Om vi syns forskjellene er små eller store i norsk politikk, avhenger av ståsted og perspektiv.
Forskjellene virker større for nordmenn i Norge – enn de er for nordmenn ute eller for utlendinger som betrakter Norge.
Forskjellene virker større i samtiden enn de virker i ettertid.
Forskjellene virker større for dem som er aktive i partiene enn for dem som står utenfor.
Og forskjellene er større på noen områder enn de er på andre.
Ett område hvor det alltid har vært relativt små forskjeller, er på det sosial- eller velferdspolitiske området. Civita og jeg har skrevet om det mange ganger før, bl.a. i forbindelse med utgivelsen av Den norske velferden. Men også mange studier av norsk velferdspolitikk de siste 15 – 20 år viser at forskjellene er små: Omfang og retning på velferdspolitikken har i liten grad vært avhengig av regjeringenes farge.
Noen ganger er det likevel en viss ideologisk uenighet mellom partiene om hvilken vei man skal gå. Slik var det på 1980-tallet, da Høyre ønsket “et åpnere samfunn”, mens Arbeiderpartiet lenge motsatte seg større fleksibilitet i åpningstider og offentlige tilbud.
I dag står vi igjen ved en korsvei der det er en viss uenighet om veien videre. Det ser ut til at Høyre – og langt på vei også de andre borgerlige partiene – er opptatt av tre viktige forutsetninger for fortsatt utbygging av velferden, som de rødgrønne er imot:
* Mer valgfrihet for borgere og brukere.
* Flere private aktører, ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører i arbeidet med å løse samfunnsoppgavene.
* Økt kompetanse og kvalitet fremfor kvantitet i de offentlige tjenestene.
For de ikke-borgerlige partiene er de to første punktene kontroversielle. Det siste er selvsagt ikke i seg selv kontroversielt, men når det skal være flere og mer av alt, er det vanskelig samtidig å satse på kvalitet.
Mange spør om Høyrebølgen og høyrebølgen bare er et resultat av retorikk og misnøye med de rødgrønne partiene. Jeg tror at også disse reelle politiske spørsmålene spiller en rolle.
Vi kan jo stille følgende test-spørsmål til oss selv: Kommer borgerne til å ha større valgfrihet om 10 — 20 år? Kommer flere private til å være med i arbeidet med å løse samfunnsoppgavene om 10 – 20 år?
Den som svarer ja på det, har samtidig svart på hvem som vinner kampen om dagens velferdspolitiske stridstema.
Det blir neppe de rødgrønne.