Innvandringspolitikken etter Senterpartiets landsmøte

  • 27.03.2017 kl.11:58 i Blogg

Noen ganger lurer jeg på om ordet "innvandringskritikk" har fått en ny og annen betydning i det norske politiske språket. Det virker som om mange tror det betyr "muslim-" eller "islamkritikk", og at den som er "innvandringskritisk", altså først og fremst er "muslim-" eller "islamkritisk".

Jeg finner i hvert fall ingen annen forklaring på at så mange av Senterpartiets politiske venner og kommentatorer så nødig vil ta inn over seg at Senterpartiet er det partiet i Norge som har den strengeste innvandringspolitikken. Enkelte, som Knut Arild Hareide, har riktig nok registrert at jeg har skrevet og sagt dette, blant annet basert på en analyse av retorikk og realiteter i innvandringspolitikken som min kollega Torstein Ulserød har laget - men det er akkurat som om man nøyer seg med å registrere påstanden uten å ta den på alvor. Det virker som om man tror at det ikke kan være sant - eller at det bare er noen sider ved innvandringspolitikken som teller med når man skal gjøre opp regnskap.

Noe lignende skjedde i Dagsrevyen i går, da Magnus Takvam kommenterte Senterpartiets landsmøte. Da Nina Owing spurte om behandlingen av "innvandring" på landsmøtet, svarte Takvam at Ola Borten Moe, som han mente tilhører den "innvandringskritiske" fløyen i Senterpartiet, ikke hadde fått gjennomslag i flere saker. Det eksemplet som ble nevnt, var diskusjonen om niqab, der Borten Moe visstnok hadde gått inn for et nasjonalt forbud, mens landsmøtet hadde valgt et kompromiss og bare gått inn for nasjonale retningslinjer om bruk av niqab på skoler, universiteter osv. Og dermed, sa Takvam, hadde Senterpartiet "ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken".

Dette er, etter min oppfatning, ikke en korrekt beskrivelse av den politikken de respektive partiene ønsker å få gjennomslag for. Takvam kan ha helt rett i at Senterpartiet nå har inntatt et mer moderat standpunkt til bruk av niqab enn Frp har gjort, og det kan godt hende at dette også gjelder på et par andre områder som gjelder asylinnvandring og -integrering. Men dette er, som Ulserød har påvist, spørsmål som betyr svært lite i praksis. Om partiene forbyr niqab på en del institusjoner eller generelt i det offentlige rom, har forsvinnende liten betydning og konstituerer ikke noe avgjørende eller stort skille mellom partiene i innvandrings- og integreringspolitikken. Noen vil til og med si at dette primært er livssynspolitikk og ikke integreringspolitikk.

Det Takvam og andre ikke kan hoppe bukk over, er at Senterpartiet, i andre deler av innvandringspolitikken, har svært omfattende forslag, som på en dramatisk måte vil endre norsk innvandringspolitikk. Senterpartiet vil, som vi vet, skrote EØS-avtalen som sikrer fri arbeidsvandring i EØS-området. Partiet vil også melde Norge ut av Schengen og erstatte Schengenavtalen med en permanent grensekontroll med muligheter for å føre en svært streng politikk overfor mennesker som vil inn i Norge. Passfriheten i EØS-området skal innskrenkes til passfrihet i Norden.

At Senterpartiet vil ut av EØS er et gammelt standpunkt. Men det skjer gradvis en endring i måten partiet begrunner sitt standpunkt på, idet det dreier seg stadig mer om innvandring. I en resolusjon som ble vedtatt på landsmøtet, tydeliggjør også partiet sitt ønske om å legge restriksjoner på arbeidsinnvandringen mens vi (fortsatt) er medlem av EØS, noe som, såvidt jeg kan forstå, betyr en radikal endring i måten den frie bevegeligheten virker på i Europa nå. Jeg vet ikke om Ola Borten Moe støttet denne resolusjonen, men i 2013 var han i hvert fall blant dem i Senterpartiet som stilte seg svært positiv til arbeidsinnvandringen i Europa. Og da kunne han vel neppe vært karakterisert som en del av den "innvandringskritiske" fløyen i partiet?

Når det gjelder arbeidsinnvandring er ikke Frp en konkurrent til Senterpartiet. Frp har så langt ikke vært i nærheten av å ville føre en tilsvarende politikk. SV, derimot, har synspunkter som ligner Senterpartiets, men SV vil, på den annen side, føre en mindre restriktiv asylinnvandringspolitikk. Også Frp har riktig nok reist spørsmål ved EØS-avtalen - og gjør det også i forslaget til program - men det er med andre begrunnelser enn de Sp og SV bruker, og dessuten med langt mindre dramatiske forslag til tiltak.

Det er i det hele tatt merkelig hvor mange som går på tå hev når de skal karakterisere Senterpartiet. Takvam sa i Dagsrevyen at Senterpartiet på landsmøtet hadde vektlagt "den nasjonale dimensjonen" og "nasjonal selvstendighet" sterkt - antagelig fordi han neppe vil bruke ordene "nasjonalistisk" eller "nasjonalkonservativt" om partiet.  Og veldig mange kommentatorer mener at Senterpartiet ikke kan være et populistisk parti, siden partiet ikke har snudd kappen etter vinden, men har ment det samme hele tiden. Det er, som Trygve Slagsvold Vedum sier, ikke Senterpartiet som har snudd kappen etter vinden, men vinden som har snudd. 

Men det er jo ikke noe kriterium på populisme at man har inntatt et nytt standpunkt. Mange syns det er helt uproblematisk å kalle Frp et høyrepopulistisk parti, enda partiet og standpunktene det har, nærmer seg 50 år. Og Høyre var jo del av høyrebølgen på 1980-tallet, selv om Høyre hadde "ment det samme hele tiden". 

Selv syns jeg det er problematisk å kalle partier - og i hvert fall norske partier - for populistiske. Det man derimot kan gjøre, er å karakterisere retorikk og politikk som føres, som populistisk. Det kan tidvis ramme alle partier, men jeg syns at enkelte både i Senterpartiets og Fremskrittspartiets ledelse for tiden delvis fører en populistisk retorikk, slik Senterpartiet også gjorde før EU-avstemningen i 1994. Når Vedum sier at folk i Oslo bare sitter på kafe eller kontor og ikke har "respekt for levd liv" - eller Listhaug sier at hennes meningsmotstandere er et "hylekor" - og begge bruker en form for folk- og eliteretorikk som argumenter i debatten - ja, så er det, etter min oppfatning, en populistisk retorikk.

Om streng innvandringspolitikk tilhører "høyre" eller "venstre" i politikken kan nok diskuteres. De fleste vil nok mene at det er mest innvandringsskepsis på høyresiden, særlig i de såkalte høyrepopulistiske partiene. Men innvandringsmotstanden vokser også i mange partier på venstresiden. Litt enkelt kan man kanskje si at høyresiden er mest skeptisk til asyl- og flyktninginnvandring fra land utenfor EU/EØS, mens venstresiden i stigende grad er kritisk til arbeidsinnvandring.

Alt i alt er det vel riktig å si at Senterpartiet tok et steg eller to til venstre under sitt landsmøte i helgen. Derfor "stemmer" det tilsynelatende ikke at de også gikk inn for en strengere innvandringspolitikk enn noen andre partier i Norge. Men det gjorde faktisk Senterpartiet, selv om partiet har litt andre standpunkter enn Frp.

Derfor blir det galt av Magnus Takvam å fortelle oss at Senterpartiet "ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken" uten at han legger til noe mer.

Sannheten er at Senterpartiet gikk mye lenger, selv om det muligens ikke gjaldt i spørsmålet om bruk av niqab.

Senterpartiet har helt rett i at partiet ikke har den strengeste eller mest polariserende retorikken i innvandringsdebatten. Men partiet - og partiets venner - må kunne erkjenne at det har den strengeste politikken, og at dette er en politikk som vil ha store konsekvenser, dersom den gjennomføres. 

hits