Jens Stoltenberg holdt på mange måter en god nyttårstale. Men som vi har hørt på nyhetene i dag, tok han feil på noen viktige punkter. Han feilinformerte om velstandsnivået i Norge for 100 år siden, og han var upresis når han skulle beskrive hvem som den gangen flyktet fra Norge til Amerika.
I Politisk kvarter ble det Raymond Johansens oppgave å forsvare statsministerens faktafeil. Han beklaget dem, men mente samtidig at de var ubetydelige. Det viktigste var tross alt det poenget statsministeren ønsket å få frem – nemlig at Norge har vært igjennom en enorm velstandsutvikling de siste 100 år. Og Siv Jensen og Erna Solberg, som også var i studio, syntes heller ikke det var så mye å henge seg opp i. Det var riktig nok pinlig for statsministeren, men ellers trakk Jensen og Solberg bare på smilebåndet.
Men saken er nok litt større enn som så. Det er nemlig ikke første gang statsministeren eller Arbeiderpartiet gir oss denne historiefortellingen: Om hvordan Norge har gått fra å være et av Europas fattigste land til å bli Europas (og verdens) rikeste land. Den underliggende fortelling, som ofte også sies rett ut, er at det er Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og Einar Gerhardsen som har vært “arkitektene” og “byggherrene” bak denne fantastiske velstandsutviklingen, og at det derfor er dem vi skal takke for at vi i dag har en mer sjenerøs velferdsstat enn nesten noe annet land.
At denne fortellingen er basert på myter, er det mange som har visst og flere som har påpekt. Kontrollspørsmålene som NRK nå stiller, kunne derfor vært stilt mange ganger før. For sannheten om velstandsutviklingen er nesten den motsatte av det Arbeiderpartiet hevder.
Sannheten er, slik vi har hørt i dag, at “Norge for 100 år siden (var) ett av de rikeste landene i Europa og verden”, ifølge historieprofessor Jan Eivind Myre. Professor Ola Grytten har tidligere uttalt at Norge frem mot første verdenskrig lå omtrent på det vesteuropeiske snittet. Vi var altså langt rikere enn de fattigste landene.
Sannheten er også at den økonomiske veksten i Norge ikke var spesielt sterk under Einar Gerhardsen eller i det mange omtaler som “den sosialdemokratiske gullalder”. Den årlige veksten fra 1950 – 1973 var i Norge 4,12 prosent – mens det tilsvarende tallet for Vest-Europa var 4,79 prosent og for verden 4,9 prosent.
Jeg tror mange i Arbeiderpartiet, og kanskje også statsministeren selv, tror på sin egen historiefortelling. Den er gjentatt så mange ganger at den på mange måter er blitt en “sannhet”. Etter min mening er det særlig to grunner til at det har kunnet skje:
Den ene grunnen er venstresidens, og særlig Arbeiderpartiets, retoriske hegemoni i velferdsdebatten. Dette hegemoniet stikker dypt og kunne fortjene en egen analyse.
Den andre grunnen, som henger sammen med den første, står på side 15 i Aftenposten Kultur i dag, nemlig den venstreorienterte dominansen blant norske historikere, humanister og samfunnsvitere, som, ifølge en artikkel av Tor Egil Førland i Historisk Tidsskrift, har vært “overveldende og øredøvende” etter 1968. Denne dominansen har ført til at det nesten bare er venstreorienterte historikere som har skrevet historien om den norske velferdsstaten, og som derfor også har gitt oss de ord og begreper vi i dag bruker.
For øvrig fremhevet statsministeren Norge som et helt unikt velferdssamfunn i verden. Han kunne, som et minimum, tatt med våre naboland, kanskje, som av en eller annen merkelig grunn utviklet seg nøyaktig like “unikt”.
Dumt å gjøre dette til en partipolitisk diskusjon og definitivt uklokt å forkludre det som var statsministerens hovedpoeng: Norges velstand er ikke noen selvfølge.
Veien fra fattigdom til velstand kan være forholdsvis kort, både for en familie og for en nasjon. Men det kan også veien fra velstand til fattigdom være. Land som for 100 år siden var rikere enn oss, er i dag fattigere.
Var Norge et fattig land i 1911? Tja. Vi var mye rikere enn datidens økonomer og politikere trolig trodde, det viser de siste hundre årenes eventyrlige økonomiske utvikling. Men så sent som i 1970 lå Norges BNP pr innbygger 10 prosent under gjennomsnittet i OECD.
Det er særlig de siste 40 årene Norge har gjennomlevd en fantastisk velstandsutvikling, med skiftende regjeringer og stortingsflertall.Olje og gass-virksomheten har selvsagt vært en viktig drivkraft. Men først i 1990 passerte vi Sverige i BNP pr innbygger. Nå ligger vi høyt over!
Syretesten på om vi bygger vår velstand på sandgrunn kommer den dagen olje- og/eller gass-prisene på verdensmarkedet faller drastisk. Hvis det ikke skjer, kommer testen den dagen vi ikke lenger har gass eller olje å selge. Når blir det? I alle fall før det har gått 100 år!
Hei Kristin!
Jeg vet ikke hvor Jan Eivind Myre har hentet faktagrunnlaget sitt fra, men du bør nok være forsiktig med å anse hans versjon som den objektive sannhet. Det finnes nemlig utallige kilder som underbygger statsministerens beskrivelse av historieutviklingen.
På http://www.ssb.no/vis/magasinet/norge_sverige/art-2005-05-09-01.html kan vi lese “I 1905 var Norge et ganske fattig land i Europas periferi” ledsaget av opplysninger om at “I Vest-Europa var det bare land som Portugal og Hellas som hadde klart lavere inntektsnivå enn oss.”
I følge Aschehougs Norgeshistorie bind 10 (side 13) oppgis Norge til å være det fattigste av 13 europeiske land. Da var vi rett nok ikke i 1911, men i 1913.
Karsten Alnæs’ “Historien om Norge” beretter om barneflokkene på Sørlandet som om våren vandret østover for å søke arbeid. De dro hjemmefra tidlig i april og kom ikke tilbake før i november. De gikk barføtt, med en bylt over skulderen, ofte 10-12 mil, selv om de kunne være helt ned i ti års alder. I tillegg til å gjete dyr måtte de hugge ved, bære vann, passe barn og ta annet forefallende arbeide. Maten kunne bestå av kald grøt. Arbeidsdagen begynte grytidlig og sluttet sent. Men de usle slantene barna tjente, var helt nødvendige for familiens økonomi.
Det å være varsom med å la enkelthistorikere få forvalte “den objektive sannhet om historien” er en øvelse med fallgruber. Vær forsiktig md det.
Ellers er Alnæs’ bskrivelser et vitnesbyrd om de enrme sosiale skillene vi hadde i Norge for 100 år siden – og som nå er avskaffet. Du skal lete godt for å finne mer egalitære samfunn enn det norske. I Europa er det vel bare Slovakia som har mndre forskjeller mellom de rikeste og de fattigste enn det Norge har. Og på det feltet mener jeg du helt klart ikke gir arbeiderbevegelsen den heder som bevegelsen fortjener. LO og Arbeiderpartiet har vært de klare forkjemperne for at den økoomiske veksten i Norge skulle komme de store folkemassene til gode.
Og ikke kun en rik elite, slik tilfellet er i mange land der arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiske idéer har stått langt svakere enn tilfellet er i Norge.
Mvh
Bjørn Jarle
La oss kvotere inn borgerlige historikere, humanister og samfunnsvitere!
Politikere i Norge har alt for lite å gjøre, hvert år sløser vi bort millioner på valg kamper som handler om å slenge dritt om hverandre. hva så om stoltenberg sa et par ting feil? trodde Norge skulle være et land for alle jeg, der ingen skulle mobbes, henges ut osv. alle kan gjøre feil. Politikere er som barnehagen, det var du som gjorde det først… au stoltenberg sa noe stygt si unnskyld. det er akkuratt det samme som skjer i en barnehage.
Gleder meg til det kommer et parti som klarer å tenke selv, et parti som er mer opptatt av hva som dem skal gjøre en hva dem er av hva som skjedde med et annet parti i 1980.
Skal politikerne virkelig være forbilde så er det ikke feil osv dere bør henge dere opp i, dere bør heler lære å se mellom fingrene med ting.
Du trenger ikke å være geni for å skjønne at Norge, Sverige og Danmark er en av de tryggeste landene å bo i, vi har alt vi trenger å dem som mangler noe har også et tilbud selv om det kanskje ikke er det dem vil ha mest, Norge har blitt et sutre land der ordtaket mye vil ha mer passer godt å helt øverst troner politikerne.
På tide at dere kommer ned på jorda å begynner å snakke sakelig til hverandre, sånn som dette om hva stoltenberg sa feil osv får bare folk til å lette på øyenbryna å tenke fy f… hvem bryr seg….
Desverre men det kommer en generasjon nå, meg innkludert som ikke er helt som den som har vært, vi blåser i om politikerne sier noen feil, om en eller annen har fått med et teppe for mye. Norge må vel være det eneste landet i verden hvor det er verre for en politiker å få med seg et teppe i gave istedenfor en fyr som fikk med seg 300 kg med hasj over grensa.
Våkn opp!!!
Det er nok en aldri så liten faktafeil å påstå at Norge var spesielt fattig i 1911 (Norge VAR fattig i 1900), men det du og Siv Jensen kanskje unngår er det faktum at Norge led veldig økonomisk både av den første verdenskrig og ikke minst av krakket og de harde 30-årene. Ved utbruddet av den 2. verdenskrig var Norge derfor temmelig langt ned på lista igjen.
Hei Kristin, jeg heter Magne og jobber på VG Nett. Nå har jeg lagt innlegget ditt på Lesernes VG, nederst på VG-forsiden.
Røberg-Larsen (kjent som “svindel-Larsen” er ute igjen. Han later som han ikke kan lese. Poenget er jo nettopp at disse kildene han nevner (og spesielt den skjønnlitterære Alnæs) er skrevet av folk på vesnstresiden (som “svindel-Larsen” selv tilhører).
Alnæs er blitt tatt for uetterettelighet som historieskriver mer enn en gang (“folket vil ikke ha fakta, de vil ha historier om mennesker”).
Vi kan ta forhandlingene i Karlstad 1905 som utgangspunkt (eller 1814 for den delen), og uansett hvordan man regner, så er forholdet det at frem til 1970 så var Norge under OECD-snittet, og først i 1990 passerte vi Sverige i BNP per innbygger.
Utgangspunktet er altså at Norge hadde svakere vekst enn de fleste, men likevel opplevde folk velstandsøkning. På tross av at høyrestyrte land hadde høyere vekst, så fantaserer AP om å bygge landet, mens de i virkeligheten hindret vekst.
Summa summarum så virker det som skattekista i Nordsjøen måtte åpnes for å bringe oss opp på dagens nivå.
At Norge skulle være verdens beste land å leve i er jo selvsagt tøys.
Når det er slike ting en henger seg opp i så tyder det på at vi har det svært bra i landet vårt i dag. Og det ser en jo på de andre sakene som får stor plass i media. Avgifter på bensin og oljeprisen for eksempel.
En side av saken er vekst og gjennomsnitt, men den andre siden og vel så viktig for folk flest er fordeling av ressurser og økonomi. Mye til noen få gir kanskje et hyggelig snitt, men ikke oppskriften på et godt samfunn.
Jeg skal ikke blande meg i den historiske analysen, men det er kanskje symptomatisk for norsk politikk at dette er noe “mange … har visst, men flere har påpekt”?
Sitat fra Per:
“… først i 1990 passerte vi Sverige i BNP per innbygger. … På tross av at høyrestyrte land hadde høyere vekst, så fantaserer AP om å bygge landet, mens de i virkeligheten hindret vekst.”
Såvidt jeg vet så har sossarna stått vel så sterkt i Sverige som AP i Norge, med en konsekvent oppslutning på over 45% i perioden 1940-1970 og uavbutt regjeringsmakt.
For et parti med sine røtter i et sovjet (arbeiderråd) er det vel nesten naturgitt å kopiere det som finnes av lettsolgt kommunistiske propaganda. For det er jo god gammeldags kommunistisk retorikk å påstå at om AP ikke hadde kommet til makten, så hadde det norske folket fortsatt levd i armod og fattigdom?
Nå er det faktisk ikke helt ufarlig å bruke sådan retorikk av personer med mangelfulle historiekunnskaper, for da kan det gå riktig galt. Og dette skjedde for noen dager siden da Aps tidligere partisekretær, Raymond Johansen forsøkte å forsvare sin statsministers famøse nyttårstale.
Den tidligere partisekretæren forsøkte da å gi et eksempel på hvor ille det faktisk var i landet vårt for 80-100 år siden. Altså i tiden før AP fikk politisk makt i landet vårt.
«- Da var det så ille at det ikke engang fantes vannklosett i Oslos leiegårder», sa Raymond Johansen sterkt og fyndig. Og det var arbeidergårdene i sentrale Oslo og på østkanten han da omtalte.
Nå må jeg medgi at Raymond faktisk har helt rett, men problemet med hans argumentasjon er vannklosetter denne tiden heller ikke var spesielt vanlige beste vestkant eller i villastrøkene i østre Bærum. Som 40-tallist vet jeg dette av egen erfaring, for i mine foreldres villa var det nemlig utedass til ut på 1950-tallet engang. Noen av naboene hadde nok lagt inn WC noen år tidligere, mens andre naboer fikk det først innlagt noen år senere.
Mine foreldre var altså ingen sinker i nabolaget når det gjaldt dette å legge inn WC. Og de gamle leiegårdene i sentrale Oslo som Johansen snakket om, de fikk vel stort sett ikke innlagt WC i tappeoppgangen før utpå 1970-80-tallet. Og dette var faktisk flere tiår etter AP hadde kommet til makten.
Venstrevridde humanister og andre synsere som Raymond Johansen synes å ha som agenda å spre egenproduserte løgner til de oppvoksende slekter, om hvor dårlig det var å leve i Norge før sosialdemokratiet fikk makten i landet. Og 10-12-åringer må jo ha lett for å tro Raymond & kompani siden de beskriver et samfunn blottet for tv-spill, internett, tv og WC. Det måtte jo være et sant helvete å vokse opp i en sådan tid?
Med dette utgangspunkt er det lett å selge inn Norge anno 1910 som et utfattig land med stor nød blant folk flest. Og slik var det faktisk, og slik har det vært helt siden menneskehetens begynnelse såfremt vi dømmer vår fortid sett ut fra vår tids økonomi og sosiale sikkerhet. Kardinalfeilen til AP, er at de i samme åndedrett forsøker å fremstille Norge som enda fattigere enn andre land i Europa. Og dette er intet annen enn historieforfalskning.
Godt innlegg med mange poenger – og for all del, husk rammevilkår for næringsliv og spesialt for etablering av småbedrifter. Vanskelige saker å få lønnsomt nå for tiden 🙂
Det er så mange som kommer med “fakta” som er etter min mening kanske er ganske subjektive.For her på dette fora er at om du mener en ting,kommer andre og kaller deg høyrevridd eller venstrevridd. Er det slik at om at jeg har min “fakta”er jeg vridd i den ene eller andre rettning.For er det en ting jeg som jeg vet om fakta er det ikke sikkert du har fakta. Og skulle en historiker finne ut at det er slik eller slik,synes jeg ikke man skal kalles vridd i den ene eller andre retning.
Dette var jo ingen diskusjon, bare en serie med proklamasjoner, som i liten grad kommenterte hverandres fakta og argumenter. I flere innlegg var det usaklige og respektløse karakteriseringer av annerledes tenkende. Ett innlegg inneholdt et personangrep på Bjørn-Jarle Røberg-Larsen. Innleggene ser ut til å ha blitt vurdert av en redaksjon, før de ble publisert, så personangrepet er sannsynligvis sett, vurdert og akseptert. Og hvor var trådstarteren?
I lys av påstandene om at det går så bra i Norge ved årsskiftet, hvordan forklares / omtales fakta vedrørende den negative utvilkingen av vår GDP.
se: http://www.tradingeconomics.com/Economics/GDP-Growth.aspx?Symbol=NOK
Det er noe som ikke helt kommer klart frem her synes jeg: Det er en viss forskjell på velstandsøkning og velferdsøkning. Det er vel ingen tvil om at Gerhardsenregjeringen og Arbeiderbevegelsen har stått for en velstandsøkning som også har gitt rom for en enorm velferdsøkning etter krigen.
Takk for alle kommentarer så langt!
Siden jeg har fått en del spørsmål om hvorfor jeg tok opp dette og hva som er riktig når det gjelder Norges velstand, så la meg utdype litt:
Det er særlig én faktaopplysning i statsministerens nyttårstale som har ført til debatt. Han sa: ? Over 1200 av dagens nordmenn var født da Roald Amundsen nådde Sydpolen. (?) I 1911 var vi et fattig jordbrukssamfunn som mange flyttet fra. I 2011 er vi et rikt, moderne samfunn som mange vil flytte til. (?) For en reise våre eldste har vært med på! De ble født inn i en ung nasjon som var blant de fattigste i Europa.?
Ingen bestrider at Norge var ?et fattig jordbrukssamfunn? for 100 år siden. Det sier seg selv. Spørsmålet er om Norge også ?var blant de fattigste i Europa?. Derom strides muligens de lærde, men etter min oppfatning tyder det meste på at det er en myte. Den antatt mest pålitelige kilden til å vurdere velstandsnivået for 100 år siden, hvilket for øvrig ikke er lett, er det arbeidet forskeren Angus Maddison har gjort for OECD, som viser at Norge slett ikke var blant de fattigste land i Europa. Hele Øst-Europa var langt fattigere, og også Finland, Hellas, Portugal og Spania var en del bak Norge. Norge lå derimot langt etter de landene som først ble ?kapitalistiske?, altså Storbritannia, Sveits og Belgia. Derfor er det nok alt i alt riktigst å si at Norge økonomisk sett var et nokså gjennomsnittlig europeisk land, hvilket samtidig betyr at vi i global målestokk allerede var et relativt rikt land.
En slik forståelse av Norge, som et land som lå omtrent på det europeiske snittet, er også i samsvar med de resultater professor i økonomisk historie, Ola Grytten ved NHH, har kommet frem til.
Men er dette viktig?
Nei, ikke i seg selv. Grunnen til at jeg skrev om dette på bloggen min, er at påstanden om Norge ?som et av de fattigste landene i Europa? inngår i en ofte gjentatt og mytisk fortelling om kilden til den norske velstanden og velferdsstaten. Fortellingen lyder omtrent slik:
Først var Norge et av Europas fattigste land. Så kom Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og Einar Gerhardsen, som skapte vekst og fremgang og til slutt kjempet frem velferdsstaten på tross av sterk motstand mot høyrekreftene. Takket var denne kampen er Norge nå Europas rikeste land med den beste velferdsstaten i verden ? kort sagt, verdens beste land å leve i.
Den som tar seg bryet med å lese taler som holdes på Arbeiderpartiets landsmøter, vil se at talene ofte etterlater inntrykk av at det er slik landet er bygget.
Men dette er og blir en historisk misvisende fortelling. La meg bare nevne noen momenter:
? Byggingen av den norske velferdsstaten var påbegynt før sosialdemokratiet fikk sin første representant på Stortinget.
? Byggingen av velferdsstaten i våre naboland, særlig i Danmark, startet til dels tidligere, gikk like raskt og skjedde i samme omfang, selv om sosialdemokratiet der har hatt mindre innflytelse.
? Utbyggingen av den norske velferdsstaten har skjedd som et kompromiss mellom flere partier, hvorav særlig Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet spilte en rolle i de første årene, mens alle moderne partier har spilt en rolle siden.
? Alle partier har historisk vært for utbygging av sosiale ordninger og velferdsstaten. Partiene har vekslet på å ?gå foran?, og de har vekslet på å bli moderert, der de har hatt gale eller for ytterliggående standpunkter.
? Det har vært vekslende oppfatninger om sider ved velferdsstaten som i dag betraktes som spesielt karakteristiske, som for eksempel universelle ordninger.
? Den borgerlige siden har vært særlig opptatt av finansieringen av velferdsstaten. Den har vært opptatt av at økonomien måtte være i orden, og at det måtte være gode vilkår for verdiskaping.
? Alle land hadde sterk vekst etter annen verdenskrig, altså i den perioden som Einar Gerhardsen styrte. Men Norge hadde ikke spesielt sterk vekst. Den var lavere enn den var i Vest-Europa og i verden generelt.
? Arbeiderpartiet hadde høye ambisjoner på 60- og 70-tallet og styrte etter planøkonomiske prinsipper. Men politikken virket ikke og måtte til slutt gis opp til fordel for mer markedsbaserte prinsipper. Willoch-regjeringen justerte kursen, og Arbeiderpartiet har siden akseptert reformene.
? I mange tiår har det nærmest vært en konkurranse mellom partiene om å bygge ut mest mulig offentlig velferd.
Det er næringsvirksomhet, industri, handel, sjøfart og utenlandsinvesteringer som er kilden til Norges velstand.
Velstanden har gjort det mulig å bygge ut de offentlige velferdsordningene, og det har politikere fra alle partier bidratt til.
Hvorfor det er Kristin som tar feil:
Det paradoksale i diskusjonen om hvilket system som har gitt / gir mest vekst er at en diskusjon omkring konsekvensene av selve fenomenet vekst blir utelatt.
Vekst blir sett på som et gode som det ikke stilles spørsmålstegn ved: Desto større vekst desto bedre.
Altså: Den politikken som skaper størst vekst er den beste.
La oss derfor se på noen enkle aspekter ved eksponentiell vekst, altså et volum som vokser med en viss brøk eller prosent pr. tidsenhet.
For eksempel 4,6% vekst pr. år: Hvor lang tide tar det før volumet ved en slik vekst har doblet seg?
Doblingstiden er gitt ved en enkel formel: Td = (ln2 * 100)P, som ved P= 4,6% / år gir Td = 15 år.
Det høres da hyggelig ut; med 4,6 % økonomisk vekst blir vi dobbelt så rike hvert 15. år!
Men hva skjer etter et antall doblinger?
10 doblinger fører til at det opprinnelige volumet har vokst med en faktor på 1024.
SÅ: En vekst på 4,6% pr. år vil føre til at volumet av varer og tjenester vi omgir oss med vil ha vokst til 1000 ganger det vi omgir oss med i dag i løpet av 150 år!
Prøv å se det for deg: ALT vi driver med må i løpet av det som er en rimelig kort periode i menneskenes historie ha vokst 1000 ganger: 1000 ganger så mange biler, 1000 ganger så mange flyreiser, 1000 ganger så store hus, 1000 ganger av hva det enn måtte være.
OK, så dine etterkommere ønsker ikke å bytte bil 1000 ganger så ofte som i dag; og bilen er en teknologisk anakronisme om 150 år? Vel, da får de finne på noe annet å bruke pengene sine på, bare de sørger for å oppfylle kravet om å forbruke 1000 ganger så mye som du gjør i dag!
Innvendingen mot dette regnestykket er gjerne at vi skal ha en “dematerialisert” vekst, men tallene for uttak av mineraler & metaller og ikke minst energi viser en nesten 100% korellasjon mellom volumet av vekst i økonomiske termer og veksten i uttak og prossesering av jordens resurser. Ved å flytte tungindustri til Kina kan det se ut som om vekst med minkenede resursbruk hos oss er mulig, men ser vi på de globale volumene er dette ikke tilfelle.
Så dette enkle “reductio ad absurdium” – beviset viser at den modellen som Civita holder opp for oss, altså at en bedre politikk = mer vekst er grunleggende falsk.
Noen vil kanskje synes at 150 år er et litt vel langt tidsperspektiv å bringe inn i debatten om hvilken politikk vi skal føre.
Men da må en huske på at vekst er en grunnleggende forutsetning for en fungerende kapitalisme, og ikke har jeg hørt at “jo, vi må ha vekst en stund til, men bare noen doblinger til nå, så skal vi satse på en likevektsøkonomi”. Vekst må og skal fortsette, – for alltid.
Det som også er helt klart at vi ikke vil oppleve 10 doblinger til i uttaket av jordens resurser. Tvertimot: Vi er trolig inne i den aller siste doblingen.
Vi ser at kampen om de resursene som er igjen hardner til: Kina begrenser f.eks. eksporten av sjeldne jordmetaller, grunnstoff som er grunnleggende for produksjon av elektronikk og helt nødvendige til de permanente magnetene som må til for å lage kompakte elektriske motorer til el-biler og vindmøller.
Prisen på olje nærmer seg nok en gang 100$, vi står overfor en krise i energiforsyningen om bare noen få år.
Menneskeheten står overfor det som allerede for 40 år siden ble omtalt av den såkalte Roma-klubben: Limits to Growth.
De innsiktene som kom til uttrykk her har blitt forvrengt og latterliggjort av såvel høyre som venstre i politikken.
Men realitetene er i ferd med å innhente oss for fullt.
Det er aspekter ved Civitas kamp for det liberale samfunn som er tiltalende.
Men det frie næringsliv vil ikke fungere uten vekst ( Hvorfor skal noen ta risiko og ulempe ved å investere dersom det ikke var i et håp om å få MER igjen enn det som ble satt inn? Og MER = vekst! ) og vil derfor ubønnhørlig tære opp livsgrunnlagert også for en framtidig form for mennesklig samfunn med et lang lavere materielt forbruk enn i dag.
Den økonomiske krisa vi er inne i i dag viser med all tydelighet hva som er konsekvensene av lav økonomisk vekst. Og merk at det fortsatt er vekst i verden, om enn bare 1-2% i de “gamle” industrilanda.
Det er ikke tvil om at en PERMANENT tilstand med MINKENDE økonomisk aktivitet, som VIL komme, vil undergrave hele den økonomiske og sosiale orden som har brakt oss vår velstand.
Og det er ikke tvil om historiens lærdom ( bortsett fra at vi aldri lærer av historien ) om at når et samfunn er truet på sin eksistens står det bare ett valg tilbake: Å ta det som tilhører andre.
Med andre ord: Krig.
Eller dersom vi er heldige: Total kollaps uten den siste krigen.
Så er her vi ved den utilsiktede med likevel uunngåelige konsekvensen av liberalismen: En total utarming av jordens resursgrunnlag og påfølgende kriger til siste mann.
Eller dersom vi er heldige: Total kollaps uten den siste krigen.
Alt sammen lett påviselig ved enkel bruk av en av Civitas kjepphester: Svært enkel matematikk.
: gar
Det var rett og slett et fascinerende stykke lesestoff du presenterte i ditt innlegg herover. Og din sære, unnskyld særegne uviklingstese var så velformulert og fantastisk at den bør kvalifisere deg til å doktorere i emnet på et passende universitet. For eksempel i Hviterrussland, Nord-Korea eller Cuba. Jeg er nesten sikker på at samme gruppe personer som som støtter Civita vil gjøre alt de kan for å hjelpe deg med reisepenger til studiestedet. Og selv kan du sikkert søke studiestøtte og stipend hos partiet Rød eller røde tenketanker som Manifest?
Og så noen korte spørsmål: Hva tror du næringslivet gjør når prognosene viser lavere vekst, og hva gjør de under finanskriser når markedet nesten slutter å opphøre over natten. Og hva gjør næringslivet så når markedet henter seg og igjen starter å etterspørre deres produkter?
Det du predikerer er det frie næringslivets vekst og fall og derved, i alle fall indirekte, viser du mot at eneste vei til en holdbar verdensøkonomi er gjennom politisk og statsstyrt bedrifts og markedskontroll. Og om- eller når dette skjer ja da blir det nok gøy å bo i Norge?
For å forklare deg hvorfor i alle fall berserken så sterkt misliker slike tanker, så viser jeg til navnelisten nedenfor med navn på en del av dagens statsledere i vår verden:
Oar ?al-Bashir i Sudan, Kim Jong II i Nord Korea, Than Shwe i Burma, Hu Jintao i Kina, Muhammar al-Qaddafi i Libya, Pwevez Musharraf i Pakistan, Robert Mugabe i Xinbabwem, Teodoro O. Nguema i Guinea.
Du kan vel ikke unngå å vite hvordan det har gått i de land disse gutta har kontrollen over næringslivet. Berserken ønsker ikke å gi slike mennesker rett til å lede vårt frie næringsliv, for da går alt loddrett til helvete. Og heller ikke klarer jeg helt å stole på våre hjemmelige politikere. Spesielt ikke etter at to av våre mest fremtredende sådanne, Gro Harlem Brundtland og Kjell Mange Bondevik, begge har fått stygge riper i lakken etter å ha trikset med stortingets trygdeordning. Og i tillegg har to nå tidligere høyt ansette parlamentarikere, Talleraas og Stangeland, i dag fått dom for samme kriminalitet. Et fellestrekk for ledre i næringslivet, er faktisk høy moral. Undertegnede er derfor ikke sugen på å overlate makten i det private næringslivet – til en mer eller mindre suspekt gjeng med politikere.
God reise ønske deg. Vennlig hilsen fra – den liberale berserken
Liberalberserken:
Jeg tar i mitt innlegg for meg elementære og grunnleggende forhold ved fenomenet vekst.
Til dette er din kommentar:
“Og din sære, unnskyld særegne uviklingstese” …
Eh, unnskyld, men: Kaller du bruk av enkel matematikk for “sær og særegen” argumentasjon?
Hva er det i tilfelle som er “sært og særegent”?
Prøver du å antyde at matematikk ikke gjelder for fysiske fenomener, som vekst i materiell produksjon av varer?
Jeg har tenkt å hoppe over din “stråmannsargumentasjon” der du prøver å assosiere meg med personer og regimer jeg overhode ikke har noe til felles med.
I stedet vil jeg komme med litt mer enkel matematikk..
Men ettersom bloggen til Clemet handler om politikk vil jeg først knytte an til det.
Det sies gjerne at “politikk er det muliges kunst”.
“Det mulige” omfatter i vanlig politisk retorikk det som er mulig å få til innenfor det politiske spillet, altså: Hvem kan vi få over på vår side, for i størst mulig grad å oppnå at vårt syn vinner fram.
Men ettersom vi befinner oss her i den fysiske verden må ?Det mulige? også befinne seg innenfor hva som er fysisk mulig.
Det ville vært absurd for Sverige å begynne å late som om de er en stor eksportør av olje & gass f.eks., på samme måte som det ville vært absurd av Norge å late som om vi er, eller med riktig politikk vil kunne bli en viktig eksportør av hvete.
Dette er helt banalt naturligvis, men når det gjelder forståelsen av at det samme gjelder for verden som helhet så stopper det opp for liberalistene: I verden er evig vekst mulig bare vi gjør de riktige grepene.
Men desverre for den liberalistiske politiske ønsketenkingen: Når politikk møter fysikk er det politikken som pent må vike.
Jeg viste i mitt forrige innlegg at formelen for doblingstid er Td = (ln2 * 100)/P.
ln2*100=69,3, for de fleste praktisk formål er 70 nøye nok .
Så for å finne hvor lang tid det tar for en vekstprosess å doble seg er det bare å ta tallet 70 og dele på veksten i prosent.
Et annet viktig og urovekkende forhold ved fenomenet vekst er dette: For hver dobling er volumet i den siste doblingen like stort som summen av volumet i alle tidligere doblinger. Ja, du leste riktig:
Dersom vi kommer til å oppleve en vekst på 4,6% i verden i de neste 15 årene vil vi i løpet av den kommende doblingen ha konsumert like mye av jordens ressurser som vi har konsumert siden omkring 1850, da perioden med industriell vekst begynte!
Det krever noe enkel integrasjon for å vise dette, men det finnes en enda enklere metode:
Gå inn i et regneark og skriv inn en serie doblinger: 2,4,8,16,32 …..
Lag et kakediagram av dette, og du ser at det siste kakestykket ALLTID er like stort som summen av alle de andre!
Og som en følge av dette: Ved fortsatt vekst på 4,6% vil vi i perioden fra år 2150 til år 2165, i løpet av 15 år, ha brukt like mange ressurser som i hele perioden fra omkring 1850 til 2150, altså i løpet av 300 år.
Dersom du vil tilbakevise dette foreslår jeg at du hopper over å finne feil i matematikken, men du må selvsagt gjerne prøve.
I stedet foreslår jeg at du prøver å sannsynliggjøre hvordan vi skal kunne ha økonomisk vekst uten å ha en nokså nær korreponderende vekst i uttak av ressurser av alle slag.
Du kan lese en god artikkel om dette her: http://europe.theoildrum.com/node/5559
Så det er nok ikke jeg som skal ut på en reise, men liberalistene: En erkjennelsesmessig reise når de harde fysiske realitetene melder seg for fullt og det blir klart for ethvert tenkende menneske at evig vekst på en liten planet faktisk ikke er FYSISK mulig.
Dette vil komme som et sjokk for de fleste, og ikke alle vil takle den kognitive dissonansen som oppstår når de opplever at det de ØNSKER skal være virkligheten viser seg ikke å være i samsvar med virkligheten slik den faktisk er.
Til slutt vil det bli klart at det ?sære og særegne? har vært troen på at politikk kan overstyre de fysiske vilkårene som gjelder i denne verden, og at troen på at evige vekst var mulig var fullstendig absurd.
Når vekst vil bli fysisk umulig, vil det ikke nytte å kunne trekke seg tilbake for å posisjonere seg for oppgangen; det vil ikke komme noen oppgang, og alle vil gå bankerott i en eskalerende deflasjonsspiral, eventuelt i hyperinflasjon dersom pengetrykking griper om seg i et siste desperat forsøk på å forhindre det uunngåelige: Kapitalismens kollaps.
Så jeg vil oppfordre deg til å holde fast i den liberale grunnholdningen, da en slik også bør inneholde evne til å se kritisk på alle synspunkt, også egne.
Makter du ikke det kan du stryke liberal fra navnet ditt, og du står tilbake som kun berserk ..
Er vel litt drøyt å påstå at Stoltenberg feilinformerer – og antyde at han gjør det bevisst – når det åpenbart er sterk uenighet blant historikere om nettopp dette spørsmålet. Når til og med Aschehougs Norgeshistorie bekrefter det Stoltenberg sier, så må han jo sies å ha kildene i orden. Så skjønner jeg at dette er omdiskutert, men det er villedende å kalle det feilinformasjon.
FERDIG SNAKKA:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2011/statsministerens-nyttarstale-2011/norge-blant-de-fattigste-i-europa-i-1911.html?id=630008