hits

Robert Moods demokratisyn

  • 08.12.2017 kl.10:50 i Blogg

Tidligere generalløytnant og nå president i Norges Røde Kors, Robert Mood, har nok en gang kommet med uttalelser som skaper debatt.

Første gang jeg reagerte på noe han sa, var da han kom med klare politiske uttalelser mens han var en høytstående embetsmann. Da han senere mottok Fritt Ords pris, og både juryen og kommentatorer berømmet ham for å komme med slike uttalelser og oppfordret andre embetskvinner og -menn til å gjøre det samme, kritiserte jeg dette i en blogg og i et par artikler i Aftenposten. Hele vårt demokratiske system hviler nemlig på en bestemt makt- og rolledeling mellom domstolen, embetsverket, regjering og parlament - og det er helt avgjørende at denne maktfordelingen og rolleforståelsen blir respektert, dersom vi skal bevare tilliten til disse viktige institusjonene. Hvis alle gjorde som Mood, slik flere kommentatorer oppfordret til, ville institusjonene våre forvitre.

Andre gang jeg reagerte, var da jeg leste de uttalelsene Mood har kommet med, blant annet i boken sin, om politikken og norske politikere. Kjetil Alstadheim i DN mener at de oser av politikerforakt, og de viser i hvert fall en manglende respekt og forståelse for politisk lederskap. Det virker blant annet som om han ikke helt ser forskjellen på politisk og militært lederskap. Han mener dessuten at politiske ledere er så kortsiktige, selvopptatte og spekulative at de bare bør få sitte i to perioder, altså åtte år. 

I går kom så Mood med  enda noen uttalelser, som ikke bare inneholdt  svært negative karakteristikker av noen av våre fremste politiske ledere de siste tiårene, men som også etterlot inntrykk av at han er mer skremt av Sylvi Listhaug enn av Vladimir Putin.

Min kollega Eirik Løkke reagerte på dette og skrev en kommentar i Minerva. Men denne kommentaren mener Mood er upresis, for som han skrev på twitter i går kveld: "Overraskende unøyaktig på @Minervanett. "At Erna Solberg inviterte politiker med konfronterende retorikk og skremselsbudskap til Kongens bord, skremmer meg mer enn Putins Russland." - ble til at "SL er mer skremmende enn Putin".

Jeg vet ikke om alle ser den fine forskjellen her, men jeg skal la det fare. Det er uansett ikke bare Løkke som har tolket ham slik - at han syns Listhaug er mer skremmende enn Putin - for dette ble formidlet i alle aviser i går - lenge før Minerva publiserte Løkkes innlegg, uten at jeg kan se at Mood har forsøkt å korrigere det. 

Men la oss holde oss til det han nå sier at han mener. Han blir altså mer skremt av at Erna Solberg inviterte Sylvi Listhaug med i sin regjering enn han blir av Putins Russland.

Men hva slags demokratisyn kan ligge under en slik oppfatning?

Norge er et liberalt demokrati med en grunnfestet rettsstat. Dette er det ingen politikere som har anfektet, og det er heller ingen politikere på Stortinget eller i regjering (kanskje unntatt Bjørnar Moxnes, hvis vi skal ta Rødts program seriøst) som forsøker å undergrave vårt liberale demokrati. Listhaug er en kontroversiell politiker, som både blir veldig godt likt av mange og mislikt av andre - og hun knyttes ofte til en polariserende retorikk. Men det er kanskje verdt å merke seg at innvandringspolitikk, for det meste i betydningen streng innvandringspolitikk, var den saken velgerne syns var viktigst ved siste valg, og at det er Fremskrittspartiet som, etter velgernes mening, har desidert høyest troverdighet i denne saken.

Men dessuten er Listhaug selvsagt ikke alene om å være kontroversiell. Også Trond Giske er en kontroversiell politiker, og også Trygve Slagsvold Vedum fører av og til en veldig polariserende retorikk. Men det fine med demokratiet vårt er at dette ikke er forbudt, og at det er lov å ta til motmæle mot det eller dem man ikke liker. Hvis formålet er å oppnå en mindre polariserende debatt, må imidlertid de som tar til motmæle, også tenke igjennom sin egen retorikk. Kontroversielle politikere møtes ofte med enorme overdrivelser og villede misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer.

Putins Russland er, i motsetning til Norge, ikke et liberalt demokrati og knapt nok et demokrati. Det er, under Putin, et stadig mer autoritært land, der ytringsfriheten er satt under press, og der sivilsamfunnet - altså det samfunnet som frivillige organisasjoner som Røde Kors er en del av - blir kneblet. Putins Russland er dessuten et land som ikke går av veien for å skape stor usikkerhet i sine nærområder, og som, etter alle solemerker blander seg inn i andre lands demokratiske valg. Putin er i praksis i ferd med å bli en slags enehersker som blir sittende med makten livet ut. 

Jeg er ikke uenig i alt Mood sier og skriver - han har også mange viktige poenger i boken sin. Tolket i aller beste mening kan man kanskje også forstå hans uttalelser om Listhaug og Putin som at han er mer redd for en polarisert debatt internt i det demokratiske Norge enn han er for en ytre trussel fra for eksempel Russland. Men presisjonsnivået er for lavt til at vi kan være sikre på at det er dette han mener. Og uansett er det, etter min oppfatning, svært spesielt å være mindre redd for en person og et land som prøver å undergrave andre lands demokratier innenfra - enn for en statsråd i Norge, som ikke har makt til å gjøre mer ugagn enn å skape en skarp debatt.

Det er, alt oppsummert, litt vanskelig å forstå hva slags demokratisyn Robert Mood egentlig har. 

Det er kanskje ikke så farlig, siden han ikke lenger er offiser.

Men man skulle tro at Røde Kors ville interessere seg for det.

 

 

 

 

 

SV på full fart tilbake til 1990-tallets skolepolitikk

  • 01.12.2017 kl.12:38 i Blogg

I Dagsavisen i går kunne vi lese at SV vil fremme forslag i Stortinget om en tillitsreform i skolen. 

I dag morges fikk vi høre at SV jubler, fordi det blir flertall i Stortinget for et pålegg til skolene om å gi alle elever fra 1. til 10.trinn minst én times fysisk aktivitet hver dag uten at skoledagen utvides.

Her er det veldig mye som skurrer. I tillegg er det etter hvert mye som tyder på at SV er på full fart tilbake til den skolepolitikken partiet sto for på 1990-tallet - den gangen SV ikke la så mye vekt på kunnskap, ferdigheter og fag, men var veldig opptatt av å detaljstyre skolen på områder som ikke var avgjørende for elevenes læring.

Personlig tror jeg ikke at man kan vedta en tillitsreform. Om skolepolitikken er basert på tillit, dvs. på tillit til at de som arbeider i skolen, vet best hvordan oppgavene kan og bør løses, avhenger av rammebetingelsene og styringssystemet. Satt på spissen: Jo mer Stortinget og regjeringen overlater til kommunene og den enkelte skole, rektor og lærer å bestemme - desto høyere tillit har de til at de løser oppgavene sine på en best mulig måte. Jo mer de detaljstyrer hvordan kommunene, skolene og lærerne skal løse oppgavene sine, desto mindre tillit har de.

Men samtidig er dette for enkelt. Stortinget og regjeringen har nemlig flere grunner til å ville bestemme hvordan oppgavene skal løses enn at de ikke har tillit til dem som skal løse dem. Ett typisk hensyn kan være at noe være likt for alle elever. Et annet typisk hensyn kan være at sentrale myndigheter trenger informasjon for å kunne løse sin del av oppgaven og føre en god skolepolitikk. Dersom de ikke vet hva som skjer i skole-Norge eller hvilke resultater som nås, har de heller ikke grunnlag for å føre en god skolepolitikk.

Reformen Kunnskapsløftet var en tillitsreform. Læreplanene som var utviklet i forbindelse med Reform 94 og Reform 97 var svært detaljerte og bidro til en form for mikrostyring av skolehverdagen. Men detaljene handlet mest om hvordan man skulle løse oppgavene, og ikke hvilke mål som skulle nås. Mange i skolen ønsket den gangen mindre detaljerte læreplaner og mindre detaljerte pålegg om hvordan de skulle arbeide og hvilke metoder de skulle bruke. De ønsket altså at statlige myndigheter skulle ha mer tillit til at de kunne løse oppgavene selv - uten detaljerte beskrivelser av hvordan det skulle gjøres. Og det fikk de: Læreplanene ble mindre detaljerte, skolene fikk større metodefrihet, og kommuner og skoler ble oppmuntret til å utnytte det handlingsrommet de hadde.

Men den økte friheten kom med en "pris": Læreplanene fikk flere mål, og vi fikk nasjonale prøver som gjorde det mulig å vite i hvilken grad målene ble nådd og eventuelt justere kursen underveis, dersom det var nødvendig. Tillit er nemlig ikke det samme som fravær av kontroll. Hvis vi ikke vet hvordan det går, kan selve grunnlaget for tilliten svekkes. 

I dag hører vi at en del i skolen klager på det de kaller "målstyrings- og testhysteri" - akkurat slik de klaget på detaljstyringen som kom på 1990-tallet. Jeg har doble følelser når jeg hører dette: På den ene side tror jeg at det av og til overdrives, og at en del av de som deltar i debatten, ikke aner hva de snakker om. Samtidig erkjenner jeg at det kan være sant, og at noen kommuner eller skoler, eller kanskje også staten, har drevet dette for langt, og at det har kommet for mange mål inn i skolen. En annen tolkning kan være at man nå både har mål og detaljstyring på en gang. Petter Aasen, som har forsket på gjennomføringen av Kunnskapsløftet under SV, mente blant annet å kunne påvise at det da skjedde en skjult sentralisering i strid med intensjonene for Kunnskapsløftet. 

Det jeg uansett er sikker på, er at vi må ha noen mål, og at vi må ha noen metoder for å vurdere elevene underveis, og at informasjonen om hvordan det står til i norsk skole må nå alle som trenger det, inkludert kommune og stat. Man får av og til høre at de ikke trenger informasjon om hvor mange elever som ikke lærer å lese og regne, fordi lærerne jo vet dette. Men mye tillit tror jeg dessverre ikke vi har til skolen. For det var jo dette som ble avdekket tidlig på 2000-tallet; at en foruroligende høy andel elever ikke har lært å lese, skrive og regne skikkelig etter 10 år på skolen. Og hvis lærerne visste dette - hvorfor gjorde de ikke noe med det?

Det interessante med SVs tillitsreform er at den igrunnen ikke gjelder detaljstyring generelt - men først og fremst styring med det som har med læringsoppdraget å gjøre. SV vil ha "mindre målstyring og redusere antall tester" - men vil altså villig vekk detaljstyre skolen når det gjelder daglig fysisk aktivitet. 

Vedtaket Stortinget nå skal fatte om minst én times daglig fysisk aktivitet i skolen, er utrolig nok utformet av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det i seg selv burde fått varsellampene til å lyse. Er det noe skolen og skolepolitikere har problemer med, er det alle andres ønsker om å gi skolen ansvaret for stadig flere oppgaver som enten andre enn skolen burde løst, eller som burde funnet sin plass i skolen etter en utdanningsfaglig vurdering. Men det hopper Stortinget lett bukk over nå.

Innstillingen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og KrF, som stiller seg bak forslaget, er en studie i hvordan man ikke bør drive skolepolitikk. De vil rett og slett bare vedta at alle elever, hver dag, fra 1. til 10.trinn, skal ha minst én times fysisk aktivitet på skolen - og at skolene og lærerne selv bare må finne ut hvordan de skal gjøre dette og hvilke andre fag de skal stjele tid fra. Men komiteen har høye tanker om hvordan det skal skje: Det skal være et "mangfold av aktivitetsformer", og skolene skal "velge lystbetonte aktiviteter der alle kan oppleve mestring". Komiteen understreker dessuten at "aktiviteten må være planlagt og tilrettelagt, eller ledet, av lærere med kompetanse". Det fremkommer ikke, såvidt jeg kan se, hva slags kompetanse det siktes til.

For dem som ikke er skolefolk, er det viktig å understreke at denne fysiske aktiviteten ikke er et nytt fag, men at det er noe som kommer i tillegg til kroppsøvingsfaget. Det er også greit å vite at det foregår masse fysisk aktivitet i norsk skole allerede, og at det ble tatt mange initiativ til å få dette til allerede da meldingen om Kunnskapsløftet ble behandlet i 2004. Også i dag pågår det viktige prøveprosjekter som skolene kan lære av, men dette bare blåser komiteen i. Den har ikke tid til å vente til et viktig prøveprosjekt er ferdig høsten 2018. 

Ingen er imot fysisk aktivitet i skolen, og mange kommuner og skoler legger til rette for å få det til. Problemet med den bestemmelsen Stortinget nå vil vedta, er at den er altfor rigid og detaljstyrer skoler og lærere uten hensyn til lokale utfordringer og behov.

Cirka et halvt år etter at SV for første gang inntok regjeringskontorene og blant annet fikk Kunnskapsdepartementet, ga daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal et oppsiktsvekkende intervju til VG. Han innrømmet at SV ikke hadde lagt nok vekt på skolens læringsoppdrag: "SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese", sa Djupedal - som til tross for uttrykt skepsis før valget, likevel valgte å gjennomføre Kunnskapsløftet.

1990-tallets skolereformer anses ikke for å være særlig vellykkede. Evalueringene har ikke vært bra. Heller ikke Kunnskapsløftet er perfekt. Noe kunne vært bedre, og noe kunne vært gjennomført bedre. Men veldig mye tyder på at reformen er i ferd med å nå sine viktigste mål, nemlig at elevene skal lære mer, og at de gjør det uten at trivselen er blitt redusert. 

Det tar lang tid å gjennomføre en reform. På mange måter er Kunnskapsløftet fortsatt under implementering. Det skal skje justeringer nå, blant annet av læreplanene, og disse justeringene bør skje som ledd i et arbeid for å justere og forbedre Kunnskapsløftet - ikke for å vende tilbake til 1990-tallets skole, der elevene lærte for lite.

Dessverre minner SVs skolepolitikk nå stadig mer om den politikken partiet førte på 1990-tallet, og den trenger vi ikke.

 

 

Vanvittig av Navarsete

  • 08.11.2017 kl.10:59 i Blogg

Politisk kvarter i dag fremkom det at stortingsrepresentant Liv Signe Navarsete fra Senterpartiet ikke har tillit til SSB.

SSB er Norges statistiske sentralbyrå - en svært viktig institusjon. Det er slike institusjoner som rammer inn "den norske modellen", og som bidrar til at vi har det gode og stabile samfunnet vi har. Også andre land har selvsagt slike institusjoner,  men jo mer solide de er, og jo høyere tillit de har - jo, bedre er det for vår evne til å bygge og bevare et godt samfunn.

Derfor er det selvsagt uheldig at det har blitt så mye bråk rundt institusjonen i det siste. At det er blitt slik, har nok flere årsaker, men det har dels med  gjennomføringen av en omorganiseringsprosess å gjøre og dels med faglig uenighet å gjøre. Når dette så krydres med de sterke emosjonene som  er knyttet til SSBs arbeid med å se på virkningene av innvandring, blir saken enda vanskeligere å håndtere og forstå for mange.

Det har versert mange teorier om hva som er årsaken til at SSBs ledelse har ønsket en omorganisering av virksomheten. Noen av dem fremstår som saklige og forståelige (uavhengig av om man er enig eller uenig i dem) - andre fremstår som merkelige og konspiratoriske. Selv syns jeg det er legitimt å diskutere om SSB i det hele tatt bør drive forskning og i så fall hva slags forskning SSB skal bedrive. Men dersom man skulle komme til at SSB for eksempel ikke skal tilby den typen analyser som blant annet Erling Holmøy har vært ansvarlig for - enten det gjelder virkninger av en aldrende befolkning eller innvandring - mener jeg noen andre må gjøre det. Jeg har selv tidligere foreslått at regjeringen bør oppnevne et uavhengig finanspolitisk råd som kan bidra til større åpenhet om de økonomiske modellene som brukes og flere alternative økonomiske miljøer, som blant annet kan hjelpe oss å "regne på" fremtiden.

Mitt anliggende med denne bloggen er imidlertid å kommentere Liv Signe Navarsetes utsagn på Politisk kvarter i dag. De var de hittil verste jeg har hørt om SSB, og det er utrolig at en stortingsrepresentant kan tillate seg slikt.

Ifølge Navarsete kan nemlig hele konflikten rundt SSB forklares med "hvorfor" alt dette skjer, altså "bakgrunnen" for at SSB-ledelsen vil omorganisere virksomheten. Bakgrunnen, ifølge Navarsete, er innstillingen fra en intern arbeidsgruppe i SSB, "bestående av siviløkonomer, som mange vil kalle blårussen", og der "ikke sosialøkonomene (...) var med". Og dette, altså siviløkonomene vs. sosialøkonomene, er jo, sier Navarsete, "to retninger innenfor økonomien".

Ifølge Navarsete rådet utvalget til å "skrote gode, etablerte modeller, bygd på tall og erfaringer tilbake til Ragnar Frisch sin tid - med en retning som går mer på det vi kaller Reagan og Thatcher-retningen" og "Milton Friedman"

Og for å konkludere, så er det dette "som egentlig er bakgrunnen for dette, og som gjør at dette har blitt en veldig stor diskusjon", avslutter Navarsete.

Dette er nokså vanvittig.

Det er helt riktig at det har vært en arbeidsgruppe i virksomhet.

Men ingen av medlemmene i denne arbeidsgruppen var siviløkonomer - jeg hadde nær sagt naturligvis. Alle var fremragende akademikere og professorer i samfunnsøkonomi. De avga en faglig rapport om SSBs forskningsvirksomhet, og to av medlemmene (Bjørnland og Storesletten) drøftet SSBs makromodeller i et vedlegg.

Navarsetes påstand om at siviløkonomer og sosialøkonomer representerer "to retninger innenfor økonomien" avslører med all mulig tydelighet at hun ikke vet hva hun snakker om. Siviløkonomer er bedriftsøkonomer og deltar knapt i debatten om SSB. Sosialøkonomer er samfunnsøkonomer, hvilket de nå også heter. 

Men selv om Navarsete ikke vet forskjell på siviløkonomer og samfunnsøkonomer, er det åpenbart at noen har forsøkt å fortelle henne at dette handler om politikk. Og forstått i beste mening er nok henvisningen til Reagan og Thatcher et forsøk på å vise til en retning innenfor makroøkonomien som kom på 1980-tallet, og som var drevet frem av forskere som tvilte på effekten av klassisk keynesiansk politikk, og som heller ønsket å ta utgangspunkt i enkeltaktører med rasjonelle forventninger. Å bruke dette som argument i diskusjonen om SSB gir imidlertid liten mening. Økonomifaget har utviklet seg mye siden 1980-tallet. Selv er jeg bare siviløkonom, men så vidt jeg forstår, har SSBs egne modeller tatt inn flere beskrivelser av hvordan enkeltaktører agerer, og den typen modeller utvalgsmedlemmene Storesletten og Bjørnland anbefaler, er ganske annerledes enn de som ble utviklet på 1980-tallet. 

Det finnes heller ikke noe mønster som tyder på at det i SSB-saken først og fremst er økonomer med høyre- og venstresidesympatier som står mot hverandre. At det er uenighet innen makroøkonomifaget om hva slags modeller som er best å bruke i SSB, er dessuten ikke tegn på at det foreligger en konspirasjon eller bevisste forsøk fra Meyers side på å politisere eller dreie SSB til høyre. Det er snarere en komplisert faglig diskusjon, som det er vanskelig for oss som ikke er samfunnsøkonomer, å sette seg inn i. Men vi er alle tjent med at SSB har modeller som produserer så gode anslag om norsk økonomi som mulig, hvilket også er grunnen til at blant andre LO og NHO har engasjert seg i debatten.

Navarsete har ingen dokumentasjon for sine påstander om hva som er bakgrunnen for konflikten i SSB, og hun synes ikke å ha særlig kunnskap om eller innsikt i den faglige debatten hun prøver å uttale seg om.

Likevel er de beskyldningene hun kommer med, alvorlige.

Hun sier at vi trenger å gjenopprette tilliten til SSB, men hun bidrar selv til å bygge den ned. 

Kanskje ikke så rart at LO synker?

  • 30.10.2017 kl.23:36 i Blogg

Et av de mest populære temaene på konferanser rundt om i landet nå er "fremtidens arbeidsliv". Mange er bekymret, og mange lurer på hvordan det skal gå med den norske arbeidslivsmodellen. Det er truende skyer i horisonten - med eldrebølge, sosial dumping, roboter og digitalisering, en fallende sysselsettingsandel blant unge menn og, for ikke å forglemme, færre som vil fagorganisere seg.

Hvis færre bedrifter og arbeidstakere er organisert, blir det vanskeligere å opprettholde vår arbeidslivsmodell, som blant annet er basert på koordinerte lønnsforhandlinger og et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen.

Et tilbakevendende tema på disse konferansene er derfor hva arbeidstakerorganisasjonene kan gjøre for å være mer attraktive og tiltrekke seg  nye medlemmer. Kan de redusere kontingenten? Bør fradraget for kontingenten økes? Kan de tilby nye tjenester? Kan de gjennomføre spesielle rekrutteringstiltak rettet mot for eksempel unge mennesker eller innvandrere? Kan de gjøre noe for mennesker som har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn en vanlig fast ansettelse? Eller kan de bli mer oppmerksomme på "insider/outsider"-problematikken, det vil si at det kan være interessekonflikter mellom de som allerede er medlemmer og innenfor arbeidsmarkedet og de som står utenfor både organisasjonen og arbeidslivet?

Og hva med LO? Kan det tenkes at noen rett og slett syns det er vanskelig å være medlem av en organisasjon som nærmest har limt seg fast til ett bestemt parti? 

Jeg har, i likhet med mange andre, stor respekt for den nye LO-lederen, som virker svært dyktig. Man samtidig må jeg innrømme at jeg av og til har problemer med å se forskjell på han og Arbeiderpartiets leder. Eller sagt mer presist: LO-lederen opptrer ofte som om han er leder i Arbeiderpartiet. Og det interessante er at han gjør det med stor autoritet. I et intervju i Dagens Næringsliv et par dager etter valget gikk han nærmest inn i rollen som partiets leder. Han stilte krav til Venstre og KrF, og alt han sa om Arbeiderpartiet skjedde i "vi"-form: "Vi gjorde alt vi kunne for å velte den borgerlige regjeringen...". "Det er et samlet (Arbeider)parti som står bak strategi og veivalg." "Nå vil jeg høre hvordan Ap-politikere fra hele landet opplever situasjonen, så får vi bli enige om hvordan vi skal gripe dette an." Og: Han synes det er for tidlig å konkludere om hvorfor Arbeiderpartiet gjorde et elendig valg. "Nå får vi sette oss ned for å analysere resultatet og dra lærdom av hva vi skulle gjort annerledes".

LO-lederen er riktig nok medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, men det er likevel interessant at han identifiserer seg mer med "vi i Arbeiderpartiet" enn med "vi i LO". 

Det virker som om analysen LO-lederen refererte til, nå er gjennomført, og at LO-lederen er fornøyd. LO har nemlig gjennomført en ettervalgsundersøkelse blant sine medlemmer, og ifølge Gabrielsen er det "veldig tydelig at LOs medlemmer ønsket seg et nytt flertall og en ny regjering". LOs medlemmer stemte nemlig "klart for en ny regjering".  Og for riktig å gni det inn får vi vite at "Høyre og Frp gikk tilbake nesten 10 prosent (skal være prosentpoeng - min anm.) til sammen fra 2013", og at "over 70 prosent (med MDG og Rødt - min anm.) av LO-medlemmene stemte på partiene som vil bytte ut dagens regjering". 

Ikke noe av dette er direkte feil. Problemet er bare at det etterlater inntrykk av en LO-ledelse som har problemer med å opptre uavhengig og foreta den selvransakelsen som situasjonen kunne kreve. For ved litt nærmere ettersyn er det flere sider ved LOs ettervalgsundersøkelse som burde mane til ettertanke for noen hver. Her er noen av dem:

Bare 38,4 pst av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. Det er en tilbakegang - etter fire år i opposisjon - på over sju prosentpoeng. Man skulle tro det var dramatisk for en organisasjon som har bevilget mange millioner til Arbeiderpartiets valgkamp, og som nærmest fremfører seg i symbiose med dette ene partiet.

14,7 prosent av LOs medlemmer stemte på Høyre. Det er faktisk en fremgang, selv om den er helt marginal. (Oppdatert: Tallet skal være 14,2 prosent, dvs. at det er en marginal nedgang fra 2013, da tallet var 14,7 prosent.)

Fremskrittspartiet skåret 8,5 prosent, og det er en betydelig tilbakegang fra 17 prosent i 2013. Men personlig tror jeg dette må sees i sammenheng med en nesten tilsvarende fremgang for Senterpartiet - fra 6,9 til 12,8 prosent. Det tror jeg, dels fordi disse to partiene i den lange valgkampen nesten skiftet rolle som det mest systemkritiske og populistiske opposisjonspartiet - dels fordi dette er de to mest innvandringskritiske partiene vi har i Norge.

Det er nemlig også interessant å merke seg hvilke saker LOs medlemmer mener var avgjørende for deres stemmegivning, som var arbeid (16 pst.), innvandring (14 pst.) og skatt (11 pst.).

Og: LOs medlemmer mener at ikke noen av partiene hadde arbeid som sin viktigste sak, hvilket vel vil si - hvis jeg forstår undersøkelsen rett - at denne saken heller ikke har beveget LO-medlemmene i noen spesiell retning. Når det gjelder innvandring og skatt, derimot, mener de at det var henholdsvis Frp og Høyre som "eide" disse sakene og lyktes best. Arbeiderpartiet skåret, ifølge LO, dårligst på spørsmålet om gjennomslag for budskapet i de tre sakene som ble oppfattet som viktigst for Arbeiderpartiet (det er mulig dette skal være "for LO-medlemmene" - min anm.) gjennom valgkampen. KrF og Venstre skåret også dårlig, men det er jo, tross alt, mindre oppsiktsvekkende.

Og for å avslutte med dette: Arbeiderpartiet fortsetter å falle i oppslutning blant LO-medlemmene etter valget - mens Sp, Høyre og SV (eller Rødt - LOs oppsummering er her litt uklar - min anm.) får økt oppslutning.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Overskriften på denne saken, som ligger på LOs hjemmesider, er at "LO-medlemmene stemte klart for ny regjering", og at dette, ifølge LO-lederen, er "veldig tydelig".

Jeg er kanskje litt mer i usikker på hvor tydelig dette er - og litt mer sikker på at vi her berører et av LOs problemer, dersom organisasjonen fortsatt ønsker å være en stor og betydelig organisasjon.

Kutt-journalistikken i NRK

  • 17.10.2017 kl.21:07 i Blogg

I går var det et innslag i Dagsnytt 18, som kunne gjøre oss alle klokere. Innslaget tok for seg et forslag fra Regjeringen om å redusere opptjeningsperioden for dagpenger, altså opptjeningstiden for å få arbeidsledighetstrygd. Innslaget var opplysende, fordi programlederen hadde forberedt seg godt og kunne saken, fordi en forsker ble intervjuet og dermed kunne belyse vanskelige dilemmaer, og fordi vi fikk en relativt saklig debatt mellom arbeidsminister Anniken Hauglie og LO-sjef Hans Christian Gabrielsen etterpå. Jeg sier relativt saklig, for helt saklig var den ikke. Man kunne for eksempel få inntrykk av at det bare er Regjeringen som mener at arbeidslinjen forutsetter en avveining mellom hensynene til inntektssikring og incentiver til å søke arbeid. Dette er selvsagt hele det politiske Norge enig i - selv om det kan være ulike vurderinger, delvis avhengig av om man er i opposisjon eller posisjon, av hvilke incentiver som til enhver tid er hensiktsmessige.

Innslaget sto i skarp kontrast til et innslag om samme tema i NRKs program Ytring på søndag - og et innslag i Dagsrevyen rett etter Dagsnytt 18. De to andre innslagene lignet på mye av det vi ellers ser i mediene nå, der veldig mye av budsjettdekningen kretser rundt temaet "kutt". Og det samme gjentok seg i dag, da Dagsrevyens hovedoppslag igjen handlet om kutt og nok en gang var skjevt og lite opplysende og - etter min mening - svært lite vesentlig.

Svakhetene ved reportasjene er stort sett de samme - og det gjelder selvsagt ikke bare NRK:

* Man forteller ofte ikke hva som menes med "kutt". Er det et reelt kutt, er det et nominelt kutt, er det et kutt i forhold til forventningene eller i forhold til bevilgningene ifjor? Mye som omtales som "kutt" i Norge, er i virkeligheten ikke kutt, og dette burde NRK og andre medier opplyse oss om. Trine Eilertsen nevnte i Aftenpodden forleden at heller ikke departementene er så flinke til å opplyse om dette i sine pressemeldinger, og det bør de selvsagt være.

* Men selv når det er kutt, får vi ofte bare vite hvor mye som skal kuttes, uten å få vite hvor stor posten det kuttes i, er totalt. Og siden selv et barn kan forstå at det er forskjell på å kutte 0,5 prosent, 5 prosent og 50 prosent, er opplysningsverdien - uten at vi får vite totalbeløpet - grensende til null. 

* Man forteller ikke hva begrunnelsen for kuttet er. En begrunnelse kan for eksempel være et ønske om å spare penger, men det er faktisk sjelden det er eneste hensynet i Norge. Og hvis det er eneste hensyn, vil man likevel forsøke å spare på områder som har lavest prioritet. Ofte er det imidlertid helt andre begrunnelser, som f.eks. at behovet er blitt mindre, at forvaltningen ikke greier å håndtere så mye penger, eller at man ønsker å styrke incentivene til arbeid. 

* Man gidder ikke å undersøke fakta. Når f.eks. representanter for folkehøyskolene sier at Regjeringen vil kutte 45 mill. kroner, så gjengir NRK dette ukritisk - og når NRK blir oppmerksom på at Regjeringen har foreslått 25 mill. kroner, så sier NRK bare at det er uenighet mellom folkehøyskolene og Regjeringen. Men hvorfor kan ikke NRK undersøke og ta stilling til så enkle fakta selv? 

* Begrunnelsesbyrden legges som regel ensidig på den som vil kutte, altså for tiden som oftest på Regjeringen. Alle kritiske spørsmål går til dem som vil kutte - mens praktisk talt ingen som vil opprettholde eller øke bevilgningene, får noen kritiske spørsmål. Og dette virker merkeligere for hver dag som går, for i motsetning til for noen år siden, greier i hvert fall mediene nå å lage mange reportasjer, og skrive lederartikler og kommentarer, om at det samlet sett brukes altfor mye penger.

* Det skjer også svært sjelden at en journalist spør seg selv om det kanskje - ut fra en moralsk og/eller filosofisk-ideologisk betraktning - kanskje kan være riktig at det offentlige, hvilket vil si skattebetalerne, ikke betaler for hva som helst. I tilfellet med folkehøyskolene foreslår altså Regjeringen å kutte 25 mill kroner av et budsjett på 846 mill kroner, dvs. ca. 3 prosent. Og det som skal kuttes, er støtten til såkalte kortkurs som er på fra to dager til cirka tre måneder, og der godt over 50 pst. av elevene har passert 50 år. Kurstilbudene dreier seg visstnok om dans og drama, vinsmaking, håndarbeid, kulturreiser, kor, bridge, linedance og meditasjon. Kunne det simpelthen være riktig, uten noen nærmere begrunnelse, at folk finansierer slikt selv? Eller hvis det virker utenkelig: Kan det likevel være riktig å stille spørsmålet?

Reportasjen om folkehøyskolene i Dagsrevyen i kveld var under enhver kritikk. Den var helt ute av proporsjoner, målt mot det vesentlighetskriteriet NRK skal legge til grunn. Den var heller ikke opplysende, og den var ekstremt ensidig:

* Dagsrevyen opplyste ikke om hvor stor budsjettposten totalt sett er.

* Dagsrevyen gadd ikke å undersøke hva årsaken er til at representanter for folkehøyskolene opererer med et annet beløp på forslaget til kutt enn Regjeringen gjør i sitt forslag til Stortinget.

* Dagsrevyen gadd ikke å opplyse om hvor stort kutt Regjeringen har foreslått.

* Dagsrevyen gadd ikke å forklare oss hvorfor Regjeringen mener det er rimelig å kutte.

* Dagsrevyen etterlot inntrykk av at Regjeringen vil kutte i tilbudet til vanlige folkehøyskoleelever.

* Dagsrevyen stilte ikke ett kritisk spørsmål til folkehøyskolene eller til Venstre og KrF, som gjerne vil unngå kutt. Det ble blant annet ikke stilt ett kritisk spørsmål til påstanden om at folkehøyskolene ikke greier å skille mellom kortkurs og vanlige kurs når de skal kutte, hvilket virker absurd.

* Dagsrevyen stilte utelukkende kritiske spørsmål til kunnskapsminister Henrik Asheim, da han var i studio, og gjentok ukritisk påstander fra folkehøyskolene, blant annet om at de ikke greier skille kortkurs og vanlige kurs. I tillegg ble Asheim avbrutt flere ganger.

Til slutt kan man spørre om Dagsrevyen overhodet skjønner hvilken mediedramaturgi de selv er med på å drive frem. Et av de spørsmålene Asheim fikk, var nemlig om han kunne forklare hva som kunne være årsaken til at hele opposisjonen gjerne vil bevilge de pengene Regjeringen foreslår å kutte. Underforstått: Kan det tenkes at det er Regjeringen som tar feil, mens alle de andre har rett?

Det kan selvsagt tenkes.

En annen mulighet er at alle de andre partiene ikke tør annet eller ikke greier å motstå presset, fordi hele mediedramaturgien bare går én vei - nemlig i retning av å bruke stadig mer penger.

Og det skjer tydeligvis, uansett hvor mye fint medienes kommentatorer og lederskribenter sier og skriver om behovet for å stramme inn.

Solberg-regjeringens andre periode blir en annerledes periode. Men på hvilken måte?

  • 10.10.2017 kl.13:35 i Blogg

Idet dette skrives er Trontaledebatten igang. 

Mange kommentatorer er opptatt av at Solberg-regjeringen nå blir en mer reell mindretallsregjering og av de mange representantforslagene som ble fremsatt ved møtets start. Hvor ansvarlig vil opposisjonen være? Hvor ofte, og i hvilke saker, vil regjeringen få flertallet mot seg? Og vil det bli så vanskelig at Solberg-regjeringen ikke overlever fireårsperioden? 

Ifølge NRK går opposisjonen "i strupen" på regjeringen, fordi det er fremmet så mange representantforslag. Det er flere enn det ble fremmet i samtlige tilsvarende debatter i de åtte årene med rødgrønt styre.

Jeg tror man skal være varsom med å trekke konklusjoner på grunnlag av antallet forslag som fremmes - det viktige er hva som vedtas. Å sammenligne med Stoltenberg II-regjeringen har dessuten liten interesse. Stoltenberg II var en flertallsregjering, og opposisjonen hadde praktisk talt ingen innflytelse. Dermed var forslagene som regel slag i luften.

At én stortingsperiode arter seg annerledes enn den forrige perioden, er dessuten ikke nytt. 

Solberg-regjeringens første periode var unik, fordi regjeringen hadde en samarbeidsavtale med to av partiene på Stortinget. Den var også unik ved at regjeringen arbeidet effektivt og i så stor grad i plenum, og fordi statsministeren tillot at representanter for et av regjeringspartiene enkelte ganger uttalte seg og arbeidet litt fritt.

Stoltenberg II-regjeringen var unik på en annen måte. Her var det også solospill fra Sp's og SVs side, selv om de fleste diskusjonene ble ført internt. Men det unike var at diskusjonene ble kjent i offentligheten, dvs. at noen av regjeringspartiene så seg tjent med å lekke hva som skjedde internt eller operere som "privatpraktiserende" statsråder. Svært mye av arbeidet ble dessuten flyttet inn i underutvalget, og regjeringspartienes stortingsgrupper ble involvert i regjeringens arbeid i en grad som burde ha reist prinsipielle spørsmål om arbeidsdelingen mellom regjeringen og Stortinget.

De to Bondevik-regjeringene var reelle mindretallsregjeringer, som måtte finne flertall i Stortinget fra sak til sak.

Det er heller ikke så spesielt at antallet representantforslag øker. I det hele tatt viser utviklingen de siste tiårene et stadig mer aktivistisk Storting, særlig når det er mulig å danne flertall mot regjeringen. Både antallet representantforslag og antallet anmodningsvedtak har vokst kraftig de senere år. Det reiser en rekke interessante og til dels svært prinsipielle spørsmål, som jeg imidlertid skal la ligge her.

Det interessante spørsmålet nå er om det virkelig blir "spill" i Stortinget, slik blant annet NRK spår - eller om også opposisjonen vil ta ansvar for helheten og inngå kompromisser når det tjener landet, også selv om det kan være lite populært. Det er selvsagt spesiell interesse knyttet til Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vært et styringsparti, men som led et så forsmedelig valgnederlag at enkelte nå mener at Arbeiderpartiet har vært for kompromissvillig og må innta en tøffere og mer opposisjonell rolle. Fristelsen til å gjøre det kan også øke av at partiet blir presset fra ytre venstre av SV og Rødt. Det er også knyttet spenning til KrF, fordi partiet potensielt kan være på vippen, og fordi det er uklart hvordan partiet vil stake ut sin egen kurs frem mot 2021. Hvordan velgerne vil reagere på at KrF tiltar seg en avgjørende rolle som vippeparti når partiet samtidig såvidt har passert sperregrensen, er nok også et spørsmål.

Etter min mening kan Erna Solberg foreløpig ta det med ro. Hun har svært lang og bred parlamentarisk erfaring og vet hva hun går til. Litt mer spill blir det helt sikkert. Det vet hun av erfaring. En del av de forslagene som nå fremmes fra den rødgrønne siden, er ting som Venstre og KrF vanskelig kan stemme for, selv om de, isolert sett, er enig - enten fordi det vil skape for mye splid i forhold til regjeringen, eller fordi det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre i form av enkeltvedtak. I slike tilfeller fremmes forslagene vel så mye for å stille Venstre og KrF i forlegenhet, eller som en konkurranse mellom de rødgrønne partiene, enn for å få gjennomført forslagene, og det vet naturligvis også Venstre og KrF. Eller for å si det med Jens Stoltenberg etter at han hadde gått fra opposisjon til posisjon i 2005: "Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer."

Heldigvis for landet, og for respekten for Stortinget og politikerne, tror jeg Stoltenberg overdrev. Jeg var medlem av den regjeringen Arbeiderpartiet forsøkte å ødelegge for, nærmest "for sportens skyld". Men min erfaring er ikke akkurat sånn. Selv fikk jeg, som utdannings- og forskningsminister, stort sett igjennom de forslagene jeg fremmet ved hjelp av ulike partier. Men det krever en god dialog med Stortinget og evne til å være fleksibel og justere kursen litt, dersom det er nødvendig. En sjelden gang blir det selvsagt ikke akkurat slik man vil, men det skal mye til før ting virkelig settes på spissen. Norske stortingsrepresentanter og partier er, tross alt, seriøse - og som regel mer seriøse enn man kan få inntrykk av gjennom mediene. KrFs leder, Knut Arild Hareide, har for eksempel nå lagt vekt på at partiet ikke kan stemme for alt de er for. De må også ta hensyn til at rene reverseringsvedtak kan være uheldige i seg selv, og at man alltid må se hen til helheten og de økonomiske rammene.

På ett punkt er det likevel grunn til litt ekstra spenning. Selv om mange nå snakker om at vi har fått en "reell mindretallsregjering", er det ikke helt sant - i hvert fall ikke på den måten Bondevik-regjeringene var mindretallsregjeringer. Statsministeren har nemlig lagt vekt på at hun mener regjeringens legitimitet hviler på det grunnlaget de fire ikke-sosialistiske partiene har skapt ved å vinne flertall, og at hun og regjeringen vil ta hensyn til dette når de utformer politikk. Samtidig har hun ikke utelukket at regjeringen også kan samarbeide med andre partier. Men hun er også i samtaler med Venstre om hvordan Venstre skal få mest mulig gjennomslag for sine saker og hvilken form samarbeidet skal ta. I tillegg er KrF bundet til mange av de vedtakene de fire partiene sammen tidligere har truffet, og av et løfte om å sørge for at Erna Solberg er statsminister. KrF har riktig nok ikke utelukket at det kan være med på å felle regjeringen senere i perioden, men dette ligger i så fall langt frem.

Og her er jeg ved poenget: Dette bildet kan bidra til å skape en asymmetri mellom de fire ikke-sosialistiske partiene som kan være uheldig. En virkelig reell mindretallsregjering kan samarbeide med de partiene den vil. En litt mindre reell mindretallsregjering, slik jeg oppfatter at Solberg-regjeringen er, vil, veldig langt på vei, føle seg bundet til noen bestemte partier - i dette tilfellet Venstre og KrF. Men en slik modell vil neppe være levedyktig, dersom KrF og Venstre ikke føler seg bundet til regjeringen. I praksis vil dette neppe bli et stort tema når det gjelder Venstre, men fra KrF kommer det litt mer utydelige signaler.

For poenget er: Graden av frihet for de fire tidligere samarbeidspartiene må være balansert. KrF kan ikke forvente regjeringens eller regjeringspartienes lojalitet og solidaritet, dersom KrF opererer helt fritt. Og Høyre/Frp kan ikke forvente lojalitet fra KrF, dersom de opererer helt fritt.

Mitt tips er at det etter trontaledebatten bare vil være ytterst få eller betydningsfulle forslag som får flertall mot regjeringens ønske. Så langt vet vi at flertallet, inkludert Venstre og KrF, vil vedta å gå tilbake til 14 ukers pappaperm, men uten å øke den samlede perioden for permisjon. For regjeringen vil dette være et nederlag, siden regjeringens syn er at pappapermen skal være 10 uker, og en utvidelse til 14 uker vil ha visse budsjettmessige konsekvenser. Men nederlaget vil ikke være veldig stort. Dette er nemlig ikke (lenger) en stor sak for Høyre og Frp. Det er til og med mange i Høyre som er enig med flertallet. I tillegg er de budsjettmessige konsekvensene ikke veldig store. 

Men fremover blir dette en hårfin balansegang.

Tiden vil vise om vi kan se tilbake på en ny form for "solberg'sk parlamentarisme" som tjente landet godt eller ikke.

KrFs rolle i norsk politikk

  • 13.09.2017 kl.21:05 i Blogg

De siste par dagene har jeg vært på flere møter for å diskutere valgresultatet.

Uenigheten om hva som gikk godt eller galt for de respektive partiene er ikke så stor. Men når det gjelder Kristelig Folkeparti spriker analysene. De fleste kommentatorer ser ut til å mene at KrF gjorde et dårlig valg, fordi partiet har samarbeidet med Frp.

Selv har jeg en litt annen analyse.

Det er selvsagt lett å forstå at KrF syns det er problematisk med deler av Fremskrittspartiets rolle og retorikk. KrF har derfor sikkert mistet noen velgere på grunn av samarbeidet med Frp. Spørsmålet er likevel om dette har vært det største problemet for KrF - og om løsningen på dette problemet er å samarbeide med venstresiden i stedet.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror, tvert om, at det har vært et større problem i den foregående stortingsperioden at det har vært så mye snakk om et sentrum-venstre-samarbeid. Det har i hele perioden vært sterke krefter i sving for å få dette til. Mange ønsket at KrF skulle bestemme seg for å skifte side allerede før valget. Andre håpet at det kunne skje etter valget. Og som alle politisk interesserte vet: Det endte med at KrF fattet et vedtak som prioriterer en Høyre/Venstre/KrF-regjering, men som ikke utelukker støtte til, samarbeid med eller deltakelse i en Ap-ledet regjering når og dersom det blir aktuelt.

Var det smart av KrF å gå så langt i å åpne opp for å støtte eller delta i en Ap-ledet regjering?

Jeg tror ikke det.

Fra utsiden så det tilforlatelig ut. Arbeiderpartiet hadde fått en ny leder, som selv er kristen, og som i hvert fall ikke har berøringsangst vis à vis kristne miljøer. Han og Hareide kom godt overens. Mange kommentatorer syns det var spennende, og tankesmien Agenda, som nærmest var etablert for formålet, heiet frem sentrum-venstre-samarbeidet fra sidelinjen, blant annet ved å ansette den tidligere KrFU-lederen Emil Erstad, som senere har pendlet frem og tilbake mellom Agenda og stillingen som rådgiver for Knut Arild Hareide. Og avisen Vårt Land, som mange nok tror står nærmere den jevne KrF-velger enn den egentlig gjør, greide heller ikke å legge skjul på sin entusiasme. Senest få dager før valget sa for øvrig avisens redaktør, Åshild Mathisen, at KrFs ledelse mener at veien til fremgang går via et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Jeg vet ikke hvem hun sikter til med uttrykket "ledelse", men det er ikke vanskelig å finne ledende tillitsvalgte i KrF som mener at partiet bør utforske et samarbeid til venstre

Men det er noe som skurrer med analysen.

Er det virkelig slik at velgerne til KrF har ment at KrF har samarbeidet for mye til høyre, og at partiet i stedet bør gå til venstre?

Tallene tyder ikke på det. I et intervju i Minerva i dag forteller TV2s tallknuser, Terje Sørensen, at KrF avga klart flest velgere til Høyre og Frp. Ifølge TV2, gjengitt i Dagsnytt 18 i kveld, har KrF avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det er altså 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre. (Oppdatert: I BT 15.september sier Terje Sørensen at KrF mistet 40000 velgere til Høyre og Frp.)

Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er, og dette gjelder særlig i de delene av landet der KrF står sterkt.  Det har derfor formodningen for seg at mange av velgerne vil reagere, dersom ledelsen flørter for mye med venstresiden.

Hvorfor er så velgerne til KrF mer borgerlig innstilt enn enkelte av lederne synes å være?

Jeg tror det er flere grunner til det. 

Det er, ideologisk sett, et nært slektskap mellom den kristendemokratiske og den konservative ideologien, altså den ideologien KrF bygger på og den ideologien Høyre bygger på. Det er naturligvis forskjeller, som blant annet KrFs Erik Lunde har beskrevet godt, men likhetene er også slående. Det er ikke uten grunn at både Høyre og KrF er medlemmer av den samme internasjonale partiorganisasjonen og begge derfor er søsterpartier til Angela Merkels CDU. Dette betyr ikke at kristendemokrati og konservatisme er det samme, for kristendemokratiet er en selvstendig retning, men kristendemokratiet og den liberale, europeiske konservatismen er altså ideologiske retninger som har mye til felles.

Men Høyres forhold til KrF er forskjellig fra Arbeiderpartiets forhold til KrF også på andre måter.

I KrFs kjernesaker er det alltid noen i Høyre som er enig med KrF. De har ikke alltid flertallet i Høyre - ofte er de i mindretall - men de er altså på linje med KrF. Det gjelder særlig i spørsmål som har med sorteringssamfunnet å gjøre. I slike spørsmål er det som regel en avgrunn mellom Arbeiderpartiet og KrF, rett og slett fordi det er vanskelig å få øye på noen overhodet i Arbeiderpartiet, som er enig med KrF. Og motstanden mot det KrF står for, er ofte enorm. Det opplevde jeg selv på 1990-tallet, da Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg selv (H) gikk sammen om å starte "den nye abortdebatten". Da var det umulig å få med noen fra Arbeiderpartiet. Og vi så det mer nylig, blant annet i saken om å opprettholde en reservasjonsmulighet for fastleger som ikke ønsker å henvise til abort. 

Reservasjonssaken illustrerer også en annen viktig forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre - nemlig viljen i Høyre til å stå opp for et mindretallssyn. Det ligger i partikulturen i Høyre å akseptere at f.eks. KrF skal få gjennomslag, eller få anledning til å reservere seg, i saker som er av stor betydning for partiet. Jeg tror verken Erna Solberg eller Bent Høie egentlig var enig med KrF i reservasjonssaken, slik jeg var, men de sto last og brast likevel - også når saken ble svært ubehagelig.

I tillegg ligger det i Høyres ideologi og demokratisyn å respektere mindretallets rettigheter i samfunnet, hvilket gjør at Høyre tradisjonelt har hatt en langt mer positiv holdning til f.eks. friskoler enn Arbeiderpartiet har.

Motsatt kan man si at avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet, eller venstresiden generelt, er større enn mange har etterlatt inntrykk av i den siste stortingsperioden. Konflikter har blitt skjøvet under teppet. Man har unnlatt å provosere KrF i de mest sentrale verdispørsmålene, selv om alle vet at Arbeiderpartiet ikke vil endre sin steile holdning i slike saker, eller at AUFs, og til dels også Arbeiderpartiets, nesten "militante" sekularisme vil forsvinne, dersom de samarbeider med KrF. Men katta slapp ut av sekken til slutt: Da det begynte å gå dårlig før valget, ble det stadig mer konfliktfylt mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og KrF og Venstre på den andre - og til slutt var det nok LO-lederen som sa det mange har tenkt: Han var rett og slett "utrolig glad" for at flørten mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti var over. Hverken Arbeiderpartiets eller LOs medlemmer var så veldig interessert i et samarbeid med KrF. 

Men LO-lederen har virkelig frekkhetens nådegave, for i Dagens Næringsliv i dag - to dager etter Arbeiderpartiets forsmedelige valgnederlag - etterlyser han Venstre og KrFs hjelp til å få felt Solberg-regjeringen. For få dager siden sa han at han ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. Nå mener han at KrF og Venstre må spørre seg selv om de virkelig vil støtte den borgerlige regjeringen. Det virker som Gabrielsen mener at Venstre og KrF bør ha problemer med sin egen samvittighet, siden de ikke feller Solberg-regjeringen. Men det bør han kanskje ha selv når han ser ut til bare å ville bruke KrF og Venstre til å sette inn en Ap-ledet regjering, mens han ellers altså er "utrolig glad" for å slippe å samarbeide med KrF og mener at et samarbeid med Venstre er helt "uaktuelt", fordi deler av partiets politikk er "uspiselig". 

Alt dette betyr likevel ikke at det ikke er forståelig at KrF kan føle avstand til Frp. Men slik vil det jo også være på den andre siden, der KrF eventuelt blir tvunget til å samarbeide med SV og kanskje Rødt. Før valget var den vanlige analysen at KrF ville kunne forsvare å samarbeide med Ap, dersom de på den måten kunne hindre SV i å få innflytelse. Men nå holder ikke det. Ap trenger både Senterpartiet og SV, i tillegg til KrF, for å danne flertall. Og dermed endrer også noen resonnementet. I dag skriver for eksempel Hege Ulstein i Dagsavisen at Knut Arild Hareide, dersom han samarbeider med Ap, Sp og SV, vil kunne "selge inn at han sikrer et Norge der ingen av ytterpunktene - hverken Frp eller Rødt - får noe de skulle ha sagt".  Men det er jo absurd å betrakte Rødt, som, ifølge Jonas Gahr Støre, er et revolusjonært parti, som vil endre hele vår samfunnsform, som et "ytterpunkt" som tilsvarer Frp på den andre siden. Man kan være uenig med Frp i mye, men Frp har aldri anfektet det liberale demokratiet. Og vi kan legge til: Mens det er retorikken, og i mindre grad politikken, som er problemet med Frp - er det temmelig tvert om med Rødt: Der skjules en svært problematisk politikk bak en mer tilforlatelig retorikk.

Hva som får såpass mange i KrF til å ønske et samarbeid med venstresiden kan diskuteres. Jeg har selv samarbeidet med KrF i mange år, og jeg tror at det også har med partikulturen å gjøre. KrF har veldig lett for å dyrke sine tap fremfor å være stolt over alt de får til. Og de tror veldig ofte at gresset er grønnere et annet sted - uten å tenke grundig over hvordan det faktisk vil være på det andre stedet den dagen partiet eventuelt skal samarbeide med for eksempel et Arbeiderparti med helt andre tradisjoner og oppfatninger om hva det vil si å samarbeide med andre partier. Også i Høyre (og Venstre og Frp) er det mange som ofte syns det er vanskelig å samarbeide med KrF. Men er man "vokst opp" i Høyre, har man det under huden: Veien til makt går gjennom samarbeid og respekt for andre partiers egenart.

Jeg er enig med Åshild Mathisen, som i Vårt Land i dag skriver at KrF nå kan gå mot en skjebnetid, og at partiet må bestemme seg for hvor det vil gå. Politikk lykkes best for de partiene som er tydelige og ikke vingler.

Men jeg tror det vil være en feil av KrF å gå mot venstre. KrF har så langt alltid valgt å samarbeide med Høyre fremfor Arbeiderpartiet. Skal det foretas et skifte, må det begrunnes både grundig og godt, og slike begrunnelser har jeg til gode å se.

Å forlate Erna Solberg og Høyre er nemlig én ting.

Å forlate sine velgere vil være mer alvorlig.

 

 

Stem på det partiet du liker best, hvis du vet hvilket parti du liker best!

  • 09.09.2017 kl.10:18 i Blogg

Det er veldig mye å si om den valgkampen som nå snart er slutt, og det skrives allerede interessante kommentarer, som for eksempel denne av Frank Rossavik i Aftenposten i dag.

Selv skal jeg avvente valgresultatet før jeg sier altfor mye om hva jeg mener.

På ett punkt syns jeg likevel valgkampen fortjener en kommentar allerede nå - før flertallet av velgerne skal stemme.

Jeg syns nemlig valgkampen, i uvanlig grad, har vært skjemmet av skremsler og oppfordringer til velgerne om å stemme på et annet parti enn det som egentlig står dem nærmest.

Det har florert med påstander om at en stemme til et gitt parti, egentlig er en stemme til et annet parti - eller til en bestemt politiker i et annet parti eller feil regjering. I den grad slike oppfordringer kommer fra partiene selv, syns jeg nesten det er en ufin måte å drive valgkamp på.

Det som det oppfordres til, er en form for taktisk stemmegivning, det vil si at velgere skal stemme på et annet parti enn det som står dem nærmest. Mange velgere greier ikke å finne ut hvilket parti som står dem nærmest, men det er selvsagt også mange som greier det: Det er det partiet de er mest enig med eller minst uenig med, eller det partiet de, av ulike årsaker, føler seg mest hjemme i.

Det er alltid noen velgere som stemmer taktisk. Typiske forklaringer på at de gjør det, er at de vil hjelpe et annet parti enn sitt eget over sperregrensen - eller at de ikke vil stemme på sitt eget parti, fordi det likevel ikke vil nå over sperregrensen. De siste dagene har jeg snakket med folk som tilhører begge disse kategoriene: En velger som egentlig liker Venstre best, vurderte å stemme på et annet parti, fordi Venstre kanskje likevel ville havne under sperregrensen, og fordi stemmen hennes derfor ville være "bortkastet". En velger som egentlig liker Høyre best, lurte på om han skulle stemme Venstre for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Hvis begge gjorde slik de vurderte, ville altså effekten bli +/- null.

Disse velgerne som jeg her har nevnt, har likevel hatt noen forståelige beveggrunner for å vurdere taktisk stemmegivning. Verre er det når politiske motstandere bruker skremsler for å lure velgerne til å la være å stemme på sitt eget parti. Det foregår stygge kampanjer for å få Venstre-folk til å stemme rødgrønt - og denne måten å argumentere på, brukes også av våre fremste politikere: Jonas Gahr Støre mener at en stemme til KrF er en stemme til Frp - hvilket får Knut Arild Hareide til å slå tilbake og peke på at det å si noe slikt, er like usaklig som å si at en stemme til Arbeiderpartiet er en stemme til Rødt. Men det fins nok også dem på høyresiden som bruker denslags argumenter. Men som Venstre-leder Trine Skei Grande sa i partilederdebatten på NRK i går: En stemme til Venstre er en stemme til Venstre.

Å stemme taktisk kan være en risikosport. Valgsystemet er komplisert, og i verste fall risikerer man å bidra til et utfall som er det motsatte av det man ønsker seg. Folk kan, for å sitere valgforskeren Anders Todal Jensen, bli "så lure at de lurer seg selv"

Er så taktisk stemmegivning alltid dumt?

Kanskje ikke alltid. Hvis man reelt sett står mellom to partier og ikke foretrekker noen av dem foran det andre, kan man gjerne forsøke å hjelpe et parti over sperregrensen eller til å få sistemandatet i fylket.

Men hvis man vet hvilket parti man foretrekker, bør man stemme på dette partiet. Demokratiet fungerer tross alt best, hvis de med klare partipreferanser stemmer på det partiet de liker best.

Godt valg!

 

 

Osloskolen - fortsatt på topp

  • 06.09.2017 kl.12:47 i Blogg

I slutten av august og begynnelsen av september kunne vi lese flere dramatiske artikler om Osloskolen i Klassekampen og Dagsavisen

Oppslagene var nesten påfallende like og bygget opp omtrent slik:

* Høyre, og særlig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og tidligere utdanningsminister Kristin Clemet, har flere ganger hevdet at Osloskolen er spesielt god, blant annet ved at den greier å løfte svake elever og på den måten bidra til utjevning, og ved at den på mange områder gjør det bedre enn skolen ellers i landet. 

* Dette viser seg nå å være feil. Ny forskning viser at Osloskolen ikke er bedre enn skolen ellers i landet - på noen områder er den, tvert om, dårligere.

* Dette "avslører Høyres skolebløff", og "Høyres utstillingsvindu" er dermed punktert. Osloskolen er nemlig "langtfra flinkest i klassen".

* Arbeiderpartiets tidligere utdanningsminister Trond Giske, og byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune, Tone Tellevik Dahl, mente at den nye forskningen slo "hull på myten" om Osloskolen. Og siden Tellevik Dahl ikke ønsker å fortsette med Høyreskolens "cherry-picking" ved bare å vise frem de positive sidene ved Osloskolen, har hun valgt "å se hele bildet". Og basert på dette bildet er byrådet og Arbeiderpartiet nå "godt igang med en styrt avvikling av Høyreskolen".

Uttalelsene fra Tellevik Dahl står i skarp kontrast til de uttalelsene hun kom med etter at hun ble skolebyråd høsten 2015. Da mente hun at Osloskolen var i "god form", og at den var "utrolig flink til å løfte de svakeste elevene". 

Uttalelsene hun, med støtte fra Trond Giske, nå kommer med, er derfor dramatiske: Hun mener hun har fått forskning som på en overbevisende måte forteller henne at det hun visste fra før, nå er "myter", og at den begrunner en "styrt avvikling" av Høyreskolen slik vi kjenner den. Når hun trekker så drastiske og negative konklusjoner om resultatene som oppnås i den etaten hun selv har ansvaret for, skulle man tro at dokumentasjonen var overveldende. Noe annet ville nemlig være meget oppsiktsvekkende.

Men - det er nettopp det det er. Civita publiserer i dag et notat om Osloskolen. Der har mine kolleger Haakon Riekeles og Mats Kirkebirkeland gått igjennom den viktigste statistikken og forskningen  som vi tidligere har kjent til, og som har vist at Osloskolen gjør det meget godt og har hatt en meget positiv utvikling de siste 20 år, til tross for en utfordrende elevmasse. De går også igjennom de to forskningsarbeidene som ligger til grunn for den massive kritikken Osloskolen nå har fått, også fra sin egen eier. Riekeles og Kirkebirkeland redegjør for metoder og resultater - og ser også på svakheter og styrker ved metodene og tolkningen av funnene - og redegjør nærmere for hvorfor forskerne som har stått frem i Klassekampen og Dagsavisen, og i dag også i Aftenposten, kommer til andre resultater enn tidligere forskningsarbeider har gjort.

Konklusjonen er, for å sitere Riekeles og Kirkebirkeland, at "det foreligger mye forskning og statistikk som bidrar til å dokumentere Osloskolens gode resultater og den positive utviklingen skolen har vært gjennom de siste 20 årene. Den nye forskningen fra Nordli Hansen og NIFU endrer ikke dette bildet. Metodene som er brukt, er til dels svake, og funnene er usikre og til dels feiltolket. Det er derfor ikke grunnlag for å trekke den typen negative konklusjoner som forskerne selv og enkelte medier og politikere har gjort." Og: "...det er ikke grunnlag for å hevde at Nordli Hansens og NIFUs forskning endrer bildet av Osloskolen som en skole som oppnår svært gode resultater, både når det gjelder eksamen, nasjonale prøver, gjennomføring, trivsel og tilfredshet, og som en skole som løfter elever både med høy og lav sosioøkonomisk bakgrunn".

Spørsmålet som reiser seg, er: Hvordan kan Trond Giske, og, ikke minst Tone Tellevik Dahl, nesten med lynets hastighet slå fast at det vi hittil har visst om Osloskolen, er "myter", og at den nye forskningen er så solid, sikker og overbevisende at den nærmest slår ihjel tidligere forskning? Hvilken interesse skulle de ha av å gjøre det?

Osloskolen har utvilsomt både utfordringer og problemer, og den kan på mange områder bli enda bedre. Men det er altså vanskelig å forstå hvilken interesse Osloskolens egen byråd har i å "snakke ned" resultatene på den måten hun nå har gjort, uten engang å forklare oss på hvilket grunnlag hun gjør det, utover en overfladisk henvisning til NIFU og Nordli Hansen.  Om hun vil legge om skolepolitikken i Oslo radikalt, slik det ser ut til at hun er igang med, bør hun stå for det uten å begrunne det med å tegne et falskt bilde av det arbeidet og de resultatene Osloskolen har oppnådd så langt.

At hun likevel gjør det, er forstemmende og ganske trist for Osloskolens lærere, skoleledere og elever. 

Støres brygge

  • 23.08.2017 kl.10:25 i Blogg

Menneskene er selvsagt ikke uviktige i politikken. Vi ønsker oss gjerne politikere som er kompetente og troverdige. Og vi påvirkes selvsagt av hvem vi liker godt og mindre godt. 

Det er heller ikke urimelig å kreve at politikerne våre følger lover og regler de selv har vedtatt, og at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Derfor er det også bra at mediene dekker og avdekker alvorlige lov- og regelbrudd begått av dem som har eller søker politiske ombud.

Det er nok likevel de færreste som ønsker seg feilfrie politikere, eller som mener at mediene skal avsløre alt de blir tipset om. Når man er midt i en opphetet valgkamp er det også viktig å stille seg spørsmål om hvorfor en sak overhodet blir en sak.

Det er vanskelig å se at den saken som Finansavisen slår stort opp i dag, og som VG har omtalt nærmere her, fortjener så mye oppmerksomhet. Saken er gammel, den har visstnok vært omtalt før, og det er vanskelig å se at Støre personlig har gjort noe som er kritikkverdig. Det virker som det har forekommet svart arbeid på hytta hans, og det er i så fall ikke bra - men, såvidt jeg kan forstå, har Støre selv vært uvitende om dette - og han har gjort det som med rimelighet kan forventes av en privatperson som bestiller håndverkertjenester til sitt hjem: Han har avtalt en pris og fått en faktura med spesifisert moms. Det vil være umulig for en privatperson, som f.eks. skal pusse opp et hus, å ettergå alle arbeidsforhold og underleverandører til det firmaet han eller hun inngår kontrakt med. Men dersom man er ekstra opptatt av å gjøre ting riktig, skader det ikke å sjekke at vedkommende man inngår en kontrakt med, virkelig er næringsdrivende og er registrert i merverdiavgiftsregisteret.

I det angjeldende tilfellet ble for øvrig Støre tipset om at ikke alt var som det skulle være hos den han hadde gjort avtalen med, og det vil nok normalt få folk i hans posisjon, som gjerne vil gjøre ting riktig, til å undersøke saken nærmere. Men det sier Støre at han har gjort, og jeg syns det er vanskelig å hevde at han kan klandres for at han ikke har dokumentasjon på dette seks år etter. 

På Politisk kvarter ble Støre forsøkt tatt i en slags dobbeltmoral, fordi Arbeiderpartiet nettopp har fremmet et forslag i Stortinget om å utvide det såkalte solidaransvaret til bestiller, noe Støre innrømmet ville gjelde i et tilfelle som hans, dersom forslaget hadde blitt vedtatt. Men er det riktig? Mener virkelig Arbeiderpartiet at alle privatpersoner skal sjekke alt "bakover" når de inngår en kontrakt med f.eks. en håndverker? Skal jeg be om å få se lønnsslippene til de som vasker i mitt hus, etter at jeg har betalt fakturaer med moms til et firma som er registrert?

Det høres både urimelig og tungvint ut.

Noen prøver å gjøre denne saken til en større sak, fordi det tidligere er avslørt at Støre har investert i et byggeprosjekt der arbeidsforholdene riktig nok er lovlige, men ikke i samsvar med de arbeidsforholdene Arbeiderpartiet ønsker seg - og fordi Støre visstnok har latt et polskeid firma, som kunne tilby en lav pris, male huset sitt. Det siste er heller ikke ulovlig, men kanskje i strid med Arbeiderpartiets ønsker, siden mange på venstresiden mener at alle priser og lønninger i samme bransje bør være mest mulig like.

For mange politikere i Norge, og enkelte andre i ledende posisjoner,  har blitt kritisert eller felt for små feil og formaliteter - eller for noe som i ettertid viste seg slett ikke å være en feil. For politikere har blitt felt eller tatt sin hatt og gått fordi de ikke utførte arbeidet og fylte ombudet sitt slik de burde. 

Så la oss holde oss til politikken i den tiden som er igjen av valgkampen - og reservere skandaleoppslagene til de virkelige skandalene. 

Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva har også skrevet om saken her

Flisespikkeri fra Faktisk.no

  • 22.08.2017 kl.11:38 i Blogg

Forleden kommenterte jeg hvordan Faktisk.no faktasjekket et utsagn om formueskatten som Jonas Gahr Støre kom med i en debatt med Erna Solberg. Faktisk.no bedømte utsagnet som "helt sant", enda svaret var helt irrelevant som svar på spørsmålet han fikk, og helt irrelevant som argument i debatten om formuesskatten. 

Nå har Faktisk.no faktasjekket et annet utsagn om formuesskatten, som Jan Tore Sanner har kommet med - nemlig om det er sant at formuesskatten er "særnorsk".  Og her konkluderer Faktisk.no med at utsagnet er "delvis feil". 

Men hvordan kom Faktisk.no frem til denne konklusjonen? 

Faktisk.no har sjekket om det finnes andre land som har formuesskatt. Det viser seg, som vi vet, at det fortsatt finnes noen få land som har formuesskatt, men at ingen har en formuesskatt som er lik den norske. Et gjennomgående trekk er at den slår inn på et høyere nivå, og/eller at det er mange unntaksregler. Et mulig unntak er Sveits, som delvis har en formuesskatt som ligner vår. Det er likevel i praksis vanskelig å sammenligne Norge og Sveits, siden kantonene i Sveits i stor grad selv kan bestemme hvordan skatten skal utformes. Såvidt jeg kan forstå, er også skatten på et lavere nivå.

Et godt kontrollspørsmål fra Faktisk.no kunne derfor vært dette: Hva må en typisk eier av en mellomstor bedrift betale i formuesskatt av bedriftens verdi i de respektive landene?  Er det noen som må betale like mye som i Norge? Dette spørsmålet har ikke Faktisk.no stilt, men mitt tips er at svaret på det siste spørsmålet er nei.

Men selv om dette svært relevante spørsmålet ikke er stilt, kan vi likevel slå fast følgende: Skatten er "særnorsk", fordi den er utformet på en særnorsk måte, og den er høyst sannsynlig også "særnorsk", fordi den treffer eiere av små og mellomstore bedrifter i større grad og med større styrke enn den gjør i de andre landene med formuesskatt. Og selv om vår formuesskatt skulle være mer lik den sveitsiske formuesskatten enn den er lik de andre landenes formuesskatt, er den altså likevel ikke helt lik den formuesskatten de har i Sveits.

I tillegg er kanskje følgende av en viss relevans for en vurdering av "sannhetsgehalten" i Sanners utsagn:

Faktisk.no har altså kommet til at det for tiden betales en form for formuesskatt i Sveits, Spania, Frankrike, Nederland og Liechtenstein. Men dette er jo ikke land som har innbyggere som eier mye i Norge. Utenlandske konkurrenter i Norge kommer stort sett fra Sverige, Danmark, USA og Storbritannia, og dette er land som ikke har formuesskatt. Sagt med andre ord: Siden de utenlandske konkurrentene i Norge i så stor grad kommer fra land som ikke har formueskatt, vil skatten for norske eiere i praksis uansett virke "særnorsk".

Utsagnet som Sanner kom med, og som Faktisk.no ønsker å sjekke, er dette: «Vi vil fjerne den særnorske straffeskatten på norskeide jobber». Men siden Faktisk.no ikke er helt sikker på hvordan de skal forstå ordet "særnorsk", har de også henvendt seg til direktøren i Språkrådet. Hun kan fortelle at "særnorsk" "både kan bety «noe vi bare har i Norge», og «noe vi gjør på en egen måte i Norge»."  

Alt oppsummert: Utsagnet, som Jan Tore Sanner har kommet med, er - ifølge normal språkbruk og Språkrådets definisjon av ordet "særnorsk" - helt sant. Formuesskatten er særnorsk, fordi vi har utformet den "på en egen måte i Norge". Den er i praksis også svært særnorsk fordi den etter alle solemerker er høyere i Norge enn i andre land, og fordi det i all hovedsak er land som ikke har formuesskatt, som konkurrerer med norskeide bedrifter i Norge. I tillegg kan det jo nevnes at et par av landene som fortsatt har formuesskatt, planlegger å fjerne den.

Når Faktisk.no bedømmer Sanners utsagn som "delvis feil", er det, i beste fall, flisespikkeri.

Noe lignende skjedde da den andre faktasjekkeren, Detektor på NRK, mente at Audun Lysbakken tok "delvis feil" da han sa at 98.000 barn lever i "fattige" familier fremfor å si familier med "vedvarende lavinntekt". Det norske fattigdomsbegepet er et relativt fattigdomsbegrep, og det betyr at våre fattige ikke lever på eksistensminimum eller er fattige på samme måte som de er i mange andre land. Det er selvsagt fint å opplyse om hva "fattig" betyr i Norge, men det er flisespikkeri å arrestere en politiker fordi han eller hun bruker ordet "fattig" om de som, tross alt, er de fattigste (eller minst rike) i vårt samfunn.

Og for å vende tilbake til formuesskatten og illustrere hvor absurd denne faktasjekken kan være: 

Støre kommer med et utsagn som, etter at rådgiveren hans har presisert hva det betød, viser seg å være sant - men som er helt irrelevant for debatten og for spørsmålet han fikk.

Sanner kommer med et utsagn som, etter at Språkrådet har forklart hva det betyr, viser seg å være sant - og som er helt relevant for debatten.

Likevel mener Faktisk.no at den ene snakker "helt sant", mens den andre får vite at han tar "delvis feil"

Å sjekke fakta på denne måten bidrar ikke til å opplyse debatten, men til å forvirre den.

 

Kommentatorene

  • 15.08.2017 kl.16:18 i Blogg

En gang hørte jeg et program på dansk radio om hvorvidt pressens oppgave bare er, etter beste evne, å søke sannheten og opplyse oss - eller om den også skal formidle egne meninger, altså kommentere det som skjer.

Det var journalister som diskuterte, og en av dem gikk veldig langt i å mene at all kommentatorvirksomhet var av det onde. Det var overraskende å høre at noen kunne ha så strenge holdninger til hva journalistikk er og skal være, men det var interessant. Jeg har ikke en like streng holdning, men også jeg er skeptisk til noe av kommentatorvirksomheten i norsk presse, særlig når det gjelder politikk: Jeg syns den ofte er veldig omfattende, og jeg syns ikke alltid at mediene er flinke nok til å skille mellom subjektive kommentarer og presumtivt objektiv opplysning. Sjangrene blandes uten at det alltid er klart for lytteren, seeren eller leseren.

Det fine med kommentaren som sjanger er at den kan hjelpe oss til å tolke og forstå ting som vi ellers ville ha vanskelig for å forstå, blant annet fordi vi ikke kan være eksperter på alt. Det problematiske med kommentaren, spesielt når det gjelder politikk, er at den også er med på å forme vårt eget syn. 

Selv syns jeg kommentatorvirksomheten i NRK fortjener spesiell oppmerksomhet, siden NRK har et helt særegent samfunnsoppdrag. Jeg syns kommentatorvirksomheten fungerer best når NRK inviterer andre kommentatorer og sørger for at de har ulik politisk bakgrunn eller kommer fra medier med ulik politisk profil. Da får de ofte frem et mangfold av meninger om en gitt debatt eller politisk situasjon. Jeg syns ofte det fungerer mindre godt når NRKs egne kommentatorer påtar seg å felle "dommer" over det som skjer politisk, delvis fordi det da blir mer ensidig. 

Et eksempel på at NRK tillater seg å felle dommer over politikernes innsats hørte vi i dag. Da fortalte NRKs kommentator Magnus Takvam at han mente at Jonas Gahr Støre var en dobbelt vinner av den direktesendte TV-debatten i går, at Trygve Slagsvold Vedum ikke kom helt til sin rett fordi temaene ikke passet så godt for han, og at Knut Arild Hareide ikke greide å balansere særlig godt mellom de ulike hensynene han må ta når han både er del av det borgerlige samarbeidet og kommer med "knallhard kritikk av Frp". Da intervjueren viste til at Erna Solberg mente at det hadde blitt mye "kakling" og avbrytelser i debatten, viste Takvam til de små partiene, som kjempet "med nebb og klør" for å komme på med sine saker i valgkampen.

Jeg antydet på Twitter at dette var lite nøytralt, men Takvam svarte at det ikke var "partisk" - det var bare en "analyse". 

Men det finnes selvsagt ingen analyse av en slik debatt som er objektiv. Her er for eksempel min helt ikke-objektive analyse av programmet:

* Jeg syns det var veldig mye støy fra salen. At applausen var ulikt fordelt på de ulike politikerne er neppe noe å gjøre med, hvis man ikke deler ut "kvoter" til partiene, men når det innimellom også ble pepet mot enkelte av debattantene, syns jeg det er en uting. Jeg foretrekker klart debatter hvor publikum forholder seg mer i ro.

* Jeg syns programlederne ikke alltid følger godt nok opp, men aksepterer argumenter mer fordi de er gode "soundbites" og "one-linere" enn fordi de reelt og substansielt sett er gode argumenter.

* Jeg syns også det var vanvittig mange avbrytelser og mange som snakket i munnen på hverandre. Jeg irriterer meg veldig over det - og her tror jeg at jeg har mange seere med meg. Saken er jo at det nesten bare er folk litt opp i årene som ser slike debatter (nesten alle er over 50 år), og vi liker ikke "krangling" og avbrytelser, og det gjør, for den sakens skyld, kanskje heller ikke de unge. Det var heller ikke mitt inntrykk at det først og fremst var småpartiene som avbrøt fordi de kjempet "med nebb og klør" - jeg syns det virket som det særlig var Lysbakken og Støre som avbrøt mest og til dels også på en litt hånlig og ironisk måte overfor Solberg. Eller tar jeg feil, fordi jeg ikke er objektiv nok?

* Men også hvis jeg skulle vurdere partiledernes innsats innenfor det valgte konseptet, så blir jeg henvist til personlig smak og behag: Jeg kan f.eks. bedømme dem ut fra stil, retorikk, substans eller kroppsspråk - hvor dominerende eller "usynlige" de var i debatten eller hvordan de for eksempel traff en gitt målgruppe.

Når man har drevet med politikk en stund, vet man omtrent hvordan kommentatorene tenker og vil bedømme partiledernes innsats i en slik debatt. Det var derfor ikke vanskelig å tippe at Jonas Gahr Støre ville vinne, at Audun Lysbakken ville gjøre det bra, og at Erna Solberg ville få god omtale. På de gitte premisser er jeg også enig i det. Men selv ikke kommentatorene er enige om alt. Og for meg er det vanskelig å forstå at både Aftenposten og VG gir Trine Skei Grande karakteren to. Lysbakken hylles nærmest for sitt, etter min mening, patosfylte innlegg om ulikhet, mens Skei Grandes gode innlegg om verdiskaping liksom ikke betyr noe. Det syns jeg rett og slett er rart.

Alt oppsummert: Når NRK feller dommer over hvem som "vinner" og "taper" i NRKs egne debatter, er det flere potensielle fallgruver. NRK har makten over konseptet, spillereglene og gjennomføringen, og dette blir ikke problematisert, muligens fordi det er vanskelig å problematisere sitt eget konsept.  Og dommene som felles, er selvsagt subjektive, rammet inn av en type tenkning om hva som er godt og dårlig, som nok er felles for mange som nå er i Arendal, men som ikke nødvendigvis treffer alle "der hjemme".

Derfor bør NRK, særlig foran et valg, være varsom med å felle enkle dommer som kan forme andres meninger. 

 

Jonas og Gro på sofaturné sammenligner 2017 og 1986. Det er interessant!

  • 12.08.2017 kl.10:23 i Blogg

På Kveldsnytt torsdag var det et innslag om "Jonas og Gro på sofaturné". Gro Harlem Brundtland har engasjert seg litt mer enn vanlig i Arbeiderpartiets valgkamp i år, fordi hun syns det er ekstra viktig nå. Hun sammenligner situasjonen i 2017 med 1986, da hun overtok regjeringsmakten etter Kåre Willoch: "Da var det blitt resultater som var negative. Folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig. Du fikk skattekutt, og det var svekket velferd, og vi fikk økonomisk krise på toppen."

Og til Nettavisen utdyper hun: "Jeg har irritert meg mye de siste fire årene. Historien fra Willoch-regjeringen på 1980-tallet har gjentatt seg, med skattekutt og privatiseringer. 2017 minner om 1986, da vi måtte overta på grunn av de negative ringvirkningene", sier Brundtland, som legger til at Høyre i hennes tid var "mot alt vi gjorde for å bedre likestillingen. Senere har de skjønt at vi hadde rett. Men vi kan ikke ha etternølere i regjeringskontorene."

Fordelen med å ha levd en stund er, som Jonas Gahr Støre sier i samme intervju, at man kjenner historien. "Mange av de spørsmålene vi diskuterer nå, handler om velferd og verdiskapning, og da er det viktig å se hva vi har gjort tidligere," sier Støre.

Jeg er enig. Det kan være viktig å se hva vi har gjort tidligere. Men hva man ser, avhenger tydeligvis av hvem som ser, eller når man ser - før eller etter et valg - og om man er i posisjon eller opposisjon.

Selv husker jeg nemlig historien om Kåre Willoch og 1980-tallet på en helt annen måte.

Vi kan diskutere om det noen gang etter annen verdenskrig har skjedd et systemskifte i norsk politikk. Meningene vil være delte, for det avhenger jo av hva man mener med "systemskifte". Men jeg tror svært mange kan være enige om at det nærmeste vi kommer noe som minner om et systemskifte, skjedde under Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986. Da forlot Norge reguleringsøkonomien, og det ble gjennomført en rekke reformer som deregulerte og liberaliserte mange markeder og sektorer. Gro Harlem Brundtland videreførte denne politikken i en grad som får historikeren Einar Lie til å mene at Brundtland minnet mer om Thatcher enn Willoch gjorde

Brundtland sier nå at det skjedde "privatiseringer" under Willoch-regjeringen. Det er ikke lett å se hva hun sikter til. Ifølge boken Nyliberalisme, skrevet av en rekke forfattere ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har det igrunnen ikke skjedd noen store privatiseringer i Norge. Men det har skjedd store endringer når det gjelder fristilling og deregulering av offentlige oppgaver, og her gjorde nok Brundtland mer enn Willoch. Det var hun, og ikke han, som deregulerte energi- og telemarkedet. Og de store delprivatiseringene av statsselskapene er det jo særlig Jens Stoltenberg som skal ha æren for. Og dette var ikke så vanskelig for Gro og Jens, for Høyre var selvsagt for den (høyre)politikken de førte.

Brundtland sier at "folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig". Men er det sant? Arbeiderpartiet tapte valget både i 1981 og 1985, selv om Arbeiderpartiet, isolert sett, gjorde et godt valg i 1985. Det var ikke en valgseier som gjorde at Brundtland overtok i 1986.

Så hvorfor vant ikke Arbeiderpartiet valgene i 1981 og 1985? Og hva gjorde Brundtland med alt det Willoch-regjeringen hadde gjennomført i årene før hun overtok?

Ifølge Thorbjørn Jagland, som etterfulgte Brundtland som partileder og statsminister, gjennomførte Willoch "reformer som var helt nødvendige. Det boblet og kokte så mye under overflaten så mange steder at det ville ha eksplodert hvis ikke reformene hadde kommet."

Og: "Liberaliseringen som Willoch gjennomførte, ble aldri reversert." "Arbeiderpartiet gjorde aldri noe forsøk på å reversere reformene."

Jagland skriver at det var Høyre som var på parti med folket på denne tiden, og at Arbeiderpartiet på ett plan "alltid hadde forsømt seg, nemlig i hensynet til enkeltmenneskets behov for å utfolde seg." 

I 1985 gikk Arbeiderpartiet og Brundtland til valg på en "velgergaranti" med en rekke kostbare løfter. Men det holdt likevel ikke. Ifølge Jagland førte dette til en selvransakelse i Arbeiderpartiet, som kom til at det var "nødvendig å frata høyresiden monopolet på å kjempe for enkeltmenneskets frihet", og at partiet derfor måtte "klargjøre sitt syn på hva frihet er". Dette førte frem til den såkalte frihetskampanjen i Arbeiderpartiet, som var "provosert frem av høyrebølgen og delvis inspirert av den".

Det var altså ikke for mye "vridning mot høyre" som var problemet for Arbeiderpartiet - det var for lite.

Etter flere år med interne prosesser i Arbeiderpartiet vedtok partiet, i 1987, et valgmanifest som, ifølge Jagland, var "gjennomsyret" av den nye frihetsretorikken. Og som Jagland skriver: "Dette innebar litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet." 

Alt i alt virker altså Brundtlands historiefortelling veldig merkelig. På 1970-tallet flyttet Arbeiderpartiet seg mot venstre. Partiet hadde en voldsom tro på statlig styring og regulering av både næringsliv og menneskers liv. Arbeiderpartiet var, for igjen å bruke Jaglands ord, tilhenger av "kollektive ordninger (som) hadde stivnet".  På slutten av 1970-tallet spilte reguleringsøkonomien fallitt, og den lot seg ikke redde.   

Frem mot 1987, da Arbeiderpartiet endelig gjennomførte sitt systemskifte, var det intens debatt i partiet. Mange var sterke motstandere av de reformene Willoch-regjeringen gjennomførte. Jagland var blant dem som internt tok til orde for å skape økt fleksibilitet i arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, større valgfrihet for borgerne, et mer fleksibelt arbeidsmarked og effektivisering av offentlig sektor. Men det tok altså mange år før han og hans meningsfeller fikk gjennomslag.

Den Willoch-regjeringen som Brundtland nå sier foretok en "vridning mot høyre" som folk ikke syntes var gunstig, gjennomførte en lang rekke reformer, bl.a. i olje- og energipolitikken, penge- og kredittpolitikken, boligpolitikken, mediepolitikken, forvaltningspolitikken og åpningstidspolitikken - for å nevne noe. Og ingenting er altså forsøkt reversert, hvilket vel kan tyde på at folk flest stort sett syns "vridningen" var gunstig. Den nye politikken er blitt politisk fellesgods og en viktig årsak til at Arbeiderpartifolk fortsatt kan si at de er stolte av "den norske modellen". 

Gro Harlem Brundtland har likevel et poeng når hun snakker om at det var økonomisk krise på siste halvdel av 1980-tallet. Liberaliseringen av penge- og kredittpolitikken gikk absolutt ikke på skinner. Det er delte meninger om hvem som har skylden for det, så her hitsetter jeg bare Jaglands forklaring: "Brundtland-regjeringen gjorde blant annet det som Willoch-regjeringen ikke klarte å få gjennomført blant annet på grunn av stor motstand fra Arbeiderpartiet, nemlig at opphevelse av kredittreguleringene måtte følges opp av løsere bånd på renten." Så da Brundtland kom til makten, gjorde hun det Willoch hadde ønsket å gjøre, og ikke det Arbeiderpartiet hadde sagt i opposisjon. Hun gjeninnførte ikke kredittreguleringene, men valgte å "slippe opp renten for å få utlånene under kontroll". 

Gro Harlem Brundtlands sammenligning med 1986 virker i beste fall malplassert - i verste fall dypt ironisk. Det er nok mulig at Høyre ikke støttet alt hun gjorde i likestillingspolitikken. Men generelt var det Arbeiderpartiet som var "etternøler" på denne tiden, og det var Arbeiderpartiet som etter hvert skjønte at høyresiden "hadde rett". 

Om det viser seg å bli historien om 2017 også, gjenstår å se.

 

 

 

 

Faktisk.no om formuesskatten: Faktisk helt irrelevant

  • 11.08.2017 kl.13:32 i Blogg

Forleden arrangerte Civita valgkampens første duell mellom statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Det ble en interessant debatt som jeg anbefaler alle å se.

Etter duellen har Faktisk.no gjennomført en faktasjekk av et utsagn som Jonas Gahr Støre kom med. Støre sa at «beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge», og dette utsagnet bedømmer Faktisk.no som "faktisk helt sant". I saken blir det presisert at det Støre mente med "formue i bredt", er alle former for formue, eller som rådgiveren hans formulerer det: "arv og gave, aksjer, eiendom mv."  Det er særlig skatt på eiendom som er høyere i mange andre land enn den er i Norge.

Bortsett fra at Faktisk.no ledsager saken av en tabell som ikke er helt oppdatert (enkelte land innførte midlertidig formuesskatt i forbindelse med finanskrisen, men har fjernet den igjen etterpå), har alle rett her: Det Støre sier er riktig, og det Faktisk.no konkluderer med, er riktig.

Men hvorfor faktasjekket Faktisk.no dette utsagnet? Var det noen som tvilte på at det var sant? Og hvilken relevans har det for debatten om formuesskatten her hjemme?

Jeg forestiller meg at Faktisk.no kanskje mente at utsagnet var relevant for debatten om formuesskatten her hjemme. Utsagnet falt tross alt som svar på et spørsmål om formuesskatten. 

Ifølge Faktisk.no ble nemlig Støre spurt om "hvordan han ser på argumentet om at formuesskatten forskjellsbehandler utenlandske og norske eiere av bedrifter", hvoretter det fulle svaret hans lød:

"Dette er skatt du betaler når du bor i Norge. Hvis du bor i en kommune, der hovedtyngden av formueskatten kommer inn, så nyter du godt av barnehager, eldreomsorg og tilrettelegging for at folk kan komme i jobb - en del av vår store modell. Hvis du er en utenlandsk eier så betaler du skatt til ditt utland. Beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge."

Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg tolket dette slik: Norske borgere som eier bedrifter i Norge, må betale formuesskatt. Det slipper utlendinger som eier bedrifter i Norge, men de må til gjengjeld betale formuesskatt i sitt eget land, og den er ofte mye høyere enn den er i Norge.Tolker man det slik, er det jo ikke sant at formuesskatten i Norge er så ille, eller at den er så "særnorsk".

Men slik kan man altså ikke tolke det. Poenget til Støre er rett og slett irrelevant for den norske debatten. Og la meg prøve å forklare hvorfor:

De eneste landene som nå har formuesskatt utenom Norge, er - meg bekjent - Sveits, Liechtenstein og Frankrike. Men innretningen er en annen, og skatten slår ikke inn på like lavt nivå som i Norge. I Frankrike, for eksempel, er det færre som betaler formuesskatt enn det er i Norge, enda befolkningen er 10 ganger så stor. Og Macron har visstnok planer om å avvikle formuesskatten på arbeidende kapital helt.

Det er kun private bedriftseiere som har bostedsadresse i Norge, som betaler formuesskatt i Norge. Hverken offentlige eller utenlandske eiere betaler formuesskatt i Norge. I Norge er det nå 308.000 personer som betaler formuesskatt på arbeidende kapital, altså næringskapital, hvorav 92 prosent har en formue på under 10 millioner kroner og 99 prosent har en formue på under 25 millioner kroner.

De utenlandske eierne betaler heller ikke formuesskatt i sitt eget land, medmindre de er bosatt i et av de tre nevnte landene og har så stor formue at formuesskatten slår inn.

Det er altså ingen tvil om at formuesskatten på arbeidende kapital virker diskriminerende på norske eiere.

At utlendinger betaler mer i eiendomsskatt i sine hjemland, er et helt irrelevant poeng. Eiendomsskatten virker ikke diskriminerende eller konkurransevridende mellom norske og utenlandske eiere. Alle betaler eiendomsskatt i de land som har eiendomsskatt - også i Norge i de kommuner som har det. Og får vi noen gang en nasjonal eiendomsskatt i Norge, vil selvsagt den også gjelde alle med eiendom i Norge.

I parentes bemerket er det jo for øvrig dette mange motstandere av formuesskatten på arbeidende kapital sier, nemlig at det ikke er selve skattenivået som er problemet, men skatteinnretningen, altså at selve formuesskattens innretning er gal. Og mange mener at man gjerne kan erstatte formuesskatten på arbeidende kapital med en eiendomsskatt. Opprinnelig var det jo utbytteskatten som skulle erstatte (deler av) formuesskatten, men det løftet løp politikerne fra: Utbytteskatten kom og økte  kraftig, slik at den provenymessig nå utgjør omtrent dobbelt så mye som formuesskatten på arbeidende kapital - men uten at formuesskatten forsvant. 

At andre land har arveavgift, er heller ikke relevant. En arveavgift kan være en likviditetsutfordring, men vrir ikke investeringer. Og dessuten er det en myte at Høyre/Frp-regjeringen bare har fjernet arveavgiften. Den er riktig nok blitt borte for folk som arver huset og hytta som foreldrene bodde i, men det er samtidig innført en annen arveskatt i stedet. Den gamle arveavgiften ble nemlig byttet ut med kontinuitetsprinsippet: Hvis du arver en bedrift, utløser ikke det skatt nå, men om du selger den, blir det gevinstskatt beregnet fra den siste gangen den ble omsatt eller etablert, og det med kapitalskattesats og ikke de 10%, som arveavgiften var på slutten for arv mellom nære slektninger.

Det er altså helt riktig at mange land har høyere eiendomsskatt enn vi har i Norge. Men dette betyr ikke automatisk at de samlet sett har et høyere skattenivå, og det berører ikke den norske debatten om formuesskattens uheldige sider, hvorav dette er én: Norske eiere i Norge betaler formuesskatt på arbeidende kapital. Utenlandske, statlige og kommunale eiere i Norge gjør det ikke. 

Støres utsagn var altså helt sant. Men det var nok også irrelevant.

 

Ord som skygger for innhold

  • 10.08.2017 kl.11:55 i Blogg

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt av å høre Politisk kvarter i går, der Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide barket sammen i en såkalt verdidebatt. Det var tegn til munnhuggeri, og ordene som falt etterpå - om å "sleike (imamer) oppetter ryggen" - er ikke akkurat dagligdags statsrådstale.

Jeg hørte programmet litt forsinket, så allerede på forhånd visste jeg at debatten hadde oppildnet frontene. Den lille debatten mellom Listhaug og Hareide var polarisert, og dermed bidrar den også til å polarisere den store debatten.

Er det bra?

På en måte er det bra med mer polarisert debatt, hvor ting settes mer på spissen. I demokratier som vårt, kan det også bli søvndyssende mye konsensus og kompromiss, og veldig små forskjeller mellom partiene. Ser vi bakover i tid, må vi til Willoch-regjeringen for å spore et nytt retningsvalg av betydning i norsk politikk, og det er et retningsvalg Arbeiderpartiet senere har sluttet opp om. Derfor kan det, i en valgkamp der retningsvalgene ikke er like fundamentale, være behov for å tydeliggjøre og overdrive forskjellene for å få frem de ulike alternativene. 

På andre måter kan en mer polarisert debatt være problematisk. Det kan være problematisk, hvis det generelt og på et dypere plan bidrar til et mer polarisert og splittet samfunn, og det kan være problematisk, hvis denne formen for debatt skygger for en mer reell og løsningsorientert debatt om problemer vi bør gjøre noe med.

For meg var Politisk kvarter i går et eksempel på det siste. Jeg får problemer med å forholde meg til innholdet i debatten, fordi jeg blir mer opptatt av formen på debatten. Og etterpå blir det "sleike oppetter ryggen"-sitatet som står igjen fremfor noen av de viktige temaene som ble diskutert.

Hvis jeg bare skal forholde meg til innholdet, er det, etter min mening, Listhaug som tar opp de mest sentrale verdiene i den såkalte verdidebatten vi har hatt de siste par ukene. Ytringsfrihet, likestilling og den liberale rettsstaten er tross alt viktigere enn vafler og KRLE-faget. Hun har dessuten helt legitime poenger når hun påpeker at mye bistand har virket mot sin hensikt, og at det kan være like "nestekjærlig" å ta imot færre flyktninger og asylsøkere til Norge mot å hjelpe til mer i nærområdene. Det er selvsagt heller ikke illegitimt å mene at hijab bør forbys i barneskolen, eller at søndagsåpne butikker ikke er et angrep på kristne verdier. 

Så hvorfor får ikke Listhaug mer støtte? Hvorfor oppildner hun bare sine egne og de som allerede er begeistrede tilhengere - og ikke flere andre? Hvorfor ypper hun sånn til motstand? Hvordan kan det for eksempel ha seg at Shoaib Sultan overhodet tør å mene at Listhaug var frekk, og legge til at "frekkhet ikke er en norsk verdi", da hun stilte noen helt betimelige spørsmål om synspunkter på steining og dødsstraff til en imam som åpenbart har ment noe om dette tidligere? Hva var egentlig galt med den talen Sylvi Listhaug holdt på dette møtet? 

Det "gale" er selvsagt ikke innholdet i alt Listhaug sier - men måten hun gjør det på. Hun har valgt en konfronterende og polariserende stil og velger ofte ord som dramatiserer og vekker oppsikt. Dette forsterkes ytterligere ved at hennes meningsmotstandere ofte tolker henne i verste mening, noe Kaj Skagen har skrevet godt om. Det virker som hennes rådgiver, Espen Teigen, blir forbauset når Listhaug ikke får mer støtte for den omtalte talen, eller når hun snarere blir kritisert - men jeg tror kanskje ikke han egentlig er så forbauset. Jeg tror både han og Listhaug vet hva de gjør: De har valgt en stil og en måte å kommunisere på som fører til at folk enten "hater" eller "elsker" henne. Og det er for øvrig nøyaktig slik også hennes "tvillingsøster", Inger Støjberg, virker i dansk politikk. 

Eller man kan si det på en annen måte: Mangel på støtte, også når hun tar opp gode og viktige saker, er en pris hun betaler for å velge en så konfronterende stil. Om dette er en pris hun med glede eller ugjerne betaler, kan vi bare spekulere om.

Journalist Mathias Fischer har nå skrevet bok om Sylvi Listhaug: "Kors på halsen". Jeg har ikke rukket å lese den, men ifølge anmeldelsene, blant annet i Dagbladet, skriver han der også om hva slags statsråds- og politikertype Sylvi Listhaug er. Slikt kan være fin voksenopplæring for velgerne. I politikken teller både stil og substans, og det kan være greit å vite.

 

Oppdatert kl. 13.07

Ja, norske verdier og vaner er under press

  • 04.08.2017 kl.12:15 i Blogg

De som sier at norske vaner og verdier er under press, har selvsagt rett.

Jeg har merket det hele livet.

Mine norske matvaner, for eksempel, er helt annerledes i dag enn de var da jeg var ung. Moren min lagde riktig nok noe som het risotto, men det var det ingen andre som visste hva var. Men ellers holdt vi oss til urnorske retter som kjøttkaker og fiskekaker, og kanskje koteletter og vafler på søndag. På lørdag fikk vi en liten brus.

Men de norske matvanene ble gradvis satt under press. Da jeg var 17 år, spiste jeg min første pizza. Da jeg ble litt eldre, smakte jeg for første gang en gresk salat. Og deretter gikk det liksom slag i slag: De norske matvanene ble satt under stadig større press. 

Også reisevanene har endret seg. Da jeg var barn, ferierte familien stort sett i Norge. Jeg var ikke utenfor Norden før jeg ble 17 år, men fra da av ble også ferievanene satt under press. Jeg begynte å reise på Interrail, og fra da av har det bare gått én vei: Jeg har reist og sett stadig mer av verden.

Vi hadde også andre vaner i familien den gangen. De norske familieverdiene sto tross alt sterkt. Fedrene jobbet, mens mødrene var hjemme sammen med barna. Vi spiste til faste tider, og det var en "nabokjerring" i hver oppgang. Vi hadde viktige fellesarenaer som i dag har gått tapt: Alle mødrene og barna som var sammen i blokken der jeg bodde - eller i fellesvaskeriet i kjelleren, der man kunne vaske og rulle tøy sammen. Men også disse verdiene ble satt under press. Mødrene begynte å jobbe, barnehagene ble bygget ut, og alle fikk sin egen vaskemaskin.

Noe av det mest uvanlige vi hadde i min familie, var søsteren min. Hun var lesbisk. Den gangen var det ikke en norsk verdi at homofile skulle være likestilt og ikke diskrimineres. Så det er veldig bra at dette er blitt en norsk verdi nå.

Da jeg var ung, handlet vi bare på hverdager mellom klokken ni og fem, og det ble stor strid da noen foreslo at det skulle være lov til å selge brød og melk etter klokken fem på hverdager og på søndager. Mange mente at de norske verdiene ble satt under press. Det var liksom noe unorsk ved ikke å ha et tydelig skille mellom arbeid og fritid, hverdag og helligdag.

Medievanene var også helt annerledes. Vi hadde én radiokanal og én TV-kanal, selv om noen av oss også fikk inn svensk TV, slik at vi kunne se Hylands Hörna. Og avisene var partiaviser, som enten støttet Høyre eller Arbeiderpartiet eller for eksempel KrF. Vi hadde et fellesskap, fordi alle så og hørte det samme og kunne diskutere det under formiddagsmaten dagen etter. Det er riktig nok ikke helt sant, siden avisene mer fungerte som ekkokamre, men slikt er lett å glemme. Disse norske medievanene - NRK-monopolet, for eksempel, som stort sett ble styrt av en kringskastingssjef fra Arbeiderpartiet - ble av mange sett på som ekstremt viktige for å ta vare på det norske. Men som alle vet: Medievanene ble satt under press, og i dag kan nesten alle lage sin egen avis og like og dele så mye de vil.

Ytringsfriheten sto sterkt den gangen også, men på mange måter står den sterkere i dag. Det er i hvert fall ingen forfattere som blir trukket for retten, fordi de har skrevet bøker vi ikke liker, slik Agnar Mykle ble omtrent da jeg ble født. Men både da og nå er det tendenser til selvsensur, og det er ikke alle politikere som er like støe i argumentasjonen  når de skal forsvare ytringsfriheten. 

Det var ikke like mye innvandring da jeg var ung. Jeg traff riktig nok noen av de første pakistanerne som kom til Norge, fordi jeg bodde i nærheten av Spigerverket, der de jobbet. Men jeg hadde ikke nærkontakt med en skikkelig "neger" (ja, vi sa det den gangen) før jeg var nesten 20 år - og da i USA. I dag er det flere i min familie som har mørk hudfarge, og de er norske. 

Den gangen hadde vi også skikkelige statsbedrifter, og vi drev med aktiv næringspolitikk. Flere bedrifter og bransjer ble praktisk talt styrt fra et kontor i Industridepartementet. Næringslivet var gjennomregulert - ikke med generelle rammebetingelser, men med spesielle betingelser for de enkelte bransjer og bedrifter. I dag ville nok noen anse dette styringsregimet som både illegitimt og korrupt, men det var veldig norsk den gangen. Men etter hvert gikk det så dårlig at noen mente vi måtte deregulere, delprivatisere og liberalisere markeder og bedrifter. Det var sterkt omstridt. Det var som å tråkke på de norske verdiene. Men Kåre Willoch gjorde det likevel, og etter han tok Gro Harlem Brundtland steget videre. 

Den gangen hadde vi et skattesystem som riktig nok var veldig norsk, men som var veldig ineffektivt og potensielt urettferdig. Blant annet var det lettere å skjule inntekter og formue, jobbe svart og betale penger "under bordet". Dette har norske politikere gjort noe med, gjennom de tre skattereformene som har vært gjennomført på 1990- og 2000-tallet. Jeg tror, hvis jeg skal være ærlig, at verdier som nøysomhet, rettferdighet og likhet for loven, som noen kanskje mener er norske verdier, står mye sterkere med dagens skattesystem enn de gjorde med tidligere tiders systemer. Det er for eksempel ingen som har ment at det har vært unorsk å øke eierbeskatningen kraftig det siste tiåret.

Da jeg gikk på skolen, gikk jeg i ren jenteklasse. Vi hadde håndarbeid, men ikke sløyd. Vi hadde også gym, og da vi ble litt eldre, var det meningen at vi skulle dusje på skolen. Men jeg var så sjenert at jeg stort sett snek meg unna - uten at jeg tror at jeg har tatt noen langvarig skade av det. I dag er jo alt annerledes, og nå er det en norsk verdi at gutter og jenter har svømmeundervisning sammen, og at alle dusjer. Hadde jeg gått på skolen i dag, og vært like sjenert, tror jeg at jeg hadde hatt store problemer med å leve opp til denne norske verdien. Kanskje jeg hadde valgt en friskole i stedet, der toleransen for forskjellighet var litt større. 

                                                         -o-

Det er, som flere har påpekt, lett å harselere med den verdi- og kulturdebatten som pågår nå. Deltakerne i debatten berører mange viktige og interessante spørsmål. Men jeg tror også de begår noen feil, som jeg har forsøkt å illustrere i teksten foran:

De skiller i for liten grad mellom det som er verdier, og det som er fenomener og tradisjoner.

De skiller i for liten grad mellom uttrykk som er forskjellige, simpelthen fordi de er preget av situasjon, tid, sted og livsbetingelser.

De skiller i for liten grad mellom det som er norsk, og det som er universelt, som f.eks. ytringsfriheten.

De overdriver truslene mot det norske, og de blander for mye partipolitikk inn i diskusjonen. Det er selvsagt ikke annet å vente når det er valgkamp, men det gjør lett at man tilbyr smålige svar på store spørsmål. 

Første gang jeg et holdt et foredrag om globalisering, var på 1990-tallet. Noen hadde begynt å problematisere globaliseringen, og det gjorde at vi ble provosert til å tenke. Konklusjonen min er den samme i dag som den var da: Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har samlet sett vært til stor fordel, både for rike Norge og for mange av verdens fattige. Den har gitt oss en enorm velstandsvekst og gjort det mulig med en kraftig utbygging av velferdsstaten. Men den er ikke uten problemer. Vi kan ikke vente å få alle fordelene uten å få noen av ulempene. Derfor har vi også utfordringer i dag, som vi var lykkelig forskånet for da jeg var barn: Det kommer noen mennesker hit som har andre vaner og verdier enn oss. Vi utfordres blant annet av mennesker med et annet syn på demokratiet og behovet for integrering. Vi må konkurrere med bedrifter i mange flere land. Vi må møte folk som er villige til å jobbe for lavere lønn enn vi er, eller som til og med er villige til å tigge. Vi må håndtere et større mangfold i befolkningen. Vi må takle et folk som har større kunnskap og økte forventninger blant annet til velferdsstaten. Vi må håndtere nye typer kriminalitet. Og vi må erkjenne at noe kanskje også går tapt i familiene og sivilsamfunnet når så mange velferdsoppgaver overlates til staten.

Men løsningen er ikke bare å lengte tilbake. Nesten alt er tross alt bedre i dag enn det var før. For hvert år som går, får flere mennesker muligheten til å leve gode liv.

Så fremfor bare å påstå at det finnes noen norske verdier som er truet, kan vi diskutere de utfordringene og problemene vi faktisk har. Det har jo vist seg at vi stort sett finner gode løsninger i Norge - hvis vi vil.

 

 

Er det flaut eller dumt å måle ulikhet mer presist? SV og Klassekampen mener det.

  • 01.08.2017 kl.10:43 i Blogg

Forleden foreslo kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at vi bør forsøke å måle den økonomiske ulikheten mer presist

Det er mange måter å måle ulikhet på, men bakgrunnen for forslaget er den såkalte Gini-koeffisienten, som er det mest brukte målet på ulikhet, og som ikke inkluderer verdien av gratis eller billige offentlige tjenester. Dette forklarte jeg nærmere blant annet i dette blogginnlegget.

Røe Isaksens forslag har vært fremmet før, blant annet av Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, da Arbeiderpartiet var i regjering. Hva de mener nå, vet jeg ikke - men jeg har registrert at SV er negative. Riktig nok mener stortingskandidat Kari Elisabeth Kaski at "det er på tide at verdien av offentlige ytelser inkluderes i ulikhetsmålene i Norge", men advarer også mot å tro at "fattigdommen virkelig blir redusert", dersom Røe Isaken får det som han vil. Sjefen hennes, derimot, virker mindre positiv. Ifølge Lysbakken er ikke SV opptatt "av å telle annerledes, men av å prioritere annerledes", samtidig som han forteller hva som er SVs viktigste forslag, nemlig en kraftig økning av barnetrygden. Lysbakken syns det er "flaut" at Røe Isaksen kommer med et slik forslag nå.

Lysbakken får følge av Klassekampen, som på lederplass i dag  skriver følgende: "Det er i ferd med å avtegne seg et mønster i ulikhetsdebatten. Mens venstresida forsøker å løfte problemene med økt ulikhet øverst på den politiske dagsorden, forsøker høyresida å dysse dem ned eller nyansere dem i hjel. Isaksens ellers betimelige påpekning av velferdsstatens betydning for små forskjeller må også forstås i denne sammenhengen. I livene til dem det gjelder, spiller det ingen rolle om fattigdommen lar seg halvere med en ny regnemåte, eller om det står verre til i våre naboland. Uansett hvordan man snur og vender på det er bunnlinja denne: Ulikhetene har økt betydelig og vil øke videre. Det er et problem som ikke bør løses i statistikken, men i politikken."

Kaski og Klassekampen har selvsagt helt rett i én ting: Det skjer ingenting med de fattigste, bare fordi forskerne eventuelt begynner å måle ulikhet på en annen måte. Men det kan hjelpe de fattige likevel: Jo mer presis kunnskap vi har, jo lettere er det selvsagt å føre god og målrettet politikk. Det er igrunnen oppsiktsvekkende at noen kan være mot å diskutere og føre politikk basert på så god kunnskap som mulig.

Klassekampen beklager seg over at "høyresida" forsøker å "nyansere" problemene med økt ulikhet. Jeg antar at Civita muligens er en del av den høyresiden Klassekampen kritiserer. Men kanskje Klassekampen og andre deler av venstresiden burde gå i seg selv og spørre hvorfor det er behov for nyanser? Kanskje det har noe med venstresidens måte å "løfte problemene" på? La meg bare ta ett eksempel: Klassekampen har i hele sommer hatt en rekke oppslag, intervjuer og reportasjer om ulikhet - senest en serie intervjuer med partilederne på venstresiden. Et etterlatt inntrykk er at ulikheten har økt ekstra mye under den blåblå regjeringen, at høyresiden ikke er så opptatt av å bevare små forskjeller, og at høyresiden i hvert fall ikke er opptatt av å bruke skatt som et virkemiddel i fordelingspolitikken. 

Klassekampen har rett i at høyresiden er mindre opptatt av skatteprosenter enn velferd i fordelingspolitikken, ettersom skatt er langt mindre viktig enn velferden. Men Klassekampen underkommuniserer et svært viktig element i ulikhetsdebatten, nemlig skattereformenes virkning på ulikheten på henholdsvis kort og lang sikt.

Norge har i løpet av de siste 30 årene gjennomført tre store skattereformer - på begynnelsen av 1990-tallet, i 2005/06 og for et par år siden. Disse har hver gang ført til en relativt sterk kortsiktig økning i den målte ulikheten uten at dette reflekterer endringer i den reelle ulikheten. Etter den forrige reformen sank ulikheten igjen, og det er det sannsynlig at den vil gjøre denne gangen også.

Økningen i den målte ulikheten i forbindelse med innføring av skattereformene er ikke et uttrykk for at forskjellene vokser i Norge eller for at det skjer noe usunt i norsk økonomi - det er tvert om. Skattereformene har gitt oss bedre skattesystemer og synliggjort formuer og inntekter på en bedre måte - og, på sikt, ledet til større økonomisk likhet enn vi ellers ville fått. Norge har i dag et bedre, mer rettferdig og sunnere skattesystem enn de fleste andre land, også noen av våre nærmeste naboland.

Skattereformene kunne gjennomføres, fordi det ble inngått brede kompromisser i Stortinget på tvers av tradisjonelle skiller, og fordi det hver gang har vært nedsatt et svært kompetent offentlig utvalg for å forberede reformene. Ingen av reformene har blitt nøyaktig slik utvalgene foreslo, men de har i høy grad fulgt opp de prinsippene utvalgene la til grunn. Og til Klassekampens orientering: "Høyresiden", ikke minst partiet Høyre, har deltatt fullt ut, i likhet med blant annet Arbeiderpartiet, i både utrednings-, forslags- og vedtaksfasen. Når det gjelder den siste reformen, som er under gjennomføring nå, var det SV som meldte seg ut - mens Fremskrittspartiet er med. 

Det er denne typen reformer som får norsk økonomi til å fungere bedre enn mange andre lands økonomier, og som på lang sikt bidrar til å holde ulikheten nede, også før man regner inn de mer umiddelbare omfordelende effektene av velferdsstaten og skattesystemet. Men slike svært vesentlige forhold synes nærmest å være blindflekker for deler av venstresiden. Derfor må debatten nyanseres, dersom vi skal kunne drøfte gode og hensiktsmessige tiltak mot ulikhet.

Men tilbake til Røe Isaksens forslag: Er dette et bedre og viktigere forslag nå enn det var for eksempel da Arbeiderpartiet foreslo dette for noen år siden? Etter min mening ja - og det er tre grunner til det:

For det første: Det kan gi oss en bedre, mer nyansert (!) og kunnskapsbasert debatt om ulikhet - hvilket er viktig for å vite hvilke tiltak vi bør sette inn. Det er lenge siden en av Norges fremste forskere på ulikhet, Rolf Aaberge, påviste hvordan en manglende forståelse av velferdsstatens virkemåte  bragte for eksempel Thomas Piketty på avveie i debatten om ulikhet, særlig i land som Norge: Han forsto rett og slett ikke, eller hadde ikke tatt i betraktning, institusjonenes og velferdsstatens betydning. Og fordi mange på venstresiden, blant annet tankesmien Agenda, slukte nesten alt fra Piketty rått, endte det opp med en fullstendig misvisende beskrivelse av Norges utfordringer. Det ble blant annet påstått at Norge var på vei mot et Downton Abbey- samfunn, hvilket er absurd. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er en fordel å være unyansert.

For det andre: Skal Norge sammenligne seg med andre land, må selvsagt målemetoden være lik for alle. Jeg vil tippe at en utfordring er at det ikke uten videre er lett å endre de statistiske metodene for alle. Det er likevel et vesentlig poeng at verdien og omfanget av gratis og billige tjenester er større i Norge enn i de aller fleste andre land, siden dette er et av kjennetegnene ved den nordiske og norske velferdsmodellen. Det er selvsagt viktig ikke å overdrive - offentlig finansierte skoler, for eksempel, er vanlig i alle OECD-land - men på andre områder skiller vi oss ut. Det kan derfor ikke være helt uten interesse å vite at vi har omtrent den laveste målte ulikheten i verden, og at ulikheten, både i absolutt og relativ forstand, vil bli enda mye lavere, dersom vi tar med offentlige tjenester.

For det tredje: Det er en tydelig trend blant fagfolk og eksperter, og i stigende grad blant politikere, at man vil vri velferdsordningene fra kontantytelser og overføringer til tjenester. Dette har vært foreslått av både Brochmann I-utvalget, Brochmann II-utvalget og det såkalte Barnefamilieutvalget. Disse forslagene har mange partier fulgt opp med omfattende interne diskusjoner og delvis også i de programmene som er vedtatt for neste stortingsperiode. Motivene varierer noe, fra for eksempel å ville hindre trygdeeksport til å ville hjelpe fattige barnefamilier eller barn av innvandrere med integrering, men det bærer langsomt i den samme retningen. Det er for eksempel stadig mindre oppslutning om kontantstøtten. Og både det rødgrønne byrådet i Oslo og Høyre/Frp-regjeringen har innført gratis barnehage og SFO for enkelte grupper. Denne utviklingen gjør det enda mye mer relevant å få et bedre mål på den faktiske ulikheten og fattigdommen i Norge. 

Det er, som sagt, mange måter å måle ulikhet og fattigdom på. 

Når FN måler fattigdom i fattige land, bruker de gjerne et absolutt fattigdomsbegrep. Det er ikke lett, og for den som vil fordype seg i det, finnes det rike muligheter i denne rapporten som Nikolai Hegertun og Øyvind Eggen har skrevet.

I rike land, hvor de færreste er fattige i absolutt forstand, bruker vi gjerne et relativt fattigdomsbegrep, som blant annet er beskrevet i dette notatet om tiltak mot ulikhet. Men EU og OECD måler den relative fattigdommen på litt ulik måte, og antallet fattige blir høyest, hvis man bruker OECD-metoden.

Men det finnes også andre tenkelige metoder for å si noe om graden av fattigdom i et land. Professor og filosof i Civita, Lars Fr. Svendsen, tok for noen år siden til orde for en ny fattigdomsdefinisjon, der man tar utgangspunkt i hva folk behøver i et gitt land: "Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i en "forbrukspakke" av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et gitt samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil være å betrakte som fattige."

En slik "forbrukspakke" kunne også inneholde (offentlige) tjenester som det er rimelig at mennesker har i et samfunn som vårt.

Når valgkampen er over blir det kanskje rom for flere nyanser og for å drøfte nærmere hvordan vi kan forstå og måle ulikheten og fattigdommen mer presist, slik at virkemidlene vi setter inn, blir så gode som overhodet mulig. 

 

Innvandring og integrering: Elefanten i rommet?

  • 14.07.2017 kl.16:25 i Blogg

Hva blir hovedsakene i valgkampen 2017?

I henhold til "læreboken" vil det eller de partiene lykkes best, som greier å sette dagsorden med en sak som er av stor betydning for velgerne, og som vedkommende parti(er) har høy troverdighet på eller såkalt sakseierskap til, og der standpunktene til vedkommende parti(er) skiller seg tydelig fra motstanderens standpunkter. 

Mange saker lever opp til ett eller to av disse kriteriene, men det er ofte vanskelig å finne saker - eller vinkler på saker - som gir full klaff på alle tre kriterier. Og når jeg skriver "vinkler på saker" er det nettopp fordi troverdigheten og sakseierskapet sjelden er knyttet til hele saksfelt, men til deler av et felt. Både Arbeiderpartiet og Høyre vil for eksempel gjerne ha økonomi, utdanning og helse på dagsorden, men det er måten de snakker om dette på, og hvilke del-temaer de tar opp, som viser hvor de tror de har størst troverdighet: Skal vi satse på bedre generelle rammebetingelser for næringslivet eller en mer selektiv næringspolitikk? Skal vi satse på flere eller bedre lærere? Og skal vi ha fritt behandlingsvalg eller ikke? 

Alle partier "eier" som regel fliker av de store temaene, slik at de kan greie å profilere seg, selv om deres foretrukne saker ikke står mest sentralt, og selv om det ikke er de selv som setter dagsorden. Venstre, for eksempel, har et slags sakseierskap til vilkårene for småbedriftene, så dersom økonomi og næringspolitikk er tema, har også Venstre sin nisje. 

Det er også viktig å være klar over at det kan være forskjell på saker som har stor betydning, og saker som har stor betydning for velgerne. Klimasaken, for eksempel, har uten tvil stor betydning, men har ikke alltid hatt stor betydning for velgerne. De rangerer ofte skole, arbeid og helse først. I en meningsmåling gjort for NRK ifjor, var det skole, økonomi/sysselsetting, helse og innvandring som var viktigst for velgerne. Miljø kom først på femte plass. Denne målingen viser også at Senterpartiet har høy troverdighet i distriktspolitikken, slik partiet alltid har hatt, men at saken har relativt liten betydning for velgerne. I år, derimot, kan det hende at denne saken ville blitt rangert som viktigere.

Politiske partier er ikke så begeistret for å diskutere temaer som de vet at motstanderen har sakseierskap til og derfor tjener på. Og de har som regel lite å tjene på å prøve å kopiere standpunktene til det partiet som har et solid sakseierskap, siden det bare legitimerer motstanderen. Derfor har mange sett med en viss undring på partier, og særlig Arbeiderpartiet, som det siste året har forsøkt å ligne eller overgå Senterpartiet i retorikk og politikk knyttet til den politiske by/land- eller sentrum/periferi-aksen. Einar Lie skrev godt om det her. 

På et annet område tror jeg partiene, og særlig Arbeiderpartiet, i denne valgkampen vil forsøke å unngå debatt, og det gjelder innvandrings- og tildels integreringspolitikken. 

Som Lars Nehru Sand skriver, har Fremskrittspartiet et unikt sakseierskap til særlig skatt (i betydningen skattelettelser), samferdsel og innvandring (i betydningen streng innvandringspolitikk). Sand mener at dette gir Frp svært gode muligheter i valgkampen, fordi partiet kan jakte på sine egne velgere, dvs de som mener at disse sakene er viktigst, mens andre partier "må" snakke om skole, økonomi og helse.

Dette kan det være noe i. Men også Fremskrittspartiet trenger noen å diskutere med for å synliggjøre forskjellene i politikken. Det vil de neppe få i samferdselspolitikken, fordi forskjellene her - sett med velgernes øyne - antagelig mest består i hvem som vil bevilge mest, altså en konkurranse om å gjøre mer av det samme. Det er helt sikkert en god debatt for Frp, siden de aller fleste har fått med seg at det er bevilget mer enn noen sinne på dette feltet og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen nyter stor anseelse, men det skaper ikke konfrontasjon og konflikt på samme måte som det gjør når man har standpunkter som peker i ulik retning. I skattepolitikken vil det i større grad være slik - skattlettelser mot skatteskjerpelser - men her får Frp også konkurranse av Høyre, som riktig nok vil ha skattelettelser, men som vil ha mye mer moderate lettelser enn Frp går til valg på.

En nærmest perfekt sak for Fremskrittspartiet er (den strenge) innvandrings- og integreringspolitikken. Det er en sak som rent faktisk har stor betydning,  det er en sak som har stor betydning for velgerne, og det er en sak der Fremskrittspartiet har høy troverdighet og et tydelig sakseierskap. I tillegg er det en sak som skiller Frp  tydelig fra motstanderne. Skillet er kanskje større retorisk enn politisk, men slike skiller er ofte mer et spørsmål om persepsjon enn om realiteter.

For Fremskrittspartiet er det derfor av stor betydning å få dette temaet på dagsorden i valgkampen. Men vil det skje?

Jeg vet ikke, men mitt tips er i hvert fall at det ikke blir lett for Frp å få det til å bli et sentralt tema. Jeg tror nemlig ingen andre partier har interesse av å diskutere temaet, og jeg tror at særlig Arbeiderpartiet - som er Frps utpekte hovedmotstander - har stor interesse av ikke å diskutere det. For Arbeiderpartiet, som for sosialdemokratiene i de fleste andre land, er innvandring et meget vanskelig tema, som de gjør alt de kan for å unngå. Ja, de gjør så mye for å unngå temaet at det ikke engang er med som en faktor når de for eksempel skal forklare de store velgerbevegelsene i Europa og ofte unngår temaet helt når de snakker om økonomisk ulikhet.

Det er ikke vanskelig å forstå at innvandring og integrering er et vanskelig tema for sosialdemokratiet. Men det blir jo ikke borte av at man stikker hodet i sanden. Derfor skal det bli interessant å se den langsiktige virkningen av at de danske sosialdemokratene nå, på en langt tydeligere måte enn sosialdemokrater i andre land, har tatt standpunkt og deltar mer aktivt i innvandrings- og integreringsdebatten. 

Men tilbake til Norge: Er det et problem at innvandring muligens ikke blir et stort tema i valgkampen 2017 - rent bortsett fra at det er et problem for Frp?

Ja, jeg mener det. 

For det første: Dette er et saksfelt som faktisk har stor betydning, både for Norge, Europa og verden. Migrasjonen i verden forsvinner ikke, og den reiser en lang rekke spørsmål og problemer som bør diskuteres. Ett av dem er det någjeldende flyktning- og asylregimet, som nærmest er dysfunksjonelt - og hvordan Europa sammen skal møte migrasjonen av fattige og forfulgte. Et annet tema er hva vi kan gjøre for å redusere den ekstreme fattigdommen i verden.

For det annet: Det er et saksfelt som har stor betydning for mange velgere, enten man er enig eller uenig med Frp. Mange velgere er opptatt av innvandringens betydning for økonomi, velferd, kultur og identitet, noe som også var tema for de to Brochmann-utvalgene.

Og for det tredje: Det er et saksfelt, der viktige partier har punkter på programmet som nesten er ukjent for velgerne. Både Senterpartiet og SV kan få stor innflytelse på en eventuell Støre-regjering, og de vil legge til dels sterke begrensninger på arbeidsinnvandringen i Europa. Og hva betyr det for Norge?

I tillegg kommer svært viktige spørsmål knyttet til integrering av de innvandrerne som kommer til Norge, som berører en lang rekke spørsmål knyttet ulikhet, bosettings- og boligpolitikk, skolepolitikk, forholdet mellom introduksjonskurs, trygd og arbeid osv.

Innvandring er ikke en hovedsak for noen av de andre partiene. Men det skyldes ikke at det ikke er en viktig sak. Ser man på f.eks. Senterpartiets program, ser det ut til å være en svært viktig sak. Men de andre partiene, og noen mer enn andre, ser seg ikke tjent med å gjøre det til en sak, fordi de tror at det bare er Frp som vinner på å ha den på dagsorden. 

Valgkamper preges ikke bare av de sakene partiene vil diskutere. Rene avsporinger eller viktige begivenheter kan også sette sitt preg på valgkampen. Mange har f.eks., lett kynisk, pekt på at Fremskrittspartiet ville tjene på en ny flyktningkrise.

Men selv om det ikke inntreffer en krise, bør temaet diskuteres. Dette er nemlig en sak som garantert vil bli mye diskutert  i sosiale medier. Og det er synd, dersom valgkampen blir så fragmentert at enkelte viktige debatter nesten bare foregår i sosiale medier, mens de i liten grad er reflektert i tradisjonelle medier. Derfor bør ikke de andre partiene slippe unna en slik debatt, bare fordi den er ubehagelig.

Mitt tips er at jo vanskeligere det blir for Frp å få til en debatt om innvandring, jo mer ytterliggående utspill vil enkelte i partiet kunne komme med.

Men Frp bør ikke bli belønnet med en debatt, bare fordi det sier noe som andre partier til slutt syns de ta avstand fra.

Vi bør ha en debatt, fordi temaet er viktig.

 

 

 

Vil ulikheten falle etter valget? Hvem har i så fall æren for det?

  • 26.06.2017 kl.11:23 i Blogg

På Politisk kvarter i dag var det nok en diskusjon om ulikhet - denne gangen mellom Arbeiderpartiets Trond Giske og Høyres Trond Helleland.

Trond Giske har moderert seg litt i forhold til tidligere debatter, for nå påstår han ikke at økt ulikhet bare skyldes regjeringens politikk. Nå sier han at den økte ulikheten også skyldes regjeringens politikk. Trond Helleland, på sin side, viste til at økningen i ulikheten de senere år i all hovedsak skyldes innvandring. Med litt godvilje kan vi altså, på akkurat dette punktet, si at begge har rett, siden regjeringen ikke har gått inn for å stenge grensene: At det er innvandring til Norge har også med regjeringens politikk å gjøre, og innvandringen har ført til økt ulikhet. Men dette er jo ikke et punkt som i nevneverdig grad skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk.

I løpet av debatten fikk Giske spørsmål om hvorvidt han kunne love at ulikheten vil gå ned, dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Dette svarte Giske ja til og viste blant annet til at ulikheten gikk ned sist Arbeiderpartiet hadde makten - fra 2005 til 2013.

Giske kan meget vel få rett, siden ulikheten kan vise seg å gå ned allerede i 2016 og 2017. Men vil det i så fall skyldes at Arbeiderpartiet har tatt over regjeringsmakten? Og var det Arbeiderpartiets fortjeneste at ulikheten gikk ned mellom 2005 og 2013?

Arbeiderpartiet skal ha en del av æren for at ulikheten gikk ned etter 2005 og for at den nokså sannsynlig går ned igjen nå. Men det er en ære Arbeiderpartiet må dele med alle de politiske partiene som har vært med på å vedta skattereformer i Norge. Så for å repetere det en gang til:

I 2005, under Bondevik II-regjeringen, vedtok Stortinget en skattereform. Den innebar blant annet at det ble innført utbytteskatt. Dette førte til at mange tok ut store utbytter før utbytteskatten ble innført, hvilket er en ventet konsekvens. Og dette igjen leder til at ulikheten tilsynelatende øker - før den igjen faller. Fra 2004 til 2005 spratt således Gini-koeffisienten opp i 0,327 - et nivå den aldri har vært på i moderne tider og heller ikke siden - hvoretter den falt igjen året etter. Trond Giske later nå som om den falt, fordi Arbeiderpartiet da hadde overtatt regjeringsmakten, men det er tull. Fallet i ulikhet skyldtes skattereformen, ikke Arbeiderpartiet.

I årene etterpå, fra 2005 til 2013, gikk Gini-koeffisienten opp og ned, og den var på 0,250 i 2013.

I 2015 har Gini-koeffisienten igjen gjort et hopp, om enn betydelig mindre enn i 2005 - til 0,271. Og også denne gangen er det sannsynlig at en skattereform har hatt betydning, nemlig den Stortinget vedtok i 2016. Aktørene har antagelig også denne gangen tilpasset seg en varslet skattereform. Og i så fall kan ulikheten falle igjen i årene deretter. Og det er vel dette Giske nå tar sjansen på: Han og Arbeiderpartiet vet at vi antagelig har fått en midlertidig tilsynelatende økning i ulikheten, og derfor er det relativt risikofritt å love lavere ulikhet. 

Fredag publiseres det tall for utbyttene som er tatt ut i 2016. Dersom utbyttene nå går ned igjen, vil det indikere at skattereformen var en bidragsyter til hoppet i ulikheten i 2015.

At skattereformer har slike virkninger vet vi for øvrig også fra den reformen som ble gjennomført i 1992. Om den skrev SSB følgende i 2003: "Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992."

Forskning på ulikhet, og hva som er årsak og virkning, er ikke uten videre lett. Det har blant annet debatten rundt Piketty vist. Når det ikke alltid kommer klare svar fra forskerne, kan det skyldes at de ikke vet, eller at det er for tidlig å si noe sikkert. Det vil derfor alltid være en viss usikkerhet knyttet til de tallene som brukes, og det vil alltid pågå debatter om de resultatene man foreløpig har kommet frem til, virkelig er riktige. 

Uansett kan nok både røde og blå politikere få rett, hvis de drister seg til å tro eller love at ulikheten igjen vil gå ned når de første effektene av den siste skattereformen har lagt seg. Men det skyldes i så fall helt andre ting enn et eventuelt regjeringsskifte.

 

Næringslivet i mediene

  • 16.06.2017 kl.17:06 i Blogg

I går reiste redaktør Irene Halvorsen i Nationen et interessant spørsmål på vårt frokostmøte: Hvorfor er det så få næringslivsfolk og næringslivsledere som deltar i den offentlige debatten?

Bakgrunnen var diskusjonen på møtet, som dreide seg om næringslivets omdømme, som til dels er dårlig; om den manglende forståelsen for næringslivets rolle og betydning for velferden vår, og om medienes mangelfulle dekning av næringsliv og økonomi. 

Irene Halvorsen innledet sitt spørsmål med å si at hun syns møtet både var veldig interessant og viktig, og hun mente, slik jeg forsto henne, at det trengs en bedre dialog mellom mediene og næringslivet. Og som også flere andre på møtet pekte på: Næringslivet og spørsmål som har med verdiskaping å gjøre, bør bli mer synlig i den store offentlige samtalen og i den politiske debatten.

Det kan være mange grunner til at det vanlige næringslivet er så lite synlig i mediene og i den offentlige debatten. Kanskje er vi preget av for mye "oljedop", og kanskje har mediene i for stor grad måttet bygge ned næringslivs- og økonomiredaksjonene, fordi det er blitt trangere tider. Men kanskje skyldes det også, som Halvorsen pekte på, at det er vanskelig å få næringslivsfolk i tale, og at for mange av dem dekker seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.

Både Kristin Skogen Lund og Einar Lie mente at Halvorsen hadde et poeng. Næringslivsfolk er lite synlige i samfunnsdebatten. Men hvorfor er det slik?

NHO fortalte, slik de også har gjort før, at mange næringslivsfolk vegrer seg mot å "stå frem", fordi det følger så mye ubehag med . Og de må i hvert fall unngå å snakke om visse temaer, som for eksempel skatt, særlig formuesskatten, for da hagler det med hets, noe også Trine Eilertsen skriver om i Aftenposten i dag. Hele norsk næringsliv, dvs. alle næringsorganisasjonene, har i flere tiår ment at formuesskatten på arbeidende kapital er en skadelig skatt, men de har aldri fått gjennomslag for synet sitt. Mange journalister sier at næringslivet har seg selv å takke, siden det er så vanskelig å få næringslivsledere eller -eiere til å stå frem og debattere saken.

Men i går var det altså en som faktisk "sto frem", nemlig Bjørn Dæhlie, som deltok på frokostmøtet for å fortelle litt om forskjellen mellom å være næringslivsmann og idrettsmann. Skatt var ikke tema, men formuesskatten ble såvidt nevnt. Og hva førte det til?

VG, som ikke var på møtet, kunne med krigstyper fortelle oss at Bjørn Dæhlie "RASER" mot formuesskatten, men det gjorde han ikke. Og på sosiale medier har det nærmest eksplodert med hatske sarkasmer. Og ironien er dermed komplett: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere. Eller for å hitsette journalist Vidar Kvalshaugs megetsigende tweet: "Formuen er 400 mill. Veien fra ikon til sutrer er forbløffende kort. Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd?"

Bjørn Dæhlie sutret ikke og syns ikke synd på seg selv. Han sa, tvert om, at han syns det norske skattesystemet fungerer bra - med ett unntak. Dermed er han på linje med praktisk talt hele norsk næringsliv. Men selv om så å si hele næringslivet mener det samme, er det altså et standpunkt som det nærmest er illegitimt å ha. 

Når hele grupper velger å holde seg borte fra mediene og samfunnsdebatten av frykt for å bli hetset og hengt ut, er det et ytringsfrihets- og demokratiproblem. Slik betrakter vi det når andre grupper bedriver selvsensur, og slik bør vi selvsagt også betrakte det, hvis det gjelder næringslivsledere og -eiere.

Bjørn Dæhlie har nå selv svart på den mediestormen uttalelsene hans skapte. Tiden vil vise om han vil delta i flere offentlige debatter, eller om han nå velger det bort.

Norsk næringsliv i NRKs blindsone

  • 12.06.2017 kl.10:51 i Blogg

Torsdag 15.juni arrangerer Civita et frokostmøte om næringslivets rolle, betydning og omdømme i samfunnet.

Bakgrunnen for at vi arrangerer møtet er flere undersøkelser som viser at næringslivet har dårlig omdømme, og at mange mennesker har problemer med å forklare hvilken rolle og betydning næringslivet har for vår private og offentlig finansierte velferd. Mange forbinder lite annet med næringslivet enn «olje» eller «fisk». Det er sjelden risikabelt for en politiker eller journalist å snakke eller skrive nedsettende om næringslivet.

Dette er selvsagt et problem for næringslivet, men det er også et problem for Norge. I årene som kommer, vil Norge i stigende grad bli avhengig av et mer variert, konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv. Det er nemlig næringslivet, altså alle de som investerer og arbeider i de ofte utskjelte kommersielle bedriftene, som finansierer de offentlige tjenestene og overføringene som vi alle nyter godt av.

Hvorfor er det så få som anerkjenner den betydningen næringslivet har, og hvorfor er omdømmet såpass dårlig?

Det kan selvsagt være flere grunner til det.

En mulig grunn kan være oljen, som nærmest har gjort oss fartsblinde. Vi har på 2000-tallet hatt så store ekstra «gratisinntekter» fra oljen at vi nesten har glemt at det er noe som heter skattebetalere. Men etter hvert som inntektene fra oljen får mindre betydning, vil skattebetalerne tre klarere frem: Noen må betale for alt vi ønsker oss over offentlige budsjetter.

En annen grunn kan være måten mediene dekker, eller snarere ikke dekker, næringslivet på. Og her er NRK spesielt interessant.

NRK, som for øvrig selv har et svært godt omdømme, er vår felles allmennkringkaster. Den mottar årlig om lag fem milliarder kroner (fra skattebetalerne) for å fylle oppgaven med å dekke og belyse hele det norske samfunnet. NRK skal blant annet «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Men hvordan dekker NRK næringslivet?

Etter min mening er dekningen svært mangelfull. I forhold til andre deler av samfunnet er dekningen av næringslivet praktisk talt ikke-eksisterende. Det nærmest flommer over med programmer om kultur, underholdning, sport og politikk, og NRK har mange fremragende medarbeidere som er spesialister på disse områdene. Men også religion og livssyn, utenriks, vitenskap, sosiale spørsmål, helse og livsstil er temaer som blir bredt dekket.

NRKs siste årsrapport understreker inntrykket. Der forekommer ordet «kultur» 75 ganger, «underholdning» 40 ganger, «sport» 61 ganger og «idrett» 23 ganger. «Politikk» og «politisk» forekommer 13 ganger, «utenriks» 18 ganger og «religion» og «livssyn» 30 ganger.

Ordet «næring» eller «næringsliv» forekommer null ganger. Ordet «bedrift» står der tre ganger, men da kun i betydningen «mediebedrift».

Næringslivet er altså en blindflekk i NRKs omfattende og svært mangslungne virksomhet. Det finnes, meg bekjent, ingen næringslivsjournalister i NRK - og knapt noen som dekker økonomi - og det er, såvidt jeg kan forstå, ingen programflater som er dedikert til næringslivet.

Dette betyr ikke at næringslivet aldri blir dekket av NRK. Næringslivsnyheter er selvsagt en del av det generelle nyhetsbildet, men som  nyheter flest dreier det seg da ofte om avvikene og om det negative, som f.eks. korrupsjon - eller om spørsmål som tross alt er perifere i forhold til næringslivets kjernevirksomhet, som f.eks. kvotering. Det er selvsagt at NRK skal dekke skandaler som måtte forekomme i næringslivet, akkurat som NRK dekker skandaler som forekommer i politikken, kulturlivet og sporten. Men det spesielle er at næringslivet nesten bare dekkes på denne måten, og at det ikke er noen dekning av det som hele tiden skjer i næringslivet, slik NRK dekker kulturlivet, det politiske liv og idretten.

Det er nemlig veldig mye spennende som skjer i norsk næringsliv, og som understreker hvor viktige private bedrifter er for innovasjon, velstand og fremgang. Da NHO hadde årskonferanse sist - i januar 2017 - ble det veldig tydelig. Da gjorde organisasjonen en vri og presenterte flere bedrifter på scenen - fremfor bare å diskutere politikk. Og det interessante var at politikere og andre ikke-næringslivsfolk som var til stede, lærte enormt mye om noe de visste lite om fra før.

Det kan umulig være i pakt med NRKs samfunnsoppdrag at næringslivet og privat sektor er så dårlig dekket. Og dette bør være et særlig tankekors når NRK, naturlig nok, nå gir omfattende dekning til den anti-næringslivsvinden som blåser i deler av norsk politikk. Profittforbud og rekommunalisering av tjenester som tidligere har vært utført av private er selvsagt helt legitime politiske standpunkter. Men ubalansen i NRKs dekning av næringslivet blir enda mer påtrengende når dette er blitt mer sentrale politiske diskusjoner.

NRK selv kaller seg også en "bedrift", men er ikke som andre bedrifter. NRK lever godt beskyttet fra de harde realiteter vanlige private bedrifter må forholde seg til. Inntektene kommer nesten uten at NRK behøver å løfte en finger og uten at den må finne opp en eneste ny forretningsmodell. Og det er kanskje her hunden ligger begravet: Jeg merker ofte hvor vanskelig det er for folk, som ikke må tjene penger hver dag, å forstå hva det vil si å drive og arbeide i en bedrift. Det krever kontinuerlig innovasjon og produktivitetsforbedring, og ingen kan klage på konkurranse. Man kan nok tåle et underskudd i en kort periode, men i det lange løp må man tjene penger. Og det burde også samfunnet og politikerne anerkjenne og verdsette mer - fremfor å omtale vellykkede bedrifter som om de er resultat av en grådighetskultur.

NRK bør ta oppdraget sitt mer alvorlig og gjøre noe med den mangelfulle dekningen av norsk næringsliv. 

Om ikke annet bør NRK gjøre det av hensyn til seg selv - for ingen regjering i verden kan fortsette å sørge for at NRK får fem milliarder kroner i året, dersom vi ikke har bedrifter som er lønnsomme og forsyner staten med store skatteinntekter hvert år fra bedriftene selv, fra de som har investert i dem og fra de som arbeider i dem.

Venstresidens ulikhetsdebatt

  • 11.06.2017 kl.10:53 i Blogg

De siste ukene har Arbeiderpartiet og Agenda sagt og skrevet mye, og mye rart, om økonomisk ulikhet. 

De ønsker tydeligvis veldig å ha temaet på dagsorden i valgkampen, men snubler både i fakta og argumentasjon. Sist var det Marte Gerhardsen, som i et innlegg i VG nærmest harselerte med statsministeren fordi hun vil satse på utdanning for å forebygge ulikhet. Gerhardsen fikk svar fra meg her på bloggen min, og fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i VG.

Senere kom Marte Gerhardsen med et nytt svar i VG. Dessverre er også dette svaret problematisk. Det er et syltynt forsvar for det forrige innlegget hun skrev, og det inneholder nye krumspring, antagelig for å forsøke å gjøre dette til en bedre valgkampsak enn det er.

"Mitt poeng er at det ikke er i skolen vi finner grunnen til at ulikhetene nå øker raskt i Norge", skriver Gerhardsen, men det er ikke nødvendigvis riktig.

Gratis skole er blant de tjenestene som ikke kommer med når vi måler ulikhet, og som gjør at ulikhetene i Norge, som har mange gratis og billige offentlige tjenester sammenlignet med mange andre land, er enda lavere enn de vi greier å måle. 

Men selv om gratis skole ikke kommer med når vi måler ulikhet, vil kvaliteten på skolen indirekte komme med. Det vi lærer på skolen påvirker nemlig inntektsfordelingen, fordi det påvirker om vi får arbeid, hva slags arbeid vi får og hvor mye vi tjener. Og inntektsgivende arbeid er alltid viktigst for (den målte) ulikheten. 

Så hvem vet? Den økonomiske ulikheten vi har i Norge pr i dag, er lav sammenlignet med praktisk talt alle andre land. Men den kan absolutt være påvirket av kvaliteten på utdanningen på 1970-, 80- og 90-tallet. Utdanning virker nemlig ikke slik Gerhardsen synes å tro, som "noen forholdsvis enkle grep" som det bare er å gjennomføre. Utdanning er et meget krevende og komplekst felt, og virkningene av mye av det man gjør (eller ikke gjør), kommer først mange år senere.

Men det mest pussige med Gerhardsens innlegg er hva hun foregir å vite og hva hun ikke vet. Hun vet at "raskt økende forskjeller" i Norge ikke skyldes kvaliteten på skolen. Men selv om hun vet dette, vet hun tydeligvis ikke hva de skyldes.  

Det er rart, siden forskerne i SSB har vært vært ganske klare på dette, og svaret er tilgjengelig for alle: Økningen i ulikhet de senere år skyldes i all hovedsak innvandring. Og et ekstra hopp i ulikheten siste år skyldes, etter alle solemerker, skattereformen som Stortinget nylig har vedtatt, hvilket betyr at det ikke er en varig eller reell endring i ulikheten. Men ingenting av dette nevner Gerhardsen.

I stedet tar hun frem en OECD-rapport om arbeidsmarkedsreguleringer, som har tvilsom relevans for Norge. Dessuten nevner hun at økt adgang til midlertidige ansettelser og skattelettelser fører til økt ulikhet, men heller ikke det stemmer, hvis det er de norske reglene og skattelettelsene hun sikter til. Den økte adgangen til midlertidig arbeid har knapt hatt noen virkning så langt. Samlet sett kan det til og med hende at det blir mindre midlertidig arbeid som følge av den nåværende regjeringens politikk, siden adgangen til midlertidig arbeid i offentlig sektor, som er "verstingen", strammes inn. Og (den statiske) virkningen på Gini-koeffisienten av de skattelettelsene som er gitt, er, ifølge Finansdepartementet, knapt mulig å beregne, men er høyst sannsynlig +/- 0.

Agenda og Gerhardsen lanserte sin form for ulikhetsdebatt i 2014 med å påstå at Norge var på et vei mot et Downton Abbey-samfunn. Det var en absurd påstand, som er grundig tilbakevist både av min kollega Marius Doksheim og av Norges "Piketty-forsker" Rolf Aaberge. Siden har hun og Agenda vært ivrige i debattene om ulikhet - alt med et mest mulig negativt perspektiv. Men presisjonsnivået er ofte lavt, og budskapet er lite løsningsorientert.

Når vi nå nærmer oss et valg, og hvis Agenda og Arbeiderpartiet ønsker at dette skal være en hovedsak, er det på tide å snakke om løsninger. Min kollega Marius Doksheim har nylig presentert et omfattende notat om tiltak mot ulikhet. Der fremgår det med all mulig tydelighet at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ulikhet, er å sikre alle en god og likeverdig utdanning og muligheter for livslang læring - og å sørge for at det er mulig å etablere og drive lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Men siden utdanning og arbeid ikke eliminerer all uheldig ulikhet, er det også viktig med en omfordelende velferdsstat, både i form av overføringer og gratis eller billige tjenester, og et skattesystem som også, men ikke bare, tar fordelingspolitiske hensyn. 

Det er i denne rekkefølgen vi må tenke og prioritere, dersom vi vil bevare et samfunn med små forskjeller. Men Arbeiderpartiet og Agenda starter "bakfra" og vil  nesten bare snakke om skatt, som er det minst viktige. Det kunne riktig nok vært et større og viktigere tema, dersom forskjellene mellom partienes skattepolitikk virkelig var stor, men det er den ikke. I praksis er det svært lite som skiller f.eks. Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Måten Agenda snakker om utdanning på, kan imidlertid tyde på at forskjellene er større i synet på skolens betydning for ulikheten - og kanhende er det også større forskjeller å spore i synet på næringslivets rolle i arbeidet for å skape et best mulig samfunn for alle.

 

Oppsiktsvekkende av Marte Gerhardsen om utdanning og ulikhet

  • 29.05.2017 kl.19:25 i Blogg

I VG i dag skriver Marte Gerhardsen i tankesmien Agenda om økonomisk ulikhet.

Her går hun til angrep på statsminister Erna Solberg, fordi Solberg "forsøker å få debatten til å handle om fraværsgrenser og etterutdanning av lærere" og "tidlig innsats" i barnehagen og skolen. Dette blir, ifølge Gerhardsen, "litt for enkelt". Gerhardsen har "fulgt den internasjonale debatten om ulikhet nøye gjennom mange år, og det er ingen andre enn Høyre i Norge som har nevnt at økende ulikhet kan skyldes at lærerne i OECD-området ikke har fått tilstrekkelig etterutdanning." Ifølge Gerhardsen er det tre (andre) hovedgrunner til at vi i Norge har mindre ulikhet enn de fleste andre land, nemlig lave lønnsforskjeller, en omfattende velferdsstat og et omfordelende skattesystem.

Dette er oppsiktsvekkende tale fra en som har vært opptatt av ulikhet så lenge og fulgt debatten så nøye.

Det er en selvfølge at lønnsforskjeller, velferdsstaten og skattesystemet avgjør nivået på ulikhet i inntekt, da det er disse tre elementene som fastsetter inntektsfordelingen. Men det er likevel helt feil å underslå betydningen av utdanning og arbeid på ulikheten. God utdanning i hele befolkningen er en av hovedgrunnene til at vi kan opprettholde lave lønnsforskjeller. Vår omfordelende velferdsstat er helt avhengig av en høy arbeidsdeltakelse, som igjen avhenger av et godt utdanningssystem. Satt på spissen kan man si at utdanning og arbeid forebygger ulikhet, mens velferdsstaten og skattesystemet omfordeler ressurser for å gjøre ulikheten enda lavere enn den ellers ville vært. 

Et kvalitativt godt utdanningssystem er selvsagt veldig mye bedre enn et dårlig utdanningssystem. Og formålet med å satse på bl.a. etterutdanning av lærere, fraværsgrenser og tidlig innsats er at det skal gi oss en bedre utdanning. Jeg tror det er enighet om at faglig sterke lærere og tidlig innsats er viktig. Men også fraværsgrensen i videregående opplæring kan vise seg å bli et viktig tiltak mot ulikhet: Hvis fraværet synker, kan det også være at frafallet synker. Og det er viktig. Som min kollega Marius Doksheim viser i dette notatet om tiltak mot ulikhet, har utdanningsnivå stor betydning for fremtidig arbeidsdeltakelse og inntekt. De med lav utdanning utgjør en stor andel av de med de laveste inntektene. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er omtrent tre ganger høyere blant de med utdanning kun på grunnskolenivå enn den er blant de med fullført høyere utdanning. Utdanning er også avgjørende for økonomisk vekst, omstillingsevne og mulighetslikhet. Og det påvirker levestandard, helse, kriminalitet, tillit og demokratisk deltakelse. God utdanning er altså godt for nesten alt.

Det er også oppsiktsvekkende at Gerhardsen mer enn antyder (eller harselerer med) at Solberg er alene om å peke på utdanning som et av de aller viktigste tiltakene for å bekjempe ulikhet. Svært mange mener nemlig det samme. 

Gerhardsen viser selv til OECD-rapporten "Divided we stand" fra 2011, og der kan vi lese blant annet dette: 

"Investing in human capital is key. This must include the early childhood period and be sustained through compulsory education. Once the transition from school to work has been accomplished successfully, there must be sufficient incentives for workers and employers to invest in skills throughout the working life." Og videre: "the results from the study highlight the central role of education. The rise in the supply of skilled workers considerably offset the increase in wage dispersion associated with technological progress, regulatory reforms and institutional changes. The upskilling of the labour force also had a significant impact on employment growth. The growth in average educational attainment thus appears to have been the single most important factor contributing not only to reduced wage dispersion among workers but also to higher employment rates."

I en nyere OECD-rapport, "In it together" , fra 2015 kan vi lese dette:

"Skills and education: A focus on the early years, as well as on the needs of families with school children, is crucial in addressing socio-economic differences in education. More must be done to provide youth with the skills they need to get a good start in the labour market. With a rapidly evolving economy, further efforts, with the close involvement of business and unions, should be made in promoting a continuous up-grading of skills during the working life." Og videre:"the inability of individuals from poor socio-economic background to access higher education and developing their human capital is at the heart of the transmission mechanism through which income inequality lowers economic growth. The reverse is true as well: the trend towards higher educational attainment and better skills has been one of the most important elements to foster economic growth in the long run and, at the same time, to partially counteract the trend toward higher earnings inequality."

Og OECD sier flere ting, bl.a. dette:

"So what exactly can be done? An important first step is providing access to high quality early childhood education (ECEC) for all children. There is now a wealth of evidence, including longitudinal studies, that investing in ECEC yields high returns in boosting cognitive and non-cognitive skills, as well as later success in the labour market, especially for disadvantaged children. (...) Once in school, the quality of instruction and available resources matter. Improving the performance of disadvantaged schools is crucial: On average, advantaged schools in the OECD have lower student teacher ratios, meaning more individualised attention to each student. They also tend to have more qualified and more experienced teachers. This means that novice teachers are more likely to be placed in lower achieving and more challenging schools."

Også i Norge kan dette være et problem: Vi har omtrent verdens høyeste lærertetthet, men mange lærere er ufaglærte eller mangler fordypning og kvalifikasjoner i faget de underviser i. Det er blant annet derfor etter- og videreutdanning er viktig.

OECD sier også dette om lærerkvalitet: 

"Despite the large effect of teachers on student performance, disadvantaged schools are not always staffed with the highest quality teachers. Policies must raise teacher quality for disadvantaged schools and students by: providing targeted teacher education to ensure that teachers receive the skills and knowledge they need for working in schools with disadvantaged students; providing mentoring programmes for novice teachers; developing supportive working conditions to improve teacher effectiveness and increase teacher retention; and develop adequate financial and career incentives to attract and retain high quality teachers in disadvantaged schools." 

I en helt fersk OECD-rapport om lærernes rolle kan vi bl.a. lese dette: 

"The education systems that have succeeded in improving student outcomes in our rapidly evolving landscape point the way forward: teachers must be the top priority. Teachers need new solutions to today's unprecedented demands and challenges. They have to be able to prepare students to face technologically-driven change, to work in different jobs and  fields or create their own work environment, to distinguish the quality of sources of information, to become critical thinkers, to adapt to change, to relate to people with different cultural background and beliefs, to persevere when confronted with adversity and to learn throughout their lives.

The adaptability of education systems and their ability to evolve ultimately depends on enabling teachers to transform what and how students learn. Teachers have a positive impact on their students' outcomes when they engage in direct instruction and are able to adapt it to the different needs of their diverse classrooms. A positive disciplinary climate is also essential for teachers to be able to improve student performance and have a sense of well-being and self-efficacy. To strengthen support for teachers, pre-service training offered by education institutions needs to meet high standards, selection procedures need to be sufficiently demanding, and in-service teacher training needs to move from courses and workshops with little impact to new forms of professional development that integrate mentoring by highly skilled teachers, new forms of professional collaboration between teachers and lifelong learning."

Eller for å sitere Verdensbanken og IMF:

IMF: "Higher inequality lowers growth by
 depriving the ability of lower-income households to stay healthy and accumulate
 physical and human capital. (...) Education policies are key. In a world in which technological change is increasing productivity and simultaneously mechanizing jobs, raising skill levels is critical for reducing the dispersion of earnings. Improving education quality, eliminating financial barriers to higher education, and providing support for apprenticeship programs are all key to boosting skill levels in both tradable and nontradable sectors. These policies can also help improve the income prospects of future generations as educated individuals are better able to cope with technological and other changes that directly influence productivity levels. In advanced economies, with an already high share of secondary or tertiary graduates among the working-age population, policies that improve the quality of upper secondary or tertiary education would be important."

Og Verdensbanken: "In middle- and high-income countries, where the quantity of education has been more impressive than its results, ensuring the quality of education is a priority»​.

Eller for å nevne en av Agendas foretrukne økonomer, Thomas Piketty«To sum up: the best way to increase wages and reduce wage inequalites in the long run is to invest in education and skills».

Eller Raj Chetty, som gjestet Agenda ifjor: 

"Students assigned to high-VA teachers are more likely to attend college, attend higher-ranked colleges, earn higher salaries, live in higher SES neighborhoods, and save more for retirement. They are also less likely to have children as teenagers. Teachers have large impacts in all grades from 4 to 8." (...) "Replacing a teacher whose VA is in the bottom 5% with an average teacher would increase the present value of students' lifetime income by more than $250,000 for the average classroom in our sample. We conclude that good teachers create substantial economic value and that test score impacts are helpful in identifying such teachers."

Også den globale utdanningskommisjonen, som jeg selv har hatt gleden av å være med i, er opptatt av utdanningens betydning for fremtidig inntekt og levestandard i sin rapport.

Mange flere internasjonale kilder kunne vært nevnt, men jeg tror dette holder for å vise at Erna Solberg hverken er helt på jordet når hun vil ha mer etterutdanning, eller helt alene når hun mener at utdanning er viktig - ja, kanskje viktigst - for å bekjempe ulikhet og bevare små forskjeller.

Har Arbeiderpartiet en egen Gini-koeffisient?

  • 19.05.2017 kl.11:03 i Blogg

Arbeiderpartiet og SV har gjort ulikhet til sin hovedsak i valgkampen. Om det er smart, sett med disse partienes øyne, skal ikke jeg ha noen mening om. Økonomisk ulikhet er uansett et viktig og interessant tema, som Civita har publisert en rekke utredninger om, senest i går, da vi la frem et omfattende notat med tiltak mot ulikhet.

I går deltok jeg også i NRK Debatten, der temaet var ulikhet. Trond Giske gjentok da ikke sine påstander om at Høyre/Frp-regjeringens mål er å skape større forskjeller, slik han har sagt før, men han sa en del andre merkelige ting, som jeg ikke rakk å kommentere der og da.

Noe av det merkeligste er det Giske sier om ulikhetsutviklingen og årsakene til den. 

Det er mange måter å måle ulikhet på. Det vanligste målet er den såkalte Gini-koeffisienten, og det er også denne Giske har vist til, når han den senere tid har snakket om ulikhet. Og kort fortalt er det sånn: Når Gini-koeffisienten øker, øker ulikheten.

Gini-koeffisienten påvirkes av en rekke forhold. Noen er helt utenfor (umiddelbar) politisk kontroll, som for eksempel en omfattende migrasjonskrise - og noe påvirker bare på veldig lang sikt. Tiltak som for eksempel får flere barn til å lære å lese og skrive er veldig viktige for å redusere ulikheten, men de virker bare på veldig lang sikt, og det vil i ettertid være umulig å spore hvor stor påvirkning et slikt tiltak har på Gini-koeffisienten. 

Andre hendelser eller tiltak kan gi umiddelbare utslag på Gini, men det er ikke sikkert at det er varig. Hvis man for eksempel fjerner kontantstøtten, så kan det hende at det umiddelbart vil øke ulikheten litt, fordi fattige innvandrerfamilier får det verre. Men på sikt kan det kanskje øke likheten og skape en mer bærekraftig velferdsstat, fordi flere kommer i jobb.

Atter andre tiltak gir bare et helt kortvarig utslag i Gini, uten at det skyldes reelle endringer i ulikheten. Slik er det blant annet når Stortinget vedtar en skattereform som innebærer en skjerping av utbytteskatten, altså "skatten på de rike". Det skjedde i 2005/06, og det skjedde i 2015/16 - begge ganger etter forslag fra en borgerlig regjering, men sist også som oppfølging av et utvalg de rødgrønne hadde oppnevnt.

Da er det nemlig forutsigbart at ulikheten øker ganske mye ett år (eller over litt lenger tid, hvis reformen er varslet lenge), for så å falle mer det neste året - fordi flere tar ut større utbytter før utbytteskatten økes. Dette skjedde i forbindelse med 2005-reformen, og det skjer igjen nå i forbindelse med 2015-reformen. 

Så for å gni det inn: Gini-koeffisienten, dvs. ulikheten, økte fra 2004 til 2005, fordi det kom en varslet skattereform med virkning fra 2006. Men etterpå sank ulikheten igjen, og denne skattereformen regnes etterpå som en suksess

Utbytteskatten ble igjen økt fra 1.januar 2016, og derfor har det, etter alle solemerker, også kommet et hopp i Gini-koeffisienten fra 2014 til 2015, noe min kollega Haakon Riekeles har forklart nærmere her. Det ble også berørt av SSB i Dagsnytt 18 8.mars. 

Stoltenberg II-regjeringen forklarte fenomenet i den Fordelingsmeldingen den fremmet i 2011: 

"Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte, og til at kapitalinntektene i større grad ble fanget opp av statistikk som følge av skattereformen i 1992. Kapitalinntekter tilfaller i størst grad de mest velstående. Derfor bidro dette til økt målt ulikhet. Utviklingen i retning av mindre forskjeller etter 2006 kan blant annet forklares med økt beskatning av aksjeutbytter etter innføringen av utbytteskatten i 2006. Det har også blitt gjennomført omfordelende endringer i formuesskatten. Ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå var omfordelingen gjennom skattesystemet om lag 11 pst. sterkere i 2008 enn i 2000.1

Endringen i Gini-koeffisienten for inntekt inkludert aksjeutbytte i figuren (den blå kurven) overdriver imidlertid utslagene. Dette skyldes at innføringen av utbytteskatten i 2006 ga store tilpasninger. Utbytteutbetalingene fra selskapene økte sterkt i forkant av innføringen av utbytteskatten, for deretter å falle til et svært lavt nivå. Fluktuasjonene i Gini-koeffisienten når aksjeutbyttene tas ut av inntektsbegrepet (den røde kurven), er dermed langt mindre enn dersom aksjeutbyttene inkluderes. Utbytteutbetalingene er også nå på vei opp igjen, samtidig som utbytteskatten sørger for en mer rettferdig beskatning av slike inntekter."

I Debatten i går holder Giske dette poenget godt skjult. For å underbygge at det går i "feil retning", sier han at "tallene viser det""Faktisk er det slik at dette er det nest høyeste forskjellsåret på det siste kvarte århundret. Det eneste året vi har hatt høyere forskjell enn nå, var i 2005, forrige gang Høyre hadde sittet fire år i regjering." Og når Stefan Heggelund fra Høyre forklarer at hoppet i ulikhet, som vi ser fra 2014 til 2015, skyldes en skattereform Høyre og Arbeiderpartiet har "vært sammen om", og programleder Ole Torp spør Giske om ikke dette er tilfellet, svarer Giske at han er "dypt uenig i det".

Jeg syns dette virker veldig spekulativt. Jeg kan ikke fri meg fra en mistanke om at Arbeiderpartiet her snakker mot bedre vitende. Giske fremstiller det som om ulikheten økte kraftig under den nåværende og den forrige borgerlige regjering som følge av skatte- og velferdskutt, og at ulikheten så synker brått når en rød regjering overtar, fordi den fører en annen politikk. Men sannheten er at det i disse tilfellene er en borgerlig regjering som har tatt ansvaret for å legge frem fornuftige skattereformer som Arbeiderpartiet, i all hovedsak, har sluttet seg til.

Det kunne være interessant å få vite om Arbeiderpartiet er enig i at vi i forbindelse med tidligere skattereformer har sett en midlertidig økning i Gini-koeffisienten som ikke reflekterer reelle underliggende endringer i ulikheten, og om Arbeiderpartiet er enig i at det kan være tilfellet også for den sist gjennomførte skattereformen? Eller er Giske og Arbeiderpartiet uenig i det?

Som jeg sa i Debatten i går: Ulikhetsdebatten er viktig, men det er også viktig at man ikke ukritisk importerer ulikhetsdebatten fra USA - eller holder et så lavt presisjonsnivå at det blir umulig å diskutere gode løsninger på de ulikhetsproblemene vi tross alt har.

Jeg syns ikke Arbeiderpartiet så langt har gitt særlig gode bidrag til det.

Fakta om forskjellene i skattepolitikken

  • 10.05.2017 kl.17:11 i Blogg

I går skrev jeg en blogg om de reelle forskjellene i skattepolitikken mellom regjeringen (og samarbeidspartiene) på den ene siden og Arbeiderpartiet på den annen, og om hvor lite vi får vite om dette gjennom mediene.

Svært mange har likt og delt denne bloggen, og en del har vært spente på om Arbeiderpartiet ville svare. Og som det fremgikk av oppdateringen av bloggen som jeg gjorde tidligere i dag, har Harald Jacobsen, som er finansrådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget, svart meg. Han mente at bloggen min var "syltynn" og inneholdt flere feil, men siden påstandene hans var så uklare, ba jeg ham om å presisere. Det gjorde han, så her kommer presiseringene - og mine svar:

Jacobsen: "1. Hvordan er formuleringen din om pensjonister riktig?" 

Min kommentar: Her sikter Jacobsen til en ubetydelig parentes i min blogg, der det sto følgende: "Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister),...". Det jeg her sikter til, er altså ikke veldig viktig, men det gjelder endringer som bl.a. har gitt lettelser til pensjonistene, og som Arbeiderpartiet ikke har vært med på. Et eksempel er i statsbudsjettet for 2017, der Regjeringen foreslo å lønnsjustere personfradraget i skatteklasse 1 og 2. Dette er et forslag som innebærer en lettelse for pensjonister, og som Ap stemte imot. (Regjeringen foreslår for øvrig nye skattelettelser for pensjonister i morgen. Det gir Arbeiderpartiet en mulighet til å være med på mer lettelser - eller de kan gå mot og heller forsøke å opprettholde profilen som et parti som er mot skattelettelser.)

Jacobsen: "2. Ap foreslår netto 15 mrd. i skatteøk, altså 70 pst. av regj netto kutt"

Min kommentar: Dette er en helt irrelevant innvending. Min blogg handler om hva som har skjedd i inneværende stortingsperiode - ikke hva som er lovet eller planlagt for den neste perioden. 

Jacobsen: "3. Om vi kutter skattene for de med <600' i inntekt med 1 mrd. og dekker det inn med økt skatt for de med millioninntekt er nettoen -1+1=0, men forskjellen i innretning er alt annet enn 0".

Min kommentar: Dette er også en irrelevant innvending mot min blogg. Jeg skriver jo nettopp om når det er relevant å bruke tall for netto skattelettelser, f.eks. når man diskuterer om lettelsene er store eller små, om hvordan de påvirker budsjettbalansen osv.- og når det kan være relevant å bruke tall for brutto skatte- og avgiftslettelser og -skjerpelser, som nettopp kan dreie seg om fordelingsprofilen. Men som jeg la til, er det også ulike måter å se fordelingsprofilen på.

Jocobsen: "4. Endringen i verdifastsettelsen av formuesskatt er i tråd med Aps forslag fra nov '15, men innebærer ikke lettelser, da vi kombinerer endringene med økt sats".

Min kommentar: Jeg har ikke skrevet noe om at det innebærer lettelser. Det eneste jeg har skrevet, er at Ap har vært med på noen små endringer i formuesskatten.

Jacobsen: "5. Tallet du/Siv Jensen operer med som handlingsrom er ikke justert for økte utgifter i Folketrygden eller demografikostnader i kommuner og helseforetak. Det er ganske useriøst."

Min kommentar: Det er selvsagt ikke useriøst å legge til grunn de tallene og begrepene som brukes i bl.a. Nasjonalbudsjettet og Perspektivmeldingen. Å si at det er useriøst å bruke disse tallene, er det samme som å si at Finansdepartementet og SSB er useriøse, siden de ikke har publisert slike tall. Det er riktig at Arbeiderpartiet har etterlyst tall for det de kaller "det reelle handlingsrommet", men det finnes altså, meg bekjent, ikke noe tall som forteller hva dette er. Såvidt jeg kan se, var da også Arbeiderpartiet eneste parti som i innstillingen til stats- og nasjonalbudsjettet for 2017 beklaget seg over dette. Og for å gjenta: Netto skattelettelser utgjør ca. 14 prosent av handlingsrommet, mens de lettelsene det har vært og er uenighet om, utgjør 3-4 prosent av handlingsrommet. Hvordan "handlingsrommet" defineres, står spesifisert i de nevnte dokumentene.

Alt oppsummert: Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har påpekt en eneste feil i bloggen min, og dermed står konklusjonen fast: Forskjellene i skattepolitikken er ikke så store og dramatiske som særlig Ap vil ha det til. 

Om forskjellene blir større i fremtiden, gjenstår å se. 

Litt om fakta og skatt - og om NRKs rolle i valgkampen

  • 09.05.2017 kl.22:20 i Blogg

De siste dagene har jeg lurt på en ting:

Hvorfor sier representanter for regjeringspartiene at de i denne perioden har gitt skattelettelser på ca. 21 milliarder kroner, mens Arbeiderpartiet, blant annet ved Trond Giske i Politisk kvarter i dag, sier at det er gitt lettelser på 25 milliarder kroner?

Det fins et svar på dette spørsmålet, men jeg måtte finne det ut selv. Selv om de to tallene blir gjentatt og gjentatt i debatter på NRK, har jeg nemlig til gode å høre en journalist opplyse meg om fakta i dette spørsmålet. Og derfor lurer jeg på en ting til: Hvorfor ser ikke NRK det som sin oppgave å oppklare slike spørsmål og opplyse lytterne sine om hva som er fakta i en slik sak? I dag deltok Magnus Takvam i Politisk kvarter for å "analysere" den forutgående skattedebatten mellom Trond Giske og Ketil Solvik-Olsen, men er det ikke enda viktigere at NRK opplyser oss, slik at vi kan analysere selv?

Faktum er at Regjeringen har fått vedtatt skatte- og avgiftslettelser på til sammen ca. 25 milliarder kroner. Men siden de også har gjennomført avgiftsskjerpelser på til sammen ca. fire milliarder kroner, er netto lettelser ca. 21 milliarder kroner.

Hvilket tall er mest relevant?

Det avhenger nok litt av hva man diskuterer. I en diskusjon om hvorvidt skatte- og avgiftslettelsene er store eller små og i diskusjoner om budsjettbalansen, så er det åpenbart tallet for netto skatte- og avgiftslettelser som er relevant. Og dette er vel også noe NRK kunne opplyst oss om eller i det minste kommentert?

Dersom man er opptatt av fordelingen av skatte- og avgiftslettelsene og -skjerpelsene, kan nok også bruttotallet være interessant, for det er jo ikke sikkert at lettelsene og skjerpelsene treffer de samme personene og bedriftene. Men da burde vi også blitt opplyst om det, og om at det er ulike måter å se fordelingen på.

Noe annet jeg har lurt på, er dette: Har virkelig Arbeiderpartiet vært mot alle disse skattelettelsene? Jeg mener jo bestemt å huske at Jens Stoltenberg, da han var statsminister, plutselig "overrumplet" alle med å gå inn for lettelser i selskapsskatten?

Heller ikke dette har jeg fått noe svar på ved å lytte til NRK, så jeg måtte sjekke det selv. Og så vidt jeg forstår, er situasjonen omtrent som følger:

Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister), noe som utgjør 11-12 milliarder kroner, altså mer enn halvparten av de netto lettelsene som er gitt.

Arbeiderpartiet stemte ikke for fjerning av arveavgiften, men har heller ikke foreslått å gjeninnføre den, noe som innebærer en ekstra skattereduksjon på ca. to milliarder kroner. Arbeiderpartiet er altså aktivt, eller i ettertid, enig i 60-70 prosent av skattelettelsene.

Når det gjelder lettelsene i formuesskatten (til sammen i overkant av fem milliarder kroner) har Arbeiderpartiet bare støttet endringene i verdsettelsesrabatten på aksjer og eiendeler som en del av skatteforliket.

Så alt oppsummert: Er det ikke litt merkelig at vi skal høre den ene skattedebatten etter den andre, som dreier seg om det som fremstilles som veldig store skattelettelser på 25 milliarder kroner, som noe som tilsynelatende skiller de blå fra de røde i denne stortingsperioden, mens skillet i virkeligheten ikke er mer enn fem-seks milliarder kroner? 

Enda merkeligere blir det, hvis vi prøver å sette 5, 6, 21 eller 25 milliarder kroner i perspektiv. Statsbudsjettet er på ca. 1300 milliarder kroner, og bruttonasjonalproduktet er på over 3100 milliarder kroner. Skattelettelsene utgjør altså godt under én prosent av BNP og under to prosent av statsbudsjettet. Og de skattelettelsene man har vært uenig om i denne perioden eller er uenig om nå, utgjør under en halv prosent av statsbudsjettet.

Alt dette har jeg funnet ut selv. Hvis det er feil, regner jeg med at noen gir meg beskjed, så skal jeg korrigere.

Men spørsmålet mitt er: Hvorfor opplyser ikke NRK meg om dette?

Opplysning er selve kjerneoppgaven for en journalist. 

For NRK bør denne oppgaven alltid komme i fremste rekke.

 

Oppdatert 10.5. kl.14.30: Mange har på sosiale medier lurt på hva Arbeiderpartiet og NRK eventuelt ville svare til denne bloggen, og nå har jeg fått svar fra Arbeiderpartiet. På Twitter skriver Harald Jacobsen, som er  finanspolitisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe følgende: "Veeldig relevant å sammenligne skattekutt som andel av budsjettet i stedet for, well, f.eks. andel av handlingsrommet. Syltynn kronikk".

Jeg tror dette skal oppfattes ironisk, dvs. at Jacobsen mener at det ikke er relevant å sammenligne skattelettelsene med budsjettet, de må i stedet sammenlignes med det økonomiske handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Nå har ikke jeg påstått at det mest relevante er å sammenligne skattelettelsene med budsjettet og BNP, men likevel: Jeg gjorde denne sammenligningen, fordi jeg tror at mange ikke vet hvor stort budsjettet er og hvor små skattelettelsene er i forhold. Men dette er også relevant, fordi det forteller noe om hvor lite dette betyr for eksempel for den økonomiske ulikheten - som jo er et argument Arbeiderpartiet stadig vender tilbake til.

Men la meg også ta Jacobsen på ordet, for det er selvsagt ikke noe i veien for å sammenligne skattelettelsene med det handlingsrommet Regjeringen har hatt. Det har jeg gjort mange ganger før, bl.a. her: http://www.vg.no/nyheter/meninger/skatt/ti-punkter-vg-glemte/a/23945870/

Så for å gjenta tallene:

Ifølge både Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet 2017 utgjør netto skattelettelser i denne stortingsperioden cirka 14 prosent av det handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Hvis vi bare ser på de skattelettelsene det er uenighet om, altså mesteparten av formuesskatten og noe til, dvs. 5-6 milliarder kroner, så utgjør de 3-4 prosent av handlingsrommet.

Jeg syns, for å være ærlig, at dette ikke akkurat svekker mitt poeng. Snarere tvert imot.

Harald Jacobsen har også twitret at det er noen feil i bloggen min, men han har så langt ikke villet svare på hva det er. Men jeg oppdaterer gjerne bloggen en gang til, hvis det fremkommer at jeg har skrevet noe galt.

Magnus Takvam i NRK har for øvrig også twitret og sier at saken på Politisk kvarter handlet om Frp, og at ikke alle påstander ble kommentert.

Ulikhetsdebatten

  • 09.05.2017 kl.09:34 i Blogg

Trond Giske (Ap) mener at «de økende forskjellene i Norge blir valgkampens viktigste sak».  Også SV og Rødt vil gjøre økonomisk ulikhet til hovedsak. 

Diskusjonen om hvordan vi kan bevare små forskjeller er viktig.

Det foreligger veldig mye interessant faglig materiale om økonomisk ulikhet, både i Norge og internasjonalt. Dessverre skjemmes deler av den politiske debatten av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark til politiske motstandere. Så la meg nevne noen forhold som ikke alltid kommer frem i debatten:

  • Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men et vanlig mål er «Gini-koeffisienten». Målt på denne måten er Norge det landet i OECD som har nest lavest ulikhet. Bare Island har lavere ulikhet enn Norge, ifølge siste tilgjengelige tall.
  • Ulikheten mellom alle verdens folk og mellom land og regioner i verden, er blitt mindre de siste årene. Det skyldes blant annet globaliseringen, som har gjort mange fattige land rikere, hvilket har ført til redusert fattigdom og en voksende middelklasse.
  • De siste 30-40 årene har ulikheten innad i mange land blitt større. Men variasjonene er store: I USA har ulikheten vokst kraftig.  I Norge har den vokst mye mindre.
  • Det er mange årsaker til at ulikhetsveksten i USA har vært sterk, mens den har vært mye mindre i Norge. Mange fremhever at vi har en mer universell velferdsstat, et bedre utdanningssystem, mer velfungerende markeder og sterkere institusjoner, herunder bl.a. trepartssamarbeidet. Satt på spissen: Dersom vi fjernet alle velferdsordningene og all skatt i Norge, ville ulikheten fortsatt være lavere enn den er i USA etter skatt og velferdsoverføringer.
  • Når vi skal sammenligne land holder det ikke bare å se på Ginikoeffisienten. I Norge har vi nemlig mange billige eller gratis tjenester, og disse regnes ikke med i Gini. Det betyr at ulikheten er enda lavere i Norge enn den ser ut på papiret.
  • Men selv om ulikheten er lav i Norge, har den altså vokst de siste 30-40 år, mest på 1990-tallet. De vanligste forklaringene har med globalisering og teknologisk utvikling å gjøre. Når ulikheten ikke har vokst mer enn den har gjort, har det også med politikk å gjøre. Norske regjeringer har motvirket en sterk ulikhetsutvikling med politiske tiltak. Også systemet for lønnsdannelse bidrar til å motvirke store forskjeller.
  • Den norske velferdsstaten er viktigst for å oppnå større likhet enn den som bare markedet ville gitt. Velferdsstaten står for nesten 73 prosent av omfordelingen. Skattesystemet, som også har mange andre oppgaver enn fordeling, står for ca. 27 prosent.
  • Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.
  • Noen tiltak fører også til at det midlertidig, og på papiret, kommer en sterk økning i ulikheten, før den igjen faller. Det har skjedd hver gang Stortinget har gjennomført en skattereform, som stort sett alle partier har ment var fornuftig. Det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet og rundt 2005/06, og det skjer igjen nå. Når Giske viser til at ulikheten delvis gikk ned under den rødgrønne regjeringen, skyldes det i hovedsak en skattereform som ble vedtatt under en borgerlig regjering og et børskrakk i forbindelse med finanskrisen.
  • I politisk debatt trekkes det ofte frem enkeltposter på statsbudsjettet som, på marginen, kan øke eller redusere ulikheten.  Å fjerne kontantstøtten eller formuesskatten vil isolert sett øke ulikheten, men hvis hensikten er å øke investeringene og få flere i arbeid, kan det redusere ulikheten siden.  Å føre den store ulikhetsdebatten på bakgrunn av slike enkeltposter på statsbudsjettet er uansett lite hjelpsomt. Man må se på hele budsjettet, hele politikkfelt og utviklingen over tid for å danne seg et bilde.
  • Alle regjeringer fører dessuten politikk som de vet vil øke ulikheten, fordi det også finnes andre verdier enn likhet som er viktige. Selv om innvandring øker ulikheten i Norge, er det ingen partier som har foreslått full innvandringsstopp.Innvandring bidrar dessuten til redusert ulikhet i verden, selv om den øker ulikheten i mottakerlandet.
  • Den viktigste årsaken til økt ulikhet de senere år, er høy innvandring. Økningen i antall fattige (målt etter et relativt fattigdomsbegrep) skyldes innvandring. Den har bl.a. ført til at flere barn lever i familier med dårlig økonomi. Det er satt inn mange tiltak for å møte denne utviklingen, og ikke alle tiltak fanges opp i Gini. Gratis kjernetid i barnehage er et eksempel på en velferdsordning som ikke blir målt, men som trolig er langt viktigere enn små endringer i Gini.
  • Noen er nesten bare opptatt av skatt når de diskuterer ulikhet. Men hverken skattelettelsene som er gitt i denne stortingsperioden, eller skatteøkningene som Arbeiderpartiet planlegger, betyr mye for ulikheten i Norge. Skattelettelsene utgjør godt under enn én prosent av BNP, mindre enn to prosent av statsbudsjettet og bare cirka 14 prosent av det handlingsrommet regjeringen har hatt de siste tre år. Formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, som er mest omstridt, svarer for cirka 0,6 prosent av fordelingen i Norge.
  • Noen tiltak som bidrar til god fordeling, kan være svært viktige, samtidig som de bare virker på veldig lang sikt. Å lære alle barn å lese og skrive er et eksempel på et slikt tiltak. Det kan ikke overvurderes, det tar tid før resultatene kommer, og det er nesten umulig å vite hvordan akkurat et slikt «tiltak» virker inn på Gini.

Ulikhetsdebatten er komplisert, og arbeidet for å bevare små forskjeller er ikke enkelt. Som første regjering har Solberg-regjeringen viet et eget kapitel til «Ulikhet og livskvalitet» i den nylig fremlagte perspektivmeldingen. Her legger regjeringen frem en strategi med åtte elementer den mener er viktig for å bevare et samfunn med små forskjeller.  

Stortinget skal behandle meldingen i juni, og da får politikerne en god anledning til å diskutere og belyse ulikhetsproblemet på en god måte. Da får vi kanskje også vite mer om hva som egentlig skiller de politiske partienes politikk for å bekjempe ulikhet.

 

 

Trond Giske i Politisk kvarter: Hvorfor "lavmål" om økonomisk ulikhet?

  • 24.04.2017 kl.13:33 i Blogg

Under Politisk kvarter i dag twitret jeg at Trond Giske nådde et "absolutt lavmål"

Etterpå har blant andre lederen for Arbeiderpartiets gruppesekretariat, Hans Kristian Amundsen, spurt meg: "Skjønner ikke? Han referere fakta, forskjellene i Norge øker og FrP/H fører en politikk som bidrar til det."

Bakgrunnen for denne "dialogen" er ikke veldig viktig, men den er et godt eksempel på hvor utspekulert politisk kommunikasjon kan være, og derfor vil jeg gjerne forklare nærmere hvorfor jeg twitret som jeg gjorde.

Politisk kvarter tok utgangspunkt i et utsagn Jonas Gahr Støre kom med på Arbeiderpartiets landsmøte: "Høyrepartiene, som ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk, og som øker dem. ((I motsetning til (min anm.)) Arbeiderpartiet, som gjennom hele sin historie har kjempet for små forskjeller".)

Jeg vet ikke, men for meg ser dette litt snedige utsagnet ut som noe Støres taleskrivere  har tenkt svært nøye igjennom, Jeg tror de fleste som hører det, syns de hører at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker økte økonomiske forskjeller. Men siden Støre ikke kan dokumentere det, sier han det på en litt annen måte: Han sier at Høyre og Frp "ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk", hvilket er et nokså uklart utsagn - for hvilke økonomiske forskjeller er det han sikter til? Alle økonomiske forskjeller, eller bare noen av dem? Og hva er det i så fall som skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, siden også Arbeiderpartiet ønsker økonomiske forskjeller mellom folk? Det finnes jo ingen partier i Norge som ønsker å fjerne alle økonomiske forskjeller mellom folk?

I tillegg sier Støre at høyrepartiene "øker" de økonomiske forskjellene, og det kan det, saklig sett, være noe i. Så lenge man aksepterer en relativt stor asylinnvandring til Norge, vil forskjellene øke. Men det er vanskelig å se at dette skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet går vel tross alt ikke inn for en strammere innvandringspolitikk enn den Høyre/Frp-regjeringen fører?

Støres utsagn er altså, alt oppsummert, et utsagn som antagelig passerer en løgndetektor, men som etterlater et inntrykk som neppe ville passert.

Og det er her Giskes utsagn i Politisk kvarter kommer inn. For Giske fikk helt konkrete spørsmål som tok utgangspunkt i det etterlatte inntrykket Støre skaper med sitt utsagn - nemlig om han og Arbeiderpartiet virkelig mener at Høyre/Frp-regjeringen, Erna Solberg og Høyre ønsker økte økonomiske forskjeller? Og til dette svarer Giske "ja". Han mener regjeringen fører en "bevisst og systematisk politikk for økte forskjeller", fordi økte forskjeller både er "villet" og "ønsket". 

Men slike utsagn passerer ikke en løgndetektor, og det er det minst tre grunner til:

1) Det kan ikke dokumenteres at Høyre/Frp-regjeringen eller Erna Solberg ønsker større økonomiske forskjeller. Dokumentasjonen som finnes, viser det motsatte. Både Solberg og Støre snakket mye om økonomiske forskjeller i sine landsmøtetaler, men begge sa det samme. De sa at det var viktig med små forskjeller, og at de ville bekjempe økte forskjeller. Her er noen av utsagnene Solberg kom med: 

"Vi tror på den måten vi (i Norge) har valgt å jobbe sammen på. Med tillit til hverandre, små forskjeller og felles mål. (...) Vi skal omstille oss, men vi skal samtidig bevare små forskjeller og et inkluderende samfunn. (...)  En skole som prioriterer læring, kunnskap og kvalitet er også vårt viktigste verktøy for å bekjempe forskjeller. (...) Og vi skal inkludere flere i arbeidslivet for å motvirke økte forskjeller og skape muligheter for alle. (...) Et Norge som kan ta vare på de viktige kvalitetene ved vårt samfunn. Som små forskjeller. Og muligheter for alle. (...) Ulikhetene i samfunnet vil øke dersom vi ikke klarer å inkludere alle som kan jobbe i arbeidslivet." 

Og her er noe av det Støre sa: "Fordi arbeid til alle er det aller viktigste for å bevare små forskjeller. (...) Vi må stanse en utvikling hvor store forskjeller på arbeidsmarkedet blir til dype kløfter i samfunnet." (Han snakket mer om forskjeller, men da var konteksten i større grad harsellas med høyrepartiene og ikke egen politikk.)

2) I Høyre/Frp-regjeringens nylig fremlagte Perspektivmelding er det, for første gang, et eget kapittel om "Ulikhet og livskvalitet". Her fremgår det med all mulig tydelighet at regjeringen mener det er viktig å bevare små forskjeller og bekjempe større forskjeller. Ved inngangen til den strategien regjeringen presenterer for å bekjempe ulikhet, heter det at "regjeringen mener at viktige elementer for å bevare et samfunn med små forskjeller og begrense antallet som lever i fattigdom vil være" høy sysselsetting og lav ledighet, flere fra trygd til arbeid, vellykket integrering av innvandrere, god kvalitet i utdanningssystemet, et godt trygdesystem, et godt skattesystem, høy tillit og åpenhet og en velfungerende lønnsdannelse. 

3) De som gidder å lese dette kapitlet, vil for øvrig få en god innføring av hva økonomisk ulikhet er, hvordan den oppstår og hvordan den har utviklet seg over tid, både i Norge og andre land. Men leserne av denne bloggen skal få en enda kortere oppsummering:

* Den økonomiske ulikheten har stort sett økt i alle vestlige land de siste 30-40 år. Dette har sammenheng med tunge trender knyttet til blant annet globalisering, teknologisk utvikling og migrasjon. 

* De tunge trendene kan motvirkes ved hjelp av god politikk og en godt fungerende markedsøkonomi. Derfor har ulikheten vokst veldig forskjellig i ulike land. I USA har den vokst veldig mye. I Norge har den vokst mye mindre. 

* Norge har omtrent den laveste ulikheten i verden. Ser man på tall for 2014 eller seneste tilgjengelige år, har Norge nest lavest ulikhet blant alle OECD-landene. Bare Island har litt lavere ulikhet.

* De siste tallene for ulikhetsutviklingen i Norge, er blitt publisert og forklart av SSB. Og ifølge SSB er det to årsaker til at ulikheten økte også i 2015. Den ene årsaken er innvandring, og den andre årsaken er økning i aksjeutbytte. Men ingen kan ennå vite om økningen i aksjeutbytte er en reell økning i ulikheten, eller om det er en tilpasning til skattereformen. Det siste er sannsynlig, for dette erfarte Norge også sist det ble gjennomført en skattereform: Vi fikk en kortvarig og midlertidig sterk økning i ulikheten som en følge av (legitime og legale) tilpasninger til et nytt skattesystem. Og for å presisere: Den skatteendringen det er snakk om, er en økning i utbytteskatten, som likevel kan bidra til økt ulikhet året før den inntreffer, fordi bedriftseiere tar ut utbytte i forkant av økningen. Det samme skjedde i 2006, og da så man at ulikheten falt igjen etter at utbytteskatten ble økt.

Det eneste vi så langt kan være sikre på, er altså at innvandringen til Norge har ført til økt ulikhet i 2015.

Det er i lys av disse momentene at Trond Giskes uttalelser fremstår som lite redelige.

Solveig Ruud vs. Fake News: 1 - 0

  • 17.04.2017 kl.19:40 i Blogg

Når påsken er over, er det snart et nytt landsmøte.

Kommende helg er det Arbeiderpartiet som skal i ilden.

Som sedvanlig vil mediene være fulle av forhåndsomtaler, intervjuer, meningsmålinger og nøye planlagte saker, som enten løfter eller legger snublestener for vedkommende parti, slik det hittil er skjedd med både Høyre, SV og Venstre. En av forhåndssakene før Arbeiderpartiets landsmøte kom i VG i dag, for øvrig positivt vinklet for Arbeiderpartiet, siden oppslaget nesten utelukkende fokuserer på "kampen" mellom Støre og Solberg og ikke på den kraftige tilbakegangen Arbeiderpartiet har på målingen.

Jeg antar at en av de journalistene vi vil høre fra før Arbeiderpartiets landsmøte, er Aftenpostens Solveig Ruud. Forut for hvert landsmøte lager hun saker der hun oppsummerer sitt inntrykk etter det som må være en svært grundig gjennomgang av partienes programmer og programforslag.

Solveig Ruud lager selvsagt også andre saker, og noen av dem er veldig informative - som for eksempel denne saken om støtten til barnefamiliene, som dels ga oss en oversikt over omfanget og arten av støtte til barnefamiliene og hva partiene mener, samtidig som den varslet om at et offentlig utvalg snart ville legge frem forslag som ville kunne føre til enda mer debatt. 

I disse "fake news"-tider syns jeg det er grunn til å rose journalister som Solveig Ruud. Jeg tror nemlig problemene med såkalte falske nyheter hadde vært langt mindre, hvis journalistikken, etter beste evne, var mer opptatt av å analysere og rapportere om fakta - fremfor å være en arena for aktører som fremfører "alternative fakta", unyanserte synspunkter eller i verste fall løgn.

Jeg tror ikke noen greier å være helt nøytrale - heller ikke Solveig Ruud. Men en journalist som virkelig ønsker å være det, vil nok greie det ganske godt. Og hvis mange nok ønsker det og greier det ganske godt, blir resultatet godt nok.

Problemet er at journalistikk i dag i for liten grad greier å finne frem til fakta - eller, for å si det litt mer svulstig, til sannheten. Mange journalister nøyer seg med å rapportere om påstander som blir fremsatt uten å ta stilling til dem. Det er selvsagt mange debatter der det ikke finnes objektive fakta, for også politikere har verdier og meninger som ikke kan eller bør etterprøves av noen journalist. Men i debattene fremføres det også fakta som kan etterprøves.

Å etterprøve slike fakta burde være en kjerneoppgave for journalister. Hvis det ikke er viktig å få klarlagt om for eksempel arbeidsledigheten er 50.000 eller 100.000, eller om "de store pengene" er brukt til skattelette eller noe annet - hva skal vi da med journalister? Man kan tenke seg at slike oppgaver overlates til andre, som for eksempel til tankesmier eller til faktasjekking som er "outsorcet" til andre. Men det vil være et nederlag for kvalitetsjournalistikken om ikke den også ser dette som en viktig oppgave. 

Falske nyheter er ikke nytt. Vi som har levd en stund, kjenner begrepet "avisand". Det nye er at "avisendene" sprer seg vanvittig raskt, og at teknologien gjør at man kan "herme" etter ekte nyheter på en mye mer troverdig måte. 

Men det mest fascinerende er at så mange tror på dem. Og hvorfor gjør de det?

Jeg tror at medienes manglende vilje eller evne til å undersøke fakta, og tendensen til bare å referere eller være arena for fremføring av "alternative fakta", gjør at "fake news" ikke fremstår som så spesielt. Alle kan simpelthen holde seg med de "alternative" faktaene de vil.

Det er virkelig et stort behov for kvalitetsjournalistikk nå. Men kvalitetsjournalistikk er ikke per definisjon alt det som står, høres eller sees i tradisjonelle medier. Noen gjør et svært viktig arbeid - andre gjør det ikke. Og for mange mangler det ressurser, siden det å bruke tid på å undersøke fakta, er tid- og ressurskrevende. 

Solveig Ruud er slett ikke alene.

Men hun er et godt eksempel på en som ofte forfølger journalistiske idealer som alle nå burde hegne om.

 

Høyre i det komiske sentrum

  • 28.03.2017 kl.10:30 i Blogg

I Høyres partiprogram for 2013-17 heter det at Høyre vil "tillate søndagsåpne butikker".

Det er et programpunkt som ikke vil bli gjennomført, og det er dessuten noe som Høyre ikke lenger mener.

På landsmøtet for to uker siden, der partiet behandlet programmet for 2017-21, vedtok partiet i stedet å "tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle".

Jeg vet ikke hvorfor Høyre har skiftet standpunkt. 

Man kunne kanskje mistenke at det var en taktisk tilpasning til KrF, og kanskje også LO og NHO, som er sterke motstandere av søndagsåpne butikker, men stortingsrepresentant Stefan Heggelund forklarer det annerledes. Han sier at søndagsåpne butikker ikke er så viktig for (flertallet i) Høyre, at det ikke er noe rop i befolkningen, og at stadig flere handler på nett fremfor i butikk.

Likevel må det være lov å reise spørsmål ved det vedtaket Høyre nå har fattet. Partiet ønsker altså å "tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle". Dette skal, ifølge programkomiteen, visstnok bety at man ikke vil tillate søndagsåpne butikker i den fireårsperioden som kommer, men at man likevel må være åpen for at forbrukerne får andre ønsker og behov, eller for å rydde opp i et lovverk med mange "merkverdigheter". 

Men hvordan kan man egentlig "tilpasse åpningstidene" til den tiden "forbrukerne ønsker å handle", hvis ikke butikkene kan gjøre det selv?

I en Dagsnytt 18-debatt etter landsmøtet lurte også programleder Ugo Fermariello på det. Han lurte simpelthen på hvordan forbrukerne skulle få fortalt politikerne at de eventuelt ønsket andre åpningstider enn butikkene har nå.

I gamle dager ville nok Høyre svart at den enkleste måten å gjøre det på, er å la butikkene selv bestemme når de vil ha åpent, avhengig av behovet og etterspørselen på stedet. Høyre er jo tross alt et parti som tror at markedsmekanismen, dvs. tilbud og etterspørsel, er en ganske fin måte å avdekke et behov på. Og det gamle standpunktet til Høyre, om å tillate søndagsåpne butikker, var jo ikke ment som et pålegg, men som en mulighet for butikkene til å holde åpent, hvis de ville.

Men sånn tenker visst ikke Høyre lenger nå. Så svaret til Fermariello var at man heller ville bruke "meningsmålinger, dialog i partier og andre samfunnsmessige dialoger" for å finne ut hva som er forbrukernes ønsker og behov.

Det lyder unektelig litt tungvint. 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017