Stråmenn og mistenkeliggjøring

  • 12.11.2014 kl.21:50 i Blogg

Forleden ble jeg utsatt for noe jeg har opplevd mange ganger før.

I Klassekampen påstår sjeføkonom i LO, Stein Reegård, at jeg nærmest lyver når jeg i et tidligere intervju i Klassekampen (finnes ikke på nett) sier at jeg alltid har vært for en sterk stat, at jeg "later som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og at jeg "egentlig" ikke vil ha velferdsstaten. Reegård påstår videre at Civita er "taktisk smarte" ved å forsøke å ta Piketty "til inntekt for" egne standpunkter, og at vi har "foregitt" at vi er opptatt av fordeling. Og nå viser vi altså en "tilsynelatende interesse" for den sterke staten.

Ifølge stortingsrepresentant Arild Grande fra Ap, som er intervjuet i samme sak, står Civita for en politikk som vil "undergrave den norske velferdsstaten", mens "samfunnsmodellen som Civita ønsker seg, har kollapset". Og siden "min" samfunnsmodell har kollapset, prøver jeg nå å "fremstille det som om" Civita er for en "stor stat" og at "velferds-Norge er noe som har vokst frem ved politisk konsensus". Ifølge Reegård "later (jeg) som" jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og jeg later som "forskjellene i norsk politikk er små". "Sannheten" er at jeg og Civita "misliker den norske modellen sterkt".

Min reaksjon da jeg leste dette, var tredelt:

Jeg tenkte, for det første, at det kanskje forelå en misforståelse - og at Reegård og Grande ikke skjelner mellom "sterk" og "stor" stat, slik Francis Fukuyama og mange på høyresiden gjør. Eller sagt på en annen måte: Man kan både være for en sterk og en stor stat - eller for en sterk, men begrenset stat - men det er to forskjellige ting. Kollega Lars Svendsen har forklart det nærmere i et svar til Reegård og Grande her , men dette innlegget avstedkom bare en nokså tåpelig twitter-kommentar fra Reegårds side, så jeg vet ikke om dette var en misforståelse, eller om Reegård og Grande fortsatt mener at jeg er motstander av en sterk stat.

For det annet lurte jeg på hvorfor det så ofte er slik at så mange på venstresiden må argumentere med stråmenn og mistenkeliggjøring av høyresiden når de debatterer? Er de klar over at de gjør det - og er det i så fall en debattstil de liker? Tror de f.eks. at det er interessant, i dette tilfellet for meg, å debattere med dem når de ikke tror på (eller later som de ikke tror på) det deres diskusjonspartnere sier, skriver og gjør? Eller sagt med andre ord: Er det en bevisst fordumming av den norske debatten, er det taktikk - eller tror de på det de sier? Og har de reflektert over hvordan denne typen argumentasjon fungerer som en effektiv debattstopper, fordi man rett og slett ikke kan diskutere med noen som legger til grunn at man bare lyver?

Og for det tredje: Er vi, eller noen andre på høyresiden, like ille når vi debatterer med venstresiden? Pleier noen på høyresiden - med tilsvarende posisjoner som de Reegård og Grande har - å påstå at folk i LO og Ap egentlig er kommunister og ønsker seg en altomfattende stat, som underlegger seg både næringslivet, sivilsamfunnet og folks privatliv - og at de bare er taktisk smarte når de ikke sier det høyt?

Jeg er mest interessert i svaret på det tredje spørsmålet: Er vi på høyresiden like ille?

Det bør gå an å finne det ut. Det krever ikke akkurat rakettforskning - men vis à vis Reegård og Grande hjelper det neppe om Civita prøver å gjøre det - så det bør antagelig være noen andre som gjør det.

 

 

  

hits