De siste ukene har Arbeiderpartiet og Agenda sagt og skrevet mye, og mye rart, om økonomisk ulikhet.
De ønsker tydeligvis veldig å ha temaet på dagsorden i valgkampen, men snubler både i fakta og argumentasjon. Sist var det Marte Gerhardsen, som i et innlegg i VG nærmest harselerte med statsministeren fordi hun vil satse på utdanning for å forebygge ulikhet. Gerhardsen fikk svar fra meg her på bloggen min, og fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i VG.
Senere kom Marte Gerhardsen med et nytt svar i VG. Dessverre er også dette svaret problematisk. Det er et syltynt forsvar for det forrige innlegget hun skrev, og det inneholder nye krumspring, antagelig for å forsøke å gjøre dette til en bedre valgkampsak enn det er.
“Mitt poeng er at det ikke er i skolen vi finner grunnen til at ulikhetene nå øker raskt i Norge”, skriver Gerhardsen, men det er ikke nødvendigvis riktig.
Gratis skole er blant de tjenestene som ikke kommer med når vi måler ulikhet, og som gjør at ulikhetene i Norge, som har mange gratis og billige offentlige tjenester sammenlignet med mange andre land, er enda lavere enn de vi greier å måle.
Men selv om gratis skole ikke kommer med når vi måler ulikhet, vil kvaliteten på skolen indirekte komme med. Det vi lærer på skolen påvirker nemlig inntektsfordelingen, fordi det påvirker om vi får arbeid, hva slags arbeid vi får og hvor mye vi tjener. Og inntektsgivende arbeid er alltid viktigst for (den målte) ulikheten.
Så hvem vet? Den økonomiske ulikheten vi har i Norge pr i dag, er lav sammenlignet med praktisk talt alle andre land. Men den kan absolutt være påvirket av kvaliteten på utdanningen på 1970-, 80- og 90-tallet. Utdanning virker nemlig ikke slik Gerhardsen synes å tro, som “noen forholdsvis enkle grep” som det bare er å gjennomføre. Utdanning er et meget krevende og komplekst felt, og virkningene av mye av det man gjør (eller ikke gjør), kommer først mange år senere.
Men det mest pussige med Gerhardsens innlegg er hva hun foregir å vite og hva hun ikke vet. Hun vet at “raskt økende forskjeller” i Norge ikke skyldes kvaliteten på skolen. Men selv om hun vet dette, vet hun tydeligvis ikke hva de skyldes.
Det er rart, siden forskerne i SSB har vært vært ganske klare på dette, og svaret er tilgjengelig for alle: Økningen i ulikhet de senere år skyldes i all hovedsak innvandring. Og et ekstra hopp i ulikheten siste år skyldes, etter alle solemerker, skattereformen som Stortinget nylig har vedtatt, hvilket betyr at det ikke er en varig eller reell endring i ulikheten. Men ingenting av dette nevner Gerhardsen.
I stedet tar hun frem en OECD-rapport om arbeidsmarkedsreguleringer, som har tvilsom relevans for Norge. Dessuten nevner hun at økt adgang til midlertidige ansettelser og skattelettelser fører til økt ulikhet, men heller ikke det stemmer, hvis det er de norske reglene og skattelettelsene hun sikter til. Den økte adgangen til midlertidig arbeid har knapt hatt noen virkning så langt. Samlet sett kan det til og med hende at det blir mindre midlertidig arbeid som følge av den nåværende regjeringens politikk, siden adgangen til midlertidig arbeid i offentlig sektor, som er “verstingen”, strammes inn. Og (den statiske) virkningen på Gini-koeffisienten av de skattelettelsene som er gitt, er, ifølge Finansdepartementet, knapt mulig å beregne, men er høyst sannsynlig +/- 0.
Agenda og Gerhardsen lanserte sin form for ulikhetsdebatt i 2014 med å påstå at Norge var på et vei mot et Downton Abbey-samfunn. Det var en absurd påstand, som er grundig tilbakevist både av min kollega Marius Doksheim og av Norges “Piketty-forsker” Rolf Aaberge. Siden har hun og Agenda vært ivrige i debattene om ulikhet – alt med et mest mulig negativt perspektiv. Men presisjonsnivået er ofte lavt, og budskapet er lite løsningsorientert.
Når vi nå nærmer oss et valg, og hvis Agenda og Arbeiderpartiet ønsker at dette skal være en hovedsak, er det på tide å snakke om løsninger. Min kollega Marius Doksheim har nylig presentert et omfattende notat om tiltak mot ulikhet. Der fremgår det med all mulig tydelighet at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ulikhet, er å sikre alle en god og likeverdig utdanning og muligheter for livslang læring – og å sørge for at det er mulig å etablere og drive lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Men siden utdanning og arbeid ikke eliminerer all uheldig ulikhet, er det også viktig med en omfordelende velferdsstat, både i form av overføringer og gratis eller billige tjenester, og et skattesystem som også, men ikke bare, tar fordelingspolitiske hensyn.
Det er i denne rekkefølgen vi må tenke og prioritere, dersom vi vil bevare et samfunn med små forskjeller. Men Arbeiderpartiet og Agenda starter “bakfra” og vil nesten bare snakke om skatt, som er det minst viktige. Det kunne riktig nok vært et større og viktigere tema, dersom forskjellene mellom partienes skattepolitikk virkelig var stor, men det er den ikke. I praksis er det svært lite som skiller f.eks. Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Måten Agenda snakker om utdanning på, kan imidlertid tyde på at forskjellene er større i synet på skolens betydning for ulikheten – og kanhende er det også større forskjeller å spore i synet på næringslivets rolle i arbeidet for å skape et best mulig samfunn for alle.
