I Dagsrevyen i går stilte Atle Bjurstrøm et godt, betimelig og enkelt spørsmål til forsvarsminister Grete Faremo:
“Har du, som forsvarsminister, aldri reflektert over at ikke du har visst om omfanget av skadene i Afghanistan?”
Grete Faremo svarte ikke på spørsmålet, så Bjurstrøm stilte spørsmålet en gang til:
Har du, som forsvarsminister, aldri reflektert over at du, som den øverste ansvarlige, ikke har hatt en samlet og fullstendig oversikt over skadene i Afghanistan?
Grete Faremo svarte ikke på spørsmålet denne gangen heller, så Bjurstrøm spurte enda en gang:
Har forsvarsministeren virkelig ikke reflektert over at hun ikke har kjent til omfanget av skader som følge av norske soldaters deltagelse i Afghanistan?
Endelig kom det et slags svar, som viste at forsvarsministeren ikke har etterspurt noen konkret oversikt over antall skader før i går. Vi må vel nesten anta at det betyr at hun heller ikke har reflektert nevneverdig over spørsmålet før, siden enhver slik refleksjon nesten med nødvendighet måtte ha ført til at hun også foretok seg noe.
Jeg syntes det virket utrolig da jeg hørte dette. Når jeg i dag i VG kan lese at Faremo i flere uker og dager har vært forberedt på at spørsmålet ville komme, blir jeg nesten målløs.
Man skulle tro at det var et av de første spørsmålene en forsvarsminister ville stille til sitt embetsverk. Akkurat som enhver utdanningsminister bør vite hvor mange elever som begynner på skolen, hvor mange som faller fra og hvor mange som lærer å lese, bør en forsvarsminister vite hvor mange soldater som drar til Afghanistan, hvor mange som kommer hjem og hvor mange som blir skadet. Det virker elementært, og man skulle jo tro at Faremo må ha fått spørsmålet mange ganger selv? Så hvorfor spurte hun ikke?
Og hvorfor venter hun til VGs historie “sprekker” før hun etterspør en konkret oversikt? Bare hensynet til skadebegrensning, dvs hensynet til Forsvarets renommé og soldatene, burde fått henne til å bestrebe seg på å ha flere svar klare den dagen reportasjen kom på trykk.
Det finnes mange selskaper som operererer i vanskelige land, der det kan forekomme arbeidsulykker, korrupsjon eller brudd på menneskerettighetene. Jeg ville bli forbauset om slike selskaper og deres styrer har like dårlige rutiner som Forsvarsdepartementet åpenbart har. Sannsynligvis får de raskt en rapport når det skjer noe, og sannsynligvis kan de ganske enkelt fremskaffe en oversikt over det totale omfanget av f.eks. skader.
Det er blitt spekulert i at Forsvaret skjuler informasjon om soldater som blir alvorlig skadet for ikke å svekke rekrutteringen til tjeneste i Afghanistan. Det har jeg ingen tro på.
Derimot har nok Atle Bjurstrøm et poeng når han antyder at det forteller noe om forsvarsministerens refleksjonsnivå og om en alvorlig rutinesvikt i Forsvaret.
Begge deler har med ledelse å gjøre.
Bra Cristin! Å arrestere venstresidens velferdsbløffen er en enkel øvelse og det er bra å se at det fortsatt er oppedgående personer som deg i høyreisen i norsk politikk.
Nå må dere avsløre bløffen og løgnen hver gang Ap-politikere og SV-politikere drar den. Ved valg så går bløffen om velferd/felleskapet kontra skatt på reapeat helt til folk er hjernevasket. Da MÅ dere være på hugget.
Dette har vel forsåvidt ikke noe med venstre/høyre å gjøre. F.eks når Jensen og Solberg går ut for å angripe regjeringen så stiller de seg selv til lags for hogg. De burde vel også vite, siden de støtter og er en del av stortinget som har sendt soldatene til Afghanistan. At Faremo burde grilles, selvsagt, men akk som resten også burde gjøre det.
For tross alt, Stortingets rolle er vel å holde regjeringen i ørene, og så vidt meg bekjent er det vel VG som holdt de i ørene nå. Så hvor var da høyresiden?
Regjeringen spilte fallitt, stortinget, og forsvaret. Alt ved det gamle, og slik har det alltid vært. Soldater er bruksvare for politikere med ambisjoner. Strategisk plasserer de seg selv som regel noen 1000km unna kampsonen. Smart selvsagt. Noen må jo henge medaljer på sønderskutte soldater.
Fin artikkel. Særlig denne kommentaren var bra: “Derimot har nok Atle Bjurstrøm et poeng når han antyder at det forteller noe om forsvarsministerens refleksjonsnivå og om en alvorlig rutinesvikt i Forsvaret.”
Likevel er der noen unevnte pussigheter:
* Hvorfor har ikke Forsvarssjefen pålagt Forsvarets Sanitet å føre statistikk?
* Hvorfor har ikke Forsvarets Sanitet på eget initiativ ført statistikk?
* Hvorfor defineres ikke innsatsen i Afganistan som krig? For det ville vel gitt soldatene bedre rett til krigsskadeerstatning?
* Hva har Forsvarsministeren å si om sikkerhet for soldatene i Afganistan, f.eks. bruk av tilstrekkelig med redningshelikoptere, akuttleger og skikkelige pansrede kjøretøyer?
* Hvorfor har Forsvarsministeren engasjert seg så sterkt i “Valhalsaken” i forhold til saker om soldatenes sikkerhet?
* Hvorfor har ikke Forsvarsministeren forsøkt å få til bekjempelse av opiumsdyrking som finansierer terroristene?
Forsvaret registrerer alle skader.
Hvordan det kan ha seg at opplysningene ikke var tilgjengelige for Forsvarsministeren denne uken vet jeg ikke, men det overrasker meg stort. Det blir likevel for enkelt å “skyte” bare på ministeren – selv om hun stilte seg uforståelig lett opp som skyteskive. Hva med f eks embedsverket som skal sørge for å orientere ministeren om alle aktuelle saker?
Dessuten – husk at ingen tidligere regjeringer har vært like opptatt av denne saken.
Men dessverre er det ikke dette som er det største problemet. Det største problemer er at Statens Pensjonskasse og NAV tilsynelatende gjør hva de kan for å unngå å utbetale de rettmessige erstaninger skadde soldater har krav på.
Jeg har skrevet om det her:
http://ofauske.blogspot.com/2011/01/ikke-en-rettsstat-verdig.html