Ved årsskiftet er det mange som bedømmer Regjeringens innsats så langt, og som vil gi råd om veien videre. 

Her er mitt råd:

Jeg tror det mest fornuftige statsministeren nå kan gjøre, er å anstrenge seg enda mer for å forklare velgerne hvilken oppgave hun har påtatt seg når hun har sagt ja til å styre landet.

Hvilken oppgave er det hun skal løse?

Hvordan vil hun velge å løse den?

Og hvorfor velger hun å løse den på den måten hun gjør?

En statsminister har naturligvis ikke bare én oppgave – hun har snarere tusenvis av oppgaver. Likevel er det fornuftig å forklare hva den store eller viktigste oppgaven er, fordi det ellers er vanskelig for velgerne å forstå hvorfor man gjør det man gjør. Det er dessuten viktig å forklare hva man gjør, fordi det ellers vil være noen andre som forklarer det. Og disse “andre” er vanligvis ikke spesielt velvillig innstilt, siden det som regel er den politiske opposisjon. 

Etter min oppfatning blir den oppgaven Solberg og hennes regjering har påtatt seg å løse, tydeligere for hver dag som går:

De skal bidra til å bringe Norge trygt over broen – fra et fossildrevet samfunn som har gjennomlevd noen historiske supertiår i økonomisk forstand – til et grønnere samfunn som får større omsorgsforpliktelser, og som derfor må få nye ben å stå på for å sikre verdiskapingen.

Hva må til for at Norge skal lykkes med dette?

Det Norge trenger, er enkelt nok: Vi trenger mange nok mennesker som er villige til å stå opp om morgenen, gå på jobb, gjøre sitt beste, betale skatt og, så langt det er mulig, klare seg selv. Og blant dem må det også være tilstrekkelig mange som er villige til å ta risiko, satse penger og yte en ekstra innsats for å forsøke å skape noe nytt.

Det Solberg og hennes regjering kan gjøre, er å legge til rette for at dette skal være mulig for flest mulig – ved å stimulere til større innsats og selvhjulpenhet – og ved å fjerne hindringer for arbeid, klimavennlige løsninger og entreprenørskap.

Det høres lett ut, men i praksis er det selvsagt ikke like lett. Det kreves nemlig både populære og mindre populære tiltak, dersom man virkelig skal “ruste Norge for fremtiden” på denne måten.

Det er som regel populært å øke bevilgningene til samferdsel, utdanning, innovasjonstiltak og forskning. Men det er sjelden populært å stramme inn på trygde- og stønadsordninger for å styrke arbeidslinjen, bremse veksten i offentlige utgifter, øke pensjonsalderen eller heve egenandelene. Men også slike tiltak må til, dersom vi skal ruste Norge for fremtiden. 

Norske regjeringer har i 30 år, og i stigende grad, vært i en unikt gunstig posisjon på grunn av høye inntekter fra petroleumsvirksomheten. I det siste tiåret har Norges posisjon vært ekstra gunstig, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og “surfe” på en ustabil situasjon i verdensøkonomien. Mange land, også våre nærmeste naboland, har forlengst startet omstillingen mot et grønnere samfunn og en aldrende befolkning. Men også det norske statsbudsjettet vil gå med underskudd om ganske få år.

Det kan reises spørsmål, slik noen gjør, om hvorvidt Erna Solberg og våre øvrige politiske ledere har fått et mandat av velgerne til å gjennomføre tiltak som er upopulære på kort sikt – eller om de alle “mumler” når de får slike spørsmål. Men det kan også sees slik: Enhver regjering har et mandat til å gjøre det som er nødvendig, bl.a. for å redde norsk økonomi, dersom omstendighetene eller uforutsette utfordringer gjør det nødvendig. Man kan også, gjennom dialog med velgerne, skaffe seg et folkelig mandat utover det som er gitt i valg.

Det er ikke krise i Norge. Vi har fortsatt store muligheter til relativt smertefritt å komme oss over broen til et samfunn som er både økonomisk og økologisk mer bærekraftig. Men det krever tiltak som ikke bare er populære, og som kan smerte på kort sikt. I de kommende stortingsvalg og valgkamper vil dette bli et stadig mer fremtredende tema for alle politiske partier. Det kommer til å bli vanskeligere å være politisk leder i Norge.

Det er nå 10 måneder til Regjeringen skal legge frem sitt neste statsbudsjett.

Innen den tid bør den ha fått frem budskapet sitt klart og tydelig – om hvilken oppgave den har påtatt seg å løse og om hvordan den skal løses.