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.

Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.

Og for ikke å bruke for sterke ord selv - la meg nøye meg med å avslutte med dette:

KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.

 

 

 

 

Osloskolen - omstridt eller populær?

  • 24.04.2015 kl.15:35 i Blogg

Er Osloskolen omstridt, eller er den populær?

Jeg tror veldig mange tror at Osloskolen er veldig omstridt. Mediene har vært så opptatt av "testhysteri" og påstått "juksing" med nasjonale prøver, at mange har fått inntrykk av at det er noe galt med Osloskolen som veldig mange er opptatt av. Inntrykket står riktig nok i sterk kontrast til det inntrykket man kan få når man snakker med foreldre til barn i Osloskolen, som ofte er svært positive. Men slike inntrykk kan jo være tilfeldige.

Selv følger jeg nok litt mer enn vanlig med på skoledebatten og det som skjer i Osloskolen, siden jeg har vært utdanningsminister og dessuten bor i Oslo. Mitt inntrykk har hele tiden vært at det er noen - ofte med sterke politiske (side)motiver - som målbærer kritikken av Osloskolen. Den kritikken de kommer med, har dessuten vært vanskelig å forholde seg til, bl.a. fordi den ofte er anekdotisk, og fordi det mangler åpne kilder og dokumentasjon. Men samtidig er det altså mitt inntrykk at mange andre tror at det er mange som målbærer denne kritikken.

Jeg fikk en liten test på om inntrykket mitt er riktig, da jeg forleden skrev en artikkel i Aftenposten som spekulerte i om Osloskolen kan være verdens beste skole.

Allerede da jeg hadde skrevet utkast til artikkelen og lot den sirkulere blant noen kolleger, var tilbakemeldingen at jeg måtte kommentere "testhysteriet" og "juksingen", siden dette var et så veletablert bilde av Osloskolen. Jeg kunne umulig skrive en så positiv artikkel om Osloskolen, fikk jeg vite, uten eventuelt å tilbakevise disse påstandene, dersom de altså lot seg tilbakevise. Jeg tok rådet og føyde til et par setninger, men gikk ikke i detalj.

Etter at artikkelen sto i Aftenposten ble det debatt - men det skyldtes ikke bare min artikkel. Det skyldtes også at Aftenposten, omtrent samtidig, publiserte en annen artikkel om Osloskolen, som hevdet at noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange store kommuner ellers i landet, og deretter en artikkel der forskere kommenterte funnet. 

Debatten som kom, fulgte i litt ulike spor:

* Det var noen få som, på sosiale medier, harsellerte litt med min påstand om at Osloskolen kanskje kunne være verdens beste, siden jeg ikke kunne bevise det. Men det kan jeg altså ikke. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som sammenligner Osloskolen med skolen i andre, tilsvarende byer i andre land. Og selv om slike undersøkelser fantes - f.eks. i form av en by-PISA - så ville ikke den fortelle alt.

* Enkelte andre mente at jeg tok feil, siden Osloskolen ikke alltid er best i Norge engang. Sogn og Fjordane, for eksempel, skårer bedre enn Oslo på enkelte områder. Men poenget mitt var ikke å sammenligne Osloskolen med en hvilken som helst annen skole - men med skoler i store byer med en tilsvarende andel minoritetsspråklige elever. Det finnes f.eks. ingen andre byer i Norge med en så høy andel minoritetsspråklige elever, så det var altså byer i andre land jeg tenkte på.

* En tredje gruppe kritikere, var - rundelig sagt - Ap-politikere fra Trondheim eller mer presist: Trond Giske og Tore O. Sandvik. De avla også meg en visitt, men de var mest sinte på Aftenposten, noe de lot gå utover Oslo Høyre. Bakgrunnen var at Aftenposten hadde sammenlignet noen av de svakeste bydelene i Oslo med Trondheim og funnet ut at bydelene i Oslo gjorde det best. Dette fikk Sandvik til å påstå at Oslo Høyre og Osloskolen "jukset", mens Giske mente at de bare "tullet med tall". Giske argumenterte stadig spakere ettersom debatten utviklet seg i bl.a. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter, men enden på visa var at Giske mener det er feil å bruke nasjonale prøver til rangering, og det er nok de fleste enige i. Men at de ikke kan brukes til sammenligninger overhodet, og at man ikke kan lære noe av slike sammenligninger, er i hvert fall jeg uenig i. 

* Den fjerde gruppen kritikere besto av "the usual suspects", dvs. de som alltid kritiserer Osloskolen, og som er veldig synlige i mediene. Magnus Marsdal, som har skrevet boken Kunnskapsbløffen, var riktig nok fraværende - men Simon Malkenes, som har skrevet Bak fasaden i Osloskolen, twitret litt. Den aller ivrigste på twitter var Øystein Imsen, som ikke hadde noe håndfast eller positivt å bidra med - annet enn å rakke ned på Osloskolen og min artikkel. Et par nedlatende tilrop kom også fra professor Kristian Gundersen, som heller ikke hadde noe saklig å bidra med. 

Til denne siste gruppen hører også VGs journalist Shazia Sarwar, som skrev en meget kritisk og hardtslående artikkel som angrep både Aftenposten og meg. Problemet med denne artikkelen var at den hvilte på feil faktum, noe VG måtte erkjenne i en lederartikkel dagen etter. Det er bra at VG rettet opp sine egne feil, men samtidig må det sies at VG også i lederartikkelen brukte tall som gjorde at feilen virket så bagatellmessig som overhodet mulig. (Oppdatert: Sarwar har gjort meg oppmerksom på at dette ikke var en lederartikkel, men noe som sto på kommentarsidene.) (Selve debatten om juks og fritak fra nasjonale prøver har jeg skrevet om her og her.)

Shazia Sarwar har vært på tokt mot Osloskolen før, så også hun tilhører gruppen "the usual suspects".

Det er også oppstått en aksjon som heter "Foreldreopprør mot Osloskolen", men opprøret virker ikke veldig omfattende. Omlag 1300 "likes" på facebook - inkludert personer som formodentlig hverken er fra Oslo eller er foreldre til barn i Osloskolen.

Dermed tror jeg at mitt opprinnelige inntrykk stemmer ganske godt: Kritikerne består av en liten gruppe mennesker som gjentar og gjentar påstander de ikke dokumenterer. 

Jeg ønsker ikke med dette å si at det ikke skjer kritikkverdige hendelser eller at det ikke finnes kritikkverdige forhold  i Osloskolen. Det finnes garantert både elever, lærere og foreldre som har svært god grunn til å være misfornøyd. Noe annet ville nesten vært naturstridig i en så stor organisasjon som vokser så mye, og der det stadig kommer til nye elever og foreldre. Spørsmålet er bare om dette er det gjengse bildet, og det er det vanskelig å se. Osloskolen har tross alt både undersøkelser og annen dokumentasjon om skolemiljø og arbeidsmiljø som indikerer at trivselen og tilfredsheten blant lærere, elever og foreldre gjennomgående er svært høy.

Min artikkel var spekulativ. Jeg spekulerte i om Osloskolen, sammenlignet med tilsvarende skoler, kanskje kan være blant verdens beste. Ut fra det vi vet, er det nemlig ikke usannsynlig. Og det er ingen, som har deltatt i debatten etter at jeg skrev min artikkel, som har kommet med argumenter som gjør det mindre sannsynlig.

Så la meg repetere noen av "indisiene", basert på den kunnskapen vi har:

* Osloskolen gjør det like godt, bedre eller aller best i Norge - enda andelen minoritetspråklige elever er langt høyere i Oslo enn alle andre steder i landet.

* Osloskolen har skoler med en svært høy andel minoritetsspråklige elever. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre skoler begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 prosent av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens daværende 137 skoler hadde mindre enn 50 prosent av elevene norsk som morsmål. Likevel har ingen av disse skolene karakter av å være "inner urban schools", dvs. skoler som har brutt sammen, er forlatt eller gjør det elendig. Mange av dem er tvert om så gode at de gjør det like godt eller bedre enn gjennomsnittet i landet.

* Siden Osloskolen gjennomgående gjør det mye bedre enn landsgjennomsnittet på nasjonale prøver og eksamen, har det formodningen for seg at Osloskolen også ville gjort det langt over middels, dvs. over Norge, på PISA. 

* Det er likevel ingen grunn til å tro at Osloskolen ville gjøre det best på PISA. Aller best ville antagelig enkelte asiatiske byer gjøre det, men da er det viktig å huske to ting: PISA måler ikke alt. Det er mange sider ved de asiatiske skolene vi ikke ville ønske å kopiere - og motsatt: Det er mange sider ved skolen i Norge som vi verdsetter, og som neppe er like fremtredende i mange asiatiske skoler. 

* Det er mest relevant å sammenligne Oslo med andre byer i Europa. Mange byer har en høy andel innvandrere - men det er vanskelig å se at mange har en like god skole som Oslo. Ofte er det problemer knyttet til skoler i visse forsteder eller i indre by. Store byer, som Paris eller Berlin, har åpenbart store problemer i deler av byen. Men også svenske og danske byer har problemer med det de selv omtaler som ghettolignende tilstander, og noen har til og med begynt med bussing. Så hvor finner vi byer på Oslos størrelse og med en like høy andel minoritetsspråklige elever, som gjør det like bra?

Ingen har så langt kunnet besvare dette spørsmålet, men det hadde vært interessant om noen kunne. For i så fall ville det være enda mer å lære for alle dem i Osloskolen som arbeider så hardt for sine elevers fremtid. Samtidig er det selvsagt ikke slik at det  bare er skolens egen fortjeneste at den gjør det bra. Dersom Osloskolen har mindre problemer enn tilsvarende skoler i andre land, skyldes det naturligvis også andre forhold. Ett slikt forhold, som Civita har skrevet om før, kan f.eks. være boligpolitikken

Til slutt: Debatten om Osloskolen berører også en annen debatt, nemlig debatten om forholdet mellom forskning og politikk

For tiden pågår det en debatt i Aftenposten mellom skoleforskere, bl.a. Svein Sjøberg og Johan From. At svært mange forskere er kritiske til Sjøberg, er vel kjent blant mange av oss som er tett på den skolefaglige og -politiske debatten. Jeg har også selv debattert mye med Sjøberg.

Derfor er det bra at debatten nå også tas i det åpne rom.

Forskning er nemlig ikke alltid bare forskning.

Av og til er det også personkonflikter og politikk.

 

 

 

Arbeiderpartiets nye kurs

  • 22.04.2015 kl.14:02 i Blogg

Alle vet at det ikke bare er høyre/venstre-aksen som teller i norsk politikk.

Det finnes også andre konfliktlinjer som, i større eller mindre grad, gjør seg gjeldende og bidrar til å forklare partienes ståsted. Forskerne snakker f.eks. mye om by og land, om nasjonal og global orientering, om vekst og vern, og om konservative og liberale holdninger i verdispørsmål. At mange forsøker å tegne et mer komplett bilde av det norske politiske systemet ved å ta inn andre akser og dimensjoner enn høyre/venstreaksen, ser man noen eksempler på her.

Etter at Arbeiderpartiet  har hatt landsmøte er det mange som nå forsøker å beskrive hva slags parti vi ser konturene av under Jonas Gahr Støres ledelse. Før han ble leder var mange hjertens enige om at han ville bli som en kloning av Jens Stoltenberg, kanskje bare litt mer "høyrevridd". Idet han ble leder var mange fortsatt enige om at han var en kloning, men at han av taktiske grunner gjorde seg litt mer "venstrevridd".  Etter at han ble leder, og særlig etter landsmøtet sist helg, er de fleste nå enige om at han er i ferd med å stake ut en ny kurs for Arbeiderpartiet.

Men hva slags kurs er det? Er den mer venstrevridd eller mer verdikonservativ - eller er det noe annet vi ser konturene av?

Jeg tror vi også kan snakke om en annen akse i norsk politikk enn de jeg har nevnt over - mellom partier som er sterkt drevet av sinnelagsetikk og partier som er mer drevet av konsekvensetikk. Begrepene er hentet fra moralfilosofien, og jeg mener ikke her å reise en filosofisk debatt - men å vise hvordan disse tenkemåtene også preger politikken.

Så for å si det litt enkelt: Et parti som er mye drevet av sinnelagsetikk, vil veldig ofte være opptatt av handlingens intensjoner, mens et parti som er mye drevet av konsekvensetikk, ofte er drevet av handlingens konsekvenser.

Etter min mening er f.eks. KrF og SV partier som ofte blir drevet av sinnelagsetikk. De har et sterkt ønske om å hjelpe fattige og forfulgte og foreslår ofte tiltak som umiddelbart virker både riktige og moralske, som f.eks. å bevilge mest mulig penger til bistand til fattige land.

Det motsatte kan sies om Arbeiderpartiet og Høyre. De har tradisjonelt vært veldig opptatt av konsekvenser. Det høres ofte kjedeligere og mer kynisk ut, men er ikke nødvendigvis mindre moralsk, hvis man altså tar konsekvensene i betraktning. Hvis mer bistand ikke hjelper - eller kanskje til og med skader fattige mennesker mer enn det hjelper - så er det verken mest riktig eller moralsk å bevilge mest mulig penger.

Dette er selvsagt ikke en rendyrket beskrivelse av partiene, og alle partier blir nok litt mer opptatt av konsekvensene av politikken når de sitter i regjering. Likevel mener jeg dette er en rimelig beskrivelse av en slags akse i norsk politikk.

Hvilke konsekvenser er så Arbeiderpartiet og Høyre typisk opptatt av når de vedtar politikk? 

De er opptatt av om politikken kan finansieres. Finnes det inndekning på offentlige budsjetter, eller risikerer de å sette økonomien og troverdigheten over styr, fordi de lover for mye?

De er opptatt av om politikken faktisk virker. Vil et gitt tiltak ha den ønskede virkningen, eller kan det tvert om tenkes at det vil ha en negativ (bi)virkning?

De er opptatt av at en gitt handling skal kunne gjentas. Kan vi gi en enkeltperson eller -gruppe særbehandling uten at det må få konsekvenser også for alle andre personer og grupper i samme situasjon?

Det er er ikke alltid like populært å være det partiet eller den politikeren som tenker på konsekvensene. Det er alltid upopulært å si nei til økte bevilgninger. Det var sikkert ikke populært da Arbeiderpartiet i åtte år sa nei til SVs mange ønsker om å innføre en ordning med skolemat eller en ressursnorm i skolen. Og det var sikkert ikke morsomt å være Stoltenberg den gangen han sto nesten alene i kampen mot alle dem som ville særbehandle Maria Amelie.

Likevel var Jens Stoltenberg en meget populær politiker, hvilket kanskje har sammenheng med at politikere og kommentatorer ofte tar feil: Det er ikke sikkert at det er så upopulært å peke på konsekvensene som mange tror.

Så hvor går Arbeiderpartiets nye kurs?

Såvidt jeg kan se, er Arbeiderpartiet i ferd med å flytte seg på "etikkaksen" - fra å være et typisk konsekvensetisk parti til å ligne litt mer på et sinnelagsetisk parti.

Landsmøtet vedtok en rekke tiltak som koster veldig mange penger, som ikke er kostnadsberegnet, og som det er uklart om partiet faktisk vil gjennomføre. Møtet vedtok også flere kostbare tiltak der det i beste fall er omstridt om de vil ha den ønskede virkning og om det er det mest fornuftige tiltaket å prioritere. At partiet nå også viser vilje til å særbehandle enkeltpersoner og grupper, ble klart da Arbeiderpartiet snudde i asylbarnsaken.

Det er ikke uten videre lett å vite om dette er en varig nyorientering av Arbeiderpartiet. Det kan tenkes at det er en taktisk manøver, fordi man antar at sinnelagsetikken er mer politisk salgbar. I så fall ligner den kanskje litt på den manøveren Høyre foretok, da Erna Solberg skulle prioritere "mennesker, ikke milliarder". 

Men det kan også være en mer varig endring av Arbeiderpartiet, preget av Støres reelle prioriteringer og politiske holdning. 

Uansett skal det bli spennende å se hvordan velgerne reagerer.

De to "styringspartiene", Høyre og Arbeiderpartiet, har lenge konkurrert om visse velgeres gunst. De moderate, "lilla velgerne", som bl.a. er opptatt av stø kurs og "orden i sysakene", har kunnet velge Arbeiderpartiet fremfor Høyre, fordi de da slapp "borgerlig kaos", samtidig som de fikk trygg økonomisk styring. Det var kanskje kjedelig, men det var stø kurs.

Støres kurs er kanskje mer spennende for noen, men den virker ikke like stø.

 

 

Innvandring og økonomiske forskjeller

  • 16.04.2015 kl.15:19 i Blogg

Mens jeg hørte Jonas Gahr Støre tale i dag, sendte jeg ut en tweet som ble misforstått eller dårlig mottatt av mange: "Støre vil ha mindre økonomiske forskjeller i Norge. Men 10.000 nye flyktninger vil nok gjøre dem større."

Det var interessant å se reaksjonene. Mange mente det var et "lavmål", uforståelig og smålig - og et bevis på at jeg ikke ønsker at Norge skal ta imot flyktninger. Bare det siste er tankevekkende nok for meg, siden jeg har deltatt i norsk samfunnsdebatt i ca. 40 år og alltid har vært en "outsider" i innvandringsdebatten, fordi jeg stort sett har hatt en langt mer liberal holdning enn det som har vært "mainstream" i Norge. I Civita har vi også utgitt notater, rapporter og bøker om både innvandring og integrering - og jeg har sikkert skrevet mange titalls blogger og artikler - som igrunnen alle taler for en (mer) liberal innvandrings- og integreringspolitikk. 

Det er mange gode grunner til å arbeide for en liberal innvandringspolitikk. Noen av dem er prinsipielle og moralske. En annen er at migrasjon - sammen med handel - er et meget effektivt virkemiddel for å bekjempe fattigdom og skape økt velstand for mange. Dette har Civita illustrert bl.a. gjennom rapporten om sosial jumping.

Men samtidig som migrasjon reduserer de økonomiske forskjellene globalt, bidrar den til å øke dem lokalt, slik jeg bl.a. har skrevet om her. Alle innvandrere som kommer til Norge, bidrar til å øke forskjellene innad i Norge litt (medmindre de tilfeldigvis fra før har en norsk gjennomsnittsinntekt). Over tid vil mange av disse innvandrerne riktig nok ta igjen det norske inntektsnivået, og i neste generasjon vil mange av etterkommerne ha nøyaktig like gode inntekter som de innfødte. Men siden det hele tiden kommer nye innvandrere til Norge, vil det også hele tiden føres en politikk som gir litt økte økonomiske forskjeller.

Det syns jeg det er verdt. Det er viktigere å redusere forskjellene globalt enn å unngå litt økte forskjeller nasjonalt. Men det syns jeg politikerne også kan si rett ut: På noen områder vil de føre en politikk som gir økte forskjeller. På andre områder vil de føre en politikk som gir mindre forskjeller.

Eller sagt med andre ord: Arbeidet mot økte økonomiske forskjeller overskygger ikke alt annet - selv om man av og til kan få inntrykk av det.

 

 

 

VG tuller med tall

  • 15.04.2015 kl.12:00 i Blogg

Tidligere i dag twitret VG-journalisten Shazia Sarwar link til artikkelen sin i VG i dag - om Osloskolen.

Den inneholder en sterk kritikk av meg og den artikkelen jeg skrev i Aftenposten forleden, som Sarwar mener er "misvisende". Ifølge Sarwar "trikser" Osloskolen, Oslo Høyre og jeg med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er.

Hele artikkelen til Sarwar hviler på et "bevis" som hun serverer til leserne slik: 

"Elever i Bydel Søndre Nordstrand, en bydel med en befolkning med lav høyere utdanning og sosial status, påstås å være bedre enn elever i andre storkommuner. Hensikten med påstanden er klar: Dette er bevis på at Oslo-skolen utligner sosiale forskjeller. Kroneksemplet som løftes frem er Prinsdal skole. Det som ikke fortelles er hvor mange elever ved de andre skolene i bydelen fritas fra nasjonale prøver.

Det kan du få vite av meg: Bjørndal skole fritok 35,5 prosent av alle som kunne fritas ved nasjonal prøve i lesing ved 5. trinn i 2014, Toppåsen skole 30 prosent, Seterbråten 21 prosent. Landssnittet for fritak er fem prosent. Utdanningsforskere mener at jo flere som fritas, dess bedre resultat. For man holder de svakeste utenfor."

Men "beviset" er feil. Sarwar sammenligner nemlig to helt forskjellige ting. Tallene fra Osloskolen er andelen elever som ble fritatt i forhold til de som kunne vurderes for fritak. Landssnittet er andelen elever av den totale elevgruppen.

Her er de korrekte tallene for den nasjonale prøven i lesing, 5.årstrinn i 2014:

Andelen som kunne vurderes for fritak nasjonalt på bakgrunn av vedtak om særskilt norsopplæring: 8,1 prosent

Andelen som ble fritatt nasjonalt: 5 prosent. (Man må anta at det er dette tallet Sarwar viser til som "landssnittet", og det har hun senere også bekreftet og tydeliggjort i en ny versjon av artikkelen.)

Det betyr at ca. 61 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt.

Andelen som kunne vurderes for fritak i Oslo på bakgrunn av vedtak om særskilt norskopplæring: 25,2 prosent

Andelen som ble fritatt i Oslo: 7,9 prosent.

Det betyr at ca. 31 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt. (Dette tallet varierer selvsagt mellom skolene, og Sarwar nevner tre eksempler: Bjørndal 35,5 prosent, Toppåsen 30 prosent og Seterbråten 21 prosent.)

Tar man med de elevene som ikke deltok uten å være fritatt, forrykkes bildet enda mer i Oslos favør:

Nasjonalt var det 2,5 prosent av elevene som ikke deltok.

I Oslo var det 0,5 prosent av elevene som ikke deltok.

Det er ingen grunn til å tro at bildet ville endret seg vesentlig om man også tok hensyn til elever som får spesialundervisning, men ikke særskilt norskopplæring.

Etter en runde på twitter innrømmer nå Sarwar at det hun skriver "kan" misforstås, fordi hun har sammenlignet helt forskjellige ting. Men hun syns ikke det gjør noe, for som hun skriver: "Tallene er så små utenfor Oslo at de uansett har lite påvirkning på sluttscore. Som er kjernen." Hun har etter hvert twitret mye annet også, men jeg må innrømme at ikke alt er like lett å forstå - og hun har endret litt i det angjeldende avsnitt, slik at det blir tydeliggjort hva hun sikter til med et "landssnitt" på fem prosent.

Men fortsatt har VG og Sarwar et problem, for fortsatt sammenlignes to tall som er uttrykk for helt forskjellige ting. Det relevante tallet å sammenligne 35,5 prosent, 30 prosent og 21 prosent med, er ikke 5 prosent, men 61 prosent.

Det kan sies mye om selve systemet for fritak, og det tror jeg trygt kan overlates til fagfolk. Det som nå diskuteres, er om Osloskolen har en mer eller mindre streng fritakspraksis enn landet for øvrig og om Osloskolen "trikser" med tall.

VGs kommentator påstår at det "trikses", og hun mener at Osloskolen fritar flere av de som kan fritas, enn gjennomsnittet for landet.

Men det er altså feil.

Veldig feil.

 

Nasjonale prøver

  • 14.04.2015 kl.10:21 i Blogg

I går skrev fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), på twitter at Oslo Høyre "jukser" med skoletall for å fremstille Osloskolen i et bedre lys enn det er grunnlag for. Meg bekjent opererer ikke Oslo Høyre med andre tall enn Osloskolen gjør, så dette er langt på vei det samme som å si at Osloskolen jukser. Det er en meget alvorlig påstand, spesielt når den kommer fra en person som Sandvik.

Sandvik linket til et innlegg på NRK Ytring, som jeg i farten trodde at han selv hadde skrevet - men det var Trond Giske. Her fremføres nesten det samme budskapet:

Oslo Høyre "tuller" med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er. Ifølge Giske "jukser" ikke Høyre eller Osloskolen med selve fritaket, men han mener at det er feil å "skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene, samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene."  "Jo flere av de svakeste elevene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet", skriver Giske. Hvis man skal sammenligne, skriver Giske, må det skje "på likeverdig grunnlag".

Giske avlegger også meg en visitt, fordi han mener at man ikke kan bruke nasjonale prøver til å sammenligne skoler, slik jeg indirekte gjorde da jeg sammenlignet Osloskolen med landsgjennomsnittet i mitt innlegg i Aftenposten forleden.

Giske synes å mene, i likhet med enkelte andre, at det er påfallende hvordan f.eks. Oslo Høyre og jeg er så opptatt av å "skryte" av Osloskolen. Jeg vil si at det er enda mer påfallende at Giske og Sandvik er så opptatt av å "snakke ned" Osloskolen. Mens forskere og skoleadministrasjonen i Trondheim kommune sier at de har mye å lære av Osloskolen, etterlater Giske og Sandvik inntrykk av at vi farer med tomt skryt, og at skolenes elevgrunnlag er så forskjellig at det ikke går an å sammenligne noe som helst. Det er en unnskyldning som nå brukes så flittig i norsk skoledebatt, at det - dersom det var sant - er i ferd med å gjøre hele skolepolitikken overflødig. For hvis ikke skolene kan gjøre noe - hvorfor i alle verden skal vi da bry oss om kvaliteten på skolene?

Det var en tilfeldighet at Aftenposten hadde et nyhetsoppslag om Osloskolen, samtidig som jeg skrev en artikkel om det samme. Min interesse stammer fra tiden da jeg var utdanningsminister for 10 - 15 år siden og de resultatene Osloskolen oppnådde allerede den gang. Jeg syns det var - og fortsatt er - imponerende. 

Det som er verst med Giskes innlegg, er at han bare forteller halve sannheten om fritaket i Oslo.

Sannheten er nemlig denne:

1. De elevene som kan vurderes for fritak, er elever som får spesialundervisning og/eller særskilt norskopplæring. Denne gruppen er langt større i Oslo enn den er i resten av landet. Hele 40 prosent av elevene i Osloskolen, er minoritetsspråklige. Dette sier Giske ingenting om.

2. Den totale gruppen som kan vurderes for fritak i Oslo, er, som en følge av dette, ca. 25 prosent av elevene -  mens landsgjennomsnittet er ca. 8 prosent. Heller ikke dette sier Giske noe om.

3. Oslo fritar, som andel av hele elevgruppen, ca. 7 - 8 prosent, mens landsgjennomsnittet er ca. 4 - 5 prosent. Akkurat dette får vi vite av Giske.

4. I tillegg til de som får fritak, er det en del elever som simpelthen ikke deltar i prøvene, selv om de ikke har fått fritak - av ulike grunner. Denne gruppen er mindre i Oslo enn i landet generelt. Mens 1,5 - 2,5 prosent av elevgruppen ikke deltar nasjonalt, er tallet 0,5 prosent i Oslo. Dette forteller Giske ingenting om.

Hva så med Giskes påstand om at gjennomsnittsresultatet går opp, dersom man fritar flere av de svakeste elevene? Påstanden kan i høy grad diskuteres. Nasjonalt fritas ca. halvparten av de svakeste elevene - i Oslo fritas bare 1/3 av de svakeste elevene. Så resonnementet kan like gjerne være motsatt: Osloskolen oppnår et godt gjennomsnittsresultat, enda flere av de svake elevene deltar.

Det er forstemmende at påstander om juks stadig settes frem, enda de har blitt tilbakevist både av forskere, Utdanningsdirektoratet og Kommunerevisjonen. Kritikken og påstandene kommer fra et lite antall personer - ofte de samme som klager på "testhysteriet" i Osloskolen. Jeg mener personlig at det er all mulig grunn til å diskutere hvor mange og hva slags tester man bør ha i en skole - og at vi alltid bør lete etter bedre metoder for å dokumentere resultater. Men problemet med disse kritikerne, er at de i liten grad fremlegger dokumentasjon, eller at de, som i Giskes tilfelle, ikke forteller hele sannheten.

Jeg er enig i at man ikke bør bruke nasjonale prøver til en ukritisk rangering av skoler. Men selvsagt må man kunne bruke nasjonale prøver til sammenligninger for å lære. Det er ikke usaklig å f.eks. sammenligne resultatene på nasjonale prøver i Oslo med landsgjennomsnittet, selv om man ikke har utviklet sofistikerte skolebidragsindikatorer. I den grad forskerne har studert skolenes bidrag til sosial mobilitet, kommer for øvrig Osloskolen - også der - bedre ut enn landsgjennomsnittet.

Osloelevenes resultater til eksamen i norsk hovedmål ligger på landsgjennomsnittet, enda 40 prosent av dem har et annet morsmål enn norsk eller samisk. Selv om dette bare skulle være sånn omtrent riktig, er det imponerende. 

Det er merkelig at så mange er opptatt av å betvile Osloskolens gode resultater fremfor å bruke tiden på å forbedre de skolene som har dårligere resultater, og som de selv har ansvaret for.

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Mai 2016
hits