LO behandles som et barn

Trepartsmodellen, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, har vært viktig for Norge.

Hovedavtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, som ble inngått i 1935, innebar en stor endring i forholdet mellom partene. Frem til da hadde det vært mye bråk og spetakkel i norsk arbeidsliv – med mange streiker og lock out. Med hovedavtalen, som ble initiert av en Venstremann, inngikk partene en avtale om sosial fred, og bl.a. ble streikeretten innskrenket  til fordel for økt samarbeid. Som “belønning” for å inngå et mer konstruktivt samarbeid i norsk arbeidsliv, fikk partene en mulighet til å få innflytelse på politikken – og da særlig på den delen av politikken som har betydning for arbeidsmarkedets parter. Siden har hovedavtalen og forhandlingssystemet, som er forankret i hovedavtalen, vært et helt avgjørende element i den norske trepartsmodellen, og det har alle norske regjeringer forholdt seg til.

Men trepartsmodellen er en skjør modell. Den forutsetter balanserte løsninger på ulike måter. Det skal være balanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det skal være balanse innad mellom ulike arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper. Og det skal være balanse mellom partene på den ene side og myndighetene på den annen.

Av og til forrykkes denne balansen på en uheldig måte. 

Noen ganger har partene. eller en av partene, hatt for stor innflytelse i forhold til den forsamlingen som tross alt er valgt av folket, nemlig Stortinget. Det har skjedd når Stortinget for eksempel har blitt “tvunget” til å innføre dyre sosiale reformer.

Andre ganger har balansen innad mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner blitt forrykket, fordi LO har hatt altfor stor innflytelse.

Og atter andre ganger har balansen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere blitt forrykket i den ene partens disfavør, slik at modellen nærmest har forfalt til en topartsmodell, f.eks. mellom regjeringen og LO.

Har så modellen vært en balansert modell i de åtte årene vi hadde en rødgrønn regjering?

Etter min mening nei.

LO har hatt for stor innflytelse – både i forhold til arbeidsgiverne, den rødgrønne regjeringen og dermed Stortinget – og andre arbeidstakerorganisasjoner.

I denne perioden ble andre arbeidstakerorganisasjoner enn LO i for stor grad satt på sidelinjen.

I denne perioden hadde også LO nærmest monopol på posten som statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet.

Det var også i denne perioden at Arbeiderpartiet, ifølge Arbeiderpartiet selv, ga LO alt LO ba om.

Og det var i denne perioden at Arbeidsmiljøloven ble endret slik at sentrale fagforeninger ble gitt vetorett i spørsmålet om inngåelse av avvikende arbeidstidsavtaler – fremfor å la partene lokalt og/eller Arbeidstilsynet avgjøre det. Det var ingen som syntes at dette var et “brudd med den norske modellen”, men alle justeringer i arbeidsmiljøloven som f.eks. NHO går inn for, påstås å bryte med modellen og sende Norge 100 år tilbake i tid.

Og alt dette skjedde, samtidig som LO var – og fortsatt er – tett vevet inn i Arbeiderpartiet, både økonomisk og organisatorisk.

Det som har skjedd nå – i forbindelse med de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven – er at LO har blitt behandlet mer som andre organisasjoner i norsk arbeidsliv, at de har fått uttale seg på vanlig måte gjennom høringsprosesser, og at Regjeringen har justert sitt opprinnelige forslag etter at høringsuttalelsene forelå – i tillegg til at den har varslet retrett, dersom lovendringene ikke virker slik Regjeringen håper de vil.

Samtidig har LO laget et vanvittig bråk – overdrevet og regelrett løyet om forslaget til lovendringer, varslet og nå gjennomført den største streiken på 17 år – og, til enhver tid, brukt anledningen til å fortelle det norske folk at de aller helst vil bli kvitt den regjeringen folket har valgt. 

Likevel mener både Aftenposten og delvis VG i dag at det er Robert Erikssons feil at det ikke er et bedre forhold mellom LO og Regjeringen. Men hva mer skulle Eriksson ha gjort? Skal folk i LO måtte behandles som barn, som skriker og hyler hvis de ikke får det som de vil – uten at det stilles noen krav til at også de innordner seg helt vanlige demokratiske spilleregler og prosesser? Har ikke også LO et ansvar for å bygge tillit og balanse i trepartssamarbeidet?

Jeg har sagt og skrevet det før, og gjør det igjen: Hvorfor er pressen så lite interessert i de helt spesielle maktforholdene som utspiller seg i samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet og vår forrige rødgrønne regjering? Og hvorfor ser ikke flere at hele trepartsmodellen er i fare, dersom LO hele tiden skal tildeles rollen som bulldozer med rett til å kjøre over alle andre synspunkter og interesser?

0 kommentarer

Siste innlegg