Kristin Clemets blogg

For en tid tilbake skrev jeg en artikkel i Dagsavisen, som reiste spørsmål om hvorvidt den rødgrønne regjeringen har brukt det historisk gode handlingsrommet de siste åtte årene så fornuftig som den kunne og burde i henhold til bl.a. handlingsregelen. I artikkelen viste jeg til at statsbudsjettet har vokst med over 400 milliarder kroner siden 2005.

Kort tid etter fikk jeg svar fra statssekretær Hilde Singsaas, som mente det var "feil" å si at handlingsrommet var på over 400 milliarder kroner. Riktig nok var det "i og for seg riktig" - poenget var bare at det reelle handlingsrommet har vært mye mindre - anslagsvis ca. 170 milliarder kroner.

Også statsministeren uttalte på sin pressekonferanse om den såkalte vekstpakken 5.mai at "Det er sånne Civita-tall. Det er helt vanvittig hvordan de folkene får lov til å holde på. (...) ..dere må slutte å lese Civita, for tallene er helt og absolutt totalt feil. Og de er så omtrentlige i den måten de gjengir tall på. Ja." Finansministeren supplerte statsministeren med et høyt og tydelig "tiltredes".

Mitt svar til Singsaas kom på i Dagsavisen dagen etter, og der forklarte jeg hvordan Regjeringen selv har mulighet til å påvirke størrelsen på det reelle handlingsrommet, særlig når det er flertallsregjering i åtte år.

Etter dette fortsatte diskusjonen, bl.a. på twitter, mellom Singsaas og meg. I den forbindelse ble også Høyre og Erna Solberg kritisert, fordi de har sagt at handlingsrommet, i reelle penger, har vært på over 300 milliarder kroner. Ifølge Singsaas er det "meningsløst" å bruke et slikt tall.

Senere har finanskomiteens leder, Torgeir Michaelsen, gått inn i debatten, bl.a. ved å skrive denne bloggen , der han påstår at Civita og Høyre "trikser med tall", samtidig som det "reelle handlingsrommet" reduseres ytterligere til 107 milliarder kroner. Jeg svarte han direkte i bloggen hans her.

En rimelig oppsummering av debatten er nok som følger:

Det er ingen uenighet om tallene: Handlingsrommet på statsbudsjettet har økt med over 400 milliarder kroner i løpende priser - altså nominelt - siden 2005. Justert for inflasjon er handlingsrommet økt med over 300 milliarder kroner. Justert for pris- og lønnsvekst i henhold til statsbudsjettsdeflatoren er handlingsrommet økt med 178 milliarder kroner. Justert for det Finansdepartementet kaller "tekniske justeringer" blir handlingsrommet 170 milliarder kroner. Og foretas det ytterligere justeringer, som Michaelsen gjerne vil gjøre, synker handlingsrommet til 107 milliarder kroner. Antagelig er det mulig å finne enda flere forhold som kan justere handlingsrommet ytterligere ned, dersom man gjerne vil det.

Men debatten dreier seg altså ikke om tallene, selv om man lenge kunne få inntrykk av det - siden mine tall ble omtalt som "feil", "meningsløse" og et resultat av "triksing" - og som tall man ikke burde få "lov til å holde på med", ifølge statsministeren.

Det diskusjonen dreier seg om, er om disse tallene er relevante og brukbare til noe som helst, eller om det kun er det deflatorjusterte tallet som gir mening?

La meg starte med det nominelle tallet på over 400 milliarder kroner. Jeg er enig i at det ikke gir mye mening å bruke dette tallet, dersom man skal vurdere det handlingsrommet man reelt sett har. Når tallet likevel er verdt å trekke frem, er det fordi regjeringspartiene selv gjør det. Når de skal skryte av alt de har fått til innenfor handlingsrommet, bruker de nemlig gjerne nominelle tall. Det statsministeren mener at Civita ikke burde ha "lov til å holde på" med - har altså Arbeiderpartiet lov til å holde på med. Her er ett eksempel:

Dette er fra en skrytebrosjyre fra Arbeiderpartiet. Her viser partiet hvordan veibevilgningene har økt siden 2005 - i løpende priser, altså nominelle tall. Skal man vurdere hvor høyt veibevilgninger er prioritert, må altså dette sees i forhold til det nominelle handlingsrommet på over 400 millarder kroner - og ikke Michaelsen deflatorjusterte handlingsrom på litt over 100 milliarder kroner.

Hva så med det inflasjonsjusterte tallet på over 300 milliarder kroner?

Det er et tall som er enda mer relevant - av minst tre grunner:

For det første er det et reelt tall, altså justert for den generelle inflasjonen.

For det annet fins det nok enda flere eksempler på at Regjeringen skryter av bevilgninger som bare er justert for inflasjon. Blant annet er det grunn til å lure når man av og til hører hvordan Regjeringen fremstiller veksten i kommuneøkonomien. 6.mai var det et innslag om kommuneøkonomien i Dagsrevyen. Der fikk vi vite at bevilgningene i kommunesektoren neste år skal økes med 6 - 6,5 milliarder kroner. I dag var Senterpartiets parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, på Politisk kvarter og sa at bevilgningene til kommunene hittil under Stoltenberg II-regjeringen har økt med i underkant av 70 milliarder kroner. Jeg vil utfordre Torgeir Michaelsen eller andre fra regjeringsapparatet til å fortelle oss om dette er nominelle tall, inflasjonsjusterte tall eller deflatorjusterte tall?  Jeg utelukker ikke at dette er tall som er deflatorjusterte, men dette fremstår som uklart for meg. Er det nominelle eller bare inflasjonsjusterte tall, må de jo være meningsløse og dessuten trikset med?

Men det er også en viktigere grunn til at man ikke bare kan følge Torgeir Michaelsen når han prøver å etterlate inntrykk av at politikerne ikke kan gjøre noe for å utvide det reelle handlingsrommet, noe Singsaas også argumenterer med i et innlegg i Dagsavisen i dag - men bare passivt må registrere at et handlingsrom på over 400 eller 300 milliarder kroner synker til litt over 100 milliarder kroner.

Denne reduksjonen er nemlig i all hovedsak et resultat av politikk. Det er riktig nok slik at politikerne ikke kan bestemme nøyaktig hva slags pris- og lønnsvekst vi får - men politikerne kan påvirke pris- og lønnsveksten, og de kan i høy grad gjøre noe med de automatiske utgiftsbindingene som ligger i budsjettet. Pensjonsreformen er jo et eksempel på det: Politikerne bestemmer seg - over partigrensene - for å gjennomføre en reform som skal dempe den langsiktige utgiftsveksten og styrke inntekstssiden i budsjettet, bl.a. ved å få flere seniorer til å jobbe lenger. Singsaas nevner selv det samme i sitt innlegg i dag: Selv om ingenting kunne vært gjort annerledes i de åtte årene som er gått, er det helt klart at "noe må gjøres" når "vi retter blikket fremover".

Reformer som skal dempe utgiftsveksten, kan være upopulære - og det skal Torgeir Michaelsen ha: Reformiveren i norsk politikk er ikke påfallende stor for tiden. Men de er ikke umulige, spesielt ikke når man har en flertallsregjering som sitter lenge. Michaelsen kan godt si at Regjeringen ikke har ønsket å gjennomføre slike reformer, men det er uheldig at han later som det ikke er mulig.

Når man leser Singsaas og Michaelsen kan man nesten få inntrykk av at demokratiet vårt er kjøpt opp av byråkratiet, og at politikerne sitter handlingslammet tilbake. Men i virkeligheten er det motsatt: Det er politikerne som bestemmer hva som skal gjøres - mens byråkratiet gjør slik politikerne bestemmer.

Overskriften på denne bloggen er ikke bokstavelig ment - jeg bruker bare de ordene Arbeiderpartiet bruker om andre.

Selv syns jeg det er helt fair å bruke alle tall som er korrekte, bare man på en skikkelig måte redegjør for hva slags tall det er.

I NRKs Politisk kvarter i dag fikk vi høre om en brosjyre om skolepolitikk som AUF skal bruke i valgkampen.

Brosjyren foregir bl.a. å fortelle oss hva som vil skje med skolepolitikken, dersom Høyre og Fremskrittspartiet overtar styringen av landet. Ifølge lederen i FpU, Himanshu Gulati, hefter det imidlertid et problem med brosjyren: Den er full av løgn.

AUFs leder Eskil Pedersen benekter dette og mener at han har dokumentasjon som beviser at det brosjyren påstår, er sant. Han viste til Høyres og Fremskrittspartiets programmer, men også til "erfaring" med den forrige borgerlige regjering.

En av påstandene i brosjyren som ble spesielt berørt i Politisk kvarter, er at "elever må betale mer selv", dersom Høyre og FrP får det som de vil. Ifølge AUF-lederen vil Høyre nemlig fjerne - eller "se mer fleksibelt på" - gratisprinsippet i skolen. Han greide ikke å gjøre rede for hvilken dokumentasjon han hadde for å hevde dette, men på twitter etterpå viste han bl.a. til at det ikke var gratis skolebøker i videregående under Bondevik II-regjeringen.

Nå viser det seg at Høyre ikke har programfestet ett ord som rokker ved gratisprinsippet i skolen eller ved ordningen med "gratis skolebøker". Det kunne Torbjørn Røe Isaksen, som ledet redaksjonskomiteen på Høyres landsmøte, fortelle til NRK litt senere på dagen. FrP har ennå ikke hatt sitt landsmøte, men det er heller ingenting i FrPs programforslag som rokker ved gratisprinsippet i norsk skole - snarere tvert om.

Det er altså ingenting i Høyres og Fremskrittspartiets programmer for neste periode som tyder på at det er sant at "elever må betale mer selv", dersom disse to partiene overtar styringen av landet.

Så hva bygger AUF på? Kan det være "erfaringen" med tidligere borgerlige regjeringer - og hva var i så fall den? Siden jeg var utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen kan jeg kanskje bidra til å belyse saken.

Først et par ord om det såkalte gratisprinsippet:

Uttrykket "gratisprinsippet" betyr selvsagt ikke at noe er gratis. En mer presis beskrivelse er at det er skattefinansiert.

All utdanning i Norge - fra og med grunnskolen til og med høyere utdanning - er "gratis", dvs. skattefinansiert. Det betyr imidlertid ikke at alle sider ved utdanningen er 100 prosent skattefinansiert, eller at alt man anser som nødvendig for å kunne gjennomføre utdanningen eller en dag på skolen, er skattefinansiert eller "gratis". Generelt kan man si at gratisprinsippet gradvis blir mindre absolutt, jo høyere opp i utdanningsløpet man kommer. Eller sagt med andre ord: Du må betale mer selv i høyere utdanning enn du må i grunnskolen.

Så hva var erfaringen med den forrige borgerlige regjeringen - altså Bondevik II-regjeringen?

I grunnskolen ble gratisprinsippet strammet til så kraftig at det møtte kritikk. Blant de som var særlig kritiske, var arrangørene av Hvite Busser-turene, fordi det ble mye vanskeligere å arrangere slike turer. Mange var også kritiske, fordi det ble vanskeligere å gjennomføre leirskoler.

I videregående opplæring skjedde det to ting: På den ene side er det riktig, som AUF-lederen antyder, at vi unnlot å innføre ordningen med gratis skolebøker, dvs. en utlånsordning - men dette var før ordningen hadde trådt i kraft. Vi gjorde det imidlertid ikke for å spare penger for det offenlige eller for at elever skulle "betale mer selv". Vi gjorde det fordi vi mente at dette faglig sett var en dårlig ordning - fordi kvaliteten på læremidlene over tid ville bli dårligere, og fordi læremidlene ikke kunne brukes slik man ofte bruker læremidler når man er i ferd med å bli student; med å notere, "gule ut " osv.

Så hva gjorde vi i stedet? Vi innførte en kraftig forbedret støtteordning for elever i videregående opplæring, slik at ingen, av økonomiske grunner, skulle hindres i å gjennomføre videregående opplæring eller skaffe seg de læremidlene de trengte. Vi økte støtten med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet. Det førte til at over 10.000 flere elever fikk mer i stipend, at ingen lenger behøvde å ta opp lån, og at noen elever fikk mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend.

I høyere utdanning var det Bondevik II-regjeringen som sørget for at gratisprinsippet ble lovfestet - for øvrig akkurat slik studentene hadde ønsket seg.

Alt oppsummert er det altså ingenting i AUFs påstander om at "elever må betale mer selv", dersom det blir et regjeringsskifte. Det er ingenting i programmene eller politikken til Høyre eller FrP som tilsier det (og neppe heller noe i KrFs og Venstres politikk og programmer) - og det er heller ingenting i de "erfaringer" AUF måtte ha med tidligere borgerlig regjering.

AUFs påstand er med andre ord fri fantasi.

Med overveldende flertall vedtok Høyres landsmøte at partiet ikke vil endre paragraf 2c i abortloven.

Etter å ha hørt debatten gjør jeg meg noen refleksjoner:

For det første det åpenbare: Det blir ingen endringer i abortloven.

Det er nå bare KrF som ønsker innstramninger i loven, og avstanden mellom KrF og alle de andre partiene er større enn på lenge. Mens de andre partiene, delvis etter omfattende debatt, har bestemt at de stort sett vil beholde loven slik den er - ønsker KrF en fundamental endring og innstramning av loven. KrF vil helst bare tillate abort når det er fare for mors liv, når barnets tilstand er uforenelig med liv og når graviditeten har oppstått som følge av tvang eller voldtekt.

Til trøst for dem som er skuffet over vedtaket på Høyres landsmøte er det kanskje verdt å tenke over dette: Jeg tror ikke paragraf 2c hadde blitt fjernet, selv om landsmøtet hadde vedtatt dette. Høyre og KrF hadde ikke hatt flertall i Stortinget, og jeg tror ikke det er en sak som (et splittet) Høyre ville forsøkt å trumfe igjennom, eller en sak som Venstre og/eller FrP ville gitt i forhandlinger.

Utfallet av avstemningen på Høyres landsmøte var nok litt mindre overraskende enn man kunne få inntrykk av. Denne saken har vært drøftet på flere landsmøter, og stort sett har de som ville foreta innstramninger i paragraf 2c, tapt. Unntaket var 2001, da det altså ble det motsatte resultat. Det betyr at Høyre hadde det på programmet i Bondevik II-regjeringen, men siden det var en mindretallsregjering, var det ikke mulig å få det vedtatt i Stortinget - og derfor ble det heller aldri fremmet som sak.

Det som kanskje var litt overraskende i dag, var at noen av debattantene mente at en slik debatt overhodet ikke hører hjemme i et liberal-konservativt parti som Høyre, at det nærmest var uhørt av programkomiteen å ta det opp, og at forslaget burde trekkes. Men hvor skulle et slikt spørsmål høre hjemme, om ikke nettopp i et konservativt parti? I Høyres prinsipprogram, som ble vedtatt i 2008, heter det for øvrig at Høyre "kontinuerlig (vil) vurdere grensene og reglene for lovlig svangerskapsavbrudd", bl.a. fordi "adgangen til å avbryte svangerskap er problematisk i forhold til prinsippet om beskyttelse av menneskelig liv".

Personlig mener jeg at programkomiteens standpunkt også kan karakteriseres som et liberalt standpunkt, og det har jeg skrevet om her.

Det virker også som vi kan konstatere at den nye abortdebatten, som jeg skrev om her, er nokså død. Jeg vet ikke hvor representativ debatten på Høyres landsmøte er, men det var påfallende hvordan fokuset nå var flyttet tilbake til kvinnens selvbestemmelsesrett og argumentasjonen fra 1970-tallet. Jeg vet ikke hvorfor dette har skjedd, men en mulig forklaring kan være at vi på 1990-tallet fortsatt ble sjokkert over at det kunne foretas og ble foretatt sene aborter - som altså er fremprovoserte fødsler - på grunnlag av fosterets egenskaper, dvs. at denne typen selektive aborter var mulig og tiltok i omfang. I dag virker det ikke som dette sjokkerer lenger; vi har antagelig vent oss til det. Selv da det for en tid tilbake (igjen) ble "avslørt" at levedyktige fostre blir abortert, og at noen av dem også overlever fødselen og må legges bort for å dø, vakte det relativt liten interesse.

Jeg tror den neste abortdebatten vil dreie seg om å utvide grensen for selvbestemt abort, slik jeg skriver om her . I Arbeiderpartiet er det krefter som forlengst har foreslått at abortgrensen bør forlenges fra 12 til 16 uker. SV har allerede programfestet 16 uker, mens Rødt har programfestet 18 uker. I Sverige er abortgrensen utgangen av 18.uke, mens grensen i Danmark er som hos oss.

Debatter om samfunnets holdning til inngripen ved livets begynnelse og slutt er ikke trivielle debatter som ikke hører hjemme i et parti. De bør høre hjemme i ethvert parti. Det er ikke helt uten grunn at et samlet storting står bak den lovfestede retten for helsepersonell til å reservere seg mot å delta i et abortinngrep. Abort er, i vårt samfunn i dag, anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

Selv tror jeg bare det er et spørsmål om tid før vi også får en større debatt om aktiv dødshjelp - og om hva som skal være kriteriene for å få aktiv dødshjelp -  slik vi så tegn til bl.a. på Venstres landsmøte. Dersom - eller kanskje mer realistisk: når - det blir vedtatt, vil også medvirkning til aktiv dødshjelp være et soleklart samvittighetsspørsmål som det vil bli mulig å reservere seg mot.

Til slutt: Høyres tillitsmenn og -kvinner kan være stolte av at de har en partileder som tonet flagg i debatten og sa det hun mente - enda alle visste at dette var en kontroversiell sak, og at sannsynligheten var stor for at hennes syn ville tape. Dermed viser hun hvordan et parti kan holde idedebatten levende - og hvordan man kan respektere hverandre, selv om man har ulikt syn.

Høyre gjorde som SV, som jeg skrev om her: De tok debatten, viste frem tvil og uenighet og innrømmet at dette er vanskelig. Det tjener, tross alt, Høyre til ære.

Og Erna Solberg og Bent Høie gikk ned med flagget til topps.

I går skrev jeg om den pågående abortdebatten i Høyre.

Jeg vet ikke hvordan oppslutningen om de ulike standpunktene i Høyre nå er, men Kveldsnytt melder i alle fall om knivskarp konkurranse mellom fløyene.

Det er mange entusiaster på begge sider: Noen vil stå fast på standpunktet fra 2001 om at paragraf 2c i abortloven bør endres - mens andre vil at paragrafen skal forbli slik den er.

Det fremføres mange gode argumenter på begge sider. På ett punkt syns jeg likevel argumentasjonen til de som forsvarer paragraf 2c, halter.

Det desidert viktigste argumentet som fremføres mot å fjerne eller endre paragraf 2c, er ikke at (potensielt) syke barn er mindre verdt enn andre barn, men at kvinnen ikke selv lenger kan bestemme om hun vil senabortere eller ikke.  Det argumenteres med at kvinnen selv er den nærmeste til å bestemme, og at det er "formyndersk" at andre skal gjøre det. Sofie Mathiassen i DN, som selv har en bakgrunn fra Unge Høyre, mener at programkomiteen er like "bakstreversk" som motstanderne av selvbestemt abort var på 1970-tallet.

Men er det ikke en logisk brist her?

I Norge har vi selvbestemt eller "fri" abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Etter utgangen av 12.svangerskapsuke har vi et nemndsystem, som innebærer at det er noen andre enn kvinnen som skal ta beslutningen, og at denne beslutningen skal tas på grunnlag av et sett kriterier som er nedfelt i loven.

Etter utgangen av 12.svangerskapsuke er det altså ikke selvbestemt abort i Norge. Beslutningen er, tvert om, overlatt til samfunnet.

Diskusjonen dreier seg derfor egentlig om hvilke kriterier samfunnet skal legge til grunn for å kunne innvilge en sen abort. Hvilke grunner syns vi er legitime? Hvilke grunner er i samsvar med de grunnleggende verdiene vi gjerne vil leve opp til? Hvilke grunner kan vi leve med i det lange løp?

Men i stedet for å føre denne debatten, er det nå mange som bare er opptatt av kvinnens rett til selv å bestemme - fordi hun er den beste til å bestemme.

I så fall mener jeg diskusjonen burde dreid seg om noe helt annet - nemlig om hvorvidt grensen for selvbestemt abort like gjerne kan skyves lenger ut i svangerskapet. Hvis det er kvinnens selvbestemmelse som er avgjørende - ja, så vil jo det logiske være å gi henne selvbestemmelse. En naturlig konklusjon kunne f.eks. være at grensen for selvbestemt abort flyttes til uke 18.

Dersom grensen flyttes, vil motstanderne av Høyres programkomite oppnå to ting: Det vil være kvinnen som bestemmer - og loven behøver ikke lenger å inneholde noen paragrafer som forskjellsbehandler barn på grunnlag av deres egenskaper. Så hvorfor foreslår de ikke dette?

Hvis debatten sto mellom disse to standpunktene - en abortgrense på 12 eller 18 uker - ville jeg selv stemt for 12 uker.

Abort er, uansett når og hvorfor den utføres, etisk problematisk. Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet.

Historien har vist at vi trenger en angrefrist, men i et moderne og opplyst samfunn som det norske bør 12 uker være nok.

Et av stridsspørsmålene på Høyres landsmøte i helgen vil være abortloven.

Siden 2001 har Høyre ment at abortlovens paragraf 2c bør fjernes, og dette er et standpunkt programkomiteen ønsker å videreføre i det nye programmet. Nå øker imidlertid motstanden mot å fjerne denne paragrafen, og utfallet av en avstemning på landsmøtet er uvisst.

Selv har jeg engasjert meg i spørsmålet i mange år. I 1996 utga Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg (H) en bok som vi kalte "Abort - en debatt for 90-årene". Der advarte vi mot farene ved selektiv abort. Det ble kalt "den nye abortdebatten", der både høyre- og venstresiden sto sammen. Oppmerksomheten ble flyttet bort fra abort som et rent kvinnespørsmål, slik det var på 1970-tallet, og over til en debatt om fosterets verdi. Årsaken var de nye mulighetene for selektiv abort som den teknologiske utviklingen åpnet for. Eller for å sitere en doktoravhandling fra 2003:  

"Representantene for den nye abortdebatten lyktes i å vinne gehør (...) for at selektiv abort burde diskuteres uavhengig av generell abort. Fokus på de funksjonshemmedes sak, på deres materielle og sosiale vilkår, på retten til å være annerledes, på et inkluderende samfunn samt kvinners rett til ikke å få sitt svangerskap invadert av såkalt "mannlig" fosterteknologi, var og er temaer som forener høyst ulike politiske krefter til felles skepsis. Ingen av disse temaene er relevante for det generelle abortspørsmålet. Den nye abortdebatten ble derfor ikke enda en ny utgave av debatten om fosterets status, eller om kvinnens råderett over egen kropp. I stedet ble det en fornyet abortdebatt - en debatt om likeverd, "sortering", annerledeshet, diskriminering og kvalitet i svangerskapet. Forstått slik kan det virke som den kritiske posisjonen har maktet å oppnå en konsensus omkring selektiv abort som man aldri har vært i nærheten av når det gjelder generell abort."

Denne nye abortdebatten er ikke mindre aktuell i dag. Det er heller ikke rart at debatten dukker opp igjen med jevne mellomrom. Enhver generasjon har en soleklar rett til å diskutere slike eksistensielle spørsmål i lys av de utfordringer som til enhver tid råder. 

Så hva dreier debatten i Høyre seg om nå?

Abortloven inneholder, enkelt sagt, to deler: 

Den ene og viktigste delen er den som gir kvinner adgang til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke. Det tas cirka 15000 slike selvbestemte aborter i året, og denne delen av loven er det ingen i Høyre som vil røre.

Den andre delen av loven gir kvinner adgang til å søke en offentlig nemnd om å få innvilget abort etter 12.svangerskapsuke. Det fremmes for tiden ca. 6-700 slike søknader i året, og nesten alle blir innvilget.

Det er ikke «fri» abort etter 12.uke i Norge. For at en søknad skal kunne innvilges, må derfor ett eller flere kriterier oppfylles. Disse kriteriene er listet opp i abortlovens paragraf 2 og omfatter a) om det er fare for kvinnens helse, b) om kvinnen er i en vanskelig livssituasjon, c) om det er fare for alvorlig sykdom hos barnet, d) om graviditeten er resultat av voldtekt eller incest, og/eller e) om kvinnen er psykisk syk eller utviklingshemmet.  I tillegg til at ett eller flere av disse kriteriene må være oppfylt, skal nemnda ta hensyn til kvinnens samlete situasjon og bl.a. «legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Slik loven er formulert, der det altså skal legges meget stor vekt på kvinnens eget syn og situasjon, er det ikke til å undres over at nesten alle søknader blir innvilget. Når tallet likevel ikke blir 100 prosent, har det bl.a. sammenheng med at loven også setter noen mer absolutte grenser. I den samme paragrafen heter det nemlig at det skal bli vanskeligere å få innvilget abort, jo lenger ut i svangerskapet man er kommet.  Etter 18.svangerskapsuke skal det «særlig tungtveiende grunner» til, og er det grunn til å tro at fosteret er levedyktig utenfor mors liv, skal abort ikke innvilges. Sagt med andre ord: Fosterets rettsvern blir gradvis sterkere ettersom svangerskapet skrider frem.

Tallene for innvilgede senaborter i perioden 2004 - 09 illustrerer dette godt:

For søknader mellom 12. og 18.svangerskapsuke ble 97,5 prosent innvilget.

For søknader mellom 18. og 22.svangerksapsuke ble 89,9 prosent innvilget.

For søknader etter utgangen av 22.svangerskapsuke (som egentlig er levedyktighetsgrensen) ble 55,4 prosent innvilget.

Høyres programkomite ønsker å fjerne paragraf 2c, som gir adgang til senabort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Kriteriet i paragraf 2c blir ofte omtalt som «den eugeniske indikasjon», men dette kan gi et feilaktig inntrykk. Riktig nok ble denne paragrafen omtalt som «eugenisk» både i forbindelse med abortloven av 1960 og 1975, men det har ikke vært noe påfallende trekk ved den norske debatten at man gjennom selektiv abort har ønsket å «behandle» bort tilstander og arveanlegg som man i samfunnet så på som uønsket.

Problemet med paragraf 2c er først og fremst av moralsk karakter, fordi den berører vårt syn på likeverd. Paragrafen indikerer at menneskeverdet kan graderes, og at noen mennesker er mindre verdt enn andre, ettersom noen fostre har et svakere vern mot å bli valgt bort enn andre.  Eller sagt på en annen måte: Fristen for å få innvilget abort er forskjellig, avhengig av fosterets egenskaper. Fostre som er eller potensielt kan bli syke, kan - med dette som eneste begrunnelse - aborteres senere i svangerskapet enn fostre uten kjente eller spesielle egenskaper.

Å fjerne denne paragrafen vil altså fjerne (potensiell) sykdom hos fosteret som selvstendig kriterium for abort etter utgangen av 12.svangerskapsuke. Det betyr ikke disse fostrene får et sterkere vern enn andre - det betyr bare at de får samme vern. Fortsatt kan nemnda innvilge senabort på barn som er eller vil bli syke, dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet vil være en «urimelig belastning» for kvinnen. Det skal i den forbindelse legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

Høyres programkomité har fått kritikk for å hevde at en fjerning av paragraf 2c ikke vil føre til noen innstramning i praksis. Man spør seg hva som er vitsen med å endre loven, dersom det ikke skal ha noen konsekvenser?

Svaret fra komiteen har vært prinsipielt: Man ønsker å gjøre det helt klart at et fosters egenskaper ikke kan være et selvstendig kriterium for å få innvilget en sen abort. Alle mennesker har samme verdi, og det må også prege abortloven.

Men er det riktig at en endring ikke vil eller bør få noen konsekvenser i praksis?

Jeg mener at kritikerne av Høyres programkomite må bære noe av ansvaret for at debatten her har utviklet seg litt rart. De kritiske innvendingene som kommer, dreier seg jo nettopp om tenkte tilfeller, som er meget vanskelige: Man spør typisk om Høyres programkomité virkelig mener at en kvinne som ikke makter å ta seg av et barn med f.eks. Downs syndrom, skal tvinges til å føde det?

Men det er nettopp når spørsmålet stilles slik at Høyres programkomité får rett: En kvinne som (mener at hun) «ikke makter å ta seg av et barn», vil nemlig fortsatt få innvilget abort, basert på de kriteriene som ellers står opplistet i lovens paragraf 2.

Derimot kunne vi sette spørsmålet på den motsatte spiss og spørre om en svært ressursrik og sterk kvinne, som utmerket godt kjenner til loven om selvbestemt abort, og som uten videre kan ta seg av et barn med Downs syndrom, bør få innvilget en sen abort, bare fordi hun ikke har lyst på et barn med Downs syndrom?

Jeg mener nei, hvilket også er helt i tråd med lovens intensjon. Vi har ikke selvbestemt abort etter 12.uke, og derfor skal det noe til for å få innvilget abort etter denne fristen. Og etter programkomiteens mening må det altså noe mer til enn utelukkende potensielle egenskaper ved barnet.

Ingen vet - selv ikke Helsedirektoratet - nøyaktig hvilke situasjoner de kvinnene er i, som søker, og stort sett får innvilget, en abort etter 12.svangerskapsuke. Det foreligger riktig nok statistikk over hvilke kriterier for å innvilge abort som brukes av nemndene, men i en del tilfeller er årsaker ikke oppgitt, og i noen tilfeller brukes flere av kriteriene som er listet opp i paragraf 2. Dessuten vet vi ingenting om hvor alvorlig situasjonen for de angjeldende kvinnene egentlig er. Er alle kvinnene i en vanskelig situasjon - eller finnes også kvinner som bare har «lyst» til å slippe å få et barn som er eller vil bli sykt?

Slik jeg tolker statistikken, er ikke den viktigste årsaken til avslag at nemndene ikke finner kriterier den kan bruke, men at en del kvinner har kommet for langt i svangerskapet. I perioden 2004 - 09 ble bare fire søknader avslått før 18.uke, mens 60 søknader ble avslått etter 18.uke. Ca. 200 - 250 kvinner får årlig innvilget en sen abort på grunnlag av paragraf 2c. Hvor mange av disse kvinnene som ikke kan vise til noen andre omstendigheter for å få innvilget abort enn barnets potensielle sykdom, er umulig å vite. Men fjernes paragrafen, kan det nok tenkes at det finnes tilfeller, der kvinnens situasjon og syn på sin egen situasjon er så uproblematisk, at hun ikke vil få innvilget en abort. I så fall er det, etter mitt skjønn, riktig.

Det er 35 år siden vi fikk den någjeldende abortloven.

Siden den gang har det skjedd en rivende utvikling, både i abortteknologi og fosterdiagnostikk, og i vår kunnskap om fosterlivet. Etter min mening er det merkelig om abortloven skal være immun mot endringer, helt uavhengig av hva som skjer i den virkelige verden.

12 ukersgrensen er like tilfeldig i dag som den var den gangen. Det skjer ingenting spesielt med fosteret ved 12 uker som gjør at det akkurat på dette tidspunkt blir mer verneverdig. Grensen kunne altså like gjerne vært satt ved 11. eller 13. uke.

Det er imidlertid en god grunn til at grensen ikke er satt ved 18. eller 20.uke, for da endres selve abortmetoden. Før 12.uke kan man bruke «utskraping» eller medikamenter som fremprovoserer en «naturlig» abort, og det kan fortsatt gi en viss mening å snakke om en «celleklump», slik sjargongen var på 1970-tallet. Når det utføres en senabort mellom 18. og 22.uke, derimot, skjer det i virkeligheten en fremprovosert fødsel. Barnet er «fiks ferdig» - det er bare ikke levedyktig utenfor mors liv, fordi lungekapasiteten ikke er ferdig utviklet. At slike aborter er en større påkjenning å gjennomføre for de som er involvert, herunder også helsepersonellet, sier seg selv.

En viktig grunn til at abortlovens bestemmelser om senabort bør være til vurdering, har altså sammenheng med utviklingen i fosterdiagnostikk, genetikk og medisin. Vi får stadig større kunnskap om fosteret. Stadig mer om fosterets nåværende og fremtidige egenskaper kan avdekkes stadig tidligere i mors liv. Noe som nå diskuteres, er bl.a. om det finnes et «homogen», dvs. om man allerede på fosterstadiet kan avsløre om vedkommende blir homofil. Høyde, vekt, hårfarge og fremtidige sykdommer vil også kunne avdekkes, og alt dette vil påvirke vårt syn på hva som er normalt og hva som er ønskverdige egenskaper ved et menneske. En undersøkelse som ble gjort i USA for en del år tilbake, viste at ganske mange ville tatt abort, dersom de f.eks. fikk vite at barnet de bar på, ville bli tykt.

Det er altså selektive aborter, begrunnet i fosterets egenskaper, som nå diskuteres. Slike selektive aborter kan innebære alt fra fjerning av fostre med tilstander som er uforenelige med liv - til ren og skjær eugenikk, der man bevisst velger ut de «beste» fostrene. En svensk skala som er laget, forsøker å illustrere dette ved å vise de ulike "nivåene" eller grunnene til at man kan ta en selektiv abort basert på egenskaper ved fosteret:

1. Skaden er uforenelig med liv etter fødselen
2. Barnet fødes sykt og dør formodentlig i løpet av første leveår
3. Barnet er friskt ved fødselen, men blir deretter sykt og dør før voksen alder
4. Barnet vil gjennom hele livet ha et handikap eller en sykdom som krever økt omsorg og støtte fra omgivelsene
5. Barnet vil bli født med en misdanning eller skade som kan korrigeres ved operasjon eller medisinsk behandling
6. Barnet fødes med anlegg for en sykdom som vil bryte ut en eller annen gang i voksen alder, og som formodentlig vil forkorte livslengden
7. Barnet vil antagelig være friskt, men det vil ha anlegg for sykdom som genetisk vil bli videreført i befolkningen
8. Barnet er friskt, men har en egenskap som foreldrene ikke ønsker, som for eksempel kvinnelig kjønn

Jeg tror ikke noen vet hvor langt ned på denne skalaen abortlovens paragraf 2c i Norge i dag praktiseres. Til det vet man for lite om de som får innvilget abort i henhold til paragraf 2c. Vi vet at paragrafen i hvert fall praktiseres på de fire første nivåene. Men slik loven er formulert, ser den for meg også ut til å kunne dekke de tre neste nivåene. I paragraf 2c heter det nemlig at man kan få innvilget abort, dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet» (min utheving).

Dette gir for øvrig anledning til å nevne at heller ikke Høyres programkomite helt vil fjerne muligheten til å beholde egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortkriterium. Komiteen foreslår nemlig at "tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort». Dette innebærer at også Høyres programkomite aksepterer det første og kanskje også andre nivået - et standpunkt Høyre for øvrig hele tiden har hatt.

Spørsmålet er om vi, ved å beholde paragraf 2c, kan unngå en utvikling der stadig flere anlegg og egenskaper sorteres bort ved hjelp av abort sent i svangerskapet?

Jeg tror ikke det.

Utviklingen viser at stadig flere anlegg og egenskaper vil kunne avdekkes tidlig i fosterlivet. Utviklingen tilsier også at de som bærer fosteret, vil kunne få kunnskap om fosterets egenskaper stadig tidligere i svangerskapet. Dermed vil også stadig flere anlegg og egenskaper - enten vi i dag betrakter dem som sykdommer eller ikke - kunne komme inn under paragraf 2c.  En sen abort på grunnlag av begrunnelsen på det siste nivået, altså punkt 8 over, skal ikke kunne innvilges i Norge. Indirekte kan det selvsagt likevel skje, dersom definisjonen av og synet på hva det vil si å være «frisk» endrer seg.

Uten en lovendring slik Høyre har gått inn for, vil det være den medisinske utviklingen og nemndenes praksis som avgjør det faktiske innholdet i denne paragrafen - ikke lovgiverne som følge av en åpen og demokratisk debatt. Det mener jeg er feil.

En innvending man ofte hører, er at enhver restriksjon i loven - også den Høyre forslår - lett kan omgås: Kvinnen kan lyve, eller hun kan reise til et annet land. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før mange (potensielle) sykdommer kan avdekkes enda enklere og tidligere i svangerskapet. Den dagen Downs syndrom, "homogenet", anlegg for fedme eller rødt hår enkelt kan avdekkes med en blodprøve før utgangen av 12.svangerskapsuke, kan hvem som helst sortere ut de fostre de vil. Utviklingen kan altså gå i retning av at hele abortspørsmålet blir privatisert. Jeg syns likevel ikke dette er et godt argument mot Høyres forslag: For det første gir det fortsatt mening å regulere adgangen til å få abort. For det annet bør norsk lov ikke diskriminere noen. Og for det tredje vil lovens standpunkt kunne gi veiledning og hjelp til egen refleksjon for dem som skal ta en vanskelig beslutning.

Jeg har aldri hørt noen fremføre noe argument som tilsier at abort er etisk uproblematisk. Likevel er loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke til å leve med, bl.a. fordi alternativet er verre. En mer restriktiv lovgivning ville trolig hatt svært negative følger, noe vi kjenner godt til fra historien og fra andre land. Dette er et syn jeg tror de fleste deler.

De fleste er åpenbart også enige i at det må være grenser for hvor langt ut i svangerskapet - og med hvilke begrunnelser - det skal være mulig å ta abort. I paragraf 2 er disse grensene trukket opp, men det er ingen grunn til at de skal være helt statiske og aldri kunne forandres når så mye annet er i forandring.

Siden vi fikk loven i 1978 er det svært mye som er forandret: Det gjelder levedyktighetsgrensen, fosterdiagnostikken, genetikken, medisinen, teknologien, holdninger og verdier - og vår evne til å hjelpe familier med barn som er syke.

Så når alt annet er i endring, må også abortloven kunne tilpasses en ny tid.

Likeverdet står sterkere i dag enn det gjorde da abortloven ble innført i 1964 og senere revidert i 1975. Det bør også reflekteres i lovens innhold.

Derfor bør paragraf 2c i loven fjernes slik den er nå.

Det finnes ingen statistikk eller undersøkelser som kårer "verdens beste land å bo i", slik man kan få inntrykk av når man leser og hører mediene eller hører politikere tale.

Det det siktes til, er FNs Human Development Index, som i virkeligheten måler noe helt annet - nemlig forventet levealder, utdanningsnivå og inntekt pr capita. I 2013 var det med 187 land på listen.

Indeksen har vært brukt siden 1990, og siden 2000 har alle 187 land hatt en positiv utvikling.

I 2007 og 2008 var det Island som toppet listen - for øvrig rett før landet stupte inn i store økonomiske problemer.

I alle de andre årene siden 2001 er det Norge som har toppet listen og blitt kåret, slik mediene altså feilaktig fremstiller det, til "verdens beste land å bo i". Før 2001 var det Canada som toppet listen i flere år.

Men selv om uttrykket "verdens beste land å bo i" er feilaktig, er det naturligvis sant at Norge, i likhet med alle andre land i toppen av indeksen, er et svært godt land å bo i. Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne.

Dette kan likevel ikke hindre den politiske opposisjonen i å peke på feil og mangler - eller på oppgaver som kan løses bedre. Det er fortsatt en høy andel elever som ikke tilegner seg tilstrekkelig med grunnleggende ferdigheter i skolen. Det er fortsatt for mange med alvorlige sykdommer som står for lenge i kø for behandling. Norge har lav arbeidsledighet, men også en svært høy andel mottakere av helserelaterte stønader. Samferdelssektoren preges av sløsing, fordi vi planlegger, finansierer og organiserer store samferdselsprosjekter på en lite hensiktsmessig måte. For å nevne noe.

Det er forståelig at de som styrer, blir lei av kritikken, og at de syns det er urettferdig at ikke opposisjonen er mer opptatt av alt som går godt. Slik tenker alle ministre. Selv var jeg, som utdannings- og forskningsminister, lut lei alle "krisene" jeg måtte stå opp til nesten hver morgen, ofte iscenesatt av Arbeiderpartiet og SV - enda vi levde i "verdens beste land". Og statsminister Syse ble berømt for sin treffende og humoristiske replikk om at han trivdes best i utlandet, for der var det ingen som kritiserte han.

Det er likevel for drøyt av statsministeren å anklage opposisjonen for å "snakke ned landet vårt" - fordi de gjør det som enhver opposisjon gjør. Det kan nok være at de ikke "framsnakker" Arbeiderpartiet når de kritiserer, men Arbeiderpartiets leder skryter i sannhet heller ikke av opposisjonen.

Jeg tror Jens Stoltenberg når han sier at han er mektig lei svartmalingen og alle som kritiserer det som ikke går så godt i Norge. Og han har naturligvis rett i at mye går veldig bra. Men det blir pinlig å høre ham anklage opposisjonspolitikere for ikke å være glade i landet sitt, fordi de kritiserer det som ikke fungerer - som om det bare er Arbeiderparti-folk som er glade i Norge. Jeg antar at han mener at Stefan Löfven er glad i Sverige, selv om han "snakker ned" landet sitt på Arbeiderpartiets landsmøte.

Sannheten er nok at statsministeren har tatt litt for store ord i sin munn, og at de passer best på en talerstol på Youngstorget, mens de nesten virker komiske i andre fora. Så kanskje skal vi heller se det slik:

Inne i enhver statsråd og statsminister bor det et lite barn som syns det er forferdelig urettferdig at de får så mye kritikk, enda de arbeider så hardt for at vi skal ha det bra. Det er en slags statsrådssyke.

Som regel holder de tankene sine for seg selv, men av og til slipper de ut - slik de gjorde i statsministerens landsmøtetale i år.

Dessverre er det en sykdom som pleier å gå over etter ganske kort tid i opposisjon.

For politiske nerder er det alltid interessant å være vitne til partienes taktikk og strategi for å overvinne sine politiske motstandere.

Det mest interessante nå er å se hvordan de rødgrønne partiene, som lenge har ligget under på meningsmålingene, på ulike måter forsøker å gjenerobre regjeringsmakten nok en gang.

Så langt har det i liten grad dreid seg om å presentere ny og egen politikk. Taktikken hittil i år har snarere vært å angripe de borgerlige partiene, og det er særlig to budskap de rødgrønne forsøker å få frem.

Det ene budskapet er at det kommer til å gå til helvete, hvis de borgerlige overtar regjeringsmakten. Høyre fremstilles som et parti som lurer velgerne og later som det er mer moderat enn det egentlig er. Fremskrittspartiet fremstilles som et farlig eksperiment. Og Venstre er nærmest en liberalistisk ulv i fåreklær.

Særlig Høyre fikk merke råkjøret i forbindelse med angrepene på partiets helsepolitikk og skattepolitikk i vinter. Også på borgerlig side var det nok mange som syntes angrepene fra Arbeiderpartiet virket effektive, og som derfor trodde at det ville komme et fall på meningsmålingene.

Det skjedde likevel ikke. Høyre «ruler» fortsatt på meningsmålingene som landets største parti.

Det andre budskapet er at de borgerlige partiene spriker, og at det er et slags kaos på borgerlig side, bl.a. fordi de er uenige om handlingsregelen. Denne varianten hørte vi senest på NRKs Politisk kvarter i dag, da finansministeren gikk til angrep på Siv Jensen, siden hun, som en mulig ny finansminister, ikke har avklart hvilken handlingsregel som skal gjelde i en regjering ledet av Erna Solberg.

Jeg trodde selv, for noen måneder siden, at dette skulle bli tøffe debatter for de borgerlige partiene, men det stemmer ikke lenger. Finansministerens angrep i dag virker neste oppkonstruert, mens Siv Jensen - med rette - svarer ved å returnere angrepet.

For saken er jo at de rødgrønne partiene selv nå har valgt en sprikende valgkampstrategi. De har sittet nesten åtte år i regjering sammen, men velger å gå til valg med saker og synspunkter som spriker sterkt, og som ikke står noe tilbake for handlingsregelen i betydning. Det betyr at de etter valget, dersom de vinner, må forhandle seg frem til en løsning der de er uenig - akkurat slik de borgerlige partiene må.

Jeg tror ikke det skremmer så mange av de såkalte lilla velgerne - de som ligger mellom Høyre og Arbeiderpartiet - at det nå er full sprik om Schengen og EØS i den rødgrønne leiren. Jeg tror de fleste vet at Jens Stoltenberg ikke vil føre landet ut i en utenrikspolitisk krise.

Jeg tror heller ikke det skremmer så mange lilla velgere at det fortsatt er en viss sprik om handlingsregelen på borgerlig side. Jeg tror mange har registrert at de borgerlige har et poeng når de kritiserer Regjeringens håndtering av handlingsregelen. Og jeg tror de fleste vet at Erna Solberg ikke vil føre landet ut i en økonomisk krise.

Det er ikke uvanlig at det går rykter om kjente mennesker - også om politikere. Noen er grepet ut av luften. Noen har noe riktig ved seg, mens atter andre kan være sanne. Slik er det bare, og det må kjente mennesker leve med.

Det har lenge gått rykter om det ville komme pikante og personlige avsløringer i Elisabeth Skarsbø Moens bok om Ola Borten Moe, og at det allerede har fått konsekvenser. Noen mener at Borten Moe takket nei til gjenvalg på grunn av mulige avsløringer i boken. Ifølge kommentatorer som står Senterpartiet nær, har mange i partiet vært nervøse for hva som ville komme og om boken kunne bidra til å ødelegge Senterpartiets landsmøte. Boken lanseres nemlig i dag - to dager før partiet åpner sitt landsmøte.

Så hva er det som skjer?

VGs politiske kommentator, Elisabeth Skarsbø Moen, har skrevet en uautorisert biografi, basert på anonyme kilder med anonyme motiver, om en politiker på 36 år, som har vært statsråd i et par år. Det er jo, for de fleste, nokså tidlig i karrieren, men Borten Moe kan være en interessant politiker likevel: Han har en "arv" å bære, og han har vist seg som en uortodoks politiker som har sine meningers mot. Dessuten er det debatt i partiet hans, bl.a. om politiske og ideologiske veivalg.

En slik bok vil vanligvis ikke bli noen kioskvelter. Den vil leses og kommenteres av spesielt interesserte, men noen stor utbredelse får sjelden slike uautoriserte biografier om en såpass ung politiker. Skal den vekke større interesse, må den inneholde noe mer, f.eks. en skandale.

Jeg har ikke lagt merke til at det hefter noe skandaløst ved Borten Moe. Jeg har heller ikke lagt merke til noe som kan tyde på at han ikke er skikket til å bekle sine verv. Det kan godt hende det finnes noe i Borten Moes privatliv - som det gjør i de fleste andres - som han gjerne vil holde for seg selv, men det er legitimt. Det som er irrelevant for hans embetsgjerning, er også irrelevant for offentligheten.

Mye tyder på at mitt inntrykk er riktig. Skarsbø Moen har tydeligvis, i arbeidet med boken, ikke funnet noe skandaløst ved Borten Moe som fortjener å bli avslørt. Men siden bøker om helt alminnelige, hardt arbeidende politikere ikke selger så godt, har Skarsbø Moen skrevet inn en "skandale" likevel: Ola Borten Moe og hans kollega har kledd seg nakne for å ta en slags liksombadstu på et nachspiel sammen med Skarsbø Moen selv.

Det er forstemmende å se hvordan mediene rydder spalter og sendeflater for å gi dekning til lanseringen av en slik bok - høyst sannsynlig fordi det har versert mange rykter (hvor kom de forresten fra?), og fordi Skarsbø Moen har tatt med denne helt ubetydelige historien om to menn som ville ta badstu på nachspiel. Forfatteren selv prøver å forklare oss at det er viktig å fortelle en slik historie, men stiller samtidig opp i underholdningsprogrammet til Anne-Kat. Hærland, der hun og Anne-Kat. - som to tenåringsjenter - sitter og fniser mens de snakker om nakne menn. Med slike lanseringstriks er det ingen som kan tro på at Skarsbø Moen virkelig mener at hendelsen på nachspielet egentlig er alvorlig - det virker bare som en måte å selge boken på.

Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, fikk vi et ubehagelig innblikk i betydningen av godt politisk lederskap - og hvor katastrofalt det kan være, dersom vi har statsråder uten evne til å gjennomføre den politikken som blir vedtatt. Dette satte søkelys på forvaltningspolitikken, som ellers er et forsømt område, både blant politikere og journalister. Mange i forvaltningen har, på tross av det dystre bakgrunnsteppet, vært glade for den økte interessen for det som skjer og bør skje i forvaltningen, men jeg har ikke truffet noen som tror at det vil vare. Alle jeg snakker med om dette, tror det blir et blaff - og at journalistenes interesse ganske snart vil vende tilbake til Stortinget, spillet og personene.

Skarsbø Moens bok, og ikke minst den overdrevne omtalen den har fått, er vel et eksempel på at pessimistene har fått rett.

Sannsynligvis vil også interessen for boken forta seg ganske raskt. Den er solgt inn til mediene på en måte som, etter min oppfatning, svekker bokens troverdighet. Det er mulig den selger litt mer enn den ellers ville gjort, men Skarsbø Moen selger samtidig deler av sin politiske kapital. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at hennes tilgang på troverdige kilder etter dette blir redusert.

Borten Moe, som sikkert ikke er glad for boken, tok det likevel rolig, da han ble spurt om den på Politisk kvarter i dag.

Han fremsto som en sindig og jordnær person, mens boklanseringen nærmest virker hysterisk.

Borten Moe beholder kanskje ikke alltid buksene på, men han beholder i alle fall roen.

I den politiske debatten i Norge fremstilles det ofte som typisk norsk eller nordisk at offentlig velferd ikke bare finansieres av det offentlige, men også eies og drives av det offentlige.

I en viss forstand er dette riktig. Det er et trekk ved de nordiske samfunn at offentlig sektor ikke bare driver inn skatter og sørger for at befolkningen får velferdstjenester i retur - men at offentlig sektor også eier og driver mange av velferdstjenestene selv. Dermed har vi en relativt høy andel offentlige skoler, sykehus, sykehjem osv. - mens mange andre land ser mer pragmatisk på det: Det viktigste er ikke hvem som leverer tjenesten, bare den blir levert på en god måte.

Men i en viss forstand er det også galt: De som forsvarer offentlig eierskap og drift mest, har en tendens til å bli for enøyde og fremstille Norden som om det ikke er variasjoner.

Sannheten er nemlig at det er store variasjoner. Alle land har skattefinansiert en stor velferdsstat, men det er et variert bilde med hensyn til privat eierskap og drift av tilbudene - inklusive muligheten for å ta ut utbytte av driften, dersom den går med overskudd.

Både Danmark og Sverige er, i mye større utstrekning enn Norge, påvirket av den økonomiske krisen i Europa. Men alle land står overfor nye, store utfordringer som må møtes: Det gjelder den globale kunnskapskonkurransen, den økte migrasjonen og demografiske endringer, dvs. "eldrebølgen".

Sverige har gjennomført omstillinger for å møte denne utviklingen. Internasjonalt møter Sverige beundring for å ha gjort det. The Economist ser til Sverige når magasinet skal forklare hva slags politikk som i dag gir suksess. Landet har riktig nok gitt avkall på litt likhet (selv om det fortsatt er verdens likeste land), men har til gjengjeld blitt langt mer effektivt. Og Sveriges moderate finansminister fremheves ofte som en av Europas beste finansministre.

Her hjemme, derimot, bruker venstresiden Sverige som skremmebilde foran valget i høst: I Sverige bygges den nordiske modellen ned, bl.a. fordi man har strammet inn på sykelønnsordningen og sluppet til private drivere, som tar ut store utbytter, på skole- og velferdsområdet. En viktig kilde til kritikken er Ali Esbati, som til vanlig er bosatt i Norge, men som i denne sammenheng først og fremst er representant for det svenske Vänsterpartiet, et parti som ligger til venstre for SV. De svenske sosialdemokratene, som vel må sies å være en mer relevant representant for opposisjonen i Sverige, deler ikke uten videre den norske venstresidens syn. I helgen skal de ha landsmøte, og da går lederen for partiet bl.a. inn for å beholde private tjenestetilbydere og adgangen til å ta ut utbytte, f.eks. fra drift av skoler.

Av "uforklarlige" grunner vises det ikke like ofte til Danmark i den norske debatten. Det kan ha sammenheng med at i Danmark har en rødgrønn regjering som strammer inn på velferdsordninger, gir skattelettelser til næringslivet og kjører en oppsiktsvekkende konfrontasjonslinje vis a vis fagbevegelsen. Er dette noe de borgerlige partiene i Norge bør skremme med når de advarer velgerne mot å stemme rødgrønt?

Problemet med å skremme med andre land, er at landene er forskjellige. Ja, det er ting i Sverige og Danmark som er dårligere enn de er i Norge. Hva det er, avhenger av øynene som ser. Og ja, det er ting, både i Sverige og Danmark som er mye bedre enn i Norge, enda vi har store petroleumsinntekter å rutte med. Hva det er, avhenger igjen av øynene som ser - men la meg bare gi ett eksempel, som mange rødgrønne i Norge må betrakte som bedre i Danmark:

I Norge går ca. 280.000 barn i alderen 1 - 5 år  i barnehage. Det er nesten 90 prosent av alle barn. Litt over halvparten av barnehagene er private, men siden de private barnehagene i gjennomsnitt er mindre, er det flere barn som går i offentlig barnehage. i 2011 hadde vi i Norge 3000 offentlige barnehager og nesten 3500 private barnehager. Samme år gikk nesten 53 prosent av barna i alderen 1 - 5 år i en offentlig barnehage, mens ca. 46 gikk i privat barnehage. Og til alt overmål: De private barnehagene mottar offentlig støtte, og eierne kan ta ut utbytte, dersom barnehagene går med overskudd.

I Danmark er det, etter mange år med borgerlig styre, en helt annen situasjon: Nesten alle barn går i offentlige barnehager. Men nå har alarmklokkene ringt: Under overskriften "Flere børn passes privat", kunne Berlingske Tidende forleden fortelle at antallet private daginstitusjoner fra 2007 til 2011 hadde steget fra 246 til 382, og at private "dagplejere" også hadde steget markant. Oppsummert var det riktig nok bare 20.000 av i alt 590.000 barn (inkluderer også SFO mm) som ble passet privat, så direkte omfattende var ikke det private innslaget.

Men likevel: I artikkelen advarer fagforeningen med at det kan bli som i Norge og Sverige, og mener at det i så fall vil "gå utover kvaliteten" i tilbudet, at Danmark vil få A- og B-barnehager, og at "de velhavende" vil stikke av med de beste tilbudene, mens andre vil få et mer "skrapet tilbud" når kommunene skjærer ned. Lederen for de private institusjonene, derimot, mener at fagforeningene "ser et spøkelse som har vært dødt i flere år", og at det aldri kommer til å bli aktuelt med noen privat barnehagedrift av betydning i Danmark.

Det er lett å kjenne igjen debatten. Slik argumenteres det også i Norge når venstresiden her skal forklare hvor ille det står til i andre land, som f.eks. Sverige. Men sett med norske øyne står det vel ikke så ille til i de private barnehagene hos oss at de passer som skremmebilde i et naboland?

Hvert år utgir OECD en indikatorrapport for utdanningssektoren, som skal gjøre det mulig å sammenligne OECD-landene når det gjelder ressurser til utdanning, deltakelse i utdanning, resultater osv.

Rapporten fra 2012 viser som vanlig også hvor mange timer pr år lærerne underviser - og hvor mye av lærernes totale arbeidstid som brukes til undervisning. I statistikken skilles det mellom barneskole, ungdomsskole og videregående skole.

Rapporten for 2012 viser, som i tidligere år, at Norge ligger under gjennomsnittet i OECD når det gjelder undervisningstid. Lærerne underviser færre timer og bruker en mindre andel av arbeidstiden til undervisning enn gjennomsnittet i OECD. Samtidig viser rapporten at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk: Nesten ingen andre land bruker like mye penger pr elev som Norge gjør. Årsaken er først og fremst at Norge også ligger i verdenstoppen når det gjelder lærertetthet.

Bildet som tegnes av Danmark er ikke så ulikt bildet av Norge - det er bare enda tydeligere: Også Danmark ligger i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk, men lærerne bruker enda mindre tid på undervisning, særlig i barneskolen og videregående skole. I tillegg skiller Norge og Danmark lag, av naturlige årsaker, når man måler ressurser brukt til utdanning målt som andel av BNP. Også her ligger Danmark helt på topp, mens Norge skårer lavere på grunn av et "unaturlig" høyt BNP som følge av petroleumsinntektene.

Bildet som tegnes av Danmark er viktig for å forstå den helt unike konflikten som nå utspiller seg i dansk skole.

Lærerne i Danmark har, som i Norge og andre land, inngått såkalte arbeidstidsavtaler med sin arbeidsgiver. Disse avtalene har jeg skrevet om før, både her og her. Og poenget er dette: Dersom arbeidsgiver ønsker at lærerne skal bruke mer av arbeidstiden sin til å undervise og/eller tilbringe mer tid på skolen, er dette noe de må bli enige med lærerne om gjennom å inngå nye avtaler.

Arbeidsgiver i barne- og ungdomsskolen er kommunene, både i Norge og Danmark. I videregående skole er det fylkene i Norge og staten i Danmark som er arbeidsgiver.

Det er liten tvil om at arbeidsgiverne gjerne ser at lærerne bruker mer av tiden sin til å undervise, og at de ikke alltid deler lærerorganisasjonenes syn på hvor mye tid det trengs til f.eks. forberedelse i det enkelte fag og for den enkelte lærer. Man vil f.eks. mene at det er forskjell på gym og historie - og forskjell på unge og erfarne lærere. Generelt har vel også arbeidsgiverne de senere år lyktes med å endre avtalene noe, men det har ikke skjedd kostnadsfritt. Som i alle andre forhandlinger vil gjerne lærerne bli kompensert på ulike måter, dersom de oppgir goder.

Det helt uvanlige som nå skjer i Danmark, er at arbeidsgiverne, dvs. staten og kommunene, har bestemt seg for å stille krav om en fundamental endring i lærernes arbeidstidsavtale, og at de har bestemt seg for å løpe linen helt ut og ikke gi seg i forhandlingene. De ønsker at lærerne skal ha en arbeidstid som alle andre, dvs. ca. 37 timer i uken, at de skal tilbringe mer tid på skolen, og at skoleledelsen skal bestemme hvordan den enkelte lærer skal fordele sin tid mellom undervisning, forberedelse og andre oppgaver.

Som det fremgår av min forrige blogg om dette temaet, lyktes staten i sine forhandlinger med gymnasene. Den sosialdemokratiske finansministeren, som foresto forhandlingene, sto på sitt og oppnådde til slutt en avtale med gymnaslærernes organisasjon. Det har ført til stor misnøye blant lærerne, men danske myndigheter tror dette går seg til når det nye systemet kommer igang.

Akkurat nå står det om folkeskolelærerne, der forhandlingene foregår mellom KL (det danske KS) og lærernes forening. De lyktes ikke med å bli enige, og derfor gikk saken til den danske riksmeklingsmannen, som imidlertid også ga opp. Partene sto så langt fra hverandre et mekling var nytteløst.

Den någjeldende avtale utløper 31.mars, og KL har derfor varslet lockout fra 1.april, dersom ikke partene kommer til enighet før den tid. Det vil si at lærerne blir utestengt fra skolene, at skolene derfor må stenge, og at barn og foreldre dermed overlates til seg selv. Hvor lenge en lockout kan vare, er uklart. Kommunene vil spare penger for hver dag som går, men lærernes streikekasse varer neppe evig. Dessuten er det antagelig grenser for hvor lenge regjeringen rolig kan sitte å se på at skolene er stengt før den griper inn.

At KL kan varsle lockout av lærerne i folkeskolen er i seg selv temmelig spesielt og noe jeg har svært vanskelig for å se for meg i Norge.

Men det er også spesielt å følge opptakten til den mulige lockouten etter påske: Lærerforeningen har lenge rykket inn store, helsides annonser i dansk presse for å forklare og forsvare sin sak, men nå gjør også KL det. I annonsene kan vi lese hvor lite lærerne underviser, og hvor nødvendig det er for KL å sette hardt mot hardt for å få endret på systemet. I diskusjonen fremhever KL at de må få gjennomslag for prinsippet om at det er skolelederne som skal bestemme hva lærerne skal bruke tiden sin til, slik det er på andre kommunale arbeidsplasser.

Det spekuleres i hvor lenge regjeringen kan vente med å gripe inn - og på hvilket grunnlag den i så fall skal gjøre det i et land som fremhever partenes ansvar for å forhandle som "den danske model". Samtidig spekuleres det i hvilken løsning man i så fall kan påtvinge partene: Må det være noe midt imellom de to partenes syn - eller kommer regjeringen til å velge en løsning som ligger nærmere dens egen oppfatning, som jo bl.a. er kjent fra forhanlingene med gymnasene? Det fremheves bl.a., slik jeg skrev om i min første blogg om dette, at det åpenbart har vært underhåndskontakt mellom KL og regjeringen, men hvor omfattende den har vært og hva de to måtte være enige om, er det ingen som vet. Noen påstår at KL nesten ikke behøver å forhandle, fordi de vet at regjeringen til slutt vil komme til unnsetning med den løsningen de helst vil ha, men dette avviser KL.

Det har vært ventet at andre fagorganisasjoner, herunder bl.a. gymnaslærerne, ville gå til sympatistreik for lærerne, men så langt er det ingen som varslet interesse for det. Lærerne har heller ikke stor støtte i Folketinget eller i den rødgrønne regjeringen. SF, som har en viss sympati med lærerne, er oppslutningsmessig på felgen og har hverken overskudd eller politisk kraft til å spille noen rolle av betydning.

Enden på visa kan bli en radikal endring av lærernes arbeidstidsavtale i Danmark.

I så fall vil mange land følge med å hva som skjer i dansk skole, ikke minst fordi det er begrenset hvor mye mer ressurser man kan tilføre en sektor som allerede får veldig mye.

Vil det bli en bedre eller dårligere arbeidsplass for lærerne?

Men aller viktigst: Vil det bli en bedre eller dårligere skole for elevene?