hits

Mye rart i kommentarene til varslersaken

  • 20.09.2018 kl.18:43 i Blogg

Det sies og skrives mye rart i den såkalte Thorkildsen-saken, blant annet i et av Dagsnytt 18-innslagene i går, der Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse og Kaia Storvik fra Agenda deltok. De som hørte på denne debatten, kunne få inntrykk av at man ikke bør eller kan varsle om kritikkverdige forhold knyttet til politiske ledere, at politiske ledere ikke egentlig er ledere, og at alt man måtte mislike ved en politisk leder, egentlig er politikk.

Dette er, etter min mening, feil, så her kommer mitt syn på noen av de spørsmålene som blir diskutert:

Kan og bør man kunne varsle mot en politisk leder?

Ja, selvsagt. Varslingsreglene gjelder alle arbeidstakere, og de har rett til å varsle om forhold  som de mener er kritikkverdige. Hva som er et "kritikkverdig forhold" er tydelig definert i en lang rekke veiledninger som hjelper potensielle varslere til å forstå det. 

Et kritikkverdig forhold kan være veldig mye forskjellig - som for eksempel et miljøskadelig inneklima eller en leder som trakasserer sine medarbeidere.

Er det relevant å sammenligne Thorkildsen-saken med #metoo-sakene?

Både - og. Varslingsinstituttet gjelder bare arbeidstakere, dvs. at folk som har tillitsverv i for eksempel de politiske partiene, ikke nødvendigvis er omfattet av varslingsreglene. Dette er også årsaken til at mange anbefalte partiene å innføre varslingsregler som ligner de man har i arbeidslivet.

Hvis man kan varsle mot en politisk leder - vil da mange politiske ledere bli varslet mot, siden det er mange dårlige politiske ledere og mange ledere man er uenig med?

Nei. Det er ikke forbudt å være en dårlig leder, og det er heller ikke et kritikkverdig forhold at en politisk leder mener noe annet enn du gjør selv.

Det er mange dårlige ledere, også blant de politiske lederne. Men å være en dårlig leder, for eksempel en leder som lider av beslutningsvegring, er ikke det samme som å skape et kritikkverdig arbeidsmiljø. Man kan godt ha en dårlig, ineffektiv og hyggelig leder.

Det nytter altså ikke å bruke varslingsinstituttet til å varsle om en dårlig leder eller en leder som har "feil" meninger. Et slikt varsel vil ikke føre frem. Det man må varsle om, er kritikkverdige forhold, typisk noe som strider mot lover og regler eller et etisk regelverk.

Er varslingsinstituttet og Oslo kommunes varslingsregler tilpasset varsler mot byråder?

Nei. Man har neppe tenkt seg denne muligheten da man utformet varslingsreglene. Byrådslederen har nå sagt at han selv vil håndtere varselet, mens varslerne, ifølge mediene, ønsker en ekstern instans. Også Fremskrittspartiet har varslet at det vil fremme forslag om en ekstern granskning, f.eks. ved Kommunerevisjonen, mens Høyre har bedt om at Thorkildsen trer til side mens varselet behandles.

Dilemmaet for byrådsleder Raymond Johansen kom godt til uttrykk i NRKs Politisk kvarter i går, da han både ga uttrykk for at han har full tillit til byråd Inga Marte Thorkildsen og trodde på varslerne. Formelt sett er det forståelig at han måtte si dette. Reelt sett fremstår det som to innbyrdes motstridende utsagn.

Hvordan kan man vite om varslere snakker sant?

Det kan man i utgangspunktet ikke vite. Men varslingsinstituttet er innrettet slik at de som mottar varselet, i utgangspunktet skal legge til grunn at varselet, og dermed varslerne, er troverdige. Grunnen til at det er slik, enda det også forekommer falske varsler og varsler som ikke holder mål, er blant annet at man ikke vil skremme bort reelle varslere, som kanskje er redde for å varsle og for ikke å bli trodd. 

Behandlingen av et varsel vil avgjøre om varselet virkelig er ekte og troverdig og holder mål.

Har varslere lov til å gå til mediene samtidig som de varsler?

Ja. Det finnes tydelige anbefalinger om hvordan man bør gå frem ved varsling, men det er ingen absolutte regler. Men det er anbefalt at man bruker det som blir kalt "forsvarlig varsling", det vil si at man, så langt det er mulig, varsler "i linjen". Sagt med andre ord: Opplever du kritikkverdige forhold, så si fra til sjefen. Hvis sjefen selv er problemet eller du av andre grunner ikke stoler på sjefen, så si fra til sjefen til sjefen. Man kan også gå til et verneombud, dersom man foretrekker det. Og det er altså lov til å gå til mediene, selv om det anbefales å prøve andre veier først.

Kan de som mottar varselet eller de/den det er varslet mot, ta til motmæle?

Ja, men i veldig liten grad. Man kan komme med noen motytringer, men hvis man protesterer mot varselet før det er behandlet, vil det kunne bli betraktet som gjengjeldelse, dvs. en slags "hevn", og det er uttrykkelig forbudt. Og det som sikkert er frustrerende for mange som det blir varslet mot, er at dette er forbudt, uansett om varselet, etter at det er behandlet, viser seg å være seriøst og ha tilstrekkelig innhold eller ikke.Satt på spissen: Hvis noen fremmer et falskt varsel eller et varsel om ikke-kritikkverdige forhold, skal det likevel tas alvorlig inntil varselet er behandlet.

Når varselet behandles, skal selvsagt alle parter komme fullt ut til orde.

Kan varslere være anonyme?

Ja. En grunn til at dette er mulig, er at de skal slippe å frykte gjengjeldelse.

Er det politisk/ideologisk uenighet om Osloskolen i Oslo kommune?

Ja. Det nåværende byrådet har gitt uttrykk for at det mener at det er for mange tester, for hard målstyring, for dårlig ytringskultur, for liten ytringsfrihet og for lite tilltsbasert ledelse, og at inntaks- og finansieringssystemet er feil. Osloskolen er, ifølge byråden, et stort tankskip som det tar tid å snu.

Opposisjonen har et mer positivt syn på Osloskolen og mener at den har gjort store fremskritt de siste par tiårene, men at det stadig kan gjøres forbedringer.

Har byrådet rett til å endre skolepolitikken? 

Ja. Så lenge det er flertall i bystyret, er byrådet i sin fulle rett til å endre den delen av skolepolitikken som Oslo kommune har herredømme over, og som altså ikke er nasjonalt bestemt. Og utdanningsetaten har en selvsagt plikt til å gjennomføre det den blir pålagt - forutsatt at styringssignalene gis på en formelt korrekt og legal måte, og forutsatt at den har utredet og lagt frem faglige argumenter pro et cons.

Er skolepolitikken endret etter at det rødgrønne byrådet tok over i 2015?

Sett fra utsiden er det vanskelig å bedømme, men jeg tror dette er det viktigste:

* Utdanningsetaten har fått i oppdrag å vurdere finansieringssystemet.

* Byrådet vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere inntakssystemet.

* Tre av fire Osloprøver er gjort frivillige for Osloskolene, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres.

* Den tidligere vektleggingen av basisfag er fjernet i kommunens styringsdokumenter.

* Den halvårlige skriftlige tilbakemeldingen til foreldrene i grunnskolen er ikke lenger obligatorisk, men opp til hver enkelt skole

Det foreligger ellers en forskningsrapport om testregimet i Osloskolen, som byrådet har bestilt, men som først ble offentliggjort etter at opposisjonen ba om det. Den viser, kort oppsummert, at Osloelevene bruker 45 minutter mer per år på tester enn det nasjonale minimum, at testene er nyttige verktøy for lærere og rektorer, og at de ikke stjeler for mye tid av deres arbeid. Rapporten har ennå ikke blitt diskutert eller vurdert av Oslos politikere.

Har Utdanningsetaten sabotert demokratisk fattede vedtak og styringssignaler fra byrådet?

Dette blir hevdet, delvis også av byråd Inga Marte Thorkildsen, men det er så langt ikke dokumentert.

Da byråden gjentatte ganger ble spurt om dette i et møte i Oslo kommunes kultur- og utdanningskomite forleden, ville hun ikke svare, men hun lovet å komme tilbake til dette ved en senere anledning. Komiteen vedtok enstemmig å be henne om å gjøre dette snarest mulig.

Må utdanningsdirektør Astrid Søgnen gå av ved 67 år?

Nei. Aldersgrensen i Oslo kommune er 70 år med mulighet til forlengelse til 72 år.

Har Astrid Søgnen blitt bedt om å gå av ved fylte 67 år?

Nei. Både byrådsleder Raymond Johansen og utdanningsdirektør Astrid Søgnen bestrider dette.

Selv har jeg for flere måneder siden, og altså helt uavhengig av det varselet som nå foreligger mot Inga Marte Thorkildsen, stilt meg kritisk til henne som politisk leder, basert på den måten hun uttrykker seg på når hun skal beskrive Osloskolen og Utdanningsetaten. 

Jeg har også vært kritisk til måten varselet er blitt håndtert på av henne selv, av det som ser ut til å være anonyme kilder i byrådets nærhet og av enkelte medier.

Alt dette har jeg skrevet om i tidligere blogger.

Hva som vil skje med varselet, hvordan det vil bli behandlet, og om det som det er varslet om, viser seg å være kritikkverdige forhold, gjenstår å se.

Uansett utfall er dette en veldig beklagelig situasjon for alle som arbeider i og for Osloskolen og til syvende og sist også for elevene. 

SV og arbeidslivet i Rådhuset

  • 14.09.2018 kl.11:01 i Blogg

På NRKs Politisk kvarter i dag ble Oslos ordfører, Marianne Borgen fra SV, spurt om hun trodde det kunne tenkes at hennes kollega i byrådet, Inga Marte Thorkildsen, hadde gjort noen feil. Det ante ikke Borgen noe om, og derfor var dette heller ikke noe hun kunne uttale seg om. Hun mente riktig nok at det nå både foreligger et alvorlig varsel mot Inga Marte Thorkildsen, og at det pågår en "stor konflikt", men hun hadde "full tillit" til at Thorkildsen nå rydder opp i dette.

SV vet altså alt om hva som skjer i Aleris og ingenting om det som skjer i utdanningsetaten i Oslo kommune. SV har ingen tillit til ledelsen i Aleris, men full tillit til en byråd som det foreligger en alvorlig varslingssak mot. 

Det er i det minste interessant.

Dagsavisen fortsetter i dag sin kampanje mot varslerne og Astrid Søgnen, basert på anonyme kilder, som åpenbart må være byrådens støttespillere. Respekten for varslingsinstituttet ser altså ut til å være grensende til null. Det kan vi jo huske neste gang vi hører noen i pressen svinge seg til de store høyder for å forklare oss hvor viktig det er å ta varslere på alvor.

Regjeringen er i ferd med å følge opp varslerutvalgets forslag og vil etter alle solemerker foreslå et enda sterkere vern for varslere. Jeg har vært i tvil om det trengs, men Thorkildsen-saken kan tyde på at det er nødvendig. Det som utspiller seg i Dagsavisens spalter, minner sterkt om en form for gjengjeldelse overfor varslerne, og det er forbudt. Og bare for å presisere det: Det er forbudt, uansett om innholdet i varselet skulle vise seg å holde mål eller ikke, det vil si at det ikke spiller noen rolle om de forholdene som kritiseres,  er kritikkverdige nok i henhold til loven eller ikke.

I Dagsavisen insinueres det at varslerne har kjent til innholdet i en samtale mellom Astrid Søgnen og kommunaldirektør Bente Fagerli - og en samtale mellom Søgnen og byrådsleder Raymond Johansen, og at de på bakgrunn av disse samtalene sendte et varsel om Inga Marte Thorkildsen til Oslo kommunes varslingstjeneste. Jeg vet ikke om dette er sant, og jeg vet heller ikke hvilken relevans det har.

Men det som er interessant, er at Dagsavisen kan fortelle leserne sine hva som har skjedd i samtaler der bare to personer har vært til stede. Hvordan er det mulig? Ettersom det er åpenbart at det ikke er Astrid Søgnen som er Dagsavisens kilde, så må det være Fagerli eller Johansen eller noen som handler på deres vegne. Hvis det er tilfellet, er det et grovt tillitsbrudd fra byrådets side.

Men fortsatt har altså SV full tillit til at Inga Marte Thorkildsen er en god leder som kan rydde opp i både varslingssaken og den pågående konflikten.

 

Er venstresiden egentlig opptatt av at vi skal ha et godt arbeidsliv? Thorkildsen-saken tyder ikke på det.

  • 13.09.2018 kl.12:14 i Blogg

En fanesak for store deler av venstresiden er at vi skal ha et godt, trygt og velfungerende arbeidsliv.

Også høyresiden er enig i det, men tradisjonelt er det nok venstresiden som "eier" denne saken. Det er i hvert fall en sak som både Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjerne vil profilere seg sterkere på. Dersom saksfeltet oppfattes som viktig av velgerne, og disse partiene har høyest troverdighet når det gjelder å skape et trygt og godt arbeidsliv, vil det være en fordel når det er valg.

At venstresiden muligens har et visst overtak i denne debatten, skyldes, etter min mening, den retorikken som brukes, og som ofte gjør det vanskelig for høyresiden.

For det første males det ofte med svært bred pensel, det vil si at det tegnes et dystert bilde av norsk arbeidsliv. Sannheten om det norske arbeidslivet er jo at det antagelig er omtrent verdens beste, at godt over 90 prosent er fast ansatt, at trivselen er svært høy, at samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er meget godt, og at arbeidstakerne er godt beskyttet gjennom lover, regler og avtaler. Men det er ikke helt comme il faut å påpeke dette nå, fordi det kan høres ut som om man bagatelliserer problemer knyttet til sosial dumping, mobbing på arbeidsplassen eller løse ansettelsesforhold. 

For det andre bruker de som vil tegne et negativt bilde, ofte en anekdotisk debattform. Man vil gjerne fremheve skandaløse enkelteksempler på hva som skjer i arbeidslivet. Den mest flittig brukte saken nå, er Aleris-saken, enda den overhodet ikke er ferdig behandlet eller konkludert. Denne debattformen skaper en slags asymmetri i diskusjonen, noe som kommer godt frem når man for eksempel studerer de debattene jeg har hatt med Magnus Marsdal og Audun Lysbakken i det siste

Men det er noe mystisk med venstresidens engasjement - og også det mystiske er knyttet til minst to forhold.

For det første virker venstresiden nesten bare opptatt av skandaler i privat sektor. Brudd på arbeidsmiljøloven, brudd på andre lover og regler, sløsing, høyt sykefravær eller mange løse og midlertidige ansettelser i offentlig sektor får påfallende lite oppmerksomhet målt mot den oppmerksomheten venstresiden er villig til å gi (potensielle) skandaler i privat sektor. Og i den grad noen er opptatt av skandaler i offentlig sektor, får vi ofte høre at det skyldes New Public Management, altså at staten er blitt for lik det private.

For det andre virker det også som venstresiden ser en annen vei når det dukker opp en potensiell skandale blant deres egne. Det som nå utfolder seg i forbindelse med varselet mot byråd Inga Marte Thorkildsen er, etter min mening, oppsiktsvekkende. Det foreligger et formelt varsel, men fremfor å ta dette alvorlig, slik mediene har for vane, velger Dagsavisen i stedet å sitere en "sentralt plassert kilde", som kan fortelle oss at dette egentlig bare er en maktkamp og en "drittpakke". Også Klassekampen (merk navnet) går langt i å tolke dette inn i en maktkamp og antyder at varselet er kommet fordi etaten nekter å gjennomføre ny politikk. Andre aviser slår det stort opp, uten noen form for problematisering, når Inga Marte Thorkildsen prosederer sin egen sak offentlig, og når hennes kollega i byrådet, Tone Tellevik Dahl, forsvarer henne. Det er ikke like stor oppmerksomhet om det tidligere byråder har sagt.

Selv syns jeg dekningen så langt er skandaløs og avslørende både for venstresidens politikere og medier. De tar rett og slett ikke varselet på alvor. De, som i andre sammenhenger er ekstremt opptatt av å beskytte varslere og følge strengt opptrukne prosedyrer for hvordan et varsel skal behandles, bryr seg rett og slett ikke om det nå. I Klassekampen lar de Simon Malkenes, som er én av ca. 15.000 lærere i Osloskolen, og som for tiden visstnok er bosatt i Florø, fortelle oss at dette bare er en maktkamp.

Det er ikke lett å bedømme en varslersak fra utsiden når varslerne er anonyme (som de er i sin fulle rett til å være) og når man ikke har innsyn i hele varselet. Men det normale for pressen og venstresiden, og prinsippet i hele varslerinstituttet, er at man legger til grunn at varslerne er troverdige. Vi vet at det forekommer falske varsler, og at det finnes "bråkmakere" som varsler om forhold som det ikke er grunn til å varsle om, men man kan ikke konkludere med at det er tilfellet før en sak er undersøkt. Selv syns jeg det virker usannsynlig at flere svært erfarne ledere (jeg vet ikke hvor mange, men hele ledergruppen består av 20 personer), som har full innsikt i varslingsinstituttet, og som derfor vet hva de gjør, skulle produsere et falskt varsel mot en byråd. Hva i all verden skulle de oppnå med det?

Noen ser ut til å mene at det dreier seg om hvorvidt Astrid Søgnen skal bli sittende i sin stilling eller ikke. Men det virker helt søkt. Et falskt varsel vil selvsagt ikke kunne hjelpe Søgnen. Hun kan sitte i stillingen til hun blir minst 70 år, hvis hun ønsker det. Dersom utdanningsbyråden, som er hennes arbeidsgiver, mener at hun bør slutte før, må hun ta dette opp med Søgnen og følge vanlige arbeidsrettslige regler. Og spørsmålet er: Har Thorkildsen tatt opp dette med Søgnen? Har noen i mediene spurt Thorkildsen om det?

Dagsavisen, Klassekampen og deres kilder vil også ha oss til å tro at det saken dreier seg om, er en maktkamp mellom politisk ledelse og byråkratiet, det vil si det vi i staten kaller embetsverket. De etterlater inntrykk av at ledelsen i Utdanningsetaten ikke vil innrette seg etter demokratiske spilleregler og "gjennomføre ny politikk", slik Klassekampen formulerer det. Men også dette burde det være svært lett å finne ut av: Er det gitt noen styringssignaler til Utdanningsetaten, som den ikke har fulgt opp? Inga Marte Thorkildsen etterlater inntrykket av det, men det bør være lett å dokumentere. I vårt system sender man ikke styringssignaler gjennom mediene eller i tilfeldige samtaler. De kommer i lover, vedtak, tildelingsbrev, budsjetter osv. Dermed bør det være en svært smal sak for Thorkildsen og hennes støttespillere å dokumentere sine påstander, noe jeg for øvrig skrev om for lenge siden, da Thorkildsen kom med den samme typen påstander i Morgenbladet. 

Jeg vet av erfaring at man som politiker av og til syns at ting går saktere enn man skulle ønske, men det tror jeg vi alt i alt skal være glade for. Det hender for eksempel at politikere gjerne vil gjøre noe som viser seg å stride mot vedtatte lover og regler, og det kan man selvsagt ikke. Det er på mange måter derfor vi har et uavhengig embetsverk. Det er en del av de berømte institusjonene som skal beskytte oss mot tilfeldige innfall som enhver politiker kan få i sin iver etter å oppnå resultater. Det minner meg om SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås, som en gang besværet seg over at UNE ikke tok "politiske signaler". Men UNEs direktør, Terje Sjeggestad, repliserte helt korrekt at det bare finnes to typer signaler som UNE skal ta, nemlig de som er nedfelt i lov og forskrift. Da Sjeggestad gikk av, ga han oss en leksjon i betydningen av å ha et embetsverk med ryggrad.

For folk som er interessert i forvaltningen, forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk og hva som er god ledelse, kommer ikke varselet mot Inga Marte Thorkildsen som noe sjokk - selv om det er ekstremt uvanlig og derfor også svært oppsiktsvekkende. Det har kommet advarsler før, og det er flere som har reagert på hennes arbeidsstil. Fra utsiden har det dessuten vært lett å se at Thorkildsen gang på gang bryter med helt elementære prinsipper for god ledelse. Jeg skrev om det etter at hun deltok i NRK Debatten, og jeg skrev om det etter at hun hadde gitt et intervju til Morgenbladet. Alle jeg snakker med, som arbeider med ledelse og organisasjon, ser det samme, men det har likevel ikke blitt noen sak. Jeg syns det er veldig merkelig.

Og hvor er forresten Raymond Johansen? Hva syns han om den jobben Utdanningsetaten og Osloskolen gjør? Har han tillit til ledelsen i etaten, og har han gitt uttrykk for det? Eller har han tatt noe initiativ til å få avsatt Søgnen?

I den senere tid har det vært en viss debatt om sykelønnsordningen. Venstresiden ønsker ikke å stramme den inn, og viser i stedet til at bedre ledelse kan bidra til å få ned fraværet. Og det er det selvsagt mye i. God ledelse kan lede til veldig mye bra. Dårlig ledelse kan være en katastrofe, både for menneskene i organisasjonen og for ressursbruken. Og hvis det er dårlig lederskap på toppen, kan det ødelegge en hel organisasjon.

Et av de verste scenariene man kan se for seg nå, er at varslerne har en god sak, men at de ikke får en fair behandling, fordi den det er varslet om og hennes (delvis anonyme) støttespillere prosederer saken i full offentlighet og setter igang et spinn som deler av pressen lydig presenterer.

I en tidligere blogg skrev jeg at jeg fryktet at Inge Marte Thorkildsen med sitt helt spesielle lederskap risikerer å rive ned mye mer enn hun greier å bygge opp i Osloskolen. 

I verste fall er det det som skjer nå.

 

 

 

Kan det tenkes at Jon Helgheim fra Frp har et lite poeng?

  • 06.08.2018 kl.16:30 i Blogg

Det skal ikke mye til for å fyre opp likestillingsdebatten i Norge. Frontene kan bli veldig harde, og det er ofte lite rom for nyanser.

Nå sist var det statsminister Erna Solbergs uttalelser om kontantstøtten som skapte reaksjoner. Hun mente at kontantstøtten får en for stor del av skylden for at mange innvandrerkvinner ikke er i jobb. Hun mente at vi også må se på andre årsaker, som for eksempel lave kvalifikasjoner og kultur eller andre støtteordninger, som for eksempel overgangsstønaden. 

Solbergs uttalelser førte til kraftige reaksjoner fra Jonas Gahr Støre og senere Anniken Huitfeldt, som mener at statsministeren "tar feil", og at hennes uttalelser ikke vil tåle en faktasjekk. 

Det er vel kjent at kontantstøtten har bidratt til at flere kvinner har vært mer hjemme enn de ville vært uten kontantstøtten. Men i de senere år er muligheten for å få kontantstøtte strammet kraftig inn, ikke minst for innvandrere. Problemet er derfor mindre i dag enn det var før. Det kan være gode grunner til å fjerne ordningen likevel, men det virker merkelig å være så skråsikker på at denne ordningen er det eneste hinderet for å få flere innvandrerkvinner i arbeid. Det kan nesten virke som det er for lite å diskutere i norsk politikk når statsministerens forsøk på en mer nyansert årsaksforklaring skaper så sterke reaksjoner.

Forrige gang likestillingsdebatten eksploderte, var da Frp's stortingsrepresentant Jon Helgheim skrev på Facebook at det var biologiske forskjeller som gjorde at kvinner jobber mer deltid og velger annerledes i arbeidslivet enn menn gjør: "Det kan ikke være stort annet enn kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjeller i arbeidslivet." Og: "Jo mer likestilt et samfunn er, jo mer tradisjonelt velger kvinnene", sa Helgheim, som viste til at Norge har et ganske kjønnsdelt arbeidsmarked på tross av likestillingen. Helgheim understreket at han er for at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter, men at vi skal respektere ulike valg.

Uttalelsene ble møtt med en storm av protester. Likestillingsministeren var "sjokkert", Unge Høyre-lederen lurte på om det hadde "rablet" for Helgheim, som hun mente har "utrolig gammeldagse fordommer" og er "arrogant". Anniken Huitfeldt fra Ap mente at Helgheims argumenter minnet om argumentene som ble brukt mot kvinnelig stemmerett. Andre mente at han hadde "dinosaurholdninger" fra 1950-tallet, og at det han sa, bare var "tull" og "tøys".

Det er i seg selv interessant å merke hvor redde vi er for at det skal vise seg å være forskjeller på kvinner og menn. Akkurat det har jeg skrevet om i Minerva før, og Civita har nylig også publisert en podcast med Harald Eia om temaet.

Men det er også interessant å se hvor harde frontene er og hvor lite interessert man er i en diskusjon om hvorvidt Helgheim kan ha et lite poeng. Har han for eksempel rett i at det er kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjellene i arbeidslivet, og at kvinner velger mer tradisjonelt, jo mer likestilt samfunnet er?

Ifølge bredt anlagt forskning, som er omtalt i siste nummer av Weekendavisen, kan det virke som Helgheim har et poeng. Ifølge en undersøkelse som amerikanske og engelske forskere publiserte i tidsskriftet Psychological Science tidligere i år, er det de mest likestilte landene som har de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene, samtidig som tradisjonelle kjønnsrollemønstre trer tydeligst frem der hvor likestillingen er kommet lengst og kvinnene har de beste vilkårene. 

Forskerne kaller det "likestillingsparadokset" og viser til de forventninger man hadde til alle endringene som skjedde i likestillingspolitikken på 1960-og 70-tallet. Man trodde at likestillingen gradvis ville fjerne eller i hvert fall dempe de tradisjonelle kjønnsrollene i samfunnet, mens det motsatte skjedde. Både innenfor utdanning og arbeid, og på andre måter, trådte forskjellene i stedet tydeligere frem. 

Forskerne kan ikke si noe sikkert om årsakene, slik Helgheim gjør når han viser til biologi - men de antyder at de mest likestilte og tryggeste velferdssamfunnene, som f.eks. de nordiske, gir kvinner større muligheter til å velge den utdanningen og de yrkene de har "mest lyst på". En annen årsak kan være at vi ikke tror vi har noen likestillingsproblemer og derfor er lite oppmerksomme på de sterke kjønnsforskjellene. Et slikt inntrykk kan man få når man f.eks. leser Dagbladets leder i dag, der det hevdes at vi uten kontantstøtten, som vi fikk i 1998, i stedet kunne ha satt "full fart mot et likestilt arbeidsliv". Den forskningen som Weekendavisen omtaler, tyder ikke på at Dagbladet har rett i at det er så enkelt.

Forskerne spør for øvrig også om hva man kan gjøre for å endre situasjonen, men det virker som i hvert fall én av dem har mye av den samme holdningen som Helgheim har: Det hjelper lite med kampanjer og tiltak. "Jeg tror ikke vi kan ha frihet og samtidig ha et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked", sier han, som viser til at de tidligere kommunistiske landene greide det, men da med tvang.

En annen forsker er litt mer optimistisk og tror at man kan få til noe.

Min personlige oppfatning er at det er mer skadelig at det nesten bare er kvinner i klasserommene enn at det nesten bare er menn i styrerommene. Likevel har kjønnsfordelingen blant styremedlemmer i de store selskapene fått større politisk oppmerksomhet enn kjønnsfordelingen blant lærerne i skolen. Årsaken kan være at vi tror at vi er mer likestilte enn vi egentlig er - eller at vi velger å føre en slags symbolpolitikk, siden det er mye lettere enn å gjøre noe med tunge trender og realiteter. Det er for eksempel veldig mye lettere for politikerne å vedta en lov som ASA-selskapene må rette seg etter enn å rekruttere flere menn til skolen. For selv om både Helgheim og forskerne kan ha viktige poenger, betyr ikke det at vi ikke bør gjøre noe. Forskjellene innad i gruppen menn og innad i gruppen kvinner er ofte mye større enn forskjellene mellom gruppene menn og kvinner. Derfor er det, uansett biologiske eller andre forskjeller, nok av mennesker som kan tenkes å velge utradisjonelt, dersom de oppdager at det er noe å vinne på det.

Ingen har så langt greid å gi en fullgod forklaring på hvorfor de mest likestilte landene i verden på viktige områder har det minst likestilte utdannings- og arbeidslivet. Jon Helgheim fra Fremskrittspartiet prøvde seg på en forklaring, men ble skutt ned i rekordfart. Forskningen som Weekendavisen omtaler, viser at vi kanskje hadde vært tjent med å ta en diskusjon om Helgheims synspunkter og påstander fremfor bare å karakterisere han og uttalelsene hans som det rene idioti.

 

 

Rødt-debatten avdekker interessante holdninger til politikk

  • 26.07.2018 kl.12:37 i Blogg

For en tid tilbake skrev jeg en blogg, der jeg oppfordret journalister og politiske kommentatorer til å ta Rødt mer alvorlig - nå når partiet har fått større oppslutning og mye innflytelse, både i Stortinget og i enkelte kommunestyrer, som f.eks. i bystyret i Oslo.

Det avstedkom en diskusjon med Rødt, og det var muligens også medvirkende til at enkelte kommentatorer og medier skrev kritiske artikler om partiet. Blant de tydeligste var Hanne Skartveit i VG, men også Dagbladets John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje, og Stavanger Aftenblad kom med klar tale. Også andre har deltatt i debatten, som for eksempel Steinar Juel og Bård Larsen i Civita.

Et svært påfallende trekk ved debatten er at Rødt bare svarer i helt generelle vendinger, ofte med absurde påstander om hvilken historisk arv partiet forvalter, men for øvrig unngår å svare konkret på spørsmål om partiets syn på demokrati og økonomi.

Til tross for dette er det likevel mitt inntrykk at mange registrerer debatten med et skuldertrekk. På sosiale medier, dvs. særlig Twitter, har det haglet med kommentarer om hvor latterlig det er å kritisere Rødt og med påstander om at f.eks. Civita og jeg har skjulte motiver. En vanlig påstand er for eksempel at vi skriver om Rødt for å avlede oppmerksomheten fra høyrepopulismen og Sylvi Listhaug - eller at vi er ubalanserte (og det som mye verre er), fordi vi ikke skjønner at høyrepopulismen i dag er en større fare enn venstrepopulismen. Lars Akerhaug i Minerva er blant dem som, mer eller mindre bevisst, har kommer med påstander om at kritikken av Rødt er en avledningsmanøver, og som mener at kritikken er feilslått. Men Akerhaug treffer ikke. Han er tydeligvis imponert og beroliget av at partiprogrammet til Rødt ikke er like ekstremt som det en gang var. Jeg er blant dem som synes det er oppsiktsvekkende mye autoritært og illiberalt tankegods igjen når vi nå skriver 2018.

Jeg tror for øvrig at de som følger Civitas arbeid, vet hva jeg og mine kolleger mener om høyrepopulismens farer, og at vi kan ha flere tanker i hodet samtidig.

En mer sindig person enn mange av dem man vanligvis finner på Twitter, er Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand. Og det han skrev i sin egen avis i går, er kanskje mer representativt for det mange mener om denne debatten:

"Rødt er ikke lenger det partiet det en gang var. Borte er kommunismen, marxismen og leninismen. For ikke å snakke om stalinismen og Mao. Når kommentatorer i borgerlige medier forsøker å skremme velgerne med Moxnes, er det like dumt som å skremme barn med trollet. Det er bare godt voksne folk som husker Pål Steigan, Sigurd Allern og de andre toppene i ml-bevegelsen på 1970-tallet. Bjørnar Moxnes er etter min mening ikke mer rabulist enn at han kunne ha fått plass i SV eller kanskje til og med på venstresiden i Ap."

Hvorfor er denne kommentaren interessant?

Den er interessant, fordi den illustrerer en oppsiktsvekkende avpolitisiering og avideologisering av politikken, som nå er blitt helt personifisert - eller amerikanisert, vil kanskje noen si. Moxnes = Rødt, og programmet betyr ingenting. 

For sannheten er jo at det i liten grad er Moxnes som er kritisert og debattert. Det er partiets prinsipprogram og arbeidsprogram som blir kritisert og debattert, og som det stilles viktige spørsmål ved, fordi det er umulig å forstå hva slags samfunn Rødt egentlig ønsker seg. Og Rødt har ikke forlatt sine gamle 'ismer', slik Arne Strand skriver. Partiet bygger sin samfunnsforståelse på marxismen og har kommunismen som sitt endelige mål.

Det kan godt være at Moxnes selv er en relativt moderat politiker som kunne funnet seg til rette i både SV og Arbeiderpartiet. Men betyr det at Moxnes selv ikke egentlig mener det som står i prinsipprogrammet? Hva er i så fall årsaken til at Moxnes ikke vinner frem i sitt eget parti? Hvorfor har Steigans og Allerns meningsfeller fortsatt flertall i partiet? Og hvis Moxnes egentlig står for noe annet enn det som står i partiprogrammet, hvorfor sier han det ikke? 

Strands kommentar er også interessant, hvis den får konsekvenser for vurderingen av andre partier. Vanligvis blir jo partiprogrammer tatt på alvor. Det må være en grunn til at journalister følger programprosessene i partiene så nøye og er så opptatt av hva de vedtar på landsmøtene sine. Man kan kanskje si at det er litt mer interessant å følge med på hva de store partiene mener - men mitt inntrykk er at det også er stor oppmerksomhet om programmene til partier som innimellom vaker rundt sperregrensen, som f.eks. Venstre, KrF og SV. 

Så hvis ikke det betyr noe at Rødt på viktige områder har et illiberalt og autoritært program, kan det umulig bety noe at andre partier programfester noe rart eller dristig. En sjarmerende partileder, som kanskje til og med egentlig mener noe annet, holder jo i massevis for å bortforklare et program. Spørsmålet er likevel om det overhodet er tenkelig at et høyreparti med et autoritært og illiberalt program ville blitt behandlet på samme måte som Rødt av for eksempel Arne Strand? Jeg tror ikke det.

I den grad Arne Strand kan sies å representere sosialdemokratiet i Norge, er for øvrig kommentaren hans et interessant tegn på at sosialdemokrater nå ser mye mer avslappet på Rødt enn de gjorde for bare kort tid siden.

Jeg må, alt oppsummert, si at jeg syns at den holdningen til politikk, som diskusjonen om Rødt avdekker, både er oppsiktsvekkende og paradoksal. Mange beklager seg i vår tid - med rette - over at de politiske partiene er redusert til kampanjeorganisasjoner, over sterke populistiske bevegelser og over politikere som ikke tar politikk alvorlig. Trump er selvsagt det fremste eksemplet, men også her hjemme kan det virke som enkelte politikere ikke er så nøye med sannheten - eller med alvoret i politikken. Men slike beklagelser kommer i et underlig lys når ikke engang partiprogrammer blir tatt på alvor.

Såvidt jeg har oppfattet, skal Rødt revidere sitt prinsipprogram i 2019, og jeg antar det skjer på partiets landsmøte. Mitt tips er at Moxnes da vinner større oppslutning om sitt syn enn han gjorde i 2014.

La oss håpe at partiet da kvitter seg med alt illiberalt, autoritært og ekstremt tankegods. 

 

Byråd Thorkildsens rolleforståelse og Osloskolens fremtid

  • 27.05.2018 kl.11:36 i Blogg

Det er forbausende å se hva den såkalte Malkenes-saken har utviklet seg til.

Den startet med at lektor ved Ulsrud videregående skole, Simon Malkenes, ville diskutere inntakssystemet i Osloskolen, men den ble avsporet ved at Malkenes, slik elevene oppfattet det, kom til å snakke nedsettende om identifiserbare elever. Deretter måtte skolen, i henhold til en lov som et enstemmig Storting nylig har vedtatt, undersøke saken nærmere, hvilket endte med at Malkenes fikk den mildeste reaksjonen en arbeidstaker kan få fra sin arbeidsgiver. Reaksjonen fra skolen overfor Malkenes var altså mildest mulig, enda reaksjonene fra elevene til dels var meget sterke.

Interessant nok var det akkurat denne saken som fikk ytringsfrihetsdebatten til å ta full fyr også på ytterste venstre side i norsk politikk. Plutselig mente mange at skolen gikk for langt, at elever må tåle å bli krenket, og at denne saken sto om lærernes ytringsfrihet - som om Malkenes ikke hadde fått lov til å uttale seg kritisk om inntakssystemet i Osloskolen. At skolen undersøkte saken på bakgrunn av den nye mobbeparagrafen Stortinget har vedtatt, var det i farten ingen som husket, før min kollega Torstein Ulserød skrev om det. I stedet ble saken et eksempel på en "fryktkultur" som var skapt av et mangeårig Høyrestyre og under utdanningsdirektør Astrid Søgnens ledelse. Skolen reagerte altså ikke fordi den fulgte loven, men fordi den dyrket en form for fryktkultur som gjerne ville kneble lærere som ville delta i samfunnsdebatten.

Dette er, etter min mening, bare tøv. Forløpet i denne saken hadde ingenting å gjøre med Malkenes' muligheter til å uttrykke seg kritisk om den nasjonale eller lokale skolepolitikken. Han har gjort det i mange år, og lærere over hele landet gjør det hver dag. Men en lærer blir ikke en "varsler" fordi han eller hun er kritisk til deler av skolepolitikken. En lærer som er kritisk til skolepolitikken, er som enhver annen borger som er kritisk til skolepolitikken. Vi andre kan velge å tillegge vedkommendes synspunkter mer eller mindre vekt, nettopp fordi vedkommende er lærer, men det er opp til enhver. 

Det er også svært forbausende å se hvor ensidig mediene dekker denne saken. Med noen ytterst få unntak løper alle den samme veien. Det mest oppsiktsvekkende er hvor lite kritisk søkelys det er satt på den øverste ansvarlige for det hele, nemlig byråd Inga Marte Thorkildsen og hennes dårlige rolleforståelse, enda hun er byråd i et parlamentarisk system. Jeg skrev om det for en stund siden, men siden er det faktisk bare blitt verre.

La meg ta ett eksempel, som illustrerer det meget godt.

I et intervju i Morgenbladet denne uken uttaler Thorkildsen at "som arbeidsgiver er det veldig viktig å tenke på hvilke signaler man sender" når man uttaler seg offentlig. Dette er, hvis vi ser bort fra konteksten, svært viktig og riktig sagt. Men hva slags arbeidsgiver er Thorkildsen selv?

Thorkildsen er den øverste ansvarlige for Osloskolen. Hun er politisk ansvarlig overfor bystyret og i siste instans velgerne. Hun er også Oslokolens øverste leder og den som ansetter den nærmeste administrative underordnede, altså den administrative lederen for Osloskolen, nemlig utdanningsdirektøren. Hun har dessuten det øverste arbeidsgiveransvaret for alle som arbeider i Osloskolen.

Det mest elementære man kan lære hvis man vil være en god leder og arbeidsgiver, er at man skal være lojal overfor sin egen organisasjon og sine egne ansatte. Man kan ikke ha mistillit til sine egne ansatte eller uttale seg i offentligheten på en måte som skaper frykt, tvil eller uro i egen organisasjon. I en hierarkisk organisasjon, slik store organisasjoner nødvendigvis må være, jobber man dessuten gjennom nivåene - man hopper ikke over dem ved å uttrykke tillit til noen og mistillit til andre.

Men det er altså dette Thorkildsen hele tiden holder på med. Det kunne kanskje passert, dersom hun var i opposisjon og ikke hadde et leder- og arbeidsgiveransvar, men det burde vært umulig i den posisjonen hun har nå. 

La oss bare ta en kikk på noe av det som står i Morgenbladet-intervjuet:

Inge Marte Thorkildsen opplever blant annet "ikke alltid" at Utdanningsetaten gjør som hun gir beskjed om. Som leser og Osloborger spør jeg meg: Siden dette er en meget alvorlig påstand: Finnes det noen dokumentasjon eller konkrete eksempler på at etaten ikke gjør det den får instrukser om fra den politiske ledelsen (forutsatt at beskjedene er legale)? 

Thorkildsen sier at hvis hun hadde blitt rektor nå, ville hun "straks ha grepet fatt i "krenkeparagrafen" og funnet ut hva som er gode måter å håndtere den på". Thorkildsen etterlater dermed inntrykk av at Osloskolen(e) ikke har gjort dette, men som leser spør jeg meg: Hvor var SV og Oslo-byrådet da denne paragrafen ble vedtatt? Byrådet i Oslo avga selv en høringsuttalelse som tyder på at de satte seg grundig inn i saken da, og byrådet må vel ha fulgt saken videre, da den ble vedtatt i Stortinget, for siden å iverksette tiltak som gjorde Osloskolen i stand til å håndtere de nye bestemmelsene? Og er det noen grunn til å tro at etaten og skolene selv ikke har forsøkt å finne ut hvordan de skal håndtere denne paragrafen? 

Thorkilden "kjenner jo ikke alle detaljer" i Malkenes-saken, sier hun, men mener likevel å vite at behandlingen av saken tok for lang tid, og at "spekulasjoner om at denne typen uttalelser kunne medføre at en lærer mister jobben sin" og således skape frykt, kunne vært unngått. Som leser spør man seg: Hvilket grunnlag har hun for å kritisere tidsbruken, og hvorfor skaffer hun seg ikke innsyn i detaljene, hvis hun vil uttale seg så mye om saken? Hvordan vet hun at saken kunne vært håndtert annerledes, og samtidig forsvarlig og lovlig, på en måte som tok mindre tid? Og hvilke spekulasjoner er det hun sikter til? Har rektor ved Malkenes' skole eller utdanningsdirektøren sagt ett ord som kunne tyde på at de gjorde noe annet enn å behandle saken i henhold til loven, eller som kunne tyde på at Malkenes ville miste jobben? Eller er det helt andre, som for eksempel Thorkildsens nære samarbeidspartner Rødt, som bidro til å skape denne frykten?

Thorkildsen kommer også med lange utlegninger om at "lokket nå er tatt av en trykkoker", fordi ytringsfriheten har vært kneblet, ikke bare i Osloskolen, men i offentlig sektor generelt, og at dette har sammenheng med New Public Management, og "sterk markedsretting", som blant annet kommer til uttrykk ved inntaks- og finansieringssystemet i Osloskolen. Dette er jo synspunkter man gjerne kan diskutere. Det interessante er imidlertid at byrådet ikke har noen forslag til alternative løsninger. Thorkildsen er altså sikker på hva problemet er, selv om hun ikke kan dokumentere det nærmere, men hun aner ikke hva løsningen er. Det har hun overlatt til andre å utrede, og det skal ta tid. 

Thorkildsen reiser også spørsmål ved hvor (lite) klok utdanningsdirektør Astrid Søgnen er som arbeidsgiver, fordi hun uttalte seg i mer detalj om elevenes klager i Malkenes-saken i forbindelse med en høring byrådet arrangerte. Thorkildsen kom ikke med noen støtte til Søgnen da de nye "ytringsfrihetsfundamentalistene" på venstresiden igjen tok fyr og mente at Søgnen gikk for langt og brøt taushetsplikten og hensynet til Malkenes. Da kommuneadvokaten slo fast at taushetsplikten ikke var brutt, tok Thorkildsen dette til etterretning, men unnlater altså likevel ikke å komme med et sleivspark til sin egen etatssjef og hennes mangel på klokskap. Men selv har Thorkildsen ingen tanker om hvor lite klokt det er av henne å omtale sin egen utdanningsdirektør på denne måten.

Morgenbladet-journalisten, som synes å ta for gitt at ytringskulturen i Osloskolen er spesielt dårlig, lar Thorkildsen dosere videre om årsakene til at det er slik, og da får vi blant annet vite at det tidligere "Høyre-regimet i Oslo (ikke var) opptatt av at tillitsvalgte skulle ha noen rolle i slike prosesser". Selv om det er litt uklart hvilke prosesser det siktes til, ville det vært interessant å få dette dokumentert. Thorkildsen er svært kritisk til "hard målstyring", men hvilke mål har hun og byrådet egentlig fjernet? Meg bekjent er det forsvinnende få

Thorkildsen mener at hun er i ferd med å gjennomføre en åpenhets- og tillitsreform, og hun er "overhodet ikke" redd for å ødelegge alt det gode som er bygget opp i Osloskolen. For meg ser det helt motsatt ut: Det ser ut som Thorkildsen er i ferd med å rive ned veldig mye av det som er bygget opp, og at hun gjør det gjennom en lederstil som, i hvert fall utad, oser av mistillit til svært mange av dem som skal gjøre jobben i og for Osloskolen. Det er vel og bra at hun har stor tillit til Malkenes og enkelte andre lærere hun har kontakt med, men det blir helt galt når hun bruker dette i et slags splitt- og herskspill vis à vis etaten og rektorene i Osloskolen. Skolelederforbundet, som organiserer et stort antall rektorer i Oslo, har selv reagert sterkt på måten hun nå forholder seg til og snakker om Osloskolen på i det offentlige rom, noe forbundet også ga uttrykk for i den omtalte høringen. Vi bør heller ikke glemme at det ikke er sikkert at alle de lærerne som nå ikke uttaler seg offentlig, det vil si de aller fleste, er enig med henne. Kanskje står hun selv i fare for å legge lokk på stemmer som er uenig med henne i hennes mange negative beskrivelser av kulturen i Osloskolen. 

Ingen er imot flere arenaer og muligheter for lærere til å delta i samfunnsdebatten. Jeg har også mine tanker om hvorfor en del lærere og andre ansatte i offentlig sektor syns det er vanskelig å vite hvordan de kan ytre seg i det offentlige rom, men det utdyper jeg ikke videre her. Faktum er uansett at svært mange lærere og andre ansatte i offentlig sektor ytrer seg hver eneste dag uten problemer, og at det er vanskelig å se at det er en særegen ytringsfryktkultur akkurat i Osloskolen. Det er for øvrig bare positivt at mange lærere nå uttrykker sin mening om inntakssystemet i Oslo - men debatten om dette blir nok enda mye bedre og mer interessant den dagen noen har noen gode alternativer å foreslå. Det hadde for eksempel vært veldig fint hvis velgerne kunne gå til valg på alternative inntaktssystemer i 2019, siden det er velgerne som til syvende og sist bestemmer dette.

Både Osloskolen og ledere i Osloskolen kan bli bedre. Men vi kommer ikke forbi at dette er en svært stor etat, med omlag 15.000 ansatte, som har løftet seg enormt de siste tiårene. Osloskolen har gått fra å være en av de svakeste i landet til å bli en av de beste og en, som i internasjonal sammenheng, antagelig er meget, meget god. Forklaringen er blant annet svært mange gode lærere og ledere på alle nivåer.

Derfor er det nesten surrealistisk å være vitne til at en i utgangspunktet liten sak, som selvsagt var ubehagelig nok for Malkenes selv, elevene og skolen hans (mye takket være Stortingets lite gjennomtenkte vedtak), har utviklet seg til en debatt som potensielt kan virke helt ødeleggende for mange i den administrative ledelsen og rektorene i Osloskolen - og kanskje også for mange lærere.

Det ser ut som Rødt har overtatt initiativet i skolepolitikken i Oslo. Byråden selv bruker tiden til å uttrykke mistillit til egen etat - mens hun forteller oss at hun skal skape en tillitskultur.

Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende i et parlamentarisk system og knapt fra noen leder for en så stor og viktig virksomhet.

Det lover ikke bra for Osloskolens fremtid.

 

 

Oppdatert kl. 21.55: Rødts representant i Oslo bystyre, Eivor Evenrud, har bedt meg rette opp en feil. Det stemmer ikke at det var byrådet som arrangerte den omtalte høringen. Det var kultur- og utdanningskomiteen som innkalte byråden til høring. Det er selvsagt heller ikke er riktig, bokstavelig talt, at "ingen" husket den nye "mobbeparagrafen" før Torstein Ulserød skrev om den. Som Ulserød selv skrev, hadde blant andre Anine Kierulf vært aktiv i debatten.

Inntakssystemet til videregående skole

  • 29.04.2018 kl.20:51 i Blogg

I NRK Debatten sist torsdag ble flere temaer diskutert samtidig.

Ett av temaene var læreres ytringsfrihet i lys av Malkenes-saken, som jeg skrev om på fredag.

Et annet tema, som ikke har vært like mye diskutert, er hvilket ansvar byrådet har for Osloskolen og på hvilken måte byråd Inge Marte Thorkildsen utøver sitt politiske ansvar. Etter min mening demonstrerte hun en oppsiktsvekkende svak rolleforståelse vis à vis den etaten hun de facto er leder og har ansvaret for, noe jeg skrev om i går.

Det som har vært minst diskutert, er det temaet Simon Malkenes forsøkte å få en debatt om, nemlig inntakssystemet til videregående opplæring, primært i Oslo. Grunnen til at vi ikke har fått en debatt om dette, er dels det forløpet saken har fått som en følge av at Malkenes' elever reagerte på hans omtale av dem. Men det skyldes nok også at de politikerne som er mest kritiske til inntakssystemet, byrådet inkludert, ikke synes å ha noe forslag til et alternativt inntakssystem. Dette skal utredes av et utvalg som, såvidt jeg forstår, ikke skal være ferdig med arbeidet sitt før etter kommunevalget i 2019.

Spørsmålet om hvor fritt elever, og elevers foreldre, skal få lov til å velge skole, har vært et tema i mange land i hvert fall siden 1960-tallet. Årsaken er, enkelt sagt, at mange mener at skolene ikke får en optimal og tilstrekkelig variert sammensetning av elever, dersom alle går på nærmeste skole. I USA var man for eksempel bekymret for at svarte og hvite elever i for stor grad gikk på forskjellige skoler, og det ble startet bussing av elever til skoler lenger unna hjemmet. Bussing har også vært forsøkt i Århus.

Litt lenger ut i utdanningsløpet blir det nødvendig å tillate mer valg, rett og slett fordi valgmulighetene blir flere. I grunnskolen tilbyr alle skoler omtrent det samme. I videregående kan ikke alle skoler tilby det samme, og elevene må derfor få lov til søke seg til de studieretninger og programområder som de er mest interessert i. I høyere utdanning blir dette enda mer uttalt, for da kan alle søke helt fritt, både i Norge og andre land.

Et tema som også diskuteres, er hvem som skal bestemme hva slags inntakssystem skolene skal ha. I Sverige er dette besluttet nasjonalt, mens det i Norge er overlatt til kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående opplæring) innenfor visse nasjonale rammer. For grunnskolen er det for eksempel lovbestemt at alle har rett til å gå på nærskolen, og ingen kommuner kan overprøve dette. Det vanlige er da også at de aller fleste foreldre velger nærskolen for de minste barna. Det gjelder også i land som ikke har noen slik lovfestet rett til å gå på nærskolen. For øvrig kan alle elever i alle land søke seg til offentlig finansierte eller privat finansierte privatskoler, dersom de ønsker det, men i denne bloggen skal jeg konsentrere meg om valg mellom offentlige skoler.

"Fritt skolevalg" betyr at man kan søke den skolen man vil. I Oslo kan altså foreldre søke en annen grunnskole enn nærskolen, hvis de ønsker det - og i videregående kan elevene søke seg til den skolen (og det programområdet) de vil. Grunnen til at det oppstår så mye diskusjon om dette, er at det ikke alltid er plass til alle som søker. Da må man ha et system, som klargjør på hvilke kriterier køen av elever skal ordnes . Skal det for eksempel være bosted, etnisitet, karakterer, loddtrekning eller hjelpebehov - eller en blanding?

I grunnskolen i Oslo rangeres elevene på bakgrunn av følgende kriterier, dersom de søker seg til en annen skole enn nærskolen, og dersom det ikke er plass til alle som søker: Bosted i nærheten av skolen, søsken ved skolen, trafikk- og sikkerhetsmessige forhold, sosiale og/eller medisinske forhold, en oppfatning av at skolen er bedre tilpasset barnets behov enn nærskolen er, og/eller andre praktiske hensyn, som f.eks. foreldrenes arbeidssted.

I videregående skole er det i hovedsak karakterene som avgjør hvordan køen av elever ordnes. Det virker bra for veldig mange. Cirka 70 prosent av elevene får sitt førsteønske oppfylt når det gjelder skole og programområde, mens omlag 90 prosent får oppfylt sitt primærønske når det gjelder programområde. Men noen blir altså skuffet: Cirka 10 prosent kommer ikke inn på sitt førsteønske når det gjelder programområde - og ca. 30 prosent kommer ikke inn på den skolen de ønsket seg mest, selv om de får plass på det programområdet de vil. (På Twitter har noen med rette påpekt at jeg kunne vært mer presis om dette i en tidligere blogg.)

En mulig ulempe ved systemet er altså at ikke alle får oppfylt sitt primære ønske. Jeg skriver "mulig", fordi jeg ikke er sikker på at vi bør ha et system der alle får førsteønsket sitt oppfylt. Det vil rett og slett være vanskelig, og neppe heller tilrådelig, å ha et skolesystem som for eksempel har kapasitet til å tilpasse seg enhver popularitetsbølge blant elevene. Elevene bør også venne seg til at mulighetene gradvis snevres inn, og at ikke alle kan "kreve" å bli ballettdansere, rørleggere eller professorer i filosofi. 

Andre mulige ulemper av inntakssystemet er de Simon Malkenes peker på, nemlig at det blir en opphopning av spesielt svake elever på noen skoler som få søker seg til. Det er ikke slik at dette nødvendigvis er en varig situasjon, for det er flere eksempler på skoler som har greid å snu en negativ trend. Og selv skoler som får inn faglig svake elever, kan gjøre en formidabel innsats. Selv husker jeg både Elvebakken, Stovner og Ullern videregående skoler som skoler som har snudd en svært negativ utvikling til noe veldig positivt. I senere år har Hellerud videregående skole gjort det samme.

Men selv om det er mulig å snu en negativ utvikling, er det ikke vanskelig å se at det kan finnes ulemper ved et karakterbasert inntakssystem. Jeg har ikke hørt om noe inntakssystem som er perfekt. Spørsmålet blir derfor om det finnes et annet inntakssystem som kan fungere bedre, der ulempene er mindre og fordelene større, og som elevene opplever som mer rettferdig?

Det er vanskelig å si noe sikkert om det. De politikerne som er mest kritiske til dagens inntakssystem, har ingen alternative forslag. Og Elevorganisasjonen i Oslo har senest denne helgen bestemt at de ikke ser gode alternativer til det frie (eller karakterbaserte) skolevalget i Oslo.

Inntakssystemet i Oslo kommune er evaluert, og det finnes en del forskning om ulike typer og grader av fritt skolevalg. Det er også lett å se fordelene med fritt skolevalg og et karakterbasert inntakssystem. Jeg kommer ikke nærmere inn på det her, men tror jeg uten videre kan slå fast at det ikke finnes perfekte systemer som ikke skaper noen problemer. Det er dessuten også riktig og viktig at inntakssystemet må sees i sammenheng med andre rammebetingelser, som for eksempel finansieringssystemet. 

Man bør aldri utelukke at et system kan justeres til det bedre. Alt i alt tror jeg nok likevel at Osloskolen fungerer så bra at det er kritikerne som har bevisbyrden: De må godtgjøre at et annet system vil kunne virke bedre og mer rettferdig for elevene i Oslo.

Det hadde vært interessant om de kunne gjøre det før valget i 2019 - og ikke etterpå.

 

 

 

Malkenes-saken i NRK Debatten

  • 28.04.2018 kl.18:24 i Blogg

Min forrige blogg om læreres ytringsfrihet, som ble skrevet på bakgrunn av NRK Debatten, har ført til en del diskusjon, blant annet på Twitter. En av de ivrigste deltakerne i diskusjonen er Simon Malkenes' støttespiller, Eivor Evenrud. Hun representerer partiet Rødt og er nestleder i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Hun er dermed en meget sentral person i denne saken, siden Rødt er et samarbeidsparti og del av det parlamentariske grunnlaget for Ap-, SV- og MDG-byrådet. Eivor Evenrud deltok også i NRK Debatten, der hun uten nevneverdig motstand  fikk legge premissene for diskusjonen om Malkenes-saken og læreres ytringsfrihet. 

"Saken er ikke ferdig, den har såvidt begynt", skriver Evenrud på Twitter - uten at jeg er helt sikker på hva hun mener med det. Det vi vet, er at Evenrud har tatt initiativ til en komitéhøring om ytringsfriheten i Osloskolen. I tillegg har hun på Facebook skrevet at "Noen må gå, og det er ikke Malkenes".

Påstanden om at "noen må gå" som en følge av denne saken, inspirerte meg til å skrive en ny blogg om det jeg opplevde som det klart mest oppsiktsvekkende i NRK Debatten - nemlig den rollen og de utsagnene Inga Marte Thorkildsen (SV) kom med.

Thorkildsen er byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune. Hun har dermed ansvaret for alt som skjer i Osloskolen. I tillegg til å ha ansvaret, er hun den fremste representant for eieren av Osloskolen, og hun er leder og arbeidsgiver for alle som jobber i Osloskolen. Hun er blant annet sjef for utdanningsetatens leder, Astrid Søgnen, som igjen er sjef for rektorene i Osloskolen, som er ledere for lærerne. Som byråd har hun også rett til å instruere etaten ved dens ledelse, og de har en plikt til å være lojale overfor de instruksene de får, gitt at de ikke er i strid med loven. 

Thorkildsen tilhører et byråd som mener at de har igangsatt en "tillitsreform" i kommunen, og de ønsker seg visstnok en annen og bedre "ytringskultur".

Men på hvilken måte kom dette til uttrykk i NRK Debatten?

Etter min mening kom det ikke til uttrykk i det hele tatt - det var snarere tvert om. 

Inga Marte Thorkildsen uttrykte ingen tillit til sin egen etat, og hun la ikke nevneverdig vekt på god ytringskultur. Andre partiers forslag til forbedringer av norsk skole ble omtalt som "idiotisk", og at en meddebattant brukte uttrykket "fritt skolevalg" ble karakterisert som "løgn". Ord som "juks" og "feigt" ble også brukt for å karakterisere andre og deres argumenter.

Thorkildsen hyllet Malkenes for hans deltakelse i skoledebatten og mente at hele saken var "dypt problematisk". Men hva som var problematisk, eller hva hun vil gjøre med det hun mener er problematisk, forble usagt. Men siden hele saken har vært håndtert under hennes ledelse, så kan hun ikke nøye seg med å si at den er "problematisk". Hun må være klarere enn som så: Har hun tillit til dem hun er leder og arbeidsgiver for, og som har håndtert saken - eller har hun ikke tillit til dem?

Thorkildsen, som altså er øverste leder for Osloskolen, hadde ikke noe positivt å si om Osloskolen, såvidt jeg kunne høre. Derimot fikk hun frem flere ting hun mente var negativt: Hun "tror" at lærere syns det er vanskeligere enn før å ytre seg, og hun "tror" at flere elever nå ikke tør å si fra på grunn av prosessen i Malkenes-saken, som hun mener har vært "veldig uheldig", blant annet fordi det har vært skapt et inntrykk av at Malkenes kunne miste jobben for det han sa. Hvem som har skapt dette inntrykket - om det for eksempel er den utdanningsetaten som hun er sjef for, rektor ved Ulsrud videregående skole, Malkenes' støttespillere eller mediene - forble helt uklart, men dette er selvsagt helt vesentlig. Har Thorkildsen tillit til sin egen etat, og kan vi, som Osloborgere, ha tillit til henne?

En lektor fra Drammen som deltok i programmet, og som var en stor fan av Malkenes, forsøkte å beskrive hva hun er kritisk til i norsk skole. Og det er at det norske skolesystemet er "så toppstyrt", "topptungt" og nærmest "stalinistisk", og at man - ved å ytre seg - visstnok blir upopulær hos dem som "sitter over (deg) i systemet". Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva det her siktes til, men jeg la merke til at Thorkildsen i alle fall ikke kom med noen motforestillinger.

Thorkildsens mange negative utsagn om Osloskolen burde logisk nok lede til at hun og byrådet, som nå har sittet med makten og ansvaret i nærmere tre år, har noen forslag til forbedringer. Men slike var det få av. Thorkildsen har bedt utdanningsetaten vurdere alternative finansieringsmodeller, og i tillegg skal hun sette ned et utvalg som skal se på alternative inntakssystemer i videregående skole. Om det også skal gjelde grunnskolen, vet jeg ikke - men Thorkildsen  korrigerte ikke det absurde innslaget som påsto at det er helt fritt skolevalg i grunnskolen i Oslo. Uansett var det interessant å merke seg at det nevnte utvalget ikke skal være ferdig med arbeidet før kommunevalget neste år. Onde tunger vil visstnok ha det til at temaet er så vanskelig for byrådet at de gjerne vil utsette det. Men hvis det er sant, fortjener kanskje ikke nåværende inntakssystemet så hard kritikk fra dem som faktisk nå har ansvaret for å forvalte det.

Eivor Evenrud uttalte i debatten at tillit er én av tre overordnede styringsprinsipper i Oslo kommune, og at dette åpenbart ikke blir fulgt. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men antagelig av andre grunner enn Evenrud er opptatt av. Etter min mening er det umulig å bygge en tillitskultur, hvis ikke den øverste lederen utstråler og uttrykker tillit til sine medarbeidere og tar ansvar og medansvar for alt som skjer under hans eller hennes ledelse. 

Jeg så ingenting av det i denne debatten, og det er forstemmende og noe både bystyret og alle de som arbeider i Osloskolen, bør bekymre seg for. 

I siste instans er det også et spørsmål for elever og foreldre, og for velgerne.

 

Læreres ytringsfrihet

  • 27.04.2018 kl.10:02 i Blogg

NRK Debatten i går var en selsom opplevelse. Den var både svært ubalansert og lite kunnskapsbasert, og den kunne fortjene både en omfattende faktasjekk og flere kommentarer. Her er en kommentar til ett av temaene som ble tatt opp - nemlig læreres ytringsfrihet.

Saken er aktualisert etter at Simon Malkenes, som er lærer ved Ulsrud videregående skole, leste opp et dikt på Dagsnytt 18, der han illustrerte hvordan en av hans skoletimer kan være. Formålet var å få en debatt om inntakssystemet i den videregående skolen. Den videregående skolen i Oslo har det som mange kaller "fritt skolevalg", dvs. karakterbasert opptak, som igjen betyr at elevene kan søke seg til den skolen de vil. Hvis en skole har flere søkere enn plasser, vil de elevene som har best karakterer, komme inn - hvilket betyr at ikke alle får oppfylt skoleønsket sitt. Ni av 10 elever kommer likevel inn på den skolen de har søkt på, men det kan tenkes at ikke alle søker på den skolen de ønsker seg mest, fordi de allerede i utgangspunktet vet eller antar at de ikke kommer inn.

Det er folkevalgte politikere i kommuner og fylker som, med noen unntak, bestemmer hva slags inntakssystem kommunene (grunnskolen) og fylkene (videregående) skal ha. Unntakene dreier seg om noen begrensninger som er fastsatt av staten, og som kommuner og fylker ikke kan overprøve. Alle elever i grunnskolen har for eksempel rett til å gå på nærskolen sin - et helt vesentlig unntak som ikke ble nevnt på Debatten i går.

Etter at Malkenes deltok i Dagsnytt 18, fremkom det, slik det også gjorde på NRK Debatten i går, at enkelte elever ved skolen følte seg gjenkjent og krenket av Malkenes' dikt, noe de tok opp både i et leserinnlegg i Aftenposten og direkte med skolen. Dette førte til at skolen bestemte seg for å undersøke saken nærmere. Resultatet av undersøkelsen ble at det ikke ble opprettet noen personalsak mot Malkenes.

Dette forløpet har fått mange til å hevde at lærere ikke har ytringsfrihet på lik linje med alle andre i vårt samfunn. Det er jeg uenig i, og jeg skal forklare hvorfor.

Det er mange lærere som hver eneste dag deltar i den skolepolitiske debatten, blant annet om inntakssystemet i videregående skole. I alle politiske partier, for eksempel, er det medlemmer og tillitsvalgte som også er lærere, og som deltar i debatter om skolepolitikk. Det fins neppe et eneste landsmøte uten at flere lærere er på talerstolen og sier hva de mener om norsk skolepolitikk. Mange lærere sitter også i kommunestyrer og fylkesting, og de engasjerer seg gjennom fagforeningene sine. Jeg har aldri hørt at noen har ment at dette er galt, eller at det bør legges begrensninger på slik politisk virksomhet eller den ytringsfriheten disse lærerne dermed praktiserer.

Jeg vet ikke om Malkenes er aktiv i noe politisk parti, men også han har, til de grader, brukt ytringsfriheten sin til å si hva han er kritisk til i norsk skole. Han har i en årrekke skrevet artikler og bøker, deltatt i radio og TV, vært aktiv på sosiale medier og ganske sikkert også holdt mange foredrag. Han har møtt både sine administrative og politiske ledere til debatt, også i NRK Debatten tidligere, da Anniken Hauglie fra Høyre var skolebyråd. Jeg kan ikke erindre at noen har ment at dette var illegitimt, eller at Malkenes ikke burde ha friheten til å delta i slike debatter.

Men Malkenes må, som alle andre som deltar i samfunnsdebatten, finne seg i å bli møtt med motargumenter. Og ingen kan garantere at det å delta i en offentlig debatt ikke også er forbundet med et visst ubehag, blant annet fordi man kan få negative reaksjoner fra andre. Men det gjelder alle som deltar i offentlig debatt og ikke Malkenes eller lærere spesielt. Spørsmålet er om deres foresatte forsøker å nekte dem å ytre seg - ikke om for eksempel kolleger, elever eller foreldre reagerer negativt, for slike ting opplever alle som ytrer seg mye offentlig.

En av grunnene til at Malkenes tidvis har møtt sterk meningsmotstand, er at han har påstått at det foregår mye juks og fanteri i Osloskolen, som ikke kommer for en dag, blant annet fordi lærere ikke tør å snakke. Når man kommer med så alvorlige og for mange provoserende påstander, må man regne med at noen spør om dokumentasjon - eller at påstandene blir møtt med dokumentasjon som viser noe annet. Selv har jeg aldri registrert at Malkenes eller andre som påstår lignende ting, har lagt frem noen dokumentasjon. Jeg har for øvrig kommentert debatten om påstått juks flere ganger, blant annet her.

En annen gjenganger i kritikken fra Malkenes og hans meningsfeller, er det påståtte "testhysteriet" i Osloskolen. Mange snakker om dette uten å ane hva de snakker om. Men også dette "hysteriet" er politisk bestemt: Det er Stortinget som har bestemt at vi skal ha et antall nasjonale prøver og kartleggingsprøver i løpet av skoletiden, og i tillegg kan kommunene bestemme om de vil ha noen kommunale prøver. Osloskolen har noen ekstra prøver (Osloprøver) for å dekke de hullene de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene ikke dekker, og en oversikt over samtlige prøver finnes her. Men på dette området har kritikerne allerede blitt hørt av det rødgrønne byrådet, som ifølge dem selv, ville "ha slutt på puggeskolen og testregimet" som vi visstnok hadde under det forrige byrådet. Hva består så dette oppgjøret med "puggeskolen og testregimet" i? Jo, hold dere fast: Av til sammen fem Osloprøver, som gjennomføres i løpet av 10 år, er tre (i lesing og digitale ferdigheter) blitt frivillige, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres. 

Ifølge det rødgrønne byrådet var denne endringen i "testregimet" i Osloskolen er svar på "foreldreopprøret" (i bestemt form éntall) i Osloskolen. Dette "foreldreopprøret" eksisterer fortsatt på Facebook og har ca. 4000 likes.

Sagt med andre ord: Simon Malkenes har deltatt i skoledebatten med liv og lyst i svært mange år. Ingen har nektet han å gjøre det. At han ikke har fått gjennomslag i alt han står for, kan ikke klandres noen andre. Han kan, som alle andre borgere, delta i den skolepolitiske debatten, og så er det velgerne som i valg til slutt bestemmer hvilken skolepolitikk som skal føres. 

Det siste Dagsnytt 18-innslaget med Malkenes, der han leste et dikt om forholdene i klassen sin, dreier seg om noe helt annet. Ytringsfriheten er nemlig ikke ubegrenset for noen av oss. Lærere, leger og advokater må for eksempel forholde seg til at de har taushetsplikt om visse forhold, og at de ikke kan bryte personvernet. Lærere, leger og advokater kan derfor ikke si hva de vil om elevene, pasientene og klientene sine, og det tror jeg at alle forstår.

Det andre spørsmålet som er reist, er om vi kan ta hensyn til at noen elever følte seg krenket av Malkenes' utsagn. Dette er en interessant debatt som vi, av helt andre grunner, nå har hatt i mange år. Men jeg tror det er første gang jeg har hørt partiet Rødt, og delvis SV, resonnere så frimodig rundt "krenkelsestyranniet" som de gjør nå. Og her har de selvsagt helt rett: Ytringsfriheten kan ikke begrenses av at noen føler seg krenket eller påstår at de er krenket.

Her har imidlertid norsk skole et problem, siden Stortinget har vedtatt en "mobbelov" for å beskytte elevene som er så sterk at den i grunnen ikke tillater skolene å forholde seg passive til "kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar". Da "skal vedkommande snarast undersøkje saka..."

Man kan godt si at Stortinget her har gått for langt eller ikke har tenkt over konsekvensene av sitt eget vedtak. Det ser dessverre ut til at Stortinget fatter stadig flere vedtak der konsekvensene ikke er utredet godt nok. Men skolene kan ikke late som om loven ikke eksisterer. Derfor måtte skolen, etter min oppfatning, undersøke saken nærmere.

Ingen mente at ikke Malkenes kunne gå i Dagsnytt 18 og kritisere eller diskutere inntakssystemet i den videregående skolen i Oslo. Spørsmålet var utelukkende om han i denne saken brukte en form som støtte an mot elevenes personvern eller Opplæringslovens bestemmelser om elevenes psykososiale arbeidsmiljø og skolens lovbestemte plikt til å undersøke saken.

 

Dagfinn Nordbø forstår ikke hva jeg sier

  • 19.04.2018 kl.23:16 i Blogg

Takk til Dagfinn Nordbø, som i VG i dag forsøker å lære meg hva Twitter er.

Det var interessant, men av liten verdi for de forholdene jeg har tatt opp.  Så la meg utype dem her:

Mitt inntrykk, etter at jeg har vært på Twitter siden 2009, er at tonen på Twitter gradvis har blitt mer negativ og polariserende, ja, tidvis direkte hard. Det er mange som er syrlige og usaklige, og som latterliggjør andre. Det er selvsagt også mange som oppfører seg ordentlig, er hyggelige, saklige og humoristiske, men balansen er tydelig forskjøvet.

Da jeg skrev om dette på bloggen min, fikk jeg mange reaksjoner. Jeg vet og ser at mange støtter meg, men det er også påfallende hvordan mange av reaksjonene bare bekrefter min observasjon. 

De seriøse som kritiserer meg, som for eksempel Dagfinn Nordbø, Klassekampens Mímir Kristjansson eller MDGs Eivind Trædal, fremhever blant annet at dette er noe jeg må tåle, og at jeg bare kritiserer bøllene på venstresiden og ikke bøllene på høyresiden. Sylvi Listhaug og Espen Teigen, for eksempel, har visst aldri fått kritikk av meg. Trædal mener tydeligvis også at min kritikk er av liten verdi, fordi det er noen som mottar verre meldinger enn jeg har gjort.

Dette er, etter min mening, tull. Jeg - og mine kolleger, for den sakens skyld - har gjentatte ganger fremført kritikk av dem som går over streken på høyresiden, inkludert Listhaug og Teigen. Men vi har forsøkt å gjøre det i en saklig tone, samtidig som vi har påpekt at også Listhaug har blitt utsatt for urimelig kritikk. Jeg er for øvrig selvsagt klar over at det er verre å få drapstrusler enn å bli kalt nazist. Jeg har opplevd begge deler selv.

Jeg fremfører heller ikke kritikken min fordi jeg ikke tåler de tilbakemeldingene jeg får. Det jeg er bekymret for, er særlig to ting.

For det første syns jeg samfunnsdebatten generelt er inne i en uheldig utvikling, noe jeg for øvrig skrev om i Aftenposten forleden. Dagfinn Nordbø sier det selv: «Twitter som medium speiler bare samfunnsdebatten». Ja, dessverre, vil jeg si. Samfunnsdebatten utvikler seg i mange land i en veldig hard, populistisk og polariserende retning. Det er kanskje «gøy» så lenge det bare påvirker debatten, men når det tipper over i uforsonlighet, hat og dyp mistillit, er det ikke like gøy. Vi er ikke der i Norge i dag, men jeg syns det er greit å rope varsku før det er for sent. 

Det andre jeg er bekymret for, er unge mennesker, og at debattklimaet skal bli for hardt for dem som gjerne vil engasjere seg for første gang og i starten av voksenlivet.

Jeg har, som Nordbø, inntil for få dager siden hatt et sterkt inntrykk av at høyresiden har vært verst på sosiale medier. I dag er jeg mer i tvil, og jeg skal forklare hvorfor.

Alle vet at det skrives mye uakseptabelt i medienes kommentarfelt og på de såkalte åpne profilene på Facebook, det vil si der man ikke behøver å bli akseptert som «venn», men bare kan «like» for eksempel en offentlig person. Alle mener nok også, med rette, tror jeg, at høyresiden der er verst. Derfor har det også vært mye diskutert at disse kommentarfeltene må redigeres, og at noen må følge med, slik at det verste blir fjernet - enten det er en redaktør eller Espen Teigen som gjør det. Det fungerer ikke alltid godt, men mange forsøker etter beste evne. 

En slik redaktørfunksjon finnes ikke på Twitter, og det er mye vanskeligere å oppdage hvor mye uakseptabelt som skrives der. Enhver kan scrolle seg gjennom Listhaugs eller avisenes kommentarfelt. Det er mye vanskeligere å scrolle seg igjennom de kommentarene noen får på Twitter. Men jeg tror jeg kan love én ting: Dersom alle de meldingene jeg har fått de siste dagene, hadde vært omgjort til et kommentarfelt på Facebook, ville det ikke sett så positivt ut. Og så vidt jeg kan se, er det venstresidens bøller som dominerer der.

Et tilleggsproblem med Twitter, i forhold til Facebook, er at mange opptrer anonymt, at mange opptrer med falske identiteter, at mange kanskje har flere identiteter, og at det er lett å sette i gang kampanjer eller falske kampanjer. Vi vet også at de som gjør det, ikke alltid har gode hensikter. Mange diskusjoner som startes på Twitter, er bevisste provokasjoner som aldri tar slutt.

Mine meninger om Twitter er ikke basert på forskning. Men jeg har lyttet til et par forskere, snakket med mange og gjort min egen lille undersøkelse blant en del unge politikere. Og svaret er faktisk ganske klart: Alle ser at det har vært en utvikling. Alle mener at den er til det verre, og at det kan være grunn for enhver til å tenke seg om. Mange av de som var ganske aktive på Twitter, har trukket seg tilbake, og de unge er veldig forsiktige. De sier at de ikke orker Twitter, at de har slettet kontoen sin, at de blir trakassert og kalt stygge ting. Men som en av mine unge bekjente også sier: «Det er synd, fordi Twitter på sitt beste er så bra at jeg unner alle å være en del av det.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Twitter er en unik kilde til informasjon, kunnskap og kommunikasjon.

Men det hadde vært veldig fint, hvis alle de som slenger om seg med negative utsagn og karakteristikker, tenkte seg litt om. En god øvelse kan være å tenke over om det de skriver er like kult, dersom det for eksempel hadde vært rettet mot en god venn, en bror eller søster, foreldre eller et barn.

Det er i hvert fall mulig å prøve - hvis man vil bevare en debattkultur som er til å leve med.

Politikernes "kjærlighetsgaranti": Arbeiderpartiet har rett

  • 19.04.2018 kl.11:36 i Blogg

I dag behandler Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet om å vedta en "kjærlighetsgaranti" for gamle mennesker som må bo på institusjon: De ønsker å sikre at "ektepar eller samboere som ønsker det, kan bo sammen også når de blir gamle og må flytte på institusjon, forutsatt at begge er avhengig av omsorgstjenester."

Under behandlingen i Stortinget har et flertall bestående av Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og SV gått et langt skritt videre. De vil gi en slik "kjærlighetsgaranti" også til ektefeller og samboere som ikke er avhengig av omsorgstjenester, og de ber regjeringen "ta inn bestemmelser om samboergaranti, som er uavhengig av ektefelle eller samboers behov for omsorgstjenester, ved utarbeidelse av nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold."

Hvordan dette skal gjennomføres og hva konsekvensene blir, vet ingen, siden saken ikke er utredet. Vedtaket føyer seg dermed inn i rekken av flere vedtak som er fattet etter valget i høst om omfattende og dyre tiltak som ikke er skikkelig utredet. Det nye er at også regjeringspartiene nå har lagt ut på denne galeien. Det er oppsiktsvekkende. 

Behovet for å vite hvordan man skal gjennomføre nye lov- og regelbestemte tiltak, hva konsekvensene kan bli og hvor dyrt det kan bli, er større enn noen sinne. Både ifølge Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding fra 2013 og Solberg-regjeringens melding fra 2017 fremkommer det med all mulig tydelighet at vi styrer mot et stort finansieringsgap på offentlige budsjetter, dersom ingenting gjøres. Dette skyldes at oljeinntektene gradvis får mindre betydning, at vi blir flere eldre, at vi arbeider mindre, og at produktivitetsveksten er for lav.

Regjeringen håper at vi skal greie å møte denne finansieringsutfordringen med å jobbe mer og bli mer produktive. Statsministeren pleier blant annet å fremheve at det holder å øke antall timeverk pr innbygger med 13 prosent. Men 13 prosent er ganske mye. Det blir bare åtte prosent, dersom for eksempel alle kvinner som arbeider deltid, og det er mange, begynner å jobbe heltid.

Det er derfor slett ikke sikkert at dette er nok til å dekke det fremtidige finansieringsgapet. Kanskje må regjeringen, eller en fremtidig regjering, også ty til mer drastiske tiltak, som å innføre flere og høyere egenandeler og kutte i enkelte velferdsordninger. Det vil sikkert være ulike meninger om hvorvidt også skattene bør økes, og når det eventuelt er lurt at det skjer, men alle er antagelig enige om at skatteøkninger alene ikke vil løse problemet.

Det aller enkleste tiltaket som kan gjennomføres, er ikke å binde seg til å gjennomføre nye kostnadskrevende reformer - eller å unngå å gjøre det før vi vet  hvordan vi skal betale for dem. Man kunne for eksempel tenke seg at det ble innført en "kjærlighetsgaranti" for alle mot at man valgte å gjøre mindre av noe annet. Det ville være å prioritere.

Men dette gjør ikke Stortinget i dag. Med de tre regjeringspartiene i førersetet fatter Stortinget tvert om et vedtak som gjør det enda vanskeligere å finansiere velferdsstaten i fremtiden, og som det kan bli svært vanskelig for kommunene å gjennomføre. Arbeiderpartiet fortjener ros for ikke å være med på vedtaket.

Alt i alt er det lite som tyder på at partiene på Stortinget fullt ut har tatt innover seg det de selv har skrevet i sine egne perspektivmeldinger eller behandlet i Stortinget. De mest pessimistiske, som for eksempel Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt, skrev for en tid tilbake  at "mitt tips er at (olje)fondet tappes først, deretter forsøker man med skatteøkninger. Når det viser seg ikke å fungere, kommer til slutt kuttene."

Alternativt kommer det en ny generasjon politikere som tør der andre tier, slik de ikke-sosialistiske ungdomspartiene viste at de turte denne uken, da de tok til orde for å kutte i sykelønnen for å kunne prioritere noen som trenger det mer.

Uansett bør partiene på Stortinget overveie å ta et større ansvar for helheten og slutte å fatte vedtak uten å utrede konsekvensene først.

 

Twitter er i ferd med å bli et ufordragelig sted

  • 17.04.2018 kl.12:45 i Blogg

Jeg skrev min første Twittermelding i 2009. Siden har jeg stort sett hatt glede av Twitter.

Twitter gir en unik mulighet til å følge med på interessante mennesker, medier og organisasjoner; det de mener og skriver - og til å oppdage mennesker, medier og organisasjoner som man ikke visste om fra før. Det gir også en god mulighet til å formidle noe man har skrevet og ment selv - eller noe som andre har skrevet eller ment, som man gjerne vil anbefale til andre eller gjøre andre oppmerksom på. Det er også morsomt å følge enkelte humorister på Twitter.

Lenge syns jeg også det var morsomt å diskutere litt eller selv prøve å være litt morsom på Twitter. Og det var hyggelig å få og sende positive ffnor-hilsener på fredag.

Men denne hyggelige stemningen er det vanskelig å finne på Twitter nå.

Humor, spøk og ironi blir ikke forstått, eller det blir misforstått med vilje. Men verst er det, såvidt jeg kan bedømme, at hele tonen blant mange av dem som er aktive på Twitter, er blitt så ufordragelig og kald. Mange opptrer dessuten anonymt, samtidig som de i lite hyggelige ordelag omtaler mennesker som deltar med fullt navn.

Ofte hører vi om mennesker som er spesielt utsatt på sosiale medier, som f.eks. unge kvinner eller kjente kvinner som Trine Skei Grande eller Hadia Tajik. Det er ikke dette fenomenet jeg snakker om her. Jeg er ikke spesielt utsatt på noen måte - jeg bare registrerer at mennesker synes å diskutere og kommentere andre mennesker på en stadig mer vulgær og respektløs måte. Jeg har ikke grunnlag for å si at dette er en generell utvikling, men det ser ut som det er en utvikling på Twitter. 

For noen få uker siden bestemte jeg meg for å redusere aktiviteten min på Twitter og være enda mer forsiktig, fordi det ser ut til at den minste lille meningsytring kan provosere frem både syrlig og aggressiv respons. Men fortsatt twitrer jeg om innlegg jeg har skrevet, innlegg jeg vil anbefale og møter vi skal ha i Civita. Og siden jeg gjør det, kan jeg kanskje illustrere poenget mitt med et nylig eksempel:

I morgen skal Civita ha et frokostmøte der vi spør hvorfor innvandrere i Norge stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier og hvorfor ikke flere innvandrere stemmer på borgerlige partier. I invitasjonen står det: "Innvandrere stemmer i mindre grad enn resten av befolkningen. De som stemmer, stemmer i stor grad på partier på venstresiden. Nær seks av 10 innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika stemmer for eksempel på Arbeiderpartiet. Hvorfor stemmer innvandrere i Norge som de gjør? Hvorfor stemmer ikke flere innvandrere på borgerlige partier?"

Panelet består av valgforsker og leder for valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning, Johannes  Bergh, leder av Høyres mangfoldsutvalg, Mahmoud Farahmand og stortingsrepresentant for Venstre Tina Shagufta Kornmo. 

Utpå dagen i går tvitret jeg en link til dette møtet med den litt tabloide tittelen "Hvorfor er så mange innvandrere venstrevridde?"

Jeg har nesten 70.000 følgere, og la oss se litt på hva dette utløste på Twitter:

"Det er jo litt søtt når @kristinclemet seier "Vi vil jo ikke ha dere her og hvorfor stemmer dere ikke på oss?", egentlig"

"Trenger dere et seminar for å diskutere dette? Herregud, hva dere bruker penger på."

"Fordi mange av oss har opplevd ekte helvete og lært hva raushet og medmenneskelighet virkelig betyr. Høyresiden er operert for de egenskapene." (I skrivende stund nærmere 90 likes, 11 retweets)

"Med kun høyrevridde #blåruss i panelet? #utentroverdighet"

"Er vel fordi de er fattige, gjerrige og misunnelige på de som har mest det da eller? Som vanlig?" 

"Mer enn 90 % av alle nordmenn jeg kjenner som har innvandrerbakgrunn oppfatter den norske høyresiden enten som smårasistiske eller at de snakker om dem på en nedlatende måte. Jeg antar dette er grunnen" (Over 160 likes, 8 retweets)

"Hvorfor stemmer ikke innvandrere på de som vil dem pokker i vold? Vanskelig å si Kristin"

"Om du lurer på hvor Civita hører hjemme, så kan du jo smake litt på ordet "venstrevridde". Jupp. Ute i naziland."

"Ja nei det er vel fort fordi dere ville foretrukket å la dem dø, men" (Over 100 likes, 2 retweets)

Jeg syns særlig vi kan dvele litt ved den siste meldingen, der det altså skrives at grunnen til at mange innvandrere stemmer mer på venstresidens enn på høyresidens partier, er at høyresidens partier foretrekker at innvandrerne dør.

Dette er et tilfeldig eksempel på hva som foregår på Twitter. Det er innimellom en så kynisk tone der at man rett og slett blir forbauset. Her råder tydeligvis den logikken jeg skrev om i en kronikk i Aftenposten forleden: Det ikke er så viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det

Også på Facebook er det mye som forbauser. Men  mediene er forskjellige. På Facebook stiller mange krav til at man følger med og redigerer bort kommentarer som er over streken. Det er også lett for hvem som helst å studere og eventuelt kritisere det som skrives i et bestemt kommentarfelt.

De samme mulighetene finnes ikke lett på Twitter. Der er det heller ikke så lett for andre å se hva slags kommentarer denne Twitter-meldingen fra meg avstedkommer. Hadde de vært listet opp i et kommentarfelt på Facebook, hadde det antagelig sett minst like ille ut som enkelte av de innvandringskritiske kommentarfeltene som ofte diskuteres.

Jeg vil fortsette å være på Twitter. Grunnen er at det også er mange på Twitter som er der, fordi de er interessert i artikler, notater og møter som blant andre  Civita publiserer  - og fordi det er et sted å hente informasjon, selv om man ikke deltar i diskusjon. 

Men jeg vil nok bli mindre aktiv på Twitter, slik jeg  syns jeg har lagt merke til at mange andre også har blitt. Diskusjonene på Twitter er ofte så fulle av syrligheter og hatske utfall at man ikke kan bruke tid på det. 

Det er synd, men sant.

I hvert fall ifølge min "svogerforskning". 

Diskusjonen med Rødt - et déjà vu

  • 13.04.2018 kl.14:25 i Blogg

Forleden skrev jeg en blogg, der jeg appellerte til bl.a. mediene om å ta Rødt mer på alvor. 

Jeg har ikke fått svar fra noen i mediene, og det er kanskje ikke så overraskende. Men jeg fikk et svar fra lederen i Rødt, Bjørnar Moxnes, som, innpakket i klassisk folk/elite-retorikk, kritiserer meg for ikke å følge med på den fornyelsen som har skjedd i Rødt. Etterpå var tilhengerne til Rødt og Moxnes veldig ivrige på blant annet Twitter, der de mente at Moxnes satte skapet på plass, at jeg nærmest drev med desinformasjon, og at jeg ikke hadde lest programmet ordentlig og derfor så spøkelser ved høylys dag.

I dag har jeg svart Moxnes litt grundigere om Rødts program, og det er ikke lenger fullt så mange som deltar i diskusjonen på Twitter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan kanskje ha sammenheng med at det fremkommer at jeg har lest Rødts prinsipprogram, og at det faktisk inneholder mange synspunkter og formuleringer som det er all grunn til å stille spørsmål om. Og det sentrale spørsmålet må jo være om Rødt og Bjørnar Moxnes mener det som står der og om de kan forklare hva det betyr, og hvordan det skal gjennomføres og virke i praksis.

Diskusjonen minner meg om en diskusjon jeg hadde med SV for cirka 27 år siden - i 1991. Da var SV det mest radikale partiet på Stortinget, og partiet hadde et prinsipprogram med mange av de samme meningene som Rødt har i dag. SV ville innføre planøkonomi, videreføre og videreutvikle marxismen, avskaffe privat eiendomsrett og sørge for absolutt økonomisk likhet. Men i motsetning til dagens Rødt innrømmet SV den gangen at de hadde et "program fra fortiden", og SVs daværende leder Erik Solheim forkastet igrunnen store deler av programmet på direkten. Solheim greide simpelthen ikke å forsvare mye av det som sto i programmet. Et par av avisoppslagene fra den gangen er limt inn nedenfor.

Nå er det selvsagt ikke slik at en partileder, helt på egen hånd, kan oppheve et program. Det kan bare partienes landsmøter gjøre. Men dette ble i alle fall starten på en gradvis endring av SVs prinsipper og verdigrunnlag. Men som min kollega Bård Larsen har skrevet om, slet SV med autoritært tankegods helt frem til 2011. Det tok altså 20 år fra Erik Solheim forkastet de autoritære ideene til partiet gjorde det.

Det blir spennende å se om mediene nå vil ta Rødt og partiets prinsipprogram mer alvorlig. Det skal også bli interessant å se om Kristelig Folkeparti, som i flere saker nå har samarbeidet med Rødt, tar dette prinsipprogrammet like alvorlig som de har tatt det "menneskesynet" de mener at enkelte i Frp har. Og det skal bli veldig spennende å se om Rødt er en helt uproblematisk samarbeidspartner for Arbeiderpartiet. Da det på en meningsmåling forleden igjen var rødgrønt flertall, ble Rødt regnet med nærmest som en selvfølge.

Men aller mest spennende blir det kanskje å se om det også for Rødt vil ta 20 år før det autoritære tankegodset er forkastet for godt.

 

 

 

På tide å ta Rødt alvorlig

  • 08.04.2018 kl.18:13 i Blogg

Jeg har noen ganger skrevet om hvor tankevekkende det er at partiet Rødt nesten ikke får noen kritiske spørsmål om sitt samfunnssyn, om hvordan partiets program skal gjennomføres, og om hvordan Rødts idealsamfunn egentlig ser ut.

Norske journalister og politikere har i mange år vært ekstremt opptatt av hvilket samfunns- og menneskesyn Fremskrittspartiet har. Men de færreste spør hvilket samfunns- og menneskesyn Rødt egentlig har.

Sannheten er at dette er noe vi lett kan lese oss til, siden alle partier vedtar prinsipprogram og/eller arbeidsprogram. Og for å si det veldig kort: Fremskrittspartiet fremstår som et temmelig ordinært parti, godt plantet i det liberale demokratiet - men selvsagt med standpunkter om skole, skatt, innvandring og samferdsel som man kan være enig eller uenig i.

SV står nok lenger fra sentrum enn Fremskrittspartiet gjør. Men SV har tatt et oppgjør med sine erkesosialistiske røtter og flyttet partiet inn i det liberale demokratiet. SV kan i i dag i hovedsak anses som et litt mer radikalt sosialdemokratisk parti enn Arbeiderpartiet er.

Rødt, derimot, henger fortsatt fast i en helt annen samfunnsmodell, som i beste fall må kunne karakteriseres som illiberal. Rødt ønsker seg en helt "ny verden" og mener at det haster å "bli kvitt kapitalismen". Det skal et "opprør" til for å føre menneskene ut av kapitalismen og inn i det nye samfunnet, som er sosialismen, der privat eie av produksjonsmidlene er avskaffet, de store linjene i produksjonen styres etter "planer", og der markedet bare kan få virke på mindre prioriterte områder. De store beslutningene skal tas "i fellesskap", og samfunnet skal styres av "de mange" på en måte som er annerledes enn i dag. Partiets mål er det klasseløse samfunn og "kommunisme".

Selv om man legger godviljen til, er det ikke lett å forstå hva Rødt vil - eller hvordan partiets idealsamfunn skal fungere. Det er for eksempel umulig å forstå hvordan dette samfunnet skal bli mer demokratisk, hvem som får være med å bestemme og hvem som ikke får være med, hvordan beslutninger skal fattes, hvordan det skal greie å dekke borgernes og forbrukernes behov eller om det overhodet finnes noe som beskytter mindretallet mot overgrep fra flertallet. Det er uansett mange som ikke bør føle seg trygge, for selv Arbeiderpartiet og SV fremstilles som fienden; som noen som arbeider for å få kapitalismen til å bestå, og som brukes til å undertrykke arbeiderklassen og holde den i ro. Som et lite apropos til Facebook-oppdateringen som utløste Listhaug-saken, kan det dessuten være interessant å merke seg at Rødts prinsipprogram er gjennomsyret av merkelige påstander om hva "makthaverne", fienden eller de (vi?) som ikke defineres som arbeiderklassen, står for.

Programmet virker autoritært, virkelighetsfjernt og absurd. Det kan virke latterlig og urealistisk, men ut fra det vi vet om kommunismens historie, er det selvsagt også farlig, dersom noen skulle finne på å forsøke å gjennomføre programmet. Rødt er en sammenslutning av  Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) i 2007. Derfor er Rødt i utgangspunktet mer radikalt enn det daværende RV, som hadde som uttalt mål å være uavhengig av AKP. Betydelige deler av dagens Rødt har bakgrunn i AKP.

Så spørsmålet er: Hvorfor er det ingen som tar dette alvorlig? Hvorfor inviterer en hvilken som helst NRK-journalist Bjørnar Moxnes til studio og snakker med ham som om han bare er en litt radikal sosialdemokrat når han i virkeligheten har et autoritært samfunnssyn?

Det er ikke første gang jeg har undret meg over dette, og jeg har også skrevet om det før. Men når jeg har beklaget meg, har jeg også fått et ganske godt svar fra enkelte journalister: Grunnen til at de ikke har brydd seg med Rødt, er at det ikke er noe å bry seg med. Rødt har ikke hatt makt og har derfor ikke spilt noen rolle av betydning. At partiet har vært viktig i Oslo, blant annet ved å samarbeide tett med Arbeiderpartiet og byrådet, har ikke vært nok.

Den situasjonen er nå i rask endring. Rødt er representert på Stortinget og har allerede hatt stor innflytelse på flere av de vedtak som er fattet i parlamentet. Det mest spektakulære er selvsagt mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug, som til slutt førte til at hun selv valgte å gå. Også på meningsmålingene gjør Rødt det nå godt.

Hadde Rødt vært et ytterliggående høyreparti, som for eksempel sto for en autoritær form for nasjonalisme, tror jeg ikke journalistene og kommentatorene hadde forholdt seg i ro, og det skulle da også bare mangle. At Viktor Orban i Ungarn, med sitt illiberale og autoritære program, i dag kan bli gjenvalgt, vekker berettiget oppmerksomhet og debatt. Ideer kan være farlige, og vi lever i en tid der autoritære ideer, som vi trodde var døde eller sovende, våkner til live igjen.

Men nettopp fordi vi må være på vakt mot alle autoritære og totalitære ideer, må vi også ta Rødts program på alvor. At det kan være vanskelig å forstå hva Rødt egentlig mener med sitt program, er ingen unnskyldning for ikke å gjøre det. Bjørnar Moxnes er en dyktig politiker og bør greie å forklare oss hva som står der. Og det bør han gjøre uten å få lov til å bortforklare det som står der.

Mot regjeringskrise? Og hva så?

  • 20.03.2018 kl.07:28 i Blogg

I skrivende stund - i morgentimene tirsdag - kan mye tyde på at vi styrer mot en regjeringskrise. 

Bare to ting kan hindre det: Enten må Sylvi Listhaug be om å få trekke seg - eller så må KrF likevel ikke stemme for mistillit etter at statsministeren, etter alle solemerker, stiller kabinettspørsmål.

Akkurat nå er det lite som tyder på at det vil skje, og i så fall må regjeringen gå.

Men hva skjer så?

Mange ser ut til å legge til grunn at Støre vil danne regjering, men igjen kommer det an på KrF. For er det Solberg eller Støre som har et flertall bak seg i Stortinget? 

Skal KrF holde sitt valgløfte om å få Listhaug ut av regjeringen eller i hvert fall ut av justisministerposten, samtidig som vi beholder Erna Solberg som statsminister, må KrF peke på Solberg - og i så fall blir det Solberg som får i oppdrag å danne en ny regjering, altså en Solberg II-regjering.

Hvordan den regjeringen vil se ut, vet vi ikke. Det eneste vi helt sikkert vet, er at Solberg vil være statsminister, og at hun vil ha en annen justisminister enn Sylvi Listhaug.

 

Oppdatert kl 08.16: Mediene melder at Sylvi Listhaug går av. Hvis det stemmer, blir det ikke regjeringskrise. 

Ingen ønsker regjeringskrise. Men hvem kan sørge for at vi unngår det?

  • 19.03.2018 kl.16:50 i Blogg

Såvidt jeg har forstått, er det knapt noen som ønsker regjeringskrise.

Senterpartiet ønsker det ikke.

Arbeiderpartiet ønsker det ikke.

Kristelig Folkeparti ønsker det ikke.

Høyre ønsker det ikke.

Fremskrittspartiet ønsker det ikke.

Venstre ønsker det ikke.

Regjeringen ønsker det ikke. 

Likevel kan det bære mot en regjeringskrise i morgen, som ender med at Høyre-, Venstre- og Frp-regjeringen må gå av.

Mediene er fulle av beskrivelser av mulige utfall eller løsninger på den situasjonen regjeringen og Stortinget er i nå. Aktørene på sin side, er også opptatt av å legge ansvaret og skylden for mulige utfall på hverandre.

I bunn og grunn er det nå tre av aktørene som kan bidra til en løsning, nemlig statsministeren (og Siv Jensen), Kristelig Folkeparti og Sylvi Listhaug.

Av disse er det Sylvi Listhaug som enklest kan fatte en beslutning som vil bli akseptert av alle de andre aktørene i denne saken.

For statsministeren er det praktisk talt umulig å flytte eller kaste Sylvi Listhaug mot hennes vilje uten at det kan få store negative følger.

For Kristelig Folkeparti, som er et svært splittet parti, er det også veldig vanskelig å kombinere sitt ønske om å uttrykke mistillit til Listhaug med tillit til Erna Solberg. KrF vil heller ikke si hvordan de vil håndtere et eventuelt kabinettspørsmål fra statsministerens side i Stortingets møte i morgen.

Sylvi Listhaug, derimot, har muligheten til å fatte en beslutning som løser problemet, og som ikke får store negative konsekvenser. En del av tilhengerne hennes vil riktig nok bli skuffet, dersom hun skifter til et annet departement eller går til Stortinget. Men hvis hun vil bidra til en løsning, vil hun helt sikkert greie å forklare hvorfor hun gjør det på en måte som vinner sympati og respekt.

Det er flere enn Sylvi Listhaug som kan ha nytte av å tenke over hvordan de har håndtert denne saken. At et mistillitsforslag fra Rødt skulle utløse en slik dynamikk og et mulig resultat som praktisk talt ingen ønsker, er tankevekkende. Også opposisjonen har bidratt til at situasjonen er drevet ut av kontroll.

Men når vi først har kommet dit vi er i dag, hviler mye av ansvaret på Sylvi Listhaug. Hun har nå en mulighet til å sette hensynet til både statsministeren, regjeringen, sin partileder og sine statsrådskolleger i Fremskrittspartiet foran hensynet til seg selv.

Sprengkraften i Ernas beslutning

  • 18.03.2018 kl.19:15 i Blogg

I dag skisserer både Aftenposten og VG syv mulige utfall av mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Aftenpostens oppslag ligger fortsatt på nett, men VGs finner jeg ikke, og det skyldes muligens at avisen hadde gått seg vill i de parlamentariske spillereglene og skisserte minst et par umulige utfall.

Etter at avisene publiserte disse artiklene, sier både VG og NRK at de har kilder som forteller at Erna Solberg har bestemt seg, og at hun vil stille seg bak sin statsråd og dermed stille kabinettspørsmål før Stortinget stemmer over mistillitsforslaget. Jonas Gahr Støre på sin side sier at han er klar til å felle regjeringen. Dermed blir det opp til KrF, som ennå ikke har bestemt seg, om regjeringen skal felles eller ikke. I skrivende stund mobiliseres det fra flere hold: Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kommer med en oppfordring til KrF om å gjøre det riktige, og ikke bare tenke strategisk, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at hun nå er fylkesmann. På den annen side pågår det markeringer til støtte for Sylvi Listhaug foran Stortinget.

Det finnes ingen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør. At en statsråd ser seg tjent med å virke så splittende og så lite samlende er gåtefullt for meg. Det var ikke gitt at det skulle bli slik, den gangen hun ble landbruksminister i 2013, men slik er det altså blitt. Og den splittende stilen virker sterkere når hun bestyrer justis- og innvandringsfeltet enn da hun var landbruksminister.

Antipatiene som retter seg mot Sylvi Listhaug, finnes blant mennesker i alle partier, også i hennes eget parti. De misliker den splittende og støyende stilen og den svake rolleforståelsen. Noen misliker selvsagt også den strenge innvandringspolitikken og -retorikken hun står for, men det gjelder ikke alle. Også blant de som ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, er det folk som er kritiske til måten hun arbeider på, blant annet fordi hun får igjennom færre saker i Stortinget enn hun ville fått med en mer forsonende stil.

Sympatiene som retter seg mot Listhaug, kommer selvsagt fra svært mange i hennes eget parti, men også fra mennesker i flere andre partier. Mange, langt utenfor Fremskrittspartiets rekker, ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har også støtte blant mange kristne, selv om denne støtten har vært satt på en viss prøve i det siste. Mange liker også at hun snakker slik at folk forstår og "kaller en spade for en spade". Sylvi Listhaug representerer et ytterpunkt både i sitt eget parti og i norsk politikk, og derfor er hun også dømt til å få mange støttespillere som befinner seg utenfor det normale politiske spekteret, noe hun selv ikke alltid er så glad for

Alt dette forteller meg at Erna Solbergs handlingsalternativer i praksis ikke er så mange.

Jeg tipper at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen er særlig lykkelige over den situasjonen Sylvi Listhaug har satt både dem og regjeringen i. Når man forårsaker så mye skade som Listhaug har gjort den siste uken og står i fare for å forårsake en hel regjerings fall, skulle man tro at man kanskje ville vurdere å bidra til å løse problemet, for eksempel ved å be om å få en annen statsrådspost eller ved å be om å få gå av. Men dette skjer neppe. Når man vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør, befinner man seg på en måte i en boble der man får et overveldende inntrykk av å ha stor støtte.

Hvis ikke Listhaug selv ønsker å flytte på seg eller gå av, har Erna Solberg (og Siv Jensen) neppe noe annet valg enn å stille seg bak sin egen statsråd. Skulle Solberg forsøke å flytte Listhaug mot hennes vilje, gi henne avskjed eller unnlate å stille kabinettspørsmål, slik at regjeringen ikke går av, selv om Listhaug må gå av, vil reaksjonene bli enorme. Den splittelsen Listhaug forårsaker nå, vil antagelig være barnemat i forhold til den splittelsen eller det opprøret vi da vil se. Det kan tvinge Fremskrittspartiet ut av regjering, eller partiet kan rives i filler. Og det innvandringskritiske partiet som da oppstår, enten det er Fremskrittspartiet i  ny drakt eller et nytt innvandringskritisk parti, vil garantert ikke virke mindre splittende enn Sylvi Listhaug gjør nå - og det vil påvirke alle partier. Alternativet til å stille seg bak Listhaug er tross alt ikke at hun forvises til kommunikasjonsbransjen, men at hun blir den mest kjente stortingsrepresentanten vi har.

Dette er likevel ikke den eneste grunnen til å stille seg bak Listhaug. For selv om mange har liten tillit til Listhaug, og de kan argumentere godt for det, kan det også, slik Kåre Willoch har påpekt, argumenteres for at denne saken er for liten til å stemme for et mistillitsforslag, særlig når alle vet at det er en nokså sikker tradisjon for at det vil felle hele regjeringen. Listhaug har, tross alt, bedt om unnskyldning fra Stortingets talerstol, og både Solberg og Jan Tore Sanner har fremført hele regjeringens unnskyldning. Og KrF har allerede fremført den strengest mulige kritikken en statsråd kan få, uten at det fremmes mistillit.

Erna Solberg har altså neppe så mange valg, noe jeg også antydet i en blogg jeg skrev for en knapp uke siden. Sprengkraften i å forsøke å kvitte seg med Listhaug nå, er rett og slett for stor. Samtidig er det vanskelig for Erna Solberg å være helt sikker. Hun, som - med rette - har vært stolt av at hun har ledet en koalisjon og vært statsminister i et land med mindre splittelse og polarisering enn i de fleste andre land, ser nå at splittelsen også vokser med Listhaug i regjering.

Men selv om dette er ekstremt vanskelig for Erna Solberg, finnes det lyspunkter, dersom regjeringen overlever tirsdagens stortingsmøte:

Selv mange av Sylvi Listhaugs støttespillere ser at det er Listhaug selv som har bragt både henne, statsministeren og regjeringen opp i stry, og at statsministeren nå i over en uke har vært nesten heltidsbeskjeftiget med å rake kastanjene ut av ilden - uten å få så mye hjelp av Listhaug selv. Dermed ser nok også støttespillerne hennes at dette ikke kan gjenta seg, fordi tålmodigheten da blir strukket for langt. 

Sylvi Listhaug har tillatt seg å være statsråd med en svært lang løpestreng, mens statsministeren har utvist en engels tålmodighet. 

Den løpestrengen vil nå bli veldig mye kortere.

Listhaug-saken i NRK Debatten

  • 15.03.2018 kl.11:47 i Blogg

I kveld skal NRK Debatten diskutere Listhaug-saken. 

Det er selvsagt mye å si om denne saken, og mye er sagt og skrevet allerede. Listhaug har som vanlig mange støttespillere som liker og deler hennes innlegg på Facebook, men denne gangen har hun også møtt uvanlig mye åpen motstand, også på borgerlig side. Den kommer fra konservative som generelt støtter en streng innvandringspolitikk, men som ikke ser seg tjent med en minister som forårsaker så mye støy. Den kommer fra regjeringskolleger og stortingsrepresentanter i både Venstre og Høyre, og den er kommet fra meg. Mer overraskende er det at den prinsipielt sett mest liberale kritikken har kommet fra Magnus Marsdal, som leder tankesmien Manifest. Og enda mer overraskende er det kanskje at også det som mange betrakter som en av Listhaugs sentrale støttespillere, nemlig Human Rights Service (HRS), har publisert en ganske sviende kritikk av Sylvi Listhaugs politiske praksis: "Har «suksessen» gått Listhaug til hodet? For problemet med Listhaugs strategi er at hennes personlige makt og egenrådighet kan være til hinder for politisk gjennomslag. Når Listhaug får Stortinget mot seg, vi tør minne om at vi fortsatt har en mindretallsregjering, og ikke får sakene vedtatt, er en statsråds rolle null verdt." HRS er, ifølge dem selv, opptatt av realpolitikk - ikke symbolpolitikk.

Innlegget fra Rita Karlsen i HRS inneholder imidlertid noen andre refleksjoner, som også min kollega Torstein Ulserød var inne på i Aftenposten forleden, og som jeg håper kan bli et tema for Debatten i kveld: Er den politiske debattkulturen i forfall? Har spillet for mange blitt viktigere enn innholdet i politikken? Brukes det nå så mange kommunikasjonstriks at konfrontasjonene, polariseringen og konfliktene bare eskalerer? Og bidrar våre topp-politikere til denne utviklingen?

Å tillegge en politisk motstander en intensjon eller motiv som vedkommende ikke har, er et eldgammelt triks og brukes hele tiden. Men dette er ikke det eneste trikset som brukes. Metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man argumenterer mot stråmenn, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk.

Det er ikke alltid lett for dem som ikke er politikere, å høre at det brukes slike triks. Derfor er det synd at ikke mer av den omfattende kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.

En av de mest profesjonelle kommunikatorene i norsk politikk har nå trått over en grense. Hun kommer til å få sterk kritikk fra et flertall på Stortinget, mens statsministeren, på vegne av regjeringen, har bedt om unnskyldning. Listhaugs egen unnskyldning, som nettopp ble uttrykt fra Stortingets talerstol, er mer omstridt. Listhaugs trang til å markere seg overfor sine egne velgere har uansett skygget for all annen politikk i nesten en uke.

Det har vært trist å følge norsk politikk denne uken. Men kanskje kan det komme noe godt ut av det. For kanskje kan våre politikere nå rette blikket fremover og erkjenne farene ved forfall og forsøpling av den politiske debatten. Og her kan nok noen hver gå i seg selv.  En slik erkjennelse kan kanskje lede til at flere vil være opptatt av å føre en mer anstendig og saklig politisk debatt, som også kan sette en standard for andre som deltar i den politiske debatten.

Skal politikere lykkes med dette, må også mediene kjenne sitt ansvar og ikke bare belønne og spørre etter de politikerne som bruker de sterkeste og mest negative retoriske virkemidlene - men også dem som er så "kjedelige" at de legger vekt på god rolleforståelse og anstendighet når de formulerer seg.

Konfrontasjon foran innhold er blitt en negativ trend nesten overalt i den vestlige verden. Men når ordskiftet radikaliseres, taper de moderate kreftene som er mer opptatt av gode argumenter enn støy. 

Det kan på sikt bli et demokratisk problem, og dette bør Debatten være opptatt av i kveld.

Fenomenet Listhaug

  • 12.03.2018 kl.22:56 i Blogg

I en tankesmie som Civita blir vi ikke akkurat nedrent av medier som lurer på hva vi skriver, utreder og mener. Men noen dager er det flere henvendelser enn det ellers er. I dag, for eksempel, har flere medier henvendt seg til meg for å høre hva jeg mener om Sylvi Listhaugs siste utspill, som jeg skrev om på bloggen min forleden, og om statsministerens håndtering av utspillet. 

Etter min mening er Sylvi Listhaugs utspill beklagelig at særlig tre grunner:

Den ene grunnen er at utspillet, i en svært alvorlig sak, påstår noe om et annet partis intensjoner som det ikke er grunnlag for. Listhaug skriver at "Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet", men det har hun ikke grunnlag for å si. Da sakens realitet ble diskutert på Dagsnytt 18 i kveld, fremkom det med all mulig tydelighet at det går an å ha ulike meninger om hvordan en person med dobbelt statsborgerskap skal fratas sitt norske statsborgerskap, samtidig som man tillegger terrorbekjempelse og nasjonens sikkerhet like stor vekt. Det kan ikke dokumenteres at det å bruke domstolen fremfor departementet vil gjøre det vanskeligere å frata noen statsborgerskapet eller å ivareta nasjonens sikkerhet. 

Jeg er fullstendig klar over at denne debatteknikken, nemlig å tillegge andre dårlige eller onde motiver, har vært brukt mot Fremskrittspartiet utallige ganger opp gjennom årene, og ofte uten at kommentariatet har lettet på et eneste øyelokk. Men dette kan ikke begrunne at en statsråd tyr til slike virkemidler som Listhaug her har gjort.

Den andre grunnen er at utspillet kom på et svært uheldig tidspunkt - nemlig samtidig med at de grufulle minnene om 22.juli ble vekket til live som følge av premieren på Utøya-filmen, som også har fått stor medieomtale. Det blir sagt at dette er tilfeldig og ikke tilsiktet, og det er nok mulig. Men hvis det ikke er tilsiktet, er det merkelig ubetenksomt, særlig når man vet hvor profesjonell og gjennomtenkt Listhaug er i sin kommunikasjon. Og hvis hun, da hun oppdaget det, syns tidspunktet var uheldig, kunne hun jo beklaget. Men det har hun ikke gjort.

Den tredje grunnen er at utspillet ødelegger så utrolig mye for så mange andre, både når det gjelder politiske prosjekter og personer som har gitt Sylvi Listhaug store muligheter og mye tillit. Hun setter sin egen partileder i skyggen. Hun skaper trøbbel for statsministeren. Jeg tror de fleste forstår at Jan Tore Sanner begikk en ulykkelig tabbe da han skulle kommentere saken, noe han også beklaget svært raskt. Men hvem har tvunget Sanner og Solberg til å måtte kommentere denne saken i alle kanaler i flere dager? Jo, Sylvi Listhaug. Hun skygger for all annen debatt og for alle andre politikere og deres budskap, og det må vi anta at hun vet.

Det er helt riktig at Listhaug ofte blir kritisert uten at det er grunnlag for kritikk, fordi mange misforstår eller vil misforstå. Men denne saken er ikke oppstått som en tilfeldig kommentar som blir (bevisst) misforstått. Det er et nøye dandert utspill i ord og bilder.

Samtidig som mange spør meg og mange andre hva vi mener om Listhaugs utspill, spør også mange om hva vi mener om Erna Solbergs reaksjon på utspillet. Mange kommentatorer mener at Solberg er for svak og ikke irettesetter Listhaug nok, eller at Solberg simpelthen burde avsette Listhaug. Også jeg mener at Solberg kunne hatt litt klarere tale, men jeg tror ikke det uten videre ville tilfredsstilt alle kritikere eller kommentatorer. Jeg tror heller ikke at alle analysene om hvorfor ikke Solberg tar hardere i, fullt ut får frem kompleksiteten.

Så la meg prøve meg på en litt annerledes analyse:

Sylvi Listhaug er en svært sjelden politikertype i norsk politikk. Hun er retorisk sterk. Hun virker splittende. Hun kunne antagelig, med en mer forsonende stil, fått igjennom mer av politikken sin enn hun faktisk gjør. Og selv om Fremskrittspartiet er et av de mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa, har Listhaug selv mange av høyrepopulistens kjennetegn, noe som særlig kommer til uttrykk når hun bestyrer innvandringsfeltet.  

Sylvi Listhaugs politiske profil er også annerledes enn profilen til mange andre i Fremskrittspartiet. Hun ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har, i hvert fall i enkelte sammenhenger, en slags kristenkonservativ profil. Mange andre jeg kjenner i samme parti, har en helt annen profil. De er i bunn og grunn ganske liberale - prinsipielt sett også når det gjelder innvandring. Hvilken profil det er størst oppslutning om blant partiets tillitsvalgte akkurat nå, vet jeg ikke - men jeg tror ikke det er åpenbart at det er Listhaugs. Blant velgerne, derimot, tror jeg hun står sterkere, og at hun også har støtte langt inn i mange andre partier. Også ytterst på venstresiden finnes det flere som beundrer Listhaug, et fenomen man kan få et innblikk i ved å lese John Færseths artikkel i siste nummer av Minerva (papirutgave).

Mitt tips er at Listhaugs langsiktige ambisjon er å bli leder i Fremskrittspartiet. Det vil i så fall kunne gjøre, eller betinge, at Fremskrittspartiet blir et annet parti. Jeg vet ikke hvor mye Listhaug gjorde seg til for publikum da hun ifjor talte til Oslo Symposium, men hun holdt i alle fall en tale som svært mange andre ledende personer i Frp ikke kunne holdt. Jeg tror, rett ut sagt, ingen andre Frp-statsråder kunne holdt den. Men den sier kanskje noe om hva slags Frp vi kan se for oss, dersom Listhaug blir leder. Det vil være et mer rendyrket høyrepopulistisk parti, et mer kristenkonservativt parti og et mer innvandringskritisk parti.

Jeg tror ikke Siv Jensen ønsker at Fremskrittspartiet skal utvikle seg i denne retningen. Hun har hatt stor suksess med å bygge opp andre og dyktige, men moderate lederskikkelser i partiet, som for eksempel Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og Jon Georg Dale, og et hav av dyktige statssekretærer og politiske rådgivere - og hun har nådd målet som Carl I. Hagen aldri nådde - nemlig å bli akseptert som et parti som andre partier kan samarbeide med både i og utenfor regjering. Jeg tror derfor ikke Siv Jensen drømmer om en situasjon der Fremskrittspartiet igjen blir et isolert parti som ingen vil samarbeide med. 

Jeg tror hverken Solberg eller Jensen ser særlig lyst på en situasjon der Listhaug står utenfor regjering, selv om de muligens angrer på at hun ble innvandringsminister. For blir hun stortingsrepresentant, kan hun spille enda friere, og mediene ville elske å flokke seg rundt henne. Jeg hørte en gang, fra det jeg betrakter som troverdige  kilder, at Jens Stoltenberg tok Trond Giske inn i regjering, fordi det er bedre å ha "bråkebøttene" eller de som kan bygge opp konkurrerende maktbaser, innenfor enn utenfor. Også Giske er jo retorisk sterk og har, rent politisk, vært splittende. Den samme tankegangen gjelder nok også Listhaug: Hun antas å gjøre mindre skade innenfor enn utenfor. For Listhaug, derimot, er det antagelig ikke et stort problem å bli stortingsrepresentant. Det kan skape nye muligheter i det som kanskje er hennes langsiktige plan. 

Å forsøke å irettesette eller avsette Listhaug kan dessuten få større følger. I verste fall bryter det borgerlige prosjektet sammen, for eksempel fordi Frp går ut av regjering. Noen vil umiddelbart tenke at det er fint - men så enkelt er det ikke. Dersom Fremskrittspartiet havner i opposisjon, tipper jeg veien til å innta Dansk Folkepartis rolle er ganske kort: Partiet vil satse enda mer på å markere seg som et innvandringskritisk parti og bli et større parti. Det kan bli et parti som er mer plagsomt for alle andre partier, men uten at det bringer landet fremover. At det går så bra med de nordiske land, skyldes tross alt ikke at det først og fremst er splid og konflikt, men evnen til fornuftig samarbeid, konsensus og kompromiss. 

Og det er her vi er ved problemets kjerne:

Det er urealistisk å tenke seg at Norge ikke har minst ett innvandringskritisk parti - akkurat som det er helt urealistisk å tenke seg at vi ikke også skulle ha minst ett grønt parti. Dette er tidens nye og store spørsmål, som velgerne engasjerer seg i. Ved valget i 2017 var innvandringspolitikken det viktigste spørsmålet for velgerne, og Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug i spissen, hadde størst troverdighet.

Det tjener, etter min mening, Siv Jensen til stor ære at hun har greid å lede vårt, etter velgernes oppfatning, mest innvandringskritiske parti på den måten hun har gjort, slik at det har blitt et moderat og ansvarlig parti uten det har mistet nevneverdig oppslutning. Men det følger en pris med: Hun kan ikke utslette den bevegelsen hun leder, for da vil innvandringsmotstanden og populismen tyte ut andre steder og på mye mer ubehagelige måter.

Betyr alt dette at Erna Solberg er satt sjakk matt, og at det ikke er noe hun kan gjøre?

Ikke uten videre. 

Hun er i en vanskelig situasjon, slik en hvilken som helst statsleder er i våre dager - når partibildet er blitt mer fragmentert og populistiske krefter har fått større innflytelse, både til høyre og venstre. Det hun kan rose seg av, er at hun leder en regjering i et land med mindre splittelser, polarisering og populisme enn i nesten alle andre land. Til syvende og sist kan det hende at hennes strategi - med å holde skuldrene nede, bevare roen og snakke til Listhaug med innestemme og på tomannshånd fremfor med megafon - er mer nyttig enn en demonstrasjon. Jeg tror heller ikke vi kan utelukke at hun, tross alt, velger en klokere strategi enn mange av dem som nå eskalerer konflikten. 

Men det følger en pris med, også for henne - og det er den kritikken hun får.

Det er ikke så lett å se hvordan hun skulle unngått den.

 

 

 

 

Forsøpling av den politiske debatten

  • 10.03.2018 kl.16:20 i Blogg

I dag bringer Dagsavisen et intervju med NHO-sjefen Kristin Skogen Lund.

I dette intervjuet gjør journalisten et nummer av at venstresiden ofte mistenker folk på høyresiden for ikke å si det de egentlig mener - og spør om ikke Skogen Lund kan forstå hvorfor venstresiden gjør det. Han syns blant annet at det er vanskelig å tro på henne og høyresiden  når de sier at de er for sosial utjevning samtidig som de vil "kutte i skatten for de aller rikeste". Han syns tydeligvis også det er vanskelig å forstå at ikke Skogen Lund forstår hvorfor venstresiden ikke tror på høyresiden.

Denne journalisten har altså problemer med å tro på det hans meningsmotstandere sier at de mener, og han har ingen evne til å sette seg inn i de argumentene for eksempel NHO bruker hvis de ønsker at en skatt skal kuttes. 

I intervjuet avlegges også Civita en visitt, hvilket nærmest brukes som et "bevis" på at Skogen Lund ikke mener det hun sier. For som journalisten påpeker: Det fins en svensk tankesmie, som han kaller Civitas "motstykke", som visstnok har gått inn for å halvere foreldrepermisjonen og utbetale støtten som et lån i stedet. Og dette må da, ifølge journalisten, få Skogen Lund til å skjønne at det er vanskelig å tro på det hun sier?

Hva Civita eventuelt måtte ha publisert om fødselspermisjonen er journalisten tydeligvis ikke interessert i - antagelig fordi han tror at heller ikke vi i Civita mener det vi sier og skriver. I Civita er det først og fremst Mathilde Fasting som har engasjert seg i dette temaet, og hun går ikke inn for kutt, men for full likestilling mellom mor og far når det gjelder fødselspermisjon, og fjerning av kontantstøtten. Men dette har ikke journalisten prøvd å finne ut - eller kanskje han syns det er unødvendig, siden vi på høyresiden likevel ikke mener det vi sier at vi mener?

Dette er et bitte lite, men illustrerende eksempel på en debatteknikk som forsurer hele den politiske debatten. Alle som deltar i samfunnsdebatten, går nok i denne fellen en gang iblant, men noen gjør det mye mer og mye mer bevisst enn andre. Wegard Harsvik, som har jobbet for Trond Giske og nå jobber i LO og sitter i styret i tankesmien Agenda, har nærmest gjort det til en profesjon. Han kan nesten ikke skrive et eneste innlegg uten å skrive om hva høyresiden egentlig mener. Hadde det ikke vært for at det er så monomant og nesten konspiratorisk, slik at det bidrar til å ødelegge den politiske debatten, kunne det vært underholdende.

Noen ganger brukes denne teknikken på en så grov måte at det vekker reaksjoner.

Det vakte for eksempel oppsikt den gangen utviklingsminister Heikki Holmås sa at flere barn ville dø med Høyres og Fremskrittspartiets bistandspolitikk. Jeg kan ikke erindre at han ble satt på plass av daværende statsminister Jens Stoltenberg.

Jeg selv reagerte også da Trond Giske i valgkampen i fjor uttalte at Høyre og Frp ønsket store økonomiske forskjeller mellom folk.

Det finnes utallige slike eksempler, og i dag er det kommet et nytt: Justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug skriver på sosiale medier at "Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet". Dette skriver hun fordi Arbeiderpartiet var med på å stemme ned et forslag om at norske fremmedkrigere skal kunne fratas passet uten at det avgjøres av en domstol. Men Arbeiderpartiet mener selvsagt ikke dette fordi det mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, og det vet Listhaug godt. Det er ikke engang, etter manges mening, godtgjort at det vil ha noen som helst betydning i praksis at ikke Høyre og Frp fikk igjennom sitt forslag.

Det er lett å forstå at Arbeiderpartiet reagerer på dette - og også at det virker ekstra sterkt i lys av minnene om 22.juli.

Men skal man få bukt med denne typen forsøpling av den politiske debatten, er det nok mange som bør gå i seg selv.

 

Oppdatert kl.16.55: Etter at jeg publiserte denne bloggen, var det enkelte som på Twitter reagerte på at jeg ikke kritiserte Jan Tore Sanner, som er nestleder i Høyre, fordi han, i VG, hadde anklaget Arbeiderpartiet for å "trekke 22.juli-kortet" i denne saken. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde brukt dette uttrykket, og jeg syns ikke det er passende. Heldigvis har han nå beklaget denne uttalelsen.

Ære være Presselogen!

  • 26.02.2018 kl.23:13 i Blogg

På dansk TV2 går et av mine yndlingsprogrammer. 

Programmet heter Presselogen og er et ukentlig mediemagasin, der sjefredaktørene eller andre meget sentrale personer i danske medier (inkludert TV2 selv) møtes og diskuterer de viktigste mediebegivenhetene som har funnet sted den siste uken - og stiller hverandre til ansvar.

Som utenforstående er det vanskelig å vite hvor ærlige de er og hvor strategisk de kommuniserer.

Jeg syns likevel det er opplagt at programmet er bedre enn ingenting, og at det er veldig mye å lære for vanlige folk om medienes gjøren og laden, og om deres selvforståelse og arbeidsmåter, av å se eller lytte til programmet.

Noe av det mest interessante er å høre hvordan de kritiserer hverandre. Slikt er nemlig ikke hverdagskost i Norge.

I Norge vet vi - ut fra det mediene sier selv - at de har mange og viktige diskusjoner internt om hvordan de bør håndtere ulike saker. Enkelte virker til og med litt fornærmet og opprørt over at vi andre ikke forstår at de tar presseetiske diskusjoner alvorlig - som om vi bare må forstå at de er ordentlige mennesker, selv om vi ikke kan se eller høre det selv.

Selv tror jeg at det er helt sant at mediene tar og har slike diskusjoner internt. Men jeg mener det er en stor svakhet at de ikke i større grad kan dele disse diskusjonene med andre, og at de ofte etterlater inntrykk av at det er minimalt med meningsmangfold innad i mediene og mellom medier. Enkelte reagerte for eksempel på den minimale responsen Jonas Gahr Støre fikk da han kritiserte mediene på et møte som diskuterte dekningen av #metoo-sakene i politikken.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være veldig sunt å bringe den innsiktsfulle mediekritiske debatten ut i det offentlige rom. For mediene gir det en anledning til å vise frem at de faktisk er engasjert i etiske spørsmål og til å vise hvilke reelle dilemmaer mediene ofte står overfor. Det kan også vise at ulike medier tenker og opererer forskjellig, og at det er sunt og legitimt. 

For publikum er det oppdragende på mange måter. Vi lærer mer, forstår mer, gjennomskuer mer - og vi kan lettere ta stilling. Det er en styrke for demokratiet.

Det danske programmet Presselogen har neppe mange seere. Det er nok et program for mange i pressen selv og for "nerder" som meg.

Men med det mediemangfoldet vi har i dag, og med tanke på de store ressursene som går fra skattebetalerne til mediene, burde noen se det som sin oppgave å bringe mer av den interne presseetiske debatten ut i det offentlige rom, der den hører hjemme. 

Det er nemlig programmer som Presselogen vi trenger. Ikke nettsteder som Faktisk.no, som bruker altfor mye av tiden sin på å sjekke uvesentligheter.

 

 

"Geografisk vrede" - og behovet for god politikk for hele landet

  • 20.02.2018 kl.07:20 i Blogg

I den danske avisen Berlingske kunne man i forgårs og i går lese to interessante artikler.

Den ene artikkelen, som sto i forgårs, inneholdt et intervju med en velkjent borgerlig kommentator i Danmark, som vil starte et opprør med sitt eget parti Venstre. Bakgrunnen er, ifølge Jarl Cordua,  at Venstre, som er det dominerende styringspartiet på borgerlig side, er blitt et parti for distriktene og ikke har noe å tilby hovedstadens velgere. Det som har fått det til å renne over for Cordua, er at Venstre har stått bak "dyre og dårlige utflyttinger av statlige arbeidsplasser" og nå har toppet det hele med å antyde at også deler Folketingets uavhengige institusjoner, som Riksrevisjonen og Ombudsmannen, skal flytte fra København, enda de, etter Corduas oppfatning, "er satt til verden for å kontrollere regjeringen og politikerne på Christiansborg". 

Det danske Venstre var opprinnelig et "bondeparti", men har forlengst blitt et parti også for folk i byene. Og også enkelte sentrale Venstrefolk deler Corduas bekymring og sier blant annet at Venstre må unngå å falle tilbake til den rollen det hadde som et rent "landmands- og provinsparti".

Den andre artikkelen sto å lese i Berlingske i går og var hentet fra en reportasjereise til USA. "Hvor kommer alle de vrede mennesker fra?" var tittelen på artikkelen, der hovedbudskapet var at når den vestlige verden nå opplever en bølge av politisk populisme, så skyldes det ikke ulikhet mellom mennesker, men mellom fattige og rike regioner, altså "regional ulikhet". Fattige mennesker er ikke sinte på rike mennesker, for "det er ikke de betydningsløse mennesker som reagerer. Det er de betydningsløse regioner." "Føttene" har flyttet, mens "røttene" er blitt igjen og er sinte på dem som har "føtter". En av dem er Jacob Miley, hvis røtter er i West Virginia. Han vil ikke flytte, samtidig som han klager over mangelen på arbeidsplasser, butikker og investeringer - og hipstere, homofile, svarte aktivister, Hollywood-stjerner, sosialister og miljøforkjempere - eller "dem" i motsetning til "oss", som han sier til Berlingske.

Det kan nok være at artikkelen underspiller den økonomiske ulikhetens betydning. Men at høyrepopulismen og nasjonalismen ikke bare har med økonomisk ulikhet å gjøre, men også med identitet, innvandring og islam å gjøre, er det mange som har påpekt (herunder flere i Civita) - og senest også Francis Fukuyama, da han nylig var i Norge og blant annet ga et leseverdig intervju i Klassekampen (ikke på nett). Det er også velkjent at høyrepopulistiske eller nasjonalistiske partier har hatt større oppslutning i distrikter og spredtbygde strøk og blant folk med lavere utdanning enn i den urbane og høyt utdannede "eliten".

Det er ikke vanskelig å forstå at fraflytting, fjernstyring og forfall skaper vrede og kan føre til former for opprør. Dette var også merkbart i Danmark ved siste valg. Valgresultatet viste et sterkt polarisert bilde, der Dansk Folkeparti hadde enormt gjennomslag i det danskene kaller "udkanten", altså utenfor de store byene. Også i Norge så vi visse tendenser til det samme ved valget i 2017.

Men når forsøket på å føre en mer aktiv distriktspolitikk, for eksempel ved å flytte ut statlige arbeidsplasser, også leder til et opprør fra "sentrum", er det kanskje grunn til å tenke seg om. 

Jeg tror nemlig Cordua har et poeng: Det er en mangel på god politikk for å holde hele landet i hevd. Det gjelder både i Norge og Danmark - selv om landene, geografisk sett, er ekstremt forskjellige - og det gjelder i mange andre land. Alle norske partier har et bredt repertoar av distriktspolitiske virkemidler, og noen av partiene har et større sakseierskap enn andre. Men hvis vi skal oppsummere noen tiårs politisk innsats for å "ta hele landet i bruk", tror jeg det må være riktig å si omtrent som følger: Norge har lyktes bedre enn mange andre land. Men ingen regjeringer synes å ha lyktes bedre enn andre regjeringer. Det er heller ikke opplagt hva de kunne ha gjort annerledes eller bedre for å få flere til å ville bo, arbeide og investere i de minst sentrale områdene av landet.

For å oppsummere: Det vi kaller "distriktspolitikken" kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Men urbaniseringen er sterk, og det er også svært mye positivt å si om at flere flytter til byene. Men det bør ikke skje på en måte som bare skaper vrede og en følelse av tap for dem som ikke flytter.

Hva som skal til for å skape en mer positiv utvikling i distriktene - eller en mindre negativ utvikling når fraflytting ikke er til å unngå - er ikke så lett å si.

Bare å tvangsflytte statlige arbeidsplasser er ikke nødvendigvis god eller konstruktiv politikk. 

 

 

Offentlig og privat sektor: Et skjebnefellesskap med dårlig kommunikasjon

  • 13.02.2018 kl.22:35 i Blogg

Forleden snakket sjefen i NHO, Kristin Skogen Lund, om sine ønsker for pensjonsforhandlingene i offentlig sektor.

Reaksjonen hun fikk fra sjefen i fagforeningen Unio, Ragnhild Lied, var foruroligende.

Ifølge Lied bør Skogen Lund «passe sine egne saker» og «holde fingrene fra fatet», for ellers «øker hun streikefaren». Lied mener at de offentlig ansatte har «helt særegne utfordringer som ikke Kristin Skogen Lind kjenner til». Og disse særegne utfordringene, som altså NHO-sjefen ikke kjenner til, gjør at de må ha bedre pensjonsordninger enn ansatte i privat sektor har.

La oss, før vi går videre, spole litt tilbake:

Stoltenberg II-regjeringen har fått mye og berettiget ros for at den greide å fullføre en pensjonsreform. Likevel var det langt fra den pensjonsreformen Stoltenberg og mange andre opprinnelig ønsket. Det ble i realiteten en halv reform: Pensjonssystemet for privat sektor ble reformert, mens det skjedde svært lite i offentlig sektor. (Oppdatert 14.2.: Jeg har endret "ikke skjedde noe" til at det "skjedde svært lite", for det skjedde faktisk litt også i offentlig sektor.)

Pensjonsreformen i privat sektor er likevel en av de viktigste reformene som har vært gjennomført i Norge de senere år. Den har gitt mange mennesker noen ekstra goder, som for eksempel muligheten til å ta ut pensjon og jobbe og tjene penger på samme tid. Men samtidig sparer den det offentlige, og dermed samfunnet, for store summer på sikt, blant annet fordi flere jobber lenger og fordi mange får mindre pensjon i fremtiden enn de ellers ville fått. Den gjør altså velferdsstaten vår mer bærekraftig, også for barn, barnebarn og oldebarn.

Det må være opplagt at også ansatte i offentlig sektor må bidra til en mer bærekraftig velferdsstat. Også for dem må det bli mer lønnsomt å stå lenger i arbeid, og det må bli lettere å pendle mellom offentlig og privat sektor uten at man blir straffet på pungen. Det er derfor i samfunnets interesse at også forhandlingene om pensjonsreform i offentlig sektor nå fører frem.

Spørsmålet er: Har vi, som tilfeldigvis ikke selv er ansatt i offentlig sektor, rett til å ha noen meninger om hva som bør skje i forhandlingene eller med offentlig sektor generelt?

Selvsagt har vi det!

For det første er ikke offentlig og privat sektor øde øyer. De er vevet inn i hverandre, lever i et skjebnefellesskap og kan ikke greie seg uten den andre. Privat sektor, enten det er private familier, organisasjoner eller bedrifter, kan ikke greie seg godt uten velfungerende offentlige tjenester, infrastruktur og en grunnfestet rettsstat. Det ser man med all tydelighet i fattige land eller land uten et liberalt demokrati.

Men det er også motsatt: Offentlig sektor kan ikke eksistere uten en velfungerende privat sektor som blant annet bidrar til å finansiere helse og utdanning, infrastruktur og rettsvesenet. For offentlige kasser er offentlig sektor tross alt en netto utgift. Inntektene må komme fra den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier og derfor kan betale skatt. Også dette ser man med all mulig tydelighet i fattige og mindre velfungerende land: Uten en lønnsom og ansvarlig privat sektor, blir det hverken fattigdomsreduksjon, institusjonsbygging eller fremgang.

For det annet er offentlig sektor vårt felles eie. Det er, som sosialdemokratene liker å si det, selve fellesskapet. Enhver i Norge har derfor nøyaktig samme rett som alle andre til å mene hva de vil om offentlig sektor, om hvordan den forvaltes og foredles. Offentlig sektor bruker ikke sine egne penger - den bruker alles penger, og derfor har også alle en soleklar rett til å vite og mene noe om hvordan pengene blir brukt. Og det gjelder selvsagt også Kristin Skogen Lund.

For det tredje er det viktig at vi kan mene noe om den andre, fordi de begge kan ødelegge for og lære av hverandre. Dersom offentlig sektor blir for stor, for dyr og for ineffektiv, vil den hverken kunne hjelpe eller bli finansiert av en konkurranseutsatt privat sektor. Motsatt kan man si at dersom privat sektor flykter fra skatt, vil den også ødelegge for muligheten til å finansiere offentlig sektor. Det gjelder derfor å lytte til hverandre og høre hvilke legitime behov den andre sektoren har.

Det er vanskelig å være sikker, men mitt inntrykk er at privat sektor, representert ved sine organisasjoner, er mer opptatt av og interessert i betydningen av en velfungerende offentlig sektor - enn offentlig ansattes organisasjoner er av privat sektors betydning og behov. Det er mulig jeg tar feil, og i så fall hører jeg gjerne om det.

Men jeg har tross alt hørt mye fra private bedrifter og deres organisasjoner om hvor viktig det er med et godt utdanningssystem, god infrastruktur, et godt helsevesen og høy tillit til det offentlige, også for at private bedrifter skal kunne gjøre en god jobb. Men jeg kommer i farten ikke på noen ledere for ansattes organisasjoner i offentlig sektor som pleier å fremheve betydningen av en velfungerende og konkurransedyktig privat sektor, blant annet som kilde til finansiering av offentlig virksomhet. Ofte hører man vel, tvert om, om farene ved privat sektor.

Et problem er, etter min oppfatning, at den svake interessen for å forstå og tale for betydningen av en sterk privat sektor, gjerne med et godt, norsk eierskap, også smitter over på mediene (som jeg har skrevet om før) og den politiske debatten. Det er nesten tragisk å se den ensidigheten som preger mediene og debatten om "profitt" i velferdstjenestene og hvor liten forståelse det er for at vår velstand og velferd faktisk hviler på en sunn og velfungerende markedsøkonomi. For den som vil sette seg inn i hva som er poenget med "profitt" eller hva private aktører kan bidra med, anbefaler jeg alt det min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet om temaet - hvilket ikke er så rent lite

Offentlig og privat sektor er fullstendig vevet inn i og totalt avhengig av hverandre. De burde ha respekt for hverandres egenart og bidrag til det svært gode samfunnet vi lever i. De burde også ønske velkommen en økt interesse, respekt og forståelse for hverandre - og for muligheten til å lære av hverandre. 

Å be den andre "holde fingrene fra fatet" er ikke særlig konstruktivt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Faktisk delvis feil av Faktisk.no

  • 06.02.2018 kl.20:06 i Blogg

I Aftenposten søndag skrev jeg, i en kronikk om søndagshandel, at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker, og i de yngste aldersgruppene er andelen enda høyere (2004)».

Litt etter klokken 16 i dag skrev Faktisk.no dette på Twitter:

«Påstanden til @kristinclemet er misvisende. Tallet stammer fra en snart 14 år gammel undersøkelse. Bare de som allerede jobbet søndag, men som ikke var tilkallingsvikarer eller i turnus- eller skiftordning, ble spurt».

Går man inn på hjemmesiden til Faktisk.no, finner man at det er denne påstanden som sjekkes:

«28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», hvoretter Faktisk.no trekker følgende «konklusjon»:

«Det er ikke dekning for å si at 28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker. Tallet stammer fra en tilleggsundersøkelse til SSBs Arbeidskraftundersøkelse med tall fra 2004, og er dermed snart 14 år gammelt. Bare de som allerede jobber søndag, men som ikke er tilkallingsvikarer eller er i en turnus- eller skiftordning, er spurt. Dermed sier ikke tallene noe om hvor mange nordmenn eller arbeidstagere totalt som personlig ønsker å jobbe på helgedager.»

Konklusjonen til Faktisk.no må sies å være delvis feil. De har unnlatt å ta med hele setningen, og dermed har de heller ikke tatt med at jeg har skrevet at tallet er fra 2004. De har, særlig på Twitter, etterlatt inntrykk av at jeg har jukset med tall, fordi tallet er gammelt, mens jeg rent faktisk har oppgitt når tallet er fra. Faktisk.no kan påstå at det fremkommer, hvis man leser hele saken deres, men det fremkommer altså ikke av Twitter-meldingen, ikke av konklusjonen og ikke av omtalen Faktisk.no har til saken. Det er også tydelig at mange av dem som kommenterer Twitter-meldingen, ikke har fått det med seg.

Derimot er det riktig, som det står i selve saken til Faktisk.no, at jeg kunne ha høynet presisjonsnivået ved å skrive at «28 prosent av de som arbeider på søndag, unntatt de som er tilkallingsvikarer eller er i en turnus- eller skiftordning, fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker...» . Da ville jeg unngått at noen misforsto.

Men er det et stort poeng, dersom formålet er å opplyse saken?

For den som tenker seg om, er det neppe et stort poeng. Det har formodningen mot seg at de som allerede arbeider fem (eller kanskje seks) dager i uken, men som ikke arbeider søndag, vil ønske å arbeide også på søndag. Ergo blir tallet, dersom man skulle måle andelen av (nesten) samtlige nordmenn eller arbeidstakere, svært lite og nokså uinteressant. Motsatt kan man si at tallet hadde blitt unaturlig høyt, hvis vi hadde tatt med alle som er tilkallingsvikarer eller er i turnus- eller skiftordning, ettersom dette er mennesker som, på grunn av sitt yrke, i større grad er "tvunget" til å arbeide på søndager.

Alt oppsummert er dette altså ikke noe stort poeng for å illustrere poenget - nemlig at mange av dem som arbeider søndag, ønsker det. Men mitt presisjonsnivå kunne vært høyere, og jeg syns det er greit at dette fremstilles som «delvis feil».

I saken sin skriver Faktisk.no videre:

«Det blir også misvisende å bruke mellomtittelen «Mange ønsker å jobbe» før påstanden. Undersøkelsen viser nemlig at et stort flertall av de spurte har svart «nei» på om lørdags- og søndagsarbeid er noe de personlig ønsker.»

Dette er delvis feil - av to grunner:

Jeg har ikke ansvar for hverken titler eller mellomtitler i artiklene mine, og det burde journalister vite. Disse settes av avisen, så her er det eventuelt Aftenposten som må stilles til ansvar.

Men heller ikke Aftenposten tar feil eller delvis feil. 28 prosent av 247.000 eller 370.000, som regelmessig eller av og til arbeider på søndager, ifølge NOU 2017:17,  må tross alt kunne sies å være «mange», nemlig 69.000 eller 103.000 mennesker. Hverken Aftenposten eller jeg har påstått at det gjelder et flertall.

Faktisk.no skriver videre: «Clemet har for øvrig ikke oppgitt kilden i kommentaren sin.»

Min kommentar: Nei, det er ikke så vanlig - og vel neppe heller et krav - å oppgi kilder i denne typen kronikker. Men jeg oppga når tallet er fra, og dette har Faktisk.no unnlatt å ta hensyn til i sin faktasjekk.

I Faktisk.no sin gjennomgang av saken kommer det deretter en mer utførlig presentasjon:

«I den nye regjeringsplattformen fra 14. januar i år ble det gjort klart at regjeringen vil forenkle reglene for søndagshandel. Det ble vist til «NOU 2017:17 På ein søndag? Reglane om søndagshandel og konsekvensane av endringar», som foreslo å gjøre endringer i Helligdagsfredloven § 5. Formålet skulle være at man, blant annet, kunne holde større butikker åpne på søndager. Ønsket ble imidlertid raskt nedstemt i Stortinget. Allerede 31. januar samlet hele opposisjonen seg om et vedtak som hindret regjeringen i å liberalisere reglene for søndagshandel.» 

Dette er delvis feil.

Det er uklart hva Faktisk.no her mener med «formålet», men hvis det gjelder formålet med å sette ned utvalget eller formålet med utvalgets forslag, så er Faktisk.no sin fremstilling ikke riktig. Da regjeringen nedsatte utvalget, ønsket den at regelverket skulle «oppdateres, gjøres enklere og mer rettferdig både for forbrukerne og næringslivet». Da utvalget leverte sin innstilling, ble det understreket at flertallets forslag ville gi «bedre regler, likere konkurransevilkår og videreføre søndag som en annerledes dag». Formålet var ikke å "kunne holde større butikker åpne". 

Faktisk.no skriver videre:

«Det ser altså ikke ut til at det blir enklere å handle på søndager med det første, men debatten om søndagsåpne butikker er likevel ikke lagt død. I en kommentar i Aftenposten lørdag 3. februar skriver Civita-redaktør og tidligere Høyre-politiker Kristin Clemet at hun synes det er problematisk at opposisjonspartiene fikk stanset regjeringens ønske.»

Dette er feil. Jeg er ikke redaktør. Dessuten underslår Faktisk.no årsaken til at jeg syns det var problematisk at forslaget ble forsøkt stanset. Jeg vet ikke hva Faktisk.no mener med utsagnet "regjeringens ønske". Mitt argument var uansett ikke at det er problematisk at Stortinget ikke vil liberalisere, for det er et standpunkt jeg respekterer. Mitt argument var at det er problematisk å avbryte det norske utredningsinstituttet og en høringsprosess som er igang, dvs. ta stilling før man har hørt alle argumentene.

Faktisk.no skriver videre:

«Det er selvsagt riktig at mange liker å kose seg med familien og gå på tur på søndag. Det virker bare litt merkelig å legge til grunn at alle ønsker det samme. Statlige løsninger egner seg ofte best når noe må være likt for alle. Men fritiden vår og meningene våre om hva som er det gode liv, er mangfoldig. 

Ønsker mange å jobbe?

Lenger ned i teksten skriver Clemet følgende under mellomtittelen «Mange ønsker å jobbe»:

Men hverken arbeidstakere eller forbrukere har så like interesser som noen synes å tro. 28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker, og i de yngste aldersgruppene er andelen enda høyere (2004). Og det er kanskje ikke så rart. Det er 290.000 studenter i Norge, og mange av dem vil gjerne arbeide litt ved siden av studiene.

Her kommer hun altså med en konkret påstand om at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», uten noen nærmere kildeangivelse enn årstallet 2004. Er det egentlig belegg for denne påstanden?»

Min kommentar: Først her nevner Faktisk.no at jeg faktisk har oppgitt at tallet er fra 2004, mens Faktisk.no på Twitter og i konklusjonen etterlater inntrykk av at jeg ikke har redegjort for at tallet er nesten 14 år gammelt.

Det Faktisk.no skriver videre, har jeg allerede kommentert, men som det fremkommer her, har jeg ikke hatt noen problemer med å se at presisjonsnivået i den nevnte setningen kunne vært høyere:

«Faktisk.no kontakter Kristin Clemet og ber henne om dokumentasjon på påstanden, og får raskt svar med henvisning til rapporten «Ulike arbeidskontrakterog arbeidstidsordninger». Rapporten ble finansiert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Fafo som en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for andre kvartal 2004. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte denne i februar 2005. Tallene er dermed snart 14 år gamle. 

Har ikke spurt alle

AKU er en utvalgsundersøkelse hvor SSB spør 24 000 mennesker hvert kvartal om de er sysselsatte, arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken. I denne tilleggsundersøkelsen har SSB bare spurt et delutvalg av de sysselsatte, noe som gir et utvalg på 13 327 personer. I rapporten ser spørsmålet om søndagsarbeid som Clemet henviser til i sin kommentar slik ut:

Du har tidligere svart at du utfører arbeid på søndager. Er det en arbeidstidsordning du ønsker av personlige grunner?

Spørsmålet om lørdagsarbeid er formulert på samme måte.

I rapporten kommer det imidlertid frem at spørsmålene kun har blitt stilt til dem som allerede har lørdags- eller søndagsarbeid.

Dermed sier ikke tallene noe om hvor mange av alle nordmenn totalt som personlig ønsker å jobbe på helgedager, men bare hvor mange av de som allerede gjør det som ønsker lørdags- eller søndagsjobbing «av personlige grunner».

I tillegg er ikke spørsmålet stilt til dem som jobber i turnus- eller skiftordning. Denne gruppen er i stedet spurt om skift/turnus er en ordning de ønsker av personlige grunner. De som bare jobber når det er behov for ekstrahjelp eller vikarer på arbeidsplassen er heller ikke spurt.

Dermed er en stor del av arbeidstakere som faktisk jobber lørdager og søndager ikke med i denne delen av undersøkelsen.

Kristine Nergaard er forsker i Fafo, og har sett på bakgrunnstallene til undersøkelsen. Hun forteller at flertallet av de søndagsarbeidende ikke er spurt:

34 prosent av alle de som jobber på søndag er spurt om dette er noe de ønsker av personlige årsaker. Alt i alt har 10 prosent av samtlige lønnstakere fått spørsmålet om preferanse for søndagsarbeid.

I bare én gruppe svarer flertallet «ja» på spørsmålet om de ønsker søndagsarbeid av personlige årsaker, nemlig studenter/elever i deltidsjobb. Her svarer 62,1 prosent ja, mens 36,6 prosent svarer nei.

Innrømmer at tallet kan være misvisende

Clemet nevner ikke disse forbeholdene i kommentaren sin i Aftenposten, men allerede i det første svaret sitt til Faktisk.no innrømmer hun at hun kunne vært mer presis:

Jeg antar at dere kanskje mener at tallet kan være misvisende, fordi ikke alle jobber søndag, og at dette tallet derfor ikke sier noe om hvor mange «av alle» som ønsker søndagsarbeid. Og jeg kunne kanskje lagt til «av de som arbeider på disse dagene» for å unngå denne misforståelsen.

Hun mener likevel at tallene er relevante:

Samtidig vil jeg mene at det er denne gruppen som best kan besvare spørsmålet. Arbeider man fem dager i uken fra før av, ønsker man antagelig normalt ikke å arbeide søndag i tillegg. Tallet ville altså blitt kunstig lavt om man spurte hele befolkningen. Det mest interessante her er at det er samme andel som ønsker lørdagsarbeid, siden det virker helt uomstridt.»

Deretter går Faktisk.no over til å kommentere en annen del av teksten min, som de har fått noen til å mene er «mangelfull»:

«- Mangelfullt

I kommentaren sin nevner Clemet også en SIFO-rapport fra 2015. Her avgrenser Clemet seg til kun søndagsarbeid:

I 2015 gjennomførte SIFO en undersøkelse om søndagsarbeid. Hele 35 prosent svarte at de arbeider på søndager. Litt under halvparten av dem svarte «både-og» på spørsmål om hvorvidt de likte eller mislikte å arbeide på søndag. Resten fordelte seg ganske likt mellom dem som «liker» og «misliker» å arbeide på søndag. Særlig innen salg og service er det mange som ønsker å arbeide på søndag, men også blant for eksempel bønder, håndverkere og kontorfolk er det mellom en femtedel og en fjerdedel som ønsker å arbeide på søndag.

Rapporten er egentlig et prosjektnotat med tittel «Søndag ? fortsatt en annerledesdag?», utarbeidet av Forbruksforskningsinstituttet SIFO på oppdrag fra Hovedorganisasjonen Virke. Her har SIFO-forskerne Randi Lavik og Eivind Jacobsen spurt et landsrepresentativt utvalg av norske forbrukere om hvorvidt de ønsker søndagsåpne butikker eller ikke. Spørreundersøkelsen forteller hvor mange som oppgir at de jobber på søndag, og hvordan disse oppgir at de opplever søndagsarbeid. 

Faktisk.no kontakter Randi Lavik, som nå er pensjonert. Lavik har lest Clemets kommentar, og mener at Clemet siterer SIFO-notatet riktig når hun bruker tallene på andel som jobber søndag, og hva de synes om dette. Hun er likevel skeptisk:

Jeg synes det er mangelfullt av Kristin Clemet å bruke tallene slik uten nærmere omtale av notatet. Vi konkluderte med at et stort flertall blant norske forbrukere ikke ønsker søndagsåpne butikker, men derimot vil at søndagen fortsatt skal være en annerledesdag.»

Min kommentar: Faktisk.no ser altså ut til å mene at jeg ikke burde skrevet noe som er riktig, fordi jeg ikke skriver om alt som er riktig. Til orientering for Faktisk.no kan jeg da nevne at det jeg skriver, kan gjenfinnes i NOU 2017:17, side 110 -  uten at man heller her spesifiserer at rapporten også inneholder mer. Selv syns jeg for øvrig at dette er temmelig irrelevant i en drøfting av hvordan de som arbeider på søndag, har det.

Faktisk.no skriver videre:

«Tilbake til AKU

Lavik peker også på at siste del av avsnittet om «bønder, håndverkere og kontorfolk» ikke er hentet fra SIFO-notatet:

Vi differensierte ikke spørsmålet om hvor fornøyd eller misfornøyd man var med å jobbe på søndag i vår undersøkelse etter yrke eller bransje. Dette må være hentet et annet sted fra.

Og ganske riktig, her henter Clemet igjen fra den første kilden: I tilleggsrapporten til AKU for andre kvartal 2004 er svaret på hvorvidt det å jobbe på lørdag eller søndag er en arbeidstidsordning som ønsker av personlige grunner, delt opp etter respondentenes yrke, og etter hvilken næring de jobber i. Men i Clemets kommentar står denne opplysningen hektet på SIFO-notatet, og Clemet tar heller ikke her forbehold her om at dette er 14 år gamle tall som kun gjelder dem som allerede jobber på søndag.»

Dette er faktisk delvis feil. Faktisk.no skriver at jeg «heller ikke her» tar forbehold om at dette er 14 år gamle tall, hvilket må forstås som at jeg heller ikke andre steder har tatt forbehold om det. Men det har jeg. Jeg har, som vist, skrevet at tallet, som Faktisk.no er mest opptatt av, er fra 2004.

Faktisk.no skriver videre:

«Hvor mange må egentlig jobbe?

I 2015 publiserte Fafo notatet «Arbeidskraftbehov ved søndagsåpne butikker». Her så to forskere på hvor mange som måtte regne med å jobbe søndager hvis alle butikker skulle holde åpent på søndager. Forskerne fant at ca 46 000 nordmenn allerede jobbet i virksomheter innen varehandelen som er åpne på søndag, men dette antallet ble anslått til å øke til 245 000 mennesker, slik at 59 % av alle ansatte i varehandelen ville være ansatt i en søndagsåpen bedrift. I tillegg kommer et anslag på 45 000 ansatte i andre bransjer, som cafémedarbeidere, næringsmiddelindustri, renhold og vektere, som også må regne med å endre arbeidstid på grunn av søndagsåpne butikker. 

Hva da med poenget til Kristin Clemet om at det er 290.000 studenter i Norge, og at mange av dem vil gjerne arbeide litt ved siden av studiene?

Vi spør arbeidslivsforsker Kristine Nergaard i Fafo:

Hvis man skal ha søndagsåpne butikker i større format vil dette gjelde langt flere enn studenter som bare jobber litt ekstra ved siden av skolen, og synes det passer bra å gjøre dette på søndag. Dette vil gi annerledes arbeidstider for veldig mange i varehandelen og tilknyttede bransjer. 

- Studentene kan ikke drive butikken alene

Nergaards egen forskning har vist at det er store forskjeller på folks holdning til å jobbe såkalt ugunstig arbeidstid.

En del studenter synes at for eksempel helgearbeid kan være lettvint å kombinere med skolegang og studier. Men du klarer ikke å drive butikken bare med dem! Andre grupper er erfaringsmessig mindre begeistret for å jobbe i helgene. I en undersøkelse så vi at vakter lørdag ettermiddag og kveld var lite populært blant deltidsansatte i varehandelen som ville jobbe mer. Arbeidsgiverne sa også at det var disse vaktene det var vanskeligst å få fylt. 

Forskerne spurte ikke om søndag, men om vakter på fredag kveld og lørdag.

Nergaard mener det er vanskelig å si noe om folks ønske om å jobbe på søndag i rapportene Clemet viser til:

Hvis vi skal vite noe sikkert må vi spørre yrkesgruppene som dette er relevant for. Ikke bare i varehandelen, men også innen transport, vektere osv. Det er viktig å også spørre dem som ikke jobber søndag i dag om deres holdninger til å legge om arbeidstiden, og det er viktig å skille mellom frivillig søndagsarbeid og det at arbeidstakerne får arbeidsplaner der søndagsarbeid inngår regelmessig. 

Faktisk.no har ikke funnet tall på hvor mange nordmenn som ønsker å jobbe søndager, og ekspertene vi har vært i kontakt med mener at dette ikke finnes. SIFO-notatet fra 2015 forteller imidlertid at til sammen 24 prosent av de spurte er helt eller delvis enig i at «man kan like gjerne arbeide på søndager som andre dager», men dette er ikke det samme som å ønske å jobbe søndag. 59 prosent er delvis eller helt uenig. Clemet har ikke nevnt dette i kommentaren sin.»

Min kommentar: Det er vanskelig å vite hva Faktisk.no vil med denne kommentaren. Min artikkel i Aftenposten er på ca. 6000 tegn, og jeg kan selvsagt ikke skrive om alt. Men utvalget som la frem NOU 2017:17, konkluderer i alle fall med at "mer liberale åpningstidsregler på søndager i liten grad vil ha konsekvenser for sysselsetting, økonomisk vekst, priser, folkehelse eller frivillig innsats".

For egen del kan jeg legge til at jeg tror noen flere vil måtte jobbe - eller få sjansen til å jobbe - dersom utvalgets forslag ble gjennomført. Men jeg tror at utslagene vil være meget små, siden cirka 600.000 personer allerede jobber regelmessig eller av og til på søndag.

Faktisk.no avslutter:

«Faktisk.no har vært i kontakt med Kristin Clemet og tilbudt henne å komme med et tilsvar. Hun opplyste at hun ikke hadde anledning til å svare før publisering.»

Dette er delvis feil. Faktisk.no tok kontakt med meg i en e-post litt før klokken 13 og sa at de hadde faktasjekket påstanden om at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», og at de hadde kommet til at dette var «faktisk delvis feil». De tilbød meg å komme med en kommentar, men skrev at den måtte komme «så raskt som mulig, før dagens slutt i dag». Jeg svarte at jeg høyst sannsynlig ville ha en kommentar, men at jeg ikke hadde noen anledning til å svare i løpet av arbeidsdagen i dag, og at jeg dermed regnet med at de kunne vente til i morgen. Svaret jeg fikk, var at de kom til å publisere klokken 14, noe som senere ble utsatt til klokken 16.

Ifølge Faktisk.no gjelder ikke vanlig tilsvarsrett her, og de kan ikke vente, siden dette er «nyhetsdekning».

Men vanlig folkeskikk er det ikke.

 

Den Stoltenberg'ske og den Solberg'ske parlamentarismen

  • 31.01.2018 kl.14:08 i Blogg

Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har i dag, både i NRKs Politisk kvarter og i debatten om den nye regjeringserklæringen, gjort et poeng av at vi nå har fått en ny form for parlamentarisme - nemlig den "Solberg'ske parlamentarismen". Den består, etter Arnstads mening, av tre elementer:

For det første innebærer den at regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering.

For det annet innebærer den at regjeringen fremmer forslag som opprinnelig, i regjeringsforhandlingene, bare er kjempet igjennom av ett av regjeringspartiene - og at det hender at regjeringen ikke legger skjul på det.

Og for det tredje innebærer den at enkelte regjeringsmedlemmer av og til bruker en retorikk som andre regjeringsmedlemmer ikke kan stille seg bak.

Hvis jeg forstår Arnstad rett, mener hun at denne formen for parlamentarisme er kritikkverdig, og at den "flytter grenser i norsk politikk".

Etter min mening er det hverken rart, nytt eller i seg selv kritikkverdig at praktiseringen av parlamentarismen arter seg forskjellig under ulike regjeringer. Det har den gjort opp gjennom historien, og det gjør den fordi den parlamentariske situasjonen stadig er i endring. Praktiseringen preges også av hvilke partier som er i regjering, siden ulike partier har ulike tradisjoner, kulturer og erfaringer med å delta i regjering. Og endelig preges den av om vi har flertalls- eller mindretallsregjering, om regjeringen har et trygt eller mindre trygt parlamentarisk grunnlag osv.  

Også under Stoltenberg skjedde det nye ting.

Stoltenberg II-regjeringen, som Arnstad var en del av, var en flertallsregjering, og det ble styrt med "jernhånd" etter at regjeringen hadde lagt frem sine forslag. Det skjedde ingenting i Stortinget. Interessen for innspill fra opposisjonen var lik null. Og ingen debatt i det offentlige rom kunne rokke regjeringen i troen på at forslaget den hadde fremmet, var det beste.

Noe nytt som skjedde den gangen, var at det ble lekket mye fra regjeringens interne drøftelser. Det opplevde vi lite av under Bondevik II-regjeringen, og vi opplever svært lite av det under Solberg. Men under Stoltenberg II-regjeringen lekket det av og til som en sil, antagelig fordi dette var regjeringspartienes eneste mulighet til å markere seg. Og leser man bøkene som f.eks Åslaug Haga (Sp) og Lilla Sølhusvik har skrevet for Kristin Halvorsen (SV), skjønner man at regjeringsarbeidet ikke akkurat var noen søndagsskole. I bøkene fremstår det mer som et basketak.

Bruken av det såkalte underutvalget, som ikke er konstitusjonelt forankret, var enorm under Stoltenberg II-regjeringen, mens det praktisk talt ikke har vært i bruk under Solberg.

Men Stoltenberg II flyttet også mer formelle grenser. Fordi den ofte hadde store problemer med å få med seg regjeringspartiene på å stemme "blindt" på regjeringens forslag, begynte den å konsultere stortingsgruppene før regjeringen behandlet eller konkluderte i sakene. Det skjer nok uformelt også under andre regjeringer. Mer uvanlig var det at Stoltenberg II-regjeringen også tok i bruk embetsverket til å gjennomføre denne konsultasjonsprosessen - ved å få skrevet notater i embetsverket ment for regjeringspartienes stortingsgrupper. Skal man snakke om å "flytte grenser", er dette kanskje den prinsipielt viktigste grenseflyttingen vi har sett de senere år.

Meg bekjent har ikke Solberg-regjeringen fortsatt denne tradisjonen. Prisen den betaler, er muligens at et av regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering. Etter min smak er det faktisk å foretrekke - fremfor å bruke embetsverket til oppgaver det ikke skal brukes til eller å protestere på plenen.

Alt oppsummert: Det er veldig interessant å se hvordan praktiseringen av parlamentarismen endrer seg under ulike regjeringer. Dette vil vi også få høre mer om på Civitas neste frokostmøte.

Men at praktiseringen endres er ikke i seg selv kritikkverdig eller nytt.

 

Ugrei spekulasjon i Vårt Land

  • 18.01.2018 kl.15:37 i Blogg

Jeg har i cirka 27 år vært samboer med en mann som nå er stortingsrepresentant. I store deler av tiden har vi begge hatt posisjoner og/eller vært aktive samfunnsdebattanter og deltakere i det politiske liv.

En gang iblant har vi måttet ta hensyn til hverandre ved ikke å uttale oss om saker som den andre var sterkt involvert i, fordi slike uttalelser kunne bli misforstått eller misbrukt, og dette har pressen som regel hatt forståelse for. Men stort sett har vi kunnet operere som to selvstendige mennesker, politikere og samfunnsdebattanter uten å ta hensyn til at den andre også er det.

At det har vært mulig, skyldes blant annet mediene. De har, nesten i overraskende stor grad, alltid respektert oss som to selvstendige individer. De har ikke lagt seg opp i hvordan vi håndterer våre roller på hjemmebane - de har bare forutsatt at vi greier å håndtere dette selv på en korrekt måte, og at vi derfor kan være oss tilliten verdig.

Med årene har vi også fått en datter som er engasjert i politikk, og også for henne er det viktig at foreldre og voksne barn betraktes som selvstendige individer. Hun er ikke en forlengelse av oss eller en som ikke greier å ivareta sine egne roller og oppgaver på en formelt korrekt måte, bare fordi hun har foreldre som også er eller har vært politikere.

Jeg skriver dette nå - etter å ha lest en ganske ugrei artikkel i Vårt Land. Den handler om den skandalen som nå ryster Høyre og Unge Høyre, der det har kommet inn en rekke varsler om seksuell trakassering på tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og andre i Unge Høyre og unge i Høyre.

At dette blir bredt dekket av mediene, er selvsagt. Det er også forståelig at mediene gjerne vil finne ut hvem som visste hva og når. Men det virker ugreit når Berit Aalborg, som har skrevet artikkelen i Vårt Land, ikke respekterer individene i organisasjonen, men mistenkeliggjør dem på grunn av de familierelasjonene de har. 

For hva er det egentlig Aalborg gjør?

For å understreke hvor alvorlig det er at Erna Solberg ikke ble orientert om Kristian Tonning Riises uakseptable adferd tidligere enn hun ble, skriver Aalborg at Solberg heller ikke ble informert av sin nestleder Jan Tore Sanner om dette. Men hvordan vet egentlig Aalborg at Sanner visste?

Faktum er at Aalborg ikke vet noe om det. Hun spekulerer bare. Hun mener nemlig at det er "oppsiktsvekkende" dersom ikke generalsekretæren i Unge Høyre, Maria Barstad Sanner (25 år om noen dager og forlengst flyttet hjemmefra) har snakket med faren sin om den saken hun har håndtert sammen med Høyres generalsekretær siden november ifjor. Ja, Aalborg går lenger. Hun skriver til og med at "sannsynligheten for at (Jan Tore) Sanner kjente saken er meget stor." Men hva slags sannsynlighetsberegning er dette? Hvorfor i all verden er det mer sannsynlig at Maria Barstad Sanner gikk til faren sin enn at hun opptrådte korrekt i henhold til partiets etiske regelverk?

Det Aalborg her mer enn antyder, er at Maria Barstad Sanner har gitt sin far, statsråd og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, en meget alvorlig opplysning, som han har unnlatt å fortelle lederen i Høyre, Erna Solberg, om. Jeg skjønner at spørsmålet kan reises, men i så fall bør man i hvert fall starte med å spørre Maria Barstad Sanner og Jan Tore Sanner om dette. Jeg vet ikke om Vårt Land har gjort det. Hvis avisen ikke har gjort det, er det desto verre at avisen bare spekulerer i det, fordi det dreier seg om en far og datter.

Det er åpenbart for alle at Unge Høyres og Høyres håndtering av tidligere varslersaker ikke har vært god nok, og at det er veldig mye som har sviktet når Tonning Riise kunne bedrive sin uakseptable adferd så lenge. Derfor er det også helt nødvendig at Unge Høyre og Høyre nå rydder opp etter beste evne og skaffer seg et etisk regelverk og rutiner for fremtiden som kan hindre at noe slikt skjer igjen. Helst bør man selvsagt greie å forebygge alle former for seksuell trakassering. Men siden det er vanskelig å garantere at slikt aldri vil skje igjen, må man i det minste ha systemer og et apparat for å følge opp, dersom noen blir utsatt for noe sånt igjen. I frivillige organisasjoner kreves det andre regler, systemer og rutiner enn i arbeidslivet, noe jeg skrev litt om i min forrige blogg

Jeg tror mange har inntrykk av at dette arbeidet nå tas på alvor i både Unge Høyre og Høyre.

Men jeg tror ikke det er hjelpsomt for saken at man mistenker en av dem som nå har forsøkt å rydde opp, for ikke å greie å ivareta sine oppgaver og posisjoner på en formelt korrekt måte, og å skille jobb og privatliv - bare fordi hun har et familiemedlem i samme parti.

Personlig er jeg glad for at man i norsk politikk stort sett alltid blir betraktet som et selvstendig individ. Det har jeg hatt glede av, og det har datteren min glede av - og jeg antar at det er flere, også i andre partier, som har glede av det.

Jeg håper også at det er en tradisjon som kan føres videre.

 

 

Nå er det ikke morsomt å være interessert i politikk

  • 12.01.2018 kl.13:22 i Blogg

Jeg må innrømme at jeg blir nedstemt av å følge norsk politikk for tiden.

I ukevis har vi fått høre mer om seksuell trakassering og upassende oppførsel i det politiske miljø enn vi har fått høre om politikk. Og i den grad vi hører om politikk, virker det nesten som pauseinnslag mellom de egentlige nyhetene, som handler om ledere med dårlig dømmekraft og partier som må håndtere noe av det vondeste og mest ubehagelige man kan tenke seg. Også blant journalistene som dekker disse sakene, er det flere som syns det er trist. Det er ikke morsomt å interessere seg for og følge norsk politikk, for så å bli henvist til denne typen saker og skandaler.

Jeg har ikke grunnlag for å si at ukulturen på dette området er verre i politikken enn den er i for eksempel pressen, helsevesenet eller kulturlivet. Det spiller heller ingen rolle. Det som uansett er klart, er at mange organisasjoner har et behov for å rydde opp og for å tenke nytt om arbeidsmiljø, organisasjonsmiljø og ledelse.

Det er en spekulasjon, men mitt inntrykk er at man i næringslivet er mye flinkere til å vektlegge et godt arbeidsmiljø og god ledelse for å nå mål enn man er i politikken og til dels også i offentlig sektor. Og med "mål" mener vi minst tre ting i Norge: Man skal oppnå gode resultater, enten det er flere velgere eller økt inntjening. Man skal skape et godt arbeidsmiljø for menneskene i organisasjonen. Og man skal sikre at også menneskene i organisasjonen kan nå individuelle mål som er viktige for dem.

Ledelse har tradisjonelt vært mindre påaktet, både i politikken og i offentlig sektor enn det har vært i privat sektor. Forleden utkom en bok om politisk lederskap, skrevet av Agnar Kaarbø, men det er ganske nytt at noen interesserer seg for dette. Og når det gjelder arbeidsmiljøet kan man lure på om politikernes nesten maniske interesse for arbeidslivets ytre rammer, har gjort at de har glemt hvor viktig det indre arbeidslivet er.

Jeg ble nok en gang minnet om dette da jeg forleden var på NHOs Årskonferanse.

Der hørte jeg et veldig interessant innlegg av Pål Molander, som er direktør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) om "Arbeidsmiljøet - det glemte gullet"

Det interessante med innlegget hans var, etter min mening, tre ting:

For det første fortalte han oss at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder godt arbeidsmiljø, og at dette er et stort konkurransefortrinn når vi skal møte fremtidens utfordringer - enten det er behovet for integrering eller det grønne skiftet. Over 90 prosent av norske arbeidstakere har det veldig bra på jobben. En av grunnene til at vi greier å skape et godt arbeidsmiljø, er at vi greier å kombinere det å stille krav med stor grad av autonomi for arbeidstakerne.

For det andre avslører han, basert på forskningsbasert kunnskap, at mye av det norske bedrifter og organisasjoner holder på med for å bedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, ikke betyr noen ting. Enten det er trening i arbeidstiden, fruktkurver, helseforsikringer eller stressmestringskurs, så har det liten eller ingen betydning for arbeidsmiljøet og muligheten til å utføre arbeidet bedre.

For det tredje kunne han fortelle oss hva som er viktig for å forbedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, som altså også kan få oss til å utføre arbeidet vårt bedre, smartere og mer effektivt. Noe av det viktigste er rolleklarhet, forutsigbarhet, god ledelse, god organisasjonskultur og god sammenheng mellom innsats og belønning. Og da betyr ikke "belønning" (bare) lønn, men også ros, oppmerksomhet og tilbakemeldinger - og det å bli sett.

Alt dette er, etter min mening, svært viktige budskap av mange grunner.

Men en spesielt interessant grunn til at dette er viktig, er at det Molander påviser, er så fjernt fra det som kjennetegner den daglige politiske debatten om arbeidslivet. Politikere og organisasjoner er, slik jeg nevnte, ekstremt opptatt av de ytre rammene for arbeidslivet - om marginale endringer i reglene for arbeidstid eller midlertidig arbeid, enda det antagelig betyr ganske lite, både for trivsel, trygghet og produktivitet, sammenlignet med arbeidsmiljøets betydning. Samtidig hører vi lite om betydningen av et godt arbeidsmiljø og god ledelse, enda man ikke kan regulere seg frem til et godt arbeidsmiljø. Eller kanskje nettopp derfor. 

Metoo-sakene som nå blir avslørt i norsk politikk, tyder på at også de politiske partiene må bli mer opptatt av god ledelse og av å skape et godt arbeidsmiljø. Man må, som et minimum, gjennomføre jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser, men også skape en kultur for at det er ok å si ifra, hvis det er noe som ikke er som det skal eller bør være. Alle vet at varsler både kan være godt begrunnet, dårlig begrunnet og ubegrunnet, og at varslere kan ta feil. Men det å greie å håndtere ulike varsler er en pris man må betale for å være leder. En leder som er i stand til å utøve godt skjønn, vil greie å skille mellom det som er alvorlig, og som krever oppfølging, og det som skyldes misforståelser, eller som er engangshendelser av mindre alvorlig art, og som derfor må kunne inngå i den tabbekvoten alle mennesker må ha.

Men metoo-sakene illustrerer et poeng til. Det holder ikke at ledere bare forholder seg til varsler som måtte komme. De må selv være proaktive når de (tror de) ser noe eller hører rykter. Akkurat som en god far eller mor vil gripe inn, dersom han eller hun frykter at barna har det vondt, må en leder gripe inn, dersom han eller hun frykter at de ansatte opplever noe som er uakseptabelt eller vondt.

Skjer det noe uheldig eller uakseptabelt på en arbeidsplass eller i en organisasjon, er det ofte et hendelig uhell og/eller noe man kan rette opp, for eksempel ved å ta en alvorsprat eller gi noen en advarsel. Noen ganger må man gå mer drastisk til verks, men også det er en oppgave en leder må kunne greie. Å gi en endelig beskjed om at en person må eller bør fratre en bestemt posisjon eller stilling, er ikke behagelig - men av og til nødvendig. Og man kan utmerket godt gjøre det, samtidig som man ivaretar personen som menneske.

Gode ledere er opptatt av å få ærlige tilbakemeldinger på egen lederstil og hvordan de kan forbedre seg. Dårlige ledere er ikke alltid det - det ligger på en måte i sakens natur. Men i de fleste bedrifter vil også lederne ha en sjef, nemlig et styre, hvis fremste ansvar er å sørge for at virksomheten har en god leder.

Slik er det ikke i politikken. Lederne er ofte valgt av store forsamlinger, som for eksempel et landsmøte, og de leder selv organisasjonens styre. Og hvem skal da til daglig påse at lederen utfører oppgaven sin godt nok og tar det ansvaret hun er pålagt? Eller for å sitere fra en rapport fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe: "Hvem skal du gå til når det er ledelsen som er de jævlige?"

Jeg kan ikke gå god for innholdet i den nevnte rapporten. Men hvis bare deler av den beskriver arbeidsmiljøet på en noenlunde sannferdig måte, snakker vi antagelig om et av de dårligste arbeidsmiljøene som finnes i Norge. Om det er bedre eller verre i andre partier, skal ikke jeg si noe om. Det bør uansett være et tankekors, ikke bare for vedkommende parti, men for det politiske miljø.

Jeg tror alle partier nå vil bli mer bevisst på både arbeidsmiljø, ledelse og håndteringen av varslersaker og problemer i sine organisasjoner.

Da bør de også tenke over hvordan man kan håndtere den spesielle styringsstrukturen slike organisasjoner har sammenlignet med vanlige bedrifter og virksomheter i offentlig sektor.

Det kan gjøre det lettere å si ifra, også når det er ledelsen selv som er problemet.

 

 

 

 

Joda, vi får en liberal regjering

  • 03.01.2018 kl.20:58 i Blogg

I en NTB-melding som blant annet er gjengitt i Klassekampen i dag, gjør journalistene et poeng av at Trine Skei Grande liksom har gitt opp å ønske seg en "mer sosialliberal" regjering ved at Venstre går inn i regjeringen. 

Det vises til at Grandes mantra lenge har vært en "grønnere, rausere og mer sosialliberal" regjering, mens hun visstnok "unnlot å nevne "liberal" rett før hun gikk i regjeringsforhandlinger" på Jeløya. Eller som Klassekampen slo fast om Grande i sin overskrift: "La bort "liberal" ved forhandlingsstart". 

Ordet liberal er tydeligvis vanskelig å forstå for mange journalister. Civita, som er en "liberal tankesmie", og har vært det i henhold til vårt formål i cirka 13 år , blir nesten daglig utstyrt med andre merkelapper. Eller som en journalist forleden uttrykte det: "Den konservative - eller liberale som de selv foretrekker (å kalle seg) - tankesmien Civita..."

Det er riktig at det finnes mange varianter av liberalismen - akkurat som det finnes ulike former for konservatisme og sosialisme. Det er også riktig at liberalismen og konservatismen har ideologiske trekk som overlapper hverandre. Men hverken liberalismen eller konservatismen er sosialisme. 

For borgerlig innstilte mennesker er det naturlig å plassere liberalismen inn i en borgerlig idétradisjon. Ideene om et liberalt demokrati, for eksempel, lar seg ikke forene med tradisjonelt sosialistisk tankegods. Men etter hvert som sosialismen har spilt fallitt, og stadig flere har sluttet seg til det liberale demokratiet, har også flere på venstresiden tatt i bruk ordet "liberal" for å understreke at de er demokrater som mener at staten må være begrenset, og at makten må være delt. (At vi i de senere år, høyst beklagelig, har sett at mange igjen forlater dette tankegodset til fordel for mer autoritære ideer, eller simpelthen forestillingen om et enkelt flertallsstyre, skal jeg la ligge her.)

Konsekvensen er at mange nå smykker seg med ordet "liberal", slik Trine Skei Grande nylig pekte på da hun skulle forklare hvorfor Venstre har gjenopptatt bruken av begrepet "sosialliberal" for å beskrive Venstres politikk, fremfor bare å bruke begrepet "liberal". Det er en måte å markere seg på når så mange gjerne vil være "liberale".

Skal jeg spekulere litt, er dette kanskje likevel ikke den eneste årsaken til at Grande sier at hun ønsker seg en "mer sosialliberal" regjering. Jeg tror hun selv mener det som står i Venstres prinsipprogram, nemlig at "Venstre bruker begrepene liberal og sosial liberal om hverandre", og at det er to grunner til at de i programmet bruker betegnelsen liberal mest: De "ser den sosiale liberalismen som den fullverdige form for liberalisme. Dessuten har en rekke nye konflikter de siste årene vist at kampen for ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, som nettopp var liberalismens historiske begynnelse, slett ikke er over." At liberalismen ikke er usosial, er et syn også filosof og kjenner av liberalismen, Lars Fr. Svendsen, deler.

Men Trine Skei Grande leser nok også Vårt Land og vet at mange i Norge ofte tegner et karikert bilde av liberalismen og av hva det vil si å være liberal, og at dette er forestillinger som også påvirker folk i hennes eget parti. Noen tar heldigvis til motmæle, men samtidig kan man selvsagt ikke forvente at alle som engasjerer seg i et politisk parti, er ideologisk godt skolert. Jeg har selv, mens jeg var politisk aktiv, bidratt til å tegne et forenklet bilde av liberalismen.

Uansett behøver ikke Trine Skei Grande å "legge bort "liberal"" når hun skal forhandle med Høyre og Frp. Ser man på partienes prinsipp- eller verdiprogrammer - eller de delene av stortingsvalgprogrammene som redegjør for partienes verdigrunnlag - ser vi at det kun er Høyre, Frp og Venstre som skriver at de bygger sin politikk på liberalismen eller på liberale verdier. Frp åpner sitt prinsipprogram med å si at partiets ideologiske grunnlag er "liberalismen". Venstre står for en "sosial og kjempende liberalisme" og forteller altså at programmet bruker begrepene "sosialliberal" og "liberal" om hverandre. Og Høyre, som vanligvis omtaler seg som et liberal-konservativt parti, sier at det bygger sin politikk på "et konservativt samfunnssyn og liberale verdier"

Et søk etter begrepet liberal, eller varianter av dette begrepet,  i KrFs og Arbeiderpartiets programmer gir null treff. I SVs og Rødts programmer forekommer begrepet, men da som noe negativt - typisk som i "markedsliberalisme" og "nyliberalisme".  I SVs program er det likevel ett unntak, for SV "ønsker en liberal og regulert innvandring til Norge", og det er nok positivt ment. Senterpartiet er prisverdig nok opptatt av å forsvare "menneskerettighetene og den liberale rettsstaten", mens MDGs prinsipprogram ikke nevner ordet overhodet.

Den klassiske liberalismen vektlegger etter min mening verdier som er helt grunnleggende for et godt, demokratisk samfunn: Det er borgerne som bestemmer over staten. Samtidig må statens makt være begrenset. Makten må være delt. Mennesket må ha frihet til å velge hvordan det vil leve sitt eget liv og ha frihet til å ta ansvar. Derfor må demokrati være noe mer enn flertallsstyre. Demokratiet må også inneholde en rett til å være, mene og leve annerledes enn flertallet gjør.

Den som slutter seg til de liberale verdiene, er opptatt av frihet som den helt grunnleggende verdien. Det er på mange måter liberalismen som "eier" friheten i ideologisk forstand - akkurat som sosialismen "eier" ideen om materiell likhet. Men akkurat som det er tåpelig å påstå at Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV i dag mener at alle bør tjene akkurat det samme, er det tåpelig å påstå at Frp, Høyre eller Venstre mener at friheten skal være en absolutt frihet som kan realiseres uten hensyn til noe annet eller andre. I praksis er liberalere og konservative også opptatt av likhet - mens norske sosialdemokrater og sosialister også er opptatt av frihet. Men man vektlegger kanskje litt forskjellig - og det er bra. Ettersom full likhet betyr null frihet, og full frihet betyr null likhet, må det foretas avveininger og finnes en balanse. At partiene av og til finner et litt ulikt balansepunkt, er bra for demokratiet og for borgernes muligheter til å velge.

I Norge er det uansett ingen partier som fører en outrert politikk (selv om Rødt fortsatt har et ganske ekstremt program). Våre mest liberale eller liberalistiske partier, Venstre og Frp, forsvarer verdens største offentlige sektor og verdens høyeste skattenivå. Og vårt sosialdemokratiske og vårt sosialistiske parti har i virkeligheten akseptert en av verdens mest velfungerende og åpne markedsøkonomier. Samtlige partier som har vært i regjering, praktiserer ideen om "kapitalistiske velferdsstater", slik en svensk forsker har uttrykt det. Eller for å si det med Lars Fr. Svendsen: "Det er ikke et nødvendig sammenfall mellom en liberal stat og en velferdsstat. En velferdsstat behøver slett ikke være liberal, og en liberal stat behøver ikke ha særlig omfattende velferdsordninger. Men den norske eller nordiske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat."  

Noen ser det som sin oppgave å advare mot meningsmotstanderes ytterliggående standpunkter - enten det er "den røde fare" eller "høyrepopulismen". Slikt hører med i den politiske debatten, og jeg har vært med på den selv. 

Andre fremhever at det ikke er noen forskjell på partiene, og at det derfor ikke spiller noen rolle hvem som regjerer.

Sannheten ligger midt imellom.

Det er ikke store forskjeller i norsk politikk, men det er fortsatt forskjeller. Og med en Venstre/Høyre/Frp-regjering får vi en litt mer liberal regjering enn vi ville ha fått med andre partier i regjering.

#MeToo-kampanjen som øyeåpner

  • 22.12.2017 kl.12:40 i Blogg

Mange sier at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner.

Det har den vært, også for meg. 

Jeg tror den har vært en øyeåpner for mange kvinner og forhåpentligvis for mange unge kvinner. Kampanjen har blant annet lært oss at det mange trodde at de bare måtte finne seg i, fordi det bare er sånn, faktisk ikke er greit, at det er lov å si fra, og at den som sier fra, skal bli tatt på alvor. Det er altså blitt mer legitimt og moralsk viktigere å kritisere adferd som er upassende, selv om den ikke er ulovlig. "Upassende" er selvsagt ikke et presist begrep, men det dekker typisk det som nå omtales som "uønsket seksuell oppmerksomhet" - og særlig gjentatt oppmerksomhet når den som får oppmerksomheten, tydelig gir uttrykk for at den er uønsket. Det er også upassende at maktpersoner, ofte eldre, utnytter sin posisjon overfor mennesker som er yngre og har mindre makt, og som kanskje til og med står i et slags avhengighetsforhold til den maktpersonen det gjelder. Bill Clintons affære med Monica Lewinsky er et kroneksempel: Det var ikke ulovlig. Det var ikke ufrivillig. Men det var upassende. Eller simpelthen wrong, som den nye demokratiske stjernen Kirsten Gillibrand uttrykte det.

#MeToo-kampanjen har også vært en øyeåpner på en annen måte. Den har nemlig avslørt at upassende oppførsel, trakassering og overgrep mot kvinner har et overraskende stort omfang. Det virker til og med som om omfanget har vært spesielt stort i kretser som har likt å pynte seg med ord og verdier som likestilling og feminisme. Det er selvsagt nedslående, men desto viktigere er det at det har kommet frem.

Det er vanskeligere å forstå at #MeToo-kampanjen også har vært en øyeåpner for menn som har bedrevet denne virksomheten, som for eksempel Trond Giske. Trodde de at det var ok mens det sto på, fordi ingen hadde fortalt dem at det ikke var ok, eller fordi det ikke hadde vært en kampanje som hadde fortalt dem det? Trodde de at unge jenter og kvinner som sa nei, egentlig sa ja - eller at det ikke var så farlig om de ble utsatt for litt uønsket seksuell oppmerksomhet? Trodde de at de ville si ja, hvis tilnærmelsene bare ble gjentatt mange nok ganger? Eller hva tenkte egentlig menn som nå sier at det var en "øyeåpner" for dem at man ikke skal presse seg på kvinner som ikke ønsker kontakt?

Det er vanskelig å forstå

Det er riktig at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner for mange.

Men hvis den har vært en øyeåpner for menn som har utsatt kvinner for en gjentatt seksuell oppmerksomhet som kvinnene ikke har ønsket - ja, da tyder det på sterkt sviktende dømmekraft.

 

 

Vedtaket om lærernorm viser en manglende respekt for både skattebetalerne og forskerne

  • 14.12.2017 kl.14:36 i Blogg

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018 har KrF fått gjennomslag for å innføre en lærernorm i norsk skole, det vil si et tak på hvor mange elever det kan være per lærer. Den vedtatte normen sier at det fra høsten 2018 skal være maksimalt 16 elever per lærer på 1. - 4. trinn og maksimalt 21 elever per lærer på 5. - 10. trinn. Fra høsten 2019 skal tallene nedjusteres til maksimalt 15 og 20 elever per lærer, ifølge Utdanningsdirektoratet

Men hvorfor er vedtaket kontroversielt?

En grunn er selve utformingen av vedtaket, som tilsier at normen skal gjelde på hver enkelt skole.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i Norge, ville nemlig lærernormen vært oppfylt for lengst. I Norge er det i gjennomsnitt 15,3 elever per lærer på 1. - 4. trinn, 16,7 elever per lærer på 5. - 7. trinn, og 18,3 elever per lærer på 8. - 10. trinn.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i hver enkelt kommune, ville det vært litt vanskeligere. Det er nemlig forskjeller i lærertetthet mellom kommunene.  Hovedmønsteret er at små kommuner har færre elever per lærer enn store kommuner har, men det er også forskjeller mellom de store kommunene. Ifølge Aftenposten oppfyller 170 kommuner lærernormen allerede, og de vil derfor ikke få noen glede av den, mens landets fem største kommuner får mer enn 40 prosent av de nye lærerne (forutsatt at de lar seg rekruttere).

En regel som tilsier at det i snitt ikke skal være mer enn 16 elever per lærer på hver enkelt skole, blir straks enda vanskeligere. Det finnes mange skoler med svært få elever per lærer, og det finnes - særlig i de store byene - skoler med flere enn 16  elever per lærer. I Finnmark, som jevnt over har ganske dårlige skoleresultater, er det få elever per lærer på de fleste skoler -  mens Oslo, som jevnt over har ganske gode resultater, har mange flere skoler med mange elever per lærer. Ifølge Utdanningsdirektoratet har i alt 32 prosent av grunnskolene med elever på 1. - 4. trinn en gruppestørrelse på over 16 elever per lærer.

Det er denne siste typen lærernorm som KrF nå har fått gjennomslag for, det vil si at det i snitt ikke kan være mer enn 16 elever per lærer på hver skole med 1. - 4. trinn og ikke mer enn 21 elever per lærer på 5. - 10. trinn. Det betyr at Oslo, som allerede har gode resultater, må tilføres mange flere lærere, mens Finnmark, som kanskje kunne trenge flere lærere, nesten ikke får noen.

Den andre grunnen til at vedtaket er kontroversielt, er at alle tiltak som kan tenkes å forbedre norsk skole, og som koster penger, må vurderes opp mot hverandre. Ingen partier har råd til alt. Hvis Stortinget velger å bruke svært mange penger på å øke lærertettheten, kan ikke de samme pengene brukes på noe annet. Det blir med andre ord mindre penger til for eksempel å øke lærerkompetansen, dersom man bruke mye penger på å øke lærertettheten. Og siden det er slik, er det også viktig å vite hva som virker best.

Det har lenge vært hevdet at flere lærere vil føre til at elevene lærer mer. Det ville i så fall være et godt argument for å satse på flere lærere. Problemet er bare at forskningen, herunder også den norske, nokså entydig viser at dette ikke stemmer. KrFs stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan kritiserer i Aftenposten i dag min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund for å påpeke dette. Han mener at hun dermed «viser en arrogant holdning til den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærerne, foreldre og elever». Utsagnet virker merkelig, for poenget med mye av forskningen er jo nettopp å fremskaffe «erfaringsbasert kunnskap».

Den tredje grunnen er, etter min mening, den viktigste. 

For cirka tre år siden fikk KrF gjennomslag for å bruke nesten 500 millioner kroner årlig for å øke lærertettheten på småskoletrinnet. Samtidig ble KrF og regjeringen enige om at det skulle forskes på hvordan økt lærertetthet kan virke på en positiv måte. Programmet LÆREEFFEKT i Norges Forskningsråd har blant annet gitt støtte til prosjekter som skal undersøke mulige effekter av målrettet styrking av lærertettheten opp mot leseopplæring og matematikk.

Det ble bevilget penger til forskning, og i budsjettet for 2018 står det følgende om den forskningen som nå pågår: «Inntil 120 millioner 2015-kroner skal nyttast til forsking på effektar av fleire lærarstillingar på 1. - 4. trinn. Målet med forskingsprosjektet er å utvikle kunnskap om effektane av ulike former for auka lærartettleik i småskolen. Forskningsprosjektet skal vare ut skoleåret 2019-20».

KrF har altså vært med på å sette i gang viktige forskningsprosjekter, som koster millioner av kroner, og som nå bare ignoreres og kanskje må avbrytes, fordi partiet ikke har tid til å vente på de resultatene det har bedt om, og som kan vise seg å være svært viktige. Det inngir dessverre ikke respekt.

All politikk kan ikke og bør ikke styres av kunnskap og forskning. Alt kan ikke «bevises». Man kan, helt legitimt, ha verdier som overstyrer forskningen - og man kan ha mål om å oppnå noe annet enn forskningen foregir å finne ut av.  

Men man kan og bør være ærlig om det man gjør. Og man bør ikke sløse bort millioner av kroner på forskning, dersom man ikke har tenkt å ta hensyn til den.

Jeg syns det er grunn til å være opprørt, både på vegne av forskerne dette gjelder og på vegne av skattebetalerne som finansierer forskningen.

 

Fotnote: Det finnes mange mål for lærertetthet. Det enkleste er å se på antall elever per lærerårsverk i grunnskolen, som ligger nokså stabilt på litt under 11 elever. Det er altså gjennomsnittlig én lærer per 11 elever i norsk skole, og i tillegg kommer assistenter og andre yrkesgrupper, som ikke er lærere. Dette tallet gir likevel ikke et realistisk bilde av den faktiske undervisningssituasjonen, bl.a. fordi en del lærere for eksempel driver med spesialundervisning. Derfor bruker man en annen definisjon på lærertetthet, som gir et mer realistisk bilde av en ordinær undervisningssituasjon, og det er denne definisjonen ("gruppestørrelse 2") jeg har lagt til grunn i denne artikkelen.

 

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juli 2018