Jonas Gahr Støre har vært i Brussel for å møte EUs utenrikssjef Catherine Ashton. Ved årsskiftet ble Generaldirektoratet for utenrikssaker lagt ned, og de ansatte ble overført til EUs nye utenrikstjeneste – EEAS. Nå har Ashton offentliggjort en foreløpig oversikt over hvordan EEAS skal organiseres, og der er ikke engang Norge nevnt.
Til nå har ansvaret for Norge vært organisert sammen med land som USA, Japan og Canada – mens Ashton nå vil organisere oss sammen med “Russland, østlige partnerskap og Vest-Balkan”. Vi får visstnok heller ikke en egen “desk”, slik mange andre land får.
Dette liker ikke UD, så Støre har nå forsøkt å lobbe seg til en bedre løsning. Om det lykkes, gjenstår å se. Uansett vil nok oppmerksomheten omkring Norge gradvis bli mindre.
Så lenge vi ikke er medlem av EU, er EØS-avtalen nødvendig, spesielt for næringslivet og som en slags plattform for øvrig samarbeid med EU. Men i virkeligheten blir det en stadig dårligere avtale.
Det blir stadig vanskeligere for Norge å få tilgang og oppmerksomhet i EU, bl.a. fordi EU blir større, fordyper samarbeidet og blir mer komplekst. Dynamikken i EU er stor.
EØS-avtalen krever av samme grunn stadig flere ekstraavtaler.
Avtalen får dessuten mindre betydning etter Lisboa-traktaten, som bl.a. gir EU-parlamentet økt innflytelse.
Norge blir altså stadig mer marginalisert pga utviklingen innad i EU. Men vi blir også mer marginalisert pga utviklingen i verden: Endrede globale maktforhold, Russlands rolle og nordområdene gjør det mer krevende å være lille Norge, som ikke har den støtten og kompetansen som EU-samarbeidet ville gitt oss.
Islands mulige inntreden i EU vil gjøre EFTA, og dermed også EØS-avtalen, enda mer svekket.
Alt dette kommer på toppen av det demokratiske underskuddet EØS-avtalen har gitt oss. 6 – 7000 rettsakter er så langt implementert i norsk lov – nærmest i det stille. I Norge er det mangel på debatt, og hvis vi får debatt, kommer den for sent.
Vi skulle selvsagt vært medlem av EU. Det er viktigere i dag enn det var i 1994 – både strategisk og i forhold til de nye globale utfordringene. I tillegg er det nå, som før, viktig og riktig av hensyn til freden, demokratiet og utviklingen av Europa. I 1994 ble det påstått at EU var en rikmannsklubb vi ikke burde være medlem av. I dag er det Norge som er rikmannsklubben, mens EU har tatt opp i seg Europas fattigste land.
Våre politikere viser til at det ikke er flertall for EU-medlemskap, og at det ikke er stemning for en medlemsskapsdebatt. Det minner nesten om ansvarsfraskrivelse. En EU-debatt må også initieres og ledes av noen. Og når man tar i betraktning hvor viktig Regjeringen og Stortinget mener at EU er for Norge, Europa og verden er det utrolig at temaet nesten ikke blir berørt i den politiske debatten.
For en tid tilbake skrev jeg en kronikk om dette – om hva norske politikere egentlig mener om EU. Jeg har sjelden eller aldri fått mindre respons på noe jeg har skrevet. Debatten ties nærmest ihjel.
Man fristes nesten til å sitere Ola Dunk når man tenker på Norges forhold til EU:
Nå er jeg så mett at jeg er i ferd med å bli alvorlig irritert.
Jeg kan ikke tenke meg at debatten om rettsaktene er noe særlig større i de fleste EU-land. Uansett må man der rettferdigvis vurdere graden av en debatt med en faktor på ca. 10 i forhold til graden av debatt i Norge, da Norge innlemmer under 10 prosent av EUs lovverk. Ut fra den betraktning ville ikke en evt. innflytelse i Europaparlamentet på ca. 1 prosent og en noe større innflytelse i Rådet kompensere særlig for en så vidt stor økning i antall rettsakter Norge måtte innlemme om landet ble EU-medlem.
Nei og nei Kristin, hva er det for dommedagssludder du skriver herover. Ja vel, så har det skjedd endringer internt i EU som kan medføre at Norge ikke lenger vil organiseres sammen med land som USA, Japan og Canada, men med land som Russland og Vest-Balkan. Ja, og kanskje får vi ikke lenger «egen desk», slik mange andre land får, skriver du. Og mest av alt frykter du at Norge ikke vil få like stor oppmerksomhet som tidligere, i EU. Og det siste frykter ikke jeg, for den eneste gangene EU virkelig viser interesse for lille Norge, er når Norges del av betalingen for EØS-avtalen skal reforhandles.
Kristin drar også frem at UD og Støre nå forsøker å lobbe seg til en bedre løsning for Norge ? og at det som nå skjer er en ulykke spesielt for norsk næringsliv. Og da skuffer du meg faktisk på akkurat samme måte som ledelsen i «Ja til EF» gjorde i 1972, nemlig ved å spre ubegrunnet frykt for om mulig å lokke til deg flere EU-tilhengere blant vårt lands store EU-ukyndige velgerskare. Og dette får tankene mine til å gå tilbake til valgåret 1973. Da spurte Anders Lange meg, som selv hadde vært aktiv på Ja-siden – hva jeg hadde stemt ved EF/EEC-avstemmingen året før. Jeg svarte som sant var at jeg etter med selvsyn hadde erfart at begge sidene strødde om seg med mange tåpelige argumenter og ditto løgnaktige påstander om hvorfor/hvorfor ikke vi skulle gå inn i EF ? at jeg til slutt valgte å avstå fra å stemme. Og det gledet meg stort da Anders Lange sa at han også hadde avstått fra å stemme med samme begrunnelse.
Ja Kristin, at du og Støre, som politikere forferdes over muligheter til mindre taletid og mindre innflytelse i et medialt viktig forum som EU, det kan jeg godt forstå. Men vennligst ikke bland det norske næringslivet inn i dette, for vi klarer oss helt utmerket, takk. Og helt uten all latterlig detajstyring som EU og EØS i dag pålegger oss. I tillegg er det faktisk så at det offentlige Norge vil kunne tjene bra på om EU setter mindre fokus på oss. For mindre påvirkningskraft intern i EU bør etter min mening reflekteres i betydelig lavere «EU-kontingent» for Norges del. I alle fall om byråkratene som forhandler kan klare å spille ut kortene sine rett.
Kan ikke Kristin og også andre fremtredende EU-tilhengere, for en gang skyld være så ærlige at de innrømmer at Norge som en eventuell EU-medlem ? ikke ville få særlig stor påvirkningskraft. I 1972 påsto riktignok flere sentrale personer på Ja-siden, at Norge ville få samme stemme som alle andre medlemsland i EF, også store land som Frankrike og Tyskland. Men alle kan jo i dag se at dette ikke stemte.
Kristin misbruker også lillebror Islands EU-søknad som et argument for at Norge skal søke EU-medlemskap på nytt. Og det må hun ha gjort mot bedre vitende, for man trenger ikke besitte store kunnskaper om Island og det Islandske folket for å vite at en folkeavstemming der borte vil bety et sviende nederlag fro Ja-siden ? uansett hvor mange det er av Islands parlamentarikere som vil inn i EU-varmen.
Jeg tror heller ikke Kristin helt vet hva hun skriver når hun på den ene siden skriver at samarbeidet innen EU blir mer komplekst og på den andre siden ? at dynamikken i EU er stor. Skal hun snart bestemme seg for hva hun mener, eller sikter hun til den økende dynamikken i korrupsjonsskandaler i EU?
Nå er jeg faktisk Europeer i hjertet, men EU slik det er i dag tiltrekker meg fint lite. Og det at Norges rolle i Europa marginaliseres av å stå utenfor i enda noen år, det tror jeg ikke. Dertil har Norge for mye olje, gass, vannkraft, mineraler – og fiskeforekomster. Og i tillegg besitter vårt land også av enorme forekomster av en fremtidig og enormt viktig energiresurs, nemlig Thorium. Om våre skiftende regjeringer hadde vært mer opptatt av å forhandle med utgangspunkt i Norges interesser, enn å selge landet inn som et sosialt foregangsland og dumsnill partner som kan melkes etter EUs godtbefinnende. Ja da kunne mye ha skjedd til fordel for norsk industri og næringsliv. Men å ta for seg alle nye åpninger dette kunne gitt vårt land får ikke plass i dette innlegget.
Med vennlig hilsen fra
en liberal europeisk berserk som nå seriøst vil vurdere å melde seg inn i «Nei til EU»
Vår rolle i EU er marginal både med og uten medlemskap, det bør man nok erkjenne. Men her vil nok et sitat fra Ibsens Vildanden være på sin plass (du vet, det med livsløgnen og gjennomsnittsmennesket).
Det er mulig vår marginalitet hadde vært marginalt større om våre kjære politikere hadde handlet ut fra folkets ønske (som jo har blitt slått fast to ganger). Men her har incentivene for videre karriere ført til at politikken har vært å dra ned buksen, bøye seg over og ta imot med et stort smil om munnen.
Jeg venter i spenning på neste demokratiske overgrep når Høyre (er ikke dette ditt parti, Kristin?)stemmer for å innføre DLD. Det er en tragedie når folkets ønske og politikernes løsninger ligger så langt fra hverandre.
Når du i ditt innlegg skriver at vi “selvfølgelig skulle vært medlem av EU” og viser enighet med Støre bommer du fullstendig på problemstillingen. Men det er forståelig, for dette gjør Støre og resten av AP også. Oppgaven dere er satt til er å holde en klar grense mot EU, ikke å gjøre oss til en indirekte medlem.
Hils Jan Tore Sanner og resten av EU-gjengen i Høyre god bedring med kjønnsdriften…
Finn: (data)
Fant mye bra og riktig i innlegget ditt. MEN som en mann som i mange år har arbeidet med data og datasikkerhet, så er jeg frykter jeg ikke DLD. Tvert i mot ser jeg mest på DLD som et nødvendig onde i en verden der organsiert kriminalitet og terrorhandlinger synes å bli alt mer vanlig.
Alle typer overvåkning vekker jo vemmelse, i alle fall blant de som føler seg overvåket. Men om noen «ser» Ola Dunk klør seg i rompa, så tror jeg det er fosvinnende liten fare for at dette lekkes til hans arbeidsgiver. Samme sak gjelder nok også om en overvåker skulle finne «bevis» som antydet at fru Hansen og herr Olsen hadde tatt seg en ulovlig hyrdestund på et hotell, eller at Pedersen kjøper mer på Vinmonopolet enn folk flest. Det er nemlig ikke dette DLD handler om.
Kristin, i denne bloggen er du såpass langt på jordet at man må konkludere med at du befinner deg på feil jorde.
Du skriver at næringslivet er helt avhengig av EØS avtalen eller EU medlemskap. Du vet selvsagt bedre enn dette. Norsk eksport består av råvarer som det er stor etterspørsel av i EU. ?Produktene? fisk, olje og gass burde dekke mesteparten av norsk eksport, og du kan vel ikke mene at EU vil skru av gassrørledningene til Storbritannia og kontinentet dersom EØS avtalen skulle falle i grus og Norge ikke er medlem? Eller at de store markedene I Frankrike skulle begynne å nekte og ta i mot norsk fisk? Dessuten har Sveits en rimelig gunstig frihandelsavtale med EU, som sikrer sveitsiske bedrifter og borgere tilsvarende rettigheter som EØS avtalen gir Norge så slikt sett er det ingenting som forhindrer Norge å fremforhandle en like god frihandelsavtale? Eller påstår du at Norske forhandlere ikke er gode nok?
Når det gjelder dynamikken I EU, har du helt rett i at den er komplisert. Nettopp kompleksiteten og dynamikken i EU er en alvorlig demokratisk svakhet. Hvis man ser på innføringen av Lisboa traktaten, avslørte implementeringen av denne noe av det store demokratiske underskuddet i EU. De fleste land avholdt ikke folkeavstemming, i Storbritannia (hvor jeg bor) viste meningsmålinger at langt over 60% av befolkningen var imot en dypere integrering mot EU, og dermed ble saken avgjort i parlamentet, dette til tross for at den daværende regjeringen hadde garantert folkeavstemning. I Irland hadde nei- siden et kjempemoment i den første folkeavstemningen, og vant. Dette burde da, i følge utsagn fra EU byråkrater og parlamentarikere vært slutten på hele Lisboa traktaten. Men siden svaret var feil, ble det avholdt en ny folkeavstemning etter at Lisboa traktaten fikk litt ny mascara og lebestift. EU tok ingen sjanser i denne folkeavstemningen og pøste inn milliarder av Euro for å sikre riktig svar. Å sidestille EU med demokrati blir derfor latterlig. EU er gjennomgående udemokratisk, og brorparten av de 6- 7000 rettsaktene du nevner, har jo ikke engang blitt behandlet i EU?s folkevalgte organ. Det, Kristin, er jo ikke demokrati.
For Norge er ikke medlemskap i EU viktig. Tilgangen til markedet for de produktene Norge selger vil uansett eksistere. Dette er av den enkle grunn at EU trenger det vi selger. Norge selger produkter til mange andre markeder også, hvor EU medlemskap ikke er en forutsetning for suksess. Derimot er det viktig for Norge ikke å bli medlem, i hovedsak fordi det norske demokratiet vil bli få en uakseptabel slagside i og med at en stor del av norsk suverenitet vil måtte overføres til Brussel (Her burde jeg si Strasbourg, men både du og jeg vet hvordan beslutninger fattes I EU). Dette fører til at lovgivende organer i Norge mister makt, noe som igjen betyr at den individuelle velger mister makt, noe som ikke kan sidestilles med demokrati.
Grunnen til at det ikke er en EU debatt i Norge er at Ja siden ikke har mot til å starte en debatt. Argumentene for EU medlemskap er nemlig så svake at Ja siden ville blitt fullstendig avkledd og spørsmålet om norsk EU medlemskap begravet for alltid.
TAH:
Jeg registrer at vi er nesten mer enn enige. Vil bare påpeke at vi aldri må glemme at EU er 100% politikerstyrt. Og det er vel ikke bra.