Robert Mood og ytringsfriheten

  • 15.03.2016 kl.15:55 i Blogg

Robert Mood, som er generalløytnant og sjef for Forsvarets millitærdelegasjon ved NATO-hovedkvarteret i Brussel, har fått Fritt Ords pris 2016.

Fritt Ord har gitt denne begrunnelsen for tildelingen, og den ble utdypet i Dagsnytt 18 i går av styremedlem i Fritt Ord, Frank Rossavik.

Så langt har jeg bare sett positive reaksjoner på tildelingen, og et typisk eksempel er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten i dag. 

Stemningen er så positiv og forutsigbart ukritisk at jeg er litt usikker på om jeg bør stikke hodet frem. Men siden ytringsfriheten holdes så høyt, tar jeg sjansen. Jeg er nemlig ikke like positiv, hverken til Robert Moods bruk av ytringsfriheten, Fritt Ords begrunnelse for tildelingen eller den ukritiske hyldesten til tildelingen. Det er noe som skurrer, både i begrunnelsen for tildelingen og i kommentarene til den.

Noe av det som skurrer, er at både Fritt Ords styre og kommentatorene ikke skjelner mellom offentlig ansatte eller mellom ulike typer av ytringer. Harald Stanghelle skriver for eksempel både om rektorer, som mener bevilgningene til skolen er for små, Robin Schaefer, som var en varsler i politiet, Frode Forfang som er sjef for et direktorat, og som reiste en debatt om et alternativt asylsystem - og Robert Mood, som deltar i den politiske debatten, både om forsvarspolitikk og andre politiske spørsmål. Også Fritt Ords styre viser til at "ytringsfriheten for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press" - som om det ikke spiller noen rolle hva slags ansatte det er snakk om.

Men det spiller en rolle.

En rektor er en vanlig arbeidstaker, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Arbeidsmiljløloven. En ansatt i politiet er en tjenestemann, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Tjenestemannsloven. Også Frode Forfang er tjenestemann, men også leder for et direktorat, der man normalt har noe større frihet enn f.eks. en ekspedisjonssjef eller departementsråd har til å delta i samfunnsdebatten med faglige innspill. 

Robert Mood, derimot, er embetsmann

Det kan hevdes at det ikke er så stor forskjell på tjenestemenn og embetsmenn, og at det først og fremst er funksjonen og ansvaret man har, som avgjør hvor sterkt man skal tolke lojalitetsplikten.

Men man kan også vektlegge de særlige privilegier man har som embetsmann eller -kvinne og årsaken til at man har disse privilegiene. Som embetsmann er man bl.a. uoppsigelig, hvilket betyr at man bare kan avskjediges av Kongen i statsråd eller etter dom. Det sterke stillingsvernet skal blant annet være en forsikring mot å bli presset ut av rollen som faglig uavhengig og politisk nøytral embetsmann, som også skal kunne legge frem ubehagelige fakta for eksempel for en statsråd.

Men dermed følger det også med noen plikter for en embetsmann, herunder en lojalitetsplikt som strekker seg utover det som forventes av en vanlig arbeidstaker i offentlig sektor. En embetsmann forventes å opptre politisk nøytralt og faglig uavhengig overfor dem som er demokratisk valgt til å styre landet. 

Hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi gjerne vil leve i et demokrati - og ikke i et teknokrati eller et samfunn der demokratisk valgte politikere saboteres. God forvaltningsskikk tilsier derfor at lojalitetskravet til høytstående embetskvinner og -menn går foran ytringsfriheten. Uenigheter bør og skal tas opp internt, mens det er politikerne som bestemmer, og som skal stilles til ansvar i valg. Embetsverket, derimot, skal også ha den neste statsrådens og den neste regjeringens tillit.Og man kan legge til: Når det gjelder forsvarspolitikk er det kanskje ektra viktig å være oppmerksom på lojalitetsplikten, siden sivil kontroll over militæret er en grunnleggende forutsetning for et demokrati.

Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak fra lojalitetsplikten. Både arbeidstakere, tjenestemenn og embetsmenn vil, i et gitt tilfelle, ha rett til å varsle om ulovlige forhold. Lojalitetsplikten dreier seg om å være lojal overfor legalt fattede vedtak. Vi har et eget regelverk for varsling, og, uten å bli altfor pompøs, vet vi jo også at Nürnbergprosessen lærte oss dette. Men dette har ingenting med Robert Moods sak å gjøre.

Fritt Ord berømmer Robert Mood, fordi han har uttalt seg (kritisk) om "de norske styrkene i Afghanistan, behandlingen av forsvarets veteraner, størrelsen på forsvarsbudsjettet, nedbyggingen av hæren, vestens forhold til Syria-krisen, bevæpningen av norsk politi og Norges forhold til Russland"? Men hvordan skal egentlig slike uttalelser tolkes? Er det en form for "varsling", en demonstrasjon av at det er stor uenighet i Forsvaret, et forsøk på å underminere forsvarsledelsen eller forsvarsministeren - eller hva? Hvordan påvirker hans deltakelse i den politiske debatten hans evne til å være nøytral og lojal embetsmann, som har den samme høye tilliten i hele befolkningen og hos en hvilken som helst statsråd? Og hvordan påvirker det Forsvarets og forsvarsministerens gjennomføringsevne for eksempel i forhandlinger med andre land? 

Det pågår en debatt om hvorvidt arbeidstakere, både i privat, men særlig i offentlig sektor, opplever at deres ytringsfrihet er svekket. Det er en viktig debatt - men jeg syns den har svært lite med Robert Mood å gjøre. 

Etter min mening har Robert Moods deltakelse i den politiske debatten vært problematisk, og jeg syns det er merkelig at ikke mediene, i det minste, reflekterer over dette. Både Fritt Ord og Stanghelle håper prisen til Mood kan være en inspirasjon også for andre embets- og tjenestemenn, men hvordan ser de da for seg at vår forvaltning skal virke? Hvis ekspedisjonssjefer og departementsråder begynner å delta i den politiske debatten, bl.a. med å kritisere regjeringens politikk, er det vel bare et tidsspørsmål før det kommer krav om å innføre et amerikansk system, der hele eller store deler av embetsverket må skiftes ut når vi skifter regjering?

Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Jeg tror at vårt politisk nøytrale, faglig uavhengige, effektive og ukorrupte embetsverk er et kvalitetstegn ved vårt samfunn og en viktig årsak til at Norge er et så velfungerende land.

Hvis man ikke greier å være nøytral embetsmann, bør man heller ikke ha de privilegier en embetsmann har, f.eks. til å kunne gi faglige råd direkte til statsråder og regjeringer. Og vi kan jo spørre oss selv hvor behagelig vi ville synes det var, dersom Robert Mood var sterkt innvandringskritisk, en pasjonert tilhenger av våpen i politiet og for mye mer intervensjon i urolige områder i verden?

Ville han blitt like omfavnet da? 

Jeg tror ikke det.

 

 


 

 

 

 


 

hits