Vil ulikheten falle etter valget? Hvem har i så fall æren for det?

  • 26.06.2017 kl.11:23 i Blogg

På Politisk kvarter i dag var det nok en diskusjon om ulikhet - denne gangen mellom Arbeiderpartiets Trond Giske og Høyres Trond Helleland.

Trond Giske har moderert seg litt i forhold til tidligere debatter, for nå påstår han ikke at økt ulikhet bare skyldes regjeringens politikk. Nå sier han at den økte ulikheten også skyldes regjeringens politikk. Trond Helleland, på sin side, viste til at økningen i ulikheten de senere år i all hovedsak skyldes innvandring. Med litt godvilje kan vi altså, på akkurat dette punktet, si at begge har rett, siden regjeringen ikke har gått inn for å stenge grensene: At det er innvandring til Norge har også med regjeringens politikk å gjøre, og innvandringen har ført til økt ulikhet. Men dette er jo ikke et punkt som i nevneverdig grad skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk.

I løpet av debatten fikk Giske spørsmål om hvorvidt han kunne love at ulikheten vil gå ned, dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Dette svarte Giske ja til og viste blant annet til at ulikheten gikk ned sist Arbeiderpartiet hadde makten - fra 2005 til 2013.

Giske kan meget vel få rett, siden ulikheten kan vise seg å gå ned allerede i 2016 og 2017. Men vil det i så fall skyldes at Arbeiderpartiet har tatt over regjeringsmakten? Og var det Arbeiderpartiets fortjeneste at ulikheten gikk ned mellom 2005 og 2013?

Arbeiderpartiet skal ha en del av æren for at ulikheten gikk ned etter 2005 og for at den nokså sannsynlig går ned igjen nå. Men det er en ære Arbeiderpartiet må dele med alle de politiske partiene som har vært med på å vedta skattereformer i Norge. Så for å repetere det en gang til:

I 2005, under Bondevik II-regjeringen, vedtok Stortinget en skattereform. Den innebar blant annet at det ble innført utbytteskatt. Dette førte til at mange tok ut store utbytter før utbytteskatten ble innført, hvilket er en ventet konsekvens. Og dette igjen leder til at ulikheten tilsynelatende øker - før den igjen faller. Fra 2004 til 2005 spratt således Gini-koeffisienten opp i 0,327 - et nivå den aldri har vært på i moderne tider og heller ikke siden - hvoretter den falt igjen året etter. Trond Giske later nå som om den falt, fordi Arbeiderpartiet da hadde overtatt regjeringsmakten, men det er tull. Fallet i ulikhet skyldtes skattereformen, ikke Arbeiderpartiet.

I årene etterpå, fra 2005 til 2013, gikk Gini-koeffisienten opp og ned, og den var på 0,250 i 2013.

I 2015 har Gini-koeffisienten igjen gjort et hopp, om enn betydelig mindre enn i 2005 - til 0,271. Og også denne gangen er det sannsynlig at en skattereform har hatt betydning, nemlig den Stortinget vedtok i 2016. Aktørene har antagelig også denne gangen tilpasset seg en varslet skattereform. Og i så fall kan ulikheten falle igjen i årene deretter. Og det er vel dette Giske nå tar sjansen på: Han og Arbeiderpartiet vet at vi antagelig har fått en midlertidig tilsynelatende økning i ulikheten, og derfor er det relativt risikofritt å love lavere ulikhet. 

Fredag publiseres det tall for utbyttene som er tatt ut i 2016. Dersom utbyttene nå går ned igjen, vil det indikere at skattereformen var en bidragsyter til hoppet i ulikheten i 2015.

At skattereformer har slike virkninger vet vi for øvrig også fra den reformen som ble gjennomført i 1992. Om den skrev SSB følgende i 2003: "Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992."

Forskning på ulikhet, og hva som er årsak og virkning, er ikke uten videre lett. Det har blant annet debatten rundt Piketty vist. Når det ikke alltid kommer klare svar fra forskerne, kan det skyldes at de ikke vet, eller at det er for tidlig å si noe sikkert. Det vil derfor alltid være en viss usikkerhet knyttet til de tallene som brukes, og det vil alltid pågå debatter om de resultatene man foreløpig har kommet frem til, virkelig er riktige. 

Uansett kan nok både røde og blå politikere få rett, hvis de drister seg til å tro eller love at ulikheten igjen vil gå ned når de første effektene av den siste skattereformen har lagt seg. Men det skyldes i så fall helt andre ting enn et eventuelt regjeringsskifte.

 

Næringslivet i mediene

  • 16.06.2017 kl.17:06 i Blogg

I går reiste redaktør Irene Halvorsen i Nationen et interessant spørsmål på vårt frokostmøte: Hvorfor er det så få næringslivsfolk og næringslivsledere som deltar i den offentlige debatten?

Bakgrunnen var diskusjonen på møtet, som dreide seg om næringslivets omdømme, som til dels er dårlig; om den manglende forståelsen for næringslivets rolle og betydning for velferden vår, og om medienes mangelfulle dekning av næringsliv og økonomi. 

Irene Halvorsen innledet sitt spørsmål med å si at hun syns møtet både var veldig interessant og viktig, og hun mente, slik jeg forsto henne, at det trengs en bedre dialog mellom mediene og næringslivet. Og som også flere andre på møtet pekte på: Næringslivet og spørsmål som har med verdiskaping å gjøre, bør bli mer synlig i den store offentlige samtalen og i den politiske debatten.

Det kan være mange grunner til at det vanlige næringslivet er så lite synlig i mediene og i den offentlige debatten. Kanskje er vi preget av for mye "oljedop", og kanskje har mediene i for stor grad måttet bygge ned næringslivs- og økonomiredaksjonene, fordi det er blitt trangere tider. Men kanskje skyldes det også, som Halvorsen pekte på, at det er vanskelig å få næringslivsfolk i tale, og at for mange av dem dekker seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.

Både Kristin Skogen Lund og Einar Lie mente at Halvorsen hadde et poeng. Næringslivsfolk er lite synlige i samfunnsdebatten. Men hvorfor er det slik?

NHO fortalte, slik de også har gjort før, at mange næringslivsfolk vegrer seg mot å "stå frem", fordi det følger så mye ubehag med . Og de må i hvert fall unngå å snakke om visse temaer, som for eksempel skatt, særlig formuesskatten, for da hagler det med hets, noe også Trine Eilertsen skriver om i Aftenposten i dag. Hele norsk næringsliv, dvs. alle næringsorganisasjonene, har i flere tiår ment at formuesskatten på arbeidende kapital er en skadelig skatt, men de har aldri fått gjennomslag for synet sitt. Mange journalister sier at næringslivet har seg selv å takke, siden det er så vanskelig å få næringslivsledere eller -eiere til å stå frem og debattere saken.

Men i går var det altså en som faktisk "sto frem", nemlig Bjørn Dæhlie, som deltok på frokostmøtet for å fortelle litt om forskjellen mellom å være næringslivsmann og idrettsmann. Skatt var ikke tema, men formuesskatten ble såvidt nevnt. Og hva førte det til?

VG, som ikke var på møtet, kunne med krigstyper fortelle oss at Bjørn Dæhlie "RASER" mot formuesskatten, men det gjorde han ikke. Og på sosiale medier har det nærmest eksplodert med hatske sarkasmer. Og ironien er dermed komplett: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere. Eller for å hitsette journalist Vidar Kvalshaugs megetsigende tweet: "Formuen er 400 mill. Veien fra ikon til sutrer er forbløffende kort. Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd?"

Bjørn Dæhlie sutret ikke og syns ikke synd på seg selv. Han sa, tvert om, at han syns det norske skattesystemet fungerer bra - med ett unntak. Dermed er han på linje med praktisk talt hele norsk næringsliv. Men selv om så å si hele næringslivet mener det samme, er det altså et standpunkt som det nærmest er illegitimt å ha. 

Når hele grupper velger å holde seg borte fra mediene og samfunnsdebatten av frykt for å bli hetset og hengt ut, er det et ytringsfrihets- og demokratiproblem. Slik betrakter vi det når andre grupper bedriver selvsensur, og slik bør vi selvsagt også betrakte det, hvis det gjelder næringslivsledere og -eiere.

Bjørn Dæhlie har nå selv svart på den mediestormen uttalelsene hans skapte. Tiden vil vise om han vil delta i flere offentlige debatter, eller om han nå velger det bort.

Norsk næringsliv i NRKs blindsone

  • 12.06.2017 kl.10:51 i Blogg

Torsdag 15.juni arrangerer Civita et frokostmøte om næringslivets rolle, betydning og omdømme i samfunnet.

Bakgrunnen for at vi arrangerer møtet er flere undersøkelser som viser at næringslivet har dårlig omdømme, og at mange mennesker har problemer med å forklare hvilken rolle og betydning næringslivet har for vår private og offentlig finansierte velferd. Mange forbinder lite annet med næringslivet enn «olje» eller «fisk». Det er sjelden risikabelt for en politiker eller journalist å snakke eller skrive nedsettende om næringslivet.

Dette er selvsagt et problem for næringslivet, men det er også et problem for Norge. I årene som kommer, vil Norge i stigende grad bli avhengig av et mer variert, konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv. Det er nemlig næringslivet, altså alle de som investerer og arbeider i de ofte utskjelte kommersielle bedriftene, som finansierer de offentlige tjenestene og overføringene som vi alle nyter godt av.

Hvorfor er det så få som anerkjenner den betydningen næringslivet har, og hvorfor er omdømmet såpass dårlig?

Det kan selvsagt være flere grunner til det.

En mulig grunn kan være oljen, som nærmest har gjort oss fartsblinde. Vi har på 2000-tallet hatt så store ekstra «gratisinntekter» fra oljen at vi nesten har glemt at det er noe som heter skattebetalere. Men etter hvert som inntektene fra oljen får mindre betydning, vil skattebetalerne tre klarere frem: Noen må betale for alt vi ønsker oss over offentlige budsjetter.

En annen grunn kan være måten mediene dekker, eller snarere ikke dekker, næringslivet på. Og her er NRK spesielt interessant.

NRK, som for øvrig selv har et svært godt omdømme, er vår felles allmennkringkaster. Den mottar årlig om lag fem milliarder kroner (fra skattebetalerne) for å fylle oppgaven med å dekke og belyse hele det norske samfunnet. NRK skal blant annet «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Men hvordan dekker NRK næringslivet?

Etter min mening er dekningen svært mangelfull. I forhold til andre deler av samfunnet er dekningen av næringslivet praktisk talt ikke-eksisterende. Det nærmest flommer over med programmer om kultur, underholdning, sport og politikk, og NRK har mange fremragende medarbeidere som er spesialister på disse områdene. Men også religion og livssyn, utenriks, vitenskap, sosiale spørsmål, helse og livsstil er temaer som blir bredt dekket.

NRKs siste årsrapport understreker inntrykket. Der forekommer ordet «kultur» 75 ganger, «underholdning» 40 ganger, «sport» 61 ganger og «idrett» 23 ganger. «Politikk» og «politisk» forekommer 13 ganger, «utenriks» 18 ganger og «religion» og «livssyn» 30 ganger.

Ordet «næring» eller «næringsliv» forekommer null ganger. Ordet «bedrift» står der tre ganger, men da kun i betydningen «mediebedrift».

Næringslivet er altså en blindflekk i NRKs omfattende og svært mangslungne virksomhet. Det finnes, meg bekjent, ingen næringslivsjournalister i NRK - og knapt noen som dekker økonomi - og det er, såvidt jeg kan forstå, ingen programflater som er dedikert til næringslivet.

Dette betyr ikke at næringslivet aldri blir dekket av NRK. Næringslivsnyheter er selvsagt en del av det generelle nyhetsbildet, men som  nyheter flest dreier det seg da ofte om avvikene og om det negative, som f.eks. korrupsjon - eller om spørsmål som tross alt er perifere i forhold til næringslivets kjernevirksomhet, som f.eks. kvotering. Det er selvsagt at NRK skal dekke skandaler som måtte forekomme i næringslivet, akkurat som NRK dekker skandaler som forekommer i politikken, kulturlivet og sporten. Men det spesielle er at næringslivet nesten bare dekkes på denne måten, og at det ikke er noen dekning av det som hele tiden skjer i næringslivet, slik NRK dekker kulturlivet, det politiske liv og idretten.

Det er nemlig veldig mye spennende som skjer i norsk næringsliv, og som understreker hvor viktige private bedrifter er for innovasjon, velstand og fremgang. Da NHO hadde årskonferanse sist - i januar 2017 - ble det veldig tydelig. Da gjorde organisasjonen en vri og presenterte flere bedrifter på scenen - fremfor bare å diskutere politikk. Og det interessante var at politikere og andre ikke-næringslivsfolk som var til stede, lærte enormt mye om noe de visste lite om fra før.

Det kan umulig være i pakt med NRKs samfunnsoppdrag at næringslivet og privat sektor er så dårlig dekket. Og dette bør være et særlig tankekors når NRK, naturlig nok, nå gir omfattende dekning til den anti-næringslivsvinden som blåser i deler av norsk politikk. Profittforbud og rekommunalisering av tjenester som tidligere har vært utført av private er selvsagt helt legitime politiske standpunkter. Men ubalansen i NRKs dekning av næringslivet blir enda mer påtrengende når dette er blitt mer sentrale politiske diskusjoner.

NRK selv kaller seg også en "bedrift", men er ikke som andre bedrifter. NRK lever godt beskyttet fra de harde realiteter vanlige private bedrifter må forholde seg til. Inntektene kommer nesten uten at NRK behøver å løfte en finger og uten at den må finne opp en eneste ny forretningsmodell. Og det er kanskje her hunden ligger begravet: Jeg merker ofte hvor vanskelig det er for folk, som ikke må tjene penger hver dag, å forstå hva det vil si å drive og arbeide i en bedrift. Det krever kontinuerlig innovasjon og produktivitetsforbedring, og ingen kan klage på konkurranse. Man kan nok tåle et underskudd i en kort periode, men i det lange løp må man tjene penger. Og det burde også samfunnet og politikerne anerkjenne og verdsette mer - fremfor å omtale vellykkede bedrifter som om de er resultat av en grådighetskultur.

NRK bør ta oppdraget sitt mer alvorlig og gjøre noe med den mangelfulle dekningen av norsk næringsliv. 

Om ikke annet bør NRK gjøre det av hensyn til seg selv - for ingen regjering i verden kan fortsette å sørge for at NRK får fem milliarder kroner i året, dersom vi ikke har bedrifter som er lønnsomme og forsyner staten med store skatteinntekter hvert år fra bedriftene selv, fra de som har investert i dem og fra de som arbeider i dem.

Venstresidens ulikhetsdebatt

  • 11.06.2017 kl.10:53 i Blogg

De siste ukene har Arbeiderpartiet og Agenda sagt og skrevet mye, og mye rart, om økonomisk ulikhet. 

De ønsker tydeligvis veldig å ha temaet på dagsorden i valgkampen, men snubler både i fakta og argumentasjon. Sist var det Marte Gerhardsen, som i et innlegg i VG nærmest harselerte med statsministeren fordi hun vil satse på utdanning for å forebygge ulikhet. Gerhardsen fikk svar fra meg her på bloggen min, og fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i VG.

Senere kom Marte Gerhardsen med et nytt svar i VG. Dessverre er også dette svaret problematisk. Det er et syltynt forsvar for det forrige innlegget hun skrev, og det inneholder nye krumspring, antagelig for å forsøke å gjøre dette til en bedre valgkampsak enn det er.

"Mitt poeng er at det ikke er i skolen vi finner grunnen til at ulikhetene nå øker raskt i Norge", skriver Gerhardsen, men det er ikke nødvendigvis riktig.

Gratis skole er blant de tjenestene som ikke kommer med når vi måler ulikhet, og som gjør at ulikhetene i Norge, som har mange gratis og billige offentlige tjenester sammenlignet med mange andre land, er enda lavere enn de vi greier å måle. 

Men selv om gratis skole ikke kommer med når vi måler ulikhet, vil kvaliteten på skolen indirekte komme med. Det vi lærer på skolen påvirker nemlig inntektsfordelingen, fordi det påvirker om vi får arbeid, hva slags arbeid vi får og hvor mye vi tjener. Og inntektsgivende arbeid er alltid viktigst for (den målte) ulikheten. 

Så hvem vet? Den økonomiske ulikheten vi har i Norge pr i dag, er lav sammenlignet med praktisk talt alle andre land. Men den kan absolutt være påvirket av kvaliteten på utdanningen på 1970-, 80- og 90-tallet. Utdanning virker nemlig ikke slik Gerhardsen synes å tro, som "noen forholdsvis enkle grep" som det bare er å gjennomføre. Utdanning er et meget krevende og komplekst felt, og virkningene av mye av det man gjør (eller ikke gjør), kommer først mange år senere.

Men det mest pussige med Gerhardsens innlegg er hva hun foregir å vite og hva hun ikke vet. Hun vet at "raskt økende forskjeller" i Norge ikke skyldes kvaliteten på skolen. Men selv om hun vet dette, vet hun tydeligvis ikke hva de skyldes.  

Det er rart, siden forskerne i SSB har vært vært ganske klare på dette, og svaret er tilgjengelig for alle: Økningen i ulikhet de senere år skyldes i all hovedsak innvandring. Og et ekstra hopp i ulikheten siste år skyldes, etter alle solemerker, skattereformen som Stortinget nylig har vedtatt, hvilket betyr at det ikke er en varig eller reell endring i ulikheten. Men ingenting av dette nevner Gerhardsen.

I stedet tar hun frem en OECD-rapport om arbeidsmarkedsreguleringer, som har tvilsom relevans for Norge. Dessuten nevner hun at økt adgang til midlertidige ansettelser og skattelettelser fører til økt ulikhet, men heller ikke det stemmer, hvis det er de norske reglene og skattelettelsene hun sikter til. Den økte adgangen til midlertidig arbeid har knapt hatt noen virkning så langt. Samlet sett kan det til og med hende at det blir mindre midlertidig arbeid som følge av den nåværende regjeringens politikk, siden adgangen til midlertidig arbeid i offentlig sektor, som er "verstingen", strammes inn. Og (den statiske) virkningen på Gini-koeffisienten av de skattelettelsene som er gitt, er, ifølge Finansdepartementet, knapt mulig å beregne, men er høyst sannsynlig +/- 0.

Agenda og Gerhardsen lanserte sin form for ulikhetsdebatt i 2014 med å påstå at Norge var på et vei mot et Downton Abbey-samfunn. Det var en absurd påstand, som er grundig tilbakevist både av min kollega Marius Doksheim og av Norges "Piketty-forsker" Rolf Aaberge. Siden har hun og Agenda vært ivrige i debattene om ulikhet - alt med et mest mulig negativt perspektiv. Men presisjonsnivået er ofte lavt, og budskapet er lite løsningsorientert.

Når vi nå nærmer oss et valg, og hvis Agenda og Arbeiderpartiet ønsker at dette skal være en hovedsak, er det på tide å snakke om løsninger. Min kollega Marius Doksheim har nylig presentert et omfattende notat om tiltak mot ulikhet. Der fremgår det med all mulig tydelighet at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ulikhet, er å sikre alle en god og likeverdig utdanning og muligheter for livslang læring - og å sørge for at det er mulig å etablere og drive lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Men siden utdanning og arbeid ikke eliminerer all uheldig ulikhet, er det også viktig med en omfordelende velferdsstat, både i form av overføringer og gratis eller billige tjenester, og et skattesystem som også, men ikke bare, tar fordelingspolitiske hensyn. 

Det er i denne rekkefølgen vi må tenke og prioritere, dersom vi vil bevare et samfunn med små forskjeller. Men Arbeiderpartiet og Agenda starter "bakfra" og vil  nesten bare snakke om skatt, som er det minst viktige. Det kunne riktig nok vært et større og viktigere tema, dersom forskjellene mellom partienes skattepolitikk virkelig var stor, men det er den ikke. I praksis er det svært lite som skiller f.eks. Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Måten Agenda snakker om utdanning på, kan imidlertid tyde på at forskjellene er større i synet på skolens betydning for ulikheten - og kanhende er det også større forskjeller å spore i synet på næringslivets rolle i arbeidet for å skape et best mulig samfunn for alle.

 

Oppsiktsvekkende av Marte Gerhardsen om utdanning og ulikhet

  • 29.05.2017 kl.19:25 i Blogg

I VG i dag skriver Marte Gerhardsen i tankesmien Agenda om økonomisk ulikhet.

Her går hun til angrep på statsminister Erna Solberg, fordi Solberg "forsøker å få debatten til å handle om fraværsgrenser og etterutdanning av lærere" og "tidlig innsats" i barnehagen og skolen. Dette blir, ifølge Gerhardsen, "litt for enkelt". Gerhardsen har "fulgt den internasjonale debatten om ulikhet nøye gjennom mange år, og det er ingen andre enn Høyre i Norge som har nevnt at økende ulikhet kan skyldes at lærerne i OECD-området ikke har fått tilstrekkelig etterutdanning." Ifølge Gerhardsen er det tre (andre) hovedgrunner til at vi i Norge har mindre ulikhet enn de fleste andre land, nemlig lave lønnsforskjeller, en omfattende velferdsstat og et omfordelende skattesystem.

Dette er oppsiktsvekkende tale fra en som har vært opptatt av ulikhet så lenge og fulgt debatten så nøye.

Det er en selvfølge at lønnsforskjeller, velferdsstaten og skattesystemet avgjør nivået på ulikhet i inntekt, da det er disse tre elementene som fastsetter inntektsfordelingen. Men det er likevel helt feil å underslå betydningen av utdanning og arbeid på ulikheten. God utdanning i hele befolkningen er en av hovedgrunnene til at vi kan opprettholde lave lønnsforskjeller. Vår omfordelende velferdsstat er helt avhengig av en høy arbeidsdeltakelse, som igjen avhenger av et godt utdanningssystem. Satt på spissen kan man si at utdanning og arbeid forebygger ulikhet, mens velferdsstaten og skattesystemet omfordeler ressurser for å gjøre ulikheten enda lavere enn den ellers ville vært. 

Et kvalitativt godt utdanningssystem er selvsagt veldig mye bedre enn et dårlig utdanningssystem. Og formålet med å satse på bl.a. etterutdanning av lærere, fraværsgrenser og tidlig innsats er at det skal gi oss en bedre utdanning. Jeg tror det er enighet om at faglig sterke lærere og tidlig innsats er viktig. Men også fraværsgrensen i videregående opplæring kan vise seg å bli et viktig tiltak mot ulikhet: Hvis fraværet synker, kan det også være at frafallet synker. Og det er viktig. Som min kollega Marius Doksheim viser i dette notatet om tiltak mot ulikhet, har utdanningsnivå stor betydning for fremtidig arbeidsdeltakelse og inntekt. De med lav utdanning utgjør en stor andel av de med de laveste inntektene. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er omtrent tre ganger høyere blant de med utdanning kun på grunnskolenivå enn den er blant de med fullført høyere utdanning. Utdanning er også avgjørende for økonomisk vekst, omstillingsevne og mulighetslikhet. Og det påvirker levestandard, helse, kriminalitet, tillit og demokratisk deltakelse. God utdanning er altså godt for nesten alt.

Det er også oppsiktsvekkende at Gerhardsen mer enn antyder (eller harselerer med) at Solberg er alene om å peke på utdanning som et av de aller viktigste tiltakene for å bekjempe ulikhet. Svært mange mener nemlig det samme. 

Gerhardsen viser selv til OECD-rapporten "Divided we stand" fra 2011, og der kan vi lese blant annet dette: 

"Investing in human capital is key. This must include the early childhood period and be sustained through compulsory education. Once the transition from school to work has been accomplished successfully, there must be sufficient incentives for workers and employers to invest in skills throughout the working life." Og videre: "the results from the study highlight the central role of education. The rise in the supply of skilled workers considerably offset the increase in wage dispersion associated with technological progress, regulatory reforms and institutional changes. The upskilling of the labour force also had a significant impact on employment growth. The growth in average educational attainment thus appears to have been the single most important factor contributing not only to reduced wage dispersion among workers but also to higher employment rates."

I en nyere OECD-rapport, "In it together" , fra 2015 kan vi lese dette:

"Skills and education: A focus on the early years, as well as on the needs of families with school children, is crucial in addressing socio-economic differences in education. More must be done to provide youth with the skills they need to get a good start in the labour market. With a rapidly evolving economy, further efforts, with the close involvement of business and unions, should be made in promoting a continuous up-grading of skills during the working life." Og videre:"the inability of individuals from poor socio-economic background to access higher education and developing their human capital is at the heart of the transmission mechanism through which income inequality lowers economic growth. The reverse is true as well: the trend towards higher educational attainment and better skills has been one of the most important elements to foster economic growth in the long run and, at the same time, to partially counteract the trend toward higher earnings inequality."

Og OECD sier flere ting, bl.a. dette:

"So what exactly can be done? An important first step is providing access to high quality early childhood education (ECEC) for all children. There is now a wealth of evidence, including longitudinal studies, that investing in ECEC yields high returns in boosting cognitive and non-cognitive skills, as well as later success in the labour market, especially for disadvantaged children. (...) Once in school, the quality of instruction and available resources matter. Improving the performance of disadvantaged schools is crucial: On average, advantaged schools in the OECD have lower student teacher ratios, meaning more individualised attention to each student. They also tend to have more qualified and more experienced teachers. This means that novice teachers are more likely to be placed in lower achieving and more challenging schools."

Også i Norge kan dette være et problem: Vi har omtrent verdens høyeste lærertetthet, men mange lærere er ufaglærte eller mangler fordypning og kvalifikasjoner i faget de underviser i. Det er blant annet derfor etter- og videreutdanning er viktig.

OECD sier også dette om lærerkvalitet: 

"Despite the large effect of teachers on student performance, disadvantaged schools are not always staffed with the highest quality teachers. Policies must raise teacher quality for disadvantaged schools and students by: providing targeted teacher education to ensure that teachers receive the skills and knowledge they need for working in schools with disadvantaged students; providing mentoring programmes for novice teachers; developing supportive working conditions to improve teacher effectiveness and increase teacher retention; and develop adequate financial and career incentives to attract and retain high quality teachers in disadvantaged schools." 

I en helt fersk OECD-rapport om lærernes rolle kan vi bl.a. lese dette: 

"The education systems that have succeeded in improving student outcomes in our rapidly evolving landscape point the way forward: teachers must be the top priority. Teachers need new solutions to today's unprecedented demands and challenges. They have to be able to prepare students to face technologically-driven change, to work in different jobs and  fields or create their own work environment, to distinguish the quality of sources of information, to become critical thinkers, to adapt to change, to relate to people with different cultural background and beliefs, to persevere when confronted with adversity and to learn throughout their lives.

The adaptability of education systems and their ability to evolve ultimately depends on enabling teachers to transform what and how students learn. Teachers have a positive impact on their students' outcomes when they engage in direct instruction and are able to adapt it to the different needs of their diverse classrooms. A positive disciplinary climate is also essential for teachers to be able to improve student performance and have a sense of well-being and self-efficacy. To strengthen support for teachers, pre-service training offered by education institutions needs to meet high standards, selection procedures need to be sufficiently demanding, and in-service teacher training needs to move from courses and workshops with little impact to new forms of professional development that integrate mentoring by highly skilled teachers, new forms of professional collaboration between teachers and lifelong learning."

Eller for å sitere Verdensbanken og IMF:

IMF: "Higher inequality lowers growth by
 depriving the ability of lower-income households to stay healthy and accumulate
 physical and human capital. (...) Education policies are key. In a world in which technological change is increasing productivity and simultaneously mechanizing jobs, raising skill levels is critical for reducing the dispersion of earnings. Improving education quality, eliminating financial barriers to higher education, and providing support for apprenticeship programs are all key to boosting skill levels in both tradable and nontradable sectors. These policies can also help improve the income prospects of future generations as educated individuals are better able to cope with technological and other changes that directly influence productivity levels. In advanced economies, with an already high share of secondary or tertiary graduates among the working-age population, policies that improve the quality of upper secondary or tertiary education would be important."

Og Verdensbanken: "In middle- and high-income countries, where the quantity of education has been more impressive than its results, ensuring the quality of education is a priority»​.

Eller for å nevne en av Agendas foretrukne økonomer, Thomas Piketty«To sum up: the best way to increase wages and reduce wage inequalites in the long run is to invest in education and skills».

Eller Raj Chetty, som gjestet Agenda ifjor: 

"Students assigned to high-VA teachers are more likely to attend college, attend higher-ranked colleges, earn higher salaries, live in higher SES neighborhoods, and save more for retirement. They are also less likely to have children as teenagers. Teachers have large impacts in all grades from 4 to 8." (...) "Replacing a teacher whose VA is in the bottom 5% with an average teacher would increase the present value of students' lifetime income by more than $250,000 for the average classroom in our sample. We conclude that good teachers create substantial economic value and that test score impacts are helpful in identifying such teachers."

Også den globale utdanningskommisjonen, som jeg selv har hatt gleden av å være med i, er opptatt av utdanningens betydning for fremtidig inntekt og levestandard i sin rapport.

Mange flere internasjonale kilder kunne vært nevnt, men jeg tror dette holder for å vise at Erna Solberg hverken er helt på jordet når hun vil ha mer etterutdanning, eller helt alene når hun mener at utdanning er viktig - ja, kanskje viktigst - for å bekjempe ulikhet og bevare små forskjeller.

Har Arbeiderpartiet en egen Gini-koeffisient?

  • 19.05.2017 kl.11:03 i Blogg

Arbeiderpartiet og SV har gjort ulikhet til sin hovedsak i valgkampen. Om det er smart, sett med disse partienes øyne, skal ikke jeg ha noen mening om. Økonomisk ulikhet er uansett et viktig og interessant tema, som Civita har publisert en rekke utredninger om, senest i går, da vi la frem et omfattende notat med tiltak mot ulikhet.

I går deltok jeg også i NRK Debatten, der temaet var ulikhet. Trond Giske gjentok da ikke sine påstander om at Høyre/Frp-regjeringens mål er å skape større forskjeller, slik han har sagt før, men han sa en del andre merkelige ting, som jeg ikke rakk å kommentere der og da.

Noe av det merkeligste er det Giske sier om ulikhetsutviklingen og årsakene til den. 

Det er mange måter å måle ulikhet på. Det vanligste målet er den såkalte Gini-koeffisienten, og det er også denne Giske har vist til, når han den senere tid har snakket om ulikhet. Og kort fortalt er det sånn: Når Gini-koeffisienten øker, øker ulikheten.

Gini-koeffisienten påvirkes av en rekke forhold. Noen er helt utenfor (umiddelbar) politisk kontroll, som for eksempel en omfattende migrasjonskrise - og noe påvirker bare på veldig lang sikt. Tiltak som for eksempel får flere barn til å lære å lese og skrive er veldig viktige for å redusere ulikheten, men de virker bare på veldig lang sikt, og det vil i ettertid være umulig å spore hvor stor påvirkning et slikt tiltak har på Gini-koeffisienten. 

Andre hendelser eller tiltak kan gi umiddelbare utslag på Gini, men det er ikke sikkert at det er varig. Hvis man for eksempel fjerner kontantstøtten, så kan det hende at det umiddelbart vil øke ulikheten litt, fordi fattige innvandrerfamilier får det verre. Men på sikt kan det kanskje øke likheten og skape en mer bærekraftig velferdsstat, fordi flere kommer i jobb.

Atter andre tiltak gir bare et helt kortvarig utslag i Gini, uten at det skyldes reelle endringer i ulikheten. Slik er det blant annet når Stortinget vedtar en skattereform som innebærer en skjerping av utbytteskatten, altså "skatten på de rike". Det skjedde i 2005/06, og det skjedde i 2015/16 - begge ganger etter forslag fra en borgerlig regjering, men sist også som oppfølging av et utvalg de rødgrønne hadde oppnevnt.

Da er det nemlig forutsigbart at ulikheten øker ganske mye ett år (eller over litt lenger tid, hvis reformen er varslet lenge), for så å falle mer det neste året - fordi flere tar ut større utbytter før utbytteskatten økes. Dette skjedde i forbindelse med 2005-reformen, og det skjer igjen nå i forbindelse med 2015-reformen. 

Så for å gni det inn: Gini-koeffisienten, dvs. ulikheten, økte fra 2004 til 2005, fordi det kom en varslet skattereform med virkning fra 2006. Men etterpå sank ulikheten igjen, og denne skattereformen regnes etterpå som en suksess

Utbytteskatten ble igjen økt fra 1.januar 2016, og derfor har det, etter alle solemerker, også kommet et hopp i Gini-koeffisienten fra 2014 til 2015, noe min kollega Haakon Riekeles har forklart nærmere her. Det ble også berørt av SSB i Dagsnytt 18 8.mars. 

Stoltenberg II-regjeringen forklarte fenomenet i den Fordelingsmeldingen den fremmet i 2011: 

"Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte, og til at kapitalinntektene i større grad ble fanget opp av statistikk som følge av skattereformen i 1992. Kapitalinntekter tilfaller i størst grad de mest velstående. Derfor bidro dette til økt målt ulikhet. Utviklingen i retning av mindre forskjeller etter 2006 kan blant annet forklares med økt beskatning av aksjeutbytter etter innføringen av utbytteskatten i 2006. Det har også blitt gjennomført omfordelende endringer i formuesskatten. Ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå var omfordelingen gjennom skattesystemet om lag 11 pst. sterkere i 2008 enn i 2000.1

Endringen i Gini-koeffisienten for inntekt inkludert aksjeutbytte i figuren (den blå kurven) overdriver imidlertid utslagene. Dette skyldes at innføringen av utbytteskatten i 2006 ga store tilpasninger. Utbytteutbetalingene fra selskapene økte sterkt i forkant av innføringen av utbytteskatten, for deretter å falle til et svært lavt nivå. Fluktuasjonene i Gini-koeffisienten når aksjeutbyttene tas ut av inntektsbegrepet (den røde kurven), er dermed langt mindre enn dersom aksjeutbyttene inkluderes. Utbytteutbetalingene er også nå på vei opp igjen, samtidig som utbytteskatten sørger for en mer rettferdig beskatning av slike inntekter."

I Debatten i går holder Giske dette poenget godt skjult. For å underbygge at det går i "feil retning", sier han at "tallene viser det""Faktisk er det slik at dette er det nest høyeste forskjellsåret på det siste kvarte århundret. Det eneste året vi har hatt høyere forskjell enn nå, var i 2005, forrige gang Høyre hadde sittet fire år i regjering." Og når Stefan Heggelund fra Høyre forklarer at hoppet i ulikhet, som vi ser fra 2014 til 2015, skyldes en skattereform Høyre og Arbeiderpartiet har "vært sammen om", og programleder Ole Torp spør Giske om ikke dette er tilfellet, svarer Giske at han er "dypt uenig i det".

Jeg syns dette virker veldig spekulativt. Jeg kan ikke fri meg fra en mistanke om at Arbeiderpartiet her snakker mot bedre vitende. Giske fremstiller det som om ulikheten økte kraftig under den nåværende og den forrige borgerlige regjering som følge av skatte- og velferdskutt, og at ulikheten så synker brått når en rød regjering overtar, fordi den fører en annen politikk. Men sannheten er at det i disse tilfellene er en borgerlig regjering som har tatt ansvaret for å legge frem fornuftige skattereformer som Arbeiderpartiet, i all hovedsak, har sluttet seg til.

Det kunne være interessant å få vite om Arbeiderpartiet er enig i at vi i forbindelse med tidligere skattereformer har sett en midlertidig økning i Gini-koeffisienten som ikke reflekterer reelle underliggende endringer i ulikheten, og om Arbeiderpartiet er enig i at det kan være tilfellet også for den sist gjennomførte skattereformen? Eller er Giske og Arbeiderpartiet uenig i det?

Som jeg sa i Debatten i går: Ulikhetsdebatten er viktig, men det er også viktig at man ikke ukritisk importerer ulikhetsdebatten fra USA - eller holder et så lavt presisjonsnivå at det blir umulig å diskutere gode løsninger på de ulikhetsproblemene vi tross alt har.

Jeg syns ikke Arbeiderpartiet så langt har gitt særlig gode bidrag til det.

Fakta om forskjellene i skattepolitikken

  • 10.05.2017 kl.17:11 i Blogg

I går skrev jeg en blogg om de reelle forskjellene i skattepolitikken mellom regjeringen (og samarbeidspartiene) på den ene siden og Arbeiderpartiet på den annen, og om hvor lite vi får vite om dette gjennom mediene.

Svært mange har likt og delt denne bloggen, og en del har vært spente på om Arbeiderpartiet ville svare. Og som det fremgikk av oppdateringen av bloggen som jeg gjorde tidligere i dag, har Harald Jacobsen, som er finansrådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget, svart meg. Han mente at bloggen min var "syltynn" og inneholdt flere feil, men siden påstandene hans var så uklare, ba jeg ham om å presisere. Det gjorde han, så her kommer presiseringene - og mine svar:

Jacobsen: "1. Hvordan er formuleringen din om pensjonister riktig?" 

Min kommentar: Her sikter Jacobsen til en ubetydelig parentes i min blogg, der det sto følgende: "Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister),...". Det jeg her sikter til, er altså ikke veldig viktig, men det gjelder endringer som bl.a. har gitt lettelser til pensjonistene, og som Arbeiderpartiet ikke har vært med på. Et eksempel er i statsbudsjettet for 2017, der Regjeringen foreslo å lønnsjustere personfradraget i skatteklasse 1 og 2. Dette er et forslag som innebærer en lettelse for pensjonister, og som Ap stemte imot. (Regjeringen foreslår for øvrig nye skattelettelser for pensjonister i morgen. Det gir Arbeiderpartiet en mulighet til å være med på mer lettelser - eller de kan gå mot og heller forsøke å opprettholde profilen som et parti som er mot skattelettelser.)

Jacobsen: "2. Ap foreslår netto 15 mrd. i skatteøk, altså 70 pst. av regj netto kutt"

Min kommentar: Dette er en helt irrelevant innvending. Min blogg handler om hva som har skjedd i inneværende stortingsperiode - ikke hva som er lovet eller planlagt for den neste perioden. 

Jacobsen: "3. Om vi kutter skattene for de med <600' i inntekt med 1 mrd. og dekker det inn med økt skatt for de med millioninntekt er nettoen -1+1=0, men forskjellen i innretning er alt annet enn 0".

Min kommentar: Dette er også en irrelevant innvending mot min blogg. Jeg skriver jo nettopp om når det er relevant å bruke tall for netto skattelettelser, f.eks. når man diskuterer om lettelsene er store eller små, om hvordan de påvirker budsjettbalansen osv.- og når det kan være relevant å bruke tall for brutto skatte- og avgiftslettelser og -skjerpelser, som nettopp kan dreie seg om fordelingsprofilen. Men som jeg la til, er det også ulike måter å se fordelingsprofilen på.

Jocobsen: "4. Endringen i verdifastsettelsen av formuesskatt er i tråd med Aps forslag fra nov '15, men innebærer ikke lettelser, da vi kombinerer endringene med økt sats".

Min kommentar: Jeg har ikke skrevet noe om at det innebærer lettelser. Det eneste jeg har skrevet, er at Ap har vært med på noen små endringer i formuesskatten.

Jacobsen: "5. Tallet du/Siv Jensen operer med som handlingsrom er ikke justert for økte utgifter i Folketrygden eller demografikostnader i kommuner og helseforetak. Det er ganske useriøst."

Min kommentar: Det er selvsagt ikke useriøst å legge til grunn de tallene og begrepene som brukes i bl.a. Nasjonalbudsjettet og Perspektivmeldingen. Å si at det er useriøst å bruke disse tallene, er det samme som å si at Finansdepartementet og SSB er useriøse, siden de ikke har publisert slike tall. Det er riktig at Arbeiderpartiet har etterlyst tall for det de kaller "det reelle handlingsrommet", men det finnes altså, meg bekjent, ikke noe tall som forteller hva dette er. Såvidt jeg kan se, var da også Arbeiderpartiet eneste parti som i innstillingen til stats- og nasjonalbudsjettet for 2017 beklaget seg over dette. Og for å gjenta: Netto skattelettelser utgjør ca. 14 prosent av handlingsrommet, mens de lettelsene det har vært og er uenighet om, utgjør 3-4 prosent av handlingsrommet. Hvordan "handlingsrommet" defineres, står spesifisert i de nevnte dokumentene.

Alt oppsummert: Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har påpekt en eneste feil i bloggen min, og dermed står konklusjonen fast: Forskjellene i skattepolitikken er ikke så store og dramatiske som særlig Ap vil ha det til. 

Om forskjellene blir større i fremtiden, gjenstår å se. 

Litt om fakta og skatt - og om NRKs rolle i valgkampen

  • 09.05.2017 kl.22:20 i Blogg

De siste dagene har jeg lurt på en ting:

Hvorfor sier representanter for regjeringspartiene at de i denne perioden har gitt skattelettelser på ca. 21 milliarder kroner, mens Arbeiderpartiet, blant annet ved Trond Giske i Politisk kvarter i dag, sier at det er gitt lettelser på 25 milliarder kroner?

Det fins et svar på dette spørsmålet, men jeg måtte finne det ut selv. Selv om de to tallene blir gjentatt og gjentatt i debatter på NRK, har jeg nemlig til gode å høre en journalist opplyse meg om fakta i dette spørsmålet. Og derfor lurer jeg på en ting til: Hvorfor ser ikke NRK det som sin oppgave å oppklare slike spørsmål og opplyse lytterne sine om hva som er fakta i en slik sak? I dag deltok Magnus Takvam i Politisk kvarter for å "analysere" den forutgående skattedebatten mellom Trond Giske og Ketil Solvik-Olsen, men er det ikke enda viktigere at NRK opplyser oss, slik at vi kan analysere selv?

Faktum er at Regjeringen har fått vedtatt skatte- og avgiftslettelser på til sammen ca. 25 milliarder kroner. Men siden de også har gjennomført avgiftsskjerpelser på til sammen ca. fire milliarder kroner, er netto lettelser ca. 21 milliarder kroner.

Hvilket tall er mest relevant?

Det avhenger nok litt av hva man diskuterer. I en diskusjon om hvorvidt skatte- og avgiftslettelsene er store eller små og i diskusjoner om budsjettbalansen, så er det åpenbart tallet for netto skatte- og avgiftslettelser som er relevant. Og dette er vel også noe NRK kunne opplyst oss om eller i det minste kommentert?

Dersom man er opptatt av fordelingen av skatte- og avgiftslettelsene og -skjerpelsene, kan nok også bruttotallet være interessant, for det er jo ikke sikkert at lettelsene og skjerpelsene treffer de samme personene og bedriftene. Men da burde vi også blitt opplyst om det, og om at det er ulike måter å se fordelingen på.

Noe annet jeg har lurt på, er dette: Har virkelig Arbeiderpartiet vært mot alle disse skattelettelsene? Jeg mener jo bestemt å huske at Jens Stoltenberg, da han var statsminister, plutselig "overrumplet" alle med å gå inn for lettelser i selskapsskatten?

Heller ikke dette har jeg fått noe svar på ved å lytte til NRK, så jeg måtte sjekke det selv. Og så vidt jeg forstår, er situasjonen omtrent som følger:

Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister), noe som utgjør 11-12 milliarder kroner, altså mer enn halvparten av de netto lettelsene som er gitt.

Arbeiderpartiet stemte ikke for fjerning av arveavgiften, men har heller ikke foreslått å gjeninnføre den, noe som innebærer en ekstra skattereduksjon på ca. to milliarder kroner. Arbeiderpartiet er altså aktivt, eller i ettertid, enig i 60-70 prosent av skattelettelsene.

Når det gjelder lettelsene i formuesskatten (til sammen i overkant av fem milliarder kroner) har Arbeiderpartiet bare støttet endringene i verdsettelsesrabatten på aksjer og eiendeler som en del av skatteforliket.

Så alt oppsummert: Er det ikke litt merkelig at vi skal høre den ene skattedebatten etter den andre, som dreier seg om det som fremstilles som veldig store skattelettelser på 25 milliarder kroner, som noe som tilsynelatende skiller de blå fra de røde i denne stortingsperioden, mens skillet i virkeligheten ikke er mer enn fem-seks milliarder kroner? 

Enda merkeligere blir det, hvis vi prøver å sette 5, 6, 21 eller 25 milliarder kroner i perspektiv. Statsbudsjettet er på ca. 1300 milliarder kroner, og bruttonasjonalproduktet er på over 3100 milliarder kroner. Skattelettelsene utgjør altså godt under én prosent av BNP og under to prosent av statsbudsjettet. Og de skattelettelsene man har vært uenig om i denne perioden eller er uenig om nå, utgjør under en halv prosent av statsbudsjettet.

Alt dette har jeg funnet ut selv. Hvis det er feil, regner jeg med at noen gir meg beskjed, så skal jeg korrigere.

Men spørsmålet mitt er: Hvorfor opplyser ikke NRK meg om dette?

Opplysning er selve kjerneoppgaven for en journalist. 

For NRK bør denne oppgaven alltid komme i fremste rekke.

 

Oppdatert 10.5. kl.14.30: Mange har på sosiale medier lurt på hva Arbeiderpartiet og NRK eventuelt ville svare til denne bloggen, og nå har jeg fått svar fra Arbeiderpartiet. På Twitter skriver Harald Jacobsen, som er  finanspolitisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe følgende: "Veeldig relevant å sammenligne skattekutt som andel av budsjettet i stedet for, well, f.eks. andel av handlingsrommet. Syltynn kronikk".

Jeg tror dette skal oppfattes ironisk, dvs. at Jacobsen mener at det ikke er relevant å sammenligne skattelettelsene med budsjettet, de må i stedet sammenlignes med det økonomiske handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Nå har ikke jeg påstått at det mest relevante er å sammenligne skattelettelsene med budsjettet og BNP, men likevel: Jeg gjorde denne sammenligningen, fordi jeg tror at mange ikke vet hvor stort budsjettet er og hvor små skattelettelsene er i forhold. Men dette er også relevant, fordi det forteller noe om hvor lite dette betyr for eksempel for den økonomiske ulikheten - som jo er et argument Arbeiderpartiet stadig vender tilbake til.

Men la meg også ta Jacobsen på ordet, for det er selvsagt ikke noe i veien for å sammenligne skattelettelsene med det handlingsrommet Regjeringen har hatt. Det har jeg gjort mange ganger før, bl.a. her: http://www.vg.no/nyheter/meninger/skatt/ti-punkter-vg-glemte/a/23945870/

Så for å gjenta tallene:

Ifølge både Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet 2017 utgjør netto skattelettelser i denne stortingsperioden cirka 14 prosent av det handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Hvis vi bare ser på de skattelettelsene det er uenighet om, altså mesteparten av formuesskatten og noe til, dvs. 5-6 milliarder kroner, så utgjør de 3-4 prosent av handlingsrommet.

Jeg syns, for å være ærlig, at dette ikke akkurat svekker mitt poeng. Snarere tvert imot.

Harald Jacobsen har også twitret at det er noen feil i bloggen min, men han har så langt ikke villet svare på hva det er. Men jeg oppdaterer gjerne bloggen en gang til, hvis det fremkommer at jeg har skrevet noe galt.

Magnus Takvam i NRK har for øvrig også twitret og sier at saken på Politisk kvarter handlet om Frp, og at ikke alle påstander ble kommentert.

Ulikhetsdebatten

  • 09.05.2017 kl.09:34 i Blogg

Trond Giske (Ap) mener at «de økende forskjellene i Norge blir valgkampens viktigste sak».  Også SV og Rødt vil gjøre økonomisk ulikhet til hovedsak. 

Diskusjonen om hvordan vi kan bevare små forskjeller er viktig.

Det foreligger veldig mye interessant faglig materiale om økonomisk ulikhet, både i Norge og internasjonalt. Dessverre skjemmes deler av den politiske debatten av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark til politiske motstandere. Så la meg nevne noen forhold som ikke alltid kommer frem i debatten:

  • Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men et vanlig mål er «Gini-koeffisienten». Målt på denne måten er Norge det landet i OECD som har nest lavest ulikhet. Bare Island har lavere ulikhet enn Norge, ifølge siste tilgjengelige tall.
  • Ulikheten mellom alle verdens folk og mellom land og regioner i verden, er blitt mindre de siste årene. Det skyldes blant annet globaliseringen, som har gjort mange fattige land rikere, hvilket har ført til redusert fattigdom og en voksende middelklasse.
  • De siste 30-40 årene har ulikheten innad i mange land blitt større. Men variasjonene er store: I USA har ulikheten vokst kraftig.  I Norge har den vokst mye mindre.
  • Det er mange årsaker til at ulikhetsveksten i USA har vært sterk, mens den har vært mye mindre i Norge. Mange fremhever at vi har en mer universell velferdsstat, et bedre utdanningssystem, mer velfungerende markeder og sterkere institusjoner, herunder bl.a. trepartssamarbeidet. Satt på spissen: Dersom vi fjernet alle velferdsordningene og all skatt i Norge, ville ulikheten fortsatt være lavere enn den er i USA etter skatt og velferdsoverføringer.
  • Når vi skal sammenligne land holder det ikke bare å se på Ginikoeffisienten. I Norge har vi nemlig mange billige eller gratis tjenester, og disse regnes ikke med i Gini. Det betyr at ulikheten er enda lavere i Norge enn den ser ut på papiret.
  • Men selv om ulikheten er lav i Norge, har den altså vokst de siste 30-40 år, mest på 1990-tallet. De vanligste forklaringene har med globalisering og teknologisk utvikling å gjøre. Når ulikheten ikke har vokst mer enn den har gjort, har det også med politikk å gjøre. Norske regjeringer har motvirket en sterk ulikhetsutvikling med politiske tiltak. Også systemet for lønnsdannelse bidrar til å motvirke store forskjeller.
  • Den norske velferdsstaten er viktigst for å oppnå større likhet enn den som bare markedet ville gitt. Velferdsstaten står for nesten 73 prosent av omfordelingen. Skattesystemet, som også har mange andre oppgaver enn fordeling, står for ca. 27 prosent.
  • Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.
  • Noen tiltak fører også til at det midlertidig, og på papiret, kommer en sterk økning i ulikheten, før den igjen faller. Det har skjedd hver gang Stortinget har gjennomført en skattereform, som stort sett alle partier har ment var fornuftig. Det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet og rundt 2005/06, og det skjer igjen nå. Når Giske viser til at ulikheten delvis gikk ned under den rødgrønne regjeringen, skyldes det i hovedsak en skattereform som ble vedtatt under en borgerlig regjering og et børskrakk i forbindelse med finanskrisen.
  • I politisk debatt trekkes det ofte frem enkeltposter på statsbudsjettet som, på marginen, kan øke eller redusere ulikheten.  Å fjerne kontantstøtten eller formuesskatten vil isolert sett øke ulikheten, men hvis hensikten er å øke investeringene og få flere i arbeid, kan det redusere ulikheten siden.  Å føre den store ulikhetsdebatten på bakgrunn av slike enkeltposter på statsbudsjettet er uansett lite hjelpsomt. Man må se på hele budsjettet, hele politikkfelt og utviklingen over tid for å danne seg et bilde.
  • Alle regjeringer fører dessuten politikk som de vet vil øke ulikheten, fordi det også finnes andre verdier enn likhet som er viktige. Selv om innvandring øker ulikheten i Norge, er det ingen partier som har foreslått full innvandringsstopp.Innvandring bidrar dessuten til redusert ulikhet i verden, selv om den øker ulikheten i mottakerlandet.
  • Den viktigste årsaken til økt ulikhet de senere år, er høy innvandring. Økningen i antall fattige (målt etter et relativt fattigdomsbegrep) skyldes innvandring. Den har bl.a. ført til at flere barn lever i familier med dårlig økonomi. Det er satt inn mange tiltak for å møte denne utviklingen, og ikke alle tiltak fanges opp i Gini. Gratis kjernetid i barnehage er et eksempel på en velferdsordning som ikke blir målt, men som trolig er langt viktigere enn små endringer i Gini.
  • Noen er nesten bare opptatt av skatt når de diskuterer ulikhet. Men hverken skattelettelsene som er gitt i denne stortingsperioden, eller skatteøkningene som Arbeiderpartiet planlegger, betyr mye for ulikheten i Norge. Skattelettelsene utgjør godt under enn én prosent av BNP, mindre enn to prosent av statsbudsjettet og bare cirka 14 prosent av det handlingsrommet regjeringen har hatt de siste tre år. Formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, som er mest omstridt, svarer for cirka 0,6 prosent av fordelingen i Norge.
  • Noen tiltak som bidrar til god fordeling, kan være svært viktige, samtidig som de bare virker på veldig lang sikt. Å lære alle barn å lese og skrive er et eksempel på et slikt tiltak. Det kan ikke overvurderes, det tar tid før resultatene kommer, og det er nesten umulig å vite hvordan akkurat et slikt «tiltak» virker inn på Gini.

Ulikhetsdebatten er komplisert, og arbeidet for å bevare små forskjeller er ikke enkelt. Som første regjering har Solberg-regjeringen viet et eget kapitel til «Ulikhet og livskvalitet» i den nylig fremlagte perspektivmeldingen. Her legger regjeringen frem en strategi med åtte elementer den mener er viktig for å bevare et samfunn med små forskjeller.  

Stortinget skal behandle meldingen i juni, og da får politikerne en god anledning til å diskutere og belyse ulikhetsproblemet på en god måte. Da får vi kanskje også vite mer om hva som egentlig skiller de politiske partienes politikk for å bekjempe ulikhet.

 

 

Trond Giske i Politisk kvarter: Hvorfor "lavmål" om økonomisk ulikhet?

  • 24.04.2017 kl.13:33 i Blogg

Under Politisk kvarter i dag twitret jeg at Trond Giske nådde et "absolutt lavmål"

Etterpå har blant andre lederen for Arbeiderpartiets gruppesekretariat, Hans Kristian Amundsen, spurt meg: "Skjønner ikke? Han referere fakta, forskjellene i Norge øker og FrP/H fører en politikk som bidrar til det."

Bakgrunnen for denne "dialogen" er ikke veldig viktig, men den er et godt eksempel på hvor utspekulert politisk kommunikasjon kan være, og derfor vil jeg gjerne forklare nærmere hvorfor jeg twitret som jeg gjorde.

Politisk kvarter tok utgangspunkt i et utsagn Jonas Gahr Støre kom med på Arbeiderpartiets landsmøte: "Høyrepartiene, som ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk, og som øker dem. ((I motsetning til (min anm.)) Arbeiderpartiet, som gjennom hele sin historie har kjempet for små forskjeller".)

Jeg vet ikke, men for meg ser dette litt snedige utsagnet ut som noe Støres taleskrivere  har tenkt svært nøye igjennom, Jeg tror de fleste som hører det, syns de hører at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker økte økonomiske forskjeller. Men siden Støre ikke kan dokumentere det, sier han det på en litt annen måte: Han sier at Høyre og Frp "ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk", hvilket er et nokså uklart utsagn - for hvilke økonomiske forskjeller er det han sikter til? Alle økonomiske forskjeller, eller bare noen av dem? Og hva er det i så fall som skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, siden også Arbeiderpartiet ønsker økonomiske forskjeller mellom folk? Det finnes jo ingen partier i Norge som ønsker å fjerne alle økonomiske forskjeller mellom folk?

I tillegg sier Støre at høyrepartiene "øker" de økonomiske forskjellene, og det kan det, saklig sett, være noe i. Så lenge man aksepterer en relativt stor asylinnvandring til Norge, vil forskjellene øke. Men det er vanskelig å se at dette skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet går vel tross alt ikke inn for en strammere innvandringspolitikk enn den Høyre/Frp-regjeringen fører?

Støres utsagn er altså, alt oppsummert, et utsagn som antagelig passerer en løgndetektor, men som etterlater et inntrykk som neppe ville passert.

Og det er her Giskes utsagn i Politisk kvarter kommer inn. For Giske fikk helt konkrete spørsmål som tok utgangspunkt i det etterlatte inntrykket Støre skaper med sitt utsagn - nemlig om han og Arbeiderpartiet virkelig mener at Høyre/Frp-regjeringen, Erna Solberg og Høyre ønsker økte økonomiske forskjeller? Og til dette svarer Giske "ja". Han mener regjeringen fører en "bevisst og systematisk politikk for økte forskjeller", fordi økte forskjeller både er "villet" og "ønsket". 

Men slike utsagn passerer ikke en løgndetektor, og det er det minst tre grunner til:

1) Det kan ikke dokumenteres at Høyre/Frp-regjeringen eller Erna Solberg ønsker større økonomiske forskjeller. Dokumentasjonen som finnes, viser det motsatte. Både Solberg og Støre snakket mye om økonomiske forskjeller i sine landsmøtetaler, men begge sa det samme. De sa at det var viktig med små forskjeller, og at de ville bekjempe økte forskjeller. Her er noen av utsagnene Solberg kom med: 

"Vi tror på den måten vi (i Norge) har valgt å jobbe sammen på. Med tillit til hverandre, små forskjeller og felles mål. (...) Vi skal omstille oss, men vi skal samtidig bevare små forskjeller og et inkluderende samfunn. (...)  En skole som prioriterer læring, kunnskap og kvalitet er også vårt viktigste verktøy for å bekjempe forskjeller. (...) Og vi skal inkludere flere i arbeidslivet for å motvirke økte forskjeller og skape muligheter for alle. (...) Et Norge som kan ta vare på de viktige kvalitetene ved vårt samfunn. Som små forskjeller. Og muligheter for alle. (...) Ulikhetene i samfunnet vil øke dersom vi ikke klarer å inkludere alle som kan jobbe i arbeidslivet." 

Og her er noe av det Støre sa: "Fordi arbeid til alle er det aller viktigste for å bevare små forskjeller. (...) Vi må stanse en utvikling hvor store forskjeller på arbeidsmarkedet blir til dype kløfter i samfunnet." (Han snakket mer om forskjeller, men da var konteksten i større grad harsellas med høyrepartiene og ikke egen politikk.)

2) I Høyre/Frp-regjeringens nylig fremlagte Perspektivmelding er det, for første gang, et eget kapittel om "Ulikhet og livskvalitet". Her fremgår det med all mulig tydelighet at regjeringen mener det er viktig å bevare små forskjeller og bekjempe større forskjeller. Ved inngangen til den strategien regjeringen presenterer for å bekjempe ulikhet, heter det at "regjeringen mener at viktige elementer for å bevare et samfunn med små forskjeller og begrense antallet som lever i fattigdom vil være" høy sysselsetting og lav ledighet, flere fra trygd til arbeid, vellykket integrering av innvandrere, god kvalitet i utdanningssystemet, et godt trygdesystem, et godt skattesystem, høy tillit og åpenhet og en velfungerende lønnsdannelse. 

3) De som gidder å lese dette kapitlet, vil for øvrig få en god innføring av hva økonomisk ulikhet er, hvordan den oppstår og hvordan den har utviklet seg over tid, både i Norge og andre land. Men leserne av denne bloggen skal få en enda kortere oppsummering:

* Den økonomiske ulikheten har stort sett økt i alle vestlige land de siste 30-40 år. Dette har sammenheng med tunge trender knyttet til blant annet globalisering, teknologisk utvikling og migrasjon. 

* De tunge trendene kan motvirkes ved hjelp av god politikk og en godt fungerende markedsøkonomi. Derfor har ulikheten vokst veldig forskjellig i ulike land. I USA har den vokst veldig mye. I Norge har den vokst mye mindre. 

* Norge har omtrent den laveste ulikheten i verden. Ser man på tall for 2014 eller seneste tilgjengelige år, har Norge nest lavest ulikhet blant alle OECD-landene. Bare Island har litt lavere ulikhet.

* De siste tallene for ulikhetsutviklingen i Norge, er blitt publisert og forklart av SSB. Og ifølge SSB er det to årsaker til at ulikheten økte også i 2015. Den ene årsaken er innvandring, og den andre årsaken er økning i aksjeutbytte. Men ingen kan ennå vite om økningen i aksjeutbytte er en reell økning i ulikheten, eller om det er en tilpasning til skattereformen. Det siste er sannsynlig, for dette erfarte Norge også sist det ble gjennomført en skattereform: Vi fikk en kortvarig og midlertidig sterk økning i ulikheten som en følge av (legitime og legale) tilpasninger til et nytt skattesystem. Og for å presisere: Den skatteendringen det er snakk om, er en økning i utbytteskatten, som likevel kan bidra til økt ulikhet året før den inntreffer, fordi bedriftseiere tar ut utbytte i forkant av økningen. Det samme skjedde i 2006, og da så man at ulikheten falt igjen etter at utbytteskatten ble økt.

Det eneste vi så langt kan være sikre på, er altså at innvandringen til Norge har ført til økt ulikhet i 2015.

Det er i lys av disse momentene at Trond Giskes uttalelser fremstår som lite redelige.

Solveig Ruud vs. Fake News: 1 - 0

  • 17.04.2017 kl.19:40 i Blogg

Når påsken er over, er det snart et nytt landsmøte.

Kommende helg er det Arbeiderpartiet som skal i ilden.

Som sedvanlig vil mediene være fulle av forhåndsomtaler, intervjuer, meningsmålinger og nøye planlagte saker, som enten løfter eller legger snublestener for vedkommende parti, slik det hittil er skjedd med både Høyre, SV og Venstre. En av forhåndssakene før Arbeiderpartiets landsmøte kom i VG i dag, for øvrig positivt vinklet for Arbeiderpartiet, siden oppslaget nesten utelukkende fokuserer på "kampen" mellom Støre og Solberg og ikke på den kraftige tilbakegangen Arbeiderpartiet har på målingen.

Jeg antar at en av de journalistene vi vil høre fra før Arbeiderpartiets landsmøte, er Aftenpostens Solveig Ruud. Forut for hvert landsmøte lager hun saker der hun oppsummerer sitt inntrykk etter det som må være en svært grundig gjennomgang av partienes programmer og programforslag.

Solveig Ruud lager selvsagt også andre saker, og noen av dem er veldig informative - som for eksempel denne saken om støtten til barnefamiliene, som dels ga oss en oversikt over omfanget og arten av støtte til barnefamiliene og hva partiene mener, samtidig som den varslet om at et offentlig utvalg snart ville legge frem forslag som ville kunne føre til enda mer debatt. 

I disse "fake news"-tider syns jeg det er grunn til å rose journalister som Solveig Ruud. Jeg tror nemlig problemene med såkalte falske nyheter hadde vært langt mindre, hvis journalistikken, etter beste evne, var mer opptatt av å analysere og rapportere om fakta - fremfor å være en arena for aktører som fremfører "alternative fakta", unyanserte synspunkter eller i verste fall løgn.

Jeg tror ikke noen greier å være helt nøytrale - heller ikke Solveig Ruud. Men en journalist som virkelig ønsker å være det, vil nok greie det ganske godt. Og hvis mange nok ønsker det og greier det ganske godt, blir resultatet godt nok.

Problemet er at journalistikk i dag i for liten grad greier å finne frem til fakta - eller, for å si det litt mer svulstig, til sannheten. Mange journalister nøyer seg med å rapportere om påstander som blir fremsatt uten å ta stilling til dem. Det er selvsagt mange debatter der det ikke finnes objektive fakta, for også politikere har verdier og meninger som ikke kan eller bør etterprøves av noen journalist. Men i debattene fremføres det også fakta som kan etterprøves.

Å etterprøve slike fakta burde være en kjerneoppgave for journalister. Hvis det ikke er viktig å få klarlagt om for eksempel arbeidsledigheten er 50.000 eller 100.000, eller om "de store pengene" er brukt til skattelette eller noe annet - hva skal vi da med journalister? Man kan tenke seg at slike oppgaver overlates til andre, som for eksempel til tankesmier eller til faktasjekking som er "outsorcet" til andre. Men det vil være et nederlag for kvalitetsjournalistikken om ikke den også ser dette som en viktig oppgave. 

Falske nyheter er ikke nytt. Vi som har levd en stund, kjenner begrepet "avisand". Det nye er at "avisendene" sprer seg vanvittig raskt, og at teknologien gjør at man kan "herme" etter ekte nyheter på en mye mer troverdig måte. 

Men det mest fascinerende er at så mange tror på dem. Og hvorfor gjør de det?

Jeg tror at medienes manglende vilje eller evne til å undersøke fakta, og tendensen til bare å referere eller være arena for fremføring av "alternative fakta", gjør at "fake news" ikke fremstår som så spesielt. Alle kan simpelthen holde seg med de "alternative" faktaene de vil.

Det er virkelig et stort behov for kvalitetsjournalistikk nå. Men kvalitetsjournalistikk er ikke per definisjon alt det som står, høres eller sees i tradisjonelle medier. Noen gjør et svært viktig arbeid - andre gjør det ikke. Og for mange mangler det ressurser, siden det å bruke tid på å undersøke fakta, er tid- og ressurskrevende. 

Solveig Ruud er slett ikke alene.

Men hun er et godt eksempel på en som ofte forfølger journalistiske idealer som alle nå burde hegne om.

 

Høyre i det komiske sentrum

  • 28.03.2017 kl.10:30 i Blogg

I Høyres partiprogram for 2013-17 heter det at Høyre vil "tillate søndagsåpne butikker".

Det er et programpunkt som ikke vil bli gjennomført, og det er dessuten noe som Høyre ikke lenger mener.

På landsmøtet for to uker siden, der partiet behandlet programmet for 2017-21, vedtok partiet i stedet å "tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle".

Jeg vet ikke hvorfor Høyre har skiftet standpunkt. 

Man kunne kanskje mistenke at det var en taktisk tilpasning til KrF, og kanskje også LO og NHO, som er sterke motstandere av søndagsåpne butikker, men stortingsrepresentant Stefan Heggelund forklarer det annerledes. Han sier at søndagsåpne butikker ikke er så viktig for (flertallet i) Høyre, at det ikke er noe rop i befolkningen, og at stadig flere handler på nett fremfor i butikk.

Likevel må det være lov å reise spørsmål ved det vedtaket Høyre nå har fattet. Partiet ønsker altså å "tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle". Dette skal, ifølge programkomiteen, visstnok bety at man ikke vil tillate søndagsåpne butikker i den fireårsperioden som kommer, men at man likevel må være åpen for at forbrukerne får andre ønsker og behov, eller for å rydde opp i et lovverk med mange "merkverdigheter". 

Men hvordan kan man egentlig "tilpasse åpningstidene" til den tiden "forbrukerne ønsker å handle", hvis ikke butikkene kan gjøre det selv?

I en Dagsnytt 18-debatt etter landsmøtet lurte også programleder Ugo Fermariello på det. Han lurte simpelthen på hvordan forbrukerne skulle få fortalt politikerne at de eventuelt ønsket andre åpningstider enn butikkene har nå.

I gamle dager ville nok Høyre svart at den enkleste måten å gjøre det på, er å la butikkene selv bestemme når de vil ha åpent, avhengig av behovet og etterspørselen på stedet. Høyre er jo tross alt et parti som tror at markedsmekanismen, dvs. tilbud og etterspørsel, er en ganske fin måte å avdekke et behov på. Og det gamle standpunktet til Høyre, om å tillate søndagsåpne butikker, var jo ikke ment som et pålegg, men som en mulighet for butikkene til å holde åpent, hvis de ville.

Men sånn tenker visst ikke Høyre lenger nå. Så svaret til Fermariello var at man heller ville bruke "meningsmålinger, dialog i partier og andre samfunnsmessige dialoger" for å finne ut hva som er forbrukernes ønsker og behov.

Det lyder unektelig litt tungvint. 

 

 

 

 

 

Innvandringspolitikken etter Senterpartiets landsmøte

  • 27.03.2017 kl.11:58 i Blogg

Noen ganger lurer jeg på om ordet "innvandringskritikk" har fått en ny og annen betydning i det norske politiske språket. Det virker som om mange tror det betyr "muslim-" eller "islamkritikk", og at den som er "innvandringskritisk", altså først og fremst er "muslim-" eller "islamkritisk".

Jeg finner i hvert fall ingen annen forklaring på at så mange av Senterpartiets politiske venner og kommentatorer så nødig vil ta inn over seg at Senterpartiet er det partiet i Norge som har den strengeste innvandringspolitikken. Enkelte, som Knut Arild Hareide, har riktig nok registrert at jeg har skrevet og sagt dette, blant annet basert på en analyse av retorikk og realiteter i innvandringspolitikken som min kollega Torstein Ulserød har laget - men det er akkurat som om man nøyer seg med å registrere påstanden uten å ta den på alvor. Det virker som om man tror at det ikke kan være sant - eller at det bare er noen sider ved innvandringspolitikken som teller med når man skal gjøre opp regnskap.

Noe lignende skjedde i Dagsrevyen i går, da Magnus Takvam kommenterte Senterpartiets landsmøte. Da Nina Owing spurte om behandlingen av "innvandring" på landsmøtet, svarte Takvam at Ola Borten Moe, som han mente tilhører den "innvandringskritiske" fløyen i Senterpartiet, ikke hadde fått gjennomslag i flere saker. Det eksemplet som ble nevnt, var diskusjonen om niqab, der Borten Moe visstnok hadde gått inn for et nasjonalt forbud, mens landsmøtet hadde valgt et kompromiss og bare gått inn for nasjonale retningslinjer om bruk av niqab på skoler, universiteter osv. Og dermed, sa Takvam, hadde Senterpartiet "ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken".

Dette er, etter min oppfatning, ikke en korrekt beskrivelse av den politikken de respektive partiene ønsker å få gjennomslag for. Takvam kan ha helt rett i at Senterpartiet nå har inntatt et mer moderat standpunkt til bruk av niqab enn Frp har gjort, og det kan godt hende at dette også gjelder på et par andre områder som gjelder asylinnvandring og -integrering. Men dette er, som Ulserød har påvist, spørsmål som betyr svært lite i praksis. Om partiene forbyr niqab på en del institusjoner eller generelt i det offentlige rom, har forsvinnende liten betydning og konstituerer ikke noe avgjørende eller stort skille mellom partiene i innvandrings- og integreringspolitikken. Noen vil til og med si at dette primært er livssynspolitikk og ikke integreringspolitikk.

Det Takvam og andre ikke kan hoppe bukk over, er at Senterpartiet, i andre deler av innvandringspolitikken, har svært omfattende forslag, som på en dramatisk måte vil endre norsk innvandringspolitikk. Senterpartiet vil, som vi vet, skrote EØS-avtalen som sikrer fri arbeidsvandring i EØS-området. Partiet vil også melde Norge ut av Schengen og erstatte Schengenavtalen med en permanent grensekontroll med muligheter for å føre en svært streng politikk overfor mennesker som vil inn i Norge. Passfriheten i EØS-området skal innskrenkes til passfrihet i Norden.

At Senterpartiet vil ut av EØS er et gammelt standpunkt. Men det skjer gradvis en endring i måten partiet begrunner sitt standpunkt på, idet det dreier seg stadig mer om innvandring. I en resolusjon som ble vedtatt på landsmøtet, tydeliggjør også partiet sitt ønske om å legge restriksjoner på arbeidsinnvandringen mens vi (fortsatt) er medlem av EØS, noe som, såvidt jeg kan forstå, betyr en radikal endring i måten den frie bevegeligheten virker på i Europa nå. Jeg vet ikke om Ola Borten Moe støttet denne resolusjonen, men i 2013 var han i hvert fall blant dem i Senterpartiet som stilte seg svært positiv til arbeidsinnvandringen i Europa. Og da kunne han vel neppe vært karakterisert som en del av den "innvandringskritiske" fløyen i partiet?

Når det gjelder arbeidsinnvandring er ikke Frp en konkurrent til Senterpartiet. Frp har så langt ikke vært i nærheten av å ville føre en tilsvarende politikk. SV, derimot, har synspunkter som ligner Senterpartiets, men SV vil, på den annen side, føre en mindre restriktiv asylinnvandringspolitikk. Også Frp har riktig nok reist spørsmål ved EØS-avtalen - og gjør det også i forslaget til program - men det er med andre begrunnelser enn de Sp og SV bruker, og dessuten med langt mindre dramatiske forslag til tiltak.

Det er i det hele tatt merkelig hvor mange som går på tå hev når de skal karakterisere Senterpartiet. Takvam sa i Dagsrevyen at Senterpartiet på landsmøtet hadde vektlagt "den nasjonale dimensjonen" og "nasjonal selvstendighet" sterkt - antagelig fordi han neppe vil bruke ordene "nasjonalistisk" eller "nasjonalkonservativt" om partiet.  Og veldig mange kommentatorer mener at Senterpartiet ikke kan være et populistisk parti, siden partiet ikke har snudd kappen etter vinden, men har ment det samme hele tiden. Det er, som Trygve Slagsvold Vedum sier, ikke Senterpartiet som har snudd kappen etter vinden, men vinden som har snudd. 

Men det er jo ikke noe kriterium på populisme at man har inntatt et nytt standpunkt. Mange syns det er helt uproblematisk å kalle Frp et høyrepopulistisk parti, enda partiet og standpunktene det har, nærmer seg 50 år. Og Høyre var jo del av høyrebølgen på 1980-tallet, selv om Høyre hadde "ment det samme hele tiden". 

Selv syns jeg det er problematisk å kalle partier - og i hvert fall norske partier - for populistiske. Det man derimot kan gjøre, er å karakterisere retorikk og politikk som føres, som populistisk. Det kan tidvis ramme alle partier, men jeg syns at enkelte både i Senterpartiets og Fremskrittspartiets ledelse for tiden delvis fører en populistisk retorikk, slik Senterpartiet også gjorde før EU-avstemningen i 1994. Når Vedum sier at folk i Oslo bare sitter på kafe eller kontor og ikke har "respekt for levd liv" - eller Listhaug sier at hennes meningsmotstandere er et "hylekor" - og begge bruker en form for folk- og eliteretorikk som argumenter i debatten - ja, så er det, etter min oppfatning, en populistisk retorikk.

Om streng innvandringspolitikk tilhører "høyre" eller "venstre" i politikken kan nok diskuteres. De fleste vil nok mene at det er mest innvandringsskepsis på høyresiden, særlig i de såkalte høyrepopulistiske partiene. Men innvandringsmotstanden vokser også i mange partier på venstresiden. Litt enkelt kan man kanskje si at høyresiden er mest skeptisk til asyl- og flyktninginnvandring fra land utenfor EU/EØS, mens venstresiden i stigende grad er kritisk til arbeidsinnvandring.

Alt i alt er det vel riktig å si at Senterpartiet tok et steg eller to til venstre under sitt landsmøte i helgen. Derfor "stemmer" det tilsynelatende ikke at de også gikk inn for en strengere innvandringspolitikk enn noen andre partier i Norge. Men det gjorde faktisk Senterpartiet, selv om partiet har litt andre standpunkter enn Frp.

Derfor blir det galt av Magnus Takvam å fortelle oss at Senterpartiet "ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken" uten at han legger til noe mer.

Sannheten er at Senterpartiet gikk mye lenger, selv om det muligens ikke gjaldt i spørsmålet om bruk av niqab.

Senterpartiet har helt rett i at partiet ikke har den strengeste eller mest polariserende retorikken i innvandringsdebatten. Men partiet - og partiets venner - må kunne erkjenne at det har den strengeste politikken, og at dette er en politikk som vil ha store konsekvenser, dersom den gjennomføres. 

Barna våre fortjener gode skoler!

  • 17.03.2017 kl.08:35 i Blogg

I dag våknet vi til en god nyhet.

Regjeringen vil at staten skal bruke eksperter til å gi ekstra hjelp til skoler som "over flere år" har "veldig dårlige resultater", dvs. at de ikke greier å skape en skole som har tilstrekkelig høy kvalitet. Med "kvalitet" menes her både kvaliteten på læringen, for eksempel målt ved nasjonale prøver og standpunktkarakterer i 10.klasse, og kvaliteten på læringsmiljøet, for eksempel slik den fremkommer i elevundersøkelser, der man bl.a. spør om forekomsten av mobbing, om trivsel osv.

Ideen er ikke helt ny. Også da jeg var utdanningsminister i 2001-05 var  planen å etablere en ordning der eksperter kunne rykke ut til skoler eller kommuner som hadde store problemer. Men nå kommer det altså et forslag til Stortinget i den meldingen om kvalitetsutvikling i skolen som Regjeringen snart skal fremme. 

Man skulle tro at dette var en nyhet som også andre enn jeg syns var god. 

Men nei.

En forsker mener at det er en "for enkel løsning" på "et meget komplisert og vanskelig problem", og deretter slår han inn vid åpne dører ved å fortelle oss at karakterer og nasjonale prøver ikke forteller alt, fordi man også må se på elevenes forutsetninger og sosiale bakgrunn. Han mener Regjeringen ikke tar hensyn til dette, men det vet vi vel strengt tatt ikke noe om, siden stortingsmeldingen ennå ikke er fremmet.

Kommunenes Sentralforbund mener det er en "for smal tilnærming". Ifølge KS vet skolene og kommunene allerede utmerket godt hvor de har problemer og hvor de skal søke råd. Derfor trenger de ingen "rangering" eller liste over de dårligste skolene for å gjøre noe med problemet.

Og lærernes organisasjon, Utdanningsforbundet, er selvsagt imot, slik de stort sett alltid er imot noe som kan måle kvalitet eller kikke lærerne i kortene. De etterlater riktig nok inntrykk av at de ikke er mot å måle kvalitet, men måten man gjør det på er alltid "for enkel". Skolen er alltid altfor "kompleks", og vi må alltid ha et mye bredere læringssyn for å kunne få med alt. Satt på spissen: Det hjelper ikke å konstatere at en skole over flere år skårer veldig dårlig, både på trivsel, mobbing, læringsmiljø og matematikk og lesing - for det kan jo hende at skolen gjør noe annet som er bra, som man ikke måler eller greier å måle.

Det minner meg litt om landbrukspolitikken. Alt er så komplekst at det blir ugjennomtrengelig for folk flest, hvilket fører til at profesjonene og/eller særinteressene får all makt. Men merkelig nok er det alltid én ting som vil hjelpe, og det er mer penger. Det er riktig nok ikke dokumentert, men det stilles sjelden kritiske spørsmål til et slikt krav. Problemet er bare at det i årene som kommer, vil bli stadig vanskeligere å "løse" problemer på denne måten, særlig når man allerede ligger i verdenstoppen i ressursbruk.

Jeg blir for øvrig alltid litt forundret når det hevdes at man ikke trenger å måle kvalitet eller ha åpenhet om kvaliteten i skolen, fordi lærerne, skolene og kommunene jo allerede vet hvordan det står til. For hvis det er slik - hvorfor i all verden gjør de ikke noe med problemene? Kunnskapsministeren snakker tross alt om skoler som over flere år har veldig dårlige resultater, og hvorfor har de det, hvis de vet om det og ikke trenger hjelp for å gjøre noe med det?

Utdanningsforbundet annonserte at Regjeringen vil møte motstand, både fra forskere (og det er aldri vanskelig på skoleområdet, for her er mye av forskningen og mange av forskerne veldig ideologiske) og fra Utdanningsforbundet. Og siden mange politikere og partier gjerne vil holde seg inne med Utdanningsforbundet, som organiserer mange lærere med stemmerett, vil nok også deler av opposisjonen protestere.

Da kan det være greit å huske at skolen tross alt ikke er til for lærerne. Den er til for elevene, og hverken de eller deres foreldre er til stede i debatten. De er nemlig, i motsetning til lærerne, ikke organisert. De kan bare la seg høre ved å gå til stemmeurnene når det er valg. Da skal de riktig nok ta stilling til mye mer enn skolepolitikken, men også den er viktig for mange.

Barna våre fortjener en best mulig skole.

Det blir spennende å se detaljene i forslaget, men det vi hørte i dag, lover godt!

 

Høyres ideologiske sjel

  • 11.03.2017 kl.11:01 i Blogg

I dagens aviser er det flere kommentatorer som leter etter Høyres ideologiske sjel. Flytter partiet seg mot venstre? Blir det mer sentrumsorientert? Og er det de liberale eller de konservative som vinner stridssakene? 

De fleste kommentatorer synes å mene at det er de «liberale» som vil ha pappakvote, eggdonasjon, gratis barnehager og fjerne eller målrette barnetrygden. De er unge og moderne, og ofte kvinner.

De «konservative», derimot, har et annet ståsted: De vil beholde barnetrygden, la familiene bestemme over permisjonen selv og si nei til eggdonasjon.

Men hvem er det som i så fall flytter partiet mot venstre - eller mot sentrum?  Hvis KrF er sentrum, må det være de «konservative» som gjør det. Men hvis Venstre er sentrum, er det nok de «liberale» som gjør det.

Bruken av «liberal» og «konservativ» i disse sakene er imidlertid ikke alltid så oppklarende. Man kan si at det er konservativt å ville beholde noe slik det er, for eksempel barnetrygden eller forbudet mot eggdonasjon, men det kan ikke uten videre betegnes som liberalt å erstatte (deler av) barnetrygden med gratis barnehage eller tillate eggdonasjon. Det kan også argumenteres for at det er mindre liberale løsninger enn de vi har. Og det er selvsagt heller ikke mulig å si at det er mer liberalt med enn uten kvoter i foreldrepermisjonen.

De standpunktene som mange betrakter som liberale på disse områdene, kan også betraktes som mer venstrevridde eller sosialdemokratiske. Slik sett kan man si at de «liberale» ikke bare vil flytte partiet mot Venstre, men også mot venstre - mens de «konservative», og mange som oppfatter seg som liberale, vil beholde en tydeligere posisjon som et alternativ til sosialdemokratiet. Og for å øke forvirringen enda litt mer: Partiet Venstre mener selv at det er det eneste reelle sentrumspartiet i dag. Men mange kommentatorer og politiske motstandere av Venstre, mener at Venstre på mange områder er det mest "høyrevridde" partiet vi har.

På Høyres landsmøte er det også andre stridssaker, bl.a. knyttet til pelsdyrnæringen, formuesskatten, skattelettelser, forsvaret, ulv og konsekvensutredning av Nordland VI og Troms II.

Og hva er mest «liberalt» og «konservativt» her? Er det f.eks. mer konservativt å ville fjerne hele formuesskatten, fordi Høyre alltid har ment det - eller er det mest liberalt, fordi det innebærer en liberal næringspolitikk og en god balanse mellom privat og offentlig sektor? Og hvordan skal man tolke partiets utvikling når stemmegivningen går på kryss og tvers av disse sakene?

Den profilerte stortingsrepresentanten Heidi Nordby Lunde kan tjene som ett eksempel. Hun er for eggdonasjon, for (ikke "moderate") skattelettelser, for fjerning av formuesskatten, prinsipielt mot kvoter, mot gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.

Nordby selv kaller seg «liberalist», og det er svært uvanlig i Høyre. Men det som er sikkert, er nok at hun ikke har noe ønske om å bevege partiet mot venstre eller KrF. Hun ønsker et Høyre med et tydelig ståsted på høyresiden i norsk politikk.

En annen profilert stortingsrepresentant er lederen for Høyres Kvinneforum, Tina Bru. Hun er også for eggdonasjon, men for moderate skattelettelser, mot å fjerne formuesskatten helt, for kvoter, for gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.

Tina Bru er blitt omtalt som en «raddis» i Høyre, som vil flytte partiet mot venstre, og som er veldig opptatt av å være «superpragmatisk» i likestillingspolitikken og gjøre det som virker. Hun skiller seg ganske mye fra Nordby Lunde.

Eller for å legge til en ung mann i partiet, nemlig Unge Høyre-lederen som etter alle solemerker snart blir stortingsrepresentant, og som jeg tror de fleste i hvert fall oppfatter som moderne: Han er, såvidt jeg har skjønt, for eggdonasjon, mot fedrekvoter, mot gratis barnehager, for å beholde barnetrygden, for (ikke "moderate") skattelettelser, for å fjerne formuesskatten og mot å forby pelsdyrnæringen. Men er han "konservativ" eller "liberal"? Kanskje han bare er "liberal-konservativ", slik partiet hans er?

Mange andre kunne vært nevnt. Poenget er dette: Merkelappene «konservativ» og «liberal» brukes for ukritisk av mange kommentatorer. 

For det første er ikke det de ser, nødvendigvis så konservativt eller liberalt som de tror. Og det er slett ikke alltid slik at det som omtales som liberalt, beveger partiet mot venstre eller mot Venstre.

For det annet er det ikke liberale og konservative fløyer i partiet som stemmer sammen i alle de omtalte og omstridte sakene der disse karakteristikkene brukes. Folk er, mye mindre enn før i tiden, utstyrt med «meningspakker» som gjør at man kan forutsi et standpunkt ut fra et annet standpunkt.

Mange kommentatorer virker litt forvirret og syns det er vanskelig å analysere Høyres ideologiske sjel.

Det er kanskje ikke så rart.

 

Oslo Symposium og de kristne

  • 07.03.2017 kl.15:04 i Blogg

Det er ikke overraskende at Oslo Symposium virker veldig provoserende på mange. Sterkt religiøse mennesker og miljøer virker generelt provoserende i et så sekulært samfunn som det norske.

Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv. 

En av dem er Trond Bakkevig, som er prost og aktiv Arbeiderparti-mann. Han mener at symposiet "misbruker kristendommen", fordi man har "gjort kristendom til et verktøy for politisk møtevirksomhet". Han mener det er feil å gjøre kristendommen til et "politisk prosjekt", fordi det finnes gode kristne i alle partier, både til høyre og venstre i politikken.

Bakkevig får følge av lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som, ifølge Vårt Land, går "hardt ut mot mønstringen". "Å forsøke å lime kristen tro til bestemte politiske partier, opplever jeg som et direkte forsøk på å bedrive kirkesplittelse", sier hun, som mener at "kristen tro (ikke) lar seg mynte ut i ett politisk program".

Også Emil André Erstad, som er KrF-politiker og rådgiver i tankesmien Agenda, har "sett (seg) lei på at Bjarte Ystebø, Oslo Symposium og høgreorienterte kristne har tatt monopol på kva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne". Det Oslo Symposium driver med, er egentlig "ein diskusjon om harde politiske realitetar forkledd i ei innpakning av snevre verdispørsmål". Det er dessuten "ein farleg veg å gå for eit kristenfolk i eit land, det å knytte livssynet sitt til visse politiske parti. Det gjer trua på ein allmektig Gud til ein politisk reiskap som brukast til å fremja eigne politiske preferansar." For Erstad er det kristne livssynet hans den viktigste politiske motivasjonen han har for å drive med politikk, men det gir han visstnok aldri svar på hvilket politisk parti han skal engasjere seg i.

Da Trond Bakkevig var på Dagsnytt 18 i går, ble han spurt om ikke kritikken hans bare kom fordi han har et annet politisk syn enn initiativtakerne til Oslo Symposium har, men dette kunne han - med rette - tilbakevise. Bakkevig har, prisverdig nok, også kritisert de politiske prestene i Den norske kirke, noe jeg skrev om her

Likevel er det noe som skurrer i kritikken fra de tre.

Det første som skurrer, er at de, bortsett fra Bakkevig, sjelden eller aldri tar seg bryet med å kritisere hvordan prester og biskoper i Den norske kirke opptrer politisk. Erstad har rett i at de som står bak Oslo Symposium, er veldig opptatt av noen verdispørsmål, som "tilfeldigvis" faller sammen med de verdispørsmålene den kristenkonservative delen av Frp er opptatt av, mens de er påfallende lite opptatt av en del andre spørsmål. Men det samme kan sies om en del av de norske biskopene, som er mer opptatt av spørsmål som "tilfeldigvis" faller sammen med venstresidens verdier, mens de er påfallende lite opptatt av saker som f.eks. Frp og Oslo Symposium er opptatt av.

Det andre som skurrer, er at kritikken mot Oslo Symposium fremføres som om symposiet var eid av staten eller representerte oss alle. Men det stemmer jo ikke. Oslo Symposium er et arrangement, som en privatperson har tatt initiativ til, og som er støttet av foreningen ICEJ, avisen Norge IDAG og organisasjonen Kristenfolket. Og spørsmålet er: Hva er egentlig illegitimt med at et slikt frivillig arrangement blander kristendom og politikk? Man kan mislike det og kritisere det, men det er vel ikke i seg selv illegitimt? Og man kan vel ikke påstå at det er "misbruk" av kristendommen eller "forsøk på å bedrive kirkesplittelse", for vi aner vel tross alt ikke hvilke kirker initiativtakerne og deltakerne er medlem av? Hvilke prinsipper er det egentlig Oslo Symposium bryter?

Selv syns jeg det er en vesensforskjell på en statskirke, og til dels også den nåværende folkekirken, og andre kirkesamfunn. Etter min mening må en kirke - for ikke å snakke om et arrangement - kunne tro og mene nøyaktig hva den eller det vil. Problemet er mye større når en statskirke, som har et slags nesten-monopol og foregir å være en kirke for oss alle, opptrer politisk, noe jeg skrev om her og uttalte meg om her. En statskirke har, akkurat som NRK (i motsetning til andre medier), særlige forpliktelser, fordi den opptrer på vegne av oss alle.

Det tredje som skurrer, er de tre kritikernes manglende evne til å se hvordan Fremskrittspartiet praktisk talt aldri blir tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke. Bakkevig og Raaum kan gjerne si at det finnes gode kristne i alle partier, og at det kristne livssynet ikke forteller noe om hvilket parti man vil velge, men demonstrerer kirken dette i praksis?

Jeg syns ikke det. Jeg kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunnsdebatten om politiske spørsmål, og som fremstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Og en biskop i Den norske kirke, som åpent står frem eller virker som en Frp'er, virker helt utenkelig. Så når de føler at noe så prosaisk som et arrangement kan virke så støtende - hvordan tror de da det kan virke på andre kristne, som for eksempel er skeptiske til innvandring og stemmer Frp, at deres parti og deres syn mer eller mindre direkte blir stemplet som ukristelig - til og med av Den norske kirke?

Det siste som skurrer, er det litt paradoksale i Erstads budskap. For det første mener han at det kristne livssynet han har, ikke har noe med politikk å gjøre, og at det ikke forteller han noen ting om hvilket parti han skal engasjere seg i. Men hvis det er så tilfeldig - hvordan kan han da bli så provosert av at mange på Oslo Symposium (sannsynligvis) støtter Frp? Er det ikke i bunn og grunn et kjennetegn på en levende religion at ulike kristne grupperinger finner ulike saker og verdier de ønsker å fremme? Er ikke nettopp det et tegn på at vi lever i et liberalt og livssynsåpent samfunn?

Alle vi andre må jo dessuten tåle at Erstad selv tilhører et parti som kaller seg Kristelig Folkeparti, og som har et verdigrunnlag som "er hentet fra Bibelen", hvilket indirekte kan få oss til å tro at andre partier, som har et annet verdigrunnlag, ikke kan ha hentet det fra Bibelen? 

Jeg er klar over at KrF gjerne fremhever at de begrunner sine standpunkter politisk og verdslig, men jeg syns ikke alltid partiet lever opp til dette idealet. KrF holder seg nemlig ikke alltid tilbake fra å bruke svært harde karakteristikker av andre i saker som man i hvert fall kan mistenke har noen religiøse undertoner, slik det for eksempel var i saken om søndagsåpne butikker. Og spørsmålet er om ikke dét også kan virke som om noen har "tatt monopol på hva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne"? Det hender jo også at KrF begrunner sine standpunkter med kristelig nestekjærlighet.

Mitt inntrykk er at kritikken som nå rettes mot Oslo Symposium, er litt mindre prinsipiell enn den foregir å være.

Dersom det hadde blitt avholdt et arrangement fullt av troende folk som stemte på venstresidens partier, og som var grenseløst opptatt av liberal innvandringspolitikk, klima og økonomisk ulikhet, tror jeg ikke vi hadde sett så hard kritikk fra andre kristne. 

Kristne Frp'ere ville kanskje følt seg litt støtt, men det ville neppe bekymret Den norske kirke.

 

 

Oppdatert: Det er ikke riktig, slik jeg skriver mot slutten av teksten, at Emil Erstad mener at hans kristne livssyn ikke har noe med politikk å gjøre. Det korrekte er det jeg skriver tidligere i teksten, at et kristent livssyn ikke forteller noe om hvilket parti man vil engasjere seg i. 

Analysen av Senterpartiet

  • 22.02.2017 kl.20:27 i Blogg

I NRKs Ytring sist søndag diskuterte NRKs og Dagbladets politiske kommentatorer, Lars Nehru Sand og Marie Simonsen, Senterpartiets utvikling. 

Jeg syns ikke analysen de hadde, var så god, og la meg forklare hvorfor.

Programlederen viste to ganger til at det er enkelte som mener at det er en forbindelseslinje mellom Brexit og Trump og Senterpartiet, og at det finnes en norsk form for "trumpisme". Hvem programlederen siktet til, vet jeg ikke, men det kan vel være at det blant annet var meg, siden jeg skrev dette innlegget i Aftenposten for en tid tilbake. 

Problemstillingen ble kontant avvist av Marie Simonsen, som mente den var "åpenbart feil", og hun begrunnet det med at Senterpartiets motstand mot sentralisering er Senterpartiet "i et nøtteskall" og noe partiet alltid har ment. Lars Nehru Sand motsa ikke Simonsen og mente dessuten at det (bare?) var Senterpartiets motstand mot Regjeringens reformer, som er årsaken til Senterpartiets fremgang på meningsmålingene. Men begge strakk seg til å si at noe av Senterpartiets folk- og eliteretorikk, og de negative utfallene mot Oslo, er problematiske og, slik jeg forsto dem, populistiske. 

Noe lignende gjentok seg i Dagsnytt 18 i dag: Fredrik Solvang spurte sin kollega Magnus Takvam om han mente det var noen forbindelse mellom Brexit og Trump og Senterpartiets sterke fremgang, noe også Takvam avviste, også han under henvisning til at Senterpartiet alltid har vært et distriktsparti, mens Brexit og Trump er noe nytt.

Dette er, etter min mening, en for enkel og litt rar analyse. 

Hvis man skal studere de politiske vindene som nå blåser over USA og Europa, må man selvsagt ta med seg langt mer enn Brexit og Trump, og man må studere de bakenforliggende forhold, som kan ha utviklet seg over lang tid, og ikke bare symptomene, som er valgseier til henholdsvis Brexit og Trump.

Min kronikk var derfor ikke avgrenset til Storbritannia og USA eller "Brexit og Trump". Jeg viste til det som nå skjer i nesten alle europeiske land, også i våre naboland.

I tillegg er det viktig å understreke, slik jeg gjorde, at forskjellene mellom landene og de populistiske og nasjonalt orienterte partiene er svært store.

Spørsmålet er likevel, om det til tross for store forskjeller, er mulig å spore noen felles trekk, og det mener jeg det er. Fellestrekkene er blant annet (1) en felles ideologisk kjerne, nemlig nasjonalkonservatismen; (2) noen felles standpunkter i en del nærmere definerte saker, som typisk dreier seg om større nasjonal selvbestemmelse og motstand mot globalisering og internasjonal integrasjon; (3) en felles, populistisk retorikk, som ofte kretser rundt folk og elite; (4) et felles velgermønster, som typisk er by/land - og (5) sterke, ofte karismatiske ledere, uten at det betyr at alle ligner Trump eller Nigel Farage. 

Og enten man liker det eller ei: Senterpartiet skårer relativt høyt på disse kriteriene - kanskje høyest av alle norske partier. Og dermed er det selvsagt ikke unaturlig å se på partiet som en del av den internasjonale stemningsbølgen. Det er i hvert fall veldig spesielt bare å avfeie det som "feil". 

Jeg har aldri sett, hverken blant forskere eller utenlandske kommentatorer, at det er et kriterium for å ha slektskap til denne populistiske og/eller nasjonalt orienterte politiske bølgen, at man ikke er et gammelt parti eller ikke har ment det man mener, lenge. I denne kretsen av partier finnes det både nye og gamle partier, og det finnes gamle partier som alltid har ment det de mener, og gamle partier som har forandret seg. Og by/land- eller sentrum/periferi-aksen er selvsagt ikke unik for Norge.

Det er ikke vanskelig å forstå at man, slik stemningen er nå, kan vinne oppslutning på å være mot globalisering, mot frihandel, mot EU, mot innvandring og mot sentralisering. Jeg skal ikke her bruke tid på å analysere årsakene, men det handler nok både om reelle, påståtte og innbilte konsekvenser av den åpne og "liberale orden" og om svak argumentasjon og forankring av de ideene den såkalte liberale eliten står for. 

Derimot er det vanskelig å forstå at Norge, nærmest som eneste land, ikke skal merke noe til den politiske stemningsbølgen vi nå ser rundt oss. 

Uansett er det interessant at et parti som tar mål av seg til å innta regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet, er mot så mange av de pågående reformene.I tiden som kommer, bør Senterpartiet utfordres mer på hva de er for.

Kommentatorene, på sine side, bør utfordres til å begrunne sine standpunkter bedre. De har aldri vært i tvil om at Fremskrittspartiet er del av en internasjonal trend, selv om Fremskrittspartiet er 45 år gammelt og "alltid" har ment det de mener om innvandring.

Senterpartiet er riktig nok litt eldre, men det gjør vel knapt noen forskjell.

 

NRKs merkelige undersøkelse i Venstre

  • 13.01.2017 kl.12:57 i Blogg

Hovednyheten i NRKs nyhetssending i dag morges, og tema for Politisk kvarter, var at Venstre kan tenke seg å samarbeide med Arbeiderpartiet etter valget i 2017.

Bakgrunnen for nyheten var en undersøkelse NRK har gjort blant Venstres fylkesledere. Der fremkommer det riktig nok at alle, med unntak av én, foretrekker at Venstre samarbeider med Høyre og KrF etter valget i 2017, men det var ikke dette NRK var interessert i.

Det NRK var opptatt av, var å finne ut om Venstres fylkesledere vil samarbeide med Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Og som man roper i skogen får man svar: Det viser seg at "flere av fylkeslederne i Venstre (er) for at partiet kan samarbeide med Arbeiderpartiet etter valget". Venstre har nemlig et "Frp-problem" (oppdatert: et begrep Venstre selv brukte først), og NRK syns visst dette er interessant, blant annet fordi Frp ikke vil støtte en regjering det ikke selv er en del av.

I løpet av reportasjene og Politisk kvarter ble Høyre, SV og Senterpartiet knapt nevnt.

Men det NRK her gjør, er å stille feil spørsmål. 

For et liberalt sentrumsparti er ikke spørsmålet om det står nærmest det politiske tyngdepunktet på venstresiden eller et ytterpunkt på høyresiden. Spørsmålet er om partiet står nærmest det politiske tyngdepunktet på venstresiden eller tyngdepunktet på høyresiden, altså Arbeiderpartiet eller Høyre. Hadde NRK spurt om det, hadde svaret vært klart: Venstre, som oppfatter seg som et borgerlig parti, står nærmere Høyre enn Arbeiderpartiet. 

Dette betyr ikke at forholdet til Fremskrittspartiet er uinteressant. Men hvis det skal stilles opp en motsetning for å finne ut hva Venstres fylkesledere foretrekker, må man sammenligne det som kan sammenlignes. Spørsmålet måtte derfor ha vært om Venstres fylkesledere foretrekker Fremskrittspartiet fremfor SV, Senterpartiet og kanskje Rødt - altså ytterpunktet på høyresiden sammenlignet med ytterpunktene til venstre. Man kan innvende at Senterpartiet ikke er et ytterpunkt på venstresiden, men det er i hvert fall et parti som har bestemt seg for å samarbeide med venstresiden, som politisk skiller seg stadig mer fra Venstre, bl.a. i klimapolitikken, og som, i likhet med Frp, har sagt at det ikke vil støtte en regjering det ikke selv er en del av. 

Slik meningsmålingene er i dag, er Arbeiderpartiet avhengig av både SV og Senterpartiet for å danne flertall. Noen drømmer nok om å bytte ut SV og/eller Senterpartiet med Venstre og KrF, og i så fall kunne spørsmålet til fylkeslederne i Venstre vært et annet - nemlig om de foretrekker en H/V/KrF-regjering eller en Ap/V/KrF-regjering. Og svaret på det vet vi hva er: Venstre foretrekker en regjering med Høyre, Venstre og KrF.

NRK vil, til sitt forsvar, sikkert påpeke at en H/V/KrF-regjering er lite sannsynlig, fordi Frp ikke vil gå ut av regjering eller støtte en regjering det ikke selv er med i. Men det er svært mye som er usikkert eller lite sannsynlig på den andre siden også. Hvilke regjeringsalternativer som er mulig på hver side er rett og slett ikke avklart og vil neppe heller bli det før etter valget. Men når Venstre foretrekker en regjering med Høyre og KrF, er det åpenbart at partiet er innforstått med at det kan innebære en form for samarbeid med Frp.

Da jeg hadde små barn lærte jeg et triks for å få barna til å spise fisk. Man skulle ikke spørre om de ville ha fisk, men avgrense eller "lukke" valget for dem ved å spørre om de ville ha ketchup eller sennep på fisken.

Det er omtrent samme teknikk NRK bruker når de ringer rundt til Venstres fylkesledere og spør om de foretrekker Arbeiderpartiet eller Frp.

 

Frp vs. Sp

  • 23.12.2016 kl.12:52 i Blogg

2016 har vært et politisk jordskjelv.

Etter mange år med fremgang for det åpne, liberale demokratiet, må vi nå konstatere at vi står ved en korsvei, og at det er mer usikkert hva fremtiden vil bringe. Storbritannia skal melde seg ut av EU, Trump har vunnet i USA, og populismen og nasjonalismen er på fremmarsj. Analysene av årsakene til at nasjonalismen vokser fyller nå bindsterke verk og har nok mindre å gjøre med det "alle" først trodde, nemlig økonomisk ulikhet - og mye mer å gjøre med en følelse av tap av identitet og motstand mot innvandring. 

I Norge har vi så langt vært lykkelig forskånet for de mest outrerte utslagene av de populistiske og nasjonalistiske vindene som blåser over Europa. Men det betyr ikke at vi ikke ser noen av de samme tendensene her.

Min spådom er at mange partier kommer til å spille på mer nasjonale strenger i den valgkampen vi nå skal inn i, enn de har gjort før. Og mest interessant i denne forbindelse blir det å se hvordan Fremskrittspartiet og Senterpartiet ter seg, siden dette er de to partiene som ligner mest på de populistiske og nasjonalistiske partiene og bevegelsene i Europa.

Noe annet som er interessant i den forbindelse, er medienes håndtering av disse to partiene. Gradvis synes det, litt sent, å gå opp for norske journalister at Senterpartiet faktisk er et parti som står for mye av det samme som andre nasjonalt orienterte partier i Europa står for. Men de tar det ikke ordentlig på alvor. Mens det er helt tydelig at mange journalister nærer dyp antipati overfor Frp og de politikerne i Frp som spiller mest på populistiske strenger, som for eksempel Sylvi Listhaug - er det like tydelig at Trygve Slagsvold Vedum er veldig godt likt. Hanne Skartveit i VG skrev forleden at vi skulle prise oss lykkelig i Norge, dersom "vår" populisme og nasjonalisme kom til uttrykk i et større Senterparti. Og Skartveit har naturligvis et poeng, for Senterpartiet skal ha ros for at det ikke tyr til en splittende retorikk.

Men politikk handler, når alt kommer til alt, mest om innhold. I et innlegg jeg skrev i Klassekampen forleden, pekte jeg på de trekkene som er felles for de nasjonalkonservative partiene og bevegelsene i Europa; 

  • De er ofte negative til globalisering og frihandel og ønsker mer proteksjonisme.
  • De er ofte negative til europeisk integrasjon og til EU.
  • De er ofte skeptiske til innvandring og vil føre en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
  • De er ofte tilhengere av tradisjonelle familieverdier og er konservative i mange sosiale spørsmål.
  • De ønsker seg ofte mer direkte demokrati, dvs. flere folkeavstemninger.
  • De dyrker nasjonale særtrekk og det de mener er den nasjonale kultur og identitet.

 

Det er liten tvil om at både Fremskrittspartiet og Senterpartiet har betydelige aksjer i denne "meningspakken", men Senterpartiet skårer nok best. Det var også Senterpartiet ved Trygve Slagsvold Vedum som uttrykte størst begeistring over Brexit, og som svært raskt så de mulighetene som valget av Trump kunne gi. Senterpartiet fremstår også klart som det minst reformvillige og, i praksis, det minst klimavennlige partiet på Stortinget nå. Senterpartiet er også det partiet som, samlet sett, fører den strengeste innvandringspolitikken i Norge. Og det er i det minste interessant at Trond Andresen, som står langt til venstre politisk, sier han ville valgt Le Pen om han var fransk, mens han vurderer Senterpartiet i Norge. 

På visse områder har det uten tvil vært vanskelig for Høyre, og ikke minst Venstre og KrF, å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering. Det gjelder nok særlig på innvandringsfeltet, der retorikken til enkelte i Frp er vanskelig å svelge for mange i Høyre, Venstre og KrF. Også klimapolitikken har vært vanskelig, selv om Frp her til slutt har gitt mye. Og Europa-politikken kan seile opp som et vanskeligere felt i årene som kommer, dersom Frp bestemmer seg for å si nei til EØS på sitt landsmøte til våren.

Alt dette er godt belyst av mange kommentatorer og journalister.

Men når vi nærmer oss valget i 2017, må de også belyse hva et samarbeid med Senterpartiet vil bety. Hvor lett vil det være for Arbeiderpartiet eller for KrF og/eller Venstre, dersom de skulle velge å gå til venstre? Vil ikke stridstemaene bli nesten nøyaktig de samme?

Det er mulig det er mer latter rundt bordet når man forhandler med Slagsvold Vedum enn det er når det er Siv Jensen som er motpart. 

Men som vi alle vet: Det er det indre som teller.

God jul!

 

Terje Søviknes

  • 21.12.2016 kl.13:44 i Blogg

I går ble Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet utnevnt til ny olje- og energiminister etter Tord Lien.

I går morges, mens ryktene om denne utnevnelsen fortsatt gikk, twitret jeg følgende om Terje Søviknes:

"Det er 15 år siden Terje Søviknes gjorde en feil og tok konsekvensen av det. Jeg foreslår at mediene legger det til side nå."

Bakgrunnen for at jeg twitret dette, var et inntrykk av at mediene ikke ville slutte å omtale Terje Søviknes uten samtidig å minne om historien fra 2000, da Søviknes, mens han var ordfører og dermed en maktperson, hadde sex med en 16 år gammel jente på et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom - en sak som ble håndtert svært uheldig og kritikkverdig av Fremskrittspartiet da den ble kjent, og som også Søviknes bagatelliserte i starten. Så bare for å presisere dette: Jeg mener selvsagt ikke at saken ikke skulle vært nevnt. Spørsmålet er bare hvor mye og hvor lenge.

Etter reaksjonene på Twitter å dømme, er det ganske mange som er enig med meg. Men det kan virke som enda flere er uenig. Tweeten min utløste i hvert fall en twitterstorm, der svært mange gir uttrykk for at Søviknes aldri burde kunne bli statsråd med en slik historie i bagasjen. Mange stilte spørsmål til meg om hvordan jeg kunne tolerere ham som statsråd.

Så la meg begrunne det her.

Formelt kan nesten hvem som helst bli statsråd i Norge, bare de er norske statsborgere og ikke er i nær slekt med noen andre medlemmer av regjeringen. Slik bør det fortsatt være. Å bli utnevnt til statsråd og å få inneha et av landets fremste verv, bør være et spørsmål om tillit og ikke om formaliteter knyttet til for eksempel utdanning eller vandel. 

Kan man så ha tillit til en person som en gang i livet har gjort noe galt, juridisk og/eller moralsk?

Selvsagt kan man det. Jeg har tillit til en lang rekke personer som har begått feil i livet, og som på ulike måter har innrømmet dette og gjort opp for seg. Sannsynligvis har jeg også tillit til mange mennesker som har begått ulike feil og kanskje også straffbare handlinger, uten at jeg vet om det.

Når det gjelder statsråder skal det imidlertid mye til å holde fortiden skjult. Og dreier det seg om alvorlige forhold, eller hvis politi og domstoler har vært involvert, uten at sakene er offentlig kjent, er det i dag kutyme for å informere statsministeren om dette - før man eventuelt blir utnevnt til statsråd.

Så langt antar jeg at de fleste er enig med meg.

Men hva så med Søviknes?

Jeg tror ingen betviler at han faglig og politisk er skikket til å være statsråd. Men fortjener han å ha vår tillit?

Slik saken fra 2000 nå fremstår, mener jeg svaret på dette er ja.

Juridisk er saken helt ute av verden. Den 16-årige jenta ønsket ikke selv, ifølge sin advokat, å gå til søksmål mot Søviknes, og det ble presisert at hun ikke mente seg voldtatt. Men politiet startet likevel etterforskning på eget initiativ og konkluderte med å henlegge saken som intet straffbart forhold. 

En henleggelse kan skje av mange grunner. Det er ikke uvanlig å lese om at saker henlegges "etter bevisets stilling". Det betyr at det fortsatt kan foreligge en mistanke om et straffbart forhold, men at det er vanskelig eller umulig å bevise det. En henleggelse som "intet straffbart forhold" skal imidlertid bare brukes når det er helt klart at det ikke foreligger forhold som rammes av noen straffebestemmelse.

Dette betyr at Søviknes er frikjent, og i en rettsstat betyr det at han faktisk ikke har gjort noe som er straffbart, og som han kunne vært dømt for.

Men saken har selvsagt også en moralsk side. Det er ikke alt som er lov (eller ikke straffbart), som er moralsk aktverdig. Og det er ikke nødvendigvis alt som er ulovlig, som er umoralsk.

Moralsk er det åpenbart at det han gjorde, etter de aller flestes mening, er forkastelig. Det mente jenta selv, den gangen hun, noen måneder etter hendelsen, ga et intervju til mediene. Og det mener Terje Søviknes, som gang på gang har uttalt at det han gjorde var galt, at dette er noe han har angret på hver dag siden, og at det han gjorde, er noe han og andre involverte må leve med livet ut. 

Mange som uttaler seg på sosiale medier, etterlater inntrykk av at de vet nøyaktig hva som skjedde mellom Søviknes og den unge jenta, men det vet vi ikke. Hun ga sin versjon av noe av hendelsesforløpet til mediene noen måneder etter at det skjedde. Han uttalte at han kunne kommentert mye rundt de faktiske forhold, men at han avsto fra å gjøre det, fordi han ikke ønsket å bli beskyldt for å trekke jentas troverdighet i tvil. For oss andre bør ikke akkurat dette spille så stor rolle. Det holder at vi vet at begge mener det skjedde noe som ikke burde skjedd, og at han innser og angrer på det.

Da saken ble kjent, trakk Søviknes seg fra alle sentrale verv og forsvant fra den nasjonale politiske scenen, der han var spådd en stor fremtid. Han trakk seg også fra ordførervervet i Os, der han hadde vært ordfører siden 1999, så lenge saken ble etterforsket. Men sakte, men sikkert bygget han seg opp igjen, og han har siden hatt en lokalpolitisk karriere med utgangspunkt i ordførervervet i Os kommune og i Hordaland.

Og hvordan har så det gått?

Ifølge redaktøren i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, har det gått meget bra. Hun omtaler han som en "ekstremt" dyktig politiker, hardt arbeidende og svært respektert, også i andre politiske partier. Saken fra 2000 er praktisk talt glemt eller i hvert fall tilgitt på Vestlandet, der han virker og er kjent, sier Gudbrandsen. Selv uttrykker også Søviknes at dette nærmest har vært hans "botsgang": Han skulle gjøre opp for seg og bevise at det bodde noe annet i ham enn denne moralske bristen, blant annet ved å jobbe hardt for kommunen sin og i lokalpolitikken. Og etter noen år fikk han også noen mindre, mer sentrale verv.

For meg er dette godt nok. 

Jeg ønsker meg ikke politikere som aldri har gjort feil. Og det er heller ikke så lett å skille den ene forbrytelsen, enten den er juridisk og/eller moralsk, fra den andre. Bør for eksempel den moralske svikten Søviknes viste, dømmes hardere i all ettertid, og uansett hvordan han gjør opp for seg, enn en svikt som både er juridisk og moralsk, og som har ført til en straff i fengsel?

Søviknes er nemlig ikke den eneste statsråden vi har hatt, som har hatt en fortid.

Den statsråden han overtar etter, Tord Lien (Frp), måtte informere statsministeren om at han for omlag 25 år siden sonet en dom på grunn av råkjøring som førte til at to personer ble hardt skadet.

Jon Lilletun (KrF), som var kirke- og undervisningsminister i Bondevik I-regjeringen, hadde sonet en fengselsdom på grunn av økonomiske misligheter.

Per Ditlev-Simonsen (H), som var forsvarsminister i Syse-regjeringen, innrømmet senere at han hadde bedrevet skattejuks.

Og Jens Stoltenberg (Ap) har innrømmet at han har brukt svart dagmamma og røkt hasj, og han har dessuten gått langt i retning av å innrømme at han kjente til medlemsjukset i AUF, altså det bedrageriet AUF i mange år bedrev overfor myndighetene og dermed skattebetalerne. Andre, som også har vært statsråder for Arbeiderpartiet, har innrømmet at de bevisst ranet til seg støtte fra staten som de ikke hadde krav på.

Så alt i alt holder jeg fast ved tweeten min: Jeg syns den gamle Søviknes-saken er tilstrekkelig belyst og kan legges til side nå. Og så får tiden vise om Søviknes kan leve opp til den tilliten han åpenbart har greid å få fra sine sambygdinger i Os og Hordaland.

 

PS: Jeg kommer ikke til å twitre mer om denne saken nå og anser at jeg med dette har forklart hva mitt synspunkt er litt grundigere enn jeg gjorde i den opprinnelige tweeten. Jeg er klar over at noen vil beskylde meg for å være ute i et taktisk ærend, nemlig å "hvitvaske" Frp - men det faller på sin egen urimelighet. Ingen beskyldte meg for det da jeg sist skrev om Frp på bloggen min.

 

Telenor, NRK og spill for galleriet

  • 12.12.2016 kl.14:18 i Blogg

For et par år siden kom det ut en bok av Egil Myklebust, Harald Norvik og Einar Lie (der jeg hadde gleden av å være med i et redaksjonsråd) som het Staten som kapitalist

Boken gir en historisk gjennomgang av hvordan det statlige eierskapet i Norge har utviklet seg. Tyngdepunktet for det statlige eierengasjementet er flyttet fra etterkrigstidens heleide bedrifter til dagens deleide bedrifter, der staten har private medeiere - og dermed har også prinsippene for god eierstyring i større grad blitt underlagt generelle normer for eierstyring

Boken viser hvordan det i tidligere tider har vært større politisk strid både om omfanget av det statlige eierskapet og om styringsprinsipper. Men gradvis ble det etablert en konsensus mellom høyre- og venstresiden i Norge: Mens høyresiden aksepterte at den norske stat var "dømt" til å ha et stort eierskap, aksepterte venstresiden at bedriftene måtte eies og styres profesjonelt.

Et underliggende budskap i boken er at det kan fungere bra med et stort statlig eierskap, dersom politikerne overholder de prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse som de selv har vedtatt.

Det har, opp gjennom historien, vært flere tilfeller av uheldig eierstyring og innblanding fra politikernes side. Etter hvert som de moderne styringsprinsippene kom på plass, har det blitt færre slike tilfeller - selv om det har vært noen svært spektakulære unntak

De siste par år, og dermed etter at Myklebust, Norvik og Lies bok kom ut, har det imidlertid vært noen alvorlige tilbakefall, som blant annet har rammet Telenor og DNB. Politikerne har igjen begynt å blande seg inn i styringen av selskapene uten at det skjer i samsvar med lover, regler og prinsipper for god eierstyring.

Hvorfor er dette så skadelig?

Det er flere grunner til det.

En åpenbar grunn er at politikerne dermed unnlater å følge de lover og regler de selv har vedtatt, og som er godt beskrevet her

En annen grunn er at alt som skaper tvil om norske politikeres evne til å styre disse selskapene etter anerkjente prinsipper, lover og regler, svekker tilliten til selskapene og til staten som eier, hvilket reduserer verdien av selskapene. Det kan alltid skje noe i alle selskaper som gjør at verdien av selskapet blir redusert. Men norske politikere bør ikke bidra til et slikt verdifall fordi de bryter sine egne retningslinjer og/eller fordi de egentlig bare er ute i (symbol-)politisk ærend. Det er store verdier på spill: DN kunne forleden fortelle at et verdifall på Telenor på bare ca.13 prosent, gjør at selskapet er verdt 50 milliarder kroner mindre enn for vel et halvt år siden. Statens andel av dette verdifallet er over 25 milliarder kroner, og om bare en liten del av dette skulle skyldes for eksempel Stortingets uheldige håndtering av Vimpelcom-saken, betyr det at politikerne potensielt har påført norske skattebetalere et enormt tap.

De fleste, men ikke alle, stortingsrepresentanter forstår dette. De uttaler seg derfor med den forsiktighet som prinsippene for god eierstyring krever. Men balansegangen er tydeligvis krevende for en del: De vet, på den ene side, at de må holde seg innenfor lover og regler. Men de ønsker, på den annen side, gjerne å vinne en politisk debatt eller å påføre statsråden skade.

Det er i et slikt bilde man må forstå både Knut Storbergets henvendelse til departementet og Geir Pollestads uttalelser til Politisk kvarter i dag. De har ingenting å klandre statsråden for, og de vet at det som nå omtales i mediene, ikke er en sak for Stortinget - men de pirker borti saken så godt de kan likevel. Storberget stiller noen åpne spørsmål, mens Pollestad snakker om at statsråden må "forsikre seg om" at alt er i orden  i selskapet, og at hun må kunne "uttrykke en bekymring" - samtidig som han gang på gang understreker at statsråden selvsagt må følge lover og regler, hvilket altså tilsier at dette er en sak mellom styre og administrasjon.

Det er ikke godt å si hvorfor Storberget og Pollestad gjør dette. En nærliggende tanke kan være at de prøver å skåre et politisk poeng ved å vise seg som aktive og synlige i en sak som er kjedelig for Telenor (og i trygg forvissning om at de færreste har full oversikt over hva det vil si å bedrive god eierstyring), og/eller håper at Monica Mæland har trådt eller vil trå feil, slik det kan være lett å gjøre, hvis man utsettes for press (se f.eks. punkt tre her eller her). For de tror vel ikke for ramme alvor at Mæland ikke "bekymrer" seg eller "forsikrer seg" om at alt er i orden, så lenge det skjer i pakt med de eierstyringsprinsippene Stortinget har vedtatt? 

Etter min mening minner det mest om spill for galleriet - et spill som lett går utover tilliten til Telenor og staten som eier, blant annet fordi det ikke er så lett, for eksempel for utenlandske investorer, å få tak i de fine nyansene mellom reell innblanding og politisk spill. Og går det utover tilliten til selskapet og staten som eier, går det også utover verdien av Telenor og dermed norske borgere og skattebetalere. Og det paradoksale er at det ofte er de politikerne som er mest opptatt av å bevare et stort statlig eierskap, som roter mest med den rollen staten skal ha.

Det beklagelige er at NRK ikke evner å stille noen kritiske spørsmål til de politikerne som driver dette spillet. NRK etterlater inntrykk av at det nå er "flere politikere" som stiller spørsmål ved Telenor-saken. Men hvor mange stortingsrepresentanter har eller ville unnlatt å uttale seg av respekt for eierstyringsprinsippene?

På Politisk kvarter i dag var det Trygve Hegnar som måtte forsvare og forklare oss hvilke eierstyringsprinsipper som gjelder. Han fikk likevel flere kritiske spørsmål fra programlederen. Geir Pollestad, derimot, som på en nokså uklar og behendig måte kritiserer næringsministeren uten å kritisere næringsministeren, ikke får ett kritisk spørsmål.

NRK har mange sterke sider og noen svake. NRK kan for eksempel ganske mye om politikk og  kulturliv - men NRK kan nesten ingenting om næringsliv. Der er NRK mest interessert, hvis det dreier seg om korrupsjon, kontroll eller kvotering. 

Men norsk næringsliv er en enormt viktig del, både av norsk samfunnsliv og det økonomiske livet. Det er næringslivet som sikrer oss den verdiskapingen som skal til for at vi skal kunne finansiere velferdsstaten og, for eksempel, NRK. Men næringslivet kan bare fylle sin rolle, dersom det får eksistere innenfor gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser. De har Stortinget ansvaret for å vedta og følge, og det burde også NRK være mer opptatt av.

Listhaug, Joner og NOAS - et lite etterord

  • 26.11.2016 kl.15:00 i Blogg

Listhaug/Joner/NOAS-saken, som jeg skrev om i min forrige blogg, ble en stor sak i norske medier.

Hvis man skal se på saken som en konkurranse om sympati og oppslutning - mellom Listhaug og hennes rådgiver på den ene siden og Joner, NOAS og reklamebyrådet Anorak på den annen - tror jeg nok at Listhaug vant. "Hylekoret" er høylytt på Twitter og innenfor Ring 3, men Listhaugs horisont strekker seg nok lenger.

Jeg har, som jeg håper jeg har fått frem, full respekt for at NOAS og Joner ønsker å motsi Listhaug, men jeg syns de valgte feil metode. De ville protestere, blant annet mot at Listhaug bidrar til en polarisering av debatten, men bidro selv effektivt til en enda sterkere polarisering.

Dette er jo egentlig ingen stor sak i seg selv, selv om den er et symptom på noen, tildels bekymringsfulle, utviklingstrekk i vår tid. Jeg vil likevel, som en avslutning fra min side, kommentere to forhold ved debatten som jeg syns kan fortjene fortsatt debatt på mer generelt grunnlag. Det ene forholdet er et argument som fremheves av Listhaugs kritikere. Det andre er et argument som fremheves av hennes tilhengere.

La meg ta det første først.

Listhaugs kritikere, som i dette tilfellet også kritiserer meg, har blant annet fremhevet at alle måtte forstå at Kristoffer Joners Facebook-innlegg ikke ble skrevet som en spontan og personlig handling, og at det nærmest fremsto som opplagt at dette var en regissert kampanje. Dette argumentet er blant annet fremført i en leder i Dagbladet, der det blant annet legges til grunn at "store deler av norsk offentlighet" i "ettertid later" (...) "som om de er utrolig overrasket over at både NOAS og et reklamebyrå var involvert på forhånd" (min uthevning).

Jeg syns det både er tankevekkende og nedslående at en avis kan påstå at man må være synsk, kynisk eller ekspert på hyper-moderne markedsføringsmetoder for å bli trodd og tatt seriøst i samfunnsdebatten. Det er nedslående at så mange simpelthen legger til grunn at andre lyver. Samtidig er det tankevekkende, fordi Dagbladets måte å tenke på er en appell til økt mistenksomhet og kynisme: Vi må for guds skyld ikke tro det vi ser og hører. Hvis vi ikke forstår at vi blir forsøkt lurt, er vi jo litt dumme. Så vær mistenksom, ikke ta noe alvorlig - og vær forsiktig med å kommentere noe seriøst, siden det du kommenterer, kanskje bare er tull, reklame eller en provokasjon. 

Jeg tror ikke et øyeblikk at Dagbladet ville tatt like lett på det, hvis det var Document.no, og ikke NOAS, som sto bak et slikt stunt. Det er uansett forstemmende at Dagbladet, som selv er så avhengig av tillit og troverdighet, greier å skrive en slik tekst.

Min andre kommentar går til Listhaugs tilhengere.

Noen har pekt på at det er fint med politikere som er 'autentiske', bruker et friskt språk og gir farge til den politiske debatten. Og det er det selvsagt noe i. Men noen har også fremhevet at en statsråd må kunne svare sine kritikere med samme mynt, og at en statsråd alltid bør kunne si det han eller hun mener.

Men her mener jeg Listhaugs tilhengere tar feil. En statsråd kan ikke alltid svare andre med samme mynt, og hun kan heller ikke alltid si nøyaktig det hun mener. En statsråd må nemlig ha og vise respekt for den viktige institusjonen hun representerer - en institusjon som statsrådene ikke eier, men bare har til låns i den tiden de er statsråder. 

En av de viktigste grunnene til at Norge er et godt land å leve i, er de sterke institusjonene våre. Institusjonene rammer inn, skaper stabilitet, sikrer likebehandling og rettssikkeret i et samfunn, slik at borgere, bedrifter og sivilsamfunn kan leve og utfolde seg i frihet og trygghet.

De beste samfunnene i verden har sterke institusjoner. De dårligste samfunnene i verden har svake institusjoner. Et land med en ukorrupt domstol, som likebehandler borgerne og følger anerkjente rettsstatsprinsipper, er bedre enn en korrupt domstol som oppfører seg uforutsigbart og urettferdig. 

En regjering eller, mer høytidelig, Kongens råd, er også en institusjon. Den må behandles med respekt, hvis den skal ha respekt. I vår tid er det mange som fnyser av form og god rolleforståelse. Men man kan ikke beskytte institusjonenes integritet uten å være opptatt av det formelle.

Også en statsråd må kunne være spiss og hard i argumentasjonen. Men for meg går det et vesentlig skille mellom å karakterisere meningsmotstandere som er politikere på samme nivå - og å karakterisere enkeltborgere eller grupper av borgere negativt. Så når Sylvi Listhaug kaller en hel gruppe av borgere for "hylekor", blir det som Hillary Clinton, som kalte en hel gruppe av borgere for "deplorables". Det er hverken respekfullt eller lurt, og det kan redusere omdømmet, ikke bare til den som uttaler slike ting, men også omdømmet til den institusjonen han eller hun representerer.

Noen tror at Sylvi Listhaug er den første statsråden som av og til bruker en splittende retorikk. Det er hun selvsagt ikke. Det finnes flere andre eksempler. Forskjellen er bare at de ulike "hylekorene" reagerer litt forskjellig.

Konklusjonen er uansett at statsråder ikke kan bruke sine posisjoner til hva som helst. De "eier" ikke institusjonen de representerer. De har en plikt til å beskytte den, og de bør derfor ikke bare bruke den for egne formål. 

Hvis man vil ta vare på Norge, må man ta vare på institusjonene.

 

Listhaug, Joner og NOAS

  • 22.11.2016 kl.11:21 i Blogg

Før jeg la meg sent i går kveld, skrev jeg denne bloggen - med tanke på publisering i dag tidlig: 

Facebook og Twitter er kraftfulle medier, og Sylvi Listhaug er en av dem som utnytter sosiale medier aller best. Hun går utenom de tradisjonelle mediene og henvender seg direkte til sine følgere. Dermed kan hun nå langt flere lesere og lyttere enn hun ville gjort ved å skrive et innlegg i avisen eller delta i Politisk kvarter. Utviklingen reiser en rekke spørsmål som berører demokratiet vårt, men jeg skal la de ligge her.

Ofte virker sosiale medier som "ekkokamre", dvs. at vi bare snakker og diskuterer med våre egne eller med dem vi deler oppfatninger med. Det er også slik Sylvi Listhaug selv har begrunnet sin utstrakte bruk av sosiale medier: Hun ønsker å komme i direkte kontakt med sine støttespillere, fordi hun føler at de meningene hun og de representerer, ofte er undertrykt og underbelyst i tradisjonelle medier, som domineres av den "meningsbærende eliten". Og det skal sies: Hun mottar ofte en imponerende mengde "likes", delinger og kommentarer når hun skriver eller snakker på sin offisielle facebook-side.

Men i går tok plutselig suksessen en vending: Skuespilleren Kristoffer Joner, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger, postet for første gang et innlegg på Facebook. Han protesterte på et Facebook-innlegg Sylvi Listhaug hadde skrevet, der hun begeistret beskrev en reportasje i New York Times, der det fremkom at Norge nå har en returpolitikk som er blant verdens strengeste - illustrert ved en syv år gammel gutt, som var sendt ut etter å ha tilbragt fire og et halvt år av sitt liv i Norge.

For Joner ble dette for kraftig kost. Han synes det er "forkastelig" at en som "representerer landet vårt, fryder seg over medmenneskers tragedie". Deretter oppfordret han alle til å gjøre slik Listhaug gjør - til å "like" og "dele" og dessuten til å gi en gave til NOAS - Norsk organisasjon for asylsøkere - med hilsen fra Sylvi Listhaug, slik at hun, som en protest, vil motta masse takkekort fra NOAS. Og Joners oppfordring har virket: I skrivende stund har titusenvis "likt", "delt" og kommentert, og NOAS har mottatt halvannen millioner kroner.

En av grunnene til at diskusjonen har tatt helt av, er Listhaugs reaksjon på Joners innlegg:

"LIK OG DEL! Bli med å si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen!
- Nå har skuespillere, kommentatorer og resten av venstresiden hivd seg på hylekoret. Sist ute er Kristoffer Joner (bilde), som er både skuespiller og bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger."

Og videre: "Hva vil de? Svenske tilstander i Norge? Alle som kommer skal få bli? Åpne grenser? Hvis ikke - hvor mange?"

Selv blir jeg veldig nedstemt av å lese de, i skrivende stund, nesten 1000 kommentarene på Listhaugs Facebook-side. Det hagler med lite hyggelige ord og uttrykk, og polariseringen er enorm. Slik er det jo ofte i et demokrati, men jeg spør meg: Hvorfor syns en statsråd at det er greit å bidra til en slik polarisering?

Man er ikke statsråd bare for sin egne, for sine egne meningsfeller eller for sitt eget parti. Man er statsråd for alle og for Norge.

Man har selvsagt rett til å målbære Regjeringens mening, og det er også full aksept for at man spisser det litt til i en valgkamp, der man ofte trer ut av rollen som statsråd og inn i rollen som en representant for partiet. Men som statsråd har man også et stort ansvar for å ta vare på samfunnslimet og for å fremføre sine meninger på en måte som ikke virker støtende eller unødig polariserende. 

Det brenner i mange land i Europa nå. Vi er heldige i Norge, fordi vi, så langt, har forblitt et unntaksland som har greid å opprettholde en stor grad av enighet og sosial ro. Jeg har tidligere skrevet og snakket om at Fremskrittspartiet skal ha en del av æren for dette. Partiet er det mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske eller innvandringskritiske partiet vi har i Europa. Det har unnlatt å falle for mange fristelser som mange andre høyrepopulistiske partier har falt for. Og det har antagelig knyttet en forbindelse mellom "folk" og "elite" ved at blant andre Sylvi Listhaug har forstått, mer enn mange andre politikere, hva som "rører seg" i folket. Det hun sier, blir dessuten ofte misforstått med vilje av hennes motstandere, slik blant annet min kollega Lars Kolbeinstveit og Kaj Skagen har påvist. 

Men det er en hårfin balansegang mellom en sunn og moderat form for populisme og en råere form for populisme. En ting er å ta "folkemeningen" opp i seg. Noe annet er å hisse til konflikt og polarisering. Å bruke begreper som "hylekoret" om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for "svenske tilstander" eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.

Sylvi Listhaug har poenger når hun snakker om en kulturell og politisk meningsbærende elite, som har harselert og sett ned på folk fra hennes eget parti. Hun har også rett i at man ikke akkurat føler seg som noen elite, selv om man er stortingsrepresentant, dersom man alltid blir uglesett av andre, slik Frp's representanter i stor grad har blitt.

Men nå sitter Sylvi Listhaug i regjering, og da gjelder ikke de samme spillereglene for henne som for andre. Hun kan gjerne fortelle hvordan det har føltes i alle de årene Frp ikke var "stuerent". Men nå er Frp tatt inn i varmen. Da er de ikke lenger outsidere, og hun kan ikke bruke en slik posisjon til å "ta igjen". Nå er det derfor grenser for hvor ekskluderende og fiendtlig retorikken kan være.

Statsminister Erna Solberg lanserte en plan for å bekjempe hatretorikk i går. 

Det er bra.

Men avstanden mellom liv og lære bør ikke bli for stor.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Før jeg rakk å publisere denne bloggen i dag, kom nyheten om at det ikke var Kristoffer Joner personlig som sto bak bloggen hans, men et reklamebyrå. Byrået hadde henvendt seg til NOAS, fordi de ønsket å gjøre en pro bono-jobb for organisasjonen. Og siden en i byrået kjente Kristoffer Joner fra før, fikk de ideen om å bruke han i dette reklamestuntet, hvis formål også var å samle inn penger til NOAS. Og i skrivende stund har det virket enda bedre enn det så ut til i går: NOAS har fått inn over 2,6 millioner kroner.

I NRK Kulturnytt ble lederen i NOAS, Ann-Magrit Austenå, spurt om hun ikke trodde at mange, som leste, likte og delte Joners innlegg, i dag ville føle seg lurt. Men det trodde hun ikke og viste blant annet til at NOAS ikke har betalt noe for kampanjen.

Hvis Austenå og NOAS ikke skjønner at folk kan føle seg lurt av dette, skjønner de veldig lite. Jeg føler meg lurt. Og det er selvsagt helt irrelevant om NOAS har betalt null, én eller 10.000 kroner for kampanjen. Sannheten er at mange av oss - jeg vil tro de aller fleste - trodde at Facebook-innlegget var en personlig ytring fra Kristoffer Joners side, mens det i virkeligheten var et nøye planlagt reklamestunt. At Joner mener det han sier i denne kampanjen, er ingen formildende omstendighet - det skulle bare mangle.

Fremskrittspartiet har mange flere med seg i sin innvandringspolitikk enn "hylekoret" liker å tro. Det hadde også Jens Stoltenberg, da han sto imot "hylekoret" i Marie Amelie-saken. Og som min kollega Torstein Ulserød har påvist, er Fremskrittspartiet ikke først og fremst strengere enn de andre partiene i innvandringspolitikken - men i -retorikken, og det vil de også gjerne være. Det har Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge Njåstad  presisert i to svar til Ulserød i Aftenposten.

Skal man kritisere Frp for retorikken som brukes, virker det altså ikke bare å slutte seg til "hylekoret" og å utstede avskyerklæringer på Twitter. Man må forsøke å begrunne det mer saklig.

Jeg forsøkte det i min blogg, men det var forgjeves. Fremfor å få til en ordentlig samtale om hva som er akseptabel språkbruk for en statsråd, har NOAS avsporet diskusjonen og gitt Listhaug, Fremskrittspartiet og dets meningsfeller en gavepakke.

I dag skriver selvsagt Listhaug om reklamestuntet på sin Facebook-side

Innlegget vil nok bli lest, likt og delt av ganske mange - mens Sylvi Listhaug har fått enda en historie hun kan svare med når hun skal forklare oss hvordan "alle" er ute etter henne og Frp.

 

 

 

 

Venstresiden er parkert. Høyresiden er dypt splittet.

  • 14.11.2016 kl.22:42 i Blogg

Det politiske landskapet i Europa og USA er i endring.

Gang på gang blir vi overrasket over hvor dårlig partiene på venstresiden gjør det.

Partiene på ytre venstre fløy er nesten utradert. Det finnes unntak, som i Hellas, Spania og Danmark, men det generelle bildet er at de er små og har liten innflytelse.

Også sosialdemokratiet er i krise. Oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene i Europa reduseres år for år, og de vinner ikke valg.

Det blåser en høyrevind over USA og Europa, men det er en høyreside som er dypt splittet og sterkt fragmentert. 

Alle land kan ikke analyseres likt. Alle har sine tradisjoner, kultur og historie som blant annet definerer hva som er "høyre" og "venstre" i politikken. For eksempel vil de aller fleste på høyresiden i Norge, og i store deler av Europa, finne seg godt til rette på venstresiden i USA. Hele USA er plassert lenger til høyre enn noe land i Europa, og hele Norge er plassert lenger til venstre enn de fleste andre land i Europa.

Men selv om landene er forskjellige, har de likevel det til felles at venstresiden, samlet sett, gjør det dårlig, mens høyresiden blir stadig mer splittet og fragmentert. I et land som USA, med et de facto topartisystem, skjer denne fragmenteringen innenfor og i randsonen av det republikanske partiet. I Europa skjer det også ved at det dukker opp stadig flere partier.

Også innad i Europa er forskjellene store, men la meg bruke Danmark som eksempel, siden Danmarks partiflora nå ser ut til å romme alt hva en en demokratisk høyreside har å by på:

  • Radikale Venstre: Et sosialliberalt parti, som riktig nok også har samarbeidet med venstresiden, men som ligner veldig på og er et av det norske Venstres søsterpartier. Opptatt av å forsvare det åpne, liberale samfunn og en liberal innvandringspolitikk.
  • Venstre: Danmarks store "styringsparti", som kaller seg et liberalt og borgerlig parti. Det var opprinnelig et typisk distrikts- og bondeparti, men i praksis ligner det i dag mye på det norske Høyre. 
  • Liberal Alliance: Et liberalt eller liberalistisk parti, men ikke mer liberalistisk enn at det passerer i en nordisk sammenheng. Et ganske nytt parti som er opptatt av personlig frihet og er positiv til frihandel, en mindre omfattende velferdsstat og skattelettelser. Liberal Alliance er også positiv til en liberal innvandringspolitikk, forutsatt at innvandrerne kan forsørge seg selv.
  • Det Konservative Folkeparti: Et klassisk konservativt parti, som er opptatt av konservative dyder som at det skal lønne seg å arbeide, respekt for lov og orden og trygghet for familien. 
  • Dansk Folkeparti: Et nasjonalkonservativt parti som er kritisk til innvandring og vil føre en stram integreringspolitikk, men som har en sosialdemokratisk profil i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken. Partiet gjør det spesielt sterkt i distriktene.
  • Nye Borgerlige: Et nytt parti, som ennå (?) ikke er representert i Folketinget, og som vil ha en enda strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn den som føres nå, men en liberal økonomisk politikk med lavere skatter og en mindre omfattende velferdsstat.
  • Kristendemokraterne: Et slags Kristelig Folkeparti, som står klart på borgerlig side, men som er uten representasjon og innflytelse.

I Danmark gjøres det også forsøk på å etablere partier som må sies å ligge lenger "ute", nemlig Danskernes Parti og Dansk Samling, hvorav i hvert fall det første partiet ledes av en tidligere nynazist.

Alle forstår at dette er en høyreside som ikke kan stå samlet. Og jo lenger ut i det politiske landskapet man beveger seg, jo nærmere kommer man de ytterliggående kreftene på venstre side. Det er ikke helt uten grunn at ytre høyre og ytre venstre ofte er enige, både når det gjelder innvandring, holdningen til muslimer, Vestens forhold til Putin og, i de fleste tilfeller, også økonomisk proteksjonisme og EU-skepsis. Min kollega Bård Larsen har skrevet innsiktsfullt om dette "hestesko-fenomenet" mange ganger, blant annet i dette Civita-notatet, som vi nylig publiserte.

Situasjonen i Danmark er selvsagt ikke nøyaktig lik den vi ser i andre land. Men den er heller ikke helt ulik. Det kunne vært gjort tilsvarende opplistinger over partier, fraksjoner og bevegelser i mange land, og resultatet ville blitt omtrent det samme: På venstresiden er det ganske dødt, mens det på høyresiden skjer en oppsplitting langs mange dimensjoner: De representerer ulike liberale og konservative retninger. Og de representerer, på ulike måter, demokratiske eller mer autoritære posisjoner - eller de er mer moderate eller reaksjonære populister.

Hva så med Norge?

Norge er fortsatt et annerledesland. Her er det en ganske stabil politisk situasjon, antagelig først og fremst fordi vi har svært god økonomi, og fordi vi, de siste 20 - 30 år, har hatt en usedvanlig heldig posisjon i en verdensøkonomi i ubalanse og endring. Mens andre har tapt, har vi tjent.Vi har dessuten politikere, både til høyre og venstre, som har ført en fornuftig nasjonal politikk, blant annet for å demme opp for den misnøyen og de negative konsekvensene enkelte sider ved globaliseringen, frihandelen og migrasjonen kan ha.

Men også den politiske situasjonen er litt annerledes: 

* Vi har det mest moderate og liberale høyrepopulistiske partiet i Europa.

* Vi har et sosialdemokratisk parti, som har greid seg bedre enn mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.

* Vårt mest nasjonalkonservative parti, Senterpartiet, som - for å låne Lars Roar Langslets ord - "fortjener æresplass lengst til høyre" på høyre/venstre-aksen - har valgt å samarbeide med partier på venstresiden.

Men hvor lenge vil denne situasjonen vare?

Når vil vi se nye partidannelser eller sprekkdannelser i de gamle partiene i Norge? Carl I Hagen har allerede spådd at det vil kunne skje. 

Hvor lenge er det husfred på høyresiden i Norge?

Vil det norske sosialdemokratiet fortsatt greie seg såpass godt?

Og hvor lenge vil Senterpartiet betraktes som en naturlig del av den norske venstresiden? 

 

 

 

 

 

Streik i offentlig sektor

  • 01.11.2016 kl.15:14 i Blogg

Lørdag skrev jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg tok til orde for å vurdere å innføre et forholdsmessighetsprinsipp ved streiker i offentlig sektor og i deler av privat sektor som ligner offentlig sektor, f.eks. fordi de lever av offentlige pengestrømmer. 

Forslaget stammer fra et Civitanotat fra 2014, der min kollega Bård Larsen og eks-kollega Morten Kinander så på arbeidskonfliktens historie og drøftet bruken av streik i offentlig sektor. 

Jeg har fått mange reaksjoner på denne kronikken - direkte og via sosiale medier. Både Klassekampen og Dagsavisen har kommentert kronikken min på lederplass, og disse lederartiklene svarer jeg naturligvis på.

At mange er enig med meg, er ingen overraskelse. Flere gir uttrykk for at de ikke helt har forstått eller tenkt over hva som er forskjellen på en streik i offentlig sektor og en streik i privat sektor. 

At det også er mange som er uenig med meg, er heller ingen overraskelse. Ei heller at en del av dem som er enig, blant annet en del politikere, ikke tilkjennegir dette offentlig. 

Det er særlig en del leger som har engasjert seg mot kronikken min på twitter, og jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å svare alle. Mye er ren harselas og sarkasmer, slik det generelt er mye av på twitter - men mange reiser også helt konkrete spørsmål, hvorav dette er de to viktigste:

* Hvorfor vil du fjerne streikeretten (i offentlig sektor)?

* Hva skal erstatte streikeretten? Hva skal vi ha som maktmiddel i stedet for streik?

Svaret på disse to spørsmålene er at jeg ikke har tatt til orde for å fjerne streikeretten, men at jeg har foreslått å begrense den.

Streikeretten er svært vid i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Men også i Norge er streikeretten begrenset av tariffavtaler og/eller lov. Noen streiker er altså lovlige, mens andre er ulovlige.

Dersom man innfører et proporsjonalitetsprinsipp for streiker i offentlig sektor, vil dette bli ytterligere en bestemmelse som skjelner lovlige fra ulovlige streiker. Det vil si at en streik må være proporsjonal - mellom formål og virkning - for at den skal være lovlig. Hvorvidt en streik da er ulovlig, blir altså, som nå, et rettslig spørsmål, som må avgjøres av Arbeidsretten eller alminnelige domstoler.

Om noen av de streikene vi har hatt i Norge de senere år, ville blitt rammet av et slikt forholdsmessighetsprinsipp er umulig å si uten at en lov- eller tariffbestemmelse er utformet og innført og eventuelt prøvd for retten. En bestemmelse kan både utformes og praktiseres mer eller mindre liberalt. Men akkurat som partene i dag er seg ganske bevisst hvor grensen for tvungen lønnsnemnd går, og av og til også bidrar til å fremprovosere det, ville de, med et proporsjonalitetsprinsipp, også blitt klar over hvor grensen går for å bryte med et slikt prinsipp.

Det bør altså ikke være så vanskelig å forstå hvordan et slikt prinsipp vil virke.

Til legenes trøst kan det vel likevel sies at de neppe behøver å frykte at det blir innført med det første. 

 

 

 

SVs forskjellsbudskap - og en liten faktasjekk

  • 28.09.2016 kl.20:33 i Blogg

SV har åpenbart bestemt seg for å gjøre "forskjells-Norge" til sitt hovedtema foran valget i 2017.

Det er et tema som passer godt for SV, og det kan være strategisk klokt, fordi SV på dette området kan fremheve skiller, ikke bare i forhold til de borgerlige partiene, men også i forhold til Arbeiderpartiet. Ett eksempel er formuesskatten, der SV står utenfor kompromisset som ble inngått mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av skattereformen i Stortinget i vår.

I tillegg til at valget av tema kan være et smart valg, er det saklig sett et viktig tema. Det å forebygge voksende økonomisk ulikhet er noe alle partier er opptatt av, samtidig som de har forskjellig syn på hvor store problemene er, hva som er årsaken til dem og hvordan man mest effektivt kan møte dem. Slik sett vil nok de aller fleste si at SV har et sympatisk budskap.

Men selv om saken er sympatisk, må de kritiske spørsmålene stilles. SVs fremstilling av ulikhetsproblemet er nemlig ikke uproblematisk, og SVs løsninger er selvsagt ingen objektiv fasit.

La oss se på en reklamefilm SV har laget for å spre budskapet sitt via sosiale medier. Den er sikkert effektiv rent kommunikasjonsmessig - men hva med innholdet?

Grovt sett kan man si at filmen består av tre deler: Den første delen beskriver et økende ulikhetsproblem i Norge de siste 20 år. Den andre delen forklarer oss hvilke negative konsekvenser denne utviklingen har. Og den tredje delen forteller oss at vår nåværende regjering, fremfor å "stoppe denne utviklingen", bare fortsetter å øke forskjellene.

Filmen mangler, etter min mening, tre viktige elementer - hvis man vil gjøre noe med ulikheten:

Den sier bare noe om hvor stor ulikheten er - ikke hvor liten den er i forhold til andre land. På ett punkt foretas det en sammenligning med USA på en måte som kan få seerne til å tro at det generelt er verre i Norge enn i USA, men det er det jo absolutt ikke.

Det andre jeg savner, er noen ord om hva årsakene til den økte ulikheten er. Det nevnes for eksempel ikke med ett ord at en viktig årsak til den økte barnefattigdommen (slik vi definerer fattigdom i Norge) er innvandring fra land utenfor EØS, som SV har en liberal holdning til.

Og det tredje jeg savner, er noen ord om løsninger på det ulikhetsproblemet filmen beskriver. Den sier bare at vi har "alle muligheter" til å "snu utviklingen", hvilket vel må bety at SV har en oppskrift på å få til reduserte forskjeller. Men hva oppskriften er, sier filmen ingenting om.

Men alt dette er jo kanskje spørsmål SV vil komme tilbake til, for eksempel i en senere film - så jeg skal la dette ligge.

Det jeg syns er mer kritikkverdig med filmen, er at den etterlater et feilaktig inntrykk av hva som faktisk skjer i Norge og hvilken virkning den økte ulikheten har hatt. 

Det skjer ved at filmen først beskriver hvordan forskjellene har økt i Norge de siste 20 år, og deretter slår fast at "alle taper når forskjellene øker"

Man kan absolutt problematisere den beskrivelsen SV gir av ulikhetsutviklingen i Norge. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte ginikoeffisienten, og den viser at ulikheten i Norge de siste 20 år har vært lav og nokså stabil. Ser vi i stedet på de siste cirka 30 år (fra 1986 til 2014), har ulikheten, målt ved gini, økt fra 0,21 til 0,25, hvilket vil si at vi fortsatt har svært lav ulikhet sammenlignet med andre land. Men SV har rett i at barnefattigdommen har økt (særlig pga innvandring), og at vi har fått flere milliardærer. 

Men har dette hatt de konsekvenser SV påstår?

"Alle taper når forskjellene øker", sier SV i filmen, i direkte forlengelse av beskrivelsen av utviklingen i Norge. "Den økonomiske veksten bremser, og vi får dårligere helse og kortere levetid. Utdanningsnivået svekkes, og vi får sosiale problemer som kriminalitet og mindre tillit oss imellom".

Men er det sant at dette har skjedd i Norge?

Nei.

Ingenting av det er sant.

Den økonomiske veksten har vært sterk, til dels svært sterk i Norge i denne perioden. Vi har fått bedre helse og lenger levetid, og utdanningsnivået har økt. Kriminaliteten er redusert, og tilliten oss imellom har økt. 

Betyr det at det SV sier i filmen er blank løgn?

Nei, det er ikke blank løgn, for helt generelt kan store, uheldige og sterkt økende forskjeller bidra til dårligere resultater på alle de områdene SV nevner. Men det er ikke en én til én-sammenheng, og det er heller ikke slik at økt ulikhet automatisk fører til andre negative utviklingstrekk. Det kommer an på - både hvor stor ulikheten er, hvor mye ulikheten øker, hva som er årsaken til at den øker og hvilken politikk man fører for å kompensere for eller forebygge uheldige konsekvenser av at ulikheten øker. Og det er heller ikke sant at disse negative konsekvensene har inntruffet i Norge, slik filmen kan få oss til å tro.

Men om det ikke er blank løgn, er det lite hjelpsomt, hvis man vil forstå hva som driver ulikheten, hvilken type ulikhet som er mest skadelig og hva man kan gjøre med den. Og det blir heller ikke særlig redelig når stemmen i filmen, etter å ha ramset opp alle de (for Norges del fiktive) negative konsekvensene av økt ulikhet, fortsetter budskapet ved å antyde at "denne utviklingen", som altså viser tilbake på alt det negative som tilsynelatende har inntruffet, kunne vært stoppet, men at Regjeringen i stedet har valgt å gjøre det enda verre.

SV har valgt et viktig valgkamptema, som mange vil sympatisere med. Men det betyr ikke at partiet bør slippe unna kritiske spørsmål. 

Spesielt ikke når SV må fortegne utviklingen for å få en god nok sak.

 

 

 

 

Om niqab-forbud og privatisering av politikken

  • 16.09.2016 kl.10:53 i Blogg

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg - av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle. I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som "tilfeldigvis" tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller "sentrum-venstre", som visstnok for tiden er de omtalte partiene - mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget "tverrpolitisk", og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, "i sentrum/venstre". Men likevel mener altså Bøhler at det er "spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener", fordi man "nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om" et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som "spesielt" at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå "tverrpolitisk" bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner - ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer - og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: "Sentrum/venstre", som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

(Denne teksten er tidligere i dag publisert på facebook, men noen ba meg tynt om å publisere den på bloggen min også.)

Den store, forvirrende forsvarsdebatten

  • 14.09.2016 kl.23:21 i Blogg

For cirka 14 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor uheldig det er med lekkasjer fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret.

Ingen i pressen har gitt uttrykk for at de er enig med meg eller har forståelse for det jeg sier. I Dagsavisen mente de at lekkasjer er bra, noe jeg svarte på her - og også Dagens Næringsliv sa seg uenig med meg i Politisk kvarter.

Det er fortsatt ingen i pressen, som jeg har lagt merke til, som reflekterer over hvilke negative konsekvenser slike lekkasjer kan ha. Riktig nok mener man at lekkasjene har bragt forsvarsministeren i en vanskelig situasjon, men det er, slik pressen ser det, hennes eget problem. For øvrig tjener det visstnok bare demokratiet at dokumenter lekker ut - enten det er regjeringsnotater eller interne, faglige innspill fra for eksempel FFI.

Dagbladets leder i dag er et godt eksempel. Den illustrerer på en utmerket måte hvordan disse lekkasjene ikke bidrar til å opplyse debatten, men til å forvirre den - hvilket utmerket godt også kan være hensikten fra den eller de som lekker. Det er nemlig ingen som med disse lekkasjene virkelig får innsyn i den fortrolige delen av Forsvarsdepartementets eller Regjeringens behandling av langtidsplanen - til det mangler enorme mengder informasjon. Lekkasjene omfatter bare en brøkdel av de dokumentene som har vært i omløp, og ingen kjenner til de samtalene som ble ført, de vurderingene som ble gjort eller de vedtak som ble truffet underveis. Og vi får heller aldri vite det, ettersom slike lekkasjer skaper en asymmetri i debatten: Noen misforstår, mistolker og spekulerer i det som lekkes ut, men ingen av dem som virkelig kjenner saken, kan delta i debatten om dokumentene som lekkes. Det er umulig av mange grunner: Den eller de som har lekket dokumentene, har begått et alvorlig lovbrudd. Det kan ikke "belønnes" med at de får sette premissene for debatten eller tvinger de lovlydige til å begå lovbrudd ved selv å lekke. Dessuten er det nesten umulig å redegjøre i detalj for alt man har tenkt, utredet eller drøftet i løpet av en svært omfattende, langvarig og kompleks beslutningsprosess. En god prosess i slike saker krever at mange er med, at det er høy grad av tillit mellom de som deltar, og at man kan tenke og teste ut tanker helt fritt. 

Problemet nå er at slike prosesser høyst sannsynlig vil bli snevret inn. Jeg føler meg sikker på at denne saken bidrar til en generell svekkelse av tilliten i "systemet". Alle blir mer oppmerksomme på faren for lekkasjer og vil opptre deretter. I verste fall vil den gode kulturen og arbeidsmoralen i departementene - og samarbeidet mellom politiske ledelse og de faglige medarbeiderne - bli dårligere, og det er, virkelig, et stort tap for Norge. Og for å presisere det nok en gang: Jeg aner ikke hvem som lekker - det er uansett, slik Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det forleden, gift i systemet.

Jeg kan mye om forvaltningen, men jeg kan ikke like mye om Forsvaret. Likevel er det lett å se at det nå sies og skrives utrolig mye som både er rart og feil. Intervjuet med Robert Mood i Aftenposten, som Dagbladets leder bygger på, er bare ett eksempel. Selve hovedpåstanden i intervjuet, om at forsvarsevnen blir svakere og ikke sterkere de neste fem til ti årene, underbygges ikke og er heller ikke riktig. Det som skal skje allerede i 2017, vil øke, ikke svekke, kampkraften. Intervjuet etterlater også inntrykk av at for eksempel kampfly først skal prioriteres om mange år, mens kampflyanskaffelsen faktisk pågår for fullt. Oppslaget formidler dessuten rene faktafeil, bl.a. om omfanget av Heimevernet.

Dagbladet kolporterer synspunktene til Mood og legger til litt ekstra for kjente, blant annet ved å vise til en lekket rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til Regjeringen. Dagbladet hevder, mer eller mindre direkte, at Regjeringen bryter med de lange linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken og dermed i forholdet til NATO, men det er vel egentlig motsatt: Det er Dagbladets lange linje som ville ha fjernet oss fra NATO, mens Regjeringens opplegg er en forutsetning for at vi skal kunne bevare forholdet til NATO. I denne forbindelse kan det kanskje være nyttig å lese dette avisinnlegget fra FFI

Dagbladet kaller det et "prestisjenederlag" for forsvarsministeren at hun (hvis vi skal tro medienes tolkning av lekkede dokumenter) gikk inn for å bevilge mer til Forsvaret de neste 20 år enn det som nå er foreslått i langtidsplanen. Men når man kaller dette et "prestisjenederlag" viser det bare at man ikke vet noe om hvordan de interne (budsjett)prosessene i regjeringen er. Eller for å si det på en annen måte: Dersom dette er logikken, lider samtlige statsråder i Norge, i alle regjeringer, det ene prestisjenederlaget etter det andre.

Noe jeg syns er veldig merkelig, er at ikke flere undersøker og leser hva forsvarssjefen mener om forslaget til langtidsplan. Dagbladet er opptatt av "en lang rekke lekkasjer og kritiske innlegg fra sentrale offiserer og eksperter" (jeg har for øvrig lagt merke til en av dem, som nå er i våpenhandlerbransjen), men hvorfor ikke av forsvarssjefen?

Forsvarssjefens mening kan nemlig leses i sin helhet, som et vedlegg til langtidsplanen. Og hva sier han? Jo, han sier blant annet dette til slutt: 

"Gjennom denne proposisjonen har regjeringen tatt et veivalg i den langsiktige utviklingen av Forsvaret, noe jeg anser å være svært positivt. Et historisk økonomisk løft i 20-årsperioden legger grunnlaget for å kunne utvikle et relevant forsvar som er i stand til å løse de pålagte oppgavene."

Og: 

"Regjeringen foreslår i stor grad å endre Forsvaret i tråd med mitt fagmilitære råd. Forsvaret utvikles med en tilstrekkelig operativ evne til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene. Videre prioriterer regjeringen å øke beredskapen og relevansen til de kapasitetene vi allerede har, før vi moderniserer og fornyer strukturen."

Det er virkelig en skjebnens ironi at nettopp forsvarsminister Ine Eriksen Søreide nå utsettes for så mye kritikk. 

Hun har mer kunnskap, til dels svært mye mer kunnskap, om Forsvaret og forsvarspolitikk enn veldig mange forsvarsministere før henne.

Hun er veldig respektert internasjonalt.

Hun har, mer enn noen før henne, lagt opp til en åpen og ærlig debatt om situasjonen i Forsvaret og hva som skal til for å styrke forsvarsevnen.

Hun har fått gjennomslag for et historisk løft i bevilgningene til Forsvaret - etter å ha overtatt et forsvar som ville fått en realnedgang i årene som kommer, dersom ingenting ble gjort. Forslaget hun legger frem, ligger så nært opp til forsvarssjefens ønske at han har sagt seg meget fornøyd.

Og hun står støtt i stormen - antagelig fordi hun kan sakene sine, og fordi hun vet at hun har stor støtte, blant annet i Forsvarets ledelse.

 

 

 

 

 

Svært uheldige lekkasjer

  • 02.09.2016 kl.12:52 i Blogg

Det er selvfølgelig en fjær i hatten for Klassekampen og  Dagens Næringsliv at de, over lang tid, har fått tilgang til interne notater fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret. 

Men den eller de som lekker, begår lovbrudd og skader vårt demokrati. 

Når jeg holder foredrag om den norske eller nordiske modellen og om alt vi har lyktes med i våre samfunn, pleier "godt embetsverk" alltid å stå på listen. Vi har, målt mot andre land, en effektiv og ukorrupt forvaltning, som, etter beste evne, tjener alle regjeringer like godt. Derfor er det ekstremt sjelden at det lekker fra embetsverket. Og det skjer så å si aldri at såkalte regjeringsnotater ("R-notater"), som ligger til grunn for regjeringens saksbehandling, kommer på avveie. 

Når slike notater nå faktisk har kommet på avveie, er det lett å tenke at det er embetsverket som lekker. Men det kan man ikke vite. Et R-notat går nå vanligvis ut til nærmere 150 personer, hvis man legger sammen politisk ledelse og relevant embetsverk i departementene. Man kan godt innskrenke spredningen, dersom man tror det er viktig, men det vanlige er at alle betrodde medarbeidere, som skal kunne mene noe om notatene, får tilgang. Så hvem som lekker, er vanskelig å si: Det kan være noen i embetsverket, men det kan også være noen i politisk ledelse i et av departementene - eller det kan være andre, mer tilfeldige kilder, fordi noen - som egentlig ikke skulle ha tilgang til notatene - likevel har fått det. 

Uansett er det altså et lovbrudd - og et tillitsbrudd av dimensjoner. Ifølge mediene har PST forsøkt å finne den eller de som er skyldige, men så langt uten å lykkes. Men finner de han, hun eller dem, bør det få alvorlige følger.

Hvorfor er det så viktig at slike lekkasjer ikke aksepteres?

Et enkelt svar kunne være at det i regjeringsapparatet bør være som på alle andre arbeidsplasser, og at man har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og taushetsplikt om interne forhold. 

Et annet svar er at Norges regjering også behandler saker som dreier seg om rikets sikkerhet, og at taushetsplikten da selvsagt er særlig viktig.

Men i regjeringsapparatet står det om så mye mer. Det gjelder selve demokratiet. Vår gode forvaltning og vårt gode demokrati er blant annet tuftet på tillit - på at vi kan stole på at det for eksempel er mulig å tenke, snakke, skrive og diskutere fritt om alle saker før man konkluderer. Vi hadde en lignende sak i 2006, da Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og offentligheten fikk "sjokk", fordi den rødgrønne regjeringen overhodet hadde diskutert sykelønnsordningen - som om det er forbudt å tenke og reflektere over ulike handlingsalternativer, uansett hvor "politisk umulige" de måtte være.  

Konsekvensene av at det ikke blir mulig å diskutere, tenke og skrive fritt er åpenbare: Man vil rett og slett slutte å tenke og diskutere frimodig, og man vil innskrenke kretsen av mennesker man diskuterer med. Man vil også i langt høyere grad nøye seg med en muntlig saksbehandling, som ikke kan ettergås av noen, og som også blir mer unøyaktig. Man vil begynne å se seg over skulderen, slutte å stole på medarbeidere og - alt oppsummert - gi oss en mindre effektiv og intellektuelt åpen forvaltning.

Av de samme grunner er det umulig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å kommentere notatene som har lekket ut. En eller flere utro tjenere, med motiver vi ikke kjenner, prøver å ødelegge en alminnelig saksbehandling og demokratisk prosess, og de kan selvsagt ikke få legge premissene for debatten. Eriksen Søreide ville dessuten, hvis hun først kommenterte noe, komme i en håpløs situasjon - fordi ethvert svar bare ville lede til nye spørsmål om en intern saksbehandling hun hverken kan eller bør diskutere. 

Jeg vet ikke hvor omfattende behandlingen av langtidsplanen har vært i Regjeringen - men vi kan anta at den har vært meget omfattende. Vanligvis behandles saker i regjeringen med ett R-notat i én konferanse. Men er saken stor, kompleks og/eller uvanlig viktig, vil regjeringen som regel behandle mange regjeringsnotater - der kanskje forutsetningene også endrer seg underveis, fordi det kommer til ny informasjon, videre utredning og/eller endrede økonomiske rammebetingelser. Bare Kunnskapsløftet, som jeg i sin tid hadde ansvaret for, ble behandlet i et titalls regjeringsnotater, og det ville jo være håpløst å gi seg inn på en debatt om det som sto i disse notatene, dersom ett eller to av dem kom på avveie i ettertid. 

Enkelte mener likevel at når lekkasjene nå har skjedd, så kan man ikke unnlate å bedømme forsvarsministerens og Regjeringens uttalelser og endelige forslag i lys av det man kan lese i de notatene som er lekket ut. Dette er, isolert sett, lett å forstå. Problemet er bare at pressen ikke helt forstår hvordan en regjering behandler slike saker, der store bevilgninger er involvert. 

Så hvordan skal man forstå at forsvarsministeren nå sier seg svært fornøyd med den langtidsplanen hun har lagt frem, som foreslår å bruke 165 milliarder ekstra kroner på Forsvaret de neste 20 år - enda hun, ifølge lekkasjene, sa at det var behov for 206 milliarder kroner i et internt regjeringsnotat i februar i år? 

Mange skriver at Eriksen Søreide har "tapt" i Regjeringen og antyder at hun nærmest lyver når hun sier at hun nå er fornøyd.

Dette er, etter min oppfatning, helt feil. Hvis man skal tolke budsjettkampene i regjeringen slik, ville alle statsråder fremstå som "tapere", eller som noen som sier de er fornøyd med noe de internt tidligere sa var altfor lite.

For la oss rekapitulere hva som har skjedd i denne saken:

Ine Eriksen Søreide overtok ansvaret for et forsvar som var i mye dårligere forfatning enn noen på forhånd hadde forstått.Samtidig forelå det ingen planer om vekst i budsjettene - det ville, tvert om, gått mot en realnedgang for Forsvaret, dersom ikke noe ble gjort.

Hun visste at oppgaven med å få utviklingen i Forsvaret på rett kjøl ville bli formidabel. Likevel valgte hun å foreta en omfattende og åpen kartlegging av situasjonen. Hun ga også forsvarssjefen i mandat å utrede konsekvensene av et videreført budsjettnivå, samt av den strukturen han ønsket, dersom han fikk mer penger - og hva den i så fall ville koste.

Det viste seg at forsvarssjefen ønsket seg 175 milliarder kroner de neste 20 år. Men siden forsvarssjefen utmerket godt kjenner budsjettprosessene i staten, tror jeg trygt vi kan legge til grunn at han tok litt godt i for å være på den sikre siden.

Så hvordan skulle forsvarsministeren greie å sikre seg disse pengene?

I utgangspunktet er det nesten en umulig oppgave. Det er svært vanskelig å få en regjering (les: Finansdepartementet) til å binde seg til å prioritere en sektor med bestemte beløp langt frem i tid. Det kalles "forkantprofilering" på kammerset, fordi man unntar en sektor fra de årlige prioriteringer alle andre sektorer må finne seg i. Jeg skrev om dette fenomenet i Aftenposten forleden. 

Budsjettprosessen i regjeringsapparatet er også alltid slik at statsrådene aldri får det de ber om. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, gjelder for Finansdepartementet: Det må alltid gi litt mer enn det i utgangspunktet hadde tenkt. Hele budsjettprosessen, som jeg har skrevet om her, er altså basert på et forhandlingsspill, som man må kunne og kjenne for å lykkes. Man kan like eller mislike at prosessen er slik, men det er slik den er.

Basert på min egen erfaring som statsråd i to regjeringer, og hvordan jeg selv ville tenkt, er det ikke urimelig å anta følgende: Hadde Eriksen Søreide bedt om 175 milliarder kroner de neste 20 år, slik forsvarssjefen ønsket seg, ville hun fått mye mindre. Hennes mulighet til å få noe i nærheten av det forsvarssjefen ba om, ville være å "høyne budet" og be om mye mer. At hun så lyktes med å få omtrent det forsvarssjefen ba om, er egentlig en stor seier, så det var nok ikke helt uten grunn at forsvarssjefen var så fornøyd som han var da langtidsplanen ble lagt frem. Det er en historisk satsing, eller som forsvarssjefen selv uttrykker det: "Et historisk løft for forsvaret".   

Når noen nå reagerer på at ikke de 165 milliardene skal bevilges med lineære beløp hvert år, eller at det ikke allerede nå er besluttet hvor mye som kommer hvert år de neste 20 år, virker det nesten latterlig. I Norge har vi på veldig mange områder en helt urealistisk forestilling om hvor mye penger man kan absorbere på ulike sektorer uten at det fører til en ineffektiv pengebruk. Bare pengene bevilges, er norske politikere fornøyd - mens de ofte glemmer å undersøke om pengene overhodet kan brukes på en fornuftig måte. Derfor bør de årlige bevilgningene tilpasses forsvarets evne til å nå målene i langtidsplanen. Anniken Huitfeldt (Ap) reagerer også på at en del av regningen kan komme når Arbeiderpartiet sitter i regjering, men slik er det vel tross alt i et demokrati? Det er jo nå man må betale for kampflyene, enda de ble bestilt av den rødgrønne regjeringen? 

Lekkasjene som har skjedd, er svært alvorlige og får i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjering kan arbeide i fremtiden.

Det er selvsagt langt mindre alvorlig at de også avsporer en viktig debatt, men det er altså også en konsekvens.

 

 

 

Nasjonalisme på fremmarsj

  • 09.08.2016 kl.10:32 i Blogg

Nasjonalismen er på fremmarsj i Europa. 

Terror, (muslimsk) innvandring, globalisering og EU har satt fart i partier og bevegelser som ønsker at folk skal ha større selvbestemmelse i og over sitt eget land. De liberale og internasjonalt orienterte sentrum/høyre- og sentrum/venstre-partiene er satt under press fra mer ytterliggående, nasjonalistiske partier som får stadig større oppslutning.

I den grad disse partiene har noe ideologisk til felles, er det kanskje riktigst å kalle dem «nasjonalkonservative». De er opptatt av å ta vare på nasjonen, skeptiske til innvandring og internasjonal integrasjon og ofte nokså konservative i sosial- og familiepolitikken.

Men ikke alle partiene kan skjæres over én kam. Forskjellene er enorme. I Europaparlamentet fordeler de nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiene seg på minst tre forskjellige grupperinger, som ofte er svært uenig:

En gruppering rommer blant andre det britiske Conservative party, Finnene og Dansk Folkeparti. 

En annen gruppering omfatter blant andre britiske UKIP, Alternative für Deutschland og Sverigedemokraterna.

En tredje gruppe har Front National, Lega Nord, Frihetspartiet i Østerrike og Frihetspartiet i Nederland som medlemmer.

I tillegg kommer en uavhengig gruppe som har med partier av alle politiske avskygninger, herunder også det ungarske partiet Jobbik.  Regjeringspartiet Fidesz, som har utviklet seg fra å være et nokså normalt konservativt parti til å bli et mer nasjonalkonservativt og, etter manges mening, autoritært parti, er fortsatt medlem av EPP - det vil si den store grupperingen av liberal-konservative og kristendemokratiske partier i Europa.

Noe av det som skiller disse partiene, er blant annet hvor restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk de ønsker å føre og hva slags økonomisk politikk de går inn for. Noen ønsker å kombinere en restriktiv innvandringspolitikk med en nokså sosialdemokratisk økonomisk politikk, mens andre er for en meget liberal økonomisk politikk. Mange av dem er også svært kritiske til EU og vil enten melde landet sitt ut av EU eller forandre EU radikalt innenfra. Sett utenfra er det nok også mange som mener at det går et skille mellom partier som slutter opp om alle sider ved det liberale demokratiet, slik de aller fleste partiene gjør, og de som lefler med det autoritære.

Jeg tror uansett at de av oss som fortsatt ønsker å forsvare det åpne, liberale samfunn, og som tror på EU, gjør klokt i å lytte til det som blir sagt og forsøke å forstå fremfor bare å utstede avskyerklæringer. Disse bevegelsene og partiene kommer nemlig ikke til å forsvinne. De vokser, og vi må regne med at de inntar regjeringskontorene i stadig flere land. 

Når for eksempel Marine le Pen fra Front National er i ferd med å bli en realistisk presidentkandidat i Frankrike, tror jeg det, enkelt sagt, skyldes to forhold: Det eksisterer en reell frykt, bekymring og/eller motstand i befolkningen mot (reelle og innbilte) effekter av innvandring og delvis også av globaliseringen, samtidig som le Pen har «ufarliggjort» partiet sitt ved å flytte det inn mot sentrum. Hun har f.eks. forsøkt å fjerne åpenlyse anti-semittiske holdninger i partiet, samtidig som hun omfavner homofiles rettigheter.

Men det er en hårfin balansegang for slike partier, dersom de går mot sentrum. I Danmark svarer nå en fjerdedel av befolkningen at de ønsker seg en strammere innvandringspolitikk enn den Dansk Folkeparti fører, og det er dukket opp tre nye partier som ønsker å føre en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk enn Dansk Folkeparti. Og dette skjer, selv om også de etablerte styringspartiene er blitt langt mer restriktive enn de var før. I Danmark er det nå duket for et tettere samarbeid mellom sosialdemokratene og Dansk Folkeparti - et mønster vi også ser i andre land. Gradvis blir de partiene, som mange mente aldri ville bli stuerene, akseptert som normale partier, hvilket de i større grad også blir. Men dermed kan det altså dukke opp nye partier.

Mange mener at fremveksten av de nasjonalistiske partiene ikke bare er et resultat av de faktiske konsekvensene av innvandring og globalisering, men også av en sviktende kommunikasjon mellom "folket" og den kulturelle og politiske "eliten".  Jeg skrev en liten kommentar om dette i Vårt Land i går, hvoretter det haglet med syrlige, ironiske og sarkastiske kommentarer på twitter, både rettet mot meg og mot bruken av begrepene "folk" og "elite". Men jeg tror man gjør seg mer vrang enn nødvendig, hvis man ikke forstår hva det siktes til. To ulike, men interessante perspektiver kan for eksempel leses i The American Conservative her, eller i et interessant intervju med Jonathan Haidt i Weekendavisen forleden ("Babeltårnets kollaps" - ikke på nett). Die Zeit hadde sist helg et helt temanummer under tittelen "Kampen om demokratiet har begynt" - der Elisabeth Raether skriver om hvordan "den liberale eliten" over lang tid har foraktet "folkets" bekymringer, og at "straffen" nå kommer når de som står "under" eliten, i stedet vender seg mot autoritære nasjonalister og, i verste fall, rasister. (Takk til Anita Krohn Traaseth som gjorde meg oppmerksom på denne utgaven av Die Zeit.)

Det er vanskelig å bedømme hvor eksplosiv stemningen er i de mest polariserte delene av Europa. Noen snakker om at det kan være en reell fare for borgerkrigslignende tilstander i Frankrike, dersom befolkningen mister tilliten til at myndighetene greier å ivareta den mest grunnleggende sikkerheten til borgerne, og dersom islam og vesten ikke greier å forsone seg med hverandre. Andre mener at det bare er en overgang, at vi vil greie å bekjempe eller venner oss til terroren, som tross alt er ganske beskjeden, og at livet går videre - sammen med det store flertallet av velintegrerte, muslimske innvandrere.

Dype splittelser er uansett ingenting å trakte etter. Sosial harmoni er bedre. Så hva med Norge? Har vi noen nasjonalistiske eller nasjonalkonservative partier hos oss? Og er de noe å frykte, eller går det an å si at nasjonalkonservatismen både kan ha gode og mindre gode sider? Og hvordan kan vi unngå en utvikling som den vi ser i enkelte av de mest polariserte landene i Europa?

Nasjonalkonservatismen er en gren av konservatismen som i seg selv hverken er farlig eller ond. Man kan være uenig, og den kan ta urovekkende former - men den kan selvsagt også være en helt harmløs form for «17.mai-nasjonalisme» eller, som man sier i Danmark: En konservatisme som er opptatt av «Gud, konge og fedreland».

Hvis vi ser bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, er det nok riktig å si at Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti. Men Frp er ikke nødvendigvis Norges mest nasjonalkonservative parti (selv om enkelte av partiets representanter er det). Fremskrittspartiet har en liberal eller liberalistisk opprinnelse og har aldri søkt samarbeid med andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa. Det er ikke godt å si hvor Frp hadde plassert seg, dersom Norge hadde vært medlem av EU, men kanskje hadde det vært med i den samme gruppen som det britiske konservative partiet og Dansk Folkeparti.

Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet. Senterpartiet er det partiet som for tiden kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll. (Oppdatering 19.8.: Senterpartiet er også det partiet som uttrykker mest skepsis til "eksperter", slik Vedum i går gjorde på Arendalsuka.) Men Senterpartiet er også opptatt av å presisere at nasjonalstaten opprinnelig er en liberal idé, noe Ola Borten Moe nylig holdt et interessant innlegg om på en Civitafrokost om "Nasjonalstatens comeback?" 

Det partiet som oftest omtales som Norges konservative parti, Høyre, står for en typisk liberal form for konservatisme, i likhet med blant annet Angela Merkels CDU og mange andre sentrum/høyre-partier i Europa (EPP). Høyres konservative gen er nok fortsatt opptatt av nasjonalstatens ve og vel, men Høyre har samtidig alltid vært tilhenger av internasjonalt samarbeid og integrasjon og hatt et moderat og pragmatisk syn på innvandring.

Norge har altså ingen ytterliggående nasjonalistiske partier eller bevegelser i dag, hverken på den konservative siden eller på venstresiden. Også på deler av venstresiden dyrker man riktig nok EU-motstand og anti-globalisering, men man har som regel en liberal holdning til innvandring fra land utenfor EU.

Så hva skal til for at vi skal unngå like dype splittelser mellom "folk" og "elite" - mellom nasjonalister og liberale internasjonalister - som vi ser så mye av ellers i Europa?

Jeg tror flere forhold er viktige.

Jeg mener det er et selvstendig poeng at tilstrekkelig mange av våre politiske ledere forsøker å bedre kommunikasjonen mellom "folk" og "elite". Det betyr ikke at man ikke skal argumentere for sitt syn - men man kan kanskje argumentere bedre for sitt syn og vise noe større forståelse for den annens syn. Slikt er ikke så viktig hvis man diskuterer om man skal legge en motorvei her eller der - men det er litt viktigere når vi står overfor "kampen om demokratiet", slik Die Zeit uttrykker det. Twitter er åpenbart ikke stedet for en slik type dialog, men det finnes andre arenaer - og jeg forsøkte å gi mitt besyv, blant annet i Vårt Land. Som Hilde Frafjord Johnson kan jeg av og til ha problemer med Sylvi Listhaugs retorikk, men jeg prøver også, mer nå enn før etter alt som har skjedd i Europa, å ta innover meg at andre kan ha problemer med min retorikk og forstå hvorfor de har det.

Jeg mener dessuten at vi som er tilhengere av et mest mulig åpent, globalt og liberalt samfunn, også må ta oss bryet med å forsvare det vi står for, på en bedre måte, og ikke bare ta den liberale orden som en selvfølge - samtidig som vi må lytte. Det er nemlig riktig at globaliseringen også kan ha negative konsekvenser for noen, og at det kan skje forbedringer, både i innvandrings- og integreringspolitikken og i EU.

Samtidig må landene i vesten bli mer oppmerksomme på behovet for å kompensere for de problemene som oppstår for noen grupper som følge av innvandring og globalisering, noe jeg blant annet har skrevet om her. Mange land har for eksempel forsømt seg når det gjelder utdanning, kompetanseutvikling og livslang læring, hvilket gjør det mye vanskeligere for mange å greie seg i et arbeidsmarked i stor omstilling.

Til slutt er det nødvendig å forebygge en utvikling med nye permanente underklasser uten utsikter til å å forbedre sin egen sosiale og økonomiske situasjon. Vi må strebe etter like muligheter for alle.

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits