hits

Stortinget må ta Stortinget alvorlig

  • 14.12.2018 kl.11:03 i Blogg

I dag har TV2 et oppslag som viser hvor ofte noen av våre fremste stortingsrepresentanter har deltatt på møtene i de stortingskomiteene de er medlemmer av. 

Den som kommer dårligst ut, er Jonas Gahr Støre, som i år har deltatt på null av 30 møter i utenriks- og forsvarskomiteen. Og dette er ikke noe nytt når det gjelder Støre. Han deltok ikke på noen møter i 2014 heller, og, slik jeg forstår saken, var han heller ikke til stede på noen møter ifjor. I 2016 deltok han på fire av i alt 37 møter.

Det interessante med saken er at både Støre selv og andre bare bagatelliserer det dårlige oppmøtet. Støre syns ikke det er noe å henge seg opp i, siden andre i Arbeiderpartiet deltar på møtene, og han har viktigere ting å gjøre. Og både Trygve Slagsvold Vedum og Bjørnar Moxnes forsvarer han. "Å stille på et komitemøte som er en ren formalitet av 5 min varighet i stedet for å møte velgere ute i landet, er ikke nødvendigvis best bruk av tida", skriver Moxnes på Twitter. Og han får støtte også fra høyrehold: "Å henge ut noen av de mest hardtarbeidene politikerne som «skulkere» er grenseløst fordummende. Ta gjerne debatt om prioriteringen «møte folk» vs komité, men da under en annen overskrift enn skulking", skriver tidligere Høyre-politiker Bengt Eidem. Også Sylvi Listhaug utmerker seg ved å delta på få møter og forsvarer det på samme måte: "Det er viktig for meg å være ute og møte vanlige folk, og ta opp deres problemer." 

Jeg syns både Olaug Bollestad og Knut Arild Hareide svarer langt bedre for seg. Bollestad sier at det er "viktig å prioritere stortingsarbeidet og komitéarbeidet, og samtidig klare å ta vare på organisasjonen. Jeg bruker jo mye tid, men det er jo det jeg er valgt til". Og Hareide oppsummerer det kanskje aller best: "KrF er veldig opptatt av at vi er valgt av folket til Stortinget og at stortingsarbeidet er det viktigste vi gjør", sier KrF-lederen.

Jeg er helt enig med Knut Arild Hareide.

Hvis man lar seg velge til Stortinget, så skal man vise respekt for oppgaven og det arbeidet som gjøres på Stortinget. Hvis man syns Stortinget arbeider på en tungvint måte og for eksempel avholder for mange møter, må man ta opp det og heller forsøke endre arbeidsmåtene fremfor bare å skulke møtene. "Skulk" er et sterkt uttrykk, men når man deltar på null av i alt 30 møter - og mønsteret gjentar seg år etter år, kan det nesten ikke kalles noe annet enn skulk. Og møtene er selvsagt ikke bare korte og nærmest unødvendige, slik Moxnes fremstiller det.

Jeg syns det er oppsiktsvekkende at ikke stortingsrepresentantene våre selv ser hvor viktig det er at de viser god rolleforståelse og respekt for Stortinget. Det er ikke partiene vi har valgt - det er representantene. 

Sterke institusjoner, som borgerne kan ha respekt for, er helt avgjørende for at vi skal kunne ta vare på det liberale demokratiet.

Men hvem kan ha respekt for Stortinget og Stortingets arbeid når ikke stortingsrepresentantene selv har det?

Mål- og resultatstyring i norsk skole - og i Osloskolen

  • 18.11.2018 kl.19:03 i Blogg

Siden 1995 har Norge deltatt i en rekke internasjonale undersøkelser som har til hensikt å kaste lys over utviklingen i norsk skole og gi et bidrag til det kunnskapsgrunnlaget som trengs når det skal utformes ny politikk. De mest kjente undersøkelsene er PISA, TIMSS og PIRLS, men det er også flere andre. 

I en bok som nylig utkom på Universitetsforlaget oppsummerer en gruppe forskere hva vi har lært av disse undersøkelsene, som er gjennomført i perioden 1995-2015. Undersøkelsene forteller absolutt ikke alt om norsk skole, og de er ikke alene tilstrekkelige som grunnlag for å utforme politikk. Men materialet er likevel så omfattende at forskerne mener å kunne identifisere noen utviklingstrekk som har preget norsk skole i denne perioden. Oppsummert peker de på 10 sentrale hovedfunn:

  • Prestasjonene til elevene som begynte på skolen i siste del av 1990-tallet, var svake.
  • Prestasjonene til elever som begynte på skolen etter årtusenskiftet, er betydelig bedre. Det er blant annet en stor fremgang i elevenes lese- og matematikkferdigheter.
  • Fremgangen i siste halvdel av perioden er i hovedsak knyttet til fremgang for de faglig svakeste elevene.
  • Det er små kjønnsforskjeller i realfagene, men jentene leser mye bedre enn guttene. 
  • Det er store forskjeller mellom skoler, det vil si at de beste skolene presterer svært mye bedre enn de lavest presterende skolene. Men forskjellene er mye mindre enn de er i andre land.
  • Hjemmebakgrunn er sterkt relatert til elevers prestasjoner også i Norge, men sammenhengen er svakere enn i de fleste andre land. 
  • Norske lærere deltar lite i faglig relevant kompetanseheving sammenlignet med lærere i andre land.
  • Norsk skole er bygget på allmennlærere med middels lang utdanning. I mange andre land har flere lærere lang utdanning og spesialisering.
  • Elevene rapporterer at skoleklima og læringsmiljø har blitt tildels betydelig bedre i perioden.

 

Jeg vet ikke hvor godt kjent disse funnene er. De burde, etter min oppfatning, ha stor betydning for nasjonale og lokale skolepolitikere som arbeider for å forbedre norsk skole. Hvis skolen på vesentlige områder er på rett vei, er det viktig ikke å kaste barnet ut med badevannet. Selvsagt kan man forbedre og forsterke positive utviklingstrekk, og selvsagt bør man justere og endre på det som eventuelt går i gal retning. Men alt forutsetter at man tilegner seg best mulig kunnskap om tilstanden og utviklingen i norsk skole, og  helst også om mulige årsaker til at noe utvikler seg i en bestemt retning.

De som fryder seg mest over at Astrid Søgnen må gå, og som støtter skolebyråd Inga Marte Thorkildsen, peker ofte på at de er motstandere av mål- og resultatstyring (eller New Public Management (NPM), som de, etter min mening feilaktig, også kaller det) i skolen. Dette er også tonen i Rune Slagstads relativt resirkulerte fortelling om de skolepolitiske regimene under "Hernes, Søgnen, Clemet" og SV i Klassekampen i går. Og som en på Twitter gledesstrålende utbrøt i en kommentar i går: "De fleste lærere husker godt at SV bidro sterkt til å innføre Clemets NPM-skole. Men nå har jo Inga Marte snudd den trenden. Endelig!"

De som uttrykker så mye motstand mot mål- og resultatstyring i offentlig sektor, slipper egentlig altfor lett unna. 

For hva mener de selv?

Skal vi ikke ha noen mål for de virksomhetene det offentlige driver? Eller skal vi bare ha færre mål, andre mål eller bedre mål? Og skal det aldri kontrolleres eller rapporteres om hvorvidt målene nås, eller skal det bare rapporteres og kontrolleres litt mindre? Og er det mulig å strekke seg mot mål, hvis man ikke vet hvor man er og hva som skal til for å nå målet?

Selv mener jeg at det er helt selvsagt at vi må ha mål for enhver virksomhet, og at vi må undersøke om vi er på rett vei og om vi når målene. Det er samtidig like selvsagt at mål- og resultatstyring kan gjennomføres på både gode og dårlige måter. Det kan være for mange mål, for detaljerte mål, for mange mål som er i konflikt med hverandre, feil mål og så videre, og det kan være for mye rapportering og kontroll. Det er i det hele tatt vanskelig å bedømme hva kvalitet er. Men at noe er vanskelig, bør ikke hindre oss i forsøke å gjøre det best mulig og stadig å utvikle, foredle og forbedre mål- og resultatstyringen. Den nåværende regjeringen har for eksempel forsøkt å forbedre mål- og resultatstyringen ved å styre mindre detaljert

Poenget er: Vi som er tilhengere av mål- og resultatstyring, er selvsagt ikke motstandere av bedre måter å gjøre det på. Det er de som er motstandere av denne typen styring, som karikerer det, noe direktøren for  Direktoratet for økonomistyring (DFØ), Hilde Singsaas, for øvrig skrev godt om herMål- og resultatstyring er et grunnleggende prinsipp i all statlig virksomhetsstyring og antagelig også i de aller fleste, eller kanskje alle, kommuner.

Det er også merkelig, slik Rune Slagstad gjør, å antyde at vi får et skolepolitisk regimeskifte fordi Astrid Søgnen går. Han skriver ikke eksplisitt hva dette regimeskiftet skulle bestå i, men artikkelen etterlater inntrykk av at det er "New Public Management" og målstyringen som er problemet, og at dette er noe SV burde ha vært imot og nå omsider er imot i Oslo.

Men det er selvsagt ikke Søgnen eller noen andre ansatte i Oslo kommune som bestemmer hva slags styringsregime kommunen skal ha. Det er det bystyret og byrådet som gjør. Og byrådet har formulert dette styringsregimet helt klart: Byrådet vil ha "tillitsbasert styring og ledelse" (som jeg også omtalte i min forrige blogg), og det får, ifølge byrådet, "konsekvenser for praktiseringen av mål- og resultatstyringen ved at det skal legges mer vekt på tydelige mål, forventninger til resultater og effekter, og mindre vekt på kontroll, detaljrapportering og måling av aktiviteter, tiltak og virkemidler". 

Det rødgrønne byrådet vil altså ha mer og tydeligere mål- og resultatstyring i Osloskolen og legger større vekt på forventninger om resultater og effekter. Det det vil ha mindre av, er kontroll, detaljrapportering og måling av aktiviteter og virkemidler. 

Byrådet går altså til mål- og resultatstyringens kjerne og sier at det er målene, resultatene og effektene som er viktigst. Detaljer om hvordan man kommer frem til målet, er mindre viktig.(Personlig mener jeg at også virkemidlene har en viss betydning, men jeg skal la det ligge her.)

Budskapet står unektelig i en viss kontrast til det inntrykket man kan få av den offentlige debatten.

Hvordan arter så dette seg i praksis?

Jeg har forsøkt å undersøke det ved å se nærmere på det borgerlige byrådets siste tildelingsbrev til utdanningsetaten, som er på 18 sider og ble sendt i 2015 - og det rødgrønne byrådets tildelingsbrev av 2018, som er på 22 sider.

Tildelingsbrevet er det viktigste styringsdokumentet som gis fra overordnet politisk myndighet til en virksomhet. Det er her byrådet uttrykker sine "forventninger, krav og føringer", for øvrig formulert helt likt i de to brevene, til vedkommende etat, det vil si at det er her de viktigste styringssignalene gis.

Ordet "mål" får 30 treff i det borgerlige tildelingsbrevet og 77 treff i brevet fra Thorkildsen.

Ordet "resultat" gir 8 treff i det borgerlige tildelingsbrevet og 38 treff i tildelingsbrevet fra Thorkildsen.

Ordet "rapportering" får 19 treff i det borgerlige brevet og 16 treff i brevet fra Thorkildsen.

Ordet "kontroll" forekommer 3 ganger i det borgerlige brevet og 6 ganger i Thorkildsens brev.

Ordet "styring" finnes 16 ganger i det borgerlige brevet og 33 ganger i brevet fra Thorkildsen.

Noen revolusjon har det altså åpenbart ikke vært. Men kanhende legges det nå enda større vekt på mål- og resultatstyring, slik jeg var inne på foran.

I tildelingsbrevene fremkommer det også noen helt eksakte mål, som etaten er forventet å strekke seg etter.

I det borgerlige tildelingsbrevet er dette veldig oversiktlig, og det dreier det seg om 4 hovedmål og til sammen 16 delmål. 

I tildelingsbrevet fra det rødgrønne byrådet er inndelingen en litt annen og ikke så klar, men det er 6 "langsiktige resultatmål" som etaten skal operasjonalisere, 6 mål, 18 tilhørende "tiltak" som inneholder både mål og tiltak som etaten skal gjennomføre, og cirka 35 "innsatsområder", som også forteller hva etaten skal gjøre.

Målt i antall mål, delmål, tiltak og innsatsområder er det altså ingenting som tyder på at det er blitt mindre mål- og resultatstyring i Osloskolen - snarere tvert om.

På (minst) tre måter kan man nok likevel se en forskjell:

For det første: Målene som ble satt av det borgerlige byrådet, var i større grad målbare, eller kanskje mer presist: Det var mulig å måle om man oppnådde en fremgang eller tilbakegang.

Et eksempel:

2015: "Andelen elever som opplever et skolemiljø fritt for mobbing, rasisme, vold og rusmisbruk, skal økes."

2018: "Elever og lærlinger skal ha et trygt og inkluderende læringsmiljø, fritt for mobbing." 

Et annet eksempel:

2015: "Alle skal lære mer - elevenes grunnleggende ferdigheter og kunnskaper i basisfagene skal styrkes." Og et av delmålene: "Elevenes lese-, skrive- og regneferdigheter, og evnen til å uttrykke seg muntlig og bruke digitale verktøy skal forbedres."

2018: "Alle elever skal ha grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter tidlig i skoleløpet."

For det andre: Noen av de rødgrønne målene kan (paradoksalt nok i lys av byrådets overordnende strategi) sies å være mer opptatt av virkemidler enn mål. Ett mål er for eksempel at "elever og lærlinger skal møte medarbeidere med høy kompetanse og tid til å følge opp den enkelte". Ingen kan være mot det, men det hjelper ikke med høy kompetanse og tid, hvis ikke elever og lærlinger, på en eller annen måte, har glede av det - for eksempel ved at de lærer mer, trives bedre, mobbes mindre eller fullfører mer.

Og for det tredje: Det nåværende byrådet har senket ambisjonene på sentrale områder. Ett eksempel er at måltallet for andelen elever som på sikt skal gjennomføre og fullføre videregående opplæring, er nedjustert fra 90 til 85 prosent. 

Enkelte av dem som er sterke motstandere av mål- og resultatstyring i offentlig sektor, anklager ofte oss som er tilhengere av slik styring, for å drive med en form for "nytale".

Jeg tror det kan være grunn til å returnere komplimentet.

Mål- og resultatstyringen lever i beste velgående - selv under en SV-byråd og med Rødt som heiagjeng.

Ledelse basert på mistillit i Oslo

  • 16.11.2018 kl.15:40 i Blogg

Det må være en skjebnens ironi at den kommunen som de senere år har profilert seg mest på å ville gå fra detaljert mål- og resultatstyring til såkalt tillitsbasert ledelse, nemlig Oslo kommune, også er den kommunen som nå profilerer seg mest på å uttrykke mistillit til egne ansatte.

Dette går mest utover Osloskolen.

Styringen ser ut til å være like detaljert som før. Tildelingsbrevet for 2018, som er det tredje tildelingsbrevet fra det nåværende byrådet, er ikke kortere enn det var i 2015 under det borgerlige byrådet. Det er tvert om litt lenger. Detaljstyringen ser altså ut til å være omtrent den samme.

"I Oslo kommune vil vi ha ledelse og medarbeidere som stoler på hverandre, mekanismer for å løse konflikter og noen få felles mål," sa byrådsleder Raymond Johansen i en tale for et års tid siden. 

Det han har fått, er vel nærmest det motsatte. Byrådet stoler ikke på sentrale medarbeidere, og det ser ut til å mangle gode mekanismer for å løse konflikter.

Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen har lenge uttrykt mistillit til Utdanningsetaten og til etatens leder, Astrid Søgnen. 

15.000 ansatte i Osloskolen har over lang tid kunnet lese og høre at det arbeidet de gjør og de resultatene de oppnår, er blitt redusert og mistenkeliggjort, at de har jobbet på feil måte, og at alt nå må forandres - enda fakta og forskning stadig kan fortelle dem at de oppnår svært gode resultater på elevenes vegne

Og etter månedsvis med støy lyktes endelig byrådet med sitt forehavende: Å presse Astrid Søgnen ut av stillingen som utdanningsdirektør

Men denne helt spesielle formen for tillitsbasert ledelse stopper ikke her. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen fortsetter også etter at det er klart at Søgnen skal slutte.

Hun har nå proklamert, ifølge Vårt Oslo, at "det ikke blir snakk om å hente opp noen av direktørene som har tjenestegjort på nivået under Astrid Søgnen". Og det gjelder visst flere enn dem. Thorkildsen kan i det hele tatt "vanskelig se for (s)eg at det blir hentet en ny utdanningsdirektør fra utdanningsetaten". "Vi ønsker jo noen forandringer", som hun sier. 

Byrådet går altså langt i å diskvalifisere og ekskludere nærmere 20 ledere og et par hundre ansatte (jeg antar Thorkildsen mener utdanningsadministrasjonen og ikke utdanningsetaten) før de overhodet er kommet igang med å lage en kandidatprofil og lyse ut stillingen.

Går sånt i det hele tatt an i Norge når en viktig stilling i offentlig sektor skal besettes? Kan en hel gruppe være diskvalifisert på grunn av arbeidsstedet de har eller sjefen de har hatt? 

Jeg trodde ikke det.

Offentlige stillinger skal som hovedregel lyses ut.

Enhver skal kunne søke på slike stillinger, og det skal være den best kvalifiserte kandidaten som blir valgt.

Thorkildsen kan umulig vite at det ikke finnes kvalifiserte interne kandidater. 

Og for å sette det på spissen: Hvis det Thorkildsen sier, medfører riktighet - at ingen i etaten vil bli vurdert som aktuelle for direktørstillingen, fordi de jobber i etaten - så må det fremkomme av utlysningsteksten. 

Det ville i så fall være oppsiktsvekkende og unikt.

Om det vil være lovlig, er et juridisk spørsmål. 

God og tillitsbasert ledelse er det i alle fall ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

Uverdig av byrådet

  • 14.11.2018 kl.11:45 i Blogg

Raymond Johansen og Inga Marte Thorkildsen greide til slutt å presse Astrid Søgnen ut av stillingen.

Fremgangsmåten har vært amatørmessig og uverdig.

Det er ikke uvanlig at toppledere, både i offentlig og privat sektor, blir bedt om å gå, fordi ledernes foresatte mener at det er best for virksomheten. 

Men hvis det ikke foreligger forhold som gjør at disse lederne kan eller bør sies opp, må man inngå slike avtaler i minnelighet.

I privat sektor ordner det seg ofte ved at det allerede i ansettelseskontrakten er avtalt at vedkommende leder frasier seg alle rettigheter mot en økonomisk kompensasjon. Det vil si at et styre kan be lederen om å gå på dagen uten noen nærmere begrunnelse mot at vedkommende får med seg et sluttvederlag.

I offentlig sektor har man ikke slike ordninger. Da kan det i stedet komme på tale å tilby en annen, som regel mindre attraktiv stilling. Det sitter derfor en del "rådgivere" på bortgjemte kontorer både i stat og kommuner - uten at de alltid har så veldig mye meningsfylt å gjøre.

Poenget må uansett være at slike ledere, som altså ikke har gjort noe kritikkverdig av betydning, må kunne gå av eller tre til side i verdighet. Kan de det, er det også mye lettere å komme frem til minnelige ordninger.

Det har ikke skjedd i dette tilfellet. Byrådet har tvert om gjort det svært vanskelig å komme frem til en minnelig ordning.

Hvis vi skal tro mediene, fikk Astrid Søgnen første gang vite at byrådet gjerne ville bli kvitt henne da hun hadde en samtale med kommunaldirektør Bente Fagerli torsdag 6.september. Da var det nesten et halvt år siden byråd Inga Marte Thorkildsen, som er Søgnens øverste sjef, hadde begynt å beklage seg over Søgnen og etaten i det offentlige rom

Thorkildsen har ved gjentatte anledninger gitt uttrykk for mistillit til Søgnen og etterlatt et klart inntrykk av at Søgnen og etaten ikke har fulgt opp vedtak og styringssignaler som er kommet fra byrådet og bystyret. Opposisjonen i bystyret har flere ganger bedt om at Thorkildsen konkretiserer og dokumenterer sine påstander, men dette har Thorkildsen så langt ikke gjort. Kan hende får vi vite mer om dette nå.

Situasjonen må uansett ha gjort det svært vanskelig for Søgnen. Byrådet har, i det offentlige rom, rett og slett beskyldt henne for å sabotere demokratisk valgte organer og den skolepolitikken de ønsket å føre. 

Alle har nå lenge visst at byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. Alle har også visst hvorfor byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. De mener at hun ikke gjør jobben sin, og at hun ikke tar de styringssignalene hun skal ta som sjef for skoleetaten i Oslo.

Så når hun nå går av: Betyr det at Søgnen er enig i dette, og at byrådet har hatt rett? 

Jeg antar at opposisjonen bør bestrebe seg på å finne ut av det - også av hensyn til andre som måtte vurdere å velge byrådet i Oslo som sin arbeidsgiver.

Astrid Søgnen har gjort en formidabel innsats for Oslos skoleelever gjennom 18 år. Hun har bidratt til å løfte Osloskolen fra, på mange områder, å være svært dårlig til å bli svært god. Det betyr at hun har bidratt til å gi tusenvis av elever en bedre fremtid enn de ellers ville hatt.

Jeg håper at noen vil takke henne oppriktig for det. 

Byrådets takk virker nokså hyklersk.

Paragraf 2c: Prinsipielt og moralsk viktig

  • 31.10.2018 kl.18:48 i Blogg

I Norge er det i praksis ingen diskusjon om å røre ved kvinners rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke.

Noen ønsker riktig nok å sette grensen ved 16., 18. eller 20. uke, men ingen foreslår å sette grensen tidligere enn ved utgangen av 12. uke. KrF ønsker primært en annen abortlov, der avgjørelser om abort tas i en dialog mellom pasient og lege, men heller ikke KrF snakker særlig mye om dette. Partiet har, som det også står i partiprogrammet, i stedet valgt å legge vekt på endringer som kan gjøres innenfor dagens abortlov.

Det som er viktigst for KrF, er å unngå at abortloven virker diskriminerende, eller at den tydelig graderer menneskers verdi ut fra deres iboende egenskaper. For KrF er mennesket et mål, ikke et middel.

KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, "feil" kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven.

Det er selvsagt helt legitimt å argumentere mot KrFs syn. Men jeg forundres over den totale mangelen på vilje til dialog og forståelse - sammen med en utstrakt vilje til å fortegne og nærmest snakke løgnaktig om KrFs hensikter. Mange kaller ønsket om å fjerne eller endre abortlovens paragraf 2c et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, men det er det ikke. VGs Frithjof Jacobsen fikk seg forleden til å snakke om "det abortfiendtlige Høyre", antagelig fordi Erna Solberg personlig deler KrFs oppfatning og har antydet at hun er villig til å snakke med KrF om denne paragrafen i loven.

Diskusjonen om eugenikk, altså ønsket om og forsøkene på å endre og forbedre sammensetningen av arvelige egenskaper i befolkningen for å hindre at det man betraktet som dårlige arveegenskaper føres videre, har en lang historie i Norge. Ikke alle deler av denne historien er like ærefull, for å si det forsiktig. Virkemidler som har blitt brukt, er blant annet tvangssterilisering og forbud mot å inngå ekteskap. Man ønsket altså å hindre at "mindreverdige" mennesker overhodet ble unnfanget. Under annen verdenskrig fikk dette også følger for abortloven, da det ble tillatt (eller kanskje i virkeligheten anbefalt eller pålagt) å avbryte svangerskap, hvis foreldrene f.eks. var blinde, døve, evnesvake eller led av alkoholisme. Den gangen var det logisk nok egenskaper ved foreldrene som skulle føre til en abort, ikke egenskaper ved barnet. Man hadde ikke teknologi til å undersøke barnet i mors mage, og mente derfor at abort var fornuftig for å unngå at dårlige egenskaper ble videreført ved arv.

Men denne loven var heldigvis i virksomhet bare i kort tid. Og deretter forsvant gradvis debatten om eugenikk og abort. 

Årsaken til at debatten gradvis forsvant var dels at staten ikke lenger ga uttrykk for et like eksplisitt ønske om at kvinner burde ta abort på barn med "dårlige" egenskaper - dels at kvinner etter hvert fikk adgang til å ta abort når de selv ønsket det. Fra rundt 1960 skjedde det på visse kriterier - og fra slutten av 1970-tallet fikk vi selvbestemt abort, det vil si at det ikke kreves noen offentlig begrunnelse for å ta abort. Det var dette kvinner hadde kjempet for.

Abortloven inneholdt fortsatt en paragraf som sa at man kunne få en senabort, dersom "det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet". Men den var neppe mye i bruk, så lenge man ikke kunne finne ut noe om barnet i mors liv.

Det er introduksjonen av stadig mer avansert fosterdiagnostikk som gjør at vi kan finne ut stadig mer om barnets aktuelle og fremtidige egenskaper, som gjør at diskusjonen har blusset opp igjen. Og selv om KrF, meg bekjent, alltid har vært motstander av en "eugenisk" paragraf i abortloven, har ikke KrF alltid vært helt alene. Ifølge Berge Solberg ved NTNU var det gjennom 1980- og 90-tallet slik at både Høyre, SV, KrF, Venstre og Senterpartiet sto sammen - mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet utgjorde en mer "teknologioptimistisk allianse". Slik husker jeg det selv også, selv om jeg nok foretrakk å omtale Ap og Frp som "teknokratiske" fremfor "teknologioptimister". Selv deltok jeg også i en meget interessant og reflekterende abortdebatt om farene ved sorteringssamfunnet sammen med Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase (KrF) på 1990-tallet. Den ble kalt "den nye abortdebatten"

Nå er klimaet igjen endret. Jeg er glad, og faktisk litt overrasket, over lederen i Aftenposten i dag, som mener at abortloven "tåler debatt". Det skulle bare mangle, men det virker ikke som det er en selvfølge.

Diskusjonen om abortlovens paragraf 2c er egentlig ganske enkel: Skal egenskaper ved barnet, for eksempel at det er fare for at det har Downs syndrom eller leppe- og ganespalte, være et selvstendig abortkriterium ganske langt ut i svangerskapet - eller skal det å innvilge en abort når du nærmer deg levedyktighetsgrensen kreve noe mer enn at barnet ikke er "perfekt"? Bent Høie og Erna Solberg har sagt at de fortsatt vil at sykdommer som ikke er forenelige med liv skal være et selvstendig kriterium, og at de vil at vi for fremtiden skal legge større vekt på kvinnens syn på sin egen situasjon. Man kan altså si at graden av selvbestemmelse øker med den loven Solberg ønsker seg, men at egenskaper ved fosteret (unntatt sykdommer som ikke er forenelig med liv) fjernes som et helt selvstendig kriterium. Hun vil, slik hun ser det, fjerne en diskriminerende bestemmelse i loven, og hun gjør det for å forebygge: Hva som i fremtiden vil bli betraktet som sykdommer eller lite ønskverdige egenskaper, er det ingen som vet.

Det er, som sagt, helt ok å argumentere mot Erna Solberg og KrF. Men argumentene må henge sammen. Dette er ikke et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, for det er ikke selvbestemt abort etter utgangen av 12. uke i Norge. Det er heller ikke et angrep på kvinner som ikke er i stand til å ta imot et barn med f.eks. Downs syndrom, fordi det, etter Erna Solbergs oppfatning, skal legges større vekt på kvinnens syn på egen situasjon.

Men: Det er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.

 

 

 

 

 

En hilsen til Kringkastingsrådet

  • 24.10.2018 kl.14:15 i Blogg

I morgen skal Kringkastingsrådet behandle en delvis organisert klagesak mot at jeg deltok i NRKs valgsending da svenskene gikk til valg tidligere i høst

Jeg er blant de tilsynelatende få som syns at ideen om å ha et kringkastingsråd er ganske god. Men som medlem av Kringkastingsrådet gjennom åtte år innrømmer jeg gjerne at ikke alle saker som kom til behandling, var like viktige og interessante. Hvorvidt denne saken er interessant, avhenger litt av hvordan diskusjonen forløper.

Prinsipielt mener jeg at det både er riktig og svært viktig at NRK bruker et mangfold av kommentatorer. Det er også vanlig for allmennkringkastere i andre land. Typiske kommentatorer kan være journalister fra andre medier, forskere, eks-politikere og folk fra for eksempel tenketanker som Civita. 

Samtidig må NRK sørge for at det over tid er en viss balanse, blant annet i de inviterte kommentatorenes politiske holdninger - og at inviterte gjester blir presentert på en adekvat og informativ måte. 

Hvem NRK skal invitere som gjeste-kommentatorer, avhenger selvsagt av formålet med sendingen og hvem NRK tror kan fylle oppgaven. Til syvende og sist må det jo være kvaliteten på arbeidet som gjøres - ikke hvem det er - som avgjør om NRK lykkes med bruk av eksterne kommentatorer.

Noen er opptatt av at det i seg selv er et problem at en kommentator har et kjent politisk ståsted. Det er jeg uenig i. Ingen er nøytrale. Derfor kan det like gjerne være et problem at en kommentator har et politisk ståsted som hun prøver å skjule eller ikke greier å skjule, samtidig som hun later som hun er nøytral. Igjen: Det er kvaliteten på arbeidet, i dette tilfellet kommentarene, som må være det avgjørende - ikke om man har et kjent politisk ståsted eller ikke. 

I den aktuelle sendingen, som varte i mange timer, var det mange kommentatorer - både NRKs egne og mange andre. Jeg la selv til grunn at mitt oppdrag var å forsøke å være noenlunde objektiv, og at jeg selvsagt ikke var der for å misjonere for mitt eget syn eller for å debattere med noen. Men dette er typisk en sending som man lager sammen, der alle forsøker å bidra til en sending som samlet sett blir balansert og god. Den andre kommentatoren som var i studio, forskeren Anders Jupskås, og jeg forsøkte derfor til sammen å gi noenlunde dekkende og balanserte kommentarer til det svenske valget.

De fleste som har klaget på meg på sosiale medier, og muligens også til Kringkastingsrådet, har klaget på at jeg var invitert, og blant dem igjen er det noen som mener at jeg ikke ble godt nok presentert, selv om det helt tydelig fremkom at jeg både er leder for "den liberale tankesmien Civita" og har vært statsråd i en borgerlig regjering.

De færreste har ment at det jeg sa, var feil eller problematisk. Isak Lekve, som visstnok er medlem av eller stemmer Rødt, skrev riktig nok i Klassekampen om et par utsagn som han mente var problematiske (ikke på nett). Dette innlegget har jeg besvart, og svaret kan leses her, men ellers har det vært temmelig stille om hva jeg faktisk sa i sendingen.

I forbindelse med at Klassekampen avslørte at det var en hemmelig Rødt-kampanje bak mange av klagene til Kringkastingsrådet, kom imidlertid Magnus Marsdal i Manifest på banen med et kraftig forsvar for klagekampanjen.  Han mener at det er stor forskjell på meg, som han som vanlig har svært lite pent å si om, og Anders Jupskås, som han, slik jeg forstår det, mener er en fri forsker og uhildet ekspert. Marsdal nevner deretter fire eksempler på "kontroversielle" ting jeg sa i løpet av sendingen. Rødt selv, som for første gang uttalte seg på Dagsnytt 18 i går, brukte et par av de samme eksemplene og omtalte dem som "stadige påstander" som jeg kom med, som er "kontroversielle". 

Dette er, etter min mening, ikke riktig. At det jeg sa kan være kontroversielt i Rødt, er ikke det samme som at det generelt er kontroversielt. Ingen kommentatorer - enten de kommer fra Universitetet, SV, Civita eller NRK - kan i slike sendinger få med alle tenkelige meninger som fins om en gitt sak eller fenomen. Det Jupskås og jeg, sammen med de andre kommentatorene og intervjuobjektene gjorde i sendingen, var å referere de mest alminnelige analysene av svensk politikk, og det var, såvidt jeg kan bedømme, ingen store uenigheter mellom oss. 

Så la meg ta det punkt for punkt:

* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna er veldig forskjellige partier. Det er generelt veldig store forskjeller mellom de høyrepopulistiske partiene i Europa; de er blant annet organisert i fire forskjellige grupperinger i Europaparlamentet. En viktig forskjell mellom Frp og SD, er at Frp opprinnelig er et skatteprotestparti, mens SD har røtter i nynazistiske bevegelser. Det er også forskjeller i den økonomiske politikken, noe Jupskås var inne på i sendingen. Men at det er forskjeller betyr ikke at det ikke også er likheter. Men Marsdal hverken nevner det jeg sa om likhetene, eller at Jupskås og jeg stort sett var enige i analysene vi ga av Frp og SD.

* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at innvandring er den viktigste årsaken til Sverigedemokraternas fremvekst. Jupskås, som fikk et direkte spørsmål om dette, sa det samme, og det gjorde også forsker Jan-Paul Brekke, som ble intervjuet om temaet. Dette betyr ikke at det ikke også fins andre forklaringer, som vi kunne ha kommet mer inn på, hvis vi hadde blitt spurt. Slike forklaringer har jeg blant annet omtalt her

* Det er ikke kontroversielt å si at innvandringsspørsmålet er en viktig forklaring på at sosialdemokratiske partier i Europa sliter. Jupskås sa det samme før jeg sa det i samme sending, og valgforsker Johannes Bergh har uttalt seg om det her.

* Det er heller ikke kontroversielt eller feil å si at klassiske arbeidervelgere er byttet ut med offentlig sektor-ansatte i mange av de sosialdemokratiske partiene. En av dem som har gjort en analyse av dette, er Piketty, noe Dagsavisen omtaler her. Det er heller ikke feil å si at mange arbeidere, som tidligere stemte på et sosialdemokratisk parti, nå stemmer på et høyrepopulistisk parti. Også dette sa Jupskås i sendingen før jeg sa det.

* Min analyse av sosialdemokratiets problemer er heller ikke kontroversiell eller veldig spesiell. Marsdal mener at jeg tar feil om sosialdemokratiets selvforståelse. Han mener nemlig at jeg omtalte sosialdemokratiske partier som "trygdepartier", men det gjorde jeg ikke. Analysen min er for øvrig også gjengitt i en artikkel jeg skrev i Aftenposten for cirka et år siden og i Dagsavisen året før uten at det førte til store protester. Tvert om har både forskere og sosialdemokrater sagt til meg at de deler analysen.

* Til slutt er det heller ikke feil å si at innvandring var den viktigste saken ved valget i Norge i 2017. Det sier både valgforskerne og SSB: "Innvandring var den viktigste saken for velgerne ved årets stortingsvalg."

Skal man kritisere det jeg sa, holder det altså ikke å spole igjennom sendingen for så å gjengi utdrag av det jeg sa uten å se det i sammenheng med resten av sendingen eller alt jeg sa. 

Dessuten er det nok en betydelig feilkilde i Marsdals analyse at han står så langt til venstre. Jeg respekterer selvsagt at han har et syn på verden og samfunnet som svært få andre har, men det er ikke "kontroversielt" å si eller mene noe som flertallet mener, noe som er en gjengs analyse, eller noe som fremkommer av statistikk og forskning. At det ikke har veltet inn med klager fra sindige Arbeiderparti-folk, har kanskje sammenheng med at jeg selvsagt står mye nærmere det moderne sosialdemokratiet enn Magnus Marsdal noen gang har gjort.

Jeg vet ikke hvor grundig Kringkastingsrådet vil behandle klagesakene. Men i den grad rådet velger å ta Magnus Marsdals offentlige klage i betraktning, har de altså fått min kommentar i denne bloggen.

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til med møtet!

 

 

 

Har Osloskolen en politisk ledelse nå?

  • 12.10.2018 kl.07:25 i Blogg

Rett før jul i fjor, altså for bare ca. 10 måneder siden, tiltrådte Inga Marte Thorkildsen som byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo.

En av hennes fanesaker var å gjennomføre en tillitsreform i Osloskolen. Som det het i byrådets budsjettforslag for 2018: "Tillit skal prege styring og ledelse i Oslo kommune og reflekteres i styringsdialogen mellom byrådsavdeling og virksomhet, på den enkelte arbeidsplass og i samhandling med de tillitsvalgte. Med tillit som strategi og arbeidsform skal tjenestene utvikles sammen med innbyggerne."

Sett fra utsiden er det ikke mye tillit å spore. Det er snarere slik at det oser mer mistillit av dialogen og arbeidsformen enn noen sinne. 

Riktig nok har det lenge vært slik at enkelte som arbeider i Osloskolen, har gitt uttrykk for mistillit til både dette og hint, slik for eksempel lektor Simon Malkenes har gjort i årevis, og slik han sikkert vil gjøre igjen når han nå snart skal utgi en ny bok på Manifest forlag. Men at noen er misfornøyd og uenig i den skolepolitikken som føres, eller ikke liker ledelsen i etaten, og gjerne vil gi uttrykk for det, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Etaten har 15.000 ansatte og kan altså sammenlignes med de største selskapene vi har i Norge.

Det fundamentalt nye er at det er byråden selv, altså den øverste ansvarlige, som gir uttrykk for dyp mistillit til etaten. Hvor lenge det har pågått, har jeg ikke oversikt over. Jeg la første gang merke til det i april, da byråden, etter min oppfatning, hadde en meget oppsiktsvekkende opptreden i NRK Debatten. Etterpå  har jeg skrevet flere blogginnlegg om saken, og jeg har også blitt intervjuet av NTB og Klassekampen (ikke på nett).

Enkelte medier har vært påfallende lite nøytrale. Det fremste eksemplet er antagelig Dagsavisen, som synes å ha hatt rikelig med anonyme kilder tett på byrådet og Inga Marte Thorkildsen selv. Og journalist Lars West Johnsen var åpenbart så revet med at han ikke engang så bjelken i sitt eget øye da han beskrev mitt bidrag til debatten, som han syns var "forutsigbart inntil det kjedsommelige", siden Søgnen jo "er den fremste eksponenten" for mine ideer.

Men West Johnsen har ikke forstått mitt viktigste poeng. Han har i og for seg rett i at jeg er imponert over Osloskolen, og at jeg håper at ikke noen greier å rive ned det som er bygget opp gjennom de siste par tiårene. Men grunnen til at jeg interesserer meg for denne saken, er vel så mye min mer langvarige interesse for forvaltningspolitikk og politisk ledelse.

Derfor fulgte jeg også litt ekstra med i går.

I går var det nemlig møte i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Pressen, herunder også Dagsavisen, var til stede på møtet, men det virker som møtet ikke ble helt slik avisen hadde håpet. Etter at byråden i månedsvis har uttalt mistillit til utdanningsetaten og etterlatt et klart inntrykk av at den og dens øverste leder, altså Astrid Søgnen, saboterer lovlig fattede vedtak og styringssignaler fra byrådets side, ventet vel de fleste at disse svært alvorlige og uvanlige påstandene ville bli konkretisert. Grunnen til at man kunne forvente det, var at byråden i komiteens forrige møte og i bystyret etterpå, har blitt bedt om å gi konkrete eksempler på tilfeller der Søgnen og etaten ikke har fulgt opp de styringssignalene byrådet har gitt. 

Thorkildsen har ikke villet svare på dette, men har i stedet lovet å komme tilbake til det, noe man altså kunne forvente ville skje i går.

Men det skjedde ikke.

Thorkildsen kunne fortsatt ikke gi noen eksempler.

Hun forklarte det med at det var vanskelig å være mer konkret, dels på grunn av varslersakene mot henne og dels fordi byrådet har innledet eller bedt om en dialog med Søgnen om overgang til annen stilling. Man kan, isolert sett, ha en viss forståelse for dette, men det er ganske trist. Hun har i verste fall, gjennom å uttrykke så mye mistillit i det offentlige rom, gjort seg selv handlingslammet i møte med helt legitime krav og ønsker fra bystyrets side. I en slik situasjon må man også kunne spørre om hun overhodet er i stand til å fungere som Osloskolens øverste leder på en god måte.

Det viktige som skjedde på møtet i går, var likevel ikke at byråden ikke kunne gå mer i detalj, men at hun eksplisitt avkreftet alle spekulasjoner om at etaten og dermed Astrid Søgnen ikke har fulgt opp de formelle styringssignalene som er gitt: 

"Jeg har fått signaler om at enkelte har tolket mine uttalelser som at etaten ikke har fulgt opp vedtak fattet i bystyret. Til dette vil jeg bemerke at det i tråd med Oslo kommunes parlamentariske styringssystem er jeg som byråd som står til ansvar for å følge opp vedtak fattet i bystyret. Jeg vil derfor presisere at mine uttalelser har handlet om samhandling og samarbeid i forholdet mellom byrådsavdelingen og Utdanningsetatens ledelse, og ikke om etatens faglige standarder, eller oppfølging av vedtak fattet i bystyret." 

Man må vel kunne si at uttrykket "signaler" kanskje er litt svakt, ettersom mediene i ukevis har vært fulle av påstander om at Søgnen og etaten ikke gjør det de, i henhold til vårt demokratiske styringssystem, skal gjøre. Det hadde nok vært en fordel om dette forlengst hadde vært presisert i offentligheten. Det er jo ikke helt urimelig å anta at det har vært en belastning for Thorkildsens underordnede, som hun er arbeidsgiver og leder for, at de har vært gjenstand for så alvorlige beskyldninger så lenge.

Det byråden fortsatt ikke er fornøyd med, er "samhandlingen og samarbeidet", og at etaten ikke følger opp mer uformelle styringssignaler, noe hun mener er "uheldig og vanskeliggjør arbeidet med å gjennomføre oppvekst- og utdanningspolitikken". Om det noen gang kommer noen konkrete eksempler på hva dette betyr, vet jeg ikke.

At et samarbeid ikke alltid er knirkefritt, er uansett ikke uvanlig. Men det skyldes ikke nødvendigvis bare den ene part, og det er under alle omstendigheter den øverste ledelsens ansvar. Det påstått dårlige samarbeidet skjer i dette tilfellet under Thorkildsens ledelse, og det er hun som har ansvaret for å gjøre noe med det. Greier hun ikke det, kan det i seg selv være et uttrykk for dårlig ledelse. En god leder løser som regel slike problemer uten å påføre virksomheten stor skade, for eksempel ved å la konflikten utspille seg over lang tid i det offentlige rom.

For å underbygge sitt poeng viste for øvrig Thorkildsen til at opplevelsen av dårlig samhandling og samarbeid også ble opplevd av tidligere byråd Tone Tellevik Dahl. Men det skurrer. Daværende skolebyråd Tellevik Dahl ga i bystyret uttrykk for "full tillit til Astrid Søgnen og hennes etat", som hun hadde "et godt samarbeid med" mindre enn to måneder før Thorkildsen tok over. Hun sa også at hun og etatens ledelse var "omforent" om hvordan de skulle nå byrådets politiske mål. Å si noe helt annet ett år etterpå, lenge etter at hun har gått av, er i hvert fall ikke uttrykk for god ledelse. Det er også merkelig at Thorkildsen kan påberobe seg støtte fra Tellevik Dahl når Tellevik Dahl har sagt det motsatte fra bystyrets talerstol.

Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan denne saken vil ende. 

Det er minst tre saker som lever side om side og/eller som er vevet inn i hverandre:

Det er bystyrets krav og ønsker overfor byrådet om å klargjøre og konkretisere de negative uttalelsene byrådet har kommet med i mediene om de dårlige samarbeidsforholdene mellom byrådet og utdanningsetaten. Byråd Thorkildsen har nå parkert de mest alvorlige påstandene som har versert, men fortsatt er det uklart hvorfor hun fremsetter så mange offentlige klager på etaten og etatens ledelse.

Det er de tre varslersakene mot Inga Marte Thorkildsen, hvorav én visstnok også omfatter byrådslederen.

Og det er personalsaken vis a vis Astrid Søgnen. Byrådet sier at det har innledet eller ønsker en dialog med Søgnen om at hun skal fratre sin stilling. Hva denne dialogen består i, er det vel ingen utenom partene selv som har full innsikt i. Men dersom byråden og byrådslederen oppfører seg like lite ryddig som ledere og arbeidsgivere overfor Søgnen som de gjør i det offentlige rom, er dialogen neppe helt på skinner.

 

 

 

 

 

 

 

Kristelig Folkepartis veivalg

  • 03.10.2018 kl.15:34 i Blogg

2.november skal Kristelig Folkeparti foreta et historisk veivalg. På et ekstraordinært landsmøte skal delegatene ta stilling til om partiet skal sondere og eventuelt starte forhandlinger med Høyre, Venstre og Frp med sikte på å gå inn i Erna Solbergs regjering - eller om de skal sondere mulighetene for å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Partiets parlamentariske nestleder, Hans Fredrik Grøvan, har også skissert en tredje mulighet, nemlig at partiet forblir i opposisjon, men det er uklart om landsmøtet vil ta stilling til et slikt alternativ. Hvis ikke, vil Grøvan velge å gå inn i Solberg-regjeringen.

Uansett hva utfallet blir, ligger det an til at KrF treffer en historisk beslutning. Dersom landsmøtet gir tilslutning til Knut Arild Hareides forslag om å gå til venstre, innebærer det at KrF for første gang i sin historie innleder et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk. Dersom landsmøtet i stedet velger Solberg-regjeringen, vil det være en bekreftelse på at partiet hører mest hjemme på ikke-sosialistisk side. 

Mange av delegatene som skal delta på landsmøtet, vet allerede hva de mener. For de som ennå ikke har gjort seg opp en mening, er det mange hensyn å ta: Hvor står KrF ideologisk, og hvor bør partiet stå? Hvor kan KrF regne med å få mest gjennomslag? Hvordan vil den parlamentariske situasjonen virke inn på de to regjeringsalternativene? Hva mener KrFs medlemmer og velgere? Og hvordan påvirker valget som landsmøtet gjør, KrFs fremtid? 

Knut Arild Hareide har i sin bok Det som betyr noe argumentert for at KrF står nærmere venstresiden enn høyresiden, og at gjennomslaget for KrF vil bli større i et samarbeid med Ap, Sp og SV enn i et samarbeid med Høyre, Venstre og Frp. Etter min mening kan det argumenteres like godt eller bedre for det motsatte, nemlig at KrF står nærmere høyresiden enn venstresiden, og at partiet er sikret større gjennomslag med Høyre, Venstre og Frp enn med Ap, Sp og SV. 

Hareides bok er interessant på mange måter, men den har også noen litt oppsiktsvekkende svakheter: Den er for det første svært selektiv i valg av saker og illustrasjoner som skal underbygge Hareides politiske veivalg. Han sammenligner for eksempel ett partis primærstandpunkter eller bakenforliggende ideologi med praktisk politikk og kompromisser som er inngått med andre partier. Men det mest påfallende "trikset" som brukes i boken, som også andre har vært inne på, er at det tegnes et meget positivt bilde av KrFs holdninger og verdier, mens meningsmotstandere blir karikert på en svært negativ måte. Dette går mest utover høyresiden, altså de nåværende regjeringspartiene, som ifølge Hareide blant annet står for «sterk individualisme og markedsliberalisme på bekostning av fellesskapene», og et samfunn der «enhver er sin egen lykkes smed» og «flere står alene» - mens han selv tror på et "varmere samfunn" med "solidaritet" og "nestekjærlighet", der vi «tar vare på hverandre». 

Personlig tror jeg ikke dette er en god måte å forsøke å vinne nye velgere på. Det gjør et sterkt, men ikke positivt inntrykk å få vite at man er en selvopptatt egoist, bare fordi man har valgt et annet parti enn KrF. Selv tror jeg at de aller fleste som har valgt å engasjere seg i politikk, gjør det fordi de ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker, selv om de har litt ulike mål for samfunnsutviklingen og velger litt ulike virkemidler for å nå målet.

Det er dessuten ikke lett å vite hvordan Hareide mener at vi får et varmere samfunn. Satt på spissen kan både for lite stat og for mye stat bidra til fremmedgjøring, mindre fellesskap og ensomhet. Dette er det antagelig også delte meninger om i KrF. Men hvis Hareide tenker på hva offentlig sektor kan gjøre for oss, virker resonnementet underlig. Norge har cirka verdens største offentlige sektor. De offentlige utgiftene har aldri noen sinne vokst så mye som de har gjort de senere år. Forskjellen mellom partiene i den økonomiske politikken er dessuten forsvinnende små

Målt i pengebruk, og antagelig også på andre måter, er denne regjeringen - med Frp -  antagelig mer sentrumsorientert enn Bondevik II-regjeringen var. 

Hvis Hareide i stedet tenker på behovet for sterke sivilsamfunn og valgfrihet for familiene, er dette verdier som høyresiden tradisjonelt alltid har vært mer opptatt av enn venstresiden.

I debatten om KrFs veivalg blir det også diskutert hvor mye gjennomslag KrF kan få. Og for enkelthets skyld kan vi kanskje dele KrFs viktigste saker i tre: Det er de store budsjettsakene, som f.eks. bistand eller kampen mot barnefattigdom, det er de små budsjettpostene som er hjertesaker for KrF, og det er de andre sakene - ofte verdisaker - som ikke har med penger å gjøre.

I boken til Hareide argumenteres det for at KrF ikke har fått så mye gjennomslag under den nåværende regjering. Dette står i skarp kontrast til praktisk talt alt som har vært sagt og skrevet om dette til nå. KrF har fått historisk høye bistandsbudsjetter, og det har - sammen med Venstre - ofte skrytt av at de har fått betydelig gjennomslag både når det gjelder tiltak mot barnefattigdom og når det gjelder klima. Og senest i vår presenterte KrF opposisjonens lengste liste med 40 gjennomslag for KrF. 

KrF har også fått betydelig gjennomslag i de ikke-økonomiske sakene. Den såkalte reservasjonssaken illustrerte det godt: KrF har flere venner i Høyre enn det har i Arbeiderpartiet. Det skyldes dels at det er flere i Høyre som er enig med KrF, og dels at Høyre har lang tradisjon for å akseptere og respektere mange av de mindretallsposisjonene KrF har. Det ligger også i den borgerlige ideologien et ønske om å verne om retten og muligheten til å være og velge annerledes.

En viktig grunn til at KrF har fått så mye gjennomslag, er at  Erna Solberg hele tiden har vært klar på at hun ønsker å ta hensyn til alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Og det har hun gjort - både når regjeringen lager budsjetter og fremmer saker - og når de forhandler om endringer i Stortinget.

Når KrF skal vurdere hvilke gjennomslag partiet kan få i fremtiden, må partiet også ta hensyn til en svært avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene som de nå skal ta stilling til:

Dersom KrF går inn i Solberg-regjeringen, blir det en flertallsregjering. Det KrF får gjennomslag for i en slik regjering, vil også bli vedtatt politikk, og det er ingen risiko for at KrF må gi fra seg seire som partiet allerede har oppnådd gjennom fem års samarbeid.

Dersom KrF går inn i en Ap-, Sp- og KrF-regjering, med en form for relasjon til SV, blir dette en mindretallsregjering. KrF risikerer å måtte gi fra seg seire som er oppnådd, og det kan ikke være sikker på å få igjennom saker i Stortinget. 

La meg ta ett eksempel:

Det er flertall på Stortinget for å tillate eggdonasjon. I en forhandling med potensielle regjeringspartnere er det ikke utenkelig at KrF kan få gjennomslag for at regjeringen (uansett om den ledes av Solberg eller Støre) skal gå inn for fortsatt forbud mot eggdonasjon. Dersom det er Solberg-regjeringen som går inn for fortsatt forbud, er det et standpunkt som også har flertall i Stortinget. Er det en Støre-regjering som gjør det, vil opposisjonen likevel ha flertall for å tillate eggdonasjon.

Det vil også være usikkerhet knyttet til andre, typiske KrF-saker, som for eksempel friskolepolitikken. Den er basert på et kompromiss mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, mens Arbeiderpartiet har programfestet en slags veto-rett for kommuner og fylker.

Kjell Magne Bondevik har prøvd å forklare oss at en mindretallsregjering av Ap, Sp og KrF ikke behøver å ha noe spesielt forhold til SV, fordi den for eksempel kan samarbeide med Høyre, Venstre og/eller Fremskrittspartiet i stedet. Og selvsagt har han rett i at det kan finnes enkeltsaker der en slik regjering kan støtte seg på et hvilket som helst parti i Stortinget - akkurat som det kan finnes saker der hele opposisjonen, fra Rødt til Frp, går mot regjeringen.

Men en Ap-, Sp- og KrF-regjering kommer ikke unna at den må ha en relasjon til det eller de partiene som skal hjelpe dem med å felle Erna Solbergs regjering. Vi kan nemlig bare få et regjeringsskifte, dersom det oppstår et nytt flertall i Stortinget, og et slikt flertall må minst bestå av Ap, Sp, KrF og SV, i tillegg til MDG og Rødt. Og dersom SV ikke blir med i den nye regjeringen, vil partiet på mange måter bli det nye KrF: For akkurat som Erna Solbergs regjering har levd på KrFs nåde, vil en Støre-regjering leve på SVs nåde. Det betyr blant annet at regjeringen må inngå budsjettforlik med SV (og eventuelt Rødt og MDG) og sørge for at SV får tilstrekkelig med gjennomslag til at partiet er villig til å sikre regjeringens liv. KrF har fått enormt mye gjennomslag. Det vil antagelig også SV kreve og finne rimelig. Det er tross alt SV og Sp som står Arbeiderpartiet nærmest.

Å forestille seg at en ny regjering skal inngå budsjettforlik med for eksempel Høyre, er ren ønsketenkning. Høyre, Frp og nå også Venstre har i fem år invitert KrF inn i regjering. Hvis KrF nå snur ryggen til sine samarbeidspartnere og feller regjeringen og en svært populær statsminister (som er spesielt populær blant KrFs velgere), kan ikke partiet samtidig regne med at Høyre vil komme den nye regjeringen til unnsetning. Høyre har dessuten ingen tradisjon for å inngå budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det har, meg bekjent, bare skjedd én gang siden annen verdenskrig.

Det er en kjent sak at flertallet av KrFs velgere er borgerlig innstilt og foretrekker en blågrønn fremfor en rødgrønn regjering. Det er også en kjent sak at Erna Solberg er svært populær som statsminister.  Det er også slik at det i 2017 var færre KrF-velgere enn Venstre-velgere som mislikte Frp ,mens Arbeiderpartiets velgere foretrekker Rødt fremfor KrF. I tillegg er det flertall i stortingsgruppen, sentralstyret, partiledelsen, KrFU og KrF Kvinner for å søke nærmere samarbeid med dagens regjering. Risikoen for at det skjer en avskalling, dersom KrF går til venstre, er derfor stor. Noen sier at det er en strategi for å bygge økt oppslutning rundt grunnfjellet. Men det kan like gjerne være ensbetydende med å sprenge grunnfjellet i stykker og forsøke å bygge noe på ruinene av det.

De som ivrer mest for et samarbeid med venstresiden - som på sentralt hold i hvert fall er Einar Steensnæs, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Emil Erstad og Knut Arild Hareide selv - har nok som strategi at de skal erstatte frafalne støttespillere med nye velgere og kanskje også forvandle partiet til et mindre kristenkonservativt parti. Hvorvidt det kan lykkes, vet ingen - men det er et dristig prosjekt. Flytter KrF over til venstresiden, vil det til sammen finnes seks partier der. Det kan jo sies å være noe for nesten enhver smak, men det gir samtidig et nokså fragmentert bilde, der det lett oppstår skarp konkurranse innenfor blokken. Man må for eksempel regne med at Arbeiderpartiet vil bli presset fra ytre venstre, dersom partiet går i regjering med Sp og KrF.

Civita er en liberal tankesmie, og det vil alltid være delte meninger blant de som er ansatt her, om hva som tjener landet best. Personlig håper jeg at KrF velger borgerlig side, og at vi kan få en borgerlig flertallsregjering. Jeg tror det tjener landet best nå, særlig når ytre venstre er i så sterk vekst. Jeg er samtidig fullstendig klar over at dette ikke uten videre betyr at regjeringen alltid vil føre god borgerlig eller liberal politikk. Men jeg tror den vil føre en bedre politikk enn den vi nå ser utkrystallisere seg på venstresiden i norsk politikk.

Det virker som det er et nokså samstemt KrF som nå ønsker å komme i regjering. Det har sine ulemper å stå 13 år utenfor regjeringskontorene. KrF ble aldri invitert inn i regjering i de åtte rødgrønne årene, men partiet har hatt en stående invitasjon fra Erna Solberg de siste fem årene. Det er altså ikke slik, som noen sier, at Erna Solberg har valgt bort KrF eller Hareide. Solberg har ikke valgt bort noen på ikke-sosialistisk side. 

Det kan være litt vanskelig å tolke noe av det Knut Arild Hareide sier om veien videre, men i VG i dag bekrefter han flere ting: 

Han mener at SV er en naturlig og ønsket samarbeidspartner for en Ap-, Sp- og KrF-regjering.

Han har ingen  problemer - heller ingen prinsipielle problemer - med selv å sitte i en regjering med Frp. 

Han legger ikke selv opp til noen lederdebatt i partiet, selv om hans primære standpunkt skulle bli stemt ned.

Disse avklaringene bør gjøre det lettere å ta stilling for de KrF'erne som er i tvil.

De kan stemme på det regjeringsalternativet som de mener er best.

 

Mye rart i kommentarene til varslersaken

  • 20.09.2018 kl.18:43 i Blogg

Det sies og skrives mye rart i den såkalte Thorkildsen-saken, blant annet i et av Dagsnytt 18-innslagene i går, der Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse og Kaia Storvik fra Agenda deltok. De som hørte på denne debatten, kunne få inntrykk av at man ikke bør eller kan varsle om kritikkverdige forhold knyttet til politiske ledere, at politiske ledere ikke egentlig er ledere, og at alt man måtte mislike ved en politisk leder, egentlig er politikk.

Dette er, etter min mening, feil, så her kommer mitt syn på noen av de spørsmålene som blir diskutert:

Kan og bør man kunne varsle mot en politisk leder?

Ja, selvsagt. Varslingsreglene gjelder alle arbeidstakere, og de har rett til å varsle om forhold  som de mener er kritikkverdige. Hva som er et "kritikkverdig forhold" er tydelig definert i en lang rekke veiledninger som hjelper potensielle varslere til å forstå det. 

Et kritikkverdig forhold kan være veldig mye forskjellig - som for eksempel et miljøskadelig inneklima eller en leder som trakasserer sine medarbeidere.

Er det relevant å sammenligne Thorkildsen-saken med #metoo-sakene?

Både - og. Varslingsinstituttet gjelder bare arbeidstakere, dvs. at folk som har tillitsverv i for eksempel de politiske partiene, ikke nødvendigvis er omfattet av varslingsreglene. Dette er også årsaken til at mange anbefalte partiene å innføre varslingsregler som ligner de man har i arbeidslivet.

Hvis man kan varsle mot en politisk leder - vil da mange politiske ledere bli varslet mot, siden det er mange dårlige politiske ledere og mange ledere man er uenig med?

Nei. Det er ikke forbudt å være en dårlig leder, og det er heller ikke et kritikkverdig forhold at en politisk leder mener noe annet enn du gjør selv.

Det er mange dårlige ledere, også blant de politiske lederne. Men å være en dårlig leder, for eksempel en leder som lider av beslutningsvegring, er ikke det samme som å skape et kritikkverdig arbeidsmiljø. Man kan godt ha en dårlig, ineffektiv og hyggelig leder.

Det nytter altså ikke å bruke varslingsinstituttet til å varsle om en dårlig leder eller en leder som har "feil" meninger. Et slikt varsel vil ikke føre frem. Det man må varsle om, er kritikkverdige forhold, typisk noe som strider mot lover og regler eller et etisk regelverk.

Er varslingsinstituttet og Oslo kommunes varslingsregler tilpasset varsler mot byråder?

Nei. Man har neppe tenkt seg denne muligheten da man utformet varslingsreglene. Byrådslederen har nå sagt at han selv vil håndtere varselet, mens varslerne, ifølge mediene, ønsker en ekstern instans. Også Fremskrittspartiet har varslet at det vil fremme forslag om en ekstern granskning, f.eks. ved Kommunerevisjonen, mens Høyre har bedt om at Thorkildsen trer til side mens varselet behandles.

Dilemmaet for byrådsleder Raymond Johansen kom godt til uttrykk i NRKs Politisk kvarter i går, da han både ga uttrykk for at han har full tillit til byråd Inga Marte Thorkildsen og trodde på varslerne. Formelt sett er det forståelig at han måtte si dette. Reelt sett fremstår det som to innbyrdes motstridende utsagn.

Hvordan kan man vite om varslere snakker sant?

Det kan man i utgangspunktet ikke vite. Men varslingsinstituttet er innrettet slik at de som mottar varselet, i utgangspunktet skal legge til grunn at varselet, og dermed varslerne, er troverdige. Grunnen til at det er slik, enda det også forekommer falske varsler og varsler som ikke holder mål, er blant annet at man ikke vil skremme bort reelle varslere, som kanskje er redde for å varsle og for ikke å bli trodd. 

Behandlingen av et varsel vil avgjøre om varselet virkelig er ekte og troverdig og holder mål.

Har varslere lov til å gå til mediene samtidig som de varsler?

Ja. Det finnes tydelige anbefalinger om hvordan man bør gå frem ved varsling, men det er ingen absolutte regler. Men det er anbefalt at man bruker det som blir kalt "forsvarlig varsling", det vil si at man, så langt det er mulig, varsler "i linjen". Sagt med andre ord: Opplever du kritikkverdige forhold, så si fra til sjefen. Hvis sjefen selv er problemet eller du av andre grunner ikke stoler på sjefen, så si fra til sjefen til sjefen. Man kan også gå til et verneombud, dersom man foretrekker det. Og det er altså lov til å gå til mediene, selv om det anbefales å prøve andre veier først.

Kan de som mottar varselet eller de/den det er varslet mot, ta til motmæle?

Ja, men i veldig liten grad. Man kan komme med noen motytringer, men hvis man protesterer mot varselet før det er behandlet, vil det kunne bli betraktet som gjengjeldelse, dvs. en slags "hevn", og det er uttrykkelig forbudt. Og det som sikkert er frustrerende for mange som det blir varslet mot, er at dette er forbudt, uansett om varselet, etter at det er behandlet, viser seg å være seriøst og ha tilstrekkelig innhold eller ikke.Satt på spissen: Hvis noen fremmer et falskt varsel eller et varsel om ikke-kritikkverdige forhold, skal det likevel tas alvorlig inntil varselet er behandlet.

Når varselet behandles, skal selvsagt alle parter komme fullt ut til orde.

Kan varslere være anonyme?

Ja. En grunn til at dette er mulig, er at de skal slippe å frykte gjengjeldelse.

Er det politisk/ideologisk uenighet om Osloskolen i Oslo kommune?

Ja. Det nåværende byrådet har gitt uttrykk for at det mener at det er for mange tester, for hard målstyring, for dårlig ytringskultur, for liten ytringsfrihet og for lite tilltsbasert ledelse, og at inntaks- og finansieringssystemet er feil. Osloskolen er, ifølge byråden, et stort tankskip som det tar tid å snu.

Opposisjonen har et mer positivt syn på Osloskolen og mener at den har gjort store fremskritt de siste par tiårene, men at det stadig kan gjøres forbedringer.

Har byrådet rett til å endre skolepolitikken? 

Ja. Så lenge det er flertall i bystyret, er byrådet i sin fulle rett til å endre den delen av skolepolitikken som Oslo kommune har herredømme over, og som altså ikke er nasjonalt bestemt. Og utdanningsetaten har en selvsagt plikt til å gjennomføre det den blir pålagt - forutsatt at styringssignalene gis på en formelt korrekt og legal måte, og forutsatt at den har utredet og lagt frem faglige argumenter pro et cons.

Er skolepolitikken endret etter at det rødgrønne byrådet tok over i 2015?

Sett fra utsiden er det vanskelig å bedømme, men jeg tror dette er det viktigste:

* Utdanningsetaten har fått i oppdrag å vurdere finansieringssystemet.

* Byrådet vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere inntakssystemet.

* Tre av fire Osloprøver er gjort frivillige for Osloskolene, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres.

* Den tidligere vektleggingen av basisfag er fjernet i kommunens styringsdokumenter.

* Den halvårlige skriftlige tilbakemeldingen til foreldrene i grunnskolen er ikke lenger obligatorisk, men opp til hver enkelt skole

Det foreligger ellers en forskningsrapport om testregimet i Osloskolen, som byrådet har bestilt, men som først ble offentliggjort etter at opposisjonen ba om det. Den viser, kort oppsummert, at Osloelevene bruker 45 minutter mer per år på tester enn det nasjonale minimum, at testene er nyttige verktøy for lærere og rektorer, og at de ikke stjeler for mye tid av deres arbeid. Rapporten har ennå ikke blitt diskutert eller vurdert av Oslos politikere.

Har Utdanningsetaten sabotert demokratisk fattede vedtak og styringssignaler fra byrådet?

Dette blir hevdet, delvis også av byråd Inga Marte Thorkildsen, men det er så langt ikke dokumentert.

Da byråden gjentatte ganger ble spurt om dette i et møte i Oslo kommunes kultur- og utdanningskomite forleden, ville hun ikke svare, men hun lovet å komme tilbake til dette ved en senere anledning. Komiteen vedtok enstemmig å be henne om å gjøre dette snarest mulig.

Må utdanningsdirektør Astrid Søgnen gå av ved 67 år?

Nei. Aldersgrensen i Oslo kommune er 70 år med mulighet til forlengelse til 72 år.

Har Astrid Søgnen blitt bedt om å gå av ved fylte 67 år?

Nei. Både byrådsleder Raymond Johansen og utdanningsdirektør Astrid Søgnen bestrider dette.

Selv har jeg for flere måneder siden, og altså helt uavhengig av det varselet som nå foreligger mot Inga Marte Thorkildsen, stilt meg kritisk til henne som politisk leder, basert på den måten hun uttrykker seg på når hun skal beskrive Osloskolen og Utdanningsetaten. 

Jeg har også vært kritisk til måten varselet er blitt håndtert på av henne selv, av det som ser ut til å være anonyme kilder i byrådets nærhet og av enkelte medier.

Alt dette har jeg skrevet om i tidligere blogger.

Hva som vil skje med varselet, hvordan det vil bli behandlet, og om det som det er varslet om, viser seg å være kritikkverdige forhold, gjenstår å se.

Uansett utfall er dette en veldig beklagelig situasjon for alle som arbeider i og for Osloskolen og til syvende og sist også for elevene. 

SV og arbeidslivet i Rådhuset

  • 14.09.2018 kl.11:01 i Blogg

På NRKs Politisk kvarter i dag ble Oslos ordfører, Marianne Borgen fra SV, spurt om hun trodde det kunne tenkes at hennes kollega i byrådet, Inga Marte Thorkildsen, hadde gjort noen feil. Det ante ikke Borgen noe om, og derfor var dette heller ikke noe hun kunne uttale seg om. Hun mente riktig nok at det nå både foreligger et alvorlig varsel mot Inga Marte Thorkildsen, og at det pågår en "stor konflikt", men hun hadde "full tillit" til at Thorkildsen nå rydder opp i dette.

SV vet altså alt om hva som skjer i Aleris og ingenting om det som skjer i utdanningsetaten i Oslo kommune. SV har ingen tillit til ledelsen i Aleris, men full tillit til en byråd som det foreligger en alvorlig varslingssak mot. 

Det er i det minste interessant.

Dagsavisen fortsetter i dag sin kampanje mot varslerne og Astrid Søgnen, basert på anonyme kilder, som åpenbart må være byrådens støttespillere. Respekten for varslingsinstituttet ser altså ut til å være grensende til null. Det kan vi jo huske neste gang vi hører noen i pressen svinge seg til de store høyder for å forklare oss hvor viktig det er å ta varslere på alvor.

Regjeringen er i ferd med å følge opp varslerutvalgets forslag og vil etter alle solemerker foreslå et enda sterkere vern for varslere. Jeg har vært i tvil om det trengs, men Thorkildsen-saken kan tyde på at det er nødvendig. Det som utspiller seg i Dagsavisens spalter, minner sterkt om en form for gjengjeldelse overfor varslerne, og det er forbudt. Og bare for å presisere det: Det er forbudt, uansett om innholdet i varselet skulle vise seg å holde mål eller ikke, det vil si at det ikke spiller noen rolle om de forholdene som kritiseres,  er kritikkverdige nok i henhold til loven eller ikke.

I Dagsavisen insinueres det at varslerne har kjent til innholdet i en samtale mellom Astrid Søgnen og kommunaldirektør Bente Fagerli - og en samtale mellom Søgnen og byrådsleder Raymond Johansen, og at de på bakgrunn av disse samtalene sendte et varsel om Inga Marte Thorkildsen til Oslo kommunes varslingstjeneste. Jeg vet ikke om dette er sant, og jeg vet heller ikke hvilken relevans det har.

Men det som er interessant, er at Dagsavisen kan fortelle leserne sine hva som har skjedd i samtaler der bare to personer har vært til stede. Hvordan er det mulig? Ettersom det er åpenbart at det ikke er Astrid Søgnen som er Dagsavisens kilde, så må det være Fagerli eller Johansen eller noen som handler på deres vegne. Hvis det er tilfellet, er det et grovt tillitsbrudd fra byrådets side.

Men fortsatt har altså SV full tillit til at Inga Marte Thorkildsen er en god leder som kan rydde opp i både varslingssaken og den pågående konflikten.

 

Er venstresiden egentlig opptatt av at vi skal ha et godt arbeidsliv? Thorkildsen-saken tyder ikke på det.

  • 13.09.2018 kl.12:14 i Blogg

En fanesak for store deler av venstresiden er at vi skal ha et godt, trygt og velfungerende arbeidsliv.

Også høyresiden er enig i det, men tradisjonelt er det nok venstresiden som "eier" denne saken. Det er i hvert fall en sak som både Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjerne vil profilere seg sterkere på. Dersom saksfeltet oppfattes som viktig av velgerne, og disse partiene har høyest troverdighet når det gjelder å skape et trygt og godt arbeidsliv, vil det være en fordel når det er valg.

At venstresiden muligens har et visst overtak i denne debatten, skyldes, etter min mening, den retorikken som brukes, og som ofte gjør det vanskelig for høyresiden.

For det første males det ofte med svært bred pensel, det vil si at det tegnes et dystert bilde av norsk arbeidsliv. Sannheten om det norske arbeidslivet er jo at det antagelig er omtrent verdens beste, at godt over 90 prosent er fast ansatt, at trivselen er svært høy, at samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er meget godt, og at arbeidstakerne er godt beskyttet gjennom lover, regler og avtaler. Men det er ikke helt comme il faut å påpeke dette nå, fordi det kan høres ut som om man bagatelliserer problemer knyttet til sosial dumping, mobbing på arbeidsplassen eller løse ansettelsesforhold. 

For det andre bruker de som vil tegne et negativt bilde, ofte en anekdotisk debattform. Man vil gjerne fremheve skandaløse enkelteksempler på hva som skjer i arbeidslivet. Den mest flittig brukte saken nå, er Aleris-saken, enda den overhodet ikke er ferdig behandlet eller konkludert. Denne debattformen skaper en slags asymmetri i diskusjonen, noe som kommer godt frem når man for eksempel studerer de debattene jeg har hatt med Magnus Marsdal og Audun Lysbakken i det siste

Men det er noe mystisk med venstresidens engasjement - og også det mystiske er knyttet til minst to forhold.

For det første virker venstresiden nesten bare opptatt av skandaler i privat sektor. Brudd på arbeidsmiljøloven, brudd på andre lover og regler, sløsing, høyt sykefravær eller mange løse og midlertidige ansettelser i offentlig sektor får påfallende lite oppmerksomhet målt mot den oppmerksomheten venstresiden er villig til å gi (potensielle) skandaler i privat sektor. Og i den grad noen er opptatt av skandaler i offentlig sektor, får vi ofte høre at det skyldes New Public Management, altså at staten er blitt for lik det private.

For det andre virker det også som venstresiden ser en annen vei når det dukker opp en potensiell skandale blant deres egne. Det som nå utfolder seg i forbindelse med varselet mot byråd Inga Marte Thorkildsen er, etter min mening, oppsiktsvekkende. Det foreligger et formelt varsel, men fremfor å ta dette alvorlig, slik mediene har for vane, velger Dagsavisen i stedet å sitere en "sentralt plassert kilde", som kan fortelle oss at dette egentlig bare er en maktkamp og en "drittpakke". Også Klassekampen (merk navnet) går langt i å tolke dette inn i en maktkamp og antyder at varselet er kommet fordi etaten nekter å gjennomføre ny politikk. Andre aviser slår det stort opp, uten noen form for problematisering, når Inga Marte Thorkildsen prosederer sin egen sak offentlig, og når hennes kollega i byrådet, Tone Tellevik Dahl, forsvarer henne. Det er ikke like stor oppmerksomhet om det tidligere byråder har sagt.

Selv syns jeg dekningen så langt er skandaløs og avslørende både for venstresidens politikere og medier. De tar rett og slett ikke varselet på alvor. De, som i andre sammenhenger er ekstremt opptatt av å beskytte varslere og følge strengt opptrukne prosedyrer for hvordan et varsel skal behandles, bryr seg rett og slett ikke om det nå. I Klassekampen lar de Simon Malkenes, som er én av ca. 15.000 lærere i Osloskolen, og som for tiden visstnok er bosatt i Florø, fortelle oss at dette bare er en maktkamp.

Det er ikke lett å bedømme en varslersak fra utsiden når varslerne er anonyme (som de er i sin fulle rett til å være) og når man ikke har innsyn i hele varselet. Men det normale for pressen og venstresiden, og prinsippet i hele varslerinstituttet, er at man legger til grunn at varslerne er troverdige. Vi vet at det forekommer falske varsler, og at det finnes "bråkmakere" som varsler om forhold som det ikke er grunn til å varsle om, men man kan ikke konkludere med at det er tilfellet før en sak er undersøkt. Selv syns jeg det virker usannsynlig at flere svært erfarne ledere (jeg vet ikke hvor mange, men hele ledergruppen består av 20 personer), som har full innsikt i varslingsinstituttet, og som derfor vet hva de gjør, skulle produsere et falskt varsel mot en byråd. Hva i all verden skulle de oppnå med det?

Noen ser ut til å mene at det dreier seg om hvorvidt Astrid Søgnen skal bli sittende i sin stilling eller ikke. Men det virker helt søkt. Et falskt varsel vil selvsagt ikke kunne hjelpe Søgnen. Hun kan sitte i stillingen til hun blir minst 70 år, hvis hun ønsker det. Dersom utdanningsbyråden, som er hennes arbeidsgiver, mener at hun bør slutte før, må hun ta dette opp med Søgnen og følge vanlige arbeidsrettslige regler. Og spørsmålet er: Har Thorkildsen tatt opp dette med Søgnen? Har noen i mediene spurt Thorkildsen om det?

Dagsavisen, Klassekampen og deres kilder vil også ha oss til å tro at det saken dreier seg om, er en maktkamp mellom politisk ledelse og byråkratiet, det vil si det vi i staten kaller embetsverket. De etterlater inntrykk av at ledelsen i Utdanningsetaten ikke vil innrette seg etter demokratiske spilleregler og "gjennomføre ny politikk", slik Klassekampen formulerer det. Men også dette burde det være svært lett å finne ut av: Er det gitt noen styringssignaler til Utdanningsetaten, som den ikke har fulgt opp? Inga Marte Thorkildsen etterlater inntrykket av det, men det bør være lett å dokumentere. I vårt system sender man ikke styringssignaler gjennom mediene eller i tilfeldige samtaler. De kommer i lover, vedtak, tildelingsbrev, budsjetter osv. Dermed bør det være en svært smal sak for Thorkildsen og hennes støttespillere å dokumentere sine påstander, noe jeg for øvrig skrev om for lenge siden, da Thorkildsen kom med den samme typen påstander i Morgenbladet. 

Jeg vet av erfaring at man som politiker av og til syns at ting går saktere enn man skulle ønske, men det tror jeg vi alt i alt skal være glade for. Det hender for eksempel at politikere gjerne vil gjøre noe som viser seg å stride mot vedtatte lover og regler, og det kan man selvsagt ikke. Det er på mange måter derfor vi har et uavhengig embetsverk. Det er en del av de berømte institusjonene som skal beskytte oss mot tilfeldige innfall som enhver politiker kan få i sin iver etter å oppnå resultater. Det minner meg om SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås, som en gang besværet seg over at UNE ikke tok "politiske signaler". Men UNEs direktør, Terje Sjeggestad, repliserte helt korrekt at det bare finnes to typer signaler som UNE skal ta, nemlig de som er nedfelt i lov og forskrift. Da Sjeggestad gikk av, ga han oss en leksjon i betydningen av å ha et embetsverk med ryggrad.

For folk som er interessert i forvaltningen, forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk og hva som er god ledelse, kommer ikke varselet mot Inga Marte Thorkildsen som noe sjokk - selv om det er ekstremt uvanlig og derfor også svært oppsiktsvekkende. Det har kommet advarsler før, og det er flere som har reagert på hennes arbeidsstil. Fra utsiden har det dessuten vært lett å se at Thorkildsen gang på gang bryter med helt elementære prinsipper for god ledelse. Jeg skrev om det etter at hun deltok i NRK Debatten, og jeg skrev om det etter at hun hadde gitt et intervju til Morgenbladet. Alle jeg snakker med, som arbeider med ledelse og organisasjon, ser det samme, men det har likevel ikke blitt noen sak. Jeg syns det er veldig merkelig.

Og hvor er forresten Raymond Johansen? Hva syns han om den jobben Utdanningsetaten og Osloskolen gjør? Har han tillit til ledelsen i etaten, og har han gitt uttrykk for det? Eller har han tatt noe initiativ til å få avsatt Søgnen?

I den senere tid har det vært en viss debatt om sykelønnsordningen. Venstresiden ønsker ikke å stramme den inn, og viser i stedet til at bedre ledelse kan bidra til å få ned fraværet. Og det er det selvsagt mye i. God ledelse kan lede til veldig mye bra. Dårlig ledelse kan være en katastrofe, både for menneskene i organisasjonen og for ressursbruken. Og hvis det er dårlig lederskap på toppen, kan det ødelegge en hel organisasjon.

Et av de verste scenariene man kan se for seg nå, er at varslerne har en god sak, men at de ikke får en fair behandling, fordi den det er varslet om og hennes (delvis anonyme) støttespillere prosederer saken i full offentlighet og setter igang et spinn som deler av pressen lydig presenterer.

I en tidligere blogg skrev jeg at jeg fryktet at Inge Marte Thorkildsen med sitt helt spesielle lederskap risikerer å rive ned mye mer enn hun greier å bygge opp i Osloskolen. 

I verste fall er det det som skjer nå.

 

 

 

Kan det tenkes at Jon Helgheim fra Frp har et lite poeng?

  • 06.08.2018 kl.16:30 i Blogg

Det skal ikke mye til for å fyre opp likestillingsdebatten i Norge. Frontene kan bli veldig harde, og det er ofte lite rom for nyanser.

Nå sist var det statsminister Erna Solbergs uttalelser om kontantstøtten som skapte reaksjoner. Hun mente at kontantstøtten får en for stor del av skylden for at mange innvandrerkvinner ikke er i jobb. Hun mente at vi også må se på andre årsaker, som for eksempel lave kvalifikasjoner og kultur eller andre støtteordninger, som for eksempel overgangsstønaden. 

Solbergs uttalelser førte til kraftige reaksjoner fra Jonas Gahr Støre og senere Anniken Huitfeldt, som mener at statsministeren "tar feil", og at hennes uttalelser ikke vil tåle en faktasjekk. 

Det er vel kjent at kontantstøtten har bidratt til at flere kvinner har vært mer hjemme enn de ville vært uten kontantstøtten. Men i de senere år er muligheten for å få kontantstøtte strammet kraftig inn, ikke minst for innvandrere. Problemet er derfor mindre i dag enn det var før. Det kan være gode grunner til å fjerne ordningen likevel, men det virker merkelig å være så skråsikker på at denne ordningen er det eneste hinderet for å få flere innvandrerkvinner i arbeid. Det kan nesten virke som det er for lite å diskutere i norsk politikk når statsministerens forsøk på en mer nyansert årsaksforklaring skaper så sterke reaksjoner.

Forrige gang likestillingsdebatten eksploderte, var da Frp's stortingsrepresentant Jon Helgheim skrev på Facebook at det var biologiske forskjeller som gjorde at kvinner jobber mer deltid og velger annerledes i arbeidslivet enn menn gjør: "Det kan ikke være stort annet enn kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjeller i arbeidslivet." Og: "Jo mer likestilt et samfunn er, jo mer tradisjonelt velger kvinnene", sa Helgheim, som viste til at Norge har et ganske kjønnsdelt arbeidsmarked på tross av likestillingen. Helgheim understreket at han er for at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter, men at vi skal respektere ulike valg.

Uttalelsene ble møtt med en storm av protester. Likestillingsministeren var "sjokkert", Unge Høyre-lederen lurte på om det hadde "rablet" for Helgheim, som hun mente har "utrolig gammeldagse fordommer" og er "arrogant". Anniken Huitfeldt fra Ap mente at Helgheims argumenter minnet om argumentene som ble brukt mot kvinnelig stemmerett. Andre mente at han hadde "dinosaurholdninger" fra 1950-tallet, og at det han sa, bare var "tull" og "tøys".

Det er i seg selv interessant å merke hvor redde vi er for at det skal vise seg å være forskjeller på kvinner og menn. Akkurat det har jeg skrevet om i Minerva før, og Civita har nylig også publisert en podcast med Harald Eia om temaet.

Men det er også interessant å se hvor harde frontene er og hvor lite interessert man er i en diskusjon om hvorvidt Helgheim kan ha et lite poeng. Har han for eksempel rett i at det er kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjellene i arbeidslivet, og at kvinner velger mer tradisjonelt, jo mer likestilt samfunnet er?

Ifølge bredt anlagt forskning, som er omtalt i siste nummer av Weekendavisen, kan det virke som Helgheim har et poeng. Ifølge en undersøkelse som amerikanske og engelske forskere publiserte i tidsskriftet Psychological Science tidligere i år, er det de mest likestilte landene som har de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene, samtidig som tradisjonelle kjønnsrollemønstre trer tydeligst frem der hvor likestillingen er kommet lengst og kvinnene har de beste vilkårene. 

Forskerne kaller det "likestillingsparadokset" og viser til de forventninger man hadde til alle endringene som skjedde i likestillingspolitikken på 1960-og 70-tallet. Man trodde at likestillingen gradvis ville fjerne eller i hvert fall dempe de tradisjonelle kjønnsrollene i samfunnet, mens det motsatte skjedde. Både innenfor utdanning og arbeid, og på andre måter, trådte forskjellene i stedet tydeligere frem. 

Forskerne kan ikke si noe sikkert om årsakene, slik Helgheim gjør når han viser til biologi - men de antyder at de mest likestilte og tryggeste velferdssamfunnene, som f.eks. de nordiske, gir kvinner større muligheter til å velge den utdanningen og de yrkene de har "mest lyst på". En annen årsak kan være at vi ikke tror vi har noen likestillingsproblemer og derfor er lite oppmerksomme på de sterke kjønnsforskjellene. Et slikt inntrykk kan man få når man f.eks. leser Dagbladets leder i dag, der det hevdes at vi uten kontantstøtten, som vi fikk i 1998, i stedet kunne ha satt "full fart mot et likestilt arbeidsliv". Den forskningen som Weekendavisen omtaler, tyder ikke på at Dagbladet har rett i at det er så enkelt.

Forskerne spør for øvrig også om hva man kan gjøre for å endre situasjonen, men det virker som i hvert fall én av dem har mye av den samme holdningen som Helgheim har: Det hjelper lite med kampanjer og tiltak. "Jeg tror ikke vi kan ha frihet og samtidig ha et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked", sier han, som viser til at de tidligere kommunistiske landene greide det, men da med tvang.

En annen forsker er litt mer optimistisk og tror at man kan få til noe.

Min personlige oppfatning er at det er mer skadelig at det nesten bare er kvinner i klasserommene enn at det nesten bare er menn i styrerommene. Likevel har kjønnsfordelingen blant styremedlemmer i de store selskapene fått større politisk oppmerksomhet enn kjønnsfordelingen blant lærerne i skolen. Årsaken kan være at vi tror at vi er mer likestilte enn vi egentlig er - eller at vi velger å føre en slags symbolpolitikk, siden det er mye lettere enn å gjøre noe med tunge trender og realiteter. Det er for eksempel veldig mye lettere for politikerne å vedta en lov som ASA-selskapene må rette seg etter enn å rekruttere flere menn til skolen. For selv om både Helgheim og forskerne kan ha viktige poenger, betyr ikke det at vi ikke bør gjøre noe. Forskjellene innad i gruppen menn og innad i gruppen kvinner er ofte mye større enn forskjellene mellom gruppene menn og kvinner. Derfor er det, uansett biologiske eller andre forskjeller, nok av mennesker som kan tenkes å velge utradisjonelt, dersom de oppdager at det er noe å vinne på det.

Ingen har så langt greid å gi en fullgod forklaring på hvorfor de mest likestilte landene i verden på viktige områder har det minst likestilte utdannings- og arbeidslivet. Jon Helgheim fra Fremskrittspartiet prøvde seg på en forklaring, men ble skutt ned i rekordfart. Forskningen som Weekendavisen omtaler, viser at vi kanskje hadde vært tjent med å ta en diskusjon om Helgheims synspunkter og påstander fremfor bare å karakterisere han og uttalelsene hans som det rene idioti.

 

 

Rødt-debatten avdekker interessante holdninger til politikk

  • 26.07.2018 kl.12:37 i Blogg

For en tid tilbake skrev jeg en blogg, der jeg oppfordret journalister og politiske kommentatorer til å ta Rødt mer alvorlig - nå når partiet har fått større oppslutning og mye innflytelse, både i Stortinget og i enkelte kommunestyrer, som f.eks. i bystyret i Oslo.

Det avstedkom en diskusjon med Rødt, og det var muligens også medvirkende til at enkelte kommentatorer og medier skrev kritiske artikler om partiet. Blant de tydeligste var Hanne Skartveit i VG, men også Dagbladets John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje, og Stavanger Aftenblad kom med klar tale. Også andre har deltatt i debatten, som for eksempel Steinar Juel og Bård Larsen i Civita.

Et svært påfallende trekk ved debatten er at Rødt bare svarer i helt generelle vendinger, ofte med absurde påstander om hvilken historisk arv partiet forvalter, men for øvrig unngår å svare konkret på spørsmål om partiets syn på demokrati og økonomi.

Til tross for dette er det likevel mitt inntrykk at mange registrerer debatten med et skuldertrekk. På sosiale medier, dvs. særlig Twitter, har det haglet med kommentarer om hvor latterlig det er å kritisere Rødt og med påstander om at f.eks. Civita og jeg har skjulte motiver. En vanlig påstand er for eksempel at vi skriver om Rødt for å avlede oppmerksomheten fra høyrepopulismen og Sylvi Listhaug - eller at vi er ubalanserte (og det som mye verre er), fordi vi ikke skjønner at høyrepopulismen i dag er en større fare enn venstrepopulismen. Lars Akerhaug i Minerva er blant dem som, mer eller mindre bevisst, har kommer med påstander om at kritikken av Rødt er en avledningsmanøver, og som mener at kritikken er feilslått. Men Akerhaug treffer ikke. Han er tydeligvis imponert og beroliget av at partiprogrammet til Rødt ikke er like ekstremt som det en gang var. Jeg er blant dem som synes det er oppsiktsvekkende mye autoritært og illiberalt tankegods igjen når vi nå skriver 2018.

Jeg tror for øvrig at de som følger Civitas arbeid, vet hva jeg og mine kolleger mener om høyrepopulismens farer, og at vi kan ha flere tanker i hodet samtidig.

En mer sindig person enn mange av dem man vanligvis finner på Twitter, er Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand. Og det han skrev i sin egen avis i går, er kanskje mer representativt for det mange mener om denne debatten:

"Rødt er ikke lenger det partiet det en gang var. Borte er kommunismen, marxismen og leninismen. For ikke å snakke om stalinismen og Mao. Når kommentatorer i borgerlige medier forsøker å skremme velgerne med Moxnes, er det like dumt som å skremme barn med trollet. Det er bare godt voksne folk som husker Pål Steigan, Sigurd Allern og de andre toppene i ml-bevegelsen på 1970-tallet. Bjørnar Moxnes er etter min mening ikke mer rabulist enn at han kunne ha fått plass i SV eller kanskje til og med på venstresiden i Ap."

Hvorfor er denne kommentaren interessant?

Den er interessant, fordi den illustrerer en oppsiktsvekkende avpolitisiering og avideologisering av politikken, som nå er blitt helt personifisert - eller amerikanisert, vil kanskje noen si. Moxnes = Rødt, og programmet betyr ingenting. 

For sannheten er jo at det i liten grad er Moxnes som er kritisert og debattert. Det er partiets prinsipprogram og arbeidsprogram som blir kritisert og debattert, og som det stilles viktige spørsmål ved, fordi det er umulig å forstå hva slags samfunn Rødt egentlig ønsker seg. Og Rødt har ikke forlatt sine gamle 'ismer', slik Arne Strand skriver. Partiet bygger sin samfunnsforståelse på marxismen og har kommunismen som sitt endelige mål.

Det kan godt være at Moxnes selv er en relativt moderat politiker som kunne funnet seg til rette i både SV og Arbeiderpartiet. Men betyr det at Moxnes selv ikke egentlig mener det som står i prinsipprogrammet? Hva er i så fall årsaken til at Moxnes ikke vinner frem i sitt eget parti? Hvorfor har Steigans og Allerns meningsfeller fortsatt flertall i partiet? Og hvis Moxnes egentlig står for noe annet enn det som står i partiprogrammet, hvorfor sier han det ikke? 

Strands kommentar er også interessant, hvis den får konsekvenser for vurderingen av andre partier. Vanligvis blir jo partiprogrammer tatt på alvor. Det må være en grunn til at journalister følger programprosessene i partiene så nøye og er så opptatt av hva de vedtar på landsmøtene sine. Man kan kanskje si at det er litt mer interessant å følge med på hva de store partiene mener - men mitt inntrykk er at det også er stor oppmerksomhet om programmene til partier som innimellom vaker rundt sperregrensen, som f.eks. Venstre, KrF og SV. 

Så hvis ikke det betyr noe at Rødt på viktige områder har et illiberalt og autoritært program, kan det umulig bety noe at andre partier programfester noe rart eller dristig. En sjarmerende partileder, som kanskje til og med egentlig mener noe annet, holder jo i massevis for å bortforklare et program. Spørsmålet er likevel om det overhodet er tenkelig at et høyreparti med et autoritært og illiberalt program ville blitt behandlet på samme måte som Rødt av for eksempel Arne Strand? Jeg tror ikke det.

I den grad Arne Strand kan sies å representere sosialdemokratiet i Norge, er for øvrig kommentaren hans et interessant tegn på at sosialdemokrater nå ser mye mer avslappet på Rødt enn de gjorde for bare kort tid siden.

Jeg må, alt oppsummert, si at jeg syns at den holdningen til politikk, som diskusjonen om Rødt avdekker, både er oppsiktsvekkende og paradoksal. Mange beklager seg i vår tid - med rette - over at de politiske partiene er redusert til kampanjeorganisasjoner, over sterke populistiske bevegelser og over politikere som ikke tar politikk alvorlig. Trump er selvsagt det fremste eksemplet, men også her hjemme kan det virke som enkelte politikere ikke er så nøye med sannheten - eller med alvoret i politikken. Men slike beklagelser kommer i et underlig lys når ikke engang partiprogrammer blir tatt på alvor.

Såvidt jeg har oppfattet, skal Rødt revidere sitt prinsipprogram i 2019, og jeg antar det skjer på partiets landsmøte. Mitt tips er at Moxnes da vinner større oppslutning om sitt syn enn han gjorde i 2014.

La oss håpe at partiet da kvitter seg med alt illiberalt, autoritært og ekstremt tankegods. 

 

Byråd Thorkildsens rolleforståelse og Osloskolens fremtid

  • 27.05.2018 kl.11:36 i Blogg

Det er forbausende å se hva den såkalte Malkenes-saken har utviklet seg til.

Den startet med at lektor ved Ulsrud videregående skole, Simon Malkenes, ville diskutere inntakssystemet i Osloskolen, men den ble avsporet ved at Malkenes, slik elevene oppfattet det, kom til å snakke nedsettende om identifiserbare elever. Deretter måtte skolen, i henhold til en lov som et enstemmig Storting nylig har vedtatt, undersøke saken nærmere, hvilket endte med at Malkenes fikk den mildeste reaksjonen en arbeidstaker kan få fra sin arbeidsgiver. Reaksjonen fra skolen overfor Malkenes var altså mildest mulig, enda reaksjonene fra elevene til dels var meget sterke.

Interessant nok var det akkurat denne saken som fikk ytringsfrihetsdebatten til å ta full fyr også på ytterste venstre side i norsk politikk. Plutselig mente mange at skolen gikk for langt, at elever må tåle å bli krenket, og at denne saken sto om lærernes ytringsfrihet - som om Malkenes ikke hadde fått lov til å uttale seg kritisk om inntakssystemet i Osloskolen. At skolen undersøkte saken på bakgrunn av den nye mobbeparagrafen Stortinget har vedtatt, var det i farten ingen som husket, før min kollega Torstein Ulserød skrev om det. I stedet ble saken et eksempel på en "fryktkultur" som var skapt av et mangeårig Høyrestyre og under utdanningsdirektør Astrid Søgnens ledelse. Skolen reagerte altså ikke fordi den fulgte loven, men fordi den dyrket en form for fryktkultur som gjerne ville kneble lærere som ville delta i samfunnsdebatten.

Dette er, etter min mening, bare tøv. Forløpet i denne saken hadde ingenting å gjøre med Malkenes' muligheter til å uttrykke seg kritisk om den nasjonale eller lokale skolepolitikken. Han har gjort det i mange år, og lærere over hele landet gjør det hver dag. Men en lærer blir ikke en "varsler" fordi han eller hun er kritisk til deler av skolepolitikken. En lærer som er kritisk til skolepolitikken, er som enhver annen borger som er kritisk til skolepolitikken. Vi andre kan velge å tillegge vedkommendes synspunkter mer eller mindre vekt, nettopp fordi vedkommende er lærer, men det er opp til enhver. 

Det er også svært forbausende å se hvor ensidig mediene dekker denne saken. Med noen ytterst få unntak løper alle den samme veien. Det mest oppsiktsvekkende er hvor lite kritisk søkelys det er satt på den øverste ansvarlige for det hele, nemlig byråd Inga Marte Thorkildsen og hennes dårlige rolleforståelse, enda hun er byråd i et parlamentarisk system. Jeg skrev om det for en stund siden, men siden er det faktisk bare blitt verre.

La meg ta ett eksempel, som illustrerer det meget godt.

I et intervju i Morgenbladet denne uken uttaler Thorkildsen at "som arbeidsgiver er det veldig viktig å tenke på hvilke signaler man sender" når man uttaler seg offentlig. Dette er, hvis vi ser bort fra konteksten, svært viktig og riktig sagt. Men hva slags arbeidsgiver er Thorkildsen selv?

Thorkildsen er den øverste ansvarlige for Osloskolen. Hun er politisk ansvarlig overfor bystyret og i siste instans velgerne. Hun er også Oslokolens øverste leder og den som ansetter den nærmeste administrative underordnede, altså den administrative lederen for Osloskolen, nemlig utdanningsdirektøren. Hun har dessuten det øverste arbeidsgiveransvaret for alle som arbeider i Osloskolen.

Det mest elementære man kan lære hvis man vil være en god leder og arbeidsgiver, er at man skal være lojal overfor sin egen organisasjon og sine egne ansatte. Man kan ikke ha mistillit til sine egne ansatte eller uttale seg i offentligheten på en måte som skaper frykt, tvil eller uro i egen organisasjon. I en hierarkisk organisasjon, slik store organisasjoner nødvendigvis må være, jobber man dessuten gjennom nivåene - man hopper ikke over dem ved å uttrykke tillit til noen og mistillit til andre.

Men det er altså dette Thorkildsen hele tiden holder på med. Det kunne kanskje passert, dersom hun var i opposisjon og ikke hadde et leder- og arbeidsgiveransvar, men det burde vært umulig i den posisjonen hun har nå. 

La oss bare ta en kikk på noe av det som står i Morgenbladet-intervjuet:

Inge Marte Thorkildsen opplever blant annet "ikke alltid" at Utdanningsetaten gjør som hun gir beskjed om. Som leser og Osloborger spør jeg meg: Siden dette er en meget alvorlig påstand: Finnes det noen dokumentasjon eller konkrete eksempler på at etaten ikke gjør det den får instrukser om fra den politiske ledelsen (forutsatt at beskjedene er legale)? 

Thorkildsen sier at hvis hun hadde blitt rektor nå, ville hun "straks ha grepet fatt i "krenkeparagrafen" og funnet ut hva som er gode måter å håndtere den på". Thorkildsen etterlater dermed inntrykk av at Osloskolen(e) ikke har gjort dette, men som leser spør jeg meg: Hvor var SV og Oslo-byrådet da denne paragrafen ble vedtatt? Byrådet i Oslo avga selv en høringsuttalelse som tyder på at de satte seg grundig inn i saken da, og byrådet må vel ha fulgt saken videre, da den ble vedtatt i Stortinget, for siden å iverksette tiltak som gjorde Osloskolen i stand til å håndtere de nye bestemmelsene? Og er det noen grunn til å tro at etaten og skolene selv ikke har forsøkt å finne ut hvordan de skal håndtere denne paragrafen? 

Thorkilden "kjenner jo ikke alle detaljer" i Malkenes-saken, sier hun, men mener likevel å vite at behandlingen av saken tok for lang tid, og at "spekulasjoner om at denne typen uttalelser kunne medføre at en lærer mister jobben sin" og således skape frykt, kunne vært unngått. Som leser spør man seg: Hvilket grunnlag har hun for å kritisere tidsbruken, og hvorfor skaffer hun seg ikke innsyn i detaljene, hvis hun vil uttale seg så mye om saken? Hvordan vet hun at saken kunne vært håndtert annerledes, og samtidig forsvarlig og lovlig, på en måte som tok mindre tid? Og hvilke spekulasjoner er det hun sikter til? Har rektor ved Malkenes' skole eller utdanningsdirektøren sagt ett ord som kunne tyde på at de gjorde noe annet enn å behandle saken i henhold til loven, eller som kunne tyde på at Malkenes ville miste jobben? Eller er det helt andre, som for eksempel Thorkildsens nære samarbeidspartner Rødt, som bidro til å skape denne frykten?

Thorkildsen kommer også med lange utlegninger om at "lokket nå er tatt av en trykkoker", fordi ytringsfriheten har vært kneblet, ikke bare i Osloskolen, men i offentlig sektor generelt, og at dette har sammenheng med New Public Management, og "sterk markedsretting", som blant annet kommer til uttrykk ved inntaks- og finansieringssystemet i Osloskolen. Dette er jo synspunkter man gjerne kan diskutere. Det interessante er imidlertid at byrådet ikke har noen forslag til alternative løsninger. Thorkildsen er altså sikker på hva problemet er, selv om hun ikke kan dokumentere det nærmere, men hun aner ikke hva løsningen er. Det har hun overlatt til andre å utrede, og det skal ta tid. 

Thorkildsen reiser også spørsmål ved hvor (lite) klok utdanningsdirektør Astrid Søgnen er som arbeidsgiver, fordi hun uttalte seg i mer detalj om elevenes klager i Malkenes-saken i forbindelse med en høring byrådet arrangerte. Thorkildsen kom ikke med noen støtte til Søgnen da de nye "ytringsfrihetsfundamentalistene" på venstresiden igjen tok fyr og mente at Søgnen gikk for langt og brøt taushetsplikten og hensynet til Malkenes. Da kommuneadvokaten slo fast at taushetsplikten ikke var brutt, tok Thorkildsen dette til etterretning, men unnlater altså likevel ikke å komme med et sleivspark til sin egen etatssjef og hennes mangel på klokskap. Men selv har Thorkildsen ingen tanker om hvor lite klokt det er av henne å omtale sin egen utdanningsdirektør på denne måten.

Morgenbladet-journalisten, som synes å ta for gitt at ytringskulturen i Osloskolen er spesielt dårlig, lar Thorkildsen dosere videre om årsakene til at det er slik, og da får vi blant annet vite at det tidligere "Høyre-regimet i Oslo (ikke var) opptatt av at tillitsvalgte skulle ha noen rolle i slike prosesser". Selv om det er litt uklart hvilke prosesser det siktes til, ville det vært interessant å få dette dokumentert. Thorkildsen er svært kritisk til "hard målstyring", men hvilke mål har hun og byrådet egentlig fjernet? Meg bekjent er det forsvinnende få

Thorkildsen mener at hun er i ferd med å gjennomføre en åpenhets- og tillitsreform, og hun er "overhodet ikke" redd for å ødelegge alt det gode som er bygget opp i Osloskolen. For meg ser det helt motsatt ut: Det ser ut som Thorkildsen er i ferd med å rive ned veldig mye av det som er bygget opp, og at hun gjør det gjennom en lederstil som, i hvert fall utad, oser av mistillit til svært mange av dem som skal gjøre jobben i og for Osloskolen. Det er vel og bra at hun har stor tillit til Malkenes og enkelte andre lærere hun har kontakt med, men det blir helt galt når hun bruker dette i et slags splitt- og herskspill vis à vis etaten og rektorene i Osloskolen. Skolelederforbundet, som organiserer et stort antall rektorer i Oslo, har selv reagert sterkt på måten hun nå forholder seg til og snakker om Osloskolen på i det offentlige rom, noe forbundet også ga uttrykk for i den omtalte høringen. Vi bør heller ikke glemme at det ikke er sikkert at alle de lærerne som nå ikke uttaler seg offentlig, det vil si de aller fleste, er enig med henne. Kanskje står hun selv i fare for å legge lokk på stemmer som er uenig med henne i hennes mange negative beskrivelser av kulturen i Osloskolen. 

Ingen er imot flere arenaer og muligheter for lærere til å delta i samfunnsdebatten. Jeg har også mine tanker om hvorfor en del lærere og andre ansatte i offentlig sektor syns det er vanskelig å vite hvordan de kan ytre seg i det offentlige rom, men det utdyper jeg ikke videre her. Faktum er uansett at svært mange lærere og andre ansatte i offentlig sektor ytrer seg hver eneste dag uten problemer, og at det er vanskelig å se at det er en særegen ytringsfryktkultur akkurat i Osloskolen. Det er for øvrig bare positivt at mange lærere nå uttrykker sin mening om inntakssystemet i Oslo - men debatten om dette blir nok enda mye bedre og mer interessant den dagen noen har noen gode alternativer å foreslå. Det hadde for eksempel vært veldig fint hvis velgerne kunne gå til valg på alternative inntaktssystemer i 2019, siden det er velgerne som til syvende og sist bestemmer dette.

Både Osloskolen og ledere i Osloskolen kan bli bedre. Men vi kommer ikke forbi at dette er en svært stor etat, med omlag 15.000 ansatte, som har løftet seg enormt de siste tiårene. Osloskolen har gått fra å være en av de svakeste i landet til å bli en av de beste og en, som i internasjonal sammenheng, antagelig er meget, meget god. Forklaringen er blant annet svært mange gode lærere og ledere på alle nivåer.

Derfor er det nesten surrealistisk å være vitne til at en i utgangspunktet liten sak, som selvsagt var ubehagelig nok for Malkenes selv, elevene og skolen hans (mye takket være Stortingets lite gjennomtenkte vedtak), har utviklet seg til en debatt som potensielt kan virke helt ødeleggende for mange i den administrative ledelsen og rektorene i Osloskolen - og kanskje også for mange lærere.

Det ser ut som Rødt har overtatt initiativet i skolepolitikken i Oslo. Byråden selv bruker tiden til å uttrykke mistillit til egen etat - mens hun forteller oss at hun skal skape en tillitskultur.

Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende i et parlamentarisk system og knapt fra noen leder for en så stor og viktig virksomhet.

Det lover ikke bra for Osloskolens fremtid.

 

 

Oppdatert kl. 21.55: Rødts representant i Oslo bystyre, Eivor Evenrud, har bedt meg rette opp en feil. Det stemmer ikke at det var byrådet som arrangerte den omtalte høringen. Det var kultur- og utdanningskomiteen som innkalte byråden til høring. Det er selvsagt heller ikke er riktig, bokstavelig talt, at "ingen" husket den nye "mobbeparagrafen" før Torstein Ulserød skrev om den. Som Ulserød selv skrev, hadde blant andre Anine Kierulf vært aktiv i debatten.

Inntakssystemet til videregående skole

  • 29.04.2018 kl.20:51 i Blogg

I NRK Debatten sist torsdag ble flere temaer diskutert samtidig.

Ett av temaene var læreres ytringsfrihet i lys av Malkenes-saken, som jeg skrev om på fredag.

Et annet tema, som ikke har vært like mye diskutert, er hvilket ansvar byrådet har for Osloskolen og på hvilken måte byråd Inge Marte Thorkildsen utøver sitt politiske ansvar. Etter min mening demonstrerte hun en oppsiktsvekkende svak rolleforståelse vis à vis den etaten hun de facto er leder og har ansvaret for, noe jeg skrev om i går.

Det som har vært minst diskutert, er det temaet Simon Malkenes forsøkte å få en debatt om, nemlig inntakssystemet til videregående opplæring, primært i Oslo. Grunnen til at vi ikke har fått en debatt om dette, er dels det forløpet saken har fått som en følge av at Malkenes' elever reagerte på hans omtale av dem. Men det skyldes nok også at de politikerne som er mest kritiske til inntakssystemet, byrådet inkludert, ikke synes å ha noe forslag til et alternativt inntakssystem. Dette skal utredes av et utvalg som, såvidt jeg forstår, ikke skal være ferdig med arbeidet sitt før etter kommunevalget i 2019.

Spørsmålet om hvor fritt elever, og elevers foreldre, skal få lov til å velge skole, har vært et tema i mange land i hvert fall siden 1960-tallet. Årsaken er, enkelt sagt, at mange mener at skolene ikke får en optimal og tilstrekkelig variert sammensetning av elever, dersom alle går på nærmeste skole. I USA var man for eksempel bekymret for at svarte og hvite elever i for stor grad gikk på forskjellige skoler, og det ble startet bussing av elever til skoler lenger unna hjemmet. Bussing har også vært forsøkt i Århus.

Litt lenger ut i utdanningsløpet blir det nødvendig å tillate mer valg, rett og slett fordi valgmulighetene blir flere. I grunnskolen tilbyr alle skoler omtrent det samme. I videregående kan ikke alle skoler tilby det samme, og elevene må derfor få lov til søke seg til de studieretninger og programområder som de er mest interessert i. I høyere utdanning blir dette enda mer uttalt, for da kan alle søke helt fritt, både i Norge og andre land.

Et tema som også diskuteres, er hvem som skal bestemme hva slags inntakssystem skolene skal ha. I Sverige er dette besluttet nasjonalt, mens det i Norge er overlatt til kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående opplæring) innenfor visse nasjonale rammer. For grunnskolen er det for eksempel lovbestemt at alle har rett til å gå på nærskolen, og ingen kommuner kan overprøve dette. Det vanlige er da også at de aller fleste foreldre velger nærskolen for de minste barna. Det gjelder også i land som ikke har noen slik lovfestet rett til å gå på nærskolen. For øvrig kan alle elever i alle land søke seg til offentlig finansierte eller privat finansierte privatskoler, dersom de ønsker det, men i denne bloggen skal jeg konsentrere meg om valg mellom offentlige skoler.

"Fritt skolevalg" betyr at man kan søke den skolen man vil. I Oslo kan altså foreldre søke en annen grunnskole enn nærskolen, hvis de ønsker det - og i videregående kan elevene søke seg til den skolen (og det programområdet) de vil. Grunnen til at det oppstår så mye diskusjon om dette, er at det ikke alltid er plass til alle som søker. Da må man ha et system, som klargjør på hvilke kriterier køen av elever skal ordnes . Skal det for eksempel være bosted, etnisitet, karakterer, loddtrekning eller hjelpebehov - eller en blanding?

I grunnskolen i Oslo rangeres elevene på bakgrunn av følgende kriterier, dersom de søker seg til en annen skole enn nærskolen, og dersom det ikke er plass til alle som søker: Bosted i nærheten av skolen, søsken ved skolen, trafikk- og sikkerhetsmessige forhold, sosiale og/eller medisinske forhold, en oppfatning av at skolen er bedre tilpasset barnets behov enn nærskolen er, og/eller andre praktiske hensyn, som f.eks. foreldrenes arbeidssted.

I videregående skole er det i hovedsak karakterene som avgjør hvordan køen av elever ordnes. Det virker bra for veldig mange. Cirka 70 prosent av elevene får sitt førsteønske oppfylt når det gjelder skole og programområde, mens omlag 90 prosent får oppfylt sitt primærønske når det gjelder programområde. Men noen blir altså skuffet: Cirka 10 prosent kommer ikke inn på sitt førsteønske når det gjelder programområde - og ca. 30 prosent kommer ikke inn på den skolen de ønsket seg mest, selv om de får plass på det programområdet de vil. (På Twitter har noen med rette påpekt at jeg kunne vært mer presis om dette i en tidligere blogg.)

En mulig ulempe ved systemet er altså at ikke alle får oppfylt sitt primære ønske. Jeg skriver "mulig", fordi jeg ikke er sikker på at vi bør ha et system der alle får førsteønsket sitt oppfylt. Det vil rett og slett være vanskelig, og neppe heller tilrådelig, å ha et skolesystem som for eksempel har kapasitet til å tilpasse seg enhver popularitetsbølge blant elevene. Elevene bør også venne seg til at mulighetene gradvis snevres inn, og at ikke alle kan "kreve" å bli ballettdansere, rørleggere eller professorer i filosofi. 

Andre mulige ulemper av inntakssystemet er de Simon Malkenes peker på, nemlig at det blir en opphopning av spesielt svake elever på noen skoler som få søker seg til. Det er ikke slik at dette nødvendigvis er en varig situasjon, for det er flere eksempler på skoler som har greid å snu en negativ trend. Og selv skoler som får inn faglig svake elever, kan gjøre en formidabel innsats. Selv husker jeg både Elvebakken, Stovner og Ullern videregående skoler som skoler som har snudd en svært negativ utvikling til noe veldig positivt. I senere år har Hellerud videregående skole gjort det samme.

Men selv om det er mulig å snu en negativ utvikling, er det ikke vanskelig å se at det kan finnes ulemper ved et karakterbasert inntakssystem. Jeg har ikke hørt om noe inntakssystem som er perfekt. Spørsmålet blir derfor om det finnes et annet inntakssystem som kan fungere bedre, der ulempene er mindre og fordelene større, og som elevene opplever som mer rettferdig?

Det er vanskelig å si noe sikkert om det. De politikerne som er mest kritiske til dagens inntakssystem, har ingen alternative forslag. Og Elevorganisasjonen i Oslo har senest denne helgen bestemt at de ikke ser gode alternativer til det frie (eller karakterbaserte) skolevalget i Oslo.

Inntakssystemet i Oslo kommune er evaluert, og det finnes en del forskning om ulike typer og grader av fritt skolevalg. Det er også lett å se fordelene med fritt skolevalg og et karakterbasert inntakssystem. Jeg kommer ikke nærmere inn på det her, men tror jeg uten videre kan slå fast at det ikke finnes perfekte systemer som ikke skaper noen problemer. Det er dessuten også riktig og viktig at inntakssystemet må sees i sammenheng med andre rammebetingelser, som for eksempel finansieringssystemet. 

Man bør aldri utelukke at et system kan justeres til det bedre. Alt i alt tror jeg nok likevel at Osloskolen fungerer så bra at det er kritikerne som har bevisbyrden: De må godtgjøre at et annet system vil kunne virke bedre og mer rettferdig for elevene i Oslo.

Det hadde vært interessant om de kunne gjøre det før valget i 2019 - og ikke etterpå.

 

 

 

Malkenes-saken i NRK Debatten

  • 28.04.2018 kl.18:24 i Blogg

Min forrige blogg om læreres ytringsfrihet, som ble skrevet på bakgrunn av NRK Debatten, har ført til en del diskusjon, blant annet på Twitter. En av de ivrigste deltakerne i diskusjonen er Simon Malkenes' støttespiller, Eivor Evenrud. Hun representerer partiet Rødt og er nestleder i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Hun er dermed en meget sentral person i denne saken, siden Rødt er et samarbeidsparti og del av det parlamentariske grunnlaget for Ap-, SV- og MDG-byrådet. Eivor Evenrud deltok også i NRK Debatten, der hun uten nevneverdig motstand  fikk legge premissene for diskusjonen om Malkenes-saken og læreres ytringsfrihet. 

"Saken er ikke ferdig, den har såvidt begynt", skriver Evenrud på Twitter - uten at jeg er helt sikker på hva hun mener med det. Det vi vet, er at Evenrud har tatt initiativ til en komitéhøring om ytringsfriheten i Osloskolen. I tillegg har hun på Facebook skrevet at "Noen må gå, og det er ikke Malkenes".

Påstanden om at "noen må gå" som en følge av denne saken, inspirerte meg til å skrive en ny blogg om det jeg opplevde som det klart mest oppsiktsvekkende i NRK Debatten - nemlig den rollen og de utsagnene Inga Marte Thorkildsen (SV) kom med.

Thorkildsen er byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune. Hun har dermed ansvaret for alt som skjer i Osloskolen. I tillegg til å ha ansvaret, er hun den fremste representant for eieren av Osloskolen, og hun er leder og arbeidsgiver for alle som jobber i Osloskolen. Hun er blant annet sjef for utdanningsetatens leder, Astrid Søgnen, som igjen er sjef for rektorene i Osloskolen, som er ledere for lærerne. Som byråd har hun også rett til å instruere etaten ved dens ledelse, og de har en plikt til å være lojale overfor de instruksene de får, gitt at de ikke er i strid med loven. 

Thorkildsen tilhører et byråd som mener at de har igangsatt en "tillitsreform" i kommunen, og de ønsker seg visstnok en annen og bedre "ytringskultur".

Men på hvilken måte kom dette til uttrykk i NRK Debatten?

Etter min mening kom det ikke til uttrykk i det hele tatt - det var snarere tvert om. 

Inga Marte Thorkildsen uttrykte ingen tillit til sin egen etat, og hun la ikke nevneverdig vekt på god ytringskultur. Andre partiers forslag til forbedringer av norsk skole ble omtalt som "idiotisk", og at en meddebattant brukte uttrykket "fritt skolevalg" ble karakterisert som "løgn". Ord som "juks" og "feigt" ble også brukt for å karakterisere andre og deres argumenter.

Thorkildsen hyllet Malkenes for hans deltakelse i skoledebatten og mente at hele saken var "dypt problematisk". Men hva som var problematisk, eller hva hun vil gjøre med det hun mener er problematisk, forble usagt. Men siden hele saken har vært håndtert under hennes ledelse, så kan hun ikke nøye seg med å si at den er "problematisk". Hun må være klarere enn som så: Har hun tillit til dem hun er leder og arbeidsgiver for, og som har håndtert saken - eller har hun ikke tillit til dem?

Thorkildsen, som altså er øverste leder for Osloskolen, hadde ikke noe positivt å si om Osloskolen, såvidt jeg kunne høre. Derimot fikk hun frem flere ting hun mente var negativt: Hun "tror" at lærere syns det er vanskeligere enn før å ytre seg, og hun "tror" at flere elever nå ikke tør å si fra på grunn av prosessen i Malkenes-saken, som hun mener har vært "veldig uheldig", blant annet fordi det har vært skapt et inntrykk av at Malkenes kunne miste jobben for det han sa. Hvem som har skapt dette inntrykket - om det for eksempel er den utdanningsetaten som hun er sjef for, rektor ved Ulsrud videregående skole, Malkenes' støttespillere eller mediene - forble helt uklart, men dette er selvsagt helt vesentlig. Har Thorkildsen tillit til sin egen etat, og kan vi, som Osloborgere, ha tillit til henne?

En lektor fra Drammen som deltok i programmet, og som var en stor fan av Malkenes, forsøkte å beskrive hva hun er kritisk til i norsk skole. Og det er at det norske skolesystemet er "så toppstyrt", "topptungt" og nærmest "stalinistisk", og at man - ved å ytre seg - visstnok blir upopulær hos dem som "sitter over (deg) i systemet". Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva det her siktes til, men jeg la merke til at Thorkildsen i alle fall ikke kom med noen motforestillinger.

Thorkildsens mange negative utsagn om Osloskolen burde logisk nok lede til at hun og byrådet, som nå har sittet med makten og ansvaret i nærmere tre år, har noen forslag til forbedringer. Men slike var det få av. Thorkildsen har bedt utdanningsetaten vurdere alternative finansieringsmodeller, og i tillegg skal hun sette ned et utvalg som skal se på alternative inntakssystemer i videregående skole. Om det også skal gjelde grunnskolen, vet jeg ikke - men Thorkildsen  korrigerte ikke det absurde innslaget som påsto at det er helt fritt skolevalg i grunnskolen i Oslo. Uansett var det interessant å merke seg at det nevnte utvalget ikke skal være ferdig med arbeidet før kommunevalget neste år. Onde tunger vil visstnok ha det til at temaet er så vanskelig for byrådet at de gjerne vil utsette det. Men hvis det er sant, fortjener kanskje ikke nåværende inntakssystemet så hard kritikk fra dem som faktisk nå har ansvaret for å forvalte det.

Eivor Evenrud uttalte i debatten at tillit er én av tre overordnede styringsprinsipper i Oslo kommune, og at dette åpenbart ikke blir fulgt. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men antagelig av andre grunner enn Evenrud er opptatt av. Etter min mening er det umulig å bygge en tillitskultur, hvis ikke den øverste lederen utstråler og uttrykker tillit til sine medarbeidere og tar ansvar og medansvar for alt som skjer under hans eller hennes ledelse. 

Jeg så ingenting av det i denne debatten, og det er forstemmende og noe både bystyret og alle de som arbeider i Osloskolen, bør bekymre seg for. 

I siste instans er det også et spørsmål for elever og foreldre, og for velgerne.

 

Læreres ytringsfrihet

  • 27.04.2018 kl.10:02 i Blogg

NRK Debatten i går var en selsom opplevelse. Den var både svært ubalansert og lite kunnskapsbasert, og den kunne fortjene både en omfattende faktasjekk og flere kommentarer. Her er en kommentar til ett av temaene som ble tatt opp - nemlig læreres ytringsfrihet.

Saken er aktualisert etter at Simon Malkenes, som er lærer ved Ulsrud videregående skole, leste opp et dikt på Dagsnytt 18, der han illustrerte hvordan en av hans skoletimer kan være. Formålet var å få en debatt om inntakssystemet i den videregående skolen. Den videregående skolen i Oslo har det som mange kaller "fritt skolevalg", dvs. karakterbasert opptak, som igjen betyr at elevene kan søke seg til den skolen de vil. Hvis en skole har flere søkere enn plasser, vil de elevene som har best karakterer, komme inn - hvilket betyr at ikke alle får oppfylt skoleønsket sitt. Ni av 10 elever kommer likevel inn på den skolen de har søkt på, men det kan tenkes at ikke alle søker på den skolen de ønsker seg mest, fordi de allerede i utgangspunktet vet eller antar at de ikke kommer inn.

Det er folkevalgte politikere i kommuner og fylker som, med noen unntak, bestemmer hva slags inntakssystem kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående) skal ha. Unntakene dreier seg om noen begrensninger som er fastsatt av staten, og som kommuner og fylker ikke kan overprøve. Alle elever i grunnskolen har for eksempel rett til å gå på nærskolen sin - et helt vesentlig unntak som ikke ble nevnt på Debatten i går.

Etter at Malkenes deltok i Dagsnytt 18, fremkom det, slik det også gjorde på NRK Debatten i går, at enkelte elever ved skolen følte seg gjenkjent og krenket av Malkenes' dikt, noe de tok opp både i et leserinnlegg i Aftenposten og direkte med skolen. Dette førte til at skolen bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Resultatet av undersøkelsen ble at det ikke ble opprettet noen personalsak mot Malkenes.

Dette forløpet har fått mange til å hevde at lærere ikke har ytringsfrihet på lik linje med alle andre i vårt samfunn. Det er jeg uenig i, og jeg skal forklare hvorfor.

Det er mange lærere som hver eneste dag deltar i den skolepolitiske debatten, blant annet om inntakssystemet i videregående skole. I alle politiske partier, for eksempel, er det medlemmer og tillitsvalgte som også er lærere, og som deltar i debatter om skolepolitikk. Det fins neppe et eneste landsmøte uten at flere lærere er på talerstolen og sier hva de mener om norsk skolepolitikk. Mange lærere sitter også i kommunestyrer og fylkesting, og de engasjerer seg gjennom fagforeningene sine. Jeg har aldri hørt at noen har ment at dette er galt, eller at det bør legges begrensninger på slik politisk virksomhet eller den ytringsfriheten disse lærerne dermed praktiserer.

Jeg vet ikke om Malkenes er aktiv i noe politisk parti, men også han har, til de grader, brukt ytringsfriheten sin til å si hva han er kritisk til i norsk skole. Han har i en årrekke skrevet artikler og bøker, deltatt i radio og TV, vært aktiv på sosiale medier og ganske sikkert også holdt mange foredrag. Han har møtt både sine administrative og politiske ledere til debatt, også i NRK Debatten tidligere, da Anniken Hauglie fra Høyre var skolebyråd. Jeg kan ikke erindre at noen har ment at dette var illegitimt, eller at Malkenes ikke burde ha friheten til å delta i slike debatter.

Men Malkenes må, som alle andre som deltar i samfunnsdebatten, finne seg i å bli møtt med motargumenter. Og ingen kan garantere at det å delta i en offentlig debatt ikke også er forbundet med et visst ubehag, blant annet fordi man kan få negative reaksjoner fra andre. Men det gjelder alle som deltar i offentlig debatt og ikke Malkenes eller lærere spesielt. Spørsmålet er om deres foresatte forsøker å nekte dem å ytre seg - ikke om for eksempel kolleger, elever eller foreldre reagerer negativt, for slike ting opplever alle som ytrer seg mye offentlig.

En av grunnene til at Malkenes tidvis har møtt sterk meningsmotstand, er at han har påstått at det foregår mye juks og fanteri i Osloskolen, som ikke kommer for en dag, blant annet fordi lærere ikke tør å snakke. Når man kommer med så alvorlige og for mange provoserende påstander, må man regne med at noen spør om dokumentasjon - eller at påstandene blir møtt med dokumentasjon som viser noe annet. Selv har jeg aldri registrert at Malkenes eller andre som påstår lignende ting, har lagt frem noen dokumentasjon. Jeg har for øvrig kommentert debatten om påstått juks flere ganger, blant annet her.

En annen gjenganger i kritikken fra Malkenes og hans meningsfeller, er det påståtte "testhysteriet" i Osloskolen. Mange snakker om dette uten å ane hva de snakker om. Men også dette "hysteriet" er politisk bestemt: Det er Stortinget som har bestemt at vi skal ha et antall nasjonale prøver og kartleggingsprøver i løpet av skoletiden, og i tillegg kan kommunene bestemme om de vil ha noen kommunale prøver. Osloskolen har noen ekstra prøver (Osloprøver) for å dekke de hullene de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene ikke dekker, og en oversikt over samtlige prøver finnes her. Men på dette området har kritikerne allerede blitt hørt av det rødgrønne byrådet, som ifølge dem selv, ville "ha slutt på puggeskolen og testregimet" som vi visstnok hadde under det forrige byrådet. Hva består så dette oppgjøret med "puggeskolen og testregimet" i? Jo, hold dere fast: Av til sammen fem Osloprøver, som gjennomføres i løpet av 10 år, er tre (i lesing og digitale ferdigheter) blitt frivillige, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres. 

Ifølge det rødgrønne byrådet var denne endringen i "testregimet" i Osloskolen er svar på "foreldreopprøret" (i bestemt form éntall) i Osloskolen. Dette "foreldreopprøret" eksisterer fortsatt på Facebook og har ca. 4000 likes.

Sagt med andre ord: Simon Malkenes har deltatt i skoledebatten med liv og lyst i svært mange år. Ingen har nektet han å gjøre det. At han ikke har fått gjennomslag i alt han står for, kan ikke klandres noen andre. Han kan, som alle andre borgere, delta i den skolepolitiske debatten, og så er det velgerne som i valg til slutt bestemmer hvilken skolepolitikk som skal føres. 

Det siste Dagsnytt 18-innslaget med Malkenes, der han leste et dikt om forholdene i klassen sin, dreier seg om noe helt annet. Ytringsfriheten er nemlig ikke ubegrenset for noen av oss. Lærere, leger og advokater må for eksempel forholde seg til at de har taushetsplikt om visse forhold, og at de ikke kan bryte personvernet. Lærere, leger og advokater kan derfor ikke si hva de vil om elevene, pasientene og klientene sine, og det tror jeg at alle forstår.

Det andre spørsmålet som er reist, er om vi kan ta hensyn til at noen elever følte seg krenket av Malkenes' utsagn. Dette er en interessant debatt som vi, av helt andre grunner, nå har hatt i mange år. Men jeg tror det er første gang jeg har hørt partiet Rødt, og delvis SV, resonnere så frimodig rundt "krenkelsestyranniet" som de gjør nå. Og her har de selvsagt helt rett: Ytringsfriheten kan ikke begrenses av at noen føler seg krenket eller påstår at de er krenket.

Her har imidlertid norsk skole et problem, siden Stortinget har vedtatt en "mobbelov" for å beskytte elevene som er så sterk at den i grunnen ikke tillater skolene å forholde seg passive til "kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar". Da "skal vedkommande snarast undersøkje saka..."

Man kan godt si at Stortinget her har gått for langt eller ikke har tenkt over konsekvensene av sitt eget vedtak. Det ser dessverre ut til at Stortinget fatter stadig flere vedtak der konsekvensene ikke er utredet godt nok. Men skolene kan ikke late som om loven ikke eksisterer. Derfor måtte skolen, etter min oppfatning, undersøke saken nærmere.

Ingen mente at ikke Malkenes kunne gå i Dagsnytt 18 og kritisere eller diskutere inntakssystemet i den videregående skolen i Oslo. Spørsmålet var utelukkende om han i denne saken brukte en form som støtte an mot elevenes personvern eller Opplæringslovens bestemmelser om elevenes psykososiale arbeidsmiljø og skolens lovbestemte plikt til å undersøke saken.

 

Dagfinn Nordbø forstår ikke hva jeg sier

  • 19.04.2018 kl.23:16 i Blogg

Takk til Dagfinn Nordbø, som i VG i dag forsøker å lære meg hva Twitter er.

Det var interessant, men av liten verdi for de forholdene jeg har tatt opp.  Så la meg utype dem her:

Mitt inntrykk, etter at jeg har vært på Twitter siden 2009, er at tonen på Twitter gradvis har blitt mer negativ og polariserende, ja, tidvis direkte hard. Det er mange som er syrlige og usaklige, og som latterliggjør andre. Det er selvsagt også mange som oppfører seg ordentlig, er hyggelige, saklige og humoristiske, men balansen er tydelig forskjøvet.

Da jeg skrev om dette på bloggen min, fikk jeg mange reaksjoner. Jeg vet og ser at mange støtter meg, men det er også påfallende hvordan mange av reaksjonene bare bekrefter min observasjon. 

De seriøse som kritiserer meg, som for eksempel Dagfinn Nordbø, Klassekampens Mímir Kristjansson eller MDGs Eivind Trædal, fremhever blant annet at dette er noe jeg må tåle, og at jeg bare kritiserer bøllene på venstresiden og ikke bøllene på høyresiden. Sylvi Listhaug og Espen Teigen, for eksempel, har visst aldri fått kritikk av meg. Trædal mener tydeligvis også at min kritikk er av liten verdi, fordi det er noen som mottar verre meldinger enn jeg har gjort.

Dette er, etter min mening, tull. Jeg - og mine kolleger, for den sakens skyld - har gjentatte ganger fremført kritikk av dem som går over streken på høyresiden, inkludert Listhaug og Teigen. Men vi har forsøkt å gjøre det i en saklig tone, samtidig som vi har påpekt at også Listhaug har blitt utsatt for urimelig kritikk. Jeg er for øvrig selvsagt klar over at det er verre å få drapstrusler enn å bli kalt nazist. Jeg har opplevd begge deler selv.

Jeg fremfører heller ikke kritikken min fordi jeg ikke tåler de tilbakemeldingene jeg får. Det jeg er bekymret for, er særlig to ting.

For det første syns jeg samfunnsdebatten generelt er inne i en uheldig utvikling, noe jeg for øvrig skrev om i Aftenposten forleden. Dagfinn Nordbø sier det selv: «Twitter som medium speiler bare samfunnsdebatten». Ja, dessverre, vil jeg si. Samfunnsdebatten utvikler seg i mange land i en veldig hard, populistisk og polariserende retning. Det er kanskje «gøy» så lenge det bare påvirker debatten, men når det tipper over i uforsonlighet, hat og dyp mistillit, er det ikke like gøy. Vi er ikke der i Norge i dag, men jeg syns det er greit å rope varsku før det er for sent. 

Det andre jeg er bekymret for, er unge mennesker, og at debattklimaet skal bli for hardt for dem som gjerne vil engasjere seg for første gang og i starten av voksenlivet.

Jeg har, som Nordbø, inntil for få dager siden hatt et sterkt inntrykk av at høyresiden har vært verst på sosiale medier. I dag er jeg mer i tvil, og jeg skal forklare hvorfor.

Alle vet at det skrives mye uakseptabelt i medienes kommentarfelt og på de såkalte åpne profilene på Facebook, det vil si der man ikke behøver å bli akseptert som «venn», men bare kan «like» for eksempel en offentlig person. Alle mener nok også, med rette, tror jeg, at høyresiden der er verst. Derfor har det også vært mye diskutert at disse kommentarfeltene må redigeres, og at noen må følge med, slik at det verste blir fjernet - enten det er en redaktør eller Espen Teigen som gjør det. Det fungerer ikke alltid godt, men mange forsøker etter beste evne. 

En slik redaktørfunksjon finnes ikke på Twitter, og det er mye vanskeligere å oppdage hvor mye uakseptabelt som skrives der. Enhver kan scrolle seg gjennom Listhaugs eller avisenes kommentarfelt. Det er mye vanskeligere å scrolle seg igjennom de kommentarene noen får på Twitter. Men jeg tror jeg kan love én ting: Dersom alle de meldingene jeg har fått de siste dagene, hadde vært omgjort til et kommentarfelt på Facebook, ville det ikke sett så positivt ut. Og så vidt jeg kan se, er det venstresidens bøller som dominerer der.

Et tilleggsproblem med Twitter, i forhold til Facebook, er at mange opptrer anonymt, at mange opptrer med falske identiteter, at mange kanskje har flere identiteter, og at det er lett å sette i gang kampanjer eller falske kampanjer. Vi vet også at de som gjør det, ikke alltid har gode hensikter. Mange diskusjoner som startes på Twitter, er bevisste provokasjoner som aldri tar slutt.

Mine meninger om Twitter er ikke basert på forskning. Men jeg har lyttet til et par forskere, snakket med mange og gjort min egen lille undersøkelse blant en del unge politikere. Og svaret er faktisk ganske klart: Alle ser at det har vært en utvikling. Alle mener at den er til det verre, og at det kan være grunn for enhver til å tenke seg om. Mange av de som var ganske aktive på Twitter, har trukket seg tilbake, og de unge er veldig forsiktige. De sier at de ikke orker Twitter, at de har slettet kontoen sin, at de blir trakassert og kalt stygge ting. Men som en av mine unge bekjente også sier: «Det er synd, fordi Twitter på sitt beste er så bra at jeg unner alle å være en del av det.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Twitter er en unik kilde til informasjon, kunnskap og kommunikasjon.

Men det hadde vært veldig fint, hvis alle de som slenger om seg med negative utsagn og karakteristikker, tenkte seg litt om. En god øvelse kan være å tenke over om det de skriver er like kult, dersom det for eksempel hadde vært rettet mot en god venn, en bror eller søster, foreldre eller et barn.

Det er i hvert fall mulig å prøve - hvis man vil bevare en debattkultur som er til å leve med.

Politikernes "kjærlighetsgaranti": Arbeiderpartiet har rett

  • 19.04.2018 kl.11:36 i Blogg

I dag behandler Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet om å vedta en "kjærlighetsgaranti" for gamle mennesker som må bo på institusjon: De ønsker å sikre at "ektepar eller samboere som ønsker det, kan bo sammen også når de blir gamle og må flytte på institusjon, forutsatt at begge er avhengig av omsorgstjenester."

Under behandlingen i Stortinget har et flertall bestående av Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og SV gått et langt skritt videre. De vil gi en slik "kjærlighetsgaranti" også til ektefeller og samboere som ikke er avhengig av omsorgstjenester, og de ber regjeringen "ta inn bestemmelser om samboergaranti, som er uavhengig av ektefelle eller samboers behov for omsorgstjenester, ved utarbeidelse av nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold."

Hvordan dette skal gjennomføres og hva konsekvensene blir, vet ingen, siden saken ikke er utredet. Vedtaket føyer seg dermed inn i rekken av flere vedtak som er fattet etter valget i høst om omfattende og dyre tiltak som ikke er skikkelig utredet. Det nye er at også regjeringspartiene nå har lagt ut på denne galeien. Det er oppsiktsvekkende. 

Behovet for å vite hvordan man skal gjennomføre nye lov- og regelbestemte tiltak, hva konsekvensene kan bli og hvor dyrt det kan bli, er større enn noen sinne. Både ifølge Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding fra 2013 og Solberg-regjeringens melding fra 2017 fremkommer det med all mulig tydelighet at vi styrer mot et stort finansieringsgap på offentlige budsjetter, dersom ingenting gjøres. Dette skyldes at oljeinntektene gradvis får mindre betydning, at vi blir flere eldre, at vi arbeider mindre, og at produktivitetsveksten er for lav.

Regjeringen håper at vi skal greie å møte denne finansieringsutfordringen med å jobbe mer og bli mer produktive. Statsministeren pleier blant annet å fremheve at det holder å øke antall timeverk pr innbygger med 13 prosent. Men 13 prosent er ganske mye. Det blir bare åtte prosent, dersom for eksempel alle kvinner som arbeider deltid, og det er mange, begynner å jobbe heltid.

Det er derfor slett ikke sikkert at dette er nok til å dekke det fremtidige finansieringsgapet. Kanskje må regjeringen, eller en fremtidig regjering, også ty til mer drastiske tiltak, som å innføre flere og høyere egenandeler og kutte i enkelte velferdsordninger. Det vil sikkert være ulike meninger om hvorvidt også skattene bør økes, og når det eventuelt er lurt at det skjer, men alle er antagelig enige om at skatteøkninger alene ikke vil løse problemet.

Det aller enkleste tiltaket som kan gjennomføres, er ikke å binde seg til å gjennomføre nye kostnadskrevende reformer - eller å unngå å gjøre det før vi vet  hvordan vi skal betale for dem. Man kunne for eksempel tenke seg at det ble innført en "kjærlighetsgaranti" for alle mot at man valgte å gjøre mindre av noe annet. Det ville være å prioritere.

Men dette gjør ikke Stortinget i dag. Med de tre regjeringspartiene i førersetet fatter Stortinget tvert om et vedtak som gjør det enda vanskeligere å finansiere velferdsstaten i fremtiden, og som det kan bli svært vanskelig for kommunene å gjennomføre. Arbeiderpartiet fortjener ros for ikke å være med på vedtaket.

Alt i alt er det lite som tyder på at partiene på Stortinget fullt ut har tatt innover seg det de selv har skrevet i sine egne perspektivmeldinger eller behandlet i Stortinget. De mest pessimistiske, som for eksempel Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt, skrev for en tid tilbake  at "mitt tips er at (olje)fondet tappes først, deretter forsøker man med skatteøkninger. Når det viser seg ikke å fungere, kommer til slutt kuttene."

Alternativt kommer det en ny generasjon politikere som tør der andre tier, slik de ikke-sosialistiske ungdomspartiene viste at de turte denne uken, da de tok til orde for å kutte i sykelønnen for å kunne prioritere noen som trenger det mer.

Uansett bør partiene på Stortinget overveie å ta et større ansvar for helheten og slutte å fatte vedtak uten å utrede konsekvensene først.

 

Twitter er i ferd med å bli et ufordragelig sted

  • 17.04.2018 kl.12:45 i Blogg

Jeg skrev min første Twittermelding i 2009. Siden har jeg stort sett hatt glede av Twitter.

Twitter gir en unik mulighet til å følge med på interessante mennesker, medier og organisasjoner; det de mener og skriver - og til å oppdage mennesker, medier og organisasjoner som man ikke visste om fra før. Det gir også en god mulighet til å formidle noe man har skrevet og ment selv - eller noe som andre har skrevet eller ment, som man gjerne vil anbefale til andre eller gjøre andre oppmerksom på. Det er også morsomt å følge enkelte humorister på Twitter.

Lenge syns jeg også det var morsomt å diskutere litt eller selv prøve å være litt morsom på Twitter. Og det var hyggelig å få og sende positive ffnor-hilsener på fredag.

Men denne hyggelige stemningen er det vanskelig å finne på Twitter nå.

Humor, spøk og ironi blir ikke forstått, eller det blir misforstått med vilje. Men verst er det, såvidt jeg kan bedømme, at hele tonen blant mange av dem som er aktive på Twitter, er blitt så ufordragelig og kald. Mange opptrer dessuten anonymt, samtidig som de i lite hyggelige ordelag omtaler mennesker som deltar med fullt navn.

Ofte hører vi om mennesker som er spesielt utsatt på sosiale medier, som f.eks. unge kvinner eller kjente kvinner som Trine Skei Grande eller Hadia Tajik. Det er ikke dette fenomenet jeg snakker om her. Jeg er ikke spesielt utsatt på noen måte - jeg bare registrerer at mennesker synes å diskutere og kommentere andre mennesker på en stadig mer vulgær og respektløs måte. Jeg har ikke grunnlag for å si at dette er en generell utvikling, men det ser ut som det er en utvikling på Twitter. 

For noen få uker siden bestemte jeg meg for å redusere aktiviteten min på Twitter og være enda mer forsiktig, fordi det ser ut til at den minste lille meningsytring kan provosere frem både syrlig og aggressiv respons. Men fortsatt twitrer jeg om innlegg jeg har skrevet, innlegg jeg vil anbefale og møter vi skal ha i Civita. Og siden jeg gjør det, kan jeg kanskje illustrere poenget mitt med et nylig eksempel:

I morgen skal Civita ha et frokostmøte der vi spør hvorfor innvandrere i Norge stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier og hvorfor ikke flere innvandrere stemmer på borgerlige partier. I invitasjonen står det: "Innvandrere stemmer i mindre grad enn resten av befolkningen. De som stemmer, stemmer i stor grad på partier på venstresiden. Nær seks av 10 innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika stemmer for eksempel på Arbeiderpartiet. Hvorfor stemmer innvandrere i Norge som de gjør? Hvorfor stemmer ikke flere innvandrere på borgerlige partier?"

Panelet består av valgforsker og leder for valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning, Johannes  Bergh, leder av Høyres mangfoldsutvalg, Mahmoud Farahmand og stortingsrepresentant for Venstre Tina Shagufta Kornmo. 

Utpå dagen i går tvitret jeg en link til dette møtet med den litt tabloide tittelen "Hvorfor er så mange innvandrere venstrevridde?"

Jeg har nesten 70.000 følgere, og la oss se litt på hva dette utløste på Twitter:

"Det er jo litt søtt når @kristinclemet seier "Vi vil jo ikke ha dere her og hvorfor stemmer dere ikke på oss?", egentlig"

"Trenger dere et seminar for å diskutere dette? Herregud, hva dere bruker penger på."

"Fordi mange av oss har opplevd ekte helvete og lært hva raushet og medmenneskelighet virkelig betyr. Høyresiden er operert for de egenskapene." (I skrivende stund nærmere 90 likes, 11 retweets)

"Med kun høyrevridde #blåruss i panelet? #utentroverdighet"

"Er vel fordi de er fattige, gjerrige og misunnelige på de som har mest det da eller? Som vanlig?" 

"Mer enn 90 % av alle nordmenn jeg kjenner som har innvandrerbakgrunn oppfatter den norske høyresiden enten som smårasistiske eller at de snakker om dem på en nedlatende måte. Jeg antar dette er grunnen" (Over 160 likes, 8 retweets)

"Hvorfor stemmer ikke innvandrere på de som vil dem pokker i vold? Vanskelig å si Kristin"

"Om du lurer på hvor Civita hører hjemme, så kan du jo smake litt på ordet "venstrevridde". Jupp. Ute i naziland."

"Ja nei det er vel fort fordi dere ville foretrukket å la dem dø, men" (Over 100 likes, 2 retweets)

Jeg syns særlig vi kan dvele litt ved den siste meldingen, der det altså skrives at grunnen til at mange innvandrere stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier, er at høyresidens partier foretrekker at innvandrerne dør.

Dette er et tilfeldig eksempel på hva som foregår på Twitter. Det er innimellom en så kynisk tone der at man rett og slett blir forbauset. Her råder tydeligvis den logikken jeg skrev om i en kronikk i Aftenposten forleden: Det ikke er så viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det

Også på Facebook er det mye som forbauser. Men  mediene er forskjellige. På Facebook stiller mange krav til at man følger med og redigerer bort kommentarer som er over streken. Det er også lett for hvem som helst å studere og eventuelt kritisere det som skrives i et bestemt kommentarfelt.

De samme mulighetene finnes ikke lett på Twitter. Der er det heller ikke så lett for andre å se hva slags kommentarer denne Twitter-meldingen fra meg avstedkommer. Hadde de vært listet opp i et kommentarfelt på Facebook, hadde det antagelig sett minst like ille ut som enkelte av de innvandringskritiske kommentarfeltene som ofte diskuteres.

Jeg vil fortsette å være på Twitter. Grunnen er at det også er mange på Twitter som er der, fordi de er interessert i artikler, notater og møter som blant andre  Civita publiserer  - og fordi det er et sted å hente informasjon, selv om man ikke deltar i diskusjon. 

Men jeg vil nok bli mindre aktiv på Twitter, slik jeg  syns jeg har lagt merke til at mange andre også har blitt. Diskusjonene på Twitter er ofte så fulle av syrligheter og hatske utfall at man ikke kan bruke tid på det. 

Det er synd, men sant.

I hvert fall ifølge min "svogerforskning". 

Diskusjonen med Rødt - et déjà vu

  • 13.04.2018 kl.14:25 i Blogg

Forleden skrev jeg en blogg, der jeg appellerte til bl.a. mediene om å ta Rødt mer på alvor. 

Jeg har ikke fått svar fra noen i mediene, og det er kanskje ikke så overraskende. Men jeg fikk et svar fra lederen i Rødt, Bjørnar Moxnes, som, innpakket i klassisk folk/elite-retorikk, kritiserer meg for ikke å følge med på den fornyelsen som har skjedd i Rødt. Etterpå var tilhengerne til Rødt og Moxnes veldig ivrige på blant annet Twitter, der de mente at Moxnes satte skapet på plass, at jeg nærmest drev med desinformasjon, og at jeg ikke hadde lest programmet ordentlig og derfor så spøkelser ved høylys dag.

I dag har jeg svart Moxnes litt grundigere om Rødts program, og det er ikke lenger fullt så mange som deltar i diskusjonen på Twitter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan kanskje ha sammenheng med at det fremkommer at jeg har lest Rødts prinsipprogram, og at det faktisk inneholder mange synspunkter og formuleringer som det er all grunn til å stille spørsmål om. Og det sentrale spørsmålet må jo være om Rødt og Bjørnar Moxnes mener det som står der og om de kan forklare hva det betyr, og hvordan det skal gjennomføres og virke i praksis.

Diskusjonen minner meg om en diskusjon jeg hadde med SV for cirka 27 år siden - i 1991. Da var SV det mest radikale partiet på Stortinget, og partiet hadde et prinsipprogram med mange av de samme meningene som Rødt har i dag. SV ville innføre planøkonomi, videreføre og videreutvikle marxismen, avskaffe privat eiendomsrett og sørge for absolutt økonomisk likhet. Men i motsetning til dagens Rødt innrømmet SV den gangen at de hadde et "program fra fortiden", og SVs daværende leder Erik Solheim forkastet igrunnen store deler av programmet på direkten. Solheim greide simpelthen ikke å forsvare mye av det som sto i programmet. Et par av avisoppslagene fra den gangen er limt inn nedenfor.

Nå er det selvsagt ikke slik at en partileder, helt på egen hånd, kan oppheve et program. Det kan bare partienes landsmøter gjøre. Men dette ble i alle fall starten på en gradvis endring av SVs prinsipper og verdigrunnlag. Men som min kollega Bård Larsen har skrevet om, slet SV med autoritært tankegods helt frem til 2011. Det tok altså 20 år fra Erik Solheim forkastet de autoritære ideene til partiet gjorde det.

Det blir spennende å se om mediene nå vil ta Rødt og partiets prinsipprogram mer alvorlig. Det skal også bli interessant å se om Kristelig Folkeparti, som i flere saker nå har samarbeidet med Rødt, tar dette prinsipprogrammet like alvorlig som de har tatt det "menneskesynet" de mener at enkelte i Frp har. Og det skal bli veldig spennende å se om Rødt er en helt uproblematisk samarbeidspartner for Arbeiderpartiet. Da det på en meningsmåling forleden igjen var rødgrønt flertall, ble Rødt regnet med nærmest som en selvfølge.

Men aller mest spennende blir det kanskje å se om det også for Rødt vil ta 20 år før det autoritære tankegodset er forkastet for godt.

 

 

 

På tide å ta Rødt alvorlig

  • 08.04.2018 kl.18:13 i Blogg

Jeg har noen ganger skrevet om hvor tankevekkende det er at partiet Rødt nesten ikke får noen kritiske spørsmål om sitt samfunnssyn, om hvordan partiets program skal gjennomføres, og om hvordan Rødts idealsamfunn egentlig ser ut.

Norske journalister og politikere har i mange år vært ekstremt opptatt av hvilket samfunns- og menneskesyn Fremskrittspartiet har. Men de færreste spør hvilket samfunns- og menneskesyn Rødt egentlig har.

Sannheten er at dette er noe vi lett kan lese oss til, siden alle partier vedtar prinsipprogram og/eller arbeidsprogram. Og for å si det veldig kort: Fremskrittspartiet fremstår som et temmelig ordinært parti, godt plantet i det liberale demokratiet - men selvsagt med standpunkter om skole, skatt, innvandring og samferdsel som man kan være enig eller uenig i.

SV står nok lenger fra sentrum enn Fremskrittspartiet gjør. Men SV har tatt et oppgjør med sine erkesosialistiske røtter og flyttet partiet inn i det liberale demokratiet. SV kan i i dag i hovedsak anses som et litt mer radikalt sosialdemokratisk parti enn Arbeiderpartiet er.

Rødt, derimot, henger fortsatt fast i en helt annen samfunnsmodell, som i beste fall må kunne karakteriseres som illiberal. Rødt ønsker seg en helt "ny verden" og mener at det haster å "bli kvitt kapitalismen". Det skal et "opprør" til for å føre menneskene ut av kapitalismen og inn i det nye samfunnet, som er sosialismen, der privat eie av produksjonsmidlene er avskaffet, de store linjene i produksjonen styres etter "planer", og der markedet bare kan få virke på mindre prioriterte områder. De store beslutningene skal tas "i fellesskap", og samfunnet skal styres av "de mange" på en måte som er annerledes enn i dag. Partiets mål er det klasseløse samfunn og "kommunisme".

Selv om man legger godviljen til, er det ikke lett å forstå hva Rødt vil - eller hvordan partiets idealsamfunn skal fungere. Det er for eksempel umulig å forstå hvordan dette samfunnet skal bli mer demokratisk, hvem som får være med å bestemme og hvem som ikke får være med, hvordan beslutninger skal fattes, hvordan det skal greie å dekke borgernes og forbrukernes behov eller om det overhodet finnes noe som beskytter mindretallet mot overgrep fra flertallet. Det er uansett mange som ikke bør føle seg trygge, for selv Arbeiderpartiet og SV fremstilles som fienden; som noen som arbeider for å få kapitalismen til å bestå, og som brukes til å undertrykke arbeiderklassen og holde den i ro. Som et lite apropos til Facebook-oppdateringen som utløste Listhaug-saken, kan det dessuten være interessant å merke seg at Rødts prinsipprogram er gjennomsyret av merkelige påstander om hva "makthaverne", fienden eller de (vi?) som ikke defineres som arbeiderklassen, står for.

Programmet virker autoritært, virkelighetsfjernt og absurd. Det kan virke latterlig og urealistisk, men ut fra det vi vet om kommunismens historie, er det selvsagt også farlig, dersom noen skulle finne på å forsøke å gjennomføre programmet. Rødt er en sammenslutning av  Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) i 2007. Derfor er Rødt i utgangspunktet mer radikalt enn det daværende RV, som hadde som uttalt mål å være uavhengig av AKP. Betydelige deler av dagens Rødt har bakgrunn i AKP.

Så spørsmålet er: Hvorfor er det ingen som tar dette alvorlig? Hvorfor inviterer en hvilken som helst NRK-journalist Bjørnar Moxnes til studio og snakker med ham som om han bare er en litt radikal sosialdemokrat når han i virkeligheten har et autoritært samfunnssyn?

Det er ikke første gang jeg har undret meg over dette, og jeg har også skrevet om det før. Men når jeg har beklaget meg, har jeg også fått et ganske godt svar fra enkelte journalister: Grunnen til at de ikke har brydd seg med Rødt, er at det ikke er noe å bry seg med. Rødt har ikke hatt makt og har derfor ikke spilt noen rolle av betydning. At partiet har vært viktig i Oslo, blant annet ved å samarbeide tett med Arbeiderpartiet og byrådet, har ikke vært nok.

Den situasjonen er nå i rask endring. Rødt er representert på Stortinget og har allerede hatt stor innflytelse på flere av de vedtak som er fattet i parlamentet. Det mest spektakulære er selvsagt mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug, som til slutt førte til at hun selv valgte å gå. Også på meningsmålingene gjør Rødt det nå godt.

Hadde Rødt vært et ytterliggående høyreparti, som for eksempel sto for en autoritær form for nasjonalisme, tror jeg ikke journalistene og kommentatorene hadde forholdt seg i ro, og det skulle da også bare mangle. At Viktor Orban i Ungarn, med sitt illiberale og autoritære program, i dag kan bli gjenvalgt, vekker berettiget oppmerksomhet og debatt. Ideer kan være farlige, og vi lever i en tid der autoritære ideer, som vi trodde var døde eller sovende, våkner til live igjen.

Men nettopp fordi vi må være på vakt mot alle autoritære og totalitære ideer, må vi også ta Rødts program på alvor. At det kan være vanskelig å forstå hva Rødt egentlig mener med sitt program, er ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Bjørnar Moxnes er en dyktig politiker og bør greie å forklare oss hva som står der. Og det bør han gjøre uten å få lov til å bortforklare det som står der.

Mot regjeringskrise? Og hva så?

  • 20.03.2018 kl.07:28 i Blogg

I skrivende stund - i morgentimene tirsdag - kan mye tyde på at vi styrer mot en regjeringskrise. 

Bare to ting kan hindre det: Enten må Sylvi Listhaug be om å få trekke seg - eller så må KrF likevel ikke stemme for mistillit etter at statsministeren, etter alle solemerker, stiller kabinettspørsmål.

Akkurat nå er det lite som tyder på at det vil skje, og i så fall må regjeringen gå.

Men hva skjer så?

Mange ser ut til å legge til grunn at Støre vil danne regjering, men igjen kommer det an på KrF. For er det Solberg eller Støre som har et flertall bak seg i Stortinget? 

Skal KrF holde sitt valgløfte om å få Listhaug ut av regjeringen eller i hvert fall ut av justisministerposten, samtidig som vi beholder Erna Solberg som statsminister, må KrF peke på Solberg - og i så fall blir det Solberg som får i oppdrag å danne en ny regjering, altså en Solberg II-regjering.

Hvordan den regjeringen vil se ut, vet vi ikke. Det eneste vi helt sikkert vet, er at Solberg vil være statsminister, og at hun vil ha en annen justisminister enn Sylvi Listhaug.

 

Oppdatert kl 08.16: Mediene melder at Sylvi Listhaug går av. Hvis det stemmer, blir det ikke regjeringskrise. 

Ingen ønsker regjeringskrise. Men hvem kan sørge for at vi unngår det?

  • 19.03.2018 kl.16:50 i Blogg

Såvidt jeg har forstått, er det knapt noen som ønsker regjeringskrise.

Senterpartiet ønsker det ikke.

Arbeiderpartiet ønsker det ikke.

Kristelig Folkeparti ønsker det ikke.

Høyre ønsker det ikke.

Fremskrittspartiet ønsker det ikke.

Venstre ønsker det ikke.

Regjeringen ønsker det ikke. 

Likevel kan det bære mot en regjeringskrise i morgen, som ender med at Høyre-, Venstre- og Frp-regjeringen må gå av.

Mediene er fulle av beskrivelser av mulige utfall eller løsninger på den situasjonen regjeringen og Stortinget er i nå. Aktørene på sin side, er også opptatt av å legge ansvaret og skylden for mulige utfall på hverandre.

I bunn og grunn er det nå tre av aktørene som kan bidra til en løsning, nemlig statsministeren (og Siv Jensen), Kristelig Folkeparti og Sylvi Listhaug.

Av disse er det Sylvi Listhaug som enklest kan fatte en beslutning som vil bli akseptert av alle de andre aktørene i denne saken.

For statsministeren er det praktisk talt umulig å flytte eller kaste Sylvi Listhaug mot hennes vilje uten at det kan få store negative følger.

For Kristelig Folkeparti, som er et svært splittet parti, er det også veldig vanskelig å kombinere sitt ønske om å uttrykke mistillit til Listhaug med tillit til Erna Solberg. KrF vil heller ikke si hvordan de vil håndtere et eventuelt kabinettspørsmål fra statsministerens side i Stortingets møte i morgen.

Sylvi Listhaug, derimot, har muligheten til å fatte en beslutning som løser problemet, og som ikke får store negative konsekvenser. En del av tilhengerne hennes vil riktig nok bli skuffet, dersom hun skifter til et annet departement eller går til Stortinget. Men hvis hun vil bidra til en løsning, vil hun helt sikkert greie å forklare hvorfor hun gjør det på en måte som vinner sympati og respekt.

Det er flere enn Sylvi Listhaug som kan ha nytte av å tenke over hvordan de har håndtert denne saken. At et mistillitsforslag fra Rødt skulle utløse en slik dynamikk og et mulig resultat som praktisk talt ingen ønsker, er tankevekkende. Også opposisjonen har bidratt til at situasjonen er drevet ut av kontroll.

Men når vi først har kommet dit vi er i dag, hviler mye av ansvaret på Sylvi Listhaug. Hun har nå en mulighet til å sette hensynet til både statsministeren, regjeringen, sin partileder og sine statsrådskolleger i Fremskrittspartiet foran hensynet til seg selv.

Sprengkraften i Ernas beslutning

  • 18.03.2018 kl.19:15 i Blogg

I dag skisserer både Aftenposten og VG syv mulige utfall av mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Aftenpostens oppslag ligger fortsatt på nett, men VGs finner jeg ikke, og det skyldes muligens at avisen hadde gått seg vill i de parlamentariske spillereglene og skisserte minst et par umulige utfall.

Etter at avisene publiserte disse artiklene, sier både VG og NRK at de har kilder som forteller at Erna Solberg har bestemt seg, og at hun vil stille seg bak sin statsråd og dermed stille kabinettspørsmål før Stortinget stemmer over mistillitsforslaget. Jonas Gahr Støre på sin side sier at han er klar til å felle regjeringen. Dermed blir det opp til KrF, som ennå ikke har bestemt seg, om regjeringen skal felles eller ikke. I skrivende stund mobiliseres det fra flere hold: Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kommer med en oppfordring til KrF om å gjøre det riktige, og ikke bare tenke strategisk, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at hun nå er fylkesmann. På den annen side pågår det markeringer til støtte for Sylvi Listhaug foran Stortinget.

Det finnes ingen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør. At en statsråd ser seg tjent med å virke så splittende og så lite samlende er gåtefullt for meg. Det var ikke gitt at det skulle bli slik, den gangen hun ble landbruksminister i 2013, men slik er det altså blitt. Og den splittende stilen virker sterkere når hun bestyrer justis- og innvandringsfeltet enn da hun var landbruksminister.

Antipatiene som retter seg mot Sylvi Listhaug, finnes blant mennesker i alle partier, også i hennes eget parti. De misliker den splittende og støyende stilen og den svake rolleforståelsen. Noen misliker selvsagt også den strenge innvandringspolitikken og -retorikken hun står for, men det gjelder ikke alle. Også blant de som ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, er det folk som er kritiske til måten hun arbeider på, blant annet fordi hun får igjennom færre saker i Stortinget enn hun ville fått med en mer forsonende stil.

Sympatiene som retter seg mot Listhaug, kommer selvsagt fra svært mange i hennes eget parti, men også fra mennesker i flere andre partier. Mange, langt utenfor Fremskrittspartiets rekker, ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har også støtte blant mange kristne, selv om denne støtten har vært satt på en viss prøve i det siste. Mange liker også at hun snakker slik at folk forstår og "kaller en spade for en spade". Sylvi Listhaug representerer et ytterpunkt både i sitt eget parti og i norsk politikk, og derfor er hun også dømt til å få mange støttespillere som befinner seg utenfor det normale politiske spekteret, noe hun selv ikke alltid er så glad for

Alt dette forteller meg at Erna Solbergs handlingsalternativer i praksis ikke er så mange.

Jeg tipper at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen er særlig lykkelige over den situasjonen Sylvi Listhaug har satt både dem og regjeringen i. Når man forårsaker så mye skade som Listhaug har gjort den siste uken og står i fare for å forårsake en hel regjerings fall, skulle man tro at man kanskje ville vurdere å bidra til å løse problemet, for eksempel ved å be om å få en annen statsrådspost eller ved å be om å få gå av. Men dette skjer neppe. Når man vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør, befinner man seg på en måte i en boble der man får et overveldende inntrykk av å ha stor støtte.

Hvis ikke Listhaug selv ønsker å flytte på seg eller gå av, har Erna Solberg (og Siv Jensen) neppe noe annet valg enn å stille seg bak sin egen statsråd. Skulle Solberg forsøke å flytte Listhaug mot hennes vilje, gi henne avskjed eller unnlate å stille kabinettspørsmål, slik at regjeringen ikke går av, selv om Listhaug må gå av, vil reaksjonene bli enorme. Den splittelsen Listhaug forårsaker nå, vil antagelig være barnemat i forhold til den splittelsen eller det opprøret vi da vil se. Det kan tvinge Fremskrittspartiet ut av regjering, eller partiet kan rives i filler. Og det innvandringskritiske partiet som da oppstår, enten det er Fremskrittspartiet i  ny drakt eller et nytt innvandringskritisk parti, vil garantert ikke virke mindre splittende enn Sylvi Listhaug gjør nå - og det vil påvirke alle partier. Alternativet til å stille seg bak Listhaug er tross alt ikke at hun forvises til kommunikasjonsbransjen, men at hun blir den mest kjente stortingsrepresentanten vi har.

Dette er likevel ikke den eneste grunnen til å stille seg bak Listhaug. For selv om mange har liten tillit til Listhaug, og de kan argumentere godt for det, kan det også, slik Kåre Willoch har påpekt, argumenteres for at denne saken er for liten til å stemme for et mistillitsforslag, særlig når alle vet at det er en nokså sikker tradisjon for at det vil felle hele regjeringen. Listhaug har, tross alt, bedt om unnskyldning fra Stortingets talerstol, og både Solberg og Jan Tore Sanner har fremført hele regjeringens unnskyldning. Og KrF har allerede fremført den strengest mulige kritikken en statsråd kan få, uten at det fremmes mistillit.

Erna Solberg har altså neppe så mange valg, noe jeg også antydet i en blogg jeg skrev for en knapp uke siden. Sprengkraften i å forsøke å kvitte seg med Listhaug nå, er rett og slett for stor. Samtidig er det vanskelig for Erna Solberg å være helt sikker. Hun, som - med rette - har vært stolt av at hun har ledet en koalisjon og vært statsminister i et land med mindre splittelse og polarisering enn i de fleste andre land, ser nå at splittelsen også vokser med Listhaug i regjering.

Men selv om dette er ekstremt vanskelig for Erna Solberg, finnes det lyspunkter, dersom regjeringen overlever tirsdagens stortingsmøte:

Selv mange av Sylvi Listhaugs støttespillere ser at det er Listhaug selv som har bragt både henne, statsministeren og regjeringen opp i stry, og at statsministeren nå i over en uke har vært nesten heltidsbeskjeftiget med å rake kastanjene ut av ilden - uten å få så mye hjelp av Listhaug selv. Dermed ser nok også støttespillerne hennes at dette ikke kan gjenta seg, fordi tålmodigheten da blir strukket for langt. 

Sylvi Listhaug har tillatt seg å være statsråd med en svært lang løpestreng, mens statsministeren har utvist en engels tålmodighet. 

Den løpestrengen vil nå bli veldig mye kortere.

Listhaug-saken i NRK Debatten

  • 15.03.2018 kl.11:47 i Blogg

I kveld skal NRK Debatten diskutere Listhaug-saken. 

Det er selvsagt mye å si om denne saken, og mye er sagt og skrevet allerede. Listhaug har som vanlig mange støttespillere som liker og deler hennes innlegg på Facebook, men denne gangen har hun også møtt uvanlig mye åpen motstand, også på borgerlig side. Den kommer fra konservative som generelt støtter en streng innvandringspolitikk, men som ikke ser seg tjent med en minister som forårsaker så mye støy. Den kommer fra regjeringskolleger og stortingsrepresentanter i både Venstre og Høyre, og den er kommet fra meg. Mer overraskende er det at den prinsipielt sett mest liberale kritikken har kommet fra Magnus Marsdal, som leder tankesmien Manifest. Og enda mer overraskende er det kanskje at også det som mange betrakter som en av Listhaugs sentrale støttespillere, nemlig Human Rights Service (HRS), har publisert en ganske sviende kritikk av Sylvi Listhaugs politiske praksis: "Har «suksessen» gått Listhaug til hodet? For problemet med Listhaugs strategi er at hennes personlige makt og egenrådighet kan være til hinder for politisk gjennomslag. Når Listhaug får Stortinget mot seg, vi tør minne om at vi fortsatt har en mindretallsregjering, og ikke får sakene vedtatt, er en statsråds rolle null verdt." HRS er, ifølge dem selv, opptatt av realpolitikk - ikke symbolpolitikk.

Innlegget fra Rita Karlsen i HRS inneholder imidlertid noen andre refleksjoner, som også min kollega Torstein Ulserød var inne på i Aftenposten forleden, og som jeg håper kan bli et tema for Debatten i kveld: Er den politiske debattkulturen i forfall? Har spillet for mange blitt viktigere enn innholdet i politikken? Brukes det nå så mange kommunikasjonstriks at konfrontasjonene, polariseringen og konfliktene bare eskalerer? Og bidrar våre topp-politikere til denne utviklingen?

Å tillegge en politisk motstander en intensjon eller motiv som vedkommende ikke har, er et eldgammelt triks og brukes hele tiden. Men dette er ikke det eneste trikset som brukes. Metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man argumenterer mot stråmenn, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk.

Det er ikke alltid lett for dem som ikke er politikere, å høre at det brukes slike triks. Derfor er det synd at ikke mer av den omfattende kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.

En av de mest profesjonelle kommunikatorene i norsk politikk har nå trått over en grense. Hun kommer til å få sterk kritikk fra et flertall på Stortinget, mens statsministeren, på vegne av regjeringen, har bedt om unnskyldning. Listhaugs egen unnskyldning, som nettopp ble uttrykt fra Stortingets talerstol, er mer omstridt. Listhaugs trang til å markere seg overfor sine egne velgere har uansett skygget for all annen politikk i nesten en uke.

Det har vært trist å følge norsk politikk denne uken. Men kanskje kan det komme noe godt ut av det. For kanskje kan våre politikere nå rette blikket fremover og erkjenne farene ved forfall og forsøpling av den politiske debatten. Og her kan nok noen hver gå i seg selv.  En slik erkjennelse kan kanskje lede til at flere vil være opptatt av å føre en mer anstendig og saklig politisk debatt, som også kan sette en standard for andre som deltar i den politiske debatten.

Skal politikere lykkes med dette, må også mediene kjenne sitt ansvar og ikke bare belønne og spørre etter de politikerne som bruker de sterkeste og mest negative retoriske virkemidlene - men også dem som er så "kjedelige" at de legger vekt på god rolleforståelse og anstendighet når de formulerer seg.

Konfrontasjon foran innhold er blitt en negativ trend nesten overalt i den vestlige verden. Men når ordskiftet radikaliseres, taper de moderate kreftene som er mer opptatt av gode argumenter enn støy. 

Det kan på sikt bli et demokratisk problem, og dette bør Debatten være opptatt av i kveld.

Fenomenet Listhaug

  • 12.03.2018 kl.22:56 i Blogg

I en tankesmie som Civita blir vi ikke akkurat nedrent av medier som lurer på hva vi skriver, utreder og mener. Men noen dager er det flere henvendelser enn det ellers er. I dag, for eksempel, har flere medier henvendt seg til meg for å høre hva jeg mener om Sylvi Listhaugs siste utspill, som jeg skrev om på bloggen min forleden, og om statsministerens håndtering av utspillet. 

Etter min mening er Sylvi Listhaugs utspill beklagelig at særlig tre grunner:

Den ene grunnen er at utspillet, i en svært alvorlig sak, påstår noe om et annet partis intensjoner som det ikke er grunnlag for. Listhaug skriver at "Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet", men det har hun ikke grunnlag for å si. Da sakens realitet ble diskutert på Dagsnytt 18 i kveld, fremkom det med all mulig tydelighet at det går an å ha ulike meninger om hvordan en person med dobbelt statsborgerskap skal fratas sitt norske statsborgerskap, samtidig som man tillegger terrorbekjempelse og nasjonens sikkerhet like stor vekt. Det kan ikke dokumenteres at det å bruke domstolen fremfor departementet vil gjøre det vanskeligere å frata noen statsborgerskapet eller å ivareta nasjonens sikkerhet. 

Jeg er fullstendig klar over at denne debatteknikken, nemlig å tillegge andre dårlige eller onde motiver, har vært brukt mot Fremskrittspartiet utallige ganger opp gjennom årene, og ofte uten at kommentariatet har lettet på et eneste øyelokk. Men dette kan ikke begrunne at en statsråd tyr til slike virkemidler som Listhaug her har gjort.

Den andre grunnen er at utspillet kom på et svært uheldig tidspunkt - nemlig samtidig med at de grufulle minnene om 22.juli ble vekket til live som følge av premieren på Utøya-filmen, som også har fått stor medieomtale. Det blir sagt at dette er tilfeldig og ikke tilsiktet, og det er nok mulig. Men hvis det ikke er tilsiktet, er det merkelig ubetenksomt, særlig når man vet hvor profesjonell og gjennomtenkt Listhaug er i sin kommunikasjon. Og hvis hun, da hun oppdaget det, syns tidspunktet var uheldig, kunne hun jo beklaget. Men det har hun ikke gjort.

Den tredje grunnen er at utspillet ødelegger så utrolig mye for så mange andre, både når det gjelder politiske prosjekter og personer som har gitt Sylvi Listhaug store muligheter og mye tillit. Hun setter sin egen partileder i skyggen. Hun skaper trøbbel for statsministeren. Jeg tror de fleste forstår at Jan Tore Sanner begikk en ulykkelig tabbe da han skulle kommentere saken, noe han også beklaget svært raskt. Men hvem har tvunget Sanner og Solberg til å måtte kommentere denne saken i alle kanaler i flere dager? Jo, Sylvi Listhaug. Hun skygger for all annen debatt og for alle andre politikere og deres budskap, og det må vi anta at hun vet.

Det er helt riktig at Listhaug ofte blir kritisert uten at det er grunnlag for kritikk, fordi mange misforstår eller vil misforstå. Men denne saken er ikke oppstått som en tilfeldig kommentar som blir (bevisst) misforstått. Det er et nøye dandert utspill i ord og bilder.

Samtidig som mange spør meg og mange andre hva vi mener om Listhaugs utspill, spør også mange om hva vi mener om Erna Solbergs reaksjon på utspillet. Mange kommentatorer mener at Solberg er for svak og ikke irettesetter Listhaug nok, eller at Solberg simpelthen burde avsette Listhaug. Også jeg mener at Solberg kunne hatt litt klarere tale, men jeg tror ikke det uten videre ville tilfredsstilt alle kritikere eller kommentatorer. Jeg tror heller ikke at alle analysene om hvorfor ikke Solberg tar hardere i, fullt ut får frem kompleksiteten.

Så la meg prøve meg på en litt annerledes analyse:

Sylvi Listhaug er en svært sjelden politikertype i norsk politikk. Hun er retorisk sterk. Hun virker splittende. Hun kunne antagelig, med en mer forsonende stil, fått igjennom mer av politikken sin enn hun faktisk gjør. Og selv om Fremskrittspartiet er et av de mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa, har Listhaug selv mange av høyrepopulistens kjennetegn, noe som særlig kommer til uttrykk når hun bestyrer innvandringsfeltet.  

Sylvi Listhaugs politiske profil er også annerledes enn profilen til mange andre i Fremskrittspartiet. Hun ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har, i hvert fall i enkelte sammenhenger, en slags kristenkonservativ profil. Mange andre jeg kjenner i samme parti, har en helt annen profil. De er i bunn og grunn ganske liberale - prinsipielt sett også når det gjelder innvandring. Hvilken profil det er størst oppslutning om blant partiets tillitsvalgte akkurat nå, vet jeg ikke - men jeg tror ikke det er åpenbart at det er Listhaugs. Blant velgerne, derimot, tror jeg hun står sterkere, og at hun også har støtte langt inn i mange andre partier. Også ytterst på venstresiden finnes det flere som beundrer Listhaug, et fenomen man kan få et innblikk i ved å lese John Færseths artikkel i siste nummer av Minerva (papirutgave).

Mitt tips er at Listhaugs langsiktige ambisjon er å bli leder i Fremskrittspartiet. Det vil i så fall kunne gjøre, eller betinge, at Fremskrittspartiet blir et annet parti. Jeg vet ikke hvor mye Listhaug gjorde seg til for publikum da hun ifjor talte til Oslo Symposium, men hun holdt i alle fall en tale som svært mange andre ledende personer i Frp ikke kunne holdt. Jeg tror, rett ut sagt, ingen andre Frp-statsråder kunne holdt den. Men den sier kanskje noe om hva slags Frp vi kan se for oss, dersom Listhaug blir leder. Det vil være et mer rendyrket høyrepopulistisk parti, et mer kristenkonservativt parti og et mer innvandringskritisk parti.

Jeg tror ikke Siv Jensen ønsker at Fremskrittspartiet skal utvikle seg i denne retningen. Hun har hatt stor suksess med å bygge opp andre og dyktige, men moderate lederskikkelser i partiet, som for eksempel Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og Jon Georg Dale, og et hav av dyktige statssekretærer og politiske rådgivere - og hun har nådd målet som Carl I. Hagen aldri nådde - nemlig å bli akseptert som et parti som andre partier kan samarbeide med både i og utenfor regjering. Jeg tror derfor ikke Siv Jensen drømmer om en situasjon der Fremskrittspartiet igjen blir et isolert parti som ingen vil samarbeide med. 

Jeg tror hverken Solberg eller Jensen ser særlig lyst på en situasjon der Listhaug står utenfor regjering, selv om de muligens angrer på at hun ble innvandringsminister. For blir hun stortingsrepresentant, kan hun spille enda friere, og mediene ville elske å flokke seg rundt henne. Jeg hørte en gang, fra det jeg betrakter som troverdige  kilder, at Jens Stoltenberg tok Trond Giske inn i regjering, fordi det er bedre å ha "bråkebøttene" eller de som kan bygge opp konkurrerende maktbaser, innenfor enn utenfor. Også Giske er jo retorisk sterk og har, rent politisk, vært splittende. Den samme tankegangen gjelder nok også Listhaug: Hun antas å gjøre mindre skade innenfor enn utenfor. For Listhaug, derimot, er det antagelig ikke et stort problem å bli stortingsrepresentant. Det kan skape nye muligheter i det som kanskje er hennes langsiktige plan. 

Å forsøke å irettesette eller avsette Listhaug kan dessuten få større følger. I verste fall bryter det borgerlige prosjektet sammen, for eksempel fordi Frp går ut av regjering. Noen vil umiddelbart tenke at det er fint - men så enkelt er det ikke. Dersom Fremskrittspartiet havner i opposisjon, tipper jeg veien til å innta Dansk Folkepartis rolle er ganske kort: Partiet vil satse enda mer på å markere seg som et innvandringskritisk parti og bli et større parti. Det kan bli et parti som er mer plagsomt for alle andre partier, men uten at det bringer landet fremover. At det går så bra med de nordiske land, skyldes tross alt ikke at det først og fremst er splid og konflikt, men evnen til fornuftig samarbeid, konsensus og kompromiss. 

Og det er her vi er ved problemets kjerne:

Det er urealistisk å tenke seg at Norge ikke har minst ett innvandringskritisk parti - akkurat som det er helt urealistisk å tenke seg at vi ikke også skulle ha minst ett grønt parti. Dette er tidens nye og store spørsmål, som velgerne engasjerer seg i. Ved valget i 2017 var innvandringspolitikken det viktigste spørsmålet for velgerne, og Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug i spissen, hadde størst troverdighet.

Det tjener, etter min mening, Siv Jensen til stor ære at hun har greid å lede vårt, etter velgernes oppfatning, mest innvandringskritiske parti på den måten hun har gjort, slik at det har blitt et moderat og ansvarlig parti uten det har mistet nevneverdig oppslutning. Men det følger en pris med: Hun kan ikke utslette den bevegelsen hun leder, for da vil innvandringsmotstanden og populismen tyte ut andre steder og på mye mer ubehagelige måter.

Betyr alt dette at Erna Solberg er satt sjakk matt, og at det ikke er noe hun kan gjøre?

Ikke uten videre. 

Hun er i en vanskelig situasjon, slik en hvilken som helst statsleder er i våre dager - når partibildet er blitt mer fragmentert og populistiske krefter har fått større innflytelse, både til høyre og venstre. Det hun kan rose seg av, er at hun leder en regjering i et land med mindre splittelser, polarisering og populisme enn i nesten alle andre land. Til syvende og sist kan det hende at hennes strategi - med å holde skuldrene nede, bevare roen og snakke til Listhaug med innestemme og på tomannshånd fremfor med megafon - er mer nyttig enn en demonstrasjon. Jeg tror heller ikke vi kan utelukke at hun, tross alt, velger en klokere strategi enn mange av dem som nå eskalerer konflikten. 

Men det følger en pris med, også for henne - og det er den kritikken hun får.

Det er ikke så lett å se hvordan hun skulle unngått den.

 

 

 

 

Forsøpling av den politiske debatten

  • 10.03.2018 kl.16:20 i Blogg

I dag bringer Dagsavisen et intervju med NHO-sjefen Kristin Skogen Lund.

I dette intervjuet gjør journalisten et nummer av at venstresiden ofte mistenker folk på høyresiden for ikke å si det de egentlig mener - og spør om ikke Skogen Lund kan forstå hvorfor venstresiden gjør det. Han syns blant annet at det er vanskelig å tro på henne og høyresiden  når de sier at de er for sosial utjevning samtidig som de vil "kutte i skatten for de aller rikeste". Han syns tydeligvis også det er vanskelig å forstå at ikke Skogen Lund forstår hvorfor venstresiden ikke tror på høyresiden.

Denne journalisten har altså problemer med å tro på det hans meningsmotstandere sier at de mener, og han har ingen evne til å sette seg inn i de argumentene for eksempel NHO bruker hvis de ønsker at en skatt skal kuttes. 

I intervjuet avlegges også Civita en visitt, hvilket nærmest brukes som et "bevis" på at Skogen Lund ikke mener det hun sier. For som journalisten påpeker: Det fins en svensk tankesmie, som han kaller Civitas "motstykke", som visstnok har gått inn for å halvere foreldrepermisjonen og utbetale støtten som et lån i stedet. Og dette må da, ifølge journalisten, få Skogen Lund til å skjønne at det er vanskelig å tro på det hun sier?

Hva Civita eventuelt måtte ha publisert om fødselspermisjonen er journalisten tydeligvis ikke interessert i - antagelig fordi han tror at heller ikke vi i Civita mener det vi sier og skriver. I Civita er det først og fremst Mathilde Fasting som har engasjert seg i dette temaet, og hun går ikke inn for kutt, men for full likestilling mellom mor og far når det gjelder fødselspermisjon, og fjerning av kontantstøtten. Men dette har ikke journalisten prøvd å finne ut - eller kanskje han syns det er unødvendig, siden vi på høyresiden likevel ikke mener det vi sier at vi mener?

Dette er et bitte lite, men illustrerende eksempel på en debatteknikk som forsurer hele den politiske debatten. Alle som deltar i samfunnsdebatten, går nok i denne fellen en gang iblant, men noen gjør det mye mer og mye mer bevisst enn andre. Wegard Harsvik, som har jobbet for Trond Giske og nå jobber i LO og sitter i styret i tankesmien Agenda, har nærmest gjort det til en profesjon. Han kan nesten ikke skrive et eneste innlegg uten å skrive om hva høyresiden egentlig mener. Hadde det ikke vært for at det er så monomant og nesten konspiratorisk, slik at det bidrar til å ødelegge den politiske debatten, kunne det vært underholdende.

Noen ganger brukes denne teknikken på en så grov måte at det vekker reaksjoner.

Det vakte for eksempel oppsikt den gangen utviklingsminister Heikki Holmås sa at flere barn ville dø med Høyres og Fremskrittspartiets bistandspolitikk. Jeg kan ikke erindre at han ble satt på plass av daværende statsminister Jens Stoltenberg.

Jeg selv reagerte også da Trond Giske i valgkampen i fjor uttalte at Høyre og Frp ønsket store økonomiske forskjeller mellom folk.

Det finnes utallige slike eksempler, og i dag er det kommet et nytt: Justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug skriver på sosiale medier at "Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet". Dette skriver hun fordi Arbeiderpartiet var med på å stemme ned et forslag om at norske fremmedkrigere skal kunne fratas passet uten at det avgjøres av en domstol. Men Arbeiderpartiet mener selvsagt ikke dette fordi det mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, og det vet Listhaug godt. Det er ikke engang, etter manges mening, godtgjort at det vil ha noen som helst betydning i praksis at ikke Høyre og Frp fikk igjennom sitt forslag.

Det er lett å forstå at Arbeiderpartiet reagerer på dette - og også at det virker ekstra sterkt i lys av minnene om 22.juli.

Men skal man få bukt med denne typen forsøpling av den politiske debatten, er det nok mange som bør gå i seg selv.

 

Oppdatert kl.16.55: Etter at jeg publiserte denne bloggen, var det enkelte som på Twitter reagerte på at jeg ikke kritiserte Jan Tore Sanner, som er nestleder i Høyre, fordi han, i VG, hadde anklaget Arbeiderpartiet for å "trekke 22.juli-kortet" i denne saken. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde brukt dette uttrykket, og jeg syns ikke det er passende. Heldigvis har han nå beklaget denne uttalelsen.

Ære være Presselogen!

  • 26.02.2018 kl.23:13 i Blogg

På dansk TV2 går et av mine yndlingsprogrammer. 

Programmet heter Presselogen og er et ukentlig mediemagasin, der sjefredaktørene eller andre meget sentrale personer i danske medier (inkludert TV2 selv) møtes og diskuterer de viktigste mediebegivenhetene som har funnet sted den siste uken - og stiller hverandre til ansvar.

Som utenforstående er det vanskelig å vite hvor ærlige de er og hvor strategisk de kommuniserer.

Jeg syns likevel det er opplagt at programmet er bedre enn ingenting, og at det er veldig mye å lære for vanlige folk om medienes gjøren og laden, og om deres selvforståelse og arbeidsmåter, av å se eller lytte til programmet.

Noe av det mest interessante er å høre hvordan de kritiserer hverandre. Slikt er nemlig ikke hverdagskost i Norge.

I Norge vet vi - ut fra det mediene sier selv - at de har mange og viktige diskusjoner internt om hvordan de bør håndtere ulike saker. Enkelte virker til og med litt fornærmet og opprørt over at vi andre ikke forstår at de tar presseetiske diskusjoner alvorlig - som om vi bare må forstå at de er ordentlige mennesker, selv om vi ikke kan se eller høre det selv.

Selv tror jeg at det er helt sant at mediene tar og har slike diskusjoner internt. Men jeg mener det er en stor svakhet at de ikke i større grad kan dele disse diskusjonene med andre, og at de ofte etterlater inntrykk av at det er minimalt med meningsmangfold innad i mediene og mellom medier. Enkelte reagerte for eksempel på den minimale responsen Jonas Gahr Støre fikk da han kritiserte mediene på et møte som diskuterte dekningen av #metoo-sakene i politikken.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være veldig sunt å bringe den innsiktsfulle mediekritiske debatten ut i det offentlige rom. For mediene gir det en anledning til å vise frem at de faktisk er engasjert i etiske spørsmål og til å vise hvilke reelle dilemmaer mediene ofte står overfor. Det kan også vise at ulike medier tenker og opererer forskjellig, og at det er sunt og legitimt. 

For publikum er det oppdragende på mange måter. Vi lærer mer, forstår mer, gjennomskuer mer - og vi kan lettere ta stilling. Det er en styrke for demokratiet.

Det danske programmet Presselogen har neppe mange seere. Det er nok et program for mange i pressen selv og for "nerder" som meg.

Men med det mediemangfoldet vi har i dag, og med tanke på de store ressursene som går fra skattebetalerne til mediene, burde noen se det som sin oppgave å bringe mer av den interne presseetiske debatten ut i det offentlige rom, der den hører hjemme. 

Det er nemlig programmer som Presselogen vi trenger. Ikke nettsteder som Faktisk.no, som bruker altfor mye av tiden sin på å sjekke uvesentligheter.

 

 

"Geografisk vrede" - og behovet for god politikk for hele landet

  • 20.02.2018 kl.07:20 i Blogg

I den danske avisen Berlingske kunne man i forgårs og i går lese to interessante artikler.

Den ene artikkelen, som sto i forgårs, inneholdt et intervju med en velkjent borgerlig kommentator i Danmark, som vil starte et opprør med sitt eget parti Venstre. Bakgrunnen er, ifølge Jarl Cordua,  at Venstre, som er det dominerende styringspartiet på borgerlig side, er blitt et parti for distriktene og ikke har noe å tilby hovedstadens velgere. Det som har fått det til å renne over for Cordua, er at Venstre har stått bak "dyre og dårlige utflyttinger av statlige arbeidsplasser" og nå har toppet det hele med å antyde at også deler Folketingets uavhengige institusjoner, som Riksrevisjonen og Ombudsmannen, skal flytte fra København, enda de, etter Corduas oppfatning, "er satt til verden for å kontrollere regjeringen og politikerne på Christiansborg". 

Det danske Venstre var opprinnelig et "bondeparti", men har forlengst blitt et parti også for folk i byene. Og også enkelte sentrale Venstrefolk deler Corduas bekymring og sier blant annet at Venstre må unngå å falle tilbake til den rollen det hadde som et rent "landmands- og provinsparti".

Den andre artikkelen sto å lese i Berlingske i går og var hentet fra en reportasjereise til USA. "Hvor kommer alle de vrede mennesker fra?" var tittelen på artikkelen, der hovedbudskapet var at når den vestlige verden nå opplever en bølge av politisk populisme, så skyldes det ikke ulikhet mellom mennesker, men mellom fattige og rike regioner, altså "regional ulikhet". Fattige mennesker er ikke sinte på rike mennesker, for "det er ikke de betydningsløse mennesker som reagerer. Det er de betydningsløse regioner." "Føttene" har flyttet, mens "røttene" er blitt igjen og er sinte på dem som har "føtter". En av dem er Jacob Miley, hvis røtter er i West Virginia. Han vil ikke flytte, samtidig som han klager over mangelen på arbeidsplasser, butikker og investeringer - og hipstere, homofile, svarte aktivister, Hollywood-stjerner, sosialister og miljøforkjempere - eller "dem" i motsetning til "oss", som han sier til Berlingske.

Det kan nok være at artikkelen underspiller den økonomiske ulikhetens betydning. Men at høyrepopulismen og nasjonalismen ikke bare har med økonomisk ulikhet å gjøre, men også med identitet, innvandring og islam å gjøre, er det mange som har påpekt (herunder flere i Civita) - og senest også Francis Fukuyama, da han nylig var i Norge og blant annet ga et leseverdig intervju i Klassekampen (ikke på nett). Det er også velkjent at høyrepopulistiske eller nasjonalistiske partier har hatt større oppslutning i distrikter og spredtbygde strøk og blant folk med lavere utdanning enn i den urbane og høyt utdannede "eliten".

Det er ikke vanskelig å forstå at fraflytting, fjernstyring og forfall skaper vrede og kan føre til former for opprør. Dette var også merkbart i Danmark ved siste valg. Valgresultatet viste et sterkt polarisert bilde, der Dansk Folkeparti hadde enormt gjennomslag i det danskene kaller "udkanten", altså utenfor de store byene. Også i Norge så vi visse tendenser til det samme ved valget i 2017.

Men når forsøket på å føre en mer aktiv distriktspolitikk, for eksempel ved å flytte ut statlige arbeidsplasser, også leder til et opprør fra "sentrum", er det kanskje grunn til å tenke seg om. 

Jeg tror nemlig Cordua har et poeng: Det er en mangel på god politikk for å holde hele landet i hevd. Det gjelder både i Norge og Danmark - selv om landene, geografisk sett, er ekstremt forskjellige - og det gjelder i mange andre land. Alle norske partier har et bredt repertoar av distriktspolitiske virkemidler, og noen av partiene har et større sakseierskap enn andre. Men hvis vi skal oppsummere noen tiårs politisk innsats for å "ta hele landet i bruk", tror jeg det må være riktig å si omtrent som følger: Norge har lyktes bedre enn mange andre land. Men ingen regjeringer synes å ha lyktes bedre enn andre regjeringer. Det er heller ikke opplagt hva de kunne ha gjort annerledes eller bedre for å få flere til å ville bo, arbeide og investere i de minst sentrale områdene av landet.

For å oppsummere: Det vi kaller "distriktspolitikken" kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Men urbaniseringen er sterk, og det er også svært mye positivt å si om at flere flytter til byene. Men det bør ikke skje på en måte som bare skaper vrede og en følelse av tap for dem som ikke flytter.

Hva som skal til for å skape en mer positiv utvikling i distriktene - eller en mindre negativ utvikling når fraflytting ikke er til å unngå - er ikke så lett å si.

Bare å tvangsflytte statlige arbeidsplasser er ikke nødvendigvis god eller konstruktiv politikk. 

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018