KrFs rolle i norsk politikk

  • 13.09.2017 kl.21:05 i Blogg

De siste par dagene har jeg vært på flere møter for å diskutere valgresultatet.

Uenigheten om hva som gikk godt eller galt for de respektive partiene er ikke så stor. Men når det gjelder Kristelig Folkeparti spriker analysene. De fleste kommentatorer ser ut til å mene at KrF gjorde et dårlig valg, fordi partiet har samarbeidet med Frp.

Selv har jeg en litt annen analyse.

Det er selvsagt lett å forstå at KrF syns det er problematisk med deler av Fremskrittspartiets rolle og retorikk. KrF har derfor sikkert mistet noen velgere på grunn av samarbeidet med Frp. Spørsmålet er likevel om dette har vært det største problemet for KrF - og om løsningen på dette problemet er å samarbeide med venstresiden i stedet.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror, tvert om, at det har vært et større problem i den foregående stortingsperioden at det har vært så mye snakk om et sentrum-venstre-samarbeid. Det har i hele perioden vært sterke krefter i sving for å få dette til. Mange ønsket at KrF skulle bestemme seg for å skifte side allerede før valget. Andre håpet at det kunne skje etter valget. Og som alle politisk interesserte vet: Det endte med at KrF fattet et vedtak som prioriterer en Høyre/Venstre/KrF-regjering, men som ikke utelukker støtte til, samarbeid med eller deltakelse i en Ap-ledet regjering når og dersom det blir aktuelt.

Var det smart av KrF å gå så langt i å åpne opp for å støtte eller delta i en Ap-ledet regjering?

Jeg tror ikke det.

Fra utsiden så det tilforlatelig ut. Arbeiderpartiet hadde fått en ny leder, som selv er kristen, og som i hvert fall ikke har berøringsangst vis à vis kristne miljøer. Han og Hareide kom godt overens. Mange kommentatorer syns det var spennende, og tankesmien Agenda, som nærmest var etablert for formålet, heiet frem sentrum-venstre-samarbeidet fra sidelinjen, blant annet ved å ansette den tidligere KrFU-lederen Emil Erstad, som senere har pendlet frem og tilbake mellom Agenda og stillingen som rådgiver for Knut Arild Hareide. Og avisen Vårt Land, som mange nok tror står nærmere den jevne KrF-velger enn den egentlig gjør, greide heller ikke å legge skjul på sin entusiasme. Senest få dager før valget sa for øvrig avisens redaktør, Åshild Mathisen, at KrFs ledelse mener at veien til fremgang går via et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Jeg vet ikke hvem hun sikter til med uttrykket "ledelse", men det er ikke vanskelig å finne ledende tillitsvalgte i KrF som mener at partiet bør utforske et samarbeid til venstre

Men det er noe som skurrer med analysen.

Er det virkelig slik at velgerne til KrF har ment at KrF har samarbeidet for mye til høyre, og at partiet i stedet bør gå til venstre?

Tallene tyder ikke på det. I et intervju i Minerva i dag forteller TV2s tallknuser, Terje Sørensen, at KrF avga klart flest velgere til Høyre og Frp. Ifølge TV2, gjengitt i Dagsnytt 18 i kveld, har KrF avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det er altså 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre. (Oppdatert: I BT 15.september sier Terje Sørensen at KrF mistet 40000 velgere til Høyre og Frp.)

Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er, og dette gjelder særlig i de delene av landet der KrF står sterkt.  Det har derfor formodningen for seg at mange av velgerne vil reagere, dersom ledelsen flørter for mye med venstresiden.

Hvorfor er så velgerne til KrF mer borgerlig innstilt enn enkelte av lederne synes å være?

Jeg tror det er flere grunner til det. 

Det er, ideologisk sett, et nært slektskap mellom den kristendemokratiske og den konservative ideologien, altså den ideologien KrF bygger på og den ideologien Høyre bygger på. Det er naturligvis forskjeller, som blant annet KrFs Erik Lunde har beskrevet godt, men likhetene er også slående. Det er ikke uten grunn at både Høyre og KrF er medlemmer av den samme internasjonale partiorganisasjonen og begge derfor er søsterpartier til Angela Merkels CDU. Dette betyr ikke at kristendemokrati og konservatisme er det samme, for kristendemokratiet er en selvstendig retning, men kristendemokratiet og den liberale, europeiske konservatismen er altså ideologiske retninger som har mye til felles.

Men Høyres forhold til KrF er forskjellig fra Arbeiderpartiets forhold til KrF også på andre måter.

I KrFs kjernesaker er det alltid noen i Høyre som er enig med KrF. De har ikke alltid flertallet i Høyre - ofte er de i mindretall - men de er altså på linje med KrF. Det gjelder særlig i spørsmål som har med sorteringssamfunnet å gjøre. I slike spørsmål er det som regel en avgrunn mellom Arbeiderpartiet og KrF, rett og slett fordi det er vanskelig å få øye på noen overhodet i Arbeiderpartiet, som er enig med KrF. Og motstanden mot det KrF står for, er ofte enorm. Det opplevde jeg selv på 1990-tallet, da Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg selv (H) gikk sammen om å starte "den nye abortdebatten". Da var det umulig å få med noen fra Arbeiderpartiet. Og vi så det mer nylig, blant annet i saken om å opprettholde en reservasjonsmulighet for fastleger som ikke ønsker å henvise til abort. 

Reservasjonssaken illustrerer også en annen viktig forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre - nemlig viljen i Høyre til å stå opp for et mindretallssyn. Det ligger i partikulturen i Høyre å akseptere at f.eks. KrF skal få gjennomslag, eller få anledning til å reservere seg, i saker som er av stor betydning for partiet. Jeg tror verken Erna Solberg eller Bent Høie egentlig var enig med KrF i reservasjonssaken, slik jeg var, men de sto last og brast likevel - også når saken ble svært ubehagelig.

I tillegg ligger det i Høyres ideologi og demokratisyn å respektere mindretallets rettigheter i samfunnet, hvilket gjør at Høyre tradisjonelt har hatt en langt mer positiv holdning til f.eks. friskoler enn Arbeiderpartiet har.

Motsatt kan man si at avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet, eller venstresiden generelt, er større enn mange har etterlatt inntrykk av i den siste stortingsperioden. Konflikter har blitt skjøvet under teppet. Man har unnlatt å provosere KrF i de mest sentrale verdispørsmålene, selv om alle vet at Arbeiderpartiet ikke vil endre sin steile holdning i slike saker, eller at AUFs, og til dels også Arbeiderpartiets, nesten "militante" sekularisme vil forsvinne, dersom de samarbeider med KrF. Men katta slapp ut av sekken til slutt: Da det begynte å gå dårlig før valget, ble det stadig mer konfliktfylt mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og KrF og Venstre på den andre - og til slutt var det nok LO-lederen som sa det mange har tenkt: Han var rett og slett "utrolig glad" for at flørten mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti var over. Hverken Arbeiderpartiets eller LOs medlemmer var så veldig interessert i et samarbeid med KrF. 

Men LO-lederen har virkelig frekkhetens nådegave, for i Dagens Næringsliv i dag - to dager etter Arbeiderpartiets forsmedelige valgnederlag - etterlyser han Venstre og KrFs hjelp til å få felt Solberg-regjeringen. For få dager siden sa han at han ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. Nå mener han at KrF og Venstre må spørre seg selv om de virkelig vil støtte den borgerlige regjeringen. Det virker som Gabrielsen mener at Venstre og KrF bør ha problemer med sin egen samvittighet, siden de ikke feller Solberg-regjeringen. Men det bør han kanskje ha selv når han ser ut til bare å ville bruke KrF og Venstre til å sette inn en Ap-ledet regjering, mens han ellers altså er "utrolig glad" for å slippe å samarbeide med KrF og mener at et samarbeid med Venstre er helt "uaktuelt", fordi deler av partiets politikk er "uspiselig". 

Alt dette betyr likevel ikke at det ikke er forståelig at KrF kan føle avstand til Frp. Men slik vil det jo også være på den andre siden, der KrF eventuelt blir tvunget til å samarbeide med SV og kanskje Rødt. Før valget var den vanlige analysen at KrF ville kunne forsvare å samarbeide med Ap, dersom de på den måten kunne hindre SV i å få innflytelse. Men nå holder ikke det. Ap trenger både Senterpartiet og SV, i tillegg til KrF, for å danne flertall. Og dermed endrer også noen resonnementet. I dag skriver for eksempel Hege Ulstein i Dagsavisen at Knut Arild Hareide, dersom han samarbeider med Ap, Sp og SV, vil kunne "selge inn at han sikrer et Norge der ingen av ytterpunktene - hverken Frp eller Rødt - får noe de skulle ha sagt".  Men det er jo absurd å betrakte Rødt, som, ifølge Jonas Gahr Støre, er et revolusjonært parti, som vil endre hele vår samfunnsform, som et "ytterpunkt" som tilsvarer Frp på den andre siden. Man kan være uenig med Frp i mye, men Frp har aldri anfektet det liberale demokratiet. Og vi kan legge til: Mens det er retorikken, og i mindre grad politikken, som er problemet med Frp - er det temmelig tvert om med Rødt: Der skjules en svært problematisk politikk bak en mer tilforlatelig retorikk.

Hva som får såpass mange i KrF til å ønske et samarbeid med venstresiden kan diskuteres. Jeg har selv samarbeidet med KrF i mange år, og jeg tror at det også har med partikulturen å gjøre. KrF har veldig lett for å dyrke sine tap fremfor å være stolt over alt de får til. Og de tror veldig ofte at gresset er grønnere et annet sted - uten å tenke grundig over hvordan det faktisk vil være på det andre stedet den dagen partiet eventuelt skal samarbeide med for eksempel et Arbeiderparti med helt andre tradisjoner og oppfatninger om hva det vil si å samarbeide med andre partier. Også i Høyre (og Venstre og Frp) er det mange som ofte syns det er vanskelig å samarbeide med KrF. Men er man "vokst opp" i Høyre, har man det under huden: Veien til makt går gjennom samarbeid og respekt for andre partiers egenart.

Jeg er enig med Åshild Mathisen, som i Vårt Land i dag skriver at KrF nå kan gå mot en skjebnetid, og at partiet må bestemme seg for hvor det vil gå. Politikk lykkes best for de partiene som er tydelige og ikke vingler.

Men jeg tror det vil være en feil av KrF å gå mot venstre. KrF har så langt alltid valgt å samarbeide med Høyre fremfor Arbeiderpartiet. Skal det foretas et skifte, må det begrunnes både grundig og godt, og slike begrunnelser har jeg til gode å se.

Å forlate Erna Solberg og Høyre er nemlig én ting.

Å forlate sine velgere vil være mer alvorlig.

 

 

hits