hits

Dagfinn Nordbø forstår ikke hva jeg sier

  • 19.04.2018 kl.23:16 i Blogg

Takk til Dagfinn Nordbø, som i VG i dag forsøker å lære meg hva Twitter er.

Det var interessant, men av liten verdi for de forholdene jeg har tatt opp.  Så la meg utype dem her:

Mitt inntrykk, etter at jeg har vært på Twitter siden 2009, er at tonen på Twitter gradvis har blitt mer negativ og polariserende, ja, tidvis direkte hard. Det er mange som er syrlige og usaklige, og som latterliggjør andre. Det er selvsagt også mange som oppfører seg ordentlig, er hyggelige, saklige og humoristiske, men balansen er tydelig forskjøvet.

Da jeg skrev om dette på bloggen min, fikk jeg mange reaksjoner. Jeg vet og ser at mange støtter meg, men det er også påfallende hvordan mange av reaksjonene bare bekrefter min observasjon. 

De seriøse som kritiserer meg, som for eksempel Dagfinn Nordbø, Klassekampens Mímir Kristjansson eller MDGs Eivind Trædal, fremhever blant annet at dette er noe jeg må tåle, og at jeg bare kritiserer bøllene på venstresiden og ikke bøllene på høyresiden. Sylvi Listhaug og Espen Teigen, for eksempel, har visst aldri fått kritikk av meg. Trædal mener tydeligvis også at min kritikk er av liten verdi, fordi det er noen som mottar verre meldinger enn jeg har gjort.

Dette er, etter min mening, tull. Jeg - og mine kolleger, for den sakens skyld - har gjentatte ganger fremført kritikk av dem som går over streken på høyresiden, inkludert Listhaug og Teigen. Men vi har forsøkt å gjøre det i en saklig tone, samtidig som vi har påpekt at også Listhaug har blitt utsatt for urimelig kritikk. Jeg er for øvrig selvsagt klar over at det er verre å få drapstrusler enn å bli kalt nazist. Jeg har opplevd begge deler selv.

Jeg fremfører heller ikke kritikken min fordi jeg ikke tåler de tilbakemeldingene jeg får. Det jeg er bekymret for, er særlig to ting.

For det første syns jeg samfunnsdebatten generelt er inne i en uheldig utvikling, noe jeg for øvrig skrev om i Aftenposten forleden. Dagfinn Nordbø sier det selv: «Twitter som medium speiler bare samfunnsdebatten». Ja, dessverre, vil jeg si. Samfunnsdebatten utvikler seg i mange land i en veldig hard, populistisk og polariserende retning. Det er kanskje «gøy» så lenge det bare påvirker debatten, men når det tipper over i uforsonlighet, hat og dyp mistillit, er det ikke like gøy. Vi er ikke der i Norge i dag, men jeg syns det er greit å rope varsku før det er for sent. 

Det andre jeg er bekymret for, er unge mennesker, og at debattklimaet skal bli for hardt for dem som gjerne vil engasjere seg for første gang og i starten av voksenlivet.

Jeg har, som Nordbø, inntil for få dager siden hatt et sterkt inntrykk av at høyresiden har vært verst på sosiale medier. I dag er jeg mer i tvil, og jeg skal forklare hvorfor.

Alle vet at det skrives mye uakseptabelt i medienes kommentarfelt og på de såkalte åpne profilene på Facebook, det vil si der man ikke behøver å bli akseptert som «venn», men bare kan «like» for eksempel en offentlig person. Alle mener nok også, med rette, tror jeg, at høyresiden der er verst. Derfor har det også vært mye diskutert at disse kommentarfeltene må redigeres, og at noen må følge med, slik at det verste blir fjernet - enten det er en redaktør eller Espen Teigen som gjør det. Det fungerer ikke alltid godt, men mange forsøker etter beste evne. 

En slik redaktørfunksjon finnes ikke på Twitter, og det er mye vanskeligere å oppdage hvor mye uakseptabelt som skrives der. Enhver kan scrolle seg gjennom Listhaugs eller avisenes kommentarfelt. Det er mye vanskeligere å scrolle seg igjennom de kommentarene noen får på Twitter. Men jeg tror jeg kan love én ting: Dersom alle de meldingene jeg har fått de siste dagene, hadde vært omgjort til et kommentarfelt på Facebook, ville det ikke sett så positivt ut. Og så vidt jeg kan se, er det venstresidens bøller som dominerer der.

Et tilleggsproblem med Twitter, i forhold til Facebook, er at mange opptrer anonymt, at mange opptrer med falske identiteter, at mange kanskje har flere identiteter, og at det er lett å sette i gang kampanjer eller falske kampanjer. Vi vet også at de som gjør det, ikke alltid har gode hensikter. Mange diskusjoner som startes på Twitter, er bevisste provokasjoner som aldri tar slutt.

Mine meninger om Twitter er ikke basert på forskning. Men jeg har lyttet til et par forskere, snakket med mange og gjort min egen lille undersøkelse blant en del unge politikere. Og svaret er faktisk ganske klart: Alle ser at det har vært en utvikling. Alle mener at den er til det verre, og at det kan være grunn for enhver til å tenke seg om. Mange av de som var ganske aktive på Twitter, har trukket seg tilbake, og de unge er veldig forsiktige. De sier at de ikke orker Twitter, at de har slettet kontoen sin, at de blir trakassert og kalt stygge ting. Men som en av mine unge bekjente også sier: «Det er synd, fordi Twitter på sitt beste er så bra at jeg unner alle å være en del av det.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Twitter er en unik kilde til informasjon, kunnskap og kommunikasjon.

Men det hadde vært veldig fint, hvis alle de som slenger om seg med negative utsagn og karakteristikker, tenkte seg litt om. En god øvelse kan være å tenke over om det de skriver er like kult, dersom det for eksempel hadde vært rettet mot en god venn, en bror eller søster, foreldre eller et barn.

Det er i hvert fall mulig å prøve - hvis man vil bevare en debattkultur som er til å leve med.