Jeg vet ikke om Dagens Næringsliv har lest bloggen min, men det kan nesten virke sånn. I dagens lederartikkel spinner i alle fall avisen videre på det samme temaet som jeg skrev om etter at jeg hadde lest Bjurstrøms filosoferinger over arbeidsmarkedet og vaskehjelpenes rolle. Bjurstrøm syns tydeligvis synd på vaskehjelpen, som ikke har noen til å vaske for seg, og hun mener åpenbart at det ikke er bra at folk ikke “gidder” å vaske selv, men i stedet bruker vaskehjelp. Hun vil likevel “ikke moralisere over hva folk bruker pengene sine på”, ettersom hun selv har hatt vaskehjelp.
Trenden med å ville kjøpe flere tjenester vil helt sikkert forsterkes. Bjurstrøm syns tydeligvis det er bekymringsfullt, men det syns ikke jeg. Snarere enn å bekymre seg over det, burde man kanskje legge til rette for at flere kan gjøre det.
I dag er det visstnok 20 prosent som kjøper vaskehjelp til hjemmet, men ca halvparten gjør det dessverre “svart”. Men hvorfor er det ikke flere, og hvorfor er det ikke flere som gjør det “hvitt”?
Jeg tror det er flere årsaker.
En årsak er økonomi. Det er rett og slett dyrt å kjøpe slike tjenester. Undersøkelser både fra Danmark og Norge tyder da også på at dette er den viktigste grunnen til at mange kjøper og kanskje også utfører tjenester “svart”: Det er billigere og enklere.
I Sverige har man fått bukt med deler av dette problemet ved å innføre et skattefradrag for kjøp av tjenester i hjemmet. Det har gitt en sterk vekst i hjemmeservicebransjen, gitt arbeid til mange arbeidsløse og gjort at mange som tidligere arbeidet eller kjøpte tjenester “svart”, nå kan gjøre det “hvitt”.
En annen grunn til at såpass få kjøper f.eks. vasketjenester er de negative holdningene som mange, særlig på venstresiden, ser ut til å ha.
For det første handler det om negative og nedlatende holdninger til dem som utfører slikt arbeid. Det snakkes om “drittjobber”, folk som tar seg av hverdagslivets trivialiteter for en billig penge, tjenerskap, filippinere i Oslo vest og mennesker som nærmest pr definisjon er utnyttet og underbetalt.
Men hvorfor snakker så mange om disse jobbene – og de som utfører jobbene – på denne måten? Hvorfor kan man ikke bare snakke om dem som helt vanlige profesjonelle arbeidstakere som gjør viktige jobber, som å holde rent eller passe barn og gamle?
Det er verdt å merke seg at det er de som selv mener at de står “øverst”, som ser ned på de som utfører dette arbeidet. De som er vaskehjelper, ser neppe ned på seg selv. For mange vil det være en drøm å gjøre slikt arbeid – enten fordi de står utenfor arbeidsmarkedet og gjerne vil inn, eller fordi de kommer fra et fattig land.
Denne nedlatende holdningen er nok også basert på myter om hvordan arbeidsrelasjoner nå arter seg. Relasjonen mellom en tjenestekjøper eller arbeidsgiver og en vaskehjelp, praktikant eller håndverker som utfører tjenester i hjemmet, kan selvsagt være helt profesjonelt og en vinn-vinn-situasjon for begge parter – slik det stort sett er i arbeidslivet. Og jo mer dette tjenestemarkedet profesjonaliseres, jo lettere blir det å etablere slike profesjonelle og gode relasjoner og arbeidsforhold.
I gamle dager var det nok ofte slik at fine familier hadde et tjenerskap som år ut og år inn var prisgitt den samme familien. Nå er vaskehjelpene arbeidstakere eller selvstendige oppdragstakere med mange kunder og/eller en arbeidsgiver de selv kan velge. Dermed er det også en likestilt relasjon – slik også advokater, regnskapsførere, tannleger, frisører og andre har til sine kunder og klienter.
Å være bekymret spesielt over vaskehjelpenes kår viser også hvor nærsynt man er. “Hverdagens trivialiteter” er jo ikke blitt borte – velstandsutviklingen og spesialiseringen har bare ført til at vi ikke utfører alle oppgavene selv lenger. Men mange av oppgavene, som f.eks. det å sy klærne våre, utføres nå ofte langt borte, bl.a. fordi arbeidskraften fortsatt er billigere i fattigere land. Dette, i motsetning til vaskehjelpen, som må utføre arbeidet sitt her. Mange ser bare ut til å bekymre seg over det “trivielle” arbeidet de ser, mens de glemmer det de ikke ser. Det viser vel at vi antagelig bare har godt av å se at arbeidet faktisk gjøres.
Norge er et land med veldig høyt utdannings- og lønnsnivå. Selv de som ikke er i arbeid, har ganske gode inntekter målt mot mennesker i andre land. Skal vi kunne opprettholde et høyt lønnsnivå, må vi også i fremtiden skaffe oss mye og god utdanning og være veldig produktive. Dermed er det naturlig at færre utfører jobber som krever liten eller ingen formell kompetanse.
Men det er ikke negativt – tvert om. Det åpner for at andre, som mangler kompetanse, kan få jobber de ellers ikke ville fått – og det gjør at vi samlet sett blir mer velstående og kan løse flere problemer bedre.
