I en tankesmie som Civita blir vi ikke akkurat nedrent av medier som lurer på hva vi skriver, utreder og mener. Men noen dager er det flere henvendelser enn det ellers er. I dag, for eksempel, har flere medier henvendt seg til meg for å høre hva jeg mener om Sylvi Listhaugs siste utspill, som jeg skrev om på bloggen min forleden, og om statsministerens håndtering av utspillet.
Etter min mening er Sylvi Listhaugs utspill beklagelig at særlig tre grunner:
Den ene grunnen er at utspillet, i en svært alvorlig sak, påstår noe om et annet partis intensjoner som det ikke er grunnlag for. Listhaug skriver at “Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”, men det har hun ikke grunnlag for å si. Da sakens realitet ble diskutert på Dagsnytt 18 i kveld, fremkom det med all mulig tydelighet at det går an å ha ulike meninger om hvordan en person med dobbelt statsborgerskap skal fratas sitt norske statsborgerskap, samtidig som man tillegger terrorbekjempelse og nasjonens sikkerhet like stor vekt. Det kan ikke dokumenteres at det å bruke domstolen fremfor departementet vil gjøre det vanskeligere å frata noen statsborgerskapet eller å ivareta nasjonens sikkerhet.
Jeg er fullstendig klar over at denne debatteknikken, nemlig å tillegge andre dårlige eller onde motiver, har vært brukt mot Fremskrittspartiet utallige ganger opp gjennom årene, og ofte uten at kommentariatet har lettet på et eneste øyelokk. Men dette kan ikke begrunne at en statsråd tyr til slike virkemidler som Listhaug her har gjort.
Den andre grunnen er at utspillet kom på et svært uheldig tidspunkt – nemlig samtidig med at de grufulle minnene om 22.juli ble vekket til live som følge av premieren på Utøya-filmen, som også har fått stor medieomtale. Det blir sagt at dette er tilfeldig og ikke tilsiktet, og det er nok mulig. Men hvis det ikke er tilsiktet, er det merkelig ubetenksomt, særlig når man vet hvor profesjonell og gjennomtenkt Listhaug er i sin kommunikasjon. Og hvis hun, da hun oppdaget det, syns tidspunktet var uheldig, kunne hun jo beklaget. Men det har hun ikke gjort.
Den tredje grunnen er at utspillet ødelegger så utrolig mye for så mange andre, både når det gjelder politiske prosjekter og personer som har gitt Sylvi Listhaug store muligheter og mye tillit. Hun setter sin egen partileder i skyggen. Hun skaper trøbbel for statsministeren. Jeg tror de fleste forstår at Jan Tore Sanner begikk en ulykkelig tabbe da han skulle kommentere saken, noe han også beklaget svært raskt. Men hvem har tvunget Sanner og Solberg til å måtte kommentere denne saken i alle kanaler i flere dager? Jo, Sylvi Listhaug. Hun skygger for all annen debatt og for alle andre politikere og deres budskap, og det må vi anta at hun vet.
Det er helt riktig at Listhaug ofte blir kritisert uten at det er grunnlag for kritikk, fordi mange misforstår eller vil misforstå. Men denne saken er ikke oppstått som en tilfeldig kommentar som blir (bevisst) misforstått. Det er et nøye dandert utspill i ord og bilder.
Samtidig som mange spør meg og mange andre hva vi mener om Listhaugs utspill, spør også mange om hva vi mener om Erna Solbergs reaksjon på utspillet. Mange kommentatorer mener at Solberg er for svak og ikke irettesetter Listhaug nok, eller at Solberg simpelthen burde avsette Listhaug. Også jeg mener at Solberg kunne hatt litt klarere tale, men jeg tror ikke det uten videre ville tilfredsstilt alle kritikere eller kommentatorer. Jeg tror heller ikke at alle analysene om hvorfor ikke Solberg tar hardere i, fullt ut får frem kompleksiteten.
Så la meg prøve meg på en litt annerledes analyse:
Sylvi Listhaug er en svært sjelden politikertype i norsk politikk. Hun er retorisk sterk. Hun virker splittende. Hun kunne antagelig, med en mer forsonende stil, fått igjennom mer av politikken sin enn hun faktisk gjør. Og selv om Fremskrittspartiet er et av de mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa, har Listhaug selv mange av høyrepopulistens kjennetegn, noe som særlig kommer til uttrykk når hun bestyrer innvandringsfeltet.
Sylvi Listhaugs politiske profil er også annerledes enn profilen til mange andre i Fremskrittspartiet. Hun ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har, i hvert fall i enkelte sammenhenger, en slags kristenkonservativ profil. Mange andre jeg kjenner i samme parti, har en helt annen profil. De er i bunn og grunn ganske liberale – prinsipielt sett også når det gjelder innvandring. Hvilken profil det er størst oppslutning om blant partiets tillitsvalgte akkurat nå, vet jeg ikke – men jeg tror ikke det er åpenbart at det er Listhaugs. Blant velgerne, derimot, tror jeg hun står sterkere, og at hun også har støtte langt inn i mange andre partier. Også ytterst på venstresiden finnes det flere som beundrer Listhaug, et fenomen man kan få et innblikk i ved å lese John Færseths artikkel i siste nummer av Minerva (papirutgave).
Mitt tips er at Listhaugs langsiktige ambisjon er å bli leder i Fremskrittspartiet. Det vil i så fall kunne gjøre, eller betinge, at Fremskrittspartiet blir et annet parti. Jeg vet ikke hvor mye Listhaug gjorde seg til for publikum da hun ifjor talte til Oslo Symposium, men hun holdt i alle fall en tale som svært mange andre ledende personer i Frp ikke kunne holdt. Jeg tror, rett ut sagt, ingen andre Frp-statsråder kunne holdt den. Men den sier kanskje noe om hva slags Frp vi kan se for oss, dersom Listhaug blir leder. Det vil være et mer rendyrket høyrepopulistisk parti, et mer kristenkonservativt parti og et mer innvandringskritisk parti.
Jeg tror ikke Siv Jensen ønsker at Fremskrittspartiet skal utvikle seg i denne retningen. Hun har hatt stor suksess med å bygge opp andre og dyktige, men moderate lederskikkelser i partiet, som for eksempel Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og Jon Georg Dale, og et hav av dyktige statssekretærer og politiske rådgivere – og hun har nådd målet som Carl I. Hagen aldri nådde – nemlig å bli akseptert som et parti som andre partier kan samarbeide med både i og utenfor regjering. Jeg tror derfor ikke Siv Jensen drømmer om en situasjon der Fremskrittspartiet igjen blir et isolert parti som ingen vil samarbeide med.
Jeg tror hverken Solberg eller Jensen ser særlig lyst på en situasjon der Listhaug står utenfor regjering, selv om de muligens angrer på at hun ble innvandringsminister. For blir hun stortingsrepresentant, kan hun spille enda friere, og mediene ville elske å flokke seg rundt henne. Jeg hørte en gang, fra det jeg betrakter som troverdige kilder, at Jens Stoltenberg tok Trond Giske inn i regjering, fordi det er bedre å ha “bråkebøttene” eller de som kan bygge opp konkurrerende maktbaser, innenfor enn utenfor. Også Giske er jo retorisk sterk og har, rent politisk, vært splittende. Den samme tankegangen gjelder nok også Listhaug: Hun antas å gjøre mindre skade innenfor enn utenfor. For Listhaug, derimot, er det antagelig ikke et stort problem å bli stortingsrepresentant. Det kan skape nye muligheter i det som kanskje er hennes langsiktige plan.
Å forsøke å irettesette eller avsette Listhaug kan dessuten få større følger. I verste fall bryter det borgerlige prosjektet sammen, for eksempel fordi Frp går ut av regjering. Noen vil umiddelbart tenke at det er fint – men så enkelt er det ikke. Dersom Fremskrittspartiet havner i opposisjon, tipper jeg veien til å innta Dansk Folkepartis rolle er ganske kort: Partiet vil satse enda mer på å markere seg som et innvandringskritisk parti og bli et større parti. Det kan bli et parti som er mer plagsomt for alle andre partier, men uten at det bringer landet fremover. At det går så bra med de nordiske land, skyldes tross alt ikke at det først og fremst er splid og konflikt, men evnen til fornuftig samarbeid, konsensus og kompromiss.
Og det er her vi er ved problemets kjerne:
Det er urealistisk å tenke seg at Norge ikke har minst ett innvandringskritisk parti – akkurat som det er helt urealistisk å tenke seg at vi ikke også skulle ha minst ett grønt parti. Dette er tidens nye og store spørsmål, som velgerne engasjerer seg i. Ved valget i 2017 var innvandringspolitikken det viktigste spørsmålet for velgerne, og Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug i spissen, hadde størst troverdighet.
Det tjener, etter min mening, Siv Jensen til stor ære at hun har greid å lede vårt, etter velgernes oppfatning, mest innvandringskritiske parti på den måten hun har gjort, slik at det har blitt et moderat og ansvarlig parti uten det har mistet nevneverdig oppslutning. Men det følger en pris med: Hun kan ikke utslette den bevegelsen hun leder, for da vil innvandringsmotstanden og populismen tyte ut andre steder og på mye mer ubehagelige måter.
Betyr alt dette at Erna Solberg er satt sjakk matt, og at det ikke er noe hun kan gjøre?
Ikke uten videre.
Hun er i en vanskelig situasjon, slik en hvilken som helst statsleder er i våre dager – når partibildet er blitt mer fragmentert og populistiske krefter har fått større innflytelse, både til høyre og venstre. Det hun kan rose seg av, er at hun leder en regjering i et land med mindre splittelser, polarisering og populisme enn i nesten alle andre land. Til syvende og sist kan det hende at hennes strategi – med å holde skuldrene nede, bevare roen og snakke til Listhaug med innestemme og på tomannshånd fremfor med megafon – er mer nyttig enn en demonstrasjon. Jeg tror heller ikke vi kan utelukke at hun, tross alt, velger en klokere strategi enn mange av dem som nå eskalerer konflikten.
Men det følger en pris med, også for henne – og det er den kritikken hun får.
Det er ikke så lett å se hvordan hun skulle unngått den.
