Aftenposten hadde i går en leder med et godt budskap: Det er bred støtte til Kunnskapsløftet, og det er bra.

Jeg er enig med Aftenposten: Det er bred støtte til Kunnskapsløftet, selv åtte år etter at det ble vedtatt, og det er veldig bra. Mye tyder på at evalueringen av reformen i hovedsak vil være positiv, hvilket i så fall vil kunne skille den fra reformene på 90-tallet, som fikk mye "pepper" av forskerne.

Det er likevel enkelte ting ved Aftenpostens kommentarer om skole som forundrer meg, og det gjelder også denne lederen. Skribenten formidler noen "godtkjøpsmyter" som ikke kler en avis som Aftenposten. La meg gi noen eksempler:

Aftenposten skriver: "Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) har nå varslet en full gjennomgåelse av Kunnskapsløftet." 

Realiteten er at alle store reformer i Norge nærmest automatisk blir gjenstand for en forskningsbasert evaluering, hvilket selvsagt også gjelder Kunnskapsløftet. Gjennomgangen er derfor varslet for mange år siden og skal snart avsluttes. Forskerne legger frem sine resultater i sommer. At vedkommende minister deretter, ved en passende anledning, oppsummerer i et dokument som (formelt sett) også når Stortinget, er "business as usual".

Aftenposten skriver: "Halvorsen har tidligere gjort det klart at hun ikke har noen store reformer på beddingen. Justeringer og korrigeringer, ikke omkalfaltrende endringer, har vært hennes hovedparole etter at hun overtok som kunnskapsminister i 2009. Det har vært klokt at hun på denne måten har lyttet til ropet fra skolen om arbeidsro."

Dette er en merkelig vurdering. Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004 med bredt flertall, og det ble iverksatt fra 2006. Men dermed er det jo meningsløst å snakke om en ny reform i SVs regjeringstid. Ingen har vært inne på at det ville være mulig eller lurt å lansere en ny reform før den forrige har fått virke, og derfor er mangelen på "omkalfatrende endringer"  hverken noe å rose eller kritisere. Det er selvsagt at de rødgrønne ikke har fremmet en ny reform. For øvrig er "ropet" som Aftenposten skriver om, også en slags myte: Ofte "ropes" det ikke på mindre reform, men på mer reform, og Kunnskapsløftet ble stort sett svært godt mottatt av bl.a. Utdanningsforbundet og Lektorlaget, som er lærernes organisasjoner.

Aftenposten skriver: "Vidløftige planer og svakt funderte skolereformer har det vært nok av opp gjennom årene".

Det er sikkert mye å kritisere tidligere skolereformer for. Men at de har vært så mange, skjønner jeg ikke. I nyere tid vet jeg om M87 (som gjaldt grunnskolen), R97 (som gjaldt grunnskolen), R94 (som gjaldt videregående) og Kunnskapsløftet 06 (som gjaldt grunnskole og videregående opplæring). En omstilling ca. hvert tiende år er ikke oppsiktsvekkende, hverken målt mot arbeidslivet for øvrig eller skolen i andre land.

For øvrig varslet jeg selv, da Kunnskapsløftet ble lansert i 2004, at tiden for de store reformer var over, og at det heretter ville være snakk om "justeringer og korrigeringer", slik tendensen var også i andre land. Ingen på Stortinget protesterte på denne vurderingen.

Aftenposten skriver: "Utfordringene (for yrkesfagene) stammer fra tiden før Kunnskapsløftet, men reformen forsterket noen av problemene."

Dette er feil. Reformen "forsterket" ikke problemene, men gikk muligens ikke langt nok i å løse problemene. Jeg skriver "muligens" her, fordi det er helt klart at mange mener at reformen gikk langt nok, og at det er Kristin Halvorsens manglende oppfølging og gjennomføring som fører til at det fortsatt er store problemer.

Aftenposten skriver: "Selve bærebjelkene i Kunnskapsløftet, med større læringstrykk, mer vekt på grunnleggende ferdigheter og styrking av læreren...." er det nemlig bred enighet om."

Ja, det er forhåpentligvis enighet om dette nå. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremlagt, mente SV at satsingen på grunnleggende ferdigheter var uttrykk for et "foreldet kunnskapssyn".

Aftenposten skriver: "De stadige kontroversene mellom Kristin Halvorsen og Oslos skolebyråd Torger Ødegaard kan gi inntrykk av et uoverstigelig gap (...) Stridighetene skyldes ofte Ødegaards behov for å ri egne kjepphester.."

Har Aftenposten undersøkt om forklaringen kan være tvert om? Kan forklaringen f.eks. være at Oslo kommune i svært stor grad følger opp Kunnskapsløftet og intensjonene i reformen, mens kunnskapsministeren i praksis saboterer og/eller "snakker ned" reformen eller interesserer seg mest for mindre viktige ting? Og hvis det er tilfellet: Hva er da resultatet i andre, mindre "energiske" kommuner, som kunne trenge kunnskapsministerens engasjement og driv for Kunnskapsløftet og ikke bare mot Torger Ødegaard?  

Jeg er selvsagt glad for at Aftenposten synes å være positiv til Kunnskapsløftet. Jeg ville vært enda gladere, dersom Aftenposten også satte seg mer inn i norsk skolepolitikk. Avisen hadde plagsomt gode journalister på dette feltet da jeg var minister, men nå virker ikke avisen like oppdatert.

Det bør Aftenposten gjøre noe med!

Det har igjen oppstått debatt om sidemålets plass i norsk skole. Men hva er det man diskuterer?

Alle er enige om at nynorsk og bokmål er to likestilte målformer i Norge.  Alle er også enige om at elevene selv skal kunne velge om de vil ha nynorsk eller bokmål som hovedmål, og alle er enige om at de også skal ha opplæring i sidemål.

Det diskusjonen dreier seg om, er innholdet i sidemålsopplæringen: Skal skriftlig sidemålsopplæring være obligatorisk, skal det være egne eksamener, og skal det gis egne karakterer i sidemål?

Sidemålet, som oftest nynorsk, er ikke et fag, det er en del av norskfaget.  Bokmål og nynorsk er like viktig, men etter min oppfatning er ikke hovedmål og sidemål like viktig. Det er viktigere at elevene tilegner seg tilstrekkelige ferdigheter i sitt hovedmål enn i sitt sidemål. Derfor tror jeg det aller beste man kan gjøre for nynorsken, er å sørge for at de som har det som hovedmål, virkelig bruker det og er glad i det, slik at det  også i fremtiden vil skrives gode tekster og god litteratur på nynorsk.

Mange snakker om nynorsk som om det er et fremmedspråk. Lett retorisk sies det derfor at de som er for at elevene lærer seg flere fremmedspråk, og skjønner at det krever hardt arbeid, også må skjønne at det samme gjelder nynorsken. Senest på NRKs Aktuelt i kveld sammenlignet Edvard Hoem arbeidet med "sterke verb" i nynorsk og i fremmedspråk.

Men denne sammeligningen holder ikke. Nynorsk er ikke et fremmedspråk, det er en variant av det norske språket. Det er riktig nok et språk som er forskjellig fra bokmål, men det er samtidig så likt at det er vanskelig å lære hva som er forskjellig.  Men det vesentlige er dette: En bokmåls- og en nynorskbruker forstår hverandre utmerket - uten å endre sitt eget språk. De kan kommunisere uten å ta i bruk den annens språk og ved å bruke sitt eget.  Slik er det ikke med fremmedspråkene. En franskmann og en nordmann kan ikke kommunisere med hverandre medmindre den ene snakker den annens språk - eller de snakker et tredje språk som begge forstår. Skal elevene utvide sin horisont, burde de derfor lest ett fremmedspråk til fremfor å lære seg mer skriftlig sidemål.

Det er ytterligere problemer med sidemålet - i praksis nynorsk. Vi lever i dag i et helt annet samfunn enn for bare noen få tiår siden. Vi er blitt et flerkulturelt samfunn og har fått mange innvandrere til Norge. Alle er enige om at språk er svært viktig for integreringen. Norsk er vanskelig, og de fleste forstår derfor at det er i overkant "kravstort" å be innvandrere lære to varianter av det samme språket når det ikke er nødvendig for å kunne kommunisere, utdanne seg og arbeide. Derfor slipper mange innvandrere unna sidemålet - i praksis som regel nynorsk. Formelt sett stenger det dem ute fra stillinger i forvaltningen, der det er krav om å beherske begge målformer. Men siden forvaltningen også har fått beskjed om å rekruttere innvandrere, fører dette til "juks": Man ser gjennom fingrene med kravene til å beherske begge målformer, og det gjør ingenting: Svært mange av de innfødte arbeidstakerne har også glemt sine sidemålskunnskaper.

For å oppsummere:

Det er fagtrengsel i norsk skole, og særlig norskfaget er overbelastet. Det må altså prioriteres.

En stor andel elever tilegner seg ikke tilstrekkelige grunnleggende lese- og skriveferdigheter i sitt hovedmål i løpet av ti års obligatorisk skolegang.  Lese- og skriveferdighetene er svakest blant dem som har nynorsk som hovedmål.

Dagens sidemålsopplæring er problematisk, spesielt for elever som har nynorsk som sidemål. De oppnår svakere resultater enn i hovedmålet, og mange elever har svært negative holdninger til nynorsk.

Det aller viktigst er at alle elever lærer seg å lese og skrive godt norsk, dvs. at det er viktigst å styrke hovedmålet.

Aftenposten kan i dag fortelle at både FrP, Høyre og KrF skal "slipe vekk" de skarpe kantene i arbeidslivspolitikken. Bare Venstre står fast på de standpunktene partiet har hatt før, noe Aftenposten omtaler som å ligge "til høyre for Høyre".

Hva partiene rent konkret vil bestemme seg for, er fortsatt uklart. Det pågår et arbeid i forbindelse med arbeidslivsmeldingen Regjeringen har fremlagt. Det var en melding blottet for forslag, så det er lite å ta stilling til. De borgerlige partiene må eventuelt selv utforme sin egen politikk.

Civita har nylig vist at Norge står overfor store utfordringer på velferdsområdet. Eldrebølgen skal finansieres. Det er et stort behov for arbeidskraft, bl.a. i helse- og omsorgssektoren.

Spørsmålet politikerne må tenke over, er hvor vi skal få denne arbeidskraften fra. Det finnes flere muligheter, og selv er jeg positiv til alle:

* Vi kan øke arbeidsinnvandringen kraftig.

* Vi kan mobilisere flere av dem som i dag står utenfor arbeidsmarkedet og er trygdemottakere.

* Vi kan sørge for at vi organiserer og tilrettelegger arbeidslivet på en måte som gjør at vi får mest mulig ut av den arbeidskraften vi har.

* Vi kan "tvinge" studentene til å bli raskere ferdig med skolegang og studier, slik at vi kan nyte godt av dem i arbeidsmarkedet.

Problemet med disse tiltakene er at for mange partier er uvillige til å ta i bruk de nødvendige virkemidlene for å få dette til.

Ingen har planer om en kraftig økning i arbeidsinnvandringen, men vi kan jo, egoistisk sett, håpe at det kommer flere fra land i Europa som nå har høy arbeidsledighet.

Ingen har planer om å gjøre noe med sykelønnsordningen. Det skal flikkes litt på ordninger som gjør det ulønnsomt for uføretrygdede å jobbe litt, men det vil neppe bidra til veldig stor tilførsel av arbeidskraft.

Bare Venstre ser ut til å ha planer om å lette adgangen til midlertidig arbeid, som kan føre til at flere - f.eks. innvandrere og funksjonshemmede - får innpass på arbeidsmarkedet og kan bidra med verdifull arbeidskraft.

Og når det gjelder arbeidstidsreglene, tyder Aftenpostens oppslag på at de borgerlige partiene vil nøye seg med å tilbakeføre retten til å godkjenne avvikende arbeidstidsavtaler til Arbeidstilsynet.

Men hvorfor ikke la partene i arbeidslivet selv avgjøre avvikende arbeidstidsordninger lokalt? Hvorfor må det godkjennes på høyere hold - hvis avtalen ligger innenfor lovens grenser og begge parter er enig?

Arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven er helt i utakt med det virkelige arbeidslivet. Det viser bl.a. en rapport fra Civita, som vi nylig har lansert. Der skisserer vi også en alternativ modell til den de borgerlige partiene nå vurderer.

Det er to grunner til at det er behov for reformer i arbeidslivet, dvs. i Arbeidsmiljøloven og i en del avtaler som sentrale fagforbund har forhandlet frem:

Folk trenger og ønsker større fleksibilitet i arbeidslivet, bl.a. av hensyn til ønsker og behov i familieliv og fritid.

Norge trenger mer arbeidskraft, og da må vi mobilisere alle som kan og vil - og utnytte den arbeidskraften vi har, på en mest mulig effektiv måte.

I dag fremlegges Europautredningen. Den vil vise det de fleste av oss visste fra før:

* Omfanget av norsk EU-tilpasning er meget stort. Siden 1992 har Norge overtatt over 6000 nye EU-rettsakter gjennom EØS.

* Norsk tilknytning til EU skjer ikke bare gjennom EØS-avtalen. Norge har i tillegg inngått en rekke andre avtaler på mange ulike politikkområder- til sammen 74 avtaler.

* Norge er mer knyttet til EU enn enkelte medlemsland er.

* Norge er ikke representert i de organer som treffer beslutninger i EU, dvs. at vi er uten stemmerett når nye regler utformes.

* Norges tilknytning preges av et demokratisk underskudd, siden vi i praksis hverken kan stille EU-politikerne eller EU-organene til ansvar eller unnlate å implementere EUs regelverk.

* Det er svært vanskelig for Norge å gjøre seg gjeldende i EU. Vi blir prioritert etter de 27 medlemslandene. Mitt tips er likevel at vi ikke utnytter det handlingsrommet vi faktisk har, godt nok. Sett fra Brussel, er Norge praktisk talt usynlig.

* Fra før vet vi at EU er ekstremt viktig for Norge, Europa og verden. Det fremgikk med all mulig tydelighet av den stortingsmeldingen om utenrikspolitikken som Regjeringen fremla for en stund siden.

Regjeringen skal nå legge frem en ny stortingsmelding og foreslå tiltak som kan bøte på de problemer EØS-utredningen avdekker. VI kan antagelig slå fast at løsningen hverken blir EU-medlemsskap eller en avvikling av EØS-avtalen. Sannsynligheten for at vi også i overskuelig fremtid vil bevare den tilknytningsformen vi har i dag, er derfor meget stor.

Det Norge bør gjøre, er å skaffe seg en Europaminister.

En egen Europaminister i UD, slik at dette departementet eventuelt får tre statsråder, vil bidra til å styrke arbeidet vis à vis EU. Det vil gjøre det lettere for Norge å ivareta sine interesser og forhåpentligvis også styrke informasjonen og debatten om Europasaker her hjemme. Det vil ikke frita de øvrige statsrådene for ansvar for å ivareta samarbeidet og relasjonene på deres respektive områder, men det vil styrke samordningsfunksjonen og gi oss et mer tilstedeværende og tydelig ansikt i EU.

Jeg har tidligere forsvart Regjeringens beslutning om å etablere en funksjon som samordningsminister, fordi statusen som minister gjør det lettere å fylle samordningsoppgavene med tyngde enn det er for en som "bare" er statssekretær. Også det nordiske samarbeidet samordnes via en minister - for tiden Rigmor Aaserud - som er nordisk samarbeidsminister.

Jonas Gahr Støre er flink, men selv Støre har bare 24 timer i døgnet, og han har ansvaret for et stort felt. Når EU er så ekstremt viktig for Norge som Regjeringen sier, vår tilknytning er så omfattende som EØS-utredningen viser, og vår innflytelse er så liten og vanskelig å gjøre gjeldende - ja, da fortjener feltet full oppmerksomhet fra en egen statsråd.

Også enkelte medlemsland, bl.a. våre nærmeste naboer, har en egen Europaminister.

Når de trenger det, trenger vi det!

I morges våknet vi til nyheten om at kvinner blir sjikanert, truet og sex-trakassert når de engasjerer seg i offentlig debatt. På nrk.no ligger det akkurat nå ute en sak med bilde av Stortinget under overskriften "Tør du å velge inn datteren din her?". Ifølge NRK må en kvinnelig politiker "regne med" grov seksuell sjikane, og det gjelder ikke bare politikere. Også kvinnelige forskere og næringslivsledere blir truet og sjikanert, og flere har visstnok trukket seg fra den offentlige debatten fordi de ikke orker å motta slike tilbakemeldinger. Ifølge NRK er sjikane "hverdagskost" -  og kvinnelige samfunnsdebattanter opplever "ofte" seksuell trakassering.

De kvinnene som uttaler seg, er Inga Marte Thorkildsen (SV), Mette Hanekamhaug (FrP) og Heidi Nordby Lunde (H). Sistnevnte mener at det er et demokratisk problem, og likestillingsombudet er enig: Hun sier at det er "helt uakseptabelt at kvinner som trer inn på den offentlige arena, blir grovt seksuelt trakassert", og at "samfunnet må ta debatten". De tre politikerne mener at det er viktig at kvinner i offentligheten er åpne og snakker om sjikanen de møter. Det er for øvrig ikke første gang Nordby Lunde eller Thorkildsen uttaler seg om dette temaet.

Siden jeg selv er kvinne og samfunnsdebattant, og har vært det i ca. 30 år, vil jeg gjerne delta i debatten.

Jeg syns det er grunn til å nyansere bildet. Jeg har selvsagt ingen grunn til å tvile på det disse tre kvinnene sier. Jeg mener, i likhet med likestillingsombudet, at det er uakseptabelt at de blir sjikanert, truet og trakassert.

Men samtidig mener jeg det er feil å skape inntrykk av at dette er et veldig stort generelt problem, at det gjelder for alle kvinner som deltar i samfunnsdebatten, at det er "farlig" for en ung kvinne å bli stortingsrepresentant, at det er mye verre enn før, og/eller at kvinnelige debattanter blir sjikanert eller truet mye mer enn menn. Jeg tror ikke vi (eller NRK i dette tilfellet) har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å kunne hevde noe slikt eller for å etterlate inntrykk av at det er slik.

Det er for tiden ikke mulig å høre NRKs sendinger om igjen. Men på nettet skriver NRK at de "har snakket med flere kvinnelige stortingsrepresentanter og andre kvinner som er med i det offentlige ordskiftet, og (at) bildet de tegner er dystert".

Jeg vet ikke hvor mange eller hvem NRK har snakket med. Men siden jeg reagerte med litt undring på NRKs oppslag i dag, slik jeg også har reagert på tilsvarende oppslag tidligere, bestemte jeg meg for å gjøre min egen lille undersøkelse og finne ut om det bare er jeg som ikke kjenner meg helt igjen, eller om det finnes flere kvinnelige samfunnsdebattanter som har det som meg.

For her er mitt inntrykk:

Det er selvsagt mye lettere i dag, rent teknologisk, å henvende seg til fremmede og kjente personer, siden det kan skje pr sms, epost og i nettkommentarer. Og som alle vet: Det finnes mye rart og grovt på nettet. Spørsmålet er likevel om de direkte henvendelsene vi får, er så mange flere og grovere enn før og så mye verre enn de mannlige samfunnsdebattanter får?

Jeg tviler litt på det. Ubehagelige henvendelser kommer i rykk og napp, avhengig av hvor synlig man er og hvilke saker man engasjerer seg i. Innvandring og homofili, f.eks., er "klassikere" og utløser alltid flere merkelige og kanskje sjikanøse henvendelser enn om man f.eks. diskuterer Statoil eller merverdiavgiften. Men det er ikke et nytt fenomen, og henvendelsene er som regel helt ufarlige - ofte skrevet av personer som ikke har mye makt, slik det ble antydet på NRK i dag, men tvert om. Mange fremstår som klossete, ubehjelpelige, ustabile og/eller barske når de er på trygg avstand og kanskje til og med opptrer anonymt. En sjelden gang er henvendelsene av en så ubehagelig eller alvorlig art at man må gå til politiet. Det har jeg selv gjort, og det har mange andre gjort.

Men som sagt: Jeg syns ikke jeg mottar mye trusler eller sjikane. Det er (hvis vi unntar nettkommentarene) også vanskelig å påstå at det er mer enn før eller verre enn før - og det er også vanskelig å påstå at dette i større grad rammer kvinner enn menn. Menn opplever antagelig mindre sex-trakassering, men annen trakassering er jo heller ikke morsomt, så kanskje er det like ille å være en profilert mann som det er å være profilert kvinne?

Alt oppsummert går det utmerket godt an å være kvinnelig samfunnsdebattant. Man får stort sett mange flere positive enn negative tilbakemeldinger, og det er overhodet ikke vanlig å bli truet til taushet, slik det ble snakket om på NRK i dag. Trusler og sjikane er ikke "hverdagskost" for de fleste.

Dette er altså hva jeg selv har tenkt, men hittil ikke har sagt. Jeg har ikke sagt det, bl.a. fordi jeg har vært litt redd for at det ville bli oppfattet som usolidarisk overfor de kvinnene som blir sjikanert, og som uttaler seg om det. Men nå er vi altså oppfordret til å være åpne, og det må vel også gjelde dem som ikke er så hardt rammet av sjikane.

For å være på den sikre siden foretok jeg dessuten, som nevnt, min egen lille "meningsmåling" i dag. Jeg har i dag kontaktet i alt 15 kvinnelige politikere, forskere, organisasjons- og næringslivsledere som er aktive og godt synlige i den offentlige debatten for å høre hva deres erfaringer er. 11 av dem  har så langt svart, og bildet de tegner, er overhodet ikke dystert.

Svarene er nokså like.

En har mottatt "svært lite sjikane på epost og har aldri opplevd trusler" og mener at det ikke er mer enn før. En annen "opplever dette svært sjelden", og en tredje spør seg selv om hun i det hele tatt "opplever dette?". En fjerde får stort sett positive tilbakemeldinger og "få, hvis noen, truende reaksjoner (..) fra ubalanserte personer". En sier at hun ikke vet "hvor (NRK) får det fra", en annen sier at hun "egentlig ikke noen gang (har) mottatt trusler eller sjikane", og atter en sier at hun "ikke har sett noen negativ utvikling i de årene jeg har vært ute i samfunnsdebatten". "Dette har aldri vært et problem for meg", sier en, som mener at det er flott at jeg vil skrive om det, fordi måten dette blir fremstilt på, "stakkarsliggjør" kvinner. En har fått ganske mange ubehagelige henvendelser i tilknytning til sensitive debatter for en del år tilbake, men har bare "vært utsatt for virkelige trusler én gang". Den siste som har svart, sier at hun har "ingen slike erfaringer i det hele tatt".

Jeg skriver ikke dette for å redusere alvoret i de erfaringer Thorkildsen, Hanekamhaug eller Nordby Lunde har gjort seg.

Men jeg syns det er riktig å nyansere bildet.

Kvinner behøver ikke å være redde for å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Hvis man var i det konspiratoriske hjørnet, ville man kanskje tro at NRK hadde lagt en plan for inngangen til det nye året.

Først holder statsministeren sin nyttårstale. Det var en tale man nærmest på forhånd visste ville få en god karakter og bli oppfattet som samlende, og slik ble det: Alle opposisjonslederne syns det var en god tale. Aftenposten syns det var en sterk og viktig tale - ja, faktisk blant de beste statsministeren har holdt. Lederne i ungdomspartiene vil alle følge statsministerens oppfordring og bli "digitale nabokjerringer" på nett. Og retorikkeksperter mener at statsministeren talte som en konge og fremsto som en statsleder, og at han ga oss "perspektiv for hvordan vi skal forstå oss selv og verden". Det var ikke en partipolitisk tale, men en tale som forsøkte å "skape et felles vi" ifølge en retorikkekspert.

Intet mindre, altså. Vi kan alle prise oss lykkelige over at vi har en så gudbenådet og dyktig statsminister - høyt hevet over partipolitikkens små og latterlige trivialiteter.

Men så er det over til den politiske hverdagen. I årets første Politisk kvarter er det tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, Per-Arne Bjerke, som har regien - og da er temaet kaoset og bråket på borgerlig side. Og kontrasten skal muligens virke slående: Mens vi har en trygg, stabil og veltalende statsminister som ikke gidder å krangle med noen, er de borgerlige partilederne smålige og evig kjeklende, både om bagateller og om saker det faktisk er uenighet om, og som journalistene gjerne fremstiller som uoverstigelige uenigheter.

Jeg tenkte i mitt stille sinn: Skal virkelig NRK holde på med dette i nesten to år til? Har de virkelig ikke fått med seg det klare budskapet de fire borgerlige partiene forlengst har kommet med? Hvis ikke, kan det gjerne gjentas her:

* Høyres førsteprioritet er å forhandle med alle de tre andre borgerlige partiene om å danne regjering. Men Høyre kommer ikke til å blande seg inn i de interne prosessene enkelte av de andre partiene skal igjennom før de bestemmer seg.

* FrPs førsteprioritet er den samme som Høyres, nemlig forhandlinger med alle de tre andre partiene.

* I Venstre og KrF pågår det prosesser, som skal danne grunnlag for å fatte en klar beslutning om hvor partiene står før valget i 2013, og intensjonen er å gjøre det i god tid. Ett utfall kan være at Venstre og KrF inntar den samme holdning som Høyre og FrP, nemlig at de vil forhandle med alle de andre partiene, hvis det blir borgerlig flertall. Et annet mulig utfall kan være at de garanterer at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Og et tredje mulig (men etter min mening svært usannsynlig) utfall kan selvsagt også være at f.eks. KrF bestemmer seg for å samarbeide med de rødgrønne partiene i stedet.

Det er selvsagt også mulig å tenke seg andre varianter av disse utfallene - ingen kan vite noe sikkert om det før prosessene er avsluttet. Poenget er at det ikke er noen vits i å mase om dette nå. Det har ingen verdi for lytterne, selv om noen sikkert tror at det har en verdi for de rødgrønne, som selvsagt håper å tjene på det mange kaller borgerlig "rot".

Per-Arne Bjerke forsøkte så godt han kunne å så splid mellom de tre partiene. Han hadde imidlertid  tre rolige representanter for henholdsvis Høyre, KrF og FrP i studio, nemlig Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Kjetil Solvik Olsen - så han greide hverken å vippe dem av pinnen eller å lure dem "utpå". Bjerke understreket gang på gang hvor vanskelig det ville bli for de borgerlige partiene å bli enige, men ingen av dem som deltok i debatten, virket så veldig skremt.

Det er klart det blir mye å forhandle om, hvis de fire partiene setter seg sammen. Alle må, slik det ble sagt i dag, gi og ta. Men dette er jo ikke akkurat noe nytt i norsk politikk, så umulig er det ikke. For sannheten er at de fire partiene nærmer seg hverandre - både i det praktiske arbeidet i Stortinget, i måten de snakker til og om hverandre på og i mange viktige politiske saker.

Det irriterer kanskje enkelte journalister, men la oss likevel slippe lett hysteriske debatter om "borgerlig kaos" før det eventuelt er kaos.

I kveld ble jeg oppringt av VG, som lurte på hva jeg mente om begrepet "samholdskraft".

Begrepet er nylig lansert av Arbeiderpartiet, som har fått Jonas Gahr Støre til å lede et utvalg som skal arbeide med (og sannsynligvis foreslå tiltak som kan styrke) "samholdskraften".

VG lurte på om jeg fikk assosiasjoner til Jaglands norske hus og den oppstyltede nytalen som preget mye av hans prosjekt.

Men det var ikke det som slo meg da jeg for noen dager siden første gang hørte ordet "samholdskraft".

Det som slo meg, var at Arbeiderpartiet nå hadde gjort forsøk på å oversette det danske begrepet "sammenhængskraft".  Oversettelsen er kanskje ikke helt vellykket, for samhold betyr ikke det samme som sammenheng, men alt tyder på at Støre kommer til å forsøke å definere "samholdskraft" omtrent på samme måte som danskene definerer "sammenhengskraft".  Det dreier seg om sosiale nettverk, tillit og normer. Begrepet er blitt veldig mye brukt i forbindelse med debatter om innvandring, nasjonalisme og globalisering, men har vel først og fremst vært et kodeord for mange innvandringsskeptikere i Danmark. Om Støre har fått med seg det, vet jeg ikke.

I Aftenposten i dag skriver Støre at det "å gjenkjenne og ville tilhøre et "vi" er avgjørende for det jeg vil kalle samfunnets samholdskraft" - og at "spørsmålet er om politikken kan understøtte dette fellesskapet".

Jeg må ærlig innrømme at jeg av og til syns det er vanskelig å forstå hva Støre mener når han gir seg hen til den innenrikspolitiske debatten. Han stiller mange spørsmål og gir få svar, og han skriver av og til ting jeg syns virker nokså svevende.

Forstått i beste mening mener jeg likevel han reiser en viktig debatt: Hvordan kan vi styrke fellesskapet i et samfunn som preges av stadig mer mangfold?

Støre selv gir ingen svar - han nevner både sivilsamfunnet og staten - men kronikken kulminerer i to problematiske "teser":

For det første skriver Støre at "siden 1980 har det politiske ordskiftet i vestlig politikk nesten samstemt snakket ned staten og det offentlige ansvaret". Dette er, etter min oppfatning, dels feil, dels unyansert.

Det er unyansert, fordi det ikke skiller mellom ulike deler av "vestlig politikk". I "vesten" er det minst tre tradisjoner der borgernes forhold til staten kommer til uttrykk. I de nordiske land har vi stor tro på staten som problemløser; i kontinental-Europa vektlegger man i større grad familien og i England/USA tror borgerne ofte mer på markedet (og Gud) enn på staten.

Men jeg mener det er direkte feil å si at staten er "snakket ned" de siste 30 år. Mange land har liberalisert tidligere regulerte markeder og tatt markedsmekanismer i bruk i offentlig sektor, men staten er i dag større enn for 30 år siden, og den har  et større ansvar for borgernes velferd. Dette er en utvikling praktisk alle partier og politikere har vært med på.

For det annet virker det som om Støre ikke skiller mellom staten og samfunnet. Eller, for å være ærlig, jeg vet ikke om han gjør det. Følgende formulering etterlater i hvert fall spørsmål hos meg: "Debatten vil komme om visjonen for staten, det offentlige og hvordan vi utvikler politikk som møter og styrker opplevelsen av "vi". I demokratiet kommer dette nedenfra, fra sivilsamfunnet, men møter en samlende opplevelse av tilhørighet i, ja, nettopp samfunnet, "such a thing as a society"." (Mine uthevninger)

Som sagt: Det er ikke lett å forstå hva dette betyr. Under alle omstendigheter er det viktig å forstå forskjellen på staten og sivilsamfunnet, hvis man skal greie å utvikle politikk for å styrke dem. Man må bl.a. forstå at sivilsamfunnet ikke bare kan holdes oppe av staten, men også kan trykkes ned. Omfang og innretning på politikken kan altså være helt avgjørende for om sivilsamfunnet er vitalt, uavhengig og fritt. Etter min mening er et fritt og sterkt sivilsamfunn en forutsetning for den maktbalansen som kjennetegner et demokrati.

Hovedproblemet med kronikken er likevel et helt annet. Den drøfter overhodet ikke de til dels dyptgripende og veldig prinsipielle politiske skillene i synet på sivilsamfunnets betydning og rolle i samfunnet. Støre ser tydeligvis heller ikke hvordan Arbeiderpartiets tilsynelatende inkluderende retorikk i praksis brukes på en snever og ekskluderende måte.

For å ta det siste først, og jeg gjør det kort, siden jeg har skrevet om det før: Arbeiderpartiets bruk av begreper som "fellesskap" og "solidaritet" er svært ofte meget snevert definert - til å bety "staten" eller "det offentlige" - og "skatt".

Det virker ekskluderende på to måter: Før det første ekskluderer det alle som ikke er enig med Arbeiderpartiet i sak. Den som er for et lavere skattenivå, for eksempel, er pr definisjon ikke solidarisk. Og de som ikke er enig i at "fellesskapet" - les: staten - skal ha ansvaret for en viss oppgave, er "mot" fellesskapet.

For det annet ekskluderer det alle som har en annen forståelse av begrepet  "fellesskap", eller som vil tilhøre andre fellesskap enn de Arbeiderpartiet har godkjent. Det blir vanskelig for dem som ser "fellesskap" som noe annet og mer enn bare staten når Arbeiderpartiet har monopolisert begrepet - og det er direkte ekskluderende overfor mennesker som har valgt "annerledes", som det sies, men som i virkeligheten bare tilhører andre og like verdifulle fellesskap som rødgrønne politikere gjør - som f.eks. en friskole. En elev på en friskole står, som vi vet, utenfor felles(skaps)skolen.

Sosialdemokratiske og borgerlige politikere har ulikt syn på sivilsamfunnets rolle i samfunnet. Venstresiden har en tendens til å se sivilsamfunnet som statens forlengede arm - noe som kan brukes i statens tjeneste, bare staten betaler for virksomheten. Det er et "supplement" til staten og betraktes med instrumentelle øyne. Sosialdemokrater er ofte svært lite opptatt av maktbalanse, maktspredning og autonomi.

Borgerlige politikere er dessverre også preget av denne sosialdemokratiske forståelsen av sivilsamfunnet, siden den har vært så dominerende. Men på sitt beste inntar de heldigvis en annen holdning, der de ser sivilsamfunnet som viktig for maktbalansen og mangfoldet, og der sivilsamfunnets aktører blir betraktet som likeverdige og som verdifulle, fordi de forfølger sine egne - og ikke statens - mål.

Det er den sosialdemokratiske forståelsen av sivilsamfunnet som har dominert norsk - og nordisk - politikk de seneste tiår. Det har gitt oss mye sivilsamfunn, men mye ufritt sivilsamfunn. Frivillige organisasjoner - og frie institusjoner som kirken, pressen, partiene, kulturen, akademia og forskningen - er sterkt "infisert" av staten - med penger, styring og "beskjeder" om hva de bør gjøre. Toleransen for radikal pluralisme er svært lav.

Man kan gjøre noe for å styrke sivilsamfunnet - hvis man vil. Man kan f.eks. unnlate å fjerne gaveforskningsordningen for private bidrag til forskning. Man kan vurdere skattestimulanser for pengeutdelende stiftelser. Man kan vurdere bedre fradragsordninger for gaver til frivillige organisasjoner. Man kan trekke staten ut av kirken. Og man kan vurdere om støtten til f.eks. partiene, pressen og kulturen gir oss et reelt mangfold eller bare et tilsynelatende mangfold, dvs. mer av det samme.

Støre etterlyser en artikkel av Karl Ove Knausgård om spørsmålene han reiser i kronikken.

Det kunne sikkert vært spennende, men jeg tror det hadde vært enda mer spennende om Støre selv skrev den artikkelen.

For hva svarer han selv på de spørsmålene han har reist?

Av til er det komisk, andre ganger bare trist, å høre venstresiden etterlyse et prosjekt den kan engasjere seg i. Det trengs visstnok en ny kurs, en fullstendig forandring og en "tredje vei". Men ingen aner hva forandringen består i eller hvor veien skal gå.

Et nytt eksempel på denne selvpiningen kunne vi høre i NRKs Søndagsavisen i går. Forfatteren Vigdis Hjorth (for øvrig en meget god forfatter) og den norske PEN-lederen Anders Heger var invitert i anledning av at Stéphane Hessels bestselger av en bok, Indignez-vous! - Bli indignert! - nå kommer på norsk.

Bokens norske tittel er Bli sint! - og den er, ifølge forlaget, "en oppfordring til alle unge om å tørre å tro at verden kan forandres til det bedre, og at vi må stå opp for det vi tror på."  Sagt på en annen måte: Boken er en appell til alle om å engasjere seg.

Det er tydelig at boken både er god å lese og gjør litt  vondt for venstresiden. Hjorth og Heger plages av at de ikke engasjerer seg nok, enda alle, ifølge Heger, "vet at det er noe grunnleggende gæern't i måten denne verden er skrudd sammen på". Kloden er, ifølge Heger, "i ferd med å gå i stykker, bl.a. på grunn av opprørende forskjellsbehandling av mennesker".

Vigdis Hjorth er enig og understreket hvor uutholdelig tilværelsen nå har blitt - nå når vi kan reise så mye og se de store forskjellene med våre egne øyne. Dermed blir det så påtrengende, så uutholdelig og så nedverdigende at det nesten er umulig å stenge det ute, selv om vi går hjem til oss selv. Og Hjorth og Heger har erfart det selv, fikk vi vite: Hun har akkurat vært i Afrika - han i Vietnam.

Jeg er veldig for engasjement. Jeg har igrunnen engasjert meg hele livet. Det er veldig mye som kan bli bedre i verden, og vi blir selvsagt aldri "ferdig" med å bygge det gode samfunn, slik noen på venstresiden ser ut til å tro. Det vil hele tiden være utfordringer og problemer, enten det gjelder relativt små utfordringer i vårt eget land (som f.eks. å sikre en bærekraftig velferdsmodell for fremtiden) - eller store globale utfordringer (som f.eks. klima, migrasjon, ubalanser i verdensøkonomien og fattigdom). Men at det er mulig å påstå at alt utvikler seg til det verre, og at kloden er i ferd med "gå i stykker", slik Hjorth og Heger etterlater inntrykk av, er veldig rart.

I store deler av Afrika, og ikke minst i Vietnam, er situasjonen enormt mye bedre enn den var for bare 10 år siden. Vietnam har vokst svært raskt lenge, mens det siste tiåret regnes for å være Afrikas tiår. I 2000 hadde The Economist en forside med tittelen "The hopeless continent". På forsiden av det siste nummeret, fra 3.desember 2011, står det "Africa rising" - mens lederartikkelen heter "The hopeful continent". Afrika har en reell sjanse til å følge i Asias fotspor, skriver magasinet.

Det som skjer, er i virkeligheten to ting: Velstanden i den fattige delen av verden øker, mens forskjellene mellom den rike og fattige delen av verden minker. Verdens "riksmannsklubb", f.eks. vurdert som OECD, får en stadig mindre andel av verdens samlede velstand - mens utviklingslandene får en stadig større del. De fattige landene vokser mer enn de rike.

Forskjellene mellom verdens land og regioner blir altså mindre.

Konsekvensene av denne utviklingen er at millioner av mennesker arbeider seg ut av fattigdom, at barnedødeligheten går ned, at helsestellet blir bedre, at levealderen går opp, at flere får skolegang, at middelklassen vokser,og at  flere land greier seg uten (mye) bistand, samtidig som det vokser frem stadig mer lønnsom næringsvirksomhet som skaper arbeidsplasser, vekst og utvikling.

Samtidig er det mer fred og mindre terror og drap på sivile enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det er også flere demokratier, færre militærkupp og færre brudd på menneskerettighetene enn da den kalde krigen tok slutt for ca. 20 år siden.

Alt dette leder til håp om en bedre fremtid. I ca. 400 år har vesten hatt et overtak på resten av verden når det gjelder å ha et optimistisk syn på fremtiden. Det er nå i ferd med å snu.  Ifølge Pew Research Institute (for ca et år siden) mente 87 prosent av kineserne, 50 prosent av brasilianerne og 45 prosent av inderne at landet deres beveget seg i riktig retning. De samme tallene for England, USA og Frankrike var henholdsvis 31, 30 og 26 prosent.

Nå er det ikke noe mål i seg selv at fremtiden skal bli mer dyster i Europa, og mange land på vårt kontinent har store problemer nå, bl.a. med høy ledighet blant unge. Men disse problemene må ikke få skygge for de enormt store fremskritt som gjøres i de landene som er aller verst stilt - eller som var verst stilt bare for kort tid tilbake.

Fremskrittene kommer fordi millioner av mennesker engasjerer seg - for å forbedre sitt eget liv eller andres. Engasjementet får utløp i politikk og frivillige organisasjoner, i næringsliv, forskning, migrasjon og alminnelig hardt arbeid. Nå, for eksempel, er svært mange intenst engasjert i å løse den økonomiske krisen i Europa. Det er ikke lett, men det er neppe heller umulig. Historien har heldigvis vist oss at problemer som er erkjent, også kan løses.

Det er merkelig hvor undervurdert dette hverdagsarbeidet og hverdagsengasjementet - og de gradvise forbedringene - er på venstresiden. Der etterlyser man hele tiden en total forandring, men når man ikke aner hva forandringen skal bestå i, henfaller man i stedet til passivitet.

For heller ikke i Søndagsavisen fremkom det egentlig noen løsning. Riktig nok er det så ille, ifølge Hjorth, at "man kjenner på et opprør" når man leser Hessels bok. Heger mente at vi må "gå inn i vår tid", og at "tiden for engasjement er tilbake", mens Hjorth til slutt etterlyste "direktøren for det hele" (sic!).

Han må nemlig "snakkes til", sa Hjorth - for så ille er det altså blitt.

Da det viste seg at det var en hvit, kristen nordmann fra Oslo vest som sto bak terroraksjonen 22.juli, følte mange en slags lettelse.

Jeg, og flere med meg, var lettet over at det ikke var en litt mørkere muslim som sto bak.  Ikke fordi terroraksjonen i seg selv ble mindre vanvittig av at det var Anders og ikke Ali som hadde forårsaket helvete for dem som ble berørt, men fordi vi følte at det ville bli litt lettere for samfunnsfellesskapet å bære konsekvensene av katastrofen. Følelsen var vel at Norge kunne komme til å utvikle seg til et samfunn preget av mistillit, fiendtlighet og ufrihet, dersom f.eks. islamister sto bak, og at det i særlig grad ville rammet norske muslimer. Den tanken var ikke til å bære.

Å føle lettelse etter et slikt terroranslag er nærmest pr definisjon paradoksalt. Men det forståelig.

På samme måte må det være lov å føle en viss lettelse over at terroristen muligens er alvorlig syk og ikke (bare) er en kaldblodig ekstremist. Det kan nemlig gjøre det litt lettere å leve med konsekvensene av katastrofen. Såvidt jeg har forstått psykologer, er det mange som mener at det kan være enklere, tross alt, å bære et tap av kjære som følge av naturlige katastrofer enn av onde handlinger. Breiviks handlinger var naturligvis onde, men hvis de kan forklares med at han var syk, blir de også en slags naturkatastrofe vi kanskje ikke kunne verget oss mot. Breivik kan, i beste fall, ha vært en svært syk mann på jakt etter en hvilken som helst sak.

I NRKs Aktuelt i kveld var spørsmålet om vi etter dette, dvs. etter at Breivik av rettspsykiaterne er diagnostisert som utilregnelig, kan eller bør frikjenne høyreekstremismen?

Jeg syns ikke det. Jeg syns riktig nok enkelte kommentatorer på venstresiden, noen til dels langt ute på venstresiden, blir vel belærende - på sviktende grunnlag, siden de hverken kjenner Breivik eller har psykiatrisk kompetanse - når de forteller oss at det fortsatt er en sammenheng mellom Breivik og den "normale" høyreekstremismen, uansett om Breivik skulle være sinnssyk. En slik tolkning virker politisk motivert - og unødvendig.

Det er nemlig  unødvendig å politisere psykiatrien for å ta det politiske aspektet ved Breiviks galskap alvorlig. Det vi må innse, er at alle de store temaene vi nå diskuterer i Norge - enten det dreier seg om ytringsfrihet, islamhat, multikulturalisme eller høyreekstremisme - burde og kunne vært temaer også uten 22. juli. Sagt med andre ord: Terroraksjonen aktualiserte temaer som burde  vært mer aktuelle enn de var, og akkurat det kan ingen beklage.

For å ta et eksempel: Civita arrangerte, noen få uker etter terroraksjonen, en møteserie om høyreekstremisme og forholdet til bl.a. religion, ytringsfrihet og terror (som for øvrig kan sees på www.civita.no) . Var det bortkastet - nå når vi vet at Breivik muligens "bare" var gal?

Selvsagt ikke. Breivik kunne muligens, under andre omstendigheter, ha rettet sitt sykelige hat mot samfunnet mot en annen fiende. Men det gjør ikke problemene knyttet til islamhat eller høyreekstremisme mindre eller mindre alvorlige.

Alle former for ekstremisme, alt hat mot demokrati og medmennesker, all forkjærlighet for totalitære ideologier, må bekjempes. For meg har dette alltid vært viktig, og jeg er stolt av at flere i Civita både har engasjert seg og har stor kompetanse til å bidra.

Personlig må jeg likevel innrømme at jeg har lært noe etter 22.juli. Fenomener jeg ikke visste nok om, er blitt bedre belyst, og det er bra.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har lært noe. Derfor skulle jeg ønske at vi nå kunne gå videre - basert på de nye erfaringene vi har. Jeg håper bl.a. at det er Regjeringens plan når den nå arbeider med den viktige stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

Det er nemlig litt beklemmende å høre bl.a. SVs Snorre Valen - en politiker jeg ellers har stort sans for - rippe opp i gamle saker og uttalelser fra tiden før 22.juli - som om det er noe det er veldig viktig å ta et oppgjør med nå. Jeg spør som jeg gjorde forleden: Hvorfor det?

Kan ikke Valen - som Kokkvold, Åmås, FrP og alle oss andre - nå gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har og se hva som skjer?

Kanskje har debatten flyttet seg over i et nytt, klokere og mer konstruktivt spor - hvis vi bare tar oss tid til å lytte og slutter å dyrke egen fortreffelighet ved å rippe opp i gammel uenighet?

Vi trenger ingen poseringskonkurranse nå.

Det vi trenger, er saklig og god debatt om innvandring og integrering - og om farene som følger med ekstremisme og totalitære ideologier.

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag et merkelig uprinsipielt innlegg i kjølvannet av "apartheid-saken" på Bjerke videregående skole.

Han mener det er "dobbeltmoral" av byrådet og "det politisk korrekte Norge" å forby inndeling av elever etter etniske skiller, mens byen (og dermed Oslo-skolen) allerede er etnisk delt "som følge av skjevt bosettingsmønster og manglende boligpolitikk".

Man kan sikkert diskutere hva som bør være den mest korrekte definisjonen på begrepet apartheid. Jeg tror imidlertid de aller fleste oppfatter det som en adskillelsespoltikk basert på rase eller etnisitet, som er initiert og bestemt av myndighetene.

Det er ikke i seg selv et problem at en klasse, en skole eller en bydel har en spesiell etnisk sammensetning - hverken hvis den er etnisk homogen eller heterogen. Alle mennesker er likeverdige, og i skolen har alle elever nøyaktig den samme verdi.

Det er dessuten gammelt nytt at mennesker med en annen opprinnelse i hvert fall i en periode har en tendens til å bosette seg i nærheten av hverandre, fordi de selv ønsker det. Det gjorde nordmenn i Brooklyn, og det gjør fortsatt ulike befolkningsgrupper i mange andre land, spesielt i storbyene.

Det er vanskelig å se for seg en human og liberal politikk som kan eller bør hindre at folk velger slik. Det politikken må søke å forhindre, derimot, er at visse bydeler forfaller til ghettoer eller utvikler seg til stengsler for muligheten til sosial mobilitet. Slik er det nok i mange storbyer rundt om i verden, men ikke i Oslo: Den økte tilflyttingen av innvandrere til Groruddalen er tegn på oppdrift - ikke det motsatte. Innvandrere stiger i gradene, slik FAFO har dokumentert, og slik også Aftenposten rapporterte forleden: Godt etablerte annen- og tredjegenerasjons innvandrere kjøper nå dyre villaer i de samme bydelene de har bodd før, men da i mindre kostbare leiligheter.

"Skjevt bosettingsmønster" er altså en realitet i alle storbyer over alt. Oslo kan imidlertid skryte av, hvis man syns det er viktig, at bosettingsmønsteret er mye mindre skjevt enn i de aller fleste andre storbyer, også i våre nærmeste naboland. Bosettingen er mer variert i alle bydeler, innvandrere eier mer selv, og det er både nyankomne og velintegrerte, rike og mindre rike, innvandrere i de samme bydelene. Dette er ikke et resultat av "manglende boligpolitikk", men av boligpolitikk - blant annet.

Det er riktig at "skjevt bosettingsmønster" slår inn i skolene, slik at andelen såkalte minoritetsspråklige elever varierer sterkt fra skole til skole. Men dette er altså ikke et resultat av apartheid, og det er i begrenset grad et resultat av politikk. Alternativet ville ikke bare krevd mye mer poltitikk, men mye uakseptabel og illiberal politikk. Satt på spissen kan man si at man måtte ha innført apartheid-lignende politikk for å forhindre det "skjeve" bosettingsmønsteret - eller apartheid-lignende skolepolitikk, som f.eks. å busse elever basert på etnisitet, for å få en bedre etnisk fordeling av elevene på skolene.

Det var nettopp her Bjerke videregående skole bommet: De fryktet at de ville få en enda mer etnisk "skjev" skole og innførte apartheid-lignende tiltak for å forhindre det. Men det ble det altså satt en stopper for.

Bjerke videregående skole hadde selvsagt et langt mer aktverdig formål enn det vi vanligvis forbinder med begrepet apartheid.

Men politikk kan ikke brukes til alt. En god intensjon eller et godt mål helliger ikke alle virkemidler. Alle "skjevheter" i samfunnet er ikke et problem, og alle skjevheter kan ikke eller bør ikke repareres.

Derfor er det ingen dobbeltmoral i det som skjedde i går: Byrådet stoppet Bjerke videregående skole, fordi myndighetene og politikerne ikke skal skille og dele inn mennesker etter rase eller etnisitet.

Den samme begrunnelsen gjelder når byrådet nekter å se på etnisk "skjeve" skoler som et problem og nekter å innføre apartheid-lignende tiltak for å gjøre noe med det.

Det er ytterst forståelig at mange i Arbeiderpartiet følte seg svært krenket over uttalelsene fra Per Sandberg i går om at partiet har spilt en offerrolle etter 22.juli. Arbeiderpartiet er offer.

Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke flere ser de antydninger Arbeiderpartiet har kommet med om en direkte forbindelse mellom FrPs innvandrings- og integreringspolitikk, uttalelser fra enkelte FrP-representanter og Anders Behring Breiviks terrorhandling - og at FrP føler at dette rammer dem på en urimelig måte.

Selv står jeg og Civita langt fra både Ap og FrP i innvandrings- og integreringspolitikken. Men selv om vi har et annet syn på dette politikkområdet, går det an å analysere debatten mellom Ap og FrP og forsøke å gi et lite bidrag til "borgfred". Den debatten som nå utvikler seg - og som er en slags debatt om debatten - virker nemlig veldig lite konstruktiv.

AUF-leder Eskil Pedersen setter i Aftenposten i dag ord på Arbeiderpartiets kritikk av FrP, og la meg ta det systematisk:

Eskil Pedersen skriver, slik jeg forstår han, at ytringsfriheten må ledsages av ytringsansvar, dvs. at alle har et ansvar for de ytringene de kommer med og hva de kan lede til. Dette kan ingen være uenig med ham i. (Oppdatering: Jeg har skrevet en kommentar til dette avsnittet i kommentarfeltet.)

Pedersen er spesielt opptatt av Fremskrittspartiets ytringsansvar og hvilke følger ytringene fra dette partiets representanter kan tenkes å ha. Her er han selvsagt også i sin fulle rett.

Det underlige med Arbeiderpartiets utspill er imidlertid tidspunktet. Har det skjedd noe konkret i innvandrings- og integreringsdebatten nå eller etter 22.juli - kanskje særlig knyttet til Fremskrittspartiet - som foranlediger et slikt utspill nå?

Det ser ikke slik ut. Eskild Pedersen peker på tre eksempler på utsagn fra Fremskrittspartiet, som han mener krever et svar, og som vi andre derfor bør ta til motmæle mot. Alle eksemplene er fra før terrorhandlingene skjedde.

Det ene utsagnet stammer fra FrPs daværende innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, som 25.februar 2009 uttalte at vi i 2029 vil ha "et flertall av ikke-vestlige innvandrere, kanskje et islamsk flertall" i Oslo.

Det er interessant at Eskil Pedersen angriper denne ytringen fordi den er "totalt urealistisk" - ikke fordi den oser av frykt for innvandrere og muslimer. Hvis man mener at innvandrere og det flerkulturelle samfunn ikke er et problem, men snarere en berikelse, slik Pedersens partifeller i dag sier - ja, så er jo dette utsagnet fra Amundsen av nokså liten betydning. Men det er altså ikke dette som er Pedersens anliggende - han er opptatt av at utsagnet er feil.

Spådommen om muslimsk flertall i Oslo i 2029 er temmelig urealistisk - det har Pedersen rett i. Det er neppe like urealistisk at Oslo en gang i fremtiden får et flertall av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere . Det har skjedd i mange byer i andre land før og vil være en nokså naturlig utvikling også her.

Poenget er: Dette er et utsagn som falt i 2009. Det kom, fordi Amundsen syns det er negativt og skremmende med så mange innvandrere. Mange tok den gangen til motmæle. Noen, som var opptatt av statistikk, sa at spådommen var feil eller urealistisk. Andre, som mente at utsagnet var tendensiøst eller rasistisk, tok avstand fra holdningene bak. Såvidt jeg husker, var det en ganske stor debatt. Og i dag er  Per-Willy Amundsen ikke lenger innvandringspolitisk talsmann for FrP.

Pedersens neste eksempel er Christian Tybring-Gjeddes famøse kronikk i Aftenposten, "Drømmen fra Disneyland". Den sto på trykk 25.august 2010 og førte til voldsom debatt.

Eskil Pedersen skriver i Aftenposten at vi er "i ferd med å få en holdning til ytringsfriheten som har følgende logikk: Det skal være lov å fremme de mest kontroversielle, ytterliggående meninger, uten at noen tar til motmæle".

Hvor i all verden har han dette fra? Denne bloggen er full av innlegg der jeg tar til motmæle  mot Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk, men også mot Arbeiderpartiets. Og jeg er overhodet ikke alene. Etter Tybring-Gjeddes kronikk var det enormt mange som slo tilbake. Blant dem var bl.a. Oslo Høyres leder, som omtalte utsagn i kronikken som "hatefulle". Det gjorde han, selv om Fremskrittspartiet og Høyre den gangen satt i byråd sammen i Oslo. 

Etter 22.juli 2011 har Tybring-Gjedde offentlig angret på og beklaget deler av denne kronikken. Til Aftenposten 11.august i år sier han at "vi alle opp gjennom tidene (har) ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av,» skrevTybring-Gjedde, som ifølge pressen også internt i FrP har tatt til orde for en mer ydmyk og nyansert debatt.

Pedersens siste eksempel er Siv Jensens bruk av begrepet "snik-islamisering", som første gang skjedde i forbindelse med en tale hun holdt 21.februar 2009. Også dette utspillet vakte voldsom debatt, og selv var jeg blant dem som kommenterte det både her på bloggen min og i mediene. Jeg mener, i likhet med Pedersen, at det ikke skjer noen islamisering av Norge.

Siv Jensen, som etter 22.juli har uttalt at det er mange ord og begreper som ikke lenger kan brukes, har senere sagt at hun fortsatt står inne for begrepet "snik-islamisering", og hun har forklart hva hun mener: Hun er bekymret for krav om shariaråd, og egne lover og regler for muslimer, for krav om hijab i politiet, for delt svømmeundervisning i skolen, krav om egen mat i norske fengsler, forsøk på å begrense adgangen til å drive religionskritikk m.m. Hun har dessuten sagt at det ikke lenger er snakk om "snik-islamisering", men om tendenser til åpen islamisering av Norge.

Man kan diskutere om disse forholdene, som er reelle, fortjener betegnelsen "(snik-)islamisering" - men enda mer konstruktivt er det kanskje å diskutere de konkrete sakene. Etter min oppfatning representerer de ingen fare for landet, dels fordi det er krav som ikke har fått gjennomslag (f.eks. hijab i politiet, som det kan anføres meget gode argumenter mot), dels fordi det er helt marginale fenomener (f.eks. krav om egne lover for muslimer, som jeg knapt har hørt noen gå inn for i Norge), og dels fordi problemene (primært praktiske) knyttet til kravene er ubetydelige (som f.eks. tilpasset svømmeundervisning eller egen mat på sykehus eller i fengsler). Alle disse debattene er under alle omstendigheter legitime, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet på mange punkter faktisk deler Siv Jensens bekymring.

Eskil Pedersen har rett i at ytringer kan påvirke menneskers holdninger, meninger og handlinger (selv om det er omstridt om ytringer kan føre til vold). Det vet enhver politiker, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet i så stor grad er blitt påvirket av Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk de senere år. I dag er ikke FrP og Ap motpoler i innvandrings- og integreringspoltikken, selv om begge partier kan ha interesse av å fremstille det slik. Politikken er ganske lik, og veien er kort fra Siv Jensens advarsel om "snik-islamisering" til Martin Kolbergs løfte om at  "Arbeiderpartiet skal bekjempe islamisering" av Norge.

Så la oss vende tilbake til utgangspunktet. Hvorfor kommer utspillene fra Arbeiderpartiet mot FrP nå? Virker det ikke litt malapropos - litt forsinket? Hvorfor må Pedersen ta til motmæle mot disse gamle forholdene nå og nærmest late som om ingen har gjort det før - mens faktum er at vi andre gjorde det da det skjedde? Har FrP uttalt eller gjort noe i innvandrings- og integreringspolitikken etter 22.juli som fortjener så kritiske utspill nå?

Rett etter 22.juli skrev jeg i at hvis Fremskrittspartiet og andre innvandringskritikere har begått feil, så kan de sikkert selv tenke og reflektere over dette nå. Og så kan vi, skrev jeg, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. ved å møte kritikernes argumenter med saklig informasjon og saklige argumenter, fremfor bare å stemple  synspunktene som intolerante, "avskyelige" eller illegitime på annen måte.

Fremfor å fortsette debatten om den gamle debatten, er dette mitt råd til Eskil Pedersen og Arbeiderpartiet: Vent til Fremskrittspartiet sier noe dere er uenig i i innvandrings- og integreringsdebatten - og ta debatten om saken da!

Kan politikken lære noe av trafikken?

Kanskje.

Det er en stund siden jeg hørte om et forsøksprosjekt i en by i Nederland. Der hadde man fjernet alle trafikklys og skilt, innført flere rundkjøringer og ellers overlatt trafikantene til seg selv. Den oppsiktsvekkende nyheten var at trafikkulykkene ble færre enn de var før.

Søndag hørte jeg for første gang mer om konseptet i radioprogrammet (Norges beste?) Radiofront. Shared space heter konseptet, som innebærer at man fjerner alle trafikkregler og signaler om at ulike trafikanter skal oppføre seg på bestemte måter i trafikken. Det fins ingen fortau, ingen lys, ingen skilt, ingen faste regler. Alle trafikanter er likeverdige, enten de går, kjører eller sykler. Og det underlige er: Antall trafikkulykker går ned.

Hvordan kan det ha seg? Ifølge spesialistene som ble intervjuet i Radiofront, har det med trafikantenes holdning og ansvarsfølelse å gjøre. De blir, hver især, avhengig av å ta hensyn, av å se de andre trafikantene og ta ansvar. Adferden styres altså ikke av rigide regler, av forbud og påbud, men av en vilje og et behov for å ta personlig ansvar, både for seg selv og andre.

Selv har jeg den tvilsomme fornøyelsen å være bilist i Oslo sentrum ganske ofte. Det er en skremmende, men også ganske interessant opplevelse. Det er sikkert mye å si om bilistene, men la meg konsentrere meg om fotgjengerne og til en viss grad også syklistene.

For fotgjengere i Norge frister virkelig en nokså livsfarlig tilværelse. Respekten for lys er grensende til null. Og de (for ikke å si vi) går ikke bare over gaten på rødt etter å ha konstatert at det er ufarlig - nei, mange går over gaten når som helst uten å ofre lyset en tanke. De går med barnevogner og mobiltelefoner, sakte og fort, med ryggen til trafikken og med fronten rett mot, med og uten refleks. Ingen ser ut til å ofre bilistene, reglene eller den livsfaren de utsetter seg for, en eneste tanke.

Man skal ikke reise lenger enn til våre nærmest naboland før man ser en helt annen disiplin, der bl.a. rødt lys blir respektert, og syklister holder seg til trafikkreglene. Så hva er så spesielt med Norge?

Jeg får en følelse av at vi representerer det motsatte av Shared space-konseptet. I Norge har fotgjengerne i stor grad fått fortrinnsrett, ingen plikter og minimalt med personlig ansvar. Det er podet inn i oss at vi har forkjørsrett i trafikken, og at bilene må vike for oss. Små barn har lært at trafikken stopper bare de strekker ut en liten hånd, hvilket for øvrig er ganske farlig når de kommer til andre land, der fotgjengerne ikke er gitt like mange rettigheter.

Spørsmålet er hva dette har med politikk å gjøre. Det er kanskje ikke helt åpenbart, men likevel: Fotgjengere i Norge viser kanskje hva som skjer med mennesker som får mange privilegier og syns de har "rett til alt", og som er fratatt eller har gitt fra seg sitt personlige ansvar. Det virker nesten som om de slutter å tenke.

De gode resultatene i Shared space-byene, derimot, viser det motsatte: At mennesker som tar og må ta personlig ansvar uten å ha sær-rettigheter eller regler å forholde seg til, tenker selv - og greier seg bedre.

Kanskje lever de også et bedre liv.

Etter valget har det vært stor bevegelse - og stor vilje til bevegelse - på borgerlig side i politikken.

Det er tydelig at alle de fire partilederne på borgerlig side ikke ønsker å gjenta forestillingen fra 2009, da en uavklart samarbeidssituasjon på borgerlig side bidro til å gi de rødgrønne partiene valgseieren. Vi kan derfor være nokså sikre på at det før valget i 2013 vil foreligge en avklaring fra alle de fire partiene om hva de mener om borgerlig samarbeid, både i og utenfor regjering, dersom de vinner valget.

I Høyre har det, naturlig nok, skjedd minst siden kommunevalget når det gjelder spørsmålet om borgerlig samarbeid. Høyres strategi var og er å få til et regjeringssamarbeid med alle de fire partiene, hvis det er mulig. En ren Høyre-regjering er en nødløsning. Slik sett minner Høyres strategi på nasjonalt plan om den strategien Høyre i Oslo hadde ved kommunevalget: Den beste regjeringen består av alle fire partier, den nestbeste består av tre av partiene, den tredje beste består av to partier, mens nødløsningen er en ettpartiregjering av Høyre alene.  Dette kan kanskje virke underlig sett med Høyre-velgeres øyne, men er det egentlig ikke. En regjering som skal kunne leve lenge, bør ha flertall, et bredt parlamentarisk grunnlag og gode relasjoner til sine samarbeidspartnere.

Høyre, som ikke trenger å gjøre ytteligere avklaringer, vil fortsette å gjenta sitt budskap frem mot 2013, men vil i minst mulig grad forstyrre de prosessene som de andre partiene må igjennom. Vi vil sannsynligvis se et Høyre som provoserer de andre partiene lite, og som - når det er mulig - kommer dem i møte. Og partiet vil gjøre dette med større selvtilit enn før, fordi partiet ble størst i kommunevalget og skårer godt på meningsmålingene.

I Venstre, derimot, har det vært bevegelse etter valget. Unge Venstre har vedtatt, med stort flertall, at det bør være politikken som avgjør hvem Venstre kan samarbeide med i regjering, dvs. at det ikke bør være noe prinsipielt i veien for å gå i regjering med FrP. Også Oslo-partiet virket noe "mykere" i dette spørsmålet, da det skulle forhandles om byråd i Oslo. Dette er nye toner i forhold til gjeldende nasjonal politikk, som gjør det umulig for Venstre å sitte i samme regjering som FrP. Hvorvidt moderpartiet nå vil endre strategi og fatte samme beslutning som Unge Venstre har gjort, gjenstår å se. Det blir i alle fall et tema frem mot Venstres landsmøte, antagelig allerede i 2012. Trine Skei Grande har beveget partiet i en enda klarere liberal retning siden hun overtok, og hun står nå meget sterkt i partiet. Hva hun til slutt vil mene, vil derfor ha stor betydning.

I KrF er det lagt opp til en mer omfattende prosess. Det kan bli slitsomt for partiet, men jeg tror ikke Knut Arild Hareide hadde noe valg. KrF må denne gangen forankre sitt standpunkt til samarbeid på en solid måte, slik at partiet ikke blir overrumplet i valgkampen. Ingen vet hva resultatet av denne prosessen blir, men jeg syns det er svært vanskelig å se for seg at KrF kommer til å velge rødgrønt. KrF vil ønske seg en ny regjering og er generelt i en vanskelig situasjon fordi det tradisjonelle velgergrunnlaget delvis forvitrer, og derfor må partiet bidra til avklaring  på en tydelig måte. Én mulig løsning er "Oslo-modellen", dvs. at KrF nasjonalt gjør som KrF i Oslo og garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. En løsning som går noe lenger, innebærer at KrF også lover at et borgerlig flertall skal føre til at de borgerlige partiene setter seg til forhandlingsbordet og vurderer om det er grunnlag for en felles regjering. Det er interessant å merke seg at sentrale personer i stortingsgruppen allerede har antydet et slikt retningsvalg. Og dersom Venstre gjør seg ferdig med sin avklaring allerede i 2012, vil det også legge press på KrF om å avslutte sin prosess i god tid før valget i 2013.

Det mest interessante som har skjedd på borgerlig side etter kommunevalget, er imidlertid utviklingen i FrP. Jeg skrev i en blogg for en tid tilbake at Siv Jensen, dersom hun slapp mer bråk og problemsaker, kunne få en ny plattform og nærmest restarte som partileder. Bråk slapp hun ikke, men muligheten for å restarte er faktisk ganske god. Carl I Hagen er nå definitivt ute av den sentrale partiledelsen, Christian Tybring-Gjedde har tatt selvkritikk og talt for at FrP velger en mer ydmyk stil, FrP i Oslo har valgt å samarbeide med byrådet, selv om partiet ikke er en del av byrådet - og det er foretatt utskiftninger i stortingsgruppen som både kan gjøre borgerlig samarbeid lettere og gi FrP et annet politisk ansikt utad. At Ketil Solvik-Olsen blir finanspolitisk talsperson (og allerede er i ferd med å endre FrPs holdning til handlingsregelen) er ett viktig eksempel. 

At dette også har noe med politikk å gjøre, fikk vi en bekreftelse på i helgen, da Carl I Hagen klaget på den politiske kursen partiet har valgt - og Siv Jensen svarte med å si at FrP er et "moderne, liberalt folkeparti". Om partiet i dag er eller oppfattes som et moderne, liberalt folkeparti, kan nok diskuteres - men det forteller i alle fall hvilken kurs Siv Jensen har valgt etter kommunevalget: Hun ønsker å gjøre FrP til et parti som ligner det danske Venstre mer og Dansk Folkeparti mindre. Om det kan lykkes, og i hvilken grad det vil være en utfordring for det norske Venstre og Høyre, kan man spekulere i - men jeg går ikke nærmere inn på det her. FrP er fortsatt Stortingets største parti på borgerlig side, hvilket også vil prege partiets autoritet i mange viktige debatter.

Samarbeidsforholdene mellom de fire partiene ser også ut til å bli stadig bedre i praksis. Et godt eksempel kom i forbindelse med fremleggelsen av de alternative statsbudsjettene. Da hadde de fire partiene gått sammen om flere viktige saker, bl.a. videreføring av Forskningsfondet, bedre fradragsordning for gaver til frivillige organisasjoner og bruk av deler av petroleumsfondet til å gjøre investeringer i utviklingsland. Alle sakene berører hjertesaker hos ett av de borgerlige partiene, men samtidig er dette saker som binder de fire partiene sammen.

SV ligger under sperregrensen, og Sp gjør det ikke særlig mye bedre. På rødgrønn side er man derfor opptatt av å skaffe forsterkninger for å kunne videreføre prosjektet etter 2013. Mange ønsker å fri til KrF for at KrF enten skal supplere eller erstatte noen i det rødgrønne prosjektet.

Jeg tror ikke dette frieriet fører frem. Snarere er det kanskje grunn til å interessere seg for de kreftene i Senterpartiet som nå ser ut til å ville orientere dette partiet i mer borgerlig retning. Ola Borten Moe er ikke en stor fan av SV og kan vel generelt styre sin begeistring for det rødgrønne prosjektet. Men også Senterungdommen har gitt klar beskjed: Den nye lederen, som ble betraktet som høyrefløyens kandidat, Sandra Nygård Borch, vil "vaske rødfargen av Sp-kløveren og bringe partiet tilbake til sentrum".  Det skal bli spennende å se om dette får noen betydning for Senterpartiets holdning til regjeringssamarbeidet før og etter valget i 2013.

Det er tydelig bevegelse på borgerlig side. Det er ingen garanti for valgseier i 2013. Men det gjør det i hvert fall lettere å overbevise velgerne om at det nytter å stemme på ett av de fire partiene.

Jeg har vært på reise, men har likevel fått med meg at SV falt under sperregrensen på en meningsmåling forleden.

Dermed er det ikke underlig at det pågår en debatt om årsakene til SVs svake resultater og om SVs fremtidige veivalg. I Klassekampen fyller debatten stor plass, men debatten har også funnet veien til bl.a. Minerva. Bør SV bli et grønnere, mer pragmatisk og mer sentrumsorientert parti - eller skal SV heller søke til røttene, til fagbevegelsen og til mer røde og radikale løsninger?

Personlig tror jeg nok at velgerne finnes i retning sentrum. Men et parti skal jo ikke styres av meningsmålinger - i hvert fall ikke av meningsmålinger alene. Det skal også styres med og av overbevisning. Tiden får vise hvor SV-flertallets sjel ligger.

En refleksjon kan jeg kanskje likevel komme med - siden den gjelder begge sider i norsk politikk.

De nordiske demokratiene er generelt preget av at det søkes kompromiss og konsensus. Det skyldes historie og tradisjon; valgordningen og mange mindretallsregjeringer; den høye organisasjonsgraden og høringsdemokratiet - for å nevne noe. Det kan av og til virke dvaskt og kjedelig, og debatten kan bli tam, men det har også sine fordeler - spesielt når det er krise. Den fastlåske politiske situasjonen i USA er eksempel på en nesten motsatt tradisjon.

I en koalisjonsregjering - som f.eks. Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen - må det pr definisjon inngås kompromisser. Men måten man gjør det på, vil være avgjørende for hvordan partiene lykkes utad. I Bondevik II-regjeringen ble KrF - utad - fremstilt som en "taper". I Stoltenberg II er det for tiden SV som spiller rollen som "taper".

I virkeligheten var Høyre, som var det store partiet i Bondevik II-regjeringen, svært opptatt av at KrF (og Venstre) skulle få sine seire, og Høyre holdt seg derfor i stor grad tilbake for ikke å fremstå som en plagsom storebror. Mitt tips er at det samme gjelder i Stoltenberg II-regjeringen: SV "får" mange flere seire av Ap enn størrelsen tilsier, mens Ap ofte holder seg tilbake - f.eks. ved at Ap-statsrådene og -representantene til en viss grad unngår å markedsføre egne seire og også unnlater å si hva de egentlig mener om f.eks. SV når det er offentlig debatt om det interne regjeringsarbeidet.

Jeg tror regjeringene (og særlig de minste partiene) skaffer seg selv problemer, fordi de i for liten grad står sammen om å feire reelle kompromisser - og i stedet blir altfor opptatt av å markedsføre og feire hestehandler. 

Jeg kom på dette da jeg forleden leste Weekendavisen: En hestehandel er en byttehandel, der den ene parten får noe (f.eks. mer til trosopplæring eller til frukt i skolen), mens den andre parten får noe annet (f.eks. skattelettelser eller begrensninger i utgiftsveksten). Et reelt kompromiss, derimot, innebærer at man diskuterer seg frem til en løsning, som ingen av partene er strålende fornøyd med, men som begge parter kan stå inne for. Som Weekendavisen skriver: Resultatet fremstår i så fall ikke som det "eneste rette" for noen av partene, men som det "minst ille" for alle parter.

Det kan virke vanskelig å markedsføre og feire ulne kompromisser. Men det har sine fordeler at en regjering fremstår som en samlet regjering, som sammen ønsker å gjøre noe for og med Norge, og som fører en helhetlig politikk som også henger sammen. 

En regjering som preges av hestehandler, derimot, virker sprikende og fører i verste fall en usammenhengende  og lite helhetlig politikk. Alle løper rundt og skryter av sine separate seire - og fremhever til og med hva de primært mente der de tapte - men inngir det egentlig så mye tillit? Det er denne linjen mange "ur-SV'ere" nå anbefaler SV, bl.a. i Klassekampen - og som mange i KrF også anbefalte sitt parti da det var i regjering.

Jeg tror det er feil strategi.

Tror man ikke på et felles prosjekt - dvs. ett felles prosjekt - bør man heller unnlate å gå i regjering.

"Danmark har fått en ny regjering." 

Det er åpningsordene i nesten alle taler og innlegg den nye danske statsministeren nå holder.

Danmark har fått en ny regjering for første gang på 10 år.

Det er en regjering som vekker oppmerksomhet og debatt på minst to måter.

For det første preges den av mye som er annerledes og nytt. 

Danskene har fått sin første kvinnelige statsminister: Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt. 

De har fått en større regjering enn noen gang før: 23 medlemmer mot 19 i den forrige regjering.  

De får dobbelt så mange "spindoktorer" som under den forrige regjering, nemlig to til hver minister.  Danske ministre har ikke egne statssekretærer eller politiske rådgivere, så fremveksten av slike "spindoktorer" oppfattes som en slags snik-politisiering av departementene.

En tidligere kommunist, Ole Sohn, er blitt nærings- og vekstminister, mens en opplagt statsrådskandidat og Helle Thorning-Schmidts nærmeste medarbeider, Henrik Sass Larsen, ikke ble sikkerhetsklarert, fordi han har pleid omgang med kriminelle.

Danskene har fått en regjering med den laveste gjennomsnittsalderen i Europa (43 år) og tidenes yngste statsråd i Danmark (26 år). Det er SF'eren Thor Möger Pedersen,som ikke selv maktet å bli valgt inn i Folketinget, men som har vært sentral i det rødgrønne prosjektet og nå løftes frem som skatteminister - for øvrig til enkelte eldre SF'eres irritasjon.

Danskene har samtidig fått en regjering som setter rekord i manglende regjeringserfaring. Bare to av 23 ministre har sittet i regjering før. En av dem er Margrethe Vestager fra De Radikale.

Danmark har også fått en koalisjonsregjering på tvers av blokkene (Socialdemokraterne (S), De Radikale (R), som er et borgerlig parti, og Sosialistisk Folkeparti (SF)) - med et relativt stort revolusjonært og kommunistisk parti (Enhetslisten) som støtteparti. SF tar sete i regjeringen for første gang. 

Men det som vekker mest oppsikt, er politikken. 

Den nye regjeringen setter nemlig rekord i raske og omfattende løftebrudd.  Bedømmelsen er at Danmark har fått en rød regjering som skal føre blå politikk - eller en ny regjering som skal føre gammel politikk. De mest sarkastiske sjeler mener at Danmark har skiftet ut en borgerlig regjering som førte sosialdemokratisk politikk med en sosialdemokratisk regjering som skal føre borgerlig politikk.

Det store temaet i valgkampen var den økonomiske politikken og hvordan partiene ville bringe Danmark ut av den økonomiske krisen.  De to statsministerkandidatene - daværende statsminister Lars Løkke Rasmussen fra Venstre og Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne - var enige om finansieringsbehovet: Danmark trenger årlig nesten 50 milliarder kroner mer i 2020. Men samtidig  hadde de vidt forskjellige oppskrifter på hvordan dette finansieringsbehovet skulle dekkes inn. Den borgerlige regjeringen ville, i samarbeid med De Radikale, gjennomføre en etterlønns- og dagpengereform (dvs. kutt i danskenes AFP og arbeidsledighetstrygd), mens Socialdemokraterne og SF ville oppnå inndekning ved å la alle dansker arbeide 12 minutter mer pr dag. S-SFs plan ble ansett som ganske luftig og ble sterkt kritisert både av de borgerlige partiene og av økonomer, og den ble heller ikke særlig entusiastisk omtalt av fagbevegelsen. Men S og SF sto på sitt og kom i valgkampen med kraftig kritikk av etterlønns- og dagpengereformen, som de mente var svært usolidarisk.

S og SF, som hadde inngått en allianse før valget, førte en hel valgkamp på svært klare løfter om å reversere den borgerlige VK-regjeringens reformer ? og å innføre 12 minutters-reformen, i tillegg til flyskatt, en egen "millionærskatt", en egen bankskatt, enkelte avskrivninger for næringslivet og en hjelpepakke med redusert skatt for boligkjøpere.

Det er nå klart at ingenting av dette blir noe av, og at den nye regjeringen i stedet vil gjennomføre skattelettelser, også for "de rike".

En dag etter at regjeringen har tiltrådt er det blitt klart, slik det heter i regjeringsgrunnlaget, at "udgangspunktet for regeringen er VK-­regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen".  Sagt med andre ord: Grunnlaget for den nye regjeringens økonomiske politikk er den borgerlige regjeringens økonomiske politikk.

Også i utlendingspolitikken skjer noe lignende. Innvandrings- og integreringspolitikk var i liten grad tema i valgkampen. I den utstrekning det ble debattert, bedyret S og SF at det ikke skulle skje endringer. Nå bebudes det likevel endringer; det skal bl.a. bli lettere å få familiegjenforening, permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Snuoperasjonen på dette området er langt mindre dramatisk enn i den økonomiske politikken, men likevel av stor symbolsk betydning.

Regjeringen legger også stor vekt på å endre Danmarks image utad; formidle toleranse og åpenhet og større imøtekommenhet vis à vis Europa og EU, bl.a. ved å forsøke å få fjernet de danske forbehold i justis- og forsvarspolitikken.

Hva er så årsaken til disse rekordraske og monumentale løftebruddene?

Kommentatorer er stort sett enige om at det skyldes De Radikale og Margrethe Vestagers store innflytelse i regjeringsforhandlingene. De Radikale var, sammen med Enhetslisten, den store vinneren i valget, mens S og SF gikk tilbake og gjorde tildels meget dårlige valg. De Radikale hadde dessuten gjort det krystallklart før valget at det sto fast på det inngåtte forliket med den borgerlige regjeringen om bl.a. etterlønns- og dagpengereform. De ønsket en rød regjering, men en blå økonomisk politikk, og det har de fått.

De Radikale var også, sammen med Enhetslisten, det partiet som var klarest i sitt ønske om en oppmykning av utlendingspolitikken. Også det har de fått.

Socialdemokraterne svarer omtrent det samme når de blir spurt, men med litt andre ord: Valgresultatet gjør det ikke mulig å få gjennomført partiets politikk fullt ut.  Men det låter litt hult, for man sitter unektelig igjen med et inntrykk av at Thorning-Schmidt og resten av høyrefløyen i partiet egentlig også syns det er mest riktig. En gang i blant "plumper" de og forklarer at den politikken de nå skal føre, er nødvendig i den økonomiske situasjonen landet er i. Altså nøyaktig det samme som de borgerlige partiene sa før valget. Men den første kritikken er allerede kommet fra egne rekker: Flere sosialdemokrater står nå frem og truer med å stemme nei til en innstramning i etterlønnen.

Verre er det likevel i SF, der det ulmer i partiets bakland. En representant, som til alles overraskelse senere ble partiets parlamentariske leder (og som jeg har skrevet om på bloggen min før), truet med å melde se ut da hun fikk se regjeringsgrunnlaget. Partiet har satt så små og få avtrykk i regjeringsgrunnlaget at noen har falt for fristelsen til å antyde at SF-ledelsen er mer opptatt av makt enn av politikk. ?Taburettklebere? er for øvrig et uttrykk som har vært i bruk i Danmark før for å betegne politikere som kan svelge i seg nesten hva som helst bare de får kjøre svarte ministerbiler.

At det nå pipler frem ubehagelige påstander om Ole Sohns fortid som kommunist, gjør ikke saken bedre for SF.

Helle Thorning-Schmidt inviterer nå til bredt samarbeid om den politikken VK-regjeringen førte - et samarbeid hun selv avviste da hun var i opposisjon. Hun håper sannsynligvis å unngå å bli for avhengig av Enhetlisten.  Og hun håper antagelig å bli tilgitt av velgerne, dersom hun greier å oppnå resultater og får velgerne til å glemme løftebruddene innen det må avholdes et nytt valg.

Om hun blir tilgitt, gjenstår å se. Den første meningsmålingen ser beroligende ut. 55 prosent av de spurte sier at de aksepterer løftebruddene av hensyn til dansk økonomi. Bare 37 prosent mener at løftebruddene ikke er i orden.

At såpass mange aksepterer løftebruddene, kan ha sammenheng med at mange antok at de ville komme og kanskje endog håpet på det. 12-minuttersplanen virket lite troverdig, og flertallet ønsket den borgerlige regjeringens økonomiske politikk. De Radikale ble sett på som en garantist for at det kunne og ville skje. Men blir regjeringen kjent som "løftebrudd-regjeringen", som Pia Kjærsgaard allerede kaller den, blir det verre.

For de borgerlige partiene kan situasjonen bli vanskelig, selv om Venstre gikk frem ved valget og er Danmarks største parti.

De rødgrønne kan komme til å sitte lenge når de nå legger politikken mot sentrum.

Når de, på toppen av det hele, skal gjennomføre skattelettelser og gjør det med en utpreget blå retorikk (de skal bl.a. "redusere skatten på arbeid, slik at danskene kan arbeide mer og bedre") risikerer de å gjøre seg populære i det borgerlige bakland, der mange har vært skuffet over den borgerlige VK-regjeringen, som de syns har vært for sosialdemokratisk.

Det kan også bli vanskelig for de borgerlige partiene å være i opposisjon til sin egen politikk. De må, for skams skyld, ta imot invitasjonen til samarbeid - men må samtidig ta et viktig forhold:  Det gjenstår å se hva politikken blir i praksis. Den nye regjeringen har bl.a. annonsert en "kickstart" av dansk økonomi, der det skal brukes 10 mrd kroner i offentlige investeringer - men samtidig en "forsiktighetslinje", som innebærer at man ikke skal bruke penger før man har tjent dem. Hvordan disse to løftene skal gå i hop, er vanskelig å forstå.

Den nye regjeringen har også lovet en mer ambisiøs klimapolitikk, og har fått ros av den konservative Connie Hedegaard, som nå er EU-kommisær, for det. På dette området - og på utlendingsområdet - kan det nok hende at det blir den nye regjeringen som beveger Ventre og/eller de Konservative, hvis forhold til Dansk Folkeparti tidvis har budt på store prøvelser.

Den nye danske statsministeren får det ikke lett.  Hennes nærmeste venner, Radikale Venstre og Enhetslisten, er som sprikende staur - mens de som kan redde henne, nylig var hennes verste fiender. I tillegg står hun overfor en meget krevende økonomisk situasjon:  Hun skal "finne" nesten 50 milliarder kroner, og hun ser ut til å ville gjøre det ved først å gjøre underskuddet enda større.

Men foreløpig er likevel fasiten klar, ifølge en kjent dansk kommentator: Thorning har fått statsministerposten. Margrethe Vestager har fått størst innflytelse. Villy Søvndal har fått et problem.

Og, kunne vi tilføye: Den forrige regjering får gjennomført sin politikk.

Pernille Vigsø Bagge er en politiker med følelser og temperament.

Da den danske SF-representanten ble kjent med regjeringsgrunnlaget og sammensetningen av den nye danske regjeringen, ble hun åpenbart skuffet og forbannet.

På Facebook skrev hun at "det nye regjeringsgrundlag er smukt. En nye regjering er et flop, ikke mindst for meg. Og det får konsekvenser."

Senere skrev hun at SF "gikk til valg på 5 ting: efterløn, dagpenge, kirke, ligestilling, nordjyske indflydelse. Efterlønnen er væk, dagpengene også. Kirken gik til en, der ikke er med i foreningen, og formentlig ikke aner noget om den, ligestillingen ditto. Nordjysk indflydelse er long gone... tror måske ikke, jeg er SF'er dagen ud."

Senere på dagen beklaget Pernille Vigsø Bagge og forklarte at hun hadde skrevet dette i affekt, og at hun nok likevel ikke ville forlate partiet. At hun var skuffet over SFs manglende innflytelse i den nye regjeringen, er likevel ganske klart.

SF har nemlig måttet gi seg i forhandlingene i svært mange sentrale saker, spesielt i den økonomiske politikken. Det er det borgerlige partiet Radikale Venstre som har fått gjennomslag, og de fleste kommentatorer snakker nå om en rødgrønn regjering som skal føre en blå (særlig økonomisk) politikk. Helle Thorning-Schmidt virker ikke så veldig lei seg for det, men det er kanskje ikke så forbausende. Hun tilhører høyresiden i det sosialdemokratiske partiet.

Men selv om SF har tapt mye, er det likevel påfallende hvor lykkelige de nye SF-statsrådene er. De vil ikke høre snakk om tapte saker på seierens dag - nå når de endelig er blitt med i regjering! Den nye miljøministeren, for eksempel, Ida Auken, formerlig stråler i møte med mediene og syns åpenbart det er litt "utidig" av mediene å bringe opp spørsmål om skatt og etterlønn.

Ida Auken og Pernille Bagge er to unge, dyktige politikere i 30-årene. Begge er dessuten personlig meget populære og fikk et stort antall personlige stemmer ved siste valg. De tilhører samme parti, men så altså ganske forskjellig på regjeringsgrunnlaget.

Kommentatorer ville ha det til at Bagge egentlig var skuffet, fordi hun ikke kom med i regjering. Hun har vært regnet som en favoritt som "alle" regnet med. Da det ikke skjedde, ble hun både skuffet og sint og greide ikke å holde følelsene tilbake.

Jeg holder det for en sannsynlig forklaring. Det er typisk at de som selv blir medlem av regjeringen, er mer begeistret for prosjektet enn de som ikke er med. Det er et privilegium å være minister. Man har makt og innflytelse, er omsvermet og populær. Det er selvsagt også veldig arbeidskrevende og kan være ubehagelig, men alt oppsummert er det en svært positiv opplevelse for de aller fleste politikere. Et regjeringsmedlem vil derfor, alt annet likt, være mer tilbøyelig til å ville sluke kameler og inngå kompromisser enn et partimedlem som ikke er del av regjeringen eller av regjeringsapparatet. På innsiden ser man også bedre hvor krevende politikk kan være og hvor vanskelig det kan være å få gjennomslag. Samarbeidet ser kort og godt mer nyttig og positivt ut når man ser det fra regjeringens side enn fra stortingets eller lokalforeningenes side.

Dette er også en medvirkende årsak til at det skal mye til før en partiledelse, som sitter i regjering, vil mene at det er riktig å bryte et regjeringssamarbeid.

Dermed er nok dette også en del av årsaken til at heller ikke SVs ledelse i Norge vil mene at det er fornuftig å bryte regjeringssamarbeidet med Sp og Ap, selv om SV nå nærmer seg sperregrensen.

Noen i partiet vil nok mene det, men ledelsen vil det ikke.

PS: Jeg skrev dette i går kveld, men glemte å publisere det. I mellomtiden har Pernille Vigsø Bagge, til alles overraskelse, blitt SFs parlamentariske leder - så nå stråler også hun!

Flere partier må finne seg i å ha en syvende far i huset, dvs. en avgått leder som fortsatt deltar aktivt og med stor frimodighet i samfunnsdebatten. Høyre har Kåre Willoch, Arbeiderpartiet har Thorbjørn Jagland, og Fremskrittspartiet har Carl I. Hagen.

Jeg er sikker på at både Erna, Jens og Siv en gang iblant har irritert seg over utspill fra sine forgjengere. Men jeg føler meg også sikker på at Siv er den som irriterer seg mest, og det har hun, etter min mening, grunn til. Kåre Willoch er blitt en ressurs for Høyre, fordi han er kreativ og respektert og prøver å unngå å kommentere veldig sensitive partipolitiske spørsmål. Thorbjørn Jagland har forlatt Norge, har nye posisjoner og fremstår etter hvert like mye som en refser av norsk politikk generelt som av Ap spesielt.

Carl I. Hagen, derimot, betyr bråk og uforutsigbarhet. Der Carl I. Hagen er, blir det slåsskamp. Det er akkurat som om den vanlige politiske debatten og samtalen opphører i det han kommer inn på scenen. Han minner meg om en skyteglad cowboy som ankommer saloonen, der alt hittil bare har vært hygge, fryd og gammen - og omdanner den til en slagmark.

Jeg tror med andre ord at Stein Aabø i Dagbladet tar feil når han skriver at Siv Jensen er "ganske fornøyd" når hun bivåner det som skjer i Oslo under Carl I. Hagens ledelse. Jeg tror hun gjerne skulle vært mye av det foruten.

For den som er opptatt av borgerlig samarbeid, var valgresultatet nesten ideelt.

Høyre ble stort og det klart største partiet på borgerlig side. Det gjør det lettere for Høyre å samarbeide med FrP. Høyre har nemlig alltid vært splittet i synet på FrP og på samarbeid med FrP. De fleste i Høyre innser etter hvert at et parti som FrP, som tidvis er et stort parti, må få innflytelse, og mange mener også at FrP er blitt mer spiselig og "normalt" med tiden. Men at Høyre er størst og sitter i førersetet, gjør det svært mye lettere for Høyre.

Venstre kan både glede seg over at partiet har stoppet tilbakegangen og hatt fremgang - og at ubalansen i forhold til FrP er blitt betydelig mindre og av og til er snudd i Venstres favør. Trine Skei Grande og hennes liberale merkesaker har i tillegg fått en positiv posisjon i manges bevissthet. Det gjør det også lettere for Venstre å være en del av et borgerlig samarbeid.

For KrF var det også en glede at tilbakegangen stoppet opp. Men enda viktigere for stemningen i KrF er det nok at fotfolket i valgkampen så en leder med et stort potensiale. Det skaper optimisme for fremtiden. Også KrF er dessuten fornøyd med at balansen på borgerlig side er blitt bedre, slik de ser det.

FrP gjorde et dårlig valg, men ikke nødvendigvis slik at det bryter ned disiplinen. Det er forståelig at det er vanskelig for FrP å akseptere at borgerlig samarbeid blir lettere når Høyre er størst, selv om dette er realiteten. Den gode nyheten er at det dårlige valgresultatet for en stor del kan forklares med forhold som ligger utenfor partilederens umiddelbare kontroll. Det gjelder Birkedal-saken, Utøya-tragediens innvirkning på valgkampen, Christian Tybring-Gjeddes overspill i innvandringsdebatten og Carl I. Hagens tramp i klaveret-politikk i Oslo. Etter valget har Siv Jensen også fått Hoksrud-saken i fanget, men hvis partifellene, inklusive Carl I. Hagen, nå kjenner sin besøkelsestid og det ikke dukker opp flere uventede saker, - ja, så kan Siv Jensen så å si "restarte" som partileder i FrP. Det kan bli en fin plattform, hvis hun lykkes.

La meg legge til at persongalleriet på borgerlig side nå også er gitt - og bedre. Mye er lettere med Trine og Knut Arild enn det var med Lars og Dagfinn. Alle fire er dessuten klar over at det må komme en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side før valget i 2013. Spørsmålene blir: Vil disse partiene samarbeide, hvis de får flertall - og vil de samarbeide i regjering eller på "Oslo-måten", dvs. at de garanterer borgerlig styre, hvis det blir borgerlig flertall - men uten å love noe konkret om hvilke partier som vil sitte i regjering? (Jeg ser her bort fra at noen kanskje foretrekker å snakke om "ikke-sosialistisk" fremfor "borgerlig" flertall.)

Dette betyr ikke at det er "motorvei" til 2013. Mye blir spennende, og det kommer mange overraskelser, men noe vet vi allerede nå:

KrFs partiprosess blir viktig. KrF skal, slik jeg forstår det, ha en ganske langvarig og bred prosess for å bestemme seg for hvem de vil samarbeide med. Ved å legge opp til en slik prosess og annonsere den så tydelig, er også partiet sikret stor oppmerksomhet og offentlig debatt om sine veivalg. Det blir interessant.

Venstre har ikke annonsert en tilsvarende prosess, men gir uttrykk for at det - naturlig nok - er landsmøtet som eventuelt må redefinere den nasjonale politikken som nå gjelder (og som også følges i Oslo) om at partiet ikke kan samarbeide i regjering med FrP. Også Ventres landsmøter vil dermed følges med stor interesse.

Det kanskje viktigste blir likevel FrPs veivalg. Det er forsmedelig å tape valg, og FrP vil - selvsagt! - ønske å vokse. Men FrPs stil - og måte å forsøke å bli større på - er viktig for stemningen på borgerlig side. En aggressiv stil, mer "outrerte" standpunkter og/eller Carl I. Hagens støyende og åpenbare parti-egoistiske stil er neppe løsningen, hvis man ønsker et godt borgerlig samarbeid.

Høyre kan tilsynelatende lene seg litt tilbake, siden det går så godt. Men for Høyre er det også utfordringer: Partiet vil tillegges et hovedansvar for å presentere et borgerlig alternativ før valget i 2013. Men Høyre vil også ha utfordringer med å skape ny politikk. SV vet at de må gjøre det, siden partiet synker. I partier med fremgang oppstår det ofte mer tvil: Skal man bare spille den gamle og "trygge" melodien, eller bør og må man fornye seg? Og hva vil være hovedmotstanderens, altså Arbeiderpartiets, politikk før 2013? Vil Ap fornye seg? Arbeiderpartiet har tapt mange av de store byene, og det har nok ført til mer selvransaking og bekymring enn partiet har villet vise utad.

Det kan hende at Siv og Carl har en hemmelig avtale om at han skal være "bråkebøtte" i Oslo, og at de tror de tjener på det. Men jeg tror det ikke.

Jeg tror at Siv syns det ville være aller best om Carl nå legger om stilen - eller følger sin egen tradisjon med å melde forfall til Oslo bystyre - og i stedet slår seg til ro i Spania.

Antagelig vil det også være en fordel for et mulig borgerlig samarbeid i 2013.

Aftenpostens Harald Stanghelle kom med en overraskende innrømmelse på NRK Aktuelt i går kveld.

Han ga Siv Jensen rett i at FrP forskjellsbehandles av pressen - ved at partiet tas hardere enn de andre partiene når det gjelder såkalte sex-skandaler, bl.a. ved at pressen leter mer aktivt etter slike historier i FrP og ved at den bruker et mer fordømmende språk når saker først avdekkes.

VGs Elisabeth Skarsbø Moen, derimot, var helt uenig - og føler seg sikker på at det ikke foregår noen forskjellsbehandling.

Hvem har rett?

Siv Jensen har i løpet av dagen vært litt uklar når hun har sammenlignet den såkalte Hoksrud-saken og den saken som etterforskes i Oppland, der en ordfører er siktet for seksuell omgang med en mindreårig. I den første saken kjenner vi både person og parti, og partiledelsen har måttet stå til rette i mediene. I den andre saken er hverken person eller parti kjent for allmennheten, og det er ingen partileder som stilles til ansvar.

Det er, som sagt, litt uklart om Siv Jensen mener å sammenligne de to sakene. De er nemlig ulike: I det ene tilfellet er en person siktet, men vedkommende nekter seg skyldig. I Hoksrud-saken, derimot, har vedkommende erkjent og allerede godtatt sin straff.

Siv Jensen har likevel et mulig poeng, for det kan vel kanskje tenkes at pressen i det minste hadde identifisert partiet som ordføreren kommer fra, dersom det var FrP. Og det er vel heller ikke helt utelukket at ledelsen i FrP da ville blitt intervjuet om saken.

Siv Jensen har et større poeng når hun sammenligner Birkedal-saken med saken fra Oppland. Trond Birkedal har, ifølge advokaten, ikke innrømmet alt han er beskyldt for, og han er ikke dømt. Likevel ble han, før han hadde innrømmet noe som helst, identifisert. Partiledelsen taklet saken på en måte som etter pressens mening kvalifiserte til "ikke bestått", og saken rammet til slutt partiet svært hardt.

Skarsbø Moen forsvarte denne forskjellsbehandlingen med at velgerne hadde krav på å få vite om Birkedal, fordi han var ordførerkandidat, og fordi velgerne måtte vite om saken før valget. Det er et uhyre tynt argument. Spørsmålet om tillit til en ordfører må vel sies å gjelde også etter at vedkommende er valgt.

Har så Siv Jensen, alt oppsummert, rett i at FrP blir forskjellsbehandlet når det gjelder slike saker? Hun og Stanghelle mener ja - de fleste i pressen ser ut til å mene nei.

Jeg tror ikke noen av dem er i stand til å konkludere sikkert om akkurat det. For å gjøre det kreves langt mer kunnskap om hvordan pressen arbeider med slike saker og en mye grundigere studie av de sakene som har kommet frem. Og siden pressen - med gode og dårlige begrunnelser - er svært lukket, vil vi neppe noen gang få vite nok til å si noe sikkert om det. Enkelte journalisters påstander om at det er flere slike tilfeller i FrP enn i andre partier - fordi flere saker har kommet frem i lyset - er selvsagt null verdt som bevis. Det kan hverken de eller vi vite noe om.

Siv Jensen har imidlertid et viktig poeng, syns jeg, når hun kritiserer pressens hang til å trekke bombastiske og generelle konklusjoner av slike enkeltsaker, som f.eks. at det er en "ukultur" i FrP, at det er en kvinnefiendtlig kultur fordi det er mange menn i partiet, eller at partiet, i mindre grad enn andre partier, har drevet ulike former for skolering - og at det er derfor det er mange sex-skandaler i partiet. Dette kan være sant, men det kan også være usant. Poenget er at pressen ikke har noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner på basis av de enkeltsakene som (tilfeldigvis?) har kommet frem.

Når alt dette er sagt, er jeg - på mer generelt grunnlag - sikker på at FrP blir forskjellsbehandlet av norsk presse. Jeg kan ikke bevise det, men jeg mener generelt at FrP møtes med en mer kritisk og fiendtlig holdning enn andre partier, og jeg syns det er merkelig at så få i pressen ser det.

Journalister som Skarsbø Moen mener, i likhet med mange andre i pressen, at hun er uberørt av sine egne meninger og sitt eget følelsesliv: Hun behandler med andre ord alle likt. Personlig tror jeg det er umulig, både for journalister og andre, og at FrP lider under det.

La oss være ærlige:

Praktisk talt ingen journalister stemmer FrP - og i hvert fall ingen politiske journalister i de toneangivende mediene.

De samme journalistene liker Kristin Halvorsen og den kommende lederen i SV godt (uansett hvem det blir)  - men de liker ikke egentlig Siv Jensen, Per Sandberg eller Carl I. Hagen særlig godt. De kunne, under andre omstendigheter, tenke seg å være venn med Jens eller Kristin, men de har ikke spesielt lyst til å være venn med Per og Carl.

Mange journalister syns FrP er et ytterliggående - ja, av og til "ekstremt" parti. Men de færreste blir skremt av at Audun Lysbakken har bakgrunn som marxist og hard core sosialist. Ingen bruker ord som "ytterliggående" eller "ekstremt" om SV av den grunn. Årsaken er at de fleste journalister faktisk syns at FrP er temmelig ekstremt - mens de syns at SV er temmelig mainstream.

Påvirker dette journalistene?  Har de et følelsesliv, eller er de upåvirket av alt?

Jeg tror de har et følelsesliv. Den som lytter, hører jo ofte hvor aggressivt pressen møter Siv Jensen og FrP - og hvor koselig og nærmest lattermildt det kan være når Kristin Halvorsen intervjues. Stemmeleiet, tonen, den kritiske vinklingen, ordbruken - FrP slipper faktisk ikke like lett unna.

I forbindelse med Utøya-tragedien piplet for øvrig følelsene frem hos opp til flere journalister. Plutselig var både VGs politiske redaktør og NRKs Jarle Roheim Håkonsen, og kanskje også Elisabeth Skarsbø Moen, gamle AUF'ere som fikk problemer fordi minnene fra Utøya ble for sterke.

Det er forståelig, men også talende. Journalister er ikke maskiner, og de kunne tjent på å innrømme det.

Siv Jensen understreket i går at hun ikke mener at FrP er et forfulgt parti, men et forskjellsbehandlet parti. Jeg er ikke enig i alt hun sier, men jeg tror at hun har et poeng. Den lille forskningen vi har, bl.a. fra valgkamper, gir også holdepunkter for å anta det.

Stanghelle var klok og forhåpentligvis ærlig i går. 

Det kunne være interessant om flere journalister bidro til refleksjonen. 

Det går mot et svært spennende og imponerende ledervalg i SV.

Det er spennende, fordi det står mellom tre ulike kandidater med ulik politisk profil og ulike ideer om hvordan de vil bygge opp SV til å bli et større parti. 

Men den forestående valgkampen i  SV er også imponerende.

Det er i seg selv imponerende at tre dyktige kandidater har mot til å stille opp i en slik konkurranse. Slikt er det altfor lite av i norsk politikk. Nominasjonsprosessene er som regel veldig lukket, og alternative kandidater trekker seg før man kommer til noen avstemning. Ytterst sjelden viser konkurrerende kandidater frem hvilke ulike politiske prosjekter og meninger de har før de blir valgt. Og er det en sjelden gang kamp om posisjoner, fremstilles det ofte som negative "maktkamper" av pressen.

Det er også imponerende, dersom SV bestemmer seg for å gjennomføre en uravstemning om hvem som skal lede SV. Helle Thorning-Schmidt, som nå blir statsminister i Danmark, ble leder i det danske sosialdemokratiske partiet på denne måten - etter å ha kjempet mot den mer tradisjonelle sosialdemokraten Frank Jensen. Slik ble hun mye mer kjent i Danmark enn hun var da hun meldte seg som kandidat.

Selvsagt kan det anføres argumenter mot uravstemning. Men vanlige norske partimedlemmer er ikke akkurat bortskjemt når det gjelder innflytelse over eget parti. Jeg tror mange blir skuffet når de melder seg inn i et politisk parti og oppdager at de nesten ikke har noe de skulle ha sagt.

Alle partier har nå fått mange nye medlemmer. Nå gjelder det for partiene å vise at "mer demokrati" ikke bare dreier seg om å få medlemmer, men også om å la medlemmene få innflytelse over partiets politikk og valg av kandidater. Det kan revitalisere de politiske partiene og bidra til at den nyvunne interessen for partipolitikk ikke bare blir et forbigående blaff.

Partiene bør derfor eksperimentere med nye former for valg. Både Oslo SV og Oslo Høyre har vist at det går an, men SV går nå lengst av alle, dersom det blir uravstemning om partiets leder. I så fall blir både ledervalget og metoden fulgt med stor interesse også av mange utenfor SV.

Det er nesten paradoksalt at det er SV, som ofte er så skeptisk til konkurranse, som nå viser frem tre lederkandidater med konkurranseinstinkt og vilje til å konkurrere. Det bør andre partier, som kanskje er mer positive til konkurranse, lære av.

Måtte den beste vinne!

P.S. Hanne Marthe Narud skrev i 2008 en rapport om hvordan nominasjonene i partiene kan gjøres mer demokratiske. Den kan lastes ned her. I den anledning skrev jeg en artikkel om valget av Obama og norske nominasjonsprosesser, som kan leses her.

Som (tidligere) politiker bør man være fornøyd når politikere fra andre partier kappes om ta æren for det du har gjort eller forsøker å ta eierskapet til reformer som er gjennomført av andre. Arbeiderpartiet er en mester i så måte og har bl.a. greid å få eierskapet til "fellesskapet" og den norske velferdsstaten, enda det er faglig helt uomstridt at velferdsstaten hverken er en sosialdemokratisk eller norsk oppfinnelse. Forhåpentligvis har Civita gjennom sine arbeider bidratt til å slå hull på akkurat denne myten.

I partilederdebatten i går forsøkte statsministeren også å ta eierskapet til skolereformen Kunnskapsløftet. Midt i debatten følte han plutselig behov for si "litt om historieskrivningen", nærmest for å rydde opp, fikk man inntrykk av.

Det Stoltenberg så sa, var følgende:

"Hele Kunnskapsløftet startet Trond Giske da han var utdanningsminister.... (han) nedsatte Kvalitetsutvalget....og det er fulgt opp av flere regjeringer... og (det er) veldig bra."

Jeg vet ikke om han villeder bevisst, om han selv er villedet, eller om han bare er veldig, veldig lite raus. Sannheten er i alle fall at det han sier, ikke er sant.

10.september 2001 var det valg i Norge, og Stoltenberg I-regjeringen tapte valget. 5.oktober 2001 satte utdanningsminister Trond Giske ned et utvalg, som fikk i oppdrag å vurdere det 13-årige opplæringsløpet. 19.oktober var det regjeringsskifte, og jeg ble utdanningsminister. Utvalget hadde til da ikke foretatt seg noe som helst og hadde heller ingen planer om å begynne arbeidet før etter årsskiftet. Jeg sto derfor på dette tidspunkt helt fritt til å vurdere hva jeg ville gjøre med dette utvalget.

Vi bestemte oss for å gjennomføre et utvalgsarbeid. Det opprinnelige mandatet ble til dels betydelig endret, og det ble senere gitt et tilleggsmandat, bl.a. fordi vi ville fokusere mye sterkere på kvalitet (og derfor fikk også utvalget navnet Kvalitetsutvalget). Antall utvalgsmedlemmer ble omtrent fordoblet. Jeg bestemte meg for å spørre om Astrid Søgnen ville lede også dette utvalget, og det sa hun ja til, og utvalget ble deretter reoppnevnt 4.desember 2001.

Utvalget avga, i samsvar med mandatet, to innstillinger - en i juni 2002 og en i juni 2003. Regjeringen fulgte opp forslagene på flere måter, men den endelige stortingsmeldingen, som het Kultur for læring, ble fremmet i april 2004. Først da ble det bestemt at vi ville foreslå en reform. Senere ble det bestemt at reformen, som flertallet på Stortinget da hadde sluttet seg til, skulle hete Kunnskapsløftet og innføres fra 2006 (med noen "tjuvstartere" fra 2005).

Arbeidet med meldingen var meget omfattende, og Kunnskapsløftet ble ingen kopi av Kvalitetsutvalgets innstilling. Vi fremmet i det store og hele andre forslag, bl.a. basert på omfattende høringsprosesser - men forslagene fra utvalget og forslagene fra regjeringen pekte absolutt i samme retning. Flere av Kvalitetsutvalgets medlemmer ga uttrykk for at stortingsmeldingen var enda bedre enn forslagene de selv hadde fremmet i utvalget. Stortingetmeldingen fikk i det hele tatt meget god mottakelse.

I 2001 kom jeg til et departement som hadde svært liten kunnskap om norsk skole, bl.a. fordi min forgjenger - Trond Giske - var aktiv motstander av å innføre et skikkelig kvalitetsvurderingssystem for skolen, noe han for øvrig hadde fått trampeklapp for på Utdanningsforbundets årsmøte. Da vi gradvis avdekket hvordan det sto til og bl.a. kunne konstatere at norsk skole både hadde problemer med mobbing og læring, manglet det også kunnskap om årsakene til at det hadde blitt slik og om hvilke virkemidler som burde settes inn. Denne mangelen på kunnskap gjorde arbeidet med Kunnskapsløftet både omfattende og krevende for alle som var involvert - men også veldig givende. Vi baserte oss på mye forskning i arbeidet med meldingen, og i dag har vi svært god kunnskap om norsk skole.

Det er for tidlig å trekke bombastiske konklusjoner om hvordan Kunnskapsløftet har virket og vil virke i norsk skole. Det ville være naivt å tro at alt har virket etter hensikten eller at alt virker bra. Den rødgrønne regjeringen har dessuten justert kursen på viktige områder som det er uenighet om. Den foreløpige evalueringen tyder imidlertid på at mye har blitt bedre, og at det nå er et mye sterkere fokus på det som må være skolens viktigste oppdrag, nemlig å lære elevene grunnleggende fag og ferdigheter og ikke minst evnen til og gleden over å lære.

Reformen er i alle fall såpass vellykket at alle partier nå gjerne vil ha eierskap til den, og det er gledelig.

Men jeg syns det er synd at statsministeren må forfalske historien ved å forsøke å gjøre Arbeiderpartiet og Trond Giske til reformens far. Det fantes absolutt ingenting i departementet etter Trond Giske som kunne hjelpe oss i arbeidet med å utvikle Kunnskapsløftet.

Trond Giske satte spor etter seg i arbeidet med Kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Men han satte absolutt ingen vesentlige spor etter seg i arbeidet med grunnskolen og videregående opplæring.

Er Dagbladet en liberal avis?

Sist jeg hørte Dagbladet omtale seg selv som en "liberal" avis, var da redaktøren - den tidligere etikk-redaktøren - skulle forklare (og forsvare) hvorfor Dagbladet nå igjen vil tillate de såkalte sex-annonsene. Det hadde visstnok lite med økonomi å gjøre - det skyldtes først og fremst at Dagbladet er en liberal avis, og at det følgelig nærmest var nødvendig å ta inn slike annonser.

Dagbladets redaktør bruker ellers sjelden ordet liberal når han skal begrunne avisens veivalg. Det er det heller ingen grunn til. Da han fredag, for eksempel, skulle forklare (og forsvare) hvorfor avisen i ni av de siste 12 dagene hadde hatt bilde av Anders Behring Breivik på forsiden, brukte han ikke ordet "liberal". Den eneste forklaringen vi da fikk, var at det var journalistisk "nødvendig".  De pårørende og etterlatte hadde riktig nok bedt avisene om ikke å trykke bilder av Breivik på forsiden hele tiden, og redaktøren hadde riktig nok ikke helt oversikt over hvor ofte Breivik likevel hadde vært på forsiden - men det hadde altså vært nødvendig. Så nødvendig at Breivik også de tre siste dagene har figurert på forsiden av Dagbladet  (eller Breivik-posten, som noen har begynt å kalle avisen).

Da jeg senere i helgen hørte NRKs programdirektør Per Arne Kalbakk snakke om NRKs veivalg i dekningen av terrorsaken, forstår man hvorfor det er viktig å ta vare på en betydelig allmennkringkaster. Kalbakk har en evne til refleksjon, selvkritikk og innlevelse som virker fraværende når Dagbladets redaktør uttaler seg. 

Heller ikke i de meningsbærende spalter har Dagbladet noen tydelig liberal profil. Det kan riktig nok skje, når f.eks. John Olav Egeland fører pennen om personvern, men som regel plasserer Dagbladet seg sammen med politiske partier som kaller seg selv sosialdemokratiske eller sosialistiske.  Det er veldig tydelig der Dagbladet tar standpunkt - men det er også tydelig i kommentarer som utgir seg for å være mer nøytrale analyser.

På side 3 i dag er det et godt eksempel. Geir Ramnefjell har skrevet om ungdommens partivalg og reflekterer over hvorfor ungdom i dag velger høyresiden fremfor venstresiden.

Jeg tror Ramnefjell selv syns det er ganske underlig.

Ifølge Ramnefjell er nemlig høyresiden representant for den kommersielle popindustrien, realityserier, maks underholdningsverdi, individualisme og materiell overflod, antifeminisme og en "skolepolitisk luring" - nei til nynorsk.

Venstresiden, derimot, står for (kamp mot) urettferdighet og skjevfordeling i samfunnet, kamp for vanskeligstilte narkomane, (Trond Giskes) sterke og profilerte satsing på popmusikk og film, idealistiske visjoner, miljøpolitikk, det flerkulturelle samfunn og antirasisme.

En tvers gjennom saklig og nøytral analyse, altså - totalt blottet for avtrykk etter Ramnefjells egne politiske preferanser.

Men redaktøren ville vel neppe kalt den liberal.

De partiene som sier at de er mest opptatt av fellesskap og en felles skole for alle, har den mest ekskluderende retorikken i skolepolitikken.

Før het det enhetsskolen. Dette begrepet fikk etter hvert en litt negativ klang, så Trond Giske døpte det om til "den offentlige fellesskolen", da han var utdanningsminister. Begrepet "fellesskolen" har senere vært i flittig bruk av venstresiden som betegnelsen på den offentlige skolen i Norge. Også NRK har adoptert begrepet, forhåpentligvis uten å tenke nærmere over hvorfor venstresiden bruker begrepet slik de gjør.

Da jeg var utdanningsminister og skrev stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, Kultur for læring, lurte departementet på hva jeg, som kom fra Høyre, ville kalle skolen.

Jeg bestemte meg for å kalle den skolen.

For hva er egentlig poenget med å kalle skolen for noe annet enn skolen?

Alle land i OECD har en offentlig eller offentlig finansiert skole som er for alle. I alle OECD-land går også de aller, aller fleste barn i den offentlig (finansierte) skolen. I alle OECD-land er det likevel lov til å velge en alternativ skole, hvis man ønsker det.

I Norge har det svært lenge vært slik at foreldre og elever kan velge mellom fire alternative måter å ivareta opplæringsplikten på: En offentlig skole, en privat skole som er offentlig finansiert (det vi før kalte friskoler), en privat skole som er privat finansiert eller hjemmeundervisning. Alle disse alternativene er juridisk likeverdige, og alle skoler må holde (minst) like god kvalitet som den offentlige skolen, slik at elevene kan velge seg til og fra de ulike skoleslagene uten å måtte begynne på nytt.

Så hva er poenget med å omtale den offentlige skolen på en måte som etterlater inntrykk av at de elevene og foreldrene som velger noe annet, står utenfor fellesskapet eller utenfor det som er felles?

Det er selvsagt bare et retorisk-politisk knep, men det er samtidig et veldig lite inkluderende knep.

Alle elever i Norge tilhører det store samfunnsfellesskapet, uansett hvilket opplæringstilbud de velger. Alle elever i Norge tilhører dessuten mange andre store og små fellesskap, knyttet til familien, skolen de går på, lokalmiljøet osv. Men det er ingen som står utenfor fellesskapet, fordi de har valgt en annen skole enn de venstresidens politikere liker best.

En politiker på venstresiden som blir utfordret om dette temaet, vil ofte svare at "fellesskolen", altså den offentlige skolen, skiller seg fra andre skoler, fordi mangfoldet av elever er større der. "Fabrikkarbeiderens datter møter direktørens sønn", som det heter.

Men dette er selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. I byene, der muligheten til å velge skole er størst, er det ofte motsatt. Der slår bostedssegregeringen inn i skolene på en måte som gjør at det ofte er lite mangfold av denne typen i den offentlige skolen, mens det er mye mer mangfold i flere av de private skolene. Kristelig Gymnasium, Steinerskoler og St. Sunniva, f.eks., kan skilte med en mye mer mangfoldig elevflokk enn mange av skolene i Oslo vest og Oslo øst. Årsaken er at mange friskoler rekrutterer fra hele og ikke bare en del av byen, og at mange foreldre velger friskoler, fordi de ønsker at barna deres skal møte en mer variert elevgruppe.

Og i en liten bygd, der det bare er én skole, vil elevflokken være nøyaktig den samme - enten elevene går i en offentlig grendeskole eller i en skole som nylig er omgjort til en Montessoriskole.

Fra venstresiden påstås det også ofte at elevene som går i private skoler (altså i praksis offentlig finansierte private skoler, dvs. friskoler) er "rikere" og "hvitere" enn elever i den offentlige skolen. Det er heller ikke sant. Elevene i de private skolene og deres foreldre ligner til forveksling elever og foreldre i den offentlige skolen.

Venstresiden later også som det å "satse på fellesskolen" står i motsetning til de borgerlige partienes politikk. Man forsøker altså å etterlate inntrykk av at de borgerlige partiene vil satse på friskoler eller privatskoler på bekostning av den offentlige skolen.

Også dette er et retorisk knep uten substansielt innhold.

Ca. 98 prosent av elevene går i den offentlige grunnskolen. En litt mer liberal friskolepolitikk, slik de borgerlige partiene går inn for, ville kanskje ført til at dette tallet ble redusert til 95 eller 96 eller 97 prosent. All erfaring viser imidlertid at antallet som velger den offentlige skolen, ville forblitt høyt. Det kan være mange grunner til det - bl.a. at den offentlige skolen løfter seg når den ikke lenger får nye elever automatisk, at den offentlige skolen blir flinkere til å synliggjøre sine kvaliteter og/eller at den offentlige skolen befinner seg i nærmiljøet. Praktisk talt all skolepolitikk i alle partier dreier seg derfor (selvsagt!) om å forbedre den offentlige skolen.

De private skolene mottar dessuten mindre offentlige ressurser enn den offentlige skolen, og de tilbyr ikke bedre bygg eller lønns- og arbeidsvilkår enn den offentlige skolen - ofte snarere tvert imot. De private skolene og deres elever, som også har foreldre som betaler skatt,  "stjeler" derfor ingenting fra den offentlige skolen - kanskje bortsett fra Kristin Halvorsens oppmerksomhet. Det er nemlig ingen som er så opptatt av å diskutere private skoler som hun er.

Venstresiden prøver å etterlate inntrykk av at de har en prinsipiell holdning til private skoler - men det har de ikke. De fører den samme politikken overfor private skoler som er privat finansiert, som de borgerlige partiene gjør. Når det gjelder private skoler som i hovedsak er offentlige finansiert, altså friskoler, er holdningen på venstresiden både uprinsipiell og formyndersk.

"Prinsippet" er nemlig at de gir støtte til de privatskolene de liker - i tillegg til religiøse skoler, som de av politiske og menneskrettslige grunner, er nødt til å gi støtte. F.eks. har de selv utvidet den gamle privatskoleloven til å omfatte internasjonale skoler, idrettskoler og en skole som er etablert av den nå avdøde "SV-dronningen" Mosse Jørgensen, Nyskolen. Ingen av disse skoleslagene driver med alternativ pedagogikk - det ville bare være for bakstreversk og upopulært å nekte dem støtte. Men hvorfor går skillet akkurat her? Hvorfor kan man ikke gi støtte til en friskole som satser på drama eller rørleggerfag, hvis man kan gi støtte til skoler som satser på idrett eller språkfag?

De rødgrønne må naturligvis føre den skolepolitikken de vil. Men de burde slutte å snakke i et så ekskluderende språk at de barna som i går var publikum i NRKs TV-debatt, faktisk blir stående utenfor fellesskapet, fordi grendeskolen nå er privat.

Ingen barn går hjemmefra for å "gå på fellesskolen i dag". De går på skolen - enten de setter kursen mot den offentlige nærskolen, Steinerskolen eller Nyskolen.

Kjennetegnet ved et godt demokrati er at det skal være lov å være og velge annerledes enn flertallet er eller gjør - uten dermed å bli skjøvet ut av fellesskapet.

I dag har tankesmien Res Publica lansert boken The Spirit Level i Norge. Ulikhetens pris, som boken heter på norsk, ble, i følge meldinger på twitter, lansert uten motforestillinger på noe som lignet et halleluja-møte på Litteraturhuset.

Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre kommenterte boken da den ble lansert, og etterpå ble de intervjuet av radioens Her & Nå. Overdrivelsene og omtrentelighetene sto i kø:

Kristin Halvorsen "vet" bare at alt boken prediker, er sant. Deretter trekker hun inn valgkampen og advarer mot at Høyre og Fremskrittspartiet skal komme til makten, fordi vi da vil få en mye mindre velferdsstat og et skattesystem som innebærer at vi ikke skal betale skatt "etter evne". Begge deler er feil.

Jonas Gahr Støre svarte enda merkeligere. Han brukte nemlig boken som et bevis på at mulighetslikhet er viktig - mens det boken handler om, er resultatlikhet.

Jeg syns boken er interessant, og at den bør debatteres. Men innholdet i boken bør ikke slukes rått, og man bør unngå å trekke bombastiske konklusjoner som grunnlag for å utvikle politikk.

La meg peke på to svakheter og en viktig innvending mot budskapet i boken.

For det første: Boken har faglige svakheter. Den bygger, etter mange fagfolks mening, på for enkel statistikk - og den drøfter i altfor liten grad alternative årsaksforhold. At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene.

Helse er det feltet forfatterne av boken kan best. Men også på dette området er det kommet tunge faglige arbeider som motsier boken, bl.a. i standardverket "The Oxford Handbook of Ecnomic Inaquality". Der heter det bl.a.:

"More than 100 articles have been published over the past two decades on whether changes in economic inequality lead to changes in health. (...) Although there are plausible reasons for anticipating a relationship between inequality and health (in either direction), the empirical evidence for such a relationsship in rich countries are weak. (...) The preponderance of evidence suggests that the relationship  is either non-existent or too fragile to show up in a robustly estimated panel specification. The best cross-national studies uniformly fail to find a statistically reliable relationship between inequality and longevity. (...) most studies of the evidence is that most studies of health and inequality find no statistical significant relationship either across countries or over time"

Så når Audun Lysbakken i BT forleden skrev at Ulikhetens pris har "en faglig tyngde ingen meningsmotstandere har klart å slå hull på gjennom to år med global debatt", så er vel ikke det helt riktig...

En annen svakhet ved boken er at den ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet. Andre viktige mål er bl.a. frihet, likeverd, tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst (som kan fordeles).

Av og til kan man oppnå flere god mål på én gang. Men ofte kommer også slike mål i konflikt med hverandre. Hvis ikke det var slik, måtte man jo forvente at venstresiden f.eks. foreslo lik lønn til alle?

Men venstresiden vil ikke foreslå lik lønn til alle. Årsaken til at den ikke gjør det, som, ifølge resonnementet i Ulikhetens pris, burde gi oss verdens beste samfunn, er at sammenhengene faktisk ikke er så enkle som boken prediker. Dersom alle skulle få lik lønn, ville det innebære tiltak som går utover friheten, viktige menneskerettigheter, den økonomiske veksten, kravet til likebehandling og folks rettferdighetsfølelse.

Det er altså ikke bare ulikheten, men også likheten, som kan ha en pris.

En tredje viktig innvending mot boken er at den er veldig nasjonal og lite global. Skal vi skape et bedre liv  for de som har det aller dårligst, er det ikke viktig om ulikhetene øker litt i vårt eget land. Det er mye viktigere at ulikhetene mellom land blir redusert, og at det er de fattigste landene som vokser mest. Det er også mindre viktig at noen i Kina er blitt grotesk rike, dersom mange millioner kinesere får sjansen til å løfte seg ut av fattigdom og bli middels rike.

I noen tilfeller er det til med slik at vi må tåle økt ulikhet her hjemme for å bidra til mindre ulikhet der ute. Innvandring, f.eks., vil, i hvert fall på kort sikt, føre til større ulikhet i Norge, mens det fører til mindre ulikhet i verden, fordi migrasjon bidrar til utvikling og mindre fattigdom globalt.

Det er fint at The Spirit Level er kommet på norsk. Men det avslutter hverken den faglige eller den politiske debatten om frihet og likhet. 

Norsk skole - og Oslo-skolen i særdeleshet - preges visstnok av "testhysteri", ifølge kunnskapsministeren.

Det er en interessant påstand, som fortjener en nærmere dokumentasjon.

Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til "testhysteri". Det betyr altså at ca. én - 1 - prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 - 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing.

De 19 prøvene Oslo-skolen gjennomfører i løpet av 10 år i grunnskolen, kan deles i tre typer: Det er statlige obligatoriske kartleggingsprøver, nasjonale prøver og kommunale prøver, og de fordeler seg slik:

* Syv statlige kartleggingsprøver

* Åtte nasjonale prøver

* Fire kommunale Oslo-prøver (de ekstra fagene Oslo-elevene prøves i, er IKT og naturfag)

I tillegg kommer én statlig fastsatt eksamen til slutt.

"Hysteriet" knytter seg visst særlig til de fire ekstra Oslo-prøvene. Det kan dreie seg om til sammen ca. fem timer, tenker jeg, i løpet av de 10 årene elevene går på skolen.

Etter min mening virker det ikke direkte hysterisk å bruke ca. en halv prosent av tiden på skolen til prøver. Det medgår selvsagt også tid til øving og forberedelse til prøvene, men poenget med øving og forberedelse er jo å lære. Når man tar i betraktning at det man prøves i, stort sett er grunnleggende ferdigheter og basisfag som lesing, regning og engelsk, som man også trenger i all annen læring - ja, så høres det igrunnen enda mindre hysterisk ut. Det er faktisk meningen at elevene nå skal trene mer på lesing enn de gjorde før vi fikk nasjonale prøver og før Kunnskapsløftet ble innført. Meningen er at de også  skal lese bedre enn de gjorde før.

At det er potensielle problemer knyttet til testing, er gammelt nytt. Dårlige og hyppige tester kan skape såkalte teach to test-effekter og kan i overdreven grad  fjerne oppmerksomheten fra andre og kanskje like viktige fag og ferdigheter. Kombineres slike tester med uheldige incentiver for elever, lærere og ledere, kan konsekvensene bli verre. Det er selvsagt heller ikke bra, dersom de lærerne og lederne som bruker testene, ikke har den nødvendige kompetansen.

Det er lite som tyder på at vi har slike problemer i Norge. Prøvene og testene er selvsagt ikke perfekte, og det finnes selvfølgelig eksempler på at prøvene og bruken av dem ikke virker slik de skal. Det vil alltid være rom for forbedring. Men i det store og hele er det grunn til å tro at prøvene fungerer ganske godt i Norge, og at de er nødvendige.

Å lage gode prøver, som svarer til formålet med dem, er en stor faglig kunst. Heldigvis har vi gode faglige miljøer i Norge som står for utviklingen av prøvene.

Formålene er nemlig flere: De skal sikre skolen et bedre faglig og pedagogisk grunnlag for å organisere opplæringen og tilpasse den til den enkelte elev. De skal gi lærerne og skolen en mulighet til å vurdere hvorvidt det bør iverksettes tiltak, og de skal være et hjelpemiddel i underveisvurderingen. De skal kartlegge i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen, og de skal gi informasjon til elever, lærere, foresatte, skolen, kommunen og nasjonale myndigheter som grunnlag for forbedringstiltak.

Sammen med internasjonale undersøkelser (som gir informasjon om norske elevers kompetanse i forhold til elever i andre land), brukerundersøkelser, tilsynsvirksomhet og omfattende forskning på utdanning, gir altså prøvene viktig kunnskap om norsk skole, som gjør at man kan sette inn tiltak, justere kursen eller omprioritere ressurser når det trengs.

For 10 år siden fantes bare en brøkdel av denne kunnskapen. Det gjorde at vi ikke visste mye av det vi vet i dag om elevenes faglige ferdigheter. Det betød også at vi hadde langt mindre muligheter til å sette inn tiltak i tide, dersom en elev f.eks. ikke greide å lære å lese. Og vi visste mye mindre om hva lærere, skoleledere og politikere gjorde for å få til forbedringer i norsk skole.

Det er nå tverrpolitisk enighet om at vi trenger kartleggingsprøver og nasjonale prøver i skolen. Det er også tverrpolitisk enighet om at kommunene skal ha frihet til f.eks. å tilby flere timer enn normen og til å ha egne kommunale tester, hvis de mener at de trenger det (men åpenbart ikke frihet fra å få kjeft av en statsråd hvis man benytter friheten). Det er også tverrpolitisk enighet om alle viktige elementer i Kunnskapsløftet nå - etter at SV gradvis har endret sin skolepolitikk. (Nå er det ikke engang anti-SV-politikk å nedlegge et stort antall grendeskoler og erstatte mange av dem med private skoler.)

Norge er et land hvor det forskes veldig mye på skolen. Det kan av og til virke litt forvirrende, fordi det kommer så mange skråsikre og tilsynelatende forskjellige "forskermeninger" på en gang. Motsatt gir det grunnlag for å si at vi vet veldig mye om norsk skole nå, og at vi derfor er mindre henvist til å basere oss på enøyde ideologer, anekdoter, rykter og anonyme påstander når vi skal gjøre oss opp en mening om norsk skole. Heldigvis.

Kunnskapsløftet er ennå ikke ferdig implementert. Det er politisk uenighet om gjennomføringen og om justeringer SV nå gjør i regjering.  Sett i stort er det altså likevel tverrpolitisk enighet om reformen.

Så langt ser den da også ut til å lykkes ganske bra - ikke med alt, men med mye. Professor Sten R. Ludvigsen, som leder arbeidet med evaluering av reformen, har bl.a. uttalt  følgende:

"Skal resultatene oppsummeres, så er det at vi ser mange positive tegn. Jeg tror Kunnskapsløftet har vært en meget god samfunnsmessig investering - og nødvendig for skolens utvikling. (...) Kunnskapsdimensjonen - hva elevene faktisk oppnår av kompetanse, altså læringsresultat, er mye kraftigere fokusert. Lærerne arbeider mer systematisk med elevvurdering. Kravene til ledelse i skolen (...) er kraftig økt."

99,5 prosent av skoletiden brukes til andre ting enn prøver og testing. Men for at denne tiden skal kunne brukes til beste for den enkelte elev, trengs det kunnskap og informasjon om hvor elevene står, hva slags utfordringer de har og hvilken hjelp de kan trenge.

Derfor må vi også bruke litt av tiden på prøver.

Menge er spente på hva valgkampen nå vil bringe og hva vi kan vente oss av den politiske debatten i tiden som kommer.  Her er noen av tankene jeg gjør meg.

Jeg tror Arbeiderpartiet er hardere rammet enn vi andre kan forestille oss. Det er mye sorg, mange begravelser, mange etterlatte og skadde som trenger oppmerksomhet. Jeg tror vi kan komme til å se et parti som nesten ikke greier å drive valgkamp. Men som en rødgrønn politiker sa til meg i dag: Det behøver de jo heller ikke. Det holder å dele ut roser.

Jeg tror Arbeiderpartiet vil få større oppslutning enn partiet ellers ville fått. Det er ikke sikkert at partiet stjeler så mange velgere fra de andre partiene, men det kommer til å rekruttere en del som alternativt ville latt være å stemme.  De andre partiene, og kanskje særlig Høyre (fordi det var fullmobilisert) og FrP (fordi partiet er bragt opp i en litt vanskelig situasjon), vil nok kunne tape litt på det.

Jens Stoltenbergs popularitet er betydelig styrket. Det kunne gitt et større utslag i et stortingsvalg enn det vil gjøre i kommunevalget. Om det vil gi utslag i 2013, er umulig å si. Historien har vist oss at partilederes popularitet kan svinge voldsomt, og at det ofte er liten sammenheng mellom ledernes og partienes oppslutning. Men det Stoltenberg nå har vist, krever nok at også de andre partilederne, særlig de som har statsministerambisjoner, viser at de har format.

Stoltenberg er likevel ikke den eneste som har vist styrke i denne situasjonen. I mange kommuner er det ordførere - hvorav Fabian Stang i Oslo har vært den mest synlige - som har stått for fremragende lederskap i en vanskelig situasjon. De kan kan komme fra mange partier, og deres innsats kan også få effekt på valgdagen når det nettopp er de som skal velges.

Vi kommer til å se at alle partier og alle ungdomspartier har fått flere medlemmer.  Det viser at mange har tatt beskjeden om mer demokrati og ikke bare rettet sitt engasjement mot ett parti - og at respekten for det partipolitiske arbeidet antagelig har økt. Flere partier kan vise frem imponerende tall, men jeg har ikke sett noen tall fra Arbeiderpartiet. Mitt tips er at særlig AUF har fått mange nye medlemmer, og at mange ungdommer, som tidligere ikke har vært engasjert, på ulike måter nå flokker seg om AUF.

Vi kommer antagelig til å se en mindre aggressiv retorikk enn vi har vært vant med i tidligere valgkamper. Politikerne kommer antagelig til å snakke mindre nedsettende om konkurrentene og være mer opptatt av å fremheve egne standpunkter. Det kommer til å bli vanskeligere å påstå at "alt" er galt i landet vårt - men det blir antagelig også vanskeligere å hevde at det bare er ett parti som har bygget landet. Det blir nok også mindre spill og spetakkel enn det pleier å være i medienes valgkampdekning.

Kanskje får valgkampen noen trekk vi setter så stor pris på at vi gjerne vil bringe dem med oss videre til senere valgkamper. I så fall skal det bli spennende å se om det er mulig - eller om vi, mer sannsynlig, får et tilbakefall, straks den politiske debatten er mer normalisert.

Vi vil forhåpentligvis se en mer edruelig debatt om innvandring, integrering og islamisering. De som er positive til innvandring og ikke ser eller frykter noen islamisering av samfunnet vårt, vil antagelig legge vekt på å argumentere mer grundig og saklig - og ikke bare utstede avskyerklæringer - mens de som er skeptiske til innvandring og frykter islamisering, vil uttrykke seg mer nyansert. Civita vil gi sitt bidrag i løpet av morgendagen - da vi utgir et notat om Islamisering av Norge?.

Som ledd i en slik mer opplysende debatt, tror jeg også vi vil se at flere tar et personlig ansvar for å ta til motmæle mot standpunkter de ikke deler, særlig på nettet. I skrivende stund foregår det f.eks. en omfattende debatt på Aftenposten.no etter et innlegg av Trine Skei Grande om islamofobi mm. Vi vil nok også se en videreføring - og en ansvarliggjøring, tror jeg - av ytringsformene på nett. Og debatten om ytringsfrihetens grenser vil bli intensivert.

Vi kommer dessuten til å fortsette debatten om ekstremisme; hva er det, hvilke avarter av politisk estremisme finnes, og hva gjør vi for å bekjeme det? Også i denne debatten vil Civita gi sitt bidrag.

Selv er jeg også spent på debatten om Norges plass i det internasjonale samfunn. Vil vårt selvbilde i fremtiden være like preget av selvforherligelse og selvtilstrekkelighet som før? Selve terroraksjonen kan tale for at vi ikke lenger ser på Norge som så unikt som vi gjorde før, og at vi i større grad ser behovet for å tilhøre et større fellesskap. Reaksjonen etterpå, derimot, kan kanskje tyde på at vi nå vil synes at vi er enda mer spesielle (og bedre?) enn vi syntes før.

Vi får også en debatt om sikkerhet, straffer, overvåkning, politimetoder og selve aksjonen og redningsarbeidet i Regjeringskvartelet og på Utøya. Noen vil selvsagt tale for lengre straffer, mer bevæpning og mer overvåkning - men statsministerens og politikernes tale om et mer åpent samfunn har nok samtidig vært en øyeåpner for mange -  for verdien av å leve i et fritt og åpent samfunn. Argumentene for personvern, mindre våpen og en human strafferettspleie vil derfor også stå sterkt.

Et stort spørsmål er journalistene. Kyrre Nakkims uttalelser av i går, om at det representerer et demokratisk problem at politikerne forholder seg i ro i noen dager,  bygger på en altfor snever og kortsiktig forståelse av begrepet demokrati. Det er derfor lett å tro at det er journalistene og mediene - snarere enn folket - som nå har et problem med de begrensninger politikerne har lagt på seg selv. Vi kan jo bare forestille oss hvilke rykter og temaer som nå svirrer rundt i redaksjonene - om Breivik, om redningsarbeidet, om ofrene, om politiets arbeid - og hvordan mange brenner etter å bringe betente temaer på bane, som f.eks. sikkerhetstiltak og overvåkning, innvandring og islamisering. Samtidig vet de at det ikke bare er mediekritikere og "bedrevitere" som nå vokter dem, men et helt folk. Så prøvestenen for mediene blir denne: Greier de å bedrive seriøs og kritisk politisk journalistikk uten å tråkke over? 

Det finnes forhåpentligvis bare ett menneske i dette landet som ikke er dypt ulykkelig over den tragedien som har rammet oss. I dagene etter viste vi at vi også i en så ekstrem situasjon er i stand til å styrke demokratiet. Nå blir det spennende å se om vi klarer overgangen til en valgkamp.

Også valgkampene og den politiske debatten i Norge kan bli bedre.

Så igjen: Det er opp til oss.