I Dagsnytt 18 i dag gikk Snorre Valen fra SV til frontalangrep på Siv Jensen.
Bakgrunnen for angrepet kan vi lese om i VG i dag. Valen mener at Siv Jensen og Erna Solberg bedriver dobbeltkommunikasjon og “taler med to tunger”: Når de snakker generelt og uforpliktende eller debatterer utenfor Stortinget, påstår de at en reduksjon i formuesskatten vil være vekstfremmende og skape nye arbeidsplasser. Når de må svare i formelle dokumenter til Stortinget, enten det er i Nasjonalbudsjettet eller som svar på spørsmål fra Valen, er de langt mer forbeholdne og uttrykker snarere tvil om hvilke virkninger en reduksjon i formuesskatten vil ha. Valen presiserer at han ikke vil kalle det løgn, men han mener at Regjeringen “lurer” velgerne.
Valen har et poeng. Politikere driver ofte med dobbeltkommunikasjon eller det vi kanskje, med litt penere ord, kan kalle strategisk kommunikasjon. De tilpasser budskapet og argumentene sine til situasjonen og det de tror en gitt målgruppe vil høre. Det er heller ingenting nytt i at kraftfulle argumenter for eller mot en sak ofte svekkes når de skal uttrykkes i embetsverkets språk og med embetsverkets krav til presisjonsnivå. Selv ble jeg, som utdannings- og forskningsminister, skjelt ut av SV i fire år, fordi vi ikke brukte mer ressurser på skolen. Da Kristin Halvorsen ble finansminister sendte hun brev til Stortinget som – ikke bare i innhold, men til og med i ordlyd – var nøyaktig de samme som de daværende finansminister Per-Kristian Foss hadde sendt.
Om Valen i dette tilfellet har et spesielt godt poeng, er mer tvilsomt. Det finnes forskere, både i inn- og utland, som mener at de kan dokumentere eller sannsynliggjøre at skattelettelser har vekstfremmende virkninger, og som også har oppfatninger om hvor store slike virkninger er. Men helt generelt finnes det mye mindre forskning på dynamiske effekter av lettelser i kapitalbeskatning enn av lettelser i skatt på arbeid. Et forsøk på å dokumentere effekter etter kort tid hemmes også av selve budsjettsystemet i staten, som er kortsiktig (ettårig), og som pr definisjon ikke tillater at man budsjetterer med mulige dynamiske effekter av slike skattekutt. (Det er annerledes, så vidt jeg vet, med endringer i avgifter.)
I lys av dette er det selvsagt helt legitimt at ulike politiske partier og politikere tror forskjellig om hvilken virkning en reduksjon i formuesskatten vil ha. Undersøkelser som er gjort blant bedrifter i Norge, viser at det store flertallet av dem vil bruke en reduksjon i formuesskatten til å investere mer i bedriften. Slike undersøkelser er intet bevis på hva som vil skje – men det er et moment som man kan velge å tillegge vekt eller ikke.
Flere forskere har i det siste uttalt seg negativt, bl.a. i VG i går, om forslaget om å redusere formuesskatten. En del av dem uttrykker bare politiske meninger, mens andre har forsket på temaet. Årsaken til at de er negative, er ikke at det er dokumentert at et kutt i formuesskatten ikke har vekstfremmende virkninger – men at det ikke er godt dokumentert at det har vekstfremmende virkninger. Noen av dem er også primært opptatt av fordelingsvirkningene, som det er forsket mer på, men som, etter min mening, bare er av symbolpolitisk betydning. Villeman Vinje og jeg har skrevet om det her.
Det mest interessante med denne debatten er imidlertid, etter min mening, noe helt annet. Den sier nemlig mye om det generelle politiske klimaet i Norge.
Det pågår nå en voldsom debatt, der både opposisjonen, pressen og mange forskere nærmest forlanger at Regjeringen må kunne gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av de konsekvensene en reduksjon i formuesskatten på ca. fire milliarder kroner (ca. en tredjedel av formuesskatten) vil ha – aller helst allerede neste år. Men foregår det noen tilsvarende debatt om alle de budsjettpostene der utgiftene neste år skal øke?
Hvem kan gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av hvilken effekt det vil ha at bevilgningene til forskning, til lærerløft, til samferdsel, til bistand og til politiet økes, til dels kraftig? Finnes det overhodet noen kritiske røster – i pressen eller på Stortinget – som forlanger like klare svar om dette som Valen har krevet om skattelettelsene i dag?
Jeg tror ikke det.
Den begredelige sannheten er nok at de fleste politikere i Norge med stor letthet bruker borgernes og bedriftenes penger uten å være så nøye med hvilken effekt det har – mens det skal svært mye til for at de vil la borgerne og bedriftene beholde og bruke pengene sine selv, med mindre de kan dokumentere at pengene blir brukt på en svært fornuftig måte.
