Forsøk på skadebegrensning fra Solhjell?

På frokostmøte i morgen lanserer Civita boken Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære. Boken er skrevet av prosjektleder og historiker i Civita, Bård Larsen.

Boken er nok etterlengtet av mange. Den handler om den radikale og illiberale venstresidens svart-hvite verdenssyn og svermeriet og omgangen med autoritære og totalitære regimer. Boken forsøker å gi oss en forklaring på hva kommunisme egentlig er, hvordan den virket i praksis og hvorfor så mange oppegående og tilsynelatende smarte mennesker kunne la seg forblinde av disse ideene. Slik sett er boken også en advarsel til alle unge mennesker som kommer i befatning med totalitære ideer – enten det dreier seg om nazister eller kommunister – og den er en videreføring av det arbeidet Civita startet da vi tidligere utga pamfletten Storebror dreper! – om ulike totalitære ideologier.

Idealistene er en bok som både kunne, og antagelig burde, vært skrevet før – slik det er blitt gjort i bl.a. Sverige og Danmark. Der har tilsvarende bøker tidvis også ført til voldsom debatt.

Om det blir debatt som følge av denne boken, gjenstår å se. Men det er nok noen som frykter det, og som gjerne vil forebygge et altfor skarpt søkelys på venstresiden. Bård Vegar Solhjells kronikk i Dagbladet i dag kommer neppe helt tilfeldig akkurat nå – men må vel snarere sees som et forsøk på skadebegrensning up front.

Solhjell kaster seg i kronikken over Unge Høyre, Høyre og Frp i et iherdig forsøk på å fortelle leseren at høyre- og venstresiden har vært like ille. Solhjell anklager dessuten høyresiden for å være lite villig til å ta selvkritikk og mener at den bare er opptatt av å kritisere andre.  Solhjell skriver: “….erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati.”

Men dette blir litt pinlig – av mange grunner.

For det første blir det overtydelig hvorfor Solhjell gjør dette og hva han ønsker å oppnå. Det er heller ikke særlig tiltalende at han forsøker å frata høyresiden et ekte engasjement for demokrati.

For det andre. Hvis vi nå antar at Solhjells ærend egentlig er å kritisere den kommende boken og Bård Larsen, så treffer han svært dårlig  Bård Larsen har nemlig ingen som helst bakgrunn, hverken fra Høyre, Unge Høyre eller Frp – snarere tvert om. Larsens kritikk kan derfor like gjerne leses som det Solhjell etterlyser, nemlig selvkritikk.

For det tredje er det en voldsom skivebom å sammenligne høyresiden og venstresiden på den måten Solhjell forsøker. Høyresidens utskudd var, slik Larsen også påpeker i sin bok, for intellektuelle dverger å regne sammenlignet med “heltene” på venstresiden. (Solhjell “glemmer” for øvrig å nevne at Unge Høyre faktisk ekskluderte et par sjeler som i sin tid støttet Pinochets Chile.)

Men det viktigste er dette: Den radikale venstresidens feiltrinn er stort og betydelig. Det satte sitt preg på en hel generasjon – og det setter faktisk ganske sterkt preg på oss den dag i dag. Og feiltrinnene var programfestet, fordi det var de venstreradikale partienes ideologi.

Solhjell kan nok hoste opp en og annen på høyresiden også, som har sagt eller ment noe dumt. Men det var aldri programfestet dumskap – og aldri en del av den norske høyresidens ideologi.

For øvrig er mange av eksemplene hans nokså tynne. At noen i Frp har foreslått Bush og Blair til Nobels fredspris kan tross alt ikke sammenlignes med å støtte diktatur. Det kan, etter min mening, heller ikke sammenlignes med å foreslå Fidel Castro til Nobels fredspris – slik representanter fra SV gjentatte ganger har gjort. Man kan nemlig mene hva man vil om Bush og Blair, men de var i det minste et produkt av liberale demokratier – og det er mer enn man kan si om Fidel Castro.

I forordet til boken skriver Bård Larsen: For meg er det ikke noe mål at noen skal gjøre avbikt eller bekjenne sine synder. Det viktige er at relasjonene med de kommunistiske diktaturene blir diskutert på premisser som har rot i virkeligheten.

Kanskje Solhjell skal ta imot denne invitasjonen – fremfor å lete med lys og lykte etter Unge Høyre-folk som sa noe dumt i mellomkrigstiden. Det er nemlig en proporsjonsforskjell mellom det som skjedde på høyresiden og venstresiden, og den bør selv Solhjell kunne se.

10 kommentarer
    1. For ikke å glemme Høyre-nestoren Carl Joachim Hambro som fikk eksludert de i Bergen Høyre som ville samarbeide med NS – og som bauta i kampen mot diktaturet og for demokratiet.

    2. Jeg synes Kaci Kullman Five og Svenn Stray sin støtte til henholdsvis Apartheid og dødsskvadronene i Mellom-Amerika langtfra er ok. Dette er jo kjente Høyrepolitikere, og at de fant på å være så støttende til disse regimene viser jo at dette var stuereint i ledelsen i Høyre for bare noen få år siden. Å bagatellisere at en topp-politiker i Høyre ikke ville stå opp for frigjøringsbevegelsen i Sør-Afrika på grunn av at norsk næringsliv kunne tape på det er etter min mening ikke bra.
      Man trenger ikke gå langt tilbake i tid i det hele tatt for å se at Høyre ikke lenger står for rettsstatlige prinsipper i det hele tatt. Når Høyre i 2011 må “tvile” i årevis, akkurat som om det er snakk om en EU-avstemning, seg fram til om Datalagringsdirektivet er i pakt med rettsstatlige prinsipper viser vel at de fremdeles ikke eier gangsyn når det gjelder demokratiske prinsipper.

    3. Morsomt.
      At godeste Solhjell skulle etterlyse erkjennelse og selvkritikk hos andre, mener jeg.
      🙂
      Samt at han ikke innser (eller kanskje holder klokelig kjeft om) at den norske ventresides, og særlig SVs, fremste “kjennemerke” jo har vært demonisering av meningsmotstandere.

    4. Jo da, partiet Høyre er partiet for dannede mennesker som aldri tillater seg selv å banne i kjærka. Så når ungdommene i Oslo-partiet skrev om den kjente fredssangen ?I dag jeg drøymde det var fred? – til kampsang under ?Albert kommer kampanjen? i Oslo på midten av 1960-tallet. Ja da truet straks den dannede garde i partiet med eksklusjon såfremt sangen ble sunget på offisielle UH-møter.
      Da noen av partiets 17-18-åringer gjorde feilen å støtte general Augusto Pinochet etter hans såkalte statskupp mot president Salvadore Allende i Chile. Ja da ble satt en brå stopp for videre politisk karriere for alle de som ikke ville innrømme at dette var et feilsteg. Og dette tiltross for at general Pinochet faktisk ikke trengte å gjennomføre noe staskupp siden den marxistiske president Salvadore Allende hadde forstått at løpet var kjørt for hans del og derfor skutt seg selv med en AK-47 han hadde fått i gave av sin gode venn Fiedel Castro. For det er jo gjerne slik at feige mennesker gjerne velger den letteste veien ut av problemene, fremfor å stå til ansvar for hva de har gjort.
      Da Anders Langes parti ble stiftet vet jeg av selvsyn at mange unge Høyre medlemmer (så var det i alle fall i Sør-Trøndelag) valgte å melde seg inn i dette nye friske partiet, siden ALP den gang ikke hadde forbud mot at medlemmene var medlemmer av flere partier. Men Høyre svarte straks med å true disse ungdommene med eksklusjon. Og enda verre gikk det med undertegnede som faktisk alt var blitt ekskludert ? og det uten å ha vært medlem i partiet under de siste 3-4 årene?

    5. Kjære Kristin Clemet. Det blir nok enda mer “overtydelig” hva din agenda er med denne bloggposten. Og når det gjelder “en og annen på høyresiden som har sagt eller ment noe dumt”, så kan jeg berette at vi som demonstrerte mot Vietnamkrigen på 70-tallet flere ganger ble fysisk angrepet av Unge Høyre-gjenger mens de ropte: “Bomb Hanoi, Bomb Hanoi…”. Og tar jeg ikke feil, så gikk flere av de som deltok videre til sentrale verv både i unge og gamle Høyre. Om disse var “intellektuelle dverger” skal jeg ikke uttale meg om. Uansett: Jeg mener at denne debatten likner gammel, såvidt oppvarma graut. Hva var det Jesus sa: “Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein”…

    6. Hvor etterlengtet er egentlig denne pamfletten fra Civita? Dette er jo elgammelt nytt. Håper dere ikke har betalt for dette også. Man har, ved å enkelt lese norske aviser fra ytterste venstre til ytterste høire, kunnet følge norsk venstreside i over to tiår, hvor de har tatt nettopp det oppgjøret som her etterspørres. Faktisk så mange ganger, både på stadig tilbakevendende oppfordring fra norsk høireside og fra egne rekker, at jeg anser den saken som relativt grundig gjennomarbeidet. Det gjør at norsk venstreside vet ganske godt hva deres politiske visjoner har av fallgruber og snublefeller. Bare slik kan de historiske feilene unngås i fremtiden. Kan høiresiden skilte med samme selvinnsikt?
      Det diskusjonen mangler er en tilsvarende grundig og selvransakende gjennomgang fra norske høirefolk, av smusset som har preget det blå arvesølvet i diverse historiske veikryss de siste 70 årene. Alt man har fått tilbake er den klassiske selvtilfredsheten som bare har fått enda et tilskudd i Bård Larsens og Civitas siste flygeblad og debattbidragene som har fulgt den (se over).
      Den fristende psykologiske analysen er at selvtilfredshet og blind tro på egen fortreffelighet er en kvalifiserende egenskap for høirefolk, mens selvpisking nærmest er for personlighetsforstyrrelse å regne i røde, myke sinn.
      Civita snakker om behovet for å se proporsjonsforskjellene. Det vi da kunne trenge er at norsk høireside viser mer av det Kapitalismus gjør over, nemlig hvordan de blå har tatt et oppgjør med et ungdomsparti som ønsket tyske venstreradikale god tur til arbeidsleirene i nazi-Tyskland, uttalelser som støttet det hvite rasistiske diktaturet i Sør-Afrika og aktivt motarbeidet Mandela, og den uttalte tvilen ifht afrikanske koloniers rett til selvstendighet fra undertrykkende europeiske administrasjoner.
      Norsk venstreside har hatt godt av slike øvelser. Jeg kan bare anbefale det for dere også. Det finnes nok av dype fallgruber i forlengelsen av blå politikk…

    7. Og nå har vi heller ikke tatt med diverse høyreavisers mildt sagt tvilsomme forhold til en viss okkupant. Kristin C skriver: “Den radikale venstresidens feiltrinn er stort og betydelig. Det satte sitt preg på en hel generasjon – og det setter faktisk ganske sterkt preg på oss den dag i dag”. Kommentar: Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen osv lever den dag i dag fett på sin brunstripethet under krigen. Disse avisene har virkelig satt sitt preg, ikke bare på én generasjon…

    8. Chris Erichsen:
      Det blir totalt galt når du prøver å sette likhetstegn med hva den borgerlige presse skrev under krigsårene, ­­­ mot SFs revolusjonære sympatier på 1970-tallet. Forskjellen ligger i at den borgerlige pressen gjorde dette under tvang, mens SF valgte det helt frivillig.

    9. Tarje I. Wanvik:
      Jeg ser du synes det er drita enkelt å sitte her i 2011 og dømme borgerlige ­(mis)gjerninger fra tidlig 1940 tallet nor og ned. Og spesielt enkelt blir det jo når du hendig «glemmer» å nevne at norske kommunister og sosialitster først tok et oppgjør med nazismen i juni 1941 ⁻ etter at Tyskland hadde bruttt fredspakten med Sovjetunionen.

    10. Pål Lykkja:
      Du virker passelig forurettet når du påpeker Høyres lefling med apartheid-regimene i Sør-Afrika og Rhodesia. Ok, da må jo dette bety at du er for «frihetskjemperen» Robert Mugabe og hans styre og stell i landet? Ja jeg bare spør jeg. For etter min mening er det ganske koko å mene at sorte folk flest har det bedre nå, enn hva de hadde da Ian Smith styrte dette vakre landet.
      Og bare for å ha sagt det, så var det ingen norske partier (heller ikke Høyre)som hadde noen formell kontakt med Sør-Afrika og Rhodesia etter FN la sanksjoner på disse landene. Det eneste politiske organet som hadde en viss kontakt var faktisk Andres Langes Frihetsbevegelse, altså en gutteklubb styrt av de såkalte «Hundeguttene». De hadde en viss kontakt frem til valgkampstarten våren 1973 da dette ansvaret ble overført til lederen i et av ALPs fylkespartier. Her bør det også nevnes at under valgkampen 1973 var det sørlige Afrika en ikkesak på dagsorden, både i ALP sentralt og i fylkespartiet som hadde kontakten.
      Sørafrikaneren Eschel Rhoodiei har i sine memoarer avslørt at ALP, eller Lange personlig, mottok pengestøtte fra Sør-Afrika under valgkampen 1973. Undertegnede vil ikke spekulere i om dette er rett eller feil, bare konstantere at jeg rent personlig mener det er lite trolig. Og min mening bør vel telle siden undertegnede faktisk var den fylkesformann som overtok kommunikasjonen med det sørlige Afrika, etter at Frihetsbevegelsen ble oppløst.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg