Når sølvpuss for de rike blir hovedsaken i debatten om skattefradrag for tjenester i hjemmet – ja, da er debatten på villspor.

Civita har i dag lansert et notat om temaet, der vi foretar en grundig gjennomgang av erfaringene med den svenske ordningen med skattefradrag og drøfter argumenter for og mot en tilsvarende ordning i Norge.

Det viktige er selvsagt ikke å lage lukrativ ordning for de rike. De rike har forlengst skaffet seg den hjelpen de trenger, og de har formodentlig også råd til å gjøre det “hvitt”.

Det viktige med en slik ordning er for det første at det skaper nye arbeidsmuligheter for mennesker som har liten eller ingen formell kompetanse, eller som har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet av andre grunner. Det kan f.eks. gjelde nykommere til Norge som snakker litt dårlig norsk.

For det annet er det en ordning som kan hjelpe mennesker som av ulike grunner er eller føler seg tvunget til å jobbe “svart”, over i den regulerte delen av økonomien, der de ikke bare betaler skatt, men også vil nyte godt av den beskyttelse det regulerte arbeidslivet kan tilby.

Grunnen til at det er mulig å skape et slikt større og mer velfungerende arbeidsmarked, er at det er økende etterspørsel etter tjenester i hjemmet. Befolkningen i Norge blir i stigende grad spesialister på sitt felt og kan ikke uten videre hjelpe seg selv med oppgaver i hjemmet. Noen har ikke tid uten at det går sterkt utover jobb, fritid eller familieliv – andre greier det ikke, fordi det er for vanskelig – og atter andre oppgaver skal og må løses av fagfolk.

Et slikt arbeidsmarked kan altså inkludere flere og gjøre det lettere og tryggere å gjøre bruk av slike tjenester. Det dreier seg ikke primært om sølvpuss (selv om jeg i og for seg ikke ser noe galt i å pusse sølv), men om renhold, tilsyn med barn, hagearbeid og håndverkertjenester.

Det må det gå an å diskutere uten å velte seg i gammeldags upstairs- and downstairs-retorikk.

Notatet, som Anne Siri Koksrud i Civita har skrevet, kan du lese her.