hits

Nå er det ikke morsomt å være interessert i politikk

  • 12.01.2018 kl.13:22 i Blogg

Jeg må innrømme at jeg blir nedstemt av å følge norsk politikk for tiden.

I ukevis har vi fått høre mer om seksuell trakassering og upassende oppførsel i det politiske miljø enn vi har fått høre om politikk. Og i den grad vi hører om politikk, virker det nesten som pauseinnslag mellom de egentlige nyhetene, som handler om ledere med dårlig dømmekraft og partier som må håndtere noe av det vondeste og mest ubehagelige man kan tenke seg. Også blant journalistene som dekker disse sakene, er det flere som syns det er trist. Det er ikke morsomt å interessere seg for og følge norsk politikk, for så å bli henvist til denne typen saker og skandaler.

Jeg har ikke grunnlag for å si at ukulturen på dette området er verre i politikken enn den er i for eksempel pressen, helsevesenet eller kulturlivet. Det spiller heller ingen rolle. Det som uansett er klart, er at mange organisasjoner har et behov for å rydde opp og for å tenke nytt om arbeidsmiljø, organisasjonsmiljø og ledelse.

Det er en spekulasjon, men mitt inntrykk er at man i næringslivet er mye flinkere til å vektlegge et godt arbeidsmiljø og god ledelse for å nå mål enn man er i politikken og til dels også i offentlig sektor. Og med "mål" mener vi minst tre ting i Norge: Man skal oppnå gode resultater, enten det er flere velgere eller økt inntjening. Man skal skape et godt arbeidsmiljø for menneskene i organisasjonen. Og man skal sikre at også menneskene i organisasjonen kan nå individuelle mål som er viktige for dem.

Ledelse har tradisjonelt vært mindre påaktet, både i politikken og i offentlig sektor enn det har vært i privat sektor. Forleden utkom en bok om politisk lederskap, skrevet av Agnar Kaarbø, men det er ganske nytt at noen interesserer seg for dette. Og når det gjelder arbeidsmiljøet kan man lure på om politikernes nesten maniske interesse for arbeidslivets ytre rammer, har gjort at de har glemt hvor viktig det indre arbeidslivet er.

Jeg ble nok en gang minnet om dette da jeg forleden var på NHOs Årskonferanse.

Der hørte jeg et veldig interessant innlegg av Pål Molander, som er direktør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) om "Arbeidsmiljøet - det glemte gullet"

Det interessante med innlegget hans var, etter min mening, tre ting:

For det første fortalte han oss at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder godt arbeidsmiljø, og at dette er et stort konkurransefortrinn når vi skal møte fremtidens utfordringer - enten det er behovet for integrering eller det grønne skiftet. Over 90 prosent av norske arbeidstakere har det veldig bra på jobben. En av grunnene til at vi greier å skape et godt arbeidsmiljø, er at vi greier å kombinere det å stille krav med stor grad av autonomi for arbeidstakerne.

For det andre avslører han, basert på forskningsbasert kunnskap, at mye av det norske bedrifter og organisasjoner holder på med for å bedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, ikke betyr noen ting. Enten det er trening i arbeidstiden, fruktkurver, helseforsikringer eller stressmestringskurs, så har det liten eller ingen betydning for arbeidsmiljøet og muligheten til å utføre arbeidet bedre.

For det tredje kunne han fortelle oss hva som er viktig for å forbedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, som altså også kan få oss til å utføre arbeidet vårt bedre, smartere og mer effektivt. Noe av det viktigste er rolleklarhet, forutsigbarhet, god ledelse, god organisasjonskultur og god sammenheng mellom innsats og belønning. Og da betyr ikke "belønning" (bare) lønn, men også ros, oppmerksomhet og tilbakemeldinger - og det å bli sett.

Alt dette er, etter min mening, svært viktige budskap av mange grunner.

Men en spesielt interessant grunn til at dette er viktig, er at det Molander påviser, er så fjernt fra det som kjennetegner den daglige politiske debatten om arbeidslivet. Politikere og organisasjoner er, slik jeg nevnte, ekstremt opptatt av de ytre rammene for arbeidslivet - om marginale endringer i reglene for arbeidstid eller midlertidig arbeid, enda det antagelig betyr ganske lite, både for trivsel, trygghet og produktivitet, sammenlignet med arbeidsmiljøets betydning. Samtidig hører vi lite om betydningen av et godt arbeidsmiljø og god ledelse, enda man ikke kan regulere seg frem til et godt arbeidsmiljø. Eller kanskje nettopp derfor. 

Metoo-sakene som nå blir avslørt i norsk politikk, tyder på at også de politiske partiene må bli mer opptatt av god ledelse og av å skape et godt arbeidsmiljø. Man må, som et minimum, gjennomføre jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser, men også skape en kultur for at det er ok å si ifra, hvis det er noe som ikke er som det skal eller bør være. Alle vet at varsler både kan være godt begrunnet, dårlig begrunnet og ubegrunnet, og at varslere kan ta feil. Men det å greie å håndtere ulike varsler er en pris man må betale for å være leder. En leder som er i stand til å utøve godt skjønn, vil greie å skille mellom det som er alvorlig, og som krever oppfølging, og det som skyldes misforståelser, eller som er engangshendelser av mindre alvorlig art, og som derfor må kunne inngå i den tabbekvoten alle mennesker må ha.

Men metoo-sakene illustrerer et poeng til. Det holder ikke at ledere bare forholder seg til varsler som måtte komme. De må selv være proaktive når de (tror de) ser noe eller hører rykter. Akkurat som en god far eller mor vil gripe inn, dersom han eller hun frykter at barna har det vondt, må en leder gripe inn, dersom han eller hun frykter at de ansatte opplever noe som er uakseptabelt eller vondt.

Skjer det noe uheldig eller uakseptabelt på en arbeidsplass eller i en organisasjon, er det ofte et hendelig uhell og/eller noe man kan rette opp, for eksempel ved å ta en alvorsprat eller gi noen en advarsel. Noen ganger må man gå mer drastisk til verks, men også det er en oppgave en leder må kunne greie. Å gi en endelig beskjed om at en person må eller bør fratre en bestemt posisjon eller stilling, er ikke behagelig - men av og til nødvendig. Og man kan utmerket godt gjøre det, samtidig som man ivaretar personen som menneske.

Gode ledere er opptatt av å få ærlige tilbakemeldinger på egen lederstil og hvordan de kan forbedre seg. Dårlige ledere er ikke alltid det - det ligger på en måte i sakens natur. Men i de fleste bedrifter vil også lederne ha en sjef, nemlig et styre, hvis fremste ansvar er å sørge for at virksomheten har en god leder.

Slik er det ikke i politikken. Lederne er ofte valgt av store forsamlinger, som for eksempel et landsmøte, og de leder selv organisasjonens styre. Og hvem skal da til daglig påse at lederen utfører oppgaven sin godt nok og tar det ansvaret hun er pålagt? Eller for å sitere fra en rapport fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe: "Hvem skal du gå til når det er ledelsen som er de jævlige?"

Jeg kan ikke gå god for innholdet i den nevnte rapporten. Men hvis bare deler av den beskriver arbeidsmiljøet på en noenlunde sannferdig måte, snakker vi antagelig om et av de dårligste arbeidsmiljøene som finnes i Norge. Om det er bedre eller verre i andre partier, skal ikke jeg si noe om. Det bør uansett være et tankekors, ikke bare for vedkommende parti, men for det politiske miljø.

Jeg tror alle partier nå vil bli mer bevisst på både arbeidsmiljø, ledelse og håndteringen av varslersaker og problemer i sine organisasjoner.

Da bør de også tenke over hvordan man kan håndtere den spesielle styringsstrukturen slike organisasjoner har sammenlignet med vanlige bedrifter og virksomheter i offentlig sektor.

Det kan gjøre det lettere å si ifra, også når det er ledelsen selv som er problemet.