Trist og nærsynt innvandringsdebatt

  • 07.02.2016 kl.15:16 i Blogg

I siste nummer av The Economist står det en interessant artikkel om "How to manage the migrant crisis".

Det fikk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, til å twitre at "Liberale Economist er mer rasjonell enn likesinnede i Norge", noe hun eksemplifiserte ved å vise til at verken jeg eller mine likesinnede deltar i debatten slik The Economist gjør.

Men Marie Simonsen tar feil. Det The Economist foreslår som løsninger på flyktningkrisen, ligner nemlig veldig på det mine kolleger Torstein Ulserød og Sylo Taraku foreslo for halvannen måned siden i et Civitanotat om flyktning- og asylpolitikken. Og vi holdt ikke notatet hemmelig. Ulserød og Taraku har, tvert om, skrevet om forslagene sin i flere medier, bl.a. i Aftenposten og i VG. Umiddelbart etterpå publiserte vi også et notat om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Civita har ingenting å klage på når det gjelder oppmerksomhet i mediene. Det er likevel interessant å se hva som til enhver tid skaper debatt og hvilke vinklinger medier og politikere er opptatt av i bestemte saker. Hva er for eksempel årsaken til at slike forslag som The Economist nå fremmer, og som mine kolleger i Civita har fremmet før  - til en ny, helhetlig og rasjonell flyktning- og asylpolitikk - skaper så lite debatt?

At det er stille, betyr nemlig ikke at norske politikere, kommentatorer og medier ikke er opptatt av flyktningsituasjonen - snarere tvert om. Dekningen i mediene er enorm. Problemet er bare at nesten alt dreier seg om enkeltsaker og detaljer, retorikk, spill og taktikkeri.  Det virker som en form for politisk autisme, der alle er ekstremt opptatt av små og ganske uviktige saker, samtidig som de er uten vilje (eller evne?) til å ta opp de store og viktige, prinsipielle sakene.

For hva er det som fyller mediene?

Noe av det viktigste ser ut til å være Listhaugs retorikk, Per Fugellis monomane utfall mot Frp, Lippestads retorikk om Listhaugs retorikk, Arbeiderpartiets taktiske blundere, en oppkonstruert debatt mellom KrF og Frp om hvorvidt man bør være for eller mot 5000 personer (!) i kirkeasyl, om Listhaug er en god kristen og om kirken er venstrevridd, fylkesledere i KrF som ikke orker mer av Frp og kanskje vil skifte side i 2017, de mislykkede returene på Storskog og Oslo Fremskrittspartis virkelighetsfjerne forslag om å sette alle asylsøkere i lukkede mottak.

Men er alt dette viktig som annet enn posisjonering og posering i den norske politiske debatten? Vil noen av disse debattene hjelpe en eneste flyktning - eller hjelpe oss med å finne frem til mer varige løsninger i Europa?

Retorikk er ikke uviktig, men når denne typen debatter får en så dominerende posisjon at de fullstendig skygger for viktigere og mer substansielle debatter, er det, i det minste, et tankekors.

Rett nok er ikke Norge medlem av EU, men vi er med i Schengen-samarbeidet og den felles asyl- og flyktningpolitikken. Vi har derfor også en plikt til å delta i diskusjonen og arbeidet med å finne frem til mer varige løsninger på problemet.

 

Oppdatering 8.2.2016

Jeg har fått veldig mange positive reaksjoner på denne bloggen, både på Twitter, Facebook, i Aftenposten og for eksempel i Nordlys.

Men jeg har også fått noen negative reaksjoner, fordi jeg bruker begrepet "politisk autisme". Autismeforeningens leder mener jeg diskriminerer autister, og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som selv har et barn med autisme, mener jeg bruker en "krenkende", "kunnskapsløs og sårende retorikk overfor mennesker som har det vanskelig i hverdagen".

Til dette vil jeg si at jeg selvsagt ikke har forsøkt å gi en presis definisjon av autisme eller karakterisere mennesker med autisme. Det jeg forsøkte å gjøre, var å karakterisere en politisk debatt ved hjelp av en metafor (som selvsagt kan være mer eller mindre vellykket), og det er ikke uvanlig. I den politiske debatten, både på norsk og andre språk, brukes ulike diagnoser hyppig som metaforer. Schizofren, narsissistisk, angst, allergi, ADHD, Alzheimer, paranoid, manisk, sinnssyk og fobier er alle sammen diagnoser som brukes metaforisk i den politiske debatten. Og da er det selvsagt ikke ment som en karakteristikk av dem som har disse diagnosene.

Jeg er generelt litt skeptisk til at man skal pålegge seg selv for mange og sterke restriksjoner når man deltar i samfunnsdebatten av redsel for å krenke eller såre bestemte grupper av mennesker.  Hvis det er mye som er "forbudt" å si, kan det virke hemmende for deltakelsen i offentlig debatt, særlig for dem som ikke behersker alle språkets finesser. Det er heller ikke heldig, hvis man utvikler en krenkelses- og offerkultur, der ikke enkeltmennesker, men hele grupper skal vernes - og man alltid tolker alt i verste mening.

Jeg tror at både Autismeforeningens leder og Freddy de Ruiter forstår at jeg ikke har ønsket å såre noen ved å bruke (den muligens ikke helt treffende) metaforen "politisk autisme".

Når jeg åpenbart likevel har gjort det, beklager jeg det.

Jeg garanterer ikke at jeg ikke vil bruke slike metaforer igjen - men jeg skal tenke meg om før jeg gjør det!

 

hits