Birgit Strøm - en spion?
Birgit Strøm var antagelig svært godt egnet til å være kurer. Om hun var det, vet ikke jeg - men jeg undres over reaksjonene denne nyheten er møtt med, bl.a. fra hennes tidligere kolleger i NRK. De syns riktig nok det er vanskelig å forestille seg at hun var "spion", men når de svarer, virker det også som om de mener at det ville være negativt om hun var det. Hun var jo en stor kunstner, må vite, men neppe noen "spion", Eller som NRKs Kalle Fürst så viselig legger til: Birgit Strøm var aldri partipolitisk engasjert.
Han får det til å høres ut som om motstand og kamp mot diktatur var et spørsmål om partipolitikk. Det virker unektelig spesielt.
Eller kanskje det bare er et lite gufs fra fortiden vi hører, fordi holdningen til datidens diktaturer delvis var et partipolitisk spørsmål?
Ingen har hittil kunnet bekrefte at Birgit Strøm virkelig var kurer. Jeg kjente henne heller ikke og vet derfor ikke hvor vanskelig det er å forestille seg at hun var det. Men intuitivt virker det ikke vanskelig å tro i det hele tatt. Historien er heldigvis full av modige mennesker som i all stillhet og uten store fakter har gjort en heltemodig innsats for andre mennesker og mot dem som begår overgrep og grove brudd på fundamentale menneskerettigheter.
Så la oss like gjerne håpe at det er sant - at Birgit Strøm ikke bare var en stor kunstner, men også en helt.
Fordømte lykkejegere!
I introduksjonen til innslaget fikk vi vite at tvangsutsendelse av asylsøkere vil virke avskrekkende på lykkejegere. Det var da endelig bra! For kan vi egentlig tenke oss noe verre enn en lykkejeger - altså en som jakter på lykken? Kan det bli stort verre?
Ordet lykkejeger har blitt et negativt ord i norsk vokabular. Det er ganske rart, og det burde vært motsatt. Den som jakter på lykken, jakter jo på et bedre liv for seg og sine, og det må da være uendelig mye bedre enn å gi opp og synke ned i passivitet? Og burde ikke nettopp lykkejegerne få lov til å reise, søke seg arbeid, bli selvhjulpne og skape seg et bedre liv - slik vi selv gjør når vi reiser ut, f.eks. for å studere eller jobbe?
Alle har rett til å søke lykken, heter det i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Det er dessuten en menneskerett å kunne forlate sitt land. Men hvorfor er det bare noen av oss som har rett til å reise, arbeide, studere og feriere hvor vi vil - mens andre skal tvangsreturneres med makt?
Det er igrunnen merkelig at et land som Norge, som er så opptatt av å bekjempe verdens fattigdom, ikke engang kan diskutere muligheten av at en mer liberal innvandringspolitikk i Europa kanskje kunne være det mest effektive virkemiddelet for å redusere fattigdom. Det er jo ytterst paradoksalt at vi tror at fri flyt av varer, tjenester og kapital leder til økt velstand, mens fri flyt av mennesker er farlig. FN vet at det ikke er sant og mener at en mer liberal migrasjonspolitikk antagelig vil være den mest effektive utviklingspolitikken vi kan føre. Vi kan få dekket vårt behov for arbeidskraft, mens innvandrere kan få dekket sitt behov for arbeid.
Mange mener at måten vi i dag behandler klimaspørsmålet på, vil stå igjen som vår tids store synd og feiltrinn når menneskene ser seg tilbake om 100 eller 200 år. Jeg er ikke uten videre sikker på det. Jeg tror at Europas innvandringspolitikk vil være det verste. Det at vi, i et misforstått forsøk på å beskytte vår egen velstand, lar tusenvis av mennesker lide og i verste fall dø i sitt dypt menneskelige forsøk på å skape seg et bedre liv.
De er lykkejegere, javel, men hvem kan fordømme det?
Det er likelønn i Norge
Men det er ikke tilfellet. Det er, og har svært lenge vært, lik lønn for likt arbeid i Norge. Kvinner blir altså ikke diskriminert.
Men siden mange ikke er fornøyd med det, har ordet likelønn gradvis fått en annen betydning. Når man nå sier at det ikke er likelønn i Norge, betyr det at vi får ulik lønn for ulikt arbeid. At det er urettferdig, kan virke litt gåtefullt, men slik er det blitt: "Alle" syns det er urettferdig at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, selv om det ikke skyldes at kvinner blir diskriminert.
Det er flere årsaker til at kvinner tjener mindre enn menn, men den viktigste årsaken er at kvinner jobber mindre enn menn. Vi jobber litt mindre fordi vi får barn, og fordi vi velger å jobbe litt mindre i perioder av livet. Vi tjener altså i gjennomsnitt litt mindre enn menn fordi vi i gjennomsnitt jobber litt mindre enn menn. At det er urettferdig, er også litt gåtefullt for meg, men ikke for de fleste andre: "Alle" syns nå at det er urettferdig at kvinner tjener mindre enn menn, selv om det skyldes at de jobber mindre enn menn.
En annen årsak er at man i typiske kvinneyrker i gjennomsnitt tjener litt mindre enn i typiske mannsyrker. Er det urettferdig? Tja, det spørs jo hva årsaken er. Lønnen er jo tross alt - selv i et system med et stort innslag av kollektive avtaler - et resultat av forhandlinger mellom partene. I forhandlingene mellom partene i de typiske kvinneyrkene har man altså over tid blitt enige om en lavere lønn enn i forhandlingene i typiske mannsyrker. Også dette kan ha mange årsaker, men én av dem kan nettopp være de kollektive forhandlingene: Fordi alle skal løftes samtidig, uten hensyn til individuell innsats og kompetanse, blir det for dyrt. Eksempel: Når lærerne nekter å akseptere mer individuell lønnsfastsettelse, så har det en pris: De flinkeste lærerne får ikke den lønnsøkningen de ellers kunne fått, mens de dårligste lærerne får mer enn de fortjener. Og alle får ganske lite, fordi de er så mange som skal ha.
"Alle" vil nå gjøre noe med dette likelønnsproblemet. Det mest omdiskuterte forslaget er at vi skal suspendere forhandlingene og la staten rydde opp. Staten skal rett og slett bevilge ca. tre milliarder kroner, som eksklusivt skal gis til kvinnene, slik at de løftes opp på mennenes lønnsnivå.
Men er det et lurt?
Jeg tror ikke det. Forestillingen om at f.eks. politimennene, som også tjener ganske lite, for evig og alltid skal finne seg i at de ikke blir "kompensert" eller kan kreve å få like mye selv, virker - mildt sagt - ganske naiv. Det er vel snarere langt mer realistisk å tro at en slik statlig, dvs skattefinansiert, pott, ganske snart vil være spist opp av de lønnsforhandlingene som kommer etter.
I NRKs nye TV-magasin Aktuelt var dette tema i går. NRKs økonomiekspert, Steinar Mediaas, forklarte oss da at det ikke var så lett å se andre løsninger på dette problemet. Han nevnte riktig nok én, nemlig at kvinnene kunne oppføre seg mer som menn i arbeidslivet, men det ble raskt avvist, for det er det visstnok ingen som ønsker, ifølge Mediaas.
Men er det ikke helt motsatt? Er det ikke det "alle" egentlig ønsker, nemlig at kvinner og menn skal velge mindre kjønnssegregert og altså, i større grad enn i dag, ta den samme utdannelsen og gå inn i de samme yrkene, og samtidig dele mer likt på arbeidet i hjemmet og på omsorgen for barna? Er det ikke egentlig dét som er målet for likestillingsombudet og alle de andre? Eller er det noe jeg har misforstått?
Får de til det, vil det nemlig ikke lenger være noe som heter "mannsyrker" og "kvinneyrker", og dermed er også likelønnsproblemet langt på vei løst. Men denne løsningen - at kvinner velger mer som menn - ble altså avvist av Mediaas som om det var et for brutalt krav til kvinnene.
Så hva gjør vi i stedet? Fremfor å fremelske en dynamikk som kan føre til et mindre kjønnssegregert arbeidsmarked, for eksempel fordi kvinner som vil tjene mer, søker seg til typiske mannsyrker, sementerer vi arbeidsmarkedet slik det er. Vi lar simpelthen staten betale kvinnene for at de skal forbli i de typiske kvinneyrkene.
Det minner nesten litt om kontantstøtten. Venstresiden mener jo at kontantstøtten fører til at kvinner går mer hjemme, og at kjønnsrollemønsteret sementeres.
Slik kan det også gå med likelønnspotten. Den kan føre til at kvinnene fortsetter å være i kvinneyrkene, og at kjønnsrollemønsteret sementeres.
Eimen av det totalitære
Av en eller annen grunn avlegger Narum også meg en visitt - enda mitt "eksperiment" gjelder en debatt mellom Aftenposten og meg om en sak som forlengst er avgjort. Den dreide seg om kvotering til private bedrifters styrer. Jeg var, og er, blant dem som er motstandere av denne loven, fordi jeg mener at den - på flere ulike måter - er prinsipielt betenkelig. Som jeg skrev i Aftenposten: At et tiltak virker, er ikke i seg selv en god nok grunn til å ta det i bruk.
Narum virker litt forundret over dette synet. Han mener det skiller meg fra politikere som er pragmatiske og tar i bruk de tiltak som virker og "gir resultater". Det skinner vel også igjennom at det er denne pragmatiske linjen han har mest sansen for.
Jeg vil bare anbefale Narum å lese den neste lederen Aftenposten skriver om personvern eller datalagringsdirektivet. På dette området er nemlig Aftenposten stort sett helt patent. Avisen har skjønt det helt elementære: I et liberalt demokrati kan man nettopp ikke ta i bruk hvilke virkemidler som helst, selv om målet er godt. Veien til helvete kan også være brolagt med gode intensjoner. Det som er illiberalt, må bekjempes med liberale metoder.
Både prinsippløse pragmatikere og enøyde ideologer er farlige. Derfor bør all politikk være en avveining av prinsipper i møte med virkelighetens verden. Og hvis Narum leser mine innlegg om kvotering litt grundigere, vil han se at det nettopp er det jeg gjør - akkurat slik Aftenposten gjør det i personvernsaker: At man ved hjelp av overvåking kanskje kan bekjempe noe kriminalitet, er ikke alene god nok grunn til å ta virkemiddelet i bruk.
Hensikten helliger ikke alltid middelet. Det tror jeg heldigvis de fleste politikere er enig i.
Instrumentelt kultursyn
Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. "kjøpe" og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.
Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når "framtidas arbeidsplasser skal bygges", hun vil se på "hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet" for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.
Professor Kjell Lars Berge sier til Klassekampen i dag at han syns det er "komplett uforståelig" at dette kommer fra Arbeiderpartiet, ettersom hele premisset for denne tenkningen - etter hans mening - er en markedsliberalistisk tenkning.
Nå er det ikke sikkert at det vi tror er en markedsliberalistisk tilnærming, er så ille som mange mener. Den franske sosiologen Frédéric Martel har skrevet bok om dette og uttaler bl.a. at "for en franskmann er det en helt uutholdelig tanke at kunsten ikke blir støttet av staten, med offentlige midler. Sånn var det også for meg, inntil jeg kom til USA...." Som kulturattaché i Boston oppdaget han imidlertid at det slett ikke sto så ille til i amerikansk kulturliv som han trodde. Poenget var bare at "de fleste amerikanske teatre, orkestre, museer etc er non-profit organisasjoner, som staten indirekte finansierer via skattefradrag for giveren. (....) Så den amerikanske stat støtter, men beslutningen om hva man skal støtte, kommer ikke fra staten. På den måten har hver donor, hvert universitet, hvert minoritetssamfunn en sjanse, og det gir tusenvis av forskjellige aktører en mulighet for å agere". USA har hverken et kulturdepartement eller en offentlig kulturpolitikk, men de har altså kultur og et kulturliv der "mangfoldet har virkelig gode kår".
Så alternativet er altså ikke, selv ikke i markedsliberalismens høyborg, bare å overlate alt til markedet. Dét er heller ikke riktig, og spesielt ikke i Norge, der markedet og språkområdet er så lite. Her har staten en viktig oppgave i å støtte den kulturelle infrastrukturen og det som er såkalt smalt og ufordrende.
Men måten staten støtter på, kan gjøre staten altfor dominerende, og det er et problem i Norge. Staten har nærmest monopol og er altså i tillegg villig til å (mis)bruke monopolmakten ved bl.a. å knytte politiske betingelser til støtte.
Kulturen burde i større grad føres tilbake til både det stats- og markedsfrie rom, nemlig sivilsamfunnet. Dermed ikke sagt at kulturen ikke skal kunne tjene penger eller motta støtte fra staten eller private. Det gjør den både i Norge og USA. Men den ensidige avhengigheten bør reduseres og avstanden til de som har makten, bør bli større. Og der har vi kanskje noe å lære av USA.
Arbeiderpartiet står ikke, etter min mening, for en grunnleggende markedsliberalistisk retning i kulturpolitikken, slik Kjell Lars Berge mener. Det Arbeiderpartiet står for, er en grunnleggende teknokratisk tenkning og en tenkning som innebærer at samfunnet er underlagt staten snarere enn omvendt.
Kanskje det er på tide å reise på studietur til USA.
Dårlig arbeidsmoral i mediene?
Hvis svaret er et klart nei, har man bestått prøven, og det kommer ingen oppslag. Hvis man derimot forsøker å gi et mer nyansert svar, risikerer man voldsomme oppslag om at man "slakter arbeidsmoralen" og mener at vi er et folk av kyniske unna- sluntrere. Deretter skriver kanskje avisen en leder, hvor det advares mot å stigmatisere syke mennesker og gjøre dårlig arbeidsmoral til et "avgjørende argument i sykefraværsdebatten", slik f.eks. Aftenposten gjør i dag.
Jeg våger å påstå at det er svært få som har gjort latskap og dårlig arbeidsmoral til selve hovedproblemet i denne debatten - unntatt mediene selv. De er ekstremt opptatt av å stille nettopp dette spørsmålet, fordi det gir mulighet for store og dramatiske oppslag. Så hvis mediene vil advare mot en debatt som er for lite nyansert, så bør de kanskje advare mot seg selv?
Men i en mer nyansert debatt kunne man kanskje også legge vekt på dette:
Det er forhåpentligvis ikke mange som jukser og bevisst utnytter sykelønnsordningen. Men noen er det - det vet vi. NAV avslører stadig mer trygdejuks og er bekymret for det - og de har i en undersøkelse også avdekket at nærmere 40 prosent av de spurte synes det er greit å være borte fra jobben uten å være syk. I forrige uke ga A-magasinet en bred dekning av boken Svindel uten grenser , som dreier seg om svart drosjeøkonomi, skatte- unndragelser og trygdejuks i stort omfang.
I befolkningen er det dessuten mange som tror at sykefraværet har med arbeidsmoral å gjøre. I en undersøkelse utført for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, svarer 56 prosent av topp- lederne i offentlige og private bedrifter med over 50 ansatte at den viktigste årsaken til det høye sykefraværet er sviktende arbeidsmoral. I en undersøkelse gjengitt i Aftenposten i dag, sier nesten 50 prosent av de spurte at arbeidsmoralen har blitt dårligere de siste ti år.
I andre undersøkelser ser man at arbeidet er blitt mindre viktig for nordmenn. For eksempel har andelen som mener at "arbeid er veldig viktig" sunket fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2007.
Det er helt omforent i norsk politikk, og også en del av den såkalte arbeidslinjen, at trygdeytelsenes omfang påvirker tilbudet av arbeid. Alle partier, fra Frp til SV, mener derfor at ytelsene skal være høye nok til at alle som ikke kan arbeide, likevel kan leve et godt og verdig liv - men at de ikke skal være så høye at de frister til ikke å søke seg arbeid, hvis man kan arbeide. Sagt på en annen måte: Det bør ikke være oppsiktsvekkende for noen som følger norsk politikk, at økonomiske incentiver påvirker tilbudet av arbeid.
Holdningene i et samfunn påvirker regelutviklingen - akkurat som reglene påvirker holdningene. Slik må det nødvendigvis også være med sykelønnsordningen.
La meg til slutt anbefale sosiologen Ivar Frønes' innlegg på NHOs årskonferanse, som man kan se og lytte til på NHOs hjemmesider. Han viste til at det er mange trekk ved det norske samfunn som kan tyde på at vi kanskje har litt dårligere arbeidsmoral, er litt mindre ambisiøse og anstrenger oss litt mindre enn mange andre - fordi vi har oljeinnktene og er så rike. Rikdom som "kommer fra himmelen" gir en sterk lengsel etter fritid, sa Frønes, som mente at rikdommen har noen kulturelle effekter som ikke kan sees isolert fra hverandre. Eksemplene han trakk frem, var bl.a. at vi arbeider mindre, har høyere sykefravær og flere uføretrygdede enn andre, og at vi ikke er så opptatt av karriere, vanskelige realfag eller en god skole. Han nevnte også, som et eksempel, hvor vanlig det er blitt å ta barna ut av skolen for å reise på ferie - noe som ville vært utenkelig før i tiden og i mange andre og mindre rike land.
Så tilbake til hovedspørsmålet: Har nordmenn dårlig arbeids- moral? Har sykefraværet noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre?
Svaret på det første spørsmålet er nei.
Svaret på det andre spørsmålet er ja.
Sykefraværet har nok noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre.
Aftenpostens politiske profil
Tirsdag hadde jeg et innlegg i Aftenposten om Aftenposten og kvotering. Bakgrunnen var, sett med borgerlige øyne, en veldig dårlig lederartikkel i Aftenposten 3. januar, der avisen argumenterte for kjønnskvotering ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger og uten en eneste prinsipiell refleksjon. Noen på den politiske høyresiden argumenterer dessverre også slik, men det er først og fremst venstresiden som utmerker seg med denne typen argumentasjon: Skal man lage omelett, må man knuse egg.
Argumentasjonen ble enda en påminnelse om Aftenpostens politiske profil - eller snarere mangel på politisk profil, hvilket jeg også skrev om. Aftenposten har mange kvaliteter, men så mange meninger har avisen ikke. De fleste lederartiklene er uten noen mening overhodet eller så konsensusorientert at ingen kan være uenig. Og der Aftenposten har en mening, som i lederen om kvotering, er det svært vanskelig å øyne en tydelig borgerlig profil. Alt i alt fremstår Aftenposten, på leder- og kommentarplass, mer som en sosialdemokrati light-avis, eller det jeg har kalt en sentrum-venstre avis.
Dagene etter at jeg skrev innlegget har vært interessante. Jeg har fått masse reaksjoner, og alle er positive. Mitt inntrykk er at svært mange borgerlige mennesker (også innad i Aftenposten) er ganske frustrerte over Aftenposten og mangelen på alternative borgerlige aviser. Dagens Næringsliv er riktig nok en avis med en tydelig borgerlig profil, men den er som kjent "bare" en næringslivsavis og ikke en allmennkulturell avis.
Det er morsomt å lese intervjuet med medieforskeren Jo Bech-Karlsen i Dagbladet i dag. Han er enig med meg i at Aftenposten ikke lenger er en borgerlig avis, men er uenig i at avisen heller mot venstre. Etter hans mening er Aftenposten en konsensusorientert sentrumsavis, og det mener han er en fordel for samfunnsdebatten.
Jeg vet ikke hvor Jo Bech-Karlsen står politisk. Mitt tips er at han ikke betrakter seg selv som så veldig borgerlig. Det er til og med noen som mener å vite at han en gang tilhørte den samme politiske bevegelsen som Hilde Haugsgjerd i sin tid gjorde.
Det gjør han sikkert ikke i dag, men likevel: Det føles alltid merkelig å høre folk på venstresiden fortelle oss på høyresiden hvor "sunt" det er for samfunnsdebatten at det ikke lenger finnes borgerlige aviser. For hva er egentlig så sunt med det? Ifølge Bech-Karlsen er det "klokt" og "avbalansert" ikke å ha standpunkter - mens det er "ytterliggående tabloid" å ta et standpunkt.
Jeg syns dette er en merkelig analyse.Jeg syns det virker ganske flott at det er et mangfold av seriøse meninger i omløp i et demokrati. I forhold til mitt innlegg er det dessuten irrelevant. Utgangspunktet der var jo en lederartikkel der Aftenposten i høyeste grad tok standpunkt - og der den inntok et standpunkt som heller mer mot venstre enn mot høyre.
De færreste ønsker seg tilbake til partiavisene. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Men det kunne vært interessant med i hvert fall én avis som greide å provosere til refleksjon og debatt "fra høyre". Det tror jeg, helt i motsetning til Jo Bech-Karlsen, hadde vært ganske sunt for den offentlige debatten, den partipolitiske debatten og for norsk demokrati.
Syke stortingsrepresentanter med høy lønn og lang ferie
Så la meg gjøre det nå. Selvsagt er det slik at Stortinget har hatt, og kanskje også har, ordninger som er gått ut på dato, og som kan virke urimelige. Men dette er ikke det generelle bildet, som snarere er preget av at folkets representanter i Norge både er ganske alminnelige og har ganske alminnelige vilkår.
Det prinsipielt viktige er imidlertid at stortingsrepresentantene ikke er arbeidstakere. De er ombud, som har et verv de er betrodd så lenge de har folkets tillit. Som ombud har de hverken de samme rettigheter eller plikter som arbeidstakere har. De er f.eks. ikke omfattet av arbeidstidsbestemmelsene, hvilket er grunnen til at de har lov til å arbeide mye mer overtid enn andre arbeidstakere har lov til.
Debatten får ofte absurde uttrykk: Mediene skriver f.eks. ofte om stortingsrepresentantenes lange ferier. Men det at Stortinget ikke har møter i plenum, er ikke det samme som at det tar ferie. For det første gjør stortingsrepresentantene svært mye annet stortingsarbeid enn å delta i Stortingets møter. Men viktigere er det at representantene faktisk forutsettes å ha kontakt med velgerne sine. I gamle dager var de i mesteparten av tiden sammen med velgerne sine. Gradvis har imidlertid Stortingets virke blitt mer omfattende, hvoretter representantene nå bare tilbringer noen uker hvert år sammen med velgerne sine. Hvis Stortinget skulle snevre inn den møtefrie tiden enda mer og f.eks. bare ha møtefri i fire - fem uker i året, slik at det lignet på en normal ferie, ville altså ikke stortingsrepresentantene lenger kunne ha skikkelig kontakt med egne velgere i sitt eget fylke overhodet. Er det et fremskritt?
Jeg syns ikke det. Å bli valgt til Stortinget, kan ikke være å anse som et yrke, en jobb eller en karrierevei. Det er og blir et verv, eller et ombud, som man har en periode av livet. Det er en tillit man bør forvalte med ydmykhet, men ikke underdanighet.
Stortinget og stortingsrepresentantene burde være mye flinkere til å forklare at de faktisk ikke har en "jobb" eller er arbeidstakere som oss andre. Derfor kan de heller ikke sammenlignes med oss andre.
Medianvelgeren
I dag avholder NHO sin årskonferanse i Operaen. Over 1000 mennesker er samlet for å høre foredrag og diskusjoner om behovet for "smartere vekst". Et utsagn som statsministeren kom med i sitt foredrag, var kanskje spesielt minneverdig: "Nå er Sigbjørn Johnsen blitt finansminister for å holde igjen."
Konferansen kan følges direkte på www.nho.no - men det blir sikkert også mulig å se og høre foredragene i ettertid. I så fall vil jeg spesielt anbefale foredraget til John Mickelthwait, redaktør i the Economist - som snakket om hvordan verden så ut før finanskrisen, hva som skjer nå og hva vi kan vente oss i fremtiden. Han karakteriserte seg som "paranoid optimist". Optimist fordi det går mye bedre enn mange fryktet, men paranoid bl.a. fordi kapitalismen fortsatt er truet.
Jeg vil også anbefale foredraget til politisk redaktør i DN, Sofie Mathiassen. Hun snakker bl.a. om konsekvensene av at medianvelgeren i Norge ikke lenger er en person med tilknytning til privat sektor, slik det var frem til 1980-tallet - men en person som identifiserer seg med offentlig sektor, og som er tjent med at offentlig sektor fortsetter å vokse - enten fordi han/hun er ansatt i offentlig sektor eller lever av offentlig støtte. Hva gjør dette med politikken?
En av figurene som Mathiassen brukte, stammer fra dette Civita-notatet: http://www.civita.no/civita-notatet/2008/sektortilhorighet-og-politikk-968 - så den som er interessert, kan lese mer om temaet her.
For øvrig står hele konferansen i skarp kontrast til det budskapet som kom fra en professor i trygdemedisin i dag morges - om at sykefraværet ikke er noe problem. Han har muligens ikke fått med seg de enorme utfordringene vi står overfor fremover, fordi vi arbeider mindre og skal forsørge flere. Da er det i prinsippet bare tre muligheter: Vi kan øke skattene. Vi kan kutte i utgiftene. Eller vi kan jobbe smartere og skape mer vekst.
Det siste er naturligvis det beste. Hvis vi får det til.
Reformpause i skolen?
Personlig begriper jeg ikke hvorfor dette er et tema nå - medmindre det skyldes svært kort hukommelse i pressen og/eller et politisk markeringsbehov .
For det første: Det er overhodet ikke snakk om noen reformpause nå. Regjeringen, og Kristin Halvorsen, er snarere midt i arbeidet med å gjennomføre en reform. Reformen heter Kunnskapsløftet, og den ble vedtatt av Stortinget i 2004 og iverksatt fra 2006. SV var riktig nok mot deler av reformen før valget i 2005, men har etter valget vært for. Uansett er vi fortsatt i gjennomføringsfasen, og det alene er en meget stor oppgave for kunnskapsministeren. Hun skal å lose reformen igjennom på en god måte og sørge for at vi når målene med reformen i hele landet.
For det annet: Det fins ikke noen, meg bekjent, som har vært inne på tanken om å lansere en ny reform nå. Å annonsere "reformpause" mens man er midt i gjennomføringen av én reform og uten at noen har etterlyst en ny reform, virker derfor veldig merkelig.
For det tredje: Jeg syns ikke man uten videre kan hevde at det har vært så mange reformer i norsk skole. Vi har hatt reformer i 1987, i 1997 og i 2006 - altså med ca. 10 års mellomrom. I videregående skole gikk det 12 år fra Reform 94 til Kunnskapsløftet (som omfatter både grunnskolen og videregående skole) kom i 2006. Det er sjeldnere enn i mange andre land, og det er mye sjeldnere enn i store deler av arbeids- og samfunnslivet for øvrig.
Var reformene i 1987, 1997 og 2006 iverksatt av hensyn til "politikernes markeringsbehov"? Eller kan det hende at politikk handler om demokrati, og at skolepolitikken faktisk ble endret i samsvar med det som var velgernes ønske? Eller kan det hende at det forelå dokumentasjon som tilsa at det var behov for reform, f.eks. fordi elevene ikke lærte det de skulle? Ved regjeringesskiftet i 2001 hadde f.eks. Norsk Matematikkråd i over 20 år undersøkt utviklingen i matematikkferdighetene hos studenter som begynte på såkalte matematikkrevende studier. Rådet kunne påvise en entydig nedadgående trend. Lignende dokumentasjon forelå også når det gjaldt lesing.
For det fjerde: Madsen, i likhet med mange andre, hevder at reformarbeidet ligner et slags fylleslag, der politikerne kaster seg fra den ene grøften til den andre. Først skal elevene bare trives - og så skal de bare pugge. Men har det slått Madsen at at politikerne muligens er noe mer sindige enn medienes dekning kan tyde på?
Det er f.eks. til det kjedsommelige hevdet at politikerne har stirret seg blinde på de såkalte PISA-undersøkelsene, og at all politikk senere er lagt opp for å skåre bedre i PISA. Men dette er feil. Min erfaring fra Stortinget den gangen dette var mest "hot", var at politikerne i langt større grad oppfattet nyansene i materialet enn f.eks. mediene gjorde. Det fremkommer også med all mulig tydelighet av den dokumentasjonen som lå til grunn for innføringen av Kunnskapsløftet.
For det femte: En reform innføres ikke etter et innfall for markeringens skyld. Det er, tvert om, et meget omfattende og langvarig arbeid som skal til. Arbeidet med Kunnskapsløftet artet seg omtrent slik: Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt i 2001. I 2003 leverte utvalget en innstilling, som var gjenstand for en omfattende høring - i tillegg til mange og omfattende "rådslag" mellom regjeringen og skole-Norge. På grunnlag av innstilllingen, høringen og rådslagene - og svært omfattende nasjonal og internasjonal forskning, ble det deretter skrevet en stortingsmelding, som ble fremlagt i 2004 - og som, by the way, fikk meget god mottagelse, bl.a. i Stortinget og i pressen. Stortinget gjennomførte en grundig behandling og besluttet deretter at reformen skulle gjennomføres fra 2006.
For det sjette: Uansett hvor grundig reformen er forberedt, så vil ikke alt ved den lykkes. Til det er skolen en for stor, kompleks og uoversiktelig institusjon, som dessuten arbeider mot et bevegelig mål. Derfor er selve gjennomføringen så viktig: Man må evaluere og justere underveis, dersom det er nødvendig. Å annonsere "reformpause" nå virker malplassert, fordi det ikke er noen som etterspør reform. Derimot bør man konsentrere seg om å hjelpe til med å gjennomføre den reformen som allerede er vedtatt, på en god måte.
Hvis noen som leser dette, syns det virker som et forsvarsskrift - so let it be :)!
Er lærerne alltid på elevenes side?
Utdanningsforbundet er lærernes fagforening. Men plutselig er altså fagforeningens øverste leder også blitt den fremste tillitsvalgte for barnehagebarna og elevene! At Aftenposten kan sette noe sånt på trykk er absurd, men kanskje ikke så overraskende.
Det er absurd, fordi det ikke er noe selvsagt sammenfall mellom lærernes interesser og elevenes interesserer. Slikt sammenfall kan selvsagt forekomme, men det er ingen automatikk i at det er slik. Jeg tror bl.a. det skal bli svært vanskelig å sannsynliggjøre at lærernes arbeidstidsavtale er konstruert primært med elevenes interesse for øyet.
Nå kan det hevdes at Utdanningsforbundet ikke bare er en fagforening - det er også en slags profesjonsorganisasjon. Det er riktig. Men i den grad fagforeningsinteressene og andre mer skolefaglig nøytrale synspunkter kommer i konflikt med hverandre, vil det være fagforeningsinteressene som vinner frem. Utdanningsforbundet er altså først og fremst en fagforening.
Barnehagebarnas og elevenes interesseres ivaretas gjennom valg - til kommunestyret og til Stortinget - og i det daglige gjennom de organer skolen har, som f.eks. elevrådet og foreldrenes arbeidsutvalg.
Aftenpostens fremstilling er altså ytterst absurd. At den likevel ikke er så overraskende, skyldes den plass mediene etter hvert har gitt mange av fagforeningene i vårt land. Enten det gjelder politiet, helsevesenet eller skolen, så har fagforeningslederne fått en unik plass i det offentlige rom. Ikke bare for å kjempe for sine egne, helt legitime interesser - men også for å være en slags overdommere i den politiske debatten - som om de representerte en slags objektiv fasit. Mediene, herunder også NRK, har i det hele tatt en underlig servil rolle overfor flere av fagforeningenes ledere.
Så for å slå det helt fast: Utdanningsforbundets nye leder er ikke elevenes talskvinne. Elevene må la sin stemme høre på andre måter - gjennom valg, gjennom foreldrenes valg og ved selv å engasjere seg i skoledebatten i og utenfor skolen.
Sterke klima-meldinger
For et par år siden skrev jeg en artikkel i Morgenbladet om det dårlige debattklimaet i klimadebatten. Det var ment som en liten refleksjon, men selv en liten refleksjon førte til at jeg fikk kjeft fra den daværende miljøvernministeren.
Siden er det vel nesten bare blitt verre. Nå blir den som bare antyder den minste skepsis omtalt som "klimafornekter", og det er nesten umulig å føre en nogenlunde saklig debatt. I Politisk kvarter for en stund siden snakket Hans Henrik Ramm om at frontene går mellom dem som mener at det menneskeskapte CO2-utslippet betyr litt eller mye, eller noe midt i mellom litt eller mye, for den globale oppvarmingen. For som han presiserte: Det er nesten ingen som mener at det menneskeskapte betyr alt eller ingenting. Men da Lars Haltbrekken skulle respondere, tok han overhodet ikke denne nyansen inn over seg - men fortsatte i stedet å argumentere som om Ramm mente at det menneskeskapte CO2-utslippet ikke betyr noe som helst for den globale oppvarmingen. Det ble altså hverken dialog eller debatt - det ble bare en voldsom tirade fra en av miljøbevegelsens mest sentrale talspersoner - rettet mot noen som ikke var til stede, og som vi knapt vet hvem er.
Noe lignende skjedde på Redaksjon 1 forleden. Da skulle Støre presentere rapporten han har lagt frem sammen med Al Gore. Den stakkers forskeren som var i studio, som mente at rapporten hadde lav kvalitet, inneholdt mange feil og var en form for krisemaksimering, ble nærmest oversett. Eller det vil si: Støre påsto ikke at denne forskeren tok feil. Han mente bare at ansvarlige politikere er nødt til å handle som om de andre forskerne har rett.
Men debatten fortsetter. Gore har allerede måttet beklage at han har kommet med sterke overdrivelser, og nå dumpet denne pressemeldingen ned i postkassen min:
Pressemelding
Nansensenteret (http://www.nersc.no), Ola M. Johannessen
Bergen 15. Desember 2009
Gore - Gahr Støre rapporten; "Melting snow and ice, a call for action"
Rapporten som er utarbeidet av Norsk Polar Institutt etter en "lukket" konferanse ved Polar Instituttet i april 2009, er overfladisk. Forfatterne, som etter Gahr Støre's utsagn, er verdens ledende forskere refererer til få publiserte arbeider og ofte til seg selv. For eksempel når det gjelder iskapittelet, består referanselisten bare av 10 publiserte arbeider - hvor 8 omhandler isen i Arktis og 2 isen i Antarktis. Av de 8 arbeidene referer 4 av arbeidene til to av de 5 forfatterne. Viktige andre publiserte arbeider er utelatt.
Flere av påstandene i iskapittlet er direkte gale. Foreksempel i innledningen (side 34) skrives det "Sea ice extent in the Arctic has shrunk by almost 40% since 1979" det riktige tallet er her 4,1% per decade eller 12,3% siden 1979 - ikke 40%. 4,1% per decade kommer fra Nansensenteret sitt isinformasjonssystemet; http.arctic-roos.org.
Videre nevnes det ikke at isens utbredelse har stor naturlig variabilitet. Foreksempel i perioden 1915-1935 under den naturlige oppvarmingen i Arktis, minsket isen med 0.6 mill km2, mens sommeren 1996 økte isen med 1.6 mill km2 forårsaket av den Nord Atlantiske svingning. Sammenhengen mellom økning i CO2 og avtagende isutbredelse nevnes heller ikke - se foreksempel Johannessen 2008, vedlagt.
Kapittlet om Grønlandsisen har også få referanser, bare 7 arbeider hvor flere er referert til forfatteren av kapittlet - dette blir for tynt. Når det gjelder økning av havnivået har Gore - Gahr Støre overtolket rapporten, hvor de sier at havnivået vil stige med 1 - 2 m. Den høyeste verdien som nevnes i rapporten er fra 0.5 - 1.5 m og med stor usikkerhet til en økning på 1.5 m i dette århundre.
Hvis spørsmål kontakt Ola M. Johannessen
<ola.johannessen@nersc.no>,
mobil 901 35 336
Hvem skal vi tro på? Er det Støre og Gore - eller er det Nansensenteret som har rett? Skal vi tro Støres resonnement behøver vi ikke å vite det. Vi kan bare "la debatten gå". Men er man en ansvarlig politiker, altså, må man handle som om verstefallstenkerne har rett.
Jeg syns det er en underlig holdning, som jeg ikke kjenner igjen fra noe annet politikkområde. Hvis kunnskapsgrunnlaget er feil, kan jo også politikken bli feil og i verste fall skade mer enn den gavner.
Er det spesielt ansvarlig?
Obamas sanne ansikt
Han gjorde det mange trodde og håpet. Han hjalp så å si Nobelkomiteen til å fremstå med litt større ære og autoritet enn den ellers ville gjort. Men talen hans var nok ikke slik komiteen hadde tenkt den skulle være. For å i stedet for å gi oss en tale om fred og forsoning, fortalte han oss hvorfor krig er nødvendig, og at krig kan være rettferdig. Det gjorde antagelig amerikanerne stolte, og det vil bidra til å endre grunnlaget for vår hjemlige debatt.
En norsk politiker kunne aldri holdt en slik tale. Ingen har Obamas retoriske talegaver. Det er heller ikke mange som har hans intellektuelle kapasitet. Men det er heller ingen som ville hatt mot til å snakke så åpent og ærlig om nødvendigheten av krig. Likevel er det høyresiden som har størst grunn til å være fornøyd med talen - mens venstresiden nok er mer skuffet.
Alle vil sole seg i glansen av Obama. Derfor har også nesten alle partier i Norge trykket ham til sitt bryst og nærmest påstått at han ligner mest på dem. Erik Solheim har ment at Obama er en typisk representant for venstresiden, andre har ment at han er sosialdemokrat, mens atter andre har ment han ligner mest på en Høyre-mann. Bare FrP har unnlatt å forsøke å ta eierskapet til Obama.
Men i går var det FrP som var mest fornøyd, mens SV og Rødt mislikte mye av det de hørte. Det ble nok en illustrasjon på at det ikke er så lett å sammenligne norsk og amerikansk politikk, og at en amerikansk demokrat ikke nødvendigvis fremstår som venstrevridd sett med norske øyne.
For den som har lest Civita-notatet om Obama bør ikke dette overraske. For som det heter der: Obamas utenrikspolitikk ligner mest på de borgerlige partienes utenrikspolitikk - ikke på SVs.
Heldigvis.
Amatørenes inntogsmarsj - i fredens tjeneste
"Let's win this together", skriver han, men det er ikke freden han tenker på. Det er helsen. Han er rett og slett, dagen før dagen, opptatt av helt andre ting enn Nobels fredspris.
I skrivende stund er det to timer til Barack Obama setter seg på flyet til Oslo. Det vet jeg, fordi det er en halv time siden hovedoppslaget i Kveldsnytt var at det var to og en halv time til han skulle sette seg på flyet til Oslo. Deretter sendte Kveldsnytt et langt intervju med en politimann - før programlederen kunne fortelle oss at NRK i morgen starter dekningen av Obamas Oslo-besøk klokken halv syv - allerede før han lander.
Det er ikke overraskende. De siste ukene har det nesten ikke vært en dag uten topp-nyheter om helt ubetydelige forhold knyttet til Obamas Norgesbesøk. Vi er blitt orientert om den ene endringen i programmet etter den andre, om politiets arbeid, om menyer og overnatting, måltider, senger og gud vet hva. Innimellom kan man ikke la være å rødme - som f.eks. når noen forsøker å innbille oss at grunnen til at Obama ikke vil spise lunch på Slottet eller se utstillingen om seg selv, er at han trenger tid til å "styre USA". Eller når f.eks. NRK gjør det til en hovedsak at norsk presse bare får stille ett spørsmål på en pressebrief, og at NRK og TV2 har kastet mynt og kron om hvem som skal få lov - hvoretter det annonseres at det er Annette Groth som skal stille spørsmålet, og at lytterne kan sende inn forslag til hvilket spørsmål hun bør stille!
Det hele er bare pinlig.
Men enda pinligere har det vært å være vitne til det amatørskapet som Nobelkomiteen har lagt for dagen i organiseringen av Nobelmiddagen på Grand hotell.
Hvem er invitert? Ja, det er ikke åpenbart klart, hverken for komiteen, potensielle gjester eller oss som leser avisen. Det er tydeligvis ingen protokoll, ingen etikette, ingen dannelse som driver komiteens verk.
Ifølge Dagens Næringsliv kommer det f.eks. totalt åtte personer fra IBM, hvorav "noen kunder". Også styrelederen i Dagbladet, Tore Stangebye og hans kone, som "har vært på disse arrangementene tidligere" og syns de er hyggelige, er invitert. Telenor er til stede med flere representanter, inklusive gjester de selv har invitert med. En tidligere administrerende direktør i KPMG med kone er visstnok også invitert.
Det som kanskje vil forbause noen, er at det ikke er plass til Regjeringen. Dagens Næringsliv skriver riktig nok at statsministeren skal delta sammen med "regjeringsmedlemmene", men det er nok ikke tilfellet. Regjeringens medlemmer blir stort sett ikke invitert - bortsett fra noen ytterst få. Ifølge mine undersøkelser er det bare tre (kanskje fire) regjeringsmedlemmer som er invitert.
Det er visstnok heller ikke plass til lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomite. Hun var først ikke invitert. Så ble hun invitert. Og så var hun visst ikke invitert likevel.
Og Stortingets presidentskap passerer heller ikke nåløyet, bortsett fra presidenten selv. I siste liten ser det imidlertid ut til at komiteen, ved nærmere ettertanke, har funnet plass til kronprinsparet.
Det hele fremstår som en farse og en skandale. Det er dristig nok å gi fredsprisen til Obama. Men når man først velger å gi prisen til en statsleder, så må man også søke hjelp hos dem som forstår seg på sånt i UD. Det bør man, bl.a. av hensyn til skattebetalerne, som antagelig finansierer gildet, og som nok vil mene at tiden bør brukes fornuftig, og ikke minst av hensyn til Obama selv.
Nå er det snart bare halvannen time til Obama setter seg på flyet i Oslo. Han ønsket seg ikke fredsprisen, men jeg unner ham en god dag i morgen.
Antagelig er Obama den eneste som nå kan redde både sin egen og Nobelkomiteens ære.
Han kan gjøre det ved å holde en tale som rører og beveger oss og setter det hele i perspektiv.
Han kan gjøre det. Så la oss håpe at han gjør det.
Offentlig ansvar - privat arbeid
Det er analyseselskapet Epsi Norge som har undersøkt hvor fornøyd borgerne og brukerne er med en rekke offentlige tjenester, herunder barnehager, helsetjenester, skole, politi og transport. Når jeg skriver både "borgere" og "brukere", er det fordi Epsi til dels både spør befolkningen generelt og brukerne (eller kundene, som Epsi kaller dem) av tjenestene spesielt.
Der det også er private tilbud, viser det seg altså at brukerne er mer fornøyd med det private tilbudet enn med det kommunale. Det gjelder både barnehager og sykehjem. Og de er ikke bare bedre - de er også billigst.
En rødgrønn statssekretær måtte svare for disse resultatene i NRK i morges. Det gikk ikke så bra. De rødgrønne er fortsatt negative til å bruke private krefter i løsningen av viktige samfunnsoppgaver. Hvorfor de er negative, fremsto såpass uklart i morges at det dessverre ikke er mulig å gjengi presist. Såvidt jeg forsto statssekretæren, kan det være andre skumle ting med de private som vi må passe oss for.
På ett punkt kan det likevel være grunn til å foreta en opprydding. Den rødgrønne statssekretæren gjentok nemlig hele tiden at hun, nærmest i motsetning til opposisjonen, var tilhenger av at det offentlige skulle ha ansvaret for disse tjenestene. Men slike utsagn bidrar til å forvirre mer enn de oppklarer.
Faktum er jo at alle partier i Norge mener at det offentlige skal ha ansvaret for både barnehagene, skolen, sykehjemmene, kollektivtransporten, veiene og politiet. Det som diskuteres, er altså ingen privatisering av ansvaret for at disse tjenestene tilbys borgerne og er så kvalitativt gode som mulig.
Det vi diskuterer, er hvem som skal få lov til å utføre arbeidet med å produsere og levere tjenestene, og hva som er mest effektivt. Er det mest effektivt og best for brukerne og borgerne at private gjør det - eller bør det være det offentlige selv? Og er det i seg selv et poeng at flere tilbydere konkurrerer om å få produsere og levere tjenestene, fordi det i seg selv kan fremme kreativiteten og effektiviteten?
Noen later av og til som om det f.eks. blir færre arbeidsplasser, dersom det offentlige slutter å drive et sykehjem. Men det er jo ikke tilfellet, dersom et sykehjem fortsatt skal drives i privat regi. I et gitt tilfelle kan både sysselsettingen, verdiskapingen, skatteinntektene og brukernes tilfredshet øke - fordi man slipper private til.
Den rødgrønne regjeringen fremstår veldig ideologisk, men greier ikke alltid å følge sitt ideologiske program. Også under de rødgrønne har f.eks. ordningen med post i butikk blitt stadig mer utbredt. Og såvidt jeg forstår de rødgrønne selv, har det ført til både billigere og bedre posttjenester enn vi ellers ville fått. De private utfører arbeidet, men det offentlige har fortsatt ansvaret.
Og slik vil det naturligvis være på alle de andre områdene også.
Det er nemlig forskjell på å privatisere ansvaret og privatisere arbeidet.
Sykefravær og arbeidsmoral
Det er flere problemer med dette innlegget.
For det første: Mine synspunkter gjengis feil. Jeg mener ikke at økte trygdeutgifter eller sykefravær bare eller hovedsakelig skyldes svekket arbeidsmoral. VG har forsøkt å tolke meg slik i et intervju jeg ga i forbindelse med at Civita ga ut et notat om uføreksplosjonen. Men det jeg egentlig har sagt og mener, fremgår bl.a. av et innlegg jeg hadde i Aftenposten 1.12. og av det jeg har skrevet her på bloggen min før.
Det er mange årsaker til sykefravær og uførhet, og den enkleste forklaringen er selvsagt at man er syk eller ufør. Men siden disse begrepene ikke er uttrykk for absolutte og bestandige størrelser, er det rom for skjønn. Dét er også grunnen til at mange tror at bedre ledelse, bedre tilrettelegging, bedre oppfølging, flinkere leger og et mer effektivt NAV kan redusere fraværet.
Jeg mener i tillegg at økt sykefravær må sees i sammenheng med våre holdninger til arbeid og helse, og at disse holdningene må sees i sammenheng med de økonomiske rammebetingelsene som gjelder for syke og uføre. Rammebetingelsene kan støte og lokke mennesker ut av arbeidslivet, og de kan gjøre det vanskelig å komme inn i arbeidslivet.
En uføretrygdet, for eksempel, kan bli straffet økonomisk, dersom hun begynner å arbeide, fordi skatten på lønn er høyere enn skatten på trygd. Et annet eksempel fikk vi i Aftenposten i helgen, som viser til den svenske professoren Mårten Palmes forskning om sykefravær. Han mener at sykefravær "smitter", fordi det utvikles holdninger i enkelte miljøer, som innebærer at man lettere melder seg syk enn man gjør i andre miljøer. Dette strider mot grunnlaget for vår velferdsstat, som innebærer at de som trenger fellesskapets hjelp, skal få det, mens de som kan arbeide, skal arbeide. Dessuten skal det alltid lønne seg å jobbe.
For det andre: Det er allment akseptert i norsk politikk at det ikke er likegyldig hvor gode trygde- og støtteordningene er. Alle partier er enige om at ytelsene skal være gode nok til at de som ikke kan forsørge seg selv, skal ha et godt og verdig liv. Men de skal ikke være så gode at det frister noen som kan arbeide, til ikke å gjøre det. Det er altså bred enighet om at økonomiske incentiver påvirker holdninger og adferd. At det kan være en viss uenighet om hvor grensen går, rokker ikke ved dette.
Etter min mening er grensen passert når det er like lønnsomt å være hjemme som å gå på jobb. Jeg mener at man bør motta litt mindre lønn når man ikke jobber. Det kan skje ved at det innføres en karensdag, ved at ytelsene blir litt mindre i en periode og/eller ved at ytelsene gradvis trappes ned.
Jeg mener dette er riktig uansett, og det mener tydeligvis også tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, som ledet utvalget som før 2001 ønsket å gjøre noe med sykelønnsordningen. Men både han og jeg mener det vel også fordi vi tror at det vil bidra til å redusere sykefraværet og utgiftene til syke og uføre.
Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at trygdeadferden ikke er endret, men det vil andre forskere være sterkt uenig i. Ifølge NAV har antall personer på sykepenger, rehabilitering, attføring og uføretrygd økt med ca. 25 prosent siden 2000. Det som dessuten ikke kan bestrides, er at det finnes grupper med sterkt endret trygdeadferd, og at trygdeutgiftene er i ferd med å vokse oss over hodet. Bare på ett år er det antatt at trygdeutgiftene skal vokse med 30 milliarder kroner. Det skaper et finansieringsproblem.
For det tredje: Også Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at det er "noen skjær i sjøen", ettersom det i for liten grad er "plass til lavt utdannede med ulik grad av helseproblemer" i arbeidslivet, noe de mener skyldes arbeidslivet selv, fordi det er for effektivt. Dette skriver de, samtidig som de skryter av at arbeidslivet er produktivt og inkluderende.
Men ser de ikke sammenhengen? I Norge står ca. 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Mange av dem kan og vil arbeide. Men fordi de ikke er produktive nok, for eksempel fordi de er "lavt utdannede med ulike grad av helseproblemer", skyves de ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Dermed blir vi i snitt ganske produktive, men det er ikke så mye å skryte av. Det er som å ta de svakeste elevene ut av klassen når det er nasjonale prøver. Også da vil resultatene i snitt bli bedre.
Velferdssystemet må være bærekraftig, også i forhold til kommende generasjoner. De som vil gjøre noe nå, har ikke fått "moralsk panikk".
De tar ansvar.
Sykelønnssaken: Et snedig argument om tillit
Sykelønnsdebatten ruller videre.
I dag skriver bl.a. Per Fugelli innlegg i VG, Einar Øverenget i DN og jeg i Aftenposten - mens Torbjørn Røe Isaksen har vært i Dagsnytt 18 for å forsvare og forklare Høyres og statsministerens forslag om såkalt normert sykemelding, slik man har i Sverige.
Bortsett fra Civita, enkelte forskere og DN på lederplass er det ingen som lenger snakker om økonomiske innstramninger i sykelønnsordningen. Det er heller ingen journalister som stiller kritiske spørsmål om det. Det tas nå for gitt at det hverken er aktuelt, riktig eller fornuftig å stramme inn sykelønnsordningen på vanlig måte. Demarkasjonslinjen er flyttet, så nå betyr "innstramninger i sykelønnsordningen" noe annet enn det betød før. En "innstramning" er nå bare nye IA-tiltak og nye pålegg og ideer til hva leger og trygdemyndigheter og arbeidsgivere kan gjøre. Det dreier seg om alt fra det å "se" arbeidstagerne bedre og sende dem blomster når de er syke - til å starte med en litt kortere, eller "normert", sykemelding enn man ellers ville gjort.
Normalt er det høyresiden som er mest tilbøyelig til å ville stramme inn sykelønnsordningen, mens venstresiden er mer skeptisk. Deler av venstresiden, herunder SV og LO, har gjort bevaring av sykelønnsordningen til en kampsak. Saken er blitt svært betent, men frontene er klare, og argumentene er godt kjent.
Likevel har det sneket seg inn et nytt og snedig argument mot høyresiden i debatten. For hvorfor er det slik at høyresiden, som normalt er opptatt av å ha tillit til enkeltmennesket, ikke kan ha tillit til at folk virkelig er syke når de sier at de er det - uten å måtte kontrollere det eller "straffe" dem med trekk i lønnen?
Umiddelbart kan det være vanskelig å svare på en slik utfordring, fordi man så å si blir "tatt" på hjemmebane. Men er argumentet så godt som det høres ut som?
Det er både banalt og basalt at verdier må skapes før de kan brukes, og at mennesker påvirkes av penger. Vi påvirkes heldigvis ikke bare av penger, men vi påvirkes også av penger. Derfor er det også grunnleggende allmennkunnskap at ikke alle kan få alt uten at det stilles krav tilbake. Det finnes riktig nok situasjoner hvor vi ikke kan yte noe selv, f.eks. fordi vi er svært alvorlig syke, men heldigvis gjelder det få mennesker eller korte perioder av livet. De fleste av oss er derfor det meste av tiden i stand til å yte noe.
Fordi penger betyr noe for vår adferd, er hele velferdsstaten forsøkt "designet" slik at det skal lønne seg å jobbe. Dette har vært allment akseptert politikk i mange tiår. Alle har vært enige om at hvis det blir for lønnsomt ikke å jobbe, ja, så vil færre gjøre det. Bill Clinton ble helt i USA da han strammet inn støtteordningene til alenemødre, slik at de fikk sterkere incentiver til å jobbe. Så langt går vi ikke i Norge, men også her hviler velferdsstaten på denne grunnleggende ideen: De som trenger fellesskapets hjelp, skal få det. De som kan jobbe, skal jobbe - eller i hvert fall forsørge seg selv.
En konsekvens av dette er at vi i utformingen av alle våre trygde- og støtteordninger forsøker å ta hensyn til denne hårfine balansen: Ordningene skal være gode nok for dem som ikke kan jobbe eller yte noe selv - men samtidig ikke så gode at flere enn nødvendig slutter å jobbe eller yte. Også dette er i prinsippet alle enige om - spørsmålet er bare hvor denne hårfine balansen går. At høyresiden mener at vi er litt nærmere denne grensen nå enn venstresiden mener, er ikke rart, og det kvalifiserer selvsagt ikke for så voldsomme argumenter om tillit som enkelte nå fremfører.
Det er også en ganske banal sannhet at mennesket ikke bare er godt. Vi har evne til å gjøre mye godt, men vi er også tilbøyelige til å gjøre ondt. Verden har fostret både Mor Theresa og Adolf Hitler, og annen verdenskrig kunne neppe vært unngått, selv om lille Adolf hadde fått barnehageplass eller en mye bedre sykelønnsordning. Derfor er det ikke et uttrykk for generell mistillit at man erkjenner at det også forekommer juks. Hvorvidt omfanget er stort eller lite vet vi ikke, men det vi vet, er at omfanget av juks også avhenger av omstendighetene.
Hvis juks ikke får konsekvenser; hvis det ikke betyr noe eller hvis "ingen" blir rammet av jukset - ja, så blir det antagelig mer av det. Det er en grunn til at man oftere låser døren i storbyen enn på landet. Det er forskjell på små samfunn, der alle kjenner alle, og store samfunn, der ingen kjenner noen - og på samfunn der staten tar mye eller lite ansvar. Jeg tipper at avstanden mellom fellesskapets rikdom og den enkeltes innsats har blitt såpass stor i Norge at det å "ta" fra fellesskapet ofte kan føles som å ta fra ingen. Det får man inntrykk av bl.a. når man hører unge mennesker forklare hvorfor de sniker på trikken, eller når litt mer voksne mennesker forteller at de arbeider eller kjøper "svart": Det går jo ikke utover noen.
Når avstanden mellom det å skape og det å bruke økonomiske verdier blir stor, kan det også påvirke forvaltningen av verdiene. Jeg tror at mennesker som forvalter egne penger, som de har slitt for og spart, stort sett bruker dem fornuftig og omsorgsfullt. Mennesker som forvalter andres penger - for ikke å si "ansiktsløse" penger - er ofte langt mindre omsorgsfulle. En million kroner på et offentlig budsjett kan virke utrolig lite. Men det er skatten fra en vanlig arbeidstager i ti - tyve år.
Tillit er en strålende verdi. Men den må, som alle andre verdier, veies i møte med andre, like viktige verdier. I sykelønnsaken dreier det seg bl.a. om personlig ansvar, om forvalteransvar, om hensynet til fremtidige generasjoner og om hensynet til fellesskapet, som består av medmennesker og ikke bare er et kodeord for en fjern stat.
Alle disse verdiene er viktige for den politiske høyresiden.
Dessuten er det lite som tyder på at det er mindre tillit i andre samfunn som ligner vårt eget, selv om de har en mindre sjenerøs sykelønnsordning. Husker jeg ikke feil, er tilliten i Danmark litt høyere og sykelønnsordningen litt dårligere enn den er i Norge.
Det går altså an å mene at sykelønnsordningen bør strammes inn, selv om man tilhører den liberale og tillitsfulle høyresiden.
Det er forskjell på skoler
Man kan ha ulike oppfatninger om hvor alvorlige de kritikkverdige forholdene var. Det meste dreide seg om økonomi, mens lite dreide seg om tilbudet til elevene. Uansett fortjente skolen de reaksjonene den fikk. Bryter man loven, må man også bære følgene av det.
Det interessante med saken er hvilken enorm medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet denne saken fikk. Til sammen dreide det seg om to skoler og ytterst få elever. Jeg har ikke funnet ut nøyaktig hvor mange, men jeg tror antallet elever ved John Bauers Oslo-skole var ca. 100. Likevel var saken hovedoppslag i NRK gjentatte ganger. Også kunnskapsministeren mente åpenbart at denne enkeltsaken var så stor at det var verdt opp til flere kommentarer fra statsråden.
Hvorfor nevne dette nå? Jo, fordi det nå verserer en annen sak, som får langt mindre oppmerksomhet, og som kanskje illustrerer et poeng. Saken er såvidt nevnt i NRK, og den har såvidt også blitt kommentert av kunnskapsministeren. Men selv om den, altså såvidt, har stått på trykk, blir det ikke noen større debatt. Det er visst ingen som syns den er like graverende som John Bauer-saken var.
Det denne saken gjelder, er nemlig ikke to skoler, men mange hundre skoler med titusenvis av elever. Nøyaktig hvor mange grunnskoler og videregående skoler - og elever - det dreier seg om, vet jeg ikke, men det er altså mange. Alt i alt er det gjennomført tilsyn med skolene i til sammen 72 kommuner og 18 fylker, altså i praksis nesten alle videregående skoler.
Og hva finner vi? Det viser seg at det er avvik fra sentrale lover og regler i hele 86 prosent av de undersøkte kommunene og fylkene. I kommunene er det avvik i 93 prosent av tilfellene, mens det i fylkene er avvik i 89 prosent av tilfellene. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kommuner og fylker bare "i marginal utstrekning (..) kjent med eller følger regelverket". Og som det videre heter: "Det gjennomgående fraværet av fungerende systemer for intern kontroll representerer en markant risiko for at elevenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt og at elevene ikke får oppfylt sentrale rettigheter etter opplæringslovgivningen, med de negative konsekvenser for læringsutbyttet og skolemiljøet dette antas å ha".
Av ulike årsaker står det gjennomgående bedre til i de private enn i de offentlige skolene.
Spørsmålet er: Hvorfor blir ikke journalister og politikere like sjokkert over alle regelbruddene som skjer i den offentlige skolen, og som til og med kan berøre tilbudet til elevene mer enn det jukset Bauer-skolen ble tatt for?
Bauer-skolen i Oslo måtte legge ned, og skolen i Bergen måtte legge totalt om. Hva som skjer med de offentlige skolene, er ikke like opplagt. Det er tredje gang det avsløres store feil og mangler - eller som Utdanningsdirektoratet beskriver det: Kommunene og fylkenes "manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter, herunder ivaretakelse av elevenes rettigheter, (er) på et kvalifisert uakseptabelt nivå".
Kommer noen av dem til å miste elever pga negativ medieomtale?
Kommer noen av dem til å gå konkurs?
Eller må noen betale store bøter?
Jeg tror ikke det.
LOs velgere
Det kan være.
Jeg ble igrunnen mest forbauset over at LO, ifølge NRK, har velgere.
Selv har jeg oppfattet LO som en fagforening og interesse- organisasjon, som har medlemmer. Men jeg har aldri lagt merke til at LO stiller til valg.
Så hvis NRK har problemer med å se forskjellen:
LO er ikke et politisk parti.
Det bare virker sånn.
NRK for barn? En (foreløpig) utkvittering.
Jeg var litt i tvil om hvorvidt jeg skulle stille opp. Det er tross alt en ganske liten sak. Riktig nok hadde Klassekampen for et par dager siden fulgt opp blogginnlegget mitt, men det er jo ikke så mange som leser Klassekampen heller.
Men det endte med at jeg sa ja til en debatt med en av de ansvarlige for NRKs Supernytt for barn.
Jeg hadde planlagt et knakende godt argument. For riktig nok var saken liten, men la oss tenke oss tanken: La oss tenke oss at Supernytts nyhetsanker ikke beundret Jens Stoltenberg mest av alt - men Siv Jensen. La oss si at hun uttalte til Dagsavisen at den politikeren hun beundret mest av alt, var Siv Jensen, og at de sakene hun virkelig brant for, var en innstramning i innvandringspolitikken og redusert u-hjelp.
Ville noen reagert da?
Mitt tips er at det ville blitt ramaskrik. Jeg er faktisk i tvil om hun etter en slik hendelse ville fått være programleder. Men det mest interessante av alt er at det virker helt utenkelig. En programleder som støtter Frp, og som sier det høyt, fremstår rett og slett som uvirkelig.
Programlederen i Dagsnytt 18 prøvde å snu det hele mot meg: Ville jeg reagert hvis mitt hypotetiske eksempel inntraff? Var det ikke tross alt fint at vedkommende programleder sa hva hun mente, siden det bringer klarhet i jourmalistens ståsted? Begge deler en avsporing, men det spilte ingen rolle.
For under over alle under: Den ansvarlige for NRKs Supernytt gjorde noe vi sjelden opplever. Hun beklaget. Hun bekreftet at NRK-journalister skal være politisk nøytrale, og at Supernytts nyhetsanker gjorde en feil da hun uttalte seg om denne typen politikk. De hadde fått en lærepenge, men også litt reklame - på godt og vondt: Flere vil kanskje se på Supernytt når det lanseres over nyttår, men flere vil antagelig også vurdere programmet kritisk.
Det tror jeg både programmet, de som lager programmet og barna har godt av!
ARK for barn?
Jeg skal gi sendingene en sjanse, men jeg er skeptisk.
Jeg er bl.a. skeptisk til NRKs evne til å være politisk nøytral. Vi har allerede nok voksne som forsøker å oppdra barn og unge i typisk sosialdemokratisk ånd; til å klage på staten og kreve mer penger og "tiltak" av politikerne. Og vi har nok av journalister som ikke greier å skjule sine politiske sympatier og antipatier. Den tidligere nyhetssjefen i NRK, Gro Holm, gikk kanskje lengst, den gangen hun åpent ga sin støtte til en rødgrønn regjering.
Men nå er det altså barnas tur. Nyhetsankeret i barnas "Supernytt" heter Benedicte Bendiksen, er 27 år og antagelig bare en hårsbredd fra å bli superkjendis, i hvert fall blant barna, etter at hun debuterer som programleder for de nye nyhets- sendingene den 4. januar.
I denne uken ble hun intervjuet av Dagsavisen i sakens anledning. Der viser hun at hun har forstått at det stilles visse nøytralitetskrav til NRKs journalister. Hun forteller nemlig at hun gjerne kunne tenke seg å gå i demonstrasjonstog "mot urettferdighet" og "mot rasisme", men at NRK-ansatte ikke har lov til å gå i demonstrasjonstog.
På et par andre spørsmål holder hun seg imidlertid ikke tilbake. På spørsmål om hvilken politiker hun har størst sans for, svarer hun ikke Nelson Mandela, slik mange andre diplomatisk gjør, men Jens Stoltenberg. Grunnen er at "han er stødig og styrer Norge med god hånd".
Også når det gjelder EU er hun klar, for på spørsmål om hvorvidt Norge bør bli medlem, svarer hun både klart og retorisk: "Nei, hvorfor skal vi det? Har vi det ikke bra som vi har det nå?" Og som hun så viselig legger til: "Vi er jo medlem av så mye annet."
Dagsavisen stiller ikke noe oppfølgingsspørsmål, så hva alt det andre er, vet jeg ikke. Det kan vel antagelig dreie seg om både FN og Nordisk Råd, men det er ikke poenget her.
Poenget her er at NRK har skaffet seg enda en journalist som ikke greier å forholde seg nøytral, som tydeligvis står til venstre, og som umulig kan ha skjønt alvoret i NRKs samfunnsoppdrag. Når hun har oppfattet at det er forbudt å gå i demonstrasjonstog mot rasisme (sic!), men ikke forstått at hun ikke bør gi uttrykk for sine synspunkter på verken EU-medlemskap, konkrete politikere eller partier, så har hun skjønt fint lite.
Målgruppen til "Supernytt" er barn fra åtte til 12 år.
Stakkars barn.
En skikkelig drittjobb
En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.
Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen. Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.
Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.
Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.
Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.
Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?
Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.
Fjern ombudene
Siden har debatten om ombudenes rolle dukket opp med jevne mellomrom. Noen, som jeg, mener at ombudene er altfor politiske og aktivistiske, og at det ikke er forenelig med rollen som statlig nøytralt ombud. De som mener det, har typisk vært folk på den politiske høyresiden. Andre mener det motsatte; at f.eks. likestillingsombudet bør bli mye mer aktivistisk og politisk - og det er et synspunkt som typisk har vært fremmet av folk på venstresiden.
Men nå blir det kanskje bevegelse i debatten, for nå har sosiolog, forsker og påtroppende redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, Cahtrine Holst, meldt seg på i debatten. Hun er erklært sosialist og aktiv i SV, men betrakter seg samtidig som liberal. Og det er kanskje dette som har ført til at hun har inntatt "høyresidens" standpunkt i debatten.
Til Klassekampen 4.november sier hun: "Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal ha den type statlige mene- og synseombud som skal gi enkelte synspunkter godkjentstempel og andre ikke. (....) Jeg reagerer på at vi har et ombud som blander seg inn i debatten og forsøker å definere hva det egentlig vil si å være for likestilling (...) Den politiske diskusjonen skal først og fremst foregå mellom borgerne, de folkevalgte, og demokratiske organisasjoner".
Stort bedre kan det vel neppe sies. Holst kommer med en større artikkel om temaet i neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. La oss håpe at den kan få fart i en seriøs debatt om ombudenes rolle. Enten bør de fjernes - eller så må mandatet eller praktiseringen av ombudsrollen endres.
Frp i Sverige
I går fikk jeg en mail fra en svensk liberaler og blogger, Fredrik Segerfeldt, som har havnet i en debatt om hva slags parti Fremskrittspartiet egentlig er - etter at Siv Jensen forleden besøkte Sverige. Til slutt valgte han å sende en mail til meg, og her er resultatet:
http://www.metrobloggen.se/jsp/public/permalink.jsp?article=19.12842808
PS: Jeg skrev at Frp også har en annen innvandringpolitikk enn de andre partiene, men det har falt ut.
Bjarne Håkon Hanssen og norsk presse
Bevare meg vel. Det som startet med en helt legitim debatt om sentrale politikeres overgang fra regjering til arbeidslivet, er nå i ferd med å gå helt av skaftet. I hovedrollen er skinnhellige journalister som oppfører seg som om Hanssen er en slags kjeltring, mens de selv er rene og ordentlige mennesker, med kofferten full av integritet. Hanssen får gransket sine mulige motiver med lupe, men som vanlig er det ingen som spør om pressens motiver.
Så la oss bare rekapitulere: Bjarne Håkon Hanssen har ikke startet i sin nye jobb. Hans fremtidige kolleger har, i Hanssens reisefravær, sagt at han selvsagt er forberedt både på å bli ilagt karantene og saksforbud. Vi vet også at han har tatt kontakt med Karanteneutvalgets leder og varslet at han vil ta nærmere kontakt.
Kritikerne henger seg nå opp i to ting: Det ene er at det er blitt kjent hvor Hanssen skal begynne å jobbe, og at noen på hans fremtidige arbeidsplass har falt for fristelsen til å skryte av dette, bl.a. på selskapets hjemmeside. Er det en stor synd? Er det ikke bedre at vi vet hvor han skal begynne enn at vi ikke vet det?
Andre mener at den såkalte pr-bransjen burde vært forbudt område for en tidligere statsråd - eller i hvert fall at han burde vente mye lenger med å tiltre enn karantenereglene tilsier. I praksis betyr dette at vi må få nye regler, der eks-politikere gis yrkesforbud i visse, nærmere bestemte deler av arbeidslivet - eller at karantenereglene gjøres mye mer omfattende enn de er i dag.
Arne Strand, som alltid vet svaret på alt, mener at Hanssens oppførsel leder til politikerforakt. Jeg tror snarere at Strands oppfatninger leder til politikerflukt. Bjarne Håkon Hanssen har vært en populær og avholdt statsråd. Hvorfor er det ingen som nå kommer på den tanke at Hanssen simpelthen er et ordentlig menneske som er i stand til å håndtere overgangen til arbeidslivet på en god måte?
Selv er jeg ingen stor beundrer av kommunikasjonsbransjen. Den tar seg svært godt betalt for mange ganske alminnelige råd. Samtidig forstår jeg at mange etter hvert kan være livredde for å nærme seg pressen og det offentlige rom på egen hånd. Hanssen-saken er i seg selv en god illustrasjon på det, for hvem kan tenke seg å få den behandlingen Hanssen nå får - for det som så langt bare er synserier fra pressens side?
Men mange i pressen fremmer også myter og misforståelser om hva disse byråene gjør. De driver ikke primært med lobbying, og det er ikke sikkert at det er så stor etterspørsel etter innside-informasjon som pressen innbiller seg. Mange har antagelig behov for elementær samfunnskunnskap, som f.eks. å forstå saksgangen i forvaltningen - og for enkle råd om hvordan man kan presentere et budskap og/eller nærme seg pressen. Å hevde at Hanssen ikke har kompetanse til å gjøre en eventuell jobb i kommunikasjonsbransjen, slik Arne Strand prøver seg på, er rett og slett bare smålig og utroverdig.
For selvsagt har Hanssen masse kompetanse som kan være til nytte i kommunikasjonsbransjen. Problemet for politikere er snarere ofte at det bare er denne kompetansen som blir etterspurt: Politisk virksomhet er så lite verdsatt og ofte så lite forstått, at det ikke alltid, eller med en gang, er så store muligheter i arbeidslivet for en statsråd som går av. Så skal han eller hun skape sin egen arbeidsplass, kanskje i stedet for å heve langvarig ventelønn, er derfor kommunikasjonsbransjen et helt naturlig alternativ.
Så ærlig talt: Stopp jakten på Bjarne Håkon Hanssen. La han komme hjem og snakke med Karanteneutvalget og få sine instrukser der. Deretter kan han heve sin lønn mens han går tur i skogen - til han får lov til å begynne i ny jobb og tjene sine egne penger.
Men treffer han en i skogen som spør han om et råd, f.eks. om hva en stortingsinnstilling er, om hva som kjennetegner en god tale eller hvordan man kontakter en journalist - ja, så er det fritt frem for Hanssen å gi sine råd.
Det er faktisk helt lovlig.
