Mens jeg har vært på reise i utlandet har jeg fått flere svar på et innlegg jeg skrev i Dagens Næringsliv 4.januar.

Der skrev jeg at jeg mener at forskjellene i norsk politikk er ganske små, og at det neppe er grunn til å vente seg dramatiske endringer, dersom vi får en borgerlig regjering av f.eks. Høyre og Frp. Innlegget var et svar til Per Kleppe, og han innrømmer da også, i et senere innlegg den 10.januar, at han først beskrev et “worst case scenario”.

Ingalill Olsen fra Arbeiderpartiet mener at det er store forskjeller i norsk politikk, bl.a. fordi Bondevik II-regjeringen “sultefôret” kommunene, mens den nåværende regjeringen ikke gjør det (DN 11.januar). Hun mener derfor at det er “uredelig (av meg) å hevde at alle partier prioriterer likt”. Nå har ikke jeg hevdet akkurat det – men jeg har hevdet at bevilgningene til offentlig forvaltning i all hovedsak er upåvirket av regjeringenes farge, at de offentlige utgiftene øker jevnt og trutt, og at bevilgningene til velferd har vært prioritert høyt av alle regjeringer de siste 20 år. Men dette er ikke bare en påstand fra min side. Det er veldokumentert i analyser Civita har gjort. Dette er analyser som bl.a. den tidligere SSB-sjefen, nå Norges Bank-sjef, har omtalt positivt, bl.a. fordi de er faglig meget solide.

Shopping

Black Week: Sjekk de råeste tilbudene som gjelder nå!

Kristin Halvorsen svarte meg 15. januar, men uten egentlig å drøfte substansen i mitt innlegg. Hun er mer opptatt av mine skjulte motiver og taktikkeri, som hun åpenbart mener å vite mer om enn jeg gjør selv. På et par punkter vil jeg likevel protestere: Jeg har ikke “kritisert” at SV har beveget seg langt mot høyre de siste 20 år – jeg har bare konstatert det og syns vel egentlig – hvis jeg skal mene noe om det – at det er bra. Kristin Halvorsen mener, i motsetning til meg, at SV ikke har beveget seg, men det virker veldig rart. Har hun lest SVs gamle prinsipprogrammer? Jeg foreslår at hun sammenligner det prinsipprogrammet SV hadde da Erik Solheim ble partileder med det som Bård Vegard Solhjell nå forsøker å få vedtatt. Jeg tror trygt vi kan regne med at forskjellene er ganske store, og at de er mer grunnleggende enn de har vært i de andre politiske partiene.

John Olav Egeland, som også har kommentert mitt innlegg (Dagbladet 10.januar), gir meg rett i at forskjellene i norsk politikk er moderate, men mener at analysen min svikter på ett vesentlig punkt – ettersom Frp, i motsetning til SV, vil bli et stort regjeringsparti som vanskeligere vil la seg “temme” enn SV, og som vil få mer innflytelse enn SV har.

Dette er et poeng, men det er ikke så stort som Egeland tror – og det er minst fire grunner til det:

For det første: I praksis er det ikke store eller små partier som møter embetsverket – det er enkeltstatsråder, dvs. enkeltmennesker. Hvor godt dette møtet blir, avhenger av hvor god og erfaren statsråden er som politiker og leder. Uansett er det et møte som byr på mye alvor. Den som forsøker å “valse over” embetsverket uten å forankre sine beslutninger i gode prosesser og et kunnskapsgrunnlag som også er faglig forsvarlig, vil som regel få et kort liv som statsråd eller et ganske dårlig liv.

For det annet: Det er god tradisjon i Norge for at koalisjonsregjeringer gir små partier uforholdsmessig stor innflytelse i regjering – for at de skal synes at det er verdt å delta i regjering og for at samarbeidsforholdene i regjeringen skal være gode. Venstre hadde meget stor innflytelse i Bondevik II-regjeringen. Sp og Krf har alltid hatt mye mer innflytelse enn stemmetallet tilsier, og SV skryter jo i dag av hvor viktig det er at de forblir i regjering, fordi de der har mer innflytelse enn størrelsen deres tilsier. Slik sett blir det ikke så stor forskjell på små og store partier når de først er i regjering.

For det tredje: Det er liten tradisjon for at partiene i en regjering opptrer i blokker. Snarere er statstrådene (i foruroligende stor grad) knyttet til sitt departement, sitt embetsverk og sitt saksfelt – og de knytter ofte allianser med andre statsråder ut fra hva saksfeltet, og ikke partiet deres, er tjent med. Også dette betyr at partienes størrelse har mindre betydning enn mange tror – når man først sitter i regjering.

For det fjerde: I det såkalte underutvalget, som blir stadig mer mektig, er representasjonen den samme for alle regjeringspartier, dvs. at Ap, Sp og SV i dag møter med én representant hver – helt uavhengig av partienes størrelse.

Egeland mener også at min artikkel i DN ikke helt stemmer med min personlighet, fordi jeg pleier å være skarpere og mindre pragmatisk.

Det kan han ha litt rett i.

Men artikkelen i DN var ikke et forsøk på å beskrive hvordan jeg mener norsk politikk bør være.

Det var snarere forsøk på en nøytral beskrivelse av hvordan politikken faktisk er.

Selv kunne jeg godt tenke meg litt større forskjeller i norsk politikk.

Gode løsninger forutsetter nemlig at alle alternativer blir tilstrekkelig belyst, og at ikke diskusjonen om den norske samfunnsmodellen forfaller til en selvforherligende og kritikkløs sone.

Men det er det dessverre tendenser til.