I går morges møttes Siv Jensen og Jonas Gahr Støre til debatt i Politisk kvarter.
Det ble både en avklarende og en litt selsom debatt.
Først til det som virket avklarende:
Begge parter, dvs. både Høyre/Frp-regjeringen og Arbeiderpartiet, ønsker å gjennomføre en skattereform, basert på Scheel-utvalgets innstilling.
Begge vil gjennomføre lettelser i bedriftsbeskatningen, dvs. primært selskapsskatten. Stoltenberg II-regjeringen startet nedtrappingen av selskapsskatten og nedsatte Scheel-utvalget for å utrede veien videre. Siv Jensen bekreftet at reduksjon i selskapsskatten også er en prioritet for Regjeringen i årene som kommer. Begrunnelsen er, fra begge parters side, at vi må opprettholde og helst styrke norsk næringslivs konkurranseevne i møte med næringsliv fra andre land der skatten er lavere.
Det fremgikk ikke like eksplisitt, men det ligger i kortene, at begge parter også ønsker lettelser i inntektsskatten når de reduserer selskapsskatten – dels fordi Scheel-utvalget foreslår det, dels fordi det er nødvendig for å bevare symmetri i skattesystemet og dermed unngå uheldige skattetilpasninger.
Det synes også klart at Regjeringen vil fortsette å redusere formuesskatten, noe Arbeiderpartiet ikke vil – men dette vil ikke være like viktig eller omfattende som reduksjonen i selskapsskatten.
Noe annet som virket klart, er at Regjeringen ønsker å gi netto skattelettelser samtidig som de gjennomfører en skattereform. Regjeringen vil altså ikke at noen andre skal ta “skatteregningen” for at man reduserer skatten for arbeidstakere og selskaper. Det er ikke, ifølge Jensen, nødvendig at staten tar like mye med den ene hånden som den gir med den andre. “Gir” Jensen 10 milliarder kroner i skattelette til bedriftene, vil hun altså ikke øke skatten med 10 milliarder kroner for noen andre. Jensen tror likevel ikke at staten taper 10 milliarder kroner på å gi en slik skattelette, fordi hun mener skattelettelser har dynamiske virkninger: De virker så positivt på økonomien at vi får flere bedrifter og flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått – og dermed også større skatteinntekter enn vi ellers ville fått. Statens “tap” av å gi 10 milliarder kroner i skattelette er derfor, over tid, mye mindre enn 10 milliarder kroner, ifølge Jensen.
Det var litt mindre klart hva Arbeiderpartiet mener om dette. Støre sa riktig nok at det ikke var et mål med en reform at det skulle gjennomføres skattelettelser, og han sa samtidig at hvis det kommer lettelser, så må det komme inntekter. Men regnestykket trenger likevel ikke, ifølge Støre, å gå opp “på krona”. Samtidig sa han at Arbeiderpartiet vil ta endelig stilling til dette senere, men likevel før valget i 2017. Det virker altså som om Arbeiderpartiet aller helst vil ha en såkalt provenynøytral reform – der skattelettelser (til bedriftene og, sannsynligvis, arbeidstakerne) skal oppveies av skatteøkninger på noe annet eller noen andre. Men et endelig svar på dette får vi ikke før nærmere valget i 2017. Innen den tid er det nok Arbeiderpartiets håp at det er inngått et kompromiss i Stortinget om en ny skattereform, som gjør at skatt er utradert som tema i valgkampen 2017. Dette vil nok særlig være ønskelig, sett fra Arbeiderpartiets side, dersom partiet nå skulle tape valget i Oslo på grunn av løftet om å innføre en lokal eiendomsskatt.
I løpet av debatten i Politisk kvarter spurte Siv Jensen gjentatte ganger om hvem som skal få “skatteregningen” til Arbeiderpartiet – altså hvem som skal få skatteøkninger for å kompensere for de skattelettelsene Arbeiderpartiet vil gjennomføre.
Dette fikk hun ikke svar på.
I stedet prøvde Jonas Gahr Støre å snu debatten og utfordre Siv Jensen – for hva skal egentlig hun kutte på statsbudsjettet når hun vil gjennomføre så store lettelser i skatten? Dersom hun får mindre inntekter på statsbudsjettet som følge av skattelettelser, må jo også utgiftene ned, ifølge Støre.
Og Støre gjentok dette mange ganger: Hvem skal ta kuttregningen? Hvor skal kuttet komme? Er det sykehusene eller de eldre som skal få mindre penger? Er det kommunene, pensjonister som mister sitt kulturtilbud eller uføre som mister barnetillegget? Hvem skal ta kuttet?
Støre illustrerte det hele med å vise til en en såkalt budsjettlekkasje i VG forleden, der det påstås at Regjeringen – i statsbudsjettet for 2016 – vil foreslå et kutt i selskapsskatten og et kutt i inntektsskatten som samlet kan komme opp i en skattelettelse på 20 – 30 milliarder kroner. Støre glemte å nevne at det i VG også sto at Regjeringen vil innføre en ny toppskatt som vil dekke inn store deler av provenytapet – men la det fare her. Har VG rett, er det åpenbart at Regjeringen planlegger å gjøre som Siv Jensen sier: Den vil gi netto skattelettelser, og i hvert fall ikke la noen skatteytere ta hele “regningen” for at andre skatteytere får lettelser i skatten.
Det ekstremt selsomme med debatten i Politisk kvarter var at Støre – gang på gang – spurte hvor Regjeringen vil “kutte” for å finansiere skattelettelsene. For en norsk regjering må jo ikke kutte noe for å redusere skatten?
Mange andre regjeringer må det. Hvis f.eks. den greske regjeringen tror det er lurt å kutte skatten for bedriftene i Hellas, må den – i hvert fall i første omgang, inntil de eventuelle dynamiske virkningene viser seg – kutte i utgifter, for å få regnestykket til å gå opp.
Men slik er det ikke i Norge.
Norge har levd i overflod i mange år – og vi vil fortsatt gjøre det i noen år til. Hvert år har norske regjeringer mange nye penger til disposisjon – som de kan velge å bruke på å la offentlig sektor vokse enda mer – eller på å styrke privat sektor, enten det er familiene, sivilsamfunnet eller bedriftene. Og styrking av privat sektor kan, grovt sagt, enten skje ved at man skattlegger den og deler ut pengene igjen til gode formål (f.eks. kontantstøtte, velferdsgoder eller subsidier) – eller, alternativt, ved å unnlate å skattlegge like mye.
Og hva har norske politikere valgt?
Hvis man skal vurdere hvor mye mer norske politikere har fått til rådighet de siste 10 år, er det (minst) tre måter å vurdere det på. Man kan se på økningen i oljepengebruk + økningen i strukturell skatteinngang; man kan se på økningen i oljepengebruk, eller man kan se på økningen i oljepengebruk fratrukket økning i pensjonsutgifter (Folketrygden), som ofte regnes som utgifter man ikke kan gjøre noe med, i hvert fall ikke på kort sikt.
Siden dette er en blogg, gjør jeg det enkelt og ser på økningen i oljepengebruk. Og kort fortalt har den steget fra ca. 57 milliarder 2015-kroner i 2006 til 169 milliarder kroner i 2015, altså en økning på 112 milliarder kroner på 10 år. Og dette er de ekstrapengene politikerne har hatt til disposisjon i denne perioden.
Sagt på en annen måte: Disse 112 milliarder kronene er helt nye penger, og det er derfor ingen som rammes, og intet som “kuttes”, når man bruker dem. Det er en type penger som stort sett ikke fins i andre land, så norske politikere har nærmest vunnet i lotto når de har hatt alle disse pengene til disposisjon – på toppen av de vanlige skatteinntektene fra borgere og bedrifter. Pengene kommer i stor grad fra “oljefondet”, og siden fondet stadig vokser, kan oljepengebruken, som andel av BNP, økes uten å bryte handlingsregelen.
Så hvordan har så norske politikere valgt å bruke alle disse pengene?
Jo, de har i denne tiårsperioden brukt 8 milliarder kroner til å redusere skatten for personer og bedrifter – og 104 milliarder kroner på å øke offentlige utgifter. Det har med andre ord vært en voldsom sterk prioritering av offentlig sektor.
Og poenget i denne sammenheng er: Norske politikere trenger ikke å kutte i noe som helst for å redusere skatten. Det de gjør, er å bruke en del av handlingsrommet – altså en del av de nye pengene – til skattelettelser, mens de fortsatt vil bruke desidert mest på å øke offentlig sektor. Det gjør de nemlig også mens Frp sitter i regjering. De store pengene brukes hvert år på å øke de offentlige utgiftene.
Spørsmålene til Støre – om hvor Siv Jensen vil kutte – er altså ganske malplassert. De ville passet bedre i et annet land, der det ikke er så store overskudd på statsbudsjettet.
Men når det er sagt: Hverken Støre eller Jensen kan fortsette som de har gjort til nå, i det uendelige.
Sånn cirka midt på 2020-tallet vil statsbudsjettet, ifølge SSB, begynne å gå med underskudd.
Da blir det nok mer problematisk – både med skattelettelser og en fortsatt voldsom ekspansjon av offentlig sektor. Da kan det til og med bli snakk om kutt, og er norske politikere forberedt på det?
PS: Tallene jeg bruker, er ikke justert for lønnsvekst i offentlig sektor – men dette endrer ikke hovedpoenget om at norske politikere har hatt mange “gratis” penger til disposisjon og fortsatt vil ha det i ennå noen år.
