Mange sier at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner.
Det har den vært, også for meg.
Jeg tror den har vært en øyeåpner for mange kvinner og forhåpentligvis for mange unge kvinner. Kampanjen har blant annet lært oss at det mange trodde at de bare måtte finne seg i, fordi det bare er sånn, faktisk ikke er greit, at det er lov å si fra, og at den som sier fra, skal bli tatt på alvor. Det er altså blitt mer legitimt og moralsk viktigere å kritisere adferd som er upassende, selv om den ikke er ulovlig. “Upassende” er selvsagt ikke et presist begrep, men det dekker typisk det som nå omtales som “uønsket seksuell oppmerksomhet” – og særlig gjentatt oppmerksomhet når den som får oppmerksomheten, tydelig gir uttrykk for at den er uønsket. Det er også upassende at maktpersoner, ofte eldre, utnytter sin posisjon overfor mennesker som er yngre og har mindre makt, og som kanskje til og med står i et slags avhengighetsforhold til den maktpersonen det gjelder. Bill Clintons affære med Monica Lewinsky er et kroneksempel: Det var ikke ulovlig. Det var ikke ufrivillig. Men det var upassende. Eller simpelthen wrong, som den nye demokratiske stjernen Kirsten Gillibrand uttrykte det.
#MeToo-kampanjen har også vært en øyeåpner på en annen måte. Den har nemlig avslørt at upassende oppførsel, trakassering og overgrep mot kvinner har et overraskende stort omfang. Det virker til og med som om omfanget har vært spesielt stort i kretser som har likt å pynte seg med ord og verdier som likestilling og feminisme. Det er selvsagt nedslående, men desto viktigere er det at det har kommet frem.
Det er vanskeligere å forstå at #MeToo-kampanjen også har vært en øyeåpner for menn som har bedrevet denne virksomheten, som for eksempel Trond Giske. Trodde de at det var ok mens det sto på, fordi ingen hadde fortalt dem at det ikke var ok, eller fordi det ikke hadde vært en kampanje som hadde fortalt dem det? Trodde de at unge jenter og kvinner som sa nei, egentlig sa ja – eller at det ikke var så farlig om de ble utsatt for litt uønsket seksuell oppmerksomhet? Trodde de at de ville si ja, hvis tilnærmelsene bare ble gjentatt mange nok ganger? Eller hva tenkte egentlig menn som nå sier at det var en “øyeåpner” for dem at man ikke skal presse seg på kvinner som ikke ønsker kontakt?
Det er vanskelig å forstå
Det er riktig at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner for mange.
Men hvis den har vært en øyeåpner for menn som har utsatt kvinner for en gjentatt seksuell oppmerksomhet som kvinnene ikke har ønsket – ja, da tyder det på sterkt sviktende dømmekraft.
