Brennpunkt: Et kinderegg eller en missing link?

  • 04.04.2014 kl.09:53 i Blogg

Forleden tok NRK Brennpunkt opp et viktig og interessant tema: 

Hvordan skal vi greie å finansiere velferdsstaten i fremtiden? 

I utgangspunktet er nok alle enige om dette: Det er arbeidet som finansierer velferden. 

Spørsmålet Brennpunkt tok opp, er om det er sant at vi må arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat - eller om vi kan finansiere den uten å arbeide mer - ja, kanskje til og med ved å arbeide mindre?

Kinderegget Brennpunkt presenterte, var at vi i fremtiden kan redusere arbeidstiden til seks timer pr dag og likevel greie å finansiere velferdsstaten - bare vi betaler litt mer i skatt. Brennpunkts anslag (beregnet av SSB) var at vi i gjennomsnitt må betale ca. 50 pst i skatt, noe Brennpunkt mener vi vil være villige til, fordi vi uansett vil være mye rikere enn vi er i dag, også etter at vi har betalt skatt. Brennpunkt illustrerte dette ved å vise at vi vil ha dobbelt så mange hus, dobbelt så mange biler osv. og, altså, mye mer fri.

Ingenting hadde vært bedre enn om dette hadde vært sant. Problemet er bare at det er en "missing link" i denne presentasjonen. Den bygger nemlig på et premiss som ikke er realistisk, og som - såvidt jeg kunne bedømme - heller ikke kom frem i Brennpunkt-programmet.

Premisset er at det er dagens velferdsstat som blir finansiert i denne beregningen. Brennpunkt forestiller seg altså at den private velstanden skal mer enn dobles (ved sekstimersdag) eller tredobles (uten sekstimersdag), mens den offentlige velstanden skal være som i dag. Det er det samme som å si at vi i dag ville akseptert 1960-tallets standard på f.eks. eldreomsorgen, mens alt annet er slik det er i dag.

Dette er selvsagt helt urealistisk - av mange grunner. 

En grunn er at det ikke er noe parti (og neppe noen velgere) som ønsker seg en slik utvikling. Samtlige partier har gått til valg på fortsatt kvalitetsvekst i offentlige tjenester. Ja, kvaliteten i tjenestetilbudet i 2014 er allerede høyere enn det SSBs beregninger tar utgangspunkt i - nemlig standarden i 2011. (SSBs beregninger bygger på Perspektivmeldingen, som ble fremmet i 2013 og baserer seg på tall fra 2011.)

Det er også helt urealistisk å forestille seg at velferdsstaten kan bevare legitimitet i en situasjon med enorm (vekst i) privat velstand og ingen vekst i den offentlige velstanden. Mange vil da kjøpe seg private tjenester i stedet - f.eks. en sykehjemsplass til mor eller far som holder en bedre standard enn det offentlige tilbyr. Slik sett kan man si at det Brennpunkt presenterer, egentlig er en omfattende privatisering av velferdsstaten, hvilket igjen betyr at pengene vi har, ikke bare kan gå til flere hus og biler, slik Brennpunkt etterlot inntrykk av  - men at de i stor grad også må gå til å kjøpe helsetjenester og omsorg.

Brennpunkts påstand om at vi kan finansieres fremtidens velferdsstat bare ved å øke skatten, holder altså ikke mål. Det er i så fall en velferdsstat som, sammenlignet med resten av samfunnet, holder en svært dårlig standard.

Det hadde vært interessant om vi hadde et parti som sa det rett ut: Vi ønsker at folk skal kunne jobbe mindre og betale ca. 50 pst skatt - og derfor ønsker vi ikke å bygge velferdsstaten videre ut.  Men såvidt jeg kan se, er det ingen partier som sier det. 

En mer realistisk presentasjon må ta utgangspunkt i at det er sannsynlig og nødvendig med en viss standardvekst i offentlige tjenester også i fremtiden, og at det er sannsynlig at befolkningen fortsatt vil ta ut økt velstand i mer fritid. Det leder til et stort finansieringsbehov i fremtiden, dersom vi ønsker å oppretteholde en skattefinansiert velferdsstat som, relativt til privat sektor, er omtrent slik den er i dag. Og spørsmålet blir: Hvordan skal vi greie å dekke dette finansieringsbehovet?

Økt skatt i fremtiden, f.eks. i form av egenandeler, kan være en del av løsningen, men helt åpenbart ikke hele løsningen.

Tiltak som kan få, i hvert fall noen av oss, til å arbeide mer, er også viktig - sammen med andre tiltak som kan styrke produktiviteten i økonomien. 

 

 

 

Dagbladet og privatskolene

  • 26.03.2014 kl.23:08 i Blogg

25.februar skrev Stein Aabø i Dagbladet at jeg, som medlem av Bondevik II-regjeringen, etablerte «friskoler» og, etter dette, både titt og ofte er blitt beskyldt for å ville privatisere skolen etter svensk mønster. Men, skriver Aabø, "selv bestrider hun dette heftig (ved enhver anledning) og viser til at det i Norge ikke var eller skal være lov å ta utbytte fra privatskoler med statlig støtte." Aabø selv har mest sans for kritikerne og mener vel dermed at jeg tar feil - noe jeg tok avstand fra i et innlegg dagen etter.

Når Aabø skriver at jeg bestrider noe "heftig" og "ved enhver anledning" er det sikkert ikke så positivt ment. Jeg kan også se det komiske i at jeg så ofte griper til pennen når jeg mener at noen fremstiller norsk privatskolepolitikk feil. Men jeg har bestemt meg for å gjøre det.

Men om dét er komisk - er det ikke da enda mer komisk at en avis som Dagbladet nesten aldri greier å gjengi enkle fakta i privatskolepolitikken korrekt? Hva kommer det av at en avis som Dagbladet, som mener at den er "frisinnet" og liberal og opptatt av kunnskap, ikke greier å prioritere to timer av en medarbeiders tid, slik at han eller hun kan lære seg helt elementære sider ved norsk og utenlandsk privatskolepolitikk? At Dagbladet er motstander av privatskoler - eller av flere privatskoler - er selvsagt greit, men er det ikke litt dumt, også for Dagbladet, at f.eks. lederartiklene til avisen så ofte skjemmes av ren desinformasjon?

La oss ta lederen fra i går som et eksempel (oppdatering: jeg vet selvsagt ikke hvem som har skrevet denne lederen, men jeg er, til lesernes orientering, blitt gjort oppmerksom på at det ikke er Stein Aabø). Der står det:

"Regjeringen har signalisert at de vil åpne for flere privatskoler i Norge. I dag tillates skolene bare dersom de er religiøse eller basert på alternativ pedagogikk, slik som Steiner eller Montessoriskoler."

Dette er feil. Stoltenberg II-regjeringen gikk inn for en mer liberal lov - og man tillater nå også internasjonale skoler og toppidrettsgymnas. Dessuten slakket man av på kravet til alternativ pedagogikk, slik at man nå også tillater skoler som pedagogisk bare er litt annerledes enn f.eks. den offentlige skolen. Et eksempel på en slik skole er Nyskolen, som nettopp ikke ble godkjent da loven var slik Dagbladet fortsatt tror at den er - men først ble godkjent under Bondevik II-regjeringen og kunne beholde sin godkjenning, fordi de rødgrønne ikke bare reverserte, men i tillegg liberaliserte den gamle loven.

Dagbladet skriver videre:

"I Norge betaler det offentlige 85 prosent av privatskolenes utgifter. Skolen må bare finansiere femten prosent gjennom foreldrebetaling".

Dette er feil. I Norge betaler det offentlige 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, mens skolen bare har lov til å ta inntil 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen i egenandel. Kapitalutgifter - eller enklere sagt; husleie - må skolen trylle frem på annen måte, f.eks. ved å tigge gaver.

Dagbladet skriver:

"Dette (altså den offentlige finansieringen) gjør det enklere å rekruttere elever til private løsninger enn i land der private skoler faktisk finansieres privat."

Dette er ikke bare feil - det bidrar aktivt til å forvirre leseren.

I alle OECD-land (og mange andre land) finnes det to typer private skoler, nemlig private skoler som mottar offentlig støtte (ofte kalt friskoler) og private skoler som ikke mottar offentlig støtte. Dette har jeg skrevet om gjentatte ganger, bl.a. her, og forskjellen er selvsagt viktig: 

En privat skole som mottar offentlig støtte (på engelsk "government dependent private school" - ofte også kalt "charter schools"), er finansiert, regulert og kontrollert av det offentlige, dvs. at det offentlige kan stille krav til skolen. I Norge er kravene bl.a. at man ikke kan sile inntaket av elever, at man ikke kan ta høye egenandeler, og at man ikke kan ta ut noen former for økonomisk utbytte av driften. 

En privat skole som ikke mottar offentlig støtte (på engelsk "government independent private school"), kan ta inn de elevene den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det utbyttet den vil.

Under Bondevik II-regjeringen ble det bestemt at disse to skoleslagene skulle ha forskjellige navn i loven, nemlig henholdsvis frittstående skoler og private skoler - slik det også er vanlig i mange andre land. De rødgrønne bestemte at begge skoleslag skulle hete private skoler, og det kan nok bidra til forvirringen - men likevel: Det går selvsagt ikke an å sammenligne privatskoler med statsstøtte med privatskoler uten statsstøtte, slik Dagbladet gjør. 

Årsaken til at privatskoler får offentlig støtte i praktisk talt alle land, er at alle elever skal ha den samme muligheten til å velge en slik skole. Og slik er det i Norge: Det er ingen sosioøkonomiske forskjeller av betydning mellom elevene i den offentlige skolen og elever i de privatskolene som mottar offentlig støtte. Det samme er selvagt ikke tilfellet, dersom man sammenligner elever i offentlige skoler med elever i privatfinansierte skoler, som f.eks. de engelske kostskolene. 

Det generelle bildet i alle OECD-land er at det store flertallet av elevene går i offentlige skoler, og at en mindre andel går i privatskoler med offentlig støtte. En ørliten andel går i rene private skoler uten offentlig støtte - men denne andelen er så liten at den nesten er neglisjerbar. Men et eksempel på en ren privatskole i Norge, altså en privat skole som ikke mottar offentlig støtte, som kan sile elever slik den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det økonomiske utbyttet den vil, er Bjørknes privatskole.

De privatskolene som får offentlig støtte i OECD-landene, er som regel fullfinansiert eller nesten fullfinansiert av det offentlige.

Dagbladet skriver videre:

"I Norge er prinsippet at skolene skal være åpne for alle søkere. Men vil privatskoler spisse sine tilbud for å verve elever, kommer dette raskt i konflikt med kravet om at alle skal ha adgang. Idrettslinjer kan vanskelig praktisere lik adgang, uavhengig av talent."

Det er litt vanskelig å forstå hva Dagbladet egentlig mener. Reglene for privatskoler som mottar offentlig støtte, er klare: Grunnskolene må ta inn elevene i den rekkefølgen de melder seg, og dersom det melder seg flere enn det er plass til, må køen ordnes etter saklige kriterier, godkjent av myndighetene. Ett saklig kriterium kan f.eks. være avstand mellom skolen og bosted eller at en elev allerede har søsken på skolen. I videregående, derimot, kan selvsagt privatskoler som mottar offentlig støtte, og som f.eks. har en idrettslinje, ha samme karakterbaserte opptak som de offentlige skolene har. Et toppidrettsgymnas har antagelig de samme opptakskriteriene, enten støtten kommer direkte over statsbudsjettet, slik den har gjort i mange år - eller som privatskolestøtte, slik den gjør nå.

Dagbladets leder, som nok en gang er sterkt negativ til (flere) private skoler med offentlig støtte, er utløst av en artikkel i Klassekampen, som viser at mange av skolene har brutt inntaksreglementet, at Utdanningsdirektoratet har slått ned på dette, og at skolene har fått en frist til å rette opp feilene som er gjort. Slike regelbrudd er selvsagt ikke bra - men før kritikerne blir altfor svulstige, er det kanskje verdt å merke seg at det stort sett forekommer like mange regelbrudd i den offentlige skolen. Forskjellen er imidlertid at de offentlige skolene ikke møtes med like effektive sanksjoner.

Resten av Dagbladets leder preges av spekulasjoner om hvordan det vil gå, dersom vi får flere private skoler med offentlig støtte. Og for å si det kort: Det blir ille. Skolene kommer til å sile vekk stadig flere svake elever, vi vil få mer byråkrati, og skolene vil skaffe seg homogene klasser og overlate problemene til det offentlige. 

Dagbladet kan umulig å ha besøkt mange private skoler, og avisen må ha svært lav tiltro, både til dem som ønsker å drive slike skoler - og til de elever og foreldre som velger dem. Et besøk på en privat grendeskole vil vise at elevgruppen som regel er helt gjennomsnittlig. Et besøk på en privat skole i byen viser ofte det samme: Elevgruppen er ganske representativ for stedet eller byen elevene bor i - men ofte med en langt mer heterogen elevgruppe enn de offentlige skolene har.

Det har vært forsket lite på privatskoler i Norge, bl.a. fordi de rødgrønne stoppet pågående forskning, men noe er gjort. En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning fant ut at en stor andel av friskoleforeldre ofte ønsker friskoler (altså privatskoler med offentlig støtte) fordi de ønsket et mer heterogent miljø, der barna kan møte barn med andre livssyn, annen etnisitet og annen sosioøkonomisk bakgrunn enn de kan møte på den offentlige nærskolen.

Jeg ville heller ikke bli forundret om mange foreldre, som har eller har hatt sine barn i privatskoler, har valgt det - ikke fordi de ønsket å være større, hvitere, rikere og bedre enn andre mennesker - men fordi barnet deres trengte en hjelp eller et miljøskifte som det ikke kunne få på den offentlige skolen.

Norsk offentlig skole er meget bra, men den passer ikke alltid for alle.

Det er merkelig at ikke flere kan ha respekt for det.

 

 

 

 

 

 

Begravelse hos fastpresten

  • 25.03.2014 kl.22:32 i Blogg

I dag fikk vi høre om en ny trend, som skaper diskusjon.

Stadig flere etterlatte ønsker selv å bestemme innholdet i begravelsen når noen av de nærmeste har gått bort. Fortsatt vil de pårørende til over 90 prosent av de som dør, bruke Den norske kirke til begravelsen, men stadig flere av dem ønsker å avvike fra Den norske kirkes liturgi. Noen ønsker helt livssynsnøytrale begravelser. Andre ønsker egen musikk, ofte musikk fra CD - og atter andre ønsker spesielle "underholdningsinnslag", som de mener ærer den døde best. Orgelmusikk skiftes ut med Alicia Keys, fordi - som det ble sagt av en datter til en ung, avdød mor i dag morges - de ønsket å spille "musikk som mamma likte". 

Dette skaper strid i kirken. Noen prester syns det er greit å tilpasse seg, mens andre mener at man ikke kan "tukle" med kirkens liturgi. Kirkens rom er hellig, og da må man også følge den faste oppskriften på begravelsessermonier. Det er adgang til å sette et visst personlig preg på alle seremonier, men for øvrig bør det være kirken selv, presten og organisten som bestemmer. Kirkens rom er hellig, og kirkens ritualer skal ikke "vannes ut". Og som det ble sagt: Levende (orgel)musikk er best.

Saken minnet meg om diskusjonen om reservasjonsmulighet for fastleger.  Denne diskusjonen er interessant nok i seg selv, men den berører sjelden det bakenforliggende problemet - nemlig systemet med fastleger. Uten et fastlegesystem, ingen debatt. Da kunne allmennlegene, forutsatt godkjenning som leger, profilert seg slik de ville - og vi kunne valgt de legene vi likte best.

Skolen er et annet eksempel. Akkurat som vi "tildeles" en kirke og en lege, tildeles vi også en skole, en klasse og en lærer, som har sin "liturgi" (les: f.eks. læreplaner) og faste ritualer, som det ikke kan fravikes fra. Elever og foreldre har ofte andre ønsker, men det er ikke så lett. Likhet er en verdi som står sterkt i Norge, og "fellesskolen" er, som vi alle vet, best.

Men sant skal sies: Også med en de facto statskirke, fellesskole og fastlegeordning er det mulig til å velge annerledes. Det finnes alternative religiøse samfunn, livssynsnøytrale rom, friskoler og leger som ikke har kontrakt med kommunen. Men det er tungvint, vanskelig og til dels stigmatiserende å velge annerledes. Noen mener at man da velger seg ut av fellesskapet og bidrar til å skape et system som bare de sterkeste vinner på. Etter min mening kan det  i høyeste grad diskuteres: Det er ikke de rikeste eller sosialt mest vellykkede menneskene som lider under "enhetssamfunnet".  Den norske kirke har aldri stått i veien for kjendiser som ønsker en spektakulær begravelse. Den står heller ikke i veien for de rikeste, som kan betale for å skaffe levende musikk i en helt annen klasse enn kirken selv kan tilby. 

Men er dette viktig?

Ja, jeg tror det er viktig.

Jeg tror dette berører et av de viktigste og vanskeligste temaene for de politiske partiene i årene som kommer - nemlig spørsmålet om hvor langt valgfriheten skal strekke seg og innenfor hvilke rammer den skal kunne utfolde seg. Hva og hvor mye skal vi kunne velge uten å melde oss ut? Når er man ikke lenger et respektert medlem av fellesskapet, og hva betyr forresten "fellesskap"? I NRK Aktuelt i kveld sa Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet at hennes fremtidsvisjon var å sikre den enkelte frihet gjennom sterke fellesskap. Men utfordringen blir nok å gi en slik visjon et konkret innhold.

I fremtiden vil vi nemlig leve i et stadig mer mangfoldig samfunn. Det skyldes delvis at det kommer mennesker til Norge fra andre land og kulturer - som turister, arbeidstakere og flyktninger. Men det skyldes også at nordmenn reiser til andre land og kulturer og tar med seg impulser og inntrykk hjem - og at vi påvirkes og påvirker gjennom TV, kultur og ny teknologi. Og det skyldes stadig høyere velstand og kunnskapsnivå i befolkningen, at færre frykter autoriteter, og at flere kan og vil ta ansvar for å forme sitt eget liv. 

Men hvordan skal politikken møte dette? Skal den krampaktig holde igjen og stadig føre en "siste skanse-politikk", eller skal den, mer offensivt, forsøke å møte det nye mangfoldet med mer adekvate løsninger?

Utfordringen er stor for alle partier - men den er størst for venstresiden, som er veldig bundet til tanken om kollektive løsninger, enhet, stat og et politiker-definert fellesskap.

 

Reservasjonsdebatt på avveie

  • 10.03.2014 kl.21:27 i Blogg

22. januar ifjor deltok jeg på et seminar på Stortinget, der man drøftet om man burde formalisere en rett for fastlegene til å reservere seg mot å henvise til abort.

Blant dem som deltok, var daværende helseminister Jonas Gahr Støre, professor Aslak Syse, overlege og tidligere leder av Allmennlegeforeningen Jan Emil Kristoffersen, og tidligere dommer ved Menneskrettighetsdomstolen i Haag, Hanne Sophie Greve. De to første var mot å formalisere en reservasjonsrett, mens de to siste var for. Også helsepolitisk talsmann for Høyre, Bent Høie, deltok på møtet, og også han uttalte seg mot en formalisert reservasjonsrett. 

Men selv om meningene var delte, var det en rolig og konstruktiv stemning på møtet - og det ble uttrykt både tvil om eget standpunkt og forståelse for det andre mente. Møtet utviklet seg slik at spørsmålet om reservasjon etter hvert i stor grad fremsto som et praktisk spørsmål - om hvorvidt det var mulig å kombinere to viktige hensyn, nemlig hensynet til kvinners rett til selvbestemt abort og en mulighet for fastleger til å kunne reservere seg mot å henvise til abort. Da jeg til slutt stilte spørsmål om dette, fikk vi også et positivt svar: Både Støre og Høie uttalte at de ikke var uvillige til å sette seg ned og finne en løsning som alle kunne leve med, dersom det var mulig. 

Den samme konstruktive stemningen var til stede da Civita arrangerte et frokostmøte om saken høsten 2012.

Men det var da. 

Siden har saken vokst til helt utrolige høyder, og frontene har blitt meget steile. På den ene side finnes enkelte som ikke anerkjenner at dette er et viktig spørsmål for mange "reservasjonsmotstandere", slik f.eks. Dagrun Eriksen var et eksempel på da hun uttalte at det var "trist og pinlig" at så mange kvinner engasjerte seg i dette fremfor i andre og viktigere spørsmål 8.mars. På den annen side er det enda flere som bruker svært sterke ord og uttrykk om dem som ønsker at fastlegene skal ha en reservasjonsmulighet. Og for å si det sånn: Hvis det er slik vi skal takle etiske debatter i fremtiden, kan det bli tøft for noen hver.

Selv har jeg forlengst gitt uttrykk for hva som er mitt syn i denne saken, og det skjedde lenge før det var snakk om hestehandler eller samarbeidsavtaler mellom regjeringspartiene og KrF. Jeg har også, sammen med en representant for tankesmien Skaperkraft, vært medforfatter av et Civita-notat. Etter min mening bør fastlegene kunne ha en mulighet til å reservere seg, så lenge dette er forenelig med alle kvinners rett til selvbestemt abort.

Ordene "rett" og "mulighet" brukes om hverandre i debatten - også i årets 8.mars-tog - men forskjellen er vesentlig. Det å reservere seg av samvittighetsgrunner er nemlig ikke pr definisjon greit - og det er heller ikke en rett man kan påberobe seg uansett situasjon. Begge deler avhenger av forholdene: Det er f.eks. ikke akseptabelt at en lege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot å utføre en bestemt handling, dersom dette setter pasientens liv i fare - og det er ikke mulig å gi en lege reservasjonsrett, dersom dette setter pasientens rettigheter til side. Det som diskuteres, er derfor om legene bør ha en mulighet til å reservere seg, dersom det ikke går utover kvinners rettigheter.

Jeg mener fortsatt at dette bør være mulig, og det er både verdimessige og praktiske grunner til det.

For å ta verdiene først:

For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier. 

Dette tror jeg alle er enige i. For å sette det på spissen: Det var tysk helsepersonell som først, dvs. før krigen, reagerte mot statens eutanasiprogram overfor "avvikere" og "åndssvake", og som fikk satt en stopper for dette. De sto altså opp mot statsmakten da denne satte grunnleggende verdier til side.

Jeg tror dessuten alle er enige i at det også i et liberalt demokrati som vårt må være mulig å reservere seg, også for fastleger, dersom forholdene tilsier det. Jeg tror, for eksempel, de aller fleste vil si at det er opplagt at en fastlege skal kunne reservere seg mot å henvise til eutanasi, dersom det blir tillatt i Norge, noe jeg også har skrevet om på bloggen min før. 

Jeg skriver dette, som jeg vet at noen vil betrakte som søkte eksempler, fordi de illustrerer at det neppe er mange som prinsipielt sett er for eller mot en reservasjonsmulighet per se - det er konteksten som avgjør om vi mener det er riktig. Ingen ønsker at en lege skal kunne reservere seg mot "alt" som er vanskelig - men ingen ønsker heller leger som ikke synes noe er vanskelig, og som er likegyldige til alt. 

Hva er så konteksten når det gjelder spørsmålet om hvorvidt fastleger skal få reservere seg mot å henvise til abort? La meg nevne noe:

* Abort er allerede anerkjent som et samvittighetsspørsmål i loven, ettersom helsepersonell allerede har en lovfestet rett (i dette tilfellet er det en rett) til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. Man kan selvsagt ha ulike meninger om hvorvidt det å henvise til abortinngrep bør kunne gi samvittighetskvaler, men faktum er at det gjør det for noen - og at selve temaet, abort, er anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

* Antallet fastleger som har slike samvittighetskvaler, er meget lite. Ingen vet det eksakte antall, men et anslag er at det gjelder ca. 200 av de i alt 5000 fastlegene vi har i dag.

* Fastleger med slike samvittighetskvaler, har praktisert en form for reservasjon helt siden vi fikk loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. Det har vist seg umulig å kartlegge nøyaktig hvilke effekter dette har hatt. Man kan f.eks. ikke utelukke at det finnes kvinner som har følt seg dårlig behandlet, og som har funnet det for belastende å klage. Totalt sett har helsemyndighetene greid å finne frem til 16 kjente tilfeller av reservasjoner, inkludert henvisning til assistert befruktning - men ingen fylkesmenn har rapportert om at pasienter har hatt problemer med å få den hjelpen de trenger. Det foreligger bare én klage, og den er fra 2004.

* De fastlegene som har praktisert reservasjon, kan sies å ha bedrevet en form for sivil ulydighet - men det har vært akseptert. I 1993 skrev Aslak Syse: "Blant distriktsleger har det hele tiden vært enkelte som ikke har oppfylt de plikter loven pålegger den lege som kvinnen oppsøker. Imidlertid fastslo Sosialdepartementet (St.meld. nr. 17 (1982-83) s. 17) at disse representerer et fåtall (under 30), og at det i alle distrikter fantes leger som ikke bryter denne tjenesteplikten. Helsedirektoratet har nøyd seg med å påpeke overfor de sivilt ulydige hvilke plikter loven pålegger dem, "uten noen form for sanksjoner"." 

* Skal man oppsummere de siste ca. 40 år, har det altså vært praktisert en reservasjonsadgang av og for et fåtall leger. De har i praksis hatt en avtale med kommunen og med sine kolleger, som gjør at de har sluppet å henvise til abort, samtidig som kvinnene har blitt hjulpet av andre leger. Dette har sentrale myndigheter visst og akseptert, og det gjelder også de to Stoltenberg-regjeringene.

* I dag er fastlegene i ferd med å få en stadig mindre rolle. Ifølge fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou, går ca. 90 prosent av kvinnene som ønsker abort, direkte til sykehusene. "Dette er bare politikk og har ikke noe med virkeligheten å gjøre", sier han om debatten og viser til at fylkeslegen ikke har hatt én eneste klage på 10 år, og at han ikke har fått inn noen meldinger om leger som reserverer seg. På små steder mener han at unge kvinner kan henvende seg direkte til helsesøster på skolen, slik at de unngår å gå til fastleger de kanskje har "arvet" fra foreldrene.

Til konteksten hører det kanskje også at reservasjon hverken er et ukjent fenomen i andre yrkesgrupper - eller for helsepersonell i andre land, slik en arbeidsgruppe i Legeforeningen har funnet ut. 

* Både for og blant prester, jordmødre, sykepleiere, advokater, militære og apotekere finnes det og diskuteres det ulike reservasjonsordninger - men felles for dem alle er at man stort sett løser slike problemer ganske pragmatisk gjennom kollegiale ordninger, der noen stepper inn for andre, som - av ulike grunner - kan ha problemer med å utføre visse oppgaver, og at den som mottar tjenestene, i liten eller ingen grad blir berørt av dette. Advokat Geir Lippestad, som også er styreleder i den nye tankesmien Agenda, mener at legene ikke bør ha en reservasjonsmulighet og sammenligner deres situasjon med sin egen som advokat  - men jeg syns ikke det virker som en god parallell. Ifølge Advokatforeningen er en advokat aldri forpliktet til å påta seg et oppdrag og heller ikke forpliktet til å begrunne hvorfor han eller hun eventuelt ikke tar oppdraget. Situasjonen ville kanskje stilt seg annerledes, dersom vi hadde en ordning med "fast-advokater", men det har vi heldigvis ikke.

* Også i andre land finnes det bestemmelser og/eller praksis, som gjør at helsepersonell eller leger kan reservere seg mot å delta i handlinger som strider mot deres personlige overbevisning. 

Så i lys av alt dette: Vil en formalisering av reservasjonspraksisen vi hadde i Norge til 2011, og formodentlig fortsatt har, føre til en bedre eller dårligere situasjon for abortsøkende kvinner?

Etter debatten å dømme, mener reservasjonsmotstanderne at situasjonen for abortsøkende kvinner blir verre, dersom reservasjonspraksisen blir formalisert - dvs. at myndighetene ikke lenger bare ser gjennom fingrene med at det skjer - men aktivt bestemmer hva som skal være betingelsene for at det skal kunne skje. Etter min mening er det helt motsatt: Med klare, åpne og strenge premisser for når det skal være mulig å reservere seg - og på hvilken måte det skal skje - vil situasjonen for abortsøkende kvinner kunne bli bedre, bl.a. fordi det vil bli helt klart hvilke leger som har reservert seg, og fordi det skal bli enda lettere å henvende seg direkte til et sykehus. 

Hva vil skje, dersom man alternativt fastslår at ingen leger skal kunne reservere seg? Man vil antagelig måtte akseptere en overgangsordning for de legene, hvis praksis allerede har vært praktisert og tolerert, men utover det?

Mitt tips er at vi fortsatt vil ha en form for uformell reservasjonspraksis, der man gjennom kollegiale ordninger sørger for at leger som har store samvittighetskvaler mot å henvise til abort (og eventuelle andre handlinger), slipper å gjøre det, men uten at pasientene merker noe til det. Det er slik praksis ser ut til å være i yrker der man støter på samvittighetsspørsmål. En prest hjelper en annen prest. En advokat overlater et oppdrag til en annen. Apotek-ansatte finner ordninger med sin arbeidsgiver og kollegene, og jordmødrene løser problemene på vakt. Derfor er det ikke sikkert at situasjonen blir så veldig annerledes enn i dag, selv om vi kanskje vil late som den blir det. Men åpenhet om hvem som reserverer seg, vil det ikke være.

I et samfunn som kulturelt og religiøst blir stadig mer pluralistisk, vil vi kunne støte på flere vanskelige spørsmål om reservasjon, og de blir ekstra vanskelige når vi har systemer som monopoliserer visse tjenestetilbud. Det er logisk at det er vanskeligere å la fastleger og politifolk reservere seg enn det er å la farmasøyter eller advokater gjøre det. Men hver debatt bør tas for seg, og, aller helst, i litt roligere former enn den vi ser nå. Jeg er enig med Gerd-Liv Valla når hun sier at debatten er ute av proporsjoner, at den til dels har vært ufin, at den ikke har noe med retten til selvbestemt abort å gjøre - og at det må kunne gå an å ta hensyn til de få legene dette gjelder. 

Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå argumentene fra dem som ønsker å frata fastlegene den de facto reservasjonsmuligheten de har hatt frem til 2011 og i virkeligheten fortsatt praktiserer.

Men jeg syns det er litt rart at ikke flere også har forståelse for det motsatte standpunkt - nemlig at det har en verdi å kunne imøtekomme et mindretall med store faglige og/eller moralske kvaler på et område som dreier seg om liv og død - og at vi bør kunne gjøre det, så lenge det kan skje uten at det går utover kvinnenes rett til å få den hjelpen de trenger.

 

 

 

 

KS og lærernes arbeidstidsavtale

  • 22.02.2014 kl.14:41 i Blogg

Klassekampen skriver i dag at jeg "kaster meg inn" i striden mellom lærerne og KS, og at jeg "støtter KS i lærerstriden". Dette har ikke Klassekampen dekning for å skrive. Jeg har ikke gitt uttrykk for støtte til noen av partene i striden, og jeg har - for den sakens skyld - heller ikke satt meg inn i KS sine krav i forhandlingene.

Det jeg snakket med Klassekampen om, er denne utredningen - som beskriver særarbeidstidsavtalene i henholdsvis skolen, helse- og omsorgssektoren og politiet. Og som jeg også sa til Klassekampen: I alle tre sektorer skaper disse arbeidstidsavtalene noen utfordringer og problemer. Gjørv-kommisjonen beskrev noen av problemene i politiet - f.eks. at politiet er minst på jobb når kriminaliteten er størst. Civita og mange andre har beskrevet problemene i helse- og omsorgssektoren, der avtalene fører til behov for enormt mange ansatte med små deltidsstillinger. I skolen skaper avtalen også problemer, f.eks. med å få til etter- og videreutdanning eller gode vikarløsninger. I alle tre tilfeller skaper dessuten avtalene behov for mye administrasjon for å få "kabalene" til å gå opp.

Jeg understreket videre overfor Klassekampen at det er delte meninger om hvor store problemene er, og hva løsningen eventuelt skal være - og at dette er et forhandlingspørsmål, der det alltid er et spørsmål om å gi og ta. Også dagens arbeidstidsavtaler er et resultat av forhandlinger mellom partene, der de ofte har stått langt fra hverandre før de har blitt enige. Da Klassekampen ba om en kommentar til den pågående striden mellom Utdanningsforbundet og KS - og uttalelser som er kommet fra enkelte politikere om striden - avslo jeg dette, bl.a. fordi det er helt naturlig at slike forhandlinger fører til strid, og at det ikke alltid er lett for utenforstående å vite hvordan ulike utspill og uttalelser skal tolkes. Forhandlinger som dette preges selvsagt også av mye taktikk.

Arbeidstidsavtalen i skolen er ikke perfekt. Den kan helt sikkert bli bedre, og det er sikkert også mye som kan læres av skoler som har eksperimentert med alternative avtaler. Jeg syns derfor det et fint at arbeidstidsavtalen drøftes mellom partene. Men det betyr ikke at Civita eller jeg tar stilling til den ene eller andre partens krav midt i en forhandling.

Nord-Koreas samfunnsmodell

  • 20.02.2014 kl.21:51 i Blogg

Nord-Korea, som har 20 -25 millioner innbyggere, er verdens mest lukkede land, et av verdens fattigste land og verdens verste regime.

Utallige rapporter har fortalt om redselsfulle menneskerettighetsbrudd og en isolert og undertrykt befolkning. Lederskapet går i arv, og lederne dyrkes som guder. Mennesker som kommer i veien for lederne, henrettes. Så mange som 200.000 personer antas å sitte i konsentrasjonsleirer. Mange av dem er født der og vet ingenting om verden utenfor.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra Nord-Korea. Men forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er - om mulig - verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser.

Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide. For som det heter i festspillprogrammet om Morten Traaviks "grensesprengende teaterkonsert" Kardemomyang: Det er en "samproduksjon mellom Festspillene i Bergen, Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser".

Da jeg spurte Festpillene på twitter om hvordan de ville markere sitt samarbeid med verdens verste regime, fikk jeg til svar at de ikke samarbeidet med regimet - kun med nord-koreanske kunstnere.

Men det stemmer jo ikke. Det står svart på hvitt i programmet at man samarbeider med Den Demokratiske (sic!) Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser. Da jeg gjorde oppmerksom på dette, fikk jeg til svar at det var en feil, da dette "ene og alene dreier seg om tillatelse til bruk av et foto".

Jeg må innrømme at jeg tviler - av to grunner.

Den ene grunnen til at jeg tviler, er at det er Morten Traavik som står bak. Han har, som det også står i programmet, de senere år samarbeidet mye med nord-koreanske myndigheter.

Den andre grunnen til at jeg tviler, er at jeg tror det er umulig for nord-koreanske kunstnere å delta på Festspillene i Bergen uten at nord-koreanske myndigheter, og dermed verdens verste regime, er involvert og har kontrollen. Hva som skjer med disse kunstnerne før og etter turen til Bergen, tror jeg derfor ingen kan vite. Regimet er ekstremt.

Tvilen melder seg også når man leser presentasjonen av teaterkonserten i Festspillenes program: Stykket skal visstnok åpne "opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap". Etter min mening krever det ikke veldig mye refleksjon å gjøre seg opp en mening om den "samfunnsmodellen" Nord-Korea presenterer, men hvis det sies rett ut i den "blendende" teaterkonserten, hvilke følger får det for de nord-koreanske kunstnerne? Kanskje det ikke får noen konsekvenser overhodet, men vet Festspillene det?

Store deler av kulturlivet har, etter min mening, ofte latterliggjort seg selv ved å kreve "kulturboikott" av Israel. I 2010 viste Festspillene at de ikke lot seg rive med på denslags - og inviterte fremragende israelske kunstnere til Bergen. Det var bra.

Av en eller annen grunn er det ingen i kulturlivet som krever "kulturboikott" av Nord-Korea, og det er i og for seg også bra. For som Festspillenes direktør, Anders Beyer, skriver til meg på twitter: "Man kan forholde seg til diktaturer man tar avstand fra ved å gjennomføre en boikott eller åpne for møter mellom mennesker. Festpillene har valgt det siste."

Her er jeg helt på linje med Beyer og Festspillene. Boikott er sjelden eller aldri bra - kontakt mellom mennesker er det nesten alltid.

Problemet er bare at det er en vesentlig forskjell på Israel og Nord-Korea.

Forskjellen er at det ikke er mulig for kunstnere i Nord-Korea å delta i "møter mellom mennesker" fra andre land uten at regimet er involvert og har full kontroll. Dermed risikerer man også å legitimere regimet og sette menneskene man møter, i, bokstavelig talt, livsfarlige situasjoner.

Israelske kunstnere kan fritt og uhindret reise til Bergen, og de risikerer ingenting.

Nord-koreanske kunstnere må innordne seg regimet, og de risikerer alt.

 

 

 

 

Tynnhudet kulturliv?

  • 18.02.2014 kl.16:27 i Blogg

Kritikerne har rett i at Thorhild Widvey ikke burde ha ringt styrelederen i MiST for, slik hun forklarer det, å forhøre seg om fakta i saken om den famøse teksten i vårprogrammet til Trondheim kunstmuseum. Det er ikke en formell feil, men Jon Wessel-Aas har rett i at denne typen handlinger fra en statsråds side kan ha "en nedkjølende effekt på ytringsfriheten til de ansatte" i offentlig sektor. (Adresseavisen 15.2. - ikke på nett).

Men når noen mener at telefonen fra Widvey er uttrykk for "vilkårlig maktutøvelse", at Widvey bør vurdere sin stilling, og at statsministeren, ifølge Dagsavisens Arne Strand, burde gitt Widvey reisepass på grunn av håndteringen av denne saken, er den kommet fullstendig ut av proporsjoner.

For det første:

Museene i Sør-Trøndelag, MiST, er ingen underliggende etat under Kulturdepartementet. Staten har ikke engang en eierandel i museene og oppnevner ingen av representantene i styret. Kulturministeren har derfor ingen instruksjonsmyndighet overhodet over noen del av Museene i Sør-Trøndelag. Dette vet hun selv, og det vet nok også styret og administrasjonen i MiST og ledelsen ved Trondheim kunstmuseum.

For det annet:

Thorhild Widvey har, slik hun forklarer det, ikke forsøkt å instruere noen eller legge bånd på noens ytringsfrihet. Hun har, slik hun har sagt flere ganger, kun forsøkt å innhente fakta om en potensiell mediesak hun ble varslet om da hun kom hjem fra reise. Opposisjonen ser ut til å mene at det hadde vært helt annerledes og bedre, dersom departementet hadde innhentet disse faktaene på vegne av statsråden - men hva hjelper egentlig det? I begge tilfeller vil det jo være statsråden som ber om informasjon. 

For det tredje:

Opposisjonen lurer på hva statsråden skulle bruke informasjonen til, men også det har hun svart på: Hun ville være oppdatert om hva (medie)saken gjaldt, dersom hun fikk spørsmål fra kolleger, bl.a. i FrP, som er omtalt i den angjeldende teksten. 

For det fjerde:

Telefonen fra Widvey ville neppe  fått noen konsekvenser overhodet, om ikke forholdet mellom direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, og direktøren for MiST, Suzette Paasche, hadde vært så elendig som det tydeligvis er. Det viktige er imidlertid at den ikke legger noen nødvendig føring på den politikken den nye regjeringen vil føre når det gjelder å gi økt frihet til kulturlivet. Omtrent samme dag som kritikken mot Widvey eksploderte, utnevnte hun Per Edgar Kokkvold til ny leder i Kringkastingsrådet. Kokkvold er kjent for å være sosialdemokrat og ha sine meningers mot, og Widvey har i alle fall ikke forsikret seg eller FrP mot kritikk når hun har utnevnt han til ny leder i en periode som vil være preget av omfattende og kontroversiell debatt om NRK.

For det femte:

Kritikerne har rett i at direkte henvendelser som den Widvey har foretatt, er uheldige, dersom de blir del av et mønster, og statsråden gir uttrykk for forventninger om hva ledere for kulturinstitusjoner skal ytre seg om eller hva kunsten skal uttrykke. Siden så store deler av kulturlivet er avhengige av statlige midler, som også MiST er, kan det føre til en selvpålagt sensur vi ikke ønsker. Selv tror jeg dette er et virkelig fenomen, noe som bl.a. fremkommer her, men jeg tror ikke det er slike telefoner som har skapt fenomenet. Jeg tror føringene er sterkere enn som så.

På kulturlivets område vil det bl.a. dreie seg om innholdet i tildelingsbrev, om hvorvidt det knyttes politiske betingelser til støtten som gis og om det å ha et utpreget instrumentelt syn på kunsten og kulturen, slik vi bl.a. så under den forrige regjering. Det er på disse områdene den nye regjeringen må vise at den har et annet syn og følger en annen linje, dersom den virkelig skal gi større frihet til kunsten og kulturlivet. En telefon fra Widvey til MiST kan ikke ødelegge det, selv om noen liker å fremstille det slik. Og skulle noen likevel tro det, får Widvey og Regjeringen rikelig med muligheter til å motbevise påstanden, f.eks. når det skal tildeles midler til kulturlivet i statsbudsjettet for 2015 eller når det skal oppnevnes nye styrerepresentanter i underliggende etater eller medlemmer av kulturlivets styrer, råd og utvalg.

I NRKs Kulturnytt i dag morges var den avtroppende direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, opprørt over å leve "i et samfunn der statsråder løper rundt i kulturinstitusjoner og tilretteviser dem". Og han har et poeng: Hadde dette vært tilfellet, hadde det vært sterkt kritikkverdig. Men det er det altså ikke, dersom vi skal tro Thorhild Widvey. Og vi kunne jo snudd på det og reist følgende kontrafaktiske spørsmål: Hvordan ville kulturlivet stilt seg til at en mann i Kyanders stilling, i et museumsprogram, fremstilte SV som farlig, fordi partiet bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse og menneskerettigheter gjennom sine svermerier for diktaturer? Ville Trond Giske fått like mye pepper fra kulturlivet, dersom han hadde ringt for å orientere seg om en slik sak?

For øvrig er det interessant å merke seg hvor tynnhudet kulturlivet er når det blir avdekket at myndighetene i Norge har tatt en telefon til en kulturinstitusjon - og hvor tykkhudet det virker når kunstnere i Norge innleder et samarbeid med myndighetene i f.eks. Nord-Korea.

Men heldigvis finnes det hederlige unntak

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sandberg har rett

  • 17.02.2014 kl.22:22 i Blogg

I dag var det to, litt sinte, debatter på Dagsnytt 18.

Typisk nok dreide begge seg om utspill fra FrP. Det gjaldt bl.a. Carl I Hagens ønske om en egen innvandringsetat for å sikre bedre integrering og språkopplæring for barn av innvandrere, Oslo Fremskrittspartis vedtak om å innføre en karensdag i sykelønnsordningen - og ønsket om en egen folkeavstemning om innvandring, som er nedfelt i Fremskrittspartiets program.

Typisk nok tas også utspillene fra FrP unødig ille opp. Carl I Hagen, for eksempel, ble sterkt kritisert av Ap i Dagsnytt 18, enda det er veldig vanskelig å høre hva som er forskjellen på det FrP og Ap mener om integrering og språkopplæring for barn av innvandrere.

Uenigheten om folkeavstemninger er mer reell - for her skiller FrP, Rødt og MDG seg ut i den norske partifloraen - som tre partier som mer enn andre mener det er riktig med hyppige folkeavstemninger, noe min kollega Bård Larsen skrev om i VG forleden.

Min kommentar her dreier seg imidlertid ikke om selve sakene - men om det som var temaet for debatten mellom nestlederne Per Sandberg i FrP og Ola Elvestuen i Venstre - og som også er tatt opp av mange andre i det siste: Skal det være lov for de fire samarbeidspartiene - Høyre, FrP, KrF og Venstre - å fremme og tale for sine primærstandpunkter, som enten ikke har vært tema for avtalene de har inngått, eller som de ikke har fått gjennomslag for?

I denne debatten syns jeg Sandberg har viktige poenger.

Selvsagt kan det ikke være slik at partiene, stortingsgruppene eller medlemmer av Regjeringen bryter avtaler som er inngått.

Men derfra til å si at ikke partienes lokalforeninger og enkeltmedlemmer kan fremme krav, ønsker og meninger som de, på grunn av samarbeidet, ikke kan nå frem med nå, mener jeg er for drøyt. Ja, ikke bare drøyt - jeg tror det er uklokt.

I Dagsnytt 18 kom det frem særlig to innvendinger mot å fremme primærstandpunkter på denne måten:

Ola Elvestuen poengterte at FrPs stortingsgruppe eller regeringsfraksjon ikke kunne gå inn for en folkeavstemning om innvandringspolitikken, siden det er inngått en avtale om innvandringspolitikken mellom de fire partiene. Det har han rett i, men dette forstår jo også FrP. Oslo FrPs nye leder sa det selv i Politisk kvarter i dag morges: Oslo-partiet hadde riktig nok vedtatt at de ønsker en karensdag i sykelønnsordningen, men dette er ikke et krav som vil bli fremmet i Stortinget eller i Regjeringen, ettersom man har inngått en avtale om ikke å røre sykelønnsordningen i denne perioden.

Programlederen på sin side spurte om ikke velgerne blir forvirret av at et parti - i dette tilfellet FrP - snakket med "to tunger" ved både å fremme sitt primærstandpunkt og gi beskjed om at dette er et standpunkt som partiet ikke fullt ut kan forfølge, f.eks. i Stortinget og i regjering. Men dette er jo en risiko det er opp til FrP selv å ta, og dessuten er det ikke sikkert at velgerne har så vanskelig for å forstå dette. Det er ikke pr definisjon "dobbeltkommunikasjon" og fortelle at man 1) har et standpunkt man vil kjempe for på lang sikt, mens man 2) har valgt å inngå et kompromiss på kort sikt.

Og her er vi ved noe av poenget. Jeg tror det er to viktige grunner til at samarbeidspartiene må ha lov til å fremme sine primærstandpunkter og la de tusen blomster blomstre - bare spillereglene blir fulgt:

For det første må det være helt legitimt å drive et langsiktig påvirknings- og overbevisningsarbeid overfor velgerne. Vel er det umulig å innføre innstramninger i sykelønnsordningen nå, men skal det bli mulig i fremtiden - og f.eks. når samarbeidspartiene inngår en ny avtale for en ny periode - må man kunne ha en dialog med velgerne og fremføre sine argumenter i det offentlige rom.

For det annet tror jeg hele samarbeidsprosjektet er avhengig av at den politiske debatten i de fire partiene og deres omland er levende og inspirerende - og ikke pakket inn i formaliteter, munnhuggeri om hvem som holder avtaler eller ikke - eller, slik inntrykket var av det rødgrønne prosjektet - stram regi fra toppen. På den måten går idedebatten en sikker død i møte, og dermed dør også prosjektet - men hva verre er: Det blir vanskeligere å reise seg igjen.

Profesjonelle politikere glemmer ofte hva som opprinnelig virket så tiltrekkende med politikk. Ofte er det muligheten til å diskutere de evige spørsmål, ta dristige standpunkter, tenke stort, reparere feil og bevege verden.

Hvis disse mulighetene fratas folket på grasrota, risikerer de på toppen å måtte seile sin egen sjø.

Derfor støtter jeg Per Sandberg i denne debatten: Partienes medlemmer og tillitsvalgte, og helst også velgere, må lære og forstå hvilke avtaler man har inngått, lære seg å glede seg over de seirene som vinnes, og samtidig forstå hvilke begrensninger slike avtaler legger på partiene.

Men ellers må takhøyden være stor.

For dersom debatten holdes levende, kan Solberg-regjeringen få noen gode ideer også til sin neste periode.

Uten en levende debatt, derimot, vil regjeringen stå fattig tilbake.

All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementene.

 

Solbergs metode

  • 16.02.2014 kl.22:38 i Blogg

Ivrige lesere av denne bloggen vil vite at jeg mang en gang har stilt meg svært kritisk til den tiltagende bruken av det såkalte underutvalget i regjeringen. Jeg kommenterte det bl.a. her , og jeg skrev også om underutvalget i Aftenposten i 2010.

Jeg føler at jeg har snakket for døve ører. Få har interessert seg, og noen av dem som har gjort det, har ment at det ikke var noe problem eller ikke noe å bry seg med.

Jeg er uenig. Jeg mener det er svært uheldig, dersom regjeringen utvikler seg til å bli et sandpåstrøingsorgan, mens en liten krets på tre - fire personer, uten noen forankring i vår konstitusjon, blir den egentlige "regjeringen". En slik maktfordeling kunne man jo diskutert, hvis det var formelt forankret, men så lenge alle statsråder er like ansvarlige for de beslutninger som treffes av statsrådene og av Kongen i statsråd, må de også ha innflytelse på de beslutningene som treffes, selv om det kan gjøre arbeidet litt mer tungvint.

Omsider er det en forsker som har studert underutvalgets rolle, og funnene han har gjort, samsvarer godt med mitt eget inntrykk og mine egne erfaringer.

Kristoffer Kolltveit kan bl.a. dokumentere at underutvalget oppsto i forbindelse med omdanningen av regjeringen Willoch til en trepartiregjering (Høyre, KrF og Sp) i 1983, og at det siden er et utvalg som i hvert fall har vært i virksomhet i alle koalisjonsregjeringer - kanskje også, om enn muligens mindre formelt, i rene Ap-regjeringer.

Men bruken av underutvalget har forandret seg.

For det første har underutvalget gradvis blitt mye mer brukt. Underutvalget møttes svært sjelden i Willoch- og Syse-regjeringen, mens det møttes regelmessig og ganske ofte i f.eks. Bondevik II-regjeringen. Men møtene i underutvalget eksploderte nærmest under Stoltenberg II-regjeringen, og det var også da man bestemte at forvaltningen skulle forberede egne notater til underutvalgets møter. Statsråder i Stoltenberg II-regjeringen går dessuten, slik jeg oppfatter det, lenger enn andre i å mene at regjeringen i mange saker nærmest ble satt på sidelinjen av de reelle drøftelsene.

For det annet har bruken av underutvalget, ifølge Kolltveit, gått fra å brukes til forhåndsdrøftelser til å brukes til hestehandler. Kåre Willoch var veldig opptatt av at underutvalget ikke skulle overta regjeringens rolle, men bare forberede drøftelsene i regjeringen - mens det under Stoltenberg II-regjeringen i realiteten ble gjennomført mange avsluttende drøftelser i underutvalget, der det bl.a. ble inngått rene hestehandler - der gjennomslag i en sak ble byttet mot gjennomslag i en helt annen, ikke beslektet sak.

For det tredje har den tiltagende bruken av underutvalget ført til mer maktkonsentrasjon i regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor, kanskje uten å forestå noen bedre reell samordning og uten å ha dypere kompetanse, likevel har fått mer makt til å "hestehandle". Under Stoltenberg II-regjeringen, f.eks., fantes det i realiteten også et slags "under-underutvalg", ledet av statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, som i realiteten også avgjorde mange saker.

Det er i lys av denne utviklingen det er interessant å se hva som nå skjer under den nye Solberg-regjeringen.

Solberg-regjeringen, som foreløpig bare har sittet i ca. fire måneder, har nemlig så langt valgt en helt annen arbeidsform.

Riktig nok fins det et underutvalg, som består at Erna Solberg, Siv Jensen, Jan Tore Sanner, Ketil Solvik-Olsen og Vidar Helgesen - men det har så langt praktisk talt ikke vært i bruk.

Det ligger ikke nødvendigvis prinsipielle årsaker til grunn for dette. Kanhende har Erna Solberg et mer pragmatisk syn på dette enn jeg har. Jeg syns likevel det er svært positivt, dersom Regjeringen kan greie seg med mindre bruk av underutvalget enn hva som har vært tilfellet til nå - og at Solberg dermed kan bryte en svært uheldig utvikling, som mange, som har vært i "systemet", kanskje betraktet som uavvendelig.

Dersom underutvalget skal brukes mindre, må regjeringen brukes mer - dvs. at flere av sakene må behandles i sin fulle bredde i regjeringen i plenum.

Hva er fordelene med det?

Jeg tror det er flere:

Jeg tror vi får færre "hestehandler" i regjeringen, og det er bra. Når man "kjøper" og "selger" saker, som ikke har noe med hverandre å gjøre, ligner det litt på House of Cards, som ikke akkurat presenterer politikkens mest edle sider.

Jeg tror vi får mer helhetstenkning. Statsrådene blir tvunget til å inngå reelle kompromisser og tenke helhet, bl.a. fordi de blir presentert for alle relevante argumenter - og fordi det er nødvendig, hvis de overhodet skal få tid til noe annet enn å sitte i langdryge regjeringskonferanser.

Jeg tror vi, i heldigste fall, kan få en mer effektivt arbeidende regjering. Statsrådene vil ha et sterkere incentiv til å bidra til effektiv saksbehandling, dersom de vet at de ikke bare kan "lempe" de vanskelige sakene over til et underutvalg. Kanskje kan det også hjelpe på gjennomføringsevnen, dersom alle statsråder føler seg mer dedikert til et felles prosjekt?

Thomas Boe Hornburg i Aftenposten skrev en interessant og god artikkel i forbindelse med Regjeringens 100 dagersmarkering. Han skilte mellom "politics" og "policy" og mellom det Regjeringen har prestert til nå og det den skal prøves på i tiden som kommer.

Jeg kunne brukt samme beskrivelse når det gjelder Regjeringens arbeidsmåte. For en ting er å greie seg uten underutvalg til nå - noe annet er å greie seg uten underutvalg i tiden som kommer. Dessuten er det nok lettere med to partier i regjering enn med tre.

Uansett: En viss bruk av et slikt utvalg er svært forståelig, særlig hvis det bare brukes til f.eks. forhåndsdrøftelser. En utstrakt bruk av utvalget med sikte på å treffe beslutninger på bekostning av drøftelser i regjeringen, er imidlertid ikke tilrådelig. 

Stoltenberg satte en ny standard når det gjaldt relasjonene mellom underutvalg og regjering og mellom regjeringen og Stortinget. Det vil sikkert flere forskere komme tilbake til.

Også Solberg har muligheten til å sette en ny standard.

Mer bruk av regjeringskollegiet og mindre bruk av underutvalget er en bra begynnelse. 

 

 

 

 

 

Revolusjon i Belgia

  • 14.02.2014 kl.11:52 i Blogg

Som første land i verden besluttet Belgia i går å tillate eutanasi - eller det som også blir kalt aktiv dødshjelp - for barn under 12 år.

Det er blitt omtalt som en revolusjon.

Eutanasi ble lovlig i Belgia i 2002, men da bare for pasienter over 18 år, som lider av en uhelbredelig eller livstruende sykdom, som påfører dem fysiske eller psykiske lidelser som er "ubærlige". Etter dette har antallet tilfeller steget jevnt og trutt - fra ca. 200 i 2003 til over 1400 tilfeller i 2012.

Men nå går altså Belgia videre. Nå blir det ingen nedre aldergrense for eutanasi - også barn under 12 år vil kunne få aktiv dødshjelp, dersom de har en fysisk sykdom som er uhelbredelig eller livstruende, og som påfører dem store lidelser. Beslutningen skal tas av barnet selv - sammen med foreldre, leger og en psykolog.

Foreløpig blir det ikke tillatt å gi dødshjelp til barn som "bare" har psykiske sykdommer, men jeg tipper at det bare er et spørsmål om tid før også det blir tillatt. Det er i hvert fall vanskelig å forstå hvordan man kan unngå det i fremtiden, slik flertallet, som er stort, nå argumenterer.

I land som har innført eutanasi, ser det ut til å være et voksende flertall for dette - og for å gå videre og tillate eutanasi på stadig mindre restriktive kriterier. Det er som jeg skrev i en tidligere blogg: Det ser ut til å være en typisk utvikling i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering - slik at stadig flere aksepterer og støtter det man har legalisert, mens toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre.

Også i Norge viser meningsmålinger at det er et flertall i folket som vil tillate eutanasi, mens man foreløpig er mer skeptisk i de politiske partiene og i faglige miljøer.

I 2013 ble det gjort en undersøkelse for å finne ut hvilke holdninger kommende leger, som da gikk femte og sjette året på medisinstudiet, har til legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord.

Av de som svarte, som var ca. 60 prosent av totalt antall studenter på kullene, var flertallet avvisende til å legalisere eutnanasi i de aller fleste situasjoner som ble beskrevet. Ved terminal sykdom, derimot, ble noen flere mer positive til å tillate dødshjelp. 19 prosent mente at eutanasi burde legaliseres ved terminal sykdom, mens 31 prosent mente at legeassistert selvmord burde tillates ved terminal sykdom. 28 prosent oppga at de ikke visste. Kvinner og de som oppga at religion var viktig, var mindre positive til å tillate eutanasi eller legeassistert selvmord enn menn og de som ikke oppga at religion var viktig for dem.

Foreløpig er altså legene i utakt med folket, der ca. 70 prosent er positive til å tillate eutanasi.  Det blir interessant å se om dette bildet forandrer seg og om de politiske partiene og fagmiljøene gradvis blir mer positive til å tillate dødshjelp og om det dermed kommer en mer aktiv debatt også til Norge, slik vi bl.a. ser i Danmark.

Mitt tips er at det bare er et spørsmål om tid før vi kan få en revolusjon i Norge også - der vårt syn på mennesket, på likeverd, på sykdom, lidelse og død igjen vil bli satt på prøve.

 

 

 

 

 

Blå erfaringer i Norden

  • 13.02.2014 kl.21:35 i Blogg

I dag har tankesmien Res Publica arrangert en konferanse med tittelen Blå erfaringer i Norden.

Formålet med konferansen var utilslørt, for som det heter i invitasjonen:

Ved valget i 2013 fikk Norge sin blåeste regjering noensinne. I Sverige og Danmark har de årelang erfaring med borgerlige regjeringer. På denne konferansen vil du få høre konkrete endringer av den svenske og danske velferdsstaten. Hva kan vi vente oss i Norge? Hvordan utfordres den nordiske modellen av de borgerlige regjeringer?

Av en eller annen grunn fremkommer det ikke av invitasjonen at det for tiden er en sosialdemokratisk ledet regjering i Danmark - en regjering som også Socialistisk Folkeparti var medlem av inntil nylig og nå er støtteparti for. Det fremkommer heller ikke at den "årelange erfaringen" med borgerlig regjering i Sverige egentlig ikke er så mye lenger enn den er i Norge: I løpet av de siste 20 år har det vært borgerlig regjering både i Sverige og Norge i sju - åtte år, mens regjeringsmakten i Danmark de siste 20 år har vært mer jevnt fordelt mellom sosialdemokratene og de borgerlige partiene.

Den nordiske modellen er hele tiden i forandring og under utvikling. Norge er i dag langt mer markedsorientert, deregulert, liberalisert og - i det små - privatisert enn landet var for 20 - 30 år siden. Men dette er ikke bare borgerlige regjeringers fortjeneste - kanskje snarere tvert om. Noen av de viktigste fremstøtene for å deregulere økonomien og (del)privatisere noen av statsbedriftene har kommet mens Arbeiderpartiet satt med makten.

Det interessante akkurat nå kan umulig være å studere erfaringene med den "årelange erfaring med borgerlige regjeringer" i Sverige og Danmark - men snarere å studere hva årsaken kan være til at den blå regjeringen i Sverige og den røde regjeringen i Danmark fører så lik politikk. Hvorfor er det slik at både Fredrik Reinfeldts regjering og Helle Thorning-Schmidts regjering gjør omtrent det samme? De senker skattene og strammer inn på sentrale velferdsordninger for å styrke arbeidslinjen - ja, Thorning-Schmidt har til og med uttalt seg i rosende ordelag om den politikken som har vært ført i Sverige, og som også har møtt internasjonal anerkjennelse.

Jeg tror ikke årsaken er at Thorning eller Reinfeldt gjerne vil bryte ned den nordiske modellen. Den som hørte statsministerdebatten i Nordisk Råds sesjon i Oslo i høst ville hørt det helt motsatte - nemlig at statsministrene var stolte av den nordiske modellen og gjerne ville bevare og styrke den - men at de alle, uansett parti, innså at den trenger reformer og tilpasninger til en ny tid og nye utfordringer, som f.eks. innvandringen og eldrebølgen.

Perspektivmeldingen til Stoltenberg II-regjeringen gir en god indikasjon på hvilke utfordringer det dreier seg om: Hvis alt forsetter som nå, vil vi få et finansieringsbehov i 2060 på ca. seks prosent av fastlands-BNP. Legger vi til grunn at vi fortsatt skal ha en kvalitetshevning i eldreomsorgen, slik vi har hatt til nå, og at vi fortsatt kommer til å ta ut økt veltand i økt fritid, vil finansieringsbehovet stige til ca. 26 prosent.

Det er selvsagt umulig, og derfor er det behov for reformer nå. Det er mange muligheter, men en åpenbar mulighet er å styrke arbeidslinjen og verdiskapingen - slik den svenske og danske regjeringen forsøker på når de senker skattene, gjør det mer attraktivt å investere og arbeide og litt mindre attraktivt å gå på stønader og trygd.

Ingenting av dette står høyt på dagsorden i Norge ennå. Riktig nok er mange av ungdomspartiene opptatt av dette, men de snakker for nesten døve ører.

Hos oss er det fortsatt mer comme il faut å avholde konferanser på Litteraturhuset, der vi snakker om hvor ille det er i de landene som ikke velter seg i olje, og som derfor må gjøre noe nå - enten de kaller seg røde eller blå.

 

 

 

 

 

Fugellis analyse

  • 07.02.2014 kl.15:03 i Blogg

Professor Per Fugelli egger til debatt. Det skal han ha - og debatt bør han få.

 

Kjernen i Fugellis artikkel i Aftenposten i går - "Norge er blitt et feigt land" - er at «Høyre og NHO er besatt av penger» og konkurransekraft, og at de nå vil forme utdanning og forskning i næringslivets bilde. Universitetene og høyskolene skal forflates og presses inn en kommersiell og trang virkelighet, mens fritenkeren, kritikeren og den ulydige får stadig dårligere kår. Vi får "for mye bestilt tenkning på bekostning av fri tenkning", skriver Fugelli. Menneskesynet dreies mot penger, nytte og pynt, mens vi lulles inn i komfort, konsensus og likegyldighet. Etterhvert mangler vi modige stemmer - stemmer som roper Rød alarm! mot konsensus-samfunnet og muren av kommunikasjonsrådgivere, hvis eneste funksjon er å tåkelegge og skjule konflikter. Vi blir det stumme og feige landet.

 

Fugelli treffer ganske godt i sin beskrivelse av samfunnsklimaet i Norge. Han har rett i at vi mangler modige stemmer. Det finnes få akademiske fritenkere i Norge. Det er få i næringslivet som tør å si det de mener offentlig, hvis standpunktet er kontroversielt. Kunstnerne er sørgerlig maktlojale. Og juristene, som kunne stått opp for vår minste minoritet - nemlig enkeltmennesket - er også "jaget" ut av samfunnsdebatten. Det er i det hele tatt lite maktkritikk i Norge.  

 

Hvorfor er det blitt slik?

 

Etter min mening er det her det butter for Fugelli. Jeg tror  årsaken til den innsovningen som Fugelli fornemmer, ligger på et helt annen plan enn han tror selv.

 

Mangelen på maktkritikk i Norge skyldes ikke at Høyre, NHO eller Torbjørn Røe Isaksen etterlyser økt relevans i utdanning og forskning eller er opptatt av hvordan fremtidens velferd skal finansieres.

 

Innsovningen og likegyldigheten henger snarere sammen med at vi har fått en stat, som med sin enorme rikdom og utbredelse også har eierinteresser i bedriftene, makt over privatlivet og stor innflytelse i sivilsamfunnet - enten det dreier seg om kirken, mediene, kulturlivet, forskningen eller de frivillige organisasjonene. Det er en stat som stadig flere blir avhengige av, og som stadig flere ikke ser seg tjent med å kritisere, fordi de tror de kan tape på det. Ja, vi har for mye "bestilt tenkning" i vårt samfunn, men bestilleren er staten.

 

I dag krever det intet mot overhodet å kritisere FrP eller "kommersialiseringen" av universiteter og høyskoler, slik Fugelli synes å mene. Det er helt andre ting som krever mot i dag. Det krever mot hos en kunstner, som mottar støtte fra staten, å kritisere kulturministerens kulturpolitikk. Det krever mot hos en næringslivsleder å kritisere næringsministerens eierpolitikk. Det krever mot hos forskere å kritisere de departementer som gir dem oppdrag. Og det krever mot hos juristene å kritisere den som er blitt en av deres fremste oppdragsgivere, nemlig staten. Dessuten krever det en viss porsjon mot å flagge et standpunkt som nesten ingen lenger har, fordi det anses reaksjonært og umoderne.

 

Fugelli selv tar ingen slik risiko. Han sier bare det som forventes av en venstreintellektuell i Norge i dag.

 

Det er ikke særlig originalt tenkt, men det er godt sagt. Det skal han ha.

 

 

 

 

 

 

 

Pappaperm og politikk

  • 05.02.2014 kl.18:35 i Blogg

På en nøye regissert skitur - med mediene til stede - forteller Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken om gledene ved å ha pappapermisjon. 

Samtidig går de til angrep på meg. Jeg har, ifølge Hareide, "en holdning som er på vei ut", mens Lysbakken hevder at jeg mener at "folk på (hans) alder og i (hans) livssituasjon ikke kan være politiker". Lysbakken mener jeg er "utrolig gammeldags", og at jeg har et "foreldet samfunnssyn". 

Og han er ikke alene. Likestillingsombudet, for eksempel, mener at jeg "tar feil", er "bakstreversk og gammeldags", at det er "uheldig" at jeg "signaliserer at statsråder bør vente med å få barn til årene i regjeringen er over", og at mine synspunkter er "forbeholdt menn i gamle dager" og "ikke moderne kvinner av i dag". Også alle andre som har uttalt seg om hva jeg mener om pappaperm og politikk, har vært negative og slått om seg med karakteristikker, som virkelig skal understreke hvor reaksjonær og "usympatisk" jeg er. Geir Ramnefjell i Dagbladet mener jeg representerer selve  "legemliggjøringen" av de "mørke kreftene" i samfunnet. Intet mindre.

Bakgrunnen for kritikken er et blogginnlegg jeg skrev for snart halvannet år siden og et intervju i VG, som lurte på om jeg mener det samme nå som en av "mine egne", dvs. Torbjørn Røe Isaksen, planlegger permisjon. Men fortsatt er det mange av kritikerne som har problemer med å lese og lytte til det jeg sier, og som derfor kritiserer meg for ting jeg aldri har sagt eller ment. Derfor en liten oppsummering her:

Jeg har aldri kritisert "politikere" for å ta pappaperm, slik bl.a. Lysbakken hevder. Det er overhodet ikke noe problem at partiledere, stortingsrepresentanter, statssekretærer, politiske rådgivere - eller politikere i fylker og kommuner - tar fødselspermisjon når de får barn (eller, for den sakens skyld, har permisjon av andre grunner). I alle disse tilfellene kan det settes inn en vararepresentant eller vikar som fullt ut fyller vervet eller stillingen, dersom det er behov for det. For stortingsrepresentanter er en slik ordning automatisk, også ved meget korte fravær - og for f.eks. statssekretærer står det uttrykkelig nedfelt i retningslinjene som gjelder, at det kan utnevnes en vikar. Et praktisk eksempel kunne være at en statssekretær som skal ha et langt fravær, f.eks. ble erstattet av en gruppesekretær på Stortinget, som i så fall utnevnes til statssekretær for den angjeldende perioden.

Det samme gjelder naturligvis for andre såkalte viktige stillinger i samfunnet. En direktør eller konsernsjef, for eksempel, kan - dersom han eller hun har et langt fravær - bli erstattet av en konstituert direktør, som dermed fullt ut fyller stillingen. Slik var det f.eks. i mange måneder hos Likestillingsombudet, da det forrige ombudet ble langvarig syk. I denne perioden hadde vi et konstituert likestillingsombud, som fungerte i stillingen.

Det jeg har vært opptatt av, er statsrådene, dvs. medlemmer av den norske regjering og konsekvensene av langvarige fravær for disse. Det er feil at dette spesielt gjelder fødselspermisjoner og pappaer - for mitt anliggende er selvsagt det samme, uansett hvem som er borte, hvilket kjønn vedkommende har og hva som er årsaken til fraværet. Mitt synspunkt er bare dette enkle: Jeg syns det er problematisk at statsråder har langvarige fravær fra sitt embete.

Jeg innser at jeg er nokså alene om å mene dette (eller det vil si: Jeg vet at jeg ikke er alene om å mene det - det er bare ingen som tør å si det offentlig.). Det får så være. Selv syns jeg det er forstemmende å registrere hvor liten respekt det er for det ansvaret og de oppgavene en statsråd har - ganske særlig etter Gjørvkommisjonens innstilling - og med hvilken mangel på seriøsitet man betrakter landets regjering. Likestillingsombudet, for eksempel, mener følgende om det å lede landet og om norsk demokrati:

"Statsråder i permisjon er ikke noe praktisk problem. Vi har et system med settestatsråder. Dagens statsråder er dessuten omgitt av en hær med statssekretærer og politiske medarbeidere. Departementet faller ikke sammen om statsråden er i permisjon. Samfunnet og Stortinget vil knapt merke at statsråden er borte."

Nei, hvorfor har vi egentlig en regjering? Kan ikke bare byråkratene styre landet?

Siden Likestillingsombudet mener at jeg tar feil, så kan jeg kanskje returnere komplimentet: Hun tar veldig feil.

* Hun tar feil når hun påstår at det ikke er et praktisk problem at statsråder er borte. Det er som regel et stort praktisk problem. Ingen statssekretær eller regjering kan, hvis det ikke er strengt nødvendig, tillate seg å fatte store og vidtrekkende beslutninger på vedkommende statsråds område mens han eller hun er borte. Den statsråden som skal legge frem en sak, forsvare den i Stortinget og til slutt gjennomføre den, må selvsagt fullt ut kunne stå inne for saken. En naturlig konsekvens av at en statsråd er borte, er derfor at fremdriften blir dårlig, og at saker stopper opp.(Hvis noen tror at en statsråd kan jobbe litt mens han eller hun har permisjon, og dermed egentlig fortsette å styre departementet, så er også det feil. Har man permisjon, er man avskåret fra å gjøre det - også dette i motsetning til i mange andre stillinger og posisjoner.)

* Det kan også være et stort praktisk problem at statsråden er borte, dersom ikke statssekretæren(e) er svært erfarne. Dette fikk Lysbakken selv erfare, da en helt fersk statssekretær - sammen med embetsverket - rotet det til så mye for seg at Lysbakken, etter at han var tilbake, til slutt måtte gå.

* Det er feil at systemet med settestatsråder (et begrep jeg har brukt litt upresist selv) kan erstatte statsråder som er lenge borte. Settestatsråder brukes gjerne i enkeltsaker for å erstatte en statsråd som f.eks. er inhabil. Når en statsråd skal være lenge borte, blir det som regel konstituert en annen statsråd, dvs. at en statsråd i et annet departement også får ansvaret for den permitterte statsrådens departement. Dette ivaretar det konstitusjonelle og formelle - men reelt sett er det ingen løsning. En statsråd, som, fysisk og mentalt, bruker hele døgnet på å lede sitt eget departement, vil de facto ikke kunne lede et annet departement. Vedkommende departement blir i praksis overlatt til statssekretæren(e), som imidlertid ikke kan erstatte statsrådene fullt ut: De har ingen plass ved Kongens bord, de møter vanligvis ikke i regjeringskonferanser, de kan ikke innta Stortingets talerstol, og de har ingen rolle vis a vis Stortinget, som bare "kjenner" statsråden eller - i slike tilfeller - den konstituerte statsråden. Stortinget vil derfor heller ikke forvente for mye mens den egentlige statsråden er i permisjon, så også her vil derfor saker lett bli satt på vent.

* Dersom det skjer noe svært alvorlig - og som alle vet; det kan skje, også i Norge - er det veldig uheldig om statsråden har permisjon. Riktignok vil da statsministeren og den konstituerte statsråden gjøre alt de kan for å kompensere - men det vil uvegerlig lede til at et annet departement står uten leder.I et verste fall oppstår det også uklarhet om instruks- og kommandolinjer - fordi man ikke er tilstrekkelig forberedt på situasjonen.

* Når Likestillingsombudet forsøker å "trøste" oss med at alt fungerer helt fint uten statsråder - at det knapt er merkbart at de er borte - viser det en merkelig mangel på respekt for en av demokratiets aller viktigste institusjoner. 

Man skulle tro at Gjørvkommisjonen hadde fått frem hvor viktig den politiske ledelsen i et land er - og at det hadde gått opp for mange at politikk hverken er et teater - eller en konkurranse om å komme med flest mulig utspill eller vinne Debatten på NRK. Den politiske ledelsen leder - ikke bare departmentene, underliggende etater og store og viktige samfunnsinstitusjoner som f.eks. forsvaret, skolen eller helsevesenet - men landet

Og selv om noen, som f.eks. Geir Ramnefjell i Dagbladet,  tror det er en "jobb" på linje med andre viktige jobber i samfunnet, så er det faktisk ikke det. Det er heller ikke riktig, som han og mange andre legger til grunn, at det å hevde at en statsråd er "uerstattelig" bare er en uttrykksmåte - slik mange betrakter seg selv og andre. En statsråd er uerstattelig - medmindre det utpekes en ny statsråd, som også bruker hele sin kapasitet til å lede departementet og fylle rollen. 

Mange har pekt på de mest grusomme konsekvenser av å ha en slik holdning som jeg har gitt uttrykk for: Skal ikke statsråder kunne få barn? Mener jeg at menn som får barn, ikke skal kunne være politikere eller statsråder? Mener jeg at barn ikke fortjener å ha en far? Og hva med kvinnelige statsråder, hvis de får barn? 

Tja. Selv har jeg egentlig ikke satt meg fore å presentere noen løsning på problemet. Jeg har bare ønsket å peke på problemet - fordi jeg ønsker å fremme respekten og forståelsen for det svært tyngende ansvaret og de viktige og vanskelige oppgavene statsråder har, slik jeg også har gjort i mange andre sammenhenger.

Men ellers er det jo sikkert mulig for en regjering å vurdere om det finnes andre måter å gjøre det på, dersom en statsråd tar langvarig permisjon. Jeg ser ikke umiddelbart hva det kan være, men en vurdering kan ikke skade.

Og dessuten finnes det selvsagt også andre muligheter, selv om de nesten er unevnelige.

Man kan, slik mange sikkert gjør, velge å få barn mens man ikke er statsråd - eller velge ikke å være statsråd når man får barn.

Eller man kan velge å ta litt mindre permisjon eller en mindre sammenhengende permisjon når man får barn, fordi man er statsråd. Det er vel ikke mange som vil tørre å gjøre det i dag - spesielt ikke pappaer - men det er jo en mulighet.

Jeg må innrømme at jeg syns det voldsomme engasjementet for at foreldre skal være så mye sammen med barna sine det første året er litt underlig. Det er jo ingen, i  den samme offentligheten, som kritiserer foreldre som jobber 16 timer i døgnet de neste tyve årene i et barns liv. Men kanskje en, som eventuelt velger å ta litt mindre permisjon til å begynne med, vil velge å være mer sammen med barna sine siden?

 

 

 

 

 

Eutanasi og abort

  • 30.01.2014 kl.17:10 i Blogg

Bloggen jeg skrev i går, har blitt likt av mange, mislikt av andre - og lest av desto flere.

Noen mener at sammenligningen mellom abort og eutanasi er god - andre mener det er helt galt å sammenligne de to fenomenene. De som er kritiske, har ikke argumentert så mye, men de har karakterisert: De mener at jeg har prestert et "lavmål" i debatten, er "stygg" og "tåkelegger" det debatten dreier seg om - mens Hege Ulstein i Dagsavisen mener at "bunnen er nådd" når jeg sammenligner "abort, som er fullt lovlig og lite kontroversielt, med aktiv dødshjelp, som er både omstridt og forbudt".

Jeg er uenig. Jeg mener sammenligningen er presis. Jeg er selvsagt klar over, slik det også fremgår av bloggen min, at eutanasi ikke er tillatt i Norge i dag. Men det er ikke et urimelig tankeeksperiment å anta at det kan bli tillatt i fremtiden. Pr i dag tillater både Belgia, Nederland og Luxemburg eutanasi - mens USA og Sveits tillater såkalte legeassisterte selvmord. Og i Norge viser flere meningsmålinger at det er et overveldende flertall for eutanasi.Også den danske regjering har åpnet for debatt om innføring av aktiv dødshjelp i Danmark etter at meningsmålinger viser at sju av 10 dansker er for.

Formålet med å gjøre en slik sammenligning er å provosere tanken. Ofte er det på den måten man greier å reflektere over vanskelige etiske og moral-filosofiske spørsmål: Hva ville vi ment om å gi fastlegene en reservasjonsmulighet, dersom det dreide seg om henvisning til eutanasi?

Jeg forestiller meg at mange da ville mene at en reservasjonsadgang ville være et selvsagt gode, og at vi ikke ville være så bekymret over leger som eventuelt ville "krenket" pasienter ved å si nei til dødshjelp. Leder i Legeforeningen, Hege Gjessing, uttalte da også dette på et frokostmøte i Civita: Blir det tillatt med eutanasi i Norge, må legene få anledning til å reservere seg, både mot å utføre og henvise til "behandlingen".

Anders Giæver i VG mener det er merkelig at jeg tror at en eventuell fremtidig aktiv dødshjelp-ordning vil bli administrert av fastlegene. Men helt utenkelig er det ikke. I Nederland, der leger ikke plikter å henvise til eutanasi, har likevel legeforeningen uttalt at også de legene som er prinsipielle motstandere av eutanasi, bør ha plikt til å henvise videre. Debatten er altså ganske parallell.

Eutanasi er foreløpig en fremmed tanke for mange i Norge, mens abort er normalisert. Det kan ha sammenheng med den typiske utvikling enkelte forskere mener å se i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering - som bl.a. fører til at toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre - slik vi nå ser i abortspørsmålet i Norge. "Undergrunnsposisjonen" i Norge i dag er ikke å være for abort - men å være mot. I Nederland og Belgia er kanskje det samme i ferd med å skje når det gjelder eutanasi.

Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. Jeg er selvsagt klar over at noen mener at et liv som ikke er født eller ikke har nådd et visst antall uker i mors liv, ikke er like mye verdt som et født liv - mens andre vil mene at det, i en viss forstand, er verre å ta et ufødt liv, fordi fosteret - i motsetning til en som ønsker aktiv dødshjelp - ikke selv kan la høre fra seg.

Men samme hva man selv måtte mene om dette, er det vesentlige noe helt annet - nemlig at det må være mulig å forstå at det finnes mennesker - også leger - som mener at både abort og eutanasi er å ta liv, og at dette er uforenelig med deres egne, grunnleggende verdier og samvittighet. Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten - selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk.

Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.

Derfor bør også fastleger som ikke har samvittighet til å henvise til abort, få lov til å være fastleger - så lenge dette ikke går utover kvinners lovbestemte rett til å få abort.

 

 

 

 

Politisk kvarter 29.januar 2038: Debatt om reservasjonsretten (utdrag)

  • 29.01.2014 kl.12:55 i Blogg

Programleder: Hvis alle bare kunne gjøre som de ville, så ville kanskje noen Høyre-representanter stilt deg noen kritiske spørsmål i spørretimen i dag, statsminister Torbjørn Røe Isaksen?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Det vet jeg ikke, men da vi behandlet regjeringsgrunnlaget, så var dette spørsmålet om å gi en mulighet til å reservere seg for leger som har store samvittighetsutfordringer med å henvise til aktiv dødshjelp - det var et tema som var tydelig diskutert og akseptert av Høyres stortingsgruppe. Og jeg syns det er viktig å si at det vi har foreslått, er en mulighet - etter at vi har sikret at de som søker aktiv dødshjelp - og vi vet at det er en vanskelig situasjon for alle som gjør det -  ikke skal oppleve en belastende situasjon med å møte en lege som ikke har vært åpen om å reservere seg. Derfor skal disse legene ha en plikt på seg til å sikre den som ber om aktiv dødshjelp, rask behandling hos en annen lege. Det vi gjør nå, er å unngå de mange vanskelige situasjonene på mange legekontorer - også under rødgrønt styre  - der mennesker som søkte aktiv dødshjelp, kom inn på et legekontor og fikk bakoversveis, fordi de ikke visste at det var en lege som hadde reservert seg mot å henvise til aktiv dødshjelp. Nå kommer ikke det til å skje.

Programleder: Men hva mener du med å si at andre ikke har forstått hva saken dreier seg om?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Jeg sier ikke at ikke andre har forstått hva saken dreier seg om, men at den kan kreve litt tid å tenke igjennom. For når noen sier at dette begrenser adgangen til å få aktiv dødshjelp, så er jeg dypt uenig. Dette begrenser ingen menneskers rett til å få aktiv dødshjelp, men de slipper de negative møtene, fordi de ikke har visst at deres lege har reservert seg mot henvisning til dødshjelp. Nå blir det åpenhet og en rask overføring til en annen lege - og det blir ingen begrensninger i muligheten til å få hjelp til å få tatt sitt eget liv. 

Det er relativt få leger som ønsker å reservere seg, men for dem det gjelder, vil det nå være klart rammet inn hvordan det skal være mulig å praktisere som fastlege, samtidig som man ikke ønsker å henvise til aktiv dødshjelp. Men det er bare når kriteriene, nemlig alle menneskers rett til å få hjelp til å dø er imøtekommet fullt ut, at legene kan få denne muligheten til å reservere seg.

Programleder: Kan protestene i Høyre skyldes at du snakker om dette som et pragmatisk spørsmål, mens dette rører ved dype verdier hos de mange Høyrefolkene som vil nekte legene å reservere seg mot å henvise til aktiv dødshjelp?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Jeg er selv en sterk tilhenger av aktiv dødshjelp, og jeg var mot den reserverasjonsretten som tidligere ble foreslått - men jeg mener at vårt forslag er annerledes og kan ivareta begge hensyn - nemlig menneskers rett til å møte et helsevesen som er godt, og som ikke er sånn at du overraskende opplever at en lege sender deg negative signaler, dersom du ønsker aktiv dødshjelp. 

Programleder: Leder i Ap, Hadia Tajik, er dette egentlig en omkamp om retten til aktiv dødshjelp? 

Ap-leder Hadia Tajik: Det er en viktig sak, fordi den dreier seg om viktige prinsipper og verdier. Det å tenke seg at vi skal ha et system der det offentlige inngår avtaler med leger eller andre yrkesgrupper som skal utføre oppdrag på vegne av fellesskapet, og så har de fri rett til å reservere seg mot deler av de oppdragene, det er et veldig vanskelig prinsipp å praktisere. Vi har en ordning der de som skal utføre selve dødshjelpen kan få reservere seg, men dette har ingen praktisk betydning for pasientene, for dette utføres på sykehusene - så de som ønsker aktiv dødshjelp, ser ingenting til det. Men dette vi nå diskuterer, vil mange sårbare mennesker - ofte gamle mennesker som har et liv de ønsker å avslutte -  oppleve som et problem. Og de har ikke valgt fastlege ved å se på en liste over hvem som har og ikke har reservert seg - de har kanskje fått tildelt en fastlege. Og så ønsker de aktiv dødshjelp - og så opplever de altså disse problemene. 

Det er dessuten feil å si at det er adgang til å reservere seg i dag - dette er en praksis den forrige regjeringen strammet inn med en egen forskrift. Det ble i og for seg klarlagt allerede i 2023, da loven om aktiv dødshjelp kom - og da stemte jo Høyre mot aktiv dødshjelp. 

Jeg er glad for at det er mye motstand mot dette forslaget, for jeg mener det er prinsipielt uheldig - spesielt i et samfunn der vi får flere kulturer, flere religioner og flere som skal utføre oppgaver på vegne av det offentlige. Da er det prinsipielt veldig uheldig at det er legens samvittighet som skal være viktigere enn pasientens rettigheter.

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: I alle de årene Hadia Tajik har vært statsminister, har mennesker kommet inn på et legekontor og fått beskjed om at legen har prinsipielle motforestillinger mot aktiv dødshjelp - og derfor ikke har kunnet henvise videre. Det rydder min regjering opp i. Nå skal du innen 24 timer få en ny lege som ikke har reservert seg mot å henvise til aktiv dødshjelp.

Arbeiderpartiet bruser mye med fjærene i denne saken - men kan man ikke heller si at man er mot at vi skal ta hensyn til at en liten minoritet av legene som oppfatter liv- og dødspørsmålene knyttet til aktiv dødshjelp som så store at de gjerne vil ha en mulighet til år reservere seg, skal få muligheten til det? Vi vil gi dem en mulighet, men altså ikke på bekostning av pasienter som ønsker aktiv dødshjeløp.

Lenke til en nesten tro kopi av denne sendingen - nemlig Politisk kvarter 29.1.2014: http://radio.nrk.no/serie/politisk-kvarter/nrep37002014/29-01-2014#t=8s

Rådgiverveldet - og om å tolke Tybring-Gjedde i beste mening

  • 07.01.2014 kl.17:36 i Blogg

Christian Tybring-Gjedde har annonsert sin avgang som leder i Oslo Fremskrittsparti. I den forbindelse kommer han med et utfall mot dem i partiet som han mener er en form for gratispassasjerer, og som får innta fremtredende posisjoner "uten å ha gitt noe av sin fritid for partiet", samtidig som de ikke har avholdt seg fra å kritisere dem som har deltatt i "dugnadsjobben".

Ifølge NA24 er Tybring-Gjedde allerede satt "på plass" av Siv Jensen. Hun er simpelthen helt uenig med Tybring-Gjedde og viser til at FrP bare har fylt et begrenset antall plasser i regjeringsapparatet på "best mulig måte". 

Siv Jensen får støtte på twitter, der det pekes på at Tybring-Gjeddes beskrivelse av "partikolleger" i regjeringsapparatet er "skivebom", mens valgforsker Frank Aarebrot mener at Tybring-Gjedde bare gir uttrykk for sin personlige skuffelse over ikke å være utvalgt, og at det er dumt av han.

Jeg tror det kan være nyttig å ta Tybring-Gjedde litt mer på ordet - og forsøke å tolke han i beste mening. Gjør vi det, tror jeg nemlig han kan bidra til å reise en viktig debatt, som ikke er spesiell for Fremskrittspartiet, men som er gyldig for alle partier - og den dreier seg om det tiltagende rådgiverveldet i politikken.

Rådgiverapparatet i partiene eser nemlig ut. Selv var jeg gruppesekretær, dvs en ansatt rådgiver, for Høyres stortingsgruppe på 1980-tallet. Da var det ca. én rådgiver for hver tiende stortingsrepresentant. I dag er forholdet, meg bekjent, ca. én til én - og de statsfinansierte stortingsgruppene er rike nok til å ansette enda flere.

Det samme bildet ser man også andre steder i politikken - i regjeringsapparatet og på kommunenivå: Forholdet mellom folke- og tillitsvalgte politikere og ansatte politikere forrykkes stadig i de folke- og tillitsvalgtes disfavør. De valgte blir færre, mens de ansatte rådgiverne blir flere.

Og rådgiverveldet forplanter seg inn i politikken også på andre måter. Stadig flere av dem som rekrutteres til valgte verv, kommer fra rådgiverstillinger i politikken - og de vinner ofte frem på bekostning av valgte politikere - ofte fritidspolitikere - som kunne tenke seg å avansere inn i mer fremtredende partiverv eller til folkevalgte forsamlinger. På én måte er det ikke rart: Rådgiverne er ofte meget godt skolerte og dyktige, og ofte ha de et forsprang på fritidspolitikerne, fordi de kan beskjeftige seg med politikk på heltid. Men på en annen måte er det synd: Fritidspolitikken - eller politikken som del av sivilsamfunnet - er undervurdert og bør hverken forsvinne eller forvitre. Den tiltagende profesjonaliseringen av politikken er snarere et utviklingstrekk som burde bekymre, bl.a. fordi den skaper større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt - eller mellom politikken og arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Jeg tror også det må kunne sies at rådgiverveldet gir seg utslag på andre måter - ved at det ofte er rådgiverne, snarere enn de tillits- og folkevalgte, som fremstår som "sjefene" i de ulike deler av partiorganisasjonene. Rådgiverne "vet" hva som profesjonelt sett "lønner seg" for et parti; når og hvordan man bør kommunisere; hvilke standpunkter som slår; hvem som gjør seg best på TV osv. - mens representantene selv reduseres til partipolitiske nikkedukker som ofte til forveksling ligner hverandre.

Selv har jeg vært både rådgiver, folkevalgt, tillitsvalgt og utpekt til viktige stillinger og verv i politikken. Jeg vet utmerket godt hva de ulike rollene betyr og krever. Jeg vet også at jeg selv har vært en del av "rådgiverveldet" og kanskje manglet den fornødne respekt for dem som er fritidspolitikere og stiller til valg i og for partiet.

Men jeg syns ikke det bør hindre meg i å se at dette er en debatt som bør komme, og at Tybring-Gjedde - hvis man altså vil tolke ham i beste mening - kanskje har et poeng, og at dette er et poeng som ikke behøver å knyttes til noen bestemt person eller parti, men som kan og bør diskuteres generelt.

 

Look to Nederland?

  • 10.12.2013 kl.14:39 i Blogg

Våren 2012 ble et representativt utvalg 15-åringer i 65 land testet i matte, naturfag og lesing.

De deltok i  PISA-undersøkelsen, som tar sikte på å måle elevenes evne til aktivt å bruke kunnskaper og erfaringer i konkrete situasjoner. Denne gangen deltok 28 millioner 15-åringer.

PISA ble første gang gjennomført i 2000 og har siden vært gjennomført hver tredje år. Men siden dette er et stort forskningsprosjekt, som involverer svært mange forskere i mange land, blir resultatene først ferdig til å offentliggjøres året etter. Første offentliggjøring skjedde altså høsten 2001, mens den hittil siste skjedde for en uke siden.

Norge ligger, alt oppsummert, omtrent på gjennomsnittet i OECD. Vi ligger såvidt under gjennomsnittet i naturfag, over gjennomsnittet i lesing og på gjennomsnittet i matematikk.

Ser vi på trenden over tid, er det flere måter å betrakte resultatet på, ifølge forskerne:

En betraktning er at PISA har eksistert i så kort tid at man ennå ikke har fanget opp noen trender overhodet.

En annen måte å se det på, er at trenden er helt stabil: Norge ligger stabilt på gjennomsnittet.

En tredje måte å se det på, er at det hele tiden skjer en viss utvikling, også siden siste undersøkelse våren 2009. I så fall kan det konstateres at det for Norges vedkommende er en nedgang i matte, en mindre nedgang eller stabilt i naturfag og en oppgang i lesing. 

Ser man på Norden under ett - og på alle tre disipliner under ett - finner vi at Finland ligger over gjennomsnittet i OECD, at Norge og Danmark ligger på gjennomsnittet, og at Island og Sverige ligger under.

Men ser vi på trenden siden siste undersøkelse, er det relativt stabilt for Norge og Danmark, mens det kan registreres en stor tilbakegang for Finland, Sverige og Island.

Om det norske resultatet skal karakteriseres som positivt, negativt eller nøytralt avhenger av øynene som ser. Det kan tolkes negativt at det ikke er en klarere fremgang siden sist - men det er også flere lyspunkter:

  • Vi gjør det bedre enn Sverige og Island - og omtrent like godt som Danmark.
  • Trenden i Norge er bedre enn den er både i Finland, Sverige og Island - og omtrent som den er i Danmark.
  • Det er mindre forskjeller mellom minoritets- og majoritetselever i Norge enn i resten av Norden
  • Det er heller ikke så store forskjeller mellom kjønnene i Norge. Jentene er riktig nok flinkere enn guttene i lesing - men kjønnsforskjellene er ubetydelige i matte og naturfag
  • Det er generelt en fremgang når det gjelder læringsmiljøet i Norge. Det er bl.a. en fremgang når det gjelder rektorers og læreres oppfølging av elevene.
  • Resutatene i PISA må dessuten sees i sammenheng med resultatene i PIRLS (lesing) og TIMSS (matte og naturfag), fordi PISA foreløpig bare har testet elever som begynte på skolen før Kunnskapsløftet ble innført, mens PIRLS og TIMSS har testet elever som begynte på skolen etter at Kunnskapsløftet ble innført. Og disse elevene har hatt en kraftig fremgang.

Det er gjerne to forhold som vurderes når man - på makronivå - skal vurdere om man har en god skole, nemlig den gjennomsnittlige kvaliteten på de faglige prestasjonene - og forskjellene mellom skoler og elever. Sagt på en annen måte: Dersom kvaliteten er høy, bare fordi noen få elever gjør det veldig bra - eller forskjellene er små, bare fordi "ingen" kan lese, er det ikke en god prestasjon. Målet er at både kvaliteten og likheten skal være høy.

Alt oppsummert skårer de nordiske land høyt når det gjelder små forskjeller mellom skoler og elever. Men Finland demonstrerer mer enn de andre nordiske land at det er mulig å kombinere høy kvalitet med små forskjeller: Finland skårer over gjennomsnittet både når det gjelder matte, naturfag, lesing, små forskjeller mellom skoler og små forskjeller mellom elever.

Men det er også andre ting i PISA som er interessant med tanke på den norske debatten:

Det er f.eks. blitt hevdet at forskjellene mellom skoler og elever i Sverige er blitt mye større som følge av veksten i privatskoler, og at det nå er en tendens til at gode og dårlige elever samler seg på forskjellige skoler. 

PISA-tallene underbygger ikke en slik påstand. Tvert om ligger også Sverige helt i topp når det gjelder små forskjeller mellom elever og skoler - og det er ikke noen forskjell av betydning mellom Sverige og de andre nordiske landene. 

Det er også verdt å merke seg at Danmark skårer bedre enn Sverige, selv om andelen elever i privatskoler er høyere der enn i Sverige - samtidig som Norge skårer bedre enn Sverige enda andelen elever i privatskoler her er mindre enn den er i Sverige. PISA, som mye annen forskning, etterlater derfor et inntrykk av at det ikke er andelen elever i privatskoler som i seg selv avgjør hvordan elevene skårer.

Et av de mest interessante landene i undersøkelsen er Nederland.

Nederland har hele tiden hatt gode resultater i PISA - men landet har i liten grad blitt trukket frem i debatten, fordi resultatene (av tekniske grunner som jeg ikke skal komme inn på her) ikke alltid har vært publisert. Men nå er landet med på linje med alle andre, og resultatene er verdt å merke seg:

Nederland skårer godt over snittet i både matte, naturfag og lesing.

Nederland har store forskjeller mellom skoler, men små forskjeller mellom elever - og landet skiller seg dermed ut fra det gjengse bildet: Som regel er det slik at små forskjeller mellom skoler korrelerer med små forskjeller mellom elever - og omvendt - men det er altså unntak: I Nederland er forskjellene mellom elevene samlet sett omtrent som i Norden, mens forskjellene mellom skoler er mye større. Det betyr også at forskjellen mellom elevene innad på skolene i Nederland er mindre enn i Norge.

Andelen elever i privatskoler (dvs privatskoler med statsstøtte, også kalt friskoler) er skyhøy i Nederland - anslagsvis 60 - 90 prosent avhengig av trinn.

De senere år har mange delegasjoner fra mange land valfartet til Finland for å lære av den finske skolen. Nå stuper Finland på PISA-rankingen, og landet får kanskje nok med å studere seg selv. 

Kanskje er det på tide med en studietur til Nederland?

Ikke for at vi skal kopiere Nederlands tradisjon med mange privatskoler - men fordi det kanskje er noe å lære om opplæring som er tilpasset den enkelte elev?

Forskjellsdebatten fortsetter: Lysbakken vs. Clemet

  • 27.11.2013 kl.11:07 i Blogg

For en stund siden inviterte Audun Lysbakken meg til en bloggdebatt om forskjeller.

Bakgrunnen var et blogginnlegg jeg hadde skrevet om at det er behov for en politikk for både større og mindre forskjeller i fremtiden. Det førte til at Lysbakken utfordret meg til debatt. Jeg svarte Lysbakken med dette innlegget, og han har deretter svart meg med innlegget Hvem tåler større forskjeller?

I sitt siste innlegg skriver Lysbakken mye om skolepolitikk. Jeg mener det han skriver er veldig anekdotisk og lite egnet for en kunnskapsbasert diskusjon. Jeg kommer gjerne tilbake til dette, men viser i denne omgang til noe av det jeg har skrevet før, bl.a. dette og dette innlegget.

Jeg syns nok også Lysbakken gjør det veldig lett for seg når han avviser offentlig finansierte, private løsninger innenfor skole og helse - uten å svare på hvordan han vil unngå at rike og kunnskapsrike nordmenn (dvs. de aller fleste av oss) kjøper helprivate helse- og utdanningstjenester, hvis vi ønsker eller trenger det.

På slutten av blogginnlegget spør Lysbakken: Er du enig med Erna (i) at det er et mål å sørge for mindre forskjeller?Og hvis det tvert imot skulle vise seg at forskjellene øker under Høyres styre, må de da legge om sin politikk?

Jeg forutsetter at det Lysbakken spør om, er økonomiske forskjeller. Økonomiske forskjeller måles vanligvis ved graden av inntekts(u)likhet, og i slike målinger skårer Norge høyt: Vi har stor grad av inntektslikhet i vårt land - dels fordi vi har små lønnsforskjeller, dels fordi vi driver en omfattende fordelingspolitikk, og dels fordi vi har innrettet oss med et ganske fornuftig skattesystem, der gode fordelingsvirkninger også er en positiv "bivirkning".

Norge er ikke det likeste landet i verden. Både Finland, Sverige og Danmark skårer ofte høyere enn Norge - men forskjellene i gruppen "topp 10" er så små at de egentlig er uinteressante. Når jeg skriver at våre naboland "ofte" skårer høyere enn oss, er det fordi forskjellene er svært små - og fordi man det enkelte år kan få tilfeldige utslag, midlertidige utslag, forsinkede utslag, ulike utslag pga ulike metoder osv - som gjør at rangeringen blir litt annerledes enn den var året før - uten at de underliggende realiteter egentlig er endret: OECD-landene - de rikeste landene i verden - er også de likeste landene i verden. Innenfor OECD er de europeiske landene de likeste, og innenfor Europa er landene i nord de likeste. Aller likest er de nordiske land - herunder bl.a. Norge.

Dette har ikke bare med fremragende politikere å gjøre - det har også med historie, tradisjoner og kultur å gjøre. En av grunnene til at vi er likest i dag, er at vi også var likest før: Vi har en egalitær og homogen historie, og vi er et lite land, der det har vært lett å føre en "likhetspolitikk" for alle.

Men nettopp dette - vår historie, kultur og erfaring - er også en god grunn til at det er viktig å bevare de små forskjellene. Vi, dvs det kollektive vi, "tror" mer på små forskjeller enn f.eks. amerikanerne gjør. Akkurat som de - på grunn av deres historie, kultur og erfaring - tror mindre på staten og mer på Gud enn vi gjør.

Lysbakken og jeg er barn av det samme samfunnet, og derfor trives vi også best i et samfunn med små økonomiske forskjeller.

Jeg syns det er viktig å opprettholde små forskjeller i Norge, men jeg mener nok ikke at det i vår situasjon er et selvstendig mål "å sørge for mindre forskjeller". Et slikt mål må nemlig veies mot andre mål og hvilke virkemidler det blir nødvendig å bruke for å nå målet.

For å være mer konkret:

Jeg syns det er viktigere at flere kommer i arbeid enn at inntektsulikheten i Norge blir enda mindre.

Jeg syns det er viktigere å skape flere arbeidsplasser enn å hindre at noen få gründere blir enda rikere.

Jeg syns det er viktig å redusere den globale fattigdommen litt, selv om det øker ulikheten i Norge noe.

Så for å være enda mer konkret:

Dersom Norge tar imot 500 nye flyktninger, vil de økonomiske forskjellene i Norge øke. Jeg syns ikke at det vil være et mislykket resultat av Solberg-regjeringens politikk, og jeg syns ikke den dermed "må legge om sin politikk". En slik politikk bidrar nemlig til å redusere forskjellene i verden, og det syns jeg er bra.

SV, derimot, må bestemme seg.

SV klandrer den nye regjeringen både for å ta imot for få flyktninger - og for å skape større økonomiske forskjeller. Men hvordan skal SV unngå at innvandring av fattige mennesker ikke påvirker inntekts(u)likheten i Norge?

Jeg syns, alt i alt, at SV tar opp viktige spørsmål når partiet er opptatt av økonomiske forskjeller i samfunnet - og av at disse forskjellene fortsatt skal være små.

Men jeg syns partiet og Lysbakken mangler perspektiv når de konfronterer sine motstandere med millimetermål og ikke ser de litt større linjene, dilemmaene og avveiningene som må gjøres mellom flere og kanskje like høyverdige mål.

Norge kommer fortsatt til å være et av de aller likeste landene i verden. Om vi ett år er nummer to og et annet år er nummer syv i verden, har svært liten betydning.

At vi f.eks. de senere år, under den rødgrønne regjeringen, har steget litt på rangeringen og blitt et litt likere land enn vi var før, skyldes primært den omleggingen av skattesystemet som Bondevik II-regjeringen foreslo. Og blir vi likere i fremtiden, kan det kanskje skyldes Kunnskapsløftet, som ble foreslått og vedtatt da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Eller for å ta et annet eksempel: Det er ikke slik, som enkelte rødgrønne politikere nå etterlater inntrykk av, at enhver økning i økonomisk ulikhet vil føre til redusert tillit. Dersom ulikheten oppleves som rettferdig og legitim, vil den ikke berøre tillitskapitalen i samfunnet. En Gjørv-kommisjon, derimot, som ikke har noe med de økonomiske ulikhetene å gjøre, men som har med politikkens gjennomføringskraft å gjøre, kan påvirke tilliten dramatisk.

Jeg gjør som Lysbakken og avslutter med et helt konkret spørsmål: 

Jeg tror ikke det er mulig å forby eller hindre rike nordmenn (altså de aller fleste av oss) i å kjøpe seg helprivate helse-, omsorgs- eller utdanningstjenester i fremtiden, dersom de føler at de ønsker og trenger det. For å skape en "buffer" mot en slik utvikling, som kan skape virkelig store forskjeller, mener jeg at vi må åpne for et mer variert tilbud av private og offentlige tjenester som er offentlig finansiert, dvs. at folk i større grad kan velge mellom ulike offentlige tilbud og mellom offentlige og (offentlig finansierte) private tilbud.

Hva er SVs løsning?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ad hoc-etikken i Dagens Nyheter

  • 19.11.2013 kl.23:29 i Blogg

I forgårs ba Journalisten om å få korrespondansen jeg har hatt med Dagens Nyheter vedrørende innlegget fra Raknes, Strømmen og meg, som vi - i løpet av fire uker - ikke fikk på trykk i Dagens Nyheter, og som jeg har skrevet mer om her.

Korrespondansen er interessant, fordi den - sammen med uttalelser som har kommet fra Dagens Nyheter siden - viser hvordan denne avisen holder seg med en form for ad hoc-etikk - og ikke en presseetikk som er fundert på prinsipper og generelle retningslinjer som er forutsigbare for andre. De gjør det helt motsatt: De ser an situasjonen og velger "etikk" ut fra hva som lønner seg der og da.

Først meldte Dagens Nyheter at den ikke kunne trykke innlegget vårt, fordi vi var flere forfattere. De påsto at de var generelt skeptiske til slike innlegg og ville at Øyvind Strømmen skulle undertegne innlegget alene.

Men det kan ikke være sant. Nina Hjerpset-Østlie i Document.no har funnet hele syv tilfeller bare de siste dagene, der innlegg er undertegnet av flere.

Så meldte Dagens Nyheter at innlegget vårt var altfor langt, og at vi derfor måtte mer enn halvere teksten.

Men heller ikke det er sant. Mens vi kuttet til 4000 tegn, fikk f.eks. Maciej Zaremba på trykk et sterkt kritisk innlegg om norsk offentlighet på 11500 tegn. Og Øyvind Strømmen - alene, må vite - er nå tilbudt plass til å skrive en artikkel på 9000 tegn.

Deretter mente Dagens Nyheter at vi ikke hadde noen tilsvarsrett, fordi vi representerer organisasjoner (hvilket for øvrig ikke kan sies å være tilfellet hverken for Raknes eller Strømmen), og fordi det bare er personer som har tilsvarsrett.

Men det er ikke sant. Det står ingenting i Sveriges "vær varsom-plakat" om at bare personer - og ikke organisasjoner eller bedrifter - har tilsvarsrett. Det som står, derimot, er at mediene bør være "generøse" med å slippe til tilsvar, og at det bør skje raskt.

Samtidig sa Dagens Nyheter at "Norge" ikke har tilsvarsrett, som om noen mente at det var "Norge" som hadde skrevet et innlegg til avisen. Men det hadde selvsagt ikke "Norge" gjort - innlegget var skrevet av Raknes, Strømmen og meg - hvorav i hvert fall jeg, som leder av Civita, hadde en klar tilsvarsrett i forhold til de grove anklager som ble rettet mot Civita. (I parantes bemerket må hele debatten virke sterkt surrealistisk på dem som har fulgt Civitas arbeid med innvandring og integrering. Normalt blir vi betraktet som Norges mest liberale når det gjelder innvandring og integrering - mens Dagens Nyheter altså gjør seg til budbringer av en påstand om at vi nærmest er fascister.)

14.oktober skrev Henrik Arnstad sitt innlegg i DN. Der drev han rent sitatfusk og tilla Pål Veiden meninger han ikke har. Senere har Arnstad innrømmet dette på sin blogg, mens Dagens Nyheter ikke har gjort noe for å rette opp feilen i avisen eller for å varsle Pål Veiden om hva de har skrevet om han. Men samtidig mener altså avisen at Pål Veiden er den eneste i hele verden som har rett til å få et raskt tilsvar på trykk for selv å rette opp løgnene de har skrevet om han. Ifølge Dagens Nyheter ville nemlig Pål Veiden umiddelbart få plass i avisen, dersom han hadde skrevet et innlegg.

Det har Pål Veiden nå gjort, og Dagens Nyheter har reagert i et fascinerende tempo. Artikkelen ble oversatt og trykket i rekordfart og befinner seg allerede på nett. Dagens Nyheter varslet Veiden på forhånd om at hans artikkel ville bli ledsaget av en liten kommentar. Da Veiden svarte at han ville frabe seg et haleheng som polemiserte mot hans innlegg, fikk han til svar at DN ikke forsto ordet "haleheng". Veiden skrev da tilbake at et "haleheng" betyr en "kommentar som undergraver innlegget",  altså "at man slipper til noen, men umiddelbart argumenterer imot, slik at det som huskes fra innlegget, er kritikken under innlegget."

Dette premisset, som altså må sies å være et premiss for å la DN trykke Veidens artikkel, betydde åpenbart ingenting for DN - som likevel publiserte et polemiserende haleheng.

Man fristes til å spørre: Hva er DNs "regler", hvis noen vil svare på halehenget? Har noen tilsvarsrett? Og hvem er i så fall det? Får Pål Veiden på nytt innlegg på trykk "umiddelbart", hvis han svarer? Og vil også dette innlegget bli forsynt med et haleheng fra DN?

Slike haleheng har gått av moten for mange år siden i andre deler av pressen (omtalt i paragraf 4.15 i den norske Vær Varsom-plakaten), men det bekymrer åpenbart ikke Dagens Nyheter. Der i gården bruker de fortsatt denne svært lite sympatiske teknikken, også uten å varsle de som blir utsatt for den - slik planen åpenbart var for innlegget fra Raknes, Strømmen og meg. I tillegg lar de motdebattanter nyttiggjøre seg og kanskje misbruke andres tekster før de er kommet på trykk, hvilket også må sies å være nokså uvanlig - for å si det forsiktig.

Det virker for øvrig grensende til falskt når DN skriver  hvor "utmerket" det er at Pål Veiden nå "selv argumenterer mot den kritikken som har vært rettet mot han" - og at det er "synd att det inte skett tidigare". Hvis det er så synd - hvorfor tok ikke DN selv kontakt med Veiden eller spurte meg om hvordan de kunne komme i kontakt med han?

I den siste mailen Dagens Nyheter skrev til meg, står det at vi hadde "kommit överens om" at artikkelen vår skulle publiseres i Dagens Nyheter.

Heller ikke det virker veldig sant. Alle som leser korrespondansen, vil se at det er høyst uklart både om og når Dagens Nyheter ville finne det for godt å publisere vårt innlegg. 

I ettertid vet vi også at de holdt skjult at Henrik Arnstad hadde fått og lest artikkelen, at han hadde brukt den til å rette opp sin blogg, og at de planla at han skulle få "svare" på vårt innlegg samme dag som vårt innlegg kom på trykk - med et haleheng.

De gadd heller aldri å opplyse oss om at vår artikkel kunne kommet på trykk "umiddelbart", dersom bare Pål Veiden hadde stått som forfatter i stedet for Raknes, Strømmen og Clemet.

Eller "Norge", som Dagens Nyheter kaller oss.

 

 

 

 

 

Om svensk debattkultur, sensur og Dagens Nyheter

  • 18.11.2013 kl.10:35 i Blogg

14.oktober publiserte den svenske avisen Dagens Nyheter (DN) en artikkel av forfatter og DN-medarbeider Henrik Arnstad. Her ble Norge presentert som et land med sterke rasistiske trekk. Hele det politiske spekteret, fra SV til FrP, fikk gjennomgå. Den norske nasjonale selvforståelsen ble beskrevet som en slags fascisme. Arnstads artikkel kan leses her

Også Civita ble rammet av Arnstads kritikk. Dagen etter varslet jeg derfor DN om at jeg, sammen med et par medforfattere, ville svare på kritikken.

Noen dager senere sendte Øyvind Strømmen fra MDG, Ketil Raknes fra SV og jeg en felles kronikk til Dagens Nyheter. Formålet var først og fremst å vise at Arnstad har et feilaktig bilde av norsk virkelighet, og at det er bred enighet om dette i Norge. (Kronikken kan leses på norsk her.)

Det skulle vise seg at det var lettere sagt enn gjort å få et tilsvar på trykk i DN.

Først var problemet at vi var for mange forfattere. DN ville gjerne at bare Øyvind Strømmen undertegnet artikkelen. Det ble hevdet at DN er «generelt skeptisk» til debattartikler med flere underskrivere. Da jeg forklarte at det nettopp var bredden blant oss som svarte som var noe av poenget, hørte vi ikke mer om dette. Hele argumentet virket dessuten litt underlig, ettersom det bare noen dager etter dukket opp en kronikk i avisen med hele fem underskrivere.

Deretter fikk vi høre at kronikken var for lang. Den var riktig nok kortere enn Arnstads artikkel, men altså for lang, slik at den måtte kuttes. Men dersom den ble mer enn halvert og redusert til ca. 4000 tegn, skulle den «forhåpentligvis» få plass i avisen uken etter, altså ca. tre uker etter at Arnstads artikkel hadde stått på trykk.

Nå er det gått fem uker siden Arnstads artikkel sto på trykk - og det er tre uker siden DN fikk den korte versjonen de ba om - ferdig oversatt til svensk. I mellomtiden har vi gjentatte ganger blitt forespeilet at artikkelen skulle komme på trykk - uten at noe har skjedd.

Dette har imidlertid ikke forhindret DN fra å trykke flere kritiske tekster om Norge i denne perioden.

24.oktober trykket f.eks. avisen en kommentar av Maciej Zaremba (11 500 tegn) som gikk til frontalangrep på Norge. Zaremba gjentok delvis Arnstads grove kritikk og hevdet at Olav Thon aldri burde ha mottatt æresdoktorat ved Universitet i Karlstad, fordi han stemmer FrP: "Det är högskolans anständighet som står på spel, den som somliga kallar heder."

31.oktober var DNs leder i sin helhet viet ulike anklager mot Norge fra svensk offentlighet, og en problematisering av disse. Journalisten Erik Helmerson, som skrev lederen, var utvilsomt mer forsonende enn Henrik Arnstad. Men Helmerson poengterte at Özz Nûjen ble sensurert bort i den norske utgaven av Skavlan (18.10.), fordi han hevdet at "Norges to nye regjeringspartier «vil massedeportere romfolk fra Norge» og sa til Jens Stoltenberg at «hvis ikke dette er rasisme, hva er det da?». Helmerson unnlot imidlertid å nevne at Nûjens kilde til denne påstanden høyst sannsynlig var Arnstads artikkel i DN. Helmerson antydet for øvrig at det skrives mye tøv om Norge, men unnlot også å nevne at avisens egen medarbeider antagelig er den fremste eksponenten for dette tøvet.

Kronikken til Arnstad, som til å begynne med lå gratis tilgjengelig på DNs hjemmesider, har siden blitt underlagt betalingstjeneste. Men den er fortsatt tilgjengelig på Arnstads egen blogg.

Det er i den forbindelse interessant å merke seg at Arnstad selv har rettet opp en feil om Pål Veiden og Civita, slik vi påpekte i den kronikken som aldri kom på trykk. I en fotnote skriver nemlig Arnstad: "I en tidigare version var citatet av Pål Veiden inexakt återgivet. Det är nu rättat, efter påpekande från uppmärksamma läsare. Jag tackar för hjälpen med detta!"

Det kunne vært interessant å vite hvem de «oppmerksomme lesere» er. Kunne det, sånn helt tilfeldigvis, være Strømmen, Raknes og Clemet? Og har DN rettet opp feilen?

Problemet for Sverige synes å være at mange der bare vil høre én ting. Det de vil høre, er at rasismen brer om seg i verden, og at bare Sverige - og knapt nok Sverige - står imot. Mange vet nok at Arnstad lyver og fantaserer, men ingen tør å si ham imot av redsel for å bli oppfattet som noen som «forsvarer rasisme».

Dagens Nyheter har åpenbart valgt å spille med på og utnytte denne stemningen. Den har antagelig lite med Norge og det norske valget å gjøre, men Norge blir en bekvem skyteskive for toneangivende personer som åpenbart allerede har bestemt seg.

Men at Dagens Nyheter går så langt som til å holde oss borte fra spaltene, er overraskende.

Noen vil kanskje kalle det sensur.

Selv syns jeg at det er rimelig at man slipper til med et svar når det fremsettes grov og feilaktig kritikk av navngitte personer og organisasjoner.

I Norge har vi presseetiske regler som innebærer at en som blir kritisert, har rett til å komme med et tilsvar.

Men det har altså ikke vært mulig i Dagens Nyheter.

 

 

Pappaperm, likestilling og valgfrihet

  • 17.11.2013 kl.21:34 i Blogg

I en debatt forleden om Regjeringens forslag til redusert pappaperm sammenlignet med Stoltenberg II-regjeringens opplegg, syns jeg Audun Lysbakken hadde et godt poeng.

Bakgrunnen for debatten er at samarbeidspartiene på borgerlig side gjør som de har lovet, nemlig å redusere den kvoten i fødselspermisjonen som er avsatt til far med fire uker og i stedet omgjøre disse ukene til en del av den valgfrie kvoten, der foreldrene selv bestemmer hvem som skal være hjemme med barnet.

Endringen er ideologisk begrunnet, men den innebærer ingen revolusjon:

I dag har foreldre rett til 49 uker foreldrepermisjon (med 100 pst dekning), hvorav 14 uker er forbeholdt far og 14 uker forbeholdt mor, mens 21 uker kan deles valgfritt mellom foreldrene. I tillegg har mor rett til permisjon før fødselen, mens far har rett til to ukers omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen.

Med samarbeidspartienes opplegg blir 10 uker forbeholdt far og 14 uker forbeholdt mor, mens 25 uker kan deles valgfritt mellom foreldrene. I tillegg kommer fortsatt permisjon før fødselen for mor og omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen for far.

Endringen er et kompromiss, ettersom det er delte meninger mellom og innad i de borgerlige partiene. KrF og Venstre ville beholde (en) fedrekvote(n). Høyre og FrP ville fjerne den, men meningene i Høyre har vært svært delte.

Høyre fikk mye pepper for sitt standpunkt i valgkampen, men de forsvarte seg bl.a. med at tiden nå var moden; at moderne fedre hadde vent seg til å ta permisjon og ønsket å gjøre det, og at det derfor ikke var behov for å videreføre en ordning med en egen kvote for fedre.

Nå viser det seg, slik Lysbakken påpekte, at dette argumentet antagelig ikke holder vann. I Regjeringens budsjettforslag er det i alle fall lagt inn en forutsetning om at færre fedre vil ta like lang permisjon når fedrekvoten blir redusert, noe staten sparer på, fordi kvinner generelt tjener mindre enn menn. Solveig Horne fremstilte det nærmest som tekniske budsjettberegninger foretatt av en underliggende etat, men det ligger antakelser om reell adferdsendring bak beregningene.

Jeg tror det er sannsynlig at "budsjettmakerne" får rett: Fedre er, enn så lenge, generelt litt mindre villige til å være hjemme med barn, og det er generelt litt vanskeligere å gjøre det, fordi fedrene ofte tjener mer enn mødrene. Om de også blir utsatt for mer press til ikke å ta permisjon, slik Lysbakken antar, syns jeg er mer tvilsomt - jeg tror de fleste arbeidsgivere av i dag innser at barnefødsler fører til fravær for både kvinner og menn.

Men problemstillingen illustrerer at man ikke alltid kan få i pose og sekk.

I dette tilfellet er det minst to viktige verdier man ønsker å ivareta - nemlig verdien likestilling mellom kjønnene og verdien valgfrihet for familiene - i tillegg til at saken reiser spørsmål om hvor man skal sette grensen for politikk.

Det er sjelden man er nødt til å velge den ene verdien fullstendig på bekostning av den andre - men det hender at en avveining mellom slike verdier gjør at man må foreta et valg og velge den verdien man syns er viktigst, selv om det skulle føre til at den andre verdien ikke kan realiseres fullt ut eller like fort.

Slik er det i dette tilfellet: Venstresiden vektlegger likestilling mer enn høyresiden og lar det, til en viss grad, gå utover familiens valgfrihet - mens høyresiden vektlegger valgfrihet for familien sterkere enn venstresiden og lar det, i hvert fall på kort sikt, gå utover likestillingen.

Det er dette vi nå ser konsekvensen av i budsjettet, og jeg tror man står seg på å være ærlig om det.

Regjeringen har nemlig ingenting å skamme seg over.

Her står det om flere, svært viktige verdier - og den ene kan ikke opphøyes til en verdi som trumfer alle andre.

 

Nærsyntjournalistikk om bistand

  • 17.11.2013 kl.16:27 i Blogg

I Dagsavisen fredag sto det å lese et fascinerende stykke journalistikk.

Dagsavisens journalist Heidi Taksdal Skjeseth rapporterte fra utenriksminister Børge Brendes første besøk til USA, der han bl.a. møtte utenriksminister John Kerry og FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

"I sitt første møte med FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, diskuterte Børge Brende (H) flyktningkrisen i Syria og nødhjelp og gjenoppbygging i Filippinene, klimaendringer og Midt-Østen", skrev Skjeseth - før hun brukte resten av artikkelen, overskrift, ingress og et intervju med Brende på det hun formodentlig mener er det aller viktigste å rapportere hjem om - nemlig at Brende og Ban Ki-moon ikke snakket "om de blåblås bistandskutt".

Skjeseth fremstiller det både som oppsiktsvekkende og kritikkverdig at Brende ikke tok opp dette med Ban Ki-moon. Underforstått: Hun mener det er et viktig tema, hun mener det er viktigere enn å snakke om Syria, Midtøsten og Fillipinene, og hun tror at FNs generalsekretær er orientert om og/eller interessert i temaet.

Så hva er det egentlig Skjeseth mener at Brende skulle brukt tiden med Ban Ki-moon på?

Det hun mener er et viktig tema, er at det norske bistandsbudsjettet, som er på over 31 milliarder kroner, neste år øker med 1012 millioner kroner - mens det med Stoltenberg II-regjeringens budsjettforslag ville økt med 1314 millioner kroner. Det Skjeseth mener at Brende skulle brukt tid på, var altså å forklare FNs generalsekretær at det norske bistandsbudsjettet neste år ville bli på 31.220 millioner kroner i stedet for 31.522 millioner kroner.

Dette er fascinerende journalistikk, fordi det viser hvor nærsynte og selvopptatte vi er i Norge - og hvilke proporsjonsforstyrrelser det kan føre til. Og her er det flere slike:

For det første er det fantastisk at en norsk journalist syns at dette er det viktigste å rapportere hjem om når en ny norsk utenriksminister for første gang treffer FNs generalsekretær.

For det andre er det utrolig at en journalist syns det er rart eller kritikkverdig at ikke dette mini-spørsmålet, som knapt har interesse her hjemme, og som er uten betydning for verdens fattige, skal prege et kort møte med FNs generalsekretær - når verden preges av enorme kriser og katastrofer som trenger vår oppmerksomhet.

For det tredje er det talende at også norske journalister - og ikke bare norske politikere - er så opptatt av symbolpolitikk og så lite opptatt av realiteter og resultater. Problemet i norsk bistandspolitikk er ikke at det er for lite penger. Problemet er at det er for mye penger. Man greier simpelthen ikke å bruke alle pengene på en fornuftig måte. Resultatet er, høyst sannsynlig, at mye av bistanden ikke fører til utvikling - og at noe av den, i verste fall, bidrar til å holde mennesker og land nede i fattigdom.

Det er mye positivt å si om god bistand. Men det er dessverre også veldig mye negativt å si om dårlig bistand, noe jeg bl.a. har skrevet om her. Bistanden har ikke gitt de resultatene den lovet.

De fire ikke-sosialistiske partiene har nå blitt enige om at bistanden skal økes mer enn Solberg-regjeringen foreslo, dvs. at den til neste år likevel blir på over 31,5 milliarder kroner og dermed vil utgjøre 1 prosent av BNI.

Dette skjer, fordi 1 prosent-målet har blitt et viktig symbol i norsk politikk og særlig for KrF.

Men å tro at dette vil gjøre noen forskjell for verdens fattige, er i beste fall naivt.

Jeg tror heller ikke Ban Ki-moon kommer til å ofre det så mye oppmerksomhet.

 

 

 

 

Myter om statsbudsjettet

  • 15.11.2013 kl.15:32 i Blogg

De siste ukene har vi hørt det gjentatte ganger: 

Det er begrenset hva en regjering kan få til på bare tre uker eller - reelt sett - på bare noen dager, som Siv Jensen har sagt.

Resonnementet går slik: Stoltenberg II-regjeringen har arbeidet med sitt budsjettforslag i nesten ett år. Da er de fleste av kortene lagt, og det er begrenset hva en ny regjering rekker eller har muligheten til å endre.

Dette er litt sant, men det er også en myte.

Det må jobbes hardt og fort - det skal sies. Det blir heller ikke mye tid for Regjeringen til å gjennomføre lange og mange budsjettkonferanser. Det må tas relativt kontante beslutninger for at et nytt budsjettforslag skal kunne legges frem etter bare tre uker i regjering.

Men historien om de begrensede mulighetene er altså delvis også en myte.

Det er nemlig nå Regjeringen kan ta noen store "grep", nettopp fordi den ikke har eierskap til det foreliggende budsjettet.

Man kan si at mulighetene til å gjøre slike grep - og sette sitt eget preg på budsjettet - blir enda bedre neste år, i budsjettet for 2015, men deretter blir antagelig mulighetene mindre. Da er det nemlig Solberg-regjeringen selv som "eier" fjorårets budsjett, og som har lagt føringer for fremtidig budsjettvekst.

Eller for å være mer konkret: Det er mye lettere å kutte i forgjengerens satsinger enn det er å kutte i egne satsinger. 

Men nettopp derfor fortjener Regjeringen ros for at den tok noen store og til dels overraskende grep i sitt første budsjett. 

Mest overraskende - og gledelig - var det at den reduserte inntektsskatten for personer til 27 prosent. Dette koster på statsbudsjettet, men det er helt riktig - etter at Stoltenberg II-regjeringen hadde påført skattesystemet en uheldig asymmetri i beskatningen av personer og bedrifter.

Det er også gledelig at Regjeringen følger opp løftene om å fjerne arveavgiften og redusere formuesskatten. 

At det foretas noen kutt i Stoltenberg-regjeringens forslag til økte bevilgninger, slik at veksten i bevilgningene blir litt mindre enn den ellers ville blitt, er ikke imponerende - men det er bra at det også foreslås noen reelle kutt. Man kan være enig eller uenig i de kuttene som er valgt - det er uansett bra at en regjering viser at det er mulig. 

Mindre positivt er det at Regjeringen har sett seg tvunget til å bruke flere oljekroner enn Stoltenberg-regjeringen foreslo. Trøsten er at man holder seg like godt innenfor handlingsregelens rammer. Det er dessuten klart formildende at skattelettene er større enn økningen i oljepengebruken - ettersom det egentlig betyr at man erstatter sparing på det offentliges hender med sparing på private hender. Det negative med økt oljepengebruk er likevel at dette bidrar til å sementere den politiske måten å tenke budsjett på - der alle utgiftsøkninger betraktes som et gode.

2015-budsjettet blir det aller mest interessante budsjettet fra Solberg-regjeringens side. 

Regjeringen har god tid til å lage budsjettet for 2015. Da ligger det fortsatt få føringer i budsjettet som er Regjeringens egne. Det vil fortsatt være mulig å kutte i satsinger man ikke selv prioriterer, dvs. at det også blir mulig å velge å prioritere annerledes.

Men også 2014-budsjettet var viktig. Mye var nok lettere nå enn det vil være om to - tre år.

Tåler vi større forskjeller?

  • 03.11.2013 kl.22:00 i Blogg

I et blogginnlegg utfordrer Audun Lysbakken meg til debatt. Bakgrunnen er mitt blogginnlegg om behovet for en politikk for både større og mindre forskjeller. Lysbakken spør: Hvorfor skal det ikke være et mål å redusere de økonomiske forskjellene i Norge? Hvor mye har vi "å gå på"? Og hva betyr det konkret å tilpasse velferdstjenestene til noen av innbyggernes økte kunnskaps- og velstandsnivå?

La meg starte med å svare på det siste spørsmålet først. Når jeg sier at det må "designes" systemer som tar hensyn til det økte mangfoldet i samfunnet - og samtidig sier at befolkningens kunnskaps- og velstandsnivå vil øke, og at ingen makt i verden kan forby befolkningen å kjøpe private helse- og utdanningstjenester - tolker Lysbakken det dithen at jeg mener at "det offentlige må sørge for at de med god råd får et velferdstilbud tilpasset deres velstandsnivå".

Men det er faktisk noe helt annet jeg mener. La meg bruke skolen som eksempel:

Uansett hvem som har regjert i Norge de siste tiårene, har vi hatt tre, juridisk likeverdige måter å oppfylle opplæringsplikten på (i tillegg til hjemmeundervisning, som jeg ikke går nærmere inn på her):

  • Vi kan gå på en privat skole uten statsstøtte
  • Vi kan gå på en privat skole med statsstøtte (også kalt friskoler)
  • Vi kan gå på en offentlig skole

Denne valgfriheten er det ingen uenighet om i Norge.

Det eneste stridsspørsmålet som diskuteres, er hvor liberal friskolelovgivningen skal være, dvs. hvilke typer friskoler vi skal tillate. Og også i denne debatten er det i virkeligheten bare ett stridsspørsmål: Skal friskolene selv få velge hvilket formål eller grunnlag de vil ha - eller er det politikerne som skal bestemme hvilke formål som er gode nok?

Partiet SV har hatt ulike standpunkter i denne debatten - fra å gå inn for å statliggjøre eller ekspropriere alle friskoler, via et ønske om å forby religiøse friskoler, til et ønske om bare å tillate skoler som tilbyr en alternativ religiøs eller pedagogisk retning - til i dag å ville tillate skoler som bygger på et religiøst, pedagogisk, internasjonalt eller idrettslig formål.

Mitt standpunkt har vært det samme som Bondevik II-regjeringen og nå den nye H/FrP-regjeringen har - at det viktige ikke er skolens formål, men skolens innhold og kvalitet, og at det derfor ikke bør være opp til politikerne å bestemme hvilke formål som er gode nok. En skole som legger litt mer vekt på realfag, ballett eller rørleggerfag er like høyverdig som en skole som vektlegger toppidrett, montessoripedagogikk eller språk. 

Jeg har mange argumenter for gå inn for en slik friskolemodell, men ett av dem knytter an til debatten med Lysbakken:

Friskolene er offentlig finansiert, regulert og kontrollert. De andre privatskolene er det ikke.

Alle har råd til å velge en friskole. De andre privatskolene krever en tjukk lommebok.

Jo vanskeligere det blir å etablere og velge en friskole - og jo mindre variert tilbudet av friskoler er - jo større er sjansen for at det økte kunnskaps- og velstandsnivået "tyter ut" i flere privatskoler, og at dette i så fall er noe som blir forbeholdt de mest velstående.

Et liberalt friskolesystem, som er finansiert av det offentlige, kan altså være en effektiv "buffer" mot et system der kvaliteten på utdanningen som barna dine får, er avhengig av lommeboken.

Det er delvis dette som er skjedd i England, som er det OECD-landet som er mest kjent for sine eksklusive og dyre privatskoler. England avviklet i sin tid et system med friskoler og har dermed bare stått igjen med en "ventil" for dem som har ønsket en alternativ skole for sine barn, nemlig dyre privatskoler - hvilket gradvis har ført til stadig større skiller mellom skoler og elever. Både Tony Blairs regjering og den nåværende konservative regjering har derfor vært veldig opptatt av å gjeninnføre et system med friskoler - noe som nå ser ut til å skje.

Når jeg bruker ordet "designe" handler det derfor om to ting: For det første å etablere mangfold og valgmuligheter innenfor en modell med offentlig finansiering - og, for det annet, å utforme disse systemene så godt som mulig. Systemene bør bl.a. ta hensyn til om det foreligger kvantitative eller "bare" kvalitative behov for tjenestene - og de må sikre at alle har den samme muligheten til å benytte de alternative skolene, barnehagene eller omsorgstilbudene som finnes - f.eks. ved at elever, barnehagebarn eller eldre ikke kan "siles", ved at egenandelene er lave osv.

Utfordringen fremover blir altså å tilpasse vårt "likhetssystem" til en virkelighet med større mangfold, velstand og kunnskap i befolkningen. Etter min mening betyr det at vi må legge til rette for større valgfrihet og tåle at folk velger mer forskjellig enn før - men gjøre det på en måte som gjør at alle har den samme muligheten.

Lysbakkens første spørsmål dreier seg om noe annet, nemlig hvor store økonomiske forskjeller vi tåler. Jeg vil gjerne diskutere dette nærmere også, men for at ikke bloggen min skal bli for lang, nøyer jeg meg i første omgang med dette:

Det er ikke alle økonomiske forskjeller som er urettferdige. Det mener sannsynligvis ikke Lysbakken heller, for hvis han mente det, er det jo logisk å gå inn for lik lønn til alle uansett, og det gjør ikke SV nå.

Dermed må vi anta at Lysbakken og jeg er enige om at det finnes rettferdig ulikhet. Og ulikhet som oppleves som rettferdig, truer ikke samholdet og tilliten - eller sammenhengskraften, som danskene sier - i et samfunn. For å ta et eksempel:

At mennesker som gjør en ekstraordinær innsats eller presterer spesielt bra, får en ekstra påskjønnelse, oppleves nok av mange som rettferdig. At ledere som har mislyktes eller gjort store feil, får store "fallskjermer", oppleves neppe som rettferdig.

Men det finnes også andre ulikheter som mange syns er rettferdige, selv om de kan være litt vanskeligere å forklare.

Jeg mener f.eks. at det kan være nødvendig å øke ulikheten litt nå - for å hindre at den øker mer siden. Å fjerne formuesskatten nå vil, isolert sett, øke ulikheten litt - men det kan bidra til å redusere den i fremtiden, fordi vi får flere bærekraftige arbeidsplasser i Norge enn vi ellers ville fått.

Hva som er rettferdig ulikhet, avhenger også av hvilket perspektiv vi har. For hver ny innvandrer som kommer til Norge, øker ulikheten i Norge litt - samtidig som ulikheten i verden reduseres litt. Er da den økte ulikheten i Norge rettferdig eller urettferdig?

Likhet er en viktig verdi i vårt samfunn.

Vi ønsker både likebehandling, likeverd og mulighetslikhet - og, et stykke på vei, også resultatlikhet. Men det er ikke alltid entydig gitt hva "likhet" skal bety, og likhet er ikke den eneste verdien vi har.

Også likhet må derfor veies mot andre viktige verdier.

 



Det nye høyredreide språket, liksom

  • 30.10.2013 kl.16:48 i Blogg

LO har laget en høyreordliste som, liksom, skal forklare oss hva de nye politiske "høyreordene" egentlig betyr.Gjort med kompetanse og vidd kan slike analyser av språket være veldig interessante, slik som f.eks. Eirik Vatnøys retorikkanalyse av velferdsdebatten var.

Jeg ville lyve, hvis jeg sa at jeg syns LO-lederens "analyse" er like interessant. Men noen syns kanskje den er morsom.

Uansett har den fått utviklingsredaktør Åshild Mathisen i Vårt Land til å skrive en kommentar om hvordan nye politiske vinder og regjeringsskiftet også har ført til - eller skjedd som følge av - endringene i det politiske språket. Hun skriver:

"Folket har talt. De valgte de nye ordene. De som høres optimistiske, nyskapende og energiske ut. Nå har de fått nyordene "oppmykning", "valgfrihet" og "mangfold" i regjering. De gamle ordene "fellesskap", "solidaritet", "likestilling" er kastet ut av regjeringskontorene".

Jeg tror ikke dette er positivt ment.

Men jeg syns heller ikke at det er så godt tenkt.

Studerer man Sundvollen-plattformen og Soria Moria 2, vil man bl.a. finne ut dette:

Dokumentene er like lange - ca. 75 sider.

Ordet oppmyking er nevnt en gang i Sundvollen-plattformen - og null ganger i Soria Moria 2.

Ordet valgfrihet er nevnt seks ganger i Sundvollen-plattformen - og to ganger i Soria Moria 2.

Ordet mangfold er, i ulike sammensetninger, nevnt 28 ganger i Sundvollen-plattformen - og 20 ganger i Soria Moria 2 (men her må det sies at begrepet naturmangfold dekker flere av tilfellene i Soria Moria 2 enn i Sundvollen-plattformen).

Ordet fellesskap er nevnt 15 ganger i Sundvollen-plattformen - og 14 ganger i Soria Moria 2.

Ordet solidaritet er nevnt to ganger i Sundvollen-plattformen - og to ganger i Soria Moria 2.

Ordet likestilling er nevnt seks ganger i Sundvollen-plattformen - og sju ganger i Soria Moria 2.

Noen språklig revolusjon kan det altså umulig være snakk om - og neppe heller noen språklig nytale i orwellsk forstand.

Mathisen er muligens blant dem som leter etter bevis på at solidariteten forsvant da vi fikk en blå regjering.

Men beviset finnes ikke.

Heller ikke i språket.

 

 

Ja til åpenhet om skolen

  • 30.10.2013 kl.12:36 i Blogg

I Sundvollen-plattformen heter det at Regjeringen vil "kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå". 

I Politisk kvarter mandag sådde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tvil om hvorvidt dette er et løfte han ønsker å holde. Han ønsket å vurdere det nærmere, fordi han ikke ønsker at mediene skal presentere "meningsløse" sammenligninger og rangeringer av skoler.

Debatten om åpenhet om skolen er interessant. Jeg husker en radiodebatt for noen år siden - mellom én fra SV og én fra Høyre - der man diskuterte åpenhet om skattelistene og om skolen. SV-politikeren ønsket mest mulig åpenhet om skattelistene, men ønsket ikke åpenhet om skolen - mens Høyre-politikeren ville ha det omvendt: Mer åpenhet om skolen og mindre om skatten. Og som vi vet: Pressen er mest enig med SV-politikeren. Pressen ønsker full åpenhet om skatten, men er - i hvert fall i de meningsbærende spalter - mer skeptisk til åpenhet om skolen.

Jeg syns åpenhet er bra, spesielt om offentlig sektor, siden dette er vår felles eiendom. Men det finnes selvsagt grenser. Én slik grense går der man angriper enkeltmenneskers integritet, privatliv og personvern. Det er tilfellet når det gjelder skattelistene, som er knyttet til person - men det har aldri vært tilfellet når det gjelder skolen. Åpenhet om skolen har alltid vært begrenset av personvernet. Derfor er en offentliggjøring av skoleresultater alltid betinget av at det er tilstrekkelig mange elever og store nok skoler til at enkeltelever ikke kan identifiseres.

Dette var likevel ikke kunnskapsministerens anliggende. Han var opptatt av det meningsløse i å sammenligne ulike skolers resultater - fordi det kan få folk til å tro at enkeltskoler er dårligere eller bedre enn de i virkeligheten er.

Han har litt rett - men han tar også feil.

Det som er riktig, er at det er vanskelig å finne gode indikatorer på skolekvalitet, og at det derfor også kan være vanskelig å foreta sammenligninger. Et eksempel: Det er ikke lett å sammenligne karakterene som elevene får på to forskjellige skoler. Dels kan det være at vurderingspraksisen er forskjellig, dvs. at lærerne har en strengere praksis på den ene skolen enn på den andre. Og dels er det umulig å vite hva som har vært skolens bidrag til de karakterene elevene har fått. Bak en 3'er på én skole kan det ligge et mye mer imponerende arbeid enn det ligger bak en 5'er på en annen skole, f.eks. fordi elevene på den første skolen har et mindre heldig utgangspunkt. De kan f.eks. ha minoritetsspråklig bakgrunn.

Det som er feil, er at vi aldri kan eller bør sammenligne resultater på skolenivå. Selve poenget med å måle kvalitet er at vi skal kunne sammenligne med andre eller over tid - ettersom det er den eneste måten å bedømme kvaliteten på. Om et gitt resultat er et bra resultat, kan vi bare vite, hvis vi kan sammenligne med andre og/eller over tid.  

Kunsten er altså å finne gode indikatorer - eller å utvikle vurderingspraksisen slik at f.eks. karakterer blir bedre indikatorer. Gode indikatorer kan f.eks. være såkalte skolebidragsindikatorer, som forsøker å si noe om skolenes bidrag til læringen - uansett på hvilket nivå elevene i utgangspunktet befant seg. Det er ikke lett, men det er mulig - noe man kan se et eksempel på her

Dessuten bør måling av og åpenhet om læringsresultater kombineres med måling av og åpenhet om andre typer resultater og input-faktorer - slik at man samlet sett får et bredt bilde av skolen: Hvilke ressurser har skolen? Hvordan er lærertettheten? Og hvordan er trivselen blant elever, lærere og foreldre?

Det var dette som var hensikten med Skoleporten, som ble etablert under den forrige borgerlige regjering. Den eksisterer fortsatt, men mange av resultatene på skolenivå holdes nå hemmelig etter at den rødgrønne regjeringen delvis har lukket portalen for innsyn fra allmennheten, det vil i praksis også si elever og foreldre.

Jeg mener det er flere gode grunner til at Røe Isaksen bør se positivt på Sundvollen-plattformens krav til større åpenhet:

For det første tror jeg det er umulig å unngå at pressen lager rangeringer. Pressen bruker de resultatene den har tilgang til, uansett hvor vanskelig det er å få tak i dem (f.eks. fordi den må be om innsyn i offentlige dokumenter) - og den bruker, om nødvendig, utenlandsk kompetanse til å lage rangeringer, slik bl.a. VG har gjort.

For det andre blir det stadig mer vanlig at også andre private aktører lager slike rangeringer. Den danske tankesmien Cepos, for eksempel, lager sine egne rangeringer - og disse får hvert år store oppslag i dansk presse.

For det tredje, og det er viktig: Hvis det er slik at allmennheten, foreldre og pressen risikerer å misforstå resultatene, fordi de tror at f.eks. karakterer betyr noe de ikke betyr - ja, så syns jeg kunnskapsministeren, fremfor å ty til hemmelighold, heller bør forklare oss hvorfor karakterene ikke betyr det vi tror de betyr. Det er jo helt urimelig at vi - folket - skal gå rundt å tro at en elev som får karakteren 5  har nådd et høyere kompetanse- eller kunnskapsnivå enn en elev som får karakteren 4, eller at det er skolen som skal ha æren for at en elev får 5, mens den bør få skylden for at en elev får 2 - hvis det ikke forholder seg slik. Da bør vi få vite hvordan det egentlig forholder seg.

Kunnskapsministeren kunne f.eks. starte med å invitere pressen til et seminar, der han forklarer hvordan resultatene bør og ikke bør tolkes.

Spørsmålet om åpenhet eller hemmelighold har også en demokratisk side. For hvem skal egentlig ha krav på å vite?

Selv resultater som er hemmeligholdt, vil jo være kjent for noen - bl.a. for skolen og skoleeieren, dvs. kommunen. Politikerne i kommunen vil altså kunne vite, men de vil ikke kunne diskutere det de vet, i et åpent kommunstyremøte. Foreldrene, som også er velgere, vet heller ikke - så de kan ikke stille politikerne til ansvar og sjekke hva som gjøres, dersom resultatene er dårligere enn de er i andre kommuner eller enn de var ifjor. Det kan hende det finnes en god og plausibel forklaring på det, men det er ikke sikkert. For å få vite noe om det, må det kunne diskuteres i åpenhet.

Sundvollen-plattformen bør ikke avlyses. Det er bedre å spørre seg selv hvordan åpenheten kan forvaltes på en bedre måte - både gjennom utvikling av bedre indikatorer og gjennom åpen debatt om indikatorenes begrensning - enn å holde noe hemmelig.

Å måle og bedømme kvalitet i offentlig tjenesteyting er vanskelig - og vi vil neppe noen gang kunne finne perfekte indikatorer på kvalitet. 

Men det bør ikke forhindre oss i å prøve - og å diskutere åpent hva indikatorene betyr og hvordan vi kan gjøre skolen bedre.

 

 

SVs overvåkningskommisjon

  • 28.10.2013 kl.22:14 i Blogg

SV har foreslått å opprette en ny overvåkningskommisjon. Målet er å "undersøke, kartlegge og vurdere den samlede overvåkningen norske innbyggere utsettes for" - og danne seg "et bilde av summen av overvåkning som norske innbyggere utsettes for, hvordan overvåkningen foregår, og hvordan den har utviklet seg over tid." SV ønsker at kommisjonen skal være fremtidsrettet - og ikke tilbakeskuende, slik Lundkommisjonen var - og særlig ta for seg fire områder, nemlig

  • omfanget  av overvåkning,
  • drivere for økt overvåkning,
  • innbyggernes vern mot overvåkning, og
  • en vurdering av behovet for sterkere personvern.

Det er situasjonen etter 11.september 2001, som har økt behovet og interessen for overvåkning og på mange områder satt personvernet under press - og de nylige avsløringene av USAs massive overvåkning av telefoner, internett og sosiale medier, av andre lands regjeringer og statsledere og, ikke minst, alminnelige borgere, som er foranledningen for SVs forslag.

Det er, som jeg også skrev i en tidligere blogg, lett å gjøre seg morsom på mange politikeres bekostning etter et valg. SV lot nemlig være å støtte et forslag fra de borgerlige partiene i 2012, da den såkalte personvernmeldingen ble behandlet i Stortinget. Da foreslo de borgerlige partiene, dvs. Høyre, FrP, KrF og Venstre, at Stortinget skulle be den rødgrønne regjeringen om å "gjennomgå implikasjonene av utvidelse av den svenske FRA-loven og fremme en sak til Stortinget om hvordan man kan sikre at innbyggere i Norge får bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon."

Dette burde selvsagt SV stemt for, dersom partiet mener alvor med sitt engasjement for personvern.

Men la det fare nå.

Jeg håper at det nye flertallet på Stortinget, altså Høyre, FrP, KrF og Venstre, vil se mer positivt på et forslag fra opposisjonen nå - i dette tilfellet SV - og ikke bare stemme det ned, slik SV gjorde da de borgerlige partiene fremmet forslag. Selvsagt bør man også lytte til Regjeringen og høre hva den mener  - f.eks. om hvorvidt dette er den beste måten å gjennomføre et slikt arbeid på, dvs. om det bør nedsettes en kommisjon, eller om det bør skje på en annen måte.

Det viktigste er at det skjer.

Stoltenberg II-regjeringen - i likhet med Stoltenberg I - var ivrig med å sette ned offentlige utvalg rett før den skulle gå av. Det er ikke godt å si hva hensikten med å gjøre det er, men jeg har gjort meg mine tanker når jeg bl.a. har hørt hvordan Arbeiderpartiet har (mis)brukt det faktum at Stoltenberg I-regjeringen i sin tid satte ned forløperen for det såkalte Kvalitetsutvalget for grunnopplæringen - 14 dager før de gikk av og etter at Ap hadde tapt valget.

Det er nemlig mer naturlig og logisk at det er den nye regjeringen som setter ned utvalg - bl.a. for å forberede ny politikk på områder som krever grundig utredning og/eller forankring og høring. Da er det velgernes dom og det nye flertallet som legger premisset for utredningene, og det er riktig. Derfor er det positivt, syns jeg, at Høyre/FrP-regjeringen har varslet flere viktige utredninger, og det skader ikke om det blir flere. I Civita har vi bl.a. foreslått en forvaltningskommisjon og en velferdskommisjon - og vi kan gjerne også få en overvåkningskommisjon.

Jakten på den maksimale trygghet og sikkerhet er i ferd med å ta fra oss friheten. Selv hysteriske sikkerhetstiltak, slik vi f.eks. kan oppleve det på flyplasser, gir oss ikke fullstendig trygghet. Men det tar fra oss følelsen av frihet, selvbestemmelse og intregritet. 

Frihet forutsetter en grad av autonomi - en mulighet til å bestemme over oss selv. Frihet forutsetter også at vi, i hvert fall i de mest private situasjoner, kan vite oss usett. For å sitere Civitas filosof Lars Fr. Svendsen: Uten en sfære fri for andres innsyn og inngrep, vil ikke frihet og individualitet la seg dannes og opprettholdes. En person som er helt og fullt gjenstand for et offentlig blikk, og er seg dette bevisst, vil miste mye av sin individualitet og bli et mer sosialt konvensjonelt vesen.

Massiv overvåkning er ille, uansett hvem som står bak. Men statens overvåkning er farligere enn den private - fordi staten, mer enn private, kan koble sammen og, i verste fall, misbruke opplysninger, som hver for seg er innhentet for ulike formål. Ofte tenker vi ikke så mye på det, fordi vi (heldigvis!) har stor tillit til staten - men avsløringene av den amerikanske overvåkningen - som kanskje har funnet sted med Obamas velsignelse - viser at vi kan være for naive. De vet mye mer enn vi tror.

Alt i alt tror jeg derfor SV har en god ide:

Vi bør, så langt det er mulig, kartlegge hvilke personvernutfordringer norske borgere står overfor i årene som kommer - som grunnlag for å vurdere tiltak for å styrke personvernet.

 

 

 

 

 

 

 

Listhaug-saken - og behovet for likebehandling og konsekvens

  • 26.10.2013 kl.22:15 i Blogg

I går skrev jeg - litt ubetenksomt - en twittermelding der jeg anmodet First House om å "hjelpe Listhaug ut av problemet" ved å spørre kundene sine om det, i dette enkeltstående tilfellet, ville være greit å offentliggjøre kundelisten til Listhaug.

Det er minst to grunner til at meldingen var litt ubetenksom:

For det første er det åpenbart at First House allerede har vurdert denne muligheten. First House har vært i kontakt med Sylvi Listhaugs tidligere kunder i og med at det foreligger en kundeliste som er overlevert til embetsverket. Men First House forutsetter at listen ikke gjøres offentlig kjent. Det må bety at First House enten ikke har eller ikke har villet spørre sine kunder om hvorvidt det var greit at listen også ble gjort offentlig kjent.

Hvorvidt bordet nå likevel fanger, fordi offentlighetsloven kan tvinge departementet til å gi innsyn i listen, gjenstår å se. Det er delte meninger blant juristene om det.

Den andre grunnen til at meldingen min var ubetenksom, er at den, i likhet med svært mange kommentarer til saken, ikke tar i betraktning hvilke konsekvenser det ville ha, dersom First House og/eller Listhaug gir etter og offentliggjør kundelisten.

La oss se litt på de mulige konsekvensene, dersom Listhaug og/eller First House offentliggjør kundelisten. Her er noen av dem:

1. Pressen vil ikke si seg fornøyd med å få listen. De vil forlange å få vite mer, f.eks. om hva Listhaug har gjort for de respektive kundene, hvor mye hun har jobbet for hver enkelt - og hvilke personer hun hadde kontakt med hos kunden. Hva gjorde hun for Rema 1000, for eksempel, hvor mye jobbet hun for dem - og traff hun "Ole Robert" personlig?

2. Pressen, og andre, vil stille spørsmål om hvorvidt hun deler oppfatningene til dem hun jobbet for - og hvordan det eventuelt var mulig å arbeide for en sak og for oppfatninger hun ikke deler. Er ikke det en form for prostitusjon? Listhaug har kanskje gitt kommunikasjonsfaglige råd til bistandsbransjen, enda hun selv mener at bistanden bør reduseres og innrettes annerledes, og er det bra?

3. Pressen, og andre, vil logisk nok kreve at alle andre tidligere PR-rådgivere i regjeringsapparatet må fremlegge sine kundelister. Vil de gjøre det - eller vil noen kreve at det vedtas en lov for å tvinge dem til å gjøre det? Og hvordan skal i så fall en slik lov utformes? Den kan vel tross alt ikke gis tilbakevirkende kraft?

4. Pressen, og andre, vil spørre seg hva som egentlig er forskjellen på PR-rådgivere og andre rådgivere, og på konsulenter i kommunikasjonsbransjen og i andre bransjer, og derfor vil også alle andre i regjeringsapparatet med hemmelige kundelister fra beslektede arbeidsforhold, få beskjed om at de bør fremlegge sine kundelister.

5. Gradvis vil vi også måtte stille spørsmål ved alle andre avtaler i nærings- og arbeidsliv som bygger på konfidensialitet. Bør ikke de også offentliggjøres for at vi skal være sikre på at det ikke foreligger noen uheldige bindinger?

6. Og hva gjør vi med tidligere advokater og journalister, hvis klienter og kilder er beskyttet av loven? Hva skal vi f.eks. gjøre med en PR-rådgiver som er ansatt av en advokat, og dermed blir skjermet mot innsyn i kundelistene? Kan vi akseptere denne formen for ulikebehandling av PR-rådgivere? Eller hva med en tidligere journalist som plutselig sitter i regjeringsapparatet og skal fatte beslutninger om den fremtidige mediepolitikken? Hvilke forretningshemmeligheter sitter hun på, som vi - velgerne - ikke kjenner til?

7. Og hva med PR-rådgiverne i den forrige regjeringen? Har deres kundeforhold påvirket de beslutningene de har truffet? Har de, på en betryggende måte, håndtert sine egne habilitetsforhold? Tross alt er det jo ikke mye å "ta" Listhaug for ennå, men hva med dem som allerede har utført sin embetsgjerning - uten at vi visste noe om hvilke kunder de har hatt?

8. Spørsmål om habilitet og tillit vil endre karakter: Mens vi til nå har basert vårt politiske system på tanken om at alle kan velges, at ingen er diskvalifisert per definisjon, og at tilliten forvaltes "as you go" ved at man til enhver tid bedømmer sin habilitet - får vi et system der tanken er at habiliteten nærmest skal forhåndsgodkjennes ved at man redegjør for alle de potensielle "bindinger" man har som følge av det livet man har levd før man går inn i et ombud. Men et slikt system er umulig:

Ingen kan greie å redegjøre for alle de potensielle bindingene man har med seg fra et tidligere liv. Såkalte bindinger fra ens tidligere liv forteller dessuten ingenting om fremtidige habilitetsforhold. De forteller heller ingenting om hva slags saker en statsråd vil måtte håndtere.

Og dessuten: Hva er en binding? Det ville jo åpenbart vært en binding, dersom Listhaug har et økonomisk utbytte av å innta et spesielt standpunkt, men det har hun ikke. Hennes arbeidsforhold i First House er avsluttet. Dette, for øvrig, helt i motsetning til tidligere landsbruksministre som også har vært bønder - og som åpenbart har økonomiske fordeler eller ulemper av den landbrukspolitikken som til enhver tid føres.

9. En fremleggelse av kundelisten kan også få konsekvenser for Listhaug personlig. Hun har inngått en avtale, dels med sin tidligere arbeidsgiver, dels med sine tidligere kunder. Å bryte avtaler kan normalt få erstatningsrettslige konsekvenser - foruten at det vanligvis også er tegn på dårlig moral. Avtalen hun har inngått med sin arbeidsgiver, er for øvrig helt vanlig på alle arbeidsplasser; å bevare taushet om visse forhold er standard i de fleste arbeidskontrakter - og det bør vel ikke innføres en passus om at taushetsløftet ikke gjelder, hvis man, for eksempel, blir politiker?

10. En fremleggelse av listen vil også få konsekvenser i næringslivet - og for rekrutteringen til politikk. I nærings- og arbeidsliv blir det klart at man ikke kan forvente at samarbeidspartnere, kontraktspartnere, forhandlingsmotparter osv er til å stole på, dersom de senere blir politikere. Og rekrutteringen til politikken vil svekkes ytterligere: Gradvis er det bare "broilere" og mennesker uten arbeidserfaring som tåler medienes nådeløse søkelys.

Til alt dette vil Listhaugs kritikere hevde at hun og andre PR-rådgivere er i en særegen posisjon, fordi de har som uttalt mål å påvirke politikken. Men dette tror jeg det skal bli vanskelig å gi en god og prinsipiell begrunnelse for.

Ser man på First House's egenreklame, skisseres det oppgaver som en rekke aktører, personer og selskaper tilbyr - og dessuten er det ikke PR-firmaene som er de viktigste lobbyistene i Norge. 

Personlig tror og håper jeg PR-byråene vil arbeide for større åpenhet om sine kundelister, bl.a. fordi debatten som pågår nå, neppe er så heldig for dem - og fordi åpenhet om at man er kunde i et PR-byrå tross alt ikke skader. Men dette kommer ikke til å løse det prinsipielle problemet, for fortsatt vil det være svært mange forhold i nærings- og arbeidsliv som må være konfidensielle.

Så for å oppsummere: Alle som kritiserer Listhaug og PR-bransjen nå, og som gjerne vil se kundelisten, må også kunne reflektere over de potensielle konsekvensene av at listen fremlegges - og hvordan man i fremtiden skal sikre likebehandling av alle andre tilfeller som i bunn og grunn er like.

 

 

Privatskoleråd til @konservativ

  • 25.10.2013 kl.19:15 i Blogg

I dag bekrefter kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen overfor Aftenposten at Høyre og Frp vil innføre en ny privatskolelov, der det ikke lenger skal stilles krav til at skolene skal utgjøre et religiøst eller pedagogisk alternativ.

Men, legger han til, det blir ikke noe frislipp. - Vi legger opp til en strengere praksis for godkjenning av nye friskoler enn det som var tilfellet under Bondevik II-regjeringen, sier Røe Isaksen. Han vil nemlig "legge inn en formulering om at private skoler skal få nei til å starte opp, dersom etableringen vil ha negative konsekvenser for det lokale skoletilbudet. Og det skal fortsatt være ulovlig å ta utbytte fra private skoler."

Man kunne jo være fristet til å gjøre seg morsom på Røe Isaksens bekostning og minne om at han har vært en sterk forkjemper for at det skulle bli tillatt å ta ut utbytte fra private skoler, og at han har ønsket seg en svensk privatskolemodell - men jeg skal la det ligge. Nå er det Sundvollen-plattformen som gjelder, og der står det krystallklart at friskoler "ikke (skal) kunne betale utbytte til eierne".

Mitt råd til Høyre (og andre som har spurt) har vært at partiet burde holde fast ved og dermed gjeninnføre den friskolemodellen Bondevik II-regjeringen innførte, men med visse modifikasjoner. Jeg mener det var uheldig at det høsten 2005 måtte godkjennes et relativt stort antall plasser som, realistisk sett, aldri ville blitt etablert - bare fordi mange søkte i frykt for en innstramning av loven etter et mulig regjeringsskifte.  

I en kommentar er Aftenpostens Per Anders Madsen inne på noe av det samme, men presisjonsnivået er dessverre (igjen) nokså lavt.

For det første er det neppe erfaringene fra Sverige som gjør at man nå skal føre en litt annen friskolepolitikk enn under Bondevik II. Friskolepolitikken i Sverige er helt annerledes enn den noen gang har vært eller nå vil bli i Norge. 

For det annet er det ikke dokumentert, slik Madsen indikerer, at det er en sammenheng mellom svensk friskolepolitikk og de dårligere resultatene svensk skole nå oppnår. Det som derimot er svært sannsynlig, er at forskjellen i resultatutvikling mellom Norge og Sverige, skyldes at Norge - i motsetning til Sverige - har gjennomført en stor kunnskapsreform, nemlig Kunnskapsløftet. Og der har nok TIMSS-forskeren Liv Sissel Grønmo rett: Dette har antagelig blitt vanskeligere å få til i Sverige enn det har vært i Norge.

For det tredje er det feil at man i Norge i dag bare godkjenner skoler som representerer et religiøst eller pedagogisk alternativ. Den rødgrønne regjeringen åpnet også for at toppidrettsgymnas kan bli godkjent, at internasjonale skoler kan bli godkjent, og at skoler med en bare svakt annerledes pedagogisk profil, som f.eks. Nyskolen, kan bli godkjent.

Den viktigste endringen Sundvollen-plattformen annonserer på friskolefeltet - målt mot Bondevik II-regjeringens lov - er at man skal ta litt mer hensyn til kommunene, slik jeg skrev om her. Det skal altså ikke være nødvendig at en friskoleetablering gir "vesentlige" negative konsekvenser for kommunen - det holder at konsekvensene er negative. Dette er en innstramning også i forhold til Høyres program og vil kunne ivareta behovet for å kunne avslå søknader, dersom det f.eks. kommer et unaturlig stort antall på samme tid. Det er altså ikke, som Madsen skriver, et spørsmål om å håndheve et forbehold strengt eller ikke - men om hva slags forbehold man har tatt. Håndhevingen bør uansett være forutsigbar, slik at man ikke skaper rettsusikkerhet for borgerne.

Et annet element ved loven som kan vurderes, dersom man vil modifisere Bondevik II-loven noe, og som de færreste i debatten har vært inne på, er dette: 

Før 2003 var det et skjønnselement i loven, dvs at statsråden kunne avslå søknader, selv om søkeren oppfylte alle krav som var satt. Dette skapte stor frustrasjon blant dem som ville starte opp og drive friskoler, og det skapte store urettferdigheter og rettsusikkerhet - fordi statsråden nærmest kunne skalte og valte med søkere etter eget forgodtbefinnende. Derfor dreide også store deler av den skolepolitiske debatten seg om små enkeltskoler.

En viktig endring i Bondevik II-regjeringens lov, for å unngå denne uforutsigbarheten, var at søkerne fikk en rett til godkjenning, dersom de oppfylte kravene i loven. Det var dette som gjorde at relativt mange skoler ble godkjent høsten 2005: Godkjenningene skyldtes hverken et ønske om politisk markering eller mangel på streng håndheving, men at loven var slik den var.

I Sundvollen-plattformen står det at Regjeringen vil gjeninnføre en lov som gir søkerne en rett til godkjenning, dersom de oppfyller kravene i loven. Men dette kan kanskje kombineres med, eller endres til, at man også beholder et visst skjønnselement (som nå er gjeninnført), som gjør det mulig - i helt spesielle tilfeller - å avslå en søknad, selv om alle krav er oppfylt. Om det lar seg gjøre, vil juristene måtte vurdere - men det er i alle fall en mulighet som kan vurderes - forutsatt at en slik skjønnsadgang rammes strengt inn og ikke igjen gjør det mulig for en statsråd å drive privatpolitikk basert på hva han eller hun personlig måtte like eller mislike.

Kunnskapsministeren har i dag fått en ny statssekretær. Birgitte Jordahl er spesialist på friskoler og friskolesystemer etter at hun, såvidt jeg vet, bl.a. skrev sin masteroppgave om temaet. Det lover godt for de endringene som nå skal skje.

Det desidert viktigste med friskolepolitikken er at man kommer bort fra et system som krever at man må slutte seg til spesielle formål som politikerne mener er høyverdige nok - og over på et system der man selv kan avgjøre hva slags profil skolen skal ha.

Politikernes oppgave bør være å sørge for at skolene har den nødvendige kvalitet, og at alle elever har like muligheter til å velge en alternativ skole, dersom de ønsker det.

Verdidebattene og NRK Debatten

  • 24.10.2013 kl.20:20 i Blogg

I kveld skal NRK Debatten diskutere om fastleger bør ha adgang til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Det er ikke første gang dette er tema i Debatten.

Sist temaet ble diskutert, var frontene klare: Det var bare KrF som tydelig støttet en videreføring av den praksisen som, helt uproblematisk, hadde eksistert i mange år, og som altså innebar at fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort.

I dag er frontene endret: Høyre og Fremskrittspartiet har, i forbindelse med regjeringsforhandlingene, inngått en avtale med KrF om at muligheten til å reservere seg skal bestå - og dermed er det flertall i Stortinget for det. Noen forsøker å problematisere dette flertallet og viser til at Høyre tidligere har stilt sine representanter fritt i verdispørsmål, men det vil ikke føre frem: Høyres stortingsgruppe har godkjent avtalen med KrF og FrP - og dessuten tror jeg de fleste ser at dette ikke berører det viktige spørsmålet, nemlig retten til selvbestemt abort. I Sundvollen-plattformen står det krystallklart at Regjeringen vil "beholde dagens abortlovgivning".

Myndighetene har, helt siden vi fikk loven om selvbestemt abort, anerkjent at abort er et etisk dilemma. Det anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d'être, som nettopp ikke er å ta liv. Av samme grunn anser Legeforeningens leder, Hege Gjessing, det som en selvfølge at helsepersonell vil få anledning til å reservere seg, dersom (eller skal vi si når?) aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge.

Spørsmålet er om vi også skal anerkjenne at det å henvise kvinner til abort kan være et samvittighetsspørsmål for noen - og om vi i så fall kan imøtekomme også henvisende leger som ønsker å reservere seg - uten at dette kommer i konflikt med kvinners rett til å få utført abort?

I denne saken er det to viktige prinsipper som står mot hverandre: Det ene er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Det andre er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn. 

Det er ikke alltid mulig å ivareta to viktige prinsipper samtidig. Hvis vi f.eks. tenkte oss at 4900 av de i alt ca. 5000 fastlegene i Norge ville ønske å reservere seg, ville det bli vanskelig å imøtekomme alle kvinners rett til å bli henvist til og få utført abort. I så fall måtte vi avveie prinsippene mot hverandre og velge det som veier tyngst.

Men dette er ikke tilfellet i denne saken. I denne saken er det mulig - med klokskap, godt skjønn og sunn fornuft - å imøtekomme begge prinsipper på en god måte: Det er bare noen få leger som vil ønske å reservere seg - anslagsvis ca. 200 av i alt 5000. Ingen av disse legene ønsker å begå sivil ulydighet, hindre andre leger å henvise til abort eller gjøre det vanskelig for kvinnene å søke seg til en annen lege. Alle er innforstått med at en reservasjonsadgang må innebære at en liten kommune, som kanskje bare har en lege, må kunne avvise å ansette en lege som vil reservere seg - og at man, i større kommuner, kan finne ordninger som opplyser pasienter om hvorvidt en fastlege er en "reservasjonslege", slik at man eventuelt kan velge en annen lege.

Noen konstruerer historier, der hjelpeløse og fortapte kvinner stilles overfor agiterende mørkemenn som nærmest vil nekte dem abort - og at hele abortloven dermed er truet. Jeg tror dette er - ja, nettopp - konstruert. Hverken leger eller pasienter er så stiliserte størrelser. Pasientene er forskjellige og ønsker seg ulike leger - akkurat som leger er forskjellige i møte med ulike mennesker.

Men debatten må tas, og jeg håper at den i kveld blir mindre hard enn den var sist. Dessverre virker det ikke som NRK selv vil bidra til det når Dagsrevyen annonserer Debatten som en "omkamp om det ufødte liv". Det er det, med all respekt å melde, ikke.

Jeg tror i det hele tatt vi må øve oss i føre verdidebatter på en mer lyttende og pragmatisk måte. Det kommer nemlig flere av dem.

Etter hvert som vi får et mer mangfoldig samfunn - med flere innvandrere, religioner og kulturer i vår midte - og med de økte teknologiske mulighetene, vil også verdidebattene komme: Hvor langt skal vi gå i å ta i bruk moderne bioteknologi? Skal vi akseptere omskjæring av små gutter? Bør vi tillate religiøse hodeplagg i politiet? Bør muslimske jenter få egen svømmeundervisning i skolen? Bør vi legge til rette for slakting av dyr i pakt med andre religiøse og kulturelle tradisjoner?

Debattene må tas.

Men de egner seg faktisk mest for dialog.

 

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
hits