hits

Fenomenet Listhaug

  • 12.03.2018 kl.22:56 i Blogg

I en tankesmie som Civita blir vi ikke akkurat nedrent av medier som lurer p hva vi skriver, utreder og mener. Men noen dager er det flere henvendelser enn det ellers er. I dag, for eksempel, har flere medier henvendt seg til meg for hre hva jeg mener om Sylvi Listhaugs siste utspill, som jeg skrev om p bloggen min forleden, og om statsministerens hndtering av utspillet. 

Etter min mening er Sylvi Listhaugs utspill beklagelig at srlig tre grunner:

Den ene grunnen er at utspillet, i en svrt alvorlig sak, pstr noe om et annet partis intensjoner som det ikke er grunnlag for. Listhaug skriver at "Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet", men det har hun ikke grunnlag for si. Da sakens realitet ble diskutert p Dagsnytt 18 i kveld, fremkom det med all mulig tydelighet at det gr an ha ulike meninger om hvordan en person med dobbelt statsborgerskap skal fratas sitt norske statsborgerskap, samtidig som man tillegger terrorbekjempelse og nasjonens sikkerhet like stor vekt. Det kan ikke dokumenteres at det bruke domstolen fremfor departementet vil gjre det vanskeligere frata noen statsborgerskapet eller ivareta nasjonens sikkerhet. 

Jeg er fullstendig klar over at denne debatteknikken, nemlig tillegge andre drlige eller onde motiver, har vrt brukt mot Fremskrittspartiet utallige ganger opp gjennom rene, og ofte uten at kommentariatet har lettet p et eneste yelokk. Men dette kan ikke begrunne at en statsrd tyr til slike virkemidler som Listhaug her har gjort.

Den andre grunnen er at utspillet kom p et svrt uheldig tidspunkt - nemlig samtidig med at de grufulle minnene om 22.juli ble vekket til live som flge av premieren p Utya-filmen, som ogs har ftt stor medieomtale. Det blir sagt at dette er tilfeldig og ikke tilsiktet, og det er nok mulig. Men hvis det ikke er tilsiktet, er det merkelig ubetenksomt, srlig nr man vet hvor profesjonell og gjennomtenkt Listhaug er i sin kommunikasjon. Og hvis hun, da hun oppdaget det, syns tidspunktet var uheldig, kunne hun jo beklaget. Men det har hun ikke gjort.

Den tredje grunnen er at utspillet delegger s utrolig mye for s mange andre, bde nr det gjelder politiske prosjekter og personer som har gitt Sylvi Listhaug store muligheter og mye tillit. Hun setter sin egen partileder i skyggen. Hun skaper trbbel for statsministeren. Jeg tror de fleste forstr at Jan Tore Sanner begikk en ulykkelig tabbe da han skulle kommentere saken, noe han ogs beklaget svrt raskt. Men hvem har tvunget Sanner og Solberg til mtte kommentere denne saken i alle kanaler i flere dager? Jo, Sylvi Listhaug. Hun skygger for all annen debatt og for alle andre politikere og deres budskap, og det m vi anta at hun vet.

Det er helt riktig at Listhaug ofte blir kritisert uten at det er grunnlag for kritikk, fordi mange misforstr eller vil misforst. Men denne saken er ikke oppsttt som en tilfeldig kommentar som blir (bevisst) misforsttt. Det er et nye dandert utspill i ord og bilder.

Samtidig som mange spr meg og mange andre hva vi mener om Listhaugs utspill, spr ogs mange om hva vi mener om Erna Solbergs reaksjon p utspillet. Mange kommentatorer mener at Solberg er for svak og ikke irettesetter Listhaug nok, eller at Solberg simpelthen burde avsette Listhaug. Ogs jeg mener at Solberg kunne hatt litt klarere tale, men jeg tror ikke det uten videre ville tilfredsstilt alle kritikere eller kommentatorer. Jeg tror heller ikke at alle analysene om hvorfor ikke Solberg tar hardere i, fullt ut fr frem kompleksiteten.

S la meg prve meg p en litt annerledes analyse:

Sylvi Listhaug er en svrt sjelden politikertype i norsk politikk. Hun er retorisk sterk. Hun virker splittende. Hun kunne antagelig, med en mer forsonende stil, ftt igjennom mer av politikken sin enn hun faktisk gjr. Og selv om Fremskrittspartiet er et av de mest moderate og liberale skalte hyrepopulistiske partiene i Europa, har Listhaug selv mange av hyrepopulistens kjennetegn, noe som srlig kommer til uttrykk nr hun bestyrer innvandringsfeltet.  

Sylvi Listhaugs politiske profil er ogs annerledes enn profilen til mange andre i Fremskrittspartiet. Hun nsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har, i hvert fall i enkelte sammenhenger, en slags kristenkonservativ profil. Mange andre jeg kjenner i samme parti, har en helt annen profil. De er i bunn og grunn ganske liberale - prinsipielt sett ogs nr det gjelder innvandring. Hvilken profil det er strst oppslutning om blant partiets tillitsvalgte akkurat n, vet jeg ikke - men jeg tror ikke det er penbart at det er Listhaugs. Blant velgerne, derimot, tror jeg hun str sterkere, og at hun ogs har sttte langt inn i mange andre partier. Ogs ytterst p venstresiden finnes det flere som beundrer Listhaug, et fenomen man kan f et innblikk i ved lese John Frseths artikkel i siste nummer av Minerva (papirutgave).

Mitt tips er at Listhaugs langsiktige ambisjon er bli leder i Fremskrittspartiet. Det vil i s fall kunne gjre, eller betinge, at Fremskrittspartiet blir et annet parti. Jeg vet ikke hvor mye Listhaug gjorde seg til for publikum da hun ifjor talte til Oslo Symposium, men hun holdt i alle fall en tale som svrt mange andre ledende personer i Frp ikke kunne holdt. Jeg tror, rett ut sagt, ingen andre Frp-statsrder kunne holdt den. Men den sier kanskje noe om hva slags Frp vi kan se for oss, dersom Listhaug blir leder. Det vil vre et mer rendyrket hyrepopulistisk parti, et mer kristenkonservativt parti og et mer innvandringskritisk parti.

Jeg tror ikke Siv Jensen nsker at Fremskrittspartiet skal utvikle seg i denne retningen. Hun har hatt stor suksess med bygge opp andre og dyktige, men moderate lederskikkelser i partiet, som for eksempel Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og Jon Georg Dale, og et hav av dyktige statssekretrer og politiske rdgivere - og hun har ndd mlet som Carl I. Hagen aldri ndde - nemlig bli akseptert som et parti som andre partier kan samarbeide med bde i og utenfor regjering. Jeg tror derfor ikke Siv Jensen drmmer om en situasjon der Fremskrittspartiet igjen blir et isolert parti som ingen vil samarbeide med. 

Jeg tror hverken Solberg eller Jensen ser srlig lyst p en situasjon der Listhaug str utenfor regjering, selv om de muligens angrer p at hun ble innvandringsminister. For blir hun stortingsrepresentant, kan hun spille enda friere, og mediene ville elske flokke seg rundt henne. Jeg hrte en gang, fra det jeg betrakter som troverdige  kilder, at Jens Stoltenberg tok Trond Giske inn i regjering, fordi det er bedre ha "brkebttene" eller de som kan bygge opp konkurrerende maktbaser, innenfor enn utenfor. Ogs Giske er jo retorisk sterk og har, rent politisk, vrt splittende. Den samme tankegangen gjelder nok ogs Listhaug: Hun antas gjre mindre skade innenfor enn utenfor. For Listhaug, derimot, er det antagelig ikke et stort problem bli stortingsrepresentant. Det kan skape nye muligheter i det som kanskje er hennes langsiktige plan. 

forske irettesette eller avsette Listhaug kan dessuten f strre flger. I verste fall bryter det borgerlige prosjektet sammen, for eksempel fordi Frp gr ut av regjering. Noen vil umiddelbart tenke at det er fint - men s enkelt er det ikke. Dersom Fremskrittspartiet havner i opposisjon, tipper jeg veien til innta Dansk Folkepartis rolle er ganske kort: Partiet vil satse enda mer p markere seg som et innvandringskritisk parti og bli et strre parti. Det kan bli et parti som er mer plagsomt for alle andre partier, men uten at det bringer landet fremover. At det gr s bra med de nordiske land, skyldes tross alt ikke at det frst og fremst er splid og konflikt, men evnen til fornuftig samarbeid, konsensus og kompromiss. 

Og det er her vi er ved problemets kjerne:

Det er urealistisk tenke seg at Norge ikke har minst ett innvandringskritisk parti - akkurat som det er helt urealistisk tenke seg at vi ikke ogs skulle ha minst ett grnt parti. Dette er tidens nye og store sprsml, som velgerne engasjerer seg i. Ved valget i 2017 var innvandringspolitikken det viktigste sprsmlet for velgerne, og Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug i spissen, hadde strst troverdighet.

Det tjener, etter min mening, Siv Jensen til stor re at hun har greid lede vrt, etter velgernes oppfatning, mest innvandringskritiske parti p den mten hun har gjort, slik at det har blitt et moderat og ansvarlig parti uten det har mistet nevneverdig oppslutning. Men det flger en pris med: Hun kan ikke utslette den bevegelsen hun leder, for da vil innvandringsmotstanden og populismen tyte ut andre steder og p mye mer ubehagelige mter.

Betyr alt dette at Erna Solberg er satt sjakk matt, og at det ikke er noe hun kan gjre?

Ikke uten videre. 

Hun er i en vanskelig situasjon, slik en hvilken som helst statsleder er i vre dager - nr partibildet er blitt mer fragmentert og populistiske krefter har ftt strre innflytelse, bde til hyre og venstre. Det hun kan rose seg av, er at hun leder en regjering i et land med mindre splittelser, polarisering og populisme enn i nesten alle andre land. Til syvende og sist kan det hende at hennes strategi - med holde skuldrene nede, bevare roen og snakke til Listhaug med innestemme og p tomannshnd fremfor med megafon - er mer nyttig enn en demonstrasjon. Jeg tror heller ikke vi kan utelukke at hun, tross alt, velger en klokere strategi enn mange av dem som n eskalerer konflikten. 

Men det flger en pris med, ogs for henne - og det er den kritikken hun fr.

Det er ikke s lett se hvordan hun skulle unngtt den.