I morgen skal Kringkastingsrådet behandle en delvis organisert klagesak mot at jeg deltok i NRKs valgsending da svenskene gikk til valg tidligere i høst.
Jeg er blant de tilsynelatende få som syns at ideen om å ha et kringkastingsråd er ganske god. Men som medlem av Kringkastingsrådet gjennom åtte år innrømmer jeg gjerne at ikke alle saker som kom til behandling, var like viktige og interessante. Hvorvidt denne saken er interessant, avhenger litt av hvordan diskusjonen forløper.
Prinsipielt mener jeg at det både er riktig og svært viktig at NRK bruker et mangfold av kommentatorer. Det er også vanlig for allmennkringkastere i andre land. Typiske kommentatorer kan være journalister fra andre medier, forskere, eks-politikere og folk fra for eksempel tenketanker som Civita.
Samtidig må NRK sørge for at det over tid er en viss balanse, blant annet i de inviterte kommentatorenes politiske holdninger – og at inviterte gjester blir presentert på en adekvat og informativ måte.
Hvem NRK skal invitere som gjeste-kommentatorer, avhenger selvsagt av formålet med sendingen og hvem NRK tror kan fylle oppgaven. Til syvende og sist må det jo være kvaliteten på arbeidet som gjøres – ikke hvem det er – som avgjør om NRK lykkes med bruk av eksterne kommentatorer.
Noen er opptatt av at det i seg selv er et problem at en kommentator har et kjent politisk ståsted. Det er jeg uenig i. Ingen er nøytrale. Derfor kan det like gjerne være et problem at en kommentator har et politisk ståsted som hun prøver å skjule eller ikke greier å skjule, samtidig som hun later som hun er nøytral. Igjen: Det er kvaliteten på arbeidet, i dette tilfellet kommentarene, som må være det avgjørende – ikke om man har et kjent politisk ståsted eller ikke.
I den aktuelle sendingen, som varte i mange timer, var det mange kommentatorer – både NRKs egne og mange andre. Jeg la selv til grunn at mitt oppdrag var å forsøke å være noenlunde objektiv, og at jeg selvsagt ikke var der for å misjonere for mitt eget syn eller for å debattere med noen. Men dette er typisk en sending som man lager sammen, der alle forsøker å bidra til en sending som samlet sett blir balansert og god. Den andre kommentatoren som var i studio, forskeren Anders Jupskås, og jeg forsøkte derfor til sammen å gi noenlunde dekkende og balanserte kommentarer til det svenske valget.
De fleste som har klaget på meg på sosiale medier, og muligens også til Kringkastingsrådet, har klaget på at jeg var invitert, og blant dem igjen er det noen som mener at jeg ikke ble godt nok presentert, selv om det helt tydelig fremkom at jeg både er leder for “den liberale tankesmien Civita” og har vært statsråd i en borgerlig regjering.
De færreste har ment at det jeg sa, var feil eller problematisk. Isak Lekve, som visstnok er medlem av eller stemmer Rødt, skrev riktig nok i Klassekampen om et par utsagn som han mente var problematiske (ikke på nett). Dette innlegget har jeg besvart, og svaret kan leses her, men ellers har det vært temmelig stille om hva jeg faktisk sa i sendingen.
I forbindelse med at Klassekampen avslørte at det var en hemmelig Rødt-kampanje bak mange av klagene til Kringkastingsrådet, kom imidlertid Magnus Marsdal i Manifest på banen med et kraftig forsvar for klagekampanjen. Han mener at det er stor forskjell på meg, som han som vanlig har svært lite pent å si om, og Anders Jupskås, som han, slik jeg forstår det, mener er en fri forsker og uhildet ekspert. Marsdal nevner deretter fire eksempler på “kontroversielle” ting jeg sa i løpet av sendingen. Rødt selv, som for første gang uttalte seg på Dagsnytt 18 i går, brukte et par av de samme eksemplene og omtalte dem som “stadige påstander” som jeg kom med, som er “kontroversielle”.
Dette er, etter min mening, ikke riktig. At det jeg sa kan være kontroversielt i Rødt, er ikke det samme som at det generelt er kontroversielt. Ingen kommentatorer – enten de kommer fra Universitetet, SV, Civita eller NRK – kan i slike sendinger få med alle tenkelige meninger som fins om en gitt sak eller fenomen. Det Jupskås og jeg, sammen med de andre kommentatorene og intervjuobjektene gjorde i sendingen, var å referere de mest alminnelige analysene av svensk politikk, og det var, såvidt jeg kan bedømme, ingen store uenigheter mellom oss.
Så la meg ta det punkt for punkt:
* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna er veldig forskjellige partier. Det er generelt veldig store forskjeller mellom de høyrepopulistiske partiene i Europa; de er blant annet organisert i fire forskjellige grupperinger i Europaparlamentet. En viktig forskjell mellom Frp og SD, er at Frp opprinnelig er et skatteprotestparti, mens SD har røtter i nynazistiske bevegelser. Det er også forskjeller i den økonomiske politikken, noe Jupskås var inne på i sendingen. Men at det er forskjeller betyr ikke at det ikke også er likheter. Men Marsdal hverken nevner det jeg sa om likhetene, eller at Jupskås og jeg stort sett var enige i analysene vi ga av Frp og SD.
* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at innvandring er den viktigste årsaken til Sverigedemokraternas fremvekst. Jupskås, som fikk et direkte spørsmål om dette, sa det samme, og det gjorde også forsker Jan-Paul Brekke, som ble intervjuet om temaet. Dette betyr ikke at det ikke også fins andre forklaringer, som vi kunne ha kommet mer inn på, hvis vi hadde blitt spurt. Slike forklaringer har jeg blant annet omtalt her.
* Det er ikke kontroversielt å si at innvandringsspørsmålet er en viktig forklaring på at sosialdemokratiske partier i Europa sliter. Jupskås sa det samme før jeg sa det i samme sending, og valgforsker Johannes Bergh har uttalt seg om det her.
* Det er heller ikke kontroversielt eller feil å si at klassiske arbeidervelgere er byttet ut med offentlig sektor-ansatte i mange av de sosialdemokratiske partiene. En av dem som har gjort en analyse av dette, er Piketty, noe Dagsavisen omtaler her. Det er heller ikke feil å si at mange arbeidere, som tidligere stemte på et sosialdemokratisk parti, nå stemmer på et høyrepopulistisk parti. Også dette sa Jupskås i sendingen før jeg sa det.
* Min analyse av sosialdemokratiets problemer er heller ikke kontroversiell eller veldig spesiell. Marsdal mener at jeg tar feil om sosialdemokratiets selvforståelse. Han mener nemlig at jeg omtalte sosialdemokratiske partier som “trygdepartier”, men det gjorde jeg ikke. Analysen min er for øvrig også gjengitt i en artikkel jeg skrev i Aftenposten for cirka et år siden og i Dagsavisen året før uten at det førte til store protester. Tvert om har både forskere og sosialdemokrater sagt til meg at de deler analysen.
* Til slutt er det heller ikke feil å si at innvandring var den viktigste saken ved valget i Norge i 2017. Det sier både valgforskerne og SSB: “Innvandring var den viktigste saken for velgerne ved årets stortingsvalg.”
Skal man kritisere det jeg sa, holder det altså ikke å spole igjennom sendingen for så å gjengi utdrag av det jeg sa uten å se det i sammenheng med resten av sendingen eller alt jeg sa.
Dessuten er det nok en betydelig feilkilde i Marsdals analyse at han står så langt til venstre. Jeg respekterer selvsagt at han har et syn på verden og samfunnet som svært få andre har, men det er ikke “kontroversielt” å si eller mene noe som flertallet mener, noe som er en gjengs analyse, eller noe som fremkommer av statistikk og forskning. At det ikke har veltet inn med klager fra sindige Arbeiderparti-folk, har kanskje sammenheng med at jeg selvsagt står mye nærmere det moderne sosialdemokratiet enn Magnus Marsdal noen gang har gjort.
Jeg vet ikke hvor grundig Kringkastingsrådet vil behandle klagesakene. Men i den grad rådet velger å ta Magnus Marsdals offentlige klage i betraktning, har de altså fått min kommentar i denne bloggen.
Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til med møtet!
