KrFs rolle i norsk politikk

  • 13.09.2017 kl.21:05 i Blogg

De siste par dagene har jeg vrt p flere mter for diskutere valgresultatet.

Uenigheten om hva som gikk godt eller galt for de respektive partiene er ikke s stor. Men nr det gjelder Kristelig Folkeparti spriker analysene. De fleste kommentatorer ser ut til mene at KrF gjorde et drlig valg, fordi partiet har samarbeidet med Frp.

Selv har jeg en litt annen analyse.

Det er selvsagt lett forst at KrF syns det er problematisk med deler av Fremskrittspartiets rolle og retorikk. KrF har derfor sikkert mistet noen velgere p grunn av samarbeidet med Frp. Sprsmlet er likevel om dette har vrt det strste problemet for KrF - og om lsningen p dette problemet er samarbeide med venstresiden i stedet.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror, tvert om, at det har vrt et strre problem i den foregende stortingsperioden at det har vrt s mye snakk om et sentrum-venstre-samarbeid. Det har i hele perioden vrt sterke krefter i sving for f dette til. Mange nsket at KrF skulle bestemme seg for skifte side allerede fr valget. Andre hpet at det kunne skje etter valget. Og som alle politisk interesserte vet: Det endte med at KrF fattet et vedtak som prioriterer en Hyre/Venstre/KrF-regjering, men som ikke utelukker sttte til, samarbeid med eller deltakelse i en Ap-ledet regjering nr og dersom det blir aktuelt.

Var det smart av KrF g s langt i pne opp for sttte eller delta i en Ap-ledet regjering?

Jeg tror ikke det.

Fra utsiden s det tilforlatelig ut. Arbeiderpartiet hadde ftt en ny leder, som selv er kristen, og som i hvert fall ikke har berringsangst vis  vis kristne miljer. Han og Hareide kom godt overens. Mange kommentatorer syns det var spennende, og tankesmien Agenda, som nrmest var etablert for formlet, heiet frem sentrum-venstre-samarbeidet fra sidelinjen, blant annet ved ansette den tidligere KrFU-lederen Emil Erstad, som senere har pendlet frem og tilbake mellom Agenda og stillingen som rdgiver for Knut Arild Hareide. Og avisen Vrt Land, som mange nok tror str nrmere den jevne KrF-velger enn den egentlig gjr, greide heller ikke legge skjul p sin entusiasme. Senest f dager fr valget sa for vrig avisens redaktr, shild Mathisen, at KrFs ledelse mener at veien til fremgang gr via et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Jeg vet ikke hvem hun sikter til med uttrykket "ledelse", men det er ikke vanskelig finne ledende tillitsvalgte i KrF som mener at partiet br utforske et samarbeid til venstre

Men det er noe som skurrer med analysen.

Er det virkelig slik at velgerne til KrF har ment at KrF har samarbeidet for mye til hyre, og at partiet i stedet br g til venstre?

Tallene tyder ikke p det. I et intervju i Minerva i dag forteller TV2s tallknuser, Terje Srensen, at KrF avga klart flest velgere til Hyre og Frp. Iflge TV2, gjengitt i Dagsnytt 18 i kveld, har KrF avgitt 13000 velgere til Hyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det er alts 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til hyre, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre. (Oppdatert: I BT 15.september sier Terje Srensen at KrF mistet 40000 velgere til Hyre og Frp.)

Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgende mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er, og dette gjelder srlig i de delene av landet der KrF str sterkt.  Det har derfor formodningen for seg at mange av velgerne vil reagere, dersom ledelsen flrter for mye med venstresiden.

Hvorfor er s velgerne til KrF mer borgerlig innstilt enn enkelte av lederne synes vre?

Jeg tror det er flere grunner til det. 

Det er, ideologisk sett, et nrt slektskap mellom den kristendemokratiske og den konservative ideologien, alts den ideologien KrF bygger p og den ideologien Hyre bygger p. Det er naturligvis forskjeller, som blant annet KrFs Erik Lunde har beskrevet godt, men likhetene er ogs slende. Det er ikke uten grunn at bde Hyre og KrF er medlemmer av den samme internasjonale partiorganisasjonen og begge derfor er ssterpartier til Angela Merkels CDU. Dette betyr ikke at kristendemokrati og konservatisme er det samme, for kristendemokratiet er en selvstendig retning, men kristendemokratiet og den liberale, europeiske konservatismen er alts ideologiske retninger som har mye til felles.

Men Hyres forhold til KrF er forskjellig fra Arbeiderpartiets forhold til KrF ogs p andre mter.

I KrFs kjernesaker er det alltid noen i Hyre som er enig med KrF. De har ikke alltid flertallet i Hyre - ofte er de i mindretall - men de er alts p linje med KrF. Det gjelder srlig i sprsml som har med sorteringssamfunnet gjre. I slike sprsml er det som regel en avgrunn mellom Arbeiderpartiet og KrF, rett og slett fordi det er vanskelig f ye p noen overhodet i Arbeiderpartiet, som er enig med KrF. Og motstanden mot det KrF str for, er ofte enorm. Det opplevde jeg selv p 1990-tallet, da Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg selv (H) gikk sammen om starte "den nye abortdebatten". Da var det umulig f med noen fra Arbeiderpartiet. Og vi s det mer nylig, blant annet i saken om opprettholde en reservasjonsmulighet for fastleger som ikke nsker henvise til abort. 

Reservasjonssaken illustrerer ogs en annen viktig forskjell mellom Arbeiderpartiet og Hyre - nemlig viljen i Hyre til st opp for et mindretallssyn. Det ligger i partikulturen i Hyre akseptere at f.eks. KrF skal f gjennomslag, eller f anledning til reservere seg, i saker som er av stor betydning for partiet. Jeg tror verken Erna Solberg eller Bent Hie egentlig var enig med KrF i reservasjonssaken, slik jeg var, men de sto last og brast likevel - ogs nr saken ble svrt ubehagelig.

I tillegg ligger det i Hyres ideologi og demokratisyn respektere mindretallets rettigheter i samfunnet, hvilket gjr at Hyre tradisjonelt har hatt en langt mer positiv holdning til f.eks. friskoler enn Arbeiderpartiet har.

Motsatt kan man si at avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet, eller venstresiden generelt, er strre enn mange har etterlatt inntrykk av i den siste stortingsperioden. Konflikter har blitt skjvet under teppet. Man har unnlatt provosere KrF i de mest sentrale verdisprsmlene, selv om alle vet at Arbeiderpartiet ikke vil endre sin steile holdning i slike saker, eller at AUFs, og til dels ogs Arbeiderpartiets, nesten "militante" sekularisme vil forsvinne, dersom de samarbeider med KrF. Men katta slapp ut av sekken til slutt: Da det begynte g drlig fr valget, ble det stadig mer konfliktfylt mellom Arbeiderpartiet p den ene siden og KrF og Venstre p den andre - og til slutt var det nok LO-lederen som sa det mange har tenkt: Han var rett og slett "utrolig glad" for at flrten mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti var over. Hverken Arbeiderpartiets eller LOs medlemmer var s veldig interessert i et samarbeid med KrF. 

Men LO-lederen har virkelig frekkhetens ndegave, for i Dagens Nringsliv i dag - to dager etter Arbeiderpartiets forsmedelige valgnederlag - etterlyser han Venstre og KrFs hjelp til f felt Solberg-regjeringen. For f dager siden sa han at han ikke ville ha noe mer med dem gjre. N mener han at KrF og Venstre m sprre seg selv om de virkelig vil sttte den borgerlige regjeringen. Det virker som Gabrielsen mener at Venstre og KrF br ha problemer med sin egen samvittighet, siden de ikke feller Solberg-regjeringen. Men det br han kanskje ha selv nr han ser ut til bare ville bruke KrF og Venstre til sette inn en Ap-ledet regjering, mens han ellers alts er "utrolig glad" for slippe samarbeide med KrF og mener at et samarbeid med Venstre er helt "uaktuelt", fordi deler av partiets politikk er "uspiselig". 

Alt dette betyr likevel ikke at det ikke er forstelig at KrF kan fle avstand til Frp. Men slik vil det jo ogs vre p den andre siden, der KrF eventuelt blir tvunget til samarbeide med SV og kanskje Rdt. Fr valget var den vanlige analysen at KrF ville kunne forsvare samarbeide med Ap, dersom de p den mten kunne hindre SV i f innflytelse. Men n holder ikke det. Ap trenger bde Senterpartiet og SV, i tillegg til KrF, for danne flertall. Og dermed endrer ogs noen resonnementet. I dag skriver for eksempel Hege Ulstein i Dagsavisen at Knut Arild Hareide, dersom han samarbeider med Ap, Sp og SV, vil kunne "selge inn at han sikrer et Norge der ingen av ytterpunktene - hverken Frp eller Rdt - fr noe de skulle ha sagt".  Men det er jo absurd betrakte Rdt, som, iflge Jonas Gahr Stre, er et revolusjonrt parti, som vil endre hele vr samfunnsform, som et "ytterpunkt" som tilsvarer Frp p den andre siden. Man kan vre uenig med Frp i mye, men Frp har aldri anfektet det liberale demokratiet. Og vi kan legge til: Mens det er retorikken, og i mindre grad politikken, som er problemet med Frp - er det temmelig tvert om med Rdt: Der skjules en svrt problematisk politikk bak en mer tilforlatelig retorikk.

Hva som fr spass mange i KrF til nske et samarbeid med venstresiden kan diskuteres. Jeg har selv samarbeidet med KrF i mange r, og jeg tror at det ogs har med partikulturen gjre. KrF har veldig lett for dyrke sine tap fremfor vre stolt over alt de fr til. Og de tror veldig ofte at gresset er grnnere et annet sted - uten tenke grundig over hvordan det faktisk vil vre p det andre stedet den dagen partiet eventuelt skal samarbeide med for eksempel et Arbeiderparti med helt andre tradisjoner og oppfatninger om hva det vil si samarbeide med andre partier. Ogs i Hyre (og Venstre og Frp) er det mange som ofte syns det er vanskelig samarbeide med KrF. Men er man "vokst opp" i Hyre, har man det under huden: Veien til makt gr gjennom samarbeid og respekt for andre partiers egenart.

Jeg er enig med shild Mathisen, som i Vrt Land i dag skriver at KrF n kan g mot en skjebnetid, og at partiet m bestemme seg for hvor det vil g. Politikk lykkes best for de partiene som er tydelige og ikke vingler.

Men jeg tror det vil vre en feil av KrF g mot venstre. KrF har s langt alltid valgt samarbeide med Hyre fremfor Arbeiderpartiet. Skal det foretas et skifte, m det begrunnes bde grundig og godt, og slike begrunnelser har jeg til gode se.

forlate Erna Solberg og Hyre er nemlig n ting.

forlate sine velgere vil vre mer alvorlig.

 

 

hits