Hadia Tajik

  • 02.09.2014 kl.10:31 i Blogg

Jeg har vært statsråd i to regjeringer.

Jeg har aldri hatt behov for livvakter, enda det kunne gå en "kule varmt", særlig da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Jeg ble riktig nok passet på, men for statsråder som det bare er knyttet såkalt posisjonsrisiko til, er vaktholdet svært begrenset. Man passes i praksis litt på av regjeringens biltjeneste og sjåfører, men ellers merker man lite til politiet annet i forbindelse med helt spesielle begivenheter. I norske regjeringer er det normalt bare statsministeren som alltid har livvakt.

Likevel hender det at andre statsråder må ha livvakter i visse perioder. Erna Solberg, for eksempel, hadde livvakt i deler av den tiden hun  var kommunalminister, bl.a. fordi hun hadde ansvar for innvandringspolitikken og håndteringen av Mulla Krekar. Når man får slik livvakt, skyldes det som regel at det har kommet konkrete trusler knyttet til sakene eller saksfeltet man arbeider med, og at risikoen for vedkommende statsråd da er knyttet til noe mer enn posisjonen i seg selv. Om det er noen av dagens statsråder som har livvakt, vil jeg ikke ha sagt noe om. Av naturlige grunner er dette ting som man ikke snakker så mye om.

Det vi likevel må kunne si, er at stortingsrepresentant og tidligere kulturminister Hadia Tajik (Ap), i påfallende grad har måttet finne seg i å ha livvakt, både mens hun var statsråd og tidvis mens hun er stortingsrepresentant. Det påfallende er hvor mye hun har blitt fulgt av livvakter - og at hun i det hele tatt har fått så alvorlige trusler som kulturminister. For selv om f.eks. filmbransjen er sint på regjeringen, eller kulturlivet syns det får for lite penger, er det nok sjelden at det kommer trusler som gjør det nødvendig med livvakt.

Det er trist å måtte si det, men Hadia Tajik er antagelig den første statsråden i Norge som har mottatt trusler for den hun er - og ikke for det hun gjør eller sier. Hun må altså ha livvakt på grunn av trusler som kommer fordi hun - i tillegg til å være rogalending og norsk -  har innvandrerbakgrunn, er mørk i huden og muslim. 

Det er i dette begredelige lyset vi må vurdere den diskusjonen som har oppstått i forbindelse med Ulf Leirsteins "liking" på Facebook og diskusjonen mellom Tajik og Mazyar Keshvari i Debatten. Siv Jensen har rett i det hun sa på Politisk kvarter i går - at Ulf Leirstein selv har beklaget, og at alle vi som deltar i det offentlige ordskiftet, fra tid til annen må finne oss i å motta trusler og bli utsatt for netthets. Vi kan dessuten helt sikkert legge til grunn at Siv Jensen selv har fått sin dose og vel så det. Men det er likevel en forskjell: Siv Jensen kritiseres for det hun gjør, sier og står for - ikke kun for den hun er.

Hadia Tajik er ikke skvetten, og jeg antar hun tåler mye. Jeg er sikker på at hun også er i stand til å ta imot Ulf Leirsteins beklagelse. Samtidig syns jeg ikke det er urimelig å etterlyse Siv Jensen  i denne diskusjonen. Hun er den høyest rangerte statsråden i Regjeringen, og hun er Fremskrittspartiets leder.

Ingen organisasjoner, som består av mennesker, er fritatt for å gjøre feil. Og mennesker med dårlige holdninger finnes i alle partier. Ofte kan en ledelse overse uheldige hendelser og overlate til de det gjelder, å rydde opp. 

Men av og til bør også en leder tre i karakter og gi autoritet til det budskapet organisasjonen ønsker å formidle. 

Siv Jensen har stor gjennomslagskraft. Det ville gjøre godt for mange om Siv Jensen nå kunne sette ord på det mange føler: Det er ikke akseptabelt at representanter for politiske partier sprer hets og løgner om hva kolleger i andre partier står for - og spesielt ikke når det dreier seg om så alvorlige forhold som ekstrem og voldelig islamisme. Men når det først har skjedd,  fortjener det også partiledelsens beklagelse.

Sier hun det, kan det bidra til å forebygge nye episoder - og det vil fjerne enhver mistanke om at Fremskrittspartiets ledelse finner slike ting akseptabelt.

Det foregår for tiden to interessante debatter som vi alle er invitert til å delta i. Den ene er initiert av Arbeiderpartiet og handler om Anders Behring Breivik og hvor hans høyreekstreme holdninger kommer fra - og om dette er en debatt vi ennå ikke har tatt grundig nok. Den andre debatten, som bl.a. Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, dreier seg om ekstrem islamisme og hvor de unge jihadistenes holdninger kommer fra.

Civita vil gjerne delta i begge debatter, bl.a. med et frokostmøte i morgen. Men beklageligvis forstyrres nå disse debattene av at forholdet mellom FrP og Ap er så surt etter Leirsteins "liking" og oppgjøret mellom Tajik og Keshvari på Debatten.

Hvis Siv Jensen kunne bilegge denne konflikten og si klart og tydelig hva hun mener bør være standarden i en debatt mellom partiene og våre folkevalgte, ville det være en stor fordel. 

Da ville hun utvise lederskap.

 

hits