Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag om behovet for reformpause i skolen. Det lyder som et ekko av noe jeg har hørt og lest mange ganger i det siste: Lærerne ønsker arbeidsro. Stoltenberg-regjeringen vil gi dem det og har både under Solhjell og Halvorsen annonsert en reformpause. Det har nemlig vært altfor mange reformer i skolen i det siste. Ifølge Madsen er det "ingen tvil om at de hyppige og store reformene med ny metodikk og nye læreplaner, har sammenheng med politikernes markeringsbehov" (hvor har han forresten det fra?). Deretter siterer han skolefolk som omtaler reformene som "politisk fyllekjøring" – før han gir oss løsningen på skolens problemer: "Kunnskapsministeren må levere sterke budsjetter".

Personlig begriper jeg ikke hvorfor dette er et tema nå – medmindre det skyldes svært kort hukommelse i pressen og/eller et politisk markeringsbehov .

For det første: Det er overhodet ikke snakk om noen reformpause nå. Regjeringen, og Kristin Halvorsen, er snarere midt i arbeidet med å gjennomføre en reform. Reformen heter Kunnskapsløftet, og den ble vedtatt av Stortinget i 2004 og iverksatt fra 2006. SV var riktig nok mot deler av reformen før valget i 2005, men har etter valget vært for. Uansett er vi fortsatt  i gjennomføringsfasen, og det alene er en meget stor oppgave for kunnskapsministeren. Hun skal å lose reformen igjennom på en god måte og sørge for at vi når målene med reformen  i hele landet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For det annet: Det fins ikke noen, meg bekjent, som har vært inne på tanken om å lansere en ny reform nå. Å annonsere "reformpause" mens man er midt i gjennomføringen av én reform og uten at noen har etterlyst en ny reform, virker derfor veldig merkelig.

For det tredje: Jeg syns ikke man uten videre kan hevde at det har vært så mange reformer i norsk skole. Vi har hatt reformer i 1987, i 1997 og i 2006 – altså med ca. 10 års mellomrom. I videregående skole gikk det 12 år fra Reform 94 til Kunnskapsløftet (som omfatter både grunnskolen og videregående skole) kom i 2006. Det er sjeldnere enn i mange andre land, og det er mye sjeldnere enn i store deler av arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Var reformene i 1987, 1997 og 2006 iverksatt av hensyn til "politikernes markeringsbehov"? Eller kan det hende at politikk handler om demokrati, og at skolepolitikken faktisk ble endret i samsvar med det som var velgernes ønske? Eller kan det hende at det forelå dokumentasjon som tilsa at det var behov for reform, f.eks. fordi elevene ikke lærte det de skulle? Ved regjeringesskiftet i 2001 hadde f.eks. Norsk Matematikkråd i over 20 år undersøkt utviklingen i matematikkferdighetene hos studenter som begynte på såkalte matematikkrevende studier. Rådet kunne påvise en entydig nedadgående trend. Lignende dokumentasjon forelå også når det gjaldt lesing.

For det fjerde: Madsen, i likhet med mange andre, hevder at reformarbeidet ligner et slags fylleslag, der politikerne kaster seg fra den ene grøften til den andre. Først skal elevene bare trives – og så skal de bare pugge. Men har det slått Madsen at at politikerne muligens er noe mer sindige enn medienes dekning kan tyde på?

Det er f.eks. til det kjedsommelige hevdet at politikerne har stirret seg blinde på de såkalte PISA-undersøkelsene, og at all politikk senere er lagt opp for å skåre bedre i PISA. Men dette er feil. Min erfaring fra Stortinget den gangen dette var mest "hot", var at politikerne i langt større grad oppfattet nyansene i materialet enn f.eks. mediene gjorde. Det fremkommer også med all mulig tydelighet av den dokumentasjonen som lå til grunn for innføringen av Kunnskapsløftet.

For det femte: En reform innføres ikke etter et innfall for markeringens skyld. Det er, tvert om, et meget omfattende og langvarig arbeid som skal til. Arbeidet med Kunnskapsløftet artet seg omtrent slik: Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt i 2001. I 2003 leverte utvalget en innstilling, som var gjenstand for en omfattende høring – i tillegg til mange og omfattende "rådslag" mellom regjeringen og skole-Norge. På grunnlag av innstilllingen, høringen og rådslagene – og svært omfattende nasjonal og internasjonal  forskning, ble det deretter skrevet en stortingsmelding, som ble fremlagt i 2004 – og som, by the way, fikk meget god mottagelse, bl.a. i Stortinget og i pressen. Stortinget gjennomførte en grundig behandling og besluttet deretter at reformen skulle gjennomføres fra 2006.

For det sjette: Uansett hvor grundig reformen er forberedt, så vil ikke alt ved den lykkes. Til det er skolen en for stor, kompleks og uoversiktelig institusjon, som dessuten arbeider mot et bevegelig mål. Derfor er selve gjennomføringen så viktig: Man må evaluere og justere underveis, dersom det er nødvendig. Å annonsere "reformpause" nå virker malplassert, fordi det ikke er noen som etterspør reform. Derimot bør man konsentrere seg om å hjelpe til med å gjennomføre den reformen som allerede er vedtatt, på en god måte.

Hvis noen som leser dette, syns det virker som et forsvarsskrift – so let it be :)!