Mange journalister har en nesegrus beundring for Kristin Halvorsen. Hun fremstår som vellykket og urban, sosial, smakfull og med glimt i øyet, samtidig som hun er SV'er og gjerne vil være snill mot de svake. Hun fremstår akkurat slik en gjennomsnittlig norsk journalist gjerne vil være.

Derfor er de også så lettet og lykkelige over at hun har greid å være finansminister, noe som visstnok er veldig, veldig vanskelig. At Per-Kristian Foss greide det, er ikke så imponerende, men at Kristin Halvorsen greier det, er visst helt fantastisk.

Men har hun egentlig greid det så utrolig godt? Betryggende nok ble hun på rekordtid "kjøpt opp" av embetsverket. Hun har vært svært forsiktig med å operere på egen hånd eller si noe som ikke er nøye vurdert og formulert i Finansdepartementet på forhånd. Det har fungert best i TV-debatter, hvor det ikke er tid til å si så mye, men selv der har budskapet av og til vært nokså monotont, fordi hun hele tiden har holdt seg til det hun var trygg på at hun kunne si. I andre sammenhenger har hun vært helt avhengig av embetsverkets manus.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Finanskrisen er håndtert tålelig bra. Men ikke helt. Regjeringen har gått svært langt i å blåse opp offentlig sektor raskt, og de negative konsekvensene kan bli store siden. Uansett er det svært lite sannsynlig at en annen finansminister eller en annen regjering ville håndtert krisen dårligere.

Det er heller ingen grunn til å fremheve den norske regjeringen eller Kristin Halvorsen som spesielt mye flinkere enn regjeringer i mange andre land i håndteringen av krisen. Ja, vi har lavere ledighet, og ja, krisen rammer ikke like hardt her som iinternasjonalt. Men det skyldes først og fremst at vi har "penger på bok", hvilket har svært lite med Kristin Halvorsen og SV å gjøre. Hvis noen skal ha æren for at norske politikere har greid å holde seg i skinnet og satt store petroleumsinntekter til side, er det alle de andre partiene og tidligere finansministre – med Arbeiderpartiet og Høyre i spissen. Den norske næringsstrukturen, preget av råvarer og lange kontrakter, har også virket skjermende i forhold til andre land.

For øvrig har Kristin Halvorsen greid det enhver finansminister før henne uten videre ville greid, nemlig å styre i svært gode tider. Hun har hatt mye mer å rutte med enn alle finansministre før henne, og hun har hatt vanvittig mye mer å rutte med enn alle andre finansministre i verden. Det skal riktig nok god rygg  til å bære gode tider, men når alt kommer til alt er det lettere å dele ut kakestykker når kaken stadig vokser enn når den forblir like liten eller i verste fall blir mindre.

Vi har det godt i Norge. En av grunnene til at vi har det godt, er at vi har gode offentlige tjenester og en god offentlig infrastruktur. Men burde de ikke egentlig vært mye, mye bedre? Hvorfor er ikke norske veier, norsk helsevesen og norsk skole veldig mye bedre enn veiene, helsevesenet og skolen i f.eks. Danmark og Sverige? Hvor ser vi egentlig sporene av at vi har brukt svært mye mer penger enn nabolandene har brukt? Dersom det ikke er merkbart, er det synd, for alternativt kunne pengene vært brukt til å redusere skatten for folk flest eller spare mer til fremtidige generasjoner.

Jeg har aldri vært flue på veggen hos den rødgrønne regjeringen. Mitt tips er likevel at det er Jens Stoltenberg som er den reelle finansministeren i Norge. Det passer han i så fall godt til. En finansminister kan sviktes, støttes eller bli styrt av sin statsminister. I de rødgrønnes tilfelle er det nok det siste som gjelder.

Det blir spennende å se om Kristin Halvorsen nå gir seg som finansminister. Trygve Hegnar mente, da jeg møtte han til en samtale i NRK Østlandsendingen forleden, at det vil være et prestisjenederlag for Halvorsen, dersom hun går til et mindre "tungt" departementet. Det er jeg helt uenig i. Så lenge hun selv tar initiativet og ønsker det, tar hun snarere prestisjen med seg. Tenk bare på Anne Enger Lahnstein eller Valgerd Svarstad Haugland, som begge – selv om de var partiledere – valgte å være kulturministre. Det senket ikke dem, men det løftet Kulturdepartementet og kulturen.

Dersom Halvorsen velger å flytte, gjenstår imidlertid dette: Hun måtte aldri legge frem et økonomisk krevende budsjett, der det virkelig måtte prioriteres. Men det er ikke hennes skyld. Hun har vært heldig, og det skal vi andre være glade for.