Lørdag presenterte Dagsrevyen en reportasje om norsk skole som var, for å si det forsiktig, helt “på trynet”.

I introduksjonen til reportasjen ble det påstått at “kampen for resultater” i norsk skole har ført til at “nye reformer er blitt kastet etter lærere og elever i lang tid”.

Stort mer upresist er det vel antagelig ikke mulig å si det.

I norsk grunnskole har det vært gjennomført fire reformer de siste ca. 40 år: M74, M87, Reform 97 og Kunnskapsløftet i 2006.

Videregående skole har, siden vi fikk den, vært gjenstand for to reformer: Reform 94 og Kunnskapsløftet i 2006.

I reportasjen brukte Dagsrevyen skoleforskeren Thomas Nordahl for å fortelle om alle de “reformene” som ikke har gitt resultater. Nordahl har visstnok laget en liste med over 130 “reformer”, hvorav bare noen har virket positivt – mens mange har virket negativt.

Nordahl nevner bl.a. baseskoler, ansvar for egen læring og aldersblanding som tre “reformer” som ikke har virket – mens ro og orden, tydelig klasseledelse og tydelige tilbakemeldinger er tre  “reformer” som virker.

Men ingenting av dette er reformer. Det har riktig nok vært politikere, særlig på venstresiden, som har vært begeistret for “ansvar for egen læring”, alderblanding og baseskoler, men det har aldri kommet noe pålegg fra sentralt hold om at dette var ideer som måtte settes ut i livet. Det kan like gjerne hevdes at dette er ideer som har vokst frem i pedagogiske – og riktig nok ganske politiske – kulturer i norsk skole.

Men viktigst er dette:  Ingen av de funnene som ble nevnt i Dagsrevyen er nye oppdagelser – snarere tvert om.

At ro og orden, tydelig klasseledelse, tydelige tilbakemeldinger og en nedtoning av idealet (for ikke å si fantasien) om ansvar for egen læring gir gode resultater, er gammelt nytt. Slike innsikter lå til grunn for stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, bl.a. fordi evalueringen av Reform 97 og Reform 94 – og en rekke andre undersøkelser – viste at det var viktig.

Dagsrevyen etterlater alt i alt et helt feilaktig inntrykk av aktuell norsk skolepolitikk. “Beviset” Dagsrevyen bruker, er et par foreldre fra Bogstad skole i Oslo. Men Bogstad skole er en helt spesiell skole – en (til nå) meget sjeldent konsekvent baseskole. Men det viktige er: Ingen sentrale myndigheter har pålagt Bogstad å være en slik skole. Og: Bogstad slipper ikke unna grundige kvalitetsvurderinger, som, i Oslos tilfelle, også er helt åpne.

Elever er forskjellige. Derfor gir det mening at ikke alle elever passer på alle skoler. Og derfor gir det også mening at det bør være fritt skolevalg og anledning til å etablere offentlig finansierte friskoler. Ifølge FAU-representanten ved Bogstad, som også ble intervjuet, var de langt fleste foreldre og elever fornøyd – men altså ikke alle. Det bør ikke overraske noen.

Kristin Halvorsen er selvsagt ikke enig i betydningen av å kunne velge. Men ellers gjorde hun helt rett da hun i Kveldsnytt søndag protesterte mot NRKs fremstilling. Hun sa seg enig i at suksesskriteriene er de Nordahl pekte på, men sa samtidig at dette er en linje norsk skolepolitikk – og derfor i stor grad også norsk skole –  nå har fulgt i mange år. Nordahl fremmet altså en foreldet kritikk som politikerne og (mesteparten av) norsk skole forlengst har tatt inn over seg.

Thomas Nordahl er en respektert forsker. Det er vanskelig å tro at han selv ville redigert innslaget slik NRK gjorde. Men derfor er det også underlig at han lar seg (mis)bruke på denne måten.

Det er i det hele tatt litt for mange skoleforskere i Norge som lever litt for godt på alltid å fremme til dels unyansert kritikk – som om det er mulig å skape den perfekte skole, der ingenting er feil. 

Denne gangen fikk seerne servert en fullstendig misvisende fremstilling av norsk skolepolitikk. Derfor er det bra at Kristin Halvorsen korrigerer.