Stråmenn og mistenkeliggjøring

  • 12.11.2014 kl.21:50 i Blogg

Forleden ble jeg utsatt for noe jeg har opplevd mange ganger før.

I Klassekampen påstår sjeføkonom i LO, Stein Reegård, at jeg nærmest lyver når jeg i et tidligere intervju i Klassekampen (finnes ikke på nett) sier at jeg alltid har vært for en sterk stat, at jeg "later som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og at jeg "egentlig" ikke vil ha velferdsstaten. Reegård påstår videre at Civita er "taktisk smarte" ved å forsøke å ta Piketty "til inntekt for" egne standpunkter, og at vi har "foregitt" at vi er opptatt av fordeling. Og nå viser vi altså en "tilsynelatende interesse" for den sterke staten.

Ifølge stortingsrepresentant Arild Grande fra Ap, som er intervjuet i samme sak, står Civita for en politikk som vil "undergrave den norske velferdsstaten", mens "samfunnsmodellen som Civita ønsker seg, har kollapset". Og siden "min" samfunnsmodell har kollapset, prøver jeg nå å "fremstille det som om" Civita er for en "stor stat" og at "velferds-Norge er noe som har vokst frem ved politisk konsensus". Ifølge Reegård "later (jeg) som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og jeg later som "forskjellene i norsk politikk er små". "Sannheten" er at jeg og Civita "misliker den norske modellen sterkt".

Min reaksjon da jeg leste dette, var tredelt:

Jeg tenkte, for det første, at det kanskje forelå en misforståelse - og at Reegård og Grande ikke skjelner mellom "sterk" og "stor" stat, slik Francis Fukuyama og mange på høyresiden gjør. Eller sagt på en annen måte: Man kan både være for en sterk og en stor stat - eller for en sterk, men begrenset stat - men det er to forskjellige ting. Kollega Lars Svendsen har forklart det nærmere i et svar til Reegård og Grande her , men dette innlegget avstedkom bare en nokså tåpelig twitter-kommentar fra Reegårds side, så jeg vet ikke om dette var en misforståelse, eller om Reegård og Grande fortsatt mener at jeg er motstander av en sterk stat.

For det annet lurte jeg på hvorfor det så ofte er slik at så mange på venstresiden må argumentere med stråmenn og mistenkeliggjøring av høyresiden når de debatterer? Er de klar over at de gjør det - og er det i så fall en debattstil de liker? Tror de f.eks. at det er interessant, i dette tilfellet for meg, å debattere med dem når de ikke tror på (eller later som de ikke tror på) det deres diskusjonspartnere sier, skriver og gjør? Eller sagt med andre ord: Er det en bevisst fordumming av den norske debatten, er det taktikk - eller tror de på det de sier? Og har de reflektert over hvordan denne typen argumentasjon fungerer som en effektiv debattstopper, fordi man rett og slett ikke kan diskutere med noen som legger til grunn at man bare lyver?

Og for det tredje: Er vi, eller noen andre på høyresiden, like ille når vi debatterer med venstresiden? Pleier noen på høyresiden - med tilsvarende posisjoner som de Reegård og Grande har - å påstå at folk i LO og Ap egentlig er kommunister og ønsker seg en altomfattende stat, som underlegger seg både næringslivet, sivilsamfunnet og folks privatliv - og at de bare er taktisk smarte når de ikke sier det høyt?

Jeg er mest interessert i svaret på det tredje spørsmålet: Er vi på høyresiden like ille?

Det bør gå an å finne det ut. Det krever ikke akkurat rakettforskning - men vis à vis Reegård og Grande hjelper det neppe om Civita prøver å gjøre det - så det bør antagelig være noen andre som gjør det.

 

 

  

I Dødens dal

  • 04.11.2014 kl.20:42 i Blogg

Lørdag skrev statsminister Erna Solberg et innlegg i VG, der hun forklarte hvorfor Regjeringen har foreslått å redusere formuesskatten. Hun pekte på fire hovedgrunner til at hun mener det er viktig for Norge at formuesskatten blir redusert.

En av grunnene Solberg viste til, er gründerbedriftenes behov for å klare seg gjennom "Dødens dal". Det er gründeren Alf Bjørseth, som etablerte solenergiselskapet REC, som har lansert begrepet. Det han sikter til, er problemene med å greie seg i perioden fra man investerer - til man kan høste fruktene av de investeringene man har gjort. I denne perioden er det ennå ingen som har sett resultatene av det arbeidet man har gjort, og man går med underskudd. Da er det lett å få "panikk", gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende formuesskatt gjør naturligvis ikke saken bedre.

Historien gir assosiasjoner til Regjeringens egen situasjon. Akkurat nå er det nemlig Høyre, FrP, KrF og Venstre som befinner seg i Dødens dal. De har investert mye i et felles prosjekt, men resultatene har ennå ikke kommet - og nå begynner de å gå med underskudd. Da er det lett å få panikk, gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende debatt om formuesskatten gjør nok ikke saken bedre.

Det kan være liten tvil om at Regjeringen har kommet (forbausende) dårlig fra debatten om statsbudsjettet så langt. Det dreier seg om verdens største statsbudsjett i verdens rikeste land - men likevel har det fått rykte på seg for å være usosialt. Den dagen budsjettet ble fremlagt, hadde nok mange et ganske positivt inntrykk: Riktig nok strammet Regjeringen inn på enkelte ordninger som særlig berører uføre - men dette var vedtatt under den forrige regjering og dessuten, når all tabloid opportunisme er lagt til side, et forsøk på å redde arbeidslinjen og fremtidens velferd. Men ellers var budsjettet fylt av godbiter - til samferdsel, forskning, utdanning og helse - i tillegg til skattelettelser som var uttrykkelig lovet.

Men etter en stund snudde stemningen. Hvorfor det skjedde, kan diskuteres - men det skyldtes ikke en veldig effektiv eller hardtslående opposisjon. SV og Rødt ligger nede for telling, og Senterpartiet betyr ingenting i dette bildet. Arbeiderpartiet, derimot, som betyr mye, satt egentlig ganske stille: Uførereformen var deres egen, og skattelettelsene vil kanskje ikke bli reversert. Og utgiftsøkningene var så voldsomme at Arbeiderpartiet ikke helt visste om de skulle kritiseres for å være for store eller for små.

Årsaken til at stemningen snudde var altså en annen. Om det var barnetillegget (som med et nødskrik kan sies ikke være den forrige regjeringens påfunn), dårlig kommunikasjon, en ensidig presse, mangel på støttespillere i næringslivet, monomane forskere og/eller en Støre-effekt skal være usagt her og nå. Faktum er uansett at Regjeringen og Regjeringens samarbeidspartier nå befinner seg i Dødens dal - og at de ikke kan skylde på opposisjonen. Ap, SV og Sp sier naturligvis mye som er urettferdig og urimelig sett med Regjeringens øyne - men ikke mer enn regjeringspartiene sa selv da de var i opposisjon.

Spørsmålet nå, som mange borgerlige velgere vil merke seg, er om samarbeidspartiene er i stand til å bære motgang like godt som de har båret medgang. Beholder de roen, langsiktigheten og evnen til fortsatt samarbeid, eller går de i "panikk" og begynner å "krangle" med hverandre i et håp om å redde seg selv?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste og hørte at Stoltenberg II-regjeringen ville gå i oppløsning. Jeg trodde det aldri, og det skjedde ikke - men det illustrerer at også den regjeringen opplevde (mange!) kriser. Og besøket i Dødens dal inntraff antagelig enda tidligere for Stoltenberg II-regjeringen enn det har gjort for Solbergs regjering.

Det er nå de fire partilederne skal vise hva de er laget av, og at de vet hva lederskap er - hver for seg og sammen.

Og da gir man ikke opp mens man er i Dødens dal.

For å sitere Jan P. Syse: Enten henger man sammen - eller så blir man hengt hver for seg.

 

 

 

 

 

 

Om å tale med to tunger om formuesskatten

  • 29.10.2014 kl.21:46 i Blogg

I Dagsnytt 18 i dag gikk Snorre Valen fra SV til frontalangrep på Siv Jensen.

Bakgrunnen for angrepet kan vi lese om i VG i dag. Valen mener at Siv Jensen og Erna Solberg bedriver dobbeltkommunikasjon og "taler med to tunger": Når de snakker generelt og uforpliktende eller debatterer utenfor Stortinget, påstår de at en reduksjon i formuesskatten vil være vekstfremmende og skape nye arbeidsplasser. Når de må svare i formelle dokumenter til Stortinget, enten det er i Nasjonalbudsjettet eller som svar på spørsmål fra Valen, er de langt mer forbeholdne og uttrykker snarere tvil om hvilke virkninger en reduksjon i formuesskatten vil ha. Valen presiserer at han ikke vil kalle det løgn, men han mener at Regjeringen "lurer" velgerne.

Valen har et poeng. Politikere driver ofte med dobbeltkommunikasjon eller det vi kanskje, med litt penere ord, kan kalle strategisk kommunikasjon. De tilpasser budskapet og argumentene sine til situasjonen og det de tror en gitt målgruppe vil høre. Det er heller ingenting nytt i at kraftfulle argumenter for eller mot en sak ofte svekkes når de skal uttrykkes i embetsverkets språk og med embetsverkets krav til presisjonsnivå. Selv ble jeg, som utdannings- og forskningsminister, skjelt ut av SV i fire år, fordi vi ikke brukte mer ressurser på skolen. Da Kristin Halvorsen ble finansminister sendte hun brev til Stortinget som - ikke bare i innhold, men til og med i ordlyd - var nøyaktig de samme som de daværende finansminister Per-Kristian Foss hadde sendt.

Om Valen i dette tilfellet har et spesielt godt poeng, er mer tvilsomt. Det finnes forskere, både i inn- og utland, som mener at de kan dokumentere eller sannsynliggjøre at skattelettelser har vekstfremmende virkninger, og som også har oppfatninger om hvor store slike virkninger er. Men helt generelt finnes det mye mindre forskning på dynamiske effekter av lettelser i kapitalbeskatning enn av lettelser i skatt på arbeid. Et forsøk på å dokumentere effekter etter kort tid hemmes også av selve budsjettsystemet i staten, som er kortsiktig (ettårig), og som pr definisjon ikke tillater at man budsjetterer med mulige dynamiske effekter av slike skattekutt. (Det er annerledes, så vidt jeg vet, med endringer i avgifter.)

I lys av dette er det selvsagt helt legitimt at ulike politiske partier og politikere tror forskjellig om hvilken virkning en reduksjon i formuesskatten vil ha. Undersøkelser som er gjort blant bedrifter i Norge, viser at det store flertallet av dem vil bruke en reduksjon i formuesskatten til å investere mer i bedriften. Slike undersøkelser er intet bevis på hva som vil skje - men det er et moment som man kan velge å tillegge vekt eller ikke.

Flere forskere har i det siste uttalt seg negativt, bl.a. i VG i går, om forslaget om å redusere formuesskatten. En del av dem uttrykker bare politiske meninger, mens andre har forsket på temaet. Årsaken til at de er negative, er ikke at det er dokumentert at et kutt i formuesskatten ikke har vekstfremmende virkninger - men at det ikke er godt dokumentert at det har vekstfremmende virkninger. Noen av dem er også primært opptatt av fordelingsvirkningene, som det er forsket mer på, men som, etter min mening, bare er av symbolpolitisk betydning. Villeman Vinje og jeg har skrevet om det her.

Det mest interessante med denne debatten er imidlertid, etter min mening, noe helt annet. Den sier nemlig mye om det generelle politiske klimaet i Norge.

Det pågår nå en voldsom debatt, der både opposisjonen, pressen og mange forskere nærmest forlanger at Regjeringen må kunne gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av de konsekvensene en reduksjon i formuesskatten på ca. fire milliarder kroner (ca. en tredjedel av formuesskatten) vil ha - aller helst allerede neste år. Men foregår det noen tilsvarende debatt om alle de budsjettpostene der utgiftene neste år skal øke?

Hvem kan gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av hvilken effekt det vil ha at bevilgningene til forskning, til lærerløft, til samferdsel, til bistand og til politiet økes, til dels kraftig? Finnes det overhodet noen kritiske røster - i pressen eller på Stortinget - som forlanger like klare svar om dette som Valen har krevet om skattelettelsene i dag?

Jeg tror ikke det.

Den begredelige sannheten er nok at de fleste politikere i Norge med stor letthet bruker borgernes og bedriftenes penger uten å være så nøye med hvilken effekt det har - mens det skal svært mye til for at de vil la borgerne og bedriftene beholde og bruke pengene sine selv, med mindre de kan dokumentere at pengene blir brukt på en svært fornuftig måte.

 

 

 

Debatten om formuesskatten

  • 20.10.2014 kl.13:17 i Blogg

Dekningen av Regjeringens forslag om å redusere formuesskatten har vært akkurat så ensidig som man kunne forvente.  All dekning, med noen ytterst få unntak, dreier seg om fordeling, om voksende forskjeller, om å snu Robin Hood-prinsippet på hodet og om å «gi» fire milliarder kroner til de aller rikeste i samfunnet.  Hvorfor vil egentlig Regjeringen seg selv så vondt? Er det, slik SVs stortingsrepresentanter påstår, payback-time til regjeringspartienes bidragsytere? 

Selv mener jeg at hele formueskatten burde vært fjernet, og det er flere grunner til det:

1.Et praktisk talt samlet næringsliv mener det er viktig at formuesskatten fjernes. 11 næringsorganisasjoner med til sammen over 110.000 bedrifter med over 900.000 ansatte, har, siden 2008, sammen arbeidet for at formuesskatten på næringsinvesteringer skal fjernes, fordi de mener den er skadelig for verdiskapingen og norske arbeidsplasser.  Det er altså helt feil, slik f.eks. SSB-forskeren Rolf Aaberge har hevdet, at «formuesskattedebatten er startet og drevet frem av noen få superrike». Det er hele bredden av norsk næringsliv som står bak denne debatten.

2.Dette ønsket fra næringslivet er ikke nytt. Første gang flere av næringsorganisasjonene gikk sammen i et arbeid for å få avviklet formuesskatten, var i 1993. Da sendte bl.a. NHO, HSH (nå Virke) og Norsk Bondelag et felles brev til FrP, Høyre, KrF og Sp (Venstre var ikke representert på Stortinget), der de konstaterte at det allerede var et flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og derfor ba om at partiene fulgte opp løftene sine. Formuesskatten er altså ikke et tema som har dukket opp fordi vi har fått en blå regjering. Det er over 20 år siden næringslivet første gang ble forespeilet en fjerning av den mest skadelige delen av formuesskatten. Siden har også LO, og næringsministre fra Arbeiderpartiet, problematisert formuesskattens skadelige virkninger.

3.I forbindelse med skattereformen av 2006, som ble vedtatt i 2005, følte nok mange i næringslivet at de, via sine organisasjoner, ble direkte lurt til å inngå et kompromiss som den daværende regjering og Stortinget senere brøt. Meningen var at utbytteskatten skulle innføres, mens formuesskatten skulle fjernes. Det første skjedde, mens det andre foreløpig ikke er blitt noe av, hvilket betyr at den direkte skatten på norsk eierskap har økt betydelig siden - fra to milliarder kroner i 2005 til 15 milliarder kroner nå. Dessverre vil nok denne episoden gjøre det vanskeligere å inngå lignende kompromisser i fremtiden, fordi næringslivets tillit til myndighetene som "avtalepart" er redusert.

4.Formuesskatten har svært lite å si for fordelingen i Norge.  Det som har mest å si for fordelingen, er velferdsordningene (ca. 72 prosent), mens det som har mindre å si, er skattene (ca. 28 prosent). Formuesskatten spesielt påvirker bare ca. to prosentpoeng av fordelingen i Norge, hvilket vil si at den kunne fjernes helt uten at den i nevneverdig grad ville påvirket den såkalte gini-koeffisienten, som er et mål på økonomisk ulikhet i et samfunn. Og da skyldes det primært middelklassens formuesskatt på nedbetalte boliger - ikke formuesskatt på bedriftene. Årsaken er at de aller fleste som betaler formuesskatt, er helt vanlige mennesker - mens under 0,2 prosent av dem er så superrike at de har en netto formue på over 100 mill. kroner og derfor blir brukt som eksempler av bl.a. mediene. 

5.Regjeringen foreslår ikke å fjerne formuesskatten, men å redusere den - provenymessig med litt under en tredjedel. Samtidig foreslår Regjeringen å øke de offentlige utgiftene omtrent like mye som den foregående regjeringen pleide å gjøre. Samlet sett påvirker nesten ikke forslaget til statsbudsjett, dersom det blir vedtatt, fordelingen i Norge. Gini-koeffisienten vil være den samme som den er nå. (Det betyr ikke at alle de forslag Regjeringen har fremmet, er gode - for også andre forslag kan lede til et slikt resultat.)

6.Hva en reduksjon eller fjerning av formuesskatten vil ha å si for verdiskapingen, er det vanskeligere å si noe om. Det vi vet, er at formuesskatten havner i øverste sjikt når man spør bedriftene hvilke skatter og avgifter de ønsker redusert eller fjernet - og vi vet at bedriftene selv mener at de ville investert mer, dersom de slapp å betale formuesskatt. At skatten også må betales når bedriftene går med tap, gjør den spesielt skadelig. Forhåpentligvis vil flere forskere enn de vi hittil har hørt fra på NHH, etter hvert gi bidrag til debatten om den vekstfremmende virkningen av ulike typer skattereduksjoner.

7.I 2014 er det ca. 550.000 personer som betaler formuesskatt. Kun noen ytterst få av disse - ca. 800 personer - er i den gruppen særlig mediene er opptatt av, nemlig de superrike. Det private forbruket til denne gruppen er allerede mer enn høyt nok og vil selvsagt ikke bli påvirket av at formuesskatten endres. Men 80 - 90 prosent av formuen deres er i arbeid i næringsvirksomhet, og denne delen av formuen vil merke en forskjell: Det blir mer igjen til å investere i ekspansjon og nye arbeidsplasser - og investeringene vil få samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter har. Et klart flertall av bedrifter svarer at de vil styrke bedriften, dersom formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes. Og dersom verdiskapingen styrkes, vil det gi større inntekter til fordeling siden.

8.Hvis formuesskatten ble fjernet helt, hvilket Regjeringen ikke har lovet, vil noen svært få personer, i år hvor de ikke tar ut utbytte fra sine bedrifter, kunne bli personlige nullskatteytere. Dette betyr ikke at de ikke bidrar til fellesskapet, for all den kapitalen de har investert i næringsvirksomhet, blir allerede i dag ilagt skatt. Bedriftene og deres eiere ber dessuten ikke om å få slippe å betale skatt - de ber bare om å slippe å betale en bestemt skatt, som de mener skader verdiskapingen mer enn andre skatter gjør, bl.a. fordi den er konkurransevridende.

Vi er, sånn cirka, både det rikeste og det likeste landet i verden.  Begge deler er det vel verdt å ta vare på.

Men det er ikke sikkert vi gjør det ved å stirre oss blinde på stillestående tall i et statsbudsjett.

Vi må også se på virkningen tallene har - på arbeid og verdiskaping, sparing, fordeling og skatt.

 

 

 

 

OL er ikke viktigst for Norge nå

  • 01.10.2014 kl.12:04 i Blogg

I går skrev jeg en blogg med 11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem i neste uke.

Mitt sjette råd dreide seg om perspektivmeldingen, som Stoltenberg II-regjeringen la frem i 2013, og hva den betyr for norsk økonomi. Min kollega Mathilde Fasting har forsøkt å beskrive utfordringene med litt enklere ord i denne pamfletten.

Kort fortalt lyder historien slik: 

Norge er blitt et av verdens rikeste land, dels på grunn av flaks, dels fordi vi har vært dyktige. Det siste tiåret har vært et supertiår for Norge, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og dermed tjene på de ubalansene i verdensøkonomien som har skapt problemer for mange andre land.

Det perspektivmeldingen viser, er at denne glansperioden nå går mot en slutt. Fra å ha store overskudd på statsbudsjettet vil vi, litt etter 2020, begynne å gå med underskudd, og finansieringsutfordringene vil da forsette å stige i årene som kommer på grunn av den såkalte eldrebølgen. Dersom vi ikke gjør noe for å møte disse utfordringene i tide, vil underskuddet vokse så mye at det kan bli uhåndterlig.

Det er SSB som forestår de beregningene som lå til grunn for perspektivmeldingen. I det siste nummeret av Samfunnsøkonomen presenterer SSB-forskerne oppdaterte beregninger, som bl.a. viser at NRK Brennpunkts presentasjon av utfordringene måtte virke villedende på mange. Det SSB-forskerne viser, er nemlig at det ikke på noen måte vil være lett å finansiere fremtidens velferdsstat, men at det tvert om vil kreve modige politikere som gjør kloke valg i tide. Jon Hustad har beskrevet det godt i siste nummer av Dag og Tid.

I denne situasjonen er det, etter min mening, hverken riktig eller viktig at Norge påtar seg ytterligere forpliktelser på mellom, i beste fall, ca. 20 milliarder kroner og i verste fall ca. 60 milliarder kroner for å gjennomføre et idrettsarrangement. Noen av pengene som skal brukes på OL, vil nok bli brukt uansett, fordi de går til helt nødvendige investeringer i f.eks. infrastruktur - men mange av pengene kan brukes på noe annet, dersom vi velger å si nei til å arrangere OL.

Jeg respekterer politikere som tør å gå mot folkemeningen når deres samvittighet forteller dem at det er viktig og riktig for landet å gjøre det. Det er bl.a. derfor vi ønsker å ha et representativt demokrati. 

Men OL er ikke viktig for landet, og det er sterkt delte meninger i partiene, i idrettsbevegelsen og i folket om hvorvidt det er riktig for landet. Spørsmålet er derfor om politikerne har samvittighet til å gjennomføre et så kostbart arrangement som så mange er mot. 

Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter - mens folket, i alle dets avskygninger, bare krever at det skal bevilges mer.

I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger - mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt.

Det skal bli interessant å følge debatten om OL, statsbudsjettet og norsk økonomi fremover, dersom Stortinget med knapt flertall, en delt regjering og et splittet folk sier ja til å bruke så mye ressurser på et idrettsarrangement i 2022. 

 

 

 

11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem

  • 30.09.2014 kl.10:22 i Blogg

Onsdag i neste uke presenterer Høyre/FrP-regjeringen sitt første statsbudsjett - dvs. det første statsbudsjettet Solberg-regjeringen selv har laget "fra scratch".

Personlig er jeg ikke enig i at det er så lite en ny regjering kan gjøre med det statsbudsjettet den overtar fra en avgående regjering, noe jeg har skrevet om her. Men jeg er enig i at årets statsbudsjett, som altså er budsjettet for 2015, er den første ordentlige muligheten for en ny regjering til å starte gjennomføringen av store reformer og tiltak. Og det er ikke bare den første ordentlige muligheten - det er også den beste muligheten i hele stortingsperioden og kanskje i hele Regjeringens levetid. Også dette begrunnet jeg i innlegget mitt her.  

Så hva bør Regjeringen legge vekt på, hvis dette er den første og beste muligheten den har til å lage et statsbudsjett som, etter Regjeringens mening, er godt for landet?

Jeg har noen råd:

1. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss hvorfor det er viktig at akkurat denne regjeringen styrer landet. Hva er det Regjeringen vil oppnå, og hvordan vil Solberg-regjeringen bli husket?

Selv har jeg vært tilknyttet eller medlem av tre tidligere borgerlige regjeringer, nemlig Willoch-regjeringen, Syse-regjeringen og Bondevik II-regjeringen. Syse-regjeringen satt svært kort og vil nok (dessverre) mest bli husket for at EU-saken felte den. Men når det gjelder Willoch- og Bondevik II-regjeringen er det en slående forskjell. "Alle" kan i dag fortelle hva Willoch-regjeringen sto for og hva den blir husket for. "Ingen" kan fortelle noe tilsvarende om Bondevik II-regjeringen.

Dette er derfor mitt første råd til Solbergs regjering: Dere må fortelle historien om dere selv, om hvorfor dere vil regjere landet og hva dere vil med statsbudsjettet for 2015.

2. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss at ting tar tid - og hvorfor det tar tid.

Alle som tenker seg om, forstår at store reformer eller omstillinger i offentlig sektor ikke kan gjennomføres i en håndvending. Men alle vil være mye mer tålmodige, hvis det går i riktig retning, hvis de vet hva som er målet, og hvis de vet omtrent når de kan forvente å nå målet.

Derfor er det ikke så farlig om ikke alle løftene i Sundvollen-plattformen blir innfridd med en gang - bare det går i riktig retning, og det blir klart at Regjeringen har en plan.

Så derfor er dette mitt andre råd til Regjeringen: Fortell hva dere har gjort til nå og hvilken plan dere har for veien videre.

3. Regjeringen bør innrømme at noen løfter ikke kan eller bør innfris likevel - og si det i klartekst.

Det skjer for alle regjeringer: Når man kommer inn i regjeringskontorene og blir "realitetsorientert" av et ytterst kompetent embetsverk, viser det seg at noen av løftene man har gitt - og kanskje endog skrevet inn i regjeringsplattformen - ikke holder mål, enten fordi de blir for dyre eller rett og slett var litt for dårlig tenkt. Når man innerst inne vet det, bør man si fra: Vi tok feil, vi gjør om, vi vil gjøre det på en annen måte - eller vi vil simpelthen gjøre noe helt annet.

Mitt råd til Regjeringen er derfor at den innrømmer feil og mangler fremfor å risikere å bli drevet fra skanse til skanse av opposisjonen, som alltid er beredt til å avsløre en regjerings svake sider.

4. Regjeringen må vise at løftet over alle løfter faktisk blir holdt. Høyre og FrP har lovet at de vil prioritere fire budsjettområder høyere enn Stoltenberg II-regjeringen gjorde, fordi det er bra for landet, og fordi det er i samsvar med den handlingsregelen nesten alle partier har vært enige om. Det gjelder infrastruktur, utdanning, forskning og vekstfremmende skattelettelser. Eller sagt på en annen måte: Disse fire områdene skal legge beslag på en større del av budsjettet under Høyre/FrP-regjeringen enn de gjorde under Stoltenberg II-regjeringen. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger stor vekt på å synliggjøre og dokumentere at den oppfyller dette løftet, at prioriteringen virkelig er bedre enn under den forrige regjering, og at dette ikke bare er et "blåblått" påfunn, men faktisk noe også Arbeiderpartiet var svært opptatt av den gangen handlingsregelen ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet.

5. At Regjeringen må holde seg godt innenfor handlingsregelens yttergrense, altså fire prosent, er selvsagt. Men situasjonen er ikke helt slik den var, da fire prosent-regelen ble vedtatt. Siden den gang har både Norges Bank-sjefen og f.eks. Venstre tatt til orde for å redusere uttaket til tre prosent - enten fordi langsiktig forventet avkastning er redusert og/eller fordi man frykter en for sterk vekst i offentlige utgifter uten en strammere regel.

Uansett er det slik at en regjering som også prioriterer skattelette, og ikke bare økt offentlig forbruk, kan tillate seg å bruke noe mer enn en regjering som bare prioriterer økt offentlig forbruk. Skattelette er nemlig en måte å spare på. Eller sagt på en annen måte: Frem til ca. 2020 - 2025, mens det fortsatt er store overskudd på statsbudsjettet, er det prinsipielt sett to måter å spare til fremtidige generasjoner på: Vi kan gjøre det ved å øke bevilgningene til oljefondet (SPU), der økt sparing normalt gir avkastning - eller ved å redusere skattenivået, der avkastningen vil komme i form av en mer innovativ, robust og konkurransedyktig økonomi, dersom skattelettelsene innrettes riktig. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger større vekt på å forklare hvorfor skattelettelser er viktig nå og får bedre frem at venstresidens argumentasjon om at vi må velge mellom "skattelettelser eller velferd" er for enkel. Selv har jeg drøftet noen perspektiver her, og når det gjelder formuesskatten spesielt, er den drøftet her.  

6. Regjeringen må også vise at den har forstått hva Stoltenberg II-regjeringen skrev i den såkalte perspektivmeldingen, som ble fremmet våren 2013. Der går det frem, med all mulig tydelighet, at det kan bli mindre morsomt å vinne valg når vi har passert 2020. Årsaken er at statsbudsjettet da vil begynne å gå med underskudd, og at vi i stigende grad vil merke de finansieringsproblemene som er knyttet til den kommende "eldrebølgen".

Men: Økonomiske problemer som kan forutsees, løses best, dersom man gjør litt i tide - fremfor å utsette alt til det blir kritisk. Det gjelder for oss som privatpersoner, og det gjelder også for staten.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å kommunisere klart og tydelig om de utfordringene som ligger foran oss, hva som skal til for å møte dem, og - ikke minst - vise hvordan man allerede nå tar de første skritt for å dempe den negative effekten av at stadig færre må forsørge flere i fremtiden. Å forklare at nettopp skattelettelser nå kan gjøre det lettere å finansiere velferdsstaten i fremtiden er én viktig pedagogisk oppgave, men også andre tiltak er viktige for å forberede oss på fremtiden.

Regjeringspartiene og Venstre og KrF kan for øvrig søke råd hos sine ungdomspartier, som har forstått hva Perspektivmeldingen dreier seg om.

7. Det er en sikker effekt av alle forslag til statsbudsjett i Norge at det blir "ramaskrik" blant grupper som føler seg rammet. Riktig nok tilhører det sjeldenhetene at noen virkelig blir rammet i form av reelle kutt, men "kutt" i Norge er ofte det samme som mindre budsjettøkninger enn man ellers kunne fått eller hadde ventet seg. Vi er rike og bortskjemte og har tapt forbindelsen mellom vanlige skattebetalere (dvs. oss) og alle de som mottar støtte (dvs. oss) av syne.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å tale klarere om hvor heldige vi er i Norge; om forskjellen mellom Norge og andre land - og om forbindelsene mellom tæring og næring, yte og nyte, rett og plikt - og om betydningen av at ikke all virksomhet i sivilsamfunnet er en post på statsbudsjettet. En virkelig stor oppgave i vårt oljesmurte land er å gjenopprette forståelsen for forbindelsen mellom det å skape verdier og det å forbruke dem - mellom verdiskaping og velferd. 

8. Det er fristende, for enhver politiker, å bygge monumenter over seg selv og å forsøke å unndra seg vanlige prioriteringer. Intet er derfor bedre enn å greie å få vedtatt en "handlingsregel" for automatisk økning i de offentlige utgiftene - uten hensyn til behov eller prioritering. Typiske eksempler på slike "regler", som appellerer til vår sektoregoisme eller sinnelagsetikk, er "regelen" om at det må gå én prosent av BNI til bistand, at det må gå én prosent av statsbudsjettet til kultur, eller at det må settes av en bestemt sum til et fond for forskning og nyskaping. 

Jeg har selv arbeidet ivrig for slike løsninger, fordi det tjente det som for tiden var "min" sektor. Og det finnes argumenter som taler for at man av og til binder seg til masten med slike mekanismer: Det kan være nødvendig for å holde veksten i offentlige utgifter nede (jfr. opprettelsen av oljefondet eller den egentlige handlingsregelen), og det kan være nødvendig for å greie å prioritere noe som er lite populært, som f.eks. vedlikehold eller forskning. Problemet er at slike mekanismer kommer på plass nokså tilfeldig og uten en helhetlig vurdering av når og i hvilke tilfeller de er spesielt ønskelige.

Mitt råd til Regjeringen er at den tar mot til seg og enten avvikler alle slike mål - eller legger til rette for en bred drøfting av hensikten med og konsekvensene av å ha dem. I verste fall forteller slike mål og bindinger på budsjettet ingenting om behovet eller evnen til å løse problemer, men kan, tvert om, bidra til å svekke interessen for reell problemløsning, fordi man blir mer opptatt av budsjetter enn resultater.

9. Det er et problem i offentlig sektor at budsjettet og horisonten er så kortsiktig. Det skyldes muligens at valgene kommer (minst) hvert fjerde år. Tålmodigheten, når det skal foretas omstillinger som kan spare penger over tid, er ofte mye større i mer private og kommersielle virksomheter. Et mer konkret problem er selve budsjettprosessen i seg selv, som nesten bare er basert på ettårige budsjetter.

Mitt råd til Regjeringen er å forsøke å skape større forutsigbarhet og i hvert fall å la deler av budsjettet være flerårig.

10. Et annet problem i offentlig sektor er at det er vanskelig å måle og vurdere produktiviteten  - samtidig som vi vet at økt produktivitet har enormt stor betydning for vår evne til å finansiere velferdsstaten i fremtiden.

Så hva vil det si å øke produktiviteten?

Enkelt sagt betyr det at offentlig sektor enten må få mer ut av de samme ressursene, få like mye ut av mindre ressurser, eller få "overproporsjonalt" mer ut av mer ressurser. Det fins mange eksempler på at dette er mulig, men det er sjelden mulig å få til, dersom man hele tiden øker tilgangen på ressurser.

Det vil etter hvert komme flere forslag til hvordan man kan øke produktiviteten fra Produktivitetskommisjonen. Men det er ingen grunn til å vente på den. Mitt råd til Regjeringen er derfor at den allerede nå prøver å fremtvinge produktivitetsforbedringer ved å be om (minst) de samme resultatene med en ressursbruk som ikke øker like mye. En liten økning i produktiviteten hvert år vil ha enormt stor betydning for vår evne til å finansiere fremtidens velferdsstat.

11. Mitt siste råd til Regjeringen dreier seg om selve budsjettprosessen. Jeg har skrevet om den her, og selv om prosessen er litt annerledes nå, tar den fortsatt altfor mye tid og oppmerksomhet, både for regjeringene, i regjeringsapparatet, i Stortinget og i den politiske debatten.

Hvis Regjeringen kunne bidra til å dempe forventningene og forklare hvor lite budsjettet - og ikke minst budsjettendringene - betyr og bør bety i et liberalt og vitalt demokrati som det norske, hadde det vært en fordel. Det ville gitt mer plass til mer spennende debatter enn alle de debattene vi nå hører om penger - blant folk som sier at de ikke bryr seg om penger.

Men det ville også bety mye, dersom Regjeringen kunne tydeliggjøre næringslivets og sivilsamfunnets betydning for vår velstand og velferd. Mange synes å tro at statsbudsjettet betyr alt, mens det i virkeligheten betyr ganske lite.

Det som betyr noe for vårt velbefinnende, vår velstand og velferd, er ikke Regjeringens innsats, men befolkningens innsats.

Det bør Regjeringen si tydelig - fremfor, som andre regjeringer, bare å skryte av seg selv.

 

 

 

 

Pisa i Morgenbladet

  • 06.09.2014 kl.19:39 i Blogg

Jeg beklager å måtte si det, men når jeg leser Lena Lindgrens artikkel om Pisa i ukens utgave av Morgenbladet, får jeg en bestemt følelse av at hun ikke vet hva OECDs Pisa-undersøkelse egentlig er.

Hun skriver om "tester" som "vi holder oss med" i norsk skole, om OECDs "testregime" og om "Pisas testvelde" - og hun mener at vi bør "insistere på at det finnes et nasjonalt handlingsrom og momentum for å bryte ut av Pisa-regimet", "hvis norske politikere mener det er best". Vi kan nemlig "slutte med Pisa-testing den dagen vi ikke vil lenger", skriver Lindgren, som også harsellerer litt med professor Sten Ludvigsen, som har ledet utvalget som har sett på Fremtidens skole, fordi han ser overrasket ut når Lindgren spør om ikke Norge bør "gå vekk fra Pisas tester". "Bare å ta opp problemstillingen er helt virkelighetsfjern, kan jeg se på ham", skriver Lindgren.

Mon det? Kanskje var Ludvigsen overrasket av helt andre grunner?

Enhver som leser Lindgrens artikkel, og som ikke selv har kunnskap om Pisa, må få inntrykk av at Norge har sluttet seg til et "regime" som innebærer en masse testing av elevene i norsk skole. Uttrykket "testvelde" etterlater inntrykk av at det foregår overdrevent mye testing, fordi vi har blitt et "underbruk av OECD" etter at "testregimet" til Pisa og OECD "ble innført" - men at disse testene er noe vi kan slutte med, hvis vi vil og er litt mindre servile overfor OECD.

Men OECDs Pisa-undersøkelse er ikke først og fremst testing - det er forskning.

Det går til enhver tid cirka 600.000 elever i norsk grunnskole. Å være med på OECDs Pisa-undersøkelse innebærer at det hvert tredje år blir trukket ut 4 - 5000 elever som gjennomfører en to timers prøve og deretter fyller ut et spørreskjema om forhold som kan ha betydning for prestasjonene. Hvert tredje år går altså forskerne inn i norsk skole og "tester" godt under en prosent av elevene, og siden det alltid er 15-åringer som testes, er det umulig for en elev å bli trukket ut til å være med i Pisa-undersøkelsen mer enn en gang. Godt over 97 prosent av elevene i norsk skole får altså aldri noen befatning med Pisa-undersøkelsen overhodet.

Tre fagområder er valgt ut som gjenstand for undersøkelsen, nemlig lesing, matematikk og naturfag. Lesing er en ferdighet som ligger til grunn for all annen skolefaglig kompetanse - mens matematikk og naturfag er viktig for å greie seg i et moderne og høyteknologisk samfunn. Alle tre områder er viktige for allmenndannelsen.

I tillegg til dette forsøker Pisa å kartlegge elevenes læringsstrategier, motivasjon og selvoppfatning, samt elevenes syn på skolen og arbeidsmiljøet i klassen.

Pisa er en komparativ undersøkelse, som gjennomføres i mange land, både i og utenfor OECD, og det står et team av fremragende forskere bak hvert lands bidrag. I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo som har ansvaret for det norske bidraget til Pisa-undersøkelsen. Funnene som gjøres, publiseres i de enkelte land året etter at undersøkelsen er gjort, ettersom det tar tid å bearbeide materialet fra så mange land. Den norske hovedrapporten er som regel på 3 - 400 sider.

"Hvem tvinger oss til å holde oss med testene fra Pisa?", spør Lena Lindgren, og svaret er selvsagt at det gjør ingen. Norge bestemmer selv om vi vil være med på denne forskningsbaserte undersøkelsen, eller om vi ikke ønsker det. Første gang vi ble spurt, var Gudmund Hernes utdanningsminister, og det var dermed han som første gang sa ja til at Norge skulle delta. Siden har alle utdanningsministre sagt det samme - enten de har kommet fra SV, Arbeiderpartiet eller Høyre. Og da Tora Aasland (SV) var minister for høyere utdanning og forskning, bestemte hun at Norge også skal delta i den første "Pisa-undersøkelsen" i høyere utdanning.

Den første Pisa-undersøkelsen ble gjennomført i 2000 og publisert i 2001. Siden har det kommet fire undersøkelser til, og de er selvsagt i utvikling, etter hvert som forskerne vinner erfaring eller ønsker å undersøke nye områder. I den siste Pisa-undersøkelsen, som ble gjennomført i 2012 og publisert i 2013, deltok 65 land, hvorav 34 OECD-land, dvs. at alle OECD-land var med.

At Norge kan "gå vekk fra Pisas tester", slik Lindgren formulerer det, er altså helt klart. Men bør Norge gjøre det?

Medienes enorme interesse for Pisa-undersøkelsen - og artikler som den Lena Lindgren har skrevet - kunne kanskje tale for det. Hun og andre journalister etterlater ofte inntrykk av at Pisa er noe som beslaglegger masse tid, som har ført til et "testvelde" i skolen, og som fører til at elevene lærer for mye av noe (hvilket forutsetningsvis må være lesing, matematikk og naturfag) og for lite av noe annet - fordi skolen har blitt mer opptatt av å lykkes i Pisa enn av å nå andre mål. Hun og enkelte andre påstår også at Pisa nærmest har blitt styrende for innholdet i norsk skole, men dette er en beskrivelse som verken den nåværende eller tidligere utdanningsministre kjenner seg igjen i. Det vises ofte til professor Svein Sjøberg, som er blitt kritisk til Pisa-undersøkelsen, men dessverre sjelden til de mange forskerne som står bak selve undersøkelsen.

Er så Pisa-undersøkelsen en faglig sett god undersøkelse?

Å bedømme det, krever i seg selv omfattende kompetanse, som jeg personlig ikke har. Men det var professor Svein Lie som ledet arbeidet med de første Pisa-undersøkelsene i Norge. Svein Lie er anerkjent som en fremragende ekspert på vurdering av slike undersøkelser og testers "godhet", dvs. deres gyldighet, reliabilitet, validitet, metodebruk osv. Dessuten har forskerne vært ganske entydige og klare på ett punkt: Det er vanskelig å foreta komparative studier, men med Pisa lyktes man langt på vei med å overkomme de metodiske problemene som bl.a. følger av at landene for eksempel har ulike læreplaner.

Det er ingen som påstår at Pisa måler alt en skole bør måles på eller bør være. På den annen side syns jeg det er underlig at noen synes å mene at lesing, matematikk og naturfag ikke er viktig eller sentralt - eller bare er nyttig for "kremmere" og ikke for "medborgere", slik Lindgren skriver. Jeg har et helt motsatt syn: Jeg mener at lesing og regning ikke bare er nyttig og nødvendig - det er også veier til dannelse, til historien, til kulturen og til våre muligheter til å delta i demokratiet. Jeg har aldri hørt noen med svake leseferdigheter fortelle meg hvor tåpelig det er at man undersøker om elevene i norsk skole kan lese. Det er det bare svært lese- og skrivekyndige personer som gjør.

Alle land holder seg med (ja, her kan uttrykket passe) ulike typer prøver som elevene må ta. Mange land har for eksempel nasjonale prøver og ulike kartleggingsprøver, slik også Norge har.Hensikten med disse prøvene er først og fremst å gi lærerne, elevene og foreldrene et godt grunnlag for å kunne hjelpe den enkelte elev til å oppnå forbedring og mer læring. I tillegg kan slike prøver brukes til statistikk som kan fortelle skoler, kommuner og velgere noe om kvaliteten på og kvalitetsforskjeller innad i skolen. Ethvert slikt prøvesystem kan bli bedre og bør derfor være gjenstand for diskusjon - men jeg går ikke nærmere inn på det her.

Pisa-undersøkelsen, derimot, kan ikke hjelpe den enkelte elev. Pisa-undersøkelsen er, som jeg har forklart, en utvalgsundersøkelse som inngår i et større forskningsprosjekt, hvis hensikt er å fortelle oss noe om hvordan det generelt eller gjennomsnittlig står til i norsk skole (eller mer presist: blant norske 15-åringer) innenfor noen få, men viktige områder - sammenlignet med andre land. Dette kan først og fremst være til hjelp for nasjonale myndigheter, som for eksempel kan danne seg et inntrykk av hvordan det generelt står til med matematikkferdighetene hos 15-åringer i Norge sammenlignet med andre land, og av hvordan utviklingen er, dersom man deltar i flere undersøkelser. Nærmere studier av funnene i Pisa - og annen kunnskap - kan deretter bidra til å si noe om årsakene til at situasjonen eller utviklingen er som den er og hvilke tiltak man eventuelt bør sette inn.

At Sten Ludvigsen ble overrasket da han ble spurt om Norge burde "gå vekk fra Pisas tester", er ikke rart. Det ville i seg selv være uvanlig, dersom en forsker ga uttrykk for at vi ikke trenger mer forskning. Dessuten har han selvsagt rett i at et slikt spørsmål ligger langt utenfor utvalgets mandat.

Det er Regjeringen som bestemmer om vi fortsatt skal være med i Pisa-programmet, og så langt er det lite som tyder på at vi skal melde oss ut. Ingen politiske partier har tatt til orde for at vi ikke skal være med. Dessuten ville det se litt rart ut, dersom Norge - som eneste land i OECD og  mange andre land - ikke vil delta. Da er det bedre at man er på innsiden og bidrar til å gjøre studien så god som overhodet mulig.

Lena Lindgren ønsker seg en faglig sterk skole.

Det er jeg enig med henne i.

Vi trenger mer kunnskap i skolen.

Men vi trenger også mer kunnskap om skolen.

 

 

 

 

Hadia Tajik

  • 02.09.2014 kl.10:31 i Blogg

Jeg har vært statsråd i to regjeringer.

Jeg har aldri hatt behov for livvakter, enda det kunne gå en "kule varmt", særlig da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Jeg ble riktig nok passet på, men for statsråder som det bare er knyttet såkalt posisjonsrisiko til, er vaktholdet svært begrenset. Man passes i praksis litt på av regjeringens biltjeneste og sjåfører, men ellers merker man lite til politiet annet i forbindelse med helt spesielle begivenheter. I norske regjeringer er det normalt bare statsministeren som alltid har livvakt.

Likevel hender det at andre statsråder må ha livvakter i visse perioder. Erna Solberg, for eksempel, hadde livvakt i deler av den tiden hun  var kommunalminister, bl.a. fordi hun hadde ansvar for innvandringspolitikken og håndteringen av Mulla Krekar. Når man får slik livvakt, skyldes det som regel at det har kommet konkrete trusler knyttet til sakene eller saksfeltet man arbeider med, og at risikoen for vedkommende statsråd da er knyttet til noe mer enn posisjonen i seg selv. Om det er noen av dagens statsråder som har livvakt, vil jeg ikke ha sagt noe om. Av naturlige grunner er dette ting som man ikke snakker så mye om.

Det vi likevel må kunne si, er at stortingsrepresentant og tidligere kulturminister Hadia Tajik (Ap), i påfallende grad har måttet finne seg i å ha livvakt, både mens hun var statsråd og tidvis mens hun er stortingsrepresentant. Det påfallende er hvor mye hun har blitt fulgt av livvakter - og at hun i det hele tatt har fått så alvorlige trusler som kulturminister. For selv om f.eks. filmbransjen er sint på regjeringen, eller kulturlivet syns det får for lite penger, er det nok sjelden at det kommer trusler som gjør det nødvendig med livvakt.

Det er trist å måtte si det, men Hadia Tajik er antagelig den første statsråden i Norge som har mottatt trusler for den hun er - og ikke for det hun gjør eller sier. Hun må altså ha livvakt på grunn av trusler som kommer fordi hun - i tillegg til å være rogalending og norsk -  har innvandrerbakgrunn, er mørk i huden og muslim. 

Det er i dette begredelige lyset vi må vurdere den diskusjonen som har oppstått i forbindelse med Ulf Leirsteins "liking" på Facebook og diskusjonen mellom Tajik og Mazyar Keshvari i Debatten. Siv Jensen har rett i det hun sa på Politisk kvarter i går - at Ulf Leirstein selv har beklaget, og at alle vi som deltar i det offentlige ordskiftet, fra tid til annen må finne oss i å motta trusler og bli utsatt for netthets. Vi kan dessuten helt sikkert legge til grunn at Siv Jensen selv har fått sin dose og vel så det. Men det er likevel en forskjell: Siv Jensen kritiseres for det hun gjør, sier og står for - ikke kun for den hun er.

Hadia Tajik er ikke skvetten, og jeg antar hun tåler mye. Jeg er sikker på at hun også er i stand til å ta imot Ulf Leirsteins beklagelse. Samtidig syns jeg ikke det er urimelig å etterlyse Siv Jensen  i denne diskusjonen. Hun er den høyest rangerte statsråden i Regjeringen, og hun er Fremskrittspartiets leder.

Ingen organisasjoner, som består av mennesker, er fritatt for å gjøre feil. Og mennesker med dårlige holdninger finnes i alle partier. Ofte kan en ledelse overse uheldige hendelser og overlate til de det gjelder, å rydde opp. 

Men av og til bør også en leder tre i karakter og gi autoritet til det budskapet organisasjonen ønsker å formidle. 

Siv Jensen har stor gjennomslagskraft. Det ville gjøre godt for mange om Siv Jensen nå kunne sette ord på det mange føler: Det er ikke akseptabelt at representanter for politiske partier sprer hets og løgner om hva kolleger i andre partier står for - og spesielt ikke når det dreier seg om så alvorlige forhold som ekstrem og voldelig islamisme. Men når det først har skjedd,  fortjener det også partiledelsens beklagelse.

Sier hun det, kan det bidra til å forebygge nye episoder - og det vil fjerne enhver mistanke om at Fremskrittspartiets ledelse finner slike ting akseptabelt.

Det foregår for tiden to interessante debatter som vi alle er invitert til å delta i. Den ene er initiert av Arbeiderpartiet og handler om Anders Behring Breivik og hvor hans høyreekstreme holdninger kommer fra - og om dette er en debatt vi ennå ikke har tatt grundig nok. Den andre debatten, som bl.a. Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, dreier seg om ekstrem islamisme og hvor de unge jihadistenes holdninger kommer fra.

Civita vil gjerne delta i begge debatter, bl.a. med et frokostmøte i morgen. Men beklageligvis forstyrres nå disse debattene av at forholdet mellom FrP og Ap er så surt etter Leirsteins "liking" og oppgjøret mellom Tajik og Keshvari på Debatten.

Hvis Siv Jensen kunne bilegge denne konflikten og si klart og tydelig hva hun mener bør være standarden i en debatt mellom partiene og våre folkevalgte, ville det være en stor fordel. 

Da ville hun utvise lederskap.

 

Lærernes arbeidsgiver

  • 25.08.2014 kl.11:34 i Blogg

Via Adresseavisen og NTB og flere andre medier sprer det seg nå et forslag fra fylkesordfører for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, Tore Sandvik, om å "gi tilbake arbeidsgiveransvaret for lærerne til staten".

I saken står det bl.a. at "det var i 2004 at daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) overførte arbeidsgiveransvaret for lærerne fra staten til Kommunenes Sentralforbund (KS) - til store protester fra lærerorganisasjonene. Partiet som sikret regjeringen flertall for dette i Stortinget, var imidlertid Arbeiderpartiet - som fattet vedtak om overflytting av arbeidsgiveransvaret på sitt landsmøte".

Det er flere faktiske feil i denne saken, men den viktigste er denne:

Det var ikke arbeidsgiveransvaret som ble overført fra staten til kommunene i 2004. Kommunene har alltid vært lærernes arbeidsgiver.

Det som ble overført, var forhandlingsansvaret, dvs. at det i perioden før 2004 var staten som forhandlet lønns- og arbeidsvilkår med lærerorganisasjonene, mens det var kommunene som var arbeidsgiver, og som deretter bare måtte godta det forhandlingsresultatet staten og lærerne hadde kommet frem til. 

Man kan godt argumentere for at det er riktig at en gruppe arbeidstakere forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver, men det var ikke mange som gjorde det i eller før 2004.  Og når sant skal sies, hører jeg ikke så mange som mener det nå heller - hverken i de politiske partiene eller blant andre arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper.

Og det er kanskje ikke så rart. Det er, meg bekjent, ingen andre yrkesgrupper i Norge som forhandler lønn og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver. Meg bekjent er det heller ingen andre land som har en ordning som den vi hadde før 2004, der lærerne forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver.

Om det bør være staten eller kommunene som bør være lærernes arbeidsgiver, er imidlertid en fair debatt. Man kunne jo tenke seg at lærerne, fremfor å være ansatt av og i kommunene, var ansatt i og av staten, og at de dermed  også forhandlet sine lønns- og arbeidsvilkår med staten. En slik endring ville representere et dramatisk brudd med historien, og det ville gjøre at Norge skilte seg kraftig ut fra andre land. I alle våre naboland, også Finland, er avtaleparten på arbeidsgiversiden kommunene og kommunenes organisasjon.

Det kan være mange argumenter som taler for og mot ulike løsninger. Jeg skal la det ligge nå - og i stedet bare nøye meg med å forsøke å bidra til å oppklare fakta.

Men én ting tror jeg vi kan være helt sikre på: Livet for lærerne var ikke problemfritt da de hadde staten som motpart heller. Utdanningsforbundet selv sier at det har vært "20 år med "krangel" om lærernes arbeidstid" -  og at det hele startet under Gudmund Hernes i 1993.

 

 

 

 

 

Nei til bevæpning av politiet

  • 24.08.2014 kl.20:46 i Blogg

I den politiske plattformen for Høyre/FrP-regjeringen heter det at den vil "åpne for generell bevæpning i de politidistrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen." Dette er nå fulgt opp i et høringsbrev, som er sendt ut av Justisdepartementet.

Regjeringens standpunkt er både merkelig og beklagelig.

Det er merkelig at et spørsmål om generell bevæpning av politiet skal overlates til politiet selv. Politiets rolle og oppgaver i et rettssamfunn som det norske er i høy grad et spørsmål for nasjonale myndigheter, for fellesskapet og for våre folkevalgte organer. Politiets synspunkter skal selvsagt høres, men det bør ikke være noen automatikk i at politiet skal ha det endelige ordet i så prinsipielt viktige spørsmål. Det virker også merkelig at reglene for bevæpning av politiet skal kunne være forskjellig i ulike deler av landet - det må, om ikke annet, kunne lede til vanskelige situasjoner når politiet for eksempel krysser grensene mellom politidistriktene.

Men viktigere enn at standpunktet er merkelig, er det at det er beklagelig. Spørsmålet om generell bevæpning av politiet kan ikke bare avgjøres av hva noen mener "er den beste løsningen" ( for øvrig uten at det er klart hva det skal være en løsning på), men også av hvilke konsekvenser det kan antas å ha at politiet blir bevæpnet.

Justisdepartementets høringsbrev er ganske kort og etterlater i grunnen flere spørsmål enn det gir svar.

Spørsmålet om generell bevæpning er ikke utredet. Høringen er basert på en utredning fra en arbeidsgruppe som nettopp ikke hadde som mandat å vurdere generell bevæpning av politiet, men som skulle vurdere en oppdatert våpeninstruks innenfor et regime med fortsatt ubevæpnet politi. Hensikten var bl.a. å gjøre det lettere  for politiet å bli bevæpnet når situasjonen krever det, men altså uten at man går til daglig og generell bevæpning. Justisdepartementet har deretter, på bakgrunn av regjeringsplattformen, bare føyet til et forslag om generell bevæpning der politiet mener det er den beste løsningen og vil overlate til Politidirektoratet å avgjøre hvor det skal skje.

Argumentene som brukes for å oppdatere den gjeldende våpeninstruksen er at politiet i dag er organisert i større politidistrikter enn før og derfor kan arbeide på en annen måte, at politiutdanningen er styrket, og at utviklingen "synes å være" at enkelte kriminelle oftere bærer våpen, og at noen av disse nå også har en lavere terskel for å bruke våpen. De eneste tilleggsargumentene departementet har for å foreslå adgang til generell og altså daglig bevæpning, er at politiet allerede er bevæpnet i våre naboland. Storbritannia nevnes ikke, men meg bekjent er britisk politi fortsatt ikke bevæpnet.

En av kvalitetene ved vårt samfunn er den høye tilliten borgerne har til hverandre og til myndighetene. Politiet er blant de institusjoner som et godt samfunn er avhengig av, og som selv er avhengig av tillit fra borgerne. Tilliten til politiet fikk seg en knekk etter 22.juli-tragedien, og det er fortsatt et stykke vei å gå før tilliten er gjenopprettet. Men vil bevæpning av politiet hjelpe?

22.julikommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet, men pekte på en rekke andre forhold som avgjorde utfallet av politiets handlinger den dagen.  Likevel kan man jo ikke utelukke at et politi som til daglig er bevæpnet kunne gjort en bedre jobb - eller mer generelt kan etterlate en bedre følelse av trygghet og tillit hos noen.

Dette må imidlertid veies mot hvilke andre konsekvenser bevæpningen kan ha, og som overhodet ikke er drøftet i Justisdepartementets høringsbrev. I Sverige, der politiet altså bærer våpen til daglig, løsner også politiet flere skudd, hvilket fører til at flere blir skadet og mister livet. Svensk politi skyter visstnok seks ganger så ofte som norsk politi når man tar befolkningens størrelse i betraktning. Og uansett hvor trent politiet er, så øker også risikoen for å skyte feil person eller for å skyte riktig person på feil sted.

Jeg pleier, litt spissformulert, å si at det verste med USA er at noen stater fortsatt holder seg med dødsstraff - og den omfattende våpenbruken, som bl.a. skyldes en mektig våpenlobby som prøver å innbille folk at en stadig mer omfattende forekomst og bruk av våpen gir amerikanerne et tryggere samfunn. Det finnes mange forklaringer og historiske årsaker til at det er blitt slik, men det er ikke et system det er verdt å kopiere. Det er blitt en ond sirkel som det virker umulig å bryte.

Også Norge kommer høyt opp på listen over land med mange våpen, men det skyldes at mange driver jakt. Likevel skal man ikke kimse av disse våpnene heller: Hvor mange drap som skyldes vådeskudd, eller som skyldes at drapsmannen handlet i affekt og tilfeldigvis da hadde tilgang til et våpen, vet jeg ikke - men vi hører i alle fall om det. Akkurat som adgangen til å idømme dødsstraff fører til at flere blir straffet med døden, og at også uskyldige blir rammet på en uopprettelig måte - vil tilgangen til mer våpen føre til at flere blir skutt, skadet og drept, og at det også vil ramme uskyldige.

Heldigvis er Regjeringens forslag foreløpig bare på høring. Siden det er argumentert så dårlig for forslaget om generell bevæpning, kan man nesten mistenke Regjeringen for å ønske at det er et forslag de ikke må gjennomføre. Det er i hvert fall håp om at det blir konklusjonen. Politimestrene, som styrer de politidistriktene som eventuelt skal be om generell bevæpning, er ikke nevneverdig positive.

Det virker dessverre naivt å si at det aldri noen sinne vil bli nødvendig for norsk politi å bære våpen til daglig.

Men siden daglig bevæpning ikke bare vil føre godt med seg - men også, etter all sannsynlighet, vil bidra til å øke våpenbruken i politiet og samfunnet generelt - er det ingen grunn til å forhaste seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

Forskning vs. politikk

  • 20.08.2014 kl.17:14 i Blogg

I Dagens Næringsliv pågår det for tiden en heftig debatt om formuesskatten. Er den til skade for verdiskaping og velferd, eller er den et nyttig redskap for å opprettholde lav ulikhet i Norge? Bør Regjeringen prioritere å redusere eller fjerne formuesskatten, eller er det andre skatter som er mer skadelige for arbeid og næringsliv?

Det var min kollega Villeman Vinje som utløste denne siste runden i debatten om formuesskatten. Han hadde skrevet et notat, som påviste at formuesskattens omfordelende virkning er marginal, et tema som var aktualisert i forbindelse med ulikhetsdebatten som har fulgt i kjølvannet av Thomas Pikettys bok, og som Civita bl.a. har omtalt her

Notatet møtte motbør fra flere forskere. De mente ikke at Vinje tok feil, men de var uenige med ham. Rolf Aaberge i SSB brukte riktig nok ordet "feil", men meningen var "vurderingsfeil" og ikke faktafeil. Tallene og faktaene som Vinje har lagt frem, er det altså ingen som har bestridt. Dette er dessuten bare ett av flere notater og rapporter som Vinje har skrevet om formuesskatten og skatt generelt. 

I et innlegg Vinje og jeg skrev i DN 8.august, forsøkte vi å oppsummere hovedargumentene som brukes for og mot en fjerning av formuesskatten, samtidig som vi redegjorde for hvilke argumenter vi mener bør veie tyngst.

Samtidig skrev vi at "DN har snakket med enkelte forskere som er uenige i at formuesskatten bør fjernes (5.8.), og noen av dem mener at de har et mer «nøytralt syn» enn f.eks. Civita har. Men hva man betrakter som relevante fakta, og hvilken vekt man tillegger dem, vil selvsagt alltid være preget av ens verdier og politiske ståsted. Ingen forskere kan gi oss et faglig fasitsvar på om det er riktig å fjerne formuesskatten eller ikke. Forskningen kan, slik Civita har gjort, belyse argumentene for og mot med tall og fakta, men til slutt må det foretas en avveining av de ulike argumentene som er lagt frem. Det er fint at forskere deltar i den politiske debatten, men det er en illusjon å tro at de representerer et verdifritt eller nøytralt ståsted. Ikke minst i debatten om formuesskatten er dette svært tydelig."

Flere kommentatorer, som formodentlig er enig med forskerne, har harselert litt med Civita, fordi vi ikke glatt kjøper forskernes konklusjoner. Det blir fremstilt som om vi diskrediterer forskningen og benekter fakta. 

Men så enkelt er det naturligvis ikke.

Det pågår en rekke debatter nå, som viser at forholdet mellom forskning og politikk er, og må være, mer nyansert enn våre kritikere skal ha det til. Evalueringen av sexkjøpsloven, for eksempel, møter sterk faglig kritikk fra bl.a. Fafo og Prosenteret. Og forskerne, som har sett på virkningen av kvoteringsloven, blir referert diametralt motsatt i norske og utenlandske medier. I norske medier har loven vært en suksess - i Economist og Newsweek fremstilles det nærmest motsatt. Bare den som leser selve rapporten kan danne seg et riktig inntrykk av de faktiske funn som forskerne har gjort.

Forskning er uhyre viktig, og det er også et gode at politikken som føres, generelt er blitt mer kunnskapsbasert. Jeg har selv, som tidligere minister, lagt stor vekt på det. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremmet, ble den ansett for å være den mest forskningsbaserte skolereformen noen sinne. 

Men troen på forskning - og ikke minst bruken av forskning i den politiske debatten - kan drives for langt, og det er det som ofte skjer nå. Politikere (mis)bruker forskning som debattstoppere, mens forskere (mis)bruker sin posisjon til å fremme politikk.

I et demokrati er det, for å si det enkelt, ikke forskerne, men folket som styrer - og folket behøver ikke å være enig med forskerne, selv ikke når forskerne har rett. 

Dessuten er det en hel rekke mulige feilkilder ved forskningen, som må tas i betraktning. 

  • Forskning kan være dårlig.
  • Funnene som forskerne gjør, kan være usikre. Det er ikke tilfeldig at ett forskningsresultat svært ofte fører til at "det trengs mer forskning".
  • En politikk, som fører til et gitt resultat, kan ha utilsiktede virkninger som forskningen ikke har oversikt over.
  • Ulike forskningsmiljøer, som forsker på det samme, kan komme til motstridende resultater.
  • Og: Forskerne er ikke nøytrale eller verdifrie maskiner, men mennesker. De velger temaer, vektlegger fakta og vurderer fakta forskjellig, avhengig av hvilke verdier og holdninger de har og hvor de står politisk.

En forsker, som forleden skulle kommentere en undersøkelse vedrørende kronprinsparets skolevalg, sa samtidig at han var "sterkt kritisk" til valget de hadde gjort, fordi de valgte "bort det som skaper et likere Norge". Forskerens kommentarer kan selvsagt være interessante likevel, men nøytrale eller verdifrie er de ikke.

 

 

 

Pekefingerstaten

  • 10.07.2014 kl.21:56 i Blogg

Tenk deg et nesten perfekt samfunn. Det er velstående og moderne og har, ved hjelp av avansert forskning, funnet frem til den perfekte balanse mellom familieliv og arbeidsliv, mellom kvinner og menn, voksne og barn.

Modellen er ganske enkel: Før to mennesker får barn, skal den blivende moren slutte å jobbe i tre uker. Etter at de har fått barn, skal mor og far være sammen med barnet i 10 uker hver. Deretter kan foreldrene selv bestemme hvem av dem som skal være sammen med barnet i ytterligere cirka 30 uker.

Når barnet er ca. ett år, skal begge foreldrene være i jobb igjen, og barnet skal være i barnehage. Normal arbeidstid i dette samfunnet er ca. 7,5 timer pr dag. Idealet er at det skal være kort reisevei mellom barnas hjem og barnehagen, men siden de voksne fortsatt har reisevei til og fra jobb, er det meningen at barna kan være i barnehagen inntil cirka 10 timer pr dag.

Og slik fortsetter det til barna er fem - seks år. Da begynner de på skolen, og skoledagene er ikke like lange som dagene er i barnehagen. Men siden begge foreldrene jobber, begynner barna i en ny institusjon - en såkalt skolefritidsordning - der de kan være etter skoletid til foreldrene henter dem og til de blir store nok til å ta vare på seg selv etter skoletid.

Og slik går dagene - inntil barna selv blir voksne og får sine egne barn.

Det er en viss diskusjon om hvorvidt den kvoten mor og far må ha hver for seg med barnet, bør være på 10 eller 14 uker. Men ellers har modellen stor støtte blant politikere, kommentatorer og forskere. Mange av dem har riktig nok ikke brukt modellen selv, enten fordi de ikke har barn, eller fordi samfunnet ikke var kommet like langt den gangen de selv hadde små barn. I tillegg har mange av dem en mer fleksibel arbeidssituasjon enn vanlige folk har, slik at en sammenligning ikke blir så relevant. Men de vet heldigvis at modellen er riktig for andre.

Et annet spørsmål, som også har vært diskutert, er hvordan en slik modell kan gjennomføres for alle. En mulighet er å bruke tvang og dermed presse foreldrene til å gjøre det som er best. Men mange syns det strider for mye mot de grunnleggende frihetsverdiene som tross alt har gjort dette samfunnet så moderne og rikt.  En alternativ metode er derfor å betale folk og dermed lokke dem til å gjøre det som er best. Og siden staten er så rik, er det denne løsningen som er blitt valgt: De som velger den perfekte modellen, får mest penger av staten.  Ordningen kombineres med sterke sosiale sanksjoner, der særlig mediene spiller på lag med myndighetene og avslører folk som prøver å snike seg unna eller gjøre ting på en annen måte. Det er ikke så lett å vite om medienes fremstilling alltid er balansert. Men skal man tro det man leser, er de som velger annerledes, ofte både usympatiske, uansvarlige og lite empatiske.

Men mediene er ikke alene om å utøve sosial kontroll. Staten har opprettet et helt eget ombud som får lov til å fordømme dem som ikke følger modellen. Også statens kontrollapparat eser ut, slik at vi skal sikre oss mot både misbruk og utilsiktet bruk av modellen. Det er bl.a. kommet frem at noen foreldre er sammen med barna sine samtidig mens far har pappaperm, og det er helt i strid med statens intensjon og derfor noe mange vil vurdere å sette en stopper for.

Så selv om mange mener at modellen er perfekt, er det altså likevel noen problemer. Det fins fortsatt mennesker med umoderne holdninger, som unnlater å gjøre det som, objektivt sett, er best, både for foreldrene, likestillingen, barna og samfunnet. Og eksemplene på ulydighet er dessverre mange:

* Det finnes folk som mener at det er for tidlig å sende barn i barnehage allerede når de er ett år, og som hevder at vi ikke vet om dette er bra for barna i det lange løp - og som derfor nekter å begynne å jobbe igjen allerede når barna er ett år. Mange av dem stusser over en modell som tilsier at det er ekstremt viktig å være sammen med barna sine hele tiden i barnets første leveår, mens man nesten ikke behøver å være sammen med dem i årene etterpå.

* Det finnes folk som ikke syns at barna skal være så lenge i barnehagen og på SFO, og som derfor velger å jobbe deltid, slik at barna slipper å være så mye på borte fra hjemmet, og slik at foreldrene kan være mer sammen med dem.

* Det finnes også folk som mener at det er for slitsomt å ha både full jobb og flere barn, og som derfor velger lavere lønn og et roligere liv - i hvert fall i en periode.

*  I mer ekstreme tilfeller, der det f.eks. ikke er noen spreke besteforeldre som kan hjelpe til, løses dette problemet  ved at man ansetter en praktikant eller «au pair».

* Det finnes også folk som ikke syns de får vært nok sammen med barna sine, eller som ikke har mulighet eller råd til å ta ferie når alle andre har ferie, og som derfor tar barna ut av skolen utenom skoleferiene - bare for å feriere.

* Det finnes dessuten en del menn som ikke tar (full) pappapermisjon etter at barnet er født - og det finnes til og med noen kvinner som ikke tar full permisjon. Noen av dem mener at jobben de har, er for viktig eller umulig å være borte fra så lenge - mens andre mener at de kan få like god kontakt med barna sine ved å være sammen med dem på en annen måte. Det er allerede avslørt at en del meglere ikke tar full pappaperm, men om det samme gjelder bilmekanikere og bakere, er visstnok ikke kartlagt.

* Og: Det finnes foreldre som kombinerer permisjon og ferie på en slik måte at de kan være sammen med hverandre og barnet, enda modellen tilsier at det bare er én av dem som skal være sammen med barnet, mens den andre skal jobbe.

Det er heldigvis mange som kan gripe inn når mediene eller NAV avslører umoderne holdninger eller utilsiktet bruk av modellen.

Politikerne, som har skapt systemet, er ofte veldig raskt ute med å fordømme dem som ikke innordner seg, f.eks. fordi de er "gammeldagse". Nesten alle medier mener det samme og skriver derfor syrlige kommentarer om de som velger annerledes, som enten tror de er noe, eller som ikke vet sitt eget beste. Likestillingsombudet, som vet veldig mye om hva som er best for oss, har en «pådriverrolle», så hun kan f.eks. omtale folk som «bakstreverske». Forskere deltar også og slår raskt ned på dem som reiser spørsmål ved om modellen virkelig er den beste for barna. Og arbeidslivets organisasjoner er også sterkt til stede, fordi de mener det er usolidarisk og dessuten umulig at ikke alle som har muligheten til det, jobber full tid.  Og det siste er unektelig et poeng: Dersom vi vil ha billige barnehager til alle, godt betalte permisjoner og alle de andre velferdsgodene vi har i dag, må vi jobbe mye - og det er dette modellen forutsetter at vi gjør. Ingen politiske partier har til nå stilt spørsmål ved dette premisset. Partiene vil, som vanlig, ha både i pose og sekk.

Det er ikke rart at debatten om tvang dukker opp igjen når det avsløres av det finnes folk som ikke lever opp til modellen. Likevel er det nok fortsatt flertall for å bevare et skinn av valgfrihet og heller innføre mer kontroll og flere sosiale sanksjoner overfor dem som ikke gjør som staten sier. Fremfor tvangsstaten, velger vi pekefingerstaten - den som moraliserer, latterliggjør og kontrollerer.

Men staten er ikke helt konsekvent. På noen områder er både staten og de fleste politikere, kommentatorer og forskere veldig enige om at man ikke bør blande seg for mye inn i menneskers private liv, fordi vi skal kunne leve livene våre og utfolde oss slik vi vil. Hvis to av samme kjønn, for eksempel, vil gifte seg og skaffe seg barn på en måte som hittil har vært betraktet som litt annerledes, bør man ikke blande seg bort i det - med mindre man selv vil bli fordømt. Hvis to av forskjellig kjønn, derimot, velger å ta ut pappaperm mens de er sammen om å være sammen med barnet sitt, eller kanskje velger å droppe pappapermen, er det noe vi alle kan være med på å fordømme og ta avstand fra.

Det er, tross alt, forskjell på privatliv.

 

PS: For ordens skyld: Denne teksten er skrevet i en ironisk tone. Jeg tror jeg kan rose meg av å ha vært tidlig ute med å støtte bl.a. homofiles soleklare rett til å leve livene sine slik de vil. Men jeg trodde ikke at jeg, mange år senere, skulle oppleve en så utbredt intoleranse overfor vanlige familier som ikke innordner seg det trange og "moderne" A4-samfunnet som politikereliten og kommentariatet nå er i ferd med å skape.

 

Angsten for det private (og en visitt til Morgenbladet)

  • 03.07.2014 kl.23:18 i Blogg

I forbindelse med debatten om kronprinsparets valg av skoler for sine barn, kunne vi bl.a. lese dette - akk, så forutsigbare - budskapet i Morgenbladets leder:

"Kronprinsparet er heller ikke alene om å tvile på at den norske skolen er god nok. Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer for privatskoler blant annet ved å vise til at de gir et større mangfold og større valgfrihet. Det har de selvsagt rett i, men bare dersom en fellesskole betyr en helt lik skole for alle. Hvorfor skal det ikke finnes offentlige skoler med montessori-pedagogikk eller undervisning på engelsk på barneskolenivå? Det er viktigere å legge til rette for en bedre og mer variert offentlig skole, enn å åpne for flere privatskoler."

Budskapet er forutsigbart, fordi det formidler den sedvanlige venstreside-angsten for alt som er privat.

Men budskapet er ikke bare forutsigbart - det er også lite gjennomtenkt.

La oss et øyeblikk ta Morgenbladet på alvor: Det offentlige bør altså også tilby alternativer skoler - med alternativ pedagogikk, engelsk som undervisningsspråk og, må vi formode, ulike religiøse retninger og, muligens, mye annet mangfold, som kan skape en mer variert offentlig skole som ikke er en "lik skole for alle".

Hvordan kan man egentlig gjennomføre en slik politikk?

Utgangspunktet er den norske lovtilstanden, som innebærer at vi har opplæringsplikt, men ikke skoleplikt - og at kommuner og fylker har plikt til å tilby en skoleplass til alle på henholdsvis grunnskole- og videregående nivå. Jeg har aldri hørt noen som ønsker å fjerne kommunenes og fylkenes plikt til å tilby en skoleplass til alle, og jeg antar at heller ikke Morgenbladet ønsker det - siden avisen er opptatt av at vi skal ha en offentlig skole "for alle".

Så hvordan skal man "designe" et system som innebærer at kommuner og fylker også tilbyr alternative og ulike skoler til elevene?

Jeg ser tre muligheter:

1. En mulighet er at man lar de offentlige skolene velge hvilken profil de vil ha - om de f.eks. vil være montessori-skoler, steinerskoler, kristne skoler, internasjonale skoler eller noe annet. Hvem som skal bestemme hva profilen skal være, er ikke umiddelbart så lett å forstå, men la oss likevel anta at det blir slik: De offentlige skolene er ikke lenger like, men forskjellige. I så fall er det en logisk konsekvens at man også må innføre fritt skolevalg, og at mange elever vil måtte pendle, til dels langt, for å finne en skole de vil gå på. For å finne frem til et riktig antall plasser av hvert skoleslag, forutsettes også utstrakt bruk av markedsmekanismer, der det er foreldrene og elevenes etterspørsel som avgjør hvor mange montessoriplasser og hvor mange kristne skoleplasser som trengs. I et slikt regime må vi også tro at det vil bli mer konkurranse, der de ulike skolene vil forsøke å tiltrekke seg flest mulig elever. Skolene vil også trenge ildsjeler i ledelsen, som virkelig brenner eller kan stå inne for f.eks. den pedagogikken skolen tilbyr, og det forutsetter at kommunen må ha en annen rekrutterings- og tilsettingspolitikk.

Det var denne modellen SV, nærmest ved et uhell, gikk inn for da partiet fremmet sitt skolepolitiske program "Friskoler for alle" foran valget i 2003. Kristin Halvorsen var da så begeistret for ideen at hun mente at de offentlige skolene kunne få velge om de ville satse på latin eller gym. Forslaget var så dumt og lite gjennomtenkt at Halvorsen senere måtte si at hun angret og beklage at hun hadde tatt for mye Møllers tran.

Problemet med denne modellen er nemlig at den bryter med hele ideen bak den offentlige skolen og det offentliges plikt til å tilby en skoleplass til alle, nemlig at det er noe som skal være felles og likeverdig for alle. Vi skal få den samme opplæringen, de samme fagene og det samme antallet timer, samme hvor i landet vi bor. Modellen bryter dessuten med nærskoleprinsippet - prinsippet om at alle grunnskoleelever skal kunne gå på nærskolen, hvis de ønsker det. Et slikt prinsipp vil ikke være reelt, dersom nærskolene er helt forskjellige.

Det er også et problem at de som foreslår denne modellen - enten det er SV eller Morgenbladet - gjør det fordi de vil ha mindre "markedstenkning", frie valg og konkurranse i skolen, mens det er nettopp dette de får. SV, for eksempel, ville altså la skolene få velge om de ville undervise i gym eller latin, men de ville ikke gi elevene fritt skolevalg - og dermed brøt modellen sammen.

2. En annen mulighet kunne være å si at det offentlige skal tilby skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag - der alle får et noenlunde likt og likeverdig skoletilbud - men at det offentlige i tillegg skal etablere, eie og drive noen alternative skoler, som elever som ønsker det, kan velge. Dette er selvsagt fullt mulig, men igjen må det etableres en eller annen mekanisme som forteller det offentlige hvilke og hvor mange slike skoleplasser som trengs. Oslo kommune, f.eks., må jo ha noen begreper om hvor mange kristne skoler og steinerskoler den skal bygge, eie og drive. Man kan selvsagt forestille seg at kommunen bare har et begrenset antall plasser på slike alternative skoler, og at ikke alle som ønsker det, får plass. Men dette vil jo være et svært urettferdig prinsipp, dersom denne mangfoldige, offentlige fellesskolen skal være "for alle". En mulighet for å finne ut hvor mange plasser som trengs, kunne kanskje være å lage et spørreskjema, der foreldre - etter at barnet er født - kan antyde hva slags skole de ønsker seg, slik at kommunen vet hva som forventes. Og kommunen må selvsagt vite dette i god tid, siden det tar lang tid å planlegge nye skoler.

Problemet med denne modellen er det vil være svært vanskelig for kommuner og fylker å planlegge for det rette antallet plasser - på de riktige steder - av hvert skoleslag. For få plasser av et bestemt skoleslag vil gå utover foreldrene og elevenes rett til en alternativ skoleplass - for mange plasser vil være sløsing med offentlige midler. For som vi vet fra før: Planøkonomi er vanskelig.

3. En tredje mulighet er at det offentlige tilbyr skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag - og at man overlater til private, dvs. frivillige organisasjoner, enkeltmennesker, bedrifter og foreldregrupper - selv å etablere, eie og drive de alternative skolene de ønsker seg. Da behøver ikke det offentlige å være "synsk", og det påtar seg ikke planleggingsutfordringer som nesten er uoverstigelige. For å forhindre at slike private skoler ikke bare blir forbeholdt de få som har råd til dem, kan man ha en ordning der det offentlige finansierer dem og stiller krav om at skolene skal være åpne for alle. Om det offentlige skal finansiere 100 prosent eller litt under 100 prosent av skolene, og om det skal være null i egenandel eller en bitteliten egenandel for elevene, kan diskuteres - så lenge forutsetningen er at ingen skal hindres i å gå på en slik skole fordi de ikke har råd.

Personlig ville jeg valgt alternativ tre. 

Fordelen med denne modellen er at det er et ganske enkelt system, som både sikrer et likeverdig skoletilbud til alle og det mangfoldet folk ønsker seg.

En annen fordel med denne modellen er at den allerede er innført.

 

 

Nei til Dagsavisen-samfunnet

  • 19.06.2014 kl.22:23 i Blogg

Jonas Gahr Støre vil fornye Arbeiderpartiets politikk og skape et mer åpent, nysgjerrig og lyttende parti. Det er veldig bra.

Men han får ikke mye hjelp fra partiets nærmeste omland.

LO er blitt en konserverende kraft som, gjennom (minst) åtte år, er blitt altfor bortskjemt med å ha en uproporsjonal stor innflytelse i forhold til andre arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverne. LO er også blitt for opptatt av å ivareta egne interesser på bekostning av andres. To eksempler på det siste er kampen mot sosial dumping, som av og til drives så langt at det blir vanskelig for mennesker fra mindre rike land å delta i en fair konkurranse på arbeidsmarkedet - og motstanden mot en liberalisering av reglene for midlertidig arbeid, som kan komme utsatte grupper til gode.

Også Dagsavisen er bakstreversk. Dagens lederartikkel - Liv og lære - er en studie i intoleranse, illiberalitet og det motsatte av fornyelse.

Problemet er ikke at Dagsavisen synes at kronprinsparet har sendt et feil signal ved å velge en dyr privatskole. Det er en legitim debatt, som jeg for øvrig har kommentert her.

Ubehaget man føler når man leser Dagsavisens leder, er knyttet til den kulden og ufølsomheten som formidles overfor mennesker som ikke innordner seg. Jeg vet ikke om Dagsavisen mener at norske politikere burde forsøke å forby private skoler eller unnlate å støtte dem, men det ville vært en logisk slutning ut fra de meningene avisen har. Mer sannsynlig er det likevel at Dagsavisen mener at de privatskolene vi er dømt til å ha, bør reserveres for rike idioter - mens mennesker som kan tenke og ta ansvar, bør velge den offentlige skolen. Hvis ikke "øvrighetspersoner og symbolfigurer" gjør det, vil nemlig "fellesskapsløsningene (bli) undergravd".

Dagsavisen tror altså at "øvrighetspersoner" (hvem snakker sånn i dag, forresten?) og "symbolfigurer" ikke har følelser eller noen ønsker om å gjøre det beste for sine barn. Dagsavisens lederskribent har tydeligvis heller ikke tilstrekkelig utviklet empati til å kunne forestille seg at "øvrighetspersoner" og "symbolfigurer", som for eksempel Støre, kan ha barn med spesielle behov. De skal simpelthen velge løsninger som kan være dårlige for barna sine av hensyn til den A4-ideologien som bl.a. Dagsavisen forfekter, og som for øvrig er basert på et lass med myter. Hvorfor tror Dagsavisen at man tilhører "fellesskapet", hvis man går på Tøyen eller Vinderen skole, mens man er utenfor fellesskapet, hvis man går på KG i Oslo, Steinerskolen på Nesodden eller Montessori-skolen i Drøbak? Hvilket resonnement ligger egentlig til grunn for en slik påstand? Hvorfor kan ikke fellesskapet være mangfoldig?

Fellesskapsbegrepet til Dagsavisen er uten substans. Barn som går på skole i Svolvær, føler ikke mer fellesskap med barna på Hovseter skole enn de føler med barna som går på Steinerskolen på Hovseter. Deres veier kan komme til å krysses senere i livet, og i den grad skolen da betyr noe, kan det like gjerne tenkes at de beste fellesskapene oppstår i møte mellom dem som har gått på litt forskjellige skoler, som har litt ulike erfaringer, og som derfor kanskje kan berike hverandre.

Jeg føler meg sikker på en ting:

Sosialdemokratiets store utfordring er å greie å bevege seg og politikken fra likhets- og enhetssamfunnet til et samfunn med nesten ekstremt mangfold - uten å kaste vrak på grunntrekkene i den norske samfunns- og velferdsmodellen. Dette strever også andre partier og våre naboland med, men noen greier det bedre enn andre.

Dagsavisens lederskribent er definitivt ikke blant dem som ligger i front.

Det skal bli spennende å se om Støre vil gjøre det.

Kronprinsparets valg

  • 18.06.2014 kl.18:09 i Blogg

Kolberg og hans parti har, i likhet med alle de andre partiene på Stortinget, medansvar for at vi har den opplæringsloven vi har i Norge. 

Av den fremkommer det at vi ikke har skoleplikt i Norge - men opplæringsplikt, og at denne opplæringsplikten kan fylles på ulike, men likeverdige måter.

Man kan, slik de fleste gjør, gå på en offentlig skole.

Men kan, slik noen få gjør, gå på en offentlig finansiert privatskole (også kalt friskole eller frittstående skole).

Man kan, slik noen ytterst få gjør, ha hjemmeundervisning.

Og man kan, slik også noen veldig få gjør, gå på en privat finansiert privatskole.

Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise gikk på offentlig skole og på en privatskole som mottar offentlig støtte, nemlig Kristelig Gymnasium i Oslo.  Og nå velger altså kronprinsparet én privatfinansiert privatskole og en offentlig finansiert privatskole for  sine  barn.

Kronprinsparet benytter seg dermed av nøyaktig de samme rettighetene som alle andre foreldre har i Norge, og som ingen partier, meg bekjent, har prøvd å ta fra oss. Vi har, i henhold til FNs menneskerettserklæring, rett til å velge opplæring for våre barn. Og vi har, i henhold til norsk lov, rett til å velge hvordan vi vil fylle opplæringsplikten. Det er, med respekt å melde, mer enn underlig at man skal få kjeft av landets folkevalgte, fordi man benytter seg av de soleklare rettighetene man har i henhold til norsk lov. 

Til Aftenposten i dag uttaler kronprinsessen det som burde være selvsagt: "Vi må som foreldre gjøre de valgene vi mener er best for akkurat våre barn." Det har hun og kronprinsen rett til å gjøre, og det har også alle andre foreldre rett til.

Karin og Thorvald Stoltenberg valgte for eksempel å la lille Jens begynne på en privat skole. Jonas Gahr Støre og Marit Slagsvold valgte å la to av tre barn gå på en privat skole. Selv har jeg en sønn som har gått tre år på en privat skole og en datter som har gått seks år på en privatskole. Vi tilhører altså det lille mindretallet som, i noen år, har valgt en alternativ skole for våre barn.

Har vi gjort det fordi vi, slik enkelte politikere omtaler det, ville melde oss ut av fellesskapet? 

Selvsagt ikke. 

Det er umulig å vite hvilke beveggrunner de enkelte foreldre har. Kanhende er de sterke tilhengere av at barna skal undervises etter en spesiell pedagogikk, at de skal få en noe mer religiøst basert opplæring, at de skal få gå på en skole som ligger nærmere hjemmet, at de skal få gå sammen med venner eller familie, eller at de skal få et miljøskifte de trenger, f.eks. fordi de ikke trives på skolen eller blir plaget. Et annet motiv kan være et ønske om at barna skal lære mer av en spesiell ferdighet - f.eks. språk eller idrett.

Motivene kan altså være mange, og ingen har rett til å avkreve foreldre svar på så personlige spørsmål. Men bare foreldrene kjenner sine barn fullt ut, og derfor er det også de som er best skikket til å fatte slike beslutninger på vegne av sine barn.

Men: Det er gjort litt forskning på dette, og det vanligste motivet viser seg å være noe helt annet enn privatskolemotstanderne tror. Det vanligste motivet er et ønske om et mer heterogent elevmiljø enn man ofte finner på den offentlige nærskolen,

Kronprinsparet selv har gitt uttrykk for at et av deres motiver er at prinsesse Ingrid Alexandra skal få undervisning på engelsk. Det får enkelte i pressen til å spørre om ikke engelskundervisningen i den offentlige grunnskolen er god nok - men det er en avsporing. I norsk skole er engelsk et fag - på en internasjonal skole er det selve undervisningsspråket. Og det er jo opplagt at en som undervises på engelsk, tysk eller fransk, vil bli bedre i disse språkene enn en som bare har det som fremmedspråk i en ellers norskbasert skole. Og jeg syns ikke det virker så dumt: Det må være en stor fordel for et medlem av kongefamilien å beherske andre språk enn norsk.

Når det er sagt, kan vi likevel ikke vite om det også finnes andre grunner til at kronprinsparets barn skal skifte skole - for det kan selvsagt også finnes grunner som de hverken kan eller vil fortelle oss andre om.

Kronprinsparets beslutning bidrar likevel til å belyse et viktig politisk poeng:

Det er utenkelig at man kan forby mennesker å velge en alternativ skole for sine barn, dersom de ønsker det. Stadig flere vil dessuten ha økonomiske muligheter til å gjøre det, fordi vi blir stadig mer velstående. Mange vil prioritere god utdanning til sine barn fremfor annet forbruk, og det er jo grunnleggende sett positivt. Et tegn i tiden er f.eks. at mange ansetter privatlærere og spanderer ekstraundervisning ved siden av den undervisningen barna får på skolen.

Men nettopp når dette er scenariet - at stadig flere har råd til og ønske om å betale for god utdanning - er det viktig å hindre at dette blir en mulighet bare for de rike. Og det er her politikken kommer inn: Jo mer restriktiv privatskolelov vi har - dvs. jo vanskeligere det er for private skoler å få offentlig støtte - jo flere rene privatskoler vil vi få. Kronprinsparet sender nå ett av barna til en skole de aller fleste har råd til (nemlig en privatskole med offentlig støtte) - og ett av barna til en skole svært mange ikke har råd til (nemlig en privatskole uten offentlig støtte).

Trond Giske, som vanligvis er veldig mot å liberalisere privatskoleloven, slik at flere privatskoler kan motta offentlig støtte, sier i en kommentar til kronprinsparets avgjørelse at det er lang tradisjon for å ha internasjonale skoler i det norske skolesystemet - men her hopper han bukk over et vesentlig poeng: Inntil 2003 var alle internasjonale skoler rene private skoler, som ikke kunne få offentlig støtte, bl.a. fordi Arbeiderpartiet var imot å gi dem offentlig støtte. Etter 2003, da Bondevik II-regjeringen liberaliserte loven, kan de selv velge om de vil ha slik støtte - og dermed leve opp til de krav som stilles til slike skoler - eller om de vil forbli rene private skoler. De fleste internasjonale skolene er nå privatskoler med offentlig støtte - mens den kronprinsparet har valgt, har forblitt helt privat.

Det er selvsagt legitimt å diskutere "signalvirkningen" av den beslutningen kronprinsparet har tatt. De har god råd, og de har valgt en dyrere løsning enn andre kan velge. Men slik er det jo med kongefamilier: De har dyrere kjoler og finere biler, og de bor som regel på et slott. 

Det viktige er imidlertid dette: 

Kronprinsparets beslutning anskueliggjør at ulike familier har ulike behov, også når det gjelder skoler. Og selv om ikke alle familier kan sammenlignes med kronprinsfamilien, er det noe som er felles: Barn er forskjellige, og det er foreldrene som kjenner sine barn best, og som har ansvaret for å velge skole for sine barn.

Spørsmålet er om vi skal ha en skolepolitikk som gir alle familier en mulighet til å velge, eller om vi skal ha en politikk som bare gjør det mulig for rike familier å velge - slik vi nå ser at kronprinsparet gjør.

 

 

 

 

Angst for kunnskap om ulikhet

  • 16.06.2014 kl.22:29 i Blogg

I Morgenbladet denne uken blir Civita avlagt en visitt i avisens leder. Nærsynt om ulikhet heter lederartikkelen, som påstår at Civita går for langt i å etterprøve og granske "storslåtte teorier" om ulikhet, fordi det kan føre oss over på et "faktafetisjistisk sidespor". Morgenbladet mener vi driver en form for "motprogrammering", fordi vi mener at "ulikhet ikke er så viktig", og fordi vi mener det er "viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land". Det er diskusjonen om de to bøkene Ulikhetens pris og Kapitalen i det 21.århundre som har fått Morgenbladets Lena Lindgren til å skrive lederen.

Morgenbladet har rett i at Civita antagelig er det miljøet i Norge som så langt har tatt de to bøkene mest på alvor. Vi har publisert analyser av både Ulikhetenes pris:  Likhet eller frihet? En kritikk av The Spirit Level - og Kapitalen i det 21.århundre: Capital in the 21st Century. Nyansering og mulige løsninger.

Vi gjør ikke dette, fordi vi mener at "ulikhet ikke er så viktig". Civita har, tvert om, utgitt flere analyser av ulikhetsproblemet generelt, og om ulikhet i USA spesielt, uavhengig av diskusjonen om disse to bøkene.

Stor grad av økonomisk likhet er en viktig i verdi i vårt samfunn, men det er ikke den eneste verdien som er viktig. Økonomisk likhet, og de virkemidlene som skal til for å oppnå større økonomisk likhet, må selvsagt veies mot andre verdier, som for eksempel frihet og likebehandling, og samfunnets evne til å skape verdier. Og nettopp fordi uoverveide tiltak, bare basert på "storslåtte teorier" i verste fall kan virke mot sin hensikt, er det viktig å ha kunnskap om det problemet man setter seg fore å løse.

Det er i de senere år kommet veldig mye forskning og mange bøker om ulikhet. De to bøkene som Morgenbladet er opptatt av, er blant dem som har vakt mest oppmerksomhet, men det betyr ikke at de er alene om sine teorier, eller at det er disse bøkene som i ett og alt holder den beste kvaliteten.

Det er min kollega Marius Doksheim som den senere tid har arbeidet mest med økonomisk ulikhet og med disse to bøkene. Etter hans mening holder Ulikhetens pris en klart lavere akademisk kvalitet enn Kapitalen i det 21.århundre. Det kan virke som om Morgenbladet ikke syns det er viktig å avdekke feil, mangler og svakheter ved "storslåtte" og forførende teorier, men for de som syns at sånt er interessant og viktig, er det en nyttig innføring i diskusjonen om Ulikhetens pris her. Diskusjonen viser bl.a. hvor viktig det er med debatt når noen "tar av" så voldsomt at de ikke lenger er i stand til å vurdere en bok eller en teori med kritisk distanse.

Thomas Pikettys Kapitalen i det 21.århundre er, ifølge Doksheim, av et helt annet kaliber. Men heller ikke denne boken er "lytefri". I et omfattende Civita-notat har derfor Doksheim samlet og presentert - ikke bare Pikettys tall og teorier, men også de mange nyanseringene og innvendingene som har vært fremsatt i diskusjonen om boken. Dette er nyanseringer som stort sett har fremkommet i den internasjonale og svært topptunge debatten, og det er mer enn underlig at noen syns det er "faktafetisjistisk" og betenkelig at disse nyansene også kommer frem i Norge.

Doksheim har i det samme Civita-notatet - og i en artikkel vi skrev sammen i Aftenposten forleden - sett på relevansen av Pikettys tall og teorier for Norge (og andre skandinaviske og europeiske land). Konklusjonen er at situasjonen her er helt annerledes enn den er særlig i USA, der ulikhetene har vokst voldsomt, og til dels Storbritannia. Morgenbladet virker delvis å være uenig i dette og spør, lett retorisk, om Civita overhodet er klar over og har forholdt seg til "de tyngste og mest aktive forskermiljøene på feltet" i Norge. Men selvsagt har vi det. Det er jo SSB og Rolf Aaberges forskning som er selve kilden til de norske tallene som både Piketty og vi bruker.

Kalle Moene ved ESOP (Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling) er en annen "tung" forsker på feltet i Norge, og han er sitert. Marianne Nordli Hansen kunne sikkert også fortjent en referanse, men hun ser hovedsakelig på formue og arv, og ikke på inntekt, slik vi gjør i notatet (fordi tallene her er de beste).

Det er heller ikke store forskjeller på det forskerne selv har uttalt om forskjellen på USA og Norge - og det vi har skrevet. Ulike medier har riktig nok referert dem litt forskjellig, men presiseringer de selv har foretatt, etterlater et budskap som er til forveksling likt vårt: I Aftenposten i dag er det et intervju med Aaberge (ikke på nett), som har fått tittelen "Små endringer i norske forskjeller". Vårt eget innlegg, som sto på trykk tirsdag i forrige uke, hadde fra vår side fått tittelen "Små endringer i de økonomiske forskjellene". Og stort likere kan det vel ikke bli?

Morgenbladet har før øvrig ikke rett i at jeg på generelt grunnlag mener at "det er viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land". Det avhenger av hvilket land det er tale om. Men det er selvsagt viktigere at mange hundre millioner mennesker i verden er kommet ut av fattigdom de siste tiårene enn at ulikheten i Norge har økt litt i samme tidsrom. Og det er viktig å være klar over disse, tilsynelatende paradoksale utviklingstrekkene, som altså inntreffer samtidig - nemlig at ulikheten innad i særlig rike land kan øke, samtidig som ulikheten mellom land kan bli redusert. Grunnen til at det er viktig, er bl.a. at et gitt tiltak for å redusere ulikheten mellom mennesker i samme land, kan bidra til å øke ulikheten mellom mennesker i ulike land. Det er et dilemma, som bl.a. reiser spørsmål om solidaritetens grenser i vår globaliserte tidsalder.

Morgenbladets lederskribent avslutter med et spørsmål om hva som er "Civitas oppfatning av klasseforskjeller innad i land".  Spørsmålet kan nok returneres, for til nå har jeg faktisk ikke sett noen som har kommet med noen konkrete forslag til hva de vil gjøre med den ulikheten Piketty skriver om, og som de er så bekymret for. Boken har blitt en "hype", men den har foreløpig ikke ført til noe mer enn at mange sier de er veldig bekymret.

Men la meg svare likevel.

Etter min mening er det ikke så fruktbart å snakke om "klasseforskjeller". Det er en gammel retorikk som i liten grad treffer de forskjellsproblemene vi har i vårt samfunn. Selv syns jeg det er særlig fire forskjeller, som potensielt kan vokse seg store og mer skadelige i Norge, og som derfor bør kreve vår oppmerksomhet:

* For det første forskjellen mellom innvandrere og innfødte: Nyankomne innvandrere vil i gjennomsnitt stå "lavere på rangstigen" enn befolkningen for øvrig. En viktig oppgave er derfor å få til en så rask og god integrasjon som mulig, og å sikre at etterkommerne gjør det like bra i utdanning og arbeid som befolkningen generelt.

* For det andre forskjellen mellom gutter og jenter i skolen: Gutter presterer nå, i gjennomsnitt, dårligere enn jentene i alle fag unntatt gym. En viktig oppgave er derfor å finne årsaken til at det er blitt slik og forsøke å korrigere skolen og skolepolitikken, slik at det blir like muligheter for alle.

* For det tredje forskjellen mellom de som er innenfor og mange av dem som er utenfor arbeidsmarkedet: 20 - 25 prosent av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem kan ikke arbeide, f.eks. fordi de er uføre eller syke. Men mange både kan og vil arbeide helt eller delvis, hvis de får muligheten. En viktig oppgave er dermed å skape slike muligheter.

* For det fjerde forskjellen mellom unge og gamle, for eksempel mellom de som er innenfor og de som er utenfor boligmarkedet: I dag har mange unge problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, hvis de ikke arver eller får hjelp av sine foreldre på annen måte. Bolig har blitt et svært gunstig investeringsobjekt i Norge, bl.a. på grunn av lav beskatning sammenlignet med andre investeringsobjekter. En viktig oppgave er derfor å gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig for de som er i etableringsfasen.

På alle disse områdene har Civita analysert situasjonen og fremmet flere forslag som kunne bidratt til å redusere forskjellene. Noen fremstår som ganske mainstream, som for eksempel å redusere kontantstøtten eller tilby språkopplæring til arbeidsinnvandrere for å fremme god integrering. Andre ting er klart mer kontroversielt, som for eksempel å fjerne rentefradraget, slik at det på sikt blir lettere for unge boligsøkere å komme inn på boligmarkedet. Morgenbladet kan orientere seg bl.a. her, her, her, her og her.

Et spørsmål som Morgenbladet ikke har stilt, men som typisk stilles til oss som mistenkes for å mene at "ulikhet ikke er så viktig", er hvor stor ulikhet som er akseptabelt.

Det er et spørsmål som det selvsagt er helt umulig å gi et eksakt svar på, bl.a. fordi svaret avhenger av en rekke forhold. Selv en veldig liten ulikhet kan være uakseptabel, dersom den skyldes mangel på likebehandling, korrupsjon eller nepotisme - akkurat som store ulikheter kan være akseptable, hvis de er fremkommet på en måte som alle syns er rettferdig. Synet på hva som er rettferdig vil imidlertid også variere - f.eks. mellom Norge og USA. De politiske og kulturelle holdningene i den amerikanske befolkningen tilsier at den ser mer positivt på relativt stor ulikhet enn vi f.eks. gjør i Skandinavia, der vi har en meget egalitær kultur og historie.

Skal man føre en god politikk, bør den være kunnskapsbasert. Men selv med mye kunnskap, kan det av og til være vanskelig å nå målene man har satt seg. En proteksjonistisk handelspolitikk kan for eksempel bidra til å beskytte norsk landbruk, norsk matproduksjon og norske arbeidsplasser i landbruket - i hvert fall på kort sikt - men det vil ramme fattigere menneskers mulighet til å selge sine produkter til oss og kanskje også redusere den samlede verdiskapingen i Norge, fordi vi slipper å omstille oss og kanskje møtes med proteksjonistiske tiltak fra andre land. Det er ingen grunn til å forvente at andre land vil la oss få komme uhindret inn på deres markeder med vår fisk, hvis vi stenger våre markeder for deres kjøtt.

Slike dilemmaer møter vi også i innvandringspolitikken. Derfor er ikke Civita bare opptatt av hva som skal til for å øke likheten innad i land - vi er også opptatt av dilemmaene, av å se en sak fra flere sider og av å studere hva som kan redusere fattigdommen i verden. Det er viktig å drøfte hva innvandringen betyr for Norge, nordmenn og norske offentlige kasser - men det er også viktig å forstå hva den betyr for innvandrerne selv og for velstanden i verden, noe vi har gjort et forsøk på bl.a. i vår rapport om sosial jumping.

Det er fint at Morgenbladet og andre bekymrer seg for den økte ulikheten og spør hvilke forslag Civita har fremmet for å bekjempe den. Vi deltar nemlig gjerne i debatten, både om bøkene som har kommet, og om hva vi bør gjøre i vårt eget land.

Men hva mener Morgenbladet selv og andre som deltar i debatten? Har de noen synspunkter på bøkene som er skrevet, situasjonen i Norge og på mulig politikk?

Det holder ikke å være bekymret - og å komme med besvergelser om hva man er for og mot. Det alene bringer oss ikke videre. Skal vi videre, må vi ha kunnskap, både om situasjonen i eget land, om årsakene til den ulike utviklingen i f.eks. Norge og USA og om tiltak som kan virke. Her bidrar nå Civita - i motsetning til nesten alle andre - og da får det heller stå sin prøve om Morgenbladet kaller oss "nærsynte faktafetisjister".

Vi føyer det bare til listen over alle de andre betegnelsene som er blitt brukt om oss.

 

 

 

Traaviks absurde teater

  • 06.06.2014 kl.21:13 i Blogg

I en ytterst besynderlig debatt i NRK Kulturnytt i morges fikk Morten Traavik en viss støtte for sine planer om å politianmelde Civita for ærekrenkelser. 

Politianmeldelsen er nå levert, og jeg har gitt en kort kommentar til et par medier, der jeg bl.a. konstaterer at det for meg er helt umulig å vite om denne anmeldelsen er alvorlig ment, eller om den bare er et nytt forsøk fra Traaviks side på en kunstnerisk iscenesettelse av seg selv, der enhver videre diskusjon simpelthen blir en del av hans kunstverk.

Jeg forsøkte i går, i et innlegg i Dagsavisen, å forklare hva debatten mellom Traavik og særlig Bård Larsen i Civita dreier seg om og hvorfor det er vanskelig å diskutere mer med Traavik. I lys av de mediene som nå henvender seg på grunn av anmeldelsen, ønsker jeg å utdype dette her.

Civita er ikke kritisk til kontakt med Nord-Korea eller med nord-koreanere - tvert imot. I det aller første innlegget og de første setningene Bård Larsen skrev om Traaviks prosjekt, En unngåelig satire, står det at det "ikke (er) galt å reise til Nord-Korea. Landet trenger all den kontakt med omverdenen det kan få."

Det Larsen og jeg er kritiske til, er at Traavik samarbeider med det nord-koreanske regimet, og at hverken han selv, prosjektet hans eller Festspillene i Bergen taler klart om hva slags regime dette er. Hvorvidt mangelen på klar tale skyldes at det ikke er mulig å tale klart, dersom man samarbeider med regimet - eller om det skyldes at Traavik virkelig mener det han sier om Nord-Korea, er uklart. Han har i hvert fall kommet med en rekke utsagn Bård Larsen og jeg er uenige i og kritiske til.

Denne uenigheten kunne man diskutert, hvilket vi også har forsøkt. Bård Larsen har deltatt i fire radiodebatter med Traavik. Den første debatten begynte slik: 

- Hva er umoralsk ved Traaviks Nord-Korea-prosjekt?

Bård Larsen: Det umoralske er at han, slik jeg ser det, leker med symboler i en sånn popart, popkunst-setting, mens bakteppet er en grusom tragedie som utspiller seg i Nord-Korea. Han dykker ikke noe særlig dypt ned i den materien. Og det virker som om han er fanget i sitt eget spill etter hvert, han har vært i Nord-Korea seks ganger. Når han da kommer med uttalelser på Nasjonalgalleriet som at vi har mye å lære, en del å lære av den nordkoreanske nasjonalismen, som er svært brutal, svært aggressiv. Og han prøver vel på sett og vis å lage en slags sammenligning, komparasjon, vel og merke i en kunstnerisk setting, av oss og vår nasjonalisme kontra den nordkoreanske. Og det er uproporsjonalt og høyst merkverdig.

- Og umoralsk?

Bård Larsen: Jeg vil si at man ikke alltid (kan) gjemme seg bak kunsten, noe må man også fortelle av realiteter. Dette er en tragedie in the making, og jeg ser ikke underholdningsverdien i det. Man kan leke med symboler sånn historisk, men ikke mens det foregår.

- Hva sier Traavik?

Morten Traavik: Nei, jeg sier jo først og fremst at jeg synes, og det har jeg jo allerede sagt, eller skrevet på NRK Ytring sine nettsider, at jeg vil gjerne takke Bård Larsen, for jeg synes han gjør en utmerket rollefigur i den iscenesettelsen som vi alle er en del av, som den indignerte rollefiguren hønsehauk, som er uforsonlig og ukritisk som hauk, men har mer til felles med, kanskje, høne".

- Men hvis du forholder deg til substansen i kritikken, hva sier du da?

Morten Traavik: Jeg synes ikke det er noen substans i kritikken.

Mye av det samme gjentok seg da Anders Heger møtte Traavik til debatt. "Hvis det er noen som lar seg provosere, så er det en del av selve verket, selve prosessen,"  sa Traavik, som hadde følgende reaksjon på Hegers kritikk: "Ja, gjesp sier jeg bare", hvoretter han forteller Heger at han tydeligvis ikke vet noe om Nord-Korea, at forholdene i landet er i bedring, og at det er "arrogant" av Heger og hans meningsfeller å bruke "klisjeer" som at dette skulle være en slags "Hitler-stat".

Etter debatten mellom Heger og Traavik har Bård Larsen takket nei til flere debatter med Traavik. Det er to grunner til det. Den ene grunnen er at det faktisk er vanskelig å føre en debatt med Traavik; det er simpelthen umulig å føre en dialog som reflekterer over det, i hvert fall, potensielt problematiske i hans samarbeid med regimet eller om hvilke grusomheter dette regimet står bak, og som er dokumentert. Den andre grunnen er Traaviks gjentatte utsagn om at enhver deltakelse i debatten om han og hans kunstneriske prosjekt til syvende og sist bare er en forlengelse av prosjektet. Og det er problematisk, i hvert fall for noen, når bakteppet er barn og massepropaganda og et dypt umoralsk regime.

Et hovedankepunkt fra Traaviks side, i den grad han diskuterer noe som ligner substans, er at vi og andre sammenligner Nord-Korea med Hitler-Tyskland. Men dette er dessverre ikke grepet ut av luften. Det er en nylig fremlagt FN-rapport som sammenligner "marerittregimet" i Nord-Korea og dets forbrytelser som "slående like nazistenes grusomheter". Kommisjonen bak rapporten finner simpelthen ikke noe det er mer relevant å sammenligne med. 

Mangelen på klar tale og opplysning om hva slags terrorregime Nord-Korea egentlig er, fikk oss til å fremme et forslag overfor Festspillene, som hadde bestilt Traaviks forestilling Kardemomyang. I Bergens Tidende 26.februar skrev Bård Larsen at en "mulig vei ut av uføret" kunne være å "arrangere et godt synlig symposium - parallelt med Kardemomyang - hvor menneskerettighetsbruddene i Nord-Korea, og - hvorfor ikke - den frie kunstens vilkår i landet, blir grundig belyst. (...) Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av."

Da vi ikke fikk noen respons på dette forslaget - og heller ikke så noe tegn til at det ville bli arrangert noe seminar som kunne belyse forholdene i Nord-Korea - bestemte vi oss for å gjøre det selv. Vi inviterte fire eksperter, herunder en av dem som har greid å flykte fra Nord-Korea, til debattmøte i Bergen og Oslo. Traavik har klaget på at han ikke ble invitert til å sitte i panelet, men det var aldri aktuelt. Vi ønsket ikke nok en debatt om Traavik og hans prosjekt - vi ønsket en debatt om Nord-Korea, og det fikk vi.

Forestillingen Kardemomyang er over, og stykket er anmeldt. Men Traavik er åpenbart ikke fornøyd med den oppmerksomheten han allerede har fått, så derfor har han anmeldt oss. Det som kunne vært en politisk debatt og en debatt om kunst og moral, er blitt en politisak. Vi er anmeldt for ærekrenkelse, men visstnok ikke fordi dette er viktig for Traavik. Det som er viktig for han, er "hvilken tone vi skal ha i den offentlige debatten". Er det Traaviks debattform vi skal ha som ideal?

Verken Bård Larsen eller jeg har ærekrenket Traavik (alle våre innlegg kan leses i sin helhet på Civitas hjemmeside). Vi har reagert på måten han har promotert sitt eget kunstverk på, måten han omtaler Nord-Koreas forbrytelser på - og på den måten han debatterer på. Traavik klager på at det ikke har vært nok tid til debatt mellom han og Civita, men det hjelper ikke å debattere mye og lenge, hvis man ikke vil forholde seg til spørsmålene som diskuteres.

Morten Traavik bør prise seg lykkelig over at han lever i et liberalt demokrati. Han kan - helt ustraffet - ytre seg som han vil, bevege seg hvor han vil med den frie pressen på slep og, med rettstatens beskyttelse, anmelde hvem han vil. Og alt dette kan han gjøre for å ivareta sin soleklare rett til å samarbeide med verdens verste regime.

Det eneste han ikke kan, er å forsøke å frata andre retten til å ytre seg.

Selv ikke med politiets hjelp vil det være mulig i en rettsstat som den norske.

 

 

Et råd til Agenda

  • 20.05.2014 kl.16:38 i Blogg

I dag ble jeg invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere artikkelen til Marte Gerhardsen i Dagens Næringsliv, der hun kommenterer en kronikk  jeg skrev for en tid tilbake. 

Jeg hadde ikke anledning, og temaet var uansett ganske uklart - men forespørselen ga meg grunn til en liten refleksjon.

Tankesmien Agenda ble lansert for offentligheten rett etter stortingsvalget ifjor. Da ble det klart at Arbeiderpartiets partisekretær, Raymond Johansen, og hans partikollega Tarjei Skirbekk, i noen tid hadde arbeidet med å etablere en tankesmie på venstresiden - finansiert av Trond Mohn og LO. 

Nyheten kom overraskende, men for Civita var det spennende: Det ville bety utfordrende konkurranse. Det kunne kanskje gi muligheter for samarbeid. Og det var på sett og vis et kompliment, siden det var åpenbart at Agenda på mange måter ville kopiere Civita, fordi man mente at Civita hadde fungert positivt og nyttig for det borgerlige miljøet og for borgerlig idéproduksjon.

Fortsatt er ikke Agenda kommet ordentlig igang, men det er ansatt noen personer - bl.a. Marte Gerhardsen som tankesmiens daglige leder.

Foreløpig har ikke de ansatte, meg bekjent, publisert noen utredninger eller avholdt noen arrangementer. Likevel har jeg fått svært mange forespørsler fra mange hold om debatter mellom Marte Gerhardsen og meg - om all verdens temaer som jeg både har og ikke har kompetanse til å diskutere. Civita har da såvidt også møtt Gerhardsen til debatt.

Situasjonen for Agenda er i så måte veldig forskjellig fra den Civita opplevde da vi ble etablert - og i mange år etter at vi var etablert.  Den gangen måtte jeg delta i flere debatter, også i Dagsnytt 18, med bl.a. Martin Kolberg, daværende kulturminister Anniken Huitfeldt og stortingsrepresentant Håkon Haugli - alle fra Ap - som nærmest æreskjelte Civita for å være unødvendig, "tanketom", et underbruk av Høyre, en "bankesmie" og en organisasjon som brukte "fotnoter og tabeller" for å dekke over at det egentlig var en propagandamaskin. Også Raymond Johansen har vært klar på hva han mente om fenomenet.

Dette føltes selvsagt urimelig da det skjedde, men det var i en viss forstand også nyttig. Det provoserte og motiverte oss til å forsøke å gjøre det bedre - ikke bare kvantitativt, for aktiviteten har lenge vært svært høy - men også kvalitativt: Vi måtte forsøke å unngå lettvintheter, sørge for gode utredninger og ha god bakgrunn for egne meninger.

Vi får det ikke alltid til, men gradvis har vi nok blitt bedre. Utredningene våre, til sammen ca. 40 i året nå, holder nå en høyere kvalitet enn de gjorde for noen år siden. Målet er å bli enda bedre - uten at vi skal vippe over i det tungt akademiske.

Hvilken policy Agenda vil velge for seg, vet jeg ikke. Mitt håp er imidlertid at også Agenda vil legge vekt på å gjennomføre seriøse utredninger. Mange av de debattene vi nå inviteres til med Agenda - før denne tankesmien  overhodet har kommet i gang - bringer oss nemlig i et dilemma: De kan gjøre tankesmiene til det vi i sin tid ble beskyldt for å være, nemlig "tanketomme" synsere, og det ønsker ikke Civita å bidra til.

Skal tankesmiene ha livets rett, må de være noe mer enn forutsigbare motdebattanter. Skal de tilføre den politiske debatten noe nytt, må de forsøke å unngå for mye strategisk kommunikasjon og stråmannsargumentasjon. Skal de komme med "friske tanker og ideer", slik Agenda sier de vil, krever det hardt arbeid. Skal man mene noe om hvilke implikasjoner Pikettys funn bør ha for Norge og norsk debatt, krever det noe mer enn at man har lest boken. Og skal man påvirke utviklingen i Norge, er det nok viktigere at de snakker med andre enn med hverandre.

Jeg ser fortsatt frem til debatter og et mulig samarbeid med Agenda - men tror de blir bedre, hvis vi har et faglig fundament å bygge dem på.

 

 

Dalai Lama og den norske (senti)mentaliteten

  • 19.05.2014 kl.19:04 i Blogg

Det må ha vært et smertefullt øyeblikk for Regjeringen og stortingspresident Olemic Thommessen da Ole Paus, på selveste 17.mai, høstet applaus for å refse norske myndigheters behandling av Dalai Lama.

"Etter det som skjedde med Dalai Lama syns jeg vi skal prøve å reetablere oss som et verdig folk", sa Ole Paus - og fikk oss til å føle oss slik nordmenn ofte gjør: Som litt bedre enn andre. 

Men er vi det?

Selv er jeg, og ikke minst min kollega Bård Larsen, blant dem som har kritisert Regjeringen for ikke å ta imot Dalai Lama. Jeg syns imidlertid det blir i overkant sentimentalt - men helt i pakt med den norske mentaliteten - når vi innbiller oss at Dalai Lama-saken er unik.

Jeg tror f.eks. ingen tror at en annen regjering, med Arbeiderpartiet i spissen, ville kommet til en annen konklusjon. Det er da heller ingen i Arbeiderpartiet som har kritisert Regjeringen for beslutningen som ble truffet. Men det er mulig at saken ville vært håndtert annerledes, slik Frank Rossavik skrev om i BT forleden (dessverre ikke gratis på nett). Her påviser han at også tidligere regjeringer, bl.a. med Gro Harlem Brundtland som statsminister, avviste Dalai Lama, men at man unnlot å gi den egentlige begrunnelsen. Og det er kanskje dette som utløser skuffelsen og sinnet nå; at man i klartekst får beskrevet hvorfor norske myndigheter velger bort Dalai Lama. 

Dalai Lama er dessuten ikke den eneste munken som har blitt dårlig behandlet i Norge. De av oss som har levd en stund, husker også Palden Gyatso, som ble arrestert i 1996, da politiet ryddet gatene for plagsomme demonstranter i forbindelse med et kinesisk statsbesøk. Heidi Nordby Lunde minner oss om episoden, og selv har jeg fått gleden av å unnskylde Norges oppførsel overfor Palden Gyatso selv. Gro Harlem Brundtland hadde den gangen store problemer med å beklage arrestasjonen av den fredelige munken.

Et av de beste argumentene til støtte for Solberg-regjeringens linje syns jeg forsker og tidligere statssekretær for KrF, Leiv Lunde, har bidratt med. I DN skrev han forleden at Regjeringens "Dalai Lama-beslutning gir (...) en velkommen anledning til et oppgjør med forestillingen om Norge som fredsnasjon og moralens vokter i en ellers kynisk verden. Siden Murens fall i 1989 har mange lullet seg inn i en naiv og kardemommeby-preget forståelse av at Norges regjering posisjoneres som nærmest identisk med dagsordenen til solidaritets-, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Intet kan være mer feil. Vi må justere vårt eget selvbilde for at omverdenen skal forstå hvem vi er og hva som er våre interesser."

Alt oppsummert er det nok derfor feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et "verdig folk" - mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama. Men det som har skjedd, gjør nok at flere er blitt klar over de harde realiteter i utenrikspolitikken, og at interessene - og ikke bare verdiene - veier tungt også for Norge.

Dalai Lama-saken burde derfor vært diskutert med litt mindre sentimentalitet. Det kan argumenteres for at det var riktig av Regjeringen ikke å møte ham - men det kan også argumenteres for det motsatte:

Forholdet til Kina, som allerede er på frysepunktet, kan neppe bli verre. Om forholdet vil bli bedre av at man ikke møtte Dalai Lama, er ikke godt å si. Hvis Norge blir "belønnet" med et bedre forhold til Kina, har det vært en pris å betale som føles ubehagelig. Og om forholdet ikke blir bedre, kan det skyldes at Norge har vist at vi lar oss presse, og at de minst moderate kreftene i Kina dermed får bevist at de kan vinne frem - kanskje med enda mer urimelige krav til Norge enn de som så langt har blitt fremmet.

Den økonomiske og politiske makten i verden er på vandring. Kina får gradvis større makt. På mange områder er det helt riktig.

Men ett sted går grensen: Kina kan ikke få diktere norsk menneskerettighetspolitikk.

Dalai Lama er ingen politisk leder - han er en åndelig leder. Denne uken besøker den politiske lederen,  Tibets eksil-statsminister, Norge, og torsdag kommer han på frokostmøte i Civita. 

Han er hjertelig velkommen!

 

Utsira - og rot med roller

  • 19.05.2014 kl.14:05 i Blogg

Det kan godt være at elektrifisering av hele Utsira-høyden er en god idé. Et samlet storting har dette som intensjon.

I Politisk kvarter på NRK i dag, der jeg deltok, var det imidlertid ikke det som var temaet - men selve behandlingsmåten Stortinget nå ser ut til å velge.

Etter min mening er den overraskende av minst tre grunner, noe jeg også har berørt i en tidligere blogg:

1. Det er overraskende at flertallet i energi- og miljøkomiteen velger å kortslutte en behandling av en sak i komiteen to - tre uker før det skal avgis innstilling, og det er overraskende at Venstre og KrF velger å gå sammen med resten av opposisjonen uten engang å varsle sine samarbeidspartnere i regjering. Etter at særlig Høyre har lidd seg gjennom måneder med en reservasjonssak man gikk inn for på grunn av KrF, vil en slik fremgangsmåte neppe styrke det borgerlige samholdet. Blir det et mønster, vil det  bidra til å svekke samholdet.

2. Det er dessuten overraskende - og dristig, vil jeg si - av det samme flertallet i komiteen å kortslutte saksbehandlingen i en så stor og viktig sak uten at den kjenner konsekvensene av det vedtaket som nå skal treffes. Utsira-utbyggingen er et enormt stort prosjekt - i størrelsesorden 100 - 120 milliarder kroner - og bare en forsinkelse på ett år, som kan bli resultatet av vedtaket, kan medføre et tap i størrelsesorden 20 milliarder kroner. Det er ekstra overraskende at Arbeiderpartiet er med på en slik manøver, noe jeg ikke tror at partiet ville vært, dersom det satt i regjering. Vanlig saksbehandling ville vært å avvente Statoils utredning, som kommer om ca et år.

3. Behandlingsmåten er også et godt eksempel på dårlig selskaps- og eierstyring - og dårlig forvaltning. På twitter etter Politisk kvarter ble jeg kritisert for overhodet å bringe inn eierrollen. Heikki Holmås twitret bl.a. at jeg "roter med roller", og at "stortingsflertallet er tydelige på hva @tordlien skal gjøre som regulator, ikke @statoilasa-eier".

Nå foreligger det jo ennå ingen innstilling fra stortingsflertallet, men jeg antar at Holmås har rett: Flertallet vil være tydelig på at det er staten som regulator og ikke staten som eier som nå blir forsøkt instruert. Jeg skriver "forsøkt", fordi noen også har reist spørsmål om lovligheten av et eventuelt pålegg fra Stortingets side.

Formelt sett er det også riktig at det er staten som regulator dette gjelder, og det er betenkelig nok: Norge har skilt seg ut internasjonalt ved å ha et stabilt og forutsigbart forvaltningsregime bl.a. med en klar rolle- og arbeidsdeling mellom Stortinget og selskapene, der Stortinget fastsetter rammebetingelsene som selskapene opererer innenfor.

Det som skjer nå, er derfor helt spesielt. Nå griper Stortinget inn - midt i en utrednings- og planleggingsfase - og endrer rammebetingelsene for ett bestemt prosjekt. Noen stortingsrepresentanter, som f.eks. Heikki Holmås (SV), uttaler at dette må sees som et signal om at vi trenger en "bredere debatt om hvordan Stortinget skal involveres i denne type beslutninger", mens Kjell Ingolf Ropstad (KrF) mener at vi må "sikre oss at myndighetene i sterkere grad gjennomfører oppfølging og kontroll av Statoil". Terje Aasland (Ap), derimot, mener at det ikke er grunn til å endre oljepolitikken eller forvaltningsregimet, og at denne saken bare er et "klart unntak". 

Når man også tar i betraktning at det ikke er et enstemmig storting som står bak dette "unntaket", er det stor risiko for at det man nå gjør, kan få negative konsekvenser utover konsekvensene av denne konkrete saken. Stortinget demonstrerer nemlig med dette at forvaltningsregimet likevel ikke er forutsigbart, og det vil også påvirke selskapene og økonomien i prosjekter generelt. Stortinget er selvsagt i sin fulle rett til å gjøre endringer i forvaltningsregimet, men det bør skje på ordinær måte og ikke ved hjelp av "unntak". Også på dette punkt er det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet er med.

Reelt sett har dette også med det statlige eierskapet i Statoil å gjøre. Mye av retorikken som flere politikere bruker, er den samme man bruker overfor selskaper som er (del)eid av staten, nemlig at selskapene skal ta "signaler" fra Stortinget. Og når det snakkes om at staten må gjennomføre en sterkere "oppfølging og kontroll av Statoil", er det utsagn som passer vel så godt til staten som eier som til staten som regulator. Det er dessuten nesten umulig å skille de to rollene fullstendig, så lenge staten ved ett og samme departement faktisk både er eier og regulator.

Heikki Holmås kan ha rett i at det er en del "rot med roller" i denne saken.

Det mest alvorlige rotet står imidlertid stortingsflertallet for når de nå forsøker å instruere statsråden gjennom behandlingen av et Dok.8-forslag. 

Dersom dette svekker tilliten og omdømmet til staten som regulator og eier, kan det bety at store verdier går tapt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utsira: Misforstått gjennomføringskraft

  • 16.05.2014 kl.22:50 i Blogg

De borgerlige partiene, og særlig Høyre, gikk til valg på økt gjennomføringskraft. Dermed fortjener også Regjeringen å bli målt på det.

Skal Regjeringen bli målt på gjennomføringskraft, må man imidlertid ha en mening om hva "gjennomføringskraft" er. Det ser ut til å ha bredt seg en oppfatning som setter likhetstegn mellom "god gjennomføringskraft" og "høyt tempo", men så enkelt er det ikke.

Vellykkede reformer kjennetegnes ikke bare av at de er godt gjennomført, men at de også er godt tenkt og godt utredet. En viktig betingelse for god gjennomføring er god utredning på forhånd. At noe er godt tenkt, utredet og gjennomført, betyr ikke at det er perfekt eller feilfritt tenkt, utredet og gjennomført - men det betyr at reformen, samlet sett, er godt nok tenkt og gjennomført til at den har en mulighet til å lykkes.

For å illustrere med et noen eksempler:

Pensjonsreformen og Kunnskapsløftet er, etter min mening, reformer som både er godt utredet, godt forankret og godt gjennomført. De er hverken perfekte eller feilfrie, men det er stor oppslutning om reformene, og ingen har tenkt på å reversere dem - kun å forbedre dem.

Politireformen, derimot, dvs. opprettelsen av Politidirektoratet, er en reform som er godt tenkt, men dårlig gjennomført. Den dårlige gjennomføringen skyldes at tidligere justisministere ikke har klart å unnlate å detaljstyre direktoratet - hvilket vil si at direktoratet har hatt altfor mange mål som skulle forfølges samtidig til at det kunne bli en effektiv og god etat. 

NAV-reformen er, slik det er dokumentert den senere tid, en reform som både er for dårlig tenkt, for dårlig utredet og for dårlig gjennomført - en slags "mission impossible", blant annet fordi man trodde at man kunne blande sammen to ulike forvaltningsnivåer i samme etat.

Også sykehusreformen,  som innebar at staten overtok ansvaret for sykehusene, var for dårlig utredet, fordi det var hastverksarbeid, hvilket har gitt store problemer i gjennomføringsfasen. 

Eksemplene viser at kjappe vedtak og høyt tempo uten grundig utredning ikke er noen garanti for en vellykket reform.

Dette gjør dagens overraskende manøver i Utsira-saken desto mer bekymringsfull.

Saken er bekymringsfull, både faglig og politisk.

Faglig sett er det bekymringsfullt at man tar en beslutning før saken er ferdig utredet. Jonas Gahr Støre har nettopp uttalt er utredninger er noe man iverksetter når man ikke ønsker å gjøre noe, men det får stå for hans og Arbeiderpartiets regning. Min erfaring er at utredninger stort sett er alvorlig ment, og at de er nødvendige for å få gjennomført god politikk. I forvaltningen er det til og med et krav om grundig utredning for å kunne fatte vedtak. Det er ikke et tegn på gjennomføringskraft at man tar beslutninger på et tynt grunnlag - spesielt ikke når en gjennomføring av vedtaket kan koste fellesskapet flere titalls milliarder kroner.

Politisk sett er det også bekymringsfullt at Venstre og KrF arbeider på en måte som kan skape mistillit og mistro mellom samarbeidspartiene. Jeg håper jeg har misforstått, men slik det fremstår, har Venstre og KrF gått rett til mediene - uten engang å informere sine samarbeidspartnere i regjering. Når det i tillegg fremkommer at Høyre/FrP-regjeringen deler KrF og Venstres intensjon, men bare ønsker å få den nødvendige tid til å utrede saken, virker det desto mer uforståelig og lite seriøst.

Noen ganger er det fornuftig å skynde seg langsomt.

Vi trenger ikke en ny månelanding.

 

 

 

 

 

 

Stortingsrepresentantenes etterlønn

  • 07.05.2014 kl.19:42 i Blogg

Nok en gang stiller mediene seg til rådighet for å blåse liv i politikerforakten

Nok en gang dreier det seg om ordninger som "politikerne" har, men som "vanlige folk" ikke har - i dette tilfellet en etterlønnsordning som kan vare i et helt år. Ifølge SV, som mer enn gjerne bærer ved til bålet, bør stortingsrepresentanter ha de samme ordningene som alle andre.

Det er nesten fascinerende å se med hvilken iver mange deltar i "arbeidet" for å gjøre stortingsvervet stadig mindre attraktivt, slik at rekrutteringen blir stadig smalere - og slik at kompetansen i Stortinget og respekten for stortingsrepresentantene blir tilsvarende redusert. I dag er det så liten forståelse for hva en stortingsrepresentant gjør og hvilken kompetanse han eller hun får, at mange av dem har problemer med å skaffe seg en jobb etter at de har gått av. Det er litt av et tankekors.

Tenk om mediene og SV, og særlig NRK, kunne brukt litt mer krefter på å forklare sine seere og lyttere hva en stortingsrepresentant er, hva vedkommende gjør og hvorfor stortingsrepresentanter ikke har de samme ordningene som de fleste andre har.

Da ville folk bl.a. fått vite at det å være stortingsrepresentant ikke er en jobb. Stortingsrepresentanter har et verv eller et ombud.

De ville også fått vite at stortingsrepresentanter er unntatt nesten alle de lover og regler som gjelder i arbeidslivet for øvrig.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter ikke er arbeidstakere og dermed heller ikke underlagt f.eks. arbeidsmiljøloven.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter, som føler så stor omsorg for alle oss som er vanlige arbeidstakere, ikke er nevneverdig opptatt av å ta vare på seg selv. Det er f.eks. ingen grenser for hvor lenge og hvor mye en stortingsrepresentant kan jobbe.

De ville fått vite at de fleste, kanskje alle, stortingsrepresentanter jobber langt mer enn folk flest. Mange gjør antagelig ikke stort annet enn å jobbe, siden de likevel bor borte fra familien. Og de aller fleste har en god del å gjøre også i helgene.

De ville også fått vite at f.eks. mediene, som altså gjerne skriver om hvor grådige de er, ikke ville akseptert at stortingsrepresentantene nekter å stille opp på sene kvelder eller en søndag morgen, bare fordi de har "fri". En gang i blant går det nok, men hvis det gjentar seg, eller saken er viktig nok sett med medienes øyne, vil det ikke bli akseptert.

De ville fått vite at riktig nok er det lovlig for stortingsrepresentanter å ha bierverv, slik vanlige arbeidstakere kan ha, men at det ikke er lett: Dels er det liten tid til å gjøre noe ved siden av ombudet som stortingsrepresentant - og dels blir det fort "skandaler" av sånt. Mediene er sjelden rause med noe de mener kan gjøre stortingsrepresentantene inhabile (hvilket formelt sett er umulig, men det er en annen sak), uetiske eller grådige. Det er fortsatt akseptert at man kan være bonde, men aksjemegler kan man neppe være.

De ville nok også fått vite at det mediene fremstiller som unnasluntring eller latskap, nemlig en tom stortingssal, ikke betyr at stortingsrepresentantene ikke jobber eller følger med - men at det først og fremst er et uttrykk for Stortingets arbeidsform, og at arbeidet ville brutt sammen, dersom alle eller svært mange skulle sittet i salen under enhver debatt.

De ville fått vite at det som omtales som "ferier" for stortingsrepresentantene, ikke er ferier, men møtefri, fordi representantene også skal ha tid å gjøre annet stortingsarbeid og til å være hjemme i sitt eget distrikt og hos sine egne velgere, og at en stortingsrepresentant har mange oppgaver og plikter også utenfor Stortinget.

De ville kanskje også fått vite at dersom man først skal kreve at stortingsrepresentanter skal ha de samme ordningene som "vanlige folk" - ja, så vil det få store konsekvenser. Det betyr fast arbeidstid, overtidsgodtgjørelse eller adgang til avspasering, feriepenger, oppsigelsestid og oppsigelsesvern. Eller - hvis man vil sammenligne med noe som kanskje er mer relevant - etterlønn eller "fallskjerm", slik mange i åremålsstillinger eller topplederstillinger får. Saken er jo at også "vanlige folk" som aksepterer å frasi seg oppsigelsesvernet, får en kompensasjon for det - ikke ulikt den etterlønnen stortingsrepresentanter nå får.

Mange av debattene som skal vise oss hvor grådige og privilegerte stortingsrepresentantene er, ender med at stortingsrepresentantene gir seg - slik at ordningene strammes inn eller blir likere de som gjelder vanlige arbeidstakere. I noen tilfeller har dette vært berettiget, men på ett punkt må vi stoppe opp og spørre oss hva slags stortingsrepresentanter vi vil ha og hva slags ombud dette skal være. Ønsker vi virkelig at stortingsrepresentantene skal bli vanlige arbeidstakere?

Jeg ønsker det ikke. 

Jeg mener at det fortsatt bør være et tillitsverv, og at de som innehar vervet, bør kompenseres for de ulemper de har som en følge av at de nettopp ikke er vanlige arbeidstakere. Og nivået på kompensasjonen bør være slik at alle har en rimelig mulighet til å bli stortingsrepresentant, dersom forholdene ellers ligger til rette for det.

For noen år siden fikk Stortinget en egen lønnskommisjon, som fikk i oppgave å fastsette den årlige godtgjørelsen for stortingsrepresentantene. Det var fornuftig, fordi man da skjermet representantene fra å måtte fastsette sin egen lønn selv og dermed, i langt større grad, unngår de årlige debattene om representantenes lønn.

Det er kanskje en idé å la lønnskommisjonen  få et utvidet mandat, slik at den også kan fastsette representantenes øvrige betingelser.

 

 

For mye karantene

  • 28.04.2014 kl.23:25 i Blogg

I Norge har vi et system der man kan utnevnes til statsråd uten å være medlem av parlamentet. Det samme gjelder selvsagt statssekretærer og politiske rådgivere.

De fleste statsråder er stortingsrepresentanter, men noen er det altså ikke. I noen tilfeller takker også en statsråd nei til renominasjon mens han eller hun er statsråd, dvs. at vedkommende ikke lenger er stortingsrepresentant når regjeringspartiene eventuelt taper et valg.

Det er naturlig at vi er opptatt av å ha statsråder uten uheldige bindinger. Men siden det verken er mulig eller ønskelig å forsikre seg mot alle bindinger, har vi habilitetsregler som statsrådene må følge.

Det er også naturlig at vi er opptatt av at avgåtte statsråder ikke misbruker fortrolig informasjon de har, fordi de nylig har vært statsråder. Derfor har vi regler om taushetsplikt, saksforbud og karantene, som det såkalte Karanteneutvalget forvalter.

Men selv om vi har gode regler, blir statsråder og eks-statsråder kritisert.

Noen mener det er galt at man har permisjon fra en vanlig jobb mens man er statsråd. Slik kritikk har blitt reist mot statsråder som har hatt permisjon fra LO - og tilsvarende kunne den vært reist mot for eksempel meg, som hadde permisjon fra NHO da jeg var utdannings- og forskningsminister i Bondevik II-regjeringen.

Fordelen med de som har permisjon, er imidlertid at de har en jobb å gå til når de er ferdige som statsråder. Karanteneutvalget kan vurdere i hvilket omfang disse statsrådene eventuelt skal ha saksforbud og/eller karantene, men de har en jobb.

For dem som ikke har jobb, er det i grunnen påfallende hvor lite attraktive de er på arbeidsmarkedet. Mange dyktige og erfarne statsråder får simpelthen ikke jobber som står i noe rimelig forhold til den kompetanse og kunnskap de har.

Dette snakkes det ikke så mye om.

Det er ikke helt lett å forstå hvorfor ikke erfarne eks-politikere er mer attraktive på arbeidsmarkedet, og det er ikke lett for de angjeldende eks-politikere å snakke om problemet, ettersom de selv kan føle at det stiller dem i et dårlig lys og gjør det enda vanskeligere å få en relevant jobb.

Enden på visa er at mange av dem blir en slags konsulenter - enten i et PR-byrå eller i eget selskap - og da oppstår det paradoksale: Den innsikten som nesten ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet ellers, blir plutselig så viktig at de som har den, må ilegges karantene og saksforbud - noe som igjen har ført til en nesten makaber medieinteresse for akkurat denne typen jobber, noe jeg skrev om her.

Det er altså mediene, godt hjulpet av enkelte politikere, som driver frem dette hysteriet, og som fører til at altfor mange statsråder og statssekretærer får altfor mye karantene og altfor mye lønn for å gjøre ingenting for lenge.

Statsråder som ikke er stortingsrepresentanter, får automatisk tre måneders lønn når de går av - bl.a. for at de, dersom de ikke har permisjon fra en jobb, skal kunne lete etter en ny jobb. Det er forståelig at det kan ta noe lenger tid, og derfor syns jeg også det er greit at man kan søke om en viss forlengelse av perioden med lønn. Men de som faktisk greier å skaffe seg en jobb, bør i mindre grad ilegges karantene. De har uansett taushetsplikt om det som er hemmelig eller fortrolig, så hvorfor det i så stor grad skal være nødvendig å nekte dem å jobbe, er vanskelig å forstå. En eks-statsråd som er villig til å misbruke fortrolig eller hemmelig informasjon som han eller hun har, kan gjøre det uavhengig av om vedkommende er i jobb, og motsatt: En statsråd som ikke røper taushetsbelagt informasjon, vil heller ikke gjøre det, selv om han eller hun jobber.

En eks-statsråds verdi som konsulent og rådgiver er først og fremst knyttet til at han eller hun kjenner "systemet": Hvordan er saksgangen, og når og hvem fatter beslutningene? Når kan man forsøke å påvirke utfallet av en sak, og hvordan kan man gjøre det? Hvordan tenker politikere, og hvilke argumenter er det som teller? Men dette er ikke en kunnskap og kompetanse som forsvinner eller forvitrer, bare fordi de ilegges noen måneders karantene. 

Reglene om inntil tre måneders etterlønn er rimelige og nødvendige for politikere som ikke har noen form for oppsigelsesvern. En statsråd kan måtte gå på dagen, og denne risikoen bør kompenseres - slik man kan si at det også gjøres i arbeidslivet, for eksempel når det gjelder toppledere: Man inngår en forhåndsavtale om at man, uten nærmere begrunnelse, kan miste "jobben" på kort varsel - mot at man får en kompensasjon.

Reglene om taushetsplikt, saksforbud og karantene er også nødvendige, men karantenereglene praktiseres for strengt. Eks-politikere har ikke så mye viktig og sensitiv informasjon at de ikke kan jobbe i konsulentbransjen tre måneder etter at de har gått av.

Når eks-politikere ikke får jobb og ofte blir "dømt" til å bli eller etablere seg som konsulenter, blir det som bestilt: Karanteneutvalget ilegger karantene, og eks-politikerne må heve karantenelønn. 

Men i verste fall blir det også omvendt: Fordi Karanteneutvalget så lett ilegger karantene, kan det i seg selv bli et incentiv til å etablere seg som konsulent -  for å kunne heve karantenelønn.

 

 

 

KrF og det liberale demokratiet: Er KrF enig med Vårt Land?

  • 24.04.2014 kl.22:43 i Blogg

Noe av det beste med det liberale demokratiet er at det ikke bare forsvarer flertallets interesser, men også mindretallet. Borgerne bestemmer over staten, men statens makt over borgerne skal begrenses. Det er ikke kontroversielt at flertallet bestemmer at alle må kjøre på høyre side av veien - men det ville være kontroversielt, dersom flertallet bestemte at f.eks. alle leger må utføre abortinngrep eller gi aktiv dødshjelp, bare fordi slike handlinger blir lovlige og flertallet går inn for dem.

Dette vil antagelig alle være enige i. En gang iblant oppstår det tvilstilfeller og gråsoner, slik det f.eks. gjør når vi diskuterer om fastleger skal få lov til å reservere seg mot å henvise til abort. Men dette rokker ikke ved det prinsipielle standpunkt, som alle tilhengere av det liberale demokratiet har - nemlig at flertallet skal ta hensyn til mindretallet.

Selv har jeg, lenge før Regjeringen gikk inn for det, støttet tanken om at også fastleger bør kunne ha en mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort, forutsatt at kvinners rett til abort ikke anfektes. Slik sett har jeg inntatt samme standpunkt som KrF, og jeg har lagt merke til at KrF har holdt den prinsipielle fanen høyt: Stortingsrepresentant Olaug Bollestad, som har vært partiets talsperson, har gjentatte ganger uttalt at dette spørsmålet "handler om samvittighetsfrihet for personer som tenker annerledes enn flertallet." Det handler, ifølge Bollestad, om "hvilket samfunn vi ønsker, om det skal være fritt og liberalt". Historien er, mener Bollestad, "full av eksempler på hvordan det går når flertallet ikke respekterer mindretallet". Noen synes å tro "at det holder å være "liberal" overfor personer du er enig med. Slik er det ikke. Du er liberal om du tolererer uenighet og annerledestenkende, om du vil kjempe for andres rett til å ha et annet syn", mener Bollestad.

Store ord, vil nok noen mene - siden samfunnet ikke har angrepet helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep eller til å velge ikke å være fastleger. Vi diskuterer tross alt "bare" fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. 

Likevel er det godt å lese ordene som Bollestad bruker. De er, prinsipielt sett, svært viktige. Forutsetningen er naturligvis at de ikke bare gjelder i saker der man selv tilhører et mindretall, men også når man selv tilhører flertallet - eller der det er andre mindretall som trenger den samme beskyttelsen.

Og det er på dette punktet jeg ikke er like sikker på KrF. Hvis Bollestads uttalelser kan sies å være KrF på sitt beste - er det KrF på sitt verste når partiet trekker stigen opp etter seg bare partiet får ivaretatt sine egne interesser og/eller når partiet påtvinger alle andre sine egne mindretallsinteresser. Et eksempel på det siste kan være nyskapningen KRLE-faget, som  Torkel Brekke i Civita har skrevet om her

Et annet deprimerende eksempel er Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Land i dag - under overskriften "Blåøyd skolepolitikk" (jeg finner den ikke på nett). Artikkelen dreier seg om de varslede endringene i friskoleloven,  men inneholder, etter min mening, rene feil, samtidig som den mistenkeliggjør og forvrenger meningsmotstandernes motiver. 

Helt konkret: Regjeringen og Venstre ønsker å fjerne kravet til alternativ pedagogikk, religion, toppidrett eller internasjonal profil for å kunne bli godkjent som en privatskole som kan motta statsstøtte. De ønsker, sagt med andre ord, at de som etablerer slike skoler, også kan ha andre ideer, alternative tanker eller meninger om hvordan en god skole kan være - og de ønsker derfor å nøye seg med å stille krav til innhold og kvalitet.

Og det er her Rimehaug viser frem sin lite liberale side. Han har ikke fantasi til å forestille seg at det kan finnes andre idealistiske eller gode tanker enn de som kan rubriseres under "pedagogikk" eller "religion". Alle andre tanker er "kommersielle" og i i verste fall kriminelle, fordi de har til hensikt å snyte staten for penger.

Men hva mener Rimehaug om skoler som f.eks. vil legge litt mer vekt på elektrofag, ballett eller realfag enn den offentlige skolen - eller som f.eks. har til formål å hjelpe elever som, av ulike grunner, strever i den offentlige skolen? Er dette skoler som bør kunne få statsstøtte, eller bør de snarere mistenkes for å være kommersielle og kriminelle?

Den skolen som i dette spørsmålet imponerte meg mest da jeg var utdanningsminister, var Steinerskolen. Ingen friskoler er mindre avhengig av en liberalisering av loven enn Steinerskolen, ettersom den er likt av alle - også partiene på venstresiden. Likevel var Steinerskolen positiv til en liberalisering, for som den sa: Hvis vi skal forvente respekt for våre verdier og vårt (mindretalls)syn, må vi respektere andres.

Like imponerende var dessverre ikke de kristne skolene.

Men når dette er sagt: Rimehaug er redaktør i Vårt Land. Han er ikke KrF. Derfor gjenstår det å se hva KrF vil mene om en ny friskolelov.

Vil de fine ordene som blir brukt i reservasjonssaken, være gyldige også da?

Brennpunkt: Et kinderegg eller en missing link?

  • 04.04.2014 kl.09:53 i Blogg

Forleden tok NRK Brennpunkt opp et viktig og interessant tema: 

Hvordan skal vi greie å finansiere velferdsstaten i fremtiden? 

I utgangspunktet er nok alle enige om dette: Det er arbeidet som finansierer velferden. 

Spørsmålet Brennpunkt tok opp, er om det er sant at vi må arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat - eller om vi kan finansiere den uten å arbeide mer - ja, kanskje til og med ved å arbeide mindre?

Kinderegget Brennpunkt presenterte, var at vi i fremtiden kan redusere arbeidstiden til seks timer pr dag og likevel greie å finansiere velferdsstaten - bare vi betaler litt mer i skatt. Brennpunkts anslag (beregnet av SSB) var at vi i gjennomsnitt må betale ca. 50 pst i skatt, noe Brennpunkt mener vi vil være villige til, fordi vi uansett vil være mye rikere enn vi er i dag, også etter at vi har betalt skatt. Brennpunkt illustrerte dette ved å vise at vi vil ha dobbelt så mange hus, dobbelt så mange biler osv. og, altså, mye mer fri.

Ingenting hadde vært bedre enn om dette hadde vært sant. Problemet er bare at det er en "missing link" i denne presentasjonen. Den bygger nemlig på et premiss som ikke er realistisk, og som - såvidt jeg kunne bedømme - heller ikke kom frem i Brennpunkt-programmet.

Premisset er at det er dagens velferdsstat som blir finansiert i denne beregningen. Brennpunkt forestiller seg altså at den private velstanden skal mer enn dobles (ved sekstimersdag) eller tredobles (uten sekstimersdag), mens den offentlige velstanden skal være som i dag. Det er det samme som å si at vi i dag ville akseptert 1960-tallets standard på f.eks. eldreomsorgen, mens alt annet er slik det er i dag.

Dette er selvsagt helt urealistisk - av mange grunner. 

En grunn er at det ikke er noe parti (og neppe noen velgere) som ønsker seg en slik utvikling. Samtlige partier har gått til valg på fortsatt kvalitetsvekst i offentlige tjenester. Ja, kvaliteten i tjenestetilbudet i 2014 er allerede høyere enn det SSBs beregninger tar utgangspunkt i - nemlig standarden i 2011. (SSBs beregninger bygger på Perspektivmeldingen, som ble fremmet i 2013 og baserer seg på tall fra 2011.)

Det er også helt urealistisk å forestille seg at velferdsstaten kan bevare legitimitet i en situasjon med enorm (vekst i) privat velstand og ingen vekst i den offentlige velstanden. Mange vil da kjøpe seg private tjenester i stedet - f.eks. en sykehjemsplass til mor eller far som holder en bedre standard enn det offentlige tilbyr. Slik sett kan man si at det Brennpunkt presenterer, egentlig er en omfattende privatisering av velferdsstaten, hvilket igjen betyr at pengene vi har, ikke bare kan gå til flere hus og biler, slik Brennpunkt etterlot inntrykk av  - men at de i stor grad også må gå til å kjøpe helsetjenester og omsorg.

Brennpunkts påstand om at vi kan finansieres fremtidens velferdsstat bare ved å øke skatten, holder altså ikke mål. Det er i så fall en velferdsstat som, sammenlignet med resten av samfunnet, holder en svært dårlig standard.

Det hadde vært interessant om vi hadde et parti som sa det rett ut: Vi ønsker at folk skal kunne jobbe mindre og betale ca. 50 pst skatt - og derfor ønsker vi ikke å bygge velferdsstaten videre ut.  Men såvidt jeg kan se, er det ingen partier som sier det. 

En mer realistisk presentasjon må ta utgangspunkt i at det er sannsynlig og nødvendig med en viss standardvekst i offentlige tjenester også i fremtiden, og at det er sannsynlig at befolkningen fortsatt vil ta ut økt velstand i mer fritid. Det leder til et stort finansieringsbehov i fremtiden, dersom vi ønsker å oppretteholde en skattefinansiert velferdsstat som, relativt til privat sektor, er omtrent slik den er i dag. Og spørsmålet blir: Hvordan skal vi greie å dekke dette finansieringsbehovet?

Økt skatt i fremtiden, f.eks. i form av egenandeler, kan være en del av løsningen, men helt åpenbart ikke hele løsningen.

Tiltak som kan få, i hvert fall noen av oss, til å arbeide mer, er også viktig - sammen med andre tiltak som kan styrke produktiviteten i økonomien. 

 

 

 

Dagbladet og privatskolene

  • 26.03.2014 kl.23:08 i Blogg

25.februar skrev Stein Aabø i Dagbladet at jeg, som medlem av Bondevik II-regjeringen, etablerte «friskoler» og, etter dette, både titt og ofte er blitt beskyldt for å ville privatisere skolen etter svensk mønster. Men, skriver Aabø, "selv bestrider hun dette heftig (ved enhver anledning) og viser til at det i Norge ikke var eller skal være lov å ta utbytte fra privatskoler med statlig støtte." Aabø selv har mest sans for kritikerne og mener vel dermed at jeg tar feil - noe jeg tok avstand fra i et innlegg dagen etter.

Når Aabø skriver at jeg bestrider noe "heftig" og "ved enhver anledning" er det sikkert ikke så positivt ment. Jeg kan også se det komiske i at jeg så ofte griper til pennen når jeg mener at noen fremstiller norsk privatskolepolitikk feil. Men jeg har bestemt meg for å gjøre det.

Men om dét er komisk - er det ikke da enda mer komisk at en avis som Dagbladet nesten aldri greier å gjengi enkle fakta i privatskolepolitikken korrekt? Hva kommer det av at en avis som Dagbladet, som mener at den er "frisinnet" og liberal og opptatt av kunnskap, ikke greier å prioritere to timer av en medarbeiders tid, slik at han eller hun kan lære seg helt elementære sider ved norsk og utenlandsk privatskolepolitikk? At Dagbladet er motstander av privatskoler - eller av flere privatskoler - er selvsagt greit, men er det ikke litt dumt, også for Dagbladet, at f.eks. lederartiklene til avisen så ofte skjemmes av ren desinformasjon?

La oss ta lederen fra i går som et eksempel (oppdatering: jeg vet selvsagt ikke hvem som har skrevet denne lederen, men jeg er, til lesernes orientering, blitt gjort oppmerksom på at det ikke er Stein Aabø). Der står det:

"Regjeringen har signalisert at de vil åpne for flere privatskoler i Norge. I dag tillates skolene bare dersom de er religiøse eller basert på alternativ pedagogikk, slik som Steiner eller Montessoriskoler."

Dette er feil. Stoltenberg II-regjeringen gikk inn for en mer liberal lov - og man tillater nå også internasjonale skoler og toppidrettsgymnas. Dessuten slakket man av på kravet til alternativ pedagogikk, slik at man nå også tillater skoler som pedagogisk bare er litt annerledes enn f.eks. den offentlige skolen. Et eksempel på en slik skole er Nyskolen, som nettopp ikke ble godkjent da loven var slik Dagbladet fortsatt tror at den er - men først ble godkjent under Bondevik II-regjeringen og kunne beholde sin godkjenning, fordi de rødgrønne ikke bare reverserte, men i tillegg liberaliserte den gamle loven.

Dagbladet skriver videre:

"I Norge betaler det offentlige 85 prosent av privatskolenes utgifter. Skolen må bare finansiere femten prosent gjennom foreldrebetaling".

Dette er feil. I Norge betaler det offentlige 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, mens skolen bare har lov til å ta inntil 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen i egenandel. Kapitalutgifter - eller enklere sagt; husleie - må skolen trylle frem på annen måte, f.eks. ved å tigge gaver.

Dagbladet skriver:

"Dette (altså den offentlige finansieringen) gjør det enklere å rekruttere elever til private løsninger enn i land der private skoler faktisk finansieres privat."

Dette er ikke bare feil - det bidrar aktivt til å forvirre leseren.

I alle OECD-land (og mange andre land) finnes det to typer private skoler, nemlig private skoler som mottar offentlig støtte (ofte kalt friskoler) og private skoler som ikke mottar offentlig støtte. Dette har jeg skrevet om gjentatte ganger, bl.a. her, og forskjellen er selvsagt viktig: 

En privat skole som mottar offentlig støtte (på engelsk "government dependent private school" - ofte også kalt "charter schools"), er finansiert, regulert og kontrollert av det offentlige, dvs. at det offentlige kan stille krav til skolen. I Norge er kravene bl.a. at man ikke kan sile inntaket av elever, at man ikke kan ta høye egenandeler, og at man ikke kan ta ut noen former for økonomisk utbytte av driften. 

En privat skole som ikke mottar offentlig støtte (på engelsk "government independent private school"), kan ta inn de elevene den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det utbyttet den vil.

Under Bondevik II-regjeringen ble det bestemt at disse to skoleslagene skulle ha forskjellige navn i loven, nemlig henholdsvis frittstående skoler og private skoler - slik det også er vanlig i mange andre land. De rødgrønne bestemte at begge skoleslag skulle hete private skoler, og det kan nok bidra til forvirringen - men likevel: Det går selvsagt ikke an å sammenligne privatskoler med statsstøtte med privatskoler uten statsstøtte, slik Dagbladet gjør. 

Årsaken til at privatskoler får offentlig støtte i praktisk talt alle land, er at alle elever skal ha den samme muligheten til å velge en slik skole. Og slik er det i Norge: Det er ingen sosioøkonomiske forskjeller av betydning mellom elevene i den offentlige skolen og elever i de privatskolene som mottar offentlig støtte. Det samme er selvagt ikke tilfellet, dersom man sammenligner elever i offentlige skoler med elever i privatfinansierte skoler, som f.eks. de engelske kostskolene. 

Det generelle bildet i alle OECD-land er at det store flertallet av elevene går i offentlige skoler, og at en mindre andel går i privatskoler med offentlig støtte. En ørliten andel går i rene private skoler uten offentlig støtte - men denne andelen er så liten at den nesten er neglisjerbar. Men et eksempel på en ren privatskole i Norge, altså en privat skole som ikke mottar offentlig støtte, som kan sile elever slik den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det økonomiske utbyttet den vil, er Bjørknes privatskole.

De privatskolene som får offentlig støtte i OECD-landene, er som regel fullfinansiert eller nesten fullfinansiert av det offentlige.

Dagbladet skriver videre:

"I Norge er prinsippet at skolene skal være åpne for alle søkere. Men vil privatskoler spisse sine tilbud for å verve elever, kommer dette raskt i konflikt med kravet om at alle skal ha adgang. Idrettslinjer kan vanskelig praktisere lik adgang, uavhengig av talent."

Det er litt vanskelig å forstå hva Dagbladet egentlig mener. Reglene for privatskoler som mottar offentlig støtte, er klare: Grunnskolene må ta inn elevene i den rekkefølgen de melder seg, og dersom det melder seg flere enn det er plass til, må køen ordnes etter saklige kriterier, godkjent av myndighetene. Ett saklig kriterium kan f.eks. være avstand mellom skolen og bosted eller at en elev allerede har søsken på skolen. I videregående, derimot, kan selvsagt privatskoler som mottar offentlig støtte, og som f.eks. har en idrettslinje, ha samme karakterbaserte opptak som de offentlige skolene har. Et toppidrettsgymnas har antagelig de samme opptakskriteriene, enten støtten kommer direkte over statsbudsjettet, slik den har gjort i mange år - eller som privatskolestøtte, slik den gjør nå.

Dagbladets leder, som nok en gang er sterkt negativ til (flere) private skoler med offentlig støtte, er utløst av en artikkel i Klassekampen, som viser at mange av skolene har brutt inntaksreglementet, at Utdanningsdirektoratet har slått ned på dette, og at skolene har fått en frist til å rette opp feilene som er gjort. Slike regelbrudd er selvsagt ikke bra - men før kritikerne blir altfor svulstige, er det kanskje verdt å merke seg at det stort sett forekommer like mange regelbrudd i den offentlige skolen. Forskjellen er imidlertid at de offentlige skolene ikke møtes med like effektive sanksjoner.

Resten av Dagbladets leder preges av spekulasjoner om hvordan det vil gå, dersom vi får flere private skoler med offentlig støtte. Og for å si det kort: Det blir ille. Skolene kommer til å sile vekk stadig flere svake elever, vi vil få mer byråkrati, og skolene vil skaffe seg homogene klasser og overlate problemene til det offentlige. 

Dagbladet kan umulig å ha besøkt mange private skoler, og avisen må ha svært lav tiltro, både til dem som ønsker å drive slike skoler - og til de elever og foreldre som velger dem. Et besøk på en privat grendeskole vil vise at elevgruppen som regel er helt gjennomsnittlig. Et besøk på en privat skole i byen viser ofte det samme: Elevgruppen er ganske representativ for stedet eller byen elevene bor i - men ofte med en langt mer heterogen elevgruppe enn de offentlige skolene har.

Det har vært forsket lite på privatskoler i Norge, bl.a. fordi de rødgrønne stoppet pågående forskning, men noe er gjort. En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning fant ut at en stor andel av friskoleforeldre ofte ønsker friskoler (altså privatskoler med offentlig støtte) fordi de ønsket et mer heterogent miljø, der barna kan møte barn med andre livssyn, annen etnisitet og annen sosioøkonomisk bakgrunn enn de kan møte på den offentlige nærskolen.

Jeg ville heller ikke bli forundret om mange foreldre, som har eller har hatt sine barn i privatskoler, har valgt det - ikke fordi de ønsket å være større, hvitere, rikere og bedre enn andre mennesker - men fordi barnet deres trengte en hjelp eller et miljøskifte som det ikke kunne få på den offentlige skolen.

Norsk offentlig skole er meget bra, men den passer ikke alltid for alle.

Det er merkelig at ikke flere kan ha respekt for det.

 

 

 

 

 

 

Begravelse hos fastpresten

  • 25.03.2014 kl.22:32 i Blogg

I dag fikk vi høre om en ny trend, som skaper diskusjon.

Stadig flere etterlatte ønsker selv å bestemme innholdet i begravelsen når noen av de nærmeste har gått bort. Fortsatt vil de pårørende til over 90 prosent av de som dør, bruke Den norske kirke til begravelsen, men stadig flere av dem ønsker å avvike fra Den norske kirkes liturgi. Noen ønsker helt livssynsnøytrale begravelser. Andre ønsker egen musikk, ofte musikk fra CD - og atter andre ønsker spesielle "underholdningsinnslag", som de mener ærer den døde best. Orgelmusikk skiftes ut med Alicia Keys, fordi - som det ble sagt av en datter til en ung, avdød mor i dag morges - de ønsket å spille "musikk som mamma likte". 

Dette skaper strid i kirken. Noen prester syns det er greit å tilpasse seg, mens andre mener at man ikke kan "tukle" med kirkens liturgi. Kirkens rom er hellig, og da må man også følge den faste oppskriften på begravelsessermonier. Det er adgang til å sette et visst personlig preg på alle seremonier, men for øvrig bør det være kirken selv, presten og organisten som bestemmer. Kirkens rom er hellig, og kirkens ritualer skal ikke "vannes ut". Og som det ble sagt: Levende (orgel)musikk er best.

Saken minnet meg om diskusjonen om reservasjonsmulighet for fastleger.  Denne diskusjonen er interessant nok i seg selv, men den berører sjelden det bakenforliggende problemet - nemlig systemet med fastleger. Uten et fastlegesystem, ingen debatt. Da kunne allmennlegene, forutsatt godkjenning som leger, profilert seg slik de ville - og vi kunne valgt de legene vi likte best.

Skolen er et annet eksempel. Akkurat som vi "tildeles" en kirke og en lege, tildeles vi også en skole, en klasse og en lærer, som har sin "liturgi" (les: f.eks. læreplaner) og faste ritualer, som det ikke kan fravikes fra. Elever og foreldre har ofte andre ønsker, men det er ikke så lett. Likhet er en verdi som står sterkt i Norge, og "fellesskolen" er, som vi alle vet, best.

Men sant skal sies: Også med en de facto statskirke, fellesskole og fastlegeordning er det mulig til å velge annerledes. Det finnes alternative religiøse samfunn, livssynsnøytrale rom, friskoler og leger som ikke har kontrakt med kommunen. Men det er tungvint, vanskelig og til dels stigmatiserende å velge annerledes. Noen mener at man da velger seg ut av fellesskapet og bidrar til å skape et system som bare de sterkeste vinner på. Etter min mening kan det  i høyeste grad diskuteres: Det er ikke de rikeste eller sosialt mest vellykkede menneskene som lider under "enhetssamfunnet".  Den norske kirke har aldri stått i veien for kjendiser som ønsker en spektakulær begravelse. Den står heller ikke i veien for de rikeste, som kan betale for å skaffe levende musikk i en helt annen klasse enn kirken selv kan tilby. 

Men er dette viktig?

Ja, jeg tror det er viktig.

Jeg tror dette berører et av de viktigste og vanskeligste temaene for de politiske partiene i årene som kommer - nemlig spørsmålet om hvor langt valgfriheten skal strekke seg og innenfor hvilke rammer den skal kunne utfolde seg. Hva og hvor mye skal vi kunne velge uten å melde oss ut? Når er man ikke lenger et respektert medlem av fellesskapet, og hva betyr forresten "fellesskap"? I NRK Aktuelt i kveld sa Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet at hennes fremtidsvisjon var å sikre den enkelte frihet gjennom sterke fellesskap. Men utfordringen blir nok å gi en slik visjon et konkret innhold.

I fremtiden vil vi nemlig leve i et stadig mer mangfoldig samfunn. Det skyldes delvis at det kommer mennesker til Norge fra andre land og kulturer - som turister, arbeidstakere og flyktninger. Men det skyldes også at nordmenn reiser til andre land og kulturer og tar med seg impulser og inntrykk hjem - og at vi påvirkes og påvirker gjennom TV, kultur og ny teknologi. Og det skyldes stadig høyere velstand og kunnskapsnivå i befolkningen, at færre frykter autoriteter, og at flere kan og vil ta ansvar for å forme sitt eget liv. 

Men hvordan skal politikken møte dette? Skal den krampaktig holde igjen og stadig føre en "siste skanse-politikk", eller skal den, mer offensivt, forsøke å møte det nye mangfoldet med mer adekvate løsninger?

Utfordringen er stor for alle partier - men den er størst for venstresiden, som er veldig bundet til tanken om kollektive løsninger, enhet, stat og et politiker-definert fellesskap.

 

Reservasjonsdebatt på avveie

  • 10.03.2014 kl.21:27 i Blogg

22. januar ifjor deltok jeg på et seminar på Stortinget, der man drøftet om man burde formalisere en rett for fastlegene til å reservere seg mot å henvise til abort.

Blant dem som deltok, var daværende helseminister Jonas Gahr Støre, professor Aslak Syse, overlege og tidligere leder av Allmennlegeforeningen Jan Emil Kristoffersen, og tidligere dommer ved Menneskrettighetsdomstolen i Haag, Hanne Sophie Greve. De to første var mot å formalisere en reservasjonsrett, mens de to siste var for. Også helsepolitisk talsmann for Høyre, Bent Høie, deltok på møtet, og også han uttalte seg mot en formalisert reservasjonsrett. 

Men selv om meningene var delte, var det en rolig og konstruktiv stemning på møtet - og det ble uttrykt både tvil om eget standpunkt og forståelse for det andre mente. Møtet utviklet seg slik at spørsmålet om reservasjon etter hvert i stor grad fremsto som et praktisk spørsmål - om hvorvidt det var mulig å kombinere to viktige hensyn, nemlig hensynet til kvinners rett til selvbestemt abort og en mulighet for fastleger til å kunne reservere seg mot å henvise til abort. Da jeg til slutt stilte spørsmål om dette, fikk vi også et positivt svar: Både Støre og Høie uttalte at de ikke var uvillige til å sette seg ned og finne en løsning som alle kunne leve med, dersom det var mulig. 

Den samme konstruktive stemningen var til stede da Civita arrangerte et frokostmøte om saken høsten 2012.

Men det var da. 

Siden har saken vokst til helt utrolige høyder, og frontene har blitt meget steile. På den ene side finnes enkelte som ikke anerkjenner at dette er et viktig spørsmål for mange "reservasjonsmotstandere", slik f.eks. Dagrun Eriksen var et eksempel på da hun uttalte at det var "trist og pinlig" at så mange kvinner engasjerte seg i dette fremfor i andre og viktigere spørsmål 8.mars. På den annen side er det enda flere som bruker svært sterke ord og uttrykk om dem som ønsker at fastlegene skal ha en reservasjonsmulighet. Og for å si det sånn: Hvis det er slik vi skal takle etiske debatter i fremtiden, kan det bli tøft for noen hver.

Selv har jeg forlengst gitt uttrykk for hva som er mitt syn i denne saken, og det skjedde lenge før det var snakk om hestehandler eller samarbeidsavtaler mellom regjeringspartiene og KrF. Jeg har også, sammen med en representant for tankesmien Skaperkraft, vært medforfatter av et Civita-notat. Etter min mening bør fastlegene kunne ha en mulighet til å reservere seg, så lenge dette er forenelig med alle kvinners rett til selvbestemt abort.

Ordene "rett" og "mulighet" brukes om hverandre i debatten - også i årets 8.mars-tog - men forskjellen er vesentlig. Det å reservere seg av samvittighetsgrunner er nemlig ikke pr definisjon greit - og det er heller ikke en rett man kan påberobe seg uansett situasjon. Begge deler avhenger av forholdene: Det er f.eks. ikke akseptabelt at en lege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot å utføre en bestemt handling, dersom dette setter pasientens liv i fare - og det er ikke mulig å gi en lege reservasjonsrett, dersom dette setter pasientens rettigheter til side. Det som diskuteres, er derfor om legene bør ha en mulighet til å reservere seg, dersom det ikke går utover kvinners rettigheter.

Jeg mener fortsatt at dette bør være mulig, og det er både verdimessige og praktiske grunner til det.

For å ta verdiene først:

For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier. 

Dette tror jeg alle er enige i. For å sette det på spissen: Det var tysk helsepersonell som først, dvs. før krigen, reagerte mot statens eutanasiprogram overfor "avvikere" og "åndssvake", og som fikk satt en stopper for dette. De sto altså opp mot statsmakten da denne satte grunnleggende verdier til side.

Jeg tror dessuten alle er enige i at det også i et liberalt demokrati som vårt må være mulig å reservere seg, også for fastleger, dersom forholdene tilsier det. Jeg tror, for eksempel, de aller fleste vil si at det er opplagt at en fastlege skal kunne reservere seg mot å henvise til eutanasi, dersom det blir tillatt i Norge, noe jeg også har skrevet om på bloggen min før. 

Jeg skriver dette, som jeg vet at noen vil betrakte som søkte eksempler, fordi de illustrerer at det neppe er mange som prinsipielt sett er for eller mot en reservasjonsmulighet per se - det er konteksten som avgjør om vi mener det er riktig. Ingen ønsker at en lege skal kunne reservere seg mot "alt" som er vanskelig - men ingen ønsker heller leger som ikke synes noe er vanskelig, og som er likegyldige til alt. 

Hva er så konteksten når det gjelder spørsmålet om hvorvidt fastleger skal få reservere seg mot å henvise til abort? La meg nevne noe:

* Abort er allerede anerkjent som et samvittighetsspørsmål i loven, ettersom helsepersonell allerede har en lovfestet rett (i dette tilfellet er det en rett) til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. Man kan selvsagt ha ulike meninger om hvorvidt det å henvise til abortinngrep bør kunne gi samvittighetskvaler, men faktum er at det gjør det for noen - og at selve temaet, abort, er anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

* Antallet fastleger som har slike samvittighetskvaler, er meget lite. Ingen vet det eksakte antall, men et anslag er at det gjelder ca. 200 av de i alt 5000 fastlegene vi har i dag.

* Fastleger med slike samvittighetskvaler, har praktisert en form for reservasjon helt siden vi fikk loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. Det har vist seg umulig å kartlegge nøyaktig hvilke effekter dette har hatt. Man kan f.eks. ikke utelukke at det finnes kvinner som har følt seg dårlig behandlet, og som har funnet det for belastende å klage. Totalt sett har helsemyndighetene greid å finne frem til 16 kjente tilfeller av reservasjoner, inkludert henvisning til assistert befruktning - men ingen fylkesmenn har rapportert om at pasienter har hatt problemer med å få den hjelpen de trenger. Det foreligger bare én klage, og den er fra 2004.

* De fastlegene som har praktisert reservasjon, kan sies å ha bedrevet en form for sivil ulydighet - men det har vært akseptert. I 1993 skrev Aslak Syse: "Blant distriktsleger har det hele tiden vært enkelte som ikke har oppfylt de plikter loven pålegger den lege som kvinnen oppsøker. Imidlertid fastslo Sosialdepartementet (St.meld. nr. 17 (1982-83) s. 17) at disse representerer et fåtall (under 30), og at det i alle distrikter fantes leger som ikke bryter denne tjenesteplikten. Helsedirektoratet har nøyd seg med å påpeke overfor de sivilt ulydige hvilke plikter loven pålegger dem, "uten noen form for sanksjoner"." 

* Skal man oppsummere de siste ca. 40 år, har det altså vært praktisert en reservasjonsadgang av og for et fåtall leger. De har i praksis hatt en avtale med kommunen og med sine kolleger, som gjør at de har sluppet å henvise til abort, samtidig som kvinnene har blitt hjulpet av andre leger. Dette har sentrale myndigheter visst og akseptert, og det gjelder også de to Stoltenberg-regjeringene.

* I dag er fastlegene i ferd med å få en stadig mindre rolle. Ifølge fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou, går ca. 90 prosent av kvinnene som ønsker abort, direkte til sykehusene. "Dette er bare politikk og har ikke noe med virkeligheten å gjøre", sier han om debatten og viser til at fylkeslegen ikke har hatt én eneste klage på 10 år, og at han ikke har fått inn noen meldinger om leger som reserverer seg. På små steder mener han at unge kvinner kan henvende seg direkte til helsesøster på skolen, slik at de unngår å gå til fastleger de kanskje har "arvet" fra foreldrene.

Til konteksten hører det kanskje også at reservasjon hverken er et ukjent fenomen i andre yrkesgrupper - eller for helsepersonell i andre land, slik en arbeidsgruppe i Legeforeningen har funnet ut. 

* Både for og blant prester, jordmødre, sykepleiere, advokater, militære og apotekere finnes det og diskuteres det ulike reservasjonsordninger - men felles for dem alle er at man stort sett løser slike problemer ganske pragmatisk gjennom kollegiale ordninger, der noen stepper inn for andre, som - av ulike grunner - kan ha problemer med å utføre visse oppgaver, og at den som mottar tjenestene, i liten eller ingen grad blir berørt av dette. Advokat Geir Lippestad, som også er styreleder i den nye tankesmien Agenda, mener at legene ikke bør ha en reservasjonsmulighet og sammenligner deres situasjon med sin egen som advokat  - men jeg syns ikke det virker som en god parallell. Ifølge Advokatforeningen er en advokat aldri forpliktet til å påta seg et oppdrag og heller ikke forpliktet til å begrunne hvorfor han eller hun eventuelt ikke tar oppdraget. Situasjonen ville kanskje stilt seg annerledes, dersom vi hadde en ordning med "fast-advokater", men det har vi heldigvis ikke.

* Også i andre land finnes det bestemmelser og/eller praksis, som gjør at helsepersonell eller leger kan reservere seg mot å delta i handlinger som strider mot deres personlige overbevisning. 

Så i lys av alt dette: Vil en formalisering av reservasjonspraksisen vi hadde i Norge til 2011, og formodentlig fortsatt har, føre til en bedre eller dårligere situasjon for abortsøkende kvinner?

Etter debatten å dømme, mener reservasjonsmotstanderne at situasjonen for abortsøkende kvinner blir verre, dersom reservasjonspraksisen blir formalisert - dvs. at myndighetene ikke lenger bare ser gjennom fingrene med at det skjer - men aktivt bestemmer hva som skal være betingelsene for at det skal kunne skje. Etter min mening er det helt motsatt: Med klare, åpne og strenge premisser for når det skal være mulig å reservere seg - og på hvilken måte det skal skje - vil situasjonen for abortsøkende kvinner kunne bli bedre, bl.a. fordi det vil bli helt klart hvilke leger som har reservert seg, og fordi det skal bli enda lettere å henvende seg direkte til et sykehus. 

Hva vil skje, dersom man alternativt fastslår at ingen leger skal kunne reservere seg? Man vil antagelig måtte akseptere en overgangsordning for de legene, hvis praksis allerede har vært praktisert og tolerert, men utover det?

Mitt tips er at vi fortsatt vil ha en form for uformell reservasjonspraksis, der man gjennom kollegiale ordninger sørger for at leger som har store samvittighetskvaler mot å henvise til abort (og eventuelle andre handlinger), slipper å gjøre det, men uten at pasientene merker noe til det. Det er slik praksis ser ut til å være i yrker der man støter på samvittighetsspørsmål. En prest hjelper en annen prest. En advokat overlater et oppdrag til en annen. Apotek-ansatte finner ordninger med sin arbeidsgiver og kollegene, og jordmødrene løser problemene på vakt. Derfor er det ikke sikkert at situasjonen blir så veldig annerledes enn i dag, selv om vi kanskje vil late som den blir det. Men åpenhet om hvem som reserverer seg, vil det ikke være.

I et samfunn som kulturelt og religiøst blir stadig mer pluralistisk, vil vi kunne støte på flere vanskelige spørsmål om reservasjon, og de blir ekstra vanskelige når vi har systemer som monopoliserer visse tjenestetilbud. Det er logisk at det er vanskeligere å la fastleger og politifolk reservere seg enn det er å la farmasøyter eller advokater gjøre det. Men hver debatt bør tas for seg, og, aller helst, i litt roligere former enn den vi ser nå. Jeg er enig med Gerd-Liv Valla når hun sier at debatten er ute av proporsjoner, at den til dels har vært ufin, at den ikke har noe med retten til selvbestemt abort å gjøre - og at det må kunne gå an å ta hensyn til de få legene dette gjelder. 

Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå argumentene fra dem som ønsker å frata fastlegene den de facto reservasjonsmuligheten de har hatt frem til 2011 og i virkeligheten fortsatt praktiserer.

Men jeg syns det er litt rart at ikke flere også har forståelse for det motsatte standpunkt - nemlig at det har en verdi å kunne imøtekomme et mindretall med store faglige og/eller moralske kvaler på et område som dreier seg om liv og død - og at vi bør kunne gjøre det, så lenge det kan skje uten at det går utover kvinnenes rett til å få den hjelpen de trenger.

 

 

 

 

KS og lærernes arbeidstidsavtale

  • 22.02.2014 kl.14:41 i Blogg

Klassekampen skriver i dag at jeg "kaster meg inn" i striden mellom lærerne og KS, og at jeg "støtter KS i lærerstriden". Dette har ikke Klassekampen dekning for å skrive. Jeg har ikke gitt uttrykk for støtte til noen av partene i striden, og jeg har - for den sakens skyld - heller ikke satt meg inn i KS sine krav i forhandlingene.

Det jeg snakket med Klassekampen om, er denne utredningen - som beskriver særarbeidstidsavtalene i henholdsvis skolen, helse- og omsorgssektoren og politiet. Og som jeg også sa til Klassekampen: I alle tre sektorer skaper disse arbeidstidsavtalene noen utfordringer og problemer. Gjørv-kommisjonen beskrev noen av problemene i politiet - f.eks. at politiet er minst på jobb når kriminaliteten er størst. Civita og mange andre har beskrevet problemene i helse- og omsorgssektoren, der avtalene fører til behov for enormt mange ansatte med små deltidsstillinger. I skolen skaper avtalen også problemer, f.eks. med å få til etter- og videreutdanning eller gode vikarløsninger. I alle tre tilfeller skaper dessuten avtalene behov for mye administrasjon for å få "kabalene" til å gå opp.

Jeg understreket videre overfor Klassekampen at det er delte meninger om hvor store problemene er, og hva løsningen eventuelt skal være - og at dette er et forhandlingspørsmål, der det alltid er et spørsmål om å gi og ta. Også dagens arbeidstidsavtaler er et resultat av forhandlinger mellom partene, der de ofte har stått langt fra hverandre før de har blitt enige. Da Klassekampen ba om en kommentar til den pågående striden mellom Utdanningsforbundet og KS - og uttalelser som er kommet fra enkelte politikere om striden - avslo jeg dette, bl.a. fordi det er helt naturlig at slike forhandlinger fører til strid, og at det ikke alltid er lett for utenforstående å vite hvordan ulike utspill og uttalelser skal tolkes. Forhandlinger som dette preges selvsagt også av mye taktikk.

Arbeidstidsavtalen i skolen er ikke perfekt. Den kan helt sikkert bli bedre, og det er sikkert også mye som kan læres av skoler som har eksperimentert med alternative avtaler. Jeg syns derfor det et fint at arbeidstidsavtalen drøftes mellom partene. Men det betyr ikke at Civita eller jeg tar stilling til den ene eller andre partens krav midt i en forhandling.

Nord-Koreas samfunnsmodell

  • 20.02.2014 kl.21:51 i Blogg

Nord-Korea, som har 20 -25 millioner innbyggere, er verdens mest lukkede land, et av verdens fattigste land og verdens verste regime.

Utallige rapporter har fortalt om redselsfulle menneskerettighetsbrudd og en isolert og undertrykt befolkning. Lederskapet går i arv, og lederne dyrkes som guder. Mennesker som kommer i veien for lederne, henrettes. Så mange som 200.000 personer antas å sitte i konsentrasjonsleirer. Mange av dem er født der og vet ingenting om verden utenfor.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra Nord-Korea. Men forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er - om mulig - verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser.

Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide. For som det heter i festspillprogrammet om Morten Traaviks "grensesprengende teaterkonsert" Kardemomyang: Det er en "samproduksjon mellom Festspillene i Bergen, Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser".

Da jeg spurte Festpillene på twitter om hvordan de ville markere sitt samarbeid med verdens verste regime, fikk jeg til svar at de ikke samarbeidet med regimet - kun med nord-koreanske kunstnere.

Men det stemmer jo ikke. Det står svart på hvitt i programmet at man samarbeider med Den Demokratiske (sic!) Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser. Da jeg gjorde oppmerksom på dette, fikk jeg til svar at det var en feil, da dette "ene og alene dreier seg om tillatelse til bruk av et foto".

Jeg må innrømme at jeg tviler - av to grunner.

Den ene grunnen til at jeg tviler, er at det er Morten Traavik som står bak. Han har, som det også står i programmet, de senere år samarbeidet mye med nord-koreanske myndigheter.

Den andre grunnen til at jeg tviler, er at jeg tror det er umulig for nord-koreanske kunstnere å delta på Festspillene i Bergen uten at nord-koreanske myndigheter, og dermed verdens verste regime, er involvert og har kontrollen. Hva som skjer med disse kunstnerne før og etter turen til Bergen, tror jeg derfor ingen kan vite. Regimet er ekstremt.

Tvilen melder seg også når man leser presentasjonen av teaterkonserten i Festspillenes program: Stykket skal visstnok åpne "opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap". Etter min mening krever det ikke veldig mye refleksjon å gjøre seg opp en mening om den "samfunnsmodellen" Nord-Korea presenterer, men hvis det sies rett ut i den "blendende" teaterkonserten, hvilke følger får det for de nord-koreanske kunstnerne? Kanskje det ikke får noen konsekvenser overhodet, men vet Festspillene det?

Store deler av kulturlivet har, etter min mening, ofte latterliggjort seg selv ved å kreve "kulturboikott" av Israel. I 2010 viste Festspillene at de ikke lot seg rive med på denslags - og inviterte fremragende israelske kunstnere til Bergen. Det var bra.

Av en eller annen grunn er det ingen i kulturlivet som krever "kulturboikott" av Nord-Korea, og det er i og for seg også bra. For som Festspillenes direktør, Anders Beyer, skriver til meg på twitter: "Man kan forholde seg til diktaturer man tar avstand fra ved å gjennomføre en boikott eller åpne for møter mellom mennesker. Festpillene har valgt det siste."

Her er jeg helt på linje med Beyer og Festspillene. Boikott er sjelden eller aldri bra - kontakt mellom mennesker er det nesten alltid.

Problemet er bare at det er en vesentlig forskjell på Israel og Nord-Korea.

Forskjellen er at det ikke er mulig for kunstnere i Nord-Korea å delta i "møter mellom mennesker" fra andre land uten at regimet er involvert og har full kontroll. Dermed risikerer man også å legitimere regimet og sette menneskene man møter, i, bokstavelig talt, livsfarlige situasjoner.

Israelske kunstnere kan fritt og uhindret reise til Bergen, og de risikerer ingenting.

Nord-koreanske kunstnere må innordne seg regimet, og de risikerer alt.

 

 

 

 

Les mer i arkivet » November 2014 » Oktober 2014 » September 2014
hits