Angsten for det private (og en visitt til Morgenbladet)

I forbindelse med debatten om kronprinsparets valg av skoler for sine barn, kunne vi bl.a. lese dette – akk, så forutsigbare – budskapet i Morgenbladets leder:

Kronprinsparet er heller ikke alene om å tvile på at den norske skolen er god nok. Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer for privatskoler blant annet ved å vise til at de gir et større mangfold og større valgfrihet. Det har de selvsagt rett i, men bare dersom en fellesskole betyr en helt lik skole for alle. Hvorfor skal det ikke finnes offentlige skoler med montessori-pedagogikk eller undervisning på engelsk på barneskolenivå? Det er viktigere å legge til rette for en bedre og mer variert offentlig skole, enn å åpne for flere privatskoler.”

Budskapet er forutsigbart, fordi det formidler den sedvanlige venstreside-angsten for alt som er privat.

Men budskapet er ikke bare forutsigbart – det er også lite gjennomtenkt.

La oss et øyeblikk ta Morgenbladet på alvor: Det offentlige bør altså også tilby alternativer skoler – med alternativ pedagogikk, engelsk som undervisningsspråk og, må vi formode, ulike religiøse retninger og, muligens, mye annet mangfold, som kan skape en mer variert offentlig skole som ikke er en “lik skole for alle”.

Hvordan kan man egentlig gjennomføre en slik politikk?

Utgangspunktet er den norske lovtilstanden, som innebærer at vi har opplæringsplikt, men ikke skoleplikt – og at kommuner og fylker har plikt til å tilby en skoleplass til alle på henholdsvis grunnskole- og videregående nivå. Jeg har aldri hørt noen som ønsker å fjerne kommunenes og fylkenes plikt til å tilby en skoleplass til alle, og jeg antar at heller ikke Morgenbladet ønsker det – siden avisen er opptatt av at vi skal ha en offentlig skole “for alle”.

Så hvordan skal man “designe” et system som innebærer at kommuner og fylker også tilbyr alternative og ulike skoler til elevene?

Jeg ser tre muligheter:

1. En mulighet er at man lar de offentlige skolene velge hvilken profil de vil ha – om de f.eks. vil være montessori-skoler, steinerskoler, kristne skoler, internasjonale skoler eller noe annet. Hvem som skal bestemme hva profilen skal være, er ikke umiddelbart så lett å forstå, men la oss likevel anta at det blir slik: De offentlige skolene er ikke lenger like, men forskjellige. I så fall er det en logisk konsekvens at man også må innføre fritt skolevalg, og at mange elever vil måtte pendle, til dels langt, for å finne en skole de vil gå på. For å finne frem til et riktig antall plasser av hvert skoleslag, forutsettes også utstrakt bruk av markedsmekanismer, der det er foreldrene og elevenes etterspørsel som avgjør hvor mange montessoriplasser og hvor mange kristne skoleplasser som trengs. I et slikt regime må vi også tro at det vil bli mer konkurranse, der de ulike skolene vil forsøke å tiltrekke seg flest mulig elever. Skolene vil også trenge ildsjeler i ledelsen, som virkelig brenner eller kan stå inne for f.eks. den pedagogikken skolen tilbyr, og det forutsetter at kommunen må ha en annen rekrutterings- og tilsettingspolitikk.

Det var denne modellen SV, nærmest ved et uhell, gikk inn for da partiet fremmet sitt skolepolitiske program “Friskoler for alle” foran valget i 2003. Kristin Halvorsen var da så begeistret for ideen at hun mente at de offentlige skolene kunne få velge om de ville satse på latin eller gym. Forslaget var så dumt og lite gjennomtenkt at Halvorsen senere måtte si at hun angret og beklage at hun hadde tatt for mye Møllers tran.

Problemet med denne modellen er nemlig at den bryter med hele ideen bak den offentlige skolen og det offentliges plikt til å tilby en skoleplass til alle, nemlig at det er noe som skal være felles og likeverdig for alle. Vi skal få den samme opplæringen, de samme fagene og det samme antallet timer, samme hvor i landet vi bor. Modellen bryter dessuten med nærskoleprinsippet – prinsippet om at alle grunnskoleelever skal kunne gå på nærskolen, hvis de ønsker det. Et slikt prinsipp vil ikke være reelt, dersom nærskolene er helt forskjellige.

Det er også et problem at de som foreslår denne modellen – enten det er SV eller Morgenbladet – gjør det fordi de vil ha mindre “markedstenkning”, frie valg og konkurranse i skolen, mens det er nettopp dette de får. SV, for eksempel, ville altså la skolene få velge om de ville undervise i gym eller latin, men de ville ikke gi elevene fritt skolevalg – og dermed brøt modellen sammen.

2. En annen mulighet kunne være å si at det offentlige skal tilby skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag – der alle får et noenlunde likt og likeverdig skoletilbud – men at det offentlige i tillegg skal etablere, eie og drive noen alternative skoler, som elever som ønsker det, kan velge. Dette er selvsagt fullt mulig, men igjen må det etableres en eller annen mekanisme som forteller det offentlige hvilke og hvor mange slike skoleplasser som trengs. Oslo kommune, f.eks., må jo ha noen begreper om hvor mange kristne skoler og steinerskoler den skal bygge, eie og drive. Man kan selvsagt forestille seg at kommunen bare har et begrenset antall plasser på slike alternative skoler, og at ikke alle som ønsker det, får plass. Men dette vil jo være et svært urettferdig prinsipp, dersom denne mangfoldige, offentlige fellesskolen skal være “for alle”. En mulighet for å finne ut hvor mange plasser som trengs, kunne kanskje være å lage et spørreskjema, der foreldre – etter at barnet er født – kan antyde hva slags skole de ønsker seg, slik at kommunen vet hva som forventes. Og kommunen må selvsagt vite dette i god tid, siden det tar lang tid å planlegge nye skoler.

Problemet med denne modellen er det vil være svært vanskelig for kommuner og fylker å planlegge for det rette antallet plasser – på de riktige steder – av hvert skoleslag. For få plasser av et bestemt skoleslag vil gå utover foreldrene og elevenes rett til en alternativ skoleplass – for mange plasser vil være sløsing med offentlige midler. For som vi vet fra før: Planøkonomi er vanskelig.

3. En tredje mulighet er at det offentlige tilbyr skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag – og at man overlater til private, dvs. frivillige organisasjoner, enkeltmennesker, bedrifter og foreldregrupper – selv å etablere, eie og drive de alternative skolene de ønsker seg. Da behøver ikke det offentlige å være “synsk”, og det påtar seg ikke planleggingsutfordringer som nesten er uoverstigelige. For å forhindre at slike private skoler ikke bare blir forbeholdt de få som har råd til dem, kan man ha en ordning der det offentlige finansierer dem og stiller krav om at skolene skal være åpne for alle. Om det offentlige skal finansiere 100 prosent eller litt under 100 prosent av skolene, og om det skal være null i egenandel eller en bitteliten egenandel for elevene, kan diskuteres – så lenge forutsetningen er at ingen skal hindres i å gå på en slik skole fordi de ikke har råd.

Personlig ville jeg valgt alternativ tre. 

Fordelen med denne modellen er at det er et ganske enkelt system, som både sikrer et likeverdig skoletilbud til alle og det mangfoldet folk ønsker seg.

En annen fordel med denne modellen er at den allerede er innført.

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg