Nasjonale prøver

  • 14.04.2015 kl.10:21 i Blogg

I går skrev fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), på twitter at Oslo Høyre "jukser" med skoletall for å fremstille Osloskolen i et bedre lys enn det er grunnlag for. Meg bekjent opererer ikke Oslo Høyre med andre tall enn Osloskolen gjør, så dette er langt på vei det samme som å si at Osloskolen jukser. Det er en meget alvorlig påstand, spesielt når den kommer fra en person som Sandvik.

Sandvik linket til et innlegg på NRK Ytring, som jeg i farten trodde at han selv hadde skrevet - men det var Trond Giske. Her fremføres nesten det samme budskapet:

Oslo Høyre "tuller" med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er. Ifølge Giske "jukser" ikke Høyre eller Osloskolen med selve fritaket, men han mener at det er feil å "skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene, samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene."  "Jo flere av de svakeste elevene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet", skriver Giske. Hvis man skal sammenligne, skriver Giske, må det skje "på likeverdig grunnlag".

Giske avlegger også meg en visitt, fordi han mener at man ikke kan bruke nasjonale prøver til å sammenligne skoler, slik jeg indirekte gjorde da jeg sammenlignet Osloskolen med landsgjennomsnittet i mitt innlegg i Aftenposten forleden.

Giske synes å mene, i likhet med enkelte andre, at det er påfallende hvordan f.eks. Oslo Høyre og jeg er så opptatt av å "skryte" av Osloskolen. Jeg vil si at det er enda mer påfallende at Giske og Sandvik er så opptatt av å "snakke ned" Osloskolen. Mens forskere og skoleadministrasjonen i Trondheim kommune sier at de har mye å lære av Osloskolen, etterlater Giske og Sandvik inntrykk av at vi farer med tomt skryt, og at skolenes elevgrunnlag er så forskjellig at det ikke går an å sammenligne noe som helst. Det er en unnskyldning som nå brukes så flittig i norsk skoledebatt, at det - dersom det var sant - er i ferd med å gjøre hele skolepolitikken overflødig. For hvis ikke skolene kan gjøre noe - hvorfor i alle verden skal vi da bry oss om kvaliteten på skolene?

Det var en tilfeldighet at Aftenposten hadde et nyhetsoppslag om Osloskolen, samtidig som jeg skrev en artikkel om det samme. Min interesse stammer fra tiden da jeg var utdanningsminister for 10 - 15 år siden og de resultatene Osloskolen oppnådde allerede den gang. Jeg syns det var - og fortsatt er - imponerende. 

Det som er verst med Giskes innlegg, er at han bare forteller halve sannheten om fritaket i Oslo.

Sannheten er nemlig denne:

1. De elevene som kan vurderes for fritak, er elever som får spesialundervisning og/eller særskilt norskopplæring. Denne gruppen er langt større i Oslo enn den er i resten av landet. Hele 40 prosent av elevene i Osloskolen, er minoritetsspråklige. Dette sier Giske ingenting om.

2. Den totale gruppen som kan vurderes for fritak i Oslo, er, som en følge av dette, ca. 25 prosent av elevene -  mens landsgjennomsnittet er ca. 8 prosent. Heller ikke dette sier Giske noe om.

3. Oslo fritar, som andel av hele elevgruppen, ca. 7 - 8 prosent, mens landsgjennomsnittet er ca. 4 - 5 prosent. Akkurat dette får vi vite av Giske.

4. I tillegg til de som får fritak, er det en del elever som simpelthen ikke deltar i prøvene, selv om de ikke har fått fritak - av ulike grunner. Denne gruppen er mindre i Oslo enn i landet generelt. Mens 1,5 - 2,5 prosent av elevgruppen ikke deltar nasjonalt, er tallet 0,5 prosent i Oslo. Dette forteller Giske ingenting om.

Hva så med Giskes påstand om at gjennomsnittsresultatet går opp, dersom man fritar flere av de svakeste elevene? Påstanden kan i høy grad diskuteres. Nasjonalt fritas ca. halvparten av de svakeste elevene - i Oslo fritas bare 1/3 av de svakeste elevene. Så resonnementet kan like gjerne være motsatt: Osloskolen oppnår et godt gjennomsnittsresultat, enda flere av de svake elevene deltar.

Det er forstemmende at påstander om juks stadig settes frem, enda de har blitt tilbakevist både av forskere, Utdanningsdirektoratet og Kommunerevisjonen. Kritikken og påstandene kommer fra et lite antall personer - ofte de samme som klager på "testhysteriet" i Osloskolen. Jeg mener personlig at det er all mulig grunn til å diskutere hvor mange og hva slags tester man bør ha i en skole - og at vi alltid bør lete etter bedre metoder for å dokumentere resultater. Men problemet med disse kritikerne, er at de i liten grad fremlegger dokumentasjon, eller at de, som i Giskes tilfelle, ikke forteller hele sannheten.

Jeg er enig i at man ikke bør bruke nasjonale prøver til en ukritisk rangering av skoler. Men selvsagt må man kunne bruke nasjonale prøver til sammenligninger for å lære. Det er ikke usaklig å f.eks. sammenligne resultatene på nasjonale prøver i Oslo med landsgjennomsnittet, selv om man ikke har utviklet sofistikerte skolebidragsindikatorer. I den grad forskerne har studert skolenes bidrag til sosial mobilitet, kommer for øvrig Osloskolen - også der - bedre ut enn landsgjennomsnittet.

Osloelevenes resultater til eksamen i norsk hovedmål ligger på landsgjennomsnittet, enda 40 prosent av dem har et annet morsmål enn norsk eller samisk. Selv om dette bare skulle være sånn omtrent riktig, er det imponerende. 

Det er merkelig at så mange er opptatt av å betvile Osloskolens gode resultater fremfor å bruke tiden på å forbedre de skolene som har dårligere resultater, og som de selv har ansvaret for.

 

 

 

hits