Svært uheldige lekkasjer

  • 02.09.2016 kl.12:52 i Blogg

Det er selvfølgelig en fjær i hatten for Klassekampen og  Dagens Næringsliv at de, over lang tid, har fått tilgang til interne notater fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret. 

Men den eller de som lekker, begår lovbrudd og skader vårt demokrati. 

Når jeg holder foredrag om den norske eller nordiske modellen og om alt vi har lyktes med i våre samfunn, pleier "godt embetsverk" alltid å stå på listen. Vi har, målt mot andre land, en effektiv og ukorrupt forvaltning, som, etter beste evne, tjener alle regjeringer like godt. Derfor er det ekstremt sjelden at det lekker fra embetsverket. Og det skjer så å si aldri at såkalte regjeringsnotater ("R-notater"), som ligger til grunn for regjeringens saksbehandling, kommer på avveie. 

Når slike notater nå faktisk har kommet på avveie, er det lett å tenke at det er embetsverket som lekker. Men det kan man ikke vite. Et R-notat går nå vanligvis ut til nærmere 150 personer, hvis man legger sammen politisk ledelse og relevant embetsverk i departementene. Man kan godt innskrenke spredningen, dersom man tror det er viktig, men det vanlige er at alle betrodde medarbeidere, som skal kunne mene noe om notatene, får tilgang. Så hvem som lekker, er vanskelig å si: Det kan være noen i embetsverket, men det kan også være noen i politisk ledelse i et av departementene - eller det kan være andre, mer tilfeldige kilder, fordi noen - som egentlig ikke skulle ha tilgang til notatene - likevel har fått det. 

Uansett er det altså et lovbrudd - og et tillitsbrudd av dimensjoner. Ifølge mediene har PST forsøkt å finne den eller de som er skyldige, men så langt uten å lykkes. Men finner de han, hun eller dem, bør det få alvorlige følger.

Hvorfor er det så viktig at slike lekkasjer ikke aksepteres?

Et enkelt svar kunne være at det i regjeringsapparatet bør være som på alle andre arbeidsplasser, og at man har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og taushetsplikt om interne forhold. 

Et annet svar er at Norges regjering også behandler saker som dreier seg om rikets sikkerhet, og at taushetsplikten da selvsagt er særlig viktig.

Men i regjeringsapparatet står det om så mye mer. Det gjelder selve demokratiet. Vår gode forvaltning og vårt gode demokrati er blant annet tuftet på tillit - på at vi kan stole på at det for eksempel er mulig å tenke, snakke, skrive og diskutere fritt om alle saker før man konkluderer. Vi hadde en lignende sak i 2006, da Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og offentligheten fikk "sjokk", fordi den rødgrønne regjeringen overhodet hadde diskutert sykelønnsordningen - som om det er forbudt å tenke og reflektere over ulike handlingsalternativer, uansett hvor "politisk umulige" de måtte være.  

Konsekvensene av at det ikke blir mulig å diskutere, tenke og skrive fritt er åpenbare: Man vil rett og slett slutte å tenke og diskutere frimodig, og man vil innskrenke kretsen av mennesker man diskuterer med. Man vil også i langt høyere grad nøye seg med en muntlig saksbehandling, som ikke kan ettergås av noen, og som også blir mer unøyaktig. Man vil begynne å se seg over skulderen, slutte å stole på medarbeidere og - alt oppsummert - gi oss en mindre effektiv og intellektuelt åpen forvaltning.

Av de samme grunner er det umulig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å kommentere notatene som har lekket ut. En eller flere utro tjenere, med motiver vi ikke kjenner, prøver å ødelegge en alminnelig saksbehandling og demokratisk prosess, og de kan selvsagt ikke få legge premissene for debatten. Eriksen Søreide ville dessuten, hvis hun først kommenterte noe, komme i en håpløs situasjon - fordi ethvert svar bare ville lede til nye spørsmål om en intern saksbehandling hun hverken kan eller bør diskutere. 

Jeg vet ikke hvor omfattende behandlingen av langtidsplanen har vært i Regjeringen - men vi kan anta at den har vært meget omfattende. Vanligvis behandles saker i regjeringen med ett R-notat i én konferanse. Men er saken stor, kompleks og/eller uvanlig viktig, vil regjeringen som regel behandle mange regjeringsnotater - der kanskje forutsetningene også endrer seg underveis, fordi det kommer til ny informasjon, videre utredning og/eller endrede økonomiske rammebetingelser. Bare Kunnskapsløftet, som jeg i sin tid hadde ansvaret for, ble behandlet i et titalls regjeringsnotater, og det ville jo være håpløst å gi seg inn på en debatt om det som sto i disse notatene, dersom ett eller to av dem kom på avveie i ettertid. 

Enkelte mener likevel at når lekkasjene nå har skjedd, så kan man ikke unnlate å bedømme forsvarsministerens og Regjeringens uttalelser og endelige forslag i lys av det man kan lese i de notatene som er lekket ut. Dette er, isolert sett, lett å forstå. Problemet er bare at pressen ikke helt forstår hvordan en regjering behandler slike saker, der store bevilgninger er involvert. 

Så hvordan skal man forstå at forsvarsministeren nå sier seg svært fornøyd med den langtidsplanen hun har lagt frem, som foreslår å bruke 165 milliarder ekstra kroner på Forsvaret de neste 20 år - enda hun, ifølge lekkasjene, sa at det var behov for 206 milliarder kroner i et internt regjeringsnotat i februar i år? 

Mange skriver at Eriksen Søreide har "tapt" i Regjeringen og antyder at hun nærmest lyver når hun sier at hun nå er fornøyd.

Dette er, etter min oppfatning, helt feil. Hvis man skal tolke budsjettkampene i regjeringen slik, ville alle statsråder fremstå som "tapere", eller som noen som sier de er fornøyd med noe de internt tidligere sa var altfor lite.

For la oss rekapitulere hva som har skjedd i denne saken:

Ine Eriksen Søreide overtok ansvaret for et forsvar som var i mye dårligere forfatning enn noen på forhånd hadde forstått.Samtidig forelå det ingen planer om vekst i budsjettene - det ville, tvert om, gått mot en realnedgang for Forsvaret, dersom ikke noe ble gjort.

Hun visste at oppgaven med å få utviklingen i Forsvaret på rett kjøl ville bli formidabel. Likevel valgte hun å foreta en omfattende og åpen kartlegging av situasjonen. Hun ga også forsvarssjefen i mandat å utrede konsekvensene av et videreført budsjettnivå, samt av den strukturen han ønsket, dersom han fikk mer penger - og hva den i så fall ville koste.

Det viste seg at forsvarssjefen ønsket seg 175 milliarder kroner de neste 20 år. Men siden forsvarssjefen utmerket godt kjenner budsjettprosessene i staten, tror jeg trygt vi kan legge til grunn at han tok litt godt i for å være på den sikre siden.

Så hvordan skulle forsvarsministeren greie å sikre seg disse pengene?

I utgangspunktet er det nesten en umulig oppgave. Det er svært vanskelig å få en regjering (les: Finansdepartementet) til å binde seg til å prioritere en sektor med bestemte beløp langt frem i tid. Det kalles "forkantprofilering" på kammerset, fordi man unntar en sektor fra de årlige prioriteringer alle andre sektorer må finne seg i. Jeg skrev om dette fenomenet i Aftenposten forleden. 

Budsjettprosessen i regjeringsapparatet er også alltid slik at statsrådene aldri får det de ber om. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, gjelder for Finansdepartementet: Det må alltid gi litt mer enn det i utgangspunktet hadde tenkt. Hele budsjettprosessen, som jeg har skrevet om her, er altså basert på et forhandlingsspill, som man må kunne og kjenne for å lykkes. Man kan like eller mislike at prosessen er slik, men det er slik den er.

Basert på min egen erfaring som statsråd i to regjeringer, og hvordan jeg selv ville tenkt, er det ikke urimelig å anta følgende: Hadde Eriksen Søreide bedt om 175 milliarder kroner de neste 20 år, slik forsvarssjefen ønsket seg, ville hun fått mye mindre. Hennes mulighet til å få noe i nærheten av det forsvarssjefen ba om, ville være å "høyne budet" og be om mye mer. At hun så lyktes med å få omtrent det forsvarssjefen ba om, er egentlig en stor seier, så det var nok ikke helt uten grunn at forsvarssjefen var så fornøyd som han var da langtidsplanen ble lagt frem. Det er en historisk satsing, eller som forsvarssjefen selv uttrykker det: "Et historisk løft for forsvaret".   

Når noen nå reagerer på at ikke de 165 milliardene skal bevilges med lineære beløp hvert år, eller at det ikke allerede nå er besluttet hvor mye som kommer hvert år de neste 20 år, virker det nesten latterlig. I Norge har vi på veldig mange områder en helt urealistisk forestilling om hvor mye penger man kan absorbere på ulike sektorer uten at det fører til en ineffektiv pengebruk. Bare pengene bevilges, er norske politikere fornøyd - mens de ofte glemmer å undersøke om pengene overhodet kan brukes på en fornuftig måte. Derfor bør de årlige bevilgningene tilpasses forsvarets evne til å nå målene i langtidsplanen. Anniken Huitfeldt (Ap) reagerer også på at en del av regningen kan komme når Arbeiderpartiet sitter i regjering, men slik er det vel tross alt i et demokrati? Det er jo nå man må betale for kampflyene, enda de ble bestilt av den rødgrønne regjeringen? 

Lekkasjene som har skjedd, er svært alvorlige og får i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjering kan arbeide i fremtiden.

Det er selvsagt langt mindre alvorlig at de også avsporer en viktig debatt, men det er altså også en konsekvens.

 

 

 

hits