Solberg-regjeringens andre periode blir en annerledes periode. Men på hvilken måte?

  • 10.10.2017 kl.13:35 i Blogg

Idet dette skrives er Trontaledebatten igang. 

Mange kommentatorer er opptatt av at Solberg-regjeringen nå blir en mer reell mindretallsregjering og av de mange representantforslagene som ble fremsatt ved møtets start. Hvor ansvarlig vil opposisjonen være? Hvor ofte, og i hvilke saker, vil regjeringen få flertallet mot seg? Og vil det bli så vanskelig at Solberg-regjeringen ikke overlever fireårsperioden? 

Ifølge NRK går opposisjonen "i strupen" på regjeringen, fordi det er fremmet så mange representantforslag. Det er flere enn det ble fremmet i samtlige tilsvarende debatter i de åtte årene med rødgrønt styre.

Jeg tror man skal være varsom med å trekke konklusjoner på grunnlag av antallet forslag som fremmes - det viktige er hva som vedtas. Å sammenligne med Stoltenberg II-regjeringen har dessuten liten interesse. Stoltenberg II var en flertallsregjering, og opposisjonen hadde praktisk talt ingen innflytelse. Dermed var forslagene som regel slag i luften.

At én stortingsperiode arter seg annerledes enn den forrige perioden, er dessuten ikke nytt. 

Solberg-regjeringens første periode var unik, fordi regjeringen hadde en samarbeidsavtale med to av partiene på Stortinget. Den var også unik ved at regjeringen arbeidet effektivt og i så stor grad i plenum, og fordi statsministeren tillot at representanter for et av regjeringspartiene enkelte ganger uttalte seg og arbeidet litt fritt.

Stoltenberg II-regjeringen var unik på en annen måte. Her var det også solospill fra Sp's og SVs side, selv om de fleste diskusjonene ble ført internt. Men det unike var at diskusjonene ble kjent i offentligheten, dvs. at noen av regjeringspartiene så seg tjent med å lekke hva som skjedde internt eller operere som "privatpraktiserende" statsråder. Svært mye av arbeidet ble dessuten flyttet inn i underutvalget, og regjeringspartienes stortingsgrupper ble involvert i regjeringens arbeid i en grad som burde ha reist prinsipielle spørsmål om arbeidsdelingen mellom regjeringen og Stortinget.

De to Bondevik-regjeringene var reelle mindretallsregjeringer, som måtte finne flertall i Stortinget fra sak til sak.

Det er heller ikke så spesielt at antallet representantforslag øker. I det hele tatt viser utviklingen de siste tiårene et stadig mer aktivistisk Storting, særlig når det er mulig å danne flertall mot regjeringen. Både antallet representantforslag og antallet anmodningsvedtak har vokst kraftig de senere år. Det reiser en rekke interessante og til dels svært prinsipielle spørsmål, som jeg imidlertid skal la ligge her.

Det interessante spørsmålet nå er om det virkelig blir "spill" i Stortinget, slik blant annet NRK spår - eller om også opposisjonen vil ta ansvar for helheten og inngå kompromisser når det tjener landet, også selv om det kan være lite populært. Det er selvsagt spesiell interesse knyttet til Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vært et styringsparti, men som led et så forsmedelig valgnederlag at enkelte nå mener at Arbeiderpartiet har vært for kompromissvillig og må innta en tøffere og mer opposisjonell rolle. Fristelsen til å gjøre det kan også øke av at partiet blir presset fra ytre venstre av SV og Rødt. Det er også knyttet spenning til KrF, fordi partiet potensielt kan være på vippen, og fordi det er uklart hvordan partiet vil stake ut sin egen kurs frem mot 2021. Hvordan velgerne vil reagere på at KrF tiltar seg en avgjørende rolle som vippeparti når partiet samtidig såvidt har passert sperregrensen, er nok også et spørsmål.

Etter min mening kan Erna Solberg foreløpig ta det med ro. Hun har svært lang og bred parlamentarisk erfaring og vet hva hun går til. Litt mer spill blir det helt sikkert. Det vet hun av erfaring. En del av de forslagene som nå fremmes fra den rødgrønne siden, er ting som Venstre og KrF vanskelig kan stemme for, selv om de, isolert sett, er enig - enten fordi det vil skape for mye splid i forhold til regjeringen, eller fordi det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre i form av enkeltvedtak. I slike tilfeller fremmes forslagene vel så mye for å stille Venstre og KrF i forlegenhet, eller som en konkurranse mellom de rødgrønne partiene, enn for å få gjennomført forslagene, og det vet naturligvis også Venstre og KrF. Eller for å si det med Jens Stoltenberg etter at han hadde gått fra opposisjon til posisjon i 2005: "Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer."

Heldigvis for landet, og for respekten for Stortinget og politikerne, tror jeg Stoltenberg overdrev. Jeg var medlem av den regjeringen Arbeiderpartiet forsøkte å ødelegge for, nærmest "for sportens skyld". Men min erfaring er ikke akkurat sånn. Selv fikk jeg, som utdannings- og forskningsminister, stort sett igjennom de forslagene jeg fremmet ved hjelp av ulike partier. Men det krever en god dialog med Stortinget og evne til å være fleksibel og justere kursen litt, dersom det er nødvendig. En sjelden gang blir det selvsagt ikke akkurat slik man vil, men det skal mye til før ting virkelig settes på spissen. Norske stortingsrepresentanter og partier er, tross alt, seriøse - og som regel mer seriøse enn man kan få inntrykk av gjennom mediene. KrFs leder, Knut Arild Hareide, har for eksempel nå lagt vekt på at partiet ikke kan stemme for alt de er for. De må også ta hensyn til at rene reverseringsvedtak kan være uheldige i seg selv, og at man alltid må se hen til helheten og de økonomiske rammene.

På ett punkt er det likevel grunn til litt ekstra spenning. Selv om mange nå snakker om at vi har fått en "reell mindretallsregjering", er det ikke helt sant - i hvert fall ikke på den måten Bondevik-regjeringene var mindretallsregjeringer. Statsministeren har nemlig lagt vekt på at hun mener regjeringens legitimitet hviler på det grunnlaget de fire ikke-sosialistiske partiene har skapt ved å vinne flertall, og at hun og regjeringen vil ta hensyn til dette når de utformer politikk. Samtidig har hun ikke utelukket at regjeringen også kan samarbeide med andre partier. Men hun er også i samtaler med Venstre om hvordan Venstre skal få mest mulig gjennomslag for sine saker og hvilken form samarbeidet skal ta. I tillegg er KrF bundet til mange av de vedtakene de fire partiene sammen tidligere har truffet, og av et løfte om å sørge for at Erna Solberg er statsminister. KrF har riktig nok ikke utelukket at det kan være med på å felle regjeringen senere i perioden, men dette ligger i så fall langt frem.

Og her er jeg ved poenget: Dette bildet kan bidra til å skape en asymmetri mellom de fire ikke-sosialistiske partiene som kan være uheldig. En virkelig reell mindretallsregjering kan samarbeide med de partiene den vil. En litt mindre reell mindretallsregjering, slik jeg oppfatter at Solberg-regjeringen er, vil, veldig langt på vei, føle seg bundet til noen bestemte partier - i dette tilfellet Venstre og KrF. Men en slik modell vil neppe være levedyktig, dersom KrF og Venstre ikke føler seg bundet til regjeringen. I praksis vil dette neppe bli et stort tema når det gjelder Venstre, men fra KrF kommer det litt mer utydelige signaler.

For poenget er: Graden av frihet for de fire tidligere samarbeidspartiene må være balansert. KrF kan ikke forvente regjeringens eller regjeringspartienes lojalitet og solidaritet, dersom KrF opererer helt fritt. Og Høyre/Frp kan ikke forvente lojalitet fra KrF, dersom de opererer helt fritt.

Mitt tips er at det etter trontaledebatten bare vil være ytterst få eller betydningsfulle forslag som får flertall mot regjeringens ønske. Så langt vet vi at flertallet, inkludert Venstre og KrF, vil vedta å gå tilbake til 14 ukers pappaperm, men uten å øke den samlede perioden for permisjon. For regjeringen vil dette være et nederlag, siden regjeringens syn er at pappapermen skal være 10 uker, og en utvidelse til 14 uker vil ha visse budsjettmessige konsekvenser. Men nederlaget vil ikke være veldig stort. Dette er nemlig ikke (lenger) en stor sak for Høyre og Frp. Det er til og med mange i Høyre som er enig med flertallet. I tillegg er de budsjettmessige konsekvensene ikke veldig store. 

Men fremover blir dette en hårfin balansegang.

Tiden vil vise om vi kan se tilbake på en ny form for "solberg'sk parlamentarisme" som tjente landet godt eller ikke.

hits